Something good (og smått utmattende)

Dette er en oppfølger til et innlegg som ikke er ferdig ennå 😀  Litt bakvendt, med andre ord, men så er jeg heller ikke kjent for å gjøre ting i riktig rekkefølge. Hehe.

Bakgrunnen er som følger: En gang tidligere i høst fikk jeg en kommentar angående barn og aktiviteter som fikk meg til å tenke over hva som ligger til grunn for valgene vi tar. Til min overraskelse fant jeg noen relativt fornuftige (tror jeg) og konsistente tanker på bunnen av gryta, men å formulere dem har tatt lenger tid. Det ligger en halvferdig kladd her et sted, og i mellomtiden tikker klokka ubønnhørlig av gårde og minner meg på at året snart er omme. Dermed haster det med oppfølgeren, siden temaet er…

Hvorfor oboen har fått lov til å ødelegge høsten 2017

Det var da voldsomt, tenker du kanskje. Hva har oboen gjort, bortsett fra å være kanskje verdens mest undervurderte instrument (jeg lover, når du først begynner å høre etter er oboen overalt! Soloinstrument numero uno!)? Denne familien har aktiviteter all over the place uansett, litt obo fra eller til kan umulig spille noen større rolle?

Feil!

Jeg må innrømme at oboen ikke har skylda alene, da. Den er en del av et større bilde, bestående av alt fra sure fotballsokker til dansetøy, konfirmasjonsundervisning og alskens andre instrumenter. Men dette året, og særlig i høst, har oboen stått for godt over halvparten av logistikken. Og det har kostet.

Å ha det travelt, i seg selv, er ikke så farlig. Det er mange år siden ettermiddager og helger sluttet å være «fritid» og gikk over til å bli en jobb etter jobben. Men det er morsomt, og ungene elsker hobbyene sine (og nei, alternativet for gutter på 14 er ofte ikke å «være ute og klatre i trær med kompisene sine», det er å sitte foran en skjerm!), og jeg elsker å bruke tida mi på dem. Vinn – vinn. Det eneste en travel timeplan egentlig går utover, er husarbeidet- som jo ikke trenger å prioriteres opp i alle livsfaser. Så lenge Mattilsynet ikke står på døra, er det innafor etter mine begreper. Tellekantene kan komme senere.

Krysspress, derimot, er noe helt annet. Mulig jeg er litt tander akkurat der, men når det er flere forpliktelser som står i direkte motstrid begynner jeg å slite. Jeg tar det tungt når kabalen ikke går opp, når aktivitetene kræsjer, når vi må maile og beklage på nytt og på nytt i alle retninger (eller enda verre; de samme retningene hele tiden. Det var en av årsakene til at det var slik en lettelse å la mellomstemann slutte på fotballen. Det ble konstant konflikt med speideren, det tok for mye tid i forhold til interesse og ferdigheter, vi har hatt det hyggelig- men takk for oss. Puh! Selvsagt kjente jeg et stikk av melankoli når han dro av seg keeperhanskene og tuslet av banen for aller siste gang, men det var en fullstendig riktig beslutning). Krysspress er en energityv, tankene ligger der og gnurer hele tiden. Ikke bra.

Men oboen, altså. For det første: det var en lykke at han endte opp med instrumentet sitt overhodet. Det er nesten så jeg mistenker HanDerOppe for å ha en finger med i spillet. Min fortjeneste var det definitivt ikke! Fantasiløst nok hadde jeg satt ham på venteliste til… tja, kan det ha vært piano eller cello som storesøsknene, kanskje? Fiolin? En ting er sikkert, hadde han endt opp med et av disse instrumentene ville han fått en kort karriere. Det er jeg 100% sikker på. Men telefonen om en ledig oboplass kom helt ut av det blå, en dag vi sto på Ullevål sykehus fordi guttungen kanskje hadde stukket seg på en sprøyte på skoletur (episode nr. 302 av ca tusen smått absurde scener med denne karen, haha).

Om han vil spille obo? Atte… hæ? Ledig plass sånn ca i morgen? Det kom så overraskende på at jeg ikke visste helt hva jeg skulle mene. Men læreren lokket med «tiger-obo», og siden min sønn på det tidspunktet var en ikke veldig utpreget moden åtteåring hoppet jeg på. Kanskje stripene ville vekke interesse?

Noe enkelt instrument er det jo ikke, og tigerstripene rakk bare et visst stykke på vei. Han øvde ikke veldig mye, og jeg maste heller ikke veldig mye (vi hadde andre kamper i de årene der som var langt viktigere å ta, for å si det sånn), men han hang da med og ble gradvis flinkere. Dessuten gjorde han det aller viktigste for å sikre progresjonen: han sluttet ikke. Det er jo nesten tommelfingerregelen uansett aktivitet, det, hvis man holder på i mange nok år blir du ganske mye flinkere enn mange andre, fordi de gir seg underveis. At han har hatt en flink, tålmodig og støttende lærer hele veien har også vært sentralt. Hun har vel, når sant skal sies, vært mer optimistisk og pådriversk enn mor har vært.

Etter fire-fem år ble han hanket inn til diverse prosjekter, rett og slett fordi det er så stor mangel på oboister. Bjølsen strykeorkester trenger blåsere til Star Wars. Barnekoret i Operaen trenger orkester til en forestilling. Læreren hans kjenner sånn ca alle i Oslos begrensede musikkmiljø, og mulighetene trillet inn på rekke og rad. Vi så at han likte samspill, han vokste på det, syntes det var gøy å øve til oppsetninger og konserter. Da vi fikk tips om et symfoniorkester for ungdom rett i høgget her, var vi ikke sene med å ta kontakt, og for nesten et år siden begynte han som oboist i NOSUS til stor glede for det den gang oboløse orkesteret. Til stor glede for ham også!

It never rains but it pours, heter det, og det stemte godt i dette tilfellet. Ikke før var han på plass i orkesteret, så dumpet det inn en mail om at han var ønsket på Sommersymfonien (redusert pris for obo og fagott!). En ukes samspill i sommerferien? Inn med søknaden! I mars prøvespilte han for Lørdagsskolen etter ønske fra læreren, som han hadde gjort tidligere uten å bli valgt ut. Samtidig hadde BDs Kammerakademi fått snusen i at det fantes en semi-god oboist i byen, og plutselig var de på tråden til meg på jobb og lurte på om han kunne tenke seg å prøvespille. Jeg var ærlig og sa det som det var, Han er flink men ikke sånn flink, kanskje nivået er litt i overkant? Jeg vil ikke at han skal stresse eller mislykkes. Men damen i andre enden svarte beroligende at her var det ikke noe press, blåsere er uansett senere utviklet enn strykere, det er sosialt og hyggelig og ingenting å være bekymret for (noe som faktisk er tilnærmet sant, men som alltid: ingen talentprogrammer uten en viss grad av konkurranse og mødre med spisse albuer). Til slutt hadde selveste NUSO tydeligvis fått med seg at det var en fersk oboist på Sommersymfonien og sendte mail med invitasjon. Og hvem sier vel nei til en plass på landslaget, selv om det bare er som annenoboist?

(her er det på sin plass å påpeke at det i og for seg ikke er det å være flink og vellykket som er det viktigste. Nesten tvert imot. Jeg har hittil tviholdt på speider’n, nettopp fordi det er en arena uten press og konkurranse på individnivå, og det er ikke tvil i min sjel om at han kunne ha hatt det like moro og blitt like bitt av basillen dersom han ga det prosjektet like mye tid og energi. Det er ikke så viktig hva. Det viktige er at. Bare så det er klart)

Fort, fort! Vi er sent ute! Men dressen er på og pappa venter i bilen. Klar for konsert nr. 17 denne høsten.

OK, smørbrødlista over gir kanskje ikke et godt bilde av det konkrete omfanget. Her er en kort forklaring: Lørdagsskolen er kulturskolens ekstratilbud som foregår én gang i måneden pluss konsert vår og høst. Kammerakademiet har øvelser annenhver lørdag (i teorien tilpasset Lørdagsskolen så de ikke skal gå i beina på hverandre, men her skulle jeg få meg en overraskelse), pluss musikkteori på tirsdager. NOSUS har, som sagt, øvelser hver torsdag (minst). Sommersymfonien er én uke på sommeren og NUSO består av en sommersamling og en høstsamling med tilhørende konserter. Så det er ikke fullt så mye som det høres ut som, det er ikke slik at han gjør alt samtidig- men det skulle vise seg å være mer enn nok likevel 😉

På under ett år hadde husets trettenåring gått fra obotime på mandager, that’s it, til øvelser på mandager (individuell time) og torsdager (NOSUS-orkesteret), de fleste lørdagene (Lørdagsskole, Kammerakademi eller begge deler), i tillegg til sesongprosjektene og at alle øver intensivt i ukene før konserter. Vi forholder oss til en halvveis oppdatert kalender på det ene prosjektet, supplert med hundre mailer med titler som «NB Ny endring i øvehelg 25-26. november VIKTIG!» fra det ene prosjektet, og omtrent det samme fra den andre. Dette siste her, angående kommunikasjon og oversikt, er faktisk et viktig poeng. Vi er ikke ukjente med aktiviteter som krever mye tid- Fotballhuet har i årevis måttet hoppe når treneren sier hopp (gjerne seks dager i uka), men da var det én ting og én informasjonskanal. Her er det mange plattformer, mange kokker, også innenfor hvert prosjekt, og veldig, veldig mange beskjeder. Og mange kræsjer :/ Alle forventer også å prioriteres, siden dette er ekstratilbud som bare gis til noen få utvalgte.

Så da gjenstår jo bare tusenkronersspørsmålet: hvorfor?? Hvorfor vil man seg selv så vondt? Hvorfor prøve å legge en umulig kabal, som ikke bare kræsjer med seg selv støtt og stadig, men som også er så uforutsigbar at det er dobbelt så vanskelig å tilpasse familien som helhet- for vi har jo en del andre ting på planen også?

Litt handler nok om at det ikke var fullt så enkelt som alle sa det var. «Én lørdag i måneden» eller «hver torsdag», betyr egentlig nesten annenhver lørdag/hver torsdag og begge de siste helgene fra fredag til søndag i september, november og desember, for eksempel. Det dukker opp konserthelger og seminarer i et kjør, og er du med så er du med. Jeg var forberedt på litt, men ikke på så mye, så her må jeg ubetinget ta skylda sjøl og si at jeg feilberegnet mengden tid som ville gå med.

Men den aller viktigste grunnen til at vi tråkler oss gjennom en umulig løype, er at dette er så bra for hovedpersonen. Sønnen min, snart fjortis. Han synes det er gøy. Han får til noe, noe som ikke de to Supersøsknene hans kan fra før. Selvtilliten vokser, noe han har uendelig godt av og som smitter over på andre områder. Underlig nok, for en gutt i slyngelalderen med bokstavdiagnose, synes han også musikkteori er artig 😀

 

Jeg kunne ha dratt fram ørten episoder, fortalt om konkret om hvilken vei sønnen min har hatt å gå, redegjort hvor hvilken monumental betydning dette lille rørbladinstrumentet har hatt for oss, for ham. Men det vanskelig å skrive mye om dette uten at det blir for privat. For de av dere som liker langlesning på engelsk, og ikke er allergisk mot en dæsj Gud og Jesus, må jeg innstendig anbefale dette gamle stykket av Elizabeth Foss, om hvordan hun står på sidelinja sammen med mannen Mike når den halvvoksne sønnen Christian spiller basketkamp. Denne type blogging er på vei ut, du kan ikke skrive så detaljert og utleverende om dine nærmeste (hvis du da ikke binder det inn i en bok og heter Knausgård eller Hjorth, og selv da er det definitivt åpent for debatt). Også teknisk sett er det utdatert, alle de fine bildene er borte. Men det er like fullt en av de beste opplevelsene jeg har hatt som bloggleser. Kanskje fordi det er godt skrevet, kanskje bare fordi Elizabeths beskrivelser av hvordan hun dag ut og dag inn, i år etter år etter år, gikk rundt og mumlet «Please, God. Please. Something good for Christian. Today, please, give him something good.» vekker en distinkt følelse av gjenkjennelse. Å ja. Jeg kjenner følelsen.

Noen barn, ungdommer og unge voksne har det alltid litt tøffere. Alltid litt vanskeligere. Og når du da finner something good, så strekker du deg ekstra langt, kjører de ekstra turene, tar de ekstra telefonsamtalene, betaler de ekstra utgiftene, bruker tid og energi på å finne umulige løsninger og tilbringer fredagskvelder i stadig nye kirker (forrige helg rakk vi Bøler kirke, Fagerborg kirke og Nordstrand kirke, haha! Kirker og fotballbaner, det er min spesialitet! Taxilappen neste!) for å høre på konserter du har hørt før.

For når du finner something good, er det bare å gi gass.

Visst kan du være sliten og lei, men du slutter aldri- aldri!- å være takknemlig.

En overraskende normal lørdag ;)

Aller først, tusen takk for fine kommentarer. De varmer, virkelig! Tusen, tusen takk.

Og så, en aldri så liten unnskyldning for dobbeltposting av Monster-innlegg og Superkjip beskjed. Etterfulgt av nytt fjaseinnlegg i dag, når postet jeg sist tre innlegg på to dager? #spam

Men når resultatet av denne prosessen ble som det ble, måtte det første innlegget ut først. Ordnung muss sein, og selv om det er både rotete og sentimentalt viser det i det minste hvor mye energi og følelser som har gått med i denne prosessen, på godt og vondt.

Dagens balsam for sliten mammasjel: Ballerinaens akademigruppe danser på Riksscenen. Ikke akkurat det heldigste bildet, hvis vi tenker på synkronisering, haha! Men de er ganske flinke, altså. Og forestilling er alltid kult (så lenge de ikke kræsjer med hverandre, da er det veldig ukult)

Men mellom de to innleggene skjedde det en hel del. Etter at beslutningen om å gå for Gutt Y først var tatt, var det en done deal. Derfra og ut var tilknytningen fra vår side allerede i gang, han flyttet stadig lenger inn i vår bevissthet. Vi fikk oppdaterte rapporter, beskrivelse av familien hans. Vi kjenner ham, énveis og overfladisk, så godt det lar seg gjøre via papirer. Og- dette visste jeg var gambling, men ikke akkurat på den måten det endte opp- jeg kjøpte til og med et lite bankebrett til julegave, siden Bison effektivt har rotet bort de fleste delene til det vi hadde og enhver toddler med respekt for seg selv må ha et skikkelig bankebrett. Men når jeg sier gambling, så var det aller mest med tanke på når vi kunne reise, om gaven ville bli stående uinnpakket i boden når julaften kom fordi vi ikke rakk det på denne siden av jul. Om vi skulle reise var riktignok en teoretisk mulighet, men etter alle objektive sannsynlighetsberegninger var ikke risikoen for avslag spesielt stor. Hadde vi visst at det var mange usikre momenter ville vi vært langt mer forbeholdne, men dette skulle liksom være en enkel sak.

Nå er vi blant de veldig heldige som aldri har trengt å gjøre stort for å bli gravide (jo, altså, noe har vi jo måttet gjøre, men innsatsen har ikke vært av det tyngende eller kompliserte slaget), derfor blir kontrasten ekstra stor. Hvorfor gidder vi? er et nærliggende spørsmål når skuffelsen kommer, igjen og igjen. Men det skal jeg tenke mer på når vi får begrunnelsen. Da vet vi mye mer om hva som er valgene våre fremover og hvilke baner vi skal tenke langs. Akkurat nå gjør jeg lurest i å ikke tenke noe særlig i det hele tatt (dette var et genialt tips fra en av damene jeg har blitt kjent med langs Silkeveien, forresten. Hun hadde slitt med å bli gravid i mange år, og sa at måten hun hadde taklet det på var å bevisst tvinge fokus over på alt det andre i livet. Å gi bånn gass med jobb, reiser, parforhold, hobbyer, venner, ikke la det såre barneønsket overskygge alt. Ære være henne som fikk det til, det er nok lettere sagt enn gjort, men hun var virkelig en inspirerende dame. Sist vi snakket hørte jeg at de krangler med en etat, de også, noe flisespikkeri om manglende formalkompetanse for tilleggsgodkjenning eller noe sånt. Grrr. Jeg krysser fingrene for at det går deres vei, hun og mannen fremstår som særdeles oppegående, omsorgsfulle mennesker med mye å tilby). Altså, vi venter med alt det der. Det er liten vits i å skrive detaljerte klager, sinte leserinnlegg i Aftenposten, eller (forhåpentligvis ikke, arrester meg hvis det glipper her!) halv-injurierende bloggposter før vi vet hva som står i avslaget. Ei heller la sentimentaliteten skylle over oss ved tanken på Gutt Y, før vi har bestemt oss angående klage. Like greit å spare energien til andre ting mens vi venter. Men tro meg, siste ord er ikke skrevet i denne saken.

Å tvinge fokus annetsteds er da heller ikke spesielt vanskelig i Casa Endamerkaos. Vi er heldige sånn sett. I går kjørte vi tog fra barnehagen (ja! Ordentlig tog! Husets treåring satt andektig i setet hele den ti minutter lange turen) til Gubben i bilen på Lysaker, og durte deretter over Sollihøgda i slaps for å spise rakfisk hos min mor. Veldig koselig, ganske høylytt- godt hjulpet av et engelsk horn og dvd-versjonen av Biler- og vi var stappmette da vi rullet hjem igjen. Er det forresten normalt at fireåringer liker rakfisk? Turbo satt utålmodig ved bordet og ventet i 20 minutter før det ble servert, og smalt i seg tre hele lefser.

Visste dere at tog er sånn ca tusen ganger mer spennende enn t-bane?

Venter på rakfisk…

Prikki er alltid med. Finnes det noe sånt som rak-skate?? Han unngikk å bli spist, da, heldigvis!

De små sov over, men vi hentet dem etter å ha avlevert oboisten på lørdagsskole, så var det dansing for Turbo og meg, og klokka fem var det tid for 2. cast av Gatelangs, med de to eldste ungdommene og meg i salen. Det skulle vært jentepublikum i dag og guttepublikum i morgen, men som alle vet: prisen for fritid er kaos. Gårsdagens festligheter har gjort de to minste trøtte og sure i hele ettermiddag. Storebror måtte derfor bli stand-in, for å ha med seg en trøtt fireåring på en lang forestilling er dømt til å mislykkes.

I morgen skal som sagt eldstejenta rive seg vekk fra leksene for å spille på radiogudstjeneste (NRK P1, folkens! gnålte den stolte mor, som om noen var interessert, haha!), vi har en god dose rydding og vasking å få unna, blant annet på det rommet der min effektive mor har organisert og skrudd IKEA-møbler så det står etter. Nå skal det sorteres, pakkes vekk, kastes og gis til Fretex! Til sist går Gubben med de siste på 4. cast, så alle unntatt Bison får sett Ballerinaen i aksjon. Siden forestillingen starter klokka fem bør han ha stått opp til da, selv om han er ute med kompiser i kveld 😀

Hvis det blir noe tid til overs har jeg en umulig kabal å legge for Oboisten, noen julegaver å pakke (minus bankebrett, da), noen brød å bake. Ikke minst må jeg forberede meg på 1001 Spørsmål til uka, når alle mine kolleger (som bare nylig har fått vite om hva som skjer, men permisjonen måtte planlegges og vi var jo ganske sikre på at dette ville gå i boks…) lurer på hvorfor jeg ikke skal ha perm likevel. Det blir jo moro!

Men alt i alt: helt grei lørdag, helt grei søndag, og gubbevarr’mævæl så mye hårspray små ballerinaer bruker når de skal ha forestilling! Jeg er fremdeles klissete på kinnet! Men hva så? Vi fikk good vibes!

 

I rykk og napp

Plutselig var det oktober.

Klokka tikker sekund for sekund, dagene marsjerer ubønnhørlig av gårde. Med små, umerkelige museskritt blir de minste litt større og de litt større blir store, jeg blir eldre, moren min har blitt pensjonist og min bestemor- som jeg fremdeles kan mane fram som en blid, parfymeduftende skoselgerinne (det var liksom mer stil over ting den gangen) nede i Asker sentrum, som kom løpende ut etter arbeidstid til bestefars Volvo 240, der vi satt og ventet på henne- har blitt en gammel dame. Hun er fremdeles frisk og rask og disker opp med fårikålmiddag og kaker. Men ja, gammel. Jeg tror hun tilgir meg for å si det, nå som hun er nærmere nitti enn åtti. En underlig kontrast til minnene. Og helt umulig å tidfeste. Det bare skjer, sekund for sekund.

 

Men noen ganger er det ikke sånn. Noen ganger skjer forandringer raskt og markant. Det kan være mange årsaker til at det skjer i voksne menneskers liv, og ofte er de ikke så hyggelige. Hos barn, derimot, er det en naturlig del av utviklingen. Det står tilsynelatende stille, lenge- og så tar de et realt byks framover. Jeg sier tilsynelatende, for som regel jobbes det jo på spreng inne i de små hodene, som jobber med å dechifferere verdens koder, hvordan man kan klare å holde seg på beina, klare å formulere setninger, sykle, lese. Eller fysisk. Alle kjenner jo en tenåringsgutt som var minst i klassen til han var 17, og så plutselig skjøt 30 centimeter i været på fire måneder (hvis denne opplysningen kommer fra mora hans kan du antagelig slå av halvparten 😉 Men kjernen i historien består).

Og denne sommeren, denne høsten, har jeg vinket farvel til lillegutten min. Det var vel kanskje på tide, vil enkelte hevde, men han har nå en gang vært mammas ganske store baby. Selv om jeg har vært svært bevisst på å ikke la det skinne igjennom i tide og utide. Ingen ønsker vel å oppdra hjelpeløse kjempebabyer som vil prøve å flyte motstandsløst gjennom livet ved å være liten og søt, heller ikke jeg. Men inni meg har han vært lillebabyen min. Som jeg har kost meg med den vesle bleiestumpen opp i fjeset om natten, eller den lille foten som leter og leter og til slutt legger seg til rette i mammas hånd. Lille tassen!

… men vil man bli like stor som storebror, må man komme seg videre. Sånn er det!

 Det første som røyk, var bleia. Etter en kort periode der han føk bleieløs rundt hjemme med kort tilgang til potte og den store utepotta (=hagen) kastet han den for alvor i Spania. Der løp han uansett naken rundt huset og kunne vanne kaktuser når det måtte være. Vi har aldri trengt å stresse mye med bleieslutt, kanskje fordi vi har utsatt det til vi har ganske god sjanse for suksess, kanskje bare fordi vi har hatt flaks. Men denne runden var virkelig enklere enn enklest. Barnehagepersonalet gjorde store øyne da han kom tilbake etter ferien og strenet inn på do som den mest selvfølgelige ting i verden, og han har, bank i bordet, hatt ett eneste uhell til nå. Noen flere uhell på natta, men som jeg sier til Gubben, den overmadrassen kaster vi uansett ikke uten laken på 😉

Smokken gikk dagen etter treårsdagen. Vi hadde snakket om at man skal slutte når man blir tre år, for da er man stor. Det hadde funket ypperlig med storebrødrene. Men da treårsdagen opprant slo det meg at det hadde vært en særdeles hjerterå gave å komme med på bursdagen til en liten tass. Vær så god, fra mamma og pappa skal du få en traumatisk smokkeslutt, hurra for deg! Det går jo ikke an (og jeg krysser fingrene for at Helle, Ung Og Bestemt, ikke var så knallhard at hun lot storeguttene slutte på bursdagen sin. Men hvem vet. Jeg har forlengst glemt detaljene, husker bare at det var lite dramatisk). Vi utsatte et par dager, og så var det Exit Smokk.

Som forventet har han skravlet i et kjør siden smokken kom ut, så vi kan også føye et vanvittig voksende ordforråd til lista over Stor Gutt-egenskaper. En liten dose treåringstrass har også begynt å vise seg, samt treåringens kvaler med motstridende følelser, vilje og ønske om å glede, forståelse av sammenhenger og konsekvenser… det er mye som skal på plass for små mennesker, altså!

Og i kveld setter vi et foreløpig punktum for overgangen fra mammas lille nussetussefjompetass til Bison, tre år. For i kveld la han seg- frivillig- til å sove i sin egen seng, underkøya under Turbo. Han har rett og slett flyttet ut! 😮

Før sommeren hadde jeg en liten, skjønn bleieskurk med smokk liggende ved siden av meg hver kveld. Nå har jeg en sjarmerende, bestemt, liten kar som rusler ned på do ved behov, smokk er for babyer, og han sover i egen seng på eget rom. Whoa. Nå kan det godt roe ned litt og holde seg her. Men når jeg virkelig har blitt vant til at han har blitt så stor, bykser han antagelig videre til neste stadium. Slippin’ through my fingers all the time.

De ligger klare og venter, Dinglisene og Happa og Tiko og Fisken og boken om Brillebjørn som han er så glad i. Nå mangler bare Bison.

 

Det er litt vondt.

Men det er litt godt også. Ikke minst er det riktig, det er slik det skal være.

Dessuten kommer han vel tuslende utpå natta, med Dinglis og Fisken under armen, og kryper inn under dyna til mamma 😉