Black week

Æsj, for en elendig overskrift! Høres ut som om jeg kjøpte for mange billige lycra-tights på markedet i Phuket og nå må bli kvitt dem til «vennepris» 😉

Men å beskrive disse dagene er ikke lett. Man skulle kanskje tro at berg- og dalbane var passende, men det har ikke vært så mye opp og ned (heldigvis). Jeg tror jeg har grått kanskje… to ganger, og selv om det er langt over normalen er det nok godt innenfor den nye normalen. I tillegg til 2x grining har jeg hatt ett ukarakteristisk hissig følelsesutbrudd. Men det var nok heller et resultat av at det kom ETT «Mamma, kan ikke du…» for mye fra en tafatt ungdom, før klokka åtte om morran, på tre timers elendig søvn med tre sjuke småunger i senga, med influensakropp selv, en potensiell dødsdom hengende over meg, jeg hadde løpt opp av senga klokka fem fordi fireåringen blødde neseblod over hele puta og siden det hørt Mamma mamma mamma mammamamamamamammmaaaa minst 300 ganger fra de syke små. «Mamma, gidder du å sjekke om toget er forsinka» ble den berømte dråpen som fikk begeret til å renne over, men selv om jeg unnskyldte meg skikkelig i etterkant får jeg dårlig samvittighet over å være så kort i lunta.

Men, foruten disse tre episodene har det ikke vært opp og ned. Det har vært lavmælt/slapp (pga dårlig form, feber og hoste hos over 50% av husets beboere) glede (fordi det er advent og snart jul) og livsglede (for hei, det kan jo faktisk snart være slutt, bedre å ha det fint enn å henge med leppa). Idyllisk blir det jo ikke, med syke småbarn og rotete hus, men vi har hatt det fint. Jeg har vært glad, og satt pris på hvert øyeblikk. Nesten litt for bevisst, ikke sant? Fordi…

… langt, langt under der, skjult fra både barn og ungdommer og til og med fra mannen min, og ofte gjemt bort for meg selv også, ligger svart panikk og ulmer. Jeg gjemmer den bort, både fordi den ellers ville overmannet både meg og familien og gjort disse dagene til et helvete. Dessuten er det en god, virkelig GOD, sjanse for at frykten er fullstendig ubegrunnet- at noe er «flaut» virker kanskje latterlig i en sånn situasjon, men jeg kjenner faktisk på frykten for å rope Ulv, ulv! og så kommer alle tester tilbake i tipp topp stand. Voksne mennesker må vente med å lage rabalder til det er nødvendig, liksom.

Men jeg følger jo standardoppsettet, som er tre intensive testdager den ene uka, og så en samtale og oppstart av behandling neste uke. Når døra smeller igjen bak deg etter den siste testen- for meg var det CT, det er muligens standard?- ligger det sju lange dager foran deg før du får svar. På den positive siden: da vet du at du får riktig svar. Med MR, PET og CT skal det ikke være mulig at en eneste liten kreftknute har gjemt seg bort uten at det oppdages fra en eller annen vinkel. Det er jo bra.

Og ja, jeg har en stor svulst, men det i seg selv er ikke så uvanlig. Mange av de som får diagnosen har riktignok små svulster, særlig de som ikke oppdager den selv men blir fanget opp via mammografi. Men likevel, det finnes drøssevis av kvinner som har hatt både 4, 6, 8 og til og med 10 centimeter store svulster, så min 5,5 x 5 cm er ingen monstersvulst i seg selv, selv om den medisinsk klassifiserer til grad 3 av 4 og utløser automatisk testing for metastaser.

De har heller ikke klart å oppdage noen spredning til de nærmeste lymfene på ultralyd (her kommer vel PET og CT til sin rett, for å se om det finnes noe bittebittelite der likevel). Spredning til lymfene er veldig vanlig og ikke «ordentlig» spredning, men det sier jo litt om aggressiviteten til cellene. Etter hva jeg skjønner, er dette veldig positivt, men samtidig ingen garanti for at den ikke har spredd seg på andre måter.

Men to ting drar i negativ retning: den helt reelle fysiske formen, som er på et absolutt bunn-nivå selv når jeg trekker fra litt for bassiluskene som har herjet her den siste tiden, og magefølelsen. Jeg er tusen prosent overbevist om at jeg er megasyk, og for en gangs skyld skulle jeg ønske jeg var litt mer hysterisk av natur så jeg kunne skylde på det. Men det kan jeg ikke. Og magefølelsen min har stort sett alltid rett, det må selv Gubben innrømme. Det hjelper ikke på at Dr. Google (på kreftforeningens hjemmesider, altså, ikke noe sånt Fake news-greier som prøver å selge deg krefthelbredende mose til 100 dollar grammet) tørt påpeker at om lag 1/4 av brystkrefttilfellene kommer med spredning. 25%! Det er ganske mye det! Særlig når vi trekker fra mammografitilfellene der kreften knapt har rukket å vokse før de setter i gang behandling!

Ting du ikke ønsker å ha inne i kroppen, men som er pent ute: juletre.

OK, så det var faktagrunnlaget.

Så kommer spekulasjonene. Sa legen til meg at de aldri ringte med resultatene, eller er det bare noe jeg tror hun sa? Det tar jo egentlig bare et par-tre dager å få prøvesvarene. Ville de ikke ringt hvis det var gode nyheter, det ville tatt under 30 sekunder å si at alt er bra? Alle i helsevesenet er så klare på at de vet at ventingen er fryktelig, så hvorfor vente hvis de har fine, ukompliserte prøvesvar? Hvorfor må de absolutt vente til torsdag og snakke med meg? Det er jo mange andre som har vært i venteland (jada, jeg har funnet meg en gjeng. Heldigvis) og har fått telefon. Men de har fått både gode og mindre gode telefoner. Og det kan som sagt tenkes at legen sa at de ikke pleide å ringe. Hvis jeg husker rett fra den dagen som bare var kaos i hodet.

Det blir ikke lettere av at det ikke er ett svar og ett sannsynlig scenario. Jeg burde egentlig ikke google, men det blir jo til at man tar en titt og finner en blogg eller tre, og en hashtag som fører deg til en historie, og ja… det finnes minst ett eksempel på absolutt hva som helst. Kari trodde hun var frisk som en fisk, spredning oppdaget på rutinesjekk, død måneden etter. Berit slet med konstante verkinger i hele kroppen og spesielt i hofta, utredet for spredning- fant ingenting. Pia fikk påvist spredning til både lever og skjelett for tre år siden og løp nettopp enda et maraton. Frida hadde bare spredning til lever, men er allerede innlagt på palliativ avdeling og kommer aldri ut. Mens Judy, som fikk dødsdommen av legene for et halvt år siden, har opplevd at medisinen virket langt bedre enn noen skulle ha trodd, og at spredningen ikke lenger lar seg observere på bilder. For ordens skyld, dette er oppdiktede navn og beskrivelser, det er ingen «ekte» enkeltpersoner som har ordlagt seg eller beskrevet sin situasjon akkurat sånn. Men det finnes sikkert, for som sagt: alle varianter finnes.

Konklusjon: andres historier er gode å ha for moralsk støtte og for læring, men de medisinske detaljene er ikke overførbare til ens egen situasjon overhodet. Det er så mange variabler i spill her at det eneste man kan gjøre… *sukk* … er å vente og se.

Fakta og spekulasjoner er mørkegrå ulvebeist med skarpe tenner. Men den kullsvarte, glefsende, den med gule onde øyne og hese ul, den heter «Tenk om du dør fra ungene dine». Den må holdes i bur 24/7, ellers tilter det fullstendig for meg.

Jeg kan føle tristhet ved tanken på at jeg ikke blir en gammel dame, i steinvillaen i Portugal, med bøker og strikketøy og barnebarn. Jeg kan føle urettferdigheten i at Gubben og jeg, vi som har jobbet og jobbet og gravd ut hverdagslykke fra grå mandager og stressende torsdager, som aldri hatt tid til å ligge i enga og la humla suse og snakke med hverandre– heller ikke skal få tid til det i fremtiden. Det er trist, og det er leit. Og står jeg denne av, far, så drar vi til Addis, du og jeg! Speideræresord!

 

Men å dø fra ungene er ikke trist, det er total, altomfattende, bunnløs desperasjon.

Mødre har det nok med å overvurdere sin egen betydning, det skal jeg villig gå med på. Og i gamle, mer kyniske og livstrette dager, hendte det jeg tenkte at om jeg skulle stryke med, ville ungene sikkert hatt det like fint hos noen andre etter en overgangsperiode- jeg var ikke uerstattelig på noen måte, bare fordi jeg var mamma.

Nå vet jeg at jeg tok feil. For all del, når en person dør går livet videre, dag for dag, og man finner nye måter å leve på. Dette skjer over hele kloden hver eneste dag, man samler sammen de sørgelige restene og bygger noe annerledes, men som kan være fint for det. Heldigvis. Men jeg ser at det faktisk bare er akkurat jeg som kan fylle akkurat denne funksjonen i livet til barna- for noen av dem er dette mamma-behovet mer uttalt enn for andre, og om jeg skulle bli raskt dårligere og plutselig borte ville det uten tvil være traumatisk. Ikke bare på grunn av meg som person, men på grunn av det behovet jeg fyller. På grunn av at det bare er jeg som ser dem akkurat på denne måten.

Og minsten, da, det er jo ekstra sårt. Den lyse marsdagen hos dommeren i Bellville ble jeg på sett og vis hans tredje mor på to år, den moren som skulle vare… om ikke evig, så i hvert fall til han ble ungdom og voksen og fullstendig klar til å stå på egne bein med en trygg familiehistorie i bagasjen. Det virker så himla urettferdig at akkurat han skulle få mer å slite med, han har allerede mistet langt mer enn de fleste småttiser.

Rent bortsett fra barnas behov, er det vel lov å felle en egoistisk tåre også- for alt jeg ville gå glipp av, i så fall. Selv den voksne jenta mi, jeg hadde jo lyst til å kjøre henne til flyplassen når hun skal studere i utlandet, kjøpe roser for å feire den første jobben, skru hyller til den første leiligheten, kanskje hjelpe til med bortkort til bryllupet og… barnebarn, tenk om jeg skulle få det? Ganger sju, like intenst for hver enkelt av dem. Pluss mye mer, faktisk, siden de andre er yngre. Bisons første skoledag? Ballerinaens første kjæreste og hjertesorg? Skal ikke jeg få være der og dele dette med dem?!

Og det praktiske! Jeez, selv om vi fjerner alle sentimentale følelser er det vanskelig å se for seg en smooth hverdag uten Mor Sjøl. Vi har tullet om det før, Gubben og jeg, at hvis han skulle dø, trenger jeg en klekkelig livsforsikringsutbetaing, og hvis jeg skulle dø, må han få tak i minst to fantastiske au pairer. Haha, lo vi, haha hoho. Det æ’kke like morsomt nå, for i bunnen av spøken ligger alvoret. Jeg er gift med en fantastisk mann, som kanskje er landets mest hardtarbeidende superpappa. Og likevel, uten meg ville det meste gått i ball på omtrent tre dager. Som mange mødre- særlig flerbarnsmødre- er jeg lettere ufrivillig innenriksminister, den som sitter med både oversikten og detaljene. Dessuten kan han ikke klokka. Og husker ikke bursdager om han så fikk kniven på strupen. Jeg antar at AI kan bøte på noe av dette, nitid planlegging på enda litt, og hvis de eldste barna og øvrig famiie trår til bør det selvsagt være mulig å få det til å fungere. Men guri, så himla upraktisk det ville være om jeg takket for meg de nærmeste årene. Hvis jeg skulle være så uheldig å få den beskjeden fra legehold, om at det dessverre ikke er stort de kan gjøre, annet enn å forlenge det de kan og unngå at det blir for smertefullt, så må jeg nok legge ned bloggen og begynne å skrive lister i stedet. Laaaange lister 😉

… og jada, jeg vet at dette er krisemaksimering. Antagelig ganske usannsynlig krisemaksimering også. Derfor er de svarte hundene dyttet bort og ned, de får ikke komme hit og ødelegge den allerede ganske mørbankede jula vi prøver å tromme sammen. Det kan hende de viser seg en sen nattetime når jeg ikke får sove etter å ha blitt vekket for fjerde gang, men da kan jeg jage dem bort med Sobril eller Candy Crush (her kjører vi stil, som dere skjønner).

Men det er ikke helt usannsynlig krisemaksimering. Det er ikke «Å nei, skal jeg ut og fly på mandag, tenk om flyet faller ned»-type meningsløs krisemaksimering. Dette kan faktisk skje.

Og jeg vet at man kan leve godt og lenge med spredning. Og at den medisinske utviklingen raser fremover og at «mirakler» skjer hele tiden, med behandlinger som virker bedre enn forskerne trodde var mulig. Det finnes mange tøffe damer som lever med dette og lever bra. Skulle det verste skje, så står du igjen med akkurat det samme valget jeg hadde i starten av denne prosessen: valget mellom å gå fullstendig i svart og løpe skrikende rundt seg selv og lage alt forferdelig tungt for både seg selv og andre, eller skrape seg opp og si vel, dette er det vi har, la oss gjøre det beste ut av det. Det er jo ikke noe valg, selv om det må være lov å både gråte og rase som en villmann først 😉

Morgenstemning i dag morges: tre nisser klare for barnehagen. Personvernet ivaretar de selv, på best mulige måte! :-p

Så alt i alt, jeg tar det relativt lugnt. Men å beskrive denne prosessen uten å ta med de svarte hundene, det ville være løgn. Så her er de, til allmen beskuelse. Antagelig skiller de seg ikke nevneverdig fra alle andre svarte hunder som er ute og løper over hele landet, hos alle som har fått kjipe nyheter rett før jul. Det er nok en temmelig normal, menneskelig reaksjon.

Som akkurat nå må vike, for jeg har annet å gjøre. Som for eksempel finne fram «den store æska med jul’pynt» (ref. The Julekalender) sammen med en liten, masete nissefrøken som ble sendt i retur fra barnehagens nissefest til tross for at hun var feberfri i morges… (hun rakk å bli trukket i julekalenderen, da, ære være smarte barnehageansatte) Så skal vi vel pynte kaka til dagens avslutning, spille litt Brrrah og kose oss med Polarexpressen i sofaen og berolige den nervøse studenten som har eksamen på torsdag og dukker opp fra underetasjen med ujevne mellomrom for å tenke på noe annet.

Livet. Det fine, vanlige, kjedelige, fantastiske livet.

Og på torsdag kl 12:30 har jeg svaret. Uansett hva slags svar det blir, så er det ikke game over- det er game on, så lenge det går!

Lex Berit (Berits lov)

I koret mitt har vi et fyrverkeri av en dame, la oss kalle henne Berit. Berit er en enslig dame godt oppe i sekstiårene med klingende vestlandsdialekt, som fyker rundt som tilkallingsvikar på diverse sykehus til alle døgnets tider og likevel er korets aller mest trofaste deltaker, både på øvelser og messer- dit hun alltid kommer løpende fordi de måtte ha hjelp til vaffelstekingen i kirkekaffegruppa eller noe sånt. Dere kjenner typen, de englene iblant oss som alltid er på tilbudssiden, som passer på at andre har det bra, som trekker i en tråd her og gir en hjelpende hånd der og sørger for at alt går rundt. Ofte ganske usynlig, og uten baktanker om takknemlighet eller gjengjeldelse.

Siden hensynet til GDPR vanlig høflighet tilsier at man ikke legger ut bilder av Berit, legger jeg ut bilde av meg selv, på Berits og mitt vakre «kontor». Dette ble tatt tidlig i november. Jeg ser da relativt normal ut? Eller? Henger det en svart sky her et sted?

This is the best day of my life, er Berits svar når du spør hvordan hun har det, og hun kan bevise det også- det var noe med et psykologisk eksperiment som viste at å ha en slik innstilling rent faktisk gir seg utslag i hvordan du oppfatter livet ditt i retrospekt. Etter å ha hørt det svaret nesten ukentlig i fire år har jeg begynt å kalle det for Lex Berit. Og jeg har adoptert uttrykket og hamrer det inn i mine barn. Når tenåringene ramler ut av døra og jeg bare ser ryggen på dem, i digre dunjakker og med mobiler, sekker, headset og ledninger alle veier, er det det jeg roper etter dem der de forsvinner ut i høstmørket: Ha en fin dag, husk refleks, du har vel husket matpakke og ikke glem at this is the best day of your liiiiiife!… og borte er de, småløpende mot toget. Det hender de himler med øya, mumler noe om spanskinnleveringer og fagsamtale i kunsthistorie og har sovet dårlig i natt og sånt, men jeg er steil. This is the best day of your life! I alle fall inntil det motsatte er bevist. Noen dager er jo dritt, og Lex Berit handler ikke om å fornekte realitetene, men om å ha en grunnleggende positiv innstilling. Stor forskjell der.

Et halvferdig innlegg om Lex Berit har ligget i kladd-arkivet lenge (oi, så overraskende! 😉 ). Nå er kladden strøket, og jeg kan heller fortelle om den dagen som rett og slett ikke var the best day of my life. Faktisk har jeg droppet Lex Berit to dager på rad. Men nå er jeg i gang igjen. Det er viktig å ha den innstillingen. Ikke bare hyggelig eller koz, men viktig. Det er så mye flott som skjer, og når livet plutselig tar en salto og alt føles usikkert, er jeg uendelig takknemlig for at jeg har vært flink til å se det fine og ikke grave meg ned i alt som kunne vært bedre. Stort sett flink, i alle fall!

Legger merke til et novembermorgener ikke bare er våte og mørke, men også ganske fine…

… legger merke til Sjømonsteret med slimete rumpe i Gaustadbekken. OK, så var det min sønn som la merke til akkurat dét.

Den første dagen som ikke var The best day of my life… tja, det er jo aldri noen höjdare å troppe opp på Brystdiagnostisk senter med en dårlig magefølelse. Det blir ikke bedre av å se det usikre draget over radiografens ansikt når hun sjekker bildene på skjermen, det blir ikke bedre av å bli kalt inn fra venteværelset på nytt for flere bilder, og det blir i alle fall ikke bedre når du ikke trenger å vente en gang før overlegen står klar for å utføre ultralyd og biopsi med bekymret rynke i pannen. Grovnålsbiopsi, herlig navn ikke sant, tre hefige støt inn i puppen og du kjenner blodet renne nedover siden, men de gir jo lokalbedøvelse så jeg kan ikke påstå det var direkte vondt. Bare ekkelt. På den annen side var det jo ikke det verste jeg hadde i hodet akkurat da.

20 minutter senere går de, radiografen og overlegen, og forsikrer meg om at jeg kan sitte og samle meg litt, det er ingen som skal inn her med det første. Jeg har fått utdelt noen infolapper og en gul post-it med dato for MR og behandlingsmøte, jeg har fått en egen kreftkoordinator (jolly good, jeg vet jo at det er en bra ting men det er jo ikke akkurat egnet til å øke optimismen, hehe), og jeg vet at på torsdag skal en gruppe sette seg ned og avgjøre hva som skal gjøres videre med tanke på behandling.

Jeg blir sittende og tørke tårer noen minutter, før jeg innser at det spiller ingen rolle om jeg sitter her i fem minutter eller ti minutter eller en halvtime eller hele dagen. Det er som det er, uansett, og inne i min nå maltrakterte, blålilla, istykkerstukne høyrepupp lever en diger kreftsvulst sitt eget liv, den formerer seg i hurtig tempo og eter seg innover i vevet, over 5 centimeter er den allerede og Gud vet hvor mange kreftceller den har spredd rundt i resten av systemet mitt. Det var jo litt dumt da, at jeg trodde at kuler var nettopp kuler og ikke slike store områder som kjennes som melkespreng. Men ja. Nå vet vi ikke hva den inneholder, det svaret får vi ikke før i helgen, og det er jo en bitteliten mirakelsjanse for at det er noe veldig sjeldent og ufarlig. Men overlegen var imponerende rolig og direkte da hun sa: Jeg må være ærlig, jeg har jobbet her i over 20 år og har aldri sett en svulst på denne størrelsen og med et slikt utseende som ikke er kreft.

Men som sagt, det har ingenting for seg å sitte på undersøkelsesrommet og vente, så da slenger jeg på meg jakka, går nedover trappene og forbi de store vinduene på Ullern videregående skole der elevene sitter med blikket vendt mot verdenskart og matteformler, unge, åpne ansikter som minner om mine egne ungdommer, og jeg stavrer meg opp de isglatte bakkene mot Montebello t-banestasjon og ser at det bare er tre minutter å vente før banen kommer kjørende i retning Mortensrud. Dett var dett. Når inngangsdøra smeller igjen bak meg tar jeg ti minutter til å hulke høyt i stua, høre Bogoroditse– mitt absolutte favorittstykke å synge, og nå skjønner jeg jo hvorfor stemmen krangler sånn, hvorfor jeg gisper etter luft og ikke får skikkelig trøkk på volumet, jeg sender en mail til kantor og forklarer at jeg må trekke meg fra Lessons and Carols- før jeg skvetter litt kaldt vann i ansiktet, samler sammen notene og tegnesakene til Bison og drar for å hente minstemann i barnehagen så vi rekker sangkurset klokka to. I veska finner jeg en mail jeg hadde printet ut, et kontraktsforslag fra et trykkeri som jeg skulle svare på i løpet av uka- men det får noen andre gjøre. Tre uker på jobb, det må være rekord for mini-tilbakekomst etter permisjon. Ikke mye å skryte av.

Det var den første dagen som ikke var The best day of my life. Det er mye mer å si om den dagen, men det får holde for nå.

Den andre dagen som ikke var The best day of my life, var dagen etter. Det er liksom ingen måte å fortelle folk- kolleger, familie, nære venner- at du har kreft på, uten å sitte med en følelse av å ødelegge dagen deres 😉  Om igjen og om igjen, den ene telefonen og mailen etter den andre, gjenta informasjonen og detaljene, høre på sjokket i den andre enden.

Tidlig morgenstemning med Ra Ra, den bråkete løven på NRK Super.

Ungene? Ikke spør- nå er jeg nemlig på The best day in my life igjen, og jeg har tenkt på holde på den følelsen så lenge jeg kan. Å snakke om ungene i relasjon til dette har en tendens til å, eh, ødelegge humøret littegrann. Men det kommer. Det er ingen mangel på tanker som går i den retningen, for å si det sånn, og nå som min engel av en fastlege fikset både sykemelding og e-resept på beroligende (for første gang i mitt førtiårige liv har jeg tatt Sobril. Hah! Det er aldri for sent å prøve noe nytt. Men jeg var ærlig, og sa at jeg har ikke sjans til å komme meg igjennom julekonserter og Lucia i barnehagen uten å være dopa på ettellerannet, en Triple Valium Vodka decaf latte kanskje, jeg er sentimental nok til vanlig!), skal det nok bli tid til å fortelle mer om det siden.

Akkurat nå er planen å holde meg flytende fram til tirsdag, og ikke tenke for mye. Det er jo to spor her: hvis svulsten «bare» er en aggressiv jævel som har kommet fort og brutalt uten å spre seg, så er det jo veldig gode sjanser for å bli frisk som en fisk igjen. Kanskje uten pupp, men akkurat det driter jeg hinsides langt i akkurat nå. De må gjerne ta både pupp og hår og det som skal til, så lenge jeg kommer fra det med livet i behold. Jeg har skjønt at behandlingen er tøff, mange får også senvirkninger i etterkant og det er virkelig ingenting å kimse av, men hvis det «bare» er en brystsvulst så ser det relativt lyst ut. Av alle krefttyper er dette en av de bedre, sånn sett (langt bedre enn for eksempel lungekreft, som jeg strengt tatt hadde fortjent mer, etter mangeårig slumsete omgang med Marlboro Light). Så hvis jeg får den beskjeden skal jeg slutte å være hysterisk og konsentrere meg om å følge behandlingsløpet. Ja, og følge opp resten av livet så godt det lar seg gjøre. Det er jo ingenting som stopper opp her hos oss…

Det andre sporet er verre. Og her ligger noe av problemet, for jeg føler meg fysisk helt elendig. Jeg puster tungt, har hjertebank, er svimmel og varm og kald om hverandre. DET skremmer vannet av meg, for det er nok av folk som får konstatert kreft en uke og er dau den neste. Og det er jeg simpelthen ikke klar for, jeg har ikke engang fått tatt frem julepynten (sort of a joke, sort of not). Jeg synes brystkrefthistorier stort sett er veldig like- «Jeg var i full vigør og kjente meg frisk og fin da jeg plutselig fant en kul i puppen»… og der er ikke jeg 🙁 Jeg kjenner meg ikke frisk og fin, jeg kjenner meg råtten og oppspist og full av spredning og er innmari redd for hva de finner på tirsdag. Samtidig vet jeg at psykologien er i full sving her og at det kan gi seg mange rare kroppslige utslag, så det gjelder å ikke krisemaksimere før vi vet noe mer.

Det er ingenting jeg kan gjøre nå allikevel, så å plage seg selv med hvor ille det kanskje er ødelegger definitivt både humør og alt det fine som skjer hver dag. Som for eksempel at femåringen hadde generalprøve på julekonserten og spilte både Andantino og Fiery fiddler imponerende bra, hun var så stolt av seg selv 🙂 Jeg har en stor jente som snart skal ha eksamen, og en jente som savner bestekompisen sin som flytter til Praha i dag for å delta i filminnspilling og blir borte i nesten to år, og dette er bare jentene- det skjer jo minst like mye med de fine gutta mine og det er i det hele tatt ekstremt mange gode grunner til å puste (gispe) med magen og tenke at vel, samma hva resultatet er på tirsdag så er dagen i dag dagen i dag.

The best day of my life.

Dagene med minstemann…

… renner ut, de også.

I et halvt år har jeg hatt gleden av å traske rundt med minstemann. Først i Cape Town, så fram og tilbake på Oslos østkant. Det har liksom vært vår greie, det. Han liker å kjøre vogn, jeg liker å gå tur. Været har vært upåklagelig, i hele sommerhalvåret. Så vi går, og går.

Dette har vært min utsikt siden mars, bare med varierende påkledning og omgivelser.

Vi har gått de samme turene hver dag. Hver dag har vi sett vi på elva, om den er stor eller liten, om den bråker eller renner stille, om det er en and eller to (hurra!) på besøk. Eller en død mus. Hver dag har han forlangt å få en stein i hånda på vei opp bakken («Dein! Dein!»), deretter et blad eller en pinne, og når vi går forbi furuene oppe ved sletta peker han ivrig ned og vil ha «Den! Den!», som i dette tilfellet henviser til en kongle. OK, sjef, kongle skal bli!

Etter at vi har levert i barnehagen, har vi tatt en annen vei hjem. På sletta sitter ofte Pus 1 eller Pus 2, av og til begge. Pus 1, den som er liten og grå, er best, for den løper ofte bort til vogna for å hilse på. Pus 2 er større og mer buskete, men litt mer sky. Så har vi ruslet ned forbi butikken og over den lange brua, der Minstemann krever at jeg kjører nært nok til at han kan ta på kanten hele veien over. Han blir litt møkkete på fingrene, men veldig bild, og så vinker vi hadet til brua etterpå. Rundt blokkene og opp den lange bakken- «Bam! Bam» eller «Bin! Bin!» («blad» eller «pinne»), han får en av delene og er fornøyd til vi kommer hjem til «Dida». Dida sier vovvov, for Dida er en hund. Ugla sier uhu, men den er bare i boka. Men sykkelen til naboen har en ape på seg.

Repeter, repeter, repeter. To ganger om dagen fram og tilbake til barnehagen, pluss en kort gåtur med hunden midt på dagen (han har fått gå selv og holde båndet, kjempestas!).

Litt kjedelig, kanskje, men jeg har full tro på at dette har vært med på å sementere hans verden. Sånn gjør vi det. Her bor vi. Her går vi. Hver dag. Du og jeg. Levere i barnehagen. Hente i barnehagen. Om igjen og om igjen. Det er mye snakk om «cocooning» i adopsjonsverdenen, det å gjøre verden liten og menneskene få. Da går det lettere å bli trygg på hvem som er innenfor og hvem som er hyggelige og greie, men utenfor. I vår verden er det ganske mange mennesker, og enda flere gjøremål på ettermiddager og i helger. Så dette med å holde hverdagene like og uspennende har vært et bevisst valg. Vi har brukt tid på å kjede oss inn i rutinene, Minsten og jeg.

Samme syn som i går, forigårs og dagen før det? Overhodet ikke. Se, de kutter greiner av de store trærne. Gu’ kor gøy!

Noen ganger får vi ekstra hjelp til å finne spennende saker å se på.

Og selv om vi bare går de samme veiene er det alltids noe nytt å se. Noen dyr eller store maskiner vi ser, noen mennesker vi møter. Minstemann får masse oppmerksomhet, det er utrolig mange som stopper og prater litt, eller vinker og smiler. Og han smiler villig tilbake, han er lett å glede og stort sett alltid klar for å slå av en prat. Det hjelper selvsagt på at han er et utrolig nusselig lite barn (sa mor, haha, men det er sant! Han er velsignet med et slikt åpent, vennlig ansikt som tiltrekker seg andres blikk på en positiv måte).

Veldig nusselig, og veldig annerledes enn meg 😉 Jeg merker det spesielt godt når vi passerer mennesker som selv har afrikansk opprinnelse. De ser på gutten i vogna, opp på meg, og tilbake til ham. Hmm, det er noe som ikke stemmer her. Oslo er jo- heldigvis- full av mennesker i alle sjatteringer, fra det lysteste lyse til det mørkeste mørke og alt imellom. Det er massevis barn med én norsk og en utenlandsk forelder, så at mor og barn ikke helt matcher vekker ikke vanligvis oppsikt. Og vi var jo selv en fargerik familie i utgangspunktet, jeg er godt kjent med å gå med en mini-me med litt oppjazzet genetisk materiale i vogna. Men for de som har godt trente øyne er det likevel åpenbart at den veldig lyse dama bak vogna på ingen måte kan stå for halvparten av genmaterialet til den lille xhosa-krigeren som sitter oppi. Til det er vi rett og slett for ulike. Det er vel min tur nå, til å få en smak av hvordan det føltes for Gubben da han trillet rundt på Ballerinaen da hun var liten. Til tross for fars arvemateriale var lille jenta rett og slett lysblond, jeg har aldri sett på maken (og jada, det ER han som er faren 😀 ), og den stakkars mannen min følte at de stirrende blikkene bare var starten på… en beskyldning om å ha kidnappet ungen, eller noe.

Heldigvis- for ham den gangen, og for meg nå- finnes det et par magiske ord som fjerner all tvil. Når min lille krølltopp snur seg mot meg og utbryter «Mamma!», så kjenner jeg at folk kan se og tro hva de vil for min del. Jeg er stoltest i by’n, der vi triller og triller og triller, ungen min er den skjønneste av dem alle, og det bryr meg overhodet ikke at folk synes jeg er rar som prater som en foss om alt vi går forbi. Se, der kommer det en stor sky, den er mørkere enn de andre skyene, kanskje det kommer regn snart, kan du huske at det regnet i går? Selvsagt forstår han ikke stort av den evige ordflommen, i starten skjønte han null og niks, men jeg har klokkertro på eksponering likevel. Han hører rytmen, lydene, tonefallet, og langsomt plukker han ord, ett og ett, og lagrer dem i den interne minnebrikka der de kan godgjøre seg til han kan ta dem i bruk. Dessuten forsterker det oppfatningen av mamma som konstanten, hun som er der og har vært der 24 timer i døgnet i et halvt år (unntatt korøvelsene, men da sover han), og som aldri forsvinner.

Dette gjorde jeg også med søsknene hans, selvfølgelig, det er intuitiv mammaoppførsel. Det meste jeg har gjort med minstemann har jeg også gjort med de andre. Den eneste forskjellen er at jeg har gjort ting mer bevisst og mer intensivt. Tydeligere rytme. Sterkere skjerming. Mer kommunikasjon og veldig bevisst fysisk nærhet. Vi har jo litt å ta igjen, han og jeg, og enda viktigere: vi har hatt et fundament å bygge. Han må bli så trygg at det er greit å sende ham fra seg, nå som han begynner å dra seg mot to år.

Forrige helg tok vi en bildekveld i sofaen for hele familien. Rigget oss til med riskrem (ikke spør…) og TV-skjerm og så på bilder fra de to første ukene i Sør-Afrika. Det var et hjertelig gjensyn for de minste, som nesten har begynt å glemme turen vår, og de andre fikk enda mer grunn til å glede seg til den turen vi planlegger å ta med tid og stunder. Men så rart det var å se bildene av minstemann igjen. Så liten han var! Bare fire tenner! Har du sett, han var så… baby!?

Ikke akkurat baby lenger (ikke akkurat velkledd heller, stakkars liten. Men frykt ikke, han kan straks bytte ut de blomstrete støvlene som storesøster knapt rakk å bruke før de var for små).

Mens vi har gått og gått, har minstemann vokst. Nå som han begynner å strekke seg mot 2-tallet, merker jeg spesielt to ting: Han er blitt veldig trygg på oss. Og, han begynner å nærme seg to. Han har mer vilje, er mer aktiv og søkende, han er nysgjerrig på andre barn og nysgjerrig på verden utenfor. Joda, jeg skulle nok ha klart å aktivisert ham her hjemme, men da må vi fram med fargebøker og regntøy og åpen barnehage for sosialisering. Det holder ikke lenger å gå turer, se i bøker og rydde ut av oppvaskmaskinen. Han gråter sårt når jeg løfter ham opp og vinker hadet til The Terrible Two i barnehagen.

Og midt i dette får vi mirakelbeskjeden: vi har fått barnehageplass! Vi HAR fått barnehageplass! Vi har fått BARNEHAGEPLASS! VI har fått… osv 😉 I barnehagen vår, på «riktig» team, lille Minstemann skal få følge i fotsporene til 1-2-3-4-5 søsken før ham! Det er faktisk et aldri så lite mirakel, ventelistelengden tatt i betraktning. Hurra for Oslo kommune og søskenprioritering! Jeg jublet i stua, mens Gubben unnskyldte seg midt i et jobbmøte med replikken «Beklager, jeg har fått tilbud om barnehageplass i Altinn, jeg bare måååå svare med en gang!», noe de andre møtedeltakerne kunne humre gjenkjennende til.

Jeg tror jeg jublet i samfulle 24 timer før ambivalensen satte inn. Men… det er jo tidlig?  Jeg har jo mye permisjon igjen?! #dårligsamvittighet 🙁

Altså, dette hadde vi tenkt nøye over da vi søkte, og vi tok en vurdering jeg står for. I og med at han har falt godt på plass i familien og vi ikke finner grunn til bekymring på noen fronter, var det viktigere å få ham inn i vår barnehage enn å vente lengst mulig. Vi kunne fort risikert å stå uten plass, eller med plass på andre siden av byen, og få 3-4 korte dagers tilvenning før det ble full rulle fra 07:45 til 16. Nå er han kjent i barnehagen, vi kan bruke lang tid på tilvenning og ha korte dager så lenge det er behov. Han begynner på en småbarnsavdeling (som Gubben spøkefullt omtaler som Rolls Royce-avdelingen, det sier vel sitt) med ro og trygghet og mange erfarne voksne. Lek med andre småbarn, formingsaktiviteter, musikk og lekeplass. Jo, jeg tror dette blir veldig bra for ham, så fort mor har lagt fra seg den dårlige samvittigheten og skrekken for å sende fra seg den lille sårbare tassen (som også er en helt vanlig snart-toåring) som vi har jobbet så hardt for å knytte sterke bånd til. Det er en tid for alt, og etter et halvt års intensiv turgåing, steinplukking og puse-glaning er han definitivt klar for å utvide sirkelen sin.

Med det lukkes enda et kapittel i familieboken. Det kapittelet der vi gikk og gikk i et halvt år. Det kapittelet som bare handlet om Minsten og Mamma (og litt Pappa og Turbo og Postman Pat). Det er vemodig å gå videre. Det er nesten alltid vemodig å gå videre. Men det er også en tid for alt- og nå er det tid for at lille Minstemann ta sine første skritt ut i verden på egenhånd.

Tilbake står mamma, med et Fitbit-nivå jeg aldri kommer til å oppnå igjen, men med sekken full av varme øyeblikk og gode minner fra en helt, helt spesiell tid. Takk for turene, lillle venn, og lykke til med alt som kommer!

The future looks so bright I gotta wear shades… 🙂