Ordknapp onsdag

Veldig ordknapp 😉

Det er heftige dager her nå- med barnehageinnkjøring på dagtid og full rulle på ettermiddagen. Jeg ser også at ukerytmen fra i fjor holder seg, med kaos-bananas i ukas begynnelse og gradvis nedtrapping mot helgen. Det blir ikke mye tid til å pusle ved pc’en (annet enn å bestille skolebilder, laste ned noter, sjekke Det Sorte Hullet i nettbanken, logge inn i fjørti portaler for å få orden på lekser, øvelser osv osv) mellom søndag og onsdag, men det ligger noen kladder og venter på ukeslutt. Da skal jeg også svare på de hyggelige kommentarene etter forrige innlegg- til info går barnehagestart pent, pyntelig- og over all forventning! Men vi tar det rolig. Vi har goood tid.

I mellomtiden må jeg bare slenge inn et politisk ukorrekt Ordknapp onsdag-øyeblikk. Tittelen er altså IKKE «Den skal tidlig krøkes…

…  som god Fortnite-spiller skal bli»

Men ja, dette er et glimt fra uka som gikk. 100% ekte. Ikke noe jeg er spesielt fornøyd med, men før leserne måtte begynne å kladde bekymringsmeldingen må jeg bare presisere følgende: Minstemann sitter der i kanskje halvannet minutt før han går lei. Han skjønner nemlig ikke bæret av hva som skjer på skjermen, det er totalt uinteressant (derimot er det enkelte av mine litt større barn som ikke kan være til stede når storebror spiller. Det er vel derfor han sitter der midt på lyse dagen sammen med minstemann. Noen er senere hjemme på grunn av aktiviteter, så da skynder eldstesønnen seg å spille mens det er (nesten) fri bane).

Det er litt morsomt, vi er sånn ca den eneste familien jeg kjenner som ikke har eid en spillkonsoll før 17-åringen gikk til innkjøp av en brukt Playstation for sin første sommerjobb-lønning. Det har ikke vært vits i. Ungene er altfor travle, eller har vært altfor travle, og ingen av dem har vært spesielt interessert heller. Den ene som kanskje har savnet muligeheten for å game er han som jaffal ikke skal ha noen konstant TV-spill-fristelse tilgjengelig (vi krangler mer enn nok om PC og mobil som det er, ellers takk!), de andre har ikke egentlig brydd seg. Før eldstemann tydeligvis har fått spillglade venner på vgs og tok grep sjøl, for egne penger. Han spiller sjelden, da, for han er fremdeles en travel fyr, og dessuten litt for glad i å legge seg tidlig til å kunne sitte oppe om natta (ja, for i tillegg til å mangle spillkonsoll har vi- shock horror- bare én TV, og fram til Far skrur av eller går og legger seg er det null sjanse for å få spille der). Men noen ganger logger han seg på, når kysten er klar og de mest påvirkelige søsknene ikke svirrer rundt ham. Minstemann er ikke stor nok til å tilhøre den kategorien… ennå 😀

En annen grunn til at jeg lar dem sitte der, er dette:

Brotherly love, man!

Det jeg tror Minsten får ut av de korte minuttene foran TV-skjermen sammen med eldstemann, er en følelse av kameraderi. De er gutta, lissom (det sier i alle fall storebror, og klemmer lillebror inntil seg og dunker ham litt kameratslig på skulderen. Og minstemann gliser, dette er kult)

Dette er sikkert ikke anbefalt, men så lenge det er snakk om noen minutter i uka, toppers, lar jeg det passere med god samvittighet. Relativt god samvittighet, i hvert fall. For å si det sånn, det er mye annet jeg har mer dårlig samvittighet for, haha, men det får bli til en annen gang.

Ordknapp onsdag: SOPP

Høst, ditt navn er sopp.

Nei, det er ikke matauk og traktkantareller det er snakk om. Dessverre. Selv om  misunnelse og beundring bobler om kapp når jeg ser mine venners velfylte soppkurver på Facebook og Instagram, har jeg aldri kommet så langt som til å faktisk… gjøre noe med det. En vakker dag… 😉

I mellomtiden finner vi likevel mye glede i sopp. Bare fordi den er så… soppete. Soppete og morsom! Likheten mellom sopp og store maskiner er kanskje ikke så slående sånn ved første øyekast, men den er der: det er helt umulig å haste forbi uten å stoppe og se på.

Her, for eksempel, fant vi en fluesopp på vei til barnehagen. Turbo kan informere om at fluesopp er giftig, for de har de lært på turklubben for femåringer. Hun lekser opp for Bison om at det er superviktig å vaske hendene etter å ha tatt på røde sopper med hvite prikker, eller så kan man faktisk DØ AV DET (litt usikker på sannhetsgehalten i dette, men på den annen side kan fireåringer når som helst trenge en påminnelse om å vaske hender, så jeg lar det ligge 😉 )

Mens vi haster nedover fra Gaustad for å rekke pianotimen, er det bom stopp. Bison har funnet Noe Viktig. Noe Viktig viser seg å vokse langs gjerdet til naboen, og vi bare mååå koste på oss i alle fall et bittelite soppestopp!

— Se, mamma!

Hva da, tenker jeg, som er mest opptatt av å få parkert lillebrors vogn et sted med nok tak over til at den ikke blir altfor våt hvis det begynner å regne. Jeg ser ned, på vogna, på lillebror, på veske og tutekopp og hundreogørti poser, men femåringen min har blikket med seg. Og går dermed ikke glipp av de ekstra morsomme soppene, de som vokser oppe i et levende tre! Altså, wow!

Sopp i plenen har vi også fått. Et sikkert høsttegn, det også. Men jeg tror jammen jeg skal skygge banen når Gubben (= den minst likegyldige personen på dette feltet, han som føler i det minste et lite fnugg av ansvar for det bedrøvelige området utenfor huset som kalles for «plen») barker sammen med Soppoholikerne våre, i en kamp om å klippe gresset kontra la soppene være i fred. Det aner meg at det blir full krig som ender at min mann danser en skjev tango over gressmatta i et forsøk på å klippe plenen rundt soppene.

I’m outta here, man! 😀

Ordknapp onsdag

Her om dagen fant jeg meg selv nok en gang sittende på en sidelinje på et nesten folketomt, hustrig fotballanlegg i Oslo. Det er jo også noe å bruke kveldene på, sa mannen min, som kanskje heller ville ønsket at jeg for eksempel var hjemme og ryddet inn i oppvaskmaskinen eller delte litt ost og kjeks, eller i det minste satt og knatret på PC’en i sofaen. Greit at det er fint å se guttungen spille og bra med foreldreengasjement og sånt, men må du gå på hver eneste kamp?

Det Gubben har glemt (siden det ikke er han som går rundt med hele kalenderen i hodet og er tilhørende smånevrotisk), er at det snart er tid for pianokurset mitt, og da mister jeg resten av fotballsesongen. Kanskje jeg får med meg aller siste kamp, hvis jeg er heldig. Og det er rart med det, når høsten kommer snikende og lufta får det kjølige draget, så dras jeg mot sidelinja av gammel vane, som en tilårskommen hund. Gammel vane vond å vende. Her har jeg stått i sol og regn og snø siden 2006. September bli’kke helt det samme uten fotballen.

Kveldens åsted: Oppsal Arena. Ekstrabonus for mitt vedkommende er at i den høye blokka bak der, helt øverst, bodde faren min da han var nyskilt og nyinnflyttet i byen. Der var jeg på besøk annenhver helg, med turer rundt Østensjøvannet og påfølgende McDonald’s (standard samvær på åttitallet, tror jeg). Blokka er freshet opp siden den gang, da, og prisen er nok noe helt helt annet enn den leiligheten min far knapt fikk solgt for knapper og glansbilder under boligkrakket tidlig på nittitallet.

Dagene kan fremdeles lure oss til å tro at det er litt sommer igjen til oss. Men kveldene lyver ikke. Høsten står og skraper på døra, med mørke kvelder og stadig mer rødmende løv i trærne.

Et glimt av selvinnsikt, sånn helt plutselig. Jeg er jo kronisk dårlig til å bruke penger på klær. Men kanskje det har sin underbevisste årsak. Det ville være dumt å bruke mange tusen på å kjøpe en fancy kåpe, når du på ett eller annet tidspunkt kommer til å ende på rumpa i en rufsete trapp langs en bane et sted. 😉

 

Resultatmessig ble det en skuffende kveld. Det var heller ikke sånn superimponerende spill, vi snakker om to andrelag som vaker rundt midten på tabellen i en av de nedre divisjonene. Det spiller ingen rolle. Overhodet ikke. Mor er stolt som en hane, eller rettere sagt høne. Hønemor.Jeg er glad i å se kamper, kanskje gladere enn jeg burde være, det er på grensen til skremmende at ingen var mer lettet enn jeg da guttungen bestemte seg*** for å fortsette med hobbyfotball framfor å legge opp. Og selv om han tolererer mitt nærvær fremdeles- på disse kampene nesten uten publikum- så kan det tenkes at det går en grense her et sted for hvor lenge mor kan troppe opp på sidelinja. Jeg vil jo ikke gjøre sønnen min til latter, når bedriftslaget Kvikk & Rask Entreprisefotball eller Hasle-Løren Old Boys himler med øya over hu derre krokete hvithårede dama som alltid står med en kopp overpriset, besk kaffe og heier og fremdeles tror at lillegutt ender på landslaget en vakker dag.

Jeg finner en smule trøst i vissheten om at jeg ikke er alene. Elizabeth Foss postet nettopp på Facebook at hun nå hadde innsett at hun kunne slette alle resultat-appene og sports-snarveiene på telefonen sin, gutta hadde blitt store, blitt voksne, dratt til college, sistemann hadde sluttet å spille i nærkretsen… og likevel ble fingeren bare hengende over delete-knappen. Når det kom til stykket, orket hun ikke å slette dem riktig ennå. Hun har min sympati.

Mødre i et nøtteskall: vi får barn, vi klager, vi er slitne, vi synes det er stress, og så blir det litt mindre stress, og så enda mindre stress, og så en forferdelig dag innser vi at stresset snart er borte OG HVOR I ALL VERDEN BLE DET AV ALT DET FINE STRESSET MITT??!

Lost cases, asså! 😀

*** Presisering: i beslutningsprosessen har jeg sagt minst 170 ganger- og mener dypt og inderlig- at dette var hans beslutning, slik alle store livsvalg for større barn skal og må være. Jeg mener IKKE at vi mødre har noen martyr-rolle å spille i slike sammenhenger, ved å utøve press, trusler eller (aller verst) følelsesmessig manipulasjon når ungene skal velge studier, aktiviteter, linje på videregående og slike ting. Deres liv, deres interesser, deres valg. Så dette er avklart på hjemmebane, altså, og selv om kveldens sentimentale pip ikke overrasker mine barn, vet de også at sentimentale pip ikke skal tillegges større vekt 😉