… altså, hevn over den dumme uka som var, den mislykkede fredagen med bilen som gikk til h*lvete, og ikke minst, hevn over mitt egne, dårlige humør.
Skjerpings!
Og skjerpings ble det, for vi har hatt en helt fortreffelig- dog noe travel- helg. Det er lite som er så tilfredsstillende som å snu skuta.
En liten presisering er på sin plass, for dette er ikke bare min fortjeneste. Rammene lå også til rette for en fin helg. For tankens kraft har sine begrensninger (jeg har ekstremt lite til overs for teorier a la Alkymisten og The Secret. Hvis du bare ønsker deg noe sterkt nok, vil hele universet arbeide for at ønsket ditt skal gå i oppfyllelse. Virkelig? Er det så enkelt, altså? Ingen hadde vært gladere enn meg hvis så var tilfelle, men jeg har mer trua på lappen som henger på døra til datamannen vår på jobb: Når datamaskinen din kræsjer, hjelper det lite å tenke positivt!).
Men uansett hvem som skal ha æren for den fine helgen, kan jeg se tilbake på noen- eller ærlig talt ganske mange- fine øyeblikk.
Fra dansing med de to minste tidlig lørdag morgen… så tidlig at det er null stress å få seg parkeringsplass (ekstrabonus, i tillegg til at det er utrolig gøy!)
… Turbo studerer «blonster» (hvorfor skyr så mange toåringer bokstaven M som pesten? «Banse»? «Blonst» og slikt? Og så slår de kontra og begynner å snakke om Homenkolmen og andre M’er som ikke skulle væt der)
Søstrene sisters…
… på Enerhaugen…
… på fontenen på Enerhaugen, for å være korrekt….
… på en typisk grå marsdag, før våren er her med vakkert grønt slør på trærne og solskinn. Likevel et nydelig syn, vil jeg si!
Jeg er jo innbitt sportshater (med et kjempestort unntak for fotball). Men her hadde gutta i heimen fått tak i fjernkontrollen, gitt. Til min store forundring var det nesten litt spennende, med Ole Einar Bjørndalen og alt, se det er et navn mor har fått med seg. Savnet Fred Børre Lundberg, da. Og i tillegg følte jeg definitivt på mindreverdighetskomplekset over å poste bilde av TV-skjermen på Instagram, og ikke rødkinnede barn med flagg og kakao i løypekanten, slik alle andre gjorde (men de hadde neppe vært på dansing og katekese først, og skulle neppe hente store barn på fest etter… sa hun defensivt.)
Lørdag kveld ankom med en virkelig sjeldenhet: Middag hos min stemor, alene! Det er første gang mannen min og jeg har brukt de store som barnevakt. Eldstegutten regjerte over fjernkontrollen alene etter at de to minste var i seng. Siden eldstejenta var på bursdagsfest tok jeg bilen og sto over sakesmakingen, slik at jeg kunne være hjemme på fem minutter- og hente nevnte festdeltaker etterpå. Men sukiyakien var altså bare… herlig. Det samme var følelsen av å kunne snakke i hele setninger!
Søndag morgen. Kremt. På onsdag fikk jeg epost fra kantor med notevedlegg og linker, takket overstrømmende og lovte å øve. Løfter er til for å holdes, derav panikk-øving klokka halv ni om morgenen.
Men hei! Ikke bare er Misericordes sicut pater fantastisk nydelig, men det er en skikkelig, skikkelig alt-stemme! Fra E og ned til G, der kan jeg like meg. Der alle andre klager over at det blir for mørkt, kan jeg endelig slappe av og senke skuldrene. Hvis bare opptakten på MI(-sericordes) hadde sittet skikkelig, så hadde det blitt riktig så vakkert. Jeg slo an tidlig de tre første gangene, men ingen av de andre altene gjorde det, så etter hvert begynte jeg å lure på om det var jeg som tok feil. Gruppedynamikk, ass.
… men noen burde definitivt pusse skoene sine.
Utsikt fra høyt der oppe. Jeg har jo vært en slask og unnasluntrer hele fasten, så i dag var det godt å være på plass igjen. Fastemål og refleksjoner har liksom havnet litt i bakleksa i år, dessverre. Men jeg trøster meg selv med at det er en hel uke til palmesøndag. Rekker mye på ei uke, jeg!
Rekker mye på en dag også. Jeg fikk eldstejenta som skulle til byen med en venninne til å ta med seg Bison og levere ham ved kirken. Gubben ble kommandert på konfirmantforeldremøte, og så tok jeg og minstemann en reprise av den forestillingen som hadde vært en slik suksess med barnehagen.
Et vakkert rom!
… med masse mykt og hvitt og formfullt…
… og en veldig glad gutt, selv om trøtthet gjorde ham unormalt forsiktig og beskjeden. Men jeg tror han hadde et fint gjensyn!
Etterpå hentet vi en annen glad gutt, som hadde vært på påskeverksted og laget mye… interessant påskekunst. Wraps og sosialt samvær, og jeg merket at tolvåringen var veldig glad for å ha en fot innenfor miljøet hos de som sliter med litt av det samme. Mye prat og latter og «sees snart!».
Vi runder av med noe ganske annet enn skiskyting. Dette er fra søndagsmiddagen hos mine svigerforeldre. Vel til rette i ny leilighet og har funnet alle TV-kanalene de trenger!
Så til tross for at jeg snublet inn i helga med uflaks, tabber, og en mørk sky av bekymring og selvmedlidenhet hengende over det ellers så gode humøret, så ble det en ganske så bra helg likevel. Jeg er takknemlig for blide småbarn, hjelpsomme store barn, tenåringer som ikke fester hele natta (virkelig: takk!!), mange i slekta som lager god mat. Og snart er vi på fjellet, med påskestemning og unger i snø, badstue og skiturer med mormor. Nei, noen ganger er det all right, for å si det med salig Børretzen.
(Men hei… mangler det ikke et aldri så lite punkt her? Noe med helgevask og rydding? Hvor ble det tid til det innimellom all hverdagslykken?
Tja, si det. For det meste hadde vi mer enn nok med å bedrive brannslukking, og ingen av de store rakk pliktene sine. Men det tenker jeg ikke på akkurat nå. Det er ingen vits. Vi hadde en fin helg, husarbeidet går ingen steder, og for å si det med datamannen på jobben: når to voksne og seks unger roter, hjelper det ikke å tenke positivt. Så da er det bedre å ikke tenke i det hele tatt…)
