Sør-Afrika 2020

Usj, kan den ikke snart gi seg, den snøen? Ethvert blaff av vår- og det har vært mange av dem den siste tiden, med sol, is-smelt i Hovinbekken og tørr asfalt- blir kontant dynget ned av et nytt snøfall dagen etter. Repeat, repeat. Aldri har noen lengtet så desperat etter vår som jeg gjør akkurat nå, av hundre forskjellige grunner. Men enn så lenge er det full krig mellom Kong Vinter og Frøken Vår, og i mellomtiden kan jeg trøste meg med dette innlegget, som minner meg på at neste år har jeg noe godt og varmt å se fram til…

Vi hadde så vidt landet i Sør-Afrika før vi skjønte at vi måtte dra hit igjen.

Landet, byen, overgikk rett og slett alle våre forventninger. Vi reiste dit med tre unger under fem år og måtte legge opp løpet deretter. Det var mye vi ikke fikk sett- og mye vi fikk sett (særlig dyr, haha! Vi må ha dratt innom hver eneste strutsefarm og krokodillereservoar som fantes… og da har vi ikke en gang begynt å snakke om pingviner!). Byen med en million lekeplasser, det er en lekeplass på hvert gatehjørne, og en kjempestor en i Green Point park der en familie lett kan kose seg i timevis uten å bli lei. Og en kjempestor en i The Company’s Garden, der jeg i 20 panikkslagne minutter trodde at jeg hadde mistet Bison i fjor, men det er en annen historie…

Vår felles tanke: vi reiser tilbake når minstemann forstår hva det vil si å være adoptert. Vi reiser tilbake når vi har ekstra penger. Vi reiser tilbake en vakker dag, en gang når alt er på plass, vi reiser om et par år eller tre eller fire. Klart vi skal tilbake! Men ikke med det aller første. En gang snart, eller om en stund. Kanskje.

 

Man skulle tro det var min sykdom som satte fart i oss, og som jeg var inne på i dette innlegget det er klart det har noe med saken å gjøre. Det er liksom ingen vits i å vente på et mulig tilbakefall, er det vel? 😉 Men det er bare halve historien. Jeg ble venn med vår guide på Facebook da vi reiste hjem i april i fjor, og kunne til min forbauselse se at vår energiske, ungdommelige guide-dame hadde blitt 70 år (!!) rett før vi ankom. Mannen hennes, den sjarmerende Louis som tar med turister langs The Golden Route og inn i Limpopo og Zimbabwe, er noen år eldre. Det er ikke helt utenkelig at de pensjonerer seg snart. Og hvem vet hvor de eldste ungene er om et par-tre år, jeg vet at eldstejenta har tenkt seg på utveksling etter hvert og det er ikke usannsynlig at også nestemann har planer som ikke nødvendigvis inkluderer familieferie.

Hvorfor vente?!

Jeg brå-bestemte meg der og da, vi tar en familieferie til Sør-Afrika i påsken 2020.

Det koster mye, det er klart det koster mye, men noen ganger kan man ikke vente. Vi har levd med Oslos styggeste bad i ti år, vi kan leve med det et par år til. Årets tradisjonelle Spaniatur blir det jo ikke noe av, dessverre, siden jeg ikke kan reise. Der er det også noen kroner spart. Nå må vi komme oss til Sør-Afrika sammen med våre fantastiske guider og få en familieopplevelse mens vi kan. Kanskje vi til og med får med oss moren min, hennes mann og min stesøster. En kjempegruppe, men vi kan splitte oss underveis og gjøre forskjellige ting, og vi trenger heller ikke reise ut og hjem akkurat samtidig.

Så det er en done deal- heldigvis er mannen min enig i prioriteringene. Vi reiser til Sør-Afrika neste påske. Det ideelle hadde vært februar-mars, men det får vi ikke til med tanke på ungene som har skole og slikt. Jula er grusom, i følge våre guider… alt er tre ganger så dyrt og det er turister overalt. Timesvis i kø for å komme seg opp på Table Mountain eller inn på akvariet. Kø for å komme på de røde turistbussene. Da vi var der i fjor kunne vi hoppe på bussen hvor som helst og når som helst, det var plenty av plass.

… sånn at man kan ta seg en dupp hvis det blir for mye moro!

Vi har allerede varslet guidene våre om at vi kommer, så planleggingen er i gang. Vi har jo veldig god tid på oss, så detaljene kan komme etterhvert. Men jeg har allerede et par ting på agendaen- denne gangen skal vi komme oss opp på Table Mountain og kanskje til Kapp det gode Håp, steder vi droppet sist fordi barna var så små. Vi skal tilbake til Kirstenbosch, kanskje en av de vakreste botaniske hagene i verden, og vi må besøke strutsefarmen og akvariet igjen. Jeg vil komme meg til Bo-Kaap og se på husene der (min mann på sin side har lyst på en ordentlig Bo-kaap curry, en rett vi ikke fikk prøvd da vi var der sist), ta en ordentlig township walk, og ikke minst vil jeg få nesa mi inn i et av de mange museene vi måtte hoppe over sist. Og kirken til Desmond Tutu, som vi med tungt hjerte måtte gå forbi. Ekornparken! Simon’s Town! Jeg funderer også på om vi skal spandere på oss en overnatting på det safaristedet vi besøkte sist, i Little Karoo.

Ooops, nå må jeg passe meg- jeg har jo snart planlagt hele påsken 😉

Men det skal også bli tid, masse tid, til å henge rundt på Waterfront og bare kose seg. Med ansiktsmaling og hele pakka. Akkurat som sist. Og mens vi drømmer, kan vi kose oss med gamle bilder og late som vi kjenner den afrikanske sola i ansiktet.

Det skal bli fint. Det blir finere enn fint!

Bildedryss- uten tzatziki, men med geiter

Et lite dryss av de mest «anonyme» bildene fra turen vår. Jeg håper dere kjenner varmen på ryggen og smiler. Det gjorde i hvert fall jeg- både da jeg tok dem, og ikke minst ved denne reprisen av en tid som allerede føles akk så langt unna…

wp_20160901_003

Vi starter med geiter (de luntet over veien, og bæsjet store mengder underveis til Bisons store fryd, og forsvant opp i åssiden), og fifty shades of green. Det var en uventet overraskelse, hvor fantastisk fint det var der, også vekk fra stranda.

wp_20160830_007

Aller første tur langs den lange stranda. Litt undrende. Veldig glade for å oppdage at vannet nesten var lunkent. Og fryd, fryd over å løpe fritt!

wp_20160830_021

Grønt. Min favorittfarge! <3

wp_20160830_029

Kveldstur og banan-is i gyllent lys.

wp_20160831_001

Morgenstemning, den dagen jeg hadde bursdag. Ingen dårlig start på dagen!

wp_20160831_015

Proff allerede! Vann må man ha.

wp_20160901_012

Dette var utsikten mesteparten av tiden. Jeg har 200 bilder av «barn som bader». Dere skal få slippe å se alle 😀

wp_20160901_002

Peppa Gris på gresk.

wp_20160831_023

Ettermiddags-utsikt. Det var liksom rutinen vår, det: stranda på formiddagen, en liten siesta med Peppa og en dupp, og så pool’en på ettermiddagen. Det var ikke så mange barn der, så de hadde bassenget stort sett for seg selv.

wp_20160902_003

Den berømte lille øya utenfor Laganas, på vei til båttur.

wp_20160902_032

Grotter, som vi- surprise surprise- ikke snorklet i.

wp_20160902_026

Turbo koste seg. Bison… var utålmodig 😉 Men det gikk, til tross for at han nesten hoppet i vannet da han i et uforsiktig øyeblikk mistet smokken over rekka (ta det med ro, jeg har ALLTID minst to i veska)

wp_20160902_035

Her er det 7-8 meters dyp. Klart vann eller klart vann?

wp_20160902_018

Det er en skilpadde på dette bildet (og tre andre turistbåter ute i samme ærend. Stakkars skilpadder!), jeg sverger. Helt sant. Kors på halsen. Vi så den i hele tre sekunder, etter å ha kjørt rundt på leting i en times tid… #turister

wp_20160901_007

Smelt. Jeg klarer liksom ikke finne på noe annet å si.

wp_20160831_024

… og weee, så kult det er i bassenget. Med Elsa og Anna-badering!

wp_20160904_006

og One Direction-håndkle (var litt kjapp i pakkinga der). Fant ut at jeg i en alder av nesten 40 er for gammel til å bli flau, hehe. De er jo litt søte, da!

wp_20160905_011

Favoritt-isen vår: Banan-is til Bison og Vannmelon til Turbo. Hver dag etter stranda. De var små, da.

wp_20160902_045

… og «serious ice-cream and espresso» til den dagen mor var pumpa etter sju timers utflukt.

wp_20160902_054

Dans på tavernaen. Ungene digger greske toner og turist-Zorba.

wp_20160903_012

Turbos helt egne børsteblomst/Turboblomst/skulle gjerne visst hva den heter-blomst! Vi måtte hilse på den hver dag.

wp_20160905_014

Og Turboblomsten med Turbo, litt redd for biene.

wp_20160904_021

Fjellklatrer’n Turbo på toppen av en liten ås et høyt fjell. Med flagg, til og med!

wp_20160903_017

Kveldslyset, helt ute på odden forbi Den Skumle Gården. Vi kom oss dit!

wp_20160901_005

Jeg får alltid kjeft av min mann fordi jeg er for sløv med solbeskyttelsen (hjemme i Norge, altså). Men den gang ei, her var ingen solbrente barn! Solbrent mor, derimot, i hvert fall på den delen av kroppen som vender mot sola når man ser på ungene som bader (den venstre)…

wp_20160903_001

Lykke og armringer.

wp_20160831_018

… og en katt vi ble kjent med.

wp_20160906_010

Siste dagen var det uvær. Lyn, torden og regn… og ganske heftige bølgespill!

wp_20160906_019

Vi venter på flyplassen. Og venter. Oooog veeeenter.

wp_20160905_021

Men i tillegg til alle ørten bildene med smilende unger i vannet, er det dette som blir med inn i vinteren. Grønt, blått og gyllengult.

Og varmt, ikke minst. Takk for en flott uke, Zakynthos!

 

 

Greske strøtanker med en dæsj tzatziki

Vel, vel, vel.

Ting går sjelden akkurat som man planlegger, og denne gangen er intet unntak. Jeg hadde sett for meg en kopi av mitt forrige ferieeventyr i Hellas, med lange kvelder på hotellrommet, havutsikt, flyvende tanker og pc. Jeg hadde store planer: først fortelle om det kaoset jeg dro fra (det i seg selv er verdt en lang post!), krydret med bilder selvfølgelig. Deretter semi-daglige oppdateringer fra vår greske idyll- igjen, krydret med bilder. Ikke minst hadde jeg planer om å oppdatere informasjonen under fanene mine. Tross alt har jeg ørten oppdateringer under «Boktips for fjortiser», og den burde blitt omdøpt til «Boktips for fjortiser og elviser». Jeg har mange andre tips om aktiviteter for små og store barn, jeg vil oppdatere «Bra folk»-siden til å omhandle ukjente, Kinaspesifikke programmer (for hallo, det er vel ingen nordmenn som ikke vet at SOS-barnebyer bedriver bra ting, lissom). «Om meg» trenger vel også sårt en oppdatering, selv om de fleste som forviller seg inn på den siden er spambots.

Men på vår tredje feriedag kan jeg for første gang a) sitte helt alene i ro og fred, samtidig som jeg b) har internett som fungerer sånn noenlunde. Det er første gang hittil. Dermed burde jeg 1) svare på jobbens medarbeiderundersøkelse med innleveringsfrist 2. september (check!), 2) takke for alle bursdagsgratulasjonene som ikke dukker opp i sin helhet på mobilen (nesten-check, men det mangler mange), 3) svare på fine kommentarer jeg har fått på de forrige postene, og 4) svare på ikke mindre enn 27 mailer som krever handling (foreldremøte i åttende, foreldremøte i tiende, foreldremøte på speider’n, forespørsel fra moren til tredjeklassingens kjæreste (!), tilbud om plass på fiolinundervisning for Turbo, spørsmål om ønsket frokosttidspunkt for ADHD-foreningens tur til Dyreparken, og så må jeg maile og beklage at vi glemte foreldremøtet til de kommende konfirmantene den 28. august. På samme måte som vi glemte foreldremøtet for førstekommunionsundervisningen den 21. august. Og så må jeg svare på min datters henvendelse om mystiske føflekker som har dukket opp på låret, rett etter ankomst England). Jeg burde også ha ringt bestemor, men det passer seg ikke helt når man er i utlandet med betalt mobil fra jobben. Sukk. Jeg tør heller ikke garantere at denne posten kommer med bilder, selv om jeg allerede har ørten blinkskudd på mobilen.

Men uansett: Vi har det fint. Vi har det faktisk veldig fint!

Vi har det veldig mamma-og-barnefint, i forhold til at jeg hadde to mål med denne turen: få meg litt varme før høsten for alvor setter inn, og ha morsom kvalitetstid med The terrible two. Stort større ambisjoner hadde jeg ikke, og godt er det. For det er en evig øvelse i å se ungens behov og respondere på dem- og ikke la seg affektere av småtterier som «Åh, se den stien innover det landskapet, der hadde det vært artig å gå», eller «Denne restauranten så god ut, der vil jeg gjerne spise», eller «Nå legger jeg meg på stranda med en bok og slapper av». No can do. Men vi kan gjøre mye annet: lage oss små rutiner for dagen- først frokost, så stranda. Deretter hjem for en dupp (i dag er første gang de sover samtidig, krøss i taket! Turbo har jo egentlig sluttet, men hun trenger det nå, med all varme og aktivitet). Midt på dagen er det nemlig alt for varmt for gåturer og den slags, så det har vi lagt til etter middag, når solen er på vei ned. Og før middag blir det en tur i bassenget. De virker happy, de to små badeenglene mine. Dessuten har de sjarmert alle damene i supermarkedene i nærheten, pluss en god del av personalets ansatte og gjester.

Hotellet, ja.

Et kort sammendrag av dagene hittil: vi startet klokka fire om morgenen på tirsdag, og ble møtt med en dobbel nedtur. Advarsel for småbarnsforeldre: de har fjernet de fine trallene innenfor sikkerhetskontrollen, de som jeg hadde regnet med for å holde Bison under kontroll. Nå er det bare handlekurver, som er dritmorsomme å kjøre fram og tilbake og ta ut av butikken, hilsen toåring. Deretter halvannen times forsinkelse (halvannen time er ikke mye, med mindre du a) har elleve timers flytur foran deg, og virkelig ikke trenger en ekstra utvidelse, eller b) har med deg to småunger som allerede er overgira/trøtte/kjeder seg/whatever. Men vi overlevde flyturen, og transfer’en, og kom til et hotell der resepsjonisten smilende ønsket oss velkommen og fortalte at siden vi hadde to småbarn hadde vi blitt oppgradert til familieleilighet med to rom. I første etasje. Ut mot veien.

Badum-tsss. Jeg hater bakkeplan, særlig i Sør-Europa der ekle insekter kryper og kravler overalt, i trippel størrelse. Jeg hater bakkeplan generelt, og brukte ca et år etter huskjøpet vårt på å venne meg til at det gikk folk forbi utenfor stuevinduet mitt, hvem vet vel når en gal øksemorder kommer forbi og bare kan knuse vinduet? Dessuten var denne sjøutsikten essensiell for videre bloggskriving, jeg skulle jo sitte på verandaen og tenke Store Tanker! Terrasse mot innlandet er virkelig ikke det samme!

Vi tusler ned til leiligheten, må flytte et helt unødvendig bord med støvete plastblomster for å komme inn med vogna (og under bordbenet ligger det en stor bille! Skrekk!), og åpner døra. Det første som slår meg, er mugglukta, sånn klassisk innestengt sydenhotell-lukt. Og joda, vi har to rom, men «stua» er så kjip at jeg ikke nødvendigvis ønsker å sitte der, og siden jeg har blingset på leilighet/hotell har vi ikke noe kjøkken, ikke en vannkoker, null niks nada. Badet, med et dusjforheng som har sett bedre dager, er såpass ille at jeg bruker Trikset Fra Japan: slå på lyset noen sekunder før du går inn, da rekker eventuelle kakerlakker å fjerne seg fra åstedet før du må tisse. Mine planer om kroppspleie, hårfjerning og innsmøring flyr ut vinduet i samme stund- her tilbringer du ikke mer tid enn du absolutt må. Vi har en splitter ny babyseng, da, som Bison nekter å ligge i. Og, skal det vise seg, et kjøleskap som er så godt gjemt at jeg ikke finner det før vi skal sove og jeg lurer på hva som bråker sånn. Dessuten finnes det ikke internett på rommene, men siden jeg har en medarbeiderundersøkelse jeg bare MÅ svare på (vi er en liten arbeidsplass, så hvis ikke alle svarer blir resultatene helt misvisende) kjøper jeg tilgang til fellesarealets Wifi til blodpris, vel vitende om at det er tilnærmet umulig at både Turbo og Bison sover samtidig i vogna slik at jeg kan drasse dem med meg til lobbyen.

Vi lesser av oss bagasjen og drar rett til stranda. Og alt er tilgitt. Eller, jeg innser at min forrige greske opplevelse på Rhodos antagelig var uforskammet god: hotellet var helt nyoppusset, det var toromsleiligheter med dusj-hus og separat toalett og ikke et insekt i sikte, men det er ikke normalen. Hotellet vi bor på nå, er helt grei, gresk trestjerners. Bassengområdet er flott, og frokosten er god, og hadde det ikke vært for at jeg er så irrasjonelt redd for instekter/øksemordere ville jeg bare savnet havutsikten bittelitt. Kontrasten ble bare så stor akkurat ved ankomst, men ved nærmere ettersyn er det helt… ok.

Og stranda er perfekt. Den kunne virkelig ikke vært bedre, inkludert det faktum at det bare er de nederste 3-4 meterne som ikke er off-limits pga skilpaddeklekking (hey, det er jo moro! Det står skilpaddesperringer overalt, og frivillige grekere i blå t-skjorter graver og omorganiserer og setter opp skilt hele dagen). Nydelig sand, langgrunt, småfisker og en og annen sjøstjerne, 26-27 grader i vannet.

På ettermiddagen tar vi gjerne en tur i bassenget. De har et eget, lite barnebasseng, som passer perfekt for Turbo og Bison. I går fikk de seg en engelsk venninne på 8-9 år, og tullet og lekte med henne i en hel time.

Mat er et kapittel for seg. Igjen går det helt etter ungenes premisser. Det har ingen hensikt å betale flerfoldige euro hvis Bison er sur og Turbo ikke er sulten, så her går egne preferanser åt skogen. Vi gjør det som er praktisk, når det er praktisk. Men begge dager har Bison sovnet i sekstiden (sekstiden! Noe så teit!), og Turbo og jeg har kunnet spise middag på «on’kli restaurant». Hun er så skjønn, lille snuppa, der hun andektig drikker av voksenglasset med Fanta Lemon og skjærer opp kyllingen med kniv. Se, mamma, jeg er stor! Mot slutten av måltidet våkner Bison, og hjelper oss med restene.

Vi har klatret opp et bittelite fjell (og tråkket igjennom Kalamakis horestrøk/one night stand-spot på veien, etter antallet brukte kondomer å dømme) med Turbo som stolt fjellfører, vi har fanget en sjøstjerne, sett ørten fly lande fra Kalamaki Beach- kjempekult for en flynerd som meg, og Bison deler gleden-, blitt kjent med strøkets villkatt med brukket hale, vi bader og koser oss og prater sammen og har det egentlig helt topp. Jeg har med meg Jonathan Franzens «Korrigeringer»- det er andre gangen jeg har begynt på den, jeg likte den ikke da og jeg liker den ikke nå, han er altfor omstendelig (sa hvem?), men jeg har Henning Mankell i backup.

Zakynthos har mange spennende minnesmerker, en befolkning på drøyt 40 000 mennesker (de fleste er antagelig ansatt i turistindustrien, høh høh. Sett fra vår hotspot i Kalamaki lander det et fly hvert kvarter, mer eller mindre), de har havskilpadder og Smuggler’s Wreck og en hel rekke innlandsattraksjoner. Som alenereisende, eller med Gubben (haha, det skjer neppe på de neste ti årene), hadde jeg elsket å se mer av øya. Eller bare vandre inn i landskapet som er rett til høyre for oss, stier innimellom busker i all verdens farger, der en flokk sauer stengte veien og banet seg inn tidligere i dag. Det er virkelig et vakkert sted.

For vår del har jeg dratt det langt nok med å være med på en utflukt til Skilpaddesundet (Keri Kaiki) i morgen. Det er en båttur, og jeg er skikkelig spent på hvordan Turbo og Bison (og jeg) kommer til å ha det på turen. Men Turbo er så stor nå, skilpadder er stas, så vi prøver og håper at ikke alle hater oss når vi endelig returnerer til hotellet. Går det skikkelig bra, tar vi en tur til Smuggler’s Wreck. Tilbyderne er på hvert gatehjørne, det er på ingen måte nødvendig å bestille via turoperatør.

Hasta la vista, nå er det noen som våkner snart… 😉