Ordknapp onsdag

Bildet er tatt bakovervendt fra vårt ståsted. Det er han som er bak oss, vendt feil vei, og med null intensjon om å gå videre med det aller første.

Treåringens livsfilosofi: det finnes aldri et tidspunkt der det ikke passer å stoppe for å se på Store Maskiner. Aldri.

Sent ute? Pytt!

Regner det? Vi er jo allerede våte?

Bråker det? Bare tøft det, vel!

Utålmodig storesøster/mamma/pappa/hvemsomhelst? Folk ass! Vet ikke å sette pris på livets goder. Henger seg opp i detaljer som tid og vær. Forter seg og forter seg når det ikke er nødvendig en gang.

Det er vanskelig nok å gå forbi store maskiner som står stille. Er de i bevegelse, hvis det sitter noen inni førerhuset og graver opp store steiner, for eksempel, så er det fysisk umulig. Må stoppe, bare mååå stoppe.

Og mamma? Mamma må vente. Bare må vente. Eller, jeg kunne jo tatt på meg strengestemmen og mast. Tatt ham i hånda og tvangs-leid ham videre. Appellert til empatien ved å påpeke at vi andre ikke synes det er sånn superbehagelig å stå der i regnet med våte jakker og surklete sko. På den annen side- han har uansett rett, vi er jo allerede våte. To minutter fra eller til spiller heller ikke all verdens rolle. Han får få denne gleden, og når vi går videre kan jeg prise meg lykkelig over at vi det minste er over den fasen der han ville posere og ta bilde ved siden av hver eneste gravemaskin, lastebil, traktor og gressklippebil han kom over 😀

Han blir stående et par minutter, før han vinker til føreren og kommer småløpende mot oss. Det var dagens magiske øyeblikk for Bison, snaaart 4 år, den 22. august 2018.

Ordknapp Onsdag

… på en torsdag, denne uka også. Er det dette som kalles feriemodus?

Tja, kanskje. Men like mye er årsaken mer prosaisk- det ble som jeg trodde, nesten umulig å få tid til å sitte i fred og ro og skrive. Forrige innleggs fredelighet varte i ti minutter, og siden har det ikke vært flere slike stunder, haha! Halv ti var jeg ferdig med leggingen i dag, da sovnet endelig sistemann tungt nok til at det gikk an å snike seg ut. Vi holder egentlig hardt på leggetiden i ferien (og gudene skal vite at ungene holder hardt på oppvåkningen i halv sekstiden, gjesp!), men heten slår jo både voksne og barn fullstendig ut og ungene sovner av ren utmattelse i løpet av dagen. Aldri samtidig, naturligvis. Denne uvanlige dagsovingen gjør sitt til at legginga drar ut, og så har vi det gående.

Dette høres verre ut enn det er 😉 Vi har det koselig, vi, med våre små eventyr og ekspedisjoner rundt i byen, det er stort sett lite klaging og gnål og ganske mye idyll og hjemmelaget lure-is av frossen juice. Men det krever tilrettelegging, og det tar hele dagen. Om kvelden er det som regel noen store som dukker opp, i går hadde vi for eksempel en koselig filmkveld med The Last Samurai i sofaen med eldstemann. All good. Fin hjemmesommer, men de første dagene etter ferien kommer til å gå med til å ta igjen nødvendig husarbeid 😀

Sånn, det var forsvarstalen (ynnsil!) slash forklaringen, og så var det Ordknapp onsdag. Det var veldig, veldig lett å finne det øyeblikket fra de siste dagene som står fram. Turbo har lagt seg i selen med øving i det siste, godt hjulpet av inspirasjons-boosten fra Geiloturen. To ganger daglig tar hun fram fela si, blid og fornøyd. Først en liten mengdetreningsbolk om morgenen og så en runde med melodier om kvelden. Ikke mer enn ti minutter hver gang, men det funker mye bedre enn én lengre og mer sammensatt øvelse. Denne innsatsen gir et klistremerke per dag, og når hun har samlet 21 stykker får hun en liten belønning.

Forrige klistremerkesamling. Nederst i hjørnet, under en katt, står det STARBÅKKS med store bokstaver. For det er dét som var ønsket denne gangen. Kakao med krem på Starbåkks. Mind you, det er en stund siden hun bestemte seg for dette, men det har liksom vært en drøm det med kakaoen på Starbåkks. Som slett ikke har endret seg i takt med sommerværet.

Starbåkks Grønland ligger nærmest oss, og til alt overmål rett ved stedet hun tropper opp for timer hver uke. Det passet fint!

… men, den dagen da hun endelig kunne sette det 21. klistremerket på plass, viste gradestokken 32 varmegrader i skyggen. Uhorvelig varmt, og klamt, og baristaen bak disken spiurte for sikkerhets skyld to ganger om hun hadde hørt rett. Det hadde hun. Kakao ble det, på frøknas befaling, selv om det var såvidt de orket å stavre seg opp bakken hjem etterpå, med svette panner og sola i nakken.

Slik gikk det med det øvearket, nå er vi over på neste. Tøtta var særdeles fornøyd med turen til Starbåkks, men noterer at til neste gang vil hun heller ha en iskald miggzjegg på Max rett over gata (da skal hun heller ikke spontan-invitere med seg lillebror, slik hun gjorde denne gangen). Jeg tipper vi ikke ser Starbåkks-kakaoen igjen før gradestokken har krøpet betydelig nedover. Men koselig- og velfortjent- var det!

Ordknapp onsdag

Ja, jeg vet at det er torsdag. Så onsdag var i går. I går, onsdag. Onsdag, i går.

Men som jeg leste på en artig Instagramkonto, mens jeg satt og ventet på at pusten fra babysenga skulle bli tung og regelmessig nok til at jeg kunne våge å liste meg stille ut (kryss fingrene for at det ikke knirker i den tredje gulvplanken denne gangen)- Time becomes a flexible matter once there are kids involved. Det var ikke ment bokstavelig. Jeg har aldri godtatt at det skal være umulig å komme tidsnok til avtaler ene og alene på grunn av barn. Jeg vil være tidlig ute, til min manns store fortvilelse (han er en tidsoptimist, og kommer følgelig langt oftere for sent enn meg, også når han bare har seg selv å holde styr på). Men tid til alt som man ikke MÅ, men bare BØR eller VIL? Se, det er noe ganske annet, som Instagram-dama oppgitt påpekte etter å ha fortet seg for å sy en knallfin kjole og så bruke tre uker på å få knipset et bilde og lagt ut. Dét kan jeg kjenne igjen!

Faktum er at The Terrible Three holder meg opptatt fra 06:00 til nærmere 21:00, sånn mer eller mindre. Jeg kan selvfølgelig sjonglere flere baller samtidig, og gjør det til dels også- som i dag da Lykkeliten og jeg signerte bankavtaler, sjekket Altinn og betalte regninger samtidig som vi sangen tostemt versjon av Bake bake kake til pappa kommer og prikket med pekefinger innimellom tastetrykkene. Men det bør ikke bli for mye av det. Unger kan kombineres med det meste- husarbeid og matlaging og hagearbeid og hundelufting- men tenkearbeid og PC-jobbing gir dem lite (opplevelser) og meg mye (frustrasjon). Minst mulig av det, takk. Surfacen mest mulig i hvilemodus så lenge ungene er våkne. Ferieregel numero uno.

Elizabeth Foss har en løsning på dette også: hun står opp en time tidligere enn vanlig, og før huset våkner har hun på den måten halvannen time til en gåtur etterfulgt av halvannen times skriving og «kontorarbeid» i fred og ro. Jeg kan bare konstatere at for å få til noe tilsvarende må jeg stå opp klokka tre om natta, og det er av åpenbare årsaker ikke aktuelt. Det aner meg at jeg skal få kjent mye på denne typen tidsklemme i ukene som kommer.

Men uansett, i mine tilmålte 20 minutter før jeg må bestille konfirmasjonstakkekort med det bilderedigeringsprogrammet som ikke funker (takkekort! Jeg skylder flere andre takkekort også, ved nærmere ettertanke! Iiik!), skrive en oppfølgingsrapport til adopsjonsforeningen, og sende tre obo-relaterte mailer- den ene med en liste jeg må sette sammen fra en annen mail jeg har fått og den andre til et hastekurs som plutselig dukket opp fra intet og ødela en danskebåtplan- må jeg si noe om Onsdag.

Onsdag var avskjedens dag her i huset. Det var ikke bare Englands VM-exit som gjorde det en smule tårevått, selv om sistnevnte var ille. Ille. Men i forkant av det:

Det ER så klassisk Oslosommer at jeg har ikke ord! Bussene står pent parkert bortover, merket med «Roa» og «Støa» og «Bukta» og «Vika». Det må være ti år siden jeg sendte min første til Hudøy,og siden har vi gjort det med alle sammen så sant det har passet og de har fått plass. I år var avreisen av praktiske årsaker flyttet til Sognsvann, en litt lengre kjøretur enn Tøyen eller Valle, men romslig og enkelt å parkere! Og ellers: spente barn, stolte og litt nervøse voksne, glade ledere og innihampen masse bagasje.

Pent er det også, der oppe. Ser dere teltet inni skogen her? 50 meter fra parkeringsplassen, men hei, skog er skog.

Minsten tar seg en tur rundt på parkeringsplassen.

Tiåringens bagasje: Sekk, støvler, og klær og sengetøy i en bag hun fikk låne av storebror under forutsetning av at den «ikke blir satt på bakken». Dream on. Men det er en bag, den tåler nok såpass!

Og der kjører de. Haaadet! Så står vi der på parkeringsplassen da. Glade, stolte og noen kanskje innerst inne en smule lettet over utsikten til fem eller tolv dager med ro i huset (for de som ikke har en haug av småsøsken, vel og merke).

Dette året er første gang Ballerinaen er borte i 12 dager. Det er unektelig en terskel, men jeg er ikke spesielt nervøs. Hun har vært der før, hun kjenner noen der fra før, og de har det utrolig moro. Jeg tror hun kanskje gjør som en av sine eldre brødre som, sitat «gråt en skvett hver kveld, men glemte det neste morgen». Dessuten har jeg allerede postet et brev til henne, og det blir nok minst et til i løpet av turen.

Neste, derimot, var en ordentlig biggie. Lillejenta mi på Interrail i tre uker?! Det er jo til å få frysninger av, men det var en spent og glad trio som møttes på Oslo S, klare til å sette kursen mot Gøteborg, Malmø, Køben og deretter det store Europa. Og dette klarer de. De er fornuftige. Og de er- gulp- voksne. Unge voksne, ja, men definitivt voksne. Jeg tror de kommer til å ha det topp! Og ikke bare det, men de deler turen sin også, for alle som har lyst til å se hva tre norske nittenåringer på tur måtte finne på sin vei. Søk opp sailandrail på Instagram, der kommer både stories og innlegg 🙂

Og min datter har allerede vunnet den uoffisielle prisen for verdens minste Interrail-sekk:

Dette er bagasje for tre uker. Hæsjtægg optimist. Vel, om ikke annet er hun nok den som kommer til å klage minst under lengre strekk til fots!

Og her kjører de… ja, for det måtte jo bli innstilt avgang og buss for tog. Jeg var på nippet til å løpe bort til plattformen for en ekstra klem, men min mann tok ansvar og minnet meg forsiktig på at jeg allerede hadde fylt kleinhetskvota ved å være eneste mamma som dukket opp på togstasjonen. Det er nok nå, kvinne. Vi reiser hjem og skifter bleie i stedet. Som sagt, så gjort, og de kom seg nok på bussen uten mammaklem nummer 20. Men altså, sailandrail. Jeg lover mye moro!

PS. Rett etter at innlegget ble lagt ut, satt Gubben og lette etter nye oppdateringer på sailandrail da vi så at også Hudøy har en egen Instakonto. Sjekk ut hudoy_offisiell for masse herlig, barnlig sommerlykke (og inspirasjon til å søke, for Osloboere) 🙂