Mors søte hevn

… altså, hevn over den dumme uka som var, den mislykkede fredagen med bilen som gikk til h*lvete, og ikke minst, hevn over mitt egne, dårlige humør.

Skjerpings!

Og skjerpings ble det, for vi har hatt en helt fortreffelig- dog noe travel- helg. Det er lite som er så tilfredsstillende som å snu skuta.

En liten presisering er på sin plass, for dette er ikke bare min fortjeneste. Rammene lå også til rette for en fin helg. For tankens kraft har sine begrensninger (jeg har ekstremt lite til overs for teorier a la Alkymisten og The Secret. Hvis du bare ønsker deg noe sterkt nok, vil hele universet arbeide for at ønsket ditt skal gå i oppfyllelse. Virkelig? Er det så enkelt, altså? Ingen hadde vært gladere enn meg hvis så var tilfelle, men jeg har mer trua på lappen som henger på døra til datamannen vår på jobb: Når datamaskinen din kræsjer, hjelper det lite å tenke positivt!).

Men uansett hvem som skal ha æren for den fine helgen, kan jeg se tilbake på noen- eller ærlig talt ganske mange- fine øyeblikk.

WP_20160123_004

Fra dansing med de to minste tidlig lørdag morgen… så tidlig at det er null stress å få seg parkeringsplass (ekstrabonus, i tillegg til at det er utrolig gøy!)

WP_20160312_002

… Turbo studerer «blonster» (hvorfor skyr så mange toåringer bokstaven M som pesten? «Banse»? «Blonst» og slikt? Og så slår de kontra og begynner å snakke om Homenkolmen og andre M’er som ikke skulle væt der)

WP_20160312_005

Søstrene sisters…

WP_20160312_006

… på Enerhaugen…

WP_20160312_007

… på fontenen på Enerhaugen, for å være korrekt….

WP_20160312_008

… på en typisk grå marsdag, før våren er her med vakkert grønt slør på trærne og solskinn. Likevel et nydelig syn, vil jeg si!

WP_20160312_010

Jeg er jo innbitt sportshater (med et kjempestort unntak for fotball). Men her hadde gutta i heimen fått tak i fjernkontrollen, gitt. Til min store forundring var det nesten litt spennende, med Ole Einar Bjørndalen og alt, se det er et navn mor har fått med seg. Savnet Fred Børre Lundberg, da. Og i tillegg følte jeg definitivt på mindreverdighetskomplekset over å poste bilde av TV-skjermen på Instagram, og ikke rødkinnede barn med flagg og kakao i løypekanten, slik alle andre gjorde (men de hadde neppe vært på dansing og katekese først, og skulle neppe hente store barn på fest etter… sa hun defensivt.)

WP_20160312_013

Lørdag kveld ankom med en virkelig sjeldenhet: Middag hos min stemor, alene! Det er første gang mannen min og jeg har brukt de store som barnevakt. Eldstegutten regjerte over fjernkontrollen alene etter at de to minste var i seng. Siden eldstejenta var på bursdagsfest tok jeg bilen og sto over sakesmakingen, slik at jeg kunne være hjemme på fem minutter- og hente nevnte festdeltaker etterpå. Men sukiyakien var altså bare… herlig. Det samme var følelsen av å kunne snakke i hele setninger!

WP_20160313_003

Søndag morgen. Kremt. På onsdag fikk jeg epost fra kantor med notevedlegg og linker, takket overstrømmende og lovte å øve. Løfter er til for å holdes, derav panikk-øving klokka halv ni om morgenen.

Men hei! Ikke bare er Misericordes sicut pater fantastisk nydelig, men det er en skikkelig, skikkelig alt-stemme! Fra E og ned til G, der kan jeg like meg. Der alle andre klager over at det blir for mørkt, kan jeg endelig slappe av og senke skuldrene. Hvis bare opptakten på MI(-sericordes) hadde sittet skikkelig, så hadde det blitt riktig så vakkert. Jeg slo an tidlig de tre første gangene, men ingen av de andre altene gjorde det, så etter hvert begynte jeg å lure på om det var jeg som tok feil. Gruppedynamikk, ass.

WP_20160313_004

… men noen burde definitivt pusse skoene sine.

WP_20160313_005

Utsikt fra høyt der oppe. Jeg har jo vært en slask og unnasluntrer hele fasten, så i dag var det godt å være på plass igjen. Fastemål og refleksjoner har liksom havnet litt i bakleksa i år, dessverre. Men jeg trøster meg selv med at det er en hel uke til palmesøndag. Rekker mye på ei uke, jeg!

WP_20160313_008

Rekker mye på en dag også. Jeg fikk eldstejenta som skulle til byen med en venninne til å ta med seg Bison og levere ham ved kirken. Gubben ble kommandert på konfirmantforeldremøte, og så tok jeg og minstemann en reprise av den forestillingen som hadde vært en slik suksess med barnehagen.

WP_20160313_016

Et vakkert rom!

WP_20160313_018

… med masse mykt og hvitt og formfullt…

WP_20160313_013

… og en veldig glad gutt, selv om trøtthet gjorde ham unormalt forsiktig og beskjeden. Men jeg tror han hadde et fint gjensyn!

WP_20160313_021

Etterpå hentet vi en annen glad gutt, som hadde vært på påskeverksted og laget mye… interessant påskekunst. Wraps og sosialt samvær, og jeg merket at tolvåringen var veldig glad for å ha en fot innenfor miljøet hos de som sliter med litt av det samme. Mye prat og latter og «sees snart!».

WP_20160313_029

Vi runder av med noe ganske annet enn skiskyting. Dette er fra søndagsmiddagen hos mine svigerforeldre. Vel til rette i ny leilighet og har funnet alle TV-kanalene de trenger!

Så til tross for at jeg snublet inn i helga med uflaks, tabber, og en mørk sky av bekymring og selvmedlidenhet hengende over det ellers så gode humøret, så ble det en ganske så bra helg likevel. Jeg er takknemlig for blide småbarn, hjelpsomme store barn, tenåringer som ikke fester hele natta (virkelig: takk!!), mange i slekta som lager god mat. Og snart er vi på fjellet, med påskestemning og unger i snø, badstue og skiturer med mormor. Nei, noen ganger er det all right, for å si det med salig Børretzen.

(Men hei… mangler det ikke et aldri så lite punkt her? Noe med helgevask og rydding? Hvor ble det tid til det innimellom all hverdagslykken?

WP_20160312_011

Tja, si det. For det meste hadde vi mer enn nok med å bedrive brannslukking, og ingen av de store rakk pliktene sine. Men det tenker jeg ikke på akkurat nå. Det er ingen vits. Vi hadde en fin helg, husarbeidet går ingen steder, og for å si det med datamannen på jobben: når to voksne og seks unger roter, hjelper det ikke å tenke positivt. Så da er det bedre å ikke tenke i det hele tatt…)

Den magiske alenetiden- igjen

Jeg maser og tjater om det hele tiden: alenetid. Som i «tid med ett av barna helt alene». Tid alene med minstemann. Tid alene med eldstejenta. Operaforestilling med den ene og kino-date med den andre. Sangkurset til Turbo. Turene til barnehagen, med de dype eller mindre dype samtalene. De magiske minuttene i bilen, sammen med en mutt tenåring som svarer et ullent «grmmmfs» til alt du sier. Kort sagt: mine spede forsøk på å minimere traumene de får av å vokse opp i flokk. De skal få fullt fokus innimellom, alle sammen.

WP_20151222_016

 

WP_20151125_002

 

WP_20151018_001

 

Det hender jeg mistenker mannen min for at han skulle ønske jeg var mer opptatt av alenetid sammen med ham 😉 Og hadde det ikke vært for at vi har så ulikt søvnmønster, ville vi nok hatt mer av det også. Men litt har vi jo. Eller som jeg tørt kommenterte da vi kom løpende inn i møterommet forrige kurshelg, det aller siste paret til de to tomme stolene i ringen: – Du vet du har mange unger når du må på adopsjonsforberedende kurs for å få litt kvalitets-partid!

Den alenetiden det er aller, aller minst av, er den jeg har med meg selv. Det er sjelden, det! Synd, når man blogger. For jeg innbiller meg at det er mye inspirasjon i kaffe latte, boblebad og joggeturer i skogen, i ensom majestet. Estetikk. Gule høstblader på trærne og fargerike sushibiter. Myke håndklær og badekuler på kanten av det støvete badekaret. Feelgood-ting, liksom, som gjør det hyggelig å lese. Ikke bare smuler på kjøkkenbenken og foreldremøter og et sommerferie-Excel-ark som begynner å fylles opp.

Så i dag var planen å rette litt på akkurat det. Det var en sånn dag som egentlig så helt pyton ut, men viste seg å by på nettopp på sjansene til litt hellig alenetid, der sånne som jeg- som bor i byen og kanskje er på kaffebar en gang i halvåret- kan brife med stemningsfulle bilder av mørke vårgater og gyllent lys fra vinduene til Norð i Nygata, den kaféen jeg sist var på da eldstejenta hadde intervjusamtale for å søke utveksling. Var det i august eller september, mon tro? På Norð har de kortreist mat og økologiske teblader og sånt, og i tillegg til den magiske bloggblandingen av kaffe og melk i varierende styrkegrader og fett-innhold har de en kjernesunn avokadosmoothie som jeg faktisk har smakt. Og den var god.

 

WP_20151017_005

Omtrent sånn, bare uten den lille hånda som gjør utfall mot kaffekoppen annethvert minutt.

Der skulle jeg sitte, kanskje med en avis, kanskje med en bok, kanskje bare helt i ro. Mens tankene kunne fly fra det ene eller det andre, helt uten forstyrrelser og mas om middag og leksehjelp. Grunnen til denne atypiske luksusen ligger i skjæringspunktet mellom jobbslutt, foreldremøte om ungdomskolestart (et typisk eksempel på et foreldremøte du bare går på av ren høflighet, og for å vise at du bryr deg. Vi har én som sluttet på ungdomskolen i fjor, og én som går i niende klasse i år, vi har ikke noe skrikende behov for informasjon, for å si det sånn. Men det er dette med å stille opp og være interessert, da!), og korøvelse like etterpå. Da er det like greit å bare bli i byen, framfor å løpe hjem og løpe ut igjen.

Særlig når Gubben har god tid til å hente ungene, og jeg kan få skrevet et inspirerende  jammen-er-livet-herlig-innlegg på kjøpet. Fullt av langsomme og underfundige observasjoner. Betongvegger møter myk skinnsofa, så du kjenner cappuccinokanelet kile i nesen og det behagelig dempede jazzy-tropical-soundtracket surrer i bakgrunnen.

Feelgood. Feelgood-inspo!

WP_20160301_001

Men… her er det noe som ikke stemmer. Og som kommer til å ta litt tid.

 

Vel, så ble det ikke akkurat slik, da. Takket være en hektisk jobbdag med noen uforutsette tekniske problemer, og tilhørende stress-indusert junkfoodbehov. For ett eller annet stressa sted mellom klokke to og tre (i hvert fall akkurat på det tidspunktet jeg ser kaféturen min gå ad undas), kjenner jeg djevelen på skulderen hviske meg i øret.

Du har ikke lysssst på cappucciiiiiino, Helleeee.

Neivel?

Du har ikke lysssst på kaffe og økologisk jazzmusikk, du som drikker kaffe hele dagen og skal drikke mer på foreldremøtet og enda mer på korøvelsen.

Jaha? Hva har jeg lyst på, da? Avocadosmoothie, kanskje! Det er bra for både helsa og… håret, antagelig.

Dropp smoothien, dama. Kom igjeeeen, du fortjeeener det. Du har lysst på…

 

WP_20160301_003

Ooops, I did it again. Aspartam, MUK og store mengder kolesterolfremmende mettet fett i en herlig blanding. Neste gang blir det cortado og sjelefred, denne gangen ble det bare cola og kebab. Igjen.

Vurderer seriøst å skifte navn på bloggen til Kebabmamma. Men, neste gang blir det sikkert smoothie og dempet musikk. Kanskje.

Triumf 2015!!

and now, for something completely different … og nå, over til noe helt annet. Nemlig fjorårets virkelig store triumf. Det ene punktet der jeg kun kan notere store, røde R’er i boka, slik som min frøken (som det het den gangen) Elisabet gjorde da jeg gikk på barneskolen. En liten bit av tilværelsen som i 2015 bød på fremgang, fremgang og enda mer fremgang.

Det artigste er at det var totalt uventet.

År etter år etter år med mislykkede nyttårsforsetter og (før jeg ga opp) og sporadiske tiltak av typen «nå skal det bli orden i sakene / orden i huset / orden på pulten. Jeg skal bli mer organisert / fastere i fisken / en juicedronning som strutter av energi på de daglige løpeturene», har ført meg til følgende konklusjon: Man er som man er, i deprimerende mange tilfeller. Ikke at endring er umulig, men det er ikke gjort i en håndvending heller. Og personligheten- i hvert fall hos enkelte av oss- er rimelig hardt skrudd sammen, det skal litt til for å ommøblere der inne i skolten.

(det må jo bare med: jeg prøvde en gang FlyLady, i ren desperasjon etter å få orden i huset mitt. Jeg hadde lest mye om dette konseptet, og fått med meg såpass at mange var i helt i hundre over FlyLady og magien hun (de?) utfører. At det første rådet var «get dressed, down to the shoes» mistet meg nesten. Det er ikke akkurat det å komme seg opp av senga som er problemet her, og som nordmenn flest bruker vi ikke sko inne. Men neste dag var bedre: cleanse your sink. Sammen med dette kom en lang forklaring på hvorfor det var psykologisk viktig å ha ren utslagsvask (og sko på beina). Altså, jeg skjønner på en måte ideen. Og det nærmeste jeg kommer system i organiseringen av husarbeidet er en slags utvannet FlyLady-idé: femten minutter med smårydding hver dag, og aldrialdrialdri gå forbi noe som skal ryddes opp. Så det var ikke fullstendig bortkastet, men jeg falt av etter fire dager. Etter det besto FlyLadys funksjon for det meste av å spamme ned innboksen min. En ukes ferie uten mail= totalt kaos. Å holde det ryddig på det digitale planet har åpenbart ingen prioritet i FlyLady-universet).

Det er ikke sikkert det er noe galt med FlyLady-prinsippene i det hele tatt. Det kan like gjerne ha vært meg. Uansett: historien viser klart og tydelig at dette å forbedre seg ikke er barebare.

Og så kommer det plutselig dalende ut av det blå. En sånn skinnende, blank liten dråpe av ren, ubesudlet fremgang. Forbedring. Akkurat her begynte det bra, og gikk bare bedre. For min del tok denne mirakelgaven form av en brødform fra Lekué.

WP_20150521_011

En liten silikonbeholder verdt sin vekt i gull. Nope, jeg overdriver ikke!

 

I flere år har jeg forsøkt å ha brødbaking som en vane. Og jeg har da også bakt en del. Men det ble akkurat litt for masete: blande deig, kna deig, skitten benk, heve deig, smøre brødformer, mel i vasken… hele seansen tok akkurat litt for lang tid til at det ble noen vane. I tillegg til mine ferdigpakke-brød (et forsøk på å spare tid, men pakkene er relativt sett ganske dyre og ikke overvettes gode) baserte vi oss som regel på Simpson-brød fra Rema1000. Hvorfor Simpson? Fordi de er de største. Tro meg, dette har vi forsket mye på. Størrelsen på Simpsonbrødet forhindret likevel ikke det faktum at ett brød var akkurat litt for lite, mens to var litt for mye. Resultatet var sløseri i stor skala, av både penger og brød (selv med grønne poser til matavfall gjør det vondt å kaste rester!).

Så etter at en vennlig sjel hadde hvisket meg i øret at disse Lekué-formene virkelig var så geniale og enkle som de påsto, var saken grei. Vi prøver. I mai startet jeg på jobb igjen, og ga meg selv en Velkommen-til-verden-utenfor-babybobla-gave: to former fra Kitch’n-butikken rett ved siden av jobben.

Siden har jeg ikke sett meg tilbake. Å blande sammen ingrediensene er gjort på en-to-tre. NULL oppvask, annet enn skjeen brukt til å blande med. NULL melsøl på benkeplater eller i vasken. Og etter litt eksperimentering med grunnoppskriftene, blander jeg nå hverdagsdeigen på feelingen og får store, stort sett alltid luftige brød med fin skorpe. Annenhver dag baker jeg to, annenhver dag ett, mengden rester i den grønne posen har gått dramatisk ned. Og hvis vi tar litt hardt i og setter prisen på et brød til 10kroner kontra Simpsonsbrødets 30…. tja, det er jo penger spart, også. Fra mai i fjor og fram til nyttårsaften tror jeg vi kjøpte brød max 8-10 ganger, resten var selvproduksjon.

WP_20150522_003

Første forsøk: flatt, og like luftig som en murstein.

WP_20150523_008

Neste forsøk: ikke fullt så flate, men kanskje litt…

WP_20150523_010

… små?! 😀

Legg nå for all del merke til den nesten rene formen øverst i venstre hjørne. Nemlig, null oppvask!

WP_20150528_008

Sånn ja, nå begynner det å ligne noe. Etter en del eksperimentering med både ingredienser, væskemengde, steketemperatur og -metode, begynner Hverdagsbrødet å ta form.

 

OK, brødet ser ut som en båt. Men bortsett fra det er det en suksess fra ende til annen. Nøkkelen ligger selvsagt i at det er enkelt og lite tidkrevende, og dermed varer den nye vanen litt lenger enn de tre første euforiske dagene. Hurra! Det er heller ikke noen stor seier, av den som frembringer fanfarer og flagg. Men det er nok av planer som går i vasken, så det gjelder å sette pris på de tingene man faktisk får til! 😉

Ære være dem som tar tak i livet sitt og snur det på hodet, for min del får jeg holde meg til det jeg faktisk klarer å gjennomføre: brød i båtform.

Og hvis noen skulle være i tvil (selv om det knapt burde kunne gå an etter denne skryteposten): disse brødformene anbefales på det aller varmeste, pun intended og fullstendig reklamekronefritt. Løp og kjøp!

WP_20160110_11_03_25_Pro

Sånn ser de for det meste ut nå. Årets bittelille prosjekt skal være å prøve ut flere varianter!