… og fykende fort!

De siste ukene har vi som tidligere nevnt perfeksjonert kunsten å Gjøre Et Kjempeprosjekt ut av en helt ordinær aktivitet.

Eksempel på Gjøre Langsomt-ettermiddagssyssel: fjortis og ex-speider på vei til «elva» (som nå riktignok er på størrelse med en bekk) for å ha barkebåt-konkurranse for de små. Isflasker i sekken! En ordentlig ekspedisjon, dette!

Eksempel på fart og spenning (for alle under fire år): geit.

Dagen i dag var et strålende eksempel på nettopp dette. Etter fire sammenhengende uker Spaniavær viste værmeldingen ustabile forhold med muligheter for lyn og torden. Ergo tok Gubben og ungene en siste, sen tur ut til stranda i går kveld, og i dag måtte vi holde oss hjemme. Ballerinaen hadde laget en kake i går, de små fikk ikke være med, og Bingo! her hadde vi prosjektet vårt. Klart dere kan få bake kake! I ekte Gjøre Langsomt-modus klarte vi å bruke bortimot fem timer på kakeprosjektet:

a) planlegge innkjøp

b) gå til fruktbutikken, en halvtimes tur i småbarnsfart

c) handle sammen, de små fikk finne varene

d) stoppe på lekeplass på vei hjem

f) nødstopp på Rema siden det plutselig var sol og 32 grader likevel

g) hale oss opp bakkene

h) bake kake, med entusiastisk og innmari klissete hjelp fra de små

i) steke kake, med innslag av Pelle Politibil, og til sist

j) spise kake. Voila. Glade og fornøyde etter masse voksenkontakt springer ungene ut i sandkassa for å leke helt til det begynner å regne ti minutter senere.

— men dette var egentlig en digresjon. Langsomhet er bra- i tillegg til at det hjelper oss med å fylle og dermed overleve dagene, som jo er en fordel 😉 har det også den bonusen at vi er masse, masse sammen. Gjør ting sammen. Det høres så selvsagt ut, men jeg er i alle fall av den typen som lett kan la hodet løpe i alle retninger og la her-og-nå fly forbi. Det skal heller ikke underslås at når du er omgitt av barn absolutt hele tiden, unntatt også når du sover, kan underbevissthen søke seg mot fred og ro heller enn samvær. Og så ville jeg sittet der i etterkant og angret (rent hypotetisk, altså. Dette har selvsagt aaaaldri skjedd *host*)

Men jeg unngikk de mest åpenbare fellene i år og gikk all in i somleferiemodus, og det ble veldig bra. Jeg er rett og slett søkke fornøyd med hvordan vi har tilbragt ferien i år, innenfor de rammene vi har hatt. Vi har hatt det kjempefint, både store og små, med byggeprosjekter og sandkasserestaurant og whatnot.

Men! Det kan ikke være langsomt hele tiden. Noen ganger må ungene få se noe nytt, og vi voksne kunne satse på at underholdningen kommer annet steds fra enn bare Mor og Fars Underholdnings- og Harmoniservice A/S. Og av og til må det gå fort!

Av og til må det gå så fort som loop’en, der disse tilskuerne venter for å få et blikk av de to storebrødrene som sitter oppi.

Jeg fikk sitte i passasjer-setet i Bestefars Bil, i år også.

Vi har vært på Folkemuseet (sååå innmari varmt, men likevel moro for både store og små, selv Minstemann lyste opp ved synet av både sau og traktor!), i ekte Kjør Repeat-ånd. Det var vel omtrent som jeg husket det, men også vi voksne hadde godt av litt oppfriskning. Ungene fikk høre eventur i en av stuene, og vi kostet på oss en Hardangerlefse som var så god at vi måtte rett hjem for å lage mer (så enkelt at selv mor kan!)

Det var nok ikke det mest taktiske vi gjorde denne dagen, å vise en femåring et ekte dukkehus fra 1850-tallet i tre etasjer og med detaljer som ekte stearinlys og ordentlig spisebestikk i miniformat…

Kids will be kids. De første de legger merke til her er Gråtass.

Jeg fant et dovendyr hengende i treet ved kaféen. Rett skal være rett, det var fryktelig varmt den dagen (også).

… og selv om jeg sutrer og klager over husets permanente kaos-tilstand, kan jeg konstatere at vi lever bedre enn mine forfedre på farssiden.

Vi har tatt badebåten, noe som er langt mer uvanlig (og dermed mer spennende) enn en kjøretur til Ingierstrand.

Og vi har vært hos frisøren så Turbo fikk frisket opp klippen sin. Fest og fyrverkeri!

Flere av «sprellene» våre har vært rettet inn mot det som fascinerer de minste aller mest: dyr. Det virkelige lavkost-tiltaket var en tur til Østensjøvannet med en pose brød. Ikke akkurat action, men for en liten tass som nettopp har lært å si «And! And!» til pekeboka si, var det superspennende å få se ender på nært hold. Veldig nært hold, Østensjø-fuglene er ikke akkurat skvetne. Bison var uheldig og fikk et bitt i fingeren fra en ekstra nærgående type, men han tok heldigvis ikke skrekken. Deretter tilbragte vi tjue stekende minutter på en lekeplass før vi svettedryppende måtte innse at vi bare måtte komme oss hjem. Men vi hadde vært ute, det er saken. I tillegg til, vel, «and, and!»

Dessuten tok vi en tur til Lindeberg gård. Det er ikke akkurat flust med dyr nå om sommeren, bortsett fra ørten bur med kaniner som er på sommerferie, men vi fikk da sett geiter, sauer, kalkun, høner, og hurra!- ender som vagget rundt på tunet. Strengt tatt var det vel gjess, men nå for tiden er alt som ikke er høne eller pip-pip, «and», så da så.

Men det virkelig store var selvsagt sommerens årvisse besøk på Tusenfryd. Tanken var å besøke storebror på jobb, men han ofret heller en fridag og dro frivillig med familien i stedet- noe som selvsagt gjorde 10- og 14-åringens besøk enda bedre, der de løp av gårde til stadig skumlere atttraksjoner sammen med storebror.

Tusenfryd er alltid en höjdare, og ved hvert besøk priser jeg meg lykkelig over å bo i Norge hvor vi tross alt har mulighet til å få med oss ganske mange karuseller på en dag (besøket i Tokyo Disneyland rangerer høyt oppe på lista over opplevelser som IKKE skal kjøres på repeat, under noen omstendigheter) Dette var på torsdag, med rundt 32-33 grader da også, så det var deilig å kunne hive de små i det lille badeanlegget nederst i parken for å avkjøle dem underveis. Tusenfryd er akkurat passe stort, på en god dag akkurat passe fullt, de har mye for alle aldersgrupper og det var rett og slett en kjempefin dag for alle. Neste besøk blir nok til Halloween, mitt eneste forsett er at jeg da skal bruke mer penger i bodene, av alle ting. Men ellers ligger det an til akkurat det samme som nå- mor kjører hundre turer med marihøner og stubbekaruseller, mens hun kaster lengselsfulle blikk mot Thunder Coaster og Space Shot.

En vakker dag skal jeg komme meg ut av marihønekarusellen. Men jeg har sittet her i 19 år og ventet på mer spennende tider, likevel blir det vel et par til før jeg får gå videre til neste nivå. Som man reder, så ligger man!

****

Og snipp snapp snute, så var vår mini-staycation ute. Det er like forbløffende hver gang hvor lite vi rekker av de tankene som surrer rundt i hodet ved feriestart. Thomas-toget, for eksempel! Eller gruvetur ved Blafarveværket! Planer om Østmarka hadde jeg også, men…  Likevel, vi må si oss fornøyde med en gjennomgående hyggelig ferie, tilpasset vær (vanvittig varmt) og energinivå hos små (ekstremt varierende- bånn gass i timevis, før det plutselig er bråstopp og man er sliii-hii-ten) og store (permanent lavt, haha)

Det var en sommerferie i 2018, og nu så er den over. Men ikke helt. Det er fremdeles en måned igjen i kvasiferiemodus, så vi får se hva som skjer!

Multisport Challenge!

I går- den hittil varmeste i rekken av alle varme dager på Østlandet, med 27 grader i skyggen- satte vi kursen mot Seiersten i Drøbak. Anledningen var «Drøbak Junior Challenge», en multisportkonkurranse for voksne og barn i forskjellige aldersklasser.

Her fra starten. Dette var skikkelig opplegg, med bannere og flagg og sponsede premier. Speaker og bakgrunnsmusikk. Og strålende sol!

Man blir aldri utlært som mor, og dette var helt nytt for meg. Vi har aldri vært på noe sånt. Vi har vært på friidrettsstevner, speiderturer, friluftsdager, cellohelger, menighetsturer, fotballcuper, orkesterturer, dansecamper og «Fløyte i fokus»-dager, men multisport? Aldri. Og vi hadde fortsatt å leve i uvitenhet, hvis ikke en mail hadde dumpet ned i innboksen min for noen måneder siden, fra en fjerdeklassepappa som forsøkte å sette sammen et lag for datteren sin og lurte på om Ballerinaen ville være med. Etter å ha sjekket og dobbeltsjekket kalenderen (jeg lever i evig angst rett før sommeren, og det var reell fare for kræsj med kompanivisningen her. Etter fire-fem mailer til kulturskolen var imidlertid faren avverget og kysten klar!) spurte jeg jentungen, som brukte et kvart sekund på å både si JAAAAAA og hoppe opp og ned. Ingenting i veien med engasjementet, i hvert fall.

Tre jenter lader opp før start og finpusser taktikk snakker om skolegreier og musikk og slafser appelsin før startskuddet går. Topp!

Jeg kunne lett ha overtenkt dette arrangementet. Hva skal de gjøre? Hva skal de kunne? Er dette bare lek, eller er det noe alvor her? Er de andre jentene gode, sånn at min lille dansefrøken kommer til å sinke hele laget? Sykkelen vår, den som er arvet ned fra to storebrødre før henne, er ikke den litt for stor? Hvordan skal vi… osv osv. «Heldigvis» har vi jo levd de siste ukene i evigvarende unntakstilstand, og andre kalenderkriser og arrangementer har krevd min oppmerksomhet kontinuerlig (det eneste jeg fikk gjort, var å sende av gårde en mail til de to andre pappaene og varslet om at vår deltaker ikke var spesielt god i orientering, noe som er svært moderat stressnivå til meg å være).

Det var da enda godt, for det var et veldig hyggelig og laidback arrangement, og det var slett ikke påkrevet med styr og ståk i forkant. Noen- særlig guttelag i ungdomsklassen- hadde tydeligvis vært i hardtrening fram mot denne dagen og hadde klare vinnerambisjoner. Andre var ikke fullt så drillet, men kom typisk fra idrettslag og var nok bedre forberedt enn oss. Men det var også flust av hobbydeltakere som bare ville ha det moro.

Og moro ble det! De startet med å gå en runde med sammenbundne ben, før de måtte sykle en lengre runde (her oppsto den første og eneste krisesituasjonen, da Ballerinaen klarte å slå stykker giret mot en stein. Sykkelen var totalt ubrukelig, giret og kjedet hang og slang, far måtte jogge og hente den- og frøkna var pent nødt til å løpe resten av runden mens de andre syklet. Eventuelle vinnerambisjoner gikk i døden sammen med giret, nå gjensto det bare å gjennomføre med stil). Tilbake igjen måtte de gjennom en bane med forskjellige fysiske utfordringer- presisjonskast med ball, trekke hverandre på bildekk over et jorde, åle seg gjennom gresset under lave sperringer, bære et vaklevorent byggeklosstårn over en bane i fellesskap- før de skulle jogge til et vann. Ved vannet skulle de ta seg over med line, men de fleste endte nok i vannet og svømte mesteparten av turen. Deretter mer løping- før moroa ble avsluttet med en 200 meter lang tur i det som best kan beskrives som en gjørmebekk. Med hindere, selvsagt, som de måtte forsere enten over eller under. Lukta var ubeskrivelig, og det var også synet av jentene som Iiiiiik’et og Æææææsj’et seg gjennom den surklete gjørma. Ballerinaen mistet skoen sin, og nok en gang måtte far trå til og redde utstyret (Hey! Husmora vil også ha litt kred her, for jeg reddet den gang nummer to- ved å vaske skoene og klærne så fort vi var inne av døra, og nå er de utrolig nok like fine igjen).

Prøv å gå så fort du kan på denne måten…!

Bison- som fikk gnålt seg til å ha med sykkel han også, noe som antageligvis reddet dagen hans (og dermed vår)- står storøyd og ser på deltakerne vasse gjennom gjørma.

Surkle, surkle! Litt etter dette satte tiåringen min skoen skikkelig fast i gjørmebunnen og gikk på trynet…

Her er beviset på at det var gjørme, ikke sølevann. Kladdete, grisete, illeluktende gjørme!

Alt i alt var det en kjempefin opplevelse. Lagarbeid, problemløsning, kreativitet og fysiske utfordringer, som de mestret veldig godt utfra sine ganske begrensede forutsetninger (den ene jenta hadde vært med en gang før, den andre var like helfersk som Ballerinaen). De gjennomførte løypa på presentabel tid, selv om de havnet langt fra premieplassering. De hadde det moro sammen, veldig moro! Alt trenger ikke være så innmari alvorlig bestandig. Det er så altfor lett å glemme når du er mamma til vinnerskaller som tar ting seriøst.

Og der jeg sto i den stekende sola, med tre småunger- som var forbausende tålmodige, selv om det ble mye gnål om vafler på slutten- var jeg så glad for at vi hadde sagt ja til dette. Panneklask til mor: tiåringen din er mye tøffere og sterkere enn du trodde, og viser både utpreget lagånd og evne til å ta styring når det trengs. Dette har selvfølgelig ligget der hele tiden, men blir naturligvis ikke så synlig når hele hennes treningsverden dreier seg om dans, dans og atter dans. Det var på høy tid at hun fikk løpt seg tom for luft, brølt helt fra magen av anstrengelse og bakset i gjørma, hun også. Hurra for enkle arrangementer som gir mulighet til dette, også for de som ikke kan binde seg opp til enda mer regelmessig oppmøte i hverdagen.

Heiagjengen vår- Minstemann med upåklagelig tålmodighet og treåring som heldigvis fikk med seg sykkelen og kunne suse lykkelig rundt på sletta. De hadde «Knøtte-challenge», et eget opplegg for de minste besøkende, noe som alltid gir en STOR stjerne i min bok. I år fikk vi dog ikke prøvd oss, siden de var litt for mange, litt for små og det var litt for varmt. Men kanskje neste år?

Tommel opp på alle måter! Så ja- vi skal ikke se bort fra at det blir en retur til neste år, for dette ga mersmak. Heia Team Supergirls 2019!

Høstfryd!!

Greit, så må jeg bare innrømme at vår høstutflukt til Tusenfryd var resultat av dårlig planlegging og ikke noe annet :-p På årets nest siste åpningsdag- og med neste mulige lørdag booket opp av bursdag og konsert og fotballcup allerede, var vi rett og slett nødt til å enten hive billettene i papirinnsamlinga eller hive oss selv i bilen og ta oss en minitur til Tusenfryd.

Og tror dere ikke at det ble skikkelig bra!

… selv om stemningen var satt allerede på toppen av rulletrappa.

Tusenfryd på høsten var rett og slett veldig kult, hvis man liker Halloween (vi elsker Halloween). De hadde ikke spart på effektene, det var høy og gresskar og hekser overalt, og en del egne Halloweenattraksjoner for forskjellige aldersgrupper. Vi var der jo med de tre minste, så vi fikk ikke testet de skumleste attraksjonene som har aldersgrense på 15 år, men jeg tipper det er gresselig grøsselig skummelt for ungdommer i riktig aldersgruppe!

For oss, derimot, ble det heller et par turer i Halloweenlabyrinten for de minste, der de måtte komme seg gjennom labyrinten og forbi Blobben for å levere en tryllestav fra fugleskremselet til heksa. Veldig morsomt for de minste (konseptet labyrint kjenner de jo godt til, det figurerer mye på barne-TV og i bøker, men de har aldri faktisk gått i en selv!), og tror dere ikke det vanket en premie på slutten også?

 

Blobben! Han hadde ikke noe ansikt, så han var litt skummel først, men viste seg å være ganske harmløs.

Mannen min er en særdeles tålmodig mann, men her har jeg visst gått for langt og havnet i gryta!

Det var akkurat passe mye folk. så selv om vi kom ganske sent- vi måtte ta oss en lur etter balletten tidligere på dagen, og da kunne vi like gjerne vente på niåringen som så gjerne ville være med- fikk vi kjørt en god del karuseller. Faktisk fikk jeg kjørt flere karuseller på et par timer på Tusenfryd om høsten, enn det jeg gjorde på en hel dag i Disneyland i Tokyo for mange herrans år siden. Da ble det fire-fem turer på en hel dag, og jeg husker fremdeles hvor utrolig u-festlig og u-morsomt det var å stå i kø i stekende sol i en evighet, for så å komme til… et skilt som fortalte at det var omtrent 1,5 time igjen å vente. Det slipper du på Tusenfryd selv på de verste sommerdagene- hurra for Norge!- men nå var køene enda kortere, vi fikk til og med sitte på en ekstra runde på Western-ekspressen. Det er det råeste The Terrible Two har fått prøve seg på, og det var visst fryktelig moro. Men ellers holder de seg til barnekarusellene. Stubbesnurr, marihønene, mini-radiobiler og slikt.

Jeg fikk sitte i baksetet mens disse to kjørte Bestefars Bil, for eksempel. Hmm. Jeg har kjørt Bestefars Bil en del ganger opp igjennom årene, gitt 😀

Veldig kjekt med en ordentlig stor storesøster til tider. Bison trenger litt assistanse til tider, men han er jo en liten villbass som synes fart og spenning er fryktelig moro!

… og når sant skal sies, synes jeg det er ganske moro selv. Ehem.

Temperaturmessig er det også behagelig å være i fornøyelsespark om høsten. Små og store føtter blir ikke så slitne av å gå. Oppoverbakkene føles ikke så lange. Du er ikke tørst hele tiden, og må derfor ikke tisse hver halvtime (øh, kanskje mest relevant for de aller minste). Så lenge man har godt med klær på seg og husker tynne hansker/votter om nødvendig er det ganske perfekt. Vi var jo i Tivoli i romjula for snart tre år siden, og det ble for kaldt for meg, i hvert fall. Men høst-temperaturer var helt greit! Dessuten blir det ganske stemningsfullt med lysene fra karusellene når det mørkner mot slutten av dagen. Sånn sett kunne jeg ønsket meg en times åpningstid til. Å stenge klokka 17 er tidlig.

 

Så vi skulle gjerne hatt enda litt mer grøss, for dette var gøy. Og på vei ut opplyste en glad dame over høyttaleren at en Dag 2-billett til den aller siste åpningsdagen neste lørdag koster bare 69 kroner. 69 kroner! Mindre enn en kinobillett! Vi skulle ikke…?

Nei. Nei. Nei! Det er bare ett innlegg siden jeg klagde over kombinasjonen forhåndskjøpt billett og stappfull timeplan, så det ville være en dårlig deal.

Men neste år skal vi jammen vurdere å ta den «ordentlige» og planlagte Tusenfrydturen på høsten.