Ordknapp onsdag

— Mammaaaah, hvorfor tar du bilder hele tiden? *ler og himler med øynene*

— Hæ? Det er jo åpenbart. Dette er et historisk øyeblikk. Ja, faktisk. Jeg overdriver ikke, historisk! Du ler du, men jeg lover deg om noen år er det du som står der og tar bilder, snufser og hulker. Det går fortere enn du tror, det, ja! Bare vent og se!

— Du, assa.

*vi går en stund i stillhet*

— Hæ, tar du VIDEO??! Av meg som går bortover veien? Jeez…!

Dette er min datter med den aller, aller første flyttekassa i retning St. Hanshaugen. Jeg går bak, med en North Face-bag stappet full av klær, toalettartikler og franske vinglass, og en lampe. Vi er på vei til 37-bussen med det første av mange flyttelass.

Min datter gjorde AKKURAT det jeg selv gjorde for omtrent tjue år siden. Pakket optimistisk en hel kasse full av dill og tall, kjente på den og tenkte at den var «litt tung», men ikke så tung, det går sikkert bra. Og holdt naturligvis på å ta knekken på både fingre, armer og skuldre underveis. Klassisk nybegynnertabbe, som alle skal igjennom på et eller annet tidspunkt.

Hun flytter ikke før på fredag. Men rommet hennes sto tomt, hun hadde fått nøkkel og vi kunne så smått begynne innflyttingen allerede nå. Så tar vi det i løpet av noen dager og i verste fall helgen, og så er det klart for En Eller Annen Veldig Stor Og Følelsesladet post. Men i første omgang var det tøft nok med den aller første flyttekassa…

Uten skam og blygsel forsøker jeg å guilt-trippe ungen, sånn at hun kanskje synes det er litt trist å flytte hjemmefra og kanskje ombestemmer seg. Bittelitt trist er det vel? En smule??

Nope, det funket ikke. Hun er strålende fornøyd, og ser fram til å stå på egne bein og begynne voksenlivet på ordentlig akkurat her, i dette rommet, i denne bygården.

Mor er trist. Datter er glad. Akkurat slik det skal være 😉

Ordknapp onsdag

Veldig ordknapp 😉

Det er heftige dager her nå- med barnehageinnkjøring på dagtid og full rulle på ettermiddagen. Jeg ser også at ukerytmen fra i fjor holder seg, med kaos-bananas i ukas begynnelse og gradvis nedtrapping mot helgen. Det blir ikke mye tid til å pusle ved pc’en (annet enn å bestille skolebilder, laste ned noter, sjekke Det Sorte Hullet i nettbanken, logge inn i fjørti portaler for å få orden på lekser, øvelser osv osv) mellom søndag og onsdag, men det ligger noen kladder og venter på ukeslutt. Da skal jeg også svare på de hyggelige kommentarene etter forrige innlegg- til info går barnehagestart pent, pyntelig- og over all forventning! Men vi tar det rolig. Vi har goood tid.

I mellomtiden må jeg bare slenge inn et politisk ukorrekt Ordknapp onsdag-øyeblikk. Tittelen er altså IKKE «Den skal tidlig krøkes…

…  som god Fortnite-spiller skal bli»

Men ja, dette er et glimt fra uka som gikk. 100% ekte. Ikke noe jeg er spesielt fornøyd med, men før leserne måtte begynne å kladde bekymringsmeldingen må jeg bare presisere følgende: Minstemann sitter der i kanskje halvannet minutt før han går lei. Han skjønner nemlig ikke bæret av hva som skjer på skjermen, det er totalt uinteressant (derimot er det enkelte av mine litt større barn som ikke kan være til stede når storebror spiller. Det er vel derfor han sitter der midt på lyse dagen sammen med minstemann. Noen er senere hjemme på grunn av aktiviteter, så da skynder eldstesønnen seg å spille mens det er (nesten) fri bane).

Det er litt morsomt, vi er sånn ca den eneste familien jeg kjenner som ikke har eid en spillkonsoll før 17-åringen gikk til innkjøp av en brukt Playstation for sin første sommerjobb-lønning. Det har ikke vært vits i. Ungene er altfor travle, eller har vært altfor travle, og ingen av dem har vært spesielt interessert heller. Den ene som kanskje har savnet muligeheten for å game er han som jaffal ikke skal ha noen konstant TV-spill-fristelse tilgjengelig (vi krangler mer enn nok om PC og mobil som det er, ellers takk!), de andre har ikke egentlig brydd seg. Før eldstemann tydeligvis har fått spillglade venner på vgs og tok grep sjøl, for egne penger. Han spiller sjelden, da, for han er fremdeles en travel fyr, og dessuten litt for glad i å legge seg tidlig til å kunne sitte oppe om natta (ja, for i tillegg til å mangle spillkonsoll har vi- shock horror- bare én TV, og fram til Far skrur av eller går og legger seg er det null sjanse for å få spille der). Men noen ganger logger han seg på, når kysten er klar og de mest påvirkelige søsknene ikke svirrer rundt ham. Minstemann er ikke stor nok til å tilhøre den kategorien… ennå 😀

En annen grunn til at jeg lar dem sitte der, er dette:

Brotherly love, man!

Det jeg tror Minsten får ut av de korte minuttene foran TV-skjermen sammen med eldstemann, er en følelse av kameraderi. De er gutta, lissom (det sier i alle fall storebror, og klemmer lillebror inntil seg og dunker ham litt kameratslig på skulderen. Og minstemann gliser, dette er kult)

Dette er sikkert ikke anbefalt, men så lenge det er snakk om noen minutter i uka, toppers, lar jeg det passere med god samvittighet. Relativt god samvittighet, i hvert fall. For å si det sånn, det er mye annet jeg har mer dårlig samvittighet for, haha, men det får bli til en annen gang.

Ordknapp onsdag: SOPP

Høst, ditt navn er sopp.

Nei, det er ikke matauk og traktkantareller det er snakk om. Dessverre. Selv om  misunnelse og beundring bobler om kapp når jeg ser mine venners velfylte soppkurver på Facebook og Instagram, har jeg aldri kommet så langt som til å faktisk… gjøre noe med det. En vakker dag… 😉

I mellomtiden finner vi likevel mye glede i sopp. Bare fordi den er så… soppete. Soppete og morsom! Likheten mellom sopp og store maskiner er kanskje ikke så slående sånn ved første øyekast, men den er der: det er helt umulig å haste forbi uten å stoppe og se på.

Her, for eksempel, fant vi en fluesopp på vei til barnehagen. Turbo kan informere om at fluesopp er giftig, for de har de lært på turklubben for femåringer. Hun lekser opp for Bison om at det er superviktig å vaske hendene etter å ha tatt på røde sopper med hvite prikker, eller så kan man faktisk DØ AV DET (litt usikker på sannhetsgehalten i dette, men på den annen side kan fireåringer når som helst trenge en påminnelse om å vaske hender, så jeg lar det ligge 😉 )

Mens vi haster nedover fra Gaustad for å rekke pianotimen, er det bom stopp. Bison har funnet Noe Viktig. Noe Viktig viser seg å vokse langs gjerdet til naboen, og vi bare mååå koste på oss i alle fall et bittelite soppestopp!

— Se, mamma!

Hva da, tenker jeg, som er mest opptatt av å få parkert lillebrors vogn et sted med nok tak over til at den ikke blir altfor våt hvis det begynner å regne. Jeg ser ned, på vogna, på lillebror, på veske og tutekopp og hundreogørti poser, men femåringen min har blikket med seg. Og går dermed ikke glipp av de ekstra morsomme soppene, de som vokser oppe i et levende tre! Altså, wow!

Sopp i plenen har vi også fått. Et sikkert høsttegn, det også. Men jeg tror jammen jeg skal skygge banen når Gubben (= den minst likegyldige personen på dette feltet, han som føler i det minste et lite fnugg av ansvar for det bedrøvelige området utenfor huset som kalles for «plen») barker sammen med Soppoholikerne våre, i en kamp om å klippe gresset kontra la soppene være i fred. Det aner meg at det blir full krig som ender at min mann danser en skjev tango over gressmatta i et forsøk på å klippe plenen rundt soppene.

I’m outta here, man! 😀