Stikkordarkiv: Skole

RRRITSJ!

Publisert av

Rrrritsj!

?

Lyden av en Supermamma-kappe som spjærer, vel 😉

Eller, spjærer er vel å ta hardt i. Det er ikke som om Supermammakappen henger i skittengrå laser nedover ryggen, akkurat. Men den har definitivt fått en ny rift, og det er ikke den første. Fra før er den lappet og sydd sammen på ørten forskjellige steder, slik det sømmer seg en kappe som har sittet på dag etter dag (og natt etter natt), i sol og regn, mildvær og storm, siden 1999.

Dette er det jeg kan. Og antagelig burde holde meg til i fremtiden også.

Eventuelt dette. Men det er jo ikke noe å selge på kafé, det er jo «sitte ned med tallerken og kakegaffel»-varianten. Legg merke til den lille musa nederst til venstre…

Det hele startet mens jeg var på jobb, og satt dypt konsentrert om en egenskapskode i datasystemet som ikke gav mening. Da ringer telefonen, det er Gubben som forteller at hans søster som kommer med fly til Oslo på lørdag blir forsinket og ikke kan rekke oboistens konsert klokka fire.

Helle: – Men konserten klokka halv åtte, da?

Gubben: – Tenkte først på det, men hun lander neppe før på søndag. Store forsinkelser i Chicago eller noe. Da dropper jeg også konserten, rett og slett.

H: – Enig i det. Og det blir litt stress hvis du skal på konserten klokka fire, ferdig seks, og så må du skynde deg hjem mens vi som skal på Les Miserables gjør oss klare og bytter i døra.

G: –  Sukk. Dere skulle ut ja, sånn var det. Men ellers skjer det ikke noe mer i helgen, bortsett fra dansingen til jentene på lørdag og konserten på søndag?

H: – Eh… jo. Det er julemarked til helgen, husker du? Vi skal levere 16 porsjoner stekt ris og en kake av noe slag i morgen tidlig før dansingen. Husker ikke hva jeg svarte på svarslippen, jeg, men jeg skal sjekke det.

*sjekker mail, finner til slutt riktig, utfylt skjema i mappen for sendte elementer*

H: – Shit, skoleboller! Hva i all verden var det jeg tenkte med?`Vi skal levere ferske, gode skoleboller mellom klokka åtte og ni lørdag morgen, sammen med den stekte risen.

G: – Ti poeng til deg, mor. Hva skjedde med den vanlige sjokoladekaka med morsomt strø?

H: – Nei, jeg følte vel at jeg har levert den til julemarkedet før, liksom. 12 ganger, for å være eksakt. Denne gangen ville jeg være litt… kreativ. Dessuten klarte jeg å motstå fristelsen til å skrive oss opp som klassebordvakter, så de måtte jeg uppe den kreative innsatsen litt.

G (syrlig): – Kreativ, du. Kjennetegnet på slitne småbarnsmødre som står opp klokka fem lørdag morgen for å tvangsbake.

H: – Point taken, jeg var dum og overoptimistisk i september og jeg skal aldri melde meg frivillig til å lage skoleboller igjen. Lover. Men uansett, det er dette skal vi i helgen.

G (lettere innsmigrende): – Du…?

H: – Ja?

G: – Tre for trettifem på Meny. Jeg bare nevner det.

H: – Hæ? Er du seriøs? Skal vi levere kjøpeboller til skolens tradisjonsrike julemarked? Er du helt på bærtur, eller? Jeg tror faktisk ikke det går an. At det er lov, altså.

G: – Jeg er 100% seriøs, og tenk, da. For litt over hundrelappen leverer vi 12 boller.

H: – 12 kjøpeboller, ja. Det er ikke det samme. Tørre, harde kjøpebol…

G: – Ferske, gode, store kjøpeboller. Du vet like godt som jeg at Meny har ferske boller, som er gode, hver eneste dag. Masse kokos og masse eggekrem. Vi kjører rett til Meny fra Lørdagsskolen og rasker med oss 12 rykende ferske skoleboller før vi drar på balletten, og svinger innom skolen med bollene og risen. Det er faktisk ingen dårlig deal for julemarkedkomitéen.

H (*piper stakkarslig og snapper etter luft*): – Kjøpeboller. OK, ok, ok.

G: – Da er det bestemt, da.

H: – Det er vel det. Ha det, kjæresten.

G: – Ha det. Chin up!

***************************************************

Jeg har aldri vært den superkreative, som disker opp med Wilton-style kreasjoner til juleavslutninger, lager fruktpinnsvin til barnehagefesten, eller kommer med pepperkakehus i cellofan til utlodning. Og jeg er stum av beundring for de som klarer å gjøre noe ekstra ut av slike oppgaver, til glede for små og store, og til trøst for oss med de kjedelige sjokoladekakene. Ære være dem!

Men gjennom 17 år med kakelevering av ymse sort (og i stadig større volum!) har jeg alltid stilt med noe hjemmelaget, i hvert fall. Jeg har aldri skulket unna, alltid levert det jeg lovet, aldri kjørt noen kjappe løsninger. Før i år.

Men spektakulært og fancy blir det aldri… til tross for at jeg har to små hjelpere som alltid tvinger på meg sine tilbyr sine tjenester.

Umulig å bake i fred her i huset 😀 Her har mini-bakeren til og med kastet skjorta halvveis i sitronkladdekaka!

På den annen side, skal jeg først leve med å være litt sleip, er det riktig tidspunkt. Nå er det riktignok grunnleggende galt å unnskylde seg med at «det har vært så mye», men i år har det faktisk vært vanvittig mye. Det har vel vært nevnt tidligere at vi begynner å nå et slags metningspunkt hva gjelder dugnader, felles innsats og «alle skal», og når vi i løpet av de to siste månedene har stått orkestervakt, rigget Halloweenfest, stått på Oslo Maraton, rigget til Oslo Maraton, kjøpt Ullmax for 3000 kroner og nettopp betalt 3000 til for en pall med dopapir (som jeg må hente mellom 18 og 19 neste torsdag), har hatt i snitt et foreldremøte i uka (og det er ikke foreldremøtesesong en gang), og kommet med varer til julemarkedet og på toppen av det hele blitt bedt om å stille 14. desember med kaker og varmmat da også- så kjenner jeg at skammen over å levere gode kjøpeboller er til å leve med.

Rett og slett.

Så hvis noen, av en eller annen merkverdig årsak (for jeg legger jo ikke akkurat skjul på at vi ikke er Superparet med Drømmebarn som lever et stilfullt og velorganisert liv i en lekker interiørkatalog) skulle tro at jeg alltid har alt på stell: herved motbevist.

Supermamma leverer kjøpeboller. Alarm! 😉

Toppen av kreativitet- fremdeles best egnet til privat bruk!

Lykkelig tidsklemt

Publisert av

Ah, er det noe som er deiligere enn helgefølelse?

Ja, det er det. Det er når følelsen av helg kobles med vissheten om at det faktisk blir helg også. Litt helg, i hvert fall. Kanskje på lørdagen. Éndagshelg!

Denne lørdagen hadde vi ordentlig helg. En sånn helg der vi, etter å ha sendt oboisten på orkesterprøve og danset med Turbo, kunne daffe rundt og gjøre akkurat det vi hadde lyst til. Av hensyn til de to yngste- som altså ikke trives så innmari godt med helt slappe dager- hadde vi lagt inn et besøk hos frisøren (aiai, her snakker vi spenning! Jeg tror minstemann har gledet seg hele uka) og stakk innom MækkæDånnels for en fiskeburger etterpå.

Men så… så gjensto det bare å dra hjem, leke med togbane, lage en god middag med ordentlig dessert, nyte dagen, ikke gjøre noe som helst. En fullstendig planløs lørdag, oh joy!

(vel, nesten planløs. Det var jo United-kamp! Ingen kampdag uten den tradisjonelle United-sikh’en på TV!)

Søndagen var derimot alt ved det vanlige. Opp og hoppe, ut og løpe. Vi hadde en kjempekoselig og veldig hektisk søndag. Som vanlig begynte den før daggry, The terrible two har på ingen måte sansen for å dra seg om morgenen. Jeg kjente litt på det at jeg strakk strikken noe langt med fotballkampen min på kveldstid, med tanke på at uka som kommer heller ikke blir at det rolige slaget. Men, det er siste sjanse til å få sett det nye stadion, og billettene var kjøpt. Etter korøvelse, messe og hyggelig middag hos min stemor bar det på med ull-undertøyet og fram med sitteunderlaget. Ballerinaen og jeg koste oss på den nye arenaen med god stemning og fullt trøkk (og kalde tær, men det var vi ikke alene om! Dama på plassen foran meg skalv allerede før kampstart, det var intet mindre enn dypt imponerende at hun holdt ut til siste slutt).

Ser dere? Det er folk her! Det var det på Ullevål også, men jammen er det morsommere med 12 000 mennesker på en arena dimensjonert for 17 000, enn på en arena dimensjonert for nesten 30!

Nå, tenkte jeg, da jentungen og jeg fryse-hoppet på islaget langs Østre gravlund på vei hjem, nå skal det bli godt å ta seg en varm dusj og hoppe i seng. I morgen er det Little Steven-konsert, og det er mandag. Ukas mest slitsomme dag. Vel hjemme har ungene fått sitt, de små sover og Ballerinaen og gutta boys kikker på lekser og forbereder uka, alt er bra, alt er vel. Gubben sitter og jobber med et dokument og er uansett utilsnakkelig. Nå må mor være smart og komme seg i seng før ti. Så kanskje vi har sjans til å overleve morgendagen. Dessuten er det smart å tine kroppen raskt opp etter et novemberbesøk på utendørs fotballkamp, bassiluskene fyker jo fritt rundt i Oslolufta om vinteren og forkjølelsen er aldri langt unna. Marsj i seng!

… tenkte jeg, før eldstebarnet plutselig står i stua med en nesten ferdig innlevering til akademisk skriving, og bare trenger vurderingshjelp nåååå!

Altså, min datter er, om jeg tør si det selv, ganske glup. Hun er også i besittelse av misunnelsesverdige mengder selvdisiplin, og oppgaven hennes (om den belgiske kolonialiseringens innvirkning på folkemordet i Rwanda i 1994, no less) er flikket på og pusset på i lange tider, fotnoter og milelange kildelister er på plass, det er ikke et komma som ikke er gjennomtenkt. Det vet jeg, for jeg har lest utkast som er bedre enn det jeg noen gang leverte som ferdig produkt på samme alder.

Dessuten bør jeg legge meg. Jeg BØR legge meg. Oppgaven er knall, klokka er ti, det er nattinatt og beddy-byes. Småungene er fullstendig nådeløse på morgenkvisten, slik jobben min og Little Steven vil være senere på mandagen. Før man skal opp og ut og henge i stroppen, er det en fordel å være noenlunde uthvilt.

Tidsklemme er et kjent og delvis utskjelt begrep. De fleste av oss kjenner på den fra tid til annen, på den ene eller andre måten. For mange gjøremål, for liten tid, for mye stress. Men de siste årene har jeg hatt gleden av å oppleve den helt særegne formen for tidsklemme som oppstår med både små og store barn i huset samtidig. Klassiker’n er jo å sitte våken og vente på en tenåring på vei hjem fra fest, samtidig som du konstaterer at det bare er tre-fire timer til småbarna står opp.

Og det er lett å tenke at de små er små, og de store får klare seg selv.

Bortsett fra at det ikke er sånn det funker. Ikke i det hele tatt. Når ungene vokser til, prøver sine egne vinger, lager sine egne liv der du ikke har tilgang og gradvis forsvinner ut av rekkevidde, blir du rett og slett lykkelig hver gang du er ønsket. Jo mer selvstendige de blir, jo mindre nødvendig er du, hele rollen som mamma går på å fase deg selv ut til du til slutt er… overflødig.

For femten år siden var du selve livet til disse ungene. Nå er du bare en gammel, sliten dame med stygg hårsveis og dårlig humor, som de tolererer og kanskje til og med liker, men ikke egentlig trenger lenger.

Jeg elsker rusleturene med Turbo og Bison, entusiasmen deres og de gode klemmene, jeg koser meg med de artige skoleungene mine og alt det herlige maset deres. Men når de store ungene kommer og signaliserer at de ønsker hjelp, eller bistand, eller bare vil stå på kjøkkenet sent på kvelden og prate om alt og ingenting, da slipper jeg det jeg har i henda, altså. Det er sjeldent, og veldig dyrebart.

Klokka blir halv elleve. Elleve. Kvart over elleve. Vi sitter med hver vår pc, vi diskuterer formuleringer og referanser, blir enige om hva som er strengt nødvendig å ha med og hva som kan strykes for å holde seg innenfor antallet ord. Et verdiladet ord her byttes ut med et mer nøytralt, en gjentakelse der blir strøket og omformulert. Jeg snakker. Hun lytter (hun lytter!). Om jeg ikke akkurat er en racer på akademisk skriving, har jeg noe å komme med når det gjelder teksten hennes, jeg kan bidra. Og når nervøsiteten bobler kommer jeg med klossete, velmente ord, ord som i seg selv ikke gjør store forskjellen, men det er vel kanskje noe av den eneste mamma-magien jeg fremdeles besitter et snev av. Det kommer til å gå bra, sier jeg, selv om både hun og jeg vet at det faktisk er umulig å forutsi. Ungen stemte ved forrige stortingsvalg og er voksen nok til å kjøre bil og ta opp lån, men kjøper- i alle fall tilsynelatende- mammas klønete forsøk på å oppmuntre.

Kvart på tolv er jeg endelig i seng, fullt klar over at jeg kommer til å banne og sverte når vekkerklokka ringer.

Men jeg ville ikke unnvært denne tidsklemma for alt i verden.

Ode til OD <3

Publisert av

Beklager tittelen. Den var så fristende at jeg ikke klarte å motstå det dustete ordspillet. Det blir selvfølgelig ingen ode, og det skal nok alle være glade for.

Men. Vet du hva pengene til årets OD går til? Ikke det?

De færreste gjør vel egentlig det, hvis man a) ikke er skoleelev på ungdomstrinnet eller på videregående skole  b) ikke er tidligere OD-engasjert selv og derfor følger litt ekstra med, eller c) får kortversjonen servert sammen med kanelbollen man kjøper utenfor togstasjonen om morgenen.

(her stiger Gamlemor opp på margarinkassen: Alle burde kjøpe en bolle på OD-dagen! Selv om man ikke har lyst på bolle en gang! 90% av ungdommene som selger bolle gjør det som siste utvei, det er ikke lett å tjene 300 kroner per pers på bollesalg, og det går til en god sak! Ta nå og spis den bolla, eller mat duene på vei til jobb! Sånn, det var dagens proklamasjon, ned fra margarinkassen og på med smilet igjen 😉 )

Se, unger! Foran verdens mest rotete kjøkkenbenk, tydelig preget av den siste ukas dødelige kombinasjon av travelhet og slitenhet, har mamma en o-ver-raskelse til dere!  Heldiggrisene! 🙂 🙂 🙂

 

Men selv om du ikke vet hva pengene til OD-dagen går til, tror jeg likevel dagen er såpass sterkt forankret i alle eks-elevers sjel at du veit at det går til noe bra. Til et prosjekt et eller annet sted i verden som antagelig behøver det. OD står for solidaritet og fordeling av goder, når jeg tenker etter står det til og med som et konkret eksempel på å «hjelpe dem der de er», så bolla burde være spiselig for de fleste politiske retninger og verdisett (de eneste som meg bekjent har protestert på et OD-opplegg, var pinlig nok mine barns skole for noen år siden- representert ved en veldig liten men tilsvarende høylytt fraksjon i styret. Min eldste datter erklærte saken for «beyond pinlig», og jeg er hjertens enig).

Overraskelsen var lister som dette. Detaljnivået reguleres etter alder på barna. Noen trenger bare noen stikkord, andre må ha litt hjelp til planlegging og tidsbruk og ganske konkrete beskjeder. Jeg var «snill» og lot dem slippe badene, og delte ut følgende ansvarsområder: stue (rydding, støvuging, vask, støvtørking), kjøkken (rydde, vaske gulv, vaske fronter og stoler) og gang/trapp/gang (rydding, støvsuging, delvis vasking, samt noen ekstraoppgaver og- hurra!- lekser). I Joke Fantasy Land skulle selvsagt hele huset vært et harmonisk, sømløst samarbeidsprosjekt, men jeg vet bedre!

Uansett, OD-dagen er bra på så mange måter.

Og de oppmerksomme vil allerede ha lagt merke til at det mangler et punkt d) over hvem som burde vite hva prosjektet er, og det er naturligvis OD-barnas foreldre. Vi burde absolutt vite hva det er barna våre holder på med, ikke minst for å oppmuntre til diskusjoner og refleksjoner i den forbindelse. Når vi har gjort det, skaffer vi barna våre et skikkelig dagsverk, så de både får følelsen av å gjøre noe ordentlig, og vi slipper å betale OD-pengene (i mitt tilfelle: ganger tre) av egen lomme.

På begge punkter feilet jeg sørgelig i år. Nå ble jeg riktignok hasteinnkalt av min sønn til faglærerkonferanse på skolen hans i forrige uke, og kunne ikke unngå å legge merke til alle plakatene med «Vi er alle oljebarn», så på den måten fikk jeg med meg at årets OD-prosjekt går til oljerydding i Nigeria. Men å skaffe ungene jobb gikk dårlig, gitt. I fjor hadde vi flaks, siden jobben min fikk levert en stappfull gymbag full av returpost på døra måneden før, så gutta mine satt og punchet adresser inn i registeret vårt hele dagen. I år dalte ingen tilsvarende gyllen mulighet ned fra oven, og jeg har ærlig talt ikke hatt tid til å tenke så mye på det. Barna burde skaffe selv, sa du? Jepp, i en ideell verden. Men det er ikke lett å skaffe en jobb for bare én dag (særlig ikke når noen tusen elever ønsker det samme). Jeg sparer den moraliserende pekefingeren til arbeidsuka, da forventer jeg litt innsats fra hovedpersonene selv, og konstaterer at jeg har tre arbeidsløse ungdommer i huset.

MEN! Det er da OD-dagen virkelig kommer til sin rett. For hva er det mor og far alltid, alltid, ALLTID trenger? Husvask, selvfølgelig! Og selv for de som måtte være i den posisjon at huset som regel er rent og ryddig, er det som regel et eller annet rydde-/ordne-/fikseprosjekt, innendørs eller utendørs, som ligger på vent og kan tas i bruk så de blir sysselsatt denne dagen.

Det er jo så jeg får tårer i øya!

Og det er virkelig ingenting som er så fint som å komme hjem fra jobb til et nyshinet, nystriglet hus som den største selvfølge. Glem all masing og sure miner som kan melde seg når man ber tenåringer om å yte noe ekstra. Det er OD-dag, alle vet at man skal jobbe, alle er fornøyde med å gjøre en innsats.

Eller som i mitt tilfelle: ingenting er som å lene seg tilbake og spille dyrelotto med en syk treåring, mens de store barna skramler i vei med støvsugere og støvkluter, med den evig tilstedeværende rap-musikken til sekstenåringen i bakgrunnen, og vite at snart lukter det nyvasket her og jeg kan gå i gangen uten å kjenne sanden knase under føttene. Og tenk, i aller aller verste fall blir det ikke mer enn oktober 2018 før huset får en grundig vask igjen.

Nei, jeg har sagt det før og sier det igjen: jeg digger OD. Hurra for OD! Mer OD til folket!!