Elton John og store planer

Hva slags forhold har du til Elton John?

Tja, hvis du er på min alder- eller yngre- er det vel ikke så rare forholdet man har, kanskje? Elton John er en gammel, lubben ex-singer/songwriter med glorete briller og en forkjærlighet for glam, prinsesse Diana og Liz Taylor. En artist som skrev noen gode sanger omtrent før jeg ble født og har levd på gammel storhet siden. Er det mer enn det, da?

I følge Bison tar du i så fall feil. Elton John er det kuleste som har skjedd siden Thunderbirds.

Egentlig er alt dette pianolærerens skyld. Hun postet denne julereklamen på Facebook. Bare fordi budskapet- «Some gifts are more than just a gift» kunne gi litt håp og inspirasjon til slitne foreldre som av og til føler de kaster både tid og penger ut av vinduet når motvillig avkom skulker timer eller sniker seg unna øving. Som er lei av å mase, minne på, legge til rette for, gnåle, kjefte, trygle og be- stryk det som ikke passer. Og videoen er jo søt nok, den. Gamle Elton som sitter ved pianoet og tenker på veien han har gått, bakover i tid. Det hele ender med en liten gutt som løper ned trappa på Christmas Day, og får et piano i gave av mamma og mormor. Gutten slår prøvende noen toner med pekefingeren, og det blir altså starten på en fantastisk karriere.

… for det er jo litt sånn. Selv jeg, som stort sett har øveglade barn, har fått kjørt både oppfinnsomhet og tålmodighet grundig underveis. Det ER slitsomt til tider. En liten tear-jerker fra en gammel helt kan minne oss på hva vi driver med og hvorfor det er verdt det. Alle skal ikke bli Elton John, men hvis mine sønner tar fram instrumentet sitt og spiller en trall når de er 70, så er det suksess i min bok!

Jeg viste filmen til Bison, som en slags inspirasjon, og kunne forbauset konstatere at fireåringen var fjetret. Dette var det fineste han hadde sett på en stund. Siden den gang har reklamesnutten vært en trofast følgesvenn til øving, først nå i februar begynner det verste opphenget å gi seg. Bison var solgt. Antagelig så han seg selv i lille-Elton og klarte å trekke en linje til det andre… konsertene, følelsen av å lykkes, det å være Sjef over pianoet og få folk til å danse med spillingen sin. Uansett, det har gått slag i slag, med Elton-kalender fra julenissen, sang etter sang på Youtube («I’m still standing» er en favoritt, for ikke å snakke om sangene fra Løvenes konge… og «Saturday night’s all right for fighting» live i Central Park 1980, da … altså, JEG var to år den gangen, det er jo kambrium silur! Bison digger det!).

Det er vanskelig å ha så mye Elton John innpå seg uten å bli påvirket. Plutselig setter Gubben og jeg på Goodbye Yellow Brick Road eller Sacrifice, og tenker at Elton John egentlig var en sabla god låtskriver en gang i tiden, dette er jo gode saker! Samtidig legger Elton ut på sin avskjedsturne, og i motsetning til ganske mange andre artister tror jeg på at dette er en avskjed-avskjed, altså for godt, ikke bare til pengesekken er tom igjen eller man begynner å kjede seg. Fyren er tross alt noenogsøtti, steinrik og småbarnsfar, han har vel andre ting han bør gjøre i årene som kommer. Og alle de artistene jeg skulle ha sett… alle legendene, som Ronaldo for Real Madrid på Santiago Bernabeu for eksempel, jeg ventet til det var for sent, og George Michael er død som en sild (jeg kommer aldri til å få høre Cowboys and Angels live), tida går og sjansene gjør det samme. Kanskje vi faktisk skulle fleske til og gå på konsert, far? Bergen er utsolgt, Gøteborg også, men London har billetter, og Stockholm og Amsterdam. Skal vi rett og slett være så gærne at vi bruker uforskammet mye penger for å få sett en- lik ham eller ei- legende før han legger brillene på hylla for godt?

Vi har ikke bestemt oss.

 

 

Men, mens Gubben og jeg tenker på om en tur er verdt pengene (og miljøsamvittigheten) tusler en liten gutt med drage-barnehagesekken sin på ryggen langs de snødekte fortauene på Gaustad for å gå på pianotime.

— Mamma?

— Ja, Bison?

— Kan jeg hilse på Elton John en gang?

— Eh… det kan nok bli vanskelig. Han holder konserter, skjønner du, men der er det ofte mange tusen mennesker, og han sitter høyt oppe på scenen. Så det er ikke så lett å få snakke med ham. 

— Åh. Det var dumt. Kan jeg sende melding, da? Med gravemaskin og smilebæsj?

Ja, det er dumt at du ikke kan få møte Elton John, og selv om jeg i et kvart millisekund tenkte på muligheten for å faktisk ta med meg fireåringen på konsert er det åpenbart at det ikke lar seg gjøre. Konsertene begynner flere timer etter leggetid, er altfor lange og har antagelig et uforsvarlig høyt lydnivå, innskytelsen fikk knapt boblet opp i hjernen før den ble slått kontant tilbake. Selv om gutten er aldri så blodfan, er han en blodfan på fire og et halvt år, og konserter er for voksne. Vi får klare oss med Youtube. Det er sikkert noen (få) sanger vi ikke har sett ennå.

Så kan dere da forestille dere forbauselsen da mor sjøl surret seg inn på Oslo konserthus sine hjemmesider for å bestille noen billetter til Gateorkester-konserten som jentene skal spille på, og får en gigantisk pop-upreklame midt i fleisen?

16. mars- Barnas konserthusserie presenterer: 

ELTON JOHNS BRILLEFINE HITPARADE!

Atte hva?!

Er ikke det en helt vanvittig timing, så vet ikke jeg.

Aldri har noen kjøpt billetter så fort. 16. mars skal vi løpe fra turn, slenge på oss de grelleste brillene vi har, og sette kursen mot konserthuset. De selger pølser og muffins på barneforestillingene, og selv om hovedpersonen vil glimre med sitt fravær blir dette en veldig, veldig god erstatning.

Jeg gleder meg allerede. Og am still standing, yeah yeah yeah! 😀

Black week

Æsj, for en elendig overskrift! Høres ut som om jeg kjøpte for mange billige lycra-tights på markedet i Phuket og nå må bli kvitt dem til «vennepris» 😉

Men å beskrive disse dagene er ikke lett. Man skulle kanskje tro at berg- og dalbane var passende, men det har ikke vært så mye opp og ned (heldigvis). Jeg tror jeg har grått kanskje… to ganger, og selv om det er langt over normalen er det nok godt innenfor den nye normalen. I tillegg til 2x grining har jeg hatt ett ukarakteristisk hissig følelsesutbrudd. Men det var nok heller et resultat av at det kom ETT «Mamma, kan ikke du…» for mye fra en tafatt ungdom, før klokka åtte om morran, på tre timers elendig søvn med tre sjuke småunger i senga, med influensakropp selv, en potensiell dødsdom hengende over meg, jeg hadde løpt opp av senga klokka fem fordi fireåringen blødde neseblod over hele puta og siden det hørt Mamma mamma mamma mammamamamamamammmaaaa minst 300 ganger fra de syke små. «Mamma, gidder du å sjekke om toget er forsinka» ble den berømte dråpen som fikk begeret til å renne over, men selv om jeg unnskyldte meg skikkelig i etterkant får jeg dårlig samvittighet over å være så kort i lunta.

Men, foruten disse tre episodene har det ikke vært opp og ned. Det har vært lavmælt/slapp (pga dårlig form, feber og hoste hos over 50% av husets beboere) glede (fordi det er advent og snart jul) og livsglede (for hei, det kan jo faktisk snart være slutt, bedre å ha det fint enn å henge med leppa). Idyllisk blir det jo ikke, med syke småbarn og rotete hus, men vi har hatt det fint. Jeg har vært glad, og satt pris på hvert øyeblikk. Nesten litt for bevisst, ikke sant? Fordi…

… langt, langt under der, skjult fra både barn og ungdommer og til og med fra mannen min, og ofte gjemt bort for meg selv også, ligger svart panikk og ulmer. Jeg gjemmer den bort, både fordi den ellers ville overmannet både meg og familien og gjort disse dagene til et helvete. Dessuten er det en god, virkelig GOD, sjanse for at frykten er fullstendig ubegrunnet- at noe er «flaut» virker kanskje latterlig i en sånn situasjon, men jeg kjenner faktisk på frykten for å rope Ulv, ulv! og så kommer alle tester tilbake i tipp topp stand. Voksne mennesker må vente med å lage rabalder til det er nødvendig, liksom.

Men jeg følger jo standardoppsettet, som er tre intensive testdager den ene uka, og så en samtale og oppstart av behandling neste uke. Når døra smeller igjen bak deg etter den siste testen- for meg var det CT, det er muligens standard?- ligger det sju lange dager foran deg før du får svar. På den positive siden: da vet du at du får riktig svar. Med MR, PET og CT skal det ikke være mulig at en eneste liten kreftknute har gjemt seg bort uten at det oppdages fra en eller annen vinkel. Det er jo bra.

Og ja, jeg har en stor svulst, men det i seg selv er ikke så uvanlig. Mange av de som får diagnosen har riktignok små svulster, særlig de som ikke oppdager den selv men blir fanget opp via mammografi. Men likevel, det finnes drøssevis av kvinner som har hatt både 4, 6, 8 og til og med 10 centimeter store svulster, så min 5,5 x 5 cm er ingen monstersvulst i seg selv, selv om den medisinsk klassifiserer til grad 3 av 4 og utløser automatisk testing for metastaser.

De har heller ikke klart å oppdage noen spredning til de nærmeste lymfene på ultralyd (her kommer vel PET og CT til sin rett, for å se om det finnes noe bittebittelite der likevel). Spredning til lymfene er veldig vanlig og ikke «ordentlig» spredning, men det sier jo litt om aggressiviteten til cellene. Etter hva jeg skjønner, er dette veldig positivt, men samtidig ingen garanti for at den ikke har spredd seg på andre måter.

Men to ting drar i negativ retning: den helt reelle fysiske formen, som er på et absolutt bunn-nivå selv når jeg trekker fra litt for bassiluskene som har herjet her den siste tiden, og magefølelsen. Jeg er tusen prosent overbevist om at jeg er megasyk, og for en gangs skyld skulle jeg ønske jeg var litt mer hysterisk av natur så jeg kunne skylde på det. Men det kan jeg ikke. Og magefølelsen min har stort sett alltid rett, det må selv Gubben innrømme. Det hjelper ikke på at Dr. Google (på kreftforeningens hjemmesider, altså, ikke noe sånt Fake news-greier som prøver å selge deg krefthelbredende mose til 100 dollar grammet) tørt påpeker at om lag 1/4 av brystkrefttilfellene kommer med spredning. 25%! Det er ganske mye det! Særlig når vi trekker fra mammografitilfellene der kreften knapt har rukket å vokse før de setter i gang behandling!

Ting du ikke ønsker å ha inne i kroppen, men som er pent ute: juletre.

OK, så det var faktagrunnlaget.

Så kommer spekulasjonene. Sa legen til meg at de aldri ringte med resultatene, eller er det bare noe jeg tror hun sa? Det tar jo egentlig bare et par-tre dager å få prøvesvarene. Ville de ikke ringt hvis det var gode nyheter, det ville tatt under 30 sekunder å si at alt er bra? Alle i helsevesenet er så klare på at de vet at ventingen er fryktelig, så hvorfor vente hvis de har fine, ukompliserte prøvesvar? Hvorfor må de absolutt vente til torsdag og snakke med meg? Det er jo mange andre som har vært i venteland (jada, jeg har funnet meg en gjeng. Heldigvis) og har fått telefon. Men de har fått både gode og mindre gode telefoner. Og det kan som sagt tenkes at legen sa at de ikke pleide å ringe. Hvis jeg husker rett fra den dagen som bare var kaos i hodet.

Det blir ikke lettere av at det ikke er ett svar og ett sannsynlig scenario. Jeg burde egentlig ikke google, men det blir jo til at man tar en titt og finner en blogg eller tre, og en hashtag som fører deg til en historie, og ja… det finnes minst ett eksempel på absolutt hva som helst. Kari trodde hun var frisk som en fisk, spredning oppdaget på rutinesjekk, død måneden etter. Berit slet med konstante verkinger i hele kroppen og spesielt i hofta, utredet for spredning- fant ingenting. Pia fikk påvist spredning til både lever og skjelett for tre år siden og løp nettopp enda et maraton. Frida hadde bare spredning til lever, men er allerede innlagt på palliativ avdeling og kommer aldri ut. Mens Judy, som fikk dødsdommen av legene for et halvt år siden, har opplevd at medisinen virket langt bedre enn noen skulle ha trodd, og at spredningen ikke lenger lar seg observere på bilder. For ordens skyld, dette er oppdiktede navn og beskrivelser, det er ingen «ekte» enkeltpersoner som har ordlagt seg eller beskrevet sin situasjon akkurat sånn. Men det finnes sikkert, for som sagt: alle varianter finnes.

Konklusjon: andres historier er gode å ha for moralsk støtte og for læring, men de medisinske detaljene er ikke overførbare til ens egen situasjon overhodet. Det er så mange variabler i spill her at det eneste man kan gjøre… *sukk* … er å vente og se.

Fakta og spekulasjoner er mørkegrå ulvebeist med skarpe tenner. Men den kullsvarte, glefsende, den med gule onde øyne og hese ul, den heter «Tenk om du dør fra ungene dine». Den må holdes i bur 24/7, ellers tilter det fullstendig for meg.

Jeg kan føle tristhet ved tanken på at jeg ikke blir en gammel dame, i steinvillaen i Portugal, med bøker og strikketøy og barnebarn. Jeg kan føle urettferdigheten i at Gubben og jeg, vi som har jobbet og jobbet og gravd ut hverdagslykke fra grå mandager og stressende torsdager, som aldri hatt tid til å ligge i enga og la humla suse og snakke med hverandre– heller ikke skal få tid til det i fremtiden. Det er trist, og det er leit. Og står jeg denne av, far, så drar vi til Addis, du og jeg! Speideræresord!

 

Men å dø fra ungene er ikke trist, det er total, altomfattende, bunnløs desperasjon.

Mødre har det nok med å overvurdere sin egen betydning, det skal jeg villig gå med på. Og i gamle, mer kyniske og livstrette dager, hendte det jeg tenkte at om jeg skulle stryke med, ville ungene sikkert hatt det like fint hos noen andre etter en overgangsperiode- jeg var ikke uerstattelig på noen måte, bare fordi jeg var mamma.

Nå vet jeg at jeg tok feil. For all del, når en person dør går livet videre, dag for dag, og man finner nye måter å leve på. Dette skjer over hele kloden hver eneste dag, man samler sammen de sørgelige restene og bygger noe annerledes, men som kan være fint for det. Heldigvis. Men jeg ser at det faktisk bare er akkurat jeg som kan fylle akkurat denne funksjonen i livet til barna- for noen av dem er dette mamma-behovet mer uttalt enn for andre, og om jeg skulle bli raskt dårligere og plutselig borte ville det uten tvil være traumatisk. Ikke bare på grunn av meg som person, men på grunn av det behovet jeg fyller. På grunn av at det bare er jeg som ser dem akkurat på denne måten.

Og minsten, da, det er jo ekstra sårt. Den lyse marsdagen hos dommeren i Bellville ble jeg på sett og vis hans tredje mor på to år, den moren som skulle vare… om ikke evig, så i hvert fall til han ble ungdom og voksen og fullstendig klar til å stå på egne bein med en trygg familiehistorie i bagasjen. Det virker så himla urettferdig at akkurat han skulle få mer å slite med, han har allerede mistet langt mer enn de fleste småttiser.

Rent bortsett fra barnas behov, er det vel lov å felle en egoistisk tåre også- for alt jeg ville gå glipp av, i så fall. Selv den voksne jenta mi, jeg hadde jo lyst til å kjøre henne til flyplassen når hun skal studere i utlandet, kjøpe roser for å feire den første jobben, skru hyller til den første leiligheten, kanskje hjelpe til med bortkort til bryllupet og… barnebarn, tenk om jeg skulle få det? Ganger sju, like intenst for hver enkelt av dem. Pluss mye mer, faktisk, siden de andre er yngre. Bisons første skoledag? Ballerinaens første kjæreste og hjertesorg? Skal ikke jeg få være der og dele dette med dem?!

Og det praktiske! Jeez, selv om vi fjerner alle sentimentale følelser er det vanskelig å se for seg en smooth hverdag uten Mor Sjøl. Vi har tullet om det før, Gubben og jeg, at hvis han skulle dø, trenger jeg en klekkelig livsforsikringsutbetaing, og hvis jeg skulle dø, må han få tak i minst to fantastiske au pairer. Haha, lo vi, haha hoho. Det æ’kke like morsomt nå, for i bunnen av spøken ligger alvoret. Jeg er gift med en fantastisk mann, som kanskje er landets mest hardtarbeidende superpappa. Og likevel, uten meg ville det meste gått i ball på omtrent tre dager. Som mange mødre- særlig flerbarnsmødre- er jeg lettere ufrivillig innenriksminister, den som sitter med både oversikten og detaljene. Dessuten kan han ikke klokka. Og husker ikke bursdager om han så fikk kniven på strupen. Jeg antar at AI kan bøte på noe av dette, nitid planlegging på enda litt, og hvis de eldste barna og øvrig famiie trår til bør det selvsagt være mulig å få det til å fungere. Men guri, så himla upraktisk det ville være om jeg takket for meg de nærmeste årene. Hvis jeg skulle være så uheldig å få den beskjeden fra legehold, om at det dessverre ikke er stort de kan gjøre, annet enn å forlenge det de kan og unngå at det blir for smertefullt, så må jeg nok legge ned bloggen og begynne å skrive lister i stedet. Laaaange lister 😉

… og jada, jeg vet at dette er krisemaksimering. Antagelig ganske usannsynlig krisemaksimering også. Derfor er de svarte hundene dyttet bort og ned, de får ikke komme hit og ødelegge den allerede ganske mørbankede jula vi prøver å tromme sammen. Det kan hende de viser seg en sen nattetime når jeg ikke får sove etter å ha blitt vekket for fjerde gang, men da kan jeg jage dem bort med Sobril eller Candy Crush (her kjører vi stil, som dere skjønner).

Men det er ikke helt usannsynlig krisemaksimering. Det er ikke «Å nei, skal jeg ut og fly på mandag, tenk om flyet faller ned»-type meningsløs krisemaksimering. Dette kan faktisk skje.

Og jeg vet at man kan leve godt og lenge med spredning. Og at den medisinske utviklingen raser fremover og at «mirakler» skjer hele tiden, med behandlinger som virker bedre enn forskerne trodde var mulig. Det finnes mange tøffe damer som lever med dette og lever bra. Skulle det verste skje, så står du igjen med akkurat det samme valget jeg hadde i starten av denne prosessen: valget mellom å gå fullstendig i svart og løpe skrikende rundt seg selv og lage alt forferdelig tungt for både seg selv og andre, eller skrape seg opp og si vel, dette er det vi har, la oss gjøre det beste ut av det. Det er jo ikke noe valg, selv om det må være lov å både gråte og rase som en villmann først 😉

Morgenstemning i dag morges: tre nisser klare for barnehagen. Personvernet ivaretar de selv, på best mulige måte! :-p

Så alt i alt, jeg tar det relativt lugnt. Men å beskrive denne prosessen uten å ta med de svarte hundene, det ville være løgn. Så her er de, til allmen beskuelse. Antagelig skiller de seg ikke nevneverdig fra alle andre svarte hunder som er ute og løper over hele landet, hos alle som har fått kjipe nyheter rett før jul. Det er nok en temmelig normal, menneskelig reaksjon.

Som akkurat nå må vike, for jeg har annet å gjøre. Som for eksempel finne fram «den store æska med jul’pynt» (ref. The Julekalender) sammen med en liten, masete nissefrøken som ble sendt i retur fra barnehagens nissefest til tross for at hun var feberfri i morges… (hun rakk å bli trukket i julekalenderen, da, ære være smarte barnehageansatte) Så skal vi vel pynte kaka til dagens avslutning, spille litt Brrrah og kose oss med Polarexpressen i sofaen og berolige den nervøse studenten som har eksamen på torsdag og dukker opp fra underetasjen med ujevne mellomrom for å tenke på noe annet.

Livet. Det fine, vanlige, kjedelige, fantastiske livet.

Og på torsdag kl 12:30 har jeg svaret. Uansett hva slags svar det blir, så er det ikke game over- det er game on, så lenge det går!

Lex Berit (Berits lov)

I koret mitt har vi et fyrverkeri av en dame, la oss kalle henne Berit. Berit er en enslig dame godt oppe i sekstiårene med klingende vestlandsdialekt, som fyker rundt som tilkallingsvikar på diverse sykehus til alle døgnets tider og likevel er korets aller mest trofaste deltaker, både på øvelser og messer- dit hun alltid kommer løpende fordi de måtte ha hjelp til vaffelstekingen i kirkekaffegruppa eller noe sånt. Dere kjenner typen, de englene iblant oss som alltid er på tilbudssiden, som passer på at andre har det bra, som trekker i en tråd her og gir en hjelpende hånd der og sørger for at alt går rundt. Ofte ganske usynlig, og uten baktanker om takknemlighet eller gjengjeldelse.

Siden hensynet til GDPR vanlig høflighet tilsier at man ikke legger ut bilder av Berit, legger jeg ut bilde av meg selv, på Berits og mitt vakre «kontor». Dette ble tatt tidlig i november. Jeg ser da relativt normal ut? Eller? Henger det en svart sky her et sted?

This is the best day of my life, er Berits svar når du spør hvordan hun har det, og hun kan bevise det også- det var noe med et psykologisk eksperiment som viste at å ha en slik innstilling rent faktisk gir seg utslag i hvordan du oppfatter livet ditt i retrospekt. Etter å ha hørt det svaret nesten ukentlig i fire år har jeg begynt å kalle det for Lex Berit. Og jeg har adoptert uttrykket og hamrer det inn i mine barn. Når tenåringene ramler ut av døra og jeg bare ser ryggen på dem, i digre dunjakker og med mobiler, sekker, headset og ledninger alle veier, er det det jeg roper etter dem der de forsvinner ut i høstmørket: Ha en fin dag, husk refleks, du har vel husket matpakke og ikke glem at this is the best day of your liiiiiife!… og borte er de, småløpende mot toget. Det hender de himler med øya, mumler noe om spanskinnleveringer og fagsamtale i kunsthistorie og har sovet dårlig i natt og sånt, men jeg er steil. This is the best day of your life! I alle fall inntil det motsatte er bevist. Noen dager er jo dritt, og Lex Berit handler ikke om å fornekte realitetene, men om å ha en grunnleggende positiv innstilling. Stor forskjell der.

Et halvferdig innlegg om Lex Berit har ligget i kladd-arkivet lenge (oi, så overraskende! 😉 ). Nå er kladden strøket, og jeg kan heller fortelle om den dagen som rett og slett ikke var the best day of my life. Faktisk har jeg droppet Lex Berit to dager på rad. Men nå er jeg i gang igjen. Det er viktig å ha den innstillingen. Ikke bare hyggelig eller koz, men viktig. Det er så mye flott som skjer, og når livet plutselig tar en salto og alt føles usikkert, er jeg uendelig takknemlig for at jeg har vært flink til å se det fine og ikke grave meg ned i alt som kunne vært bedre. Stort sett flink, i alle fall!

Legger merke til et novembermorgener ikke bare er våte og mørke, men også ganske fine…

… legger merke til Sjømonsteret med slimete rumpe i Gaustadbekken. OK, så var det min sønn som la merke til akkurat dét.

Den første dagen som ikke var The best day of my life… tja, det er jo aldri noen höjdare å troppe opp på Brystdiagnostisk senter med en dårlig magefølelse. Det blir ikke bedre av å se det usikre draget over radiografens ansikt når hun sjekker bildene på skjermen, det blir ikke bedre av å bli kalt inn fra venteværelset på nytt for flere bilder, og det blir i alle fall ikke bedre når du ikke trenger å vente en gang før overlegen står klar for å utføre ultralyd og biopsi med bekymret rynke i pannen. Grovnålsbiopsi, herlig navn ikke sant, tre hefige støt inn i puppen og du kjenner blodet renne nedover siden, men de gir jo lokalbedøvelse så jeg kan ikke påstå det var direkte vondt. Bare ekkelt. På den annen side var det jo ikke det verste jeg hadde i hodet akkurat da.

20 minutter senere går de, radiografen og overlegen, og forsikrer meg om at jeg kan sitte og samle meg litt, det er ingen som skal inn her med det første. Jeg har fått utdelt noen infolapper og en gul post-it med dato for MR og behandlingsmøte, jeg har fått en egen kreftkoordinator (jolly good, jeg vet jo at det er en bra ting men det er jo ikke akkurat egnet til å øke optimismen, hehe), og jeg vet at på torsdag skal en gruppe sette seg ned og avgjøre hva som skal gjøres videre med tanke på behandling.

Jeg blir sittende og tørke tårer noen minutter, før jeg innser at det spiller ingen rolle om jeg sitter her i fem minutter eller ti minutter eller en halvtime eller hele dagen. Det er som det er, uansett, og inne i min nå maltrakterte, blålilla, istykkerstukne høyrepupp lever en diger kreftsvulst sitt eget liv, den formerer seg i hurtig tempo og eter seg innover i vevet, over 5 centimeter er den allerede og Gud vet hvor mange kreftceller den har spredd rundt i resten av systemet mitt. Det var jo litt dumt da, at jeg trodde at kuler var nettopp kuler og ikke slike store områder som kjennes som melkespreng. Men ja. Nå vet vi ikke hva den inneholder, det svaret får vi ikke før i helgen, og det er jo en bitteliten mirakelsjanse for at det er noe veldig sjeldent og ufarlig. Men overlegen var imponerende rolig og direkte da hun sa: Jeg må være ærlig, jeg har jobbet her i over 20 år og har aldri sett en svulst på denne størrelsen og med et slikt utseende som ikke er kreft.

Men som sagt, det har ingenting for seg å sitte på undersøkelsesrommet og vente, så da slenger jeg på meg jakka, går nedover trappene og forbi de store vinduene på Ullern videregående skole der elevene sitter med blikket vendt mot verdenskart og matteformler, unge, åpne ansikter som minner om mine egne ungdommer, og jeg stavrer meg opp de isglatte bakkene mot Montebello t-banestasjon og ser at det bare er tre minutter å vente før banen kommer kjørende i retning Mortensrud. Dett var dett. Når inngangsdøra smeller igjen bak meg tar jeg ti minutter til å hulke høyt i stua, høre Bogoroditse– mitt absolutte favorittstykke å synge, og nå skjønner jeg jo hvorfor stemmen krangler sånn, hvorfor jeg gisper etter luft og ikke får skikkelig trøkk på volumet, jeg sender en mail til kantor og forklarer at jeg må trekke meg fra Lessons and Carols- før jeg skvetter litt kaldt vann i ansiktet, samler sammen notene og tegnesakene til Bison og drar for å hente minstemann i barnehagen så vi rekker sangkurset klokka to. I veska finner jeg en mail jeg hadde printet ut, et kontraktsforslag fra et trykkeri som jeg skulle svare på i løpet av uka- men det får noen andre gjøre. Tre uker på jobb, det må være rekord for mini-tilbakekomst etter permisjon. Ikke mye å skryte av.

Det var den første dagen som ikke var The best day of my life. Det er mye mer å si om den dagen, men det får holde for nå.

Den andre dagen som ikke var The best day of my life, var dagen etter. Det er liksom ingen måte å fortelle folk- kolleger, familie, nære venner- at du har kreft på, uten å sitte med en følelse av å ødelegge dagen deres 😉  Om igjen og om igjen, den ene telefonen og mailen etter den andre, gjenta informasjonen og detaljene, høre på sjokket i den andre enden.

Tidlig morgenstemning med Ra Ra, den bråkete løven på NRK Super.

Ungene? Ikke spør- nå er jeg nemlig på The best day in my life igjen, og jeg har tenkt på holde på den følelsen så lenge jeg kan. Å snakke om ungene i relasjon til dette har en tendens til å, eh, ødelegge humøret littegrann. Men det kommer. Det er ingen mangel på tanker som går i den retningen, for å si det sånn, og nå som min engel av en fastlege fikset både sykemelding og e-resept på beroligende (for første gang i mitt førtiårige liv har jeg tatt Sobril. Hah! Det er aldri for sent å prøve noe nytt. Men jeg var ærlig, og sa at jeg har ikke sjans til å komme meg igjennom julekonserter og Lucia i barnehagen uten å være dopa på ettellerannet, en Triple Valium Vodka decaf latte kanskje, jeg er sentimental nok til vanlig!), skal det nok bli tid til å fortelle mer om det siden.

Akkurat nå er planen å holde meg flytende fram til tirsdag, og ikke tenke for mye. Det er jo to spor her: hvis svulsten «bare» er en aggressiv jævel som har kommet fort og brutalt uten å spre seg, så er det jo veldig gode sjanser for å bli frisk som en fisk igjen. Kanskje uten pupp, men akkurat det driter jeg hinsides langt i akkurat nå. De må gjerne ta både pupp og hår og det som skal til, så lenge jeg kommer fra det med livet i behold. Jeg har skjønt at behandlingen er tøff, mange får også senvirkninger i etterkant og det er virkelig ingenting å kimse av, men hvis det «bare» er en brystsvulst så ser det relativt lyst ut. Av alle krefttyper er dette en av de bedre, sånn sett (langt bedre enn for eksempel lungekreft, som jeg strengt tatt hadde fortjent mer, etter mangeårig slumsete omgang med Marlboro Light). Så hvis jeg får den beskjeden skal jeg slutte å være hysterisk og konsentrere meg om å følge behandlingsløpet. Ja, og følge opp resten av livet så godt det lar seg gjøre. Det er jo ingenting som stopper opp her hos oss…

Det andre sporet er verre. Og her ligger noe av problemet, for jeg føler meg fysisk helt elendig. Jeg puster tungt, har hjertebank, er svimmel og varm og kald om hverandre. DET skremmer vannet av meg, for det er nok av folk som får konstatert kreft en uke og er dau den neste. Og det er jeg simpelthen ikke klar for, jeg har ikke engang fått tatt frem julepynten (sort of a joke, sort of not). Jeg synes brystkrefthistorier stort sett er veldig like- «Jeg var i full vigør og kjente meg frisk og fin da jeg plutselig fant en kul i puppen»… og der er ikke jeg 🙁 Jeg kjenner meg ikke frisk og fin, jeg kjenner meg råtten og oppspist og full av spredning og er innmari redd for hva de finner på tirsdag. Samtidig vet jeg at psykologien er i full sving her og at det kan gi seg mange rare kroppslige utslag, så det gjelder å ikke krisemaksimere før vi vet noe mer.

Det er ingenting jeg kan gjøre nå allikevel, så å plage seg selv med hvor ille det kanskje er ødelegger definitivt både humør og alt det fine som skjer hver dag. Som for eksempel at femåringen hadde generalprøve på julekonserten og spilte både Andantino og Fiery fiddler imponerende bra, hun var så stolt av seg selv 🙂 Jeg har en stor jente som snart skal ha eksamen, og en jente som savner bestekompisen sin som flytter til Praha i dag for å delta i filminnspilling og blir borte i nesten to år, og dette er bare jentene- det skjer jo minst like mye med de fine gutta mine og det er i det hele tatt ekstremt mange gode grunner til å puste (gispe) med magen og tenke at vel, samma hva resultatet er på tirsdag så er dagen i dag dagen i dag.

The best day of my life.