Danseblomsten

Kjøpesenteret Victoria Wharf, helt i enden av Waterfront i Cape Town, er stort. Kjempestort. Lange haller iflere etasjer strekker seg i alle retninger, butikker, butikker, butikker vegg i vegg, restauranter i alle prisklasser, det du ikke finner her er ikke verdt å ha.

Det er mye morsomt for barn også. Hamley’s, for eksempel, og Toy Kingdom med den grønne frosken som symbol, du har Toys’R’Us og Prima Toys. For ikke å snakke om alle de spennende butikkene med afrikanske varer i sterke farger. Utenfor én av dem står en diger legofigur av Nelson Mandela. I en annen sitter en mann og lager perlekunst midt i butikken. Det er trommer og perlepingviner, det er leketøy laget av resirkulert skrapmetall, og de typisk sørafrikanske «lappe-bamsene» slåss med trefiguerer av krokodiller og løvehoder til å henge på veggen. Masse, masse spennende.

Ungene maser litt, selvfølgelig. Mamma, kan jeg få det kjempefine Vaianaslottet? Se, pappa, en neshorn-sekk, sånn vil jeg ha. Når sant skal sies er det mest fireåringen som maser. Treåringen bare løper. Det er en evig utfordring å holde tritt med de små beina som løper i alle retninger mellom godsakene, og ikke minst heisen som er det morsomste av alt, og selv om vi har skriblet navn og pappas telefonnummer på armen er det smått nervepirrende hver gang vi må ta turen gjennom senteret for å komme oss ut på den andre siden, ved havna. Det er nesten hver dag.

Men ett sted stopper han. Første gang det skjedde fikk jeg panikk, vi var så vant med at han befant seg et eller annet sted 10-20-30 meter foran oss. Litt til høyre eller venstre, kanskje, men alltid foran, alltid på vei til neste spennende sted. Vi fikk oss hver vår joggetur, Gubben og jeg- Du tar den retningen, så sjekker jeg bortover her, ok?- men til slutt fikk jeg den lyse idéen å sjekke bakover i gangen også. Det kunne jo hende at han hadde oppdaget is-butikken vi prøvde å passere i all stillhet.

 

Og der sto han. Bom stille. Foran en billigbutikk, typ Tiger eller Nille, fylt opp av billig ræl fra Kina. Tusen ting du ikke trenger- «festlig» pastabestikk og «morsomme» håndkleholdere som knapt er i stand til å holde et lommetørkle, Rubiks kube uten farger, småfrekke lightere, bokholdere i rosa og mintgrønt og blått som vil knekke under den første lille påkjenning. Teite ting, ting som ikke kan måle seg med den elektriske modellbilen i Toy Kingdom eller det gigantiske Vaianaslottet på Hamley’s.

Guttungen står der med nesa klemt inntil vinduet, i sandaler og dinosaur-t-skjorte og med solhatten på snei, dypt konsentrert. Resten av verden kan passe seg selv, Bison er opptatt. Han stirrer og stirrer, han har oppdaget verdens åttende underverk.

Danseblomsten.

En liten, tullete innretning med en blomst som beveger seg opp og ned av en plastikkpotte, takket være to bitte små solcellesensorer. De har to stykker på utstilling, blomstene står der og danser, og Bison er fjetret. Dette er det flotteste han har sett. Lego-Mandela og trommene med ekte skinn kan ikke måle seg med danseblomsten.

Panikken er over for denne gang, du må komme med oss, Bison, vi skal gå på akvariet i dag! Motvillig lar han seg dra med i retning resten av familien, og snart har vi vår fulle hyre med å løpe etter ham igjen, der han er på sin alltid rastløse løpe-ferd langs blomsterbutikker og rader med sportstøy.

Så skjer mirakelet: han glemmer den ikke. Treåringer (i hvert fall mine treåringer) har til vanlig et oppmerksomhetsspenn på omtrent tre sekunder. Ting er bare spennende helt til det kommer noe nytt, og jeg regner med at blomsten straks vil være glemt. Men hver gang vi er innom, stopper han og ser på danseblomsten. Med lengsel i blikket. Han maser ikke, han bare står der og ser. Og han får de minuttene, mens jeg innvendig himler med øynene og tenker på all den unødvendige plasten som får plass i denne sjappa og hvor fort det vil ende på dynga.

Den siste dagen kjemper jeg hardt med egne prinsipper. Vi skal snart hjem, vi har kjøpt en ekstra koffert for God’s sake, og vi skal hjem til et hus som har sånn ca 300 000 flere duppeditter enn vi noen sinne kommer til å trenge. Jeg er den typen mor som gruer seg til barnebursdag, ikke fordi det er noe stress å organisere (selv om det er det også), men fordi vi uten unntak sitter igjen med et berg av dagbøker med selvlysende penn, Marcus og Martinus-pynteputer i ekstremt brannfarlig materiale, Elsa-vesker med løs rem og minilegosett, og selv om man skal være takknemlig for at barna har venner og at de får bursdagsgaver og slikt (jeg er det!), får jeg akutt lyst til å rive av meg håret- hvor skal vi gjøre av dette, da? Hvordan unngå at pennen ender opp i støvet under senga og korken forsvinner, og hvordan unngå å blande delene fra de fire forskjellige minilegosettene? Vi.Trenger.Ikke.Flere.Ting!

Men Bison. Du lille, lille gutt. På en reise du ikke forstår helt, langt hjemmefra, med en lillebror som praktisk talt kom ut av intet, i et virrvarr av opplevelser og inntrykk og nye dyr hver dag, i et kjøpesenter stappet med alt en treåring kan ønske seg, så er det altså danseblomsten som ble hans venn. Her har han stått og sett på den, med store øyne, og vinket farvel når mor og far insisterte på å haste videre. Hvem vet, kanskje danseblomsten er en av de tingene som fester seg i treåringens hode og for alltid vil være synonymt med Sør-Afrika, det at masseprodusert plastikk fra Shenzhen gjør ikke hans opplevelse dårligere.

Prinsipper in a pig’s arse. Jeg signaliserer ordløst til Gubben at han skal dra med seg ungene videre. Så piler jeg inn i butikken, og for 99 rand er danseblomsten min. Senere pakker jeg den ned i kofferten, og ikke før vi sitter utmattet i et berg av skittentøy og suvenirer to dager senere finner jeg den fram. O lykke!

…  slik gikk det til at en totalt ubrukelig plastdings fikk hedersplassen i stuevinduet. Og hver morgen, før vi skal til barnehagen, er treåringen bortom blomsten sin for å sjekke at den danser som den skal. Blomsten danser trofast, treåringen smiler fornøyd. Nå kan dagen begynne.

… så da passer det jo fint å ønske alle en god uke, med noen vennlig nikk fra selveste Danseblomsten.

Åtte dager igjen…

Det blir ikke de mest spennende overskriftene for tiden (eller innleggene, for den del. Systematikken går i oppløsning, det blir bare pjatt og jeg henger etter på hyggelige kommentarer. Men det varer ikke evig, jeg lover! Og litt for min egen del er det greit å klote ned noe, for å kunne se tilbake på siden). Vi teller ned. Det er liksom så åpenbart hva som står i fokus her hjemme. Nå er det åtte dager igjen til vi reiser, og det danner nødvendigvis bakteppet for alt som skjer.

Og ting, de skjer. Det er ingen mangel på ting som skjer! 😀 Her rusler løper hverdagen videre i kjent stil, uavhengig av at livet blir snudd på hodet de neste par ukene. Stakkars oboisten har hatt tre konserter på tre dager, Gubben har hatt flere førstegangs-workshops og presentasjoner, Eldstejenta har brukt sin sparsomme fritid til å dille med en app og laget videoer der hun spiller firestemt blokkfløyte med seg selv (faktisk akkurat som dette, bortsett fra at hun har mindre skjegg og langt mer sjarm. Hun burde komme seg på Youtube, burde hun! #stoltmamma) og ellers danser vi og gnikker på fiolinen og kjører, kjører, kjører, og tørker fotballsko på toppen av parafinovnen. Mens snøen laver ned og den forbaska vinteren aldri, aldri, aldri ser ut til å ta slutt. Det blir ikke trist å fly til Cape Town hvis dette været fortsetter!

Ting som skjerdde i helgen: fredagens konsert i Konserthuset, der jeg var så heldig å få se Ballerinaen i det ene orkesteret (de nest yngste- 250 barn på scenen og en fantastisk dyktig musiker og pedagog som dirigent) og Oboisten i et annet (de eldste og flinkeste, som flesket til med Hebridene av Mendelssohn og har en dirigent som visstnok er så skummel at ingen våger å spille feil, hehe). To andre orkesteret i tillegg, laaange opptredner på hvert av dem, og jeg ble stum av beundringen over foreldreparet ved siden av meg som frivillig hadde med seg en lillebror. Bison hadde kjedet vettet av seg etter tjue minutter. Og vi skal på en eviglang flytur, oh dear…

Min sønn er sharp på konsert, i lekker dress og nystrøket skjorte, men sokkene får han aldri orden på 😀

Andre ting som skjedde i helgen: Turbo bygget en mur. Umiddelbare Trump-assosiasjoner til den der, før jeg minnet meg selv om at ungen er fire år og neppe la noen dypere betydning i byggingen sin.

Søndag morgen på vei til kortjeneste. Ikke akkurat plagsomt trangt om plassen, slik det åpenbart hadde vært kvelden før på t-banen fra Holmenkollen…

Det er mer grønt og mindre rødt på lista jeg lagde for et par innlegg siden. Ting begynner å falle på plass, og jeg er ikke egentlig stressa. Bare enormt fokusert på alt som skal landes før vi drar, smått og stort, og samtidig opptatt av at det er en uke igjen der ting skal gå som normalt. Vel, nesten normalt. Korøvelsen utgår, nå har jeg permisjon på ubestemt tid. Jeg var i kirken i dag og kvekket meg igjennom en halvdårlig chant (enkle chanter er alltid fine, men kompliserte chanter er bare fine når de sitter skikkelig. Når du ikke må velge mellom å enten få teksten riktig plassert, eller få med deg styrkegrader og pustetegn, eller følge med på dirigenten. Denne satt ikke, for å si det sånn). Og siden det stort sett bare er i kirken jeg tar meg to minutter- innimellom frenetisk blaing i noter og salmebøker- til å ta et overblikk over de mangfoldige gjøremålene og tankene som utgjør Livet, var det rart å tenke på at neste gang jeg befinner meg på hylla, så har vi vært på reise, vi har hentet gutten vår, vi har en ny hverdag, jeg har blitt sjubarnsmamma. Det siste der imponerer for øvrig ingen i vårt kor, klisjéaktig nok (kommentaren jeg fikk på de seks ungene, da jeg var fersk i koret, var faktisk «Jaja, du er enno ung, du kan framleis ta igjen ho Birgitte!» 😀 )

Så mye som skal skje. Det er jo til å bli svimmel av. Og litt nervøs. Det er så stort, det hele, det er vanskelig å ta innover seg at NÅ, nå skjer det snart. Alle timene med fosterhjemstjenestene, alle bøkene om tilknytning og spesielle behov, all nervøsitet rundt klager og møter med direktoratet og søknad til den siste, strenge instansen… og alt sammen. Whoa. En liten gutt.

Slik ser det ut i Turbos hode. Den gule jenta er henne selv, som står ved siden av Bison og noen veldig store blomster. Så er det jeg til høyre i bildet, med lillebror i en vogn. Hun forteller til alle som vil høre, og med den største selvfølgelighet, at vi skal til Afrika og hente en lillebror, og sånn er det med den saken.

I mellomtiden får vi bare krysse ut og krysse av. Flytting av reggistannlegetime, check, påmelding sommerskole, check. Mail om at vi ikke kan møte på foreldremøtet for konfirmantene (men det er jo bare to år siden vi var der sist…), check. Beskjed hit og beskjed dit, søknad innvilget for eldstesønn, check check check. Husarbeidet ligger vi heller ikke så verst an med. Tanken var å ta mye neste helg, jeg har fri fredag og mandag og vasking er uansett ferskvare her i huset. Men så ble vi overrasket av et hasteprosjekt i går, da Fotballhuet hadde invitert kompiser hjem for å se på United-Liverpool. Mer om det i en egen liten tullepost, siden det ga opphav til stor komikk her på hjemmebane. Uansett ble det sving på sakene, og nå smårydder jeg konstant og storrydder innimellom.

Slitne? Gjett på ja. Det hadde jo vært en ønskesituasjon at vi bare tok en ting av gangen, jobbet oss gjennom lista, kom i mål, og kunne kollapse på flyet og sove til Cape Town. Noe sier meg dog at The terrible two har helt andre planer for flyreisen, men den tid den sorg.

Inntil da fortsetter vi hverdagen, etter beste evne:

Girlsa på vei til barnehage og skole. Enn så lenge er vi bare fire stykker på tur, snart blir vi fem. Tre ting å legge merke til her: Turbos lille turkamerat for dagen (det varierer litt om det er Prikki, Manta eller som i dette tilfelle, Lille Sjiraffen som får være med), og tiåringens egen-mekkede hårsveis. Som en liten marsboer, men en veldig søt en- sa hun objektivt 😉 Og det siste? Det er LYST ute!

Ønsker alle en super uke, og snarlig snøslutt…

etslagsnyttårsforsett.no

Så dukket det opp et nyttårsforsett likevel, selv om jeg egentlig har gitt dem opp 😉

I morgen skal vi rydde jula ut- i kontrollerte former, som jeg allerede har skrytt på meg og akter å gjennomføre!- , og hverdagen vil overta hus og beboere. Men vi beboerne har jo levd i hverdagen i nesten en uke allerede. Juleferien var ikke særlig lang i år, det ble et lite avbrekk, et pust i bakken, men så er det over og januar står der. Mørk, lang, kald.

Kjør forsiktig. Spøkelseskladden leker.

Fire dager med familien i vanlig rytme var alt som trengtes for å gi mor et skikkelig spark bak angående tidsbruk. Januar i år har kommet med sitt eget sett utfordringer, det er mange som trenger mye av meg akkurat nå. Små og store. Det høres ut som kriser og katastrofer har oppstått, men det er ikke tilfelle. Det er bare smått og stort som oppstår på veien fra hjelpeløst spedbarn til voksen mann eller kvinne. Det er så mye som skal læres, så mange situasjoner man havner i og valg man må ta. Man har forskjellige forutsetninger for det ene og det andre, og er det én eneste ting jeg har forbannet meg på er det at alle skal få det de trenger. Uten unntak. Særlig uten unntak «fordi dere har så mange søsken og mamma har ikke tid / orker ikke /er sliten / må gjøre noe annet». Ikke søren.

Dette må ikke forveksles med at jeg tar sikte på helikopterforeldrevirksomhet. Jeg grøsser på ryggen over uttalelser om at «jeg vil ikke ha flere enn ett barn, for da må jeg jo dele oppmerksomheten». Som om noen tok sin død av å ikke ha fokus på seg 24/7 (antagelig er det større risiko for høye terapiregninger i voksen alder hvis man vokser opp i den villfarelse at en selv er universets sentrum. Ikke dermed sagt at alle enebarn gjør det, det mener jeg overhodet ikke å insinuere. Sa enebarnet. Dæven, nå setter jeg ny rekord i forbehold og presiseringer 😀 ). Poenget er at jeg ikke tror det er skadelig på en flekk å dele oppmerksomheten, men når barn og unge trenger hjelp, råd eller veiledning skal de få det. På sine premisser, og selv om de ikke marsjerer rundt i huset med cymbaler og papirhatt og roper «JEG TRENGER HJEEEELP!» (ikke alle gjør det, nemlig, særlig ikke tenåringer)

Jeg antar at det jeg sikter til er at Gubben og jeg, småbarn og jobbstress til tross, ikke kan tillate oss å synke ned i sofaen og trekke på skuldrene, late som vi ikke ser hva som skjer fordi det er mer behagelig å melde seg ut for en stakket stund. Den Store Skrekken for meg, på veien fra 2,3 til 6 barn, har vært at de skal vokse opp med en følelse av at mamma og pappa ikke så meg. Da dropper jeg heller et par timer søvn og tar en ekstra kvadruppel espresso morgenen etter.

Noen trenger hjelp, andre trenger… litt mas. Men treåringer har aldri dårlig tid om morgenen, særlig ikke når det endelig har kommet snø!

Så mye som skal gjøres. Så mye jeg vil gjøre, mens jeg har sjansen, for ingen vet vel bedre enn Gubben og jeg hvor fort det går før det er denne jenta som skal kjøres på fest og trenger hjelp til å laste opp attester til en ny jobbsøknad. Alle de kjedelige småtingene, de er så viktige og forsvinner så fort.

Så ja. Jeg er en ettertraktet dame, om ikke på headhunterlistene til fancy firmaer så i hvert fall på Stigespill- , impresario- , motivator- , økonomiplanlegger, praktisk tilrettelegger- og leseopplæringsfeltet. For ikke å snakke om kose- og streng oppdrager-feltet, som gjerne er viktige for barn i småskolen som trenger en god del kos (selv om de er «store») og en god del korreksjon (fordi de ikke er så store likevel). Og har innmari lyst til å gå på skøyter snart.

Jobb er jobb, legging av de små tar den tiden det tar (litt for mye), det er masse praktikaliteter og timeplankræsjer og kommunikasjon som må ordnes, og så har vi to deadlines på Silkeveien. Vi er mer eller mindre fullt bestemt på å sende inn søknad på den nye tildelingen vi fikk, og da må vi snekre ny argumentasjon og ny dokumentasjon. Klarer vi (les: jeg) dette innen midten av januar, får vi svar i midten av februar, og hvis vi ender opp med et ja kan vi reise bare noen uker senere. Neste sjanse er søknad innen begynnelsen av februar, svar i begynnelsen av mars, reise noen uker etter dét igjen. Det sier seg selv at vi er fryktelig gira på å rekke den første, men det er ikke sikkert det lar seg gjøre. Å skrive en sånn søknad er en himla stor jobb. Jeg trodde jo vi var overbevisende sist, men det holdt ikke. Såh…

For å lage orden i kaos (ja, jeg kommer snart til hva nyttårsforsettet egentlig er, hilsen Skravleguri), forsøkte jeg å se for meg hva det er jeg har å jobbe med i disse dagene:

Fram til søknaden skal være inne, har jeg sånn ca 240 timer.

75 av disse skal jeg jobbe.

70 timer 45 timer av disse skal jeg sove

28 timer går med til aktiviteter utenfor husets fire vegger. Type fiolin, juletrefest, dansing, foreldremøte, taxikjøring, kanskje ta en tur på skøytebanen eller på Munch-revyen (terningkast 6, den går nå i helgen. Oslofolk bør gå mann av huse!)

8 timer går med til diverse mailkorrespondanse og praktisk tilrettelegging, samtaler med rådgivere og utvekslingsansatte, lærere og mentorer og speiderledere

Legging av The Terrible Two kommer minst til å spise opp 14 timer. Kanskje mer, selv om vi deler litt.

Det absolutte minimum av husarbeid (min mor kan bekrefte utsagnet «det absolutte minimum») og matlaging krever også 14 timer

Pendling og barnehagelevering krever 20 timer- og da tar jeg ikke hardt i.

To korøvelser og en messe blir åtte timer

Shit, jeg må dusje også :-/ Pusse tenner, greie håret, lete etter sokker som matcher. Fire timer på det.

Candy Crush får 20 minutter, siden jeg stort sett bare spiller det når jeg sitter på bussen (den ultrapinlige historien om hvordan jeg ble hekta på dette hjernedøde spillet, fem år etter resten av verden, skal vi ta en annen gang).

216 timer og 20 minutter. Jeg har omtrent akkurat ett døgn til overs. Ett døgn til å skrive søknad, se på lekser og Unitedkamper, gi klemmer, tørke rumper, bake bursdagskaker (etter å ha vasket hender!), snakke med store ungdommer om Livet og Kjærligheten og De Vanskelige Valgene, og lese boken om Småkryp, flette fiskebeinsflette eller spille Stigespill. Ja, og skrive søknad. Og prate med mannen min, muligens også se på en episode engelsk krim eller spille Ludo hvis vi er skikkelig ville og gale, og stjeler enda en halvtime fra søvnbudsjettet.

I siste innlegg vurderte jeg diverse peishylle-ord, «slagord for 2018», noe som egentlig er litt meningsløst all den tid jeg neppe noen gang vil få rotet meg til å få noen bokstaver opp på den forbaska hylla (ambisjonen er å få ned julepynten, den strekker seg ikke så langt som å få opp noe annet. Patience, dear heart) og egentlig ikke vet om jeg liker bokstaver på peishylla en gang.

Jeg landet på Fokus, og tre dager senere er det åpenbart at jeg er smartere enn jeg tror selv. Fokus er ikke bare viktig akkurat nå, det er helt sentralt. Akkurat her, akkurat nå, er det FOKUS som er limet som holder tilværelsen sammen, og det jeg må ha strengt på plass hvis det skal være mulig å få dette til å gå i hop.

Fokus.

Fokus.

Ikke kaste bort tid, ikke en halvtime en gang. Om Candy Crush og hjernehvil lokker etter middagen, så er det ikke lov. Mobilen må legges bort (jeg har en stygg tendens til å dra den fram og fikle når jeg er sliten i hodet og ungene ser på barne-TV). Vil noen ha hjelp til noe, hvis noe må gjøres- gjør det nå. Her er det ikke lov med kjappe løsninger eller «vi venter litt med det». Skal jeg få gjort unna bare halvparten av lista mi, så må jeg være PÅ. Hele tiden. Bruke de sjansene jeg får. Ikke sløse.

Hvis det høres ut som vi lever i et stresshelvete, så finnes det en viss trøst i at mye av dette kun er midlertidig. Om en måned eller to må mange av de store beslutningene være tatt, mange løsninger for kalenderen vår være funnet, og hverdagen har satt seg i sin nye rytme. Fram til da er mitt nyttårsforsett å ikke kaste bort et eneste minutt av det viktigste jeg har- nemlig minuttene.

… og man skal aldri, aldri, overse engler som fjerdeklassejenter tegner i snøen på vei til bussen, selv om klokka er ti på halv for sent i dag også.