Ordknapp onsdag

… og, det er ingen som får premie for å gjette hvilket tegn denne dagen har stått i!

Endelig, en-de-lig, kunne Turbo finne frem Luciakjolen og det nye lyset (som hun fikk i kalenderen i går, ti poeng til kreative mor!). Hun som har gledet seg siden september, strengt tatt uten å vite helt hva det var hun skulle glede seg til. Det er jo et helt år siden sist, og små hoder husker ikke alle detaljer. Men hun var naturlig nok i hundre, og fordelen med fireåringer i hundre er at man for en gangs skyld ikke trenger å mase om tannpuss og påkledning. Det gikk kjapt, for å si det sånn.

Mørkt, stille, et stenk av snø (tenk, det kunne plaskregnet. Glad for at vi slapp akkurat det, i hvert fall). Men rolig er det ikke. Bak fotografen står ca ti ganger så mange biler som vanlig og prøver desperat å finne en liten luke å smette inn i, helst før toget har gått.

Vi kom tidlig (ti poeng her også, jajamennsann!), tidlig nok til å få sitteplass på benken og kunne kaste medlidende blikk på de stakkarene som kom halsende inn av døra fem minutter over litt for seint, med glitter i den ene hånda og en pakke salami i den andre. Og dette er ikke sagt i noen overlegen tone. Det har nemlig hendt både titt og ofte at den familien har vært oss 😉 Men ikke i år!

Vente, vente. Trangt og tett og ganske varmt. Bison som marker på fanget, eldstejenta som sitter tålmodig ved siden av, far som står og tripper og ser på klokka, han vil ikke at toget skal være forsinket, det er et møte klokka ni.

Og så kommer de. Cue lommetørkler og snufsing, men ingen bilder med blits, det må vente på returen når de slår på lyset. Fornuftig nok, men derfor ble mitt eneste bilde av min datter i «mørketoget» dette:

Det er altså ikke det halve (og uklare- uklart nok, håper jeg!! Skulle noen mene noe annet, så bare send meg et pling) ansiktet i bakgrunnen jeg har forsøkt å ta bilde av. Turbo er nærmest meg og har allerede gått forbi. Full pott på fotografen her, altså. Men de viktigste bildene er de som sitter i hodet.

Tynne barnestemmer, litt i utakt- det er et langt tog, så de som går først og de som går bakerst følger ikke nødvendigvis akkurat samme takt, hehe. Luciasangen, Staffan var en stalledreng, og til sist barnehagens stolthet.

Sul mare luccica l’astro d’argento

placida è l’onda, prospero è il vento

Venite all’agile barchetta mia

Santa Lucia, Santa Lucia

Eller i alle fall noe som ligner 😀

Deretter, lettere kaos. Frokostservering og lussekatter. Kaffe og småprat med pappa’n til Sigurd og mamma’n til Elida, takksigelser til personalet for enda en hyggelig Luciafrokost, for min del den 17. i rekken. Gubben har stukket av, men jeg har eldstejenta til å holde meg med selskap (og styr på ungene). Det er mange fordeler med liten aldersforskjell mellom barn, men jammen er det noen fordeler med det omvendte også!

Nei, dette er ikke enda et overforsiktig/mislykket bilde av min datter. Se bak der, se på sønnen min. Lurer litt på hvilke slutninger andre foreldre trekker om bordskikken hjemme hos oss, hehe.

Artig hvordan tenåringer tar en halv million selfies med småsøsken det ene øyeblikket, men så fort mor prøver seg er det Åh, mammaaaa 😀

Og så… tusler vi mot bussen, etter bare noen små protester fra The Terrible Two (mest fordi det er forventet, de var ikke så fryktelig opptatt av oss mens vi satt der!), og dett var dett- Lucia 2017 er i boks og det gikk ganske bra.

Men vent. Vi glemte jo selve trademark’et, hverdagsglimtet tatt klokka 07:18 i åtte kuldegrader, med frosne strømpebuksebein og gjenglemte luer og fjørti skolesekker som skal inn i bilen… For hva er det som virkelig roper Lucia, høyt og tydelig??

Kreativ bil-dekorasjon, versjon 723- «Farger i vintermørket»!

Ordknapp onsdag

Desember.

Til jobb i mørket…

 

… og hjem i mørket. Nesten, i hvert fall. Et svakt rosaskjær, ganske sikkert kunstig, fikk meg til å stanse på vei over t-banesporene og knipse et kjapt bilde.

Vi svimer rundt i halvmørket mesteparten av tida. Eller helmørket. Mørkt på vei til speideren, mørkt på vei fra trening. Mørkt til og fra jobben, dagslyset ser du knapt når du har kontorvindu inn mot bakgården.

Men det gjør ikke noe. Desembermørket er fint. Der januar er kald og hard og krevende, bærer desembermørket bud om varme kvelder i sofakroken, om fyr på peisen, duft av pepperkaker og ribbe og julerøkelse… og grantre, vi må ikke glemme grantreet. Desembermørket er ganske sikkert ikke kvalitativt annerledes enn januarmørket (eller er det noen meteorologer innom som kan arrestere meg?), men du verden hvilken forskjell forventningen utgjør på måten det oppfattes. Selv en sommerelskende frysepinn som har gode grunner til å synes sommeren er tjue ganger lettere enn vinteren kan kose seg i desembermørket.

Dagene flyr, i dag var det endelig Bisons tur til å trekke kalenderen, han har holdt på å sprekke av spenning siden første desember. Dagene flyr, vi suser av gårde mellom jobb og skole, siste ballettime, siste fiolintime, siste generalprøve før julekonsert, vi bærer på fruktfat og sjokoladekaker og små, innpakkede, skjøre hemmeligheter fra barnehagen, mens attenåringen som heldigvis ikke hadde kyssesyken likevel knasker penicilin i håp om å kunne sitte på flyet når det letter mot Paris i morgen.

Men innimellom dette kan vi hvile i treminuttersbolker, trekke pusten på vei i halvmørket, la blikket vandre langs snødekte grener, så langt fra sommerens muntre fargespill.

Det er ikke så verst, faktisk.

Ordknapp onsdag

‘Tis the season…

 

 

 

Definitivt. Sesongen for pynting, baking, for små hjelpende hender som så gjerne vil være med. Dagene da mørket ligger tett rundt huset når vi skal ut om morgenen- men jentene danser og hopper nedover bakken, det er snø, det er snø!

Det er travelt, så travelt at alle beskjeder som ikke noteres på familiekalenderen OG legges inn i Outlook med alarm går i glemmeboka. Livet minner om en sentrifuge, det går fortere og fortere, vi kommer til å snuble utslitte over målstreken siste uka før jul. I år som i fjor og året før der.

Men vi kommer i mål, slik vi alltid gjør, selv om kantene blir noe frynsete på veien. Og jammen er det mye å nyte også, midt i alt kaoset. Desember har ikke startet ennå, så det er i overkant tidlig å utrope min egen suksess ( 😀 )- men hittil ligger jeg godt an hva gjelder humør og fokus.

Hei, desember! Jeg er ikke helt klar, og skjelver litt i buksene med tanke på alt som skal skje de kommende ukene. Men jeg gleder meg også.

… og nå skal det pakkes kalendergaver, før neste stopp: senga.