Silkeveien del 12: avslag

Vel, vel, vel.

Ikke kom vi oss på Silkeveien, og vi kommer oss ikke til Kapp det Gode Håp heller. Ikke når vi til stadighet snubler allerede ved Alnaelva.

Her gikk jeg og sparket i snøen i februar, etter det tunge anke-møtet vårt som jeg syntes gikk så dårlig. Riktignok fikk vi omgjort det første avslaget, men jeg husker følelsen.

Kongen og Dronningen av avslag rir igjen. Han var ganske betuttet, saksbehandleren, da han måtte ringe og fortelle at han ikke hadde gode nyheter. «Alle» vet at denne instansen kan være vanskelig, men både de og vi trodde det var grunn til å være optimistiske. Og som han sa, det skal bli veldig spennende å se hvilken begrunnelse de har for dette avslaget.

Spennende. Jeg skjønner hva han mener- for det er vanskelig å se hvilken begrunnelse de har som er så vektig at det ikke er til Gutt Ys beste å få oss som familie (og tro meg, vi er Norges mest gjennomsjekkede familie!)- men jeg veit ikke helt om det er ordet jeg ville valgt. Jeg er ikke spent.

Jeg er tom. Trist. Sinna, ikke minst på Gutt Ys vegne. Han var ferdig matchet med oss, men må nå tilbake på listene igjen. Gubben har vært på meg med sms’er i dag. Han er nok litt bekymret og ser for seg storhulkende kone med sammenbrudd. Men jeg er overraskende rolig i sånne situasjoner, det har vært meg en glede å pusle med lettere saksbehandling på kontoret og småprate med kolleger.

Tom, men likevel med mye på hjertet. Dog er det ikke alt som bør skrives 😉 Akkurat nå aner vi heller ingenting om hvorfor de har gitt avslag. Så lenge vi ikke vet noe om det, er det vanskelig å vite om man skal være mest lei seg eller mest irritert. Et hint av paranoia finnes også. Er det noe vi ikke vet her? Noe vi ikke forstår? Har noen snakket sammen? Denne inhabile personen som sørget for forsinkelsen i forrige møte, har vi fiender i systemet vi ikke vet om??

Dette vet jeg:

  • Vi har ingen klageadgang- men dersom vedtaket er helt borti veggene galt, vil vi likevel vurdere å protestere på en eller annen måte. Men i utgangspunktet går det ikke an å klage. Det betyr at etter all sannsynlighet er Gutt Y en tapt sak. Jeg håper av hele mitt hjerte at han ender opp hos en fantastisk familie, og at det skjer raskt!
  • For vår del må vi lese avslaget, tenke strategisk og logistisk, diskutere med saksbehandleren vår, brette opp ermene og starte på nytt.
  • Jeg har allerede sendt årets festligste epost til sjefene mine («Hei dere, beklager å måtte fortelle at de titalls timene og alle pengene til utlysninger og intervjuer har vært forgjeves, vi får nok ikke bruk for Supervikaren min allikevel» Hæsjtægg halenmellombeina Hæsjtægg offentligydmykelse)
  • Derimot gjenstår oppgaven å fortelle dette til barna, som har gledet seg og håpet på en godkjenning i dag etter å ha vært evig tålmodige (de to yngste vet ingenting, takk og lov!)
  • Jeg kan så definitivt lukke fanene med billige flybilletter på Finn. Her reises det neppe med det aller første, og definitivt ikke på denne siden av jul.

Jeg vet også at vi skal spise rakfisk hos min mor i kveld, at oboisten skal møte på lørdagsskolen halv ni i morgen, at Ballerinaen har fire danseforestillinger i løpet av helgen, og at eldstejenta skal spille med Kammerfløyt på søndag i Kampen kirke (Radiogudstjeneste på NRK P1, folkens! De er kjempeflinke, og verdt en liten lytt!).

Joda, livet fortsetter. Det er nok å henge fingrene i. Nå vet vi også at vi kan planlegge november og desember her i Norge, jeg må starte med adventsforberedelser, ordne med kalender, legge ting tilbake i jobbkalenderen igjen, kjøpe vannfast mascara til alle julekonsertene. Jeg må glemme at vi egentlig skulle sittet i den varme sanden ved Betty’s Bay (!) og blitt kjent med familiens nyeste tilskudd.

Quo Vadis?

Men jeg skal koste på meg å sette meg ned og kjenne etter en gang i løpet av helgen. Det vil neppe egne seg på trykk, for å si det sånn, men ja. Life goes on?

Fra Silkeveien til Det Gode Håp (del 11)

#langlesing- En forsøksvis (og kjedelig) oppsummering av hvordan to mennesker som var fast bestemt på å reise østover, endte opp med å dra så langt sør det er mulig å komme. Passer best for spesielt interesserte!

Uff, det er litt av en saga. En dæsj flaks her og uflaks her, en dæsj storpolitikk og regelendringer, tilfeldigheter og vanskelige valg. Det er ingen overdrivelse når jeg sier at vi aldri har vært så i tvil om hva som er riktig å gjøre. Gubben søker etter det logiske og rasjonelle, og det gjør egentlig jeg også. Subsidiært skulle jeg gjerne hatt et idiotsikkert, glassklart, umulig-å-mistolke-svar fra HanDerOppe (men det slo meg jo, midt i den mest intense perioden, at hva ville egentlig skjedd da? La oss si at jeg sto på badet og kledde av meg om kvelden, og en mascara ble løftet av en usynlig hånd, korken ble skrudd av og plutselig sto det Helle, du skal gjøre DETTE! på speilet. Jeg hadde jo ikke følt noen lettelse, snarere et akutt behov for å bli omringet av hvite frakker!)

Vi gikk inn i dette med en tanke om en liten Gutt X, og vi hadde sett ham hundre ganger allerede. På Facebook. I blogger. Gjennom organisasjoner. Det ER mange Gutt X’er som sitter og venter på familie. Og etter at vår forening hadde satt oss på tanken om en 6-8-åring, ble «utvalget»- i mangel av bedre ord for å beskrive noe forferdelig trist- enda større. De yngste går først i adopsjonsverdenen, med et hederlig unntak for USA og et par andre land som har en sterkere tradisjon for eldre adoptanter, ofte med voksne, biologiske barn (nå er det et par andre ting som ikke er like hederlig, så ikke trekk konklusjonen om at Norge er helt håpløst, riktig ennå. Litt håpløst er det på noen måter, men mye av norske begrensninger er faktisk fornuftige). Blant amerikanske foreninger sies det at for en foreldreløs gutt blir sjansen for å få familie drastisk redusert ved treårsalderen, og når du runder fem, er løpet mer eller mindre kjørt.

DET er bakgrunnen vi hadde da vi gikk inn i dette. Og vi hadde jo unike forutsetninger for å ta et litt eldre barn, med tanke på språk og kultur. Våre eldste barn er gamle nok til at vi i større grad vet hva som _kan_ vente oss. I tillegg vet du ofte mer om funksjonsnivået til barnet, noe som i dette landet kan være ren Lotto med yngre barn. Dårlige papirer, skral testing, lite informasjon. Det hører nesten med til regelen at du får deg en overraskelse eller tre, enten i positiv eller negativ retning. En baby med for eksempel CP kan innebære så mangt, men en seksåring med CP vet du mer om. Vi var veldig, veldig innstilt på at en av de mange hundre som står offentlig listet (enda et vepsebol) kunne passet oss på en prikk.

(her hører dere at det kommer et «men», ikke sant?)

 

Men… så enkelt var det jo ikke. For disse barnas filer fordeles fra en lukket fellesliste. Noen land tillater foreninger å «reservere» mange filer i slengen. Da forsvinner filene i systemet, og er låst i tre måneder. Finner de ingen familie på tre måneder, må filen tilbake i systemet- men blir raskt plukket opp av neste.

Slik opererer ikke Norge. Vi er for små og for treige. Her tar man ikke inn 40 barn i slengen når man bare har tre søkere, og håper det beste. Kombinert med at antallet filer med «overkommelige» spesielle behov har sunket de siste årene, enten på grunn av at behovet har sunket eller av politiske årsaker, har det blitt vanskeligere å få napp for norske søkere, rett og slett. Norge kjører sakte, og sikkert, og forsiktig. Det høres bra ut (og er det på mange måter også. I et annet land som sitter på mesteparten av filene, kan du faktisk som forelder finne et bilde på internett og reservere barnet der og da, uten at du har gjort noe papirarbeid overhodet! Så blir barnet sittende og vente mens det utarbeides sosialrapport og immigrasjonssøknader… og så faller det kanskje i fisk, og så har han/hun ingen familie allikevel, og har blitt et halvt år eldre. Det er jo skandaløst, egentlig. Det er også en ganske høy prosentandel av adopsjonene som blir oppløst i etterkant, noe som er helt utenkelig her). Vår prosess er til syvende og sist mer etisk forsvarlig. Men det betyr at vi som søkere og organisasjonen vår stilte med et stort handicap fra start. Det betyr også at det er langt vanskeligere å få plassert barn med spesielle behov (for der er det andre landet milevis foran oss), for disse barna tar seg ofte dårligere ut på papiret enn på bilder og videoer.

Vi hadde lange og mange diskusjoner om hva vi skulle krysse av på lista vår. Vi endte opp med en ganske åpen liste, vi var klar for forholdsvis store fysiske behov (spina bifida, CP, microtia, svaksynthet/blindhet, hypospani, analatresi, forskjellige medfødte misdannelser). Det vi var mer forsiktige med, var tunge eller uklare diagnoser, og tilstander der det var vanskelig å forutsi utviklingen. Likevel trodde vi det var åpent nok til å «burde» matches relativt snart. Det var det altså ikke. De barna som «ligger igjen» på felleslista har ofte nettopp sammensatte og tunge behov- hjerneskader av uklar art, alvorlig hjertefeil kombinert med CP, ting vi verken kan påta oss eller noen sinne ville blitt godkjent for. Filene som er mer rett-frem, er mer eller mindre alltid reservert noen andre. Som for eksempel…

To navn: Manny og Davie. Det er selvsagt falske navn, siden de anonymiserer opplysningene, men Manny, nesten seks år, dukket opp i innboksen min fjor. Min venninne Lori skrev side opp og side ned om denne gutten. Liker å synge. Kan telle til 100. Leker med både eldre og yngre barn, bruker fantasien i lek, viser stor omsorg for de små. Forstår hva livet på barnehjem er og er glad i personalet og barna, men ønsker seg en mamma og en pappa. Manny har CP som gjør ham ustø på bena, men han kan gå. Insert video av en liten gutt som kler på seg skoene, bygger med klosser og synger en liten sang mens han ser smilende og litt usikkert inn i kameraet.

Av en eller annen grunn traff denne tassen meg midt i mellomgulvet. På vei hjem fra sene treninger på Fotballhuet spilte jeg Golden Slumbers høyt i bilen og tenkte at hvis, hvis vi ikke hadde vært norske, så hadde jeg meldt meg på flekken. Men det går jo ikke, så jeg var henvist til å håpe på at han fikk en familie et annet sted.

Så håpefull var jeg at jeg spurte Lori, min venninne som driver siden. Er det noen som er interessert i Manny, spurte jeg, det må jo være noen som har bedt om å få se papirene hans? Nei, var svaret, ikke ennå. «But if you’re interested, just tell your caseworker in Norway to shoot us an email, we’ll transfer the file! No problem!»

Lori er, som dere nok har gjettet, ikke norsk 😉 No problem, du liksom. Hah! Men så enkelt er det altså, sett fra deres side. De raker inn filer, men deler dem gjerne. Noe som er så langt fra norske retningslinjer som det går an å komme.

Og lille Davie, da, halvannet år og blind. Han bodde noen måneder på et fantastisk sted som heter Bethel, som spesialiserer seg på å hjelpe foreldreløse barn med synshemminger. Spesialutdannede lærere, små grupper, tilpasset opplæring. Så skjedde det et eller annet politisk som gjorde at myndighetene trakk alle barna fra en provins tilbake til barnehjemmene, og Bethels jakt på familie til Davie intensiverte seg, for et blindt barn har veldig dårlige sjanser i en barnehjemssetting. For å si det kort og overforenklet: å ikke kunne se er et overraskende lite problem for de som får den hjelpen de trenger. Hverdagen blir ofte tilnærmet normal. For de som ikke får det, og blir sittende understimulert i en seng mesteparten av dagen i den alderen utviklingen skjer som raskest, er det katastrofe. Davie tilhørte den siste gruppen, han kom fra et stort barnehjem med altfor mange barn, og folkene på Bethel fortvilte. De postet om Davie igjen og igjen, og mange responderte med hjerter og likes, men familien lot vente på seg. Og her satt vi, med papirene i orden, og ventet på en tildeling som kunne ta både vinter og vår, etter hva foreningen vår fortalte.

En mail. EN mail. En føkkings MAIL, bare! Så nær var vi disse guttene som, vår forsiktighet og fornuftighet til tross, klarte å vri seg litt ekstra langt inn i hjerterota. En mail, og filen kunne vært vår. Men det er en mail som vi ikke kan be saksbehandleren vår om å sende, for denne sonen er ikke grå, den blinker temmelig rødt. Norske myndigheter liker ikke denne praksisen, og i prinsippet skjønner jeg dem. Men gode prinsipper gir av og til dårlige utslag, og vi må se oss parkert på sidelinja. I det øyeblikket en forening her i landet foretar slike manøvre, er de ute på tynn is. Thanks Lori, but I am afraid there is a problem, and not a small one either.

Jeg har revet meg i håret noen ganger. Jeg har prøvd å være kreativ og foreslå taxigrønne manøvre siden vi ikke kan be om de røde, jeg har vært «the world’s most pleasant pain in the ass», samtidig som det selvfølgelig er en grense for hvor mye man kan mase før det blir kontraproduktivt. Vennlig, men bestemt, har de blitt avslått, og ære være foreningen vår for det.

På toppen av det hele gikk den norske foreningen som har arbeidet tettest med dette programmet i sommer ut med nyheten om at de vil avslutte samarbeidet, fordi behovet er i endring og- tadaa!- norske myndigheter ikke er overbegeistret for praksisen de driver. Det var liksom siste vridning med kniven, for det betyr at det- av en eller annen årsak- blir stadig hardere konkurranse om de barna som har såpass håndterbare behov at vi kunne håpe på en godkjenning (og en relativt grei hverdag, vi skal ikke glemme det!).

… og midt i dette, på forsommeren, dukket altså Gutt Y opp på sidene til foreningen vår, under «Barn som søker foreldre». En liten tass fra et annet land, med spesielle behov som nok er litt uklare (haha, der fikk vi den!), men sannsynligvis langt mindre omfattende enn det vi hadde sett for oss og mener vi har kapasitet til. Og usikkerheten er ikke større enn den ville vært med en hvilken som helst tildeling fra vårt opprinnelige land, for filene derfra er, hva skal man si, relativt omtrentlige. Du må være forberedt på en overraskelse eller to.

Skal vi be om å få se papirene hans? Skal vi ikke? Nei, vi var jo enige om å søke på det andre programmet, vi vet Gutt X finnes der, en som trenger oss og som har små sjanser til å få familie. Gutt Y har små behov, og han er jo praktisk talt en baby! Det er sikkert noen av de mange søkerne på dette landet som er interessert.

Det var ikke det. Vi dro på sommerferie, vi kom hjem igjen, han sto fremdeles og ventet.

Da begynte det å bli vanskeligere. Det føltes plutselig feil å ikke be om papirene for Gutt Y, som tross alt var HER og NÅ i motsetning til Gutt X.  Jovisst har vi kulturell kompetanse på det første landet vårt- og det er litt surt at den ikke blir brukt- men ærlig talt, et barn er et barn, og det finnes ikke noe sånt som «feil land». Med den situasjonen vi er i, med det handicappet vi har som søkere i vårt land, med usikkerhet og ventetid- skal vi risikere å bli sittende fast i denne prosessen i et år til? To år? Kanskje vi får tildelinger underveis som vi faktisk må si nei til? Leger og spesialister, nok en gang, ringe rundt og høre og tilslutt måtte konkludere med at nei, dette tør vi ikke, hjertet sier ja, men hjernen mener nei. Eller vi tar en sjanse, skriver søknad, og får avslag av hensyn til våre biologiske barn? Jeg kommer til å gå i stykker.

Så jo, vi valgte Gutt Y litt av bekvemmelighetshensyn. Fordi vi innså at Silkeveien har blitt langt mer kronglete enn vi trodde i utgangspunktet. Fordi vi har en begrenset mengde energi å bruke på dette prosjektet, vi trenger å få det overstått og komme i gang med resten av livet og hverdagen. Men aller, aller mest valgte vi å se på papirene og til slutt takke ja til tildelingen fordi det gradvis demret for oss at dette rett og slett kunne være vår gutt. Det er så mange små tilfeldigheter og rariteter som gjorde at vi endte opp her, for mange til å gå i detalj om, men hvis vi leter etter den røde tråden ser vi den.

 

Vi startet med Silkeveien og endte opp ved Kapp det Gode Håp, og der min mann vil omtale det som en heldig rekke sammentreff, ser jeg at det antagelig var meningen allerede fra starten av. Kanskje han var nettopp den vi skulle ha. En liten gutt som har bodd ganske bra og fått mange av sine sosiale og psykologiske behov møtt. Som ikke har noen veldig tyngende medisinske behov, men er usikker nok til at mange søkere ikke tør ta sjansen (sånne gæmliser som oss, som var klare for å bygge rullestolrampe i trappa bryr seg dog ikke!). Kanskje det var en liten, blid lillebror vi skulle ha, i en farge vi ikke har i familien fra før 😀

Hvorom allting er, så var det overhodet ikke vanskelig å velge Gutt Y. Han føles allerede «vår». Det vanskelige var å velge bort Gutt X, og si at vi gir opp den veien. Det satt langt inne, for vi vet jo at behovet for adoptivforeldre fremdeles er der.

Manny og Davie? De venter fremdeles 🙁 Davie blir to år i november og har det «greit» på barnehjemmet, men tilbringer mye tid i sovende tilstand. Manny forsvant fra listene en stund, og jeg ble så glad på hans vegne! Men så innførte Silkeveien noen nye regler som gjorde at Mannys familie ikke lenger kvalifiserte dem til programmet, så nå venter han igjen. Han er snart sju år.

Mens jeg bobler av glede og spenning over Gutt Y, ber jeg en stille bønn om at noen andre, noen som kan, vil finne disse guttene. Og mens jeg er i gang- om at alle barn, i alle kroker av verden, i familier eller på barnehjem eller i fosterfamilier eller hos bestemor- skal ha det godt og trygt.

Unicorns and rainbows, jeg vet, men den naive delen av meg slutter ikke å ønske det umulige.

Akutt papir-trøtthet

To whom it may concern

Hello!

Greetings from the land of the midnight sun and snowy winters! We are Helle and Gubben and we live with six children between 3 and 18 in a quiet part of a large Norwegian city…

*bilde av smilende mor og far og hund på trappa utenfor huset, med snøskuffen opp mot garasjeveggen*

Hmm. Kan egentlig noen norske byer betegnes som large i internasjonal forstand? Kanskje ikke. Men vi må jo skrive ut fra norske forhold, ikke sant? I så fall er Oslo definitivt large. Large. Large-ish. Major? Nei, major er byen dog ikke, tror jeg. Tenke, tenke. Og jeg liker ikke begynnelsen. Hello, liksom. Er det Lionel Ritchie vi skriver til? Men det skulle være uformelt. Dessuten er Hi enda verre, så Hello får pent duge.

Hello! Is it meeee you’re lookin’ foooor?

Men altså, midnattssol og vintersnø? Det høres ut som en turisbrosjyre, en ganske klisjéfylt sådan. Blæh. Plutselig har jeg ikke lyst til å skrive et eneste komma til. For ikke å snakke om en hel setning. Det er tomt. Jeg er, ærlig talt, drittlei denne skrivingen. Den egentlig ganske beskjedne oppgaven med å fylle enda noen skarve A4-ark med personlig informasjon fremstår nesten uoverkommelig. Hæ? Bloggdamer liker jo å skrive. Engelsk er ikke noe stort problem. Og temaet- oss selv- burde ikke være noen big deal, det heller, setningene bør praktisk talt skrive seg selv. Selv om «uformelt» er en ny variant, har vi jo lang trening i å presentere oss selv på dette punktet.

Men det er vel nettopp det som er problemet. Nå er vi så nær målstreken for adopsjonsprosessen vår som det går an å komme. Men veien hit har vært lang, og fylt av dokumenter, dokumenter, dokumenter, side opp og side ned med informasjon og forklaringer og presiseringer og argumenter. Vi har allerede presentert oss selv ørten ganger, og nå begynner det virkelig å føles som et ork.

Attest nummer tre tusen, for anledningen i en fresh rød mappe!

Skal vi se… det startet i 2015, med søknaden til foreningen. Opplysninger om familie, helse, inntekt, og det obligatoriske «fortell litt om dere selv». Deretter var det søknaden til den regionale etaten, med vedlegg etter vedlegg. På adopsjonskurset var det timevis med personlige spørsmål og diskusjoner, hjemmelekser og annet snacks. Så var det rapportene som skulle til Fosterhjemstjenesten, diverse mailing hit og dit (til fire lærere og barnehagen, blant annet, for å høre om de kunne lage attest. Hei, du lærer som jeg ikke kjenner så godt, jeg lurte på om du kunne gjøre oss… *host*… en liten tjeneste?). Seks møter med Fosterhjemstjenesten. Deretter dokumentbunken som skulle sendes ut av landet, med ATTEN forskjellige vedlegg. Som noen av dere kanskje husker, så endte jo den klare anbefalingen fra Fosterhjemstjenesten med et rutinemessig og dårlig begrunnet avslag- som vi måtte klage inn for selveste Direktoratet. Skrive ni siders velformulert klage, møte med advokat, maile med advokat, finpusse klagen, møte med direktoratet (et møte som for øvrig får ethvert nervepirrende jobbintervju til å blekne. Forsøkene på å preppe seg selv opp med høyt volum i bilen hjalp heller lite). Så ble det omsider godkjenning, og en del av de atten forskjellige dokumentene måtte samles på nytt- nytt legebesøk, ny politiattest, sitte sent på kvelden og mekke sammen en bildepresentasjon av oss selv, be om anbefalingsbrev fra venner, notarisere det som notariseres må.

Her nok et bevis på at jeg er «at excellent health». Excellent, faktisk! Min stive, tungpustede og konstant morkne kropp knirker en protest, men for all del- jeg takker og bukker for ordvalget og sier meg enig i at det ikke er noe i veien med helsa som gjør meg uegnet som adoptivforelder. Tross alt!

… og innimellom dette: intens kommunikasjon med foreningen vår, andre søkere og adoptivforeldre om alle regelendringer og alt som rørte seg i Silkeveien, og som uventet kunne komme til gjøre det vanskeligere enn antatt å få tak i Gutt X. Mange mailer. Lange mailer. Lange telefonsamtaler. Mye følelser.

Så ble vi presentert for Gutt Y, og etter en runde i tenkeboksen, komplett med enda mer følelser… så er det på’n igjen, gitt, for den første dokumentbunken ligger jo i et annet land (den mangler for øvrig et siste notarisert dokument, som vi bør produsere innen rimelig tid bare for å holde prosessen varm i tilfelle søknaden på Gutt Y ikke går igjennom. Det er ikke bare en teoretisk mulighet, denne instansen er kjent for å gi en del avslag). Vi må derfor produsere en helt ny dokumentbunke tilpasset det nye landet, og de vil ha et langt og personlig søkerbrev på engelsk i tillegg til de andre papirene. Samtidig har vi sendt den siste søknaden til de norske myndighetene, etter mye mailing og mange telefonsamtaler med spesialister og lege for å begrunne søknaden vår. Ni sider med argumenter for hvorfor akkurat vi er en god familie for denne lille tassen, våre styrker og erfaringer, vår kunnskap om adopsjon og spesielle behov, hele regla om igjen.

Ja, vi er nesten i mål. Og godt er det, for nå er jeg så helt hinsides lei av prosessen, jeg kommer til å spy neste gang vi må skrive en forklaring på hva religion betyr for oss i hverdagslivet, eller be arbeidsgiverne våre skrve en bekreftelse (MED brevhode OG stempel I farger, selvsagt) på arbeidsforholdet. Jeg føler liksom at vi har forklart oss nok, om alt fra bruttoinntekt og lånebelastning til foreldrevisjoner og barndomstraumer og hvilke vurderinger som er viktige for oss i dagliglivet og hvilken foreldrestil vi har og hvorfor nettverket vårt er bra nok selv om jeg bare synger i kor og aldri drar på venninnetur til Køben og bla, bla, bla.

… HAS NO CRIMINAL RECORD denne gangen heller, for tenk! Nå er det nummeret før politiet i Vadsø nekter å utstede flere politiattester på meg, for jeg har vel bedt om fem stykker hittil. Alle med samme resultat (heldigvis).

Men. Det gjelder å ta seg sammen og få disse siste tingene ferdig. I det jeg dunker hodet i bordplata og har lyst til å copypaste, google-oversette og jukse meg ut av hele greia, slår det meg: Presentasjonen jeg skriver nå, skal leses av fosterhjem/barnehjemspersonalet som tar vare på barna i det landet vi søker fra, og i mange tilfeller faktisk også av biologisk mor. Dette er alt de får vite om de som skal overta barnet de har født, eller tatt vare på, og som nå skal fraktes til andre siden av verden og forsvinne ut av rekkevidde for bestandig. Det skal man ha respekt for. Jeg skjønner jo at det er viktig. At jeg er mega-lei av å skrive om oss og vårt liv og føler at det ikke er en eneste parantes å tilføye som ikke allerede er gjennomanalysert av minst tre instanser, forandrer ikke på det.

Så det er bare å ta seg sammen. Brette opp ermene, bestemme seg for om Oslo er en large eller major city, og gjøre ferdig de siste sidene på de sammenbitte tenners prinsipp. Forhåpentligvis trenger vi aldri gjøre dette igjen (skjønt, får vi avslag må vi faktisk det. En ny tildeling med spesielle behov betyr ny runddans i helsevesenet og ny søknad til den siste instansen. Kryss fingrene for at vi slipper det!).

(og som et lite PS, siden jeg tross alt egentlig ønsker å promotere adopsjon som en alternativ måte å bli foreldre på, og river meg i håret over alle de overdrevent negative mytene om hvor lang tid det tar og hvor vanskelig det er: Vår prosess er på ingen måte representativ! Mange av de som gikk på kurs sammen med oss har fått tildelt barn for lenge siden, uten å ha gått igjennom halvparten av vår papirmølle, og noen er allerede hjemme igjen. Vi er en uvanlig søkerfamilie, derav den grundige prosessen med fosterhjemstjenesten og det første avslaget fra etaten. Vi søker om barn med spesielle behov, derav behovet for «dobbelt godkjenning» i Norge. Så har vi på toppen av det hele byttet land, noe som betyr dobbelt opp med dokumenter til utlandet. Så for all del, ikke trekk konklusjonen om at dette alltid er en uhorvelig slitsom og tidkrevende prosess, for det trenger det på ingen måte være)

P2S. Det ble «large city» 😉