Splitt og elsk

Femåringen henger med leppa. Ingen å henge med. Ingen å leke med. Mamma og pappa bare vasker og vasker, tørker støv, bærer bord og stoler og mumler om bordplasseringer og duker. – Det er kjedelig her, mumler hun, etter å ha lekt med Vaianafigurene og tegnet kroken til Maui og sett på Lesekorpset på NRK Super.

Turbo savner Bison. Men Bison, han er hos mormor denne helgen. Hun hentet ham tidlig i barnehagen på fredag og han kommer ikke tilbake før søndag. Det er to hele dager det, for den éne, ensomme halvdelen av The Terrible Two. Dobbelt skuffelse: hun har mistet sin partner in crime, og på toppen av det hele fikk han dra før henne til mormor. Uhørt!

Bildebevis fra Kongens utsikt. Fotokred- og kred for å ha klart å dra ham opp bakkene, ikke minst-: min mor 😉

… Uhørt, og som sagt ensomt. Bittelillebror er søt, men det går liksom ikke an å leke med ham på samme måte. Storesøster på ti er også borte, kjempestoresøster vasker hybelen sin. Hun surrer rundt i stua litt, før hun tusler ut foran huset der fjortisen er i ferd med å feie bort rusk og rask fra inngangspartiet. Det er bedre enn ikkeno’, tenker Turbo, og blir med på ryddingen.

Vi har sjelden «barnevakt» nå. Jeg hadde det ofte da de eldste var små, enten for å jobbe om kvelden eller bare for å sove eller ha fri. Da dro de som regel sammen- først de to eldste, senere de to eldste og lillebror. Men så har det gradvis fislet ut. Grunnene til det er nok mange, en av de mindre hyggelige er nok at Gubben og jeg har blitt latere med åra og trives utmerket godt i sofaen fredagskveld etter fredagskveld (etter fredagskveld, etter fredagskveld. Hæsjtægg Innmarikjedeligefolk). Dessuten, om de minste skulle være bortreist, er huset aldri tomt likevel. Det dukker alltid opp en tenåring fra en eller annen krok 😉

Men det som har kommet mer i forgrunnen, kanskje etterhvert som ungene ble flere og timeplanen strammere, er barnas behov for å få være alene med noen. Med oss, først og fremst (hvorfor gidder tenåringsforeldre å kjøre så mye, når «barna» utmerket godt er i stand til å gå selv? Fordi du får ha dem alene i bilen, såklart! Hvorfor løper jeg som en gal for å rekke aktiviteter vi ikke har tid til? Fordi det er verdifull mor og enellerannen-tid), men også med besteforeldre, tanter og onkler, for eksempel. Særlig når søskenbåndet er veldig tett og rollene tydelig definert, er det godt å få en pause fra det vanlige mønsteret og få være i fokus fullt og helt. Den som alltid tar ansvar slipper å ta det, den som alltid blir bestemt over kan få ta styringa, de som hakker på hverandre må rett og slett… la være, en stakket stund, når de ikke er i nærheten av hverandre. Det trenger ikke være så mye- en kinotur med bestemor eller overnatting hos tante. Eller det kan være en hyttetur med stebestefar, gutta på tur liksom, med fiskestang og hammer. Mormor er jo også kjent for å ta med seg de som måtte trenge det på intensive avslapning-og-skolearbeidturer til Blefjell, sommer som vinter. En ekstrabonus er jo også at de som blir igjen hjemme får mer rom og fokus, de også.

 — MIN mamma!, sa femåringen, og gjorde seg uvanlig liten i sofakroken i kveld, da minstemann hadde lagt seg og lillebror var hos mormor. Og av og til er det godt å bare være Turbo sin mamma, eller noen andre sin mamma, i noen minutter av gangen.

Eksempel på totalt unødvendig kjøring: 17-åring på vei til jobben sin midt på blanke formiddagen. Men så får jeg kloa i ham i fem minutter, da, og kan kjøre på med irriterende mammaprat uten at han har sjans til å unnslippe 😀

Dette er ikke splitt og hersk. Det er splitt og elsk. For Turbo er det uvant å være her uten liksomtvillingen sin, men du verden så godt hun har av det. For ikke å snakke om så godt han har av det, han som kun i kraft av sin posisjon som «pseudotvilling-lillebror» ofte havner i storesøsters skygge og blir begrenset av hennes velmente assistanse og hjelp.

Vi har hatt en effektiv husarbeidsdag med alle mann i arbeid, bare avbrutt av en koselig lunsj i kolonihagen hos min stemor. Gjennom dagen rant bildene inn fra min mor på mms: En gutt som sitter og spiller Biler-Lotto, helt uten innblanding fra de store. En trøtt gutt etter tur i svømmehallen, der han kunne gjøre akkurat det han ville. Og rosinen i pølsa: Lillebror på Kongens Utsikt, dit alle trodde han var for liten til å gå, men så klarte han det likevel (hvor mye bilkjøring som er innblandet vites ikke, og spiller heller ingen rolle. Ikke for ham, i alle fall).

Neste gang det passer er det Turbo som får dra på tur, og Bison blir hjemme. Rett skal være rett. Men jeg er takknemlig for at vi har familie som tar med seg en og en, eller to og to, eller tre og tre, og splitter opp den herlige gjengen som i en travel hverdag har lett for å bli redusert til «ungene»- til tross for at de er så forskjellige som de kan få blitt. De er ikke «ungene», de er seg selv fullt og helt, og selv om det er viktig å bygge opp og verne om flokkfølelsen i den evige sentrifuge-tilværelsen er det også viktig å få rom til å være akkurat seg selv. I fred og ro.

To jenter spiser is på fredagskvelden. Lillebror- og foreldrefri sone!

Når det er sagt, gleder jeg meg fryktelig til å sette meg i bilen og hente treåringen (og kakene, og stolene, og muligens noe mer konfirmasjonsstæsj) i morgen. Natta er rett og slett ikke den samme uten en liten kar som kommer tuslende inn i senga og setter kneet i brystkassa di!

***********

PS. Hvordan vi ligger an? OK, for å være diplomatisk: det gjenstår en del. Men ståa er langt, LANGT bedre enn i går, og vi kommer i mål. Det blir mye jobb i morgen også, men på mandag tror jeg vi kan senke skuldrene og få en fin dag. Og på tirsdag kan vi si som vi alltid gjør: «Nei, se så fint det er her nå, sånn må vi prøve å holde det». Hahaha!

Opp-ned-jula

Det var den jula ting gikk litt sånn på halv tolv.

Ikke i den forstand at ting ikke ble gjort. Men de ble gjort hulter til bulter, opp ned og i stikk motsatt rekkefølge av hva det skal.

Så gjør vi så når vi baker til jul i juleferien…

Vi skriver 3. juledag, og NÅ er huset rent til jul. I går bakte jeg og de store jentene berlinerkranser. I forgårs så vi på Love Actually. Samme dag- første juledag- fikk far ånden over seg og dro ut alt fra de høyeste kjøkkenskapene og begynte å kaste og sortere. Etter å ha bodd i dette huset siden 2009 har jeg nå innsett at esker med Corn Flakes og Havrefras slett ikke trenger å stå ute på kjøkkenbenken, fordi det faktisk er plass i skapet over mikrobølgeovnen, så lenge det ikke er fullt av gamle papptallerkener og bursdagshatter og en karaffel vi aldri bruker og en termos uten lokk og en kaketine uten bunn og alt slags annet ræl. Vi har hatt plass hele tiden. Hvem skulle ha trodd dét?!

I morgen har vi ingen planer. Skal se jeg tar vinduene, nå som resten av huset er så rent.

… og vi skal bygge tårn…

… og male silketørkle.

Ja, og feire en bursdag, da!

Så ja. Alt dette skal jo normalt sett gjøres før jul. Men sannheten er at i år hadde vi ikke tid til å gjøre juleting før vi faktisk fikk juleferie. Den gode nyheten er at det er like koselig å bake julekaker i romjula, og Love Actually er like genial 2. juledag (kommentar fra eldstesønnen: «Dette må være den best regisserte filmen i historien. Det er ikke én eneste scene som er et dødpunkt!» og han har rett. Det er vel derfor vi og halve resten av Norge gidder å se den igjen og igjen, selv om alle kan alle replikkene utenat).

Julaften var fin. Svoren var som alltid sprø, Gubben er til å stole på der. Det grelle juleserviset mitt med Disneyfigurer (det er så kitsch at det er morsomt, men det ble kjøpt med tanke på at vi totalt sett vil feire jul med hjemmeboende barn 35-40 ÅR og da var Disney det opplagte valget. Jeg står for det!) var på bordet, og alle var i finstasen (unntatt yngstemann, men han hadde i det minste på seg truse. Noe som er anstrengende nok for en liten kar som synes det er aller best å springe naken rundt). Gaveutdelingen forløp i relativt rolige former. Gavehaugen var stor, men ikke for stor, det var ikke slik at de mistet oversikten. Alle fikk flotte gaver, men ble også glade for boxere (med og uten minions og dinosaurer eller fancy logo) og bøker. Det var godt å se at de ble oppriktig takknemlige og rørt, alle som en (igjen med et unntak for minstemann, men han viser sin glede på andre måter, som for eksempel ved flittig bruk dagen derpå).

Den eneste lille negative hendelsen på julaften var at jeg spiste altfor mye ribbe og fruktsalat, noe jeg fikk svi for da jeg skulle synge i midnattsmessen etterpå. Det er en fordel å ha plass til å puste når du skal synge 😉

Første dag var vi på gravrunde, i dag hadde vi julebesøk av min venninne og hennes mann, og andre dag tok Gubben med seg de tre yngste på Leos Lekeland mens jeg igjen hadde sangtjeneste (og endte opp i en eksklusiv kvartett på toppen av hylla, skrekk og gru). Et klokt valg, tatt i betraktning av at det regnet og bakken var dekket av 6-7 centimeter klissete slaps.

Kliss klass på vei til 2. dagsmesse 🙁 Både sko og jakke ble gjennomvåte.

Noen kamper er så spennende at det faktisk ikke går an å sitte. Boxing Day!

Ellers… litt fotball. Litt daffing. Noen runder brettspill av ymse slag. Julebad til alle døgnets tider, med boblesnømenn kjøpt på Lush eller juleduft-skumbad fra Body Shop. En og annen ettermiddagslur- eller formiddagslur. Og som sagt- aktiviteter vi skulle ha gjort for lenge siden, men nå kan ta oss tid til med lave skuldre. Uten stress. Uten tanke på hva vi skal rekke. Tid til å bare henge sammen, alle sammen, uten at noen mangler eller står på spranget et annet sted (eldstejenta har jobbet hver dag, men vaktene er heldigvis korte, det er mye igjen av dagen når hun er ferdig). Store gutter som ser på actionfilm i sofaen. Nybadede småttiser i splitter nye pysjamaser, som vil leke bare litt til med de nye klossene sine før sengetid.

Denne jula ble litt opp ned, men jeg har gått gjennom den med en dyp følelse av takknemlighet. Det er ingen selvfølge, og jeg tar det ikke for gitt. Og etter den høsten vi har hatt, var dette akkurat det vi trengte.

Oh my love we’ve had our share of tears
Oh my friend we’ve had our hopes and fears
Oh my friends it’s been a long hard year
But now it’s Christmas
Yes its Christmas
Thank God it’s Christmas

 

… og det er akkurat sånn det er i år. På halv tolv er helt greit. Men guri, så etterlengtet det var!

 

Utsikt til kaffekopp og Olaug Nilssen fra sofakroken… i akkurat fire minutter ,før noen ropte «Mamma jeg er feeeerdig!». Men det er en start!

Ordknapp onsdag

 

Min datter og «sussebassen»

… og der var vi i mål.

Ikke bokstavelig talt, selv om det faktisk ser sånn ut med den lekre nettingen bak som med all mulig tydelighet viser at vi er i en- ta-daaa!- gymsal. Men dette fantastiske blinkskuddet av min vakre datter får bli det siste i rekken av førjulstidens konsertbildeserie.

I tur og orden har vi tatt dem, én etter én. Suzukikonserten. NOSUS-konserten. Ensemblebonanza. Kulturskolens obo- og pianokonsert i Lilleborg. Huskonsertene med blokkfløytistene, og den store juleavslutningen- avbildet over. Ørten danseavslutninger og ballerinaens forestilling. Den mislykkede konserten i Bøler kirke. Julegrantenning med speider’n og julemarked meg her og der. Lucia og Høststormen og julesangaften og ungdomskorets store julekonsert.

Det har gått bra, og selv uten beroligende midler har jeg stort sett hatt følelsene under kontroll (skjønt det var faretruende nære på et par ganger! Særlig på Lucia og da ungdomskoret smalt til med «Himlen i min famn», firstemt og med såre, nyklekkede gutte-tenorer og -basser. Det er noe med råheten i de helt ferske herrestemmene som kombinert med sentimentale sanger tar rent knekken på oss gamle kjerringer). Pianokonserten til Fotballhuet, som skulle ha vært i dag, utgikk dessverre på grunn av sykdom. Synd, for vi hadde gledet oss til et lenge etterlengtet gjenhør, men han har lovet å ha privatkonsert på julaften. Og det kommer nye konsertmuligheter til våren 😉

Jeg har bakt og klappet, klappet og bakt, dirigert mann og barn inn og ut av biler og øvingslokaler, tørket en liten diskret tåre dann og vann, prøvd å filme uten å forstyrre de på raden bak, nesten sprukket av stolthet, og smilt skjeve smil når ting går litt på tverke. Kanskje bannet en smule når seksten porsjoner varmmat skal leveres grytidlig på lørdag i forkant av ørten andre avtaler, men ikke så ofte.

Og dett var dett. Nå er vi ferdige. Dette bildet får bli det siste, det er en av utrolig mange bass-blokkfløyter hvis noen lurte på det, og tror dere ikke jenta hadde den foran fjeset gjennom absolutt hele opptredenen. Det var bildet sitt, det, men i all sin mislykkethet må jeg jo bare smile. Sånn er det også av og til. Og det var en artig konsert, gymsal til tross, og selv om den var klemt mellom jobben og den ekstra lange korøvelsen før Lessons and Carols. Dessuten er jeg priviligert som har ungdom som fremdeles holder konserter, for det er jo slett ingen selvfølge!

Nå gjenstår bare siste skoledag. Fire sekker er pakket med julebrus og godteri. De har halv dag alle sammen, og så er det slutt. Jeg jobber i morgen og halve fredag- og takk og lov for det, hilsen innboksen min- men nå kan vi uansett slippe pusten tungt ut og konstatere at vi overlevde i år også. Og hadde masse moro på veien.

Ferie, snart ferie <3