En liten hilsen i natten :)

Hei, det er dama med svart samvittighet her. Jepp, svart samvittighet, men foreløpig med både humør og hår på plass. Enn så lenge (i alle fall hva angår det siste! Det ser ut som om dag 14-17 etter første cellegiftkur pleier å være dagen der den store røytinga begynner, så vi får se!).

Men virkelig, nå har jeg holdt på med denne bloggen siden 2014, og en vakker dag skal jeg lære meg at ferietid = nedetid og annonsere dette klart og tydelig i forkant. Til tross for at familielivet vårt må sies å være ganske normalt til vanlig, er feriene et kapittel for seg. Misforstå meg rett, vi har veldig fine ferier, men oh boy… det går i ett! Ikke minst i vinterferiene, når det ikke er barebare å stikke ut i hagen eller ta en tur i Totoroskogen på impuls. «Sitte ned og ta seg tid til…» inngår ikke i aktivitetsplanen, kanskje bortsett fra i mors naive hode på oppløpssiden før skoleferiene. Selv Gubben har gitt opp alle leseplanene han hadde for ferien. Det lar seg bare ikke gjøre.

Lille julaften hadde jeg 30 minutter for meg selv på kvelden (etter at de små var lagt, de halvstore hadde tuslet i seng, og før de to største og Gubben kom hjem fra en førjulsfest) og fikk skrevet et innlegg med lange tanker nesten ferdig. Ellers har jeg knapt åpnet PC’en, annet enn for å hjelpe til med oboistens søknad for neste år, betale en bunke regninger (du vet du begynner å bli digitalt bortskjemt når papir-fakturaer er pes!) og spille backingtracks for Turbo når hun øver.

Men altså, hva har skjedd?

Hint: 5. juledag fikk noen leke sykepleier og lege med on’kli utstyr!

Julaften var fin! Eldstesønnen og jeg tok med oss The Terrible Two i barnemesse. Jeg kan ikke si annet enn at det var litt sårt å tenke på at jeg ikke hadde sunget en tone i forbindelse med julen *snufs*. Derimot gikk jeg rett på organisten og fikk en stor gratulasjonsklem for gode nyheter og prognoser. I’ll be back, med eller uten hår! Ungene oppførte seg greit og fikk hjulpet presten med å legge Jesusbarnet i krybben uten at han gikk i gulvet (jeg mistenker at han er laget av gips, så dette er en risikosport! Heldigvis gikk det bra også i år).

Fordelen med å dra i julemesse er jo også at dagen blir noe kortere for de små. Etterpå koste vi oss med tegnefilmer og Sølvgutter mens far gjorde klar middagen, og i nitiden kunne alle barn sjangle i seng, lykkelig utmattet etter store mengder mat og fruktsalat med is og akkurat passe mange pakker. En herlig kveld! 1. juledag sto naturligvis i ryddingens og julefrokostens tegn, og ungene fikk prøvd nye akebrett og skiutstyr- dette var før snøen halvveis regnet bort og ble til blank is-, 2. juledag fikk vi et minibesøk av mormor, og 3. juledag var det tid for mors første cellegiftkur.

Så klar som man kan få blitt! Fikk låne Rashford-skjorta til min sønn for anledningen, noe som kom godt med siden de skulle tappe godt med blod i forkant. Og tror du ikke jeg fikk en United-supporter til blodtapper, da, en ung fyr som skravlet i vei om van Nistlerooy og kampen mot Juventus som han nettopp så på og hvorfor Manchester egentlig er koseligere enn London og bla bla bla… vips, seks glass, null besvimelsestakter. Enkelt å være optimist da!

Red devil, som i helt bokstavelig talt «red». Aldri har jeg vært så glad for å få en dose gift rett inn i kroppen!

Går helt greit! Etter min ganske ekle opplevelse med CT-kontrastvæske må jeg innrømme at jeg var litt nervøs for selve infusjonen (heter det det?). Men det var null stress. Merket det nesten ikke, og det var over på en halvtime. Først en rød pose, så en blank pose, over og ut!

Det var travelt på Radium den dagen, så travelt at de brukte lang tid på å få mikset cocktailen til meg og min romkamerat for dagen. Vi skulle møte klokka ti, men kuren ble ikke satt før nærmere ett. Gubben dro hjem igjen (de store passet de små), og kom tilbake med eldstejenta og de to minste guttene, akkurat i tide til å se meg sitte med slanger og drypp. Bison syntes nok det var litt rart. Minstemann var travelt opptatt med å sjarmere sykepleiere og pasienter. Og eldstejenta flesket til, dro meg med på parykksalongen etterpå og sørget for at jeg er godt forberedt på luefronten! Vi kom ut med en rød pose med hodeplagg til en sum jeg aldri har eid i mitt liv. Ingen parykk, dog. Jeg har hørt om så mange som ikke bruker den (et sitat om at «det føles som å gå med en død bever på hodet» var spesielt avskrekkende) og jeg er litt i tenkeboksen på om det er verdt pengene- selv om NAV betaler. Ser for meg at den lett blir liggende og støve ned, mens jeg svinger meg rundt i grågrønne knyteskjerf og lyseblå chiffonluer. Til syvende og sist kommer det an på ungene, tenker jeg. Hvis noen av dem synes det er grusefullt flaut at mamma ikke har hår, så får jeg gå for den døde beveren!

Etter kuren dro vi hjem og jeg lagde kake. Ja, for jul er jo ikke bare jul her i huset, det er startskuddet for årets store bursdagssesong. Hæsjtægg elendigplanlegging 😀

På drøyt tre uker har vi nå fire bursdager, noe som kan skremme hvem som helst i frisk tilstand! Og særlig han som har bursdag midt i romjula, når alle er lei av fest og kaker og pakker, han må jeg passe litt ekstra på. Ingen fellesgaver til jul og bursdag. For all del ikke noe julepapir på gavene! Kake og sang skal bli, selv om ingen egentlig orker kake. Og stor ståhei og hilsen på Facebook, selv om vi allerede spammer med jule- og nyttårshilsener. Såpass må det værra, det er ikke hans feil at han fikk en «lettglemt» bursdag.

Vi svingte også en tur innom den åpne barnebondegården på Lindeberg. Utrolig hva noen griser, ender, sauer og litt hopping i høyet kan gjøre for de små. Toddy fikk de også servert, ute på tunet mens hestene vandret rundt. En drøy halvtime, og så hadde vi «gjort noe» den dagen.

Se, lillebror, det er grisunger!

Hu derre der, altså. Hun finnes ikke mye engstelig!

Og femte juledag var det tid for vårt første og eneste julebesøk. Etter at vi hadde svingt innom Radium for å få satt en sprøyte som booster immunforsvaret. Turbo og Bison var med, og innkasserte både masse legeutstyr til lek OG hver sin krone-is. Jeg kan bare ikke få fullrost personalet nok. De er så hyggelige og imøtekommende! Så bar det hjem til *host* panikkrydding og vasking, alle mann i arbeid, før julebesøket rykket inn med kakebokser- bless them- og det ble tjo og hei og gavebytting med Fotballhuets jazzy julespilleliste i bakgrunnen. Veldig koselig, og utrolig nok får vi helt greit plass til 12 mennesker i sofaen.

Planen i dag er at Gubben drar esset i ermet: tar med seg de tre små og ballerinaen på Leo’s lekeland. Det er en billig løsning (praktisk sett altså, ikke nødvendigvis økonomisk!). Men vi har klart å holde dem i employ på hjemmebane i over en uke, nå kjøper vi oss litt fred og ro (og svette, glade barn som har brent av masse energi, er klare for en tur i badekaret og deretter rolige aktiviteter resten av dagen). Jeg skal sitte i stolen min og slappe av, for en gangs skyld. Det trengs, for selv om jeg må si at dette hittil har gått veldig greit merker jeg jo at formen ikke er helt på topp. Jeg er tung i hodet, tung i kroppen, og nå som det er slutt på de heftigste kvalmestillende medisinene føles det mistenkelig likt som å være gravid og innmari uggen. Det er jeg jo flink til! 😉 En litt mer upraktisk sak er at jeg blir så enormt tørst på kvelden, og må opp om natten for å tisse. Dette hadde kanskje ikke vært noen krise, om det ikke var for at senga vår i 3-4 tiden minner mistenkelig om et puslespill og jeg er lys våken før jeg rekker å finne et ledig hjørne.

Julegavene til mor talte sitt tydelige språk i år: det var tøfler, pysjer, morgenkåpe og kroppspleie. Omgivelsene forventer tydeligvis ikke så altfor mye av meg, og det kan komme godt med! Samtidig må jeg jo bare stå på der det trengs, så lenge det er tid til å hente seg inn også. Men det er veldig fint at lista tydeligvis er lagt lavt for vinteren 2019.

I morgen er det nyttårsaften. Helt uten bobler 😉 Ikke at det pleier å være fest til vanlig her heller, men i år er arbeidsfordelingen grei: jeg skal halvsitte i stolen min og være dårlig, og Gubben skal være standby taxiservice for de to eldste. Ikke snakk om at de skal prøve å komme seg hjem på egenhånd på årets verste kveld. Vanligvis liker de å være litt selvstendige her og takker ofte nei til henting, men på nyttårsaften er det ingen bønn. Alle vet at det er helt kaos på nyttårsaften! Så det blir en rolig kveld i forkant, og dagen etter skal noen av (fest-)ungene ta bussen ut til oldemor for et besøk. Vi har en slags biff Wellington-tradisjon, men mulig den utgår akkurat i år til fordel for noe mer lettlaget. Ellers er det ikke noe å utsette på menyen hittil… til tross for sykepleiernes råd om «lettspist og lettspydd» har det vært full pakke med ribbe, pinnekjøtt, julefrokoster med sild og sylte, juletaco (!) og julesushi (jadda!), så om nyttårsaften blir en enklere variant synes jeg ikke familien har noe å klage på. Gubben er jo som alltid helten på kjøkkenet, så tusler jeg rundt i tøflene og rydder litt etterpå. Grei arbeidsfordeling nå i disse dager!

Så ja, det er status her. Det føles egentlig litt for tidlig å si noe om «hvordan det går». Jeg har lest at bunnpunktet ofte kommer rundt dag 6-7, det er da man føler seg dårligst. Samtidig er immunforsvaret litt senere ute, det holder seg greit den første uka men er veldig dårlig den andre uka (jeg har fått meg et sånt snasent Nyøtropeni-kort som jeg kan flashe på sykehus eller legevakt hvis jeg får feber: Denne personen skal rett forbi køen, ikke utsettes for smitte, er dere i tvil- legg inn på isolat og pøs på med antibiotika! Men satser på at den booster-sprøyta minsker risikoen for at det må tas i bruk). Og håret sitter som sagt fremdeles på. Men vi er i gang, og det føles innmari bra! Tross alt tok det over fire uker fra min lite hysteriske fastlege fikk det alvorlige blikket til første dose Red Devil rant inn i årene mine, og når du har en viltvoksende celleklump føles det litt som om det haster å få tatt knekken på den 🙂

Og en veldig rar og hyggelig bivirkning av alvorlig diagnose + mor inn og ut av sykehus: til tross for støv i krokene og manglende svibler (jeg kjøpte dem, men glemte å ta dem ut av posen og sette dem opp… stakkars små!), så har vi hatt en innmari koselig jul. Det er akkurat som om alle er litt ekstra gira på hverandre, vi passe på å ha det fint sammen. En sen kveld foran TV’en der eldstesønnen har funnet fram The Grand Budapest Hotel og Gubben har laget nudler med fritert kylling til bare oss tre. En storesøster og en lillesøster som lager hjemmespa med fotbad og leppeskrubb og massasje og neglelakk, og deretter har jentekveld i hybelen med te, duftlys, Parterapi (!!? Litt avansert for en ellveåring, eller? Men sånt er jo noe av moroa ved å ha en stor storesøster, antar jeg) og snacks før de sover sammen der nede. Lange middager der folk sitter og snakker, lenge, og far innkasserer skryt for sin mango-avocado-salsa til juletacoen. Karlsson på taket på filmleie, med mor i stolen og 1-2-3 småunger oppå (jeg må fortelle om den stolen en dag, sykestolen min, men det fremgår vel allerede av beskrivelsene her at den er rimelig svær!) Min noe forsinkede bursdagsmiddag sammen med de to eldste barna… vi fant en stilig burger-restaurant på Sørenga som hadde åpent 2. juledag, og hadde en kjempefin kveld bare vi tre.

My dahlings foran Barcode. Guri, så voksne de begynner å bli!

Veldig stille og rolig til Sørenga å være, men jammen var det stemningsfullt.

Det er fristende å dra fram Lex Berit igjen, særlig nå som prognosene tross alt er gode, og si at This is the best Christmas of my life. Litt rar, litt slitsom, og jeg kunne absolutt ønske meg bedre appetitt, men alt i alt: langt bedre enn fryktet!

Så får vi se hva som skjer når hverdagen setter i gang og vi skal finne vår nye normal. Vi skal få god hjelp her, både av min mor og stemor, og forhåpentligvis vil jeg få nok tid på dagtid til å hente meg inn (og svare på kommentarer!) sånn at dagene går rundt ellers. Vi får bare se hva som skjer.

Men aller, aller først: et riktig godt nyttår til dere som er innom nå i ferien. Måtte dere få en fin nyttårsfeiring med eller uten fest, stjerneskudd eller tidlig leggetid, og ikke minst et feiende flott 2019!

… og selv om det står dårlig til med sviblene, så gjør amaryllisen jobben til gangs! Sammen med julestjerne MED lys, og et juletre der all pynten på magisk vis har flyttet seg mot toppen (takk, Minsten!), og ikke minst kanskje byens største dorull- og blomsterpottenissesamling, har de sørget for at det oser jul her. Nok til at vi kan proklamere at det faktisk ble jul i år også! 

Årets julegave!

Beklager forsinkelsen- og dette blir kort og slurvete.

Men JAAAAAAAAAA dette går veien, folkens! De fant ingenting skummelt på bildene, ingen tegn til fjernspredning, og noen bedre tidlig julegave kunne vi ikke ha fått.

Det var en veldig rar følelse å sitte der på venterommet, med TV og ukeblader og brosjyrer, kaffe og te og alle mulige distraksjoner som bare funket sånn halvveis, og vite at nå får vi snart svaret. Om ti minutter, eller fem, eller to, kommer det en person og henter oss, og så lurer vi ikke lenger.

Svaret dukket opp i form av en ung, lys mann med røde basketsko under den hvite legeuniformen. Av en eller annen grunn hang jeg meg opp i skoene, jeg måtte smile av synet og tenkte at dette er et godt tegn. Om det ikke er et godt tegn, så er det i alle fall et tegn på at dette er en kul fyr. Min onkolog, faktisk.

Vel inne på kontoret setter vi oss og han spør hvordan det går med meg.

— Joda, det går greit, men (understatement of the year) det har vært en lang uke, da…

Det skjønner jeg. Du har sikkert vært bekymret for prøvene, men de var fine, og nå har vi laget en plan som…

— De var fine?

— Ja.

— De var FINE?

— Ja!

… det var et aldri så lite under at jeg fikk med meg noe som helst annet fra samtalen, men han kunne kjapt dra meg ned på jorda med noe annet.

Men altså, fine. Det er vanskelig å beskrive den følelsen av lettelse. Det er nesten på høyde den første gangen jeg mistet en unge- det var i Tivoli i 2001, jeg snudde meg bare mot Fotballhuet som lå i vogna si i et halvt sekund, så var eldstejenta søkk borte. Den umiddelbare interne dialogen gikk omtrent slik:

Hjelp, hun er borte! Men, vi er i det minste i Tivoli. Det er et inngjerdet område med masse folk overalt.

*fem sekunder senere*

Herregud, vi er i TIVOLI! Det er kanskje inngjerdet, men det er jo reneste godteributikken og det soleklare førstevalget for både gærne kidnappere og pedofilimonstre. Jenta mi har bollekinn og musefletter og en toårings troskyldige blikk, dette har allerede gått fryktelig galt! Paniiiikkkkkkkk!

20 minutter senere kunne jentungen plukkes opp bak disken i en suvenirbutikk. Og det, sammen med følelsen av å oppdage Fotballhuets åtte år gamle, solbrune nakke inne i kajakkutleia på Hvalstrand etter at jeg hadde lett i en halvtime og var overbevist om at han hadde druknet, står øverst på lista over Lettelser I En Kjedelig Dames Liv.

Men torsdagen troner på tredje plass. Like mye for Gubbens del, tror jeg, som kvelden i forveien hadde kremtet og spurt, Du, spredning er vel ikke så farlig hvis det bare er… litt? med bedende øyne.

På veien ut var jeg så lykkelig og lettet at jeg måtte ta noen hoppende dansetrinn, og resepsjonisten ble sittende og klø seg i hodet. Gubben, som kom diltende bak med veska mi, måtte stoppe og lattermildt forklare.

Så altså: Lykke. Lettelse. Dyp, DYP takknemlighet. Og uendelig med varme tanker til de som ikke får samme gode beskjed.

Selvsagt er det jo ikke over nå, det er nå det begynner. Det er fremdeles en diger svulst (nå 6,5 cm, opp en centimeter siden første måling!) i puppen som de vil krympe og uskadeliggjøre med masse ekkel cellegift. Etterfulgt av operasjon og deretter stråling og hormonbehandling i årevis. Og jeg kommer vel aldri helt «av kroken», for tilbakefall er ikke uvanlig (og da er spredning igjen et høyaktuelt tema). De planlegger fremdeles å prøve å beholde puppen, noe jeg absolutt setter pris på så lenge det ikke medfører en eneste promille større risiko for tilbakefall. Men her og nå er det fremdeles «NED» som er målet for turen jeg legger ut på. NED- No Evidence of Disease. Jeg kan tåle mye for å komme dit!

…. og hvorfor logget jeg meg ikke på med en gang og ropte ut min glede? Nei, for legen hadde oppdaget noe annet, noen forstyrrelser på EKG’en som måtte sjekkes ut (gjorde det i dag tidlig, på Rikshospitalet), og dagens planlagte cellegiftkur ble strøket i påvente av ny informasjon.

Men den viktigste grunnen til forsinkelsen- og dette blir litt rart å skrive om i samme åndedrag som dødelig sykdom- men vi har altså hatt de mest kaotiske ukene i hele år, og de siste dagene har nesten vært verst av alle. Alle er syke, influensaen gir seg ikke, ungene hoster og griner og en går i barnehagen, den andre blir hjemme, neste dag er det omvendt, en tredje har eksamen, en fjerde har konsert, far har feber, mor har feber, jeg måtte på legevakta onsdag kveld fordi dobbel Paracet og Ibux ikke maktet å få feberen under 40. Og i natt har jeg ikke sovet etter klokka tre, takket være intense smerter i skulderen og nedover siden som gjør det umulig å puste ordentlig inn, hoste eller snu seg i senga. Det er mulig det er en senvirkning etter CT-væsken, hun som tok testen sa at det kunne komme reaksjoner etter omtrent en uke, men fy søren så vondt- hadde det ikke vært for at jeg kommer rett fra hjertesjekk på Riksen hadde jeg trodd det var et begynnende infarkt. Minsten er sår i halsen og vil ikke spise (han er en liten fyr, han trenger å spise! Bekyyymring!), så han er hjemme med oss selv om han egentlig skulle vært med The Terrible Two til mormor for å lete etter nissen i skogen. Å si at vi er utslitte er en grov underdrivelse.

Glade jul fra oss, liksom 😀

Men vi fikk da karret oss til byen i dag og kjøpt de siste gjenværende julegavene. Gubben er ute og kjøper julemiddagen akkurat nå. Blomsten til oldemor står ferdig innpakket i gangen, amaryllisen blomstrer, KID kunne tilby halv pris på julelys i siste liten og det blir jul i år også.

Det blir jul i år også.

Med juletre i stua og ikke i kroppen. Selv om alt annet er på halv tolv, så vil jula 2018 gå inn i historien som en av de lykkeligste julene noen gang. Første cellegift er satt til 27. desember, da er jeg sikkert ikke like lykkelig, men den tid den sorg. Det er opptil flere dager til 😉 Gleden er uansett stor her hjemme. Like stor som haugene på vaskerommet.

Og med det beklager jeg igjen det rotete og slurvete og sene innlegget, og vil samtidig takke for alle koselige kommentarer og meldinger jeg har fått fram til nå, både her og i utallige andre kanaler. Det har vært en opplevelse i seg selv, og jeg håper hver og en av dere tar til dere takknemligheten selv om svarene ikke akkurat kommer i sanntid.

Ha en fantastisk siste førjulshelg! Peace and love! <3

Frisk som en fisk, lizm ;)

(#kortinnpå, siden dagen har gått med til sykt barn, pianotime, legging og deretter en SuperKjempeViktig skoleoppgave om sedimentære bergarter, nærmere bestemt sandstein. Håper å komme ajour med hendelser og kommentarer i løpet av fredagen!)

Jada jada, det er bare elendighet- men det må da være lov å ha det litt gøy også? I det minste ville det være synd å la komiske øyeblikk skli forbi uten å sette pris på dem. Og selv i de eviglange korridorene på Radiumhospitalet, selv i undersøkelsesrommene der tragedie og fortvilelse henger i veggene, skjer det av og til festlige ting.

Som for eksempel dagens episode. I dag var dagen for PET-scanning. Selve scanningen er kjapt unnagjort- kanskje 20 minutter- og langt mer behagelig enn den bråkete MR’en. Og maskinen? Oh boy, det var nesten synd ikke gutta mine var der. Snakker om science fiction! Den var ordentlig imponerende, og den hadde små fisker og duer på innsiden så man hadde noe å kikke på.

Men før du kan scannes må du tankes opp med litt radioaktivitet, det er slik de får kreftcellene til å lyse som et juletre (eller forhåpentligvis ikke, bank hardt i bordet). Dette er en av avdelingene der det henger blyvester utenfor legekontorene og alle dører er merket med radioaktivitet-fareskilt. Dagens rykende ferske dose radioaktivt stoff var litt forsinket, men jeg var ved godt mot da jeg ble hentet inn fra venterommet der jeg satt fordypet i en artikkel om Ari Behn i marsutgaven av Se og Hør.

Som alltid må du fylle ut et skjema. Jeg hadde fått skjema dagen før, og for min del er det bestandig veldig fort gjort. Har du nyreproblemer? Bruker du pacemaker? Har du metall i kroppen («som for eksempel skinner, skruer, granatsplinter eller blyhagl», foreslår de hjelpsomt i tilfelle du skulle være i tvil)? Diabetes? Tvangstanker? Alvorlig allergi? Faste medisiner?

Jeg krysser av på nei, nei, nei, nei, nei og nei. Jeg tror har til gode å svare «ja» på et helseskjema noen gang. Jeg er frisk som en fisk, og har verken pacemaker, granatsplinter eller annet fiksfakseri noen steder. Enkelheten selv. Null action her.

Samme denne gangen- men så var det feil skjema, gitt. Mitt skjema handlet om å få jod sprøytet inn i kroppen, altså skal skjemaet leveres i til CT’en i morgen. I dag skulle jeg ha fylt ut et radioaktivitetskjema. Men hjelpsomme Lena i lyseblå frakk hjelper meg med dette, og spør i rask rekkefølge om jeg har leverproblemer, høyt blodtrykk, er gravid, sliter med klaustrofobi eller medisinallergi, og det ene og det andre.

Nei, nei, nei, nei og nei. Jeg er på nei-sporet, og føler meg som den friskeste pasienten som noen gang har satt foten innenfor døren på Radiumhospitalet.

Helt til Lena og hennes legekollega setter veneflonen i armen (jeg har akkurat skrytt av at jeg har kjempefine blodårer og slett ikke er redd for sprøyter), og jeg først kjenner armen bli kald før kulda og mørket brer seg utover kroppen. Det svartner for øynene og hodet er fullt av bomull. Oisann, dette føles ikke bra. Det føles litt som i går, faktisk, da bioingeniøren fra Burundi  røsket ut nåla etter fem glass blod selv om hun egentlig skulle ha seks, vippet stolen min bakover og trakk i alarmsnora («det er så upraktisk når pasienter besvimer, det blir lege og rapporter og pasientene blir redde, så det vil jeg ikke! Vi klarer oss med fem glass, de får dele på det siste. Vil du ha et glass vann? Jeg følger deg bort på EKG, du får ikke gå alene!» insisterte den kjempehyggelige bioingeniøren, selv om jeg forklarte at det går bra nå, takk, jeg er i fin form, no worries, du har det sikkert travelt… hun var ikke til å rikke)

Kanskje jeg skulle sagt at jeg nesten besvimte i går? Men i går skulle de ha blod ut. Nå skulle de bare fylle saker og ting inn. Det er slett ikke det samme. Jeg kunne ikke vite at reaksjonen skulle bli så sterk? Hei, det sitter i huet. Du er jo ingen pyse sånn egentlig, det er bare en veneflon. Får bare tenke på noe positivt. Ungene, for eksempel. Du skjærer villig vekk av deg puppen for deres skyld, hva er vel en liten veneflon?! Grrr, men det hadde vært innmari mye enklere å tenke positivt hvis rommet kunne slutte med den snurringen!

Går det bra? spør legen, med amerikansk aksent og bekymring i øynene.

Jada, svelger jeg, det går helt fint. Litt svimmel bare.

— Ja, du ser ikke helt bra ut. Shit, du er helt grå i ansiktet.

— Er jeg?

— Lena, Lena, hent en lege. Ta ut veneflonen! Hun kommer til å besvime!, roper legen, og henter en stol til å legge beina mine på mens han klapper meg på begge kinn.

*Lena løper ut og kommer tilbake med en lege. Tror jeg. Synsfeltet er mer eller mindre helt i svart nå, jeg ligger bare og bakser i mørk tåke og prøver å ikke bli dratt under av ubehaget*

Fort, ta blodtrykket. Sånn ja, nå skal vi se… Djiiiisess, det er 90 over 44, ikke rart hun er totally gone.

… og sånn fortsetter det, helt til jeg får et slags fokus igjen og ser de bekymrede hoder over blå legefrakker stå over meg.

Er du med oss?

— Jada! kvekker jeg. – Absolutt!  Jeg er helt med! Ble bare litt svimmel der et øyeblikk.

— Hmm, ja, så du føler deg bedre nå?

— Ja, det er helt greit nå. Jeg er frisk som en fisk!

(de tre hodene ser på hverandre og prøver tydeligvis hardt å holde seg alvorlige. Et lys går opp for meg)

— Ja, jeg mener… jeg er frisk som en fisk, med unntak av denne… *veiver veneflonarmen over puppene* kreften borti her, da. Jeg tenkte på skjemaet deres, og det er ikke noe SÅNN galt med meg. Faktisk.

Selfietime! Begynner å fatte greia med å se i speilet og ikke på telefonen! *stolt*  To ting slår meg når jeg ser på bildet: a) det er faktisk ikke kult at den høyre puppen er mindre slaskete enn den venstre i bh-løs tilstand. og b) vanligvis hadde det snart vært på tide å bli kvitt den kommunefargede etterveksten min, men ettersom jeg neppe har hår til nyttår kan jeg la den bekymringen seile sin egen sjø.

Da tør de å humre helt åpenlyst, og jeg flirer med, passe omtåka og lykkelig over at faren tydeligvis er over. En halvtime senere ligger jeg strak ut på en seng og den amerikanske legen kan konstatere at en halv Bixit og en kopp kaffe hadde fått blodtrykket i alle fall opp til 95/50 og at jeg var klar for scan.

Men altså, jeg håper virkelig å beholde en viss humoristisk sans oppi dette, helt til jeg enten er frisk eller, Gud forby, dau. Antagelig får jeg bruk for den allerede i morgen tidlig, da er det nemlig tid for jod-skjemaet og et annet middel i armen, et middel Lena advarte om at kan ha en del pussige bivirkninger. Jeg ser spesielt frem til «den falske følelsen av å tisse på seg» som hun snakket om. Det blir virkelig en höjdare.

Selvkontroll, kroppskontroll, følelseskontroll og verdighet, adjø- men please, humor- ikke forlat meg! 😉