«Han er fin!»

Papirarbeidet til Lykkeliten tar sin tid. Folkeregisteret, NAV, direktoratet, det er visst ingenting som skal gå helt knirkefritt denne gangen. Toppen, eller kanskje heller bunnen, ble nådd da jeg tok med meg papirene som vi fikk i retur pga galt «Rett Kopi»-stempel (vi hadde fra kopifirma, og det skulle vært fra offentlig tjenestemann) og gikk til den offentligste offentlige tjenestemannen som eksisterer i Kongeriket. Der kunne jeg dessverre ikke få noe stempel, fordi disse stemplene var så offentlige at de ikke kan settes på utenlandske papirer. Enten måtte jeg på ambassaden, mente de, eller så finnes det jo masse kopi-firmaer som kan bevitne sånt? Sukk.

Så ja. Det er mye dill med papirer, fremdeles. NAV som «antagelig» har fått klagen på det tåpelige avslaget om foreldrepenger, for eksempel. Jeg skal prise meg lykkelig for at jeg får foreldrepenger fra jobb, men det hadde vært fryktelig greit å få bekreftet at ting er i orden snart. Og Folkeregisteret som ikke har bekreftet personnummeret ennå, til tross for at det er tre uker siden vi troppet opp med alle papirer og møtte en veldig hyggelig men ikke spesielt tillitvekkende dame som startet med å si «Ja, jeg jobber jo egentlig ikke som saksbehandler, så jeg er ikke helt sikker på hva jeg trenger…» Lykkeliten lever altså fremdeles litt i limboland, papirmessig sett.

Men for øvrig blir stadig mer krysset ut på gjørelista. Lege, helsestasjon, og i går plinget det inn en melding fra fysioterapeuten som skulle ta en innledningsvis sjekk av Lykkeliten for å legge planer for veien videre, hvilke instanser som skal involveres, behandlingsplaner et cetera et cetera. Vi fikk en avbestillingstime og kunne heldigvis hive oss rundt og ta den, og unngikk slik et par ukers ventetid.

… selv om vi i vårt stille sinn for lengst har droppet Special Needs-labelen på hjemmebane. Er ikke dette en ganske normal nesten-halvannetåring, så vet ikke jeg! #flashbacktilbison

Vi møttes på kontoret hennes, og lillemann fikk leke med biler på gulvet (finmotorikk) mens vi snakket litt generelt og gjennomgikk helsepapirer. Deretter gikk vi ned til Åpen Barnehage for å observere hvordan han beveger seg i «fri dressur» (grovmotorikk og ymist anna), med mye plass, mange leker og andre barn. Vi havnet midt i en sangstund, og akkurat da var jeg glad for mine tjue års erfaring med barnesanger, rim og regler, for det gikk kjapt å falle inn i sangene 🙂 Han satt på fanget, litt storøyd og undrende, men etter sangstunden ble han raskt varmere i trøya, krabbet mellom lekene, stabbet omkring og dro ned alt han fant, kranglet om den fineste ballen med sidemannen, ja- utviste generelt stor Åpen Barnehage-kompetanse :-p

Da vi hadde vært der en times tid og til slutt satt og tørrpratet, jeg på gulvet og fysioterapeuten i sofaen, konkluderte hun med at «Nei, ja, altså… jeg er enig med deg. Han er fin!»

Altså ikke fin som i søt og pen- selv om han er det også, selv når jeg tar på meg de objektive brillene- men fysisk sett. Jeg spurte et par ganger for å virkelig få det bekreftet, for det var en forbausende uformell måte å avslutte konsultasjonen på, men hun var krystallklar: han er helt normal fysisk sett for et barn på sin alder. Hun ser ingen grunn til å følge ham opp videre. Han er bare et av de ikke så fryktelig sjeldne tilfellene der fysikken og motorikken utvikler seg sent av ukjente årsaker, og retter seg selv med tiden.

!

Så dett var dett. Hans spesielle behov er så lite dramatiske at undersøkelsen kan avsluttes i en sofa i Åpen Barnehage og «Hyggelig å møte deg, lille sjarmør! God sommer!». Hva skal man si?? På hans vegne er jeg naturligvis hoppende glad. Ingenting er bedre enn at han, etter sin litt vanskelige start i verden, får en enklere vei videre enn vi fryktet. Jeg ringte Gubben, og bestemte meg for å ta en sånn spøk du bare kan tillate deg når du har levd i en Special Needs-boble i noen år: «Hei kjære, ja, nå har vi vært til observasjon. Jeg har noe litt vanskelig å fortelle deg. Nå ryker HC-parkeringa du drømte om!» 😀

Men fra spøk til kanari- vi har jo snakket om det, Gubben og jeg, at dette nesten føles som å ha sneket i køen. Som vi har tusket til oss noe som egentlig ikke var vårt. Ventelista på ordinære tildelinger fra Sør-Afrika begynner å bli ganske lang, lengre enn mange andre adopsjonsland. Men det var jo vår hensikt å få et barn med spesielle behov fra et helt annet sted. Vi kunne sittet her i dag med et eldre, kinesisk barn med alt fra albinisme til hypospadi og hjertefeil, alt dette sto på JA-lista vår, og no complains- det hadde vært nøyaktig hva vi skrev under på at vi ville ha. Regelendringer og storpolitikk gjorde det ikke mulig, og så slo vi til på denne karen etter at søkerne på SA hadde fått sjansen først. Papirene var skumle, han var en liten «forundringspakke» og vi måtte være forberedt på utfordringer, men så har vi altså endt opp med verdens minst krevende, enkelt tilknyttede, trygge, morsomme og nå også 100% fysisk friske unge.

Mannen min vil si det er tilfeldighetenes spill. Jeg heller nok mer mot guddommelig intervensjon, rett og slett fordi det er så fryktelig mange tilfeligheter inne i bildet. Som at vårt opprinnelige søkerland åpnet for store familier i 2015 og stengte igjen i 2017, altså et bitte lite vindu akkurat i det tidsrommet da vi kontaktet foreningene her i Norge. Ellers ville vi aldri fått inn en søknad overhodet, siden de færreste land vil godta så store familier og har strengere alderskrav. Hadde ikke prosessen kludret seg til i Kina, ville vi aldri vurdert de få smutthullene som fantes, vi visste ikke om dem en gang. Og hadde vi ikke havnet i akkurat vår forening, ville ikke alternativet vært Sør-Afrika, i verste fall hadde vi ikke hatt noen alternativer overhodet og kunne sittet der med vår hardt tilkjempede godkjenning fra norske myndigheter fordi ingen giverland ville ha oss. Hadde vi ikke fått avslag på den første konkrete søknaden til utvalget, fordi gutten var fire måneder for nær Bison i alder, ville vi aldri fått Lykkeliten- og den første gutten er nå hjemme hos en familie i et annet europeisk land, så det ble Happy Ending der også 😉 Kanskje HanDerOppe vet mer om vår families framtid enn hva jeg gjør selv, og bestemte at en blind seksåring med mulig traumatisk bakgrunn faktisk ikke var noe for oss, fordi det ligger andre eventyr- eller utfordringer, skrekk!- og venter. Skal vi tenke virkelig stort på det, ville Lykkeliten aldri havnet hos oss hvis det ikke var for at en korttenkt og desperat dame i USA satte adoptivsønnen sin på flyet tilbake til Moskva for nesten ti år siden som en annen returpakke, og dermed ødela relasjonene mellom Russland og USA og skapte store overskrifter… store nok til at en dame i Norge fikk åpnet øynene for at det finnes en gruppe barn som er vanskeligere å finne familier til og begynte å tenke tanken om at kanskje, kanskje.

Dette har vært en rar, rar reise, og nå er den på mange måter over selv om papirene lar vente på seg. Det viktigste er i boks, og vår familie er ferdigsnekra. Og det skulle ikke forundre meg om noen langt klokere enn meg selv helt fra starten av visste at det var nettopp Lykkeliten vi manglet- og at han manglet oss.

Nydelig er det i alle fall. Og takknemligheten kjenner ingen grenser!

Hjem, kjære hjem

… eller skal vi si seng, kjære seng?

Et sikkert tegn på begynnende alderdom, når du er superhappy over å være tilbake i den gode gamle senga di. Men FY som jeg sov fra onsdag til torsdag! Skjønt, det hadde jeg nok gjort uansett seng, etter 24 timer på reisefot og akkurat to timers nestensøvn.

Turen gikk i grunnen greit. Takket være den siste kofferten jeg fikk rasket med meg på Tyger Valley kjøpesenter, fikk vi plass til alt pikkpakket vårt- neshornputa inkludert. Vi fikk til og med tatt oss en tur ut på lekeplassen, som hilste oss med tåke og høye bølger- som for å si Farvel, folkens, det er ikke trist å reise hjem til norsk vår nå. Men det var rart å stå ved gjerdet og se elevene ved Sea Point High spille fotball, rødbussene kjøre forbi, og kelnerne på Rocklands vaske bord, og vite at det garantert er en god stund til neste gang vi får se dette.

 

 

 

Jeg er sikker på at værgudene gjorde dette grepet bare for vår skyld. Dagen før var det 28 grader i skyggen (bortsett fra at det ikke var noen skygge).

Deretter bar det ned i resepsjonen, der Bison for siste gang fikk tatt High five, low five, baby five med resepsjonisten (han nevnte at han hadde planer om å reise til Norge en gang- om det var snakk om reelle planer eller bare ønskedrømmer er ikke godt å si, men han fikk i alle fall visittkortet til Gubben og tilbud om gratis Oslosightseeing hvis han skulle gjøre alvor av planene). Herr og Fru Guide kom for å kjøre oss til flyplassen, og hadde med gaver til ungene- en liten koseape til minstemann, en lastebil med båt på tilhengeren til Bison, og et sommerfuglsmykke til Turbo. Vi har virkelig vært godt ivaretatt av disse to, og anbefaler dem gjerne videre til andre, grønne Sørafrikafarere! De driver et vanlig guideselskap også, det er ikke noe krav om å ta med seg en baby hjem, hehe.

Flyturen gikk som sagt greit, til tross for at det var trøbbel på hvert eneste sted underveis. Først var det noe med billetten. Deretter noe med passet til minstemann. Så var det stressopplegg i Addis, siden flyet fra Cape Town var forsinket. Til slutt var det passtrøbbel i Norge også, siden damen i skranken ikke visste hvordan hun skulle registrere en passholder uten fødselsnummer (forsåvidt forståelig problemstilling, det! Det hele endte med at han fortsatt har sitt nødpass, siden det er den eneste gyldige identifikasjonen vi har. Men vi måtte love dyrt og hellig å levere det inn så raskt vi har andre papirer og pass i orden). Deretter manglet vi en koffert.

Bakhodet til minsten, litt bagasjetralle, og mine føtter på den røde løperen til Ethiopian Airways. Bortsett fra at den røde løperen på EA ikke betyr noe bra- alle vi som sto der hadde trøbbel med billettene, haha!

Det er fjerde gangen jeg er innom Bole international airport. Og hver eneste gang har jeg tenkt at det hadde vært vanvittig gøy å komme seg ut av flyplassen og ut i gatene. Addis Abeba, for et eventyr! Selv denne gangen kjente jeg på lysten til å løpe ut og se meg om- selv om den ble betraktelig dempet av å drasse på tre overtrøtte småbarn og en småstressa mann. Men en vakker dag…!

Dette er pinadø en krise. Rett og slett.

Men! Ingenting av dette representerte egentlig noen krise. Mitt kriseøyeblikk kom da vi en-de-lig gikk inn for landing ved Gardermoen, og jeg til min store skrekk fikk se at det lå snø på jordene i Ullensaker!

Til tross for det, så er det noe helt eget ved å vandre ut i ankomsthallen og føle seg så hjemme som det du gjør etter noen uker i utlandet. Her er det ingenting å lure på, ingenting jeg ikke skjønner, ingen koder jeg ikke kan. Ingen menn som bærer kofferter, verken med eller uten vest eller tipsbehov 😉 Bare Gubben, som kunne nyte en eneste fridag (*host* Den fridagen tilbragte vi på skift med minstemann og foran PC’en , i et forsøk på å nøste opp i alle ting som hadde gått oss hus forbi eller blitt lagt på is underveis. Det var MYE å ta tak i, for å si det sånn, ikke minst etter at Gubben slettet alle mine kalenderoppføringer i Outlook ved en glipp…) før det var tilbake i jobb.

Men for en flying start vi fikk! Mormor & co har ikke ligget på latsiden. Vi kom hjem til blomster i pottene ved døra, til en ryddig veranda og ferdigvasket tøy i sirlige bunker der det før hersket kaos. Bokhyller er ryddet og støvsuget. Til og med krydderhylla er nå sortert i alfabetisk rekkefølge! Jeg har ingen illusjoner om at vi klarer å holde det spick’n’span (selv mormor måtte innrømme litt panisk rydding før vi kom, det er bare sånn det blir når det er kjempehektisk med unger som skal hit og dit hele tiden), men kanskje litt? 😉 En glede å komme hjem, i hvert fall, når huset vinker velkommen med skinnende vinduer. Og mormor er herved nominert til årets helt (sammen med bestemor, som tok med 10- og 14-åringen til Japan).

Ungene? Turbo og Bison var super-duper-ultra-bultra-kjempeglade over å få gå i barnehagen igjen, og på sangkurs igjen, og i morgen er det jammen dansing igjen! De hoppet nærmest til barnehagen begge to, ivrige etter å møte vennene sine og sikkert også fortelle mer om turen enn andre strengt tatt er interessert i å høre. Treåringen var også i ekstase over å  møte sine andre venner igjen- altså de stakkars sengevennene som ikke fikk være med til Sør-Afrika (de tre andre Dinglisene, Happa og Happa og Happaline og Tiko og Fisken, som alle har vært dypt savnet underveis).

Tilbake her, som alltid. Turbos kommentar, som akkurat har tilbragt en måned i hurramegrundtland med safari, dyr, Thomastog, is nesten hver dag og lekeplasser overalt: «Hurra, Bison, nå kan vi BALANSERE igjen!».

Tiåringen min- som alltid med smått aparte og veldig kul hårsveis- kan konstatere at våren faktisk er på vei, til tross for mors tvil. Det var usigelig godt å få en klem av den lillestore jenta mi.

Jeg fikk til og med bivåne første øyeblikk i russedress. Sånn går det med babyene våre etterhvert! Jeg fikk lokket henne ut til en bildeserie, og håper på tilgivelse for bruk av et bilde som tross alt ikke identifiserer noe mer enn skolen (og hvilket Harry Potter-hus hun tilhører). Stolt? Gjett på ja!

Og så godt det var å se de andre ungene igjen! Åh, som jeg har savnet dem! Det vanket klemmer og klemmer og enda flere klemmer, og stakkars minstemann må nærmest beskyttes mot den evige tilstrømmingen av forskjellige storesøsken som bare mååå klemme og kose og leke. Han kjente tydelig igjen Fotballhuet, som jo var sammen med oss i starten- noe storebror syntes var ganske stas.

Og minstemann, da, minstemann. Vår lille Lykkeliten

Slik kom da Lille Lykkeliten til ett av verdens minste land

Og skjønt han va’kke rare biten, så var han dog en liten mann

Han hadde mørkebrune øyne, og håret var så sort som kull…

Han har jo vært en drøm hele veien. Og er det fremdeles, for all del. Men nå begynner jo virkelig moroa. Han vet selvfølgelig ikke dette, men fram til nå har vi jo vært i feriemodus, det har vært rare dager med fire timer på Home Affairs den ene dagen og pingviner den neste. Han har hengt tålmodig med på lasset, men noen normalitet kan vi jo ikke snakke om. Den begynner nå. For siste gang har han flyttet, det som er senga hans nå er det som kommer til å være senga hans, både menneskene og lekene og turene våre er konstante. Jeg gleder meg til å se ham utforske omgivelsene sine, bli kjent og trygg og blomstre- forhåpentligvis. Det er i alle fall ikke noe som tyder på det motsatte.

Planen nå er å ha så rolige dager som vi kan. Nesten kjedelige. Vi går til barnehagen, er hjemme/går en liten tur, og henter i barnehagen. På ettermiddagen dukker det ofte opp saker og ting, så dagene hjemme blir så rolige som mulig…

… hvilket passer en sliten mamma utmerket. Det har vært intenst, dette, og oppladingen til turen var jo spinnvill. VI har brent lyset i begge ender etter jul, både Gubben og jeg. Oh yes, jeg har planer- masse planer- men akkurat nå skal vi gjøre det vi må (papirarbeid, blant annet) og minst mulig annet. Når han sover, skal jeg sove. Jeg gir meg en uke på å sose rundt og bare være Minsten-mamma på heltid, og håper at en mørbanket, lykkelig og omtumlet sjel kan få samlet og roet seg.

Forhåpentligvis faller også bloggen inn i sin vanlige, litt haltende rytme. Jeg beklager virkelig slurvete innlegg og mangel på svar. Jeg skal forsøke å hente meg litt inn igjen (og aller først dobbeltsjekke spammen for eventuelle ekte kommentarer som ikke har sluppet igjennom. 99,9% av kommentarmeldingene i innboksen dreier seg om suspekte legemidler eller enda mer suspekte nettsider, så det hender at noen «ordentlige» kommentarer drunker i all tramadolen og viagraen. Men det skal jeg gå skikkelig igjennom ASAP).

Men tusen takk til alle som har hengt med på denne fantastiske, spennende, emosjonelle og ikke minst hektiske reisen! Det er vemodig at kapittelet om Sør-Afrika lukkes for denne gang- men samtidig er jeg utålmodig etter å starte på det neste: Livet med lille Lykkeliten! Ha en strålende fin helg (gjerne bokstavelig talt, yr.no!).

Allting har en ende…

… men pølsa har to, sa moroklumpen.

Jeg fikk ikke sove i går kveld, sikkert litt reisefeber kombinert med tanken på pakkingen som gjenstår. Likevel våknet jeg av meg selv litt før seks. Første gang her på turen, men standard hjemme i Norge. Kanskje jeg mentalt er på vei hjem allerede.

Leiligheten er halvmørk (og rotete! Vi har én koffert ferdig, men vi kunne ikke pakke alt på barnerommene i går. Og klok av skade smekker vi ikke igjen siste koffert før rett før avreise- det dukker alltid opp noe vi har glemt) og stille. Jeg klarte å snike meg ut bak ryggen på mannen ved siden av meg. Altså den lille mannnen, Bison, som alltid kommer inn sent på kvelden og vil sove med mamme. Minstemann ligger i babysenga si mellom alle kosedyrene. På det andre rommet ligger Turbo og Gubben, jeg hører dem småsnorke. Utenfor er det fremdeles mørkt, men måkene er våkne, og den første morgentrafikken- med og uten dundrende musikk- er i gang. Snart står sola opp, og skolegården ved Sea Point High School rett under oss vil fylles med elever i skoleuniformer, latter og prat. Venter vi enda litt, begynner rødbussene å gå langs Beach Road, og paragliderne å seile ned fra Signal Hill og lande på den store gressletta ved lekeplassen. Mens bølgene slår og slår mot stranden.

Og jeg kjenner meg så trist. For første gang på turen (med unntak av de kjapt borttørkede gledestårene da jeg så minstemann første gang gjennom bilvinduet) har jeg nesten lyst til å gråte en skvett. Det blir så leit å forlate alt dette, dra fra den hyggelige, gamle vaktmannen i resepsjonen som alltid vil gi Bison high five, low five og baby five når vi kommer ned om morgenen, og som neppe er her hvis vi kommer tilbake. Dra fra Waterfront og Thomastoget- hvorfor kjørte vi ikke en gang til- med alle gatemusikantene- hvorfor ga vi ikke litt mer tips-, for ikke å snakke om alt vi ikke har gjort en gang.

Men til tross for reisevegringen: Dette bildet, tatt i går, beskriver vel stemningen bra. Bison gledet seg masse til å kjøre rødbussen, men så sovnet han rett etter avgang. Ungene har hatt det gøy, men de er slitne nå. Det tar på å ha så mye moro, det koster når hver dag er annerledes enn den forrige. De små trenger hverdagen sin nå. Turbo sa det rett ut i går, at hun elsker Sør-Afrika, men nå vil hun hjem til vennene sine. Hun har nok rett. Det har vært moro, men det holder nå.

Vi tilbragte siste dag i vakre Kirstenbosch. Turbo er tilbake oppe i trærne!

Tilløp til skogbrann var det også! Den ble heldigvis slukket raskt.

Det er så sjukt vakkert her!

Boomslang’en.

Gubben avsluttet med larver til lunsj. Skarreværra, så skarreværra.

Klart vi kommer tilbake. Men når? I starten av turen snakket Gubben om «et par år». Etterhvert som pengene har flydd er det «om noen år», og «minsten må jo bli stor nok til å skjønne noe». Når vi må a) finne et tidspunkt som passer, b) dra med oss sju barn og c) betale for gildet tilsier jo det at vi ikke kan dra ned til Sør-Afrika i hytt og pine. Og jeg savner det allerede før vi har dratt. Vi har såvidt skrapt i overflaten på et land som er så mangfoldig, sammensatt og komplisert at det gjenstår ufattelig mye å se og gjøre. Får vi noen sinne gjort det?

… i tillegg er nok de litt såre følelsene av generell karakter. Som alltid når jeg er på reise, blir jeg minnet på hvor uhorvelig stor verden er, og så mye vi ikke får sett. Strømmen av turister som kommer, koser seg, og drar tilbake til sine egne liv i Stuttgart og Liverpool og Nordheimsund minner meg på hvor forskjellige liv vi lever og hvor mye som er tilfeldig. Jeg dumpet ned i Oslo, og vær så god, der er ditt liv, der er ditt ankerfeste. Andre blir født i Inimazo Yethu, vær så god, du får gjøre det beste ut av det, her hører du hjemme.

Turbo inspiserer søppelbilen en tidlig morgenstund i Sea Point, med Minsten krabbende i bakgrunnen.

Mest av alt blir jeg minnet på at tiden bare går og går og går, det er ingenting vi kan gjøre for å stoppe den og holde fast ved det som var. Slik er jo det alltid, men på reise blir det enda mer tydelig. Babyer blir småbarn, småbarn blir store barn, store barn blir tenåringer og unge voksne som kanskje- grøss- forlater redet snart. Gubben og jeg får stadig nye årringer. F*en, livet er kort, altså!

Men nettopp fordi livet er kort, er det så viktig å sette pris på alt. Rubbel og bit. Når vi nå står foran en hjemreise av det mer strabasiøse slaget, skal jeg prøve å gjøre det beste ut av det- også. Og selv om vissheten om at det blir lenge til neste besøk, gjør det vondere enn det ville vært å dra fra for eksempel Spania, så gleder vi oss veldig til å se alle der hjemme. Jeg har savnet dem fryktelig. Og det er så mye som har skjedd mens vi har vært borte- ball for eldstejenta, sommerjobbtrening for 17-åringen, ny obo til 14-åringen (høytidelig overrukket på Schlagerforlaget i går). Sånn er det hos oss, er du borte i tre sekunder går du alltid glipp av noe. Vi har mye å rydde opp i også, ikke minst en tannlegetime som har gått skeis og som truer med å forsinke reggisen, det er faglærersamtaler og konserter på løpende bånd. Vi trengs hjemme, og jeg gleder meg usigelig til å klemme alle de andre ungene igjen.

Og når vi nå drar fra dette fantastiske stedet, så har vi den fineste suveniren av dem alle. Neida, jeg tøyser litt nå. Men det er jo også noe som gjør denne turen så spesiell, du blir like sentimental som med de nyfødte, og det er litt sårt at dette Livsendrende snart bare blir katalogisert sammen med en rekke andre gode minner. Men samtidig gleder vi oss. Nå skal minsten vinke farvel til hjemlandet sitt og få et nytt. Når vi lander i Oslo i morgen er det med et splitter nytt familiemedlem, og det skal bli stort å starte en ny hverdag sammen med minstemann, skatten vår, han som via livets alle svinger og rundkjøringer endte opp sammen med oss.

 

… og de aller største skjellene. Vi har en del i bagasjen, sammen med fjærene!

Whoa, it’s been a ride. Takk for oss, vakre, bråkete Cape Town.

Nå starter neste kapittel!