enslagssuperpappa.no

Jeg tror jeg behandler min bedre halvdel ganske pent her på bloggen. Bortsett fra at jeg klager litt over hans uhelbredelige tidsoptimisme, og av og til koster på meg noen høye latterhikst på hans bekostning, omtales han da rimelig pent.

WP_20160405_008

To rosebuketter, et forsøk på bordpynt (Bill.mrk. «Skylder kreativitet»)- og Dinglis, som alltid dukker opp på de mest uventede steder.

Men, det er med god grunn. Virkelig god grunn. Og akkurat i dag skal jeg fleske til og skryte vilt og uhemmet av den mannen jeg var så heldig å ende opp med. Rett og slett fordi han fortjener det. Det er mange flinke pappaer i dette landet, med eller uten blogg, men jeg tør påstå at dersom det hadde vært en konkurranse (noe det heldigvis ikke er!) ville Gubben ligget ganske så bra an. Tross alt snakker vi om en mann som:

— når sistemann forlater redet og vi låser døra bak oss etter siste flyttelass, har vært pappa til hjemmeboende barn i over FØRTI år.

— som har kjørt ørten unger til fjorten forskjellige arrangementer hver uke i flesteparten av de førti årene. Antagelig kunne han ha kommet mange ganger rundt jorda på de milene der. Kanskje kommet i Guinness rekordbok, til og med.

— som har betalt for mye av denne moroa, noe som betinger en del jobb.

— som aldri blir sur av å bli vekket om natten. Selv om det hender, i de mest slitsomme fasene, at han tar på seg pappaørene og rett og slett ikke våkner.

sleeplikehusband

 

— som lager middag når jeg ikke har inspirasjon eller ork, noe som vil si mer eller mindre hele tiden (selv om han ikke rydder opp etter seg Hey, det var meningen å rose mannen, ok?)

— som bruker tid på å se seg selv i papparollen, vurdere hva som funker bra, og hva han bør endre på

— som går ut med bikkja i sol, snøstorm og regn

— som ser på filmer han ikke liker av hensyn til familiefreden

— som leser Mamoko og Fugl og Lotta som vil sykle tusen ganger uten å bli lei

— som nesten aldri mister besinnelsen. Og når det skjer er det som regel av en veldig god grunn.

— som stiller på dugnad, kjører doruller og rigger 17.mai-lydanlegg nesten uten å klage

— som masserer tenåringer på bestilling selv om han er trøtt

— som hjelper til med matteleksene der mor ikke lenger duger

— som aldri, aldri klager over spennende ting han går glipp av, når hensynet til familien må gå foran. Selv ikke da hans nærmeste kollega mottok heder, ære og applaus på en scene i Atlanta for et mønsterprosjekt, og Gubben som var i pappaperm måtte følge partyet via stream mens han tørket grøt fra smekka til Bison.

— som har lært seg kunsten å duppe av foran Barne-Tv så han holder ut resten av kvelden (en egenskap jeg er svært misunnelig på)

— som aldri blir lei av Luciatog. Eller karneval. Eller skoleavslutninger med falsk allsang

— som har tid til å snakke når fjortislivet er vanskelig

— … og som henter på fest midt på natta, og sitter oppe og venter når noen er på vei hjem. Takk, takk og takk fra din trøtte kone.

— som holder ut med nevnte trøtte og ufikse kone. Og skjeggstubbene på leggene hennes.

— og i samme gate; som aldri mister tålmodigheten når et prøvende «Du, er du våken?» og en forsiktig tilnærming mot midten av ektesengen avbrytes av en hylende Bison som har mistet smokken.

— som lever glad og fornøyd med TO svigermødre 😀

— som glemmer ungenes fødselsdato, men er erfaren nok til å sende meg en melding før han blir kalt opp på helsestasjonen og risikerer å bli gjort til latter

— som tolererer at mor melder ungene på enda et kurs og dermed effektivt ødelegger den siste muligheten til å få litt fred i helgen. Og er blid når han stiller opp, selv om han skulle være eneste mann i en sjø av mødre med rosa, tre år gamle ballettprinsesser.

— som alltid lar seg overtale til «bare en til», og takker meg i etterkant.

— som bare kommer til å bli mildt irritert over denne posten, og glemmer det fort.

Det er rett og slett en drivende god kar jeg har kapret. Ikke at han er kjemisk fri for forbedringspotensiale, men det er sannelig ikke jeg heller. Legg til at han lar meg styre musikken, ler av vitsene mine og ser uforskammet ung ut for sin alder, så er det klart at det er jeg som er den heldige i dette forholdet.

Men hvorfor all denne skryten? Hvor kom alle de sjeldne vakre ordene fra?

Jo, det er såre enkelt. For denne flotte fyren har hatt bursdag. Et riktig jubileum, til og med. En anledning der de fleste andre ville sett det som helt vesentlig med vennefest med musikk og dans, eller en kjærestehelg i Roma, eller i det aller minste en middag for to med sushi og dyr hvitvin.

WP_20160405_009

… mens Gubben får et kort som jeg håper er festlig, og ikke bare «festlig».

Men mannen min- min kjære, kjære mann- er fornøyd med en Facebookhilsen med Manu Chao, noen blomsterkvaster, en potetkake fra Samson i tillegg til bamsekaka, og svigers på besøk. Han synes det er helt topp, han, og etterpå setter han seg i bilen for å kjøre Fotballhuet og to lagkompiser helt til Eidsvoll, der han må vente halvannen time før kampen starter, se på kampen som varer bortimot to timer, og deretter vente på møtet i garderoben etterpå, noe som også pleier å ta 20-30 minutter. Ja, og så kjøre hjem da, via Legevakta med tre timers ventetid når guttungen må gipse et armbrudd. Og sånn gikk nå det jubileet, og like blid og fornøyd er Gubben.

Gratulerer med dagen, kjære. Om du ikke får stort annet, så fortjener du i det minste en moderat dose skryt. Ja, jeg vet at det er flaut og du kommer til å brumme litt, men innerst inne vet du at jeg har rett (som vanlig). Hæsjtægg glamour hæsjtægg pappaliv hæsjtægg hverdagshelt hæsjtægg superpappa ! :-*

WP_20160405_011

 

Helgen: mistet, funnet, mistet.

Omtrent det siste halve året har jeg trådt inn i helgen med en følelse av at noe er… ikke direkte galt, men nesten. Ting stemmer liksom ikke helt.

Eller, den aller første følelsen når fredag viser 16:00 og jeg kan pile opp til SFO for å hente andreklassingen, er selvsagt lettelse. Vi klarte denne uka også! I morgen er det ingen vekkerklokke!

… men noe har liksom ikke vært helt riktig. Og resten av helgen, når vi vurderer å vaske på lørdag, men utsetter litt, eller tar oss en ekstra blund på søndag, da vokser følelsen av at noe ikke er som det skal være. Noe er… annerledes. Rart. Ikke helt riktig.

I november i fjor slo det meg, nettopp i en sånn situasjon («Du, jeg går og legger meg litt jeg, mens jeg venter på at klesvasken skal bli ferdig»). Vi har for mye tid. Helgen er for slapp. Vi har en dansing på lørdag, som regel en bursdag. Jeg synger i koret, og eldstesønnen trener eller har kamp, men vi fikser oss jo sjøl… så det er jo ingenting! VI har for mye fri, far, det er for lite som skjer! Faktisk er vi nesten nede på det nivået at vi må gjøre sånne andre ting i helgen: skiturer, kanskje, eller besøke folk, eller ta en tur i svømmehallen. Finne på noe, med andre ord. Når var sist helg vi var nødt til å finne på noe?

Krøssklipp til tidligere i dag, på en av de kommunale kulturstasjonene i Oslo. Gubben, med olabukse og skjorte og Gant-genser, sitter og skreller en banan til Bison. Turbo fyker rundt iført body, strømpebukse og en herlig knall-turkis strutteskjørt-dansedrakt etter storesøster. Klokka er elleve, lørdag morgen.

WP_20160123_011

Mine to minste barn, i hver sin billedkant.

Gubben: – Hvordan gikk det med Bison, da? Skjønte han noe?

Jeg: – Tja. Han var litt undrende, og hang ikke med på alt. I tillegg ble han litt trøtt på slutten. Men han var interessert, han likte musikken og sangen, og jeg tror han blir en pro i hinderløypa i løpet av noen få ganger. Turbo, da?

Gubben: *sukker* – Turbo er… turbo. Hun løp og løp. Hørte ikke etter.

Jeg: – Rart det der. Hun er jo så glup, flink til å følge instruksjoner- men hun kan være et ordentlig bøllefrø også. Bare fjaser og tuller.

Gubben: – Det kan du si. Slitsomt var det. Men, det var første gangen. Kanskje det kommer seg?

WP_20160123_004

 

WP_20160123_010

Se helt øverst i venstre hjørne. Det er ikke bare min datter som er turbo!

Jeg: – Ja, det kommer seg nok. Og så kan vi bytte litt på. Det var bare de første tre gangene det måtte være samme følgeperson. Eldstejenta hadde lyst til å følge en av dem snart, også.

Gubben: – Joda. Tror Turbo må bli litt mer vant til det først, da. *ser seg rundt*

Resepsjonsområdet er en sjø av løpende, små, mini-ballerinaer, bananskall og smoothieposer. Trøtte pappaer og gravide mammaer hypser, løfter og bærer på skrikende avkom som ikke vil ha på seg utedress. Det er noen takeawaykrus fra Starbucks og Wayne’s Coffee her, det er en del Blafre-matbokser (fra de proffe foreldrene som gikk her i fjor), det er stellevesker og utedresser og innmari mye ull og bambus.

Jeg: *fornøyd* – Sånn skal det være, far!

Gubben: – Hva mener du?

Jeg: – Vi skal sitte her, klokka halv tolv lørdag formiddag, med to viltre småunger som nettopp har vært på kurs, og vente på ballerinaen som er oppe i studio 6. Dette er mer normalen. Vi har hatt altfor lite program i helgene, det er derfor ting har vært så annerledes.

Gubben: – Så å kjøre ballerinaen og fotballhuet og korsangerinnen- altså deg- og et besøk til mine foreldre og litt vasking innimellom teller ikke, det?

Jeg: – Joda, men du vet hvordan det er. De fire store (ja, det er faktisk det vi kaller dem her i huset. Ikke Ibsen, Bjørnson, Kielland og Lie, men førsteklassingen, niendeklassingen, sjuendeklassingen og andreklassingen) klarer seg jo stort sett selv, vi bedriver bare shuttleservice og ser på kamper og oppvisninger. Å være med på aktiviteter, eller i det minste å sitte utenfor på en slapp gym-matte og lese alle kvitteringene jeg har i veska, har vært en sentral del av livet mitt siden 2002. Jeg har savnet det.

Gubben: – Du er gal i hodet. Hva er galt med å slappe av i helgen?

Jeg: – Ingenting. Det er fint å slappe av i helgen. For de som er skrudd sammen sånn. Vi andre får finne på noe annet. Som for eksempel Foreldre & Barn I Bevegelse, alder 1-2, eller Barnedans alder 2-3. Enjoy!

WP_20160123_001

Venter på den føste storesøsteren, i Studio 4.

WP_20160123_002

Jeg er veldig Kulturskole-fan, det må jeg si. Riktignok betaler vi våre sure private kroner (mange av dem) for spesifikke tilbud til ungene, men at enhver kommune med respekt for seg selv har et godt, rimelig tilbud er utrolig viktig. Når det kommunale tilbudet i tillegg kommer med en gratis lyrikkhylle i fjerde etasje… vel, jeg smelter. 

 

Gubben: – Og denne herligheten koster? Hvor mye betalte vi for å la Turbo ikke lære noe som helst i dag?

Jeg: – Pffft. Det handler ikke om det. Det handler om rettferdighet. De eldste fikk gå på barnedans da de var små, jeg dropper heller frisøren enn å nekte de minste å gå på barnedans bare fordi semesterfakturaen nærmer seg 20 000 kroner!

Gubben: – Du går aldri til frisør.

Jeg: – Touché. Men du ER enig i at det blir feil at småttisene ikke får gjøre noe morsomt, fordi de store koster så mye?

Gubben: – Joda.

Jeg: – Om et par ganer kommer Turbo helt sikkert til å være mer medgjørlig, i alle fall hvis vi snakker med henne først. Bison er allerede på gli, han kommer til å elske hinderløypa.

Gubben: – Du mener det?

Jeg: – Bænkers. Han var ganske på allerede i dag, han, men sammen med ti jenter på over to år som hadde gått der semesteret før ble det litt heftig for ham, bare. Men vent og se- han kommer til å bli varm i trøya. Og vi slipper å kjede oss.

Gubben: *sukker* – Vi slipper å kjede oss.

Men selv om jeg glatt innrømmer at jeg meldte på de to små mest av vane, og av en frykt for å være urettferdig («det er jo ikke deres skyld at de var sist i en stor søskenflokk, de må også få sjansen!»), og selv om jeg ikke er fan av enkle slutninger, så noterer jeg dette: i dag dro femtenåringen- altså fotballhuet, som kun tenker på fotball- til Nationaltheatret for å spille fløyte med kvartetten sin og dra inn noen penger til kor-turen. I går kom hun på snart 17 seint hjem. Ikke fordi hun var full på fest, men fordi hun øvde med Juniorfilharmonikerne (og la ut festlige bilder på Insta), hun ble flyttet opp til første stol og var i fyr og flamme. Hvis jeg på en eller annen måte kan bidra til at også de små får interesser som holder seg opp igjennom de vanskelige tenårene, så ofrer jeg gjerne både tid, penger og verdifulle helgetimer.

Skjønt, det er kanskje i overkant tidlig med organiserte aktiviteter hvis målet er å bygge sunne fritidsinteresser på sikt, jeg ser den 😉 Men for min del er jeg så innsauset i det at vi må GJØRE noe på fridagene, og ikke minst i at de små ikke skal få noen dårligere deal, at det blir sånn likevel. Ikke minst har vi det moro. Sammen.

Gulvvasken venter til i morra.

WP_20151003_004

Naiv. Super?

–  Mamma, kan jeg få en kam? Fra Ebay? Den er veldig billig altså!

Elleveåringen har iver i blikket og håp i stemmen, og nærmest drar meg bort til pc’en for å vise meg den fantastiske kammen han bare absolutt må ha.

Det er ikke fritt for at jeg stusser litt. En kam?! Når ble husets lille rotekopp så opptatt av håret sitt? OK, han har flere ganger fått kjeft av storebror (og far) for å forsyne seg av hårgeleen, men det er bare rett etter et besøk hos den irakiske frisøren nede på Grønland som klipper Ronaldo-sveis for 120 kroner. Da holder hår-interessen seg i akkurat tre dager, og så er det slutt. Du kan si mye om min mellomste sønn, men spesielt utseendefokusert og overfladisk er han ikke. Denne karen står ikke og speiler seg mens klokka går, i motsetning til sin eldre bror. Rutete shorts og prikkete genser, en sokk av hver farge og noen smuler i munnviken er mer hans stil. Og håret… er bare noe som vokser på toppen av hodet.

Jeg stusser enda mer, for kammen er rett og slett litt… pussig.  En flat, avlang sak som sender tankene mer mot krølltang enn mot kam. Fin er den i alle fall ikke, en billlig metalldings produsert i Kina. Jeg ser overhodet ikke hva som skulle være så spesielt med akkurat denne kammen, annet enn at den er snål, og mistenkelig billig. Men jeg ser ikke så nøye etter heller, det er jo bare en kam.

–  Pliiiis, da, mamma! Se, den koster bare fem dollar! Det er jo nesten ingenting!

Han har rett i det, guttungen. For eksempel koster den ganske mye mindre enn den Harry Potter-tryllestaven han argumenterte for at han bare absolutt måtte ha for noen måneder siden. Sett bort fra de ultrastygge plastvariantene lå prisen på 400 kroner og oppover, før frakt og toll. Og det er mye penger for en ting som- i likhet med så mye annet denne gutten har ønsket seg og fått- garantert bare blir liggende og slenge så fort nyhetenes interesse har lagt seg. Vi kranglet mye om den Harry Potter-staven. Den var så fin. Den var så kul! Og Silje har tre stykker, mamma!

Det ble ingen Harry Potter-stav. Før diskusjonen var ferdigdiskutert, presterte nemlig gutten i samarbeid med sin eldre bror først å ødelegge og deretter miste sjuåringens fine sparkesykkel, den hun fikk av bestemor til jul. Snørr og tårer, og to veldig flate storebrødre. Elleveåringen vår er ikke alltid like taktisk anlagt, men selv han forsto at det ikke var riktig tidspunkt å mase mer om den forbaska staven.

Så ble Ebay glemt en stakket stund, før det altså var på’n igjen. Med en kam. 40 kroner, made in China. Jeg VET at denne kammen vil lide samme skjebne som alt det andre rælet han drar inn i huset, men jeg er samtidig i det ettergivende hjørnet. For saken er denne: jeg sier mye nei. Jeg sier ekstra mye nei til de som maser ekstra mye. Og noen ganger blir man bare utrolig lei av å være nei-mamma.

Mamma, kan jeg få en elektrisk kortstokk-stokker?

– Nei.

– Mamma, kan jeg få en Dracula-kappe med dødningehoder på?

– Nei.

– Mamma, kan jeg pliiis få en Tekstahund som kan fjernstyres?

– Nei! Du er 11 år, du kommer ikke til å leke med den i mer enn tre sekunder, du har et rom som allerede er stappfullt av ræl du aldri bruker. Nei, nei, nei! Husker du Tore Torells Trylletriks (historien bak Tore Torells trylletriks er historien om julekatalogene som fôrer barnehjerner med ting de ikke ønsker seg. Det er historien om foreldre som- før de så lyset- bare skulle kjøpe noe ekstra for å være greie, og ikke minst er det historien om tryllesettet som ble så til de grader slumsete behandlet at det lå et halvt triks i hvert hjørne av huset to dager etter julaften. Tore Torells trylletriks: en historie om unødvendig sløseri og miljøskadelig forbruk. Ungene mine er drittlei av at jeg stadig drar fram Tore Torells trylletriks, men de tar poenget: enhver diskusjon der jeg ender opp med å måtte dra det kortet, ender på tryllemagisk vis i mammas favør. Hah!)?

 

WP_20150629_004

OK, nå er dette bildet tatt mens vi pakket for tre ukers ferie, så stua er enda litt verre enn den pleier å være. Konklusjonen står likevel. Vi. Trenger. Ikke. Flere. Ting!

Så altså, jeg sier veldig mye nei. Det er helt nødvendig, og den eneste gangbare måten å oppdra lettpåvirkelige barn i en evig strøm av stadige fristelser. Vi kjøper ikke alt vi har lyst på, sånn er det bare. Men nettopp fordi det er så mye nei, er det en stor glede å av og til si ja. Og det er snakk om en kam. Hvor stor skade kan det gjøre å glede guttungen denne ene gangen, selv om det er lenge til både bursdag og jul (fun fact: husets aller mest lettpåvirkelige og kjøpeglade lille tass er så uheldig å ha bursdag og jul med fire dagers mellomrom. Du må jo bare føle med ham, ikke sant?)

Så jeg finner en selger som sender internasjonalt, legger kammen i handlekurven, og taster inn kortnummeret. Nå er det bare å vente. Skjønt, «bare»?

Mamma, har posten kommet? Har posten kommet NÅ DA, mamma? Mamma, tror du den kommer i morgen? Har du fått mail fra selger? Er den sendt? Når tror du den kommer, mamma?

WP_20150908_006

Bare å vente… på denne lille, unnselige pakken som ankom en mandag tidligere i høst. Men før det, skjedde både det ene og det andre.

Nei, det er ikke «bare». Det er til å bli sprø av, er det, men jeg stapper fingrene i ørene og prøver å overhøre guttungens midlertidige postkassemani. Han maser om kammen daglig i starten, men dette tar sin tid, og i hverdagskaoset med jobb, barnehagestart og fotballkamper forsvinner kammen ut av mammas surrete hode. Helt til telefonen ringer mens jeg er på jobb. Det er Gubben.

Du, hva ER det du har kjøpt til guttungen?

– Hæ?

– Den kammen du har kjøpt. Jeg så mailen fra Ebay. Du vet hva det er for noe, eller?

Nei? Er det ikke bare en kam, da? Han hadde så lyst på den og gnålte og gnålte, og siden det bare er en kam og den kostet nesten ingenting, tenkte jeg å si ja for en gangs skyld. Det er vel greit å si ja innimellom, vel?

– Det der er ikke bare en kam. Det er en Balisong-kopi. Laget for å se ut som en Balisong.

– Bali-hvafforno?

– En liten, søt kniv fra Filippinene, som er forbudt i flere land fordi den har som hoved-bruksområde å skjære over strupen på folk. Veldig populær i gangstermiljøer og blant organiserte kriminelle. Ordentlig sjarmerende saker, Balisongen.

— Hæ? Si at du tuller!

— Jeg er dønn alvorlig. Du har kjøpt en leke-kopi av et ualminnelig brutalt drapsvåpen, som han skal bruke til å trikse med på den måten de gjør med den ordentlige kniven. Det blir et fint syn, det, sønnen vår som går rundt i skolegården og vifter med Balisong-kammen sin. Tenker lærerne setter pris på det!

… og det var den lunsjpausen. Jeg kjenner hårene reise seg i nakken.

Er det mulig å være så naiv? Ikke naiv og super, bare supernaiv. Jeg trodde oppriktig at det bare var snakk om en kam. Tenk om… tenk om den faktisk kan brukes til noe farlig, tenk om dette er ulovlig? Jeg sjekket jo ikke hva som egentlig sto i beskrivelsen, jeg bare tastet raskest mulig for å få fred fra masingen. Og hei, hvor mye visste guttungen om dette? Er han klar over hva det er for noe, og prøvde han i så fall bevisst å lure meg? Det er i hvert fall alarmerende! At han spurte meg, og ikke faren sin, kan jo tyde på at han ante hva svaret ville bli hvis han spurte pappa. På den annen side kan det ha sin naturlige forklaring, ettersom far er enda mer glad i å si nei enn mor. Og hvor i all verden har han fått greie på dette med kammen? Hva slags filmer har han sett, og hvilke av kompisene hans er det som har sånne ting slengende på rommet sitt? Altså, folk har forskjellige grenser, og selv om jeg personlig ikke synes noe om verken lekevåpen eller kamuflasjeklær har jeg ikke noe imot at andre kjøper det til barna sine. Men på min manns reaksjon forstår jeg at dette er hakket verre enn en lekepistol i plast. Og mannen min vet hva han snakker om (min mann ser nok ut som den erketypiske datanerden som har vokst inn i skjorte og dressjakke, men det er kun utenpå. Bak fasaden skjuler det seg en mørk og skummel fortid som forhenværende balleknuser, kampsportutøver og ikke minst dørvakt på Strømmen på åttitallet. Dette viser seg blant annet i en morbid fascinasjon for blodigst mulige TV-sendte slåsskamper, der han glad og fornøyd knasker potetgull og kommer med kommentarer som Se der, Helle, hvis han bøyer armen litt der knekker han nakken på’n eller Jøss, der tok han nesten milten! Og der går nesa, haha! Dæven han er god, Morales! Og når det gjelder Balisongen… vel, jeg har ikke spurt for mye om hva som egentlig foregikk i bakgatene på Strømmen på åttitallet. Nå er jeg bare enda sikrere i min sak: det er best å ikke vite).

 

WP_20151006_002

 

WP_20151006_003

Stridens eple. Til mitt forsvar: toåringen konkluderte med «klippe håret» med en gang. Da kan det ikke være SÅ ille?!

Det hele ender med oppvask på hjemmebane. En tårefull elleveåring bedyrer at han ikke visste hva det var for noe, det var bare en gutt på Hudøy som hadde en sånn kam han kunne gjøre triks med. Basert på reaksjonen hans tror både far og jeg at han snakker sant, han virker like overrasket og sjokkert som oss. Med andre ord er det ikke bare mammaer som kan være naive. Vi blir enige om at når kammen kommer, skal vi legge den vekk og ikke ha den med ut i det hele tatt. For selv om den ikke kan gjøre skade (på annet enn håret, i hvert fall), er det ikke stas å fly rundt med noe sånt.

Guttungen har fått sin lærepenge. Det samme gjelder mor, i kanskje enda større grad.

Moralen er: sjekk hva du faktisk kjøper. Ikke stol på elleveåringers oppfatning av ting. Og hvis et barn plutselig utviser en unormal interesse for en ting han/hun aldri har brydd seg om tidligere, så sjekk en gang til bare for å være på den sikre siden. Er du fremdeles i tvil, hør med en eks-balleknuser fra Strømmen.

Kammen kom et par uker senere. Pakken hadde vært åpnet, men jeg kunne heldigvis puste lettet ut over at det ikke lå ved noe følgebrev fra politiet, barnevernet eller begge deler. Kvaliteten er godt under pari,  men det spiller for så vidt ingen rolle.

Kammen skal jo ingen steder. Den blir værende på rommet til mor og far, sånn at gutten ikke skal bli fristet til å briske seg for venner.

Dessuten kan far leke med den selv, i sene nattetimer når småungene ikke vil sove 😉