Søndagstanker: ikke dødsdømt, men livsdømt

*Søndagskveld. Huset lukter av kaffe og vaskemiddel. Fra et rom i underetasjen siver det ut toner av Mozarts obokonsert, fra kjøkkenet kommer den søvndyssende lyden av oppvaskmaskin (den går for fjerde- FJERDE!- gang i dag) og en halvvoksen sønn mumler noen rap-linjer mens han bærer opp enda en kasse i gangen. Som er full av poser, esker, en heksekost etter karnevalet, tre barnehagesekker, enda flere poser, haugevis av sko. Og en kontorstol som mangler et bein. Antagelig har noen satt den der i håp om at den ruller til Grønmo av seg selv. 

Det var ryddig her på fredag, da skulle femteklassingen ha med seg en venninne hjem, men nå er det like ille som vanlig. Verre enn vanlig, siden eldstejenta har flyttet ut og alle nå er i gang med å komme raskest inn på sine nye rom uten å være nevneverdig opptatt av å rydde ut av sine gamle. Kaos. Kaos. Men nå sover en gutt og to jenter i nye senger. Og vi har vært og sett hvordan eldstejenta har fått det i kollektivet- forbausende fint innredet rom på bare to dager, et sted hun kan trives- og hatt henne på søndagsmiddag. En bra dag, kaoset til tross. En dag å være takknemlig for.*

I vrimmelen av alt som handler om kreft, blant instagramkanaler og internettfora, blant alle kloke forskere og hverdagshelter, blant alle treningsråd og motivasjonstråder, fant jeg et lite sitat som den sløve hjernen min av en eller annen grunn valgte å huske.

Cancer is not a death sentence. It’s a life sentence.

Bedre kan det ikke sies. I alle fall ikke for de av oss med diagnoser som havner i skuffen «ganske kjipt, men langt fra så ille som det kunne ha vært». Det handler ikke om å dø, for det skal vi alle før eller siden, men om å leve mens du kan. Siden livet begynte å jevne seg ut i slutten av tjueåra en gang tror jeg at jeg har vært ganske flink- medium flink, en svak firer- til å være til stede i øyeblikket og sette pris på det som er fint i livet, midt i all småbarnstrøtthet og tidsklemme. Det betyr ikke at jeg ikke har forbedringspotensiale. Og det, det må hentes ut nå, mens jeg ennå har tid. Hvorfor vente? Livet på speed, bare… øh, uten speed, siden illegale stoffer tar seg fryktelig dårlig ut i familiesammenheng (og jeg uansett er altfor feig til slikt).

Selv to så sedate mennesker som Gubben og jeg har fått fart i rumpa. I løpet av de siste ukene har vi a) bestemt oss for å kjøpe robotstøvsuger, etter å ha vurdert det i minst tre år, b) bestemt oss for å ta en familieferie i påsken 2020, siden sommerens Spaniatur ikke blir noe av, c) kjørt til Gardermoen ene og alene for å spise lunsj på Wagamama og d) jeg tør nesten ikke skrive dette, men…

… vi har bestilt oss billetter til Elton John-konserten i juni. I Amsterdam. VIP-billetter, faktisk, siden det var de eneste billettene som var igjen. Strengt tatt var det jeg som sto for denne bestemmelsen, og jeg turte ikke si til mannen min hva billettene kostet før etterpå. Eller, han vet det fremdeles ikke helt nøyaktig 😉 Det er sprøtt, det er vilt, det er så fundamentalt annerledes enn hva jeg pleier å gjøre og på grensen til galskap, men guri så gøy det kommer til å bli. Og så bare oss da, i 24 hele timer! 😀 Mer om dette siden! En spesiell takk til Lene som ga et ekstra lite dytt i riktig retning.

Hvis jeg ender opp med kronisk kreft, er det en viss fare for at vi havner i Luksusfellen, hehe. Jeg ser den. Men samtidig, det er ingenting av det ovennevnte jeg ikke kan stå inne for. Det er ting som virkelig står høyt på ønskelista og i noen tilfeller ting vi kom til å gjøre før eller siden uansett. Og vi har økonomi til noen sånne sprell, selv om det ikke akkurat kan gjøres i hytt og pine.

Store, spektakulære ting er gøy, men mye nesten alt handler om de små øyeblikkene. Så da kryssklipper vi over til noe helt, helt annet. Det nærmer seg askeonsdag og fastetid. Boka mi er fremdeles ikke kommet, men jeg håper å få den i løpet av uka. Helst før onsdag såklart, men noen dagers forsinkelse er ingen krise. Et blikk på planen for kommende uke, og det er åpenbart at noen askeonsdagsmesse i kirken blir det ikke på meg uansett. Ikke kan jeg gå klokka åtte om morgenen, for jeg har legetime klokka ni. Ikke kan jeg gå klokka elleve, for da begynner siste del av kurset på Radiumhospitalet. Og messen klokka seks… den er alltid stappfull, folk står langt ute på gaten, og i og med at onsdagen er travel, jeg må følge ekstra mye på ettermiddagene denne uka og har fersk cellegift i årene blir det rett og slett for slitsomt. Jeg må melde pass. Jeg kunne kanskje sneket meg opp på hylla, jeg er sikker på at kantor og medsangere ville latt meg sitte der oppe, men det føles ikke riktig når jeg ikke kan bidra med å synge. Og å stå i halvannen time? No can do.

For nei, formen er ikke som den pleier. Selv i de «gode ukene» er jeg usigelig slapp, treig og svimmel. Dette er fra i går, da Gubben og eldstesønnen møtte min mors mann på fotballpub nede i byen for å se Unitedkampen. Endelig er mors lille gutt stor nok til å gå på pub og brøle så høyt han vil, uten at mor hysjer på ham fordi han bråker. De hadde hatt det kjempegøy, men Gubben var heldigvis grei nok til å dra rett hjem. Der hadde jeg min fulle hyre med å aktivisere tre brakkesjuke småunger ved hjelp av filmleie på TV. Hæsjtægg harprestertbedrefør Hæsjtægg vilektemedpuslespillogsåæresord

Desto gledeligere da, at jeg allerede kan hake av for hva jeg skal avstå fra i fasten i år. Cola? Sjokolade? Kaffe (nei, aldri. Ikke kaffe. Verken ti ville hester eller løfter om evig englesang kan få meg til å frivillig gi opp kaffe!)? I år skal jeg være en av de uoriginale og velge bort telefonen min. Uoriginalt, for jeg kjenner drøssevis av folk som logger av Facebook eller setter begrensninger på nettbruken sin, det er ikke akkurat noen ny tanke.

Men akkurat i år føles den ekstra viktig. Det handler jo om tid, det også. Tid og oppmerksomhet. Jeg liker jo å tro at jeg har en ganske god selvdisiplin på mobilbruken, men det er strengt tatt ikke helt sant. Den sniker seg inn overalt, mobilen, det er så fort gjort å bare sjekke litt, eller scrolle litt, og plutselig sitter man der og lar seg bombardere med all slags unyttig informasjon, tusen kjappe overskrifter for hver hele artikkel du leser, sterke meninger og skjellsord og silikonrumper og barn i Jemen kappes om å gi belønningssystemet i hjernen instant gratification, og oppmerksomheten trekkes umerkelig vekk fra trippingen fra små barneføtter eller det tause ropet fra en tenåring som smeller døra akkurat litt for hardt igjen.

Fjorårets fastetid ble knapt noe av- alt handlet om den forestående reisen til Sør-Afrika og den lille gutten vi skulle hente der. Det er forståelig. Til gjengjeld får jeg kanskje livets mest fokuserte faste dette året, for i år er jeg på en life sentence. Jeg er forpliktet til å bruke tida godt. Og jobben min er her, i dette huset, for disse menneskene som er mine, og når jeg nå er så heldig at jeg kan utføre den rimelig bra til tross for sykdom, så skylder jeg både dem og meg selv å eliminere unødvendige distraksjoner så godt jeg kan. I et religiøst perspektiv skal vi ikke se bort fra at mindre tid på mobilen gir større sjanser for at jeg faktisk fullfører fasteboken og ikke bare blar i den 😉

Min variant av «mobilfaste» er å behandle den som en god, gammaldags fasttelefon- eller i alle fall en Motorola Twist, min første mobiltelefon, den som bare hadde kapasitet til å lagre sju tekstmeldinger og det var det. Den gang satt vi aldri og stirret på mobilen støtt og stadig, det fantes jo ikke noe spennende der. Ingen grunn til å ta med seg mobilen på do eller la den ødelegge en date. Nå er det umulig for de fleste av oss å legge mobilen fysisk fra seg i seks uker, det er rett og slett for mye man trenger den til, men tull og fjas-bruken er lett å identifisere, i alle fall for meg. Jeg vet godt når jeg ikke burde, samvittigheten roper mer enn høyt nok- nå gjenstår det bare å høre på den.

Men dette skjer altså fra onsdag. Først kommer mandag- med vanlig morgenkaos og post-helg-ettersleng for både små og store. Så skal jeg rett til cellegift igjen, den fjerde og siste av denne kuren. Før den settes er det legetime, og for første gang har jeg mye å drøfte med legen angående den ekle kulen som nekter å krympe. Jeg håper så veldig at det er noen betryggende svar å hente, hvis ikke ønsker jeg egentlig bare å droppe den fjerde kuren og gå rett på den nye typen cellegift som etter planen skal settes i slutten av mars. Eller kanskje vi setter den fjerde dosen og fremskynder neste type. Jeg vil ha noe som virker, nååå!

… sånn at jeg kan få mange, mange små øyeblikk som dette!

Mandag ettermiddag skal Turbo ha sin aller, aller første orkesterøvelse. Tirsdag har Gubben seminar med påfølgende middag. Onsdag- askeonsdag- er den eneste kvelden jeg har fri denne uka, men til gjengjeld må jeg sette immunbooster på morgenen og deretter er det som sagt siste kursdag i kreftkurset mitt (det høres vel trivelig ut, hehe. Men det er ikke så ille, altså. Hyggelige folk og nyttig informasjon!). Torsdag er det ny øvelse, eldstesønnen tar Bison til musikkgruppa si og Gubben holder fortet hjemme mens jeg følger femåringen. Og fredag er det konsert. Femte dagen etter cellegift, jeg kommer til å føle meg som et tonn vandrende radioaktivt avfall med influensa, men det er verdt innsatsen: Jeg får nemlig se tre unger i tre forskjellige orkestre, på samme kveld, på samme scene. Hvis ikke DET er å slå flere fluer i ett smekk, så vet ikke jeg!

Ønsker alle som måtte sveipe innom en god uke! Min kan i beste fall bli semi-god, men det får duge i denne omgang 😉

Vinterferietanker

Vinterferien har kommet og gått.

Det har skjedd en million ting. Naturlig nok, i en familie på ni personer i alle aldere… det er aldri en tid der det ikke skjer noe.

Jeg skal forsøke å fatte meg i korthet:

— Minstemann snakker som en foss. Og jeg mener, en foss. Han snakker minst like godt som de «etnisk (eller var det kronisk?) norske» toåringene på sin avdeling. Og han synger, jøjemeg som han synger, med riktige toner og godt gehør. Og smiler, ler og tuller, og løper rundt på de korte beina sine i forrykende fart. Det er altså så vanvittig å tenke på at han fikk merkelappen «spesielle behov», når han unektelig ligger akkurat der han skal være og vel så det, men uten den merkelappen hadde han jo aldri havnet hos oss. Nok en gang blir jeg sittende og gruble på om det ligger en dypere mening bak alt sammen, det føles som en stor og helt ufortjent gave at denne lille gutten skulle bli vår. Mamma sin lille ‘Lias <3

Og så er han veldig glad i å lese. Veldig, veldig glad i å lese. Nesten litt i overkant glad i å lese… hæsjtægg begynneråblileiavTassen

— Eldstejenta pakker ned til flytting. 1. mars er Datoen med stor D. Hvilken virvelvind av følelser dette medfører, må få en post for seg selv. Det er stort, i alle betydninger. Men du, så rart det skal bli. Gubben påstår at jeg kommer til å overleve dette, men jeg er skeptisk.

(og flyttingen hennes vil medføre en domino-aktig kjedereaksjon over hele huset: Fotballhuet flytter ned i hybelen, Ballerinaen flytter opp på rommet til Fotballhuet, Turbo overtar rommet til Ballerinaen og Minstemann kan flytte inn til Bison i det lille rommet som nå blir «smågutterommet». Bare tanken på all opprydding og sorteringsjobb som følger av dette gjør meg svett, men antagelig har vi særdeles godt av å bli tvunget til det 😉 )

— Vi har kuttet enda en mental navlestreng i ferien, og latt nest-eldstemann dra på hyttetur alene med venner. Ikke uten mye neglebiting og noen diskusjoner i forkant. Men han kom tilbake, frisk og fin og i ett stykke, og har visstnok hatt det veldig gøy med gutta. Noen blåmerker på skinka etter hopping med mini-ski utenfor hytta, men det er vel sånn det skal være!

— Seks av sju unger fikk dratt til mormor på hytta i løpet av vinterferien, i kortere eller lengre tid. Det er veldig bra! Den som ikke fikk reist var Turbo, men hun tar det igjen med en alenehelg med mormor snart. Som det fremgår lenger ned i posten hadde hun det ikke så verst her hjemme, heller. Men alle de andre- fra toåringen til hun som nærmer seg 20- fikk seg en smak av hyttelivet og litt sårt tiltrengt familietid.

— Vi har sendt en elleveåring alene til Praha. Eller, ikke alene, hun reiste sammen med en tolvåring 😉 – og i Praha lever de livet med bestisene sine og er med på filmsett (jeg har aldri vært på et filmsett i mitt liv, men dattera mi spiser omtrent frokost med Kyle MacLachlan) og drar på sightseeing og badeland og zoo og koser seg. Hun er en heldig, heldig jente!

— En av dagene i vinterferien fikk jeg lokket mannen min ut på tynn is, og vi gikk og spiste lunsj på Villa Paradiso. Spiste som i gode gamle dager: tre hovedretter på deling, fordi vi begge er store mat-junkies og ikke kan la en sjanse til å smake noe godt gå oss forbi. Vi får alltids stappet ned noen biter til, hvis det er godt nok!

Midt i måltidet ringer telefonen. Det er min mellomste sønn (ok, jeg har jo strengt tatt to «mellomste sønner», men jeg mener den mest mellomste av de mellomste), han vi spøkefullt og med mye kjærlighet omtaler som «telefonterroristen» fordi han ringer hele tiden, han som ringer når han er 50 meter fra huset for å spørre hva det er til middag, det er vanskelig å ikke stønne litt innvendig når han ringer.

Gubben tar den, mens han himler litt med øynene. Men så vider øynene seg ut og haka detter ned på brystet. HVA? HVA ER DET DU SIER? MENER DU DET? FÅR JEG SE PÅ MAILEN?

Vi dro på lunsj 19. februar, en dato som ikke sa meg noe spesielt, fordi jeg visste at svaret på om prøvespillet ville gi en plass på talentprogrammet kom den 25. Jeg hadde helt hoppet over muligheten for at sønnen ville komme inn på spesiallinja på videregående skole, den sjansen finnes ikke, det er for de som deltar i Virtuos og internasjonale konkurranser og sånt, min sønn er ikke der. Men fristen for tilbakemelding på talentprogrammet for videregående skoler var 19. februar. Og nå ringer han og sier at han tror han har fått plass. Det er i alle fall det han klarer å lese ut av den korte mailen som har kommet i kopi til meg, men jeg har jo ikke sjekket mail annethvert minutt siden jeg ikke ventet på noe spesielt den dagen.

Det er så absurd. Det er helt, helt absurd. Ti talenter i året, liksom, og så skal min gutt være en av dem? Selv om han er en av de ytterst sjeldne dobbelt-rørbladspillerne, så var det så uventet at jeg mangler ord.

Samtidig, en lettelse det er vanskelig å beskrive. Det hadde vært hyggelig om en av storesøsknene hans hadde fått en sånn sjanse. Hyggelig, stas, moro, artig. Men de har begge hatt flere bein å stå på og flere valgmuligheter som kunne passet. I dette tilfellet snakker vi LETTELSE med store bokstaver. Fram til nå har jeg stresset med karakterer, nynorsk, spansk, det evige presset om å få ham høyt nok til å komme inn på en musikklinje, for hva skal han ellers gjøre? Tre nye år med bare teori ville blitt blytungt for denne karen, og det er ingen andre linjer som blinker seg ut som spesielt passende (jeg foreslo i et øyeblikks desperasjon gartnerlinje, men ble bare møtt av et blankt, uforstående fjes og oppgitt hoderysting). I følge hans eldre søsken er også skolemiljøet på noen av de praktisk orienterte linjene ikke mye å rope hurra for, og tenk om han havner på et sånt sted? I en klasse med maks umotiverte og skoleleie gutter, du skal være sterk for å stå imot den kollektive stemningen i en slik klasse. Nå trenger vi ikke gruble mer, for han har plass. Han har plass. Fire måneder før hovedopptaket skjer og karakterene fintelles, så har han fyflatemeg plass! Beklager språket og alle repetisjonene, men det er ubeskrivelig godt å vite at han har en plass med de fagene som interesserer ham aller mest.

Det betyr dog ikke at han kan kutte ut nynorsk-øvelsene 😉

— Ja, og så har jeg fremdeles kreft.

Det er både greit og ugreit. På mange måter fungerer hverdagen omtrent som normalt (vel, «normalt» på halv fart og uten jobb, så sånn sett er det ikke så normalt likevel), og samtidig… jeg er ikke så innmari optimist akkurat nå. Jeg er på min tredje EC90-kur av totalt fire, og svulsten er fremdeles like forbaska stor. Den er lett å kjenne, tross alt fyller den halve høyrepuppen, og jeg er litt lei meg for at ikke cellegiften funker bedre. Ikke på grunn av puppen, den mister jeg uansett, men jeg liker ikke tanken på at cellegiften kanskje ikke tar eventuelle «rømlinger» av noen kreftceller som var på vei rundt i kroppen. Det hadde vært så mye hyggeligere å vite at cellegiften dreper kreftceller en masse, men det ser altså ikke ut som den gjør det. Jeg synes også det er pussig at de ikke bare fjerner dritten, når de nå uansett mener at det ikke går an å redde brystet. Ville det da ikke være mer logisk å operere først og gi litervis av cellegift etterpå for å kverke eventuelle rester? *klø seg i hodet* Jeg er i alle fall innmari klar for å prøve den andre varianten som jeg skal bytte til i slutten av mars!

Brystkreft er en av få kreftformer der prognosen er dårligere for yngre enn for eldre. Vi «unge» oppdager kreften senere (vi får jo ikke mammografi, ikke sant, så vi må vente til svulster har vokst seg så store at vi kjenner dem og de kanskje har begynt å «lekke»…), vi har oftere mer aggressiv kreft- min er av den aggressive typen som deler seg raskt-, og vi får oftere tilbakefall. 30% ender opp med spredning før eller siden, leste jeg forleden, og selv om jeg ikke er helt sikker på at tallet er fullt så høyt er det jammen mange nok som får den triste beskjeden. Mange som blir friske blir også såpass redusert av behandlingen at de aldri blir helt seg selv igjen. Det er jo ikke akkurat hyggelige tanker å ha i bakhodet.

Samtidig… jeg er i behandling nå og legene mener at de kan bli kvitt det. Da får jeg nesten bare stole på det. Mange blir jo friske! Og alle kan jo dø, når som helst og hvor som helst, det er ingen som vet hvor mange dager vi har igjen og det er ikke akkurat noen shocker at vi ikke skal leve evig. Min egen far er en god påminnelse om akkurat det. Og alle de dagene vi ikke dør, skal vi leve. Jeg har null tro på tankens kraft når det gjelder krefthelbredelse, men når det gjelder å leve det livet vi har her og nå er innstillingen alfa og omega. Så jeg lander på at jeg ikke kan gjøre stort fra eller til, men de dagene jeg har skal jeg ikke søle bort på å bekymre meg over ting jeg uansett ikke får gjort noe med. En av de blideste og mest positive damene jeg har «møtt» i denne prosessen er ei dame som har spredning til mer eller mindre hele kroppen. Beintøff, og med et humør og pågangsmot de fleste kan se langt etter. Jeg har mye å lære her, men jeg er i gang!

— Jeg hadde en hyggelig mini-hjemme-aleneferie med Turbo i helgen. På fredag samlet Gubben sammen alle små og store barn som var igjen i huset, og reiste opp på hytta. Dagen etter kom han ned med minstemann og eldstemann (de andre kom hjem søndag), men minstejenta og jeg fikk hele fredagen og neste hele lørdagen hjemme alene, bare vi to. Hun fikk velge middag, velge barne-tv, på lørdagsmorgenen lagde vi luksusfrokost med hule eggerundstykker før vi tok oss et bad med «voksen» badekule og kræsjet i senga med den store Mummiboka. Vi gikk tur med bikkja helt til fruktbutikken (stakkars hunden var både utslitt og sjokkert), kjøpte de peneste blomstene Turbo kunne finne og bakte skoleboller slik at det skulle bli hyggelig for de andre å komme hjem.

Alt i hennes tempo, helt uten slitsomme småbrødre som klenger seg på og vil være med. Turbo og Bison er et herlig tospann, de er veldig glade i hverandre og nesten litt avhengig av hverandre, men begge to har veldig godt av å splittes noen ganger. Man får veldig klart definerte roller innad i familien, og av og til er det godt å slippe, så man bare kan være seg selv 🙂

Skoleboller under produksjon!

Ugler, ugler og flere ugler. Vi fargela vel ti stykker bare på lørdagen.

Bak tulipanene som hun fikk velge selv, sitter tøtta og øver med sin trofaste venn CadenzaStrings. Utrolig praktisk det der, altså. Og på de timene vi var alene hjemme fikk vi øvd nok til at fire av fem sanger hun skal spille på konserten, sitter godt.

— Gubben på sin side løste ut gavekortet jeg kjøpte til ham og de to eldste, så de brukte aller siste rest av vinterferien på Adventure Rooms og gikk deretter på Yaya’s for litt sterk thaimat. De var visstnok bare noen sekunder fra å fullføre oppgaven helt og komme seg ut av fangenskap (sier de, da…).

— Nå er det lyst nesten helt fram til klokka seks om ettermiddagen. Lykke!

… og sånn går no dagan 😉

Jeg gruer meg litt til de første ukene i mars, det er så mye som skjer og jeg vet at formen vil være dårlig etter at fjerde kur settes neste mandag. Samtidig, vi klarer det stort sett det vi må og snille mormor har sagt at hun kan ta en del av det som skjer på ettermiddagen. Jeg får ta på meg stålkontroll-buksene og gå i gang med å pusle sammen kalenderen etter beste evne, forhåpentligvis får jeg avverget de største krisene før de oppstår.

Og så har jeg valgt meg ut en bok til faste, Consider the Lilies, en fastebok av den snille sorten som passer de som har tøffe dager, er slitne, eller av andre grunner ikke er i form til den mest krevende oppkjøringen til påske. Ingen heftige, krevende dykk ned i Matteus eller Paulus eller voldsomme botsøvelser, bare noe…fint og forsiktig. Jeg hadde egentlig bestilt en annen bok (noen av oss er jo skrudd sammen sånn at vi ikke klarer å holde lesetempoet oppe for egen maskin, dessverre, faste eller ikke faste), men da jeg leste beskrivelsen av denne var det åpenbart at dette er boka som passer i år. Kanskje jeg får dratt meg til kirken på Askeonsdag også. Det er lenge siden sist, og jeg savner det.

Men før faste: karneval og fastelavn! I år med et aldri så lite jordskjelv av et tradisjonsbrudd, for Bison fikk en tigerdrakt av oldemor til jul og det betyr at vi for første gang på aldri så mange år IKKE skal sende en Godzilla i barnehagekarnevalet 😮

… men heks skal vi ha, akkurat som i fjor!

Elton John og store planer

Hva slags forhold har du til Elton John?

Tja, hvis du er på min alder- eller yngre- er det vel ikke så rare forholdet man har, kanskje? Elton John er en gammel, lubben ex-singer/songwriter med glorete briller og en forkjærlighet for glam, prinsesse Diana og Liz Taylor. En artist som skrev noen gode sanger omtrent før jeg ble født og har levd på gammel storhet siden. Er det mer enn det, da?

I følge Bison tar du i så fall feil. Elton John er det kuleste som har skjedd siden Thunderbirds.

Egentlig er alt dette pianolærerens skyld. Hun postet denne julereklamen på Facebook. Bare fordi budskapet- «Some gifts are more than just a gift» kunne gi litt håp og inspirasjon til slitne foreldre som av og til føler de kaster både tid og penger ut av vinduet når motvillig avkom skulker timer eller sniker seg unna øving. Som er lei av å mase, minne på, legge til rette for, gnåle, kjefte, trygle og be- stryk det som ikke passer. Og videoen er jo søt nok, den. Gamle Elton som sitter ved pianoet og tenker på veien han har gått, bakover i tid. Det hele ender med en liten gutt som løper ned trappa på Christmas Day, og får et piano i gave av mamma og mormor. Gutten slår prøvende noen toner med pekefingeren, og det blir altså starten på en fantastisk karriere.

… for det er jo litt sånn. Selv jeg, som stort sett har øveglade barn, har fått kjørt både oppfinnsomhet og tålmodighet grundig underveis. Det ER slitsomt til tider. En liten tear-jerker fra en gammel helt kan minne oss på hva vi driver med og hvorfor det er verdt det. Alle skal ikke bli Elton John, men hvis mine sønner tar fram instrumentet sitt og spiller en trall når de er 70, så er det suksess i min bok!

Jeg viste filmen til Bison, som en slags inspirasjon, og kunne forbauset konstatere at fireåringen var fjetret. Dette var det fineste han hadde sett på en stund. Siden den gang har reklamesnutten vært en trofast følgesvenn til øving, først nå i februar begynner det verste opphenget å gi seg. Bison var solgt. Antagelig så han seg selv i lille-Elton og klarte å trekke en linje til det andre… konsertene, følelsen av å lykkes, det å være Sjef over pianoet og få folk til å danse med spillingen sin. Uansett, det har gått slag i slag, med Elton-kalender fra julenissen, sang etter sang på Youtube («I’m still standing» er en favoritt, for ikke å snakke om sangene fra Løvenes konge… og «Saturday night’s all right for fighting» live i Central Park 1980, da … altså, JEG var to år den gangen, det er jo kambrium silur! Bison digger det!).

Det er vanskelig å ha så mye Elton John innpå seg uten å bli påvirket. Plutselig setter Gubben og jeg på Goodbye Yellow Brick Road eller Sacrifice, og tenker at Elton John egentlig var en sabla god låtskriver en gang i tiden, dette er jo gode saker! Samtidig legger Elton ut på sin avskjedsturne, og i motsetning til ganske mange andre artister tror jeg på at dette er en avskjed-avskjed, altså for godt, ikke bare til pengesekken er tom igjen eller man begynner å kjede seg. Fyren er tross alt noenogsøtti, steinrik og småbarnsfar, han har vel andre ting han bør gjøre i årene som kommer. Og alle de artistene jeg skulle ha sett… alle legendene, som Ronaldo for Real Madrid på Santiago Bernabeu for eksempel, jeg ventet til det var for sent, og George Michael er død som en sild (jeg kommer aldri til å få høre Cowboys and Angels live), tida går og sjansene gjør det samme. Kanskje vi faktisk skulle fleske til og gå på konsert, far? Bergen er utsolgt, Gøteborg også, men London har billetter, og Stockholm og Amsterdam. Skal vi rett og slett være så gærne at vi bruker uforskammet mye penger for å få sett en- lik ham eller ei- legende før han legger brillene på hylla for godt?

Vi har ikke bestemt oss.

 

 

Men, mens Gubben og jeg tenker på om en tur er verdt pengene (og miljøsamvittigheten) tusler en liten gutt med drage-barnehagesekken sin på ryggen langs de snødekte fortauene på Gaustad for å gå på pianotime.

— Mamma?

— Ja, Bison?

— Kan jeg hilse på Elton John en gang?

— Eh… det kan nok bli vanskelig. Han holder konserter, skjønner du, men der er det ofte mange tusen mennesker, og han sitter høyt oppe på scenen. Så det er ikke så lett å få snakke med ham. 

— Åh. Det var dumt. Kan jeg sende melding, da? Med gravemaskin og smilebæsj?

Ja, det er dumt at du ikke kan få møte Elton John, og selv om jeg i et kvart millisekund tenkte på muligheten for å faktisk ta med meg fireåringen på konsert er det åpenbart at det ikke lar seg gjøre. Konsertene begynner flere timer etter leggetid, er altfor lange og har antagelig et uforsvarlig høyt lydnivå, innskytelsen fikk knapt boblet opp i hjernen før den ble slått kontant tilbake. Selv om gutten er aldri så blodfan, er han en blodfan på fire og et halvt år, og konserter er for voksne. Vi får klare oss med Youtube. Det er sikkert noen (få) sanger vi ikke har sett ennå.

Så kan dere da forestille dere forbauselsen da mor sjøl surret seg inn på Oslo konserthus sine hjemmesider for å bestille noen billetter til Gateorkester-konserten som jentene skal spille på, og får en gigantisk pop-upreklame midt i fleisen?

16. mars- Barnas konserthusserie presenterer: 

ELTON JOHNS BRILLEFINE HITPARADE!

Atte hva?!

Er ikke det en helt vanvittig timing, så vet ikke jeg.

Aldri har noen kjøpt billetter så fort. 16. mars skal vi løpe fra turn, slenge på oss de grelleste brillene vi har, og sette kursen mot konserthuset. De selger pølser og muffins på barneforestillingene, og selv om hovedpersonen vil glimre med sitt fravær blir dette en veldig, veldig god erstatning.

Jeg gleder meg allerede. Og am still standing, yeah yeah yeah! 😀