Elton John og store planer

Hva slags forhold har du til Elton John?

Tja, hvis du er på min alder- eller yngre- er det vel ikke så rare forholdet man har, kanskje? Elton John er en gammel, lubben ex-singer/songwriter med glorete briller og en forkjærlighet for glam, prinsesse Diana og Liz Taylor. En artist som skrev noen gode sanger omtrent før jeg ble født og har levd på gammel storhet siden. Er det mer enn det, da?

I følge Bison tar du i så fall feil. Elton John er det kuleste som har skjedd siden Thunderbirds.

Egentlig er alt dette pianolærerens skyld. Hun postet denne julereklamen på Facebook. Bare fordi budskapet- «Some gifts are more than just a gift» kunne gi litt håp og inspirasjon til slitne foreldre som av og til føler de kaster både tid og penger ut av vinduet når motvillig avkom skulker timer eller sniker seg unna øving. Som er lei av å mase, minne på, legge til rette for, gnåle, kjefte, trygle og be- stryk det som ikke passer. Og videoen er jo søt nok, den. Gamle Elton som sitter ved pianoet og tenker på veien han har gått, bakover i tid. Det hele ender med en liten gutt som løper ned trappa på Christmas Day, og får et piano i gave av mamma og mormor. Gutten slår prøvende noen toner med pekefingeren, og det blir altså starten på en fantastisk karriere.

… for det er jo litt sånn. Selv jeg, som stort sett har øveglade barn, har fått kjørt både oppfinnsomhet og tålmodighet grundig underveis. Det ER slitsomt til tider. En liten tear-jerker fra en gammel helt kan minne oss på hva vi driver med og hvorfor det er verdt det. Alle skal ikke bli Elton John, men hvis mine sønner tar fram instrumentet sitt og spiller en trall når de er 70, så er det suksess i min bok!

Jeg viste filmen til Bison, som en slags inspirasjon, og kunne forbauset konstatere at fireåringen var fjetret. Dette var det fineste han hadde sett på en stund. Siden den gang har reklamesnutten vært en trofast følgesvenn til øving, først nå i februar begynner det verste opphenget å gi seg. Bison var solgt. Antagelig så han seg selv i lille-Elton og klarte å trekke en linje til det andre… konsertene, følelsen av å lykkes, det å være Sjef over pianoet og få folk til å danse med spillingen sin. Uansett, det har gått slag i slag, med Elton-kalender fra julenissen, sang etter sang på Youtube («I’m still standing» er en favoritt, for ikke å snakke om sangene fra Løvenes konge… og «Saturday night’s all right for fighting» live i Central Park 1980, da … altså, JEG var to år den gangen, det er jo kambrium silur! Bison digger det!).

Det er vanskelig å ha så mye Elton John innpå seg uten å bli påvirket. Plutselig setter Gubben og jeg på Goodbye Yellow Brick Road eller Sacrifice, og tenker at Elton John egentlig var en sabla god låtskriver en gang i tiden, dette er jo gode saker! Samtidig legger Elton ut på sin avskjedsturne, og i motsetning til ganske mange andre artister tror jeg på at dette er en avskjed-avskjed, altså for godt, ikke bare til pengesekken er tom igjen eller man begynner å kjede seg. Fyren er tross alt noenogsøtti, steinrik og småbarnsfar, han har vel andre ting han bør gjøre i årene som kommer. Og alle de artistene jeg skulle ha sett… alle legendene, som Ronaldo for Real Madrid på Santiago Bernabeu for eksempel, jeg ventet til det var for sent, og George Michael er død som en sild (jeg kommer aldri til å få høre Cowboys and Angels live), tida går og sjansene gjør det samme. Kanskje vi faktisk skulle fleske til og gå på konsert, far? Bergen er utsolgt, Gøteborg også, men London har billetter, og Stockholm og Amsterdam. Skal vi rett og slett være så gærne at vi bruker uforskammet mye penger for å få sett en- lik ham eller ei- legende før han legger brillene på hylla for godt?

Vi har ikke bestemt oss.

 

 

Men, mens Gubben og jeg tenker på om en tur er verdt pengene (og miljøsamvittigheten) tusler en liten gutt med drage-barnehagesekken sin på ryggen langs de snødekte fortauene på Gaustad for å gå på pianotime.

— Mamma?

— Ja, Bison?

— Kan jeg hilse på Elton John en gang?

— Eh… det kan nok bli vanskelig. Han holder konserter, skjønner du, men der er det ofte mange tusen mennesker, og han sitter høyt oppe på scenen. Så det er ikke så lett å få snakke med ham. 

— Åh. Det var dumt. Kan jeg sende melding, da? Med gravemaskin og smilebæsj?

Ja, det er dumt at du ikke kan få møte Elton John, og selv om jeg i et kvart millisekund tenkte på muligheten for å faktisk ta med meg fireåringen på konsert er det åpenbart at det ikke lar seg gjøre. Konsertene begynner flere timer etter leggetid, er altfor lange og har antagelig et uforsvarlig høyt lydnivå, innskytelsen fikk knapt boblet opp i hjernen før den ble slått kontant tilbake. Selv om gutten er aldri så blodfan, er han en blodfan på fire og et halvt år, og konserter er for voksne. Vi får klare oss med Youtube. Det er sikkert noen (få) sanger vi ikke har sett ennå.

Så kan dere da forestille dere forbauselsen da mor sjøl surret seg inn på Oslo konserthus sine hjemmesider for å bestille noen billetter til Gateorkester-konserten som jentene skal spille på, og får en gigantisk pop-upreklame midt i fleisen?

16. mars- Barnas konserthusserie presenterer: 

ELTON JOHNS BRILLEFINE HITPARADE!

Atte hva?!

Er ikke det en helt vanvittig timing, så vet ikke jeg.

Aldri har noen kjøpt billetter så fort. 16. mars skal vi løpe fra turn, slenge på oss de grelleste brillene vi har, og sette kursen mot konserthuset. De selger pølser og muffins på barneforestillingene, og selv om hovedpersonen vil glimre med sitt fravær blir dette en veldig, veldig god erstatning.

Jeg gleder meg allerede. Og am still standing, yeah yeah yeah! 😀

Ordknapp onsdag

 

Min datter og «sussebassen»

… og der var vi i mål.

Ikke bokstavelig talt, selv om det faktisk ser sånn ut med den lekre nettingen bak som med all mulig tydelighet viser at vi er i en- ta-daaa!- gymsal. Men dette fantastiske blinkskuddet av min vakre datter får bli det siste i rekken av førjulstidens konsertbildeserie.

I tur og orden har vi tatt dem, én etter én. Suzukikonserten. NOSUS-konserten. Ensemblebonanza. Kulturskolens obo- og pianokonsert i Lilleborg. Huskonsertene med blokkfløytistene, og den store juleavslutningen- avbildet over. Ørten danseavslutninger og ballerinaens forestilling. Den mislykkede konserten i Bøler kirke. Julegrantenning med speider’n og julemarked meg her og der. Lucia og Høststormen og julesangaften og ungdomskorets store julekonsert.

Det har gått bra, og selv uten beroligende midler har jeg stort sett hatt følelsene under kontroll (skjønt det var faretruende nære på et par ganger! Særlig på Lucia og da ungdomskoret smalt til med «Himlen i min famn», firstemt og med såre, nyklekkede gutte-tenorer og -basser. Det er noe med råheten i de helt ferske herrestemmene som kombinert med sentimentale sanger tar rent knekken på oss gamle kjerringer). Pianokonserten til Fotballhuet, som skulle ha vært i dag, utgikk dessverre på grunn av sykdom. Synd, for vi hadde gledet oss til et lenge etterlengtet gjenhør, men han har lovet å ha privatkonsert på julaften. Og det kommer nye konsertmuligheter til våren 😉

Jeg har bakt og klappet, klappet og bakt, dirigert mann og barn inn og ut av biler og øvingslokaler, tørket en liten diskret tåre dann og vann, prøvd å filme uten å forstyrre de på raden bak, nesten sprukket av stolthet, og smilt skjeve smil når ting går litt på tverke. Kanskje bannet en smule når seksten porsjoner varmmat skal leveres grytidlig på lørdag i forkant av ørten andre avtaler, men ikke så ofte.

Og dett var dett. Nå er vi ferdige. Dette bildet får bli det siste, det er en av utrolig mange bass-blokkfløyter hvis noen lurte på det, og tror dere ikke jenta hadde den foran fjeset gjennom absolutt hele opptredenen. Det var bildet sitt, det, men i all sin mislykkethet må jeg jo bare smile. Sånn er det også av og til. Og det var en artig konsert, gymsal til tross, og selv om den var klemt mellom jobben og den ekstra lange korøvelsen før Lessons and Carols. Dessuten er jeg priviligert som har ungdom som fremdeles holder konserter, for det er jo slett ingen selvfølge!

Nå gjenstår bare siste skoledag. Fire sekker er pakket med julebrus og godteri. De har halv dag alle sammen, og så er det slutt. Jeg jobber i morgen og halve fredag- og takk og lov for det, hilsen innboksen min- men nå kan vi uansett slippe pusten tungt ut og konstatere at vi overlevde i år også. Og hadde masse moro på veien.

Ferie, snart ferie <3

Something good (og smått utmattende)

Dette er en oppfølger til et innlegg som ikke er ferdig ennå 😀  Litt bakvendt, med andre ord, men så er jeg heller ikke kjent for å gjøre ting i riktig rekkefølge. Hehe.

Bakgrunnen er som følger: En gang tidligere i høst fikk jeg en kommentar angående barn og aktiviteter som fikk meg til å tenke over hva som ligger til grunn for valgene vi tar. Til min overraskelse fant jeg noen relativt fornuftige (tror jeg) og konsistente tanker på bunnen av gryta, men å formulere dem har tatt lenger tid. Det ligger en halvferdig kladd her et sted, og i mellomtiden tikker klokka ubønnhørlig av gårde og minner meg på at året snart er omme. Dermed haster det med oppfølgeren, siden temaet er…

Hvorfor oboen har fått lov til å ødelegge høsten 2017

Det var da voldsomt, tenker du kanskje. Hva har oboen gjort, bortsett fra å være kanskje verdens mest undervurderte instrument (jeg lover, når du først begynner å høre etter er oboen overalt! Soloinstrument numero uno!)? Denne familien har aktiviteter all over the place uansett, litt obo fra eller til kan umulig spille noen større rolle?

Feil!

Jeg må innrømme at oboen ikke har skylda alene, da. Den er en del av et større bilde, bestående av alt fra sure fotballsokker til dansetøy, konfirmasjonsundervisning og alskens andre instrumenter. Men dette året, og særlig i høst, har oboen stått for godt over halvparten av logistikken. Og det har kostet.

Å ha det travelt, i seg selv, er ikke så farlig. Det er mange år siden ettermiddager og helger sluttet å være «fritid» og gikk over til å bli en jobb etter jobben. Men det er morsomt, og ungene elsker hobbyene sine (og nei, alternativet for gutter på 14 er ofte ikke å «være ute og klatre i trær med kompisene sine», det er å sitte foran en skjerm!), og jeg elsker å bruke tida mi på dem. Vinn – vinn. Det eneste en travel timeplan egentlig går utover, er husarbeidet- som jo ikke trenger å prioriteres opp i alle livsfaser. Så lenge Mattilsynet ikke står på døra, er det innafor etter mine begreper. Tellekantene kan komme senere.

Krysspress, derimot, er noe helt annet. Mulig jeg er litt tander akkurat der, men når det er flere forpliktelser som står i direkte motstrid begynner jeg å slite. Jeg tar det tungt når kabalen ikke går opp, når aktivitetene kræsjer, når vi må maile og beklage på nytt og på nytt i alle retninger (eller enda verre; de samme retningene hele tiden. Det var en av årsakene til at det var slik en lettelse å la mellomstemann slutte på fotballen. Det ble konstant konflikt med speideren, det tok for mye tid i forhold til interesse og ferdigheter, vi har hatt det hyggelig- men takk for oss. Puh! Selvsagt kjente jeg et stikk av melankoli når han dro av seg keeperhanskene og tuslet av banen for aller siste gang, men det var en fullstendig riktig beslutning). Krysspress er en energityv, tankene ligger der og gnurer hele tiden. Ikke bra.

Men oboen, altså. For det første: det var en lykke at han endte opp med instrumentet sitt overhodet. Det er nesten så jeg mistenker HanDerOppe for å ha en finger med i spillet. Min fortjeneste var det definitivt ikke! Fantasiløst nok hadde jeg satt ham på venteliste til… tja, kan det ha vært piano eller cello som storesøsknene, kanskje? Fiolin? En ting er sikkert, hadde han endt opp med et av disse instrumentene ville han fått en kort karriere. Det er jeg 100% sikker på. Men telefonen om en ledig oboplass kom helt ut av det blå, en dag vi sto på Ullevål sykehus fordi guttungen kanskje hadde stukket seg på en sprøyte på skoletur (episode nr. 302 av ca tusen smått absurde scener med denne karen, haha).

Om han vil spille obo? Atte… hæ? Ledig plass sånn ca i morgen? Det kom så overraskende på at jeg ikke visste helt hva jeg skulle mene. Men læreren lokket med «tiger-obo», og siden min sønn på det tidspunktet var en ikke veldig utpreget moden åtteåring hoppet jeg på. Kanskje stripene ville vekke interesse?

Noe enkelt instrument er det jo ikke, og tigerstripene rakk bare et visst stykke på vei. Han øvde ikke veldig mye, og jeg maste heller ikke veldig mye (vi hadde andre kamper i de årene der som var langt viktigere å ta, for å si det sånn), men han hang da med og ble gradvis flinkere. Dessuten gjorde han det aller viktigste for å sikre progresjonen: han sluttet ikke. Det er jo nesten tommelfingerregelen uansett aktivitet, det, hvis man holder på i mange nok år blir du ganske mye flinkere enn mange andre, fordi de gir seg underveis. At han har hatt en flink, tålmodig og støttende lærer hele veien har også vært sentralt. Hun har vel, når sant skal sies, vært mer optimistisk og pådriversk enn mor har vært.

Etter fire-fem år ble han hanket inn til diverse prosjekter, rett og slett fordi det er så stor mangel på oboister. Bjølsen strykeorkester trenger blåsere til Star Wars. Barnekoret i Operaen trenger orkester til en forestilling. Læreren hans kjenner sånn ca alle i Oslos begrensede musikkmiljø, og mulighetene trillet inn på rekke og rad. Vi så at han likte samspill, han vokste på det, syntes det var gøy å øve til oppsetninger og konserter. Da vi fikk tips om et symfoniorkester for ungdom rett i høgget her, var vi ikke sene med å ta kontakt, og for nesten et år siden begynte han som oboist i NOSUS til stor glede for det den gang oboløse orkesteret. Til stor glede for ham også!

It never rains but it pours, heter det, og det stemte godt i dette tilfellet. Ikke før var han på plass i orkesteret, så dumpet det inn en mail om at han var ønsket på Sommersymfonien (redusert pris for obo og fagott!). En ukes samspill i sommerferien? Inn med søknaden! I mars prøvespilte han for Lørdagsskolen etter ønske fra læreren, som han hadde gjort tidligere uten å bli valgt ut. Samtidig hadde BDs Kammerakademi fått snusen i at det fantes en semi-god oboist i byen, og plutselig var de på tråden til meg på jobb og lurte på om han kunne tenke seg å prøvespille. Jeg var ærlig og sa det som det var, Han er flink men ikke sånn flink, kanskje nivået er litt i overkant? Jeg vil ikke at han skal stresse eller mislykkes. Men damen i andre enden svarte beroligende at her var det ikke noe press, blåsere er uansett senere utviklet enn strykere, det er sosialt og hyggelig og ingenting å være bekymret for (noe som faktisk er tilnærmet sant, men som alltid: ingen talentprogrammer uten en viss grad av konkurranse og mødre med spisse albuer). Til slutt hadde selveste NUSO tydeligvis fått med seg at det var en fersk oboist på Sommersymfonien og sendte mail med invitasjon. Og hvem sier vel nei til en plass på landslaget, selv om det bare er som annenoboist?

(her er det på sin plass å påpeke at det i og for seg ikke er det å være flink og vellykket som er det viktigste. Nesten tvert imot. Jeg har hittil tviholdt på speider’n, nettopp fordi det er en arena uten press og konkurranse på individnivå, og det er ikke tvil i min sjel om at han kunne ha hatt det like moro og blitt like bitt av basillen dersom han ga det prosjektet like mye tid og energi. Det er ikke så viktig hva. Det viktige er at. Bare så det er klart)

Fort, fort! Vi er sent ute! Men dressen er på og pappa venter i bilen. Klar for konsert nr. 17 denne høsten.

OK, smørbrødlista over gir kanskje ikke et godt bilde av det konkrete omfanget. Her er en kort forklaring: Lørdagsskolen er kulturskolens ekstratilbud som foregår én gang i måneden pluss konsert vår og høst. Kammerakademiet har øvelser annenhver lørdag (i teorien tilpasset Lørdagsskolen så de ikke skal gå i beina på hverandre, men her skulle jeg få meg en overraskelse), pluss musikkteori på tirsdager. NOSUS har, som sagt, øvelser hver torsdag (minst). Sommersymfonien er én uke på sommeren og NUSO består av en sommersamling og en høstsamling med tilhørende konserter. Så det er ikke fullt så mye som det høres ut som, det er ikke slik at han gjør alt samtidig- men det skulle vise seg å være mer enn nok likevel 😉

På under ett år hadde husets trettenåring gått fra obotime på mandager, that’s it, til øvelser på mandager (individuell time) og torsdager (NOSUS-orkesteret), de fleste lørdagene (Lørdagsskole, Kammerakademi eller begge deler), i tillegg til sesongprosjektene og at alle øver intensivt i ukene før konserter. Vi forholder oss til en halvveis oppdatert kalender på det ene prosjektet, supplert med hundre mailer med titler som «NB Ny endring i øvehelg 25-26. november VIKTIG!» fra det ene prosjektet, og omtrent det samme fra den andre. Dette siste her, angående kommunikasjon og oversikt, er faktisk et viktig poeng. Vi er ikke ukjente med aktiviteter som krever mye tid- Fotballhuet har i årevis måttet hoppe når treneren sier hopp (gjerne seks dager i uka), men da var det én ting og én informasjonskanal. Her er det mange plattformer, mange kokker, også innenfor hvert prosjekt, og veldig, veldig mange beskjeder. Og mange kræsjer :/ Alle forventer også å prioriteres, siden dette er ekstratilbud som bare gis til noen få utvalgte.

Så da gjenstår jo bare tusenkronersspørsmålet: hvorfor?? Hvorfor vil man seg selv så vondt? Hvorfor prøve å legge en umulig kabal, som ikke bare kræsjer med seg selv støtt og stadig, men som også er så uforutsigbar at det er dobbelt så vanskelig å tilpasse familien som helhet- for vi har jo en del andre ting på planen også?

Litt handler nok om at det ikke var fullt så enkelt som alle sa det var. «Én lørdag i måneden» eller «hver torsdag», betyr egentlig nesten annenhver lørdag/hver torsdag og begge de siste helgene fra fredag til søndag i september, november og desember, for eksempel. Det dukker opp konserthelger og seminarer i et kjør, og er du med så er du med. Jeg var forberedt på litt, men ikke på så mye, så her må jeg ubetinget ta skylda sjøl og si at jeg feilberegnet mengden tid som ville gå med.

Men den aller viktigste grunnen til at vi tråkler oss gjennom en umulig løype, er at dette er så bra for hovedpersonen. Sønnen min, snart fjortis. Han synes det er gøy. Han får til noe, noe som ikke de to Supersøsknene hans kan fra før. Selvtilliten vokser, noe han har uendelig godt av og som smitter over på andre områder. Underlig nok, for en gutt i slyngelalderen med bokstavdiagnose, synes han også musikkteori er artig 😀

 

Jeg kunne ha dratt fram ørten episoder, fortalt om konkret om hvilken vei sønnen min har hatt å gå, redegjort hvor hvilken monumental betydning dette lille rørbladinstrumentet har hatt for oss, for ham. Men det vanskelig å skrive mye om dette uten at det blir for privat. For de av dere som liker langlesning på engelsk, og ikke er allergisk mot en dæsj Gud og Jesus, må jeg innstendig anbefale dette gamle stykket av Elizabeth Foss, om hvordan hun står på sidelinja sammen med mannen Mike når den halvvoksne sønnen Christian spiller basketkamp. Denne type blogging er på vei ut, du kan ikke skrive så detaljert og utleverende om dine nærmeste (hvis du da ikke binder det inn i en bok og heter Knausgård eller Hjorth, og selv da er det definitivt åpent for debatt). Også teknisk sett er det utdatert, alle de fine bildene er borte. Men det er like fullt en av de beste opplevelsene jeg har hatt som bloggleser. Kanskje fordi det er godt skrevet, kanskje bare fordi Elizabeths beskrivelser av hvordan hun dag ut og dag inn, i år etter år etter år, gikk rundt og mumlet «Please, God. Please. Something good for Christian. Today, please, give him something good.» vekker en distinkt følelse av gjenkjennelse. Å ja. Jeg kjenner følelsen.

Noen barn, ungdommer og unge voksne har det alltid litt tøffere. Alltid litt vanskeligere. Og når du da finner something good, så strekker du deg ekstra langt, kjører de ekstra turene, tar de ekstra telefonsamtalene, betaler de ekstra utgiftene, bruker tid og energi på å finne umulige løsninger og tilbringer fredagskvelder i stadig nye kirker (forrige helg rakk vi Bøler kirke, Fagerborg kirke og Nordstrand kirke, haha! Kirker og fotballbaner, det er min spesialitet! Taxilappen neste!) for å høre på konserter du har hørt før.

For når du finner something good, er det bare å gi gass.

Visst kan du være sliten og lei, men du slutter aldri- aldri!- å være takknemlig.