Ordknapp onsdag

Sommer.

I følge kalenderen er det i tidligste laget, men det er ikke til å nekte for at sommer’n er her. Så får vi heller bare være forberedt på at den kan forsvinne igjen. Men sommer er det. Eksplosjoner av grønt som nesten dekker hele huset vårt, det er bare taket som stikker opp over tretoppene i åssiden. Det er gule, blide løvetenner over hele sletta, og noen er allerede avblomstret- til stor glede for småungene. Sommerfuglene flakser omkring og duften av syrin (også kalt sugeblomster, hvis dere ikke var klar over det) ligger tjukk over nabolaget. Sol, sol, sol. Nyt, nyt, nyt.

Mamma, er det ikke rart hvordan ALT bare er så mye bedre og enklere når det er lyst og varmt? sa 17-åringen i går kveld, der han satt i svett fotballskjorte etter trening og spiste kveldsmat ved det lange bordet i stua, som vi ennå ikke har fått ryddet bort etter konfirmasjonsselskapet.

Jo, det er rart. Eller kanskje ikke. Det er mulig det er alderen (sikkert ikke siste gang dette blir nevnt her i år… det er jo nesten så det skal bli deilig å få det overstått, den brutale overgangen fra «30-årene» til… «middelaldrende»?!), men jeg har fundert mye på årstider i år, hvor fint det er å bo i et land med fire markante årstider med hver sine gleder. Ja, selv vinteren har jo sin sjarm, noe jeg ikke minst måtte innrømme etter å ha hørt på George Winstons «December»-album.

Men sommer’n er best. Og nå er den her. Måtte den vare lenge, lenge, så lenge at det går an å hilse høsten velkommen uten et snev av bitterhet.

 

 

 

 

 

 

(det eneste som trekker litt ned, er alle avslutningene før ferien, hehe. 17. mai- check, konfirmasjon- check, men denne uka har vi avslutninger og konserter hver eneste kveld, inkludert fredag, lørdag og søndag. Vi deler oss, splitter opp, drar med én dit og sender den andre dit, bestikker småunger med kjeks og store unger med ros og/eller penger, og får tråklet det sammen på et vis. Men i alle fall de tre neste ukene er litt unntakstilstand i heimen. Jeg må innrømme at jeg stønnet litt innvendig da den siste konsertinfoen kom, den som tok knekken på fredagskvelden i sofaen sammen med min mann- men jeg vet at det kommer noen lange, late uker når eksamen er bestått, tonene spilt, applausen ferdigklappet, danseskoene lagt på hylla, vitnemålet mottatt, tårene tørket og Toro-kakene fortært. De late dagene kommer, de også, og jeg krysser alt jeg eier og har for at det blir litt finvær igjen til da!)

Ordknapp onsdag

Jadda! Tilbake i mer eller mindre vanlig rytme- eller mangel på sådan.

Eller så er det bare slik at dagens korte innlegg skriver seg selv. Det er jo lille 17. mai! Dagen som er nesten like spennende som den store. De små, og særlig femåringen, har gledet seg leeenge. 16. mai markeres grundig i barnehagen. Det er tradisjonelle 17. mai-leker med is til premie. Det er flaggheising og eget barnehagekorps, og ungene har laget egne rosetter til å ha på jakkeslaget. Pølser til lunsj. Og så er det «skrangletoget» før lunsj- toget for hele barnehagen, der alle mann alle marsjerer (ja, de som kan marsjere, da. De andre trilles i vogn) fram og tilbake på sletta og roper hurra. Senere på dagen går «det ordentlige toget», der nærskolens sporty skolekorps stiller opp og samler med seg 4- og 5-åringene fra de forskjellige barnehagene i nærheten og går en ordentlig runde.

Ikke rart Turbo har gledet seg nesten like mye som til Lucia. Og jammen var ikke værgudene skikkelig på barnehagebarnas side i år! 🙂

Storesøster viser hvordan det skal gjøres. Flagg er superviktig.

… unntatt for treåringer som nettopp har begynt å sykle til barnehagen.

Gubbevarr’mævæl, som min gamle farmor fra Gjøvik ville sagt, for en fantastisk dag! Det eneste «problemet» var at det var i overkant varmt, men jeg klager ikke. Og ungene fikk som sagt is (antagelig etter harde forhandlinger med FAU, hehe). Perfekt!

Spente barn til høyre, skolemusikk marsjerende til venstre. Så henger man seg på, og går videre til neste barnehage. Nydelig!

(for ordens skyld: jeg får ikke blåst opp bildet uten å forringe kvaliteten. Hvis noen andre får til det, så gi meg et vink’a- jeg vil så nødig gjøre meg skyldig i å publisere identifiserbare bilder av andres barn. Jeg tror som sagt dette skal være safe, men det er også det eneste bildet som kan legges ut fra dette sjarmerende toget. Men tro meg- sjarmerende er det!)

— OK, hva er det som foregår her? Minstemann er smått undrende over opptrinnet, og har ikke helt sett sjarmen med barnetog og korps. Ikke så rart kanskje, med tanke på at han først ble folkeregistrert i kongeriket i dag (det var derfor jeg ikke fikk sett Bison i skrangletoget. På det tidspunktet satt vi på Skatt Øst og ventet utålmodig på bevegelse i køen… Men nå kan vi hake av enda en formalitet, og begynner å se ende på papirarbeidet vårt) 😉

Men selv om det er toget som er stas, kaster man jo et blikk på øvrige omgivelser også. Og jeg fant, jeg fant- slettas modigste mann, som henger ut Haugesundflagg på kampdagen!

Vel hjemme igjen fikk jeg hjelp av en blid treåring til å lage… noe som minner om 17.mai-stemning. Matmessig sett er 17. mai en nedtur her i huset. Vi eter så mye is og pølse og vårruller i skolekaféen, og er så slitne etter en hel dag i Oslo sentrum og med leker og moro, at tanken på å vippe opp laks og bløtkake er helt uoverkommelig (og heller ikke særlig fristende, med tanke på at ingen er sultne likevel). Derfor jukset vi litt og lagde 17.maistemning med jordbær i dag, med en oppskrift jeg aldri har prøvd før. Forteller mer i samleinnlegg senere, men det var skikkelig godt!

Men det var ikke bare lille 17. mai, det er også dagen før 17. Hehe. Hvordan ligger vi an? Svaret er «sånn passe», her representert ved skjorte til tørk. På den annen side er dette en ganske rolig 17. mai. Ingen kafétjeneste, kake til levering eller dugnad i lekeboden etter toget. Noen av oss drar nok tidlig til byen, småguttene kommer ikke ned før det har gått omtrent hundre skoler i tog- begge skolene vi skal se kommer helt på slutten av remsa. Da får jeg også se eldstejenta igjen, hun er ute på det siste russesprellet og jeg skal rope et ekstra «Hurra» for at russetiden er over- selv om hun har vært aldri så grei. Dessuten gleder jeg meg allerede til å få av meg bunadskoene!

God 17. mai! For store og små, i by og på land, og i skauen for de som ikke orker dagen overhodet. La oss håpe på oppholdsvær, i det minste! 🙂

Ordknapp onsdag

Ooog… vi har en gjestefotograf! Hils på dette bildet fra mormor:

Den skarpe vår-sola og tilhørende kontraster gjør det litt vanskelig å se, men dette er altså Turbo med blå Minions-sekk, rosa boblejakke og hvit lue, som bøyer seg ned og ser på den nederste delen av et takrennefeste i hjørnet på kulturskolebygningen. Se nøye på den takrenna. Ser du øyne-klistremerkene? Turbo spottet det med én gang. Midt blant biler og fotgjengere og syklister, på vei til fiolintimen i hui og hast- klart man legger merke til to øyne på en takrenne!

Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: det er umulig å ikke elske fireåringer!

Og ellers, da? Uff, ikke spør 😀

Livet i Casa Endamerkaos er jo selv på en god dag rimelig hektisk, men nå sprenger vi ikke uventet skalaen for det meste. Ikke sånn å forstå at vi ikke har kontroll (jeg håper da at vi har kontroll?!), men det er den følelsen av å ha tusen ting å fortelle samtidig- om Fotballhuet som landet seg sommerjobb mot alle odds, om den manglende hundrelappen til dansekostymer, om søknaden om låneobo fra UNOF som ble innvilget (Jippi! Han får nå låne et splitter nytt, semi-profesjonelt instrument, og Gubben og jeg har nå fått et gaveproblem til konfirmasjonen. Noe vi er veldig takknemlige for!), om at jeg tror jeg kommer i mål på jobben og synes det nesten er litt trist at jeg misser flyttingen til nye lokaler, men samtidig er så gørrsliten at jeg knapt er i stand til å plusse to pluss to uten å få fem. Attest til bestemor med tillatelse til å ta tiåringen og fjortenåringen ut av landet er utstedt, så hun slipper å bli stoppet i passkontrollen med mistanke om kidnapping. Jeg MÅ klippe meg før vi drar, og jeg MÅ kjøpe meg en bukse, eller kanskje to, som ikke har hull øverst på det høyre låret. Eldstejenta har kjøpt interrailbillett og er i full gang med planlegging av en lang Europatur sammen med to gode venner (erstatning for russefeiring. Jeg er IKKE lei meg, selv om jeg innerst inne kunne ønsket meg at de droppet Istanbul og Balkan… #hønemor), men aller først er drodling av løsninger på logistikkproblemene tilhørende Danmarksturen, der hun er ønsket på to forskjellige steder samtidig.

Iiik. Gaver! Japangaver og antageligvis Sør-Afrika-gaver også. Det er helt sikkert vanlig å ha med gaver. Hva, hvilke, hva er for mye og hva er for lite? Må lese.

Tankene, altså de tankene som ikke bare er «Hvem, hva, hvor, når (og hva har jeg glemt?)», drukner jo i alt som skjer. Det er synd. For eksempel har jeg ganske mange semi-interessante- tror jeg, ubeskjedent nok- tanker om fireåring og spilleopplæring, nå som Turbo har hatt vikarer i en periode og vi har prøvd ut mye forskjellig for å holde oss til de ti daglige minuttene med øving. Jeg har testet ørten forskjellige innfallsvinkler, med forskjellig resultat, og gjort meg en del erfaringer om hva som fenger og hva som ikke gjør det, hva som driver motivasjon og hvor grensen går mellom å sette krav og å drive med lek, om barns forskjellige personlighetstyper og hvordan man må tilpasse ting og.. ja. Ting som krever mer enn fem minutter, og jeg har jo aldri mer enn fem minutter (ok, femten, hvis jeg drøyer leggetida uforsvarlig langt over 22:00, med påfølgende skallebank dagen derpå).

Ja, og så toppen av kransekaka, da. Det kom jo aldri noe svar på auditionsøknaden til Ballerinaen- akkurat som jeg forutså. Og i slutten av februar skulle uttaket være ferdig. Desto større var overraskelsen over mailen som dumpet inn i innboksen i kveld. Invitasjon til audition! Hæ, hva, hurra?

… for Turbo. *ka-boom* 🙁

… den 22. mars. *dobbelt-ka-boom* 🙁 🙁

Som den passe ansvarlige personen jeg er, mailet jeg umiddelbart tilbake og sa at vi måtte trekke søknaden på grunn av fire ukers reise. Litt trist, men hallo- det er garantert 400 søkere og det eneste fornuftige er jo å bare takke nei til noe som uansett ikke blir noe av.

… hvorpå jeg får tilbud om mandag morgen i stedet. #fårvirra 🙁 🙂

Whoa. Jeg kommer ikke å si noe til den forsmådde tiåringen om denne første runden, i tilfelle Turbo ikke går videre. Sjansen for det er mikroskopisk. Ærlig talt er jeg også usikker på om vi har lyst til å barke i vei på noe barneskuespiller-karriere, selv om Fotballhuets kompis visstnok tjente gode penger på å være nissegutt i Snøfall. Ikke at det er noen overhengende fare for at akkurat min datter er så blendende sjarmerende at hun danker ut de 399 andre, men bare tanken på et innspillingsregime gjør meg svett og panisk. Egentlig er det en tap-tap-situasjon: kjipt hvis hun ryker ut og skremmende hvis hun går videre. Men sånn er det, og vi møter selvfølgelig på mandag. Det blir en fin oppladning til 17 timers flytur. Haha!

… på den positive siden har vi snart gravd ut tilhengeren, så den kan tømmes før avreise. Så det, så! Dette bildet er forresten den perfekte påminnelse om at 17 timers flytur er en liten pris å betale for å slippe vekk fra toppen av den nordlige halvkule. Pfføy!

Contemporary art, eller bare flyttekunst? De fine blomstene har møtt døden i søpla, inne i det rommet som før var fullt av arkiv og permer, og nå er så tomt at ekkoet gjaller mellom veggene bare du hvisker i telefonen. Adjø, Torggata. Morgendagens lønningspils er byttet ut med gravøl, som alle skal på…

… i hvert fall de som ikke skal på sangkurs med småbarn. #storyofmylife #heltgreitfaktisk

Min avskjed med arbeidsplassen min gjennom ni år, ble dette. Jeg har hatt lyst til å sette opp en slik lapp siden jeg begynte her, og med to dager igjen på adressen innså jeg at det måtte handles raskt. Barslig? Joda. Men jeg sier som engelskmannen: du har ikke mer moro enn du har på deg selv.

Og for de som måtte sitte igjen med en nagende følelse av at jeg har glemt Gutt Z oppi det hele, så har jeg ikke det. Både Gubben og jeg tenker på ham sånn mer eller mindre hele tiden, og gleder oss noe helt vanvittig. Men det spørs vel om ikke den helt reelle forståelsen ikke synker inn før vi lander i Cape Town om bare seks dager. Seks dager! Og fordelen med å ha det travelt er som kjent at tiden flyr fort. Med vårt tempo er vi på plass under sola før vi vet ordet av det. Takk og lov.

God onsdag til alle, og antageligvis god helg. Skjønt, man skal aldri si aldri! 🙂