Hello goodbye :)

… uke 31, den første august-uka, sommeren er ennå ikke på hell- men vi er over halvveis. De av oss som tok tidlig ferie begynner så smått å vende nesa hjem igjen. Andre har såvidt begynt.

Det første, og kanskje største, «hello»-et denne uka kom i morges, da treåringen endelig fikk møte barnehagebestisen sin igjen. Vi snakker et svært hjertelig gjensyn! Femåringen var også hoppende glad for å være tilbake i vant gjenge, selv om bestevenninnen fremdeles er bortreist. Som mor er det lett å ta dette personlig, for har ikke vi hatt en koselig ferie da? Men… nei, jeg skjønner dem godt. Og om jeg kanskje har vært i tvil om ferien vår var av det avslappende slaget, så var den tvilen blåst bort klokka fire i ettermiddag- da våre to glade barnehagebarn lå som to zombier på sofaen og strevde med å holde seg våkne etter en strabasiøs dag. Så noe avslapning har vi fått til i hjemmeferien vår, hah!

Men det er mer- dette er virkelig Hello Goodbye-uka vår, der noen kommer og noen går, og noen er så kjappe at de gjør begge deler. I morgen er det tidlig opp, husets oboist skal ta tidligtoget til Tønsberg (som naturligvis ikke er et tog, nå i disse dager, men en buss), deretter taxi til ferjekaia, og så båten over til Bolærne. Fem dager med kammermusikk i fjæra, det tror jeg blir bra. Programmet var lovende, med mye han har bruk for å gå gjennom. Dessuten…  musikk, skjærgård, pent vær, badebukse (badebukse! Han har vel husket badebuksa?! Spennende Overganger I Mammalivet, vol. 302: overgangen mellom «Mamma pakker bagasjen» og «Mamma ofrer ikke bagasjen en tanke». Det mellomrommet der er ganske interessant…), det ligger på alle måter an til å bli en skikkelig hyggelig opplevelse.

Han skulle egentlig vært med på danskebåten, som Gubben skal ta senere på dagen med 17-åringen og 10-åringen. Slik ble det ikke, siden Bolærne kom feiiende inn fra kulissene i siste liten med en restplass. Heldigvis har tiåringens BFF nettopp kommet hjem fra hytta og var mer enn villig til å ta den siste billetten. Vi sa «hello» til henne i dag, og nå ligger jentene på rommet og fniser i stedet for å sove, og sier «goodbye» til alle fire i morgen. Far og (nesten) voksen sønn på tur der, altså, med to fnisende fjerdeklassinger femteklassinger på slep. Det må jo bli en suksess!

… men noen kommer hjem også. Jeg vet ikke nøyaktig når, men Interrailbilletten til eldstejenta går ut om to dager, og de siste Instastoryene viser at hun befinner seg i København. Det blir vel til at hun og resten av familien misser hverandre med akkurat én dag, og det er litt synd- men det aller viktigste nå er å få henne hjem igjen og inn i underetasjen der hun hører hjemme. Voksen eller ikke voksen, det er liksom noe som mangler når det ikke ligger gamle teposer på benken og ingen kan fortelle hvor sjuuukt mye espresso det gikk på kaféen til lunsj i dag, og andre spennende oppdateringer fra barista-livet. Jeg gleder meg til å se henne igjen, og høre mer om turen.

Mor vasker, og vasker, og vasker… men i uka som kommer blir det nok færre Dingliser og flere møkkete klesplagg.

Og min rolle i dette ankomst-avreisestyret er naturligvis å være konstanten. Bakkemannskapet. Jeg skal være hjemme med The Terrible Three, vinke hadet og klemme velkommen og ellers vaske enorme mengder skittentøy. Det blir en rolig uke, uten de store sprellene- høydepunktet hva spenning angår er et møte med en mulig pianolærer, rai rai- men noen må jo gjøre det også.

Dessuten er det ikke helt feil med en glidende overgang mellom slapp feriemodus og bånn gass. Særlig ikke for småtrøtte damer med heftig burot-allergi og lang akselerasjonstid 😀

Ønsker alle som måtte slenge innom en fortreffelig uke!

Lappeteppeferie og dovask

Jeg liker ordet «staycation». Konkret, positivt og dekkende. Man har ferie, og er hjemme, og bruker dagene til å stresse ned, ta livet med ro, la humla suse, gjøre det som faller en inn, tilpasset etter vær og humør.

Når vi ikke drar til Spania i sommerferien- det vil si annethvert år- har vi i prinsippet staycation. I prinsippet? Ja, for sender ikke dette uttrykket tankene i retning av fred og ro? Det er det langt mindre av, og det skyldes ikke bare de tre søte små i alderen fem og under 😉  Men vi har lang tradisjon for å stappe mest mulig inn i hjemmeferiene våre, godt hjulpet av Excel og påminnelser i Outlook. Det gir mye moro, aktivitet og læring for barna. Og det fører til at Gubben og jeg stort sett kjører, henter, står på Oslo S eller Gardermoen og vinker ha det til de søte små, for så å få enorme mengder skittentøy i retur en uke eller to eller tre senere. Ja, og så er det vår jobb å betale. Må ikke forglemme det, selv om i år markerer det første året der en av ungene skal på selvbetalt ferie. Det er eldstejenta som droppet russebuss og utagerende feiring og heller la de oppsparte pengene i en interrailbillett (neida, jeg vet at jeg er langt fra objektiv, men det ER et ganske fornuftig valg, er det ikke?).

Stuebordet en onsdag i sommerferien: Beethoven, Gershwin, Bernstein. Den eneste som mangler er Reichenauer. Han har nok å øve på, fjortisen.

Sommeridyll, altså. Men ingen staycation- snarere et lappeteppe av mange mindre turer og opplegg. I tillegg til Geiloturen vår har Ballerinaen først vært på ArtCamp og dansecamp. Nå er hun hjemme noen dager før hun setter kursen mot Hudøy. Oboisten har vært i Wales- en helt fantastisk tur, etter bildene å dømme, og dessuten ga han knapt lyd fra seg overhodet. Noe som jaffal tyder på en veldig god uke!). Nå skal han snart en uke på hytta med mormor, og før og etter det er det intens øving til et konsertprosjekt senere i sommer. De to eldste har jobbet mye- den ene på Sommerskolen og den andre på Tusenfryd. Men de rakk en tur i Aurlandsdalen med mormor. Hun har for øvrig tatt med seg The Terrible Two på kanotur i dag, vi har fått bilder med stolte barn i redningsvest som poserer ved siden av fire feite abborer. Resten av sommeren består altså av Interrail for en, Galdhøpiggen for noen andre, vi har litt Sommerskoleplaner og helt andre sommerskoleplaner (les: snikstarte på pensum, øve på orkesterprosjekt, lese spansk og engelsk nå som dagene tross alt er mindre hektiske enn vanlig). Eldstesønnen håper på at vi skal få klemt inn en tur til Køben her et sted, men jeg lurer veldig på hvor det skal kunne plasseres. Eventuelt kan det ende med at bare noen tar en tur. Vi får se.

Og innimellom alt dette håper jeg vi kan få til en staycation, i alle fall for de små og oss voksne. En sånn ordentlig en, der vi våkner uten (mekanisk) vekkerklokke, kikker på været og bestemmer oss for enten å dra på stranda eller ta en tur til dyrene på Lindeberg, eller kanskje bare gå i Totoroskogen og bake boller etterpå. Og gjør det samme dagen etter, og dagen etter, og dagen etter (muligens avløst av en værkrise som må løses ved hjelp av Leos Lekeland, kino eller Reptilparken), helt til de små er lei og lurer på om de ikke kan gå i barnehagen snart.

Langgrunt, langgrunnere, Onsakervika. Null stress at ungene er 30 meter ute i vannet når det bare når dem til midt på leggen. #favorittstedforlatemødre

Mangelen på kontinuitet og langsom, uforstyrret tid er faktisk litt plagsom. Det blir mye fram og tilbake, tjo og hei, noen kommer og noen går og noen skal jobbe. Jeg skulle så gjerne hatt mer fellestid, sammen alle sammen. Selv de nesten voksne. Men den uforstyrrede tiden får vi ta til neste år, i huset i Spania der absolutt ingen kan komme seg lenger enn en dagstur til Alicante eller kanskje Valencia (skjønt hvem vet. Neste år rotter kanskje de eldste seg sammen og stikker til Madrid et par-tre dager, det skulle ikke forundre meg!). Men i år er det tid for opplevelser, og det er fint det også. Jeg tror samtlige unger i år er fornøyde med sitt eget program, og det får være det viktigste. Så får vi voksne heller leve med å være bakkemannskap og savne familietiden akkurat dette året.

Hva yngstemann tenker her? Kanskje noe slikt som: – Men mamma daaaa, du lovet at det var slutt på danseoppvisninger og konserter når det ble sommerferie. Du lovet! Men sånn er ikke livet, og fredag ettermiddag måtte vi sette VM-kampen i opptak og dure ut til Lillestrøm for å se på storesøster. Igjen.

… og, som jeg oppdaget, vi må leve med å vaske do. Det var en ny variant, men i kjølvannet av en sommerskole vi ble bedt om å delta på må de altså be om foreldreassistanse til dovask på slutten av dagen (i tillegg til en ikke ubetydelig deltakeravgift, såklart). Opp med hånda, hvem kan vaske skole-do i ferien sin?

Dovask? I ferien?! Jeg har, når sant skal sies, mer enn nok med å holde min egen do i presentabel stand. På den annen side: skitt au, pun intended. En svale gjør ingen sommer, og litt dovask ødelegger heller ikke ferien. En titt inn i krystallkula for Sommerferie 2018 avslører klesvask, boller, turer i Totoroskogen, kjøring, henting, avslutninger, skrubbsår på små knær, krabbefiske, brev fra Hudøy, neglebiting over Instagram-livstegn fra tenåringer på tur, konserter, fagbøker, grytidlige morgener, store mengder bagasje, morgenkaffe i sola. Og dovask. Jeje! 😀

Oppdaterings-onsdag #detteskjedde

Beklager stillheten.

Jeg har vært opptatt med vill, uhemmet, egoistisk, hedonistisk og uansvarlig livsførsel. Kort sagt, jeg har…

#detteskjedde: Gamla har karret seg opp på hylla igjen. Jeg har sunget i kor, for første gang siden februar. O lykke!

Jeg lurer på hva Helle, 18 år, hadde sagt hvis hun visste at noe av det mest outrerte hun skulle foreta seg drøyt 20 år senere var å synge i kirkekor. Antagelig ville hun snudd på hælen og løpt skrikende vekk. Skal DET liksom være moroa jeg får? Hvilke dystre fremtidsutsikter! Hjelp, jeg vil ikkeeee!

Heldigvis kan jeg trøste mitt unge selv med at det ikke er så ille som det høres ut. Tvert imot er det trivelig nok, her i «Ja, jeg sjekker bare inn på kulturhus og fotballbaner og skoleavslutninger fordi jeg rent faktisk ikke har noe annet liv, for pokker!»-bobla. No complaints. Men jeg er ikke helt sikker på at jeg hadde klart å overbevise henne. Noen gleder er tillært underveis, så mye er sikkert.

Selv om det muligens er noe overdrevet å beskrive kor-comebacket mitt som «vill og uhemmet hedonisme», så er det dog ikke uten en kjerne av sannhet. Jeg burde, selvfølgelig, latt være. Når det har vært stille her den siste tiden, handler det ikke bare om at jeg sitter og lar Surface være Surface mens jeg niglaner på fotball-VM. Men jeg har vært så sjaber at alt har gått i halv fart. Apocillini i A-dur hjalp ikke stort, tilbake til legen og flere prøver, noe er galt men de finner ingen bakteriematch… og så var det på’n da, på sjette eller sjuende uka med hoste og feber og kondis som en gjennomsnittlig åttiåring. Det har gått rundt her hjemme, men det har også tatt all den lille energien som er. Tross alt er det ikke direkte begivenhetsløst her, selv om vi skriver juli. Torsdag dro vil til mormor og badet på det som må være Norges mest langgrunne ferskvannsstrand. På fredag var det avslutningsvisning på Ballerinaens ArtCamp, med småsøsken og bestukket storebror på slep og riskaker i veska. Det var også dagen Gubben endelig ble ferdigeksaminert, nå kan han sette nok en remse bokstaver bak navnet sitt, og det ble selvsagt behørig feiret ut i de små timer (jeg var av naturlige årsaker hjemme, men fikk ikke sove likevel. Nok et aldringstegn: jeg sovner ikke før alle er hjemme, og når alle er hjemme betyr det stort sett at noen andre snart skal våkne). Lørdagen etter var det Pride i byen og fest på både den ene og den andre tenåringen, samtidig som noen eldre slektninger måtte ha assistanse, og da søndagen opprant- med korsangen som jeg hadde lovet å møte på, kunne jeg notere meg for ni timer søvn totalt i løpet av helgen, uheldig kroppslukt, likblek ansiktsfarge, svømmende øyne og null sangstemme. Men skitt assa, noen ganger bare VIL man.

Og godt var det, for med et klassisk juli-oppmøte bestående av fem damer må jo noen ta på seg bass-stemmen 😉

Dessuten var det usigelig deilig å gå til banen i strålende sol, i en helt rolig by, og nyte den stille søndagsmorgenen der sedvanlig rushtidslyder er byttet ut med fuglesang og små plask fra elva.

… ikke akkurat plagsomt mye folk på søndagsmorgenen!

Firestemt gradualesalme var nok kanskje litt optimistisk, men ellers var lista lagt lavt- omtrent på chante-nivå. Sånn må det selvfølgelig være om sommeren- folk reiser på ferie og det må ikke være for avansert. Det gjør det egentlig litt for spennende å melde seg til tjeneste, du risikerer fort å bli dyttet lengre ut i flomlyset enn du egentlig er komfortabel med. #julaftenerennåikketilgitt

Og akkurat i det legen min begynner å true med røntgen og det som verre er, så kryper det fram en bassilusk som lar seg identifisere! Jajamennsann! Jeg fikk telefon i morges og Gubben (som jo er lei av en kone som ikke akkurat har på turboen om dagen…) løp til bilen for at ikke et minutt skulle gå til spille. Gi meg et par dager nå, så er mor god som ny.

Det trengs. Vi henger etter på det meste. Bortsett fra sommerkosen, den har vi mye av:

Eksempel på kreativ sommerkos: Teselskap for kosedyr. Jeg tar ikke ansvar for at ungene mine tror det er i orden å bruke kjøkkenklut som duk. Det er virkelig ikke lærdom de har fått fra sin mor!

Men alt annet er det så som så med, og det merkes. Forhåpentligvis får vi rensket ut j*velskapen i brystkassa og etterfylt med en dose energi, så jeg kan ta tak i det evighetsprosjektet det er å ha oversikt og kontroll i vår noe overfylte tilværelse.

It’s good to be back! Og for all del- selv om det er helt sant at jeg ikke har smugkikket mye på VM, så fikk jeg med meg Japans heroiske innsats mot Belgia, og ikke minst Englands etterlengtede avansement i går. Noen gleder skal man ha her i livet, selv når skittentøyskurven er overfylt.

Ønsker de som måtte ramle innom noen gode, heite sommerdager framover! Det er ikke lov å klage, de er borte før vi vet ordet av det. Snakker av erfaring her!