enslagssuperpappa.no

Jeg tror jeg behandler min bedre halvdel ganske pent her på bloggen. Bortsett fra at jeg klager litt over hans uhelbredelige tidsoptimisme, og av og til koster på meg noen høye latterhikst på hans bekostning, omtales han da rimelig pent.

WP_20160405_008

To rosebuketter, et forsøk på bordpynt (Bill.mrk. «Skylder kreativitet»)- og Dinglis, som alltid dukker opp på de mest uventede steder.

Men, det er med god grunn. Virkelig god grunn. Og akkurat i dag skal jeg fleske til og skryte vilt og uhemmet av den mannen jeg var så heldig å ende opp med. Rett og slett fordi han fortjener det. Det er mange flinke pappaer i dette landet, med eller uten blogg, men jeg tør påstå at dersom det hadde vært en konkurranse (noe det heldigvis ikke er!) ville Gubben ligget ganske så bra an. Tross alt snakker vi om en mann som:

— når sistemann forlater redet og vi låser døra bak oss etter siste flyttelass, har vært pappa til hjemmeboende barn i over FØRTI år.

— som har kjørt ørten unger til fjorten forskjellige arrangementer hver uke i flesteparten av de førti årene. Antagelig kunne han ha kommet mange ganger rundt jorda på de milene der. Kanskje kommet i Guinness rekordbok, til og med.

— som har betalt for mye av denne moroa, noe som betinger en del jobb.

— som aldri blir sur av å bli vekket om natten. Selv om det hender, i de mest slitsomme fasene, at han tar på seg pappaørene og rett og slett ikke våkner.

sleeplikehusband

 

— som lager middag når jeg ikke har inspirasjon eller ork, noe som vil si mer eller mindre hele tiden (selv om han ikke rydder opp etter seg Hey, det var meningen å rose mannen, ok?)

— som bruker tid på å se seg selv i papparollen, vurdere hva som funker bra, og hva han bør endre på

— som går ut med bikkja i sol, snøstorm og regn

— som ser på filmer han ikke liker av hensyn til familiefreden

— som leser Mamoko og Fugl og Lotta som vil sykle tusen ganger uten å bli lei

— som nesten aldri mister besinnelsen. Og når det skjer er det som regel av en veldig god grunn.

— som stiller på dugnad, kjører doruller og rigger 17.mai-lydanlegg nesten uten å klage

— som masserer tenåringer på bestilling selv om han er trøtt

— som hjelper til med matteleksene der mor ikke lenger duger

— som aldri, aldri klager over spennende ting han går glipp av, når hensynet til familien må gå foran. Selv ikke da hans nærmeste kollega mottok heder, ære og applaus på en scene i Atlanta for et mønsterprosjekt, og Gubben som var i pappaperm måtte følge partyet via stream mens han tørket grøt fra smekka til Bison.

— som har lært seg kunsten å duppe av foran Barne-Tv så han holder ut resten av kvelden (en egenskap jeg er svært misunnelig på)

— som aldri blir lei av Luciatog. Eller karneval. Eller skoleavslutninger med falsk allsang

— som har tid til å snakke når fjortislivet er vanskelig

— … og som henter på fest midt på natta, og sitter oppe og venter når noen er på vei hjem. Takk, takk og takk fra din trøtte kone.

— som holder ut med nevnte trøtte og ufikse kone. Og skjeggstubbene på leggene hennes.

— og i samme gate; som aldri mister tålmodigheten når et prøvende «Du, er du våken?» og en forsiktig tilnærming mot midten av ektesengen avbrytes av en hylende Bison som har mistet smokken.

— som lever glad og fornøyd med TO svigermødre 😀

— som glemmer ungenes fødselsdato, men er erfaren nok til å sende meg en melding før han blir kalt opp på helsestasjonen og risikerer å bli gjort til latter

— som tolererer at mor melder ungene på enda et kurs og dermed effektivt ødelegger den siste muligheten til å få litt fred i helgen. Og er blid når han stiller opp, selv om han skulle være eneste mann i en sjø av mødre med rosa, tre år gamle ballettprinsesser.

— som alltid lar seg overtale til «bare en til», og takker meg i etterkant.

— som bare kommer til å bli mildt irritert over denne posten, og glemmer det fort.

Det er rett og slett en drivende god kar jeg har kapret. Ikke at han er kjemisk fri for forbedringspotensiale, men det er sannelig ikke jeg heller. Legg til at han lar meg styre musikken, ler av vitsene mine og ser uforskammet ung ut for sin alder, så er det klart at det er jeg som er den heldige i dette forholdet.

Men hvorfor all denne skryten? Hvor kom alle de sjeldne vakre ordene fra?

Jo, det er såre enkelt. For denne flotte fyren har hatt bursdag. Et riktig jubileum, til og med. En anledning der de fleste andre ville sett det som helt vesentlig med vennefest med musikk og dans, eller en kjærestehelg i Roma, eller i det aller minste en middag for to med sushi og dyr hvitvin.

WP_20160405_009

… mens Gubben får et kort som jeg håper er festlig, og ikke bare «festlig».

Men mannen min- min kjære, kjære mann- er fornøyd med en Facebookhilsen med Manu Chao, noen blomsterkvaster, en potetkake fra Samson i tillegg til bamsekaka, og svigers på besøk. Han synes det er helt topp, han, og etterpå setter han seg i bilen for å kjøre Fotballhuet og to lagkompiser helt til Eidsvoll, der han må vente halvannen time før kampen starter, se på kampen som varer bortimot to timer, og deretter vente på møtet i garderoben etterpå, noe som også pleier å ta 20-30 minutter. Ja, og så kjøre hjem da, via Legevakta med tre timers ventetid når guttungen må gipse et armbrudd. Og sånn gikk nå det jubileet, og like blid og fornøyd er Gubben.

Gratulerer med dagen, kjære. Om du ikke får stort annet, så fortjener du i det minste en moderat dose skryt. Ja, jeg vet at det er flaut og du kommer til å brumme litt, men innerst inne vet du at jeg har rett (som vanlig). Hæsjtægg glamour hæsjtægg pappaliv hæsjtægg hverdagshelt hæsjtægg superpappa ! :-*

WP_20160405_011

 

enslagsferie.no

Vinterferie.

Altså, den ferien som ikke eksisterer med mindre du har skolebarn, eller er skoleelev selv. For alle andre er den usynlig, noe du ikke tenker over i det hele tatt, før du skal ta bussen til jobb og blir overrasket over å få sitteplass.

WP_20160222_003

Så mye ferie, faktisk, at vi tar t-banen ett eneste stopp! Komplett med simit fra fruktbutikken og lue som sklir ned i øynene.

Med fare for å gjenta meg selv: jeg elsker vinterferie. Og høstferie. De smått utskjelte friukene som alle andre hater fordi de er så «unødvendige», fordi det er så vanskelig med barnepass (pffft! I våre dager har vi da SFO, i det minste, og slike ferier er vel en av de få gangene da plassen faktisk er verdt prisen, antall timer tatt i betraktning), fordi det ikke er røde dager, fordi den norske skolen er slapp nok som den er og burde ha mindre ferie, og så videre og så videre.

Mulig det, men jeg er vinterferiens store forkjemper. Både etter jul og etter sommerferien kommer hverdagen som et Bang! midt i trynet, for store og ikke minst for små. Lange, kompakte dager og uker, med neste røde dager-kalas langt inn i fremtiden. En ting er nå hvordan jeg føler det, men jeg ser det på ungene. For å ta den største: hun er rimelig pliktoppfyllende, eldstejenta mi, og selv for et slapt murmeldyr på snart 17 er det et poeng å stå opp kjempetidlig, komme seg ut kvart over sju for å rekke ti-over-halv-bussen, være tidlig ute på skolen. Det går bra i starten av januar, og midten, og slutten. Og så… blir det fem minutter ekstra. Og fem minutter til. Og fem til, og til slutt står jeg der og kauker både klokka halv sju og kvart på sju.  Ti på sju røsker jeg teppet av senga, og to minutter senere tusler en forvirret tenåring ut og prøver desperat å gni søvnen ut av øynene. Det samme, mer eller mindre, skjer med alle skolebarna. Litt etter litt forsvinner gnisten.

Vi trenger vinterferien.

Særlig etter en slik helg! 😀

Lørdag ettermiddag hadde humøret mitt nådd bunnpunktet. Og det etter en god start: tidlig opp, et par runder klesvask og oppvask, tidlig ute til dansegruppene til de små, en tur bortpå fotballbanen mens andreklassingen hadde ballett. Fotballen viste seg forresten fra sin aller beste februarside denne lørdagen, det er på slike dager man nesten kan bli interessert i håndball av mindre:

WP_20160220_005

Åh, så festlig dette er, med våte snøkjerringer og vind alle veier. Fin fotball blir det også av sånt- en angrepsspiller på motstanderlaget skled spektakulært minuttet etter dette og ble liggende og kave i slapset. Herlig!

… og så, hjem igjen. Det var da nedturen startet, siden besøket vårt skulle komme klokka fem og huset så ut som om… vi knapt hadde vært hjemme hele uka, og når vi var det gikk mor og la seg (med andre ord: ganske korrekt). Og like sikkert som julekvelden på kjerringa: Jeg. Blir. Så. Sur!

Hvorfor er det så rotete, hvorfor er det så møkkete, hvorfor kan ikke X rydde opp etter seg og Y vise et minimum av initiativ og ta ut søpla i stedet for å legge snørrfilla på toppen så den sklir nedover innsiden av skapdøra og lager ekle merker? Hæ? Hvorfor er det ingen andre som ser støvlaget og fingermerkene på innsiden av døra til do, eller legger merke til at teppet i trappa (ja, faktisk. Teppe i trappa. Enda et minne fra våre kjære nittitallsforgjengere, sammen med det rosa badet. Jeg skal dog innrømme at jeg har skjenket dem en og annen takk når vi har hatt ustøe toddlere i hus, en glatt tre-trapp hadde vært livsfarlig. Men stygt er det jo) er loddent av hundehår og knaser av inntørkede spaghettirester og kunstgressknotter? Hvorfor er det alltid jeg som….? Den farlige kvinnetanken som er så PUK som det kan bli, men likevel ikke er hentet rett fra løse lufta?

Ungene mine, sa du? De er jo over alle hauger og gjør morsomme ting, eller så kommer de med stadige sabotasjeforsøk mot ryddeprosjektet. Mannen min? Mannen min- bless him- står bøyd over kjøkkengrytene. Han har funnet frem til fire kinesiske retter som, sitat, «lager seg selv», noe som viser seg å være et halvt tonn bullshit siden hans bidrag til å rydde huset er å plukke opp en hundebæsj i hagen. Misforstå meg rett: jeg er uendelig takknemlig for å ha en kokkekyndig mann. Misforstå meg rett II: Det er ikke så innmari kult at han står på kjøkkenet og koser seg med hobbyen sin, mens jeg er stuck med 300 brikker Elsa-puslespill strødd utover stuegulvet og frenetisk prøver å fjerne en halv, stivnet banan fra sofatrekket.

Sur, surere, surest. Når eldstejenta kommer nynnende hjem fra Kattateaterprøve nummer 150 og forteller at hun har innmari vondt i magen, svarer jeg innbitt at jeg har innmari vondt i humøret. Fanken heller, altså, hvis vi får en permisjon til skal jeg jaggu spasere rett inn i kvinnefella etterpå, med åpne øyne. Jeg skal gå ned i stillingsprosent og tape en unevnelig sum penger, skal jeg! Når jeg en gang blir pensjonist i en alder av 80 skal jeg gladelig sitte i en stue som holder 14 grader og sutte på en brødskalk hele vinteren så lenge JEG FÅR LITT ORDEN I HUSET HER FOR DETTE J*VLA ROTET GJØR MEG GAAAAL!

Jeg snakker sjelden i Caps Lock.

Datter, mann, eldstesønn og mellomstesønn rygger forsiktig. Datter begynner å vaske spisestua, noe som liksom er hennes ukentlige plikt men hun maks gjør en gang i måneden. Etterpå vasker hun bordet og dekker på, og rydder inn i oppvaskmaskinen. Guttungen vasker badet, som han skal, og selv om han glemmer innsiden av døra til do tar han en runde i gangen med støvsugeren.

Elsa-brikkene ligger fremdeles strødd når gjestene kommer.

WP_20160221_19_16_38_Pro

Nudelsuppa er dog på plass. Sammen med black bean garlic chicken og flere andre fantastiske retter. Topp det hele med plommer fra min stemors hage, og det blir virkelig ikke så mye bedre.

Og tenk, så har vi det skikkelig gøy! Vi spiser nydelig mat- og denne gangen takker jeg Gubben uten ironisk snert- og at jeg lager crumble pie’en mens gjestene er her gjør ingen verdens ting, fordi våre respektive tenåringer har det innmari moro sammen med tenåringshumor, Youtube, twerking og ironisk dans mellom puslespillbrikkene. De minste bæres til sengs i tilnærmet komatøs tilstand i nitiden, og klokka elleve dumper far og mor ned i sofaen og ser på en spennende episode av Young Morse før vi kollapser i seng.

Dagen etter er det korøvelse og opptreden i messe for meg, før jeg løper hjem og fikser ungene til en farfar- og farmor- date før vi kjører for å se på deres nye leilighet (ja, for sånn er det: mine svigerforeldre skal flytte, til tross for ganske høyt fremskredet alder. Tøft gjort!). For å runde av dagen drar eldstegutten og jeg på kino- et nydelig øyeblikk med eldstemann sammen i kinokø og foran lerret der Skjervald og Torstein forsøker å redde den bittelille, søte kong Håkon fra Baglernes klør. Han sa ikke stort på hjemveien, femtenåringen min, han er ikke så snakkesalig for tiden. Men vi gjorde noe sammen, og jeg liker å innbille meg at det betyr noe, tross alt.

WP_20160221_004

Sønnen min har hamstret godteri før forestilling. Det er selvsagt jeg som har insistert på Fox og Nox (så fikk jeg Rox, men det var liksom ikke riktige tidspunktet til å klage…)

Og så var det mandag. Brynstunellen er stengt, og lager milevis av køer alle veier i hele nabolaget. Men, så skal ikke åtteåringen på fløyte likevel, for det er vinterferie.

Takk og pris. Det er vinterferie.

Matpakkespisevise

– Nå er det jaggu meg NOK! roper Gubben, og slår neven i bordet så vannspruten står ut av glassene og fiskebollene skjelver av frykt.

Jeg innkaller til familiemøte straks og med en gang. Her og nå. Og dere har å høre på meg, og gjøre som jeg sier, og ingenting- INGENTING- annet!

Bison ser på pappa med store øyne, og Turbo fniser litt forsiktig. De store barna, derimot, de fniser ikke. De vet at det er en lite taktisk ting å gjøre når pappa er i det hjørnet. Mulig at et par av dem også aner hva som kommer. Fire par øyne kikker beskjemmet ned i bordet, mens Gubben roter i hylla med brev, kvitteringer, fakturaer, foreldremøteinnkallinger, speideraktivitetslister og annet rusk og rask. Til slutt finner han det han leter etter. En faktura fra Go’ing.no.

Se her. Tusen kroner. Jeg har kjøpt matbokser for tusen kroner! TUSEN KRONER!

WP_20150811_004

Noen av matboksene vi bestilte før semesterstart.

Tankene mine går i retning av Knutsen og Ludvigsen, og deres geniale matpakkespisevise.

Det er ikke morsomt å spise sin mat
når den ligger i pakke og ikke på fat.

Den øverste skiven var med syltetøy,
det satt fast på papiret som med vinden fløy.

Så skulle jeg starte med nummer to,
men den var spist fra før fordi den var så god.

I to halve hadde jeg delt skive tre,
da den ene var spist, var den andre falt ned.

Den fjerde var med majones og tomat,
majonesen var klemt ut, tomaten var flat.

Den osten jeg hadde på skiven til sist
satt fast under den forrige som jeg hadde spist.

Nei, det er ikke morsomt å spise sin mat
når den ligger i pakke og ikke på fat

 

Altså, matpakker. Dette særnorske (skjønt, er det egentlig det?) fenomenet som i de senere år har vokst til å bli en hel liten industri. En med salami og en med brunost holder ikke lenger, det er kjedelig og uinteressant og det er jammen ikke rart barna ikke spiser noe. Men det er faktisk en sannhet med modifikasjoner. Det finnes i alle fall seks barn i Norge som spiser en helt vanlig, kjedelig matpakke hver dag, med leverpostei eller ost og skinke, og noen skiver sylteagurk til pynt. En gulrot eller agurkbit i tillegg, eller kanskje noen cherrytomater. Frukt har vi bestilt på skolen. Sitat sønnen min: «Vi har de kjedeligste og sunneste matpakkene på hele skolen, mamma!». Og da måtte jeg smile. Jeg vet de er kjedelige, men jeg gidder ærlig talt ikke å legge ned spesielt mye arbeid akkurat i matpakker. Vanlig mat får holde. Argumentet om at alle voksne gasser seg i varme lunsjretter og spiser på seg magefett og forkalkede blodårer holder etter min mening ikke vann, her jeg sitter i Fotsoppen med en skalk av det hjemmebakte brødet mitt og en Nutrilettsjokolade til dessert. Det er slett ikke alle som koser seg med kantinemat, og gjett hva: vi overlever, vi også.

WP_20150529_003

Båtformet brød. Duger til å bli mett av, i følge sikre kilder.

WP_20141105_003

Med unntak av den minste ballerinaboksen øverst til høyre, har alle disse matboksene på mistenkelig vis «forsvunnet». Missing in action, rett og slett.

Tatt i betraktning at jeg ikke gidder å skjære ut fiskefigurer eller lage treretters matpakker i matbokser med mange små rom og kjøleelement kommer det kanskje som en overraskelse at jeg heller ikke er klar til å marsjere i fakkeltog for innføring av varm skolelunsj. Men tro meg: med to svenske fettere og metervis med engelsk samtidslitteratur i hylla ville det ikke ramle meg inn å ønske meg en kjempedyr (hvor mange hundre millioner for dette hvert år? En ting er nå maten, men så skal alle skoler i hele landet har gode nok kjøkken, og oppbevaringsordninger, og kantiner, og ansatte, og noen skal føre tilsyn med dette, og ordningen skal evalueres, og så videre og så videre) skolematordning som i tillegg påfører barna traumer for resten av livet. De nevnte svenske fetterne får fremdeles brekninger av ordet «köttfärs», selv om de er godt oppe i tyveårene. Soggy fries with lumpy gravy, et uttrykk som dukker opp i alle britiske skildringer av skolemat, er heller ikke noe jeg ønsker at staten skal bruke hundrevis av millioner på å sponse. Hadde det enda kommet en slags garanti på at maten skulle vært sunn og god, da kunne det gå an. Men, jeg må ærlig innrømme at jeg aldri har spist mat laget i digre kvanta som har vært noe annet enn i beste fall «greit». Hvis vi skal bruke noen kroner på skolemat i dette landet, foreslår jeg at ungene får bananen sin tilbake. Å kutte skolefrukten, som var en enkel og rimelig metode for å sikre at alle hadde noe sunt i magen, var etter mitt syn tullete. Men det er nå det de har gjort, så da får vi enten uppe matpakkene litt, eller gjøre som oss: abonnere på frukt, på samme måte som melk.

Uansett, vi smører altså matpakker. Det vil si, jeg smører matpakker. Helle (23) ville blitt fortørnet over det faktum at jeg smører matpakker til ungdommer, noe så unødvendig, skal de ikke lære å ta ansvar selv lissom? Men Helle (36) kan berolige med at ikke bare kan de eldste barna smøre skiver helt alene (faktisk!), de lager til og med middag et par ganger i uka og holder styr på det meste annet selv og tar ansvar i bøtter og spann. Matpakkeoppdragelsen er i så måte overflødig. Så når det er raskest og mest effektivt at Matpakkesentralen A/S bare lager 18-20 blingser når jeg først er i farta ved kjøkkenbenken i halv sju-tiden om morgenen, så gjør vi det sånn.

Og det går stort sett greit. Tro det eller ei: når barna er sultne, spiser de helt vanlige skiver også. Men, vi har altså et aldri så lite matpakkeproblem allikevel. Og det dreier seg, som dere kanskje har skjønt, om matboksene. Nærmere bestemt, om de matboksene vi aldri får igjen.

Av hensyn til mine barn skal jeg anonymisere litt her. Men faktum er at noen barn stort sett er ganske flinke til å levere tilbake matboksene, med eller uten påminnelse. Det har til og med hendt at den har kommet helt inn i oppvaskmaskinen (sjokk og vantro!). Noen andre barn, derimot, er hakket sløvere. I det ene tilfellet må jeg mase, mase, og mase litt mer. I det andre tilfellet- et tilfelle som virkelig burde vite bedre, tro meg!- har jeg nesten gitt opp. Hvor mange matbokser den ungen har gjemt under senga og inne i skap har jeg ikke tall på, og der blir de liggende til brødskivene har fått pels, eller enda verre: til innsiden av boksen er dekket av en grønn, sleip masse. I valget mellom å vaske den eller kaste den har det som regel blitt det siste- ofte uten at mamma og pappa ser det- og selv om noen bokser riktignok er blitt erstattet av egne penger har vi gått stadig mer i manko.

Da sjuåringen skulle på Dansecamp tidligere i sommer, fant vi følgende i skuffen: tre hundre vannflasker med diverse logoer. Åtte termoser med eller uten kopp og fungerende kork. Tre tutekopper. Og med unntak av toåringens bittelille rosa matboks med ballerinaer på: tre matbokser, men bare ett lokk.

Tre matbokser. Ett lokk.

Jeg skjønner godt at Gubben går av skaftet. Selv blir jeg mektig lei av å bruke matpapir, når den ene skal på camp, den andre skal på trening, og den tredje skal i barnehagen.

WP_20150622_002

Mors lille hevn: Det eneste som er moro med matpapir, er at du kan skrive tullenavn på dem som gjør ungene flaue.

Noen dager senere, og helt urelatert til dansecampen og det tilhørende matboks-sjokket, skjer dette: min eldste sønn, så opptatt av klær og utstyr og at ting skal være Riktig Og Funksjonelt (og gjerne litt kult) sender meg en link til going.no. Denne matboksen ønsker han seg. En sånn en med rom til salat og det hele. Jeg skal lage matpakken selv, og jeg loooover å passe på den, mamma.

Etter en kort rådslagning blir Gubben og jeg enige. Nå kjøper vi bokser til alle, ferdig med den saken, og de skal navnes, og de skal inn i oppvaskmaskinen etter bruk, og den som ikke følger det må vaske den opp for hånd morgenen etter.

Eller for å si det med min mann, der han står og fråder rundt munnen ved middagsbordet: – For hånd! Om morgenen! Og jeg dr*ter i om dere vil sove lenge, jeg kommer til å dra dere etter øra bort til vasken i halvsovende tilstand! Jeg har brukt TUSEN kroner på matbokser, det er jo helt sinnssvakt, nå får det jaggu være nok!

Turbo ler. Fire par øyne ser beskjemmet ned i bordet. Og akkurat da tror jeg samtlige unger gladelig ville gumlet fettete, ekkel köttfärs hele uka framfor å bli utsatt for fars ualminnelig heftige matboks-vrede. Det er ikke ofte de ser faren sin sinna, men nå er det alvor. Blodig alvor.

Det er matboks-alvor!

Smesteret har akkurat begynt. Oppdatering følger 😉