En anbefaling, et hjertesukk, et håp

Først, en anbefaling:

Har dere hørt om Oslo Skolemuseum? Ikke det? Denne bittelille perlen er gjemt bort i en sidebygning til Møllergata skole. At nesten ingen har hørt om den, kan ha sammenheng med at det nesten aldri er åpent, hehe. Jeg mener de holder åpent hver torsdag i noen timer eller noe sånt (sjekk Facebooksiden), men jeg anbefaler virkelig å ta turen en gang- og ta med deg bestemor, hun vil garantert sette pris på alle bildene og plansjene og gjenstandene fra forgangne tider. Turbo løp rett bort til de eldgamle pultene i klasserommet fra 1900 og satte seg klar med tavle og griffel- helt klar til å «begynne på skolen». Jeg måtte skånsomt forklare at det nok kom til å være litt annerledes, hun kunne heller ikke forvente å ha frosker og salamandre på sprit i hyllene og et trø-orgel i hjørnet.

Dorullnisse in the making…

… nesten helt selv. Men det er godt å ha en storesøster når limet ikke samarbeider!

Drømmefanger!

Hver desember arrangerer de juleverksted sammen med et husflidslag. Vi tok turen ned dit på søndag, og det var skikkelig innertier. Det var de små og elstejenta som ble med (tiåringen var såra og vonbroten over å ikke få blitt med, men hun danset forestilinger i Lillestrøm og noen ting lar seg bare ikke kombinere), og jammen fikk vi ikke lagd… *trommevirvel* dorullnisser! Og drømmefangere! Det siste der har kanskje ingen åpenbar sammenheng med jul, men det var et ordentlig høydepunkt for femåringen, som klarte å lage en superflott drømmefanger nesten helt selv, av pinner, garn og perler. Fireåringen gikk mer minimalistisk til verks, men det ble da en slags «fanger» av det. Og etterpå var det kaffe, saft, pepperkaker og klementiner. Mulig det er et tegn på at jeg begynner å bli gammel, men i virvelen av hi-tech og effekter og effektivitet og juletress er det deilig å få et blaff fra fortiden, og ikke minst hadde ungene det fryktelig gøy helt uten iPad. De har også en liten butikk med annerledes julegaver (noen som har lyst til å sy en gammeldags gympose? Oslo skolemuseum har et DIY-sett!), så de som av og til er i byen bør absolutt vurdere å legge turen innom en gang. Om så bare for å føle lettelsen over at dagens skole IKKE har en diger flaske lokaprodusert tran stående i hvert klasserom.

Trøorgel, derimot, kunne vi gjerne hatt. Eller hva, Minsten?

Et hjertesukk:

Det er mange som spør hvordan jeg har det, og det er kjempehyggelig. Jeg kan virkelig forstå Vera Micaelsen (ja, den flotte dama som nettopp d-ø-d-e og sendte en siste hilsen posthumt til sine unge lesere i Si:D) når hun sier at det ikke bare er elendighet å bli syk, for omgivelsene viser deg sider du aldri før har sett og verden blir et varmere sted. Det er helt sant, og jeg er kjempeheldig som har så mange fine folk rundt meg, irl og på nett.

Jeg har også- riktignok på bekostning av en hverdag jeg veldig gjerne skulle hatt tilbake- fått masse bloggmat og tid til å skrive.

Til sist har troen min på at det er her og  som gjelder blitt betraktelig styrket. Det skal jeg skrive mer om senere. Nå ramser jeg bare opp noen positive ting, for å vise at det faktisk ikke bare er elendighet- selv om det naturligvis er en del av det også 😉

Men det negative: GURI SÅ LEI jeg kommer til å bli av kroppen min! Hah, jeg har vært syk i under tre uker og jeg er allerede drittlei av kropp! Hvordan jeg har det? Njaei, litt vondt her kanskje, og definitivt vondt der, og kanskje det betyr noe, kanskje ikke? Den neste tiden skal alt dreie seg om kropp, her snakker vi virkelig navlebeskuende i ordets aller mest konkrete betydning. Hvordan haaaar vi det i dag, da, Helle? Hvor kvalm, hvor slapp, hvor mye hår har falt ut, har du fått utslett sånn og slik?

Jeg er kjemperedd for å bli en sånn person som bare går rundt og er en syk kropp som krever masse oppmerksomhet. Min egen og andres. Jeg har allerede begynt: den stivheten i korsryggen som jeg trodde var et resultat av en litt hard madrass…. det kan jo være kreftceller som har spist seg fast? Den ekle ilingen nedoer ryggen når du skal gjøre noe så normalt som å barbere deg under armen- tenk om du finner noe der som ikke var der i går? Og hei, hvorfor har jeg en kvise i panna, hvorfor bruker den fordømte kroppen tid og energi på å lage en kvise når den er under dødelig angrep fra min høyre pupp, burde ikke alle krefter fokuseres dit?!

Etter at jeg var ferdig med å være nevrotisk, deppa og spiseforstyrret tidlig i tjueåra, har jeg alltid vært veldig avslappet på kropp. Som i veldig avslappet. Så lenge den er der og gjør jobben sin har jeg i grunnen ikke tenkt noe over den i det hele tatt. Litt bevisst har det nok også vært, som mor til tre døtre er det absolutt et poeng at jeg står med rak rygg midt i den retusjerte, glansede instagramverden og proklamerer at det går helt fint an å leve lykkelig med slaskete hengepupper og flat, utrent og litt for bred rumpe. Men det har ikke vært påtatt, jeg mener helt oppriktig at mye fokus på kropp og vekt er en forbaska uting, og har hittil kunnet levd en tilværelse der min egen kropp nærmest er irrelevant.

Og nå har den altså gått hen og sviktet meg, og kommer til å bli et hovedområde for oppmerksomhet i lang tid fremover. Kropp, kropp, kropp, blodtrykk og ødemer og EKG og verdier og arr meg her og der. Jaja, skal se jeg lærer noe av det også. Men spark meg bak hvis jeg begynner å bli en sånn som ramser opp alt som er galt før naboen får sagt «god jul». Jeg har ikke lyst til å bli den personen 😉

 

Et håp:

*enter spøkelses-stemme* Det er tiiiiirsdag i dag. Dagen for den lange legetimen, der jeg skal få ordentlige, detaljerte svar på alt de har funnet og alt de har planlagt å gjøre. Riktignok fremdeles med noen usikre momenter- det er PET-scan på onsdag og CT på torsdag, og det er jo her panikken nesten melder seg, så jeg er ikke «off the hook» i dag, dessverre. Men jeg regner med å få svar på mye. Biopsien, for eksempel, vil jo vise hvilke typer celler vi har med å gjøre (kryss fingrene for at de er av en hurtigvoksende type, det gir mindre risiko for at kulen har vært der lenge). Jeg får vel også vite hvilken tidshorisont de ser for seg for cellegiftkur og operasjon.

Gruer jeg meg eller gleder jeg meg? Det er fristende å tenke at det kommer an på svarene jeg får- PET/CT inkludert. Akkurat nå lever jeg i en boble der alle scenarier er mulige, og det er ganske slitsomt. På den annen side, hvis jeg får dårlige nyheter denne uka vil jeg sikkert lengte tilbake til bobletiden likevel, den gang det gikk an å klamre seg til håpet om at alle kreftcellene vil være borte og kroppen igjen kan bli en irrelevant greie. Men jeg kan jo også få gode nyheter. De kan for eksempel si: «Ai ai, dette var en hissig jævel, men den har ikke spredd seg og hvis vi bare operererer sånn og slik og setter deg på den og den cellegiftcocktailen, så er du i full fart og tilbake i jobb før neste jul. Dette har vi sett mange ganger, og all erfaring tyder på at det vil gå helt fint!»

Full fart kan være nyttig å ha her i Casa Endamerkaos. Bare til og fra barnehagen er en utfordring,her er det Gubben som hypser vogna opp den snøglatte trappa, men til vanlig er det meg. Nå for tiden må vi- med svart miljøsamvittighet- innrømme at det ofte blir bil. Forhåpentligvis bare for en periode!

Det kan også være fint å være full av fart når det skal ryddes opp etter slikt kaos. Årets slager når det gjaldt pepperkakeformer var for øvrig flaggermus. Vi har nå tre engler, noen hjerter, et par grantrær og hundre flaggermus liggende i pepperkakeboksen i påvente av pynting. Jeje!

Full fart, siden Minsten nå har begynt å klage over at ikke HAN må øve morgen og kveld. Nettopp. Akkurat det vi mangler: en ekstra ukentlig øvelse å pusle inn i vårt allerede overfylte program.

Det er skummelt å håpe for mye. Som det alltid er. Skuffelsen blir så stor, og fallhøyden mange kilometer, hvis du går inn i ukjente situasjoner med altfor høye forventninger. Jeg skal ta med meg den svimle, tungpustede, lemstre kroppen min- og ikke minst frykten min- og ta banen bort til Radiumhospitalet, forberedt på at det jeg får høre kanskje ikke er så positivt. Men også håp. Min amerikanske venninne Shelley (min trosfelle og mangebarnsmor-allierte som jeg alltid er uenig med- jeg droppet alle forsøk på politiske meningsutvekslinger da hun kalte Obama en «baby killer» fordi han snakket positivt om prevensjon til ungdommer) postet nettopp et Facebookbilde der hun minnet om at advent først og fremst er en tid for håp. Det tar jeg med meg. Jeg tar også med meg en telefonsamtale med jobben i går, der jeg fikk en vennlig påminnelse om å kontakte NAV for å avbryte onsdagspermisjonen (se der, HR-sjefen på jobb tror jeg kommer til å trenge resten av permisjonen min! Det er håp, det også! 🙂 ) Ikke minst tar jeg med meg noen gode innspill fra damer som har gått denne veien før meg, og kunne fortelle at det slett ikke er unormalt å føle seg dårlig i denne fasen, til tross for den urbane myten om alle de superfriske, kjempespreke maratonløperne som plutselig finner en kul i puppen. Det er ikke uvanlig å føle seg i helt grei form, men det er ikke uvanlig å føle seg dårlig heller- uten at det trenger å bety at du er i siste stadium og har tre uker igjen.

Jeg tar også, for første gang, med meg Gubben, som akkurat rekker et halvdagsmøte i Horten først (klassisk Gubben, min mann er utstyrt med det som må være verdens sterkeste mentale kontroll, bless him) Men med så store mengder informasjon som jeg kan få i dag, gjelder det å ikke gå glipp av noe eller glemme å spørre om noe. Det er lurt å være to.

…. og etterpå tar jeg banen tilbake til byen, og trikken opp mot Grünerløkka, og får med meg tiåringens visningstimer i kompaniballett og jazz mens Gubben henter de små. Hehe. Livet med barn stopper aldri opp. Det kan bli utfordrende i tiden som står foran oss, men også deilig normaliserende. Samma hva slags nyheter jeg får, så begynner kompaniballetten 16:30 og jentungen forventer at jeg er på plass.

Så da er det jo bare å være på plass, da!

Ha en fin uke, alle gode lesere der ute, og takk for alle tanker og hilsener. Og frykt ikke, det kommer oppdateringer. Åja, det blir neppe noen mangel på oppdateringer, selv om det altså er en reell risiko for at det bli plagsomt mye kropp en stund framover! *skratte*

There is a crack, a crack in everything. That ‘s how the light gets in. (Leonard Cohen)

Helt greie nyheter ;)

Aller først: jeg jobber med kommentarene. Men siden jeg startet bakfra tar det litt tid. Tid har jeg forsåvidt, sammenlignet med vanlig, men det er også mye som tar tid. Jeg har jo alltid vært opptatt av å bruke tid med barna når de har tid til meg- og i en situasjon som dette blir det satt ekstra på spissen. Andre familiemedlemmer har også behov for å snakke, og så er det nødvendige ærender- som alltid må etterfølges av en halvtime på sofaen eller i senga, siden energireservene er bunnskrapt.

Det siste er litt trist: i dag har oboisten en flott konsert jeg ikke kan gå glipp av. Det er hyggelig og jeg gleder meg, men med starten av uka friskt i minne (hvor elendig man kan føle seg når strikken strekkes for langt…) betyr det at jeg ikke får gått på Munchs store julemarked i dag. Det gjør vondt. Edvard Munch videregående skole har kanskje det flotteste julemarkedet i hele Oslo, og jeg vil så gjerne kjøpe noen av de superfine pepperkakene til de små, og raske med meg noen produkter- kanskje noe som sønnen min har laget- fra en av de mange bodene. Denne skolen har jo mange linjer, blomsterdekoratør og gullsmed, tekstildesign og trekunst, de lager dørkranser og pynt og såpe og pepperkakeformer som ikke bare er sjarmerende men faktisk innmari proffe. Og med musikklinja til underholdning blir det helt topp. Men, bare tanken på å drasse med meg småtassene på full buss og stå som sild i tønne i kafékø… nope, no can do, ikke hvis jeg skal karre meg ned til Grønland kirke senere i kveld for å høre på fjortenåringen. For en gangs skyld er jeg satt sjakk matt.

Jeg har lovet sønnen min- som på karakteristisk stor-tenåring-vis trekker på skuldrene og sier at det ikke er så farlig, men man kan aldri være helt sikker på hvor dypt det stikker- at hvis ting er bra til neste år skal vi dra sammen da. Siste året på videregående.

Manglende julemarked til tross, vi kan ikke klage på julestemningen:

Endelig snø! Endelig, sett fra barnas perspektiv i alle fall, voksne i tidsklemma har ofte et annet syn på saken. Men pent er det. Og utrolig gøy med minstemann som løper rundt seg selv av glede og roper Nø, Nø, Nø!

 

Telefonen ringte ganske tidlig i går, sånn i halv elleve-tiden. En veldig hyggelig dame (det må du kanskje være, for å ha en slik jobb?) presenterte seg som min nye koordinator og forklarte hva som skal skje til uka. Legene har hatt et møte og vurdert informasjonen de har tilgjengelig, og bestemt seg for at jeg skal ha kurativ behandling (Jippi, der kom det fantastiske ordet! Flagget til topps! De har trua på meg, inntil videre i alle fall. Alternativet, altså palliativ behandling, håper jeg at jeg kan slippe å bli tilbudt de neste 30 årene *krysse fingre*). Rent konkret vil det si at jeg skal ha et kjempelangt legemøte på tirsdag der jeg får mye mer informasjon, etterfulgt av PET-scanning og CT i dagene etterpå. Helst skulle de hatt meg på cellegift før helgen også, men det spørs det om de rekker. For planen er altså cellegift først, for å krympe svulsten litt, og deretter operasjon + mer gift og stråling. På den måten håper de å kunne beholde puppen, eller i alle fall deler av den 😉 Nå er jo ikke det en veldig høy prioritet for min del, det holder lenge hvis jeg får beholde livet, men på den annen side sier jeg jo ikke nei takk hvis de kan!

I tillegg til masse medisinsk informasjon, skal jeg også få høre mer om tilbudet de har til pårørende, jeg skal få utdelt materiell til å vise og lese for barn, og en del annen praktisk info. Koordinatoren sa jo det, at hennes pasienter dessverre ofte hadde små eller unge barn, så dette hadde de mye erfaring med. Godt å høre.

Så alt i alt var det en oppløftende telefonsamtale. Men etter at den første jubelen over ordvalget til legene- kurativ versus palliativ- slo det meg at jeg egentlig må leve i limboland til resultatene av PET og CT er klare. Det er jo veldig enkelt, og veldig brutalt- får jeg en negativ PET er det gode sjanser for å bli helt frisk. Men får jeg utslag (i verste fall at jeg «lyser som et juletre», som det heter i The fault in our stars) blir jeg jo aldri frisk, det er bare snakk om å forlenge.

Med andre ord, den aller verste usikkerheten gjenstår. Likevel (sett bort fra det totalt usannsynlige scenarioet at jeg fikk en telefon om at alt var en misforståelse, det var bare en helt ufarlig vanncyste… og det visste jo alle at ikke ville skje, kanskje med unntak av mannen min) var det de beste dårlige nyhetene jeg kunne fått, og etter Turbos fiolintime og skoleinnskriving tok jeg med meg henne og minstemann innom nærsenteret, der vi kjøpte ny julestjerne, adventsstake, amaryllis og julestjerner bare for å feire. Skoleinnskriving. Normalt hadde det vært et innlegg bare i seg selv, for det er jo en stor dag (og ikke en udelt enkel dag, for oss som søker barna inn på en annen skole enn den hyggelige nærskolen, snufs), en merkedag i femåringens liv. Nå ble det bare en parentes, fort unnagjort med mamma mens pappa var sammen med Bison et annet sted og alles tanker var på helt andre ting 🙁 Jeg trøster meg med at første skoledag skal feires desto mer.

Det ser fremdeles ikke ut i månelys her. Det store stearinlyset på pianoet er rødt, ikke lilla, julestjerna er framme alt for lang tid i forveien, vi mangler juleputene i sofaen og det er rot overalt. Men snøen har falt, Den store telefonen var ikke så verst, og selv om jeg går glipp av Oslos beste julemarked får jeg med meg konserten. Og det var endelig minstemanns tur til å trekke kalenderen i dag!

 

Nå er det helg. Vi er slitne, alle mann. De store er slitne av bekymringer og jobbstress og eksamener og konserter, de små er utslitte av julemoro og skogsturer med barnehagen og juletrefester. Vi har litt program i helgen, men ikke mye, og sånn skal vi holde det. Etter dansingen i morgen skal jeg be storebrødre ta med de små ut og base i snøen. Deretter skal vi fyre i peisen, kanskje bake litt pepperkaker- med kjøpedeig-, og se en julefilm eller to. Lese i bokstabelen med julebøker.

Neste uke er neste uke. Neste uke kommer med mer informasjon og nye bekymringer og nye gleder, men nå er nå.

Ønsker alle en nydelig førjulshelg! <3

Intet nytt fra helsefronten ;)

Sånn bare for å ikke lage clickbait og skape unødvendig spenning: her skjer det ingenting. Jeg vet ikke noe mer etter gårsdagens undersøkelse i det hele tatt og har ikke noe spennende å fortelle.

(apropos clickbait, i kombinasjon med galgenhumoren man gjerne ikler seg i en sånn situasjon: det slo meg for noen dager siden at jeg sannsynligvis kunne tjent masse penger på denne blekka hvis jeg virkelig hadde gått inn for det. Provokative, tabloide overskrifter som tiltrakk seg oppmerksomhet, hemningsløs selvpromotering i alle kanaler, detaljerte beskrivelser av alt fra spontanabort til adopsjonsprosess og nå-tadaaa!- en heftig diagnose på toppen. Tenk det, da, dere- det er vel lite som selger så godt som ungers snørr og tårer. Jeg sitter jo på en gullgruve her, kanskje den studentleiligheten jeg drømmer om å kjøpe til ungene kunne blitt en realitet… men nei. Tror vi holder det på samme nivå. Jeg hadde fått verbal bank av mine eldste barn hvis jeg så mye som tenkte på å legge ut en vlog der jeg filmer småbarn som får beskjed om at Hei dere, mamma skal kanskje DØ, hva synes du om det? 😉 Klapper meg selv på skuldra for at jeg har oppdratt relativt fornuftige ungdommer!)

Men nei, jeg vet altså ingenting mer i dag. Annet enn at MR var en helt overkommelig prosedyre. Friske-Helle kunne nok funnet det litt ubehagelig- det var ingen fest å bli pumpet full av kontrastvæske og deretter spent fast (! Neida, ikke tvangsreimer. Men benken var så fryktelig smal, så hvis de ikke spenner fast armene må du holde dem oppe gjennom hele undersøkelsen. Siden de vil at du skal ligge musestille er det like greit å holde dem på plass med et belte), stikke en pupp ned i hvert hull og deretter ligge med ansiktet ned i en halvtime mens det dunker og piper og durer. Fikk NRK P2 på øret, da, og når det ikke bråkte altfor mye fikk jeg med meg både et interessant innslag om trippelminoriteters (muslim, homofil, farget) hverdag og utfordringer, og Ada Hegerberg. Likevel, de innslagene hadde vært mye hyggeligere å høre en vanlig tirsdagsmorgen på vei til jobb 😉 Men Feeling-sick-as-a-dog-Helle tok det mye bedre, trygg i vissheten om at dette sannsynligvis er den minst ubehagelige prosedyren jeg skal gjennom på en stund. Det gjelder å ikke synes synd på seg selv for tidlig!

Inn her skal jeg. Preget av stundens alvor? Neida, the serious face handler faktisk ikke om at jeg forventer dødsdommen hvert øyeblikk, men bare at det er fryktelig vanskelig å ta selfie. Ungdommen kan jo dette, men jeg træler og bommer og får aldri med det jeg prøver på. Så da ender jeg med dette enormt konsentrerte uttrykket. Hver eneste gang! 🙂

Men helsevesenet fungerer jo som det alltid har gjør- ingen svar der og da, de hyggelige pleierne og radiografene får bare utdelt en liste med navn og skal scanne alle sammen etter tur. De har ikke tid, og ikke informasjon nok, til å sette seg ned og forklare hva de har funnet til både Hansen, Olsen og Jensen. Etter undersøkelsen kunne jeg bare sitte fem minutter og vente på at blodet stoppet å renne fra armen, og så var jeg fri til å dra. Litt nedtur å ikke vite noe mer, men jeg følte meg fantastisk likevel. Hah, se der, dette var jo ingen sak! Jeg er kongen på haugen, og kunne marsjere rett forbi skranken («Nei, jeg har ikke frikort, du skjønner egentlig er jeg aldri syk, jeg er frisk-friskere-friskus som max er borte et par dager i året med vond hals») og ut i desember-Oslo med gråvær og duskregn, og kjenne at Jøss, jeg lever jo som bare det!

Ser hun ikke liten ut? <3 Ingen gruppebilder herfra, av åpenbare grunner, men jeg kan love at alle fiolinistene var knallsøte, alle sammen.

… men her vant jeg jaggu jackpot i intelligent posisjonering nok en gang! Jeg kunne ha sittet litt lenger fram og til høyre, så jeg fikk sett min sønn forfra og kanskje til og med pianisten, men nei- langt inn i venstre hjørne. Kvalitetsbilder til fotoalbumet her, ja!

Oppturen varte helt til jeg skulle pakke julegaver, og måtte konstatere at jeg blir svett og svimmel av å bære tre små poser med gaver opp trappa. Deretter var det å stresse til barnehagen med pentøy i veska, småguttene skulle på juletrefest på Gubbens jobb og Turbo skulle ha fiolinkonsert. Da kom den stygge nedturen- formen er skremmende dårlig. Som å gå rundt med sterk influensa. Konserten var topp, det var en glede å se jentungen stråle på scenen, stappfull av selvtillit og spilleglede, og hun gjorde inntrykk på flere enn meg. Minstemann i gruppa spilte fletta av publikum, fremgangen hennes det siste halve året har virkelig vært formidabel og hun fikk mye skryt etter opptredenen. Men jeg må ha gått rundt som et levende lik. Gjorde hilserunden kortest mulig og unnskyldte meg med neste konsert før vi hastet av gårde i taxi til oboisten. Der ventet en fin, men altfor lang, konsert, og jeg satt ved siden av min mor og holdt fast i dørkarmen for ikke å gå i bakken. Læreren hadde kjøpt inn kake, men måtte bare konstatere at etter to timer med musikk hadde de minste elevene falt av lasset og gått hjem, og ungdommene hadde annet å finne på. Litt synd egentlig, og hadde jeg vært i sedvanlig form hadde jeg blitt igjen og spist litt kake bare for å være høflig. Nå måtte sønnen min og jeg stavre oss bort til bussen (eller, jeg stavret, sønnen min ruslet, men også han var sliten etter en dag som hadde vart i bortimot 14 timer. Julemoro er slitsomt også for de yngre!)

Så konklusjonen er at etter en beroligende MR der jeg kunne glede meg over følelsen av at vi gjorde noe og det gikk bra, kom de mørke tankene snikende utover dagen. Jeg leser og leser om brystkreft, og det aller aller meste som er skrevet om fatigue, feber, manglende matlyst og hjertebank handler om selve behandlingen. At man blir dårlig av cellegift og stråling, kroppen blir sliten av å kjempe det godes kamp og slikt. For øvrig er ikke slike symptomer assosiert med brystkreft i det hele tatt, annet enn på (gulp) et langt fremskredet stadium. Krefttyper der slike diffuse symptomer ER et første varsel, er typisk former som rammer blod, ryggmarg, lever, tarmer og lunger. Oh joy. På Riget Radiumhospitalet kan du jo ikke unngå å møte kreft i alle former og stadier, og jeg ble først stående ved siden av et lite cellegift-lykketroll med det karakteristiske, grå, pølsete ansiktet og turban på hodet, der hun forvirret gikk rundt og ikke kunne finne vanndispenseren. «Er det meg, om to måneder?» grøsset jeg, helt til nestemann i MR-køen viste seg å måtte trilles inn med oksygenslange i nesa. Plutselig fremsto ikke cellegift-trynet jeg sikkert kommer til å få så ille likevel. Det er vel greia med denne sykdommen, det er aldri så ille at det ikke kan bli verre 😉

Men nettopp der får jeg hente inspirasjon til å gjøre dette til The best day of my life. Litt på de sammenbitte tenners prinsipp, jeg må innrømme det, men enn så lenge har jeg i alle fall ikke fått noen dødsdom. Og det er ikke lenger å vente enn til i morgen før legeteamet bestemmer seg for veien videre og vi forhåpentligvis kan begynne å gjøre noe konkret.

#blackstar

Jeg er ikke så fryktelig overtroisk, men… det er litt ekkelt å tenke på David Bowies siste album hver gang jeg kikker ut stuevinduet. Den stjerna må ned!

Nå skal jeg legge meg igjen, være litt slapp og lat mellom morgenstress og levering av unger i barnehagen (MED bil denne gang) og sangkurs og pianotime for smågutta. Egentlig er det en drøss juleting jeg burde gjøre- vi har fremdeles både svart stjerne og svart adventsstake i vinduet, noe som ikke akkurat lyser av håp og optimisme, men det kan vente. Vente på at Gubben kommer hjem fra Bergen eller Stavanger eller hvor han nå er i dag. Jeg har fikset det meste hittil, kalender og de fleste gavene og den lille pynten vi har fått opp. Nå får far ta grep, halsbrekkende jobbkalender til tross, og ordne med svibler, gløgg, julegaver, pepperkakebaking og vårt bidrag til Luciafrokosten i barnehagen.

Far fikser jul? Jada, og det går fint. Om det blir litt på halv tolv i år, så gir vel alle her hjemme en god beng i det. Jula 2018 står definitivt i de lave skuldres tegn!

PS. Tusen takk for fine kommentarer- og jeg har ikke gitt opp å svare, bare så det er sagt. Håper å ta en runde i kveld, men hvis jeg ikke finner senga NÅ er klokka plutselig «ti over halv for sent» 😉