Jubel og fryd! Kjøkkenet bråker!

Midt i Trumps forferdelige innsettelsestale, og mellom ballonger og halvferdige kaker til barnebursdag i morgen, må jeg bare ta meg tjue minutter innom bloggen på en fredagskveld og jodle ut et aldri så lite jubelbrøl.

O lykke! Livet er altså bare så herlig!

Wooohoooo, verden ble med ett så mye lysere og lettere! Og mer oransje, men så lenge vi ikke kan gjøre noe med Trump- annet enn å telle ned til neste presidentinnsettelse, slik det gjøre på Facebook over en lav sko-, så er det meningsløst å bruke så mye tid på det. Selv ikke Trump kan ødelegge humøret mitt på en dag som denne!

De sier at lykken ikke ligger i materielle ting. Og sånn jevnt over er jeg en entusiastisk tilhenger av dette livssynet (evt. bare gjerrig). Det er bare å se på bilen min og møblene mine og ikke minst det gyselige rosa badet mitt- onde tunger vil også si gardinene mine, men de tar feil!-, så er det smertelig klart at materielle goder står ganske lavt på prioriteringslista. Velkommen til A/S Skjevt og Skakt, og før hver jul er alltid ikke-ønskelista mi langt lenger enn ønskelista. Vi bor i et hus der ting gror ut av veggene, jeg sverger, og er det noe jeg ikke ønsker meg er det enda flere ting.

Nei, lykken ligger verken i å eie mest mulig, eie dyrest mulig eller finest mulig. Ekte glede finnes ikke i materielle ting.

Med ett unntak (ok, med mange flere unntak, hvis vi tar med tak over hodet, en varm seng, osv osv. Men for argumentasjonens skyld håper jeg det er greit at vi regner de basale behov for dekket).

Et veldig viktig unntak.

Kaos, og det før Det Store Smellet.

Da oppvaskmaskinen røk med et smell i midten av august, regnet vi alle med at det skulle bli kortvarig. Så kortvarig det kan bli med over tre ukers ventetid på service (reaksjonene våre den gangen står klinkende klart for meg ennå: sjokk og vantro. Gubben med åpen munn, tre uker lissom, hvordan klarer vi oss uten oppvaskmaskin i over tre uker?).

Servicemannen kom omsider, kikket litt og skrudde litt, og konstaterte tørt at det ikke var vits i å reparere noe. Det ville bli en tilnærmet total utskiftning av all innmaten, og prisen langt høyere enn å kjøpe ny. Og det er der det begynner å bli vanskelig å være småidealistisk, men bedagelig anlagt storbymiljøentusiast som liker tanken på gjenbruk og reparasjon. For hva gjør du egentlig, når å reparere en sju år gammel maskin er dobbelt så dyrt som å kjøpe ny? Ære være de som klarer å holde på prinsippene. Vi gjorde ikke det, og så var det bare å kjøpe ny.

Forresten, stryk «bare».

De første månedene gikk med på å vente på Gubben, som i sin tur ventet på at Verdens Beste, Mest Stillegående Og Energieffektive oppvaskmaskin skulle komme på tilbud til 3000 kroner. Vel, surprise surprise, det skjedde ikke. Verken Lefdal eller Expert eller noen av de andre butikkene fant det for godt å senke prisen på luksusmodellene ned i Billigkroken-klassen, til min manns store fortørnelse. Men han innså til slutt at valget realistisk sett står mellom en grei, ganske rimelig maskin, eller en flott, dyr maskin.

Med tanke på at vårt kjøkken består av en mengde luksushvitevarer som har konket, en etter en, med megadyre reparasjoner som resultat, så la vi oss på de rimelige variantene.

God mat, mye oppvask. Mannen min lager så mye godt, men roter, søler og griser tilsvarende mye. Å vaske fiskefett i oppvaskkummen er heller ingen spøk.

Men det var dette med å få det gjort, da. Først bestemme seg. Komme seg til butikken. Avtale utkjøring og montering. Rydde kjøkkenet før utkjøring og montering (ok, vi ser neppe oppvaskmaskinmannen igjen, noen sinne, men en viss stolthet besitter man tross alt). Ukene gikk, og plutselig var vi midt i juleoppkjøringen, med avslutninger og konserter annenhver dag.

Og det gikk jo, på et vis. Vi vasket opp (og vasket opp, og vasket opp. Selv med eldstejentas geniale kopp- og glassmatte med navnefelt, genererer 7-8 personer uhorvelig mye oppvask. Sleng inn et par gjester, og du har MYE jobb). Vi havnet aldri i den situasjonen at vi ikke hadde en kopp til kaffegjesten, eller manglet kniver til middag. Men det var likevel langt fra ideelt. Som en familie som sliter med å ha tid til husarbeidet i utgangspunktet (jeg tok en feriedag fra jobben i dag, ene og alene på grunn av kommende bursdag…), er det tidsøkonomisk krise å bruke bortimot en time daglig på å vaske opp. Av alle banale aktiviteter! Om Luksusfellen hadde handlet om ukeplanlegging og klokketimer, ville Hallgeir Kvadsheim gitt oss stryk.

Forrige helg var nok nok. Gubben fisket det siste reklameinnstikket fra Elkjøp opp fra papirinnsamlingskurven, fant en prisklasse vi var fornøyde med, kikket på støynivået, og landet på et par greie kandidater. Deretter bar det bort på Alna og inn i butikken med The Terrible Two på slep. Å gå i den type butikker med småbarn er jo kamikaze, derfor har vi ikke gjort det før, og de små gjorde stoooore øyne til dette Paradiset fylt av hundre plasmaskjermer, kjøkkenmaskineske-tårn og små kameraer og dippedutter plassert farlig lavt nede mot gulvet. Gubben kikket på maskiner mens jeg løp i alle retninger etter ungene, for å forhindre at summen på kvitteringen skulle ende i det tidobbelte etter barnas herjinger og ødeleggelser.

Psst! Psst! Bison! Tror du det går an å klatre på disse?

Wow. Bare… wow. Hvor begynner vi?

 

— Ja, kan jeg hjelpe dere? spurte en høflig ung mann i Elkjøp-genser.

— Denne her, er’n grei?, spurte Gubben og pekte på en helt grei maskin.

— Ja, den er fin den der. Den forrige modellen bråkte litt, men de har forbedret det nå, og hvis du ser på bestikkskuffen, så har de…

— Vi tar den!

— Ja, men det er jo et godt valg, egentlig, hvis du sammenligner med de andre som ligger i samme…

— Jaja, vi kjøper den.

— Greit. Når det kommer til frakt og…

(her kommer mitt eneste bidrag i prosessen:)

— Ja, flott, strålende, supert. Vi tar frakt, og montering, og bortkjøring, og alt. Alt du har, sier jeg hjelpsomt, siden det er deprimerende enkelt å forestille seg kjøkkenet vårt med en gammel oppvaskmaskin midt på gulvet, pyntet med 17.maiblomster.

— Akkurat. Ja, det koster jo litt ekstra, skal vi se…

— Bare… alt! Inn med den nye maskinen, ut med den gamle, så vi kan vaske.

Fyren har garantert aldri solgt noen oppvaskmaskin i den hastigheten før. Banna bein! Han så nesten litt betuttet ut over å ikke få avlevert sin innøvde tale om modellens fortreffelighet og ultralave støynivå, men når du ser Turbo løpe langs raden av dyre kjøkkenmaskiner og Bison sette stø kurs mot de største flatskjermene, har du virkelig ikke tid til å høre på sånt.

Dessuten skulle vi bare ha en oppvaskmaskin. En hvilken som helst oppvaskmaskin som koster mellom fem og ti tusen og ikke er elendig. Det var vår kravspek, verken mer eller mindre.

 

… og det er nettopp det som står og durer den lifligste dur inne på kjøkkenet akkurat nå. En hvilken som helst oppvaskmaskin som koster mellom fem og ti tusen og ikke er helt elendig. Litt mer plæstikk enn den forrige (men igjen: fancy og dyr var den, men det hjalp ikke stort i lengden), og Gubben måtte frem med saga for å få den inn i den integrerte løsningen.

Men den vasker.

Den vasker, og oppvasken tar seg selv.

Og jeg innrømmer uten skjemsel: dette er lykke. Total, 100% materiell, og svært etterlengtet lykke 🙂

En annerledes helg…

Det er rart med det.

Lørdag morgen våknet jeg tidlig (øh, som alltid), men ikke tidlig nok. Kravlende over magen min, perfekt innstilt i riktig vinkel for å plante en fot i nesa mi, var lille Bison. Glad og blid og klar for nye eventyr. At klokka ennå ikke hadde nådd seks er ingen hindring, nå er det opp og hoppe!

Klint inntil kroppens motsatte side var Turbo, som holdt mamma hardt fast i et klamt og tett grep, mens hun snorket med åpen munn.

Gubben? Hans side av senga var tom. Han hadde allerede dratt. Og det burde jeg visst, flyet skulle gå allerede 06:05, det er klart han pakket seg inn i en taxi allerede i firetiden. Her kunne jeg lagt inn en angstdryppende passus om at den tiden der jeg kysset min mann farvel er forbi, hva sier det om vårt ekteskap??- men jeg gidder ikke, for jeg er rimelig sikker på at den eneste grunnen til at Gubben måtte pakke seg ut i taxien alene er at jeg var skikkelig trøtt. Ikke at det lå noen dypere, skummel mening bak. Dessuten sendte jeg både hjerter og kyss på sms.

sept4

Min mann forbereder seg til forretningsreise til Atlanta: skjæring av skumgummifiolin til Turbos suzukikurs. Heia Gubben! Det gjelder å ha prioriteringene i orden.

Såh, Gubben er borte, Bison er våken, Turbo er snart våken, vi er alene i helgen og neste uke og helgen etter. Huset ser ut som det alltid gjør (antagelig litt verre, siden vi er midt i oppstartsfasen for skoleåret). Vi har tre dansinger, en fotballkamp og en bursdag på programmet, pluss to små som ikke sitter stille i mer enn tre minutter av gangen. Til arbeid, kvinne! 😀

Og her skjer det morsomme. Nå har jeg jo i realiteten vært alenemor i mange år da de største var små, så det er mulig jeg har «juksa litt». Men jeg har hørt mange fortelle om det samme fenomenet. For når du er alene, så girer du om. Ting blir (ulogisk nok) ikke vanskeligere eller tyngre. Tvert imot, ting blir nesten lettere. I stedet for at vi halvveis går og venter på at den andre skal sette i gang noe- begynne å vaske gulvet, for eksempel, eller skifte den bleien- så er det bare å ta grep. I stedet for å måtte forholde deg til et annet voksent menneske, både på godt og vondt (mest godt, men også det gode tar tid), er det bare deg. Du er også langt mer bevisst på absolutt alt du gjør, for du vet at dersom du slurver, jukser og later deg- da rakner hele dagen. Kaos og dårlig stemning følger. Det må ikke skje.

Mam-zilla er her! Watch out!

sept1

En ekte mamzilla hopper ut av senga og drar til lekeplassen uten å kny.

sept2

Bikkja løp så fort i ren hundeglede at det var umulig å knipse et klart bilde. Utrolig at det kan være så mye fart i den lille pølsa!

På lørdag er vi tidlig ute (!) til dansingen med de to minste. Jeg får hentet Ballerinaen og fått henne i bursdag etterpå. Jeg vasker minst fire omganger med tøy, tørker støv av alle flatene i stua (inkludert tv’en) og sorterer alle babyklærne som ble vasket forrige helg. Jeg legger panteflasker i poser og sender den ene ned på butikken, mens jeg hjelper den andre med øving og legger en plan for langtidsleksa i gym, og Turbo og Bison får ikke se på barne-tv før klokka seks. På søndag fortsetter jeg i samme stil: før klokka er ti er vi ute på lekeplassen, de tre yngste, bikkja og jeg. Vi har idyllisk leke-seanse (og bikkja går amok av glede) før jeg går rett hjem og vasker vinduer, hjelper til med tverrfløyte og obo, baker brød og støvsuger hele huset. Og skifter sengetøy. Vi spiser fiskesuppe og nybakt brød mens jeg har en alvorsprat om hvordan man går i trapper og lukker dører (nå har vi bodd i enebolig i sju år, og bivirkningene begynner å melde seg…) før jeg kjører sønnen på kamp med to småttiser i pysj baki bilen. Legg til at vi fremdeles ikke har fått skiftet ut den defekte oppvaskmaskinen, slik at oppvask er en nødvendighet sånn ca annenhver time hele helgen igjennom, og jeg sitter igjen med en følelse av at jeg har vært helt usedvanlig flink.

sept3

Dette er noe jeg har savnet en stund: pur fotballglede, og 4-0 til pause!

Hvilket jeg også har, for den eneste tiden jeg har sittet på rumpa var da United slo Leicester 4-1 i en forrykende fotballkamp. Men som sagt, du er i et helt annet modus. Effektivitetsmoduset. Supermammamoduset. Herskaljegjagguikkeliggepålatsidamoduset.

Jeg skulle ønske jeg hadde mer av den innstillingen til vanlig. Det er kanskje noe å jobbe med framover.

På den annen side, det kan ikke vare evig. Det er lettere å stå på 110% når du vet at det er kortvarig. Og selv Supermammaer blir trøtte. Dessuten, en ting er å jobbe kontinuerlig i helgen, hjemme, iført joggebukse og (nesten) uten andre plikter enn å gjøre fornuftige ting i den rytmen som passer der og da. Noe annet er det å forholde seg til arbeidstid klokka åtte, barnehagesekker og turplaner (med og uten pølse og regntøy) for småskolen. Ikke minst nå som vi går inn i et halvår som nesten minner om det over-travle 2011. Så selv om helgen gikk fint… hvordan skal det gå med uka?!

Jammen har vi flaks, som har en nypensjonert mormor som står og tripper etter å følge i barnehagen og lage middag til vi kommer hjem. Mormor rykker inn med dampvasker og gangetabell-triks.

DET blir luksus, det!

Hallo, Dina!

I ukene etter Veras død, har det vært ett spørsmål som har poppet opp igjen og igjen og igjen. To dog, or not to dog. Skal, skal ikke.

Jeg skal ikke si at det har vært det eneste vi tenkte på. Vi har tenkt på bunadsskjorter og fermingsdokumentasjon og tjue tusen millioner streikeforberedelseslister på jobben, vi har tenkt på Bufetat og dressbukser til konfirmanten og tidsskjemaer før danseforestillinger. Men innimellom alt dette: popp. Popp! Skal vi, skal vi ikke?

I de aller første ukene var lød det som regel Vi skal jo ikke ha hund, men… etterfulgt av dårlig skjulte argumenter for nettopp det. Fra alle sammen- fra meg, mannen min, barna mine. Vi skal ikke ha hund, men… bulldogen er jo nydelig, da. Eller Vi skal ikke ha hund, men… det er nesten litt synd, nå som det er vår og vi ikke skal til Spania i sommerferien. Det passer egentlig uvanlig godt akkurat nå, det er synd vi ikke skal ha noen hund. Eller Vi skal ikke ha hund, men har du sett den annonsen på Finn?

Med andre ord var det ingen som var enige med noen, aller minst seg selv. Et ordentlig virrvarr av tanker og argumenter og følelser. MOT hund taler det åpenbare: det er innmari enkelt å ikke ha hund, og du blir veldig lite bundet av å ikke ha hund. Det er også veldig billig å ikke ha noen hund. Det blir en markant nedgang i antallet tvangsturer i regn og to plussgrader i november. Hvis du ikke har noen hund, ligger det ikke hundehår over hele huset. Det er uendelig mange fordeler ved å ikke ha noen hund.

FOR å ha hund? Nja. For meg er den absolutt største fordelen at det er kos. Hygge. Det er et eller annet veldig… familiært over det å ha en hund (eller en katt for den del, men katter passer katastrofalt dårlig akkurat her hvor vi bor). La oss være ærlige: vi bor i en familie der det til tider skjer mye, det er alltid noen som er på farten, og de store barna er ute og prøver vingene sine for snart å forlate redet. Alt som binder oss sammen, alt som gjør det rotete huset vårt enda litt koseligere å komme hjem til, er av det gode. For småbarn er det flott å venne seg til å omgås dyr, de større har godt av å ha ansvar for et levende vesen. Og går verden deg imot er det ingen som trøster så godt som et kjæledyr, om du nå er femten eller femti. Skal vi være helt ærlige, har vi nok godt av den tvangsturen ut i novemberregnet også.. Den gjør i alle fall ingen skade.

Så der sto vi da, med massevis av gode argumenter både for og imot. Det som gjorde utslaget til syvende og sist, var timingen. Sannsynligvis ville vi måttet bite i gresset og kjøpe en hund før eller siden, så hvorfor ikke nå mens det faktisk passet? Etter miseren med Vera har både Gubben og jeg sverget på at vi aldri noen sinne skal kjøpe valp i november igjen, det ødela faktisk en hel del for oss. Ikke skal vi på ferie i sommer (ikke vi voksne, i alle fall), og det er varmt nok til at verken valpekurs eller tusen tissetreningsturer blir noen lidelse for både hund og folk.

OK, så vi åpner døra på gløtt for nok en dogg. Da kommer det nye vanskeligheter, for hva slags hund? Bortsett fra puli, liksom (en litt morsom krabat, men du går ikke fra en upraktisk hund til en annen!)

Gubben og jeg er skjønt enige: det finnes ikke noen vakrere og kulere hund enn Irsk Ulvehund. Ferdig snakka!

Vera2

 

Herlig gemytt har den også, lat og snill. Rett og slett et flott og majestetisk dyr med et hjerte av gull. Vokter huset bedre enn noen andre. Og dessuten var hun en racer på å spise opp matpakker, godeste Vera. Men når sant skal sies er den ikke spesielt praktisk. Og vår kjære Vera hadde mange særheter, noen av dem en følge av at hun ikke var godt nok sosialisert (hun ble møtt med aggresjon av mange voksenhunder som valp på grunn av størrelsen, noe som førte til en ond sirkel), andre bare på grunn av størrelsen (ingen vil passe henne = en formue på kennel. Store tissedammer og enormt mye oppkast hvis uhellet skulle være ute. Får knapt plass i bilen. Og selv om hun var en elskelig gammel dame var hun et regelrett lite helvete i ungdomstiden…).

Så vi inngikk en avtale. Den dagen vi blir pensjonister med god tid og god plass, skal vi tenke ulvehund igjen. Nå? Nå skal vi gjøre det enklere for oss selv. En hund som de største barna kan ta ansvar for og gå tur med, en hund som er enklere å ta med seg rundt omkring og som kanskje kan dra på besøk til slektninger heller enn å koste mer i kennelutgifter enn flybillettene til Spania- uten at det skulle være noen «katt» som mannen min så foraktfullt omtaler de aller minste hundene. Han har et eller annet ukarakteristisk macho-oppheng akkurat på hundestørrelse, hehe. Men altså, en barnevennlig og omgjengelig hund, ikke for intelligent, lite territorial og for all del ikke egnet for jakt eller gjetervirksomhet. En selskapshund, rett og slett, med passe størrelse.

Etter en god del googling sto vi igjen med bulldog (fars favoritt) og mops (eldstejentas favoritt). Begge deler er kortsnuter, noe som ikke er noe pluss i min bok, men i følge Dr. Google er det knapt noen hunderaser som ikke lider av en eller annen form for nedavlet tull som følge av menneskers forfengelighet eller voldsom popularitet med tilhørende hodeløs avl. Jakthunder ser ut til å være noen av de friskeste, men det kan jo ikke vi ha, så da er vi like langt (du vet at valpen ikke hører hjemme hos oss når det står ting som «Far er spesialist på elg og mor er godt trent på ryper» i annonsen). Vi fant flere kull av begge sorter, og var fryktelig i tvil. Vi voksne hellet nok mest mot bulldog, mens døtrene våre kjørte en regelrett mops-kampanje. Heldigvis var det flere uker igjen å bestemme seg på. Men så…

… sto hun bare der. En liten damemops på tre år, svært glad i barn og andre hunder (!), som dessverre ikke kunne bli med på flyttelasset til en borettslagsleilighet og derfor søkte nytt hjem.

Eureka!  Jovisst er valper skjønne, men det egentlig være valp? En ferdigtrent, stueren, sosialisert hund passer oss egentlig minst like bra. Billig var hun også, noe du ikke kan si om verken mopsevalper eller bulldogvalper. De første ligger på rundt 20 000, de siste på 25 000, og helt ærlig har vi ikke så mye penger å bruke på hund akkurat nå (det er PUK å innrømme selvsagt, siden alle fornuftige mennesker har minst tre månedslønner på konto, særlig på internett. Men slik er det altså her: når tre Bayernturer, en Prahatur, en Berlintur, to Hudøyturer og en tredjedels utveksling forfaller samtidig med Norges høyeste kulturskoleregning- og det FØR skattepengene kommer- så har jeg ikke det, nei. Jeg er skrapa! Og selv om vi skulle fått utsettelse på valpeprisen har jeg ikke lyst til å bruke så mye likevel. Vi har nemlig flere store delbetalinger i vente, hvis vi mot formodning blir godkjent av Bufetat). 20-25000 for en valp du må jobbe masse med er rimelig stiv pris, og så kommer tilleggsutgiftene til kurs og forsikring og tjo og hei. Nei, en voksen, rolig og ferdigsosialisert hund til fem laken var egentlig langt mer i vår gate, om vi bare kunne legge fra oss den romantiske valpetanken.

Noen telefonsamtaler senere ble det virkelig klart at dette var en hund som kunne trives hjemme hos oss, og fredag ettermiddag (dårlig timing midt i den gode timingen, bare spør en svett Gubbe i lusekjøringskø nedover Mosseveien) var mann og to smørblide døtre på vei for å hente Dina.

WP_20160520_19_56_44_Pro

Vel hjemme foran huset. Se, vovvov! Jeg vil! Nei, jeg vil holde! Nei, jeg! Ååå, så søøøt hun er!

 

WP_20160520_19_55_28_Pro

… men vi har nok en jobb å gjøre med formen, frøken! En ekte liten tjukkas, dette!

Søte, rare Dina med ett øye som er større enn det andre. Som er så liten at selv åtteåringen kan gå tur med henne (under oppsyn) og de to største har ansvar på linje med oss. Som har bodd sammen med andre hunder og ikke går berserk slik Vera gjorde, og som er så enkel og grei at selv min gamle bestemor kommer til å ville passe henne.

Ikke majestetisk og flott som ulvehunden, ikke kul og småskummel som en bulldog, ikke atletisk som en labrador (et forslag fra meg som ble nedstemt av de andre, kanskje fornuftig nok), ikke sjarmerende valpete.

Men mest mulig kos for minst mulig stress. Og det, mine venner, er et særdeles fornuftig valg i det livet vi lever, akkurat nå. Hurra for Dina!

WP_20160521_16_41_55_Pro

… akkurat sånn her, ja. Vi savner fremdeles Vera, men gleder oss til noen enkle, glade hundeår framover, med ei lita frøken som passer for alle (kanskje utenom macho-far, men han er allerede i ferd med å bli sjarmert!)