Black week

Æsj, for en elendig overskrift! Høres ut som om jeg kjøpte for mange billige lycra-tights på markedet i Phuket og nå må bli kvitt dem til «vennepris» 😉

Men å beskrive disse dagene er ikke lett. Man skulle kanskje tro at berg- og dalbane var passende, men det har ikke vært så mye opp og ned (heldigvis). Jeg tror jeg har grått kanskje… to ganger, og selv om det er langt over normalen er det nok godt innenfor den nye normalen. I tillegg til 2x grining har jeg hatt ett ukarakteristisk hissig følelsesutbrudd. Men det var nok heller et resultat av at det kom ETT «Mamma, kan ikke du…» for mye fra en tafatt ungdom, før klokka åtte om morran, på tre timers elendig søvn med tre sjuke småunger i senga, og med influensakropp selv, og en potensiell dødsdom hengende over meg, og jeg hadde løpt opp av senga klokka fem fordi fireåringen blødde neseblod over hele puta og siden det hadde hørt Mamma mamma mamma mammamamamamamammmaaaa minst 300 ganger fra de syke små. «Mamma, gidder du å sjekke om toget er forsinka» ble den berømte dråpen som fikk begeret til å renne over, men selv om jeg unnskyldte meg skikkelig i etterkant får jeg dårlig samvittighet over å være så kort i lunta.

Men, foruten disse tre episodene har det ikke vært opp og ned. Det har vært lavmælt/slapp (pga dårlig form, feber og hoste hos over 50% av husets beboere) glede (fordi det er advent og snart jul) og livsglede (for hei, det kan jo faktisk snart være slutt, bedre å ha det fint enn å henge med leppa). Idyllisk blir det jo ikke, med syke småbarn og rotete hus, men vi har hatt det fint. Jeg har vært glad, og satt pris på hvert øyeblikk. Nesten litt for bevisst, ikke sant? Fordi…

… langt, langt under der, skjult fra både barn og ungdommer og til og med fra mannen min, og ofte gjemt bort for meg selv også, ligger svart panikk og ulmer. Jeg gjemmer den bort, både fordi den ellers ville overmannet både meg og familien og gjort disse dagene til et helvete. Dessuten er det en god, virkelig GOD, sjanse for at frykten er fullstendig ubegrunnet- at noe er «flaut» virker kanskje latterlig i en sånn situasjon, men jeg kjenner faktisk på frykten for å rope Ulv, ulv! og så kommer alle tester tilbake i tipp topp stand. Voksne mennesker må vente med å lage rabalder til det er nødvendig, liksom.

Men jeg følger jo standardoppsettet, som er tre intensive testdager den ene uka, og så en samtale og oppstart av behandling neste uke. Når døra smeller igjen bak deg etter den siste testen- for meg var det CT, det er muligens standard?- ligger det sju lange dager foran deg før du får svar. På den positive siden: da vet du at du får riktig svar. Med MR, PET og CT skal det ikke være mulig at en eneste liten kreftknute har gjemt seg bort uten at det oppdages fra en eller annen vinkel. Det er jo bra.

Og ja, jeg har en stor svulst, men det i seg selv er ikke så uvanlig. Mange av de som får diagnosen har riktignok små svulster, særlig de som ikke oppdager den selv men blir fanget opp via mammografi. Men likevel, det finnes drøssevis av kvinner som har hatt både 4, 6, 8 og til og med 10 centimeter store svulster, så min 5,5 x 5 cm er ingen monstersvulst i seg selv, selv om den medisinsk klassifiserer til grad 3 av 4 og utløser automatisk testing for metastaser.

De har heller ikke klart å oppdage noen spredning til de nærmeste lymfene på ultralyd (her kommer vel PET og CT til sin rett, for å se om det finnes noe bittebittelite der likevel). Spredning til lymfene er veldig vanlig og ikke «ordentlig» spredning, men det sier jo litt om aggressiviteten til cellene. Etter hva jeg skjønner, er dette veldig positivt, men samtidig ingen garanti for at den ikke har spredd seg på andre måter.

Men to ting drar i negativ retning: den helt reelle fysiske formen, som er på et absolutt bunn-nivå selv når jeg trekker fra litt for bassiluskene som har herjet her den siste tiden, og magefølelsen. Jeg er tusen prosent overbevist om at jeg er megasyk, og for en gangs skyld skulle jeg ønske jeg var litt mer hysterisk av natur så jeg kunne skylde på det. Men det kan jeg ikke. Og magefølelsen min har stort sett alltid rett, det må selv Gubben innrømme. Det hjelper ikke på at Dr. Google (på kreftforeningens hjemmesider, altså, ikke noe sånt Fake news-greier som prøver å selge deg krefthelbredende mose til 100 dollar grammet) tørt påpeker at om lag 1/4 av brystkrefttilfellene kommer med spredning. 25%! Det er ganske mye det! Særlig når vi trekker fra mammografitilfellene der kreften knapt har rukket å vokse før de setter i gang behandling!

Ting du ikke ønsker å ha inne i kroppen, men som er pent ute: juletre.

OK, så det var faktagrunnlaget.

Så kommer spekulasjonene. Sa legen til meg at de aldri ringte med resultatene, eller er det bare noe jeg tror hun sa? Det tar jo egentlig bare et par-tre dager å få prøvesvarene. Ville de ikke ringt hvis det var gode nyheter? Alle i helsevesenet er så klare på at de vet at ventingen er fryktelig, så hvorfor vente hvis de har fine, ukompliserte prøvesvar? Hvorfor må de absolutt vente til torsdag og snakke med meg? Det er jo mange andre som har vært i venteland (jada, jeg har funnet meg en gjeng. Heldigvis) og har fått telefon. Men de har fått både gode og mindre gode telefoner. Og det kan som sagt tenkes at legen sa at de ikke pleide å ringe. Hvis jeg husker rett fra den dagen som bare var kaos i hodet.

Det blir ikke lettere av at det ikke er ett svar og ett sannsynlig scenario. Jeg burde egentlig ikke google, men det blir jo til at man tar en titt og finner en blogg eller tre, og en hashtag som fører deg til en historie, og ja… det finnes minst ett eksempel på absolutt hva som helst. Kari trodde hun var frisk som en fisk, spredning oppdaget på rutinesjekk, død måneden etter. Berit slet med konstante verkinger i hele kroppen og spesielt i hofta, utredet for spredning- fant ingenting. Pia fikk påvist spredning til både lever og skjelett for tre år siden og løp nettopp enda et maraton. Frida hadde bare spredning til lever, men er allerede innlagt på palliativ avdeling og kommer aldri ut. Mens Judy, som fikk dødsdommen av legene for et halvt år siden, har opplevd at medisinen virket langt bedre enn noen skulle ha trodd, og at spredningen ikke lenger lar seg observere på bilder. For ordens skyld, dette er oppdiktede navn og beskrivelser, det er ingen «ekte» enkeltpersoner som har ordlagt seg eller beskrevet sin situasjon akkurat sånn. Men det finnes sikkert, for som sagt: alle varianter finnes.

Konklusjon: andres historier er gode å ha for moralsk støtte og for læring, men de medisinske detaljene er ikke overførbare til ens egen situasjon overhodet. Det er så mange variabler i spill her at det eneste man kan gjøre… *sukk* … er å vente og se.

Fakta og spekulasjoner er mørkegrå ulvebeist med skarpe tenner. Men den kullsvarte, glefsende, den med gule onde øyne og hese ul, den heter «Tenk om du dør fra ungene dine». Den må holdes i bur 24/7, ellers tilter det fullstendig for meg.

Jeg kan føle tristhet ved tanken på at jeg ikke blir en gammel dame, i steinvillaen i Portugal, med bøker og strikketøy og barnebarn. Jeg kan føle urettferdigheten i at Gubben og jeg, vi som har jobbet og jobbet og gravd ut hverdagslykke fra grå mandager og stressende torsdager, som aldri hatt tid til å ligge i enga og la humla suse og snakke med hverandre– heller ikke skal få tid til det i fremtiden. Det er trist, og det er leit. Og står jeg denne av, far, så drar vi til Addis, du og jeg! Speideræresord!

 

Men å dø fra ungene er ikke trist, det er total, altomfattende, bunnløs desperasjon.

Mødre har det nok med å overvurdere sin egen betydning, det skal jeg villig gå med på. Og i gamle, mer kyniske og livstrette dager, hendte det jeg tenkte at om jeg skulle stryke med, ville ungene sikkert hatt det like fint hos noen andre etter en overgangsperiode- jeg var ikke uerstattelig på noen måte, bare fordi jeg var mamma.

Nå vet jeg at jeg tok feil. For all del, når en person dør går livet videre, dag for dag, og man finner nye måter å leve på. Dette skjer over hele kloden hver eneste dag, man samler sammen de sørgelige restene og bygger noe annerledes, men som kan være fint for det. Heldigvis. Men jeg ser at det faktisk bare er akkurat jeg som kan fylle akkurat denne funksjonen i livet til barna- for noen av dem er dette mamma-behovet mer uttalt enn for andre, og om jeg skulle bli raskt dårligere og plutselig borte ville det uten tvil være på grensen til traumatisk. Ikke bare på grunn av meg som person, men på grunn av det behovet jeg fyller.

Og minsten, da, det er jo ekstra sårt. Den lyse marsdagen hos dommeren i Bellville ble jeg på sett og vis hans tredje mor på to år, den moren som skulle vare… om ikke evig, så i hvert fall til han ble ungdom og voksen og fullstendig klar til å stå på egne bein med en trygg familiehistorie i bagasjen. Det virker så himla urettferdig at akkurat han skulle få mer å slite med, han har allerede måttet takle langt mer enn de fleste småttiser.

Rent bortsett fra barnas behov, er det vel lov å felle en egoistisk tåre også- for alt jeg ville gå glipp av, i så fall. Selv den voksne jenta mi, jeg hadde jo lyst til å kjøre henne til flyplassen når hun skal studere i utlandet, kjøpe roser for å feire den første jobben, skru hyller til den første leiligheten, kanskje hjelpe til med bortkort til bryllupet og… barnebarn, tenk om jeg skulle få det? Ganger sju, like intenst for hver enkelt av dem. Pluss mye mer, faktisk, siden de andre er yngre. Bisons første skoledag? Ballerinaens første kjæreste og hjertesorg? Skal ikke jeg få være der og dele dette med dem?!

Og det praktiske! Jeez, selv om vi fjerner alle sentimentale følelser er det vanskelig å se for seg en smooth hverdag uten Mor Sjøl. Vi har tullet om det før, Gubben og jeg, at hvis han skulle dø, trenger jeg en klekkelig livsforsikring, og hvis jeg skulle dø, må han få tak i minst to fantastiske au pairer. Haha, lo vi, haha hoho. Det æ’kke like morsomt nå, og i bunnen av spøken ligger alvoret. Jeg er gift med en fantastisk mann, som kanskje er landets mest hardtarbeidende superpappa. Og likevel, uten meg ville det meste gått i ball på omtrent tre dager. Som mange mødre- særlig flerbarnsmødre- er jeg lettere ufrivillig innenriksminister og den som sitter med både oversikten og detaljene. Dessuten kan han ikke klokka. Og husker ikke bursdager om han så fikk kniven på strupen. Jeg antar at AI kan bøte på noe av dette, nitid planlegging på enda litt, og hvis de eldste barna og øvrig famiie trår til bør det selvsagt være mulig å få det til å fungere. Men guri, så himla upraktisk det ville være om jeg takket for meg de nærmeste årene. Hvis jeg skulle være så uheldig å få den beskjeden fra legehold, om at det dessverre ikke er stort de kan gjøre, annet enn å forlenge det de kan og unngå at det blir for smertefullt, så må jeg nok legge ned bloggen og begynne å skrive lister i stedet. Laaaange lister.

… og jada, jeg vet at dette er krisemaksimering. Antagelig ganske usannsynlig krisemaksimering også. Derfor er de svarte hundene dyttet bort og ned, de får ikke komme hit og ødelegge den allerede ganske mørbankede jula vi prøver å tromme sammen. Det kan hende de viser seg en sen nattetime når jeg ikke får sove etter å ha blitt vekket for fjerde gang, men da kan jeg jage dem bort med Sobril eller Candy Crush (her kjører vi stil, som dere skjønner).

Men det er ikke helt usannsynlig krisemaksimering. Det er ikke «Å nei, skal jeg ut og fly på mandag, tenk om flyet faller ned»-type meningsløs krisemaksimering. Dette kan faktisk skje.

Og jeg vet at man kan leve godt og lenge med spredning. Og at den medisinske utviklingen raser fremover og at «mirakler» skjer hele tiden, med behandlinger som virker bedre enn forskerne trodde var mulig. Det finnes mange tøffe damer som lever med dette og lever bra. Skulle det verste skje, så står du igjen med akkurat det samme valget jeg hadde i starten av denne prosessen: valget mellom å gå fullstendig i svart og løpe skrikende rundt seg selv og lage alt forferdelig tungt for både seg selv og andre, eller skrape seg opp og si vel, dette er det vi har, la oss gjøre det beste ut av det. Det er jo ikke noe valg, selv om det må være lov å både gråte og rase som en villmann først 😉

Morgenstemning i dag morges: tre nisser klare for barnehagen. Personvernet ivaretar de selv, på best mulige måte! :-p

Så alt i alt, jeg tar det relativt lugnt. Men å beskrive denne prosessen uten å ta med de svarte hundene, det ville være løgn. Så her er de, til allmen beskuelse. Antagelig skiller de seg ikke nevneverdig fra alle andre svarte hunder som er ute og løper over hele landet, hos alle som har fått kjipe nyheter rett før jul. Det er nok en temmelig normal, menneskelig reaksjon.

Som akkurat nå må vike, for jeg har annet å gjøre. Som for eksempel finne fram «den store æska med jul’pynt» (ref. The Julekalender) sammen med en liten, masete nissefrøken som ble sendt i retur fra barnehagens nissefest til tross for at hun var feberfri i morges… (hun rakk å bli trukket i julekalenderen, da ære være smarte barnehageansatte) Så skal vi vel pynte kaka til dagens avslutning, spille litt Brrrah og kose oss i sofaen og berolige den nervøse studenten som har eksamen på torsdag og dukker opp fra underetasjen med ujevne mellomrom for å tenke på noe annet.

Livet. Det fine, vanlige, kjedelige, fantastiske livet.

Og på torsdag kl 12:30 har jeg svaret. Uansett hva slags svar det blir, så er det ikke game over- det er game on, så lenge det går!

Frisk som en fisk, lizm ;)

(#kortinnpå, siden dagen har gått med til sykt barn, pianotime, legging og deretter en SuperKjempeViktig skoleoppgave om sedimentære bergarter, nærmere bestemt sandstein. Håper å komme ajour med hendelser og kommentarer i løpet av fredagen!)

Jada jada, det er bare elendighet- men det må da være lov å ha det litt gøy også? I det minste ville det være synd å la komiske øyeblikk skli forbi uten å sette pris på dem. Og selv i de eviglange korridorene på Radiumhospitalet, selv i undersøkelsesrommene der tragedie og fortvilelse henger i veggene, skjer det av og til festlige ting.

Som for eksempel dagens episode. I dag var dagen for PET-scanning. Selve scanningen er kjapt unnagjort- kanskje 20 minutter- og langt mer behagelig enn den bråkete MR’en. Og maskinen? Oh boy, det var nesten synd ikke gutta mine var der. Snakker om science fiction! Den var ordentlig imponerende, og den hadde små fisker og duer på innsiden så man hadde noe å kikke på.

Men før du kan scannes må du tankes opp med litt radioaktivitet, det er slik de får kreftcellene til å lyse som et juletre (eller forhåpentligvis ikke, bank hardt i bordet). Dette er en av avdelingene der det henger blyvester utenfor legekontorene og alle dører er merket med radioaktivitet-fareskilt. Dagens rykende ferske dose radioaktivt stoff var litt forsinket, men jeg var ved godt mot da jeg ble hentet inn fra venterommet der jeg satt fordypet i en artikkel om Ari Behn i marsutgaven av Se og Hør.

Som alltid må du fylle ut et skjema. Jeg hadde fått skjema dagen før, og for min del er det bestandig veldig fort gjort. Har du nyreproblemer? Bruker du pacemaker? Har du metall i kroppen («som for eksempel skinner, skruer, granatsplinter eller blyhagl», foreslår de hjelpsomt i tilfelle du skulle være i tvil)? Diabetes? Tvangstanker? Alvorlig allergi? Faste medisiner?

Jeg krysser av på nei, nei, nei, nei, nei og nei. Jeg tror har til gode å svare «ja» på et helseskjema noen gang. Jeg er frisk som en fisk, og har verken pacemaker, granatsplinter eller annet fiksfakseri noen steder. Enkelheten selv. Null action her.

Samme denne gangen- men så var det feil skjema, gitt. Mitt skjema handlet om å få jod sprøytet inn i kroppen, altså skal skjemaet leveres i til CT’en i morgen. I dag skulle jeg ha fylt ut et radioaktivitetskjema. Men hjelpsomme Lena i lyseblå frakk hjelper meg med dette, og spør i rask rekkefølge om jeg har leverproblemer, høyt blodtrykk, er gravid, sliter med klaustrofobi eller medisinallergi, og det ene og det andre.

Nei, nei, nei, nei og nei. Jeg er på nei-sporet, og føler meg som den friskeste pasienten som noen gang har satt foten innenfor døren på Radiumhospitalet.

Helt til Lena og hennes legekollega setter veneflonen i armen (jeg har akkurat skrytt av at jeg har kjempefine blodårer og slett ikke er redd for sprøyter), og jeg først kjenner armen bli kald før kulda og mørket brer seg utover kroppen. Det svartner for øynene og hodet er fullt av bomull. Oisann, dette føles ikke bra. Det føles litt som i går, faktisk, da bioingeniøren fra Burundi  røsket ut nåla etter fem glass blod selv om hun egentlig skulle ha seks, vippet stolen min bakover og trakk i alarmsnora («det er så upraktisk når pasienter besvimer, det blir lege og rapporter og pasientene blir redde, så det vil jeg ikke! Vi klarer oss med fem glass, de får dele på det siste. Vil du ha et glass vann? Jeg følger deg bort på EKG, du får ikke gå alene!» insisterte den kjempehyggelige bioingeniøren, selv om jeg forklarte at det går bra nå, takk, jeg er i fin form, no worries, du har det sikkert travelt… hun var ikke til å rikke)

Kanskje jeg skulle sagt at jeg nesten besvimte i går? Men i går skulle de ha blod ut. Nå skulle de bare fylle saker og ting inn. Det er slett ikke det samme. Jeg kunne ikke vite at reaksjonen skulle bli så sterk? Hei, det sitter i huet. Du er jo ingen pyse sånn egentlig, det er bare en veneflon. Får bare tenke på noe positivt. Ungene, for eksempel. Du skjærer villig vekk av deg puppen for deres skyld, hva er vel en liten veneflon?! Grrr, men det hadde vært innmari mye enklere å tenke positivt hvis rommet kunne slutte med den snurringen!

Går det bra? spør legen, med amerikansk aksent og bekymring i øynene.

Jada, svelger jeg, det går helt fint. Litt svimmel bare.

— Ja, du ser ikke helt bra ut. Shit, du er helt grå i ansiktet.

— Er jeg?

— Lena, Lena, hent en lege. Ta ut veneflonen! Hun kommer til å besvime!, roper legen, og henter en stol til å legge beina mine på mens han klapper meg på begge kinn.

*Lena løper ut og kommer tilbake med en lege. Tror jeg. Synsfeltet er mer eller mindre helt i svart nå, jeg ligger bare og bakser i mørk tåke og prøver å ikke bli dratt under av ubehaget*

Fort, ta blodtrykket. Sånn ja, nå skal vi se… Djiiiisess, det er 90 over 44, ikke rart hun er totally gone.

… og sånn fortsetter det, helt til jeg får et slags fokus igjen og ser de bekymrede hoder over blå legefrakker stå over meg.

Er du med oss?

— Jada! kvekker jeg. – Absolutt!  Jeg er helt med! Ble bare litt svimmel der et øyeblikk.

— Hmm, ja, så du føler deg bedre nå?

— Ja, det er helt greit nå. Jeg er frisk som en fisk!

(de tre hodene ser på hverandre og prøver tydeligvis hardt å holde seg alvorlige. Et lys går opp for meg)

— Ja, jeg mener… jeg er frisk som en fisk, med unntak av denne… *veiver veneflonarmen over puppene* kreften borti her, da. Jeg tenkte på skjemaet deres, og det er ikke noe SÅNN galt med meg. Faktisk.

Selfietime! Begynner å fatte greia med å se i speilet og ikke på telefonen! *stolt*  To ting slår meg når jeg ser på bildet: a) det er faktisk ikke kult at den høyre puppen er mindre slaskete enn den venstre i bh-løs tilstand. og b) vanligvis hadde det snart vært på tide å bli kvitt den kommunefargede etterveksten min, men ettersom jeg neppe har hår til nyttår kan jeg la den bekymringen seile sin egen sjø.

Da tør de å humre helt åpenlyst, og jeg flirer med, passe omtåka og lykkelig over at faren tydeligvis er over. En halvtime senere ligger jeg strak ut på en seng og den amerikanske legen kan konstatere at en halv Bixit og en kopp kaffe hadde fått blodtrykket i alle fall opp til 95/50 og at jeg var klar for scan.

Men altså, jeg håper virkelig å beholde en viss humoristisk sans oppi dette, helt til jeg enten er frisk eller, Gud forby, dau. Antagelig får jeg bruk for den allerede i morgen tidlig, da er det nemlig tid for jod-skjemaet og et annet middel i armen, et middel Lena advarte om at kan ha en del pussige bivirkninger. Jeg ser spesielt frem til «den falske følelsen av å tisse på seg» som hun snakket om. Det blir virkelig en höjdare.

Selvkontroll, kroppskontroll, følelseskontroll og verdighet, adjø- men please, humor- ikke forlat meg! 😉

En anbefaling, et hjertesukk, et håp

Først, en anbefaling:

Har dere hørt om Oslo Skolemuseum? Ikke det? Denne bittelille perlen er gjemt bort i en sidebygning til Møllergata skole. At nesten ingen har hørt om den, kan ha sammenheng med at det nesten aldri er åpent, hehe. Jeg mener de holder åpent hver torsdag i noen timer eller noe sånt (sjekk Facebooksiden), men jeg anbefaler virkelig å ta turen en gang- og ta med deg bestemor, hun vil garantert sette pris på alle bildene og plansjene og gjenstandene fra forgangne tider. Turbo løp rett bort til de eldgamle pultene i klasserommet fra 1900 og satte seg klar med tavle og griffel- helt klar til å «begynne på skolen». Jeg måtte skånsomt forklare at det nok kom til å være litt annerledes, hun kunne heller ikke forvente å ha frosker og salamandre på sprit i hyllene og et trø-orgel i hjørnet.

Dorullnisse in the making…

… nesten helt selv. Men det er godt å ha en storesøster når limet ikke samarbeider!

Drømmefanger!

Hver desember arrangerer de juleverksted sammen med et husflidslag. Vi tok turen ned dit på søndag, og det var skikkelig innertier. Det var de små og elstejenta som ble med (tiåringen var såra og vonbroten over å ikke få blitt med, men hun danset forestilinger i Lillestrøm og noen ting lar seg bare ikke kombinere), og jammen fikk vi ikke lagd… *trommevirvel* dorullnisser! Og drømmefangere! Det siste der har kanskje ingen åpenbar sammenheng med jul, men det var et ordentlig høydepunkt for femåringen, som klarte å lage en superflott drømmefanger nesten helt selv, av pinner, garn og perler. Fireåringen gikk mer minimalistisk til verks, men det ble da en slags «fanger» av det. Og etterpå var det kaffe, saft, pepperkaker og klementiner. Mulig det er et tegn på at jeg begynner å bli gammel, men i virvelen av hi-tech og effekter og effektivitet og juletress er det deilig å få et blaff fra fortiden, og ikke minst hadde ungene det fryktelig gøy helt uten iPad. De har også en liten butikk med annerledes julegaver (noen som har lyst til å sy en gammeldags gympose? Oslo skolemuseum har et DIY-sett!), så de som av og til er i byen bør absolutt vurdere å legge turen innom en gang. Om så bare for å føle lettelsen over at dagens skole IKKE har en diger flaske lokaprodusert tran stående i hvert klasserom.

Trøorgel, derimot, kunne vi gjerne hatt. Eller hva, Minsten?

Et hjertesukk:

Det er mange som spør hvordan jeg har det, og det er kjempehyggelig. Jeg kan virkelig forstå Vera Micaelsen (ja, den flotte dama som nettopp d-ø-d-e og sendte en siste hilsen posthumt til sine unge lesere i Si:D) når hun sier at det ikke bare er elendighet å bli syk, for omgivelsene viser deg sider du aldri før har sett og verden blir et varmere sted. Det er helt sant, og jeg er kjempeheldig som har så mange fine folk rundt meg, irl og på nett.

Jeg har også- riktignok på bekostning av en hverdag jeg veldig gjerne skulle hatt tilbake- fått masse bloggmat og tid til å skrive.

Til sist har troen min på at det er her og  som gjelder blitt betraktelig styrket. Det skal jeg skrive mer om senere. Nå ramser jeg bare opp noen positive ting, for å vise at det faktisk ikke bare er elendighet- selv om det naturligvis er en del av det også 😉

Men det negative: GURI SÅ LEI jeg kommer til å bli av kroppen min! Hah, jeg har vært syk i under tre uker og jeg er allerede drittlei av kropp! Hvordan jeg har det? Njaei, litt vondt her kanskje, og definitivt vondt der, og kanskje det betyr noe, kanskje ikke? Den neste tiden skal alt dreie seg om kropp, her snakker vi virkelig navlebeskuende i ordets aller mest konkrete betydning. Hvordan haaaar vi det i dag, da, Helle? Hvor kvalm, hvor slapp, hvor mye hår har falt ut, har du fått utslett sånn og slik?

Jeg er kjemperedd for å bli en sånn person som bare går rundt og er en syk kropp som krever masse oppmerksomhet. Min egen og andres. Jeg har allerede begynt: den stivheten i korsryggen som jeg trodde var et resultat av en litt hard madrass…. det kan jo være kreftceller som har spist seg fast? Den ekle ilingen nedoer ryggen når du skal gjøre noe så normalt som å barbere deg under armen- tenk om du finner noe der som ikke var der i går? Og hei, hvorfor har jeg en kvise i panna, hvorfor bruker den fordømte kroppen tid og energi på å lage en kvise når den er under dødelig angrep fra min høyre pupp, burde ikke alle krefter fokuseres dit?!

Etter at jeg var ferdig med å være nevrotisk, deppa og spiseforstyrret tidlig i tjueåra, har jeg alltid vært veldig avslappet på kropp. Som i veldig avslappet. Så lenge den er der og gjør jobben sin har jeg i grunnen ikke tenkt noe over den i det hele tatt. Litt bevisst har det nok også vært, som mor til tre døtre er det absolutt et poeng at jeg står med rak rygg midt i den retusjerte, glansede instagramverden og proklamerer at det går helt fint an å leve lykkelig med slaskete hengepupper og flat, utrent og litt for bred rumpe. Men det har ikke vært påtatt, jeg mener helt oppriktig at mye fokus på kropp og vekt er en forbaska uting, og har hittil kunnet levd en tilværelse der min egen kropp nærmest er irrelevant.

Og nå har den altså gått hen og sviktet meg, og kommer til å bli et hovedområde for oppmerksomhet i lang tid fremover. Kropp, kropp, kropp, blodtrykk og ødemer og EKG og verdier og arr meg her og der. Jaja, skal se jeg lærer noe av det også. Men spark meg bak hvis jeg begynner å bli en sånn som ramser opp alt som er galt før naboen får sagt «god jul». Jeg har ikke lyst til å bli den personen 😉

 

Et håp:

*enter spøkelses-stemme* Det er tiiiiirsdag i dag. Dagen for den lange legetimen, der jeg skal få ordentlige, detaljerte svar på alt de har funnet og alt de har planlagt å gjøre. Riktignok fremdeles med noen usikre momenter- det er PET-scan på onsdag og CT på torsdag, og det er jo her panikken nesten melder seg, så jeg er ikke «off the hook» i dag, dessverre. Men jeg regner med å få svar på mye. Biopsien, for eksempel, vil jo vise hvilke typer celler vi har med å gjøre (kryss fingrene for at de er av en hurtigvoksende type, det gir mindre risiko for at kulen har vært der lenge). Jeg får vel også vite hvilken tidshorisont de ser for seg for cellegiftkur og operasjon.

Gruer jeg meg eller gleder jeg meg? Det er fristende å tenke at det kommer an på svarene jeg får- PET/CT inkludert. Akkurat nå lever jeg i en boble der alle scenarier er mulige, og det er ganske slitsomt. På den annen side, hvis jeg får dårlige nyheter denne uka vil jeg sikkert lengte tilbake til bobletiden likevel, den gang det gikk an å klamre seg til håpet om at alle kreftcellene vil være borte og kroppen igjen kan bli en irrelevant greie. Men jeg kan jo også få gode nyheter. De kan for eksempel si: «Ai ai, dette var en hissig jævel, men den har ikke spredd seg og hvis vi bare operererer sånn og slik og setter deg på den og den cellegiftcocktailen, så er du i full fart og tilbake i jobb før neste jul. Dette har vi sett mange ganger, og all erfaring tyder på at det vil gå helt fint!»

Full fart kan være nyttig å ha her i Casa Endamerkaos. Bare til og fra barnehagen er en utfordring,her er det Gubben som hypser vogna opp den snøglatte trappa, men til vanlig er det meg. Nå for tiden må vi- med svart miljøsamvittighet- innrømme at det ofte blir bil. Forhåpentligvis bare for en periode!

Det kan også være fint å være full av fart når det skal ryddes opp etter slikt kaos. Årets slager når det gjaldt pepperkakeformer var for øvrig flaggermus. Vi har nå tre engler, noen hjerter, et par grantrær og hundre flaggermus liggende i pepperkakeboksen i påvente av pynting. Jeje!

Full fart, siden Minsten nå har begynt å klage over at ikke HAN må øve morgen og kveld. Nettopp. Akkurat det vi mangler: en ekstra ukentlig øvelse å pusle inn i vårt allerede overfylte program.

Det er skummelt å håpe for mye. Som det alltid er. Skuffelsen blir så stor, og fallhøyden mange kilometer, hvis du går inn i ukjente situasjoner med altfor høye forventninger. Jeg skal ta med meg den svimle, tungpustede, lemstre kroppen min- og ikke minst frykten min- og ta banen bort til Radiumhospitalet, forberedt på at det jeg får høre kanskje ikke er så positivt. Men også håp. Min amerikanske venninne Shelley (min trosfelle og mangebarnsmor-allierte som jeg alltid er uenig med- jeg droppet alle forsøk på politiske meningsutvekslinger da hun kalte Obama en «baby killer» fordi han snakket positivt om prevensjon til ungdommer) postet nettopp et Facebookbilde der hun minnet om at advent først og fremst er en tid for håp. Det tar jeg med meg. Jeg tar også med meg en telefonsamtale med jobben i går, der jeg fikk en vennlig påminnelse om å kontakte NAV for å avbryte onsdagspermisjonen (se der, HR-sjefen på jobb tror jeg kommer til å trenge resten av permisjonen min! Det er håp, det også! 🙂 ) Ikke minst tar jeg med meg noen gode innspill fra damer som har gått denne veien før meg, og kunne fortelle at det slett ikke er unormalt å føle seg dårlig i denne fasen, til tross for den urbane myten om alle de superfriske, kjempespreke maratonløperne som plutselig finner en kul i puppen. Det er ikke uvanlig å føle seg i helt grei form, men det er ikke uvanlig å føle seg dårlig heller- uten at det trenger å bety at du er i siste stadium og har tre uker igjen.

Jeg tar også, for første gang, med meg Gubben, som akkurat rekker et halvdagsmøte i Horten først (klassisk Gubben, min mann er utstyrt med det som må være verdens sterkeste mentale kontroll, bless him) Men med så store mengder informasjon som jeg kan få i dag, gjelder det å ikke gå glipp av noe eller glemme å spørre om noe. Det er lurt å være to.

…. og etterpå tar jeg banen tilbake til byen, og trikken opp mot Grünerløkka, og får med meg tiåringens visningstimer i kompaniballett og jazz mens Gubben henter de små. Hehe. Livet med barn stopper aldri opp. Det kan bli utfordrende i tiden som står foran oss, men også deilig normaliserende. Samma hva slags nyheter jeg får, så begynner kompaniballetten 16:30 og jentungen forventer at jeg er på plass.

Så da er det jo bare å være på plass, da!

Ha en fin uke, alle gode lesere der ute, og takk for alle tanker og hilsener. Og frykt ikke, det kommer oppdateringer. Åja, det blir neppe noen mangel på oppdateringer, selv om det altså er en reell risiko for at det bli plagsomt mye kropp en stund framover! *skratte*

There is a crack, a crack in everything. That ‘s how the light gets in. (Leonard Cohen)