Året som bare fortsetter å gi

Ja hei, du, det er Berit fra SFO som ringer. Ikke få panikk, Turbo sitter her og det er ikke noe kjempealvorlig, men kanskje litt. De var ute og lekte nå nettopp, og selv om jeg har sagt gang på gang at de ikke skal slenge seg i det store klatrestativet slik som de større elevene gjør, så klarer de jo ikke motstå fristelsen vet du...

Jeg satt på Kaffebrenneriet da telefonen kom, slo ihjel noen venteminutter før jeg skulle hente Minsten i barnehagen og gå på turn som vi alltid gjør på fredag ettermiddag. Jeg hadde akkurat kostet på meg en kjempevond og supereffektiv runde brutal thai-massasje og kunne formelig kjenne det kostbare velværet renne ut av kroppen og stressnivået stige. Stemmen til Berit var både unnskyldende og bekymret mens hun forklarte meg at jentungen hadde falt ned og landet forkjært på venstrearmen. Ingen grunn til å beklage, jeg vet godt hvordan småskolebarn er. Vimsete og overmodige og med utferdstrang og maur i rumpa. Ulykker skjer fort i den alderen. Men Legevakt? Var det virkelig sååå ille?

Jeg har tilbragt noen timer på Oslo Legevakt, for å si det sånn, og ofte er skole og barnehage i overkant glade i å sende oss dit for sikkerhets skyld. For eksempel den gangen eldstejenta hadde slått leppa, vi ventet i tre timer på beskjeden om at dette såret ikke var rare greiene og lepper uansett ikke er noe de syr, og med en gang vi kom hjem var ikke leppa vondere enn at jentungen ville ha brødskive med kaviar. Eller alle de gangene en av de mer dramatisk anlagte ungene har slått seg på skoletur og har «kjempevondt i kneet, kan nesten ikke gå!!!» og det viser seg å være et, tja , blåmerke? Eller den komplett unødvendige turen først til Legevakta og deretter til Ullevål fordi en vimsete åtteåring *kanskje*hadde vært bortpå en brukt sprøyte i skogkanten på skoletur. Når jeg tenker meg om fikk jeg aldri svar på de blodprøvene, men siden han nå snart er 17 tar jeg det som et tegn på at de ikke fant noe skummelt 😀

Men jeg skjønner jo hvordan personalet tenker, bedre føre var enn etter snar. Tilfeldighetene ville det også slik at moren min var på vei til SFO da de ringte, hun hadde planlagt å ta med seg Turbo og Bison på kino denne fredagsettermiddagen. Og da moren min vurderte saken likt med Berit på SFO, var det bare å hive seg rundt: Gubben, som egentlig skulle få en rolig ettermiddag hjemme mens jeg tok Minsten på turn og de andre skulle på kino, en ettermiddag med jobb og kokkelering av en bedre middag, måtte bare kaste seg i bilen og forsøke å rekke Legevakta før kveldsrushet satte inn.

Noen timer senere, på vei ut av turnhallen med en sliten og småtrassig treåring på slep, plinger det i telefonen. Gubben har sendt et bilde.

Nei, nei, nei. Stakkars lille Turbo 🙁

Siden man alltid skal prøve å være positiv, så er jeg glad for dette ene: det er venstrearmen, så hun kan fremdeles skrive. Det er jo fint, så hun ikke blir hengende etter med skolearbeidet. Siden hun er høyrehendt er det en rekke ting som blir enklere når hun har høyrearmen og -hånda i behold.

Men ellers? Beinbrudd er bare sorgen. Vi hadde en runde med Minsten i fjor, han hoppet ned fra køyesengstigen og landet slik at han fikk en bitteliten brist i en av de bittesmå knoklene i foten- men det var mer enn vondt nok, og de to ukene som fulgte var noen av de lengste i mitt liv. Prøv å forklare en toåring hvorfor han må humpe rundt med gips.

Gips er og blir pes. Umulig å finne en god stilling å sove i. Vanskelig å bade eller dusje. Vanskelig å leke. Og hva med påkledning, det er ikke mange gensere eller jakker som kan strekkes over den kladeisen Turbo har fått på armen. Og siden Turbo er Turbo er det mye som ryker nå. Du kan’ke spille fiolin bare med høyrehånda. Allerede i dag skulle hun spilt konsert med Suzukipianistene som Bison er en del av. Hun gledet seg masse til å «kompe» pianistene sammen med noen andre storesøsken og hadde øvd inn Klovnen av Kabalevsky spesielt for anledningen. Om tre uker, enda en konsert med de eldste Suzukifiolinistene (dette er stort for ei lita frøken!). Og rosinen i pølsa: det er bare en måneds tid til hun skulle spilt i regionmesterskapet i UMM. Å si at jentungen er utrøstelig er ikke å ta hardt i. Hun ville nok glatt foretrukket å brekke beinet og humpe rundt på krykker.

Men det er jo ingenting annet å gjøre enn å se hva som skjer. Første store spørsmål er om det holder med gips. I verste fall har de ikke klart å legge knoklene helt på plass, da blir det i så fall operasjon. Bildene er sendt til ortopedisk på Ullevål, så vi regner med å høre fra dem i dag. Fingerkryssing settes stor pris på, for akkurat operasjon håper jeg virkelig at lillejenta slipper! Stort spørsmål nummer to er om vi har noen penkjoler som kan trekkes over gipsen. Bettina har bursdagsselskap i morgen, så da så 😉

Så får vi bare håpe at hun som barn flest gror sammen i en forrykende fart. I beste fall kan hun fjerne den digre gipsen i løpet av en uke eller to og gå med en langt mindre en (les: en som man kan ha vanlige klær over og som ikke føles så i veien når man skal sove) noen uker til.

Jeg håper også at andreklassingene hører mer på de SFO-ansatte framover (skjønne Berit ringte senere på kvelden også for å høre hvordan det sto til) og lar være å slenge seg i toppen av det store stativet. Nå ser de med egne øyne at det ikke bare er de voksne som er kjipe, advarslene kommer av en god grunn. Og Turbo, jenta mi, nå har du lært en Viktig Lekse I Livet: Det er kjempegøy å balansere helt på kanten- helt til man faller ned.

OBRUT EXIT- mo gnivirks go tnås

Ah, bokstavenes univers!

Ingenting er så enkelt, så enkelt, når du først kan det. Men jeg behøver ikke tenke lenger tilbake enn til april for å huske hvor komplett ubegripelig det er når du ikke kan det. Da satt jeg i et Ethiopian Airlines-fly og kikket forundret på brosjyrer og undertekster på amharisk. Er det en og en bokstav, eller stavelser? Det er venstre til høyre, eller? Hmm, hvordan skriver man dette for hånd, da? Man blir ganske hjelpeløs, selv som voksen. Det hele fremstår som et hemmelig kodeunivers man ikke har tilgang til.

Der er The Terrible Two nå, omgitt av uforståelige koder de ikke skjønner. Jeg prøver å huske på følelsen av utenforskap, at i deres små holder er alle skilt og all skriftlig informasjon de har rundt seg maur-vrimmel som ikke gir noen mening.

Det vil si, Bison er der mer enn Turbo. Turbo er på vei ut, hun kan ganske mange (store) bokstaver og kan skrive noe, og lese enda litt mer. Vi er over på skilt- og reklameleken nå. Hva står det der, Turbo? – P…. Oooo…. S…. T. Poost. Post! Etterfulgt av et triumferende glis.

Og hva står det her? Navnet til lillebror, såklart! Dette skrev hun i fjor vår, tydeligvis en periode med intensiv før-skriving, for det ligner slett ikke på navnet hans. Det er ikke i nærheten, en gang. Men jeg tror min diplomatiske kommentar den gang var at det var «nesten» riktig. 😀

Jeg stresser ikke med det. Det haster tross alt ikke, det er ingen konkurranse som enkelte foreldre later til å mene. Om ti år har det absolutt ingen betydning om jentungen lærer å lese som fireåring eller sjuåring (så lenge de lærer det skikkelig, men det er en annen historie). Vi leker videre med bokstavene der det faller seg naturlig, og er det noe igjen å lære til neste høst så blir siste rest tatt da.

Men- det er ett område jeg har følt for å ta litt grep, derav tittelen. Som femåringer flest er jentungen glad i å tegne, og produserer de flotteste kunstverk (i bøtter og spann… sukk. Jeg prøver å være streng, bare ta vare på de fineste og kaste resten, men i dette tempoet kommer vi likevel til å ha absurde mengder kunst liggende i kurven før hun gir seg med samlebåndproduksjonen sin).

Og alle kunstverkene er signert, av og til i høyre hjørne, av og til i venstre, og ofte midt på:

OBRUT

Hun begynner med T’en. Deretter U. R, B, og O følger lett som en plett, men altså fra høyre mot venstre. ORBUT.

Noen ganger skriver hun hele bursdagskort til vennene sine.

KIRE ERÆJK

GAD NIF NE AH

OBRUT NESLIH

eventuelt i den litt artige varianten (hva har hun tenkt her, liksom?)

ERÆJK KIRE 

 AH NE NIF GAD

NESLIH OBRUT

Det er ikke direkte alarmerende, dette heller. Det retter seg. Storesøster speilvendte 3-tallet langt inn i 3. klasse, men det er nå en saga blott og har null sammenheng med generell matteforståelse.

Men når vi går inn i det andre året med OBRUT, og ikke minst, når hun egentlig kan bokstavene godt men bare har lagt seg til vanen å skrive mot venstre, så følte jeg at det var på sin plass med litt forsiktig veiledning. Tross alt kan det hende at noen finner det for godt å påpeke feilen, som ikke er så søt som den var i fjor.

«Skal vi ta et ark, Turbo?» spør jeg fra tid til annen. Lavkost-prosjekt dette også, med andre ord- det er ikke noe system her, ingen progresjonsplan eller forsøk på regelmessighet med at vi tar det hver dag etter middag eller noe sånt. Vi tar et ark når det passer, og da skribler jeg ned noen ord, ELSA og ANNA er populære, så klart, eller APE, LESE, SEL, SOL, BAMSE, MAMMA… og så må hun skrive det tre ganger under. På den måten får hun trent opp høyre-bevegelsen i hånd og hjerne og i løpet av noen uker eller måneder fester det seg forhåpentligvis godt nok til at det sitter også på ukjente ord.

Jepp, blå neglelakk. Sånn blir det når hun og storesøster rotter seg sammen.

Jeg er ikke så rent lite stolt av arkene mine. Av to årsaker: a) jeg motsto fristelsen til å lage et Stort Opplegg som var dømt til å mislykkes så fort ferien var over (hallo… jentungen øver allerede fiolin to ganger om dagen, det er grenser for hvor mye «Nå skal vi gjøre ditt og datt» hun har godt av. Dessuten er både morgenene og ettermiddagene her i huset stappfulle nok som det er, det er mange som skal ha oppmerksomhet) og b) jeg klarte å se at det var på tide å la OBRUT gå over i historien. På mitt mest sentimentale- og det har det jo vært litt av her i sommer 😀 – synes jeg at OBRUT er fantastisk sjarmerende, noe som må bli værende for bestandig. OBRUT må aldri bli borte, det må stå i passet hennes når hun blir 40!

Facebook minnet meg på at det i går var to år siden jeg sto med klump i halsen utenfor Sam’s frisør og skulle la lokkene falle på The Terrible Two. Lille guttebabyen min med de skjønne krøllene i nakken. Turbo med sin bedårende småjenteflette. Hulk hulk, snufs, snufs. Nå, to år senere, ser jeg jo at guttungen så ut som et skjærereir på hodet og Turbos «flette» besto av tre pistrete hårstrå i alle fall de siste fem centimeterne. Dessuten kler hun bobfrisyren sin, hun er sassy og morsom og vi slipper lusekam-grine-helvete når luselappene dukker opp i skole- og barnehagesekker. Visst var det hjerteskjærende der og da, men ungene hadde vokst seg ut av krøllefjoner og pistrefletter og kunne med fordel klippes til noe enklere og penere.

Nå har Turbo vokst seg ut av OBRUT, det var en sjarmerende periode, men en periode som nå er forbi. Den også. That’s life. Mors oppgave er å ikke stresse, men likevel la det gå sin gang, ungene kan ikke holdes tilbake i en småbarnsperiode som er forbi. Når hun daglig bruker ord som «elegant» og «fascinerende» er det på tide å la jentungen lære seg å skrive riktig vei. Det er det som passer nå. OBRUT EXIT. TURBO INTRARE.

Og lillebror, da? Han følger som sagt i løypa, men ganske langt bak. han kan én bokstav, sin egen, og for øvrig har vi mer enn nok med å holde blyanten riktig og øve opp en viss presisjon. Det holder for ham, foreløpig!

Commencement

Det var denne vitnemålsutdelingen, da 🙂 Den var en stor dag, større enn et lite avsnitt i en ukeoppsummering. Siden det nå har gått omtrent en måned siden jeg sa jeg skulle «komme tilbake til det» (et uttrykk som, hvis vi skal gå det nærmere etter i sømmene, beklageligvis bare angir en 50/50-sjanse for at det faktisk kommer en oppfølger) er det vel på høy tid. Dessuten passer det godt å publisere det nå, når jeg her i Oslo og frøkna sjøl, pt. Ljubljana, endelig kunne slippe jubelen løs over at hun har fått bekreftet at hun kommer inn det aller trangeste nåløyet i landet, med unntak av medisin (som hun ikke søkte på, og det er neppe noe stort tap for legevitenskapen #språkogsamfunnsfagdame  #arveligbelastet). Hipp hipp hurra!

Denne dagen var det aller siste som skjedde i en eviglang rekke avslutninger. Torsdag 21. juni. Heeelt på tampen av skoleåret. Anledningen var for lengst markert i kalenderen og jeg visste godt om den, men med tanke på de ørti-fjørti gjøremålene vi hadde i forkant ble den ikke spesielt prioritert. Eldstejenta skulle ha på seg bunaden sin, Gubben hadde takket nei til en sommerfest med avdelingen for å passe de små, jeg skulle ta på meg en eller annen gammel sommerkjole fra skapet, og lillebror skulle fikse en blomsterbukett. Mer enn det hadde vi ikke lagt opp til. Men så kom mormor inn feiende fra venstre hjørnet dagen i forveien, og meldte seg som barnevakt slik at Gubben og jeg kunne gå, begge to.

Det var et underlig vær i Oslo den dagen. Stekende varmt det ene øyeblikket, kald vind og truende regnskyer det neste. Takket være min dårlige form fikk jeg ekstraservice av min mann, og ble sluppet alene av rett ved skoleporten mens han måtte på leting etter parkeringsplass i Oslos trange bygater. Jeg tuslet inn i skolegården og så meg rundt, i et hav av nesten-voksne mennesker i dress og penkjole og bunader. Ja, og voksne mennesker i dress og penkjole (jeg kunne fornøyd notere at jeg i denne settingen igjen var blant de aller yngste foreldrene. Det er jeg jo ikke i barnehagen lenger, for å si det sånn. Der tilhører jeg snart den geriatriske eliten). Denne invasjonen av voksenhet virker forvirrende, her ute i skolegården. I løpet av de tre årene som har gått siden ungdomsskolen har ungene har nådd den alderen der det bare er vidden på buksa, størrelsen på klokka og antall hår på hodet som skiller mellom sønner og fedre. Kaster du bare et kjapt blikk på noen i forbifarten, er det faktisk fullt mulig å ta feil der, et øyeblikk. Så annerledes enn første skoledag, der ungene løp inn i skolegården- eller ble motstrebende dratt med, lokket eller overtalt- med altfor store skolesekker og manglende fortenner. 13 år gjør noe med både størrelse og selvstendighet.

Jeg fant jenta mi til slutt, og hilste på hennes forbausende voksne klassekamerater, men fikk klar beskjed om å kjappe meg inn i aulaen før alle plassene ble tatt. Hun overdrev ikke, ungen, for jeg var 20 minutter for tidlig ute og fem minutter senere måtte folk trøkke seg sammen øverst i lokalet og ha ståplass i tre timer. Det ble stappfullt.

Selve seremonien var omtrent som forventet. Høytidelig og fin, virkelig, men ikke noe sånn fryktelig spesielt. Det var vitnemålsutdeling slik den antagelig foregår overalt: elevene toget inn til musikk, det var taler, og utdeling av priser, og musikalske innslag av varierende kvalitet, og rektor var påpasselig med å nevne at dette kullet faktisk har satt ny norgesrekord i norskfaget, med det høyeste eksamenskarakter-snittet som er målt på en norsk skole noen gang. Klapp, klapp 😉 Så ble klassene kalt opp og hver enkelte elev mottok sitt vitnemål til jubel og applaus (dette siste her måtte rektor innrømme var en glipp- de glemte å gi beskjed om at det kun skulle klappes for hver klasse. Det kostet oss nok noen minutter, det, på en skole med sju store parallellklasser). Deretter allsang, utgangsmarsj og mozell og jordbær i biblioteket. Samt en zillion bilder i skolegården, selvsagt. Masse nydelig ungdom, som jeg av naturlige årsaker ikke kan legge ut her. Men de var virkelig flotte der de stilte seg opp i grupper og klasser og smilte og jublet.

Det jeg satt og tenkte på underveis, mens jeg strakk på halsen for å se «min» elev sitte der nede og hviske og tiske med sidemannen sin, var at at jeg for første gang var 100% en gjest på et skolearrangement. Dette hadde, for første gang, overhodet ikke noe med meg direkte å gjøre. Dette var ungens eget verk. Totalt har jeg vært på skolen hennes kanskje tre ganger siden hun startet her. Null foreldresamtaler, faktisk vet jeg knapt hva kontaktlæreren hennes heter. Null faglærerkonferanser. Ingen svarlapper eller underskrifter eller spørsmål om valg av tilleggsfag. Og tilnærmet null assistanse ellers heller, annet enn noen matpakker og et par gjennomlesninger av oppgaven i akademisk skriving og slikt. Disse tre årene er hennes prestasjon, jeg spiller faktisk ingen rolle her i det hele tatt, og den eneste grunnen til at Gubben og jeg fikk være til stede og klappe stolt var at, vel, vi er foreldrene hennes. That’s it. Det er vår «prestasjon» her. Vi er tilskuere. Familiære vedheng. Koselige, men ikke egentlig nødvendige lenger.

Hun fikser alt selv. Alt. Mens klassekameratene hadde fri tidligere på dagen, måtte hun møte opp på sesjon, og fikk med seg dette brevet hjem. Så voksent, akk, så voksent.

Plutselig dukker «Hverdag» av Louis Jacoby opp i mellomøret og overdøver det ikke så veldig imponerende skoleorkesteret. Den brente CD’en jeg fikk av min mor for ti år siden- nei, det må være mer, kanskje 12? 15?- kanskje som en hyggelig gest, kanskje som en vennlig påminnelse om at voksenlivet var i ferd med å fortrenge for mye av småbarnskosen, eller kanskje bare fordi hun synes det er en fin sang. Det er en nydelig, nydelig liten vise. De to første versene handler om typisk småunge-mas og stress, slike grå hverdagsmorgener der alt er trøtt og tungt og ungene overhodet ikke vil gjøre som du sier. Men, korrigerer Louis:

Så husk at denne dag må du ta vare på

Den forsvinner mellom fingra dine nå

En dag vil du savne slitet

da er det for sent å vite

Det er du som farger dag og tinning grå

… et refreng jeg har funnet mye inspirasjon i opp igjennom tiden. Sammen med gjenkjennelsen i versene. Det ER mye grå november og klissete flekker på kjøkkengulvet i en gjennomsnittlig småbarnsfamilie.

Men i aulaen på en videregående skole skjønner jeg plutselig at nå er det alvor. Nå har jeg passert versene, jeg har tatt eksamen i veltede melkeglass og hull på strømpebuksa, og nå har jeg kommet til bridge’en.

Du er kysten som de en gang seiler fra

Si meg, hvem er stor og hvem er liten da

Når fremtidshavet ligger som et speil,

så blås din medvind inn i deres seil

Jeg ser på den voksne dama i bunad, der hun står i en klynge med vennene sine og prater og fniser lettet over å være ferdig med eksamen, med skolen, de er så klare for å hive av seg finstasen og dra til byen for å feire at de er ferdig. Og etter byen skal de videre, videre, til Bergen kanskje, eller til Berlin eller Beijing, eller en folkehøyskole, noen skal i militæret, andre vil reise til Bhutan et halvt år og jobbe litt først for å spare opp penger. De kan gjøre hva de vil. De er voksne.

… og vi, vi som er litt tjukkere rundt livet og gråere i håret der inne i skolegården, vi er ferdige. Misforstå meg rett: du er jo alltid forelder. Om en av mine sønner plutselig står på døra en sen februarkveld i 2043 og hulker «Hu har dratt fra meg, mamma, hun stakk med han flygelederen i nabohuset! Og nå skal’a krangle om foreldreretten!», så skal jeg ta det som en stor ære og kreke meg ut på kjøkkenet for å sette over kaffen og vippe opp noen vaffelplater. Any time, og det håper jeg de vet. Og i mindre skala: selv om frøkna med vitnemålet ser veldig voksen ut, er det fremdeles mamma som må hjelpe med å få av bunaden inne på skoledoen og ta den med hjem, mens hun forsvinner ut med de andre for å feire.

Ett stykk lillebror ble fryktelig skuffet over å brenne inne med blomsterbuketten sin. Men han fikk levert den neste morgen, og så var alt bra igjen 😉

Men her og nå er eldstejenta mi over i voksenverdenen. Hun, som kom til verden som en illskrikende, sinna liten bylt på Aker sykehus for over 19 år siden og gjorde en grønn, uerfaren, halvstudert, pengelens jentunge til mamma bokstavelig talt over natten, og som levde sine første år i en shabby studentleilighet på Tøyen. Vi hadde det fint, da, jeg må si det, og jeg håper hun er enig. Men om jeg angrer på noe? Gjett om! Første barnet er som den første pannekaken, jeg har gjort mine blemmer i fullt monn. Og jeg håper ikke mine eldste barn leter med lupe etter forskjellene som ligger i tilværelsen de hadde som barn selv, kontra The Terrible Two med Suzukikursene sine, frisørbesøkene og klærne fra Epleskrinet. Det er vel som livet ellers, good bits and bad bits, de eldste hadde den uerfarne mammaen men også hun som var full av pepp og gode intensjoner, de hadde den blakke mammaen men… øh, heldigvis besteforeldre som tok dem med på ferie, og min eldste datter er den eneste som har fått åtte kaker til sin første barnebursdag (#vanvidd) selv om tilværelsen ellers var litt rock’n’roll med vaklevorne arvemøbler og knall oransje linoleum i et forsoffent studenthus. Tiden går, omstendighetene har forandret seg underveis, erfaringer former deg gjennom livet, og der jeg en gang var for streng lever jeg nå i evig redsel for å bli for slapp, ‘sant. Men jeg ganske trygg på at det tross alt har vært mest good for dem alle. Også henne, den aller første.

Det at denne barndommen, akkurat hennes barndom, på sett og vis er avsluttet og skylt ned med Mozell og jordbær på skolebiblioteket, det føles fryktelig definitivt. På den annen side er det jo det selve foreldregjerningen dreier seg om: å jobbe hver eneste dag for å gjøre seg selv litt mer overflødig. Jeg kan ikke påstå det kommer som en overraskelse, selv om det føles sånn akkurat her og nå. Og jeg kan like gjerne venne meg til det, for jeg skal gjennom samme leksa seks ganger til, å sitte slik i en skoleaula og kjenne at en epoke ettertrykkelig er over og at, vel, jobben er gjort.

Commencement, løst oversatt fra en kreativ definisjon jeg leste en gang: å lukke et viktig kapittel for å kunne åpne et nytt og større. Det var akkurat det som skjedde i skolens aula 21. juni. Gratulerer, Spiff, med vel gjennomført videregående, studieplass i boks og nye horisonter i synsvinkelen as we speak. Selv om jeg maser om gjenglemte matbokser er jeg så stolt at jeg holder på å sprekke. Med sukker på. Hver dag.

Og så er jeg fryktelig glad for at du ikke flytter ut riktig ennå! 😉