Hva ER det du sier?! #heltgresk #nocomprendo

Et av barna mine som begynner å nærme seg voksen alder, la nettopp ut et selvportrett på Instagram. Det er en sjelden begivenhet. Ungdommen i dag har et langt mindre eksponeringsbehov enn sine foreldre (sa hun, lettere beskjemmet). I alle fall tilsynelatende. Hvem vet vel hva som flagrer i alle de kanalene vi foreldre ikke har tilgang til? Enhver tenåring med respekt for seg selv har i alle fall to Instagramkonti, hvorav den ene, åpne, består av svært sjeldne glimt fra hverdagslivet, og gjerne noen vakre landskaper eller bybilder fra ferieturer. Mens den andre og lukkede (som gjerne heter noe helt uhyrlig, som «fyllaharskylda», «fisthaug_xxx» eller «Bjarte TMI», det siste der gir jo en pekepinn på at det ikke akkurat er informasjonstørke som kjennetegner den oppvoksende generasjon) er off limits og du kan bare drømme om- eller ha mareritt om- å få tilgang dit. Uansett kommuniserer de mest på chat og Snap, til et nøye utvalgt publikum (som ikke inkluderer foreldre, naturligvis).

Digresjon. Igjen. Men min filosofi når det gjelder nettvett hos de unge, er omtrent sånn: du må ha full kontroll fram til de er 12-13 og hamre inn alle de viktige kjørereglene før den tid. Etter det skal du være ekstremt naiv for å tro at du har oversikt, for det har du ikke, i alle fall ikke uten å bryte så mange etiske eller juridiske regler at du bare bør la være. Lær dem godt opp når de er små- og håp at folkeskikken og vettet sitter når de blir større. Kryss fingrene og håp at det går bra.

Mitt «barn» la altså ut den første, åpne selfien på evig lang tid. Jeg ble glad, slik bare mødre som vet de spiser internettsmuler blir glad når poden legger ut noe som selv du har tilgang til å se. Vakkert bilde, fra et av Oslos kjente villaer med full blomsterflor i bakgrunnen, hovedpersonen er i helfigur og snur seg litt vekk med løftede hender og er bare über, über cool. Og under står det

sommer esketit   *solsmiley* *solsmiley* *solsmiley*

Dette er mors variant, utsikt fra flat posisjon i det solvarme gresset på Marienlyst med 26 grader i skyggen og skyfri himmel. Sommer esketit!

Attehva, sa du?

Sommer esketit? Hva betyr esketit? Er tyrkisk det nyeste hotte i vår ungdomskrets? Er det en forkortelse av noe slag? Eller er det rett og slett en slags småironisk oversettelse, er «box view» et kjent engelsk slang-uttrykk i rap-verdenen, for eksempel?

Eller er det rett og slett en tasteleif? Nei, det kan det ikke være, for kommentarene hagler jo inn. Når jeg leser dem, skjønner jeg enda mindre.

@tina10na10naaa sier: tetten *hjertesmiley* *hjertesmiley*

@monster_ole sier: mandem *hjertesmiley* *flammesmiley* *muskelarm*

@lars_larsere sier: gaaalt brori *rockon-smiley* *hjertesmiley*

@opptattbrukernavn sier: ekte bror min ass *hjertesmiley* *stjernesmiley* *flammer*

og de får svar som jaaaabro, du er tettere ass, savn, tettestebrorenmin, stjernaaaa dudah, etterfulgt av en drøss med smileys av ymse slag. Punktum eller stor bokstav finnes dog ikke i dette universet, heller ikke blant ungdom med respektabel karakter i norsk skriftlig. Det er mye love her, også blant ungdom av samme kjønn (det er visst ikke flaut), men også noe som jeg leser som godmodig (? håper jeg?) erting og gjensidige fornærmelser, gjerne forkledd som komplimenter med og uten spysmiley.

Ja, dette er hva jeg tror, da. Ren spekulasjon. For når sant skal sies: jeg skjønner ingenting. Ikke ordene, ikke meningen bak, ikke konteksten, ikke smileybruken, alvoret eller humoren. Dette kunne like gjerne vært gresk, som jeg heller ikke kan. Og det verste av alt, jeg er- i alle fall når det gjelder de barna som bruker dette språket- en ung mor. Det har alltid vært en kløft mellom ungdom og deres foreldre, men i våre dager går utviklingen raskere enn noen gang før, og selv vi som bare er rundt 20 år eldre enn ungene våre er håpløst, HÅPLØST utdaterte og parkert på sidelinja. Hvor steingammal jeg må fremstå som når småguttene mine blir ungdommer, tør jeg ikke tenke på, men kanskje den raske utviklingen sånn sett er like mye til trøst: du er ikke mer utdatert når du er 60 enn når du er 40. Antagelig er det ingen over 25 som skjønner stort av et standard tenåringskommentarfelt uansett. Det er bare å gi opp.

… eller, innrømme at du kommer til kort, som jeg gjorde ved middagsbordet da vi slafset i oss Gubbens hjemmelagde gourmet-burgere med syltet rødløk og cheddar. — Eh, du… hva betyr egentlig esketit? Er det eske-titt? Eller et annet språk?

Sukk. Himling med øynene. Men ikke uten et lite, overbærende smil. — EssjKEtit, mamma. Noen sier også «esjKiiitit». Det betyr «let’s get it». Det er et slanguttrykk med opphav fra rapperen Lil Pump. Sommer, let’s get it, liksom. Alle skjønner det.

Alle skjønner det. Oversatt til foreldrenorsk: alle som trenger å skjønne det, skjønner det, og dere andre kan holde dere til Facebookpostene, kamferdropsene og hekletøyet deres.

Melding oppfattet, over og ut. *bestemorsmiley*

****************

Og for ordens skyld: innlegget er lest og godkjent av hovedpersonen. Alle navn og kommentarer er naturligvis lettere eller grundigere omskrevet, stokket om, endret og forbyttet. Det skulle da virkelig bare mangle.

Esketit, derimot, er helt ekte. Just google it.

Det sitter i huet!

Jeg er gift med en gammel karate-mann.

Det er et faktum som nok overrasker mange, som har lært min mann å kjenne som en litt kjedelig datanerd, men i sine yngre dager var han en seriøs utøver innen kampsport. Og det er ikke sååå mange år siden han imponerte sine sønner ved å sparke ned et eple fra toppen av et hode (mitt hode, for øvrig, så jeg bad en stille bønn om at han ikke overvurderte seg selv akkurat da). En gjenstridig ryggskade var det eneste som sto mellom ham og en NM-tittel, men skaden lot seg ikke trene vekk og min mann endte i den lange og stadig voksende rekken av gamle idrettsutøvere som «kunne ha blitt…». Velkommen i klubben.

Uansett, han har i alle fall vært tydelig på at karate innebærer smerte. Økt på økt på økt med herding av hender, slag og spark i nærkamp. Hans måte å takle det på var mental trening. Det sitter i huet. Det gjør ikke vondere enn du lar det gjøre.

Han sverger på at det funker, og det har blitt et slags mantra her i heimen. Det sitter i huet. Riktignok har uttrykket sine begrensninger. Det var en gang på en fødestue, jeg husker ikke når og med hvem, men min mann fikk i hvert fall rimelig klar beskjed om at Nei, for faen i helvete, jeg skal love deg at det sitter en hel mengde plasser, men huet er- saatana perkele!- ikke et av dem! Og det skal han ha, Gubben, han holdt klokelig kjeft da sønnen hans fikk skutt på seg et armbrudd under en fotballkamp i forfjor. Det er rett og slett ikke alt som sitter i huet, i alle fall ikke hvis du ikke er en eller annen form for meditasjonsguru som kan operere ut blindtarmen uten bedøvelse og slikt.

Men med unntak av slike krisesituasjoner, der kroppen definitivt roper høyere enn hjernen og all verdens positiv tekning ikke kan hjelpe på, så har han forsåvidt rett. Det er mye som sitter i huet. Veldig mye.

Det hender jeg leser litt bakover i min egen blogg, og forundres over all idyllen jeg presenterer. Det er da voldsomt så mange fine øyeblikk det er, så mye glede over de små ting, innlegg etter innlegg med overstrømmende kjærlighet for treåringer (som alle vet kan være en pain in the arse fra tid til annen), tanker i natten- jaja, jeg får jo sovet halvannen time før jeg skal på jobb, det ordner seg. Lykke og kjærlighet i et kaotisk hus, der valget mellom jobbens sommerfest eller blokkfløytekonsert, eller spa-weekend med venninner og campingtur i stua med Peppa Gris, alltid ender i favør av sistnevnte, helt uten et snev av bitterhet.

Campingtur. Komplett med druer som kan tråkkes godt ned i stueteppet. Alle vil lage hytte. Ingen vil rydde. Standard opplegg, med andre ord.

Juger jeg? Neida. Som disippel av Elizabeth Foss’ «Internet rules» (om enn ikke like slavisk på alle punkter), er jeg nøye med sannhetsgehalten. Det skal ikke skjønnmales. Det er ikke alt man trenger å skrive om, det er faktisk mye man med fordel kan forbigå i stillhet- men det man skriver skal være sant. Eneste unntaket er når jeg omtaler andre- hvis Turbo har besøk av Simen som ikke liker spaghetti, så kan du være ganske sikker på at han i alle fall ikke heter Simen og sannsynligvis liker spaghetti 😉 Men for øvrig: skriv sant, eller dropp det.

Men det er mye lykke, og det er mye glede, i det livet vi har valgt. Selv om jeg også hilste Mammasjokket (i overført og videre betydning enn bare boka) velkommen og synes det er bra at de tyngre sidene ved mammatilværelsen løftes fram og avmystifiseres, så synes jeg også det er viktig å ikke dvele så altfor mye ved det. Ja, det er slitsomt. Og søvnløst. Og fritidsdrepende. Men det er nå en gang det jeg har saina opp for, og selv om det kanskje er annerledes for andre, så opplever jeg at når jeg tilater meg å synes synd på meg selv, så blir alt tjue ganger så tungt.

Det sitter i huet. Å bake avslutningskake klokka fem om morgenen og være sur, er langt mindre hyggelig enn å bake avslutningskake klokka fem om morgenen og være blid. Fact.

Ofte er det fort gjort å snu tankegangen. Det finnes så mye bra å feste blikket på, at det bare er å gi seg selv et lite spark bak, så endres perspektivet og det lyse og lette kommer i forgrunnen. Joda, turen til butikken tok kanskje dobbelt så lang tid som planlagt, men Bison fikk studert maur på nært hold på veien og kastet stein i elva. Joda, kjøkkenet ser kanskje ut som en krigssone, men Turbo klarte å lage muffins nesten helt på egenhånd.

17. mai, vol. 1: Skjortestryking. Legg merke til det eneste sjarmerende ved dette bildet- Bisons egenlagde rosett.

17. mai, vol. 2: Skoskift i Universitetsgata midtveis i dagen, når prinsippene åker ut og komforthensynet inn.

17. mai, vol 3: Etter to timer på Karl Johan, bare en halvtime igjen nå…

Andre ganger er det verre, og det negative får overtaket. Som nå. Vi er ferdig med 17. mai, takk og lov, og ungene syntes det var en fantastisk dag. Jeg syntes det var fantastisk masete, og nå sitter vi i restene av et 17.maistressa hus og skal ha konfirmasjon om tre dager og bursdag uka etter. Det ser ikke ut her. Jeg angrer som en hund på at vi ikke bare reserverte bord ute et sted, det hadde vært så mye enklere. Noen skoleungdom kom hjem uforsvarlig sent i går, og jeg kjenner irritasjonen boble. Ingen (de bittesmå er unnskyldt her) viser noe som helst initiativ til noe, annet enn å komme innom og strø om seg med skittentøy og sekker og brukte tallerkener og håndklær før de løper videre til andre spennende ting. Oversiktsarket over arbeidsoppgaver ignoreres totalt. Ukene som kommer er en sammenhengende rekke av ting vi skal gjøre, bidra med, dra på, folk har eksamen, krysspress, det renner inn med mailforespørsler om ditt og datt og fandens oldemor, alt kræsjer i alt, jeg har ikke skrevet noen tale, jeg har bare lyst til å grave meg ned under en stein og vente på at folk har ordnet moroa si sjøl og latt meg være i fred med hverdagen min, som stort sett er det eneste jeg har et fast og sikkert grep om. Note to self: min bursdagsgave til meg selv i år er at den runde dagen skal forbigås i fullstendig, total stillhet. Det er virkelig det eneste jeg ønsker meg: en helt vanlig tirsdag (eller onsdag, eller hva det nå er. Jeg har ikke sjekket, for å si det sånn, det er sånn ca nederst på lista over alle uviktige ting det går an å slippe å ta stilling til). Uten stress. Uten mas. For Guds skyld uten festivitas. Bare den vante, fine rytmen. Men akkurat nå er det 3000 ting som må gjøres, og jeg har ærlig talt ikke lyst til å gjøre noe av det. Jeg er overveldet og tom på samme tid, det er tørt, det er ikke mer igjen, og det eneste som egentlig frister er å sitte i sofaen og spille Candy Crush (!) og være sur.

Så sånn er det også, fra tid til annen. Ikke bare idyll, nei.

Trøstebildet mitt i slike situasjoner. Alltid hyggelig å ligne på de rike og berømte.

Men det sitter i huet. Og så urettferdig det enn er, så er det et ubestridelig faktum at når mor er sur, smitter det over på alle andre, og det må vi for enhver pris unngå. Et hus med ni sure mennesker er ingen fest, akkurat. Ofte er det også slik at når situasjonen først er snudd, når du har dratt deg selv ut av surheten og tatt grep- så fremstår det hele ganske så bagatellmessig. Hva var nå det der å lage noen stor sak utav, hæ? Du overdrev en smule nå, gjorde du ikke?

Så for de som måtte tro at selvutvikling, det å utfordre seg selv og strekke seg etter nye mål henger uomtvistelig sammen med karriere og nye arbeidsoppgaver- det finnes en variant på hjemmebane også. Den skal jeg i gang med nå, mentalgymnastikk for viderekomne i sjefsposisjoner, og så håper jeg å kunne rapportere at «alle var enige om at det hadde vært en hyggelig dag» på mandagskvelden.

For det sitter i huet. Og litt på vinduene, så jeg får starte med dem 😉

Frihelger?!!

Mai, kjære mai. Det drar seg til på alle fronter. Veiledningssamtale 15. mai, barnehagefeiring 16. mai, barnetog 17. mai, konfirmasjon 21. mai, huskonsert 22. mai, bursdag og huskonsert 23. mai, Drøbak Junior Challenge 27. mai, kompaniforestilling 30. mai, pianokonsert 31. mai, her har jeg sikkert glemt en hel masse, men så lenge det ligger i Outlook lever vi trygt (-ish).

Men. Det blir ikke bare travlere. For første gang siden juleferien har vi frihelger. Som i «helger uten faste aktiviteter, helt til fri disposisjon». Joda, de eldste har ofte jobb eller treninger og øvelser og slikt, men vår innsats der begrenser seg til en sjelden taxitur, for øvrig holder de styr på det selv.

Dansesesongen, derimot, er kort. med unntak av kompaniet, da. Og med det er lørdagene der Bison danset fra 10-11, Turbo og Ballerinaen fra 12-13, sistnevnte med en ekstra tåspisstime fra 14-14:30, et tilbakelagt stadium. Du kan si det sånn at lørdagene ble tilbragt på kulturstasjonen, eventuelt i evig kjøring fram og tilbake- særlig etter at Ballerinaen fikk seg «jobb» på danseinstituttet på Majorstua i tillegg og måtte fraktes dit på morgenen og kjøres derfra og til nedre Grünerløkka i rekordfart for å rekke sin egen time (#optimistiskplanlegging). Når vi endelig var i mål, var vi stort sett så pumpa (av barnedansens fysiske utskeielser eller av lørdagstrafikk) at det ikke ble stort mer ut av den dagen, annet enn middag og spede, mislykkede forsøk på husarbeid.

Jeg husker vi sto der i vinter og var i tvil angående minstemann. Skal, skal ikke. Turbo hadde endelig «vokst fra» 3-4-åringskurset sitt og var klar for å danse på en større time, alene. Klart vi måtte være til stede, men å sitte utenfor med en bok og en kaffe er ikke verdens tyngste jobb. Dessuten passet det perfekt med kurset til storesøster. Vi kunne sluppet unna med én kjøring og en kaffetime hver lørdag, mens jentene danset samtidig i forskjellige saler. Enkelt. Lite energikrevende. Ganske fristende også, jeg må innrømme det. Det er jo ikke som om vi ligger på latsiden i ukas øvrige dager, det satt langt inne å ofre en potensielt ganske fredelig lørdag på De Oppbyggelige Aktiviteters Alter.

Men Bison. Gutten som elsker å være i bevegelse, og som nå var stor nok til å hoppe på det kurset Turbo skulle forlate. Han hadde vært med et par ganger før jul og syntes det var stor stas. Borte var all surringen og den dårlige konsentrasjonen på slutten av «babykurset», dette var mer action, perfekt for en treåring. Og helt ærlig, det er ikke fair at mor og far legger til rette, ordner og fikser for storesøsken og tar seg helt ut på det, og så er det ikke noe igjen til husets minstemann. Hva skulle Bison gjøre på lørdagene, annet enn å drasses inn og ut av bil eller settes foran Thunderbirds når travle storesøsken ikke gidder å finne på noe annet? — Pffft, sa jeg til Gubben, det blir litt mer mas, men det overlever vi jo. Støvsugingen kan vi ta til sommer’n.

Og jeg har ikke angret et sekund. Han har hatt det kjempegøy på dansing, han har fått brent av masse energi (et ikke uvesentlig poeng i dansesesongen på Oslo Kulturskole, de månedene det er bånn gass er også de månedene det er litt ekstra tiltak å komme seg ut av huset), og som alltid ligger det jo masse trening i slikt. Trening? Ja, på sånne ting en treåring må lære seg. Bison og hans dansekompiser med og uten tiara har verken lært å ta piruetter eller danse chachacha, men å stå i kø, det er en av tingene man trener på på dansing. Vente på tur. Følge instruksjoner. Øve på ting som er vanskelige. Ikke minst i denne settingen har dansingen vært veldig nyttig, og fra fullt kaos på starten av semesteret står småttisene nå i (ganske) rette rekker og venter (nesten) tålmodig på tur.

Så hurra for dansing, og jeg dreper gjerne lørdagene mine til høsten også. For all del. Men, nå som vi har vært på dette kjøret en stund var det jammen herlig å oppdage at man kan bruke lørdagene til andre ting.

Mor kan endelig finne fram og systematisere arbeidet med skrivebøker. Bare kort, kort tid av gangen, men jenta er overmoden for å få ordentlig tak på skrivingen og det er bare tiden som har manglet. Not so no more!

(og kan jeg bare komme med et hjertesukk? Hva ER det med slike «nybegynnerbøker» som insisterer å ta med både store og små bokstaver samtidig? Hvorfor??)

… eller bare tøyse rundt.

Bison er ikke helt på leser’n ennå, naturlig nok. Planen er å finne bøker med figurer og mønstre så han kan få litt førskrive-trening, men i mellomtiden synes han det er moro å drive med labyrinter. At de er gjort fra før er ikke så farlig! Andre hjernetrim-aktiviteter for Bison er Dyrelotto og Stigespill. Han vil gjerne være med på Uno, men det funker bare sånn passe ikke.

Tiåringen kan ha med en venninne hjem på overnatting, og etterpå flette mammas hår (og ta et litt uskarpt bilde av det).

Ingen helg uten fotball. Min sønn ble overraskende matchvinner da de vant en knepen 1-0 seier, med det minst elegante målet i denne serierunden (pirke en ball ut av hanskene på keeper helt på målstreken etter et mislykket scoringsforsøk, men mål er mål, seier er seier, og tre poeng er ikke minst tre poeng). Men når vi har tid til å tenke oss om og planlegge litt, blir turen så mye morsommere for alle:

Skjønt, enkelte av supporterne ga beng i hele kampen.

Opptil flere av «supporterne», faktisk.

Lørdagsfri = tid til å lage skikkelig god pavlova. Signert min mann altså, jeg skal ikke skryte på meg noe. Men etter en lørdager fylt av bilkjøring, bilkjøring, følging, påkledning, avkledning, tåretørking, bilkjøring, vannflaskefylling, skoknytting og «HEI KLOKKA ER FAKTISK TI OVER HALV, ALTSÅ!», er det ikke så ofte vi får slikt hos oss. Men nå er frilørdagene her, tjohei!

… og slik kan man avrunde en herlig, herlig helg. Opp i badekaret (Lykkeliten sluttet å gråte denne gangen, det går riktig vei!), på med pysjen, og deretter frukt på verandan i kveldssola.

… blant annet. Helgen har også handlet om nabobesøk og hopping på trampoline. Øve på å sykle. Løfte en sandkasse vi har arvet, over på plenen og la ungene gå berserk med de tilhørende lekene. Og surre rundt, ikke minst har vi surret mye rundt. Mulig vi skulle støvsugd litt mer, men det er ikke sommer ennå, er det vel? 😉

Når neste semester banker på døra, etter en lang, slapp sommer, er vi antagelig over-klare for å sette i gang med lørdagsmoroa igjen. Det ER vits i de travle og krevende lørdagene våre, absolutt. Men akkurat nå var det utrolig godt med en pause. Jeg formelig kjenner marginene falle på plass, luksusen av å ikke måtte velge mellom støvsuging eller Dyrelotto, sårt tiltrengt søvn eller en spennende kamp på TV med ungdommen i huset. Eller bare stille spørsmålet «Hva skal vi gjøre i helgen?», siden det faktisk ligger et valg der.

Vi er klare for sommerslapphet!

… i hvert fall når vi har overlevd mai og juni 😀