Tredje runde cellegift- BOOM!

Bare kort innpå for å bekrefte at alt har gått etter planen, og tredje kur av EC90 ble satt i går. Det var legetime først, og selv om de ikke var sånn superfornøyd med krympingen så er kuren bare halvgått og den har i hvert fall ikke vokst 😉 Og antagelig blitt bittelitt mindre, selv om den er et mareritt å måle (til sammenligning fant de en ufarlig cyste et helt annet sted, og den ser akkurat ut som en golfball. Trillrund, jevn og fin. Da er det en smal sak å måle diameter, men den greia i puppen ser mer ut som en monstersky en mørk stormkveld i en Harry Potter-film. Lang og grenete og rar og strekker seg i alle retninger, den skifter liksom form alt etter hvilken vinkel de ser det fra, så det er virkelig ingen lett jobb å finne sikre mål. Det skjønner selv jeg).

Ladet opp med ekte helsekost fra Narvesen i første etasje. Fulgte opp pølsa med kokosbolle og kaffe :/ Ikke spesielt stolt av det- og jeg vet at mange kreftpasienter er overbevist om kostholdets betydning, kanskje de har rett også- men jeg holder meg til tipset jeg fikk aller først: spis det du har lyst på og ikke foreta større endringer. Siden jeg er både lat, mangler selvdisiplin og er lite glad i kostholdsregimer syntes jeg det var et ypperlig råd. Og helt ærlig: når man pådrar seg en kreftform som man er usannsynlig lite disponert for… vil da noen ekstra broccolibiter utgjøre den store forskjellen?

Kobla opp for runde 3, med Marcus Rashford på ryggen. Synes jeg begynner å ane et visst chemo-tryne her nå, men det kan like gjerne bare være en uheldig vinkel og skarpt sollys på gusten vinterhud.

Så inn med nåla, opp med cellegiftposene på stativet, og så var det å sitte og vente mens giften drypper inn i årene. Denne gang var det Gubben som var med, siden vi hadde en del spørsmål til legetimen og hjernen min ikke fungerer helt optimalt for tiden (= lurt å ha med seg backup-minne!). Det var litt mindre selskap i ham enn i eldstejenta, siden han hadde et møte rett etterpå og satt med nesa i mobilen og forberedte seg til det, hehe. Til gjengjeld snakket dagens sykepleier som en foss, så tiden gikk fort og så var det bare å kle på seg og gå. Det høres liksom så voldsomt ut med cellegift, men det er en superenkel og lite skummel prosedyre. Inn, koble til, ut, ferdig. Det er nesten på grensen til uspennende.

Men allerede på vei hjem merket jeg at dette kom til å bli litt tyngre enn forrige gang. Selv med ørten kvalmestillende preparater innabords var jeg rett og slett lettere sjøsyk. Og svimmel. Likevel hadde jeg bestemt meg for å gå på oboistens konsert, det er så mye jeg har gått glipp av de siste månedene. Men den planen gikk i vasken da en veldig trøtt fireåring begynte å bli grinete og mamma-innpåsliten allerede før middag. Jeg så det desperate uttrykket i ansiktet til mannen min, trøtte mammadalter er virkelig ingen fest å ha med å gjøre, spesielt ikke når de er en del av en trøtt trio som må i seng omtrent samtidig hvis morgenen etter skal bli levelig. Så vi foretok et kjapt bytte: jeg ble hjemme med de små, han gikk på konsert. Surt, men av og til må man bare være dønn realistisk og gjøre det som funker best for alle. Og jøjemeg, det skal da ikke bli noen mangel på konsertmuligheter fremover heller…! 😉

Så sånn er ståa. Denne uka blir ikke veldig behagelig, og jeg gruer meg allerede litt mer til neste kur. Det er mange som har hatt denne reaksjonen, at det blir litt tyngre for hver gang. Da har jeg virkelig noe å se frem til- men, neste kur er jo også den siste før vi bytter cellegift, så mentalt sett blir det kanskje ikke så verst?

Ellers er familien godt inne i siste uke før ferie-tralt. Det vil si kaos 😀 Noen har prøvemuntlig, andre har et lass med prøver, vi har en kjempekabal å legge med hytteturer og jobb og mulig Praha-tur på den ene ungen og kompistur på den andre og alt skulle egentlig vært i boks for lenge siden... men det er jo aberet når barna begynner å bli større- det er ikke så lett å planlegge over hodet på dem, og det er ikke alle som ser viktigheten av planlegging i god tid på samme måte som vi voksne. Nuvel. Det skal nok bli en orden på det. Akkurat nå frister det litt å sende mann og resterende gutter til en helgetur på slutten av vinterferien, sånn at Turbo, Eldstejenta og jeg kan være hjemme og få Praha-fareren av gårde og ellers gjøre vårt- det er også fint å splitte de små av og til-, men vi får se. Vi får se. Men helst litt fort, slik at mormor og hennes mann (aka Hyttesjefene og bakkemannskapet) ikke sitter med hundre løse tråder når ferien er i gang.

Prøvespillet gikk greit på søndag, forresten. Tror jeg, da. Jeg fikk jo ikke være med inn, men hovedpersonen var rimelig fornøyd. Vi foreldre satt der i gangen, ventende/strikkende/scrollende, mens nervøse ungdommer trippet inn og ut med fiolinkasser og notebunker, gnikket på trompetene sine og satte sammen klarinetter. Jeg krysser fingre og tær for at det gikk bra for gutten min, håper så veldig veldig at han får sjanse til å være med videre. Får han plass, blir det toppkvalitetsundervisning det neste året, og det setter han og jeg stor pris på. Virkelig flinke lærere og medelever, og han har trivdes dette året med prøveplass. Men det ER seriøst. Så samtidig med fingerkryssingen sendte jeg en tanke til lille Turbo- hva i all verden er det vi setter i gang nå? Vil vi virkelig ha henne inn i et så bra, men krevende system? Hard konkurranse og spisse albuer og høye forventninger til foreldreengasjement og innsats (vi må allerede hive oss rundt igjen og skaffe et videopptak av oboisten med akkompagnement til enda en søknad. Ja selvsagt, alle har jo en pianist på innelomma til slikt bruk…)? Som mor startet jeg som den forsiktige typen, takket nei til det ene og det andre og var livredd for å tråkke feil, og selv om jeg har blitt tøffere på mine barns vegne med årene tror jeg det er en viktig tanke å ha med seg. Det skal aldri være et mål i seg selv å være med her eller der, spille for det og det laget, kunne briske seg med Talent-sånn og Elite-slik. Det er moro, bevares, men det er viktig å ikke la det få ta for stor plass, slik at det blir en forferdelig nedtur hvis og når motstanden kommer. Idrettsglede og musikkglede, derimot, se det er viktig. Mestring og læring? Kjempeviktig! Men det kan man få via mange forskjellige kanaler, og det er viktig at barna (og vi foreldre!) ikke får helt tunnellsyn underveis. Det er så lett å la seg rive med, trass i alle gode intensjoner. Jeg tror likevel jeg har lært mine lekser og satser på at vi klarer å lose ungene igjennom dette med riktig fokus. Hvis ikke får noen fornuftige lesere sparke meg bak!

For hun her skal oppmuntres og heies på, ikke pushes. Det er tungt nok å bære kasse i motbakker og snø, om ikke alvoret skal ta dem for tidlig.

Så slik er ståa nå. Jeg ser på det rotete huset, på heftene i nynorsk og matte som ligger spredd rundt (hvor ble det av det sirlige systemet vårt?), eskene etter de siste mottatte pakkene med PC-skjerm, mobiltelefon og Tom Egeland-bøker som står til pynt i gangen på fjerde dagen, og tenker at stress-rotet vårt egentlig gjenspeiler husets beboeres mentale tilstand perfekt. Vi trenger en liten ferie, alle sammen. En pust i bakken, noen rolige dager uten program (vel, bortsett fra kjøring og henting og øving og pakking og vasking av skitøy og sånt, da. Men uten at en eller annen i huset har noe veldig viktig på planen hver eneste dag) til å rydde og organisere både ting og oss selv, og gjøre klar til neste hektiske periode, den mellom vinterferie og påske.

Og for min del: bruke en god del tid på å ligge i stolen min og sløve, mens cellegift og immunbooster gjør sin ubehagelige jobb. Det føles veldig uvant å være så «lat», men jeg vet at akkurat disse ukene er det antagelig (og forhåpentligvis!!!) på sitt verste. Jeg har fått inn i den tjukke skallen min at å være overambisiøs og pushe for mye bare fører til total utmattelse og kort lunte, og står valget mellom litt rot i krokene og utslitt, sur mamma, så velger åtte av husets åtte andre beboere rotet any day!

Neste stopp: godstolen, og tanker om Elton John og Sør-Afrika. Forklaring følger i en bloggpost nær deg! Ha en strålende uke, dere som måtte forville dere inn hit for klaging over dårlig form og rotete hus, hehe. En vakker dag skal jeg skrive spennende og inspirerende poster breddfulle av feelgoodness og interiørtips (ispedd trening og enkle, velsmakende oppskrifter og kloke betraktninger om Livet og sånt), men vi snakker nok minst 2023 her også. Forresten, antagelig lenger! 😉

I mellomtiden stjeler jeg litt interiør annetstedsfra. Jeg var tidlig ute til spa-timen min bare for å få sitte litt i dette rommet og gjøre ingenting. Det er jo som om stresset bare renner vekk, ledsaget av plingplongmusikk og nydelig te (så nydelig at jeg lot meg friste til å kjøpe en pose til det min baristadatter umiddelbart fastslo var blodpris. Jeg angrer likevel ikke!) Shiatsuen var nydelig. Helt perfekt. Jeg valgte shiatsu av hensyn til massøren, som skulle slippe å komme i nærkontakt med den ekle, celleforgiftede kroppen min, og ved første øyekast slo det til: ikke bare får man utdelt pysjamas, men man blir også lagt under et teppe. Derimot sto også hodebunnsmassasje på programmet, så da måtte hun til pers likevel, haha. Men det gikk helt udramatisk for seg, og aldri så galt at det ikke er godt for noe- det må jo være enkelt å finne trykkpunktene på et skalla hode!

Jeg skal ikke vente til neste runde dag før jeg drar hit igjen. I en tid med mer enn nok fysisk ubehag var det usigelig godt med litt kroppslig velvære! 

Hårknapp Torsdag (vikar for Ordknapp Onsdag)

Et av spørsmålene jeg har fått flest ganger, har dreid seg om hvordan det er å miste håret. Kanskje ikke så rart, det er jo noe av det mest synlige som skjer. Mange opplever det nok også ganske dramatisk. Du mister det vanlige utseendet ditt, og plasseres i kategorien «syk».

For min del har det overraskende nok vært langt mindre dramatisk enn jeg hadde trodd. Tross alt har jeg hatt samma praktiske sveisen (les: kjedelig, men ingen ser om du ikke har vært til frisøren det siste året)… bestandig, med et lysende unntak da jeg var 8 år og klippet meg selv. Ellers har det vært langt, og tanken på å miste det var unektelig skummel. Hvem vet forresten hva som skjuler seg under håret? Det kunne vært et kjempestort fødselsmerke. En ruglete, uregelmessig eller skjev skalle. Ting man overhodet ikke kan noe for eller kan gjøre noe med, og lever lykkelig uvitende om helt til manken gradvis eller plutselig forsvinner.

Det er ikke alle cellegifter man mister håret av. Det visste jeg ikke, jeg trodde cellegift var cellegift liksom. Nå vet jeg jo bedre, og den cellegiften jeg skal over på i mars er ingen typisk hår-spiser (derimot tar den gjerne øyenvipper og øyenbryn, så det kommer en oppfølger til dette temaet om en stund!). Men den jeg går på nå, EC90, er slik at de aller aller fleste mister håret. Når dette skjer varierer, men på et forum viste det seg at det var dag 17 som var en gjenganger for mange.

Så da jeg to uker etter cellegiften merket at det begynte å drysse, gjorde jeg kort prosess. Tanken på å stå med store hårdotter i hårbørsten fristet langt mindre enn barbermaskinen (æsj, tenk så ekkelt, at håret bare løsner fra skallen i store partier, ugh! Om jeg ikke hadde følt meg syk fra før ville jeg i alle fall gjort det da. Dødssyk, faktisk!). Eller, kort prosess og kort prosess. Mannen min, som for en gangs skyld kunne tjenestegjøre som frisør, feiget ut da han sto med saksen i hånda. Jeg skjønner ham. I løpet av over 20 års bekjentskap har han aldri sett meg uten det lange lyse håret. Det ble for tøft. Men neste morgen hadde tanken modnet, så det var bare å klippe bort hestehalen, og barbere resten.

Jeg hater å bli tatt bilde av, men dette er en av de siste dagene med hår og jeg veit det… så da er det bare å dokumentere det for ettertiden. Som sagt er det vanlig at du ikke får helt det samme håret tilbake. Takk for følget gjennom 40 år, og farvel!

Hestehalen var verst for stakkars Gubben. Da den var tatt, gikk resten av barberingen som en lek.

Og hvilke mengder! Hestehalen gikk i en konvolutt, uvisst hvorfor (det er jo ikke akkurat som om jeg kommer til å sitte og kose med den i fremtiden. Men den ligger nå der, ved siden av den første historiske hårklippen til Minstemann), men dette rasket gikk rett i søpla.

Jeg skal ikke lyve, det var forferdelig rart å se seg selv i speilet etterpå. Snålt! Men siden det til min store lettelse ikke skjulte seg noe veldig påfallende under håret (annet enn en svak tendens til alveører, særlig det venstre… blir vi invitert på karneval i år er kostymet for min del gitt, det blir Dobby!) føltes det verken trist eller tungt. Det er bare hår. Det vokser ut igjen. Selv om det kanskje kommer i en helt annen farge og struktur enn det vanlige håret (ser for meg at jeg får små grå krøller, av en eller annen grunn).

Og etter noen uker med blank skalle kan jeg konstatere at det også har sine fordeler å være hårløs. Noen eksempler:

— Jeg bruker NULL tid i dusjen! Virkelig. Selv med grundig vask av kropp og skalle er jeg ferdig på en fjerdedel av tiden jeg brukte før. Og mer innsparing er i sikte- håret på leggene blir også tynnere og tynnere 😀

— Og når jeg er ferdig i dusjen, er det bare å tørke seg og kle på seg og gå rett ut i ti minusgrader uten å bekymre seg om håret som fryser til is i kulda. Hah!

— For første gang i mitt liv kan jeg levere kaker til bursdager og skolearrangementer uten å kjenne redselen for om det er et hår i den. Det er en skrekk-tanke som har plaget meg helt siden jeg begynte å bake kaker for andres konsumpsjon. Jeg ser det liksom for meg, pappaen til Frida og moren til Oskar, «Dette var da en nydelig kake, er det moren til Ballerinaen som har bakt den sa du? Næmmen, ÆSJ!» *host, hark, spytte, drar ut langt lyst hår fra munnen*  Paranoia, vik fra meg.

— Trenger ikke lete etter hårstrikk på badet når jeg vasker meg for kvelden. Det er litt artig, for hendene går automatisk i en slags samlebevegelse bak nakken, men så er det ingenting å ta tak i og det gjør ikke noe av mine døtre har stukket av med alle strikkene.

— En VIRKELIG stor bonus er dette: uten hår, ingen lus. De siste årene har jeg levd i evig frykt for lus, noen ganger har det vært velbegrunnet også (blæh), men nå slipper jeg i det minste å få krekene i mitt eget hår hvis uhellet skulle være ute. Skjebnens ironi vil likevel at dette er den første vinteren på det jeg kan huske at vi ikke har fått luselapper fra verken skole eller barnehage. Uansett, lus slipper man med blankskurt hode.

— Heltestatus i barnehagen. Kan vi få se på håret ditt? har vært fast takst ved henting de siste ukene, gutta flokker seg rundt meg og venter spent på at jeg tar av meg lua så de selv kan se at moren til Bison faktisk ER en skalla dame i dag også!

Den spøkefulle tonen til tross, dette er helt reelle fordeler ved å være uten hår. Småtterier, kanskje, men like fullt fordeler. I tillegg kommer en større konsekvens, som jeg ikke hadde sett komme: aksept av eget utseende. Jeg har jo aldri vært noe fruktfat, og i tillegg har jeg hatt den tvilsomme gleden av å ha dårlig hud i voksen alder. Konsekvensen av dette er jo at jeg bevisst eller ubevisst har gjemt meg bak håret som best jeg kan. Hvordan skulle det bli, mon tro, når gardinene mine ikke er der lenger?

Resultatet. Helt til å leve med, selv om jeg feiget ut og gikk svart-hvitt for anledningen. Jo, en ting jeg har kostet på meg (med det mener jeg ikke i tusenkronersklassen, jeg mener «ikke kjøpt på HM») er to par store øreringer. Du mister jo litt av femininiteten uten hår, så det er kjekt å markere det på de måtene man kan. 

Overraskende greit! Dette er trynet mitt, og sånn er det. Litt for tungt hakeparti, spiss, skjev nese, tunge øyenbryn, ganske mye arr og et litt for markert drag rundt munnen. Sod it. Det er som det er. Jeg hadde aldri trodd det var mulig og det er på grensen til absurd, men det føles oppriktig talt helt greit å ikke kunne gjemme seg. Ikke farlig i det hele tatt! Håper denne følelsen vedvarer også når håret vokser.

Men etter denne lange tiraden av fordeler, skal jeg avslutte med en ulempe. For som nevnt i begynnelsen av posten er jo hårtap forbundet med sykdom (sa Sherlock). Og for de som ikke vet at jeg er syk, kan det bli veldig overraskende å stå ansikt til ansikt med en skallet og derfor åpenbart syk person. For å spare dem for pinligheten går jeg rundt med innelue i veska, som jeg diskret skifter over til ved behov. Siden jeg droppet parykk og kjøpte hodeplagg i stedet har jeg et godt utvalg til alle anledninger, og en av dem ligger alltid i veska.

Men jeg bør nok vurdere å ha en lue liggende i gangen også. Her om dagen skulle parafinmannen vår komme, han som har vært på årlig besøk nesten siden vi flyttet inn og kjenner oss godt. Og vi kjenner ham, han ringer alltid en halvtime før han kommer, så nå når parafinovnen gikk i stykker samtidig som gradestokken viste tosifret for første gang i vinter, ba Gubben ham bare om å svinge innom når det passet, kona er hjemme uansett (dette er ikke noe parafinmannen reagerer på, siden det ofte har vært jeg og en eller annen baby eller småbarn som er hjemme 😉 )

Denne gangen banket han bare på døra. Og der lå jeg i senga (det var jo altfor kaldt i stua), bare i pysjen. Jeg slang på meg morgenkåpa og virret rundt meg selv for å finne en lue mens bikkja gikk amok og han banket og banket og banket. Så til sist måtte jeg bare åpne, med oppblåst sovetryne, morgenkåpe og blank skalle. Stakkars mann, han ble ganske forskrekket. Heldigvis er vi som sagt såpass bekjente at det gikk seg til, og når aviser og støvsuger var funnet frem fikk vi oss en god latter.

Men jeg tror nok det er greit å ha en lue liggende i gangen, ja 🙂

Den 74. januar

En kor-kompis av meg som holder til i bassrekka postet her om dagen et Facebookmeme, som forestilte en masse snø og vind og en sur mann i forkant. Teksten gikk omtrent «Er det bare meg, eller stemmer det at det er 74. januar i dag?».

Jeg tipper det IKKE er bare han. Antagelig er vi mange som synes at januar er årets lengste måned! Men jeg tror så gjerne at min kompis kjenner det litt ekstra. Tre unger under fem, den siste kom rett før jul, og jeg har overhodet ingen vanskeligheter med å se for meg det morgenkaoset som råder- med lite søvn innabords, selvsagt- når alt skal bakses ut av gangen og ned i snøen for å slepe vogna gjennom brøytekantene til barnehagen. Minsten har bæsjet og mellomste orker ikke å gå, og der hostet eldste igjen, den høres litt stygg ut den hosten, blir det flere sykedager nå?

Januar, assa.

Ok, ok, januar er ikke uten sjarm. For eksempel kan femåringer leke Kongen på haugen på vei hjem fra fiolintimen en helt vanlig torsdag. Men til våren løper hun her, med joggesko på beina og sola i ryggen. Jeg gleder meg.

Januar blir heller ikke bedre med cellegift innabords, det kan jeg love! Legen min forklarte det så fint- poenget er å drepe deg sånn omtrent halvveis hver tredje uke, og deretter la kroppen reparere seg litt før de gjør det samme på nytt. Kreftceller, som deler seg raskere enn andre celler, er mer utsatt for slike svingninger, så de blir omtrent 70% drept i prosessen (bare for å ta et tall, det er selvfølgelig langt mer komplisert enn som så), og over tid vil svulsten krympe betraktelig. Nå er jeg på dag 6 på kur nummer 2, og bivirkningene er omtrent de samme som første gang- bare sterkere.

Jeg lovet meg selv at verken bloggen eller instagram’en skulle bli en sånn evig sykdomsdagbok, det blir for negativt og trått. Samtidig er det jo ikke til å komme forbi at mye handler om dette akkurat nå. Og for sammenligningens skyld (og fordi jeg har hukommelse som en gullfisk), så tenkte jeg å skrive opp hvordan den første uka har vært:

— Kuren ble satt på mandag, og det var som beskrevet i tidligere innlegg NULL stress. Virkelig ikke.

— De to første dagene gikk også ganske normalt. Min personlige og helt uvitenskapelige teori er at det tar litt tid før virkningen kicker inn slik at det merkes.

— Dag 3-4: vanvittig prikking i ansikt, tannkjøtt og tenner, og en ufyselig, kjemisk smak i munnen som ikke forsvinner samme hva du gjør. Men det blir _litt_ bedre med grønn Extra, så det går med noen pakker. Samtidig blir jeg også enormt tørr, i både munn, øyne og ikke minst hender- så her smøres det mer med body butter og Decubal enn med antibac, faktisk. Svimmel og slapp.

— Dag 4-5: Våkner opp og tenker Shit, har jeg fått influensa?! Jeg må jo ikke få feber, det er farlig! Men det er verken influensa eller halsbetennelse, det bare føles sånn. Kroppen verker, halsen verker, hodet dundrer og alt er py. Kondisen tilhører en dame på minst 196. I går var dag 5, og selv om jeg fikk Bison til turning og kjøpt danseutstyr med Ballerinaen etterpå var det ikke før etter et glovarmt bad med masse Lush-olje (til pergament- huden min), heftig dose Ibux og Paracet og pysj foran peisen at jeg nesten begynte å føle meg som et menneske igjen. Hvis jeg satt helt stille, og oboisten skrudde ned volumet på de forferdelige Youtube-videoene som alltid surrer og går i bakgrunnen når han har internett-tid.

— Og i dag er det dag 6. Våkner grytidlig, stavrer meg ut på badet og ser forundret på den alien’en som stirrer tilbake på meg fra speilet… dette oppblåste, skallede fjeset, jeg ser ikke ut som meg selv, jeg ser ut som et vesen fra en eller annen amerikansk horror-film, men etter en god vask og masse krem føles det i alle fall litt bedre. Influensafølelsen er fremdeles her, det er rart at det går an å ha så vondt i hodet og særlig halsen uten å være syk (åh hjelpes, det betyr ikke at det er kreftceller der, vel? Tenk om jeg har masse dritt i mandlene som de ikke har funnet?! … og andre tanker fra paranoialand), men jeg tror likevel jeg tør påstå at formen er bittelitt bedre enn i går. Første uka er snart i boks, og selv om jeg venter på skjelettsmertene etter Lonquex-sprøyta er kanskje den verste cellegiftreaksjonen på hell? Det er lov å håpe!

Kvinne (40, eller var det 196? Passet sier førstnevnte, men kroppen sier sistnevnte. At det er mulig å føle seg så slækk!) koser seg foran peisen. Det hører til sjeldenhetene at jeg får ligge her mer enn tre minutter i strekk, men likevel. Deilig er det, og eldstesønnen har til og med laget spilleliste med naturlyder til meg.

Våren 2019. På jobben planlegger de landsmøte. Jeg planlegger dette. #selvmedlidenhetenlengeleve

Så ja, slik er ståa her. Ikke så veldig bra. Men det kunne vært langt verre. Jeg er jo- heldigvis og takk og pris- ikke sengeliggende, og det går an å fungere også med dette innabords, men noen fest er det jo ikke. På fredag fikk jeg enda et brev i posten fra sykehuset, der de hadde satt opp hele behandlingsløpet fram til operasjon. Legene har jo vært klare på det hele tiden, det skal settes 4 EC90-kurer og 12 Taxol-kurer, men å se det sånn svart på hvitt var likevel et slag i trynet. Datoene nedover i venstre marg… 11/2, 4/3, 15/4, 27/5… altså, hele våren, hele første halvår av 2019, kommer til å gå med på dette her. Skrik! Hyl!

… men i det minste kan jeg snart slå en feit strek over Janu-tarfaenmegaldrislutt-ar. Det strider mot alle prinsipper, jeg har alltid tenkt at det er en gedigen tankefeil å glede seg for mye til det som kommer eller glede seg til noe er ferdig. Livet er her og nå, å se fram til at en måned eller en periode er «overstått» blir for defensivt og negativt for min smak. Men akkurat nå skal jeg være litt raus og si til meg selv at det er greit å glede seg til januar er over. Ikke bare januar- jeg gleder meg til den siste EC90-kuren er satt i begynnelsen av mars, og jeg forhåpentligvis ikke trenger å leve med maur under overleppa og skallebank. Kom april, med snøsmelt og sollys og Taxol!

Følelsen av å komme til kort som nordmann: Vi hadde planleggingsdager forrige uke, og hadde det vært noe tak i meg skulle jeg ha tatt massevis av blinkskudd av glade barn på ski. I stedet fikk jeg dette- det er Bisons verk, han syntes det var en fortreffelig idé å leke bowling med tomflasker på toppen av trappa så de falt ned i bunnen. Resultatet av litt for mye innetid, selv om vi er strenge på at vi alltid og uansett skal ut minst en tur hver dag.

Fram til da får vi henge i stroppen etter beste evne, med god hjelp fra bestemor og mormor (hva skulle vi gjort uten bestemor og mormor?!) og fokusere på alt vi faktisk får til, omstendighetene tatt i betraktning. Det går jo rundt, om enn på de sammenbitte tenners prinsipp, og hverdagen henger merkelig nok sammen. Det er ikke Krise før det er Krise, og selv med dårlig form hos mor holder Krisa seg per nå heldigvis på god avstand.

Men akkurat nå sitter jeg i en tom stue, bare bikkja som snorker fra senga si, ellers hersker stillheten i huset… noe som aldri skjer en søndagsmorgen 😉 Men Turbo og Bison er på hytta med mormor, de dro rett etter dans og turn i går, og selv om jeg savner de to fine småtrollene er det ikke til å komme forbi at utsiktene til en rolig dag er velkommen akkurat nå. Lek med Minsten, litt husarbeid, litt sofaligging, alt i sakte tempo tilpasset en 196-åring. Hehe.

Ønsker de som måtte slenge innom en rolig eller spennende søndag, alt etter ønske 😉