4. runde- BOOOM! Eller?

På mandag var det tid for den fjerde og siste runden med EC90. Litt mismodig, men klar for en ny liten helvetesuke- denne gangen med ekstra mange gjøremål i tillegg- troppet jeg opp på Radiumhospitalet for å ta blodprøver i forkant.

Det var først på venterommet at jeg oppdaget det. Jeg hadde glemt Marcus Rashford-fotballtrøya! Skandale! Men sånn går det, når alle i huset er på flyttefot og jeg ikke lenger går naturlig forbi rommet til eldstemann på vei ut døra (for ja, det er jo selvsagt hans skjorte. Når jeg tenker meg om har jo min egen drakt, en snasen, hvit bortedrakt med MATA på ryggen, men når cocktailen heter Red Devil er det klart jeg tyvlånte en rød drakt i stedet. Men kanskje jeg kan ta med meg Mata neste gang? Han er en fin fyr, altså!).

Se her! Ikke rart det gikk som det gikk, med den genseren. Bli’kke noe Campari Lookalike på de som kommer valsende inn i en velbrukt, lefsete genser fra Ellos.

Null spennende farge. Men, så er det strengt tatt ikke det som betyr noe, da. Forresten skal blodårene få kjørt seg litt framover, når det skal stikkes både til blodprøver og veneflon hver eneste uke. Jeg kommer til å gå rundt med alle slags herlige sjatteringer på hender og armer.

Det er vel heller tvilsomt om at det var skjortemangelen som gjorde utslaget, men det ble ingen Red Devil på meg på mandag. Ny legetime, ny onkolog (hvor mange er det jeg har vært borti hittil? Fem? Seks? Men, jeg klarer ikke bli så voldsomt opprørt over det, egentlig. Så lenge de kan sakene sine og sitter på de rette papirene, er jeg trygg på at de gjør det som skal gjøres), og mandagens onkolog var litt overraskende helt enig med meg i at fremgangen på EC90 var for dårlig. Eller tilbakegangen, da. Den manglende tilbakegangen, for å være helt korrekt. Han klemte og målte puppen, grafset godt inn i armhulen og myste inn i PC-skjermen med bilder og tidligere mål. Deretter klemte han nøye fram og tilbake langs kragebeinene (skrekk! Hva er det han tror han skal finne her?!) før han konkluderte med at det ikke var vits i å sette den siste EC-kuren siden den hittil ikke hadde hatt ønsket effekt. Svulsten burde ha krympet mer. Den burde i alle fall ikke ha vokst! Nå målte han «grovmålet» til 6,5 centimeter (det nøyaktige er både større og mindre (!), men må gjøres med ultralyd siden formen er så rar. Klemmemålet blir sånn sett ganske slumsete, men gir likevel en indikasjon på hva som skjer der inne), en økning på en centimeter siden sist. Svulster som vokser, kan lekke celler. Jeg er jo så ferdig med høyrepuppen min som det går an å bli, og vil ikke savne den et sekund. Men spredning vil jeg helst ikke ha noe av, for å si det særdeles pent.

Rett i vasken med den forhåndsbestilte cocktailen, altså, og litt ekstra ventetid for å få mikset første dose Taxol. Jeg klagde ikke. Tvert imot! Den siste tiden har jeg jo hatt en snikende følelse av at cellegiften egentlig ikke virker spesielt godt, og da er det bare en lettelse å kunne prøve noe annet. Det var jo også planen hele veien at jeg skulle få begge, vi bare dropper den siste runden og går rett videre på noe som *banker hardt i bordet* forhåpentligvis tar kreftcellene mer effektivt enn den første varianten. Hvis jeg skal tillate meg selv å være litt negativ og skvetten, så er det guffent å tenke på at jeg har gått på den ineffektive EC90 siden jul. Hva galt kan ha rukket å skje på den tiden? Men katastrofetenkning fører jo ikke noe godt med seg. Jeg får bare være glad for at vi byttet før skjema, så jeg slapp tre uker til med dårlig form til ingen nytte!

Så sånn gikk det. 1 Taxol unnagjort, bare 11 igjen 😀 Jeg feiret den unnagjorte kuren med å følge Turbo til sin første orkesterøvelse på det minst tilgjengelige stedet i hele byen, gå oss bort på vei hjem, og ende opp med 17 000 skritt på Fitbit’en. Sliten? Gjett på ja, men det gikk! Spent på hvordan formen kommer til å være fremover. De fleste sier at Taxol er grei skuring sammenlignet med EC90, men dette varierer jo fra person til person, og man kan uansett ikke regne med å være helt på normalen med tanke på energi og form. En annen ting man må regne med, er å miste vipper og bryn, og det kan også gå hardt utover neglene. Underveis i kuren pleier man å oppleve varierende grader av nevropati, stikking, prikking, dårligere finmotorikk og balanse. De som får det verst må avbryte kuren før de har gjennomført 12 kurer- jeg håper jeg ikke er blant dem (under forutsetning av at denne kuren gir effekt, da. Men siden jeg hadde uflaks med den første runden regner jeg ubeskjedent og høyst uvitenskapelig med at jeg har mer flaks nå, og at Taxolen på magisk vis smelter bort alt av kreftceller som finnes!) Hodehåret, derimot, kommer ofte gradvis tilbake. Spent på om jeg har samme hårtype som før, og veldig glad jeg ikke brukte masse tid og penger på å bale med parykk. Disse helt hårløse månedene har gått som en røyk og jeg har ikke savnet det overhodet. Trenger jeg noe på hodet, har lue/skjerf holdt i lange baner.

Så hver mandag framover blir det å ta banen til Radium, kose seg der et par timer, og trekke hjem igjen. Og i stedet for en kjempedårlig uke etterfulgt av to slappe, blir jeg jevnt over halvgod/halvdårlig hele veien. Det er rytmen de neste 12 ukene, og det kommer til å gå fint.

Ellers?

Vår Innmari Travle Uke har selvsagt fått seg et realt snødryss på toppen av det hele. Det var virkelig ikke det jeg savnet, men man kaller ikke begynnelsen av mars for «fool’s spring» for ingenting! Nå går det uansett mot varmere og lysere tider, selv med små tilbakeslag av værmessig karakter, så det er bare å holde ut og vente på at sola langsomt får overtaket. I mellomtiden kan jeg kose meg med ekorn som hopper rundt på balkongen (Turbo kjøpte inn fuglemat forleden dag, og den har falt ned fra treet og ned i snøen på balkongen. Vips, ekornfest!).

Ekornfest…

Kakefest.

Livet tusler videre. Jeg er trøtt og slapp, men tilværelsen er full av lyspunkter likevel. United flesket til og slo PSG i et helt uventet Champions League-skrell i går. Gubben kom hjem med kake fra Pascal. I morgen skal jeg få se tre unger i tre orkestere i Konserthuset, og selv om det sikkert blir slitsomt blir det også innmari moro. Mormor og eldstejenta skal være med, og førstnevnte er fremdeles vår reddende engel flere morgener i uka. Bison må definitivt til frisøren i helga, det ser ut som det vokser en mopp på hodet hans. Oboisten har fått en ny vår etter nyheten om skoleplass, og øver som en helt. Gubben er ferdig med en hektisk jobbperiode- det kommer nok snart en ny, men enn så lenge kan han puste ut litt. Huset er rotete, men sakte men sikkert og ikke minst med mormors hjelp forsvinner flyttekaoset gradvis, og de fleste begynner å bli godt plasserte på sine nye rom. Unntatt eldstejenta da, som snart har bodd en uke alene. Jeg tar meg fremdeles i å vente på at hun skal komme hjem om kvelden 😉 Det er akkurat som om noen mangler. Men hun har hatt lillesøster på overnatting denne uka, og bestilt hjemmelaget tomatsuppe til kommende søndagsmiddag. Så hun er slett ikke ute av livene våre, og takk og lov for det. Og Minstemann fyker jo rundt her som et evig, uuttømmelig muntrasjonsråd, full av smil og latter. Jeg er heldig.

Utsnitt av stuebord: noen slappe tulipaner som er godt på overtid, en kopp lunken kaffe, en liten kosekanin, en pysjoverdel og Bisons barnehagekunstverk «Fossen» (den er i alle fall tydelig blå!). Jeg får det liksom aldri mer ryddig enn det, i alle fall ikke i mer enn ti minutter av gangen. Men det får være som det er.

… og der kom jammen fasteboka mi også, bare en dag etter skjema. Det må jo være ny rekord for mitt vedkommende. Så nå skal jeg dra med meg verkende bein og muskler, sette meg til rette i godstolen, og ta et ordentlig jafs av årets fastelektyre. Før det bærer ut til siste orkesterøvelse for Turbo før morgendagens konsert. Og denne gangen skal jeg ta med meg kart! 😀

 

Tredje runde cellegift- BOOM!

Bare kort innpå for å bekrefte at alt har gått etter planen, og tredje kur av EC90 ble satt i går. Det var legetime først, og selv om de ikke var sånn superfornøyd med krympingen så er kuren bare halvgått og den har i hvert fall ikke vokst 😉 Og antagelig blitt bittelitt mindre, selv om den er et mareritt å måle (til sammenligning fant de en ufarlig cyste et helt annet sted, og den ser akkurat ut som en golfball. Trillrund, jevn og fin. Da er det en smal sak å måle diameter, men den greia i puppen ser mer ut som en monstersky en mørk stormkveld i en Harry Potter-film. Lang og grenete og rar og strekker seg i alle retninger, den skifter liksom form alt etter hvilken vinkel de ser det fra, så det er virkelig ingen lett jobb å finne sikre mål. Det skjønner selv jeg).

Ladet opp med ekte helsekost fra Narvesen i første etasje. Fulgte opp pølsa med kokosbolle og kaffe :/ Ikke spesielt stolt av det- og jeg vet at mange kreftpasienter er overbevist om kostholdets betydning, kanskje de har rett også- men jeg holder meg til tipset jeg fikk aller først: spis det du har lyst på og ikke foreta større endringer. Siden jeg er både lat, mangler selvdisiplin og er lite glad i kostholdsregimer syntes jeg det var et ypperlig råd. Og helt ærlig: når man pådrar seg en kreftform som man er usannsynlig lite disponert for… vil da noen ekstra broccolibiter utgjøre den store forskjellen?

Kobla opp for runde 3, med Marcus Rashford på ryggen. Synes jeg begynner å ane et visst chemo-tryne her nå, men det kan like gjerne bare være en uheldig vinkel og skarpt sollys på gusten vinterhud.

Så inn med nåla, opp med cellegiftposene på stativet, og så var det å sitte og vente mens giften drypper inn i årene. Denne gang var det Gubben som var med, siden vi hadde en del spørsmål til legetimen og hjernen min ikke fungerer helt optimalt for tiden (= lurt å ha med seg backup-minne!). Det var litt mindre selskap i ham enn i eldstejenta, siden han hadde et møte rett etterpå og satt med nesa i mobilen og forberedte seg til det, hehe. Til gjengjeld snakket dagens sykepleier som en foss, så tiden gikk fort og så var det bare å kle på seg og gå. Det høres liksom så voldsomt ut med cellegift, men det er en superenkel og lite skummel prosedyre. Inn, koble til, ut, ferdig. Det er nesten på grensen til uspennende.

Men allerede på vei hjem merket jeg at dette kom til å bli litt tyngre enn forrige gang. Selv med ørten kvalmestillende preparater innabords var jeg rett og slett lettere sjøsyk. Og svimmel. Likevel hadde jeg bestemt meg for å gå på oboistens konsert, det er så mye jeg har gått glipp av de siste månedene. Men den planen gikk i vasken da en veldig trøtt fireåring begynte å bli grinete og mamma-innpåsliten allerede før middag. Jeg så det desperate uttrykket i ansiktet til mannen min, trøtte mammadalter er virkelig ingen fest å ha med å gjøre, spesielt ikke når de er en del av en trøtt trio som må i seng omtrent samtidig hvis morgenen etter skal bli levelig. Så vi foretok et kjapt bytte: jeg ble hjemme med de små, han gikk på konsert. Surt, men av og til må man bare være dønn realistisk og gjøre det som funker best for alle. Og jøjemeg, det skal da ikke bli noen mangel på konsertmuligheter fremover heller…! 😉

Så sånn er ståa. Denne uka blir ikke veldig behagelig, og jeg gruer meg allerede litt mer til neste kur. Det er mange som har hatt denne reaksjonen, at det blir litt tyngre for hver gang. Da har jeg virkelig noe å se frem til- men, neste kur er jo også den siste før vi bytter cellegift, så mentalt sett blir det kanskje ikke så verst?

Ellers er familien godt inne i siste uke før ferie-tralt. Det vil si kaos 😀 Noen har prøvemuntlig, andre har et lass med prøver, vi har en kjempekabal å legge med hytteturer og jobb og mulig Praha-tur på den ene ungen og kompistur på den andre og alt skulle egentlig vært i boks for lenge siden... men det er jo aberet når barna begynner å bli større- det er ikke så lett å planlegge over hodet på dem, og det er ikke alle som ser viktigheten av planlegging i god tid på samme måte som vi voksne. Nuvel. Det skal nok bli en orden på det. Akkurat nå frister det litt å sende mann og resterende gutter til en helgetur på slutten av vinterferien, sånn at Turbo, Eldstejenta og jeg kan være hjemme og få Praha-fareren av gårde og ellers gjøre vårt- det er også fint å splitte de små av og til-, men vi får se. Vi får se. Men helst litt fort, slik at mormor og hennes mann (aka Hyttesjefene og bakkemannskapet) ikke sitter med hundre løse tråder når ferien er i gang.

Prøvespillet gikk greit på søndag, forresten. Tror jeg, da. Jeg fikk jo ikke være med inn, men hovedpersonen var rimelig fornøyd. Vi foreldre satt der i gangen, ventende/strikkende/scrollende, mens nervøse ungdommer trippet inn og ut med fiolinkasser og notebunker, gnikket på trompetene sine og satte sammen klarinetter. Jeg krysser fingre og tær for at det gikk bra for gutten min, håper så veldig veldig at han får sjanse til å være med videre. Får han plass, blir det toppkvalitetsundervisning det neste året, og det setter han og jeg stor pris på. Virkelig flinke lærere og medelever, og han har trivdes dette året med prøveplass. Men det ER seriøst. Så samtidig med fingerkryssingen sendte jeg en tanke til lille Turbo- hva i all verden er det vi setter i gang nå? Vil vi virkelig ha henne inn i et så bra, men krevende system? Hard konkurranse og spisse albuer og høye forventninger til foreldreengasjement og innsats (vi må allerede hive oss rundt igjen og skaffe et videopptak av oboisten med akkompagnement til enda en søknad. Ja selvsagt, alle har jo en pianist på innelomma til slikt bruk…)? Som mor startet jeg som den forsiktige typen, takket nei til det ene og det andre og var livredd for å tråkke feil, og selv om jeg har blitt tøffere på mine barns vegne med årene tror jeg det er en viktig tanke å ha med seg. Det skal aldri være et mål i seg selv å være med her eller der, spille for det og det laget, kunne briske seg med Talent-sånn og Elite-slik. Det er moro, bevares, men det er viktig å ikke la det få ta for stor plass, slik at det blir en forferdelig nedtur hvis og når motstanden kommer. Idrettsglede og musikkglede, derimot, se det er viktig. Mestring og læring? Kjempeviktig! Men det kan man få via mange forskjellige kanaler, og det er viktig at barna (og vi foreldre!) ikke får helt tunnellsyn underveis. Det er så lett å la seg rive med, trass i alle gode intensjoner. Jeg tror likevel jeg har lært mine lekser og satser på at vi klarer å lose ungene igjennom dette med riktig fokus. Hvis ikke får noen fornuftige lesere sparke meg bak!

For hun her skal oppmuntres og heies på, ikke pushes. Det er tungt nok å bære kasse i motbakker og snø, om ikke alvoret skal ta dem for tidlig.

Så slik er ståa nå. Jeg ser på det rotete huset, på heftene i nynorsk og matte som ligger spredd rundt (hvor ble det av det sirlige systemet vårt?), eskene etter de siste mottatte pakkene med PC-skjerm, mobiltelefon og Tom Egeland-bøker som står til pynt i gangen på fjerde dagen, og tenker at stress-rotet vårt egentlig gjenspeiler husets beboeres mentale tilstand perfekt. Vi trenger en liten ferie, alle sammen. En pust i bakken, noen rolige dager uten program (vel, bortsett fra kjøring og henting og øving og pakking og vasking av skitøy og sånt, da. Men uten at en eller annen i huset har noe veldig viktig på planen hver eneste dag) til å rydde og organisere både ting og oss selv, og gjøre klar til neste hektiske periode, den mellom vinterferie og påske.

Og for min del: bruke en god del tid på å ligge i stolen min og sløve, mens cellegift og immunbooster gjør sin ubehagelige jobb. Det føles veldig uvant å være så «lat», men jeg vet at akkurat disse ukene er det antagelig (og forhåpentligvis!!!) på sitt verste. Jeg har fått inn i den tjukke skallen min at å være overambisiøs og pushe for mye bare fører til total utmattelse og kort lunte, og står valget mellom litt rot i krokene og utslitt, sur mamma, så velger åtte av husets åtte andre beboere rotet any day!

Neste stopp: godstolen, og tanker om Elton John og Sør-Afrika. Forklaring følger i en bloggpost nær deg! Ha en strålende uke, dere som måtte forville dere inn hit for klaging over dårlig form og rotete hus, hehe. En vakker dag skal jeg skrive spennende og inspirerende poster breddfulle av feelgoodness og interiørtips (ispedd trening og enkle, velsmakende oppskrifter og kloke betraktninger om Livet og sånt), men vi snakker nok minst 2023 her også. Forresten, antagelig lenger! 😉

I mellomtiden stjeler jeg litt interiør annetstedsfra. Jeg var tidlig ute til spa-timen min bare for å få sitte litt i dette rommet og gjøre ingenting. Det er jo som om stresset bare renner vekk, ledsaget av plingplongmusikk og nydelig te (så nydelig at jeg lot meg friste til å kjøpe en pose til det min baristadatter umiddelbart fastslo var blodpris. Jeg angrer likevel ikke!) Shiatsuen var nydelig. Helt perfekt. Jeg valgte shiatsu av hensyn til massøren, som skulle slippe å komme i nærkontakt med den ekle, celleforgiftede kroppen min, og ved første øyekast slo det til: ikke bare får man utdelt pysjamas, men man blir også lagt under et teppe. Derimot sto også hodebunnsmassasje på programmet, så da måtte hun til pers likevel, haha. Men det gikk helt udramatisk for seg, og aldri så galt at det ikke er godt for noe- det må jo være enkelt å finne trykkpunktene på et skalla hode!

Jeg skal ikke vente til neste runde dag før jeg drar hit igjen. I en tid med mer enn nok fysisk ubehag var det usigelig godt med litt kroppslig velvære! 

Den 74. januar

En kor-kompis av meg som holder til i bassrekka postet her om dagen et Facebookmeme, som forestilte en masse snø og vind og en sur mann i forkant. Teksten gikk omtrent «Er det bare meg, eller stemmer det at det er 74. januar i dag?».

Jeg tipper det IKKE er bare han. Antagelig er vi mange som synes at januar er årets lengste måned! Men jeg tror så gjerne at min kompis kjenner det litt ekstra. Tre unger under fem, den siste kom rett før jul, og jeg har overhodet ingen vanskeligheter med å se for meg det morgenkaoset som råder- med lite søvn innabords, selvsagt- når alt skal bakses ut av gangen og ned i snøen for å slepe vogna gjennom brøytekantene til barnehagen. Minsten har bæsjet og mellomste orker ikke å gå, og der hostet eldste igjen, den høres litt stygg ut den hosten, blir det flere sykedager nå?

Januar, assa.

Ok, ok, januar er ikke uten sjarm. For eksempel kan femåringer leke Kongen på haugen på vei hjem fra fiolintimen en helt vanlig torsdag. Men til våren løper hun her, med joggesko på beina og sola i ryggen. Jeg gleder meg.

Januar blir heller ikke bedre med cellegift innabords, det kan jeg love! Legen min forklarte det så fint- poenget er å drepe deg sånn omtrent halvveis hver tredje uke, og deretter la kroppen reparere seg litt før de gjør det samme på nytt. Kreftceller, som deler seg raskere enn andre celler, er mer utsatt for slike svingninger, så de blir omtrent 70% drept i prosessen (bare for å ta et tall, det er selvfølgelig langt mer komplisert enn som så), og over tid vil svulsten krympe betraktelig. Nå er jeg på dag 6 på kur nummer 2, og bivirkningene er omtrent de samme som første gang- bare sterkere.

Jeg lovet meg selv at verken bloggen eller instagram’en skulle bli en sånn evig sykdomsdagbok, det blir for negativt og trått. Samtidig er det jo ikke til å komme forbi at mye handler om dette akkurat nå. Og for sammenligningens skyld (og fordi jeg har hukommelse som en gullfisk), så tenkte jeg å skrive opp hvordan den første uka har vært:

— Kuren ble satt på mandag, og det var som beskrevet i tidligere innlegg NULL stress. Virkelig ikke.

— De to første dagene gikk også ganske normalt. Min personlige og helt uvitenskapelige teori er at det tar litt tid før virkningen kicker inn slik at det merkes.

— Dag 3-4: vanvittig prikking i ansikt, tannkjøtt og tenner, og en ufyselig, kjemisk smak i munnen som ikke forsvinner samme hva du gjør. Men det blir _litt_ bedre med grønn Extra, så det går med noen pakker. Samtidig blir jeg også enormt tørr, i både munn, øyne og ikke minst hender- så her smøres det mer med body butter og Decubal enn med antibac, faktisk. Svimmel og slapp.

— Dag 4-5: Våkner opp og tenker Shit, har jeg fått influensa?! Jeg må jo ikke få feber, det er farlig! Men det er verken influensa eller halsbetennelse, det bare føles sånn. Kroppen verker, halsen verker, hodet dundrer og alt er py. Kondisen tilhører en dame på minst 196. I går var dag 5, og selv om jeg fikk Bison til turning og kjøpt danseutstyr med Ballerinaen etterpå var det ikke før etter et glovarmt bad med masse Lush-olje (til pergament- huden min), heftig dose Ibux og Paracet og pysj foran peisen at jeg nesten begynte å føle meg som et menneske igjen. Hvis jeg satt helt stille, og oboisten skrudde ned volumet på de forferdelige Youtube-videoene som alltid surrer og går i bakgrunnen når han har internett-tid.

— Og i dag er det dag 6. Våkner grytidlig, stavrer meg ut på badet og ser forundret på den alien’en som stirrer tilbake på meg fra speilet… dette oppblåste, skallede fjeset, jeg ser ikke ut som meg selv, jeg ser ut som et vesen fra en eller annen amerikansk horror-film, men etter en god vask og masse krem føles det i alle fall litt bedre. Influensafølelsen er fremdeles her, det er rart at det går an å ha så vondt i hodet og særlig halsen uten å være syk (åh hjelpes, det betyr ikke at det er kreftceller der, vel? Tenk om jeg har masse dritt i mandlene som de ikke har funnet?! … og andre tanker fra paranoialand), men jeg tror likevel jeg tør påstå at formen er bittelitt bedre enn i går. Første uka er snart i boks, og selv om jeg venter på skjelettsmertene etter Lonquex-sprøyta er kanskje den verste cellegiftreaksjonen på hell? Det er lov å håpe!

Kvinne (40, eller var det 196? Passet sier førstnevnte, men kroppen sier sistnevnte. At det er mulig å føle seg så slækk!) koser seg foran peisen. Det hører til sjeldenhetene at jeg får ligge her mer enn tre minutter i strekk, men likevel. Deilig er det, og eldstesønnen har til og med laget spilleliste med naturlyder til meg.

Våren 2019. På jobben planlegger de landsmøte. Jeg planlegger dette. #selvmedlidenhetenlengeleve

Så ja, slik er ståa her. Ikke så veldig bra. Men det kunne vært langt verre. Jeg er jo- heldigvis og takk og pris- ikke sengeliggende, og det går an å fungere også med dette innabords, men noen fest er det jo ikke. På fredag fikk jeg enda et brev i posten fra sykehuset, der de hadde satt opp hele behandlingsløpet fram til operasjon. Legene har jo vært klare på det hele tiden, det skal settes 4 EC90-kurer og 12 Taxol-kurer, men å se det sånn svart på hvitt var likevel et slag i trynet. Datoene nedover i venstre marg… 11/2, 4/3, 15/4, 27/5… altså, hele våren, hele første halvår av 2019, kommer til å gå med på dette her. Skrik! Hyl!

… men i det minste kan jeg snart slå en feit strek over Janu-tarfaenmegaldrislutt-ar. Det strider mot alle prinsipper, jeg har alltid tenkt at det er en gedigen tankefeil å glede seg for mye til det som kommer eller glede seg til noe er ferdig. Livet er her og nå, å se fram til at en måned eller en periode er «overstått» blir for defensivt og negativt for min smak. Men akkurat nå skal jeg være litt raus og si til meg selv at det er greit å glede seg til januar er over. Ikke bare januar- jeg gleder meg til den siste EC90-kuren er satt i begynnelsen av mars, og jeg forhåpentligvis ikke trenger å leve med maur under overleppa og skallebank. Kom april, med snøsmelt og sollys og Taxol!

Følelsen av å komme til kort som nordmann: Vi hadde planleggingsdager forrige uke, og hadde det vært noe tak i meg skulle jeg ha tatt massevis av blinkskudd av glade barn på ski. I stedet fikk jeg dette- det er Bisons verk, han syntes det var en fortreffelig idé å leke bowling med tomflasker på toppen av trappa så de falt ned i bunnen. Resultatet av litt for mye innetid, selv om vi er strenge på at vi alltid og uansett skal ut minst en tur hver dag.

Fram til da får vi henge i stroppen etter beste evne, med god hjelp fra bestemor og mormor (hva skulle vi gjort uten bestemor og mormor?!) og fokusere på alt vi faktisk får til, omstendighetene tatt i betraktning. Det går jo rundt, om enn på de sammenbitte tenners prinsipp, og hverdagen henger merkelig nok sammen. Det er ikke Krise før det er Krise, og selv med dårlig form hos mor holder Krisa seg per nå heldigvis på god avstand.

Men akkurat nå sitter jeg i en tom stue, bare bikkja som snorker fra senga si, ellers hersker stillheten i huset… noe som aldri skjer en søndagsmorgen 😉 Men Turbo og Bison er på hytta med mormor, de dro rett etter dans og turn i går, og selv om jeg savner de to fine småtrollene er det ikke til å komme forbi at utsiktene til en rolig dag er velkommen akkurat nå. Lek med Minsten, litt husarbeid, litt sofaligging, alt i sakte tempo tilpasset en 196-åring. Hehe.

Ønsker de som måtte slenge innom en rolig eller spennende søndag, alt etter ønske 😉