Bildedryss- uten tzatziki, men med geiter

Et lite dryss av de mest «anonyme» bildene fra turen vår. Jeg håper dere kjenner varmen på ryggen og smiler. Det gjorde i hvert fall jeg- både da jeg tok dem, og ikke minst ved denne reprisen av en tid som allerede føles akk så langt unna…

wp_20160901_003

Vi starter med geiter (de luntet over veien, og bæsjet store mengder underveis til Bisons store fryd, og forsvant opp i åssiden), og fifty shades of green. Det var en uventet overraskelse, hvor fantastisk fint det var der, også vekk fra stranda.

wp_20160830_007

Aller første tur langs den lange stranda. Litt undrende. Veldig glade for å oppdage at vannet nesten var lunkent. Og fryd, fryd over å løpe fritt!

wp_20160830_021

Grønt. Min favorittfarge! <3

wp_20160830_029

Kveldstur og banan-is i gyllent lys.

wp_20160831_001

Morgenstemning, den dagen jeg hadde bursdag. Ingen dårlig start på dagen!

wp_20160831_015

Proff allerede! Vann må man ha.

wp_20160901_012

Dette var utsikten mesteparten av tiden. Jeg har 200 bilder av «barn som bader». Dere skal få slippe å se alle 😀

wp_20160901_002

Peppa Gris på gresk.

wp_20160831_023

Ettermiddags-utsikt. Det var liksom rutinen vår, det: stranda på formiddagen, en liten siesta med Peppa og en dupp, og så pool’en på ettermiddagen. Det var ikke så mange barn der, så de hadde bassenget stort sett for seg selv.

wp_20160902_003

Den berømte lille øya utenfor Laganas, på vei til båttur.

wp_20160902_032

Grotter, som vi- surprise surprise- ikke snorklet i.

wp_20160902_026

Turbo koste seg. Bison… var utålmodig 😉 Men det gikk, til tross for at han nesten hoppet i vannet da han i et uforsiktig øyeblikk mistet smokken over rekka (ta det med ro, jeg har ALLTID minst to i veska)

wp_20160902_035

Her er det 7-8 meters dyp. Klart vann eller klart vann?

wp_20160902_018

Det er en skilpadde på dette bildet (og tre andre turistbåter ute i samme ærend. Stakkars skilpadder!), jeg sverger. Helt sant. Kors på halsen. Vi så den i hele tre sekunder, etter å ha kjørt rundt på leting i en times tid… #turister

wp_20160901_007

Smelt. Jeg klarer liksom ikke finne på noe annet å si.

wp_20160831_024

… og weee, så kult det er i bassenget. Med Elsa og Anna-badering!

wp_20160904_006

og One Direction-håndkle (var litt kjapp i pakkinga der). Fant ut at jeg i en alder av nesten 40 er for gammel til å bli flau, hehe. De er jo litt søte, da!

wp_20160905_011

Favoritt-isen vår: Banan-is til Bison og Vannmelon til Turbo. Hver dag etter stranda. De var små, da.

wp_20160902_045

… og «serious ice-cream and espresso» til den dagen mor var pumpa etter sju timers utflukt.

wp_20160902_054

Dans på tavernaen. Ungene digger greske toner og turist-Zorba.

wp_20160903_012

Turbos helt egne børsteblomst/Turboblomst/skulle gjerne visst hva den heter-blomst! Vi måtte hilse på den hver dag.

wp_20160905_014

Og Turboblomsten med Turbo, litt redd for biene.

wp_20160904_021

Fjellklatrer’n Turbo på toppen av en liten ås et høyt fjell. Med flagg, til og med!

wp_20160903_017

Kveldslyset, helt ute på odden forbi Den Skumle Gården. Vi kom oss dit!

wp_20160901_005

Jeg får alltid kjeft av min mann fordi jeg er for sløv med solbeskyttelsen (hjemme i Norge, altså). Men den gang ei, her var ingen solbrente barn! Solbrent mor, derimot, i hvert fall på den delen av kroppen som vender mot sola når man ser på ungene som bader (den venstre)…

wp_20160903_001

Lykke og armringer.

wp_20160831_018

… og en katt vi ble kjent med.

wp_20160906_010

Siste dagen var det uvær. Lyn, torden og regn… og ganske heftige bølgespill!

wp_20160906_019

Vi venter på flyplassen. Og venter. Oooog veeeenter.

wp_20160905_021

Men i tillegg til alle ørten bildene med smilende unger i vannet, er det dette som blir med inn i vinteren. Grønt, blått og gyllengult.

Og varmt, ikke minst. Takk for en flott uke, Zakynthos!

 

 

Greske strøtanker med en dæsj tzatziki

Vel, vel, vel.

Ting går sjelden akkurat som man planlegger, og denne gangen er intet unntak. Jeg hadde sett for meg en kopi av mitt forrige ferieeventyr i Hellas, med lange kvelder på hotellrommet, havutsikt, flyvende tanker og pc. Jeg hadde store planer: først fortelle om det kaoset jeg dro fra (det i seg selv er verdt en lang post!), krydret med bilder selvfølgelig. Deretter semi-daglige oppdateringer fra vår greske idyll- igjen, krydret med bilder. Ikke minst hadde jeg planer om å oppdatere informasjonen under fanene mine. Tross alt har jeg ørten oppdateringer under «Boktips for fjortiser», og den burde blitt omdøpt til «Boktips for fjortiser og elviser». Jeg har mange andre tips om aktiviteter for små og store barn, jeg vil oppdatere «Bra folk»-siden til å omhandle ukjente, Kinaspesifikke programmer (for hallo, det er vel ingen nordmenn som ikke vet at SOS-barnebyer bedriver bra ting, lissom). «Om meg» trenger vel også sårt en oppdatering, selv om de fleste som forviller seg inn på den siden er spambots.

Men på vår tredje feriedag kan jeg for første gang a) sitte helt alene i ro og fred, samtidig som jeg b) har internett som fungerer sånn noenlunde. Det er første gang hittil. Dermed burde jeg 1) svare på jobbens medarbeiderundersøkelse med innleveringsfrist 2. september (check!), 2) takke for alle bursdagsgratulasjonene som ikke dukker opp i sin helhet på mobilen (nesten-check, men det mangler mange), 3) svare på fine kommentarer jeg har fått på de forrige postene, og 4) svare på ikke mindre enn 27 mailer som krever handling (foreldremøte i åttende, foreldremøte i tiende, foreldremøte på speider’n, forespørsel fra moren til tredjeklassingens kjæreste (!), tilbud om plass på fiolinundervisning for Turbo, spørsmål om ønsket frokosttidspunkt for ADHD-foreningens tur til Dyreparken, og så må jeg maile og beklage at vi glemte foreldremøtet til de kommende konfirmantene den 28. august. På samme måte som vi glemte foreldremøtet for førstekommunionsundervisningen den 21. august. Og så må jeg svare på min datters henvendelse om mystiske føflekker som har dukket opp på låret, rett etter ankomst England). Jeg burde også ha ringt bestemor, men det passer seg ikke helt når man er i utlandet med betalt mobil fra jobben. Sukk. Jeg tør heller ikke garantere at denne posten kommer med bilder, selv om jeg allerede har ørten blinkskudd på mobilen.

Men uansett: Vi har det fint. Vi har det faktisk veldig fint!

Vi har det veldig mamma-og-barnefint, i forhold til at jeg hadde to mål med denne turen: få meg litt varme før høsten for alvor setter inn, og ha morsom kvalitetstid med The terrible two. Stort større ambisjoner hadde jeg ikke, og godt er det. For det er en evig øvelse i å se ungens behov og respondere på dem- og ikke la seg affektere av småtterier som «Åh, se den stien innover det landskapet, der hadde det vært artig å gå», eller «Denne restauranten så god ut, der vil jeg gjerne spise», eller «Nå legger jeg meg på stranda med en bok og slapper av». No can do. Men vi kan gjøre mye annet: lage oss små rutiner for dagen- først frokost, så stranda. Deretter hjem for en dupp (i dag er første gang de sover samtidig, krøss i taket! Turbo har jo egentlig sluttet, men hun trenger det nå, med all varme og aktivitet). Midt på dagen er det nemlig alt for varmt for gåturer og den slags, så det har vi lagt til etter middag, når solen er på vei ned. Og før middag blir det en tur i bassenget. De virker happy, de to små badeenglene mine. Dessuten har de sjarmert alle damene i supermarkedene i nærheten, pluss en god del av personalets ansatte og gjester.

Hotellet, ja.

Et kort sammendrag av dagene hittil: vi startet klokka fire om morgenen på tirsdag, og ble møtt med en dobbel nedtur. Advarsel for småbarnsforeldre: de har fjernet de fine trallene innenfor sikkerhetskontrollen, de som jeg hadde regnet med for å holde Bison under kontroll. Nå er det bare handlekurver, som er dritmorsomme å kjøre fram og tilbake og ta ut av butikken, hilsen toåring. Deretter halvannen times forsinkelse (halvannen time er ikke mye, med mindre du a) har elleve timers flytur foran deg, og virkelig ikke trenger en ekstra utvidelse, eller b) har med deg to småunger som allerede er overgira/trøtte/kjeder seg/whatever. Men vi overlevde flyturen, og transfer’en, og kom til et hotell der resepsjonisten smilende ønsket oss velkommen og fortalte at siden vi hadde to småbarn hadde vi blitt oppgradert til familieleilighet med to rom. I første etasje. Ut mot veien.

Badum-tsss. Jeg hater bakkeplan, særlig i Sør-Europa der ekle insekter kryper og kravler overalt, i trippel størrelse. Jeg hater bakkeplan generelt, og brukte ca et år etter huskjøpet vårt på å venne meg til at det gikk folk forbi utenfor stuevinduet mitt, hvem vet vel når en gal øksemorder kommer forbi og bare kan knuse vinduet? Dessuten var denne sjøutsikten essensiell for videre bloggskriving, jeg skulle jo sitte på verandaen og tenke Store Tanker! Terrasse mot innlandet er virkelig ikke det samme!

Vi tusler ned til leiligheten, må flytte et helt unødvendig bord med støvete plastblomster for å komme inn med vogna (og under bordbenet ligger det en stor bille! Skrekk!), og åpner døra. Det første som slår meg, er mugglukta, sånn klassisk innestengt sydenhotell-lukt. Og joda, vi har to rom, men «stua» er så kjip at jeg ikke nødvendigvis ønsker å sitte der, og siden jeg har blingset på leilighet/hotell har vi ikke noe kjøkken, ikke en vannkoker, null niks nada. Badet, med et dusjforheng som har sett bedre dager, er såpass ille at jeg bruker Trikset Fra Japan: slå på lyset noen sekunder før du går inn, da rekker eventuelle kakerlakker å fjerne seg fra åstedet før du må tisse. Mine planer om kroppspleie, hårfjerning og innsmøring flyr ut vinduet i samme stund- her tilbringer du ikke mer tid enn du absolutt må. Vi har en splitter ny babyseng, da, som Bison nekter å ligge i. Og, skal det vise seg, et kjøleskap som er så godt gjemt at jeg ikke finner det før vi skal sove og jeg lurer på hva som bråker sånn. Dessuten finnes det ikke internett på rommene, men siden jeg har en medarbeiderundersøkelse jeg bare MÅ svare på (vi er en liten arbeidsplass, så hvis ikke alle svarer blir resultatene helt misvisende) kjøper jeg tilgang til fellesarealets Wifi til blodpris, vel vitende om at det er tilnærmet umulig at både Turbo og Bison sover samtidig i vogna slik at jeg kan drasse dem med meg til lobbyen.

Vi lesser av oss bagasjen og drar rett til stranda. Og alt er tilgitt. Eller, jeg innser at min forrige greske opplevelse på Rhodos antagelig var uforskammet god: hotellet var helt nyoppusset, det var toromsleiligheter med dusj-hus og separat toalett og ikke et insekt i sikte, men det er ikke normalen. Hotellet vi bor på nå, er helt grei, gresk trestjerners. Bassengområdet er flott, og frokosten er god, og hadde det ikke vært for at jeg er så irrasjonelt redd for instekter/øksemordere ville jeg bare savnet havutsikten bittelitt. Kontrasten ble bare så stor akkurat ved ankomst, men ved nærmere ettersyn er det helt… ok.

Og stranda er perfekt. Den kunne virkelig ikke vært bedre, inkludert det faktum at det bare er de nederste 3-4 meterne som ikke er off-limits pga skilpaddeklekking (hey, det er jo moro! Det står skilpaddesperringer overalt, og frivillige grekere i blå t-skjorter graver og omorganiserer og setter opp skilt hele dagen). Nydelig sand, langgrunt, småfisker og en og annen sjøstjerne, 26-27 grader i vannet.

På ettermiddagen tar vi gjerne en tur i bassenget. De har et eget, lite barnebasseng, som passer perfekt for Turbo og Bison. I går fikk de seg en engelsk venninne på 8-9 år, og tullet og lekte med henne i en hel time.

Mat er et kapittel for seg. Igjen går det helt etter ungenes premisser. Det har ingen hensikt å betale flerfoldige euro hvis Bison er sur og Turbo ikke er sulten, så her går egne preferanser åt skogen. Vi gjør det som er praktisk, når det er praktisk. Men begge dager har Bison sovnet i sekstiden (sekstiden! Noe så teit!), og Turbo og jeg har kunnet spise middag på «on’kli restaurant». Hun er så skjønn, lille snuppa, der hun andektig drikker av voksenglasset med Fanta Lemon og skjærer opp kyllingen med kniv. Se, mamma, jeg er stor! Mot slutten av måltidet våkner Bison, og hjelper oss med restene.

Vi har klatret opp et bittelite fjell (og tråkket igjennom Kalamakis horestrøk/one night stand-spot på veien, etter antallet brukte kondomer å dømme) med Turbo som stolt fjellfører, vi har fanget en sjøstjerne, sett ørten fly lande fra Kalamaki Beach- kjempekult for en flynerd som meg, og Bison deler gleden-, blitt kjent med strøkets villkatt med brukket hale, vi bader og koser oss og prater sammen og har det egentlig helt topp. Jeg har med meg Jonathan Franzens «Korrigeringer»- det er andre gangen jeg har begynt på den, jeg likte den ikke da og jeg liker den ikke nå, han er altfor omstendelig (sa hvem?), men jeg har Henning Mankell i backup.

Zakynthos har mange spennende minnesmerker, en befolkning på drøyt 40 000 mennesker (de fleste er antagelig ansatt i turistindustrien, høh høh. Sett fra vår hotspot i Kalamaki lander det et fly hvert kvarter, mer eller mindre), de har havskilpadder og Smuggler’s Wreck og en hel rekke innlandsattraksjoner. Som alenereisende, eller med Gubben (haha, det skjer neppe på de neste ti årene), hadde jeg elsket å se mer av øya. Eller bare vandre inn i landskapet som er rett til høyre for oss, stier innimellom busker i all verdens farger, der en flokk sauer stengte veien og banet seg inn tidligere i dag. Det er virkelig et vakkert sted.

For vår del har jeg dratt det langt nok med å være med på en utflukt til Skilpaddesundet (Keri Kaiki) i morgen. Det er en båttur, og jeg er skikkelig spent på hvordan Turbo og Bison (og jeg) kommer til å ha det på turen. Men Turbo er så stor nå, skilpadder er stas, så vi prøver og håper at ikke alle hater oss når vi endelig returnerer til hotellet. Går det skikkelig bra, tar vi en tur til Smuggler’s Wreck. Tilbyderne er på hvert gatehjørne, det er på ingen måte nødvendig å bestille via turoperatør.

Hasta la vista, nå er det noen som våkner snart… 😉

Zakhyntos, baby!

Huppsann. En aldri så liten forglemmelse. En gresk forglemmelse.

Har jeg nevnt at om en uke sitter jeg- forhåpentligvis- og ser utover det knallblå, joniske havet mens sola synker ned bak horisonten?

the-navagio-beach-in-zakynthos

(bilde fra discovergreece.com)

Jeg er SÅ klar!

Så klar for skikkelig sol, skikkelig varme, skikkelig deilige badetemperaturer. Ikke minst er jeg klar for en uke uten en rotete bod som burde vært ryddet, uten bokhyller som burde vært vasket, uten dårlig samvittighet for kjøkkenskapene der noen har lagt en åpnet nøttepose slik at nøttene har rullet ut over melisflekker og havrekli og på den måten laget en flott matpakke til diverse insekter.

Det er det som er ulempen ved hjemmeferie: du har egentlig aldri helt fri (eller, jeg har aldri helt fri. Mulig andre har det, det skal jeg ikke si for sikkert). Det er alltid noe mye du burde ha gjort. Og selv om jeg fikk gjort en hel masse i løpet av ferien- støvsuget under madrassene i dobbeltsenga, for eksempel, fjernet eldgammelt vintertøy fra boden- så er det minst like mye jeg ikke rakk, og som ligger der og gnager. Det er derfor det er så fantastisk å reise til Spania annethvert år. For selv med seks rotete unger på slep er det rett og slett begrenset hvor mye det går an å rote i et feriehus.

Ikke ti ville hester skal få meg til å klage på årets hjemmeferie. Vi har hatt det topp. En absolutt passe perfekt norsk sommer. Men når vi nå står på terskelen til en lang og mørk høst, kjenner jeg at en uke i varmen, borte fra alle huslige plikter, skal bli innmari godt. Og kanskje en ukes Hellastur kan dempe sjokket over at Den Forferdelige Dagen har kommet, gått, og tatt med seg eldstejenta mi til Hertfordshire :/

Jeg bestilte opprinnelig en tur til Kreta allerede i juni, men bommet på datoen, og et øyeblikk så det stygt ut for planene om en billigtur. I tråd med sommerens spare-filosofi måtte turen være nettopp det: billig. Samtidig skulle den pusles på plass mellom skolestart og avreise til England og Bisons toårsdag i september. Men til slutt kunne jeg jodle «Jeg fant, jeg fant!» over ett av Apollos torsdagskupp. Litt dyrere enn det første tilbudet, men absolutt rimelig nok til at det kan forsvares. Dette er en type tur som bare vurderes etter to momenter: barnevennlighet og pris. Alt annet er irrelevant.

I fjor havnet vi jo på Rhodos, for første gang i mitt liv, og der hadde vi det helt på G:

WP_20150429_008

WP_20150430_013

WP_20150429_026

 

Årets torsdagskupp som passet med kalenderen, ble Kalamaki, Zakhyntos.

Jeg har aldri vært der heller, men i tillegg til de helt fantastiske bildene lokker denne øya med både skilpadder og skipsvrak. Det hørtes helt perfekt ut, helt til jeg nevnte det for min stemor, som kunne fortelle at hun og min far hadde vært på et av sine mer marerittaktige Hellaseventyr akkurat på denne øya. De hadde den tvilsomme glede å tilbringe en uke i Laganas under fotball-VM for mange år siden, og fikk oppleve en usjarmerende turistmaskin full av dritings engelskmenn, skrik, skrål, og barer med dunka-dunka-musikk. Men ett av de to ufravikelige kravene til reisemål er som sagt ordet «barnevennlig», så selv om Kalamaki er tvillingbyen til Laganas vil jeg tro det er stille og rolig der. Ikke er det fotball-VM i år, heller.

Som i fjor er det Happa, Dinglis og deres eiere som skal på tur med a’mor. De andre sitter fast i skoleruta og må bli hjemme med far. Vi blir altså en trio. Nærmere bestemt blir vi den trioen ingen ønsker å sitte ved siden av på flyet. Jeg skal innrømme at det har vært dager i sommer der jeg har tenkt at dette kommer til å bli en fantastisk flott og morsom tur, og dager der jeg… har lurt på om det er riktig klokt å dra alene til Hellas med en toåring og en treåring. Fjorårets eventyr hadde sine utfordringer, men fordelen var at Bison fremdeles var baby-ish. Det er han IKKE nå, for å si det pent. Nå varter han opp med både vilje og temperament i rause mengder, samt en langt større aksjonsradius enn han hadde i begynnelsen av mai i fjor. På den annen side har Turbo blitt hakket større og forstår mer. Det går an å appellere til fornuften hos Turbo nå (når hun ikke er trøtt eller sulten, vel å merke), og godt er det. Kanskje jeg slipper å ha to unger som løper i hver sin retning absolutt hele tiden.

Så det ligger ikke an til å bli verdens mest avslappende ferie i år heller, men med gode forberedelser, smart pakking, barnas behov aller fremst i pannebrasken (her må vi legge opp reiseplanene og dagene etter hva som funker for dem…) håper jeg at antallet kjipe episoder holder seg på et minimum. Jeg teller fremdeles veldig på knappene om vi skal prøve oss på en utflukt eller ikke. Tross alt var det mer enn slitsomt nok å holde en stuptrøtt Bison rolig under overfarten mellom Rådhuskaia og Gressholmen i sommer:

WP_20160714_16_15_19_Pro

WP_20160714_16_15_17_Pro

WP_20160714_16_15_21_Pro

WP_20160714_16_15_24_Pro

 

På den annen side er det muligheter for å få se havskilpadder, og båtturen skal visstnok ikke ta så lang tid. Hvis vi legger opp dagen slik at han er mest mulig preppet for turen- mett og utsovet og klar for eventyr-, burde det gå bra. Jeg får vel rett og slett se an hvordan det funker når vi først er der nede. Men den spennende bussturen øya rundt til historiske minnesmerker har jeg allerede vinket mentalt farvel til, dessverre. Kanskje en annen gang.

Bading blir det langt mer av denne gangen! I fjor dro vi så tidlig at hav-temperaturen fremdeles var ganske kjølig. Dessuten var det grovkornet strand og ikke særlig langgrunt, og da skal det ikke store bølgene til før det blir for tøft for de minste. Vi var mest på stranden og lekte, og stakk av og til føttene i vannet. Nå skal vi til en langgrunn sandstrand på tampen av den varme greske sommeren, og begge ungene er store nok til å kose seg i hotellbassenget. Hotellet vi skal bo på er forresten kjempefint, i følge en bekjent som nettopp var på nabohotellet. Som alltid flesket jeg til med balkong og havutsikt- når du uansett bruker mye tid på rommet er det greit å ha det komfortabelt.

I fjor var vi oppe i sekstiden hver morgen, og alle renholderne og frokostservitørene på hotellet ble vant til at vi tuslet ned på stranden og hilste sola velkommen. Det blir nok noe av det samme i år, og jeg gleder meg.

WP_20150427_048

Tidlig morgen på Rhodos i fjor vår <3

Hav. Himmel. Sol. Bading. En bok om kvelden, når de små sover. Bøtte og spade, og badeball. Siesta med høytlesning, eller en film på Surfacen. Is. Ett og annet trassanfall, men forhåpentligvis aller mest idyll. Solkrem, gyros og tidlige kvelder.

Og hvem vet. Kanskje det er like mange «fisler» på Zakhyntos som det det var på Rhodos? Jeg vet om minst én som ville satt stor pris på det!

WP_20150428_017

WP_20150430_015

 

Rapport følger, fra vårt greske eventyr mareritt  kos-og-kaosprosjekt 😀 Avreise er 30. august, og jeg tror den dominerende følelsen er glede, ikke nervøsitet.