Something good (og smått utmattende)

Dette er en oppfølger til et innlegg som ikke er ferdig ennå 😀  Litt bakvendt, med andre ord, men så er jeg heller ikke kjent for å gjøre ting i riktig rekkefølge. Hehe.

Bakgrunnen er som følger: En gang tidligere i høst fikk jeg en kommentar angående barn og aktiviteter som fikk meg til å tenke over hva som ligger til grunn for valgene vi tar. Til min overraskelse fant jeg noen relativt fornuftige (tror jeg) og konsistente tanker på bunnen av gryta, men å formulere dem har tatt lenger tid. Det ligger en halvferdig kladd her et sted, og i mellomtiden tikker klokka ubønnhørlig av gårde og minner meg på at året snart er omme. Dermed haster det med oppfølgeren, siden temaet er…

Hvorfor oboen har fått lov til å ødelegge høsten 2017

Det var da voldsomt, tenker du kanskje. Hva har oboen gjort, bortsett fra å være kanskje verdens mest undervurderte instrument (jeg lover, når du først begynner å høre etter er oboen overalt! Soloinstrument numero uno!)? Denne familien har aktiviteter all over the place uansett, litt obo fra eller til kan umulig spille noen større rolle?

Feil!

Jeg må innrømme at oboen ikke har skylda alene, da. Den er en del av et større bilde, bestående av alt fra sure fotballsokker til dansetøy, konfirmasjonsundervisning og alskens andre instrumenter. Men dette året, og særlig i høst, har oboen stått for godt over halvparten av logistikken. Og det har kostet.

Å ha det travelt, i seg selv, er ikke så farlig. Det er mange år siden ettermiddager og helger sluttet å være «fritid» og gikk over til å bli en jobb etter jobben. Men det er morsomt, og ungene elsker hobbyene sine (og nei, alternativet for gutter på 14 er ofte ikke å «være ute og klatre i trær med kompisene sine», det er å sitte foran en skjerm!), og jeg elsker å bruke tida mi på dem. Vinn – vinn. Det eneste en travel timeplan egentlig går utover, er husarbeidet- som jo ikke trenger å prioriteres opp i alle livsfaser. Så lenge Mattilsynet ikke står på døra, er det innafor etter mine begreper. Tellekantene kan komme senere.

Krysspress, derimot, er noe helt annet. Mulig jeg er litt tander akkurat der, men når det er flere forpliktelser som står i direkte motstrid begynner jeg å slite. Jeg tar det tungt når kabalen ikke går opp, når aktivitetene kræsjer, når vi må maile og beklage på nytt og på nytt i alle retninger (eller enda verre; de samme retningene hele tiden. Det var en av årsakene til at det var slik en lettelse å la mellomstemann slutte på fotballen. Det ble konstant konflikt med speideren, det tok for mye tid i forhold til interesse og ferdigheter, vi har hatt det hyggelig- men takk for oss. Puh! Selvsagt kjente jeg et stikk av melankoli når han dro av seg keeperhanskene og tuslet av banen for aller siste gang, men det var en fullstendig riktig beslutning). Krysspress er en energityv, tankene ligger der og gnurer hele tiden. Ikke bra.

Men oboen, altså. For det første: det var en lykke at han endte opp med instrumentet sitt overhodet. Det er nesten så jeg mistenker HanDerOppe for å ha en finger med i spillet. Min fortjeneste var det definitivt ikke! Fantasiløst nok hadde jeg satt ham på venteliste til… tja, kan det ha vært piano eller cello som storesøsknene, kanskje? Fiolin? En ting er sikkert, hadde han endt opp med et av disse instrumentene ville han fått en kort karriere. Det er jeg 100% sikker på. Men telefonen om en ledig oboplass kom helt ut av det blå, en dag vi sto på Ullevål sykehus fordi guttungen kanskje hadde stukket seg på en sprøyte på skoletur (episode nr. 302 av ca tusen smått absurde scener med denne karen, haha).

Om han vil spille obo? Atte… hæ? Ledig plass sånn ca i morgen? Det kom så overraskende på at jeg ikke visste helt hva jeg skulle mene. Men læreren lokket med «tiger-obo», og siden min sønn på det tidspunktet var en ikke veldig utpreget moden åtteåring hoppet jeg på. Kanskje stripene ville vekke interesse?

Noe enkelt instrument er det jo ikke, og tigerstripene rakk bare et visst stykke på vei. Han øvde ikke veldig mye, og jeg maste heller ikke veldig mye (vi hadde andre kamper i de årene der som var langt viktigere å ta, for å si det sånn), men han hang da med og ble gradvis flinkere. Dessuten gjorde han det aller viktigste for å sikre progresjonen: han sluttet ikke. Det er jo nesten tommelfingerregelen uansett aktivitet, det, hvis man holder på i mange nok år blir du ganske mye flinkere enn mange andre, fordi de gir seg underveis. At han har hatt en flink, tålmodig og støttende lærer hele veien har også vært sentralt. Hun har vel, når sant skal sies, vært mer optimistisk og pådriversk enn mor har vært.

Etter fire-fem år ble han hanket inn til diverse prosjekter, rett og slett fordi det er så stor mangel på oboister. Bjølsen strykeorkester trenger blåsere til Star Wars. Barnekoret i Operaen trenger orkester til en forestilling. Læreren hans kjenner sånn ca alle i Oslos begrensede musikkmiljø, og mulighetene trillet inn på rekke og rad. Vi så at han likte samspill, han vokste på det, syntes det var gøy å øve til oppsetninger og konserter. Da vi fikk tips om et symfoniorkester for ungdom rett i høgget her, var vi ikke sene med å ta kontakt, og for nesten et år siden begynte han som oboist i NOSUS til stor glede for det den gang oboløse orkesteret. Til stor glede for ham også!

It never rains but it pours, heter det, og det stemte godt i dette tilfellet. Ikke før var han på plass i orkesteret, så dumpet det inn en mail om at han var ønsket på Sommersymfonien (redusert pris for obo og fagott!). En ukes samspill i sommerferien? Inn med søknaden! I mars prøvespilte han for Lørdagsskolen etter ønske fra læreren, som han hadde gjort tidligere uten å bli valgt ut. Samtidig hadde BDs Kammerakademi fått snusen i at det fantes en semi-god oboist i byen, og plutselig var de på tråden til meg på jobb og lurte på om han kunne tenke seg å prøvespille. Jeg var ærlig og sa det som det var, Han er flink men ikke sånn flink, kanskje nivået er litt i overkant? Jeg vil ikke at han skal stresse eller mislykkes. Men damen i andre enden svarte beroligende at her var det ikke noe press, blåsere er uansett senere utviklet enn strykere, det er sosialt og hyggelig og ingenting å være bekymret for (noe som faktisk er tilnærmet sant, men som alltid: ingen talentprogrammer uten en viss grad av konkurranse og mødre med spisse albuer). Til slutt hadde selveste NUSO tydeligvis fått med seg at det var en fersk oboist på Sommersymfonien og sendte mail med invitasjon. Og hvem sier vel nei til en plass på landslaget, selv om det bare er som annenoboist?

(her er det på sin plass å påpeke at det i og for seg ikke er det å være flink og vellykket som er det viktigste. Nesten tvert imot. Jeg har hittil tviholdt på speider’n, nettopp fordi det er en arena uten press og konkurranse på individnivå, og det er ikke tvil i min sjel om at han kunne ha hatt det like moro og blitt like bitt av basillen dersom han ga det prosjektet like mye tid og energi. Det er ikke så viktig hva. Det viktige er at. Bare så det er klart)

Fort, fort! Vi er sent ute! Men dressen er på og pappa venter i bilen. Klar for konsert nr. 17 denne høsten.

OK, smørbrødlista over gir kanskje ikke et godt bilde av det konkrete omfanget. Her er en kort forklaring: Lørdagsskolen er kulturskolens ekstratilbud som foregår én gang i måneden pluss konsert vår og høst. Kammerakademiet har øvelser annenhver lørdag (i teorien tilpasset Lørdagsskolen så de ikke skal gå i beina på hverandre, men her skulle jeg få meg en overraskelse), pluss musikkteori på tirsdager. NOSUS har, som sagt, øvelser hver torsdag (minst). Sommersymfonien er én uke på sommeren og NUSO består av en sommersamling og en høstsamling med tilhørende konserter. Så det er ikke fullt så mye som det høres ut som, det er ikke slik at han gjør alt samtidig- men det skulle vise seg å være mer enn nok likevel 😉

På under ett år hadde husets trettenåring gått fra obotime på mandager, that’s it, til øvelser på mandager (individuell time) og torsdager (NOSUS-orkesteret), de fleste lørdagene (Lørdagsskole, Kammerakademi eller begge deler), i tillegg til sesongprosjektene og at alle øver intensivt i ukene før konserter. Vi forholder oss til en halvveis oppdatert kalender på det ene prosjektet, supplert med hundre mailer med titler som «NB Ny endring i øvehelg 25-26. november VIKTIG!» fra det ene prosjektet, og omtrent det samme fra den andre. Dette siste her, angående kommunikasjon og oversikt, er faktisk et viktig poeng. Vi er ikke ukjente med aktiviteter som krever mye tid- Fotballhuet har i årevis måttet hoppe når treneren sier hopp (gjerne seks dager i uka), men da var det én ting og én informasjonskanal. Her er det mange plattformer, mange kokker, også innenfor hvert prosjekt, og veldig, veldig mange beskjeder. Og mange kræsjer :/ Alle forventer også å prioriteres, siden dette er ekstratilbud som bare gis til noen få utvalgte.

Så da gjenstår jo bare tusenkronersspørsmålet: hvorfor?? Hvorfor vil man seg selv så vondt? Hvorfor prøve å legge en umulig kabal, som ikke bare kræsjer med seg selv støtt og stadig, men som også er så uforutsigbar at det er dobbelt så vanskelig å tilpasse familien som helhet- for vi har jo en del andre ting på planen også?

Litt handler nok om at det ikke var fullt så enkelt som alle sa det var. «Én lørdag i måneden» eller «hver torsdag», betyr egentlig nesten annenhver lørdag/hver torsdag og begge de siste helgene fra fredag til søndag i september, november og desember, for eksempel. Det dukker opp konserthelger og seminarer i et kjør, og er du med så er du med. Jeg var forberedt på litt, men ikke på så mye, så her må jeg ubetinget ta skylda sjøl og si at jeg feilberegnet mengden tid som ville gå med.

Men den aller viktigste grunnen til at vi tråkler oss gjennom en umulig løype, er at dette er så bra for hovedpersonen. Sønnen min, snart fjortis. Han synes det er gøy. Han får til noe, noe som ikke de to Supersøsknene hans kan fra før. Selvtilliten vokser, noe han har uendelig godt av og som smitter over på andre områder. Underlig nok, for en gutt i slyngelalderen med bokstavdiagnose, synes han også musikkteori er artig 😀

 

Jeg kunne ha dratt fram ørten episoder, fortalt om konkret om hvilken vei sønnen min har hatt å gå, redegjort hvor hvilken monumental betydning dette lille rørbladinstrumentet har hatt for oss, for ham. Men det vanskelig å skrive mye om dette uten at det blir for privat. For de av dere som liker langlesning på engelsk, og ikke er allergisk mot en dæsj Gud og Jesus, må jeg innstendig anbefale dette gamle stykket av Elizabeth Foss, om hvordan hun står på sidelinja sammen med mannen Mike når den halvvoksne sønnen Christian spiller basketkamp. Denne type blogging er på vei ut, du kan ikke skrive så detaljert og utleverende om dine nærmeste (hvis du da ikke binder det inn i en bok og heter Knausgård eller Hjorth, og selv da er det definitivt åpent for debatt). Også teknisk sett er det utdatert, alle de fine bildene er borte. Men det er like fullt en av de beste opplevelsene jeg har hatt som bloggleser. Kanskje fordi det er godt skrevet, kanskje bare fordi Elizabeths beskrivelser av hvordan hun dag ut og dag inn, i år etter år etter år, gikk rundt og mumlet «Please, God. Please. Something good for Christian. Today, please, give him something good.» vekker en distinkt følelse av gjenkjennelse. Å ja. Jeg kjenner følelsen.

Noen barn, ungdommer og unge voksne har det alltid litt tøffere. Alltid litt vanskeligere. Og når du da finner something good, så strekker du deg ekstra langt, kjører de ekstra turene, tar de ekstra telefonsamtalene, betaler de ekstra utgiftene, bruker tid og energi på å finne umulige løsninger og tilbringer fredagskvelder i stadig nye kirker (forrige helg rakk vi Bøler kirke, Fagerborg kirke og Nordstrand kirke, haha! Kirker og fotballbaner, det er min spesialitet! Taxilappen neste!) for å høre på konserter du har hørt før.

For når du finner something good, er det bare å gi gass.

Visst kan du være sliten og lei, men du slutter aldri- aldri!- å være takknemlig.

Ideal vs virkelighet

Med lang fartstid som Julerigger og Adventsfikser for en stadig større gjeng med stadig tettere timeplan, har jeg lagt av meg de høyeste ambisjonene for lengst. Jeg har avfunnet meg med at jula nok vil bli omtrent som i fjor, og at desember ikke er måneden for store planer og hårete mål. Vi er bundet på hender og føtter av alskens julekos, og det viktigste vi gjør i desember er å få til mesteparten av det uten å glemme altfor mange langpannekaker. It’s all good.

Men jeg hadde én kongstanke i år. I tillegg til Standard Jul A/S (kalender, lapp-i-hatt,  julegaver, Love Actually, sende et par julekort altfor sent, juletre, ribbe- helst med rørte tyttebær og ikke jordbærsyltetøy som i fjor-) ville jeg jobbe videre med julebiblioteket i sofaen.

Adventsfølelse på stuebordet når det er eldstemann sin tur til å lese: velbrukt, billig adventsløper fra KID (med enkelte innslag av hundehår og pepperkakesmuler), to lys, og Selma Lagerlöf. Men er det den hele og fulle sannhet, mon tro?

Del 1 var fort gjort. I tillegg til julebøkene jeg kjøpte i fjor, raidet jeg ungenes rom på jakt etter bøker med juletema. På et kvarter hadde samlingen i sofaen vokst med 300%. Alt fra Karsten & Petra til Jostein Gaarder og Astrid Lindgren, det viste seg (ikke overraskende, sånn egentlig) at vi hadde ganske mye stående rundt. Nå har vi en god del lesestoff for flere aldersgrupper, men aller mest for de yngste, noe som bringer meg til…

Del 2. Også fort gjort. Innkjøp av Selma Lagerlöfs fire julefortellinger, pent pakket i en snerten liten eske på Bok & Media i Akersgata. Noe for de litt større, og tok som sagt omtrent 20 minutter.

Del 3. Her strandet prosjektet. For tanken var ikke bare å legge bøkene i sofaen. Det er vel strengt tatt bare de tre yngste som fulle av entusiasme graver rundt etter nye bøker når det passer (og ikke passer). De andre trenger et tupp bak, så planen var opprinnelig å utvide filmsøndagene våre til å inneholde en felles lesetime. I sofaen. Med levende lys og julerøkelse og tjo og hei.

Det er mulig den planen er enklere å implementere hos amerikanske homeschoolere på prærien, rett og slett, når barna er vant til å lese på kommando og mor kan smykke seg med en viss lærer-autoritet som er fullstendig fraværende for min del.

Her strandet prosjektet allerede første søndag i advent. Forslaget om å sette seg til i sofaen for å bedrive felles tvangslesing møtte ikke videre entusiasme. Snarere tomme, uforstående blikk og hodekløing, før tenåringene trakk på de hengslete skuldrene sine og labbet inn på sine respektive rom for å se på Stranger Things på Netflix. De yngste, derimot, omfavnet mors planer med stor glede, og vi leste oss igjennom halve Se Marikken, det snør, mens vi gumlet i oss fruktrestene etter Turbos julekonsert. Etterpå så vi Grinchen, akkompagnert av sandkaker vi fikk av nabo’n som takk for et lånt egg til pensling 🙂

Ni år gammel jente i pysj, samt en storebrorfot foran TV. Og KID-løperen, da.

De særdeles få gangene vi ikke har konsert, kamp, messe eller besøk på en søndag, er det andre ting som står i hodet på dem. En film er maks av hva jeg klarer å tromme sammen et slags fellesskap til.

Men hei. Når kartet ikke passer med terrenget, er det fram med tegnesakene på nytt. Det var kanskje ikke verdens beste idé å gjøre lesingen til en tidsbestemt, obligatorisk greie. Men hva med å la bøkene ligge fremme og…

… vente på en kveld som i kveld, der fjortisen har brukt tiden etter tentamen til å 1) spille på mobilen, 2) glane på barne-TV (omsorgen for småsøsken er den perfekte unnskyldning for så mangt), samtidig som han 3) har planer om å se på fotballkamp og 4) har en time internett på PC’en til gode?

Se, julemirakelet åpenbarer seg: mellomstemann sitter og leser julebok!

Vips hiver jeg alle småsøsken ut av stua, tenner adventslysene og røkelsen, rydder bort legoklossene på bordet og gjør det så julete jeg kan. «Av med skjermen!» sier jeg, og guttungen tør ikke annet enn å adlyde. Jeg roter fram Legenden om julerosene, og kommanderer ham ned i sofaen. «Les!» sier jeg.

Og han leser villig vekk. Jeg mistenker til og med at han koser seg. I en halvtime sitter han helt i ro, helt i fred, uten lyd, uten skjerm, og leser. Etterpå noterer han navn og dato inne i bokomslaget, og legger boka sammen med de tre andre i boksen som skal ligge øverst i bok-bunken hele desember. One julefortelling down, three to go, og han er fornøyd. Han liker jo egentlig å lese, det er bare så mye annet som lokker bestandig.

Slik gikk det til at en ny juletradisjon ble født. Ikke helt som planlagt, men det går som sagt aldri helt som planlagt, og hvis alle tar seg tid til å sitte alene og lese en julefortelling i uka har vi oppnådd noe i år som vi ikke gjorde i fjor.

Og det er plass til mange navn og datoer inne i bokomslaget 🙂

Men akk, når storebror skulle til pers, var det tid for Champions League. Siden denne komboen av ettertenksom julelitteratur og fartsfylt Unitedkamp er særdeles lite fair play for stakkars Selma, la jeg bøkene tilbake i esken. Realistisk forventningsstyring, mor! Vi er bare på 5. desember. Vi har tid.

Ikke akkurat TGIF

Helger her i huset er sjelden spesielt avslappende. Derimot er de ofte morsomme. Og selv om de er i overkant travle, er det a) like greit, med tanke på The Terrible Two (jeg har aldri møtt noen treåringer som synes idealhelgen å sove lenge, vaske gulv og gå på kafé uansett. Vi kan like gjerne farte rundt!) og b) ikke så ille som det var i 2011. I 2011 tok det helt overhånd, lørdagene ble stort sett tilbragt i bilen, i en evig loop mellom cellotimer og juniororkester, dansing og dobbelt sett fotballkamper i en timeplan som bare nesten gikk opp, pluss en avstikker til diverse friidrettsbaner innimellom. Det året var et perfekt eksempel på at det går an strekke strikken for langt og at det ikke er noen god situasjon for verken barn eller voksne.

Men denne helgen er 2011 tilbake som et iskaldt gufs. Jeg tror ikke det er noe tegn fra oven, det er mer et uheldig sammentreff der Høststormen, NOSUS og UngBarokk har plassert seg på samme helg. Tre konserter på tre dager. Det er jo i overkant, både for utøvere og deres heldige/uheldige foresatte, og det er selvsagt ikke slik at andre helgeaktiviteter settes på pause bare av den grunn- vi har en standard helg med lørdagsskole, en barnebursdag, dansetimer og kortjeneste for mor, pluss den filharmonikonserten for småbarn jeg var så dum å kjøpe billetter til. Ja, og så en fotballcup, men den er «heldigvis» på Hamar, så mitt engasjement begrenser seg til å sjekke at fotballspilleren får med seg hansker, Vippse mer lommepenger underveis og gnåle bedrive intensiv avstands-heiing på sms. Hvis de faktisk kommer til finalen har vi et problem- da er det ganske surt å ikke få den med seg, men den tid den sorg. Noen ambisiøse sjeler i lagledelsen har meldt gutta på en årsklasse opp, så faren er neppe overhengende.

Som et morsomt lite ekstramoment hører det med til helgeplanene at det er Spøkelsene i Svartdalen søndag kveld (gjett hvem som er glad for at vi ikke kjøpte de billige Dag 2-billettene på Tusenfryd forrige helg!). Det aner meg at det siste vi trenger på søndagskvelden er mer å gjøre. Men vi var innom i fjor, og det er jo rett og slett innmari gøy. Kanskje vi klarer å ta en tidlig tur, så de minste kan være med (opplegget er ganske genialt- det begynner nemlig relativt «snilt», og blir skumlere utover kvelden)

Kjære Gud, gi meg styrke. Subsidiært samvittighet og råd til hushjelp og/eller kraftig redusert stillingsprosent. Ha ha ha!

Hvordan løser vi dette?

Det første jeg må gjøre, er å innse at det ikke blir noe særlig tid til huset. Jeg har en gjøreliste på lengde med armen min, men når ting er som de er skal jeg være glad hvis jeg får gjort et par fingrebredder. Dessuten er det snart OD-dag… *ondt smil* 😉 Det andre, er å skrote alle forventninger om å slappe av. Forventningsstyring, ikke sant- det er tre ganger så skuffende å være sliten på søndagskvelden hvis du faktisk hadde et håp om noe annet. Denne helgen blir masete, sånn er det av og til, og det blir ikke bedre av å tvære på det. Det tredje er å lage en slags arbeidsfordeling, sånn at alle får gjort litt av alt (vekselvis høre god musikk, kjøre rundt og plukke opp/sette av/følge barn rundt, og sitte komatøst i sofaen og fullstendig tiltaksløst stirre på rotet som formerer seg i lynets hastighet. Take your pick!)

Lørdagens konsert- NOSUS, som er et «helt vanlig» orkester og som jeg derfor er litt ekstra glad i- besøkes av min mor og bestemor, og i tillegg vil Ballerinaen gjerne være med. Det betyr at oboisten vår stiller med tre mennesker i salen. Med andre ord, hvis noe må utgå bør det kanskje være denne. Selv om jeg er aldri så glad i NOSUS. Tross alt kommer det flere sjanser. Mange flere sjanser…

Fredag er det Barratt Dues Høststorm. Dette er Stas, med stor S. En jubileumskonsert med Tine Thing Helset, og bare det i seg selv er jo verdt turen. Eldstejenta har sagt ja til å gå, midt i sitt eget stress og sekserjag for å komme inn på ønsket studium til neste år, og jeg håper å kunne slå følge. Eventuelt Gubben, hvis han heller vil gjøre det enn å være hjemme med to småttiser ved leggetid (det er litt hipp som happ hva som er minst avslappende, nemlig). Jeg er sikker på at det blir en flott opplevelse, med super musikalsk kvalitet, men jeg har enda ikke kommet til den type hverdag der konsert på en fredag står høyt på ønskelista 😉

Søndag er det UngBarokk i samarbeid med Oslo Early. Denne konserten har det fortrinnet at jeg får se to unger i aksjon samtidig, med fløytene sine, og i tillegg er det flott repertoar med kvalitet i alle ledd (jeg husker da jeg satt i styret til blokkfløyteorkesteret i deres spede UngBarokk-begynnelse for noen år siden, og vi hadde konsert i en halvtom sal på Marienlyst skole. Hmm. «Halvtom» var nok å ta hardt i. Når sant skal sies var det knapt folk i det hele tatt. Litt pinlig da, å gå hjem og google denne gjestefiolinisten fra England og finne ut at fyren faktisk er verdensstjerne innen barokkmusikk. Ups. Men han kan ikke ha tatt skrekken, for han er med i år også!). Klokka 13 midt i sentrum er også bra, jeg rekker akkurat å løpe ned etter kortjenesten min i Akersveien.

Så ja, slik står valget. Vi prøver å få med oss mest mulig, selvfølgelig, men må bare se hva vi får til.

Og krysse fingrene for at vi ikke blir satt skikkelig i knipa ved at det tikker inn en sms når jeg står på galleriet, midt i altstemmen på Bjarne Sløgedals folketonesalmer ellerno’, med «Mamma, vi vant! Vi er i finalen!». Det er jo ikke så langt til Hamar hvis vi bare slenger oss i bilen nå og…

(eller jo. Selvsagt må de spille for å vinne! En ting skal moderne foreldreskap ha- det er alltid en eller annen pappa på sidelinja som livestreamer kampen for de slappfiskene som ikke drar til Hamar eller Kristiansand eller hvor laget nå måtte befinne seg. Så for all del, gutta: Sa-sa-sa, bra-bra-bra, Skeid! Skeid! Skeid! Vi taper aaaldri, go go go indreløper nr 14!)

Ønsker alle som måtte dumpe innom for å lese gjørelistene mine (sånn føles det i hvertfall, beklager mangelen på inspirerende tanker, spenning og interiørtips) en riktig god helg! Skal vi fleske til og legge inn et ønske om en regnfri helg i samme slengen? Litt vakkert høstvær hadde gjort seg nå, både på Hamar og andre steder! 🙂

Ikke slik (har det ikke vært forferdelig mange av disse dagene i oktober, med eller uten bilkø?)…

… men slik! Ja! 😀