«Han er fin!»

Papirarbeidet til Lykkeliten tar sin tid. Folkeregisteret, NAV, direktoratet, det er visst ingenting som skal gå helt knirkefritt denne gangen. Toppen, eller kanskje heller bunnen, ble nådd da jeg tok med meg papirene som vi fikk i retur pga galt «Rett Kopi»-stempel (vi hadde fra kopifirma, og det skulle vært fra offentlig tjenestemann) og gikk til den offentligste offentlige tjenestemannen som eksisterer i Kongeriket. Der kunne jeg dessverre ikke få noe stempel, fordi disse stemplene var så offentlige at de ikke kan settes på utenlandske papirer. Enten måtte jeg på ambassaden, mente de, eller så finnes det jo masse kopi-firmaer som kan bevitne sånt? Sukk.

Så ja. Det er mye dill med papirer, fremdeles. NAV som «antagelig» har fått klagen på det tåpelige avslaget om foreldrepenger, for eksempel. Jeg skal prise meg lykkelig for at jeg får foreldrepenger fra jobb, men det hadde vært fryktelig greit å få bekreftet at ting er i orden snart. Og Folkeregisteret som ikke har bekreftet personnummeret ennå, til tross for at det er tre uker siden vi troppet opp med alle papirer og møtte en veldig hyggelig men ikke spesielt tillitvekkende dame som startet med å si «Ja, jeg jobber jo egentlig ikke som saksbehandler, så jeg er ikke helt sikker på hva jeg trenger…» Lykkeliten lever altså fremdeles litt i limboland, papirmessig sett.

Men for øvrig blir stadig mer krysset ut på gjørelista. Lege, helsestasjon, og i går plinget det inn en melding fra fysioterapeuten som skulle ta en innledningsvis sjekk av Lykkeliten for å legge planer for veien videre, hvilke instanser som skal involveres, behandlingsplaner et cetera et cetera. Vi fikk en avbestillingstime og kunne heldigvis hive oss rundt og ta den, og unngikk slik et par ukers ventetid.

… selv om vi i vårt stille sinn for lengst har droppet Special Needs-labelen på hjemmebane. Er ikke dette en ganske normal nesten-halvannetåring, så vet ikke jeg! #flashbacktilbison

Vi møttes på kontoret hennes, og lillemann fikk leke med biler på gulvet (finmotorikk) mens vi snakket litt generelt og gjennomgikk helsepapirer. Deretter gikk vi ned til Åpen Barnehage for å observere hvordan han beveger seg i «fri dressur» (grovmotorikk og ymist anna), med mye plass, mange leker og andre barn. Vi havnet midt i en sangstund, og akkurat da var jeg glad for mine tjue års erfaring med barnesanger, rim og regler, for det gikk kjapt å falle inn i sangene 🙂 Han satt på fanget, litt storøyd og undrende, men etter sangstunden ble han raskt varmere i trøya, krabbet mellom lekene, stabbet omkring og dro ned alt han fant, kranglet om den fineste ballen med sidemannen, ja- utviste generelt stor Åpen Barnehage-kompetanse :-p

Da vi hadde vært der en times tid og til slutt satt og tørrpratet, jeg på gulvet og fysioterapeuten i sofaen, konkluderte hun med at «Nei, ja, altså… jeg er enig med deg. Han er fin!»

Altså ikke fin som i søt og pen- selv om han er det også, selv når jeg tar på meg de objektive brillene- men fysisk sett. Jeg spurte et par ganger for å virkelig få det bekreftet, for det var en forbausende uformell måte å avslutte konsultasjonen på, men hun var krystallklar: han er helt normal fysisk sett for et barn på sin alder. Hun ser ingen grunn til å følge ham opp videre. Han er bare et av de ikke så fryktelig sjeldne tilfellene der fysikken og motorikken utvikler seg sent av ukjente årsaker, og retter seg selv med tiden.

!

Så dett var dett. Hans spesielle behov er så lite dramatiske at undersøkelsen kan avsluttes i en sofa i Åpen Barnehage og «Hyggelig å møte deg, lille sjarmør! God sommer!». Hva skal man si?? På hans vegne er jeg naturligvis hoppende glad. Ingenting er bedre enn at han, etter sin litt vanskelige start i verden, får en enklere vei videre enn vi fryktet. Jeg ringte Gubben, og bestemte meg for å ta en sånn spøk du bare kan tillate deg når du har levd i en Special Needs-boble i noen år: «Hei kjære, ja, nå har vi vært til observasjon. Jeg har noe litt vanskelig å fortelle deg. Nå ryker HC-parkeringa du drømte om!» 😀

Men fra spøk til kanari- vi har jo snakket om det, Gubben og jeg, at dette nesten føles som å ha sneket i køen. Som vi har tusket til oss noe som egentlig ikke var vårt. Ventelista på ordinære tildelinger fra Sør-Afrika begynner å bli ganske lang, lengre enn mange andre adopsjonsland. Men det var jo vår hensikt å få et barn med spesielle behov fra et helt annet sted. Vi kunne sittet her i dag med et eldre, kinesisk barn med alt fra albinisme til hypospadi og hjertefeil, alt dette sto på JA-lista vår, og no complains- det hadde vært nøyaktig hva vi skrev under på at vi ville ha. Regelendringer og storpolitikk gjorde det ikke mulig, og så slo vi til på denne karen etter at søkerne på SA hadde fått sjansen først. Papirene var skumle, han var en liten «forundringspakke» og vi måtte være forberedt på utfordringer, men så har vi altså endt opp med verdens minst krevende, enkelt tilknyttede, trygge, morsomme og nå også 100% fysisk friske unge.

Mannen min vil si det er tilfeldighetenes spill. Jeg heller nok mer mot guddommelig intervensjon, rett og slett fordi det er så fryktelig mange tilfeligheter inne i bildet. Som at vårt opprinnelige søkerland åpnet for store familier i 2015 og stengte igjen i 2017, altså et bitte lite vindu akkurat i det tidsrommet da vi kontaktet foreningene her i Norge. Ellers ville vi aldri fått inn en søknad overhodet, siden de færreste land vil godta så store familier og har strengere alderskrav. Hadde ikke prosessen kludret seg til i Kina, ville vi aldri vurdert de få smutthullene som fantes, vi visste ikke om dem en gang. Og hadde vi ikke havnet i akkurat vår forening, ville ikke alternativet vært Sør-Afrika, i verste fall hadde vi ikke hatt noen alternativer overhodet og kunne sittet der med vår hardt tilkjempede godkjenning fra norske myndigheter fordi ingen giverland ville ha oss. Hadde vi ikke fått avslag på den første konkrete søknaden til utvalget, fordi gutten var fire måneder for nær Bison i alder, ville vi aldri fått Lykkeliten- og den første gutten er nå hjemme hos en familie i et annet europeisk land, så det ble Happy Ending der også 😉 Kanskje HanDerOppe vet mer om vår families framtid enn hva jeg gjør selv, og bestemte at en blind seksåring med mulig traumatisk bakgrunn faktisk ikke var noe for oss, fordi det ligger andre eventyr- eller utfordringer, skrekk!- og venter. Skal vi tenke virkelig stort på det, ville Lykkeliten aldri havnet hos oss hvis det ikke var for at en korttenkt og desperat dame i USA satte adoptivsønnen sin på flyet tilbake til Moskva for nesten ti år siden som en annen returpakke, og dermed ødela relasjonene mellom Russland og USA og skapte store overskrifter… store nok til at en dame i Norge fikk åpnet øynene for at det finnes en gruppe barn som er vanskeligere å finne familier til og begynte å tenke tanken om at kanskje, kanskje.

Dette har vært en rar, rar reise, og nå er den på mange måter over selv om papirene lar vente på seg. Det viktigste er i boks, og vår familie er ferdigsnekra. Og det skulle ikke forundre meg om noen langt klokere enn meg selv helt fra starten av visste at det var nettopp Lykkeliten vi manglet- og at han manglet oss.

Nydelig er det i alle fall. Og takknemligheten kjenner ingen grenser!

Squad alarm!

Det nærmer seg høst. I alle fall i aktivitetskalenderen. Nå i disse dager, mens vi fremdeles løper fra avslutning til avslutning med småsøsken under armen og Torokaker i veska (eller omvendt) er det på tide å legge neste års aktivitetskabal.

Personlig skulle jeg virkelig ønske de kunne ventet til rett etter skoleslutt, i alle fall, så vi fikk tid til å legge all sommermoroa bak oss og trekke pusten et øyeblikk, men nei. Folka skal vel ha ferie, antar jeg, og det er jo for sent å begynne puslespillet med antall elever og audutions og gruppesammensetninger i august. I august skjer det andre ting, som å avtale spesifikke tidspunkt for elever som har kursplass på musikkskolen, så det blir litt kaos der også (det lærte vi i fjor!). Men hovedtrykket for mange aktiviteter kommer nå i mai/juni.

… for vi er ikke ferdig, så langt derifra! I går var Gubben på konsert her i Oslo. I dag var det ny konsert på Blaafarveværket. Han passet smågutta mens jentene, mormor og jeg hørte orkesteret spille i Glasshytta. Men altså, oppmøte 11 og konsert 14 pleier å være en paaaain. Ikke i dag! Vi hadde toogtredve grader og bademuligheter! Og dyr! Og lekeplass! Og 40 vafler fra min kjære bestemor, min mor stilte med kaffe og saft! Nei, i dag var en helt fantastisk dag å vente på konsert på. Det skulle vært sånn oftere 😉

For min del er det særlig to barn som skaper hodebry i år (foreløpig. Det kommer mer!). Det er ballerinaen, som danser på to ulike skoler, og oboisten, som har individuell undervisning, et orkester, og til alt overmål fikk plass på to ulike talentprogrammer i fjor og har strevd rumpa av seg (rettelse: JEG har strevd rumpa av meg) med å få kabalen til å gå opp siden. Det er virkelig et luksusproblem, han er heldig og han vet det- men likevel, det har vært et annus horribilis kalendermessig sett, og den eiegode speidergruppa gikk med i dragsuget. Jeg er litt lei meg ennå. Speider’n er en fin, fin ting- praktisk og sunn og fri for uheldig konkurranse- og hadde uka hatt en åttende dag ville den hatt prioritet foran både lekser og øving (og muligens husvask).

Jeg kunne skrevet en avhandling om barn og aktiviteter. Denne posten handler om to ganske flinke barn (for jeg er enig med Anja Hammerseng-Edin i at ordet «talent» bør brukes med ytterste forsiktighet, og kanskje egentlig ikke finnes, annet enn i helt ekstraordinære tilfeller) med ganske høye ambisjoner. Det betyr ikke at jeg ikke brenner for bredde, eller synes det er overmåte viktig å sikte høyt. Og trass i Turbos ganske drøye timeplan alderen tatt i betraktning er jeg heller ikke av den formening at alle bør være med på mest mulig. «Riktig mengde» kan være så mangt. Barn og aktiviteter er et utrolig mangefasettert tema, men alt får ikke plass i samme post. Derfor blir dette en betraktning om hva som er viktig for de ungene som er innstilt på å bruke mesteparten av sin fritid til å oppnå de forjettede ti tusen timene som det tar å bli noe i nærheten av «proff».

Dette er «bare» en proff livsnyter vi møtte i dag. Hun ruslet inn og ut av skyggen, lot seg klappe og klø på magen av nysgjerrige barnehender, og tilbragte ellers tiden med å spise. Smart dame.

Det spisset seg til i mitt hode da jeg satt og skulle re-registrere oboisten på det ene talentprogrammet for noen uker siden. I det andre (og kanskje aller mest prestisjetunge) programmet har han allerede fått plass, og problemet er at undervisningen litt for ofte går samtidig. Siden jeg ikke bare er opptatt av å få inn mest mulig undervisning, men også ha tid til å vaske badegulvet (av og til), og ikke minst at hvis man er med på noe skal man følge det opp skikkelig, var min første innskytelse at dette går ikke. Det er tiende klasse på skolen til høsten, bare det krever masse tid. Han har hobbyfløyta si i tillegg som er så viktig for ham sosialt sett. Han blåser i oboen på mandager, tirsdager, torsdager og lørdager, og ganske mange søndager, og må øve ordentlig i tillegg. Når de to programmene kræsjer ofte, og antallet stykker han må kunne blir så høyt at det oppmuntrer til slurv, så er det eneste fornuftige å trekke seg fra ett av dem. Da blir det naturligvis det veldig fine, men ikke fullt så spissede opplegget, som ryker. Du sier ikke fra deg plassen på Talentfabrikk Numero Uno, gjør du? Nei, du gjør ikke det. Likevel ble pekeren hengende ubestemmelig over knappen for på/avmelding, helt til jeg ga opp og begynte å studere ballettimeplaner i stedet.

Kryssklipp til en konsert noen dager senere, med «det lille» talentprogrammet, og jeg ble sittende og sture over min beslutning. Hvorfor? Min sønn spilte i trio. Han var eneste oboist. Du hørte tonen hans klart og tydelig, ingen steder å gjemme seg, han var utlevert til publikum på godt og vondt og var tydelig nervøs. I orkesteret spiller han, vel, i orkester, sammen med kontrabass og tuba og trompet og en zillion strykere. Og i «det store» talentprogrammet er ensemblet bokstavelig talt større og konkurransen hardere. Sønnen min er flink, men ikke noe Supertalent, og for mitt indre øye så jeg ham fly forbi som den evige andrestemmen, han som sitter litt bortgjemt bakerst, han som er kjekk å ha men ikke så mye mer. En squad player, som man sier i fotball. Du vet, alle de spillerne i Manchester United eller Barcelona som menigmann i gata IKKE kan navnet på, men som alltid er der. Spillerne som fake-fotballskjorteprodusentene ikke gidder å trykke navnet på.

Ikke et vondt ord om squad players, jeg er «squad singer» selv og lever godt med det. Jeg er hun derre litt kjedelige alten med den ordinære stemmen som alltid leverer greit nok men aldri spektakulært, som alltid står på hylla og aldri synger solo. Det er helt topp. Jeg har også hatt en datter som var «squad cello player» i årevis. Celloen ga henne masse, hun fikk reise til Praha og Berlin og Nepal, delta på flotte konserter og bli kjent med venner som hun har kontakt med den dag i dag, men det var aldri snakk om at hun faktisk ville satse på å bli god. Første pult og NUSO var aldri målet hennes. Det var og ble en hobby, og det var nok. Men for de ungene som er villige til å bruke timesvis hver dag til å øve, blir det noe annet. Da blir det litt tamt å alltid spille andrefiolin, bokstavelig talt.

I tillegg til at de er de evige toere løper squad playere en annen og verre risiko- i populære programmer er det de som får være med helt til det kommer noen andre som er bedre. Jeg så den reelle faren i at sønnen min lett kunne ende opp i akkurat den posisjonen, hvis han kuttet ut «det lille» talentprogrammet for å konsentrere seg om orkester og «det store» programmet. Og jeg kjente Løvemammaen våkne til live, dypt der inne bak logistikkbekymringene et sted.

Hell no!

Jeg har nemlig gått denne løypa før, og jeg gjør aldri samme naive tabben igjen. Jeg tenker selvfølgelig på en annen sønn her, han som var en god og særdeles treningsglad midtbanespiller som ble skaltet og valtet med av talentavdelingen helt til piffen forsvant. Som elleveåring ble han flyttet opp en årsklasse for så å sitte på benken en hel sesong, han ble omskolert fra midtbanespiller til ving til back og deretter til midtstopper, der han lydig sto og hadde én eneste oppgave det siste aktive året sitt i elitelaget: ta ballen og sentre til backen. Ta ballen, sentre til backen. Ta ballen, sentre til backen. Ikke lov å gjøre noe annet, det er risikabelt spill, bjeffet treneren. Du må spille safe. Du er kaptein, det er ditt ansvar. Og så, etter ti år på samme lag og uten et eneste lite hint i forkant: «Nei, du er jo en god fotballspiller, men du er litt lite kreativ. Vi har nok ikke bruk for deg lenger til neste sesong. Beklager». Jeg måtte praktisk talt heise haka opp fra gulvet. Guttungen hadde jo ikke fått lov til å gjøre noe som helst annet enn å sentre til backen i halvannet år! Han hadde gjort nøyaktig som han ble bedt om, og (i etterpåklokskapens lys) vært mer lydig enn han burde ha vært. Hva skjedde med lovnadene om personlig oppfølging? Hvordan kan de sette en gutt til å være kaptein et helt år for så å skyve ham ut i kulda uten forvarsel? Han ble ikke kastet ut, selvfølgelig, det ville tatt seg dårlig ut, men den neste sesongen ble tilbragt på benken der han så stadig nye, ikke nødvendigvis bedre (og noen ganger direkte dårligere), spillere spille kamp etter kamp helt til vi ble lei og ba om å få et overgangsskjema. Jeg har en del pent, og kanskje enda mer ikke-pent å si om talentuviklingen i norsk fotball, og det handler ikke bare om såre, subjektive mammafølelser. Neste gang du ser en norsk fotballsjef stå i avisen og preke om det fantastiske utviklingsarbeidet deres, spør deg selv hvor mange juniorspillere de faktisk får fram på denne måten og hvor mange talenter som bare har meldt overgang fra andre klubber det siste året eller to og er flasket opp i klubber med langt lavere budsjett, og hvor mange over gjennomsnittet gode spillere som mister motivasjonen i klubbenes evige stollek (i årsklassen 12-16 er min erfaring at nesten alle spillerne byttes ut årlig. Inn, ut. Inn, ut. Sønnen min var den nest siste «hjemmespilleren» som gikk, alle de andre hadde forsvunnet på veien) på jakt etter den neste juvelen.

Og jeg angrer som en hund på at jeg ikke var mer kritisk mens han fremdeles hadde gnisten, at jeg fant meg i alt tullballet foreldre finner seg i fordi det liksom er så flott at poden spiller på talentlaget i Enellerannenstorklubb. Klubbene har sin agenda, og jobber selvfølgelig ut fra den. Selv naboklubben med monsterlagene på nesten 30 spillere mener jo at det er et eller annet (scouting-?) poeng med den voldsomme turnoveren, men vi foreldre skylder ungene våre å være kritiske. Vi var ikke alene om å klamre oss fast lenge etter at vi skulle stukket finger’n i jorda og tenkt; hva gjør vi egentlig her? Hva er vitsen? Han/hun får jo ikke utviklet seg, får ikke gjøre det han/hun er god til, dette fører ingensteds hen? Men jeg var naiv. Det er jeg ikke lenger. Og jeg deler gjerne den dyrekjøpte visdommen med andre, og den lyder sånn:

Hvis ikke barnet får utvikle seg, så er det ingen vits i å være der. Punktum. Uansett hvor «der» måtte være- Bittelilledalfjord IL eller University of Oxford. Har man lyst på  muligheter, uten å få dem, må man dra et annet sted.

Derfor ga vi også opp hele Superballett-prosjektet for Ballerinaen, selv om flere lærere mente at hun absolutt måtte prøve å komme seg inn. I min nye, mer kyniske tankegang, blir sistemann på inntakslista til Norges mest populære ballettskole den evige musen i Nøtteknekkeren, hun ville blitt en squad-danser, og ikke minst ville hun ha slitt motivasjonsmessig i evig konkurranse med andre, flinkere dansere, dansere fra dansefamilier som lå langt foran henne i løypa. Hva skal vel det være godt for, når hun kan være en større fisk i en mindre dam, der læreren ikke har tjue andre og bedre elever som tar fokus? Og derfor vil jeg ikke ofre den lille talentskolen, der guttungen må stå som eneste oboist og takle det, til fordel for den store, der han lett forsvinner i mengden og blir den som ryker hvis det kommer noen andre og bedre. Muligheter får han begge steder, men det er ikke til å komme forbi at de er forskjellige i form og innhold- og han trenger begge.

Ja jøss. Hvem trenger vel fritid uansett? Det er mulig å få til denne kabalen også, men det kommer til å kreve sin kvinne. Da tenker jeg ikke bare på spilletimene, men også alle forberedelsene, og leksene, og alt annet som lett kan gå i ball når man er a) fjortis b) har et veldig tett program og c) en medisinsk tilstand som gjør det ekstra vanskelig å holde orden selv. Jeg får si som både Byggmester Bob og Barack Obama. Yes, we can! Så slipper jeg den småbitre smaken i munnen, den som kommer når jeg ser guttungen skyte nok en gullpasning tvers over banen og rett i beina til spissen, og det er innlysende at denne pasningen hadde gjort seg bedre et annet sted, på et annet nivå eller en annen bane kanskje. Min sønn var ikke akkurat Martin Ødegaard, for all del! I så fall hadde han nødvendigvis blitt hanket inn av en storklubb eller fått bedre muligheter der han var. Likevel smaker pasningene og hjørnesparkene av forspilte sjanser. Men toget har gått og magien er borte, med mindre det kommer et mirakuløst motivasjonsoppsving og sender ham inn på førstelaget. Men slik det er nå, har han ikke lyst. Det ble for mange nedturer og for få oppturer til slutt, og nå er jeg i grunnen fornøyd så lenge han holder på sporten sin som en hobby og strør sine gode pasninger på et lag som strengt tatt ikke matcher ferdighetene. Dette skjer med de fleste, det er langt flere som havner på bedriftslaget enn på landslaget, men det er måten det skjedde på og vissheten om at det kunne gått annerledes. Det var så innmari unødvendig, og det er én person som har ansvaret i større grad enn alle andre. Ingen får premie for å gjette hvem.

Musepekeren landet til slutt på «Viderefør plass». Skoleåret 2018/19 blir minst like ille som skoleåret 2017/18, men yes we can!

Dessuten har jeg fått meg en liten hjelper på veien, det var denne dingsen som på magisk vis skulle forandre livet mitt. Eventuelt bare redusere kaoset med en kvart prosent ellerno’, men alle monner drar. Snart har jeg ti tusen timer i logistikk og bør få meg et æresdoktorat på et eller annet obskurt universitet i Utah. Såh!

… og minst like mange timer på sidelinja, i gangen utenfor dansingen, med en kaffe utenfor et øvingslokale, i halvtomme kirkesaler og stappfulle kulturskolerom. Men i dag var som sagt en opptur av de store. Rett og slett bare hyggelig, for alle sammen. Takknemlig for en så fin søndag midt i all løpingen!

 

Danseblomsten

Kjøpesenteret Victoria Wharf, helt i enden av Waterfront i Cape Town, er stort. Kjempestort. Lange haller iflere etasjer strekker seg i alle retninger, butikker, butikker, butikker vegg i vegg, restauranter i alle prisklasser, det du ikke finner her er ikke verdt å ha.

Det er mye morsomt for barn også. Hamley’s, for eksempel, og Toy Kingdom med den grønne frosken som symbol, du har Toys’R’Us og Prima Toys. For ikke å snakke om alle de spennende butikkene med afrikanske varer i sterke farger. Utenfor én av dem står en diger legofigur av Nelson Mandela. I en annen sitter en mann og lager perlekunst midt i butikken. Det er trommer og perlepingviner, det er leketøy laget av resirkulert skrapmetall, og de typisk sørafrikanske «lappe-bamsene» slåss med trefiguerer av krokodiller og løvehoder til å henge på veggen. Masse, masse spennende.

Ungene maser litt, selvfølgelig. Mamma, kan jeg få det kjempefine Vaianaslottet? Se, pappa, en neshorn-sekk, sånn vil jeg ha. Når sant skal sies er det mest fireåringen som maser. Treåringen bare løper. Det er en evig utfordring å holde tritt med de små beina som løper i alle retninger mellom godsakene, og ikke minst heisen som er det morsomste av alt, og selv om vi har skriblet navn og pappas telefonnummer på armen er det smått nervepirrende hver gang vi må ta turen gjennom senteret for å komme oss ut på den andre siden, ved havna. Det er nesten hver dag.

Men ett sted stopper han. Første gang det skjedde fikk jeg panikk, vi var så vant med at han befant seg et eller annet sted 10-20-30 meter foran oss. Litt til høyre eller venstre, kanskje, men alltid foran, alltid på vei til neste spennende sted. Vi fikk oss hver vår joggetur, Gubben og jeg- Du tar den retningen, så sjekker jeg bortover her, ok?- men til slutt fikk jeg den lyse idéen å sjekke bakover i gangen også. Det kunne jo hende at han hadde oppdaget is-butikken vi prøvde å passere i all stillhet.

 

Og der sto han. Bom stille. Foran en billigbutikk, typ Tiger eller Nille, fylt opp av billig ræl fra Kina. Tusen ting du ikke trenger- «festlig» pastabestikk og «morsomme» håndkleholdere som knapt er i stand til å holde et lommetørkle, Rubiks kube uten farger, småfrekke lightere, bokholdere i rosa og mintgrønt og blått som vil knekke under den første lille påkjenning. Teite ting, ting som ikke kan måle seg med den elektriske modellbilen i Toy Kingdom eller det gigantiske Vaianaslottet på Hamley’s.

Guttungen står der med nesa klemt inntil vinduet, i sandaler og dinosaur-t-skjorte og med solhatten på snei, dypt konsentrert. Resten av verden kan passe seg selv, Bison er opptatt. Han stirrer og stirrer, han har oppdaget verdens åttende underverk.

Danseblomsten.

En liten, tullete innretning med en blomst som beveger seg opp og ned av en plastikkpotte, takket være to bitte små solcellesensorer. De har to stykker på utstilling, blomstene står der og danser, og Bison er fjetret. Dette er det flotteste han har sett. Lego-Mandela og trommene med ekte skinn kan ikke måle seg med danseblomsten.

Panikken er over for denne gang, du må komme med oss, Bison, vi skal gå på akvariet i dag! Motvillig lar han seg dra med i retning resten av familien, og snart har vi vår fulle hyre med å løpe etter ham igjen, der han er på sin alltid rastløse løpe-ferd langs blomsterbutikker og rader med sportstøy.

Så skjer mirakelet: han glemmer den ikke. Treåringer (i hvert fall mine treåringer) har til vanlig et oppmerksomhetsspenn på omtrent tre sekunder. Ting er bare spennende helt til det kommer noe nytt, og jeg regner med at blomsten straks vil være glemt. Men hver gang vi er innom, stopper han og ser på danseblomsten. Med lengsel i blikket. Han maser ikke, han bare står der og ser. Og han får de minuttene, mens jeg innvendig himler med øynene og tenker på all den unødvendige plasten som får plass i denne sjappa og hvor fort det vil ende på dynga.

Den siste dagen kjemper jeg hardt med egne prinsipper. Vi skal snart hjem, vi har kjøpt en ekstra koffert for God’s sake, og vi skal hjem til et hus som har sånn ca 300 000 flere duppeditter enn vi noen sinne kommer til å trenge. Jeg er den typen mor som gruer seg til barnebursdag, ikke fordi det er noe stress å organisere (selv om det er det også), men fordi vi uten unntak sitter igjen med et berg av dagbøker med selvlysende penn, Marcus og Martinus-pynteputer i ekstremt brannfarlig materiale, Elsa-vesker med løs rem og minilegosett, og selv om man skal være takknemlig for at barna har venner og at de får bursdagsgaver og slikt (jeg er det!), får jeg akutt lyst til å rive av meg håret- hvor skal vi gjøre av dette, da? Hvordan unngå at pennen ender opp i støvet under senga og korken forsvinner, og hvordan unngå å blande delene fra de fire forskjellige minilegosettene? Vi.Trenger.Ikke.Flere.Ting!

Men Bison. Du lille, lille gutt. På en reise du ikke forstår helt, langt hjemmefra, med en lillebror som praktisk talt kom ut av intet, i et virrvarr av opplevelser og inntrykk og nye dyr hver dag, i et kjøpesenter stappet med alt en treåring kan ønske seg, så er det altså danseblomsten som ble hans venn. Her har han stått og sett på den, med store øyne, og vinket farvel når mor og far insisterte på å haste videre. Hvem vet, kanskje danseblomsten er en av de tingene som fester seg i treåringens hode og for alltid vil være synonymt med Sør-Afrika, det at masseprodusert plastikk fra Shenzhen gjør ikke hans opplevelse dårligere.

Prinsipper in a pig’s arse. Jeg signaliserer ordløst til Gubben at han skal dra med seg ungene videre. Så piler jeg inn i butikken, og for 99 rand er danseblomsten min. Senere pakker jeg den ned i kofferten, og ikke før vi sitter utmattet i et berg av skittentøy og suvenirer to dager senere finner jeg den fram. O lykke!

…  slik gikk det til at en totalt ubrukelig plastdings fikk hedersplassen i stuevinduet. Og hver morgen, før vi skal til barnehagen, er treåringen bortom blomsten sin for å sjekke at den danser som den skal. Blomsten danser trofast, treåringen smiler fornøyd. Nå kan dagen begynne.

… så da passer det jo fint å ønske alle en god uke, med noen vennlig nikk fra selveste Danseblomsten.