Optimist?!

Kort innpå- med gode nyheter, for en gangs skyld. Eller, «for en gangs skyld» er det jo ikke, riktignok har positiviteten hatt magre kår i det siste, men noen fordeler har det å blogge sjelden: de negative vibbene får stort sett forbli inne i mitt eget hode.

Positivitet er så mye hyggeligere. I dette tilfellet, også mye penere! Bilde fra Bisons og min vanlige tur til turnhallen, som ble avbrutt av en ad hoc hai-jaktseanse i Hovinbekken. I fjor sommer var det murener i innsjøen på Geilo. Fireåringer, altså! <3

Positivitet, del II: Kunsten å kose seg. Kjøp egg på Kaffebrenneriet, folkens, de er digg! (jeg må vel ikke merke dette med «reklame» bare fordi jeg liker eggene og dattera mi jobber der, eller? Jeg betalte for dem! Det eneste jeg noen gang har mottatt gratis er en kopp svart kaffe av sjefen første gang jeg kom og hilste på, helt utenom bloggsammenheng 😉 #engsteliggammeloglovlydigdame)

For selv om det er forskjellig hvor fort svulster krymper og hvor stor betydning krympingen har, har det vært litt småtungt at min klump tilsynelatende ikke responderer overhodet. Jeg har prøvd å si til meg selv at det sikkert ikke er så viktig, at de vet hva de gjør, at disse skjemaene vi puttes inn i sikkert er de rette for oss og bla bla bla. Det er lov å prøve å holde fast ved fornuften selv om man er… *sett inn skingrende skrikestemme her* angrepet av en superfalig sykdom og kanskje kommer til å døøøøø!

Statistikken er også på min side. Men bare så vidt, holdt jeg på å si. Nei, det er heller ikke sant. Sannsynligvis blir jeg helt frisk, flertallet gjør jo det. Men det er overraskende mange som ikke gjør det, og i kombinasjon med at høyrepuppen min har dannet et eget Krympenekt A/S, er det vanskelig å ikke få litt hetta av og til. Med en cellecklump som er både mye større og mer aggressiv enn gjennomsnittet er det så altfor lett å se for seg at jeg havner i den kjipe delen av statistikken. Og det hadde vært så fint å vite at jeg har mer enn en litt raus 50/50-sjanse til å se smågutta mine bli myndige.

Dagens behandling. Taxol nummer 7, over halvveis! Det ser jo ut som jeg er døden nær, men jeg er bare veldig veldig trøtt- av allergimedisin og søvnmangel. Ellers var formen grei, og Gubben og Fotballhuet (dagens heiagjeng) dro meg med på Munchies etterpå. Alt bra, altså, men det er jo slitsomt å holde på med dette her.

For den viktigste grunnen- slik jeg forsto det- til å velge neoadjuvant behandling var å krympe svulsten så jeg kunne få brystbevarende operasjon. Nå går jo ikke det allikevel, men dermed havnet jeg i «krympeskjemaet». Men betyr det at den viktigste grunnen, nemlig å kunne ta brystbevarende operasjon, nå er bortfalt og at det krympes før operasjon uten grunn, så å si?

Og de satte inn en liten titanmarkør i svulsten, «i tilfelle den blir så liten at vi ikke finner den igjen». Jadda.

Og legen jeg møtte da jeg skulle ta EC90-kur nummer 4 droppet jo kuren tvert da han så hvordan det sto til med puppen. «Det er ikke noe poeng i å holde på med en kur som ikke har effekt», sa han. Nettopp. Ikke har effekt.

Så godt som 100% av de har jeg «snakket» med om dette på nett eller irl- rett nok ikke så altfor mange, men en del, har hatt god effekt. Mange har hatt veldig god effekt, men det virker som om alle har hatt i hvert fall noe. Ja, utenom yours truly.

Dessuten tjater alle om å unngå overbehandling hele tiden. Det er et viktig fokus, både for individet og på samfunnsplan. Man skal ikke overbehandles, og de har sikkert lang erfaring med at hysteriske damer kommer løpende og vil fjerne «alt» og så sliter med det i ettertid og må ha psykologhenvisninger og rekonstruksjoner på det offentliges regning. Alt koster, også cellegift, og ikke minst folk som får så mye cellegift at de ikke fungerer normalt etterpå. Jeg skjønner det. Men det er ikke lenge siden jeg leste i Aftenposten om den forferdelige tarmkreftsaken der den nye, fine operasjonsmetoden som gjorde at pasientene slapp utlagt tarm dessverre hadde en lei tendens til å ikke fjerne kreften, med fatale konsekvenser. Det finnes artikler på forskning.no som heter «Cellegift får brystkreft til å spre seg». Altså, jeg er ingen lege, men det virker som om det å unngå overbehandling kanskje er litt vel mye i vinden akkurat nå, for oss som ligger i opptil flere gråsoner. Det er fint å unngå overbehandling, men det er enormt mye viktigere for meg akkurat nå å unngå underbehandling!

Kontaktsykepleieren min fikk det mørke blikket da jeg måtte innrømme at det ikke føltes spesielt betryggende at vi var halvveis i kuren og kulen er like forbaska stor. Opprinnelig hadde jeg bare spurt henne om det var hennes inntrykk at de fleste hadde en god krympe-effekt på dette punktet. Hun treffer jo en del damer med «standardpakka», for å si det sånn- 4 EC90 og 12 Taxol- det vrimler av oss. Hun er proff til fingerspissene, men jeg skjønte at hun ikke syntes det var positivt og ba meg innstendig å ta det opp med legen.

Om jeg skulle! Hallo jens, samme hvilket standardskjema jeg står i, og samme om virkningen er aldri så individuell, så ER det jo litt kjipt hvis svulsten som hadde vært der en god stund før den ble oppdaget i november, fremdeles er like akkurat stor og har det like fint etter to forskjellige typer cellegift?!? Hva sier dette om eventuelle rømlinger som sitter rundt i kroppen og bare venter på å bygge bolig i leveren eller på skjelettet mitt? De har de jo like fint de, og det er jo faktisk til å få hetta av. Mener nå jeg. Kanskje jeg hadde tatt prognosene med knusende ro hvis jeg hadde vært 25 år eldre enn gjennomsnittsdama med brystkreft, men jeg er 25 år yngre og har tre unger i barnehagen og jeg kan da ikke sitte og bare vente og håpe det beste? Vi må jo gønne på, hvis det er det som skal til! Mer gift, så mye gift at jeg må gå rundt med varseltrekant eller legges i koma, grill meg med stråling til jeg lukter bacon. Det er jo NÅ slaget står. Overlever rømlingcellene er slaget tapt før eller siden uansett, da kan vi tråkle oss gjennom standardskjemaet og få meg midlertidig frisk, men det er bare et spørsmål om tid før smådjevlene våkner til live igjen og BÆM! der sitter’n, med spredning og det hele. Kanskje overbehandling medfører unødvendig ubehag, men i min situasjon er jeg glatt villig til å ta det ubehaget som kommer så lenge sjansene øker i min favør. Kjør på med det dere har, folkens!

Hysterisk? Neida! 😀

Joda, men bare innimellom. Jeg er jo grunnleggende optimistisk skrudd sammen og har aldri vært i en situasjon hvor det er så viktig å innse at a) du har ikke kontroll og b) det hjelper ikke å stresse med det. Tvert imot. Vil du ha gode dager, må du ta dem som de kommer og ikke kaste dem bort på grubling og bekymring. Men akkurat nå ville jeg virkelig ha noen til å reagere litt, og enten tilby meg mer eller annen type behandling, eller i det minste gi meg en god forklaring på hvorfor jeg ikke skal bekymre meg over dette.

Jeg var forberedt på å krangle om det første, og møtte med notatboka full av skriblerier. Men så fikk jeg utrolig nok det siste. Det er påskeferie, også på Radiumhospitalet. Så jeg fikk en vikar. Vikaren viste seg å være selve lederen av en forskergruppe som nettopp fikk kong Olavs kreftforskningspris for sitt arbeid innen brystkreft. Nå kan man jo være en glimrende lege uten titler, det er ikke det jeg mener, og jeg har ingenting vondt om å si om de andre jeg har vært borti. Bare så det er sagt. Men til å bli avspist med en påskevikar måtte jeg virkelig si meg heldig!

Og han forklarte. Eller, først målte han svulsten til å være klart mindre enn før. Riktignok klemte han den godt sammen og brukte et annet type måleinstrument, så det er ikke helt sammenlignbart (hadde han klemt enda hardere ville han vel fått den ned til 3 centimeter uten at det blir noe bedre av den grunn, hehe). Og så forklarte han at en liten krymping på et såpass stort volum egentlig er ganske mange celler. Og at legene heller ikke bryr seg så mye om puppen, men om eventuelle restceller. Det var en presisering jeg var kjempeglad for å høre, siden det var så mye mas om brystbevarende operasjon i starten av forløpet. Han forklarte at cellegiften bare virker på cellene som er i aktiv deling, og at det derfor kan skje i rykk og napp. Og ikke minst, at for meg er cellegiften bare en ekstra beskyttelse, for den viktigste behandlingen for min del blir hormonbehandlingen etter operasjon. Kreftceller som livnærer seg av hormoner vil «sultes ut» av antihormonbehandling (på linje med min fysiske form, hodehårvekst, hukommelse(!), beintetthet, hudfornyelsersprosesser, overskudd og sexlyst, tjohei!), så cellegiftkurene og strålingen er bare en ekstraforsikring fordi de virkelig ikke vil ha noe igjen som det er mulig å fjerne. Det er godt mulig de har nevnt noe av dette før, men enten var de litt uklare eller så fikk jeg ikke tak på hva de prøvde å si. Siden jeg er så heldig å ha en svulst som er 100% østrogenresponsiv, noe som er ekstremt responsivt og ganske sjeldent, sank skuldrene mange hakk etter denne forklaringen. Kanskje dette faktisk går bra?

Det var det han sa da jeg var på vei ut døra. «Dette vil gå bra. Og ha en fin påske!».

Oh yes, sir, I will. Dette vil gå bra- en mann som har sett og klemt på tusenvis av pupper og lest det som er å lese sier at det vil gå bra, da skal jeg i alle fall midlertidig legge bekymringen på hylla. Garantier finnes ikke i dette gamet, det er nok av de som har fått tilbakefall ut av det blå, selv med tidlige, små svulster og full uttelling på både cellegiftkrymping og alt annet. Men han hadde ikke sagt det om han ikke oppriktig trodde at mitt tilfelle var en av de mange som har potensiale til å bli en solskinnshistorie.

Hehe, og størrelsen, da? Den som ingen blir enige om, jeg er jo knapt enig med meg selv fra den ene dagen til den andre?  Den får vi vite mer eksakt til neste uke uansett, for da er det tid for MR på Aleris. Første skritt på veien mot operasjon.

Dette vil gå bra. Og det vil ta slutt.

Morgendagen vet vi ingenting om. Men krisen er i alle fall midlertidig avblåst.

*****************

… og dette ble så langt fra kort som det er mulig å komme 😉 Beklager det.

Minstemann leker i borettslaget til bestemor.

Gleden av å se guttungen tilbake på banen. Gamle fotballmamma får en ny sesong, herlig! Litt overraskende at han var nummer 6, da, et draktnummer jeg aldri har sett før, men hva så. Jeg får se fotball en stund til!

Påskeeggproduksjon på Folkemuseet. Dette bildet- i likhet med halvparten av de andre- burde vært kraftig kuttet, men siden bildetrøbbelet tar nok tid som det er og klokka er fem over halv leggetid for gamle damer, får det bli sånn. Det var i alle fall gøy for både store og små!

Og mens jeg skriver, tenker jeg på alt det andre som har skjedd de siste dagene, som jeg kunne skrevet om. På turen til Bygdøy med venner der ungene malte påskeegg, løste påskekrim og lagde marsipan. På ballerinaen som har dratt til mormor på fjellet sammen med bestisen sin, og Bison som har fått ordentlig sparkesykkel og er megastolt. På at vi endelig, sju år etter at vi fikk det i julegave, har bestilt pianostemmer! På at jeg hadde en utrolig hyggelig lunsj med mine kolleger på torsdag, og til og med fikk sett fotballkamp på kvelden (det var kaldt, men kjempedeilig!) På middagen med min stemor og lek med småttisene ute etterpå, en sommeridyll vi skal oppleve ofte i tiden som kommer. Jeg tenker på at jeg stakk innom eldstejenta på Kaffebrenneriet på søndag og falt for de gigantomanistiske fine påskeeggene deres (anbefales!). Og mens jeg ventet på at skiftet hennes skulle bli ferdig og vi kunne gå hjem til Gubbens søndagsmiddag, ruslet jeg ned til Bjørvika og satt på steinene ved vannkanten mens svanene sirklet rundt meg for å få litt mat, bølgene klukket og danskebåten steg fra kai og gled ut Oslofjorden. Sol i antiktet. Bypåske.

Så mye fint, og likevel blir det bare kropp kropp kropp, kreft og paranoia og f*enskap. Sikkert skriveleifer i fleng også, kombinasjonen av kjemohjerne og hastverk er neppe særlig god.

Men, forhåpentligvis varer det ikke evig. Kanskje jeg nå tør å tro at dette faktisk har en ende, om ikke så altfor lenge? 🙂

Bjørvikasvaner. Ikke like hissige som havnesjefen, heldigvis, men svært interessert i å tuske til seg mat.

Håper å tilbringe mer tid med dem i sommer!

Søndagstanker: ikke dødsdømt, men livsdømt

*Søndagskveld. Huset lukter av kaffe og vaskemiddel. Fra et rom i underetasjen siver det ut toner av Mozarts obokonsert, fra kjøkkenet kommer den søvndyssende lyden av oppvaskmaskin (den går for fjerde- FJERDE!- gang i dag) og en halvvoksen sønn mumler noen rap-linjer mens han bærer opp enda en kasse i gangen. Som er full av poser, esker, en heksekost etter karnevalet, tre barnehagesekker, enda flere poser, haugevis av sko. Og en kontorstol som mangler et bein. Antagelig har noen satt den der i håp om at den ruller til Grønmo av seg selv. 

Det var ryddig her på fredag, da skulle femteklassingen ha med seg en venninne hjem, men nå er det like ille som vanlig. Verre enn vanlig, siden eldstejenta har flyttet ut og alle nå er i gang med å komme raskest inn på sine nye rom uten å være nevneverdig opptatt av å rydde ut av sine gamle. Kaos. Kaos. Men nå sover en gutt og to jenter i nye senger. Og vi har vært og sett hvordan eldstejenta har fått det i kollektivet- forbausende fint innredet rom på bare to dager, et sted hun kan trives- og hatt henne på søndagsmiddag. En bra dag, kaoset til tross. En dag å være takknemlig for.*

I vrimmelen av alt som handler om kreft, blant instagramkanaler og internettfora, blant alle kloke forskere og hverdagshelter, blant alle treningsråd og motivasjonstråder, fant jeg et lite sitat som den sløve hjernen min av en eller annen grunn valgte å huske.

Cancer is not a death sentence. It’s a life sentence.

Bedre kan det ikke sies. I alle fall ikke for de av oss med diagnoser som havner i skuffen «ganske kjipt, men langt fra så ille som det kunne ha vært». Det handler ikke om å dø, for det skal vi alle før eller siden, men om å leve mens du kan. Siden livet begynte å jevne seg ut i slutten av tjueåra en gang tror jeg at jeg har vært ganske flink- medium flink, en svak firer- til å være til stede i øyeblikket og sette pris på det som er fint i livet, midt i all småbarnstrøtthet og tidsklemme. Det betyr ikke at jeg ikke har forbedringspotensiale. Og det, det må hentes ut nå, mens jeg ennå har tid. Hvorfor vente? Livet på speed, bare… øh, uten speed, siden illegale stoffer tar seg fryktelig dårlig ut i familiesammenheng (og jeg uansett er altfor feig til slikt).

Selv to så sedate mennesker som Gubben og jeg har fått fart i rumpa. I løpet av de siste ukene har vi a) bestemt oss for å kjøpe robotstøvsuger, etter å ha vurdert det i minst tre år, b) bestemt oss for å ta en familieferie i påsken 2020, siden sommerens Spaniatur ikke blir noe av, c) kjørt til Gardermoen ene og alene for å spise lunsj på Wagamama og d) jeg tør nesten ikke skrive dette, men…

… vi har bestilt oss billetter til Elton John-konserten i juni. I Amsterdam. VIP-billetter, faktisk, siden det var de eneste billettene som var igjen. Strengt tatt var det jeg som sto for denne bestemmelsen, og jeg turte ikke si til mannen min hva billettene kostet før etterpå. Eller, han vet det fremdeles ikke helt nøyaktig 😉 Det er sprøtt, det er vilt, det er så fundamentalt annerledes enn hva jeg pleier å gjøre og på grensen til galskap, men guri så gøy det kommer til å bli. Og så bare oss da, i 24 hele timer! 😀 Mer om dette siden! En spesiell takk til Lene som ga et ekstra lite dytt i riktig retning.

Hvis jeg ender opp med kronisk kreft, er det en viss fare for at vi havner i Luksusfellen, hehe. Jeg ser den. Men samtidig, det er ingenting av det ovennevnte jeg ikke kan stå inne for. Det er ting som virkelig står høyt på ønskelista og i noen tilfeller ting vi kom til å gjøre før eller siden uansett. Og vi har økonomi til noen sånne sprell, selv om det ikke akkurat kan gjøres i hytt og pine.

Store, spektakulære ting er gøy, men mye nesten alt handler om de små øyeblikkene. Så da kryssklipper vi over til noe helt, helt annet. Det nærmer seg askeonsdag og fastetid. Boka mi er fremdeles ikke kommet, men jeg håper å få den i løpet av uka. Helst før onsdag såklart, men noen dagers forsinkelse er ingen krise. Et blikk på planen for kommende uke, og det er åpenbart at noen askeonsdagsmesse i kirken blir det ikke på meg uansett. Ikke kan jeg gå klokka åtte om morgenen, for jeg har legetime klokka ni. Ikke kan jeg gå klokka elleve, for da begynner siste del av kurset på Radiumhospitalet. Og messen klokka seks… den er alltid stappfull, folk står langt ute på gaten, og i og med at onsdagen er travel, jeg må følge ekstra mye på ettermiddagene denne uka og har fersk cellegift i årene blir det rett og slett for slitsomt. Jeg må melde pass. Jeg kunne kanskje sneket meg opp på hylla, jeg er sikker på at kantor og medsangere ville latt meg sitte der oppe, men det føles ikke riktig når jeg ikke kan bidra med å synge. Og å stå i halvannen time? No can do.

For nei, formen er ikke som den pleier. Selv i de «gode ukene» er jeg usigelig slapp, treig og svimmel. Dette er fra i går, da Gubben og eldstesønnen møtte min mors mann på fotballpub nede i byen for å se Unitedkampen. Endelig er mors lille gutt stor nok til å gå på pub og brøle så høyt han vil, uten at mor hysjer på ham fordi han bråker. De hadde hatt det kjempegøy, men Gubben var heldigvis grei nok til å dra rett hjem. Der hadde jeg min fulle hyre med å aktivisere tre brakkesjuke småunger ved hjelp av filmleie på TV. Hæsjtægg harprestertbedrefør Hæsjtægg vilektemedpuslespillogsåæresord

Desto gledeligere da, at jeg allerede kan hake av for hva jeg skal avstå fra i fasten i år. Cola? Sjokolade? Kaffe (nei, aldri. Ikke kaffe. Verken ti ville hester eller løfter om evig englesang kan få meg til å frivillig gi opp kaffe!)? I år skal jeg være en av de uoriginale og velge bort telefonen min. Uoriginalt, for jeg kjenner drøssevis av folk som logger av Facebook eller setter begrensninger på nettbruken sin, det er ikke akkurat noen ny tanke.

Men akkurat i år føles den ekstra viktig. Det handler jo om tid, det også. Tid og oppmerksomhet. Jeg liker jo å tro at jeg har en ganske god selvdisiplin på mobilbruken, men det er strengt tatt ikke helt sant. Den sniker seg inn overalt, mobilen, det er så fort gjort å bare sjekke litt, eller scrolle litt, og plutselig sitter man der og lar seg bombardere med all slags unyttig informasjon, tusen kjappe overskrifter for hver hele artikkel du leser, sterke meninger og skjellsord og silikonrumper og barn i Jemen kappes om å gi belønningssystemet i hjernen instant gratification, og oppmerksomheten trekkes umerkelig vekk fra trippingen fra små barneføtter eller det tause ropet fra en tenåring som smeller døra akkurat litt for hardt igjen.

Fjorårets fastetid ble knapt noe av- alt handlet om den forestående reisen til Sør-Afrika og den lille gutten vi skulle hente der. Det er forståelig. Til gjengjeld får jeg kanskje livets mest fokuserte faste dette året, for i år er jeg på en life sentence. Jeg er forpliktet til å bruke tida godt. Og jobben min er her, i dette huset, for disse menneskene som er mine, og når jeg nå er så heldig at jeg kan utføre den rimelig bra til tross for sykdom, så skylder jeg både dem og meg selv å eliminere unødvendige distraksjoner så godt jeg kan. I et religiøst perspektiv skal vi ikke se bort fra at mindre tid på mobilen gir større sjanser for at jeg faktisk fullfører fasteboken og ikke bare blar i den 😉

Min variant av «mobilfaste» er å behandle den som en god, gammaldags fasttelefon- eller i alle fall en Motorola Twist, min første mobiltelefon, den som bare hadde kapasitet til å lagre sju tekstmeldinger og det var det. Den gang satt vi aldri og stirret på mobilen støtt og stadig, det fantes jo ikke noe spennende der. Ingen grunn til å ta med seg mobilen på do eller la den ødelegge en date. Nå er det umulig for de fleste av oss å legge mobilen fysisk fra seg i seks uker, det er rett og slett for mye man trenger den til, men tull og fjas-bruken er lett å identifisere, i alle fall for meg. Jeg vet godt når jeg ikke burde, samvittigheten roper mer enn høyt nok- nå gjenstår det bare å høre på den.

Men dette skjer altså fra onsdag. Først kommer mandag- med vanlig morgenkaos og post-helg-ettersleng for både små og store. Så skal jeg rett til cellegift igjen, den fjerde og siste av denne kuren. Før den settes er det legetime, og for første gang har jeg mye å drøfte med legen angående den ekle kulen som nekter å krympe. Jeg håper så veldig at det er noen betryggende svar å hente, hvis ikke ønsker jeg egentlig bare å droppe den fjerde kuren og gå rett på den nye typen cellegift som etter planen skal settes i slutten av mars. Eller kanskje vi setter den fjerde dosen og fremskynder neste type. Jeg vil ha noe som virker, nååå!

… sånn at jeg kan få mange, mange små øyeblikk som dette!

Mandag ettermiddag skal Turbo ha sin aller, aller første orkesterøvelse. Tirsdag har Gubben seminar med påfølgende middag. Onsdag- askeonsdag- er den eneste kvelden jeg har fri denne uka, men til gjengjeld må jeg sette immunbooster på morgenen og deretter er det som sagt siste kursdag i kreftkurset mitt (det høres vel trivelig ut, hehe. Men det er ikke så ille, altså. Hyggelige folk og nyttig informasjon!). Torsdag er det ny øvelse, eldstesønnen tar Bison til musikkgruppa si og Gubben holder fortet hjemme mens jeg følger femåringen. Og fredag er det konsert. Femte dagen etter cellegift, jeg kommer til å føle meg som et tonn vandrende radioaktivt avfall med influensa, men det er verdt innsatsen: Jeg får nemlig se tre unger i tre forskjellige orkestre, på samme kveld, på samme scene. Hvis ikke DET er å slå flere fluer i ett smekk, så vet ikke jeg!

Ønsker alle som måtte sveipe innom en god uke! Min kan i beste fall bli semi-god, men det får duge i denne omgang 😉

Vinterferietanker

Vinterferien har kommet og gått.

Det har skjedd en million ting. Naturlig nok, i en familie på ni personer i alle aldere… det er aldri en tid der det ikke skjer noe.

Jeg skal forsøke å fatte meg i korthet:

— Minstemann snakker som en foss. Og jeg mener, en foss. Han snakker minst like godt som de «etnisk (eller var det kronisk?) norske» toåringene på sin avdeling. Og han synger, jøjemeg som han synger, med riktige toner og godt gehør. Og smiler, ler og tuller, og løper rundt på de korte beina sine i forrykende fart. Det er altså så vanvittig å tenke på at han fikk merkelappen «spesielle behov», når han unektelig ligger akkurat der han skal være og vel så det, men uten den merkelappen hadde han jo aldri havnet hos oss. Nok en gang blir jeg sittende og gruble på om det ligger en dypere mening bak alt sammen, det føles som en stor og helt ufortjent gave at denne lille gutten skulle bli vår. Mamma sin lille ‘Lias <3

Og så er han veldig glad i å lese. Veldig, veldig glad i å lese. Nesten litt i overkant glad i å lese… hæsjtægg begynneråblileiavTassen

— Eldstejenta pakker ned til flytting. 1. mars er Datoen med stor D. Hvilken virvelvind av følelser dette medfører, må få en post for seg selv. Det er stort, i alle betydninger. Men du, så rart det skal bli. Gubben påstår at jeg kommer til å overleve dette, men jeg er skeptisk.

(og flyttingen hennes vil medføre en domino-aktig kjedereaksjon over hele huset: Fotballhuet flytter ned i hybelen, Ballerinaen flytter opp på rommet til Fotballhuet, Turbo overtar rommet til Ballerinaen og Minstemann kan flytte inn til Bison i det lille rommet som nå blir «smågutterommet». Bare tanken på all opprydding og sorteringsjobb som følger av dette gjør meg svett, men antagelig har vi særdeles godt av å bli tvunget til det 😉 )

— Vi har kuttet enda en mental navlestreng i ferien, og latt nest-eldstemann dra på hyttetur alene med venner. Ikke uten mye neglebiting og noen diskusjoner i forkant. Men han kom tilbake, frisk og fin og i ett stykke, og har visstnok hatt det veldig gøy med gutta. Noen blåmerker på skinka etter hopping med mini-ski utenfor hytta, men det er vel sånn det skal være!

— Seks av sju unger fikk dratt til mormor på hytta i løpet av vinterferien, i kortere eller lengre tid. Det er veldig bra! Den som ikke fikk reist var Turbo, men hun tar det igjen med en alenehelg med mormor snart. Som det fremgår lenger ned i posten hadde hun det ikke så verst her hjemme, heller. Men alle de andre- fra toåringen til hun som nærmer seg 20- fikk seg en smak av hyttelivet og litt sårt tiltrengt familietid.

— Vi har sendt en elleveåring alene til Praha. Eller, ikke alene, hun reiste sammen med en tolvåring 😉 – og i Praha lever de livet med bestisene sine og er med på filmsett (jeg har aldri vært på et filmsett i mitt liv, men dattera mi spiser omtrent frokost med Kyle MacLachlan) og drar på sightseeing og badeland og zoo og koser seg. Hun er en heldig, heldig jente!

— En av dagene i vinterferien fikk jeg lokket mannen min ut på tynn is, og vi gikk og spiste lunsj på Villa Paradiso. Spiste som i gode gamle dager: tre hovedretter på deling, fordi vi begge er store mat-junkies og ikke kan la en sjanse til å smake noe godt gå oss forbi. Vi får alltids stappet ned noen biter til, hvis det er godt nok!

Midt i måltidet ringer telefonen. Det er min mellomste sønn (ok, jeg har jo strengt tatt to «mellomste sønner», men jeg mener den mest mellomste av de mellomste), han vi spøkefullt og med mye kjærlighet omtaler som «telefonterroristen» fordi han ringer hele tiden, han som ringer når han er 50 meter fra huset for å spørre hva det er til middag, det er vanskelig å ikke stønne litt innvendig når han ringer.

Gubben tar den, mens han himler litt med øynene. Men så vider øynene seg ut og haka detter ned på brystet. HVA? HVA ER DET DU SIER? MENER DU DET? FÅR JEG SE PÅ MAILEN?

Vi dro på lunsj 19. februar, en dato som ikke sa meg noe spesielt, fordi jeg visste at svaret på om prøvespillet ville gi en plass på talentprogrammet kom den 25. Jeg hadde helt hoppet over muligheten for at sønnen ville komme inn på spesiallinja på videregående skole, den sjansen finnes ikke, det er for de som deltar i Virtuos og internasjonale konkurranser og sånt, min sønn er ikke der. Men fristen for tilbakemelding på talentprogrammet for videregående skoler var 19. februar. Og nå ringer han og sier at han tror han har fått plass. Det er i alle fall det han klarer å lese ut av den korte mailen som har kommet i kopi til meg, men jeg har jo ikke sjekket mail annethvert minutt siden jeg ikke ventet på noe spesielt den dagen.

Det er så absurd. Det er helt, helt absurd. Ti talenter i året, liksom, og så skal min gutt være en av dem? Selv om han er en av de ytterst sjeldne dobbelt-rørbladspillerne, så var det så uventet at jeg mangler ord.

Samtidig, en lettelse det er vanskelig å beskrive. Det hadde vært hyggelig om en av storesøsknene hans hadde fått en sånn sjanse. Hyggelig, stas, moro, artig. Men de har begge hatt flere bein å stå på og flere valgmuligheter som kunne passet. I dette tilfellet snakker vi LETTELSE med store bokstaver. Fram til nå har jeg stresset med karakterer, nynorsk, spansk, det evige presset om å få ham høyt nok til å komme inn på en musikklinje, for hva skal han ellers gjøre? Tre nye år med bare teori ville blitt blytungt for denne karen, og det er ingen andre linjer som blinker seg ut som spesielt passende (jeg foreslo i et øyeblikks desperasjon gartnerlinje, men ble bare møtt av et blankt, uforstående fjes og oppgitt hoderysting). I følge hans eldre søsken er også skolemiljøet på noen av de praktisk orienterte linjene ikke mye å rope hurra for, og tenk om han havner på et sånt sted? I en klasse med maks umotiverte og skoleleie gutter, du skal være sterk for å stå imot den kollektive stemningen i en slik klasse. Nå trenger vi ikke gruble mer, for han har plass. Han har plass. Fire måneder før hovedopptaket skjer og karakterene fintelles, så har han fyflatemeg plass! Beklager språket og alle repetisjonene, men det er ubeskrivelig godt å vite at han har en plass med de fagene som interesserer ham aller mest.

Det betyr dog ikke at han kan kutte ut nynorsk-øvelsene 😉

— Ja, og så har jeg fremdeles kreft.

Det er både greit og ugreit. På mange måter fungerer hverdagen omtrent som normalt (vel, «normalt» på halv fart og uten jobb, så sånn sett er det ikke så normalt likevel), og samtidig… jeg er ikke så innmari optimist akkurat nå. Jeg er på min tredje EC90-kur av totalt fire, og svulsten er fremdeles like forbaska stor. Den er lett å kjenne, tross alt fyller den halve høyrepuppen, og jeg er litt lei meg for at ikke cellegiften funker bedre. Ikke på grunn av puppen, den mister jeg uansett, men jeg liker ikke tanken på at cellegiften kanskje ikke tar eventuelle «rømlinger» av noen kreftceller som var på vei rundt i kroppen. Det hadde vært så mye hyggeligere å vite at cellegiften dreper kreftceller en masse, men det ser altså ikke ut som den gjør det. Jeg synes også det er pussig at de ikke bare fjerner dritten, når de nå uansett mener at det ikke går an å redde brystet. Ville det da ikke være mer logisk å operere først og gi litervis av cellegift etterpå for å kverke eventuelle rester? *klø seg i hodet* Jeg er i alle fall innmari klar for å prøve den andre varianten som jeg skal bytte til i slutten av mars!

Brystkreft er en av få kreftformer der prognosen er dårligere for yngre enn for eldre. Vi «unge» oppdager kreften senere (vi får jo ikke mammografi, ikke sant, så vi må vente til svulster har vokst seg så store at vi kjenner dem og de kanskje har begynt å «lekke»…), vi har oftere mer aggressiv kreft- min er av den aggressive typen som deler seg raskt-, og vi får oftere tilbakefall. 30% ender opp med spredning før eller siden, leste jeg forleden, og selv om jeg ikke er helt sikker på at tallet er fullt så høyt er det jammen mange nok som får den triste beskjeden. Mange som blir friske blir også såpass redusert av behandlingen at de aldri blir helt seg selv igjen. Det er jo ikke akkurat hyggelige tanker å ha i bakhodet.

Samtidig… jeg er i behandling nå og legene mener at de kan bli kvitt det. Da får jeg nesten bare stole på det. Mange blir jo friske! Og alle kan jo dø, når som helst og hvor som helst, det er ingen som vet hvor mange dager vi har igjen og det er ikke akkurat noen shocker at vi ikke skal leve evig. Min egen far er en god påminnelse om akkurat det. Og alle de dagene vi ikke dør, skal vi leve. Jeg har null tro på tankens kraft når det gjelder krefthelbredelse, men når det gjelder å leve det livet vi har her og nå er innstillingen alfa og omega. Så jeg lander på at jeg ikke kan gjøre stort fra eller til, men de dagene jeg har skal jeg ikke søle bort på å bekymre meg over ting jeg uansett ikke får gjort noe med. En av de blideste og mest positive damene jeg har «møtt» i denne prosessen er ei dame som har spredning til mer eller mindre hele kroppen. Beintøff, og med et humør og pågangsmot de fleste kan se langt etter. Jeg har mye å lære her, men jeg er i gang!

— Jeg hadde en hyggelig mini-hjemme-aleneferie med Turbo i helgen. På fredag samlet Gubben sammen alle små og store barn som var igjen i huset, og reiste opp på hytta. Dagen etter kom han ned med minstemann og eldstemann (de andre kom hjem søndag), men minstejenta og jeg fikk hele fredagen og neste hele lørdagen hjemme alene, bare vi to. Hun fikk velge middag, velge barne-tv, på lørdagsmorgenen lagde vi luksusfrokost med hule eggerundstykker før vi tok oss et bad med «voksen» badekule og kræsjet i senga med den store Mummiboka. Vi gikk tur med bikkja helt til fruktbutikken (stakkars hunden var både utslitt og sjokkert), kjøpte de peneste blomstene Turbo kunne finne og bakte skoleboller slik at det skulle bli hyggelig for de andre å komme hjem.

Alt i hennes tempo, helt uten slitsomme småbrødre som klenger seg på og vil være med. Turbo og Bison er et herlig tospann, de er veldig glade i hverandre og nesten litt avhengig av hverandre, men begge to har veldig godt av å splittes noen ganger. Man får veldig klart definerte roller innad i familien, og av og til er det godt å slippe, så man bare kan være seg selv 🙂

Skoleboller under produksjon!

Ugler, ugler og flere ugler. Vi fargela vel ti stykker bare på lørdagen.

Bak tulipanene som hun fikk velge selv, sitter tøtta og øver med sin trofaste venn CadenzaStrings. Utrolig praktisk det der, altså. Og på de timene vi var alene hjemme fikk vi øvd nok til at fire av fem sanger hun skal spille på konserten, sitter godt.

— Gubben på sin side løste ut gavekortet jeg kjøpte til ham og de to eldste, så de brukte aller siste rest av vinterferien på Adventure Rooms og gikk deretter på Yaya’s for litt sterk thaimat. De var visstnok bare noen sekunder fra å fullføre oppgaven helt og komme seg ut av fangenskap (sier de, da…).

— Nå er det lyst nesten helt fram til klokka seks om ettermiddagen. Lykke!

… og sånn går no dagan 😉

Jeg gruer meg litt til de første ukene i mars, det er så mye som skjer og jeg vet at formen vil være dårlig etter at fjerde kur settes neste mandag. Samtidig, vi klarer det stort sett det vi må og snille mormor har sagt at hun kan ta en del av det som skjer på ettermiddagen. Jeg får ta på meg stålkontroll-buksene og gå i gang med å pusle sammen kalenderen etter beste evne, forhåpentligvis får jeg avverget de største krisene før de oppstår.

Og så har jeg valgt meg ut en bok til faste, Consider the Lilies, en fastebok av den snille sorten som passer de som har tøffe dager, er slitne, eller av andre grunner ikke er i form til den mest krevende oppkjøringen til påske. Ingen heftige, krevende dykk ned i Matteus eller Paulus eller voldsomme botsøvelser, bare noe…fint og forsiktig. Jeg hadde egentlig bestilt en annen bok (noen av oss er jo skrudd sammen sånn at vi ikke klarer å holde lesetempoet oppe for egen maskin, dessverre, faste eller ikke faste), men da jeg leste beskrivelsen av denne var det åpenbart at dette er boka som passer i år. Kanskje jeg får dratt meg til kirken på Askeonsdag også. Det er lenge siden sist, og jeg savner det.

Men før faste: karneval og fastelavn! I år med et aldri så lite jordskjelv av et tradisjonsbrudd, for Bison fikk en tigerdrakt av oldemor til jul og det betyr at vi for første gang på aldri så mange år IKKE skal sende en Godzilla i barnehagekarnevalet 😮

… men heks skal vi ha, akkurat som i fjor!