Dagene med minstemann…

… renner ut, de også.

I et halvt år har jeg hatt gleden av å traske rundt med minstemann. Først i Cape Town, så fram og tilbake på Oslos østkant. Det har liksom vært vår greie, det. Han liker å kjøre vogn, jeg liker å gå tur. Været har vært upåklagelig, i hele sommerhalvåret. Så vi går, og går.

Dette har vært min utsikt siden mars, bare med varierende påkledning og omgivelser.

Vi har gått de samme turene hver dag. Hver dag har vi sett vi på elva, om den er stor eller liten, om den bråker eller renner stille, om det er en and eller to (hurra!) på besøk. Eller en død mus. Hver dag har han forlangt å få en stein i hånda på vei opp bakken («Dein! Dein!»), deretter et blad eller en pinne, og når vi går forbi furuene oppe ved sletta peker han ivrig ned og vil ha «Den! Den!», som i dette tilfellet henviser til en kongle. OK, sjef, kongle skal bli!

Etter at vi har levert i barnehagen, har vi tatt en annen vei hjem. På sletta sitter ofte Pus 1 eller Pus 2, av og til begge. Pus 1, den som er liten og grå, er best, for den løper ofte bort til vogna for å hilse på. Pus 2 er større og mer buskete, men litt mer sky. Så har vi ruslet ned forbi butikken og over den lange brua, der Minstemann krever at jeg kjører nært nok til at han kan ta på kanten hele veien over. Han blir litt møkkete på fingrene, men veldig bild, og så vinker vi hadet til brua etterpå. Rundt blokkene og opp den lange bakken- «Bam! Bam» eller «Bin! Bin!» («blad» eller «pinne»), han får en av delene og er fornøyd til vi kommer hjem til «Dida». Dida sier vovvov, for Dida er en hund. Ugla sier uhu, men den er bare i boka. Men sykkelen til naboen har en ape på seg.

Repeter, repeter, repeter. To ganger om dagen fram og tilbake til barnehagen, pluss en kort gåtur med hunden midt på dagen (han har fått gå selv og holde båndet, kjempestas!).

Litt kjedelig, kanskje, men jeg har full tro på at dette har vært med på å sementere hans verden. Sånn gjør vi det. Her bor vi. Her går vi. Hver dag. Du og jeg. Levere i barnehagen. Hente i barnehagen. Om igjen og om igjen. Det er mye snakk om «cocooning» i adopsjonsverdenen, det å gjøre verden liten og menneskene få. Da går det lettere å bli trygg på hvem som er innenfor og hvem som er hyggelige og greie, men utenfor. I vår verden er det ganske mange mennesker, og enda flere gjøremål på ettermiddager og i helger. Så dette med å holde hverdagene like og uspennende har vært et bevisst valg. Vi har brukt tid på å kjede oss inn i rutinene, Minsten og jeg.

Samme syn som i går, forigårs og dagen før det? Overhodet ikke. Se, de kutter greiner av de store trærne. Gu’ kor gøy!

Noen ganger får vi ekstra hjelp til å finne spennende saker å se på.

Og selv om vi bare går de samme veiene er det alltids noe nytt å se. Noen dyr eller store maskiner vi ser, noen mennesker vi møter. Minstemann får masse oppmerksomhet, det er utrolig mange som stopper og prater litt, eller vinker og smiler. Og han smiler villig tilbake, han er lett å glede og stort sett alltid klar for å slå av en prat. Det hjelper selvsagt på at han er et utrolig nusselig lite barn (sa mor, haha, men det er sant! Han er velsignet med et slikt åpent, vennlig ansikt som tiltrekker seg andres blikk på en positiv måte).

Veldig nusselig, og veldig annerledes enn meg 😉 Jeg merker det spesielt godt når vi passerer mennesker som selv har afrikansk opprinnelse. De ser på gutten i vogna, opp på meg, og tilbake til ham. Hmm, det er noe som ikke stemmer her. Oslo er jo- heldigvis- full av mennesker i alle sjatteringer, fra det lysteste lyse til det mørkeste mørke og alt imellom. Det er massevis barn med én norsk og en utenlandsk forelder, så at mor og barn ikke helt matcher vekker ikke vanligvis oppsikt. Og vi var jo selv en fargerik familie i utgangspunktet, jeg er godt kjent med å gå med en mini-me med litt oppjazzet genetisk materiale i vogna. Men for de som har godt trente øyne er det likevel åpenbart at den veldig lyse dama bak vogna på ingen måte kan stå for halvparten av genmaterialet til den lille xhosa-krigeren som sitter oppi. Til det er vi rett og slett for ulike. Det er vel min tur nå, til å få en smak av hvordan det føltes for Gubben da han trillet rundt på Ballerinaen da hun var liten. Til tross for fars arvemateriale var lille jenta rett og slett lysblond, jeg har aldri sett på maken (og jada, det ER han som er faren 😀 ), og den stakkars mannen min følte at de stirrende blikkene bare var starten på… en beskyldning om å ha kidnappet ungen, eller noe.

Heldigvis- for ham den gangen, og for meg nå- finnes det et par magiske ord som fjerner all tvil. Når min lille krølltopp snur seg mot meg og utbryter «Mamma!», så kjenner jeg at folk kan se og tro hva de vil for min del. Jeg er stoltest i by’n, der vi triller og triller og triller, ungen min er den skjønneste av dem alle, og det bryr meg overhodet ikke at folk synes jeg er rar som prater som en foss om alt vi går forbi. Se, der kommer det en stor sky, den er mørkere enn de andre skyene, kanskje det kommer regn snart, kan du huske at det regnet i går? Selvsagt forstår han ikke stort av den evige ordflommen, i starten skjønte han null og niks, men jeg har klokkertro på eksponering likevel. Han hører rytmen, lydene, tonefallet, og langsomt plukker han ord, ett og ett, og lagrer dem i den interne minnebrikka der de kan godgjøre seg til han kan ta dem i bruk. Dessuten forsterker det oppfatningen av mamma som konstanten, hun som er der og har vært der 24 timer i døgnet i et halvt år (unntatt korøvelsene, men da sover han), og som aldri forsvinner.

Dette gjorde jeg også med søsknene hans, selvfølgelig, det er intuitiv mammaoppførsel. Det meste jeg har gjort med minstemann har jeg også gjort med de andre. Den eneste forskjellen er at jeg har gjort ting mer bevisst og mer intensivt. Tydeligere rytme. Sterkere skjerming. Mer kommunikasjon og veldig bevisst fysisk nærhet. Vi har jo litt å ta igjen, han og jeg, og enda viktigere: vi har hatt et fundament å bygge. Han må bli så trygg at det er greit å sende ham fra seg, nå som han begynner å dra seg mot to år.

Forrige helg tok vi en bildekveld i sofaen for hele familien. Rigget oss til med riskrem (ikke spør…) og TV-skjerm og så på bilder fra de to første ukene i Sør-Afrika. Det var et hjertelig gjensyn for de minste, som nesten har begynt å glemme turen vår, og de andre fikk enda mer grunn til å glede seg til den turen vi planlegger å ta med tid og stunder. Men så rart det var å se bildene av minstemann igjen. Så liten han var! Bare fire tenner! Har du sett, han var så… baby!?

Ikke akkurat baby lenger (ikke akkurat velkledd heller, stakkars liten. Men frykt ikke, han kan straks bytte ut de blomstrete støvlene som storesøster knapt rakk å bruke før de var for små).

Mens vi har gått og gått, har minstemann vokst. Nå som han begynner å strekke seg mot 2-tallet, merker jeg spesielt to ting: Han er blitt veldig trygg på oss. Og, han begynner å nærme seg to. Han har mer vilje, er mer aktiv og søkende, han er nysgjerrig på andre barn og nysgjerrig på verden utenfor. Joda, jeg skulle nok ha klart å aktivisert ham her hjemme, men da må vi fram med fargebøker og regntøy og åpen barnehage for sosialisering. Det holder ikke lenger å gå turer, se i bøker og rydde ut av oppvaskmaskinen. Han gråter sårt når jeg løfter ham opp og vinker hadet til The Terrible Two i barnehagen.

Og midt i dette får vi mirakelbeskjeden: vi har fått barnehageplass! Vi HAR fått barnehageplass! Vi har fått BARNEHAGEPLASS! VI har fått… osv 😉 I barnehagen vår, på «riktig» team, lille Minstemann skal få følge i fotsporene til 1-2-3-4-5 søsken før ham! Det er faktisk et aldri så lite mirakel, ventelistelengden tatt i betraktning. Hurra for Oslo kommune og søskenprioritering! Jeg jublet i stua, mens Gubben unnskyldte seg midt i et jobbmøte med replikken «Beklager, jeg har fått tilbud om barnehageplass i Altinn, jeg bare måååå svare med en gang!», noe de andre møtedeltakerne kunne humre gjenkjennende til.

Jeg tror jeg jublet i samfulle 24 timer før ambivalensen satte inn. Men… det er jo tidlig?  Jeg har jo mye permisjon igjen?! #dårligsamvittighet 🙁

Altså, dette hadde vi tenkt nøye over da vi søkte, og vi tok en vurdering jeg står for. I og med at han har falt godt på plass i familien og vi ikke finner grunn til bekymring på noen fronter, var det viktigere å få ham inn i vår barnehage enn å vente lengst mulig. Vi kunne fort risikert å stå uten plass, eller med plass på andre siden av byen, og få 3-4 korte dagers tilvenning før det ble full rulle fra 07:45 til 16. Nå er han kjent i barnehagen, vi kan bruke lang tid på tilvenning og ha korte dager så lenge det er behov. Han begynner på en småbarnsavdeling (som Gubben spøkefullt omtaler som Rolls Royce-avdelingen, det sier vel sitt) med ro og trygghet og mange erfarne voksne. Lek med andre småbarn, formingsaktiviteter, musikk og lekeplass. Jo, jeg tror dette blir veldig bra for ham, så fort mor har lagt fra seg den dårlige samvittigheten og skrekken for å sende fra seg den lille sårbare tassen (som også er en helt vanlig snart-toåring) som vi har jobbet så hardt for å knytte sterke bånd til. Det er en tid for alt, og etter et halvt års intensiv turgåing, steinplukking og puse-glaning er han definitivt klar for å utvide sirkelen sin.

Med det lukkes enda et kapittel i familieboken. Det kapittelet der vi gikk og gikk i et halvt år. Det kapittelet som bare handlet om Minsten og Mamma (og litt Pappa og Turbo og Postman Pat). Det er vemodig å gå videre. Det er nesten alltid vemodig å gå videre. Men det er også en tid for alt- og nå er det tid for at lille Minstemann ta sine første skritt ut i verden på egenhånd.

Tilbake står mamma, med et Fitbit-nivå jeg aldri kommer til å oppnå igjen, men med sekken full av varme øyeblikk og gode minner fra en helt, helt spesiell tid. Takk for turene, lillle venn, og lykke til med alt som kommer!

The future looks so bright I gotta wear shades… 🙂

«Han er fin!»

Papirarbeidet til Lykkeliten tar sin tid. Folkeregisteret, NAV, direktoratet, det er visst ingenting som skal gå helt knirkefritt denne gangen. Toppen, eller kanskje heller bunnen, ble nådd da jeg tok med meg papirene som vi fikk i retur pga galt «Rett Kopi»-stempel (vi hadde fra kopifirma, og det skulle vært fra offentlig tjenestemann) og gikk til den offentligste offentlige tjenestemannen som eksisterer i Kongeriket. Der kunne jeg dessverre ikke få noe stempel, fordi disse stemplene var så offentlige at de ikke kan settes på utenlandske papirer. Enten måtte jeg på ambassaden, mente de, eller så finnes det jo masse kopi-firmaer som kan bevitne sånt? Sukk.

Så ja. Det er mye dill med papirer, fremdeles. NAV som «antagelig» har fått klagen på det tåpelige avslaget om foreldrepenger, for eksempel. Jeg skal prise meg lykkelig for at jeg får foreldrepenger fra jobb, men det hadde vært fryktelig greit å få bekreftet at ting er i orden snart. Og Folkeregisteret som ikke har bekreftet personnummeret ennå, til tross for at det er tre uker siden vi troppet opp med alle papirer og møtte en veldig hyggelig men ikke spesielt tillitvekkende dame som startet med å si «Ja, jeg jobber jo egentlig ikke som saksbehandler, så jeg er ikke helt sikker på hva jeg trenger…» Lykkeliten lever altså fremdeles litt i limboland, papirmessig sett.

Men for øvrig blir stadig mer krysset ut på gjørelista. Lege, helsestasjon, og i går plinget det inn en melding fra fysioterapeuten som skulle ta en innledningsvis sjekk av Lykkeliten for å legge planer for veien videre, hvilke instanser som skal involveres, behandlingsplaner et cetera et cetera. Vi fikk en avbestillingstime og kunne heldigvis hive oss rundt og ta den, og unngikk slik et par ukers ventetid.

… selv om vi i vårt stille sinn for lengst har droppet Special Needs-labelen på hjemmebane. Er ikke dette en ganske normal nesten-halvannetåring, så vet ikke jeg! #flashbacktilbison

Vi møttes på kontoret hennes, og lillemann fikk leke med biler på gulvet (finmotorikk) mens vi snakket litt generelt og gjennomgikk helsepapirer. Deretter gikk vi ned til Åpen Barnehage for å observere hvordan han beveger seg i «fri dressur» (grovmotorikk og ymist anna), med mye plass, mange leker og andre barn. Vi havnet midt i en sangstund, og akkurat da var jeg glad for mine tjue års erfaring med barnesanger, rim og regler, for det gikk kjapt å falle inn i sangene 🙂 Han satt på fanget, litt storøyd og undrende, men etter sangstunden ble han raskt varmere i trøya, krabbet mellom lekene, stabbet omkring og dro ned alt han fant, kranglet om den fineste ballen med sidemannen, ja- utviste generelt stor Åpen Barnehage-kompetanse :-p

Da vi hadde vært der en times tid og til slutt satt og tørrpratet, jeg på gulvet og fysioterapeuten i sofaen, konkluderte hun med at «Nei, ja, altså… jeg er enig med deg. Han er fin!»

Altså ikke fin som i søt og pen- selv om han er det også, selv når jeg tar på meg de objektive brillene- men fysisk sett. Jeg spurte et par ganger for å virkelig få det bekreftet, for det var en forbausende uformell måte å avslutte konsultasjonen på, men hun var krystallklar: han er helt normal fysisk sett for et barn på sin alder. Hun ser ingen grunn til å følge ham opp videre. Han er bare et av de ikke så fryktelig sjeldne tilfellene der fysikken og motorikken utvikler seg sent av ukjente årsaker, og retter seg selv med tiden.

!

Så dett var dett. Hans spesielle behov er så lite dramatiske at undersøkelsen kan avsluttes i en sofa i Åpen Barnehage og «Hyggelig å møte deg, lille sjarmør! God sommer!». Hva skal man si?? På hans vegne er jeg naturligvis hoppende glad. Ingenting er bedre enn at han, etter sin litt vanskelige start i verden, får en enklere vei videre enn vi fryktet. Jeg ringte Gubben, og bestemte meg for å ta en sånn spøk du bare kan tillate deg når du har levd i en Special Needs-boble i noen år: «Hei kjære, ja, nå har vi vært til observasjon. Jeg har noe litt vanskelig å fortelle deg. Nå ryker HC-parkeringa du drømte om!» 😀

Men fra spøk til kanari- vi har jo snakket om det, Gubben og jeg, at dette nesten føles som å ha sneket i køen. Som vi har tusket til oss noe som egentlig ikke var vårt. Ventelista på ordinære tildelinger fra Sør-Afrika begynner å bli ganske lang, lengre enn mange andre adopsjonsland. Men det var jo vår hensikt å få et barn med spesielle behov fra et helt annet sted. Vi kunne sittet her i dag med et eldre, kinesisk barn med alt fra albinisme til hypospadi og hjertefeil, alt dette sto på JA-lista vår, og no complains- det hadde vært nøyaktig hva vi skrev under på at vi ville ha. Regelendringer og storpolitikk gjorde det ikke mulig, og så slo vi til på denne karen etter at søkerne på SA hadde fått sjansen først. Papirene var skumle, han var en liten «forundringspakke» og vi måtte være forberedt på utfordringer, men så har vi altså endt opp med verdens minst krevende, enkelt tilknyttede, trygge, morsomme og nå også 100% fysisk friske unge.

Mannen min vil si det er tilfeldighetenes spill. Jeg heller nok mer mot guddommelig intervensjon, rett og slett fordi det er så fryktelig mange tilfeligheter inne i bildet. Som at vårt opprinnelige søkerland åpnet for store familier i 2015 og stengte igjen i 2017, altså et bitte lite vindu akkurat i det tidsrommet da vi kontaktet foreningene her i Norge. Ellers ville vi aldri fått inn en søknad overhodet, siden de færreste land vil godta så store familier og har strengere alderskrav. Hadde ikke prosessen kludret seg til i Kina, ville vi aldri vurdert de få smutthullene som fantes, vi visste ikke om dem en gang. Og hadde vi ikke havnet i akkurat vår forening, ville ikke alternativet vært Sør-Afrika, i verste fall hadde vi ikke hatt noen alternativer overhodet og kunne sittet der med vår hardt tilkjempede godkjenning fra norske myndigheter fordi ingen giverland ville ha oss. Hadde vi ikke fått avslag på den første konkrete søknaden til utvalget, fordi gutten var fire måneder for nær Bison i alder, ville vi aldri fått Lykkeliten- og den første gutten er nå hjemme hos en familie i et annet europeisk land, så det ble Happy Ending der også 😉 Kanskje HanDerOppe vet mer om vår families framtid enn hva jeg gjør selv, og bestemte at en blind seksåring med mulig traumatisk bakgrunn faktisk ikke var noe for oss, fordi det ligger andre eventyr- eller utfordringer, skrekk!- og venter. Skal vi tenke virkelig stort på det, ville Lykkeliten aldri havnet hos oss hvis det ikke var for at en korttenkt og desperat dame i USA satte adoptivsønnen sin på flyet tilbake til Moskva for nesten ti år siden som en annen returpakke, og dermed ødela relasjonene mellom Russland og USA og skapte store overskrifter… store nok til at en dame i Norge fikk åpnet øynene for at det finnes en gruppe barn som er vanskeligere å finne familier til og begynte å tenke tanken om at kanskje, kanskje.

Dette har vært en rar, rar reise, og nå er den på mange måter over selv om papirene lar vente på seg. Det viktigste er i boks, og vår familie er ferdigsnekra. Og det skulle ikke forundre meg om noen langt klokere enn meg selv helt fra starten av visste at det var nettopp Lykkeliten vi manglet- og at han manglet oss.

Nydelig er det i alle fall. Og takknemligheten kjenner ingen grenser!

Hjem, kjære hjem

… eller skal vi si seng, kjære seng?

Et sikkert tegn på begynnende alderdom, når du er superhappy over å være tilbake i den gode gamle senga di. Men FY som jeg sov fra onsdag til torsdag! Skjønt, det hadde jeg nok gjort uansett seng, etter 24 timer på reisefot og akkurat to timers nestensøvn.

Turen gikk i grunnen greit. Takket være den siste kofferten jeg fikk rasket med meg på Tyger Valley kjøpesenter, fikk vi plass til alt pikkpakket vårt- neshornputa inkludert. Vi fikk til og med tatt oss en tur ut på lekeplassen, som hilste oss med tåke og høye bølger- som for å si Farvel, folkens, det er ikke trist å reise hjem til norsk vår nå. Men det var rart å stå ved gjerdet og se elevene ved Sea Point High spille fotball, rødbussene kjøre forbi, og kelnerne på Rocklands vaske bord, og vite at det garantert er en god stund til neste gang vi får se dette.

 

 

 

Jeg er sikker på at værgudene gjorde dette grepet bare for vår skyld. Dagen før var det 28 grader i skyggen (bortsett fra at det ikke var noen skygge).

Deretter bar det ned i resepsjonen, der Bison for siste gang fikk tatt High five, low five, baby five med resepsjonisten (han nevnte at han hadde planer om å reise til Norge en gang- om det var snakk om reelle planer eller bare ønskedrømmer er ikke godt å si, men han fikk i alle fall visittkortet til Gubben og tilbud om gratis Oslosightseeing hvis han skulle gjøre alvor av planene). Herr og Fru Guide kom for å kjøre oss til flyplassen, og hadde med gaver til ungene- en liten koseape til minstemann, en lastebil med båt på tilhengeren til Bison, og et sommerfuglsmykke til Turbo. Vi har virkelig vært godt ivaretatt av disse to, og anbefaler dem gjerne videre til andre, grønne Sørafrikafarere! De driver et vanlig guideselskap også, det er ikke noe krav om å ta med seg en baby hjem, hehe.

Flyturen gikk som sagt greit, til tross for at det var trøbbel på hvert eneste sted underveis. Først var det noe med billetten. Deretter noe med passet til minstemann. Så var det stressopplegg i Addis, siden flyet fra Cape Town var forsinket. Til slutt var det passtrøbbel i Norge også, siden damen i skranken ikke visste hvordan hun skulle registrere en passholder uten fødselsnummer (forsåvidt forståelig problemstilling, det! Det hele endte med at han fortsatt har sitt nødpass, siden det er den eneste gyldige identifikasjonen vi har. Men vi måtte love dyrt og hellig å levere det inn så raskt vi har andre papirer og pass i orden). Deretter manglet vi en koffert.

Bakhodet til minsten, litt bagasjetralle, og mine føtter på den røde løperen til Ethiopian Airways. Bortsett fra at den røde løperen på EA ikke betyr noe bra- alle vi som sto der hadde trøbbel med billettene, haha!

Det er fjerde gangen jeg er innom Bole international airport. Og hver eneste gang har jeg tenkt at det hadde vært vanvittig gøy å komme seg ut av flyplassen og ut i gatene. Addis Abeba, for et eventyr! Selv denne gangen kjente jeg på lysten til å løpe ut og se meg om- selv om den ble betraktelig dempet av å drasse på tre overtrøtte småbarn og en småstressa mann. Men en vakker dag…!

Dette er pinadø en krise. Rett og slett.

Men! Ingenting av dette representerte egentlig noen krise. Mitt kriseøyeblikk kom da vi en-de-lig gikk inn for landing ved Gardermoen, og jeg til min store skrekk fikk se at det lå snø på jordene i Ullensaker!

Til tross for det, så er det noe helt eget ved å vandre ut i ankomsthallen og føle seg så hjemme som det du gjør etter noen uker i utlandet. Her er det ingenting å lure på, ingenting jeg ikke skjønner, ingen koder jeg ikke kan. Ingen menn som bærer kofferter, verken med eller uten vest eller tipsbehov 😉 Bare Gubben, som kunne nyte en eneste fridag (*host* Den fridagen tilbragte vi på skift med minstemann og foran PC’en , i et forsøk på å nøste opp i alle ting som hadde gått oss hus forbi eller blitt lagt på is underveis. Det var MYE å ta tak i, for å si det sånn, ikke minst etter at Gubben slettet alle mine kalenderoppføringer i Outlook ved en glipp…) før det var tilbake i jobb.

Men for en flying start vi fikk! Mormor & co har ikke ligget på latsiden. Vi kom hjem til blomster i pottene ved døra, til en ryddig veranda og ferdigvasket tøy i sirlige bunker der det før hersket kaos. Bokhyller er ryddet og støvsuget. Til og med krydderhylla er nå sortert i alfabetisk rekkefølge! Jeg har ingen illusjoner om at vi klarer å holde det spick’n’span (selv mormor måtte innrømme litt panisk rydding før vi kom, det er bare sånn det blir når det er kjempehektisk med unger som skal hit og dit hele tiden), men kanskje litt? 😉 En glede å komme hjem, i hvert fall, når huset vinker velkommen med skinnende vinduer. Og mormor er herved nominert til årets helt (sammen med bestemor, som tok med 10- og 14-åringen til Japan).

Ungene? Turbo og Bison var super-duper-ultra-bultra-kjempeglade over å få gå i barnehagen igjen, og på sangkurs igjen, og i morgen er det jammen dansing igjen! De hoppet nærmest til barnehagen begge to, ivrige etter å møte vennene sine og sikkert også fortelle mer om turen enn andre strengt tatt er interessert i å høre. Treåringen var også i ekstase over å  møte sine andre venner igjen- altså de stakkars sengevennene som ikke fikk være med til Sør-Afrika (de tre andre Dinglisene, Happa og Happa og Happaline og Tiko og Fisken, som alle har vært dypt savnet underveis).

Tilbake her, som alltid. Turbos kommentar, som akkurat har tilbragt en måned i hurramegrundtland med safari, dyr, Thomastog, is nesten hver dag og lekeplasser overalt: «Hurra, Bison, nå kan vi BALANSERE igjen!».

Tiåringen min- som alltid med smått aparte og veldig kul hårsveis- kan konstatere at våren faktisk er på vei, til tross for mors tvil. Det var usigelig godt å få en klem av den lillestore jenta mi.

Jeg fikk til og med bivåne første øyeblikk i russedress. Sånn går det med babyene våre etterhvert! Jeg fikk lokket henne ut til en bildeserie, og håper på tilgivelse for bruk av et bilde som tross alt ikke identifiserer noe mer enn skolen (og hvilket Harry Potter-hus hun tilhører). Stolt? Gjett på ja!

Og så godt det var å se de andre ungene igjen! Åh, som jeg har savnet dem! Det vanket klemmer og klemmer og enda flere klemmer, og stakkars minstemann må nærmest beskyttes mot den evige tilstrømmingen av forskjellige storesøsken som bare mååå klemme og kose og leke. Han kjente tydelig igjen Fotballhuet, som jo var sammen med oss i starten- noe storebror syntes var ganske stas.

Og minstemann, da, minstemann. Vår lille Lykkeliten

Slik kom da Lille Lykkeliten til ett av verdens minste land

Og skjønt han va’kke rare biten, så var han dog en liten mann

Han hadde mørkebrune øyne, og håret var så sort som kull…

Han har jo vært en drøm hele veien. Og er det fremdeles, for all del. Men nå begynner jo virkelig moroa. Han vet selvfølgelig ikke dette, men fram til nå har vi jo vært i feriemodus, det har vært rare dager med fire timer på Home Affairs den ene dagen og pingviner den neste. Han har hengt tålmodig med på lasset, men noen normalitet kan vi jo ikke snakke om. Den begynner nå. For siste gang har han flyttet, det som er senga hans nå er det som kommer til å være senga hans, både menneskene og lekene og turene våre er konstante. Jeg gleder meg til å se ham utforske omgivelsene sine, bli kjent og trygg og blomstre- forhåpentligvis. Det er i alle fall ikke noe som tyder på det motsatte.

Planen nå er å ha så rolige dager som vi kan. Nesten kjedelige. Vi går til barnehagen, er hjemme/går en liten tur, og henter i barnehagen. På ettermiddagen dukker det ofte opp saker og ting, så dagene hjemme blir så rolige som mulig…

… hvilket passer en sliten mamma utmerket. Det har vært intenst, dette, og oppladingen til turen var jo spinnvill. VI har brent lyset i begge ender etter jul, både Gubben og jeg. Oh yes, jeg har planer- masse planer- men akkurat nå skal vi gjøre det vi må (papirarbeid, blant annet) og minst mulig annet. Når han sover, skal jeg sove. Jeg gir meg en uke på å sose rundt og bare være Minsten-mamma på heltid, og håper at en mørbanket, lykkelig og omtumlet sjel kan få samlet og roet seg.

Forhåpentligvis faller også bloggen inn i sin vanlige, litt haltende rytme. Jeg beklager virkelig slurvete innlegg og mangel på svar. Jeg skal forsøke å hente meg litt inn igjen (og aller først dobbeltsjekke spammen for eventuelle ekte kommentarer som ikke har sluppet igjennom. 99,9% av kommentarmeldingene i innboksen dreier seg om suspekte legemidler eller enda mer suspekte nettsider, så det hender at noen «ordentlige» kommentarer drunker i all tramadolen og viagraen. Men det skal jeg gå skikkelig igjennom ASAP).

Men tusen takk til alle som har hengt med på denne fantastiske, spennende, emosjonelle og ikke minst hektiske reisen! Det er vemodig at kapittelet om Sør-Afrika lukkes for denne gang- men samtidig er jeg utålmodig etter å starte på det neste: Livet med lille Lykkeliten! Ha en strålende fin helg (gjerne bokstavelig talt, yr.no!).