Det var denne vitnemålsutdelingen, da 🙂 Den var en stor dag, større enn et lite avsnitt i en ukeoppsummering. Siden det nå har gått omtrent en måned siden jeg sa jeg skulle «komme tilbake til det» (et uttrykk som, hvis vi skal gå det nærmere etter i sømmene, beklageligvis bare angir en 50/50-sjanse for at det faktisk kommer en oppfølger) er det vel på høy tid. Dessuten passer det godt å publisere det nå, når jeg her i Oslo og frøkna sjøl, pt. Ljubljana, endelig kunne slippe jubelen løs over at hun har fått bekreftet at hun kommer inn det aller trangeste nåløyet i landet, med unntak av medisin (som hun ikke søkte på, og det er neppe noe stort tap for legevitenskapen #språkogsamfunnsfagdame  #arveligbelastet). Hipp hipp hurra!

Denne dagen var det aller siste som skjedde i en eviglang rekke avslutninger. Torsdag 21. juni. Heeelt på tampen av skoleåret. Anledningen var for lengst markert i kalenderen og jeg visste godt om den, men med tanke på de ørti-fjørti gjøremålene vi hadde i forkant ble den ikke spesielt prioritert. Eldstejenta skulle ha på seg bunaden sin, Gubben hadde takket nei til en sommerfest med avdelingen for å passe de små, jeg skulle ta på meg en eller annen gammel sommerkjole fra skapet, og lillebror skulle fikse en blomsterbukett. Mer enn det hadde vi ikke lagt opp til. Men så kom mormor inn feiende fra venstre hjørnet dagen i forveien, og meldte seg som barnevakt slik at Gubben og jeg kunne gå, begge to.

Det var et underlig vær i Oslo den dagen. Stekende varmt det ene øyeblikket, kald vind og truende regnskyer det neste. Takket være min dårlige form fikk jeg ekstraservice av min mann, og ble sluppet alene av rett ved skoleporten mens han måtte på leting etter parkeringsplass i Oslos trange bygater. Jeg tuslet inn i skolegården og så meg rundt, i et hav av nesten-voksne mennesker i dress og penkjole og bunader. Ja, og voksne mennesker i dress og penkjole (jeg kunne fornøyd notere at jeg i denne settingen igjen var blant de aller yngste foreldrene. Det er jeg jo ikke i barnehagen lenger, for å si det sånn. Der tilhører jeg snart den geriatriske eliten). Denne invasjonen av voksenhet virker forvirrende, her ute i skolegården. I løpet av de tre årene som har gått siden ungdomsskolen har ungene har nådd den alderen der det bare er vidden på buksa, størrelsen på klokka og antall hår på hodet som skiller mellom sønner og fedre. Kaster du bare et kjapt blikk på noen i forbifarten, er det faktisk fullt mulig å ta feil der, et øyeblikk. Så annerledes enn første skoledag, der ungene løp inn i skolegården- eller ble motstrebende dratt med, lokket eller overtalt- med altfor store skolesekker og manglende fortenner. 13 år gjør noe med både størrelse og selvstendighet.

Jeg fant jenta mi til slutt, og hilste på hennes forbausende voksne klassekamerater, men fikk klar beskjed om å kjappe meg inn i aulaen før alle plassene ble tatt. Hun overdrev ikke, ungen, for jeg var 20 minutter for tidlig ute og fem minutter senere måtte folk trøkke seg sammen øverst i lokalet og ha ståplass i tre timer. Det ble stappfullt.

Selve seremonien var omtrent som forventet. Høytidelig og fin, virkelig, men ikke noe sånn fryktelig spesielt. Det var vitnemålsutdeling slik den antagelig foregår overalt: elevene toget inn til musikk, det var taler, og utdeling av priser, og musikalske innslag av varierende kvalitet, og rektor var påpasselig med å nevne at dette kullet faktisk har satt ny norgesrekord i norskfaget, med det høyeste eksamenskarakter-snittet som er målt på en norsk skole noen gang. Klapp, klapp 😉 Så ble klassene kalt opp og hver enkelte elev mottok sitt vitnemål til jubel og applaus (dette siste her måtte rektor innrømme var en glipp- de glemte å gi beskjed om at det kun skulle klappes for hver klasse. Det kostet oss nok noen minutter, det, på en skole med sju store parallellklasser). Deretter allsang, utgangsmarsj og mozell og jordbær i biblioteket. Samt en zillion bilder i skolegården, selvsagt. Masse nydelig ungdom, som jeg av naturlige årsaker ikke kan legge ut her. Men de var virkelig flotte der de stilte seg opp i grupper og klasser og smilte og jublet.

Det jeg satt og tenkte på underveis, mens jeg strakk på halsen for å se «min» elev sitte der nede og hviske og tiske med sidemannen sin, var at at jeg for første gang var 100% en gjest på et skolearrangement. Dette hadde, for første gang, overhodet ikke noe med meg direkte å gjøre. Dette var ungens eget verk. Totalt har jeg vært på skolen hennes kanskje tre ganger siden hun startet her. Null foreldresamtaler, faktisk vet jeg knapt hva kontaktlæreren hennes heter. Null faglærerkonferanser. Ingen svarlapper eller underskrifter eller spørsmål om valg av tilleggsfag. Og tilnærmet null assistanse ellers heller, annet enn noen matpakker og et par gjennomlesninger av oppgaven i akademisk skriving og slikt. Disse tre årene er hennes prestasjon, jeg spiller faktisk ingen rolle her i det hele tatt, og den eneste grunnen til at Gubben og jeg fikk være til stede og klappe stolt var at, vel, vi er foreldrene hennes. That’s it. Det er vår «prestasjon» her. Vi er tilskuere. Familiære vedheng. Koselige, men ikke egentlig nødvendige lenger.

Hun fikser alt selv. Alt. Mens klassekameratene hadde fri tidligere på dagen, måtte hun møte opp på sesjon, og fikk med seg dette brevet hjem. Så voksent, akk, så voksent.

Plutselig dukker «Hverdag» av Louis Jacoby opp i mellomøret og overdøver det ikke så veldig imponerende skoleorkesteret. Den brente CD’en jeg fikk av min mor for ti år siden- nei, det må være mer, kanskje 12? 15?- kanskje som en hyggelig gest, kanskje som en vennlig påminnelse om at voksenlivet var i ferd med å fortrenge for mye av småbarnskosen, eller kanskje bare fordi hun synes det er en fin sang. Det er en nydelig, nydelig liten vise. De to første versene handler om typisk småunge-mas og stress, slike grå hverdagsmorgener der alt er trøtt og tungt og ungene overhodet ikke vil gjøre som du sier. Men, korrigerer Louis:

Så husk at denne dag må du ta vare på

Den forsvinner mellom fingra dine nå

En dag vil du savne slitet

da er det for sent å vite

Det er du som farger dag og tinning grå

… et refreng jeg har funnet mye inspirasjon i opp igjennom tiden. Sammen med gjenkjennelsen i versene. Det ER mye grå november og klissete flekker på kjøkkengulvet i en gjennomsnittlig småbarnsfamilie.

Men i aulaen på en videregående skole skjønner jeg plutselig at nå er det alvor. Nå har jeg passert versene, jeg har tatt eksamen i veltede melkeglass og hull på strømpebuksa, og nå har jeg kommet til bridge’en.

Du er kysten som de en gang seiler fra

Si meg, hvem er stor og hvem er liten da

Når fremtidshavet ligger som et speil,

så blås din medvind inn i deres seil

Jeg ser på den voksne dama i bunad, der hun står i en klynge med vennene sine og prater og fniser lettet over å være ferdig med eksamen, med skolen, de er så klare for å hive av seg finstasen og dra til byen for å feire at de er ferdig. Og etter byen skal de videre, videre, til Bergen kanskje, eller til Berlin eller Beijing, eller en folkehøyskole, noen skal i militæret, andre vil reise til Bhutan et halvt år og jobbe litt først for å spare opp penger. De kan gjøre hva de vil. De er voksne.

… og vi, vi som er litt tjukkere rundt livet og gråere i håret der inne i skolegården, vi er ferdige. Misforstå meg rett: du er jo alltid forelder. Om en av mine sønner plutselig står på døra en sen februarkveld i 2043 og hulker «Hu har dratt fra meg, mamma, hun stakk med han flygelederen i nabohuset! Og nå skal’a krangle om foreldreretten!», så skal jeg ta det som en stor ære og kreke meg ut på kjøkkenet for å sette over kaffen og vippe opp noen vaffelplater. Any time, og det håper jeg de vet. Og i mindre skala: selv om frøkna med vitnemålet ser veldig voksen ut, er det fremdeles mamma som må hjelpe med å få av bunaden inne på skoledoen og ta den med hjem, mens hun forsvinner ut med de andre for å feire.

Ett stykk lillebror ble fryktelig skuffet over å brenne inne med blomsterbuketten sin. Men han fikk levert den neste morgen, og så var alt bra igjen 😉

Men her og nå er eldstejenta mi over i voksenverdenen. Hun, som kom til verden som en illskrikende, sinna liten bylt på Aker sykehus for over 19 år siden og gjorde en grønn, uerfaren, halvstudert, pengelens jentunge til mamma bokstavelig talt over natten, og som levde sine første år i en shabby studentleilighet på Tøyen. Vi hadde det fint, da, jeg må si det, og jeg håper hun er enig. Men om jeg angrer på noe? Gjett om! Første barnet er som den første pannekaken, jeg har gjort mine blemmer i fullt monn. Og jeg håper ikke mine eldste barn leter med lupe etter forskjellene som ligger i tilværelsen de hadde som barn selv, kontra The Terrible Two med Suzukikursene sine, frisørbesøkene og klærne fra Epleskrinet. Det er vel som livet ellers, good bits and bad bits, de eldste hadde den uerfarne mammaen men også hun som var full av pepp og gode intensjoner, de hadde den blakke mammaen men… øh, heldigvis besteforeldre som tok dem med på ferie, og min eldste datter er den eneste som har fått åtte kaker til sin første barnebursdag (#vanvidd) selv om tilværelsen ellers var litt rock’n’roll med vaklevorne arvemøbler og knall oransje linoleum i et forsoffent studenthus. Tiden går, omstendighetene har forandret seg underveis, erfaringer former deg gjennom livet, og der jeg en gang var for streng lever jeg nå i evig redsel for å bli for slapp, ‘sant. Men jeg ganske trygg på at det tross alt har vært mest good for dem alle. Også henne, den aller første.

Det at denne barndommen, akkurat hennes barndom, på sett og vis er avsluttet og skylt ned med Mozell og jordbær på skolebiblioteket, det føles fryktelig definitivt. På den annen side er det jo det selve foreldregjerningen dreier seg om: å jobbe hver eneste dag for å gjøre seg selv litt mer overflødig. Jeg kan ikke påstå det kommer som en overraskelse, selv om det føles sånn akkurat her og nå. Og jeg kan like gjerne venne meg til det, for jeg skal gjennom samme leksa seks ganger til, å sitte slik i en skoleaula og kjenne at en epoke ettertrykkelig er over og at, vel, jobben er gjort.

Commencement, løst oversatt fra en kreativ definisjon jeg leste en gang: å lukke et viktig kapittel for å kunne åpne et nytt og større. Det var akkurat det som skjedde i skolens aula 21. juni. Gratulerer, Spiff, med vel gjennomført videregående, studieplass i boks og nye horisonter i synsvinkelen as we speak. Selv om jeg maser om gjenglemte matbokser er jeg så stolt at jeg holder på å sprekke. Med sukker på. Hver dag.

Og så er jeg fryktelig glad for at du ikke flytter ut riktig ennå! 😉