Multisport Challenge!

I går- den hittil varmeste i rekken av alle varme dager på Østlandet, med 27 grader i skyggen- satte vi kursen mot Seiersten i Drøbak. Anledningen var «Drøbak Junior Challenge», en multisportkonkurranse for voksne og barn i forskjellige aldersklasser.

Her fra starten. Dette var skikkelig opplegg, med bannere og flagg og sponsede premier. Speaker og bakgrunnsmusikk. Og strålende sol!

Man blir aldri utlært som mor, og dette var helt nytt for meg. Vi har aldri vært på noe sånt. Vi har vært på friidrettsstevner, speiderturer, friluftsdager, cellohelger, menighetsturer, fotballcuper, orkesterturer, dansecamper og «Fløyte i fokus»-dager, men multisport? Aldri. Og vi hadde fortsatt å leve i uvitenhet, hvis ikke en mail hadde dumpet ned i innboksen min for noen måneder siden, fra en fjerdeklassepappa som forsøkte å sette sammen et lag for datteren sin og lurte på om Ballerinaen ville være med. Etter å ha sjekket og dobbeltsjekket kalenderen (jeg lever i evig angst rett før sommeren, og det var reell fare for kræsj med kompanivisningen her. Etter fire-fem mailer til kulturskolen var imidlertid faren avverget og kysten klar!) spurte jeg jentungen, som brukte et kvart sekund på å både si JAAAAAA og hoppe opp og ned. Ingenting i veien med engasjementet, i hvert fall.

Tre jenter lader opp før start og finpusser taktikk snakker om skolegreier og musikk og slafser appelsin før startskuddet går. Topp!

Jeg kunne lett ha overtenkt dette arrangementet. Hva skal de gjøre? Hva skal de kunne? Er dette bare lek, eller er det noe alvor her? Er de andre jentene gode, sånn at min lille dansefrøken kommer til å sinke hele laget? Sykkelen vår, den som er arvet ned fra to storebrødre før henne, er ikke den litt for stor? Hvordan skal vi… osv osv. «Heldigvis» har vi jo levd de siste ukene i evigvarende unntakstilstand, og andre kalenderkriser og arrangementer har krevd min oppmerksomhet kontinuerlig (det eneste jeg fikk gjort, var å sende av gårde en mail til de to andre pappaene og varslet om at vår deltaker ikke var spesielt god i orientering, noe som er svært moderat stressnivå til meg å være).

Det var da enda godt, for det var et veldig hyggelig og laidback arrangement, og det var slett ikke påkrevet med styr og ståk i forkant. Noen- særlig guttelag i ungdomsklassen- hadde tydeligvis vært i hardtrening fram mot denne dagen og hadde klare vinnerambisjoner. Andre var ikke fullt så drillet, men kom typisk fra idrettslag og var nok bedre forberedt enn oss. Men det var også flust av hobbydeltakere som bare ville ha det moro.

Og moro ble det! De startet med å gå en runde med sammenbundne ben, før de måtte sykle en lengre runde (her oppsto den første og eneste krisesituasjonen, da Ballerinaen klarte å slå stykker giret mot en stein. Sykkelen var totalt ubrukelig, giret og kjedet hang og slang, far måtte jogge og hente den- og frøkna var pent nødt til å løpe resten av runden mens de andre syklet. Eventuelle vinnerambisjoner gikk i døden sammen med giret, nå gjensto det bare å gjennomføre med stil). Tilbake igjen måtte de gjennom en bane med forskjellige fysiske utfordringer- presisjonskast med ball, trekke hverandre på bildekk over et jorde, åle seg gjennom gresset under lave sperringer, bære et vaklevorent byggeklosstårn over en bane i fellesskap- før de skulle jogge til et vann. Ved vannet skulle de ta seg over med line, men de fleste endte nok i vannet og svømte mesteparten av turen. Deretter mer løping- før moroa ble avsluttet med en 200 meter lang tur i det som best kan beskrives som en gjørmebekk. Med hindere, selvsagt, som de måtte forsere enten over eller under. Lukta var ubeskrivelig, og det var også synet av jentene som Iiiiiik’et og Æææææsj’et seg gjennom den surklete gjørma. Ballerinaen mistet skoen sin, og nok en gang måtte far trå til og redde utstyret (Hey! Husmora vil også ha litt kred her, for jeg reddet den gang nummer to- ved å vaske skoene og klærne så fort vi var inne av døra, og nå er de utrolig nok like fine igjen).

Prøv å gå så fort du kan på denne måten…!

Bison- som fikk gnålt seg til å ha med sykkel han også, noe som antageligvis reddet dagen hans (og dermed vår)- står storøyd og ser på deltakerne vasse gjennom gjørma.

Surkle, surkle! Litt etter dette satte tiåringen min skoen skikkelig fast i gjørmebunnen og gikk på trynet…

Her er beviset på at det var gjørme, ikke sølevann. Kladdete, grisete, illeluktende gjørme!

Alt i alt var det en kjempefin opplevelse. Lagarbeid, problemløsning, kreativitet og fysiske utfordringer, som de mestret veldig godt utfra sine ganske begrensede forutsetninger (den ene jenta hadde vært med en gang før, den andre var like helfersk som Ballerinaen). De gjennomførte løypa på presentabel tid, selv om de havnet langt fra premieplassering. De hadde det moro sammen, veldig moro! Alt trenger ikke være så innmari alvorlig bestandig. Det er så altfor lett å glemme når du er mamma til vinnerskaller som tar ting seriøst.

Og der jeg sto i den stekende sola, med tre småunger- som var forbausende tålmodige, selv om det ble mye gnål om vafler på slutten- var jeg så glad for at vi hadde sagt ja til dette. Panneklask til mor: tiåringen din er mye tøffere og sterkere enn du trodde, og viser både utpreget lagånd og evne til å ta styring når det trengs. Dette har selvfølgelig ligget der hele tiden, men blir naturligvis ikke så synlig når hele hennes treningsverden dreier seg om dans, dans og atter dans. Det var på høy tid at hun fikk løpt seg tom for luft, brølt helt fra magen av anstrengelse og bakset i gjørma, hun også. Hurra for enkle arrangementer som gir mulighet til dette, også for de som ikke kan binde seg opp til enda mer regelmessig oppmøte i hverdagen.

Heiagjengen vår- Minstemann med upåklagelig tålmodighet og treåring som heldigvis fikk med seg sykkelen og kunne suse lykkelig rundt på sletta. De hadde «Knøtte-challenge», et eget opplegg for de minste besøkende, noe som alltid gir en STOR stjerne i min bok. I år fikk vi dog ikke prøvd oss, siden de var litt for mange, litt for små og det var litt for varmt. Men kanskje neste år?

Tommel opp på alle måter! Så ja- vi skal ikke se bort fra at det blir en retur til neste år, for dette ga mersmak. Heia Team Supergirls 2019!

Høstfryd!!

Greit, så må jeg bare innrømme at vår høstutflukt til Tusenfryd var resultat av dårlig planlegging og ikke noe annet :-p På årets nest siste åpningsdag- og med neste mulige lørdag booket opp av bursdag og konsert og fotballcup allerede, var vi rett og slett nødt til å enten hive billettene i papirinnsamlinga eller hive oss selv i bilen og ta oss en minitur til Tusenfryd.

Og tror dere ikke at det ble skikkelig bra!

… selv om stemningen var satt allerede på toppen av rulletrappa.

Tusenfryd på høsten var rett og slett veldig kult, hvis man liker Halloween (vi elsker Halloween). De hadde ikke spart på effektene, det var høy og gresskar og hekser overalt, og en del egne Halloweenattraksjoner for forskjellige aldersgrupper. Vi var der jo med de tre minste, så vi fikk ikke testet de skumleste attraksjonene som har aldersgrense på 15 år, men jeg tipper det er gresselig grøsselig skummelt for ungdommer i riktig aldersgruppe!

For oss, derimot, ble det heller et par turer i Halloweenlabyrinten for de minste, der de måtte komme seg gjennom labyrinten og forbi Blobben for å levere en tryllestav fra fugleskremselet til heksa. Veldig morsomt for de minste (konseptet labyrint kjenner de jo godt til, det figurerer mye på barne-TV og i bøker, men de har aldri faktisk gått i en selv!), og tror dere ikke det vanket en premie på slutten også?

 

Blobben! Han hadde ikke noe ansikt, så han var litt skummel først, men viste seg å være ganske harmløs.

Mannen min er en særdeles tålmodig mann, men her har jeg visst gått for langt og havnet i gryta!

Det var akkurat passe mye folk. så selv om vi kom ganske sent- vi måtte ta oss en lur etter balletten tidligere på dagen, og da kunne vi like gjerne vente på niåringen som så gjerne ville være med- fikk vi kjørt en god del karuseller. Faktisk fikk jeg kjørt flere karuseller på et par timer på Tusenfryd om høsten, enn det jeg gjorde på en hel dag i Disneyland i Tokyo for mange herrans år siden. Da ble det fire-fem turer på en hel dag, og jeg husker fremdeles hvor utrolig u-festlig og u-morsomt det var å stå i kø i stekende sol i en evighet, for så å komme til… et skilt som fortalte at det var omtrent 1,5 time igjen å vente. Det slipper du på Tusenfryd selv på de verste sommerdagene- hurra for Norge!- men nå var køene enda kortere, vi fikk til og med sitte på en ekstra runde på Western-ekspressen. Det er det råeste The Terrible Two har fått prøve seg på, og det var visst fryktelig moro. Men ellers holder de seg til barnekarusellene. Stubbesnurr, marihønene, mini-radiobiler og slikt.

Jeg fikk sitte i baksetet mens disse to kjørte Bestefars Bil, for eksempel. Hmm. Jeg har kjørt Bestefars Bil en del ganger opp igjennom årene, gitt 😀

Veldig kjekt med en ordentlig stor storesøster til tider. Bison trenger litt assistanse til tider, men han er jo en liten villbass som synes fart og spenning er fryktelig moro!

… og når sant skal sies, synes jeg det er ganske moro selv. Ehem.

Temperaturmessig er det også behagelig å være i fornøyelsespark om høsten. Små og store føtter blir ikke så slitne av å gå. Oppoverbakkene føles ikke så lange. Du er ikke tørst hele tiden, og må derfor ikke tisse hver halvtime (øh, kanskje mest relevant for de aller minste). Så lenge man har godt med klær på seg og husker tynne hansker/votter om nødvendig er det ganske perfekt. Vi var jo i Tivoli i romjula for snart tre år siden, og det ble for kaldt for meg, i hvert fall. Men høst-temperaturer var helt greit! Dessuten blir det ganske stemningsfullt med lysene fra karusellene når det mørkner mot slutten av dagen. Sånn sett kunne jeg ønsket meg en times åpningstid til. Å stenge klokka 17 er tidlig.

 

Så vi skulle gjerne hatt enda litt mer grøss, for dette var gøy. Og på vei ut opplyste en glad dame over høyttaleren at en Dag 2-billett til den aller siste åpningsdagen neste lørdag koster bare 69 kroner. 69 kroner! Mindre enn en kinobillett! Vi skulle ikke…?

Nei. Nei. Nei! Det er bare ett innlegg siden jeg klagde over kombinasjonen forhåndskjøpt billett og stappfull timeplan, så det ville være en dårlig deal.

Men neste år skal vi jammen vurdere å ta den «ordentlige» og planlagte Tusenfrydturen på høsten.