Mislykket/vellykket

Småbarn, ass.

Det er ingenting og ingen som er så nydelige, så troskyldige, så hjertevarmende, så sårbare, så trassige, så morsomme eller så entusiastiske som småbarn.

Det er heller ingen som er så fordømt uforutsigbare! 😀 Og akkurat dét burde jeg kanskje fått med meg, etter å ha levd i hus med dem siden slutten av nittitallet. Ervervet visdom fra alle disse årene: «Du skal være svært, svært forsiktig med å tro at du har skjønt det» . Det er nemlig godt mulig-  faktisk ganske sannsynlig- at du bare hadde flaks en gang eller to.

Som for eksempel i går. I går var en dag tatt rett ut av «The nightmare before Christmas», jeg har ikke hatt så høy puls på lenge, men det er en historie for en annen dag (torsdagstankene kanskje), og da klokka dro seg mot tre hadde vi bare to punkter igjen på programmet: en teaterforestilling på kvelden som det begynte å spøke alvorlig for rent energimessig, og niåringens tverrfløytekonsert på ettermiddagen. Hun og hennes fløytevenninne skulle spille to duetter, Santa Lucia og Nå tennes tusen julelys, og så skulle de være støttespillere for et par numre for nybegynnerne (tenk det! Lillejenta mi har blitt støttespiller! Hvis tida ikke roer seg litt nå er det jammen ikke lenge til jeg går av med pensjon)

Tatt i betraktning av at dagen hadde vært mindre god, bestemte vi oss for å la trøtte tenåringer og trassige fireåringer være igjen, ta med oss Bison, og dra. Bare vi tre.

Og her er saken: Bison har vært bannlyst fra alle konsertlokaler og dansescener siden han begynte å krabbe utpå vårparten i 2015. Det har vært helt, fullstendig poengtløst å ha med seg Bison med mindre det har vært Internasjonal Krise og vi MÅ gjøre det. Vi deler oss heller, så en av oss blir hjemme og den andre får gå på konsert. Det eneste stedet han har hatt adgang, har vært på fotballbanen (der det er ok å løpe rundt) og på blokkfløytistenes juleavslutning, rett og slett fordi sistnevnte er et kaos uten like uansett. Men ellers har jeg unngått det som pesten. Det er ikke hyggelig for noen om han er med, aller minst for ham.

Dette defineres som suksess, når han har sittet stille på fanget en halvtime først. På akkurat denne konserten var det ikke vi som måtte dra med oss sure småbarn ut av døra (det var noen andre. Det er alltid noen. Og de har min sympati!)

Men, på Suzukikonsertene fikk han prøve seg, fordi konsertene er så korte, det er lite publikum, og vi er på kulturskolen der det bare er å stikke lydløst ut i gangen hvis han kjeder seg. Og sist gang, forrige lørdag, var han gull! Han satt på fanget nesten hele tiden, og mot slutten satte han seg rolig ned på gulvet og fiklet med mobilen. Han holdt hele tiden og jeg tenkte Jess, NÅ er vi over den verste kneika, nå kan han være med igjen (i tilfelle noen skulle mene at jeg bedriver personlig utlevering av Bison her, kan jeg med hånden på hjertet si at beskrivelsene over passer omtrent 98% av verdens to-treåringer. Dette er ikke et svakt karaktertrekk hos min sønn, det er bare sånn de er. Det finnes sikkert unntak, men for de langt fleste småbarn på den alderen er å sitte stille på kommando fryktelig vanskelig)

Som sagt, så gjort. Vi hiver Bison og Dinglis i bilen og drar. Ved ankomst Bøler kirke var det smekkfullt av biler, og jeg burde allerede da skjønt at dette var en litt større greie enn de små kulturskolekonsertene. Men stupid is as stupid does, så jeg hypser med meg en småtrøtt liten tass mens Gubben parkerer lenger vekk, og ankommer akkurat tidsnok til at Bison rekker å se storesøster langt der borte og gå berserk av (hoppende, jublende, overtrøtt) glede.

Ballerinaen & venninne spiller som nummer 3 og 4. Jeg får akkurat med meg halve Sta. Lucia, før jeg må hanke inn Bison som nå klatrer langs vinduene og lager høye smell hver gang han faller ned på aluminiumslistene under, og som generelt har hatt brytekamp med meg eller prøvd å leke sisten siden konsertstart. Veldig festlig, særlig når åpningsnummeret er av den litt kunstneriske sorten med flinke ungdommer i samspill. Nå tennes tusen julelys hørte jeg fra andre siden av døra, og akkurat der og da var humøret av den ganske mørke sorten. Jeg hadde så lyst til å se henne spille, hun hadde gledet seg så forferdelig og var så spent. Og for henne betyr det selvfølgelig noe at mamma eller pappa sitter i salen. Så ble det sånn her. Bare fordi den optimistiske mora hennes hadde trodd at forrige konsert markerte et slags vendepunkt, når det antagelig bare var et veldig godt tidspunkt på en veldig god dag, med en setting som gjorde det enkelt for guttungen å holde seg i ro. Flaks og uflaks, ikke noen «ny tidsalder». Dumme, dumme mamma.

Etterhvert kom Gubben småløpende, og da var Bison blitt så gira at han bare ville ut. Vi ble enige om at jeg skulle vente ute med minstemann, mens mannen min snek seg inn for å få med seg resten.

Som sagt, så gjort. Først ut i bakgården, der jeg ba guttungen «pelle seg opp på den forbaska steinen» (inne i hodet. Ut av munnen kom antagelig noe sånt som et uinteressert «Gå og lek, da!», for litt selvsensur besitter jeg selv når jeg er sur og oppgitt).

Etter et kvarters tid gikk han lei av å leke Blåfjell på steinen, og vi bestemte oss for å gå en tur. Vi fant en gangvei bak kirken, og gikk opp langs husene. Treåringen klatret opp på den store gressvollen som reiste seg på høyresiden av gangveien, og bak der fant vi… t-banen! Noe så spennende!

Det var ettermiddag og skumring, høyblokkene var dekket av julelys, Bison hoppet rundt på de islagte små sølepyttene og nynnet, og mens jeg trakk inn den kjølige desemberlufta tenkte jeg plutselig at… det ikke var så ille likevel. Det var noe dritt med den konserten og jeg skulle gjerne ha vært der. Men selv om det ble mislykket fikk vi oss noe annet i stedet. En liten ettermiddagstime sammen, Bison og jeg, på oppdagelsesferd i ukjent territorium. Fine bilder fikk vi også.

Her startet vi, i bakgården på Bøler kirke. Vi måtte- dessverre- gå forbi den på vei inn, noe som kanskje kan ha bidratt til den manglende tålmodigheten inne i salen. Det er naturligvis kul umulig for en gutt på tre år å glemme dette synet!

 

Wow! T-banespor! Det er jo umulig å ikke bli smittet av en slik entusiasme. Så satt vi der, da, på den frosne bakken, og ventet på at t-banene skulle kjøre forbi. Heldigvis var det tidlig nok til at de har to-ganger-i-kvarteret-ruter.

 

 

… og tenke seg til, oppe på Narvesenkiosken på Bøler t-banestasjon, der bor Don Quixote. Så vet man det!

Noen ganger blir det ikke som planlagt. Dessverre. Det er dumt når det skjer, men det blir ikke bedre av å velte seg i irritasjon. Selv om jeg fremdeles har lyst til å sparke meg bak for å gå glipp av niåringens store happening, så vet jeg at jeg har flere til gode. Og hun var fornøyd hun, etter konserten, og pappa var stolt far.

Slitne og fornøyde- Bison inkludert- vendte vi nesa hjemover og jeg kunne konstatere at dette hadde vært en ganske vellykket ettermiddag, til mislykket å være 😉

Julejamring ;)

Advarsel: sutre-alarm. Det ble begått en aldri så liten jinx i forrige innlegg, med lovnader om julefred, juleglede og godt humør. Vi har ikke kommet lenger enn til dag 2 i desember før mor ligger paddeflat og hulkende på gulvet og ønsker den forbaska julestria langt pokkerivold….

Neida, så ille er det ikke. Slett ikke.

Men jule-entusiasmen og «dette har vi jeg da nesten kontroll på»-følelsen har fått seg et solid skudd for baugen, og vi skriver til min store skrekk bare andre desember. Hvordan skal dette gå?

Men ok. Ikke få panikk. Pust med magen, og analyser!

Det som er bra:

Har fått fikset kalender. Helt ferdig, dagen før 1. desember. Det høres kanskje selvsagt ut, men det har hendt i tidligere år at halvparten av lukene har hatt innhold og resten har blitt fylt på underveis. Det er ingen krise, det finnes barn som lider langt verre skjebner (og det var ikke et forsøk på å være morsom), men det gir helt klart en ekstra dæsj spenning når hele kalenderen er ferdig samtidig, særlig for de yngste som får se HELE kalendervidunderet henge der i all sin prakt.

Dessuten er jeg megastolt over kreativiteten min når det gjaldt å få de verste umulighetene fast i kalenderlukene sine. Spisepinner vil aldri vinne noen interiørpris, men de funker!

Andre viktige ting jeg har fikset er blant annet å prøve et kreativt triks for å blokke ut et par feilkjøpte fotballsko (feilkjøp og feilkjøp, hvordan i all verden skal en halvgammal dame vite at Medusae er trangere i størrelsen enn Nemeziz)? Esken hadde minstemann forlengst trashet for å lage båt, det var tilbudsvare, vanskelig å få solgt videre. Så vi prøver å vide dem ut. Funker ikke det, gir jeg dem til sportsklubben Sterling og kjøper nye. Alt annet enn at de blir stående i boden og samle støv. Fotballsko-moten- kitchy navn inkludert- skifter fortere enn målene går baklengs inn hos Viking, så det er ikke akkurat noe poeng å la skoene i størrelse 44 stå og vente på Bison.

 

Jeg har vannet sviblene så de ikke dauer, min stemor og jeg var på oboistens OMK-julekonsert og mormor på åpen dansedag med Ballerinaen, jeg har danset med Turbo og vi var til og med innom bondegårdens åpne juledag der vi bakte noen kakemenn og spiste vafler med iskalde, klissete små fingre (og fireåringen fikk et trøtthetsindusert raserianfall av den særlig høylydte sorten på vei hjem. Rett utenfor inngangen. Bæljet og hylte, og det er i slike situasjoner at jeg er uendelig glad for min manns rynker og mitt eget grånende hår).

Mens det fremdeles hersket idyll, hehe. Men utendørs baking æ’kke bare lett, altså. Damen i den gule vesten hadde som jobb å stå der og varme opp deigklumpene som ble iskalde og ukjevlelige i løpet av to minutter 😉

Det er dessuten en hel masse annet som har skjedd siden siste «Torsdagstanke»- oppsummeringsinnlegg. Jeg begynte på en kladd, men nå er den så gammel at den snart er utdatert, haha. Uansett, nevner i fleng- en fantastisk konsert med Little Steven sammen med moren min. Virkelig artig, og FOR et band! Vi har fått mail om pianokonsert for eldstemann (hurra, det er lenge siden sist!), som ikke kræsjer med noe annet (dobbelt hurra, og bank i bordet!), kaaaanskje-med-140-forbehold noe spennende nytt om Silkeveien, tentamnene er i boks og de fleste er fornøyde, vi har fikset alle julegavene…

Ta-daa! OK, dette er en spøk. Håper jeg, i hvert fall. VI har i det minste fikset vår lille bit av dorulldugnaden til niende klasses skoletur!

Og ikke minst, mormor med sin organiseringsiver og IKEA-kompetanse har laget orden og reda i de barnerommene som hadde behov for slikt. Nå er det så mye lettere for beboerne å holde orden der, og vi har fått rensket opp i en hel masse gammel moro som lå og tok opp plass overalt. Hurra for mormor!

Jeg husket utviklingssamtalen med ballettlæreren i dag, det veier (nesten) opp for fotballforeldremøtet vi glemte på mandag. Vi kunne uansett ikke ha gått, siden en av oss måtte gå på obokonserten.

Vi har også lånt hengeren, og regner med å kunne levere den (tom) tilbake før jul, så vi fjerner de siste restene av snekker- og hageavfall fra inngangspartiet. Det har stått der siden september. Det ER på tide!

Alt i alt går vi inn i desember med en hel masse avkryssede bokser. Særlig med tanke på at fram til 9. november gikk vi rundt med en slags formening om at desember i år var praktisk talt avlyst, siden vi ikke ville være i landet uansett. Å heise seg opp etter nakkehårene etter den beskjeden, og sette i gang med julestria og business as usual likevel, det klapper jeg meg på skuldra for. Likevel sitter jeg altså på en lørdagskveld i desember og sutrer. Hvorfor?

Det som ikke er like bra:

På denne ene lørdagen som ikke var 100% overbooket fra før av, presterte jeg å overbooke meg selv. Lille Bison og jeg skulle på barneteater på Sagene, ut fra en velment tanke om at han ikke får være med på Reisen til julestjernen og han fortjener også en liten happening sammen med mamma. Men tidsskjemaet sprakk- litt min feil fordi jeg var søvndrukken og uoppmerksom etter en post-ballett-cowboystrekk. Litt min manns feil fordi han på vei ut i bilen bare måtte organisere en hel haug med andre ting- og da vi ankom lokalet fire minutter etter start hadde Bison sovnet, stakkars. Bortkastet tid og bortkastede penger, skuffet gutt og skuffet, mislykket mamma.

Følelsen av å aldri, aldri, aldri komme noe i nærheten av i mål med huslige sysler, fordi den lille rest-energien som er mellom jobb og barn blir brukt på å bare ta det aller nødvendigste.

Dårlig samvittighet over mennesker jeg skulle besøkt. Virkelig dårlig samvittighet, så dette punktet må prioriteres opp.

Resten av desember er ikke bare travel, det er tidvis et mareritt. Jeg bruker nå helt ekstremt mye tankekraft og energi på oboisten, noe jeg en vakker dag (kanskje i jule»ferien», ha ha bloody ha. Ja, jeg er skammelig klar over den passiv-aggressive bruken av fnutter her, men jeg har nettopp blitt pålagt ekstra vertinneplikter på selveste julaften) skal forklare nærmere rett og slett fordi det er et interessant fenomen som er verdt en forklaring. Jeg veit jeg alltid sier at jeg skal komme tilbake til ting og sjelden gjør det :(Men akkurat her må jeg til pers før eller siden, og formulere hvorfor akkurat denne biten av hverdagslogistikken får ta en så fremtredende og nesten umulig plass.

G16 er nå historie, og G18 har bestemt seg for å ikke ha foreldre i den lukkede gruppa. På sett og vis skjønner jeg dem godt. De er nesten voksne og har ofte god kontroll selv. På den annen side gir det deg følelsen av å leve med en evig joker i logistikkplanleggingen, siden den jevne 17-åring ikke helt ser problemet med at det «kanskje» er kamp når vi har planlagt å besøke bestemor eller skal på konsert.

Neste helg er av typen som gir deg akutt vondt i magen, og for min del går det over i en uke der jeg vikarierer for en kollega, noe som vil si konstant høye skulrde og at uka etterpå går med til å få gjort alt av mitt eget arbeid jeg ikke rakk uka før. O glede.

Nevnte jeg at jeg er syk? Måtte gå hjem fra jobben i går- dog ikke uten å tatt en lang omvei for å hente instrumentet til Turbo på ett sted og vinterskoene til eldstesønnen på et annet, mama is as mamastuff does– og har hodepine og feber. Forhåpentligvis er det ikke smittsomt, ellers risikerer vi å smitte alle med sjokoladekaken som må bakes til Turbos julekonsert i morgen, der vi skal løpe innom en bursdag på vei hjem mens oboisten må forte seg til seminar (som jeg sa ja til uten å tenke på at han allerede var satt opp på speidernes julegrantenning samtidig. Søren klype. Jeg er streng der, vi prioriterer alltid det vi har sagt ja til først. Men det forsvant totalt ut av hodet mitt, selv om den stygge adventsgrisen med tre bein prøvde å fortelle meg at det var julegrantenning første søndag i desember. Jeg var vel så stressa at jeg ikke hørte etter)

Mannen min. Ikke noe galt med mannen min, han gjør som han alltid gjør: kjører og henter, kjører og henter, lager middag og kjører og henter. Resten av tiden tilbringer han bak dataskjermen, mer eller mindre hele døgnet, imponerende uberørt av trøtte småbarn eller oppvask på benken. Dette skyldes verken latskap eller ondskap fra hans side, bless him, jobben har lesset på med møter og workshops før jul og han er fremdeles ganske fersk i rollen. Dette er virkelig ikke hans feil, han gjør det han er nødt til å gjøre, og det vet jeg. Men neste uke må han tilbringe noen dager i Grimstad, av alle steder, og selv om jeg til vanlig ikke har noe imot å styre skuta alene kjenner jeg litt på den sure kjerringfølelsen av at han Jobber Med Viktige Ting, og resten får bare ordne seg selv (aka ordnes av kona). I disse dager er «resten» i overkant mye.

Uke 26! Uke 26 tegner allerede til å bli et problem, og jeg vet ikke hvordan jeg skal løse det. Jepp, jeg vet at det er i juni. Og der… ser vi at perspektivet begynner å bli borte, stress-symptomet over alle stress-symptomer, for det har ingenting for seg å blande alle bekymringer, store og små, fjerne og akutte, viktige og lite viktige, i en eneste stor bolle og være like stressa over alt sammen. Vekk med uke 26, over på det som er her og nå:

Dette skjer når du vasker hvite skjorter og ballettstrømpebukser samtidig.

Det er mulig løsningen på denne misèren er like vanskelig som den er genial: slå av maskinen, gå og legge seg, starte på ny frisk i morgen. For selv jeg ser at det står mer over streken enn under streken. Og lang erfaring tilsier at det meste lar seg løse.

Det ordner seg, det ordner seg. Det ordnet seg i fjor, og i 2015, og i 2014. En dag av gangen, og plutselig ramler hele den stappmette familien ut av døra på Hai Café etter skolens julesangaften, noe som for alvor markerer startskuddet på juleferien.

Subsidiært kan jeg alltids prøve å muntre meg selv opp med bilde av et esel, siden det snart er jul!

Er det noen som vet hvorfor man tar slike bilder? Jeg har sikkert hundrevis, og er neppe alene om det. Meningsløse, litt ufokuserte, uskarpe og dårlig komponerte bilder av helt vanlige dyr som du kan finne et godt bilde av i et hvilket som helst oppslagsverk. Det får bli en filosofisk nøtt for en annen dag.

God lørdag til dere som er innom, og ikke minst god første adventssøndag i morgen. Med eller uten alle lysene på plass og krans på døra (vår har, passende nok, blåst ned i løpet av dagen. Er det rart jeg føler verden er imot meg? 😀 )

Lykkelig tidsklemt

Ah, er det noe som er deiligere enn helgefølelse?

Ja, det er det. Det er når følelsen av helg kobles med vissheten om at det faktisk blir helg også. Litt helg, i hvert fall. Kanskje på lørdagen. Éndagshelg!

Denne lørdagen hadde vi ordentlig helg. En sånn helg der vi, etter å ha sendt oboisten på orkesterprøve og danset med Turbo, kunne daffe rundt og gjøre akkurat det vi hadde lyst til. Av hensyn til de to yngste- som altså ikke trives så innmari godt med helt slappe dager- hadde vi lagt inn et besøk hos frisøren (aiai, her snakker vi spenning! Jeg tror minstemann har gledet seg hele uka) og stakk innom MækkæDånnels for en fiskeburger etterpå.

Men så… så gjensto det bare å dra hjem, leke med togbane, lage en god middag med ordentlig dessert, nyte dagen, ikke gjøre noe som helst. En fullstendig planløs lørdag, oh joy!

(vel, nesten planløs. Det var jo United-kamp! Ingen kampdag uten den tradisjonelle United-sikh’en på TV!)

Søndagen var derimot alt ved det vanlige. Opp og hoppe, ut og løpe. Vi hadde en kjempekoselig og veldig hektisk søndag. Som vanlig begynte den før daggry, The terrible two har på ingen måte sansen for å dra seg om morgenen. Jeg kjente litt på det at jeg strakk strikken noe langt med fotballkampen min på kveldstid, med tanke på at uka som kommer heller ikke blir at det rolige slaget. Men, det er siste sjanse til å få sett det nye stadion, og billettene var kjøpt. Etter korøvelse, messe og hyggelig middag hos min stemor bar det på med ull-undertøyet og fram med sitteunderlaget. Ballerinaen og jeg koste oss på den nye arenaen med god stemning og fullt trøkk (og kalde tær, men det var vi ikke alene om! Dama på plassen foran meg skalv allerede før kampstart, det var intet mindre enn dypt imponerende at hun holdt ut til siste slutt).

Ser dere? Det er folk her! Det var det på Ullevål også, men jammen er det morsommere med 12 000 mennesker på en arena dimensjonert for 17 000, enn på en arena dimensjonert for nesten 30!

, tenkte jeg, da jentungen og jeg fryse-hoppet på islaget langs Østre gravlund på vei hjem, nå skal det bli godt å ta seg en varm dusj og hoppe i seng. I morgen er det Little Steven-konsert, og det er mandag. Ukas mest slitsomme dag. Vel hjemme har ungene fått sitt, de små sover og Ballerinaen og gutta boys kikker på lekser og forbereder uka, alt er bra, alt er vel. Gubben sitter og jobber med et dokument og er uansett utilsnakkelig. Nå må mor være smart og komme seg i seng før ti. Så kanskje vi har sjans til å overleve morgendagen. Dessuten er det smart å tine kroppen raskt opp etter et novemberbesøk på utendørs fotballkamp, bassiluskene fyker jo fritt rundt i Oslolufta om vinteren og forkjølelsen er aldri langt unna. Marsj i seng!

… tenkte jeg, før eldstebarnet plutselig står i stua med en nesten ferdig innlevering til akademisk skriving, og bare trenger vurderingshjelp nåååå!

Altså, min datter er, om jeg tør si det selv, ganske glup. Hun er også i besittelse av misunnelsesverdige mengder selvdisiplin, og oppgaven hennes (om den belgiske kolonialiseringens innvirkning på folkemordet i Rwanda i 1994, no less) er flikket på og pusset på i lange tider, fotnoter og milelange kildelister er på plass, det er ikke et komma som ikke er gjennomtenkt. Det vet jeg, for jeg har lest utkast som er bedre enn det jeg noen gang leverte som ferdig produkt på samme alder.

Dessuten bør jeg legge meg. Jeg BØR legge meg. Oppgaven er knall, klokka er ti, det er nattinatt og beddy-byes. Småungene er fullstendig nådeløse på morgenkvisten, slik jobben min og Little Steven vil være senere på mandagen. Før man skal opp og ut og henge i stroppen, er det en fordel å være noenlunde uthvilt.

Tidsklemme er et kjent og delvis utskjelt begrep. De fleste av oss kjenner på den fra tid til annen, på den ene eller andre måten. For mange gjøremål, for liten tid, for mye stress. Men de siste årene har jeg hatt gleden av å oppleve den helt særegne formen for tidsklemme som oppstår med både små og store barn i huset samtidig. Klassiker’n er jo å sitte våken og vente på en tenåring på vei hjem fra fest, samtidig som du konstaterer at det bare er tre-fire timer til småbarna står opp.

Og det er lett å tenke at de små er små, og de store får klare seg selv.

Bortsett fra at det ikke er sånn det funker. Ikke i det hele tatt. Når ungene vokser til, prøver sine egne vinger, lager sine egne liv der du ikke har tilgang og gradvis forsvinner ut av rekkevidde, blir du rett og slett lykkelig hver gang du er ønsket. Jo mer selvstendige de blir, jo mindre nødvendig er du, hele rollen som mamma går på å fase deg selv ut til du til slutt er… overflødig.

For femten år siden var du selve livet til disse ungene. Nå er du bare en gammel, sliten dame med stygg hårsveis og dårlig humor, som de tolererer og kanskje til og med liker, men ikke egentlig trenger lenger.

Jeg elsker rusleturene med Turbo og Bison, entusiasmen deres og de gode klemmene, jeg koser meg med de artige skoleungene mine og alt det herlige maset deres. Men når de store ungene kommer og signaliserer at de ønsker hjelp, eller bistand, eller bare vil stå på kjøkkenet sent på kvelden og prate om alt og ingenting, da slipper jeg det jeg har i henda, altså. Det er sjeldent, og veldig dyrebart.

Klokka blir halv elleve. Elleve. Kvart over elleve. Vi sitter med hver vår pc, vi diskuterer formuleringer og referanser, blir enige om hva som er strengt nødvendig å ha med og hva som kan strykes for å holde seg innenfor antallet ord. Et verdiladet ord her byttes ut med et mer nøytralt, en gjentakelse der blir strøket og omformulert. Jeg snakker. Hun lytter (hun lytter!). Om jeg ikke akkurat er en racer på akademisk skriving, har jeg noe å komme med når det gjelder teksten hennes, jeg kan bidra. Og når nervøsiteten bobler kommer jeg med klossete, velmente ord, ord som i seg selv ikke gjør store forskjellen, men det er vel kanskje noe av den eneste mamma-magien jeg fremdeles besitter et snev av. Det kommer til å gå bra, sier jeg, selv om både hun og jeg vet at det faktisk er umulig å forutsi. Ungen stemte ved forrige stortingsvalg og er voksen nok til å kjøre bil og ta opp lån, men kjøper- i alle fall tilsynelatende- mammas klønete forsøk på å oppmuntre.

Kvart på tolv er jeg endelig i seng, fullt klar over at jeg kommer til å banne og sverte når vekkerklokka ringer.

Men jeg ville ikke unnvært denne tidsklemma for alt i verden.