Ordknapp onsdag

Her om dagen fant jeg meg selv nok en gang sittende på en sidelinje på et nesten folketomt, hustrig fotballanlegg i Oslo. Det er jo også noe å bruke kveldene på, sa mannen min, som kanskje heller ville ønsket at jeg for eksempel var hjemme og ryddet inn i oppvaskmaskinen eller delte litt ost og kjeks, eller i det minste satt og knatret på PC’en i sofaen. Greit at det er fint å se guttungen spille og bra med foreldreengasjement og sånt, men må du gå på hver eneste kamp?

Det Gubben har glemt (siden det ikke er han som går rundt med hele kalenderen i hodet og er tilhørende smånevrotisk), er at det snart er tid for pianokurset mitt, og da mister jeg resten av fotballsesongen. Kanskje jeg får med meg aller siste kamp, hvis jeg er heldig. Og det er rart med det, når høsten kommer snikende og lufta får det kjølige draget, så dras jeg mot sidelinja av gammel vane, som en tilårskommen hund. Gammel vane vond å vende. Her har jeg stått i sol og regn og snø siden 2006. September bli’kke helt det samme uten fotballen.

Kveldens åsted: Oppsal Arena. Ekstrabonus for mitt vedkommende er at i den høye blokka bak der, helt øverst, bodde faren min da han var nyskilt og nyinnflyttet i byen. Der var jeg på besøk annenhver helg, med turer rundt Østensjøvannet og påfølgende McDonald’s (standard samvær på åttitallet, tror jeg). Blokka er freshet opp siden den gang, da, og prisen er nok noe helt helt annet enn den leiligheten min far knapt fikk solgt for knapper og glansbilder under boligkrakket tidlig på nittitallet.

Dagene kan fremdeles lure oss til å tro at det er litt sommer igjen til oss. Men kveldene lyver ikke. Høsten står og skraper på døra, med mørke kvelder og stadig mer rødmende løv i trærne.

Et glimt av selvinnsikt, sånn helt plutselig. Jeg er jo kronisk dårlig til å bruke penger på klær. Men kanskje det har sin underbevisste årsak. Det ville være dumt å bruke mange tusen på å kjøpe en fancy kåpe, når du på ett eller annet tidspunkt kommer til å ende på rumpa i en rufsete trapp langs en bane et sted. 😉

 

Resultatmessig ble det en skuffende kveld. Det var heller ikke sånn superimponerende spill, vi snakker om to andrelag som vaker rundt midten på tabellen i en av de nedre divisjonene. Det spiller ingen rolle. Overhodet ikke. Mor er stolt som en hane, eller rettere sagt høne. Hønemor.Jeg er glad i å se kamper, kanskje gladere enn jeg burde være, det er på grensen til skremmende at ingen var mer lettet enn jeg da guttungen bestemte seg*** for å fortsette med hobbyfotball framfor å legge opp. Og selv om han tolererer mitt nærvær fremdeles- på disse kampene nesten uten publikum- så kan det tenkes at det går en grense her et sted for hvor lenge mor kan troppe opp på sidelinja. Jeg vil jo ikke gjøre sønnen min til latter, når bedriftslaget Kvikk & Rask Entreprisefotball eller Hasle-Løren Old Boys himler med øya over hu derre krokete hvithårede dama som alltid står med en kopp overpriset, besk kaffe og heier og fremdeles tror at lillegutt ender på landslaget en vakker dag.

Jeg finner en smule trøst i vissheten om at jeg ikke er alene. Elizabeth Foss postet nettopp på Facebook at hun nå hadde innsett at hun kunne slette alle resultat-appene og sports-snarveiene på telefonen sin, gutta hadde blitt store, blitt voksne, dratt til college, sistemann hadde sluttet å spille i nærkretsen… og likevel ble fingeren bare hengende over delete-knappen. Når det kom til stykket, orket hun ikke å slette dem riktig ennå. Hun har min sympati.

Mødre i et nøtteskall: vi får barn, vi klager, vi er slitne, vi synes det er stress, og så blir det litt mindre stress, og så enda mindre stress, og så en forferdelig dag innser vi at stresset snart er borte OG HVOR I ALL VERDEN BLE DET AV ALT DET FINE STRESSET MITT??!

Lost cases, asså! 😀

*** Presisering: i beslutningsprosessen har jeg sagt minst 170 ganger- og mener dypt og inderlig- at dette var hans beslutning, slik alle store livsvalg for større barn skal og må være. Jeg mener IKKE at vi mødre har noen martyr-rolle å spille i slike sammenhenger, ved å utøve press, trusler eller (aller verst) følelsesmessig manipulasjon når ungene skal velge studier, aktiviteter, linje på videregående og slike ting. Deres liv, deres interesser, deres valg. Så dette er avklart på hjemmebane, altså, og selv om kveldens sentimentale pip ikke overrasker mine barn, vet de også at sentimentale pip ikke skal tillegges større vekt 😉

Ordknapp onsdag

Bildet er tatt bakovervendt fra vårt ståsted. Det er han som er bak oss, vendt feil vei, og med null intensjon om å gå videre med det aller første.

Treåringens livsfilosofi: det finnes aldri et tidspunkt der det ikke passer å stoppe for å se på Store Maskiner. Aldri.

Sent ute? Pytt!

Regner det? Vi er jo allerede våte?

Bråker det? Bare tøft det, vel!

Utålmodig storesøster/mamma/pappa/hvemsomhelst? Folk ass! Vet ikke å sette pris på livets goder. Henger seg opp i detaljer som tid og vær. Forter seg og forter seg når det ikke er nødvendig en gang.

Det er vanskelig nok å gå forbi store maskiner som står stille. Er de i bevegelse, hvis det sitter noen inni førerhuset og graver opp store steiner, for eksempel, så er det fysisk umulig. Må stoppe, bare mååå stoppe.

Og mamma? Mamma må vente. Bare må vente. Eller, jeg kunne jo tatt på meg strengestemmen og mast. Tatt ham i hånda og tvangs-leid ham videre. Appellert til empatien ved å påpeke at vi andre ikke synes det er sånn superbehagelig å stå der i regnet med våte jakker og surklete sko. På den annen side- han har uansett rett, vi er jo allerede våte. To minutter fra eller til spiller heller ikke all verdens rolle. Han får få denne gleden, og når vi går videre kan jeg prise meg lykkelig over at vi det minste er over den fasen der han ville posere og ta bilde ved siden av hver eneste gravemaskin, lastebil, traktor og gressklippebil han kom over 😀

Han blir stående et par minutter, før han vinker til føreren og kommer småløpende mot oss. Det var dagens magiske øyeblikk for Bison, snaaart 4 år, den 22. august 2018.

Ordknapp Onsdag

… på en torsdag, denne uka også. Er det dette som kalles feriemodus?

Tja, kanskje. Men like mye er årsaken mer prosaisk- det ble som jeg trodde, nesten umulig å få tid til å sitte i fred og ro og skrive. Forrige innleggs fredelighet varte i ti minutter, og siden har det ikke vært flere slike stunder, haha! Halv ti var jeg ferdig med leggingen i dag, da sovnet endelig sistemann tungt nok til at det gikk an å snike seg ut. Vi holder egentlig hardt på leggetiden i ferien (og gudene skal vite at ungene holder hardt på oppvåkningen i halv sekstiden, gjesp!), men heten slår jo både voksne og barn fullstendig ut og ungene sovner av ren utmattelse i løpet av dagen. Aldri samtidig, naturligvis. Denne uvanlige dagsovingen gjør sitt til at legginga drar ut, og så har vi det gående.

Dette høres verre ut enn det er 😉 Vi har det koselig, vi, med våre små eventyr og ekspedisjoner rundt i byen, det er stort sett lite klaging og gnål og ganske mye idyll og hjemmelaget lure-is av frossen juice. Men det krever tilrettelegging, og det tar hele dagen. Om kvelden er det som regel noen store som dukker opp, i går hadde vi for eksempel en koselig filmkveld med The Last Samurai i sofaen med eldstemann. All good. Fin hjemmesommer, men de første dagene etter ferien kommer til å gå med til å ta igjen nødvendig husarbeid 😀

Sånn, det var forsvarstalen (ynnsil!) slash forklaringen, og så var det Ordknapp onsdag. Det var veldig, veldig lett å finne det øyeblikket fra de siste dagene som står fram. Turbo har lagt seg i selen med øving i det siste, godt hjulpet av inspirasjons-boosten fra Geiloturen. To ganger daglig tar hun fram fela si, blid og fornøyd. Først en liten mengdetreningsbolk om morgenen og så en runde med melodier om kvelden. Ikke mer enn ti minutter hver gang, men det funker mye bedre enn én lengre og mer sammensatt øvelse. Denne innsatsen gir et klistremerke per dag, og når hun har samlet 21 stykker får hun en liten belønning.

Forrige klistremerkesamling. Nederst i hjørnet, under en katt, står det STARBÅKKS med store bokstaver. For det er dét som var ønsket denne gangen. Kakao med krem på Starbåkks. Mind you, det er en stund siden hun bestemte seg for dette, men det har liksom vært en drøm det med kakaoen på Starbåkks. Som slett ikke har endret seg i takt med sommerværet.

Starbåkks Grønland ligger nærmest oss, og til alt overmål rett ved stedet hun tropper opp for timer hver uke. Det passet fint!

… men, den dagen da hun endelig kunne sette det 21. klistremerket på plass, viste gradestokken 32 varmegrader i skyggen. Uhorvelig varmt, og klamt, og baristaen bak disken spiurte for sikkerhets skyld to ganger om hun hadde hørt rett. Det hadde hun. Kakao ble det, på frøknas befaling, selv om det var såvidt de orket å stavre seg opp bakken hjem etterpå, med svette panner og sola i nakken.

Slik gikk det med det øvearket, nå er vi over på neste. Tøtta var særdeles fornøyd med turen til Starbåkks, men noterer at til neste gang vil hun heller ha en iskald miggzjegg på Max rett over gata (da skal hun heller ikke spontan-invitere med seg lillebror, slik hun gjorde denne gangen). Jeg tipper vi ikke ser Starbåkks-kakaoen igjen før gradestokken har krøpet betydelig nedover. Men koselig- og velfortjent- var det!