Lappeteppeferie og dovask

Jeg liker ordet «staycation». Konkret, positivt og dekkende. Man har ferie, og er hjemme, og bruker dagene til å stresse ned, ta livet med ro, la humla suse, gjøre det som faller en inn, tilpasset etter vær og humør.

Når vi ikke drar til Spania i sommerferien- det vil si annethvert år- har vi i prinsippet staycation. I prinsippet? Ja, for sender ikke dette uttrykket tankene i retning av fred og ro? Det er det langt mindre av, og det skyldes ikke bare de tre søte små i alderen fem og under 😉  Men vi har lang tradisjon for å stappe mest mulig inn i hjemmeferiene våre, godt hjulpet av Excel og påminnelser i Outlook. Det gir mye moro, aktivitet og læring for barna. Og det fører til at Gubben og jeg stort sett kjører, henter, står på Oslo S eller Gardermoen og vinker ha det til de søte små, for så å få enorme mengder skittentøy i retur en uke eller to eller tre senere. Ja, og så er det vår jobb å betale. Må ikke forglemme det, selv om i år markerer det første året der en av ungene skal på selvbetalt ferie. Det er eldstejenta som droppet russebuss og utagerende feiring og heller la de oppsparte pengene i en interrailbillett (neida, jeg vet at jeg er langt fra objektiv, men det ER et ganske fornuftig valg, er det ikke?).

Stuebordet en onsdag i sommerferien: Beethoven, Gershwin, Bernstein. Den eneste som mangler er Reichenauer. Han har nok å øve på, fjortisen.

Sommeridyll, altså. Men ingen staycation- snarere et lappeteppe av mange mindre turer og opplegg. I tillegg til Geiloturen vår har Ballerinaen først vært på ArtCamp og dansecamp. Nå er hun hjemme noen dager før hun setter kursen mot Hudøy. Oboisten har vært i Wales- en helt fantastisk tur, etter bildene å dømme, og dessuten ga han knapt lyd fra seg overhodet. Noe som jaffal tyder på en veldig god uke!). Nå skal han snart en uke på hytta med mormor, og før og etter det er det intens øving til et konsertprosjekt senere i sommer. De to eldste har jobbet mye- den ene på Sommerskolen og den andre på Tusenfryd. Men de rakk en tur i Aurlandsdalen med mormor. Hun har for øvrig tatt med seg The Terrible Two på kanotur i dag, vi har fått bilder med stolte barn i redningsvest som poserer ved siden av fire feite abborer. Resten av sommeren består altså av Interrail for en, Galdhøpiggen for noen andre, vi har litt Sommerskoleplaner og helt andre sommerskoleplaner (les: snikstarte på pensum, øve på orkesterprosjekt, lese spansk og engelsk nå som dagene tross alt er mindre hektiske enn vanlig). Eldstesønnen håper på at vi skal få klemt inn en tur til Køben her et sted, men jeg lurer veldig på hvor det skal kunne plasseres. Eventuelt kan det ende med at bare noen tar en tur. Vi får se.

Og innimellom alt dette håper jeg vi kan få til en staycation, i alle fall for de små og oss voksne. En sånn ordentlig en, der vi våkner uten (mekanisk) vekkerklokke, kikker på været og bestemmer oss for enten å dra på stranda eller ta en tur til dyrene på Lindeberg, eller kanskje bare gå i Totoroskogen og bake boller etterpå. Og gjør det samme dagen etter, og dagen etter, og dagen etter (muligens avløst av en værkrise som må løses ved hjelp av Leos Lekeland, kino eller Reptilparken), helt til de små er lei og lurer på om de ikke kan gå i barnehagen snart.

Langgrunt, langgrunnere, Onsakervika. Null stress at ungene er 30 meter ute i vannet når det bare når dem til midt på leggen. #favorittstedforlatemødre

Mangelen på kontinuitet og langsom, uforstyrret tid er faktisk litt plagsom. Det blir mye fram og tilbake, tjo og hei, noen kommer og noen går og noen skal jobbe. Jeg skulle så gjerne hatt mer fellestid, sammen alle sammen. Selv de nesten voksne. Men den uforstyrrede tiden får vi ta til neste år, i huset i Spania der absolutt ingen kan komme seg lenger enn en dagstur til Alicante eller kanskje Valencia (skjønt hvem vet. Neste år rotter kanskje de eldste seg sammen og stikker til Madrid et par-tre dager, det skulle ikke forundre meg!). Men i år er det tid for opplevelser, og det er fint det også. Jeg tror samtlige unger i år er fornøyde med sitt eget program, og det får være det viktigste. Så får vi voksne heller leve med å være bakkemannskap og savne familietiden akkurat dette året.

Hva yngstemann tenker her? Kanskje noe slikt som: – Men mamma daaaa, du lovet at det var slutt på danseoppvisninger og konserter når det ble sommerferie. Du lovet! Men sånn er ikke livet, og fredag ettermiddag måtte vi sette VM-kampen i opptak og dure ut til Lillestrøm for å se på storesøster. Igjen.

… og, som jeg oppdaget, vi må leve med å vaske do. Det var en ny variant, men i kjølvannet av en sommerskole vi ble bedt om å delta på må de altså be om foreldreassistanse til dovask på slutten av dagen (i tillegg til en ikke ubetydelig deltakeravgift, såklart). Opp med hånda, hvem kan vaske skole-do i ferien sin?

Dovask? I ferien?! Jeg har, når sant skal sies, mer enn nok med å holde min egen do i presentabel stand. På den annen side: skitt au, pun intended. En svale gjør ingen sommer, og litt dovask ødelegger heller ikke ferien. En titt inn i krystallkula for Sommerferie 2018 avslører klesvask, boller, turer i Totoroskogen, kjøring, henting, avslutninger, skrubbsår på små knær, krabbefiske, brev fra Hudøy, neglebiting over Instagram-livstegn fra tenåringer på tur, konserter, fagbøker, grytidlige morgener, store mengder bagasje, morgenkaffe i sola. Og dovask. Jeje! 😀

Oppdaterings-onsdag #detteskjedde

Beklager stillheten.

Jeg har vært opptatt med vill, uhemmet, egoistisk, hedonistisk og uansvarlig livsførsel. Kort sagt, jeg har…

#detteskjedde: Gamla har karret seg opp på hylla igjen. Jeg har sunget i kor, for første gang siden februar. O lykke!

Jeg lurer på hva Helle, 18 år, hadde sagt hvis hun visste at noe av det mest outrerte hun skulle foreta seg drøyt 20 år senere var å synge i kirkekor. Antagelig ville hun snudd på hælen og løpt skrikende vekk. Skal DET liksom være moroa jeg får? Hvilke dystre fremtidsutsikter! Hjelp, jeg vil ikkeeee!

Heldigvis kan jeg trøste mitt unge selv med at det ikke er så ille som det høres ut. Tvert imot er det trivelig nok, her i «Ja, jeg sjekker bare inn på kulturhus og fotballbaner og skoleavslutninger fordi jeg rent faktisk ikke har noe annet liv, for pokker!»-bobla. No complaints. Men jeg er ikke helt sikker på at jeg hadde klart å overbevise henne. Noen gleder er tillært underveis, så mye er sikkert.

Selv om det muligens er noe overdrevet å beskrive kor-comebacket mitt som «vill og uhemmet hedonisme», så er det dog ikke uten en kjerne av sannhet. Jeg burde, selvfølgelig, latt være. Når det har vært stille her den siste tiden, handler det ikke bare om at jeg sitter og lar Surface være Surface mens jeg niglaner på fotball-VM. Men jeg har vært så sjaber at alt har gått i halv fart. Apocillini i A-dur hjalp ikke stort, tilbake til legen og flere prøver, noe er galt men de finner ingen bakteriematch… og så var det på’n da, på sjette eller sjuende uka med hoste og feber og kondis som en gjennomsnittlig åttiåring. Det har gått rundt her hjemme, men det har også tatt all den lille energien som er. Tross alt er det ikke direkte begivenhetsløst her, selv om vi skriver juli. Torsdag dro vil til mormor og badet på det som må være Norges mest langgrunne ferskvannsstrand. På fredag var det avslutningsvisning på Ballerinaens ArtCamp, med småsøsken og bestukket storebror på slep og riskaker i veska. Det var også dagen Gubben endelig ble ferdigeksaminert, nå kan han sette nok en remse bokstaver bak navnet sitt, og det ble selvsagt behørig feiret ut i de små timer (jeg var av naturlige årsaker hjemme, men fikk ikke sove likevel. Nok et aldringstegn: jeg sovner ikke før alle er hjemme, og når alle er hjemme betyr det stort sett at noen andre snart skal våkne). Lørdagen etter var det Pride i byen og fest på både den ene og den andre tenåringen, samtidig som noen eldre slektninger måtte ha assistanse, og da søndagen opprant- med korsangen som jeg hadde lovet å møte på, kunne jeg notere meg for ni timer søvn totalt i løpet av helgen, uheldig kroppslukt, likblek ansiktsfarge, svømmende øyne og null sangstemme. Men skitt assa, noen ganger bare VIL man.

Og godt var det, for med et klassisk juli-oppmøte bestående av fem damer må jo noen ta på seg bass-stemmen 😉

Dessuten var det usigelig deilig å gå til banen i strålende sol, i en helt rolig by, og nyte den stille søndagsmorgenen der sedvanlig rushtidslyder er byttet ut med fuglesang og små plask fra elva.

… ikke akkurat plagsomt mye folk på søndagsmorgenen!

Firestemt gradualesalme var nok kanskje litt optimistisk, men ellers var lista lagt lavt- omtrent på chante-nivå. Sånn må det selvfølgelig være om sommeren- folk reiser på ferie og det må ikke være for avansert. Det gjør det egentlig litt for spennende å melde seg til tjeneste, du risikerer fort å bli dyttet lengre ut i flomlyset enn du egentlig er komfortabel med. #julaftenerennåikketilgitt

Og akkurat i det legen min begynner å true med røntgen og det som verre er, så kryper det fram en bassilusk som lar seg identifisere! Jajamennsann! Jeg fikk telefon i morges og Gubben (som jo er lei av en kone som ikke akkurat har på turboen om dagen…) løp til bilen for at ikke et minutt skulle gå til spille. Gi meg et par dager nå, så er mor god som ny.

Det trengs. Vi henger etter på det meste. Bortsett fra sommerkosen, den har vi mye av:

Eksempel på kreativ sommerkos: Teselskap for kosedyr. Jeg tar ikke ansvar for at ungene mine tror det er i orden å bruke kjøkkenklut som duk. Det er virkelig ikke lærdom de har fått fra sin mor!

Men alt annet er det så som så med, og det merkes. Forhåpentligvis får vi rensket ut j*velskapen i brystkassa og etterfylt med en dose energi, så jeg kan ta tak i det evighetsprosjektet det er å ha oversikt og kontroll i vår noe overfylte tilværelse.

It’s good to be back! Og for all del- selv om det er helt sant at jeg ikke har smugkikket mye på VM, så fikk jeg med meg Japans heroiske innsats mot Belgia, og ikke minst Englands etterlengtede avansement i går. Noen gleder skal man ha her i livet, selv når skittentøyskurven er overfylt.

Ønsker de som måtte ramle innom noen gode, heite sommerdager framover! Det er ikke lov å klage, de er borte før vi vet ordet av det. Snakker av erfaring her!

På kanten av en sommer…

Ja, da var vi i mål, da.

I går var aller siste dag med avslutning. Og hvilken grand finale- høytidelig avslutning på tre års videregående skolegang med pomp og prakt og prisutdelinger og høy bunadsfaktor (og, *host*, et ugjendrivelig bevis for at Eldstejentas, og dermed min, gamle skole er hardcore studiespesialiserende. Skolens hus-brassband og kor hadde sjarm, det skal de ha, men det låt ikke helt som denne fremføringen). Det ble et stort og følelsesladet punktum som jeg skal fortelle mer om senere.

På vei hjem fra avslutning torsdag kveld. Noen ganger er det all right.

I dag sitter vi bare helt på kanten av det som blir sommerferien 2018 og dingler med beina. Ser utover ukjent landskap, dager og uker som står foran oss. Og puster.

Eller gisper 😉  Hvis jeg skal være ærlig- og det skal man jo- er jeg helt pudding. Totalt utkjørt. Første halvdel av 2018 har vært fullstendig Texas. Det startet med den lengste, kaldeste, tøffeste vinteren jeg kan huske, komplett med søknads-stress og tynnslitte nerver. Så MEGALYKKE og hurramegrundt, få organisert halve familien ned til Sør-Afrika på tre uker, en helt fantastisk tur for både store og små, og størst av alt- et flunkende nytt familiemedlem. Vi hadde ikke mer enn såvidt landet i Norge før vi begynte å løpe… til konfirmasjonsforberedelser, danseforestillinger, Folkeregisteret og NAV og helsestasjon og avslutningskonsert nummer 1, 2, 3, 4, 5, 6, 7 og ikke minst 8, og parallellt med alt dette krever småbarna sitt med grytidlige morgener, og storebarna sitt med sene kvelder, og hver alder kommer med sin helt spesielle glede bekymring. Selv om livet er helt vanvittig bra og jeg ikke har noe å klage over, så bare… whoa, det har vært intenst. Det er ikke rart at en gammal kropp kjenner at det tar på.

Det var den holistiske forklaringen. En mer jordnær årsak til det kroppslige forfallet er jo at jeg har vært syk i ukevis, og etter fem dager på antibiotika er jeg fremdeles ikke kvitt svineriet. Det er litt urovekkende. Når man får antibiotika pleier det jo å være slik at du omtrent kjenner det spre seg i kroppen, det sitrer utover i lemmene, det må være den herlige følelsen av å kjenne bassilusker svinne hen og dø i møtet med overmakten. Ta DEN, du! Ikke sånn denne gangen. Jeg har fått litt av lungekapasiteten tilbake (og godt er det, for det står ikke så bra til når min lege som straks går av med pensjon har fem ganger så bra resultat som meg), men er ellers like hostete, frossen og svimmel. Men, det tar kanskje lenger tid når infeksjonen sitter godt?

Uansett. Vi kom i mål, og nok en gang kjenner jeg på den litt bittersøte følelsen av kapitler som lukkes. Livet med unger er brutalt i så måte. Til høsten tar vi opp tråden igjen, men det som var småskolen har nå blitt mellomtrinnet, det som var niende klasse har nå blitt tiende, det som var fireåring-klubben har nå blitt sisteårsklubben og aspiranter har blitt til fullverdige medlemmer. Det er det samme, men likevel annerledes, akkurat som i fjor- og neste år. Tida flyr.

Men hei! Dette var ikke kvelden for sentimentalitet. Dette er en kveld for å trekke pusten og kjenne forventningen. Det ligger en sommer foran oss! Den blir et veritabelt lappeteppe av det meste, men den skal nytes!

Og sliten eller ikke sliten- vi kan ikke ligge på latsiden i kveld heller. Allerede i morgen tidlig setter vi oss i bilen og kjører mot Geilo. Om jeg har angret? Gjett på ja.

Slik ser det ut når vi pakker for tre småbarn i tre og en halv dag. Det hadde vært komisk, om det ikke hadde vært så mye… jobb.

Det æ’kke noen spøk å ha avreise dagen etter siste skoledag. Særlig når vi samtidig pakker for fjortisen som skal dra til Wales (note to self: må sjekke pakkelista en gang til og maile pass- og forsikringspapirer til reiseleder) mens vi er borte, og tiåringen skal på ArtCamp men først ha en helg på hytta med mormor, noen må huske å gå ut med hunden når Gubben ikke er her og gjør det, hvem har ansvar for å følge lillebror til Flytoget, og så videre og så videre. De to eldste og et par betrodde venner av eldstejenta skal styre hus og hund og fjortis, det klarer de nok helt utmerket, men det er likevel rart å ikke ha regien selv.

… men midt i det hele demrer det for meg at det kanskje ikke er så dumt, likevel. Litt stress før vi drar, joda, men så? Fire dager på hotell med kursopplegg og timeplan og masse ferdig program. Resten av tiden er det flott turterreng, lekeplasser, svømmebasseng, og et rent og ryddig hotellrom der vi kan slenge oss på senga og lese om Mamma Mø og Kråka. Fire dager med å gjøre noe radikalt annet, før vi tar fatt på en ualminnelig lang hjemmeferie. Sist, men ikke minst: vi kan gå og spise i restauranten tre ganger om dagen og slipper både å lage mat og rydde etter oss (det er lenge siden jeg har sett min mann så entusiastisk som da denne tanken slo inn)!

Så kanskje det ikke er så dumt. Og kanskje huset står og bikkja lever når vi kommer hjem også 😉