Dagene med minstemann…

… renner ut, de også.

I et halvt år har jeg hatt gleden av å traske rundt med minstemann. Først i Cape Town, så fram og tilbake på Oslos østkant. Det har liksom vært vår greie, det. Han liker å kjøre vogn, jeg liker å gå tur. Været har vært upåklagelig, i hele sommerhalvåret. Så vi går, og går.

Dette har vært min utsikt siden mars, bare med varierende påkledning og omgivelser.

Vi har gått de samme turene hver dag. Hver dag har vi sett vi på elva, om den er stor eller liten, om den bråker eller renner stille, om det er en and eller to (hurra!) på besøk. Eller en død mus. Hver dag har han forlangt å få en stein i hånda på vei opp bakken («Dein! Dein!»), deretter et blad eller en pinne, og når vi går forbi furuene oppe ved sletta peker han ivrig ned og vil ha «Den! Den!», som i dette tilfellet henviser til en kongle. OK, sjef, kongle skal bli!

Etter at vi har levert i barnehagen, har vi tatt en annen vei hjem. På sletta sitter ofte Pus 1 eller Pus 2, av og til begge. Pus 1, den som er liten og grå, er best, for den løper ofte bort til vogna for å hilse på. Pus 2 er større og mer buskete, men litt mer sky. Så har vi ruslet ned forbi butikken og over den lange brua, der Minstemann krever at jeg kjører nært nok til at han kan ta på kanten hele veien over. Han blir litt møkkete på fingrene, men veldig bild, og så vinker vi hadet til brua etterpå. Rundt blokkene og opp den lange bakken- «Bam! Bam» eller «Bin! Bin!» («blad» eller «pinne»), han får en av delene og er fornøyd til vi kommer hjem til «Dida». Dida sier vovvov, for Dida er en hund. Ugla sier uhu, men den er bare i boka. Men sykkelen til naboen har en ape på seg.

Repeter, repeter, repeter. To ganger om dagen fram og tilbake til barnehagen, pluss en kort gåtur med hunden midt på dagen (han har fått gå selv og holde båndet, kjempestas!).

Litt kjedelig, kanskje, men jeg har full tro på at dette har vært med på å sementere hans verden. Sånn gjør vi det. Her bor vi. Her går vi. Hver dag. Du og jeg. Levere i barnehagen. Hente i barnehagen. Om igjen og om igjen. Det er mye snakk om «cocooning» i adopsjonsverdenen, det å gjøre verden liten og menneskene få. Da går det lettere å bli trygg på hvem som er innenfor og hvem som er hyggelige og greie, men utenfor. I vår verden er det ganske mange mennesker, og enda flere gjøremål på ettermiddager og i helger. Så dette med å holde hverdagene like og uspennende har vært et bevisst valg. Vi har brukt tid på å kjede oss inn i rutinene, Minsten og jeg.

Samme syn som i går, forigårs og dagen før det? Overhodet ikke. Se, de kutter greiner av de store trærne. Gu’ kor gøy!

Noen ganger får vi ekstra hjelp til å finne spennende saker å se på.

Og selv om vi bare går de samme veiene er det alltids noe nytt å se. Noen dyr eller store maskiner vi ser, noen mennesker vi møter. Minstemann får masse oppmerksomhet, det er utrolig mange som stopper og prater litt, eller vinker og smiler. Og han smiler villig tilbake, han er lett å glede og stort sett alltid klar for å slå av en prat. Det hjelper selvsagt på at han er et utrolig nusselig lite barn (sa mor, haha, men det er sant! Han er velsignet med et slikt åpent, vennlig ansikt som tiltrekker seg andres blikk på en positiv måte).

Veldig nusselig, og veldig annerledes enn meg 😉 Jeg merker det spesielt godt når vi passerer mennesker som selv har afrikansk opprinnelse. De ser på gutten i vogna, opp på meg, og tilbake til ham. Hmm, det er noe som ikke stemmer her. Oslo er jo- heldigvis- full av mennesker i alle sjatteringer, fra det lysteste lyse til det mørkeste mørke og alt imellom. Det er massevis barn med én norsk og en utenlandsk forelder, så at mor og barn ikke helt matcher vekker ikke vanligvis oppsikt. Og vi var jo selv en fargerik familie i utgangspunktet, jeg er godt kjent med å gå med en mini-me med litt oppjazzet genetisk materiale i vogna. Men for de som har godt trente øyne er det likevel åpenbart at den veldig lyse dama bak vogna på ingen måte kan stå for halvparten av genmaterialet til den lille xhosa-krigeren som sitter oppi. Til det er vi rett og slett for ulike. Det er vel min tur nå, til å få en smak av hvordan det føltes for Gubben da han trillet rundt på Ballerinaen da hun var liten. Til tross for fars arvemateriale var lille jenta rett og slett lysblond, jeg har aldri sett på maken (og jada, det ER han som er faren 😀 ), og den stakkars mannen min følte at de stirrende blikkene bare var starten på… en beskyldning om å ha kidnappet ungen, eller noe.

Heldigvis- for ham den gangen, og for meg nå- finnes det et par magiske ord som fjerner all tvil. Når min lille krølltopp snur seg mot meg og utbryter «Mamma!», så kjenner jeg at folk kan se og tro hva de vil for min del. Jeg er stoltest i by’n, der vi triller og triller og triller, ungen min er den skjønneste av dem alle, og det bryr meg overhodet ikke at folk synes jeg er rar som prater som en foss om alt vi går forbi. Se, der kommer det en stor sky, den er mørkere enn de andre skyene, kanskje det kommer regn snart, kan du huske at det regnet i går? Selvsagt forstår han ikke stort av den evige ordflommen, i starten skjønte han null og niks, men jeg har klokkertro på eksponering likevel. Han hører rytmen, lydene, tonefallet, og langsomt plukker han ord, ett og ett, og lagrer dem i den interne minnebrikka der de kan godgjøre seg til han kan ta dem i bruk. Dessuten forsterker det oppfatningen av mamma som konstanten, hun som er der og har vært der 24 timer i døgnet i et halvt år (unntatt korøvelsene, men da sover han), og som aldri forsvinner.

Dette gjorde jeg også med søsknene hans, selvfølgelig, det er intuitiv mammaoppførsel. Det meste jeg har gjort med minstemann har jeg også gjort med de andre. Den eneste forskjellen er at jeg har gjort ting mer bevisst og mer intensivt. Tydeligere rytme. Sterkere skjerming. Mer kommunikasjon og veldig bevisst fysisk nærhet. Vi har jo litt å ta igjen, han og jeg, og enda viktigere: vi har hatt et fundament å bygge. Han må bli så trygg at det er greit å sende ham fra seg, nå som han begynner å dra seg mot to år.

Forrige helg tok vi en bildekveld i sofaen for hele familien. Rigget oss til med riskrem (ikke spør…) og TV-skjerm og så på bilder fra de to første ukene i Sør-Afrika. Det var et hjertelig gjensyn for de minste, som nesten har begynt å glemme turen vår, og de andre fikk enda mer grunn til å glede seg til den turen vi planlegger å ta med tid og stunder. Men så rart det var å se bildene av minstemann igjen. Så liten han var! Bare fire tenner! Har du sett, han var så… baby!?

Ikke akkurat baby lenger (ikke akkurat velkledd heller, stakkars liten. Men frykt ikke, han kan straks bytte ut de blomstrete støvlene som storesøster knapt rakk å bruke før de var for små).

Mens vi har gått og gått, har minstemann vokst. Nå som han begynner å strekke seg mot 2-tallet, merker jeg spesielt to ting: Han er blitt veldig trygg på oss. Og, han begynner å nærme seg to. Han har mer vilje, er mer aktiv og søkende, han er nysgjerrig på andre barn og nysgjerrig på verden utenfor. Joda, jeg skulle nok ha klart å aktivisert ham her hjemme, men da må vi fram med fargebøker og regntøy og åpen barnehage for sosialisering. Det holder ikke lenger å gå turer, se i bøker og rydde ut av oppvaskmaskinen. Han gråter sårt når jeg løfter ham opp og vinker hadet til The Terrible Two i barnehagen.

Og midt i dette får vi mirakelbeskjeden: vi har fått barnehageplass! Vi HAR fått barnehageplass! Vi har fått BARNEHAGEPLASS! VI har fått… osv 😉 I barnehagen vår, på «riktig» team, lille Minstemann skal få følge i fotsporene til 1-2-3-4-5 søsken før ham! Det er faktisk et aldri så lite mirakel, ventelistelengden tatt i betraktning. Hurra for Oslo kommune og søskenprioritering! Jeg jublet i stua, mens Gubben unnskyldte seg midt i et jobbmøte med replikken «Beklager, jeg har fått tilbud om barnehageplass i Altinn, jeg bare måååå svare med en gang!», noe de andre møtedeltakerne kunne humre gjenkjennende til.

Jeg tror jeg jublet i samfulle 24 timer før ambivalensen satte inn. Men… det er jo tidlig?  Jeg har jo mye permisjon igjen?! #dårligsamvittighet 🙁

Altså, dette hadde vi tenkt nøye over da vi søkte, og vi tok en vurdering jeg står for. I og med at han har falt godt på plass i familien og vi ikke finner grunn til bekymring på noen fronter, var det viktigere å få ham inn i vår barnehage enn å vente lengst mulig. Vi kunne fort risikert å stå uten plass, eller med plass på andre siden av byen, og få 3-4 korte dagers tilvenning før det ble full rulle fra 07:45 til 16. Nå er han kjent i barnehagen, vi kan bruke lang tid på tilvenning og ha korte dager så lenge det er behov. Han begynner på en småbarnsavdeling (som Gubben spøkefullt omtaler som Rolls Royce-avdelingen, det sier vel sitt) med ro og trygghet og mange erfarne voksne. Lek med andre småbarn, formingsaktiviteter, musikk og lekeplass. Jo, jeg tror dette blir veldig bra for ham, så fort mor har lagt fra seg den dårlige samvittigheten og skrekken for å sende fra seg den lille sårbare tassen (som også er en helt vanlig snart-toåring) som vi har jobbet så hardt for å knytte sterke bånd til. Det er en tid for alt, og etter et halvt års intensiv turgåing, steinplukking og puse-glaning er han definitivt klar for å utvide sirkelen sin.

Med det lukkes enda et kapittel i familieboken. Det kapittelet der vi gikk og gikk i et halvt år. Det kapittelet som bare handlet om Minsten og Mamma (og litt Pappa og Turbo og Postman Pat). Det er vemodig å gå videre. Det er nesten alltid vemodig å gå videre. Men det er også en tid for alt- og nå er det tid for at lille Minstemann ta sine første skritt ut i verden på egenhånd.

Tilbake står mamma, med et Fitbit-nivå jeg aldri kommer til å oppnå igjen, men med sekken full av varme øyeblikk og gode minner fra en helt, helt spesiell tid. Takk for turene, lillle venn, og lykke til med alt som kommer!

The future looks so bright I gotta wear shades… 🙂

OBRUT EXIT- mo gnivirks go tnås

Ah, bokstavenes univers!

Ingenting er så enkelt, så enkelt, når du først kan det. Men jeg behøver ikke tenke lenger tilbake enn til april for å huske hvor komplett ubegripelig det er når du ikke kan det. Da satt jeg i et Ethiopian Airlines-fly og kikket forundret på brosjyrer og undertekster på amharisk. Er det en og en bokstav, eller stavelser? Det er venstre til høyre, eller? Hmm, hvordan skriver man dette for hånd, da? Man blir ganske hjelpeløs, selv som voksen. Det hele fremstår som et hemmelig kodeunivers man ikke har tilgang til.

Der er The Terrible Two nå, omgitt av uforståelige koder de ikke skjønner. Jeg prøver å huske på følelsen av utenforskap, at i deres små holder er alle skilt og all skriftlig informasjon de har rundt seg maur-vrimmel som ikke gir noen mening.

Det vil si, Bison er der mer enn Turbo. Turbo er på vei ut, hun kan ganske mange (store) bokstaver og kan skrive noe, og lese enda litt mer. Vi er over på skilt- og reklameleken nå. Hva står det der, Turbo? – P…. Oooo…. S…. T. Poost. Post! Etterfulgt av et triumferende glis.

Og hva står det her? Navnet til lillebror, såklart! Dette skrev hun i fjor vår, tydeligvis en periode med intensiv før-skriving, for det ligner slett ikke på navnet hans. Det er ikke i nærheten, en gang. Men jeg tror min diplomatiske kommentar den gang var at det var «nesten» riktig. 😀

Jeg stresser ikke med det. Det haster tross alt ikke, det er ingen konkurranse som enkelte foreldre later til å mene. Om ti år har det absolutt ingen betydning om jentungen lærer å lese som fireåring eller sjuåring (så lenge de lærer det skikkelig, men det er en annen historie). Vi leker videre med bokstavene der det faller seg naturlig, og er det noe igjen å lære til neste høst så blir siste rest tatt da.

Men- det er ett område jeg har følt for å ta litt grep, derav tittelen. Som femåringer flest er jentungen glad i å tegne, og produserer de flotteste kunstverk (i bøtter og spann… sukk. Jeg prøver å være streng, bare ta vare på de fineste og kaste resten, men i dette tempoet kommer vi likevel til å ha absurde mengder kunst liggende i kurven før hun gir seg med samlebåndproduksjonen sin).

Og alle kunstverkene er signert, av og til i høyre hjørne, av og til i venstre, og ofte midt på:

OBRUT

Hun begynner med T’en. Deretter U. R, B, og O følger lett som en plett, men altså fra høyre mot venstre. ORBUT.

Noen ganger skriver hun hele bursdagskort til vennene sine.

KIRE ERÆJK

GAD NIF NE AH

OBRUT NESLIH

eventuelt i den litt artige varianten (hva har hun tenkt her, liksom?)

ERÆJK KIRE 

 AH NE NIF GAD

NESLIH OBRUT

Det er ikke direkte alarmerende, dette heller. Det retter seg. Storesøster speilvendte 3-tallet langt inn i 3. klasse, men det er nå en saga blott og har null sammenheng med generell matteforståelse.

Men når vi går inn i det andre året med OBRUT, og ikke minst, når hun egentlig kan bokstavene godt men bare har lagt seg til vanen å skrive mot venstre, så følte jeg at det var på sin plass med litt forsiktig veiledning. Tross alt kan det hende at noen finner det for godt å påpeke feilen, som ikke er så søt som den var i fjor.

«Skal vi ta et ark, Turbo?» spør jeg fra tid til annen. Lavkost-prosjekt dette også, med andre ord- det er ikke noe system her, ingen progresjonsplan eller forsøk på regelmessighet med at vi tar det hver dag etter middag eller noe sånt. Vi tar et ark når det passer, og da skribler jeg ned noen ord, ELSA og ANNA er populære, så klart, eller APE, LESE, SEL, SOL, BAMSE, MAMMA… og så må hun skrive det tre ganger under. På den måten får hun trent opp høyre-bevegelsen i hånd og hjerne og i løpet av noen uker eller måneder fester det seg forhåpentligvis godt nok til at det sitter også på ukjente ord.

Jepp, blå neglelakk. Sånn blir det når hun og storesøster rotter seg sammen.

Jeg er ikke så rent lite stolt av arkene mine. Av to årsaker: a) jeg motsto fristelsen til å lage et Stort Opplegg som var dømt til å mislykkes så fort ferien var over (hallo… jentungen øver allerede fiolin to ganger om dagen, det er grenser for hvor mye «Nå skal vi gjøre ditt og datt» hun har godt av. Dessuten er både morgenene og ettermiddagene her i huset stappfulle nok som det er, det er mange som skal ha oppmerksomhet) og b) jeg klarte å se at det var på tide å la OBRUT gå over i historien. På mitt mest sentimentale- og det har det jo vært litt av her i sommer 😀 – synes jeg at OBRUT er fantastisk sjarmerende, noe som må bli værende for bestandig. OBRUT må aldri bli borte, det må stå i passet hennes når hun blir 40!

Facebook minnet meg på at det i går var to år siden jeg sto med klump i halsen utenfor Sam’s frisør og skulle la lokkene falle på The Terrible Two. Lille guttebabyen min med de skjønne krøllene i nakken. Turbo med sin bedårende småjenteflette. Hulk hulk, snufs, snufs. Nå, to år senere, ser jeg jo at guttungen så ut som et skjærereir på hodet og Turbos «flette» besto av tre pistrete hårstrå i alle fall de siste fem centimeterne. Dessuten kler hun bobfrisyren sin, hun er sassy og morsom og vi slipper lusekam-grine-helvete når luselappene dukker opp i skole- og barnehagesekker. Visst var det hjerteskjærende der og da, men ungene hadde vokst seg ut av krøllefjoner og pistrefletter og kunne med fordel klippes til noe enklere og penere.

Nå har Turbo vokst seg ut av OBRUT, det var en sjarmerende periode, men en periode som nå er forbi. Den også. That’s life. Mors oppgave er å ikke stresse, men likevel la det gå sin gang, ungene kan ikke holdes tilbake i en småbarnsperiode som er forbi. Når hun daglig bruker ord som «elegant» og «fascinerende» er det på tide å la jentungen lære seg å skrive riktig vei. Det er det som passer nå. OBRUT EXIT. TURBO INTRARE.

Og lillebror, da? Han følger som sagt i løypa, men ganske langt bak. han kan én bokstav, sin egen, og for øvrig har vi mer enn nok med å holde blyanten riktig og øve opp en viss presisjon. Det holder for ham, foreløpig!

Stream of conciousness…

på norsk. Med punktum 😉

Men ja. Siden jeg plutselig falt helt ut av loopen og sliter med å komme i gang igjen, må jeg blåse i alt som heter tema og oppsett og konklusjon og sammenheng, og bare kickstarte meg selv med et ordentlig «det som faller ned i hodet»-innlegg. Uten mål og mening, men forhåpentligvis med et dødsstøt til skrivesperren.

***********************

Så hva skjedde? Ikke noe dramatisk. Alle lever, alle har det fint, ingen ulykker, konkurser eller ekteskapelige kriser. Beklager! Det var bare en liten perfekt storm av mange småting. Det gikk opp for meg at denne bloggen har overlevd i snart fire år først og fremst fordi jeg får skrevet også når jeg egentlig ikke orker. Uten taktikker som å sitte oppe litt for lenge, eller stå opp midt på natta etter å ha fått en fot i mellomgulvet, eller legge minsten til en dupp og løpe opp til PC’en til tross for hundre andre nødvendige gjøremål, så hadde det ikke funket. Skal det bli noe blogg, må sånne små lommer av tid brukes. Og nå, i kjølvannet av den helsikes infeksjonen som bare nesten forsvant etter siste antibiotikakur og deretter blusset opp igjen, så sa det til slutt sopp. Søvnen, som var tvilsom nok fra før med tenåringer som kommer altfor sent hjem, småbarn som står altfor tidlig opp, unger som turner i senga midt på natta og etterlater seg 20 centimeter ytterst på kanten til din benyttelse, ble satt under press av tette bihuler og hostekuler i tillegg. Å ikke bare sove for lite, men også elendig, ble for mye for en stakkar. Når minsten la seg ned for å sove formiddagslur, ble jeg liggende (søvnløs, men tilnærmet i koma likevel) i senga ved siden av. Sene kvelder har ikke eksistert overhodet.

Ting vi har gjort i det siste: spilt megasjakk på Klækken hotell, der min bestemor hadde invitert til familietreff.

Når du ikke klarer å velge… *sukk*

Deler av slekta nyter utsikten fra Ringkollen.

Det begynner å bli bedre nå. For første gang på lenge kan jeg pusse nesa uten at det føles (og høres ut!) som halve hjernemassen følger med i papiret. O lykke. Det er langt igjen til det er noe overskudd å snakke om, men turen opp og ned bakkene til barnehagen består av færre pauser og lettere skritt. Fire måneders kontinuerlig bassiluskjævelskap er snart tilbakelagt, og takk og lov for det. Dette familielivet funker dårlig når mor går i halv fart. Permisjonen min er dessuten halvveis, det hadde vært greit å få nyte resten i normal tilstand.

Heldigvis er ikke hverdagen her ennå, så det har gått greit selv med en litt slapp mamma. De små pausene jeg har hatt, har blitt brukt fornuftig- med fem dager igjen til skolestart kan jeg notere at den opprinnelige gjørelista mi for sommeren består av ett eneste punkt (riktignok fylles det stadig på med nye, men de «gamle» punktene har jeg tatt ett etter ett, sakte, men sikkert. Vi har tømt garasjen. Ryddet loftet. Demontert trappegrinda. Sortert barneklær, med tungt hjerte. Jeg har mailet og styret med en zillion kurstimeplaner og musikklærere og begynner å få til en timeplan, samtidig som alle unger har kommet levende fra sommerskoler og konserter. Vi har handlet på salg og søkt barnehageplass og endret søknaden tre ganger etter tilsvarende mange telefonkøer hos bydelen, sendt inn skjema for navneendring, og den virkelige rosinen i pølsa var at jeg fikk time på helsestasjonen midt i juli og kunne sende (*trommevirvel*) doble rapporter til sørafrikanske myndigheter med bilder og stempler fra helsestasjonen EN UKE FØR FRISTEN! Ungene hadde også fullt sett med regntøy i barnehagen allerede andre dag i barnehagen, noe som er personlig rekord satt midt i den knusktørre sommerheten. Damn girl, noen ganger tenker jeg at du ikke er så håpløs som du tror.

Noen har tegnet på min Simplified Planner! Gu’ kor overraskende! Men sånne ting har jeg sluttet å irritere meg over. Rosa er jo en fin farge.

Jeg var innom en tur med en liten krysantemum-hilsen til min far, som skulle ha fylt 66 år i tiden som har gått. Det er selvfølgelig utrolig trist å tenke på alle de årene vi ikke fikk, flere for hvert bursdagsbesøk, men jeg skylder fatter’n en slags takk for at han gjorde meg bevisst på nøyaktig hvor dyrebar den er, den tida vi har til rådighet. Memento mori, ikke sløs med dagene dine, hilsen pappa.

Første kamp. Godt å være tilbake (hva i all verden skal jeg gjøre den dagen han slutter, eller bare blir så gammel at det blir direkte rart å ha med mora si på kamp??). Akkurat her var det faktisk ganske så behagelig, sol og mild vind…

… og så gikk sola ned og vinden økte på, og vips sitter du der som en annen nybegynneridiot og hakker tenner. ALLTID langbukser på kveldskamp. ALLTID!

Dette er juli her i huset. Årets roligste tid. Det hender jeg lurer på hvordan det føles å ha, tja, for eksempel en helg, uten flere planer enn de du lager for deg selv. En vakker dag skal jeg teste det ut, men det blir ikke på de neste ti årene («…og da kommer barnebarna», pleier Gubben å sukke på dette tidspunktet i konversasjonen, og det har han jo rett i!).

I tillegg til den fysiske biten med elendig form og like elendig søvn, spiller en viss mental slitenhet inn. Dette har vært en sommer med mange forandringer. Jeg liker ikke forandinger, jeg synes det er flott at ting er som de er, og selv om overgangen fra småbarn til store barn til tenåringer til voksne har gått uforskammet greit her i huset har dette vært sommeren hvor effekten virkelig slår inn. Akkurat nå sitter jeg og venter på 17-åringen som ser Haisommer på utekino med noen kompiser. Han skal komme tidlig hjem. Det skal ikke eldstejenta, som har fadderuke på universitetet rett etter et par intense jobbuker rett etter Interrail. Bekymret? Gjett på ja. Hun kjører et vanvittig slitsomt løp, det er lange jobbdager og like lange netter og aller helst vil jeg bare avtale at Gubben står klar på et gitt sted klokka ett og tar henne trygt med hjem for å sove. Men jeg kan ikke. Det ville ikke være fair. Hun er ute med en hel masse innflyttere til byen, alene og frie som fuglen, de fleste vennene hennes her i byen har også flyttet ut, jeg kan ikke være sånn klam mamma som nekter å slippe taket og fremdeles maser om innetider og «send melding klokka da og da». At jeg har henne i kjellerleiligheten gir meg ikke rett til å frata henne den nyvunne følelsen av frihet som følger med studentlivet. Rolig nå, mor, rolig nå. Folk har overlevd fadderuka før, og hun kjenner vel best selv hvor mye jobb hun tåler på toppen av et krevende studium. Shut up and back off!

Hva er dette? På dagens Fadderarrangement hadde alle gruppene fått utdelt hver sin nasjonalitet de skulle kle seg ut som. Min datter og hennes gruppe skulle være tyskere- ergo Birkenstock med sokker i sandalene.

17-åringen følger hakk i hæl. Etter mye fram og tilbake, slutte eller ikke slutte, endte hele fotballmiseren med en slags back to basic-strategi. Han elsker fotball, men vil ikke bruke 5-6 dager i uka på det. Løsningen var like enkel som vanskelig- han har bedt om å bli flyttet til andrelaget, og i går kunne jeg som én av tre fremmøtte foreldre (innsidetips: antallet foreldre på sidelinja i ungdomsfotballen synker proporsjonalt med ambisjonene til laget) se at han lekte seg på banen og scoret hattrick for sitt nye lag i debuten. En veldig god løsning der altså, men det er ikke poenget, poenget er at dette er 100% hans eget valg. På samme måte som alt med sommerjobben har vært hans greie, jeg har ikke sett en kontrakt eller arbeidsplan, han har styrt skuta selv. Og at han også blir borte halve natta for å leke seg med beats og musikkprogrammer sammen med venner, venner som du ikke lenger kjenner foreldrene til, som du bare må håpe og stole på er som de sier de er. Visst ser han også film med mor og far i sofaen fra tid til annet, men igjen: hans eget valg. Poenget er at han også er i ferd med å vokse seg ut av mors favn, og du har kommet til det punktet at å legge ned harde, faste regler ville virke fullstendig mot sin hensikt fordi unga må få lov.

Ikke for det. Noen pre-russetur til Kos ville det ikke vært rom for her i heimen. Men foruten det ene unntaket der, øver jeg meg på å ligge unna.

Det er ikke bare de store som vokser heller. Alle vokser. Den litt skamfulle lettelsen;  Guh, så deilig at treåringen ikke er så innmari treåring lenger, blir avløst av sentimentalitet når jeg går igjennom fjorårets høstklær og innser at mesteparten er for smått, de lubne, korte småbarnsbeina har blitt lange og slanke og sterke, er det snart slutt på «Mamma, du er bestevennen min og jeg elsker deg!»-klemmene om natta? Men åh, tenk å sove en natt i strekk. Konfliktfylte følelser, javisst. Og tiåringen da, vi var på shopping her om dagen, hun kan møte femteklasse med splitter ny Beckman-sekk (med Tropical-design, samme hva mor tenkte om lyse farger og vinterslaps… det var denne selvbestemmelsesretten igjen, da) og et par nye hull i ørene. Snart vokser hun til, snart er hun ungdom hun også, og har jeg egentlig vært så som jeg burde ha vært? Pffft, vi snakker om en unge som kjøres og dulles og dalles med hele tiden, hun fikk ta med seg bestevenninna til Tivoli i forrige uke og legger seg aldri uten nattkos. Men… sier en indre, tynn stemme, er det egentlig nok, hun er jo klemt mellom alle krevende store- og småsøsken? Beskjed til meg selv: så fort hun er tilbake fra venninna i Fredrikstad skal vi gå og se Mamma Mia sammen, bare hun og jeg. Det blir hyggelig, så hvorfor føles det litt som det ikke er nok, det heller?

Sukk. Jeg liker ikke forandringer, og har lagt opp til et liv der forandringer oppstår absolutt hele tiden. Smart.

Å blogge om det er et annet valg som fremstår tidvis som smart, andre ganger som fryktelig usmart. Det har blåst en debattvind gjennom bloggeland, og som alltid blir jeg sittende og sture over argumentene til anti-mammabloggerne. Selge barna til høysbydende. Overtramp. Manglende respekt for barnas grenser. Barnas rett til å bygge en egen digital identitet. Det er viktige, og vektige, innvendinger. Selv om jeg bare har en bitteliten hobbyblogg er dette problemstillinger som ikke kan avfeies. Jeg står for det jeg gjør og mener- dog ikke skråsikkert- at linja jeg har lagt meg på kan forsvares (masse tanker her, kanskje «en annen gang»?), men det er rart med det- det blir noen ekstra runder i tankeboksen når slike ting dukker opp.

Nei, dette er ikke bilde av en blogger. Det er en av våre mange fastboende små kjæledyr nede på badet, denne kaller vi Leieboer’n og prøver å unngå å knerte ham med badevannet så godt det lar seg gjøre. De sier at edderkopper holder huset fritt for andre insekter, så da velger vi det minste- eller muligens største- ondet.

Og dette, det er en fremtidig konsertpianist liten, spent gutt som skal møte hun som kanskje blir pianolæreren hans. Opplegget ser veldig, veldig bra ut. At det verken er spesielt praktisk eller spesielt billig… vel, vi har som sagt mentalt satt av årene fram til 2023 til løping, kjøring og henting. Og det rosa badet vårt tåler noen år til. Håper jeg.

Dette! Så mange fine øyeblikk vi har hatt i sommer. Dette er en litt sen kveld der ungene hadde holdt på så lenge med labyrintene sine at eplekaka nesten var ferdig. Fri dagen etter, god stemning- næsj, vi lar leggetid være leggetid og bevilger oss en paibit med iskrem og hoppekrabber på Blue Planet.

 

Sommeren? Sommeren var het, het. Så skrudde noen av varmen over natta. Det er kjølig nå, vi har gått inn i tiden der vi kan velge mellom å fryse om morgenen eller svette midt på dagen. Jeg hadde håpet på flere badeturer, men det er ikke sikkert vi får til det. Vi kan trøste oss med at vi var ganske flinke til å utnytte mulighetene tidligere i sommer. Det har vært så varmt i sommer at det heller ikke passer seg å klage. Snart er det vakkert fargespill og duften av høst i lufta, og hvis minstemann tillater det også fem minutter med My Soul, there is a country på øret på vei hjem fra levering i barnehagen. Kjempehøyt. Ikkeno’ sier høst like tydelig som Parry.

Skolestart? Skolestart blir bra. Selv om vi får en tiendeklassing- alltid skummelt, det er så mye som henger på året som kommer, og årets tiendeklassing har jo en aldeles vill timeplan utenom skolen i tillegg- og selv om logistikken blir tøff dette året (også), med stort sett 2-3 ekstraaktiviteter hver dag og aldri helgefri. Jeg satt og regnet på det en dag, og fant ut at i år 2023 kan Gubben og jeg begynne å senke skuldrene. Det er det året vi gradvis begynner å få mindre ting som krever noe av oss, og barna kan ta over litt og litt selv. Men frem til da er det bare å henge i stroppen. Og det er jo ikke slik at jeg gleder meg til 2023 heller. Tenk så mange forandringer som skal skje på den tiden! *skjelve*

I 2023 skal vi også for alvor tenke på å pusse opp huset. Jeg ser det nå, at etter nesten ti år med Familien Litt For Slumsete begynner det å bli slitent her. Det får likevel vente. Ikke har vi tid eller penger til overs nå, og like viktig: det er ikke snakk om at jeg bruker det lille vi har på oppussing før vi kan leve i trygg forvissning om at ingen kommer til å tegne på dørene, eller polere parketten med sand, eller invitere naboungene på felleshopping i sofaen. Der er vi ikke nå!

Nope, nå er vi her. På sommerferiens nest siste dag. Etter en veldig fin, ganske intens, særdeles morsom sommer. Bassilusker til tross, det er evig mye å være takknemlig for. For eksempel at Gubben som skulle ninja-bryte seg inn i huset og endte som nedfallsfrukt fra verandahøyde slapp fra det med en forstuet tommel og et kutt i haka og ikke knakk nakken 😉 Og når fugleperspektivet blir for voldsomt, når tanker om voksne barn som flyr ut av rekkevidde, eller unger på vei inn i de uoversiktlige tenårene, og småbarn som er så bedårende at de burde fryses og vært sånn for besta-ha-haandig men illojalt og ufortrødent fortsetter med den evinnelige voksingen sin…

Fra bestemors hage. Dette endte vel opp som fusilli gazpacho-salat, om jeg ikke husker feil. Superenkelt, sommerlig og veldig godt!

… mens eplepaien må få hjelp av kjøpeblåbær etter en elendig blåbærsesong. Samma det. Krømblepai og vaniljeis er og blir en slager!

… da er det på tide å droppe fugleperspektivet og lande i hverdagen sin igjen, og først og fremst fylle hodet med hvilken film som passer best for en nesten-fireåring som skal på kino for første gang, og om vi skal lage krømblepai eller eplepannekaker med eplene fra min stemors hage.

Ønsker alle en nydelig oppstart etter ferien, og håper hverdagen kommer ikke bare med tunge skuldre og øyelokk, men også en viss lettelse over å få systemet i gang igjen. Slik er det i alle fall her!

Sånn, da var hodet tømt for denne gang, jeg beklager igjen det inntrufne- og så satser jeg på normale tilstander videre. Se opp for plutselig sutring over foreldremøte nummer 142, kommer snart til en nettleser nær deg!