Mislykket/vellykket

Småbarn, ass.

Det er ingenting og ingen som er så nydelige, så troskyldige, så hjertevarmende, så sårbare, så trassige, så morsomme eller så entusiastiske som småbarn.

Det er heller ingen som er så fordømt uforutsigbare! 😀 Og akkurat dét burde jeg kanskje fått med meg, etter å ha levd i hus med dem siden slutten av nittitallet. Ervervet visdom fra alle disse årene: «Du skal være svært, svært forsiktig med å tro at du har skjønt det» . Det er nemlig godt mulig-  faktisk ganske sannsynlig- at du bare hadde flaks en gang eller to.

Som for eksempel i går. I går var en dag tatt rett ut av «The nightmare before Christmas», jeg har ikke hatt så høy puls på lenge, men det er en historie for en annen dag (torsdagstankene kanskje), og da klokka dro seg mot tre hadde vi bare to punkter igjen på programmet: en teaterforestilling på kvelden som det begynte å spøke alvorlig for rent energimessig, og niåringens tverrfløytekonsert på ettermiddagen. Hun og hennes fløytevenninne skulle spille to duetter, Santa Lucia og Nå tennes tusen julelys, og så skulle de være støttespillere for et par numre for nybegynnerne (tenk det! Lillejenta mi har blitt støttespiller! Hvis tida ikke roer seg litt nå er det jammen ikke lenge til jeg går av med pensjon)

Tatt i betraktning av at dagen hadde vært mindre god, bestemte vi oss for å la trøtte tenåringer og trassige fireåringer være igjen, ta med oss Bison, og dra. Bare vi tre.

Og her er saken: Bison har vært bannlyst fra alle konsertlokaler og dansescener siden han begynte å krabbe utpå vårparten i 2015. Det har vært helt, fullstendig poengtløst å ha med seg Bison med mindre det har vært Internasjonal Krise og vi MÅ gjøre det. Vi deler oss heller, så en av oss blir hjemme og den andre får gå på konsert. Det eneste stedet han har hatt adgang, har vært på fotballbanen (der det er ok å løpe rundt) og på blokkfløytistenes juleavslutning, rett og slett fordi sistnevnte er et kaos uten like uansett. Men ellers har jeg unngått det som pesten. Det er ikke hyggelig for noen om han er med, aller minst for ham.

Dette defineres som suksess, når han har sittet stille på fanget en halvtime først. På akkurat denne konserten var det ikke vi som måtte dra med oss sure småbarn ut av døra (det var noen andre. Det er alltid noen. Og de har min sympati!)

Men, på Suzukikonsertene fikk han prøve seg, fordi konsertene er så korte, det er lite publikum, og vi er på kulturskolen der det bare er å stikke lydløst ut i gangen hvis han kjeder seg. Og sist gang, forrige lørdag, var han gull! Han satt på fanget nesten hele tiden, og mot slutten satte han seg rolig ned på gulvet og fiklet med mobilen. Han holdt hele tiden og jeg tenkte Jess, NÅ er vi over den verste kneika, nå kan han være med igjen (i tilfelle noen skulle mene at jeg bedriver personlig utlevering av Bison her, kan jeg med hånden på hjertet si at beskrivelsene over passer omtrent 98% av verdens to-treåringer. Dette er ikke et svakt karaktertrekk hos min sønn, det er bare sånn de er. Det finnes sikkert unntak, men for de langt fleste småbarn på den alderen er å sitte stille på kommando fryktelig vanskelig)

Som sagt, så gjort. Vi hiver Bison og Dinglis i bilen og drar. Ved ankomst Bøler kirke var det smekkfullt av biler, og jeg burde allerede da skjønt at dette var en litt større greie enn de små kulturskolekonsertene. Men stupid is as stupid does, så jeg hypser med meg en småtrøtt liten tass mens Gubben parkerer lenger vekk, og ankommer akkurat tidsnok til at Bison rekker å se storesøster langt der borte og gå berserk av (hoppende, jublende, overtrøtt) glede.

Ballerinaen & venninne spiller som nummer 3 og 4. Jeg får akkurat med meg halve Sta. Lucia, før jeg må hanke inn Bison som nå klatrer langs vinduene og lager høye smell hver gang han faller ned på aluminiumslistene under, og som generelt har hatt brytekamp med meg eller prøvd å leke sisten siden konsertstart. Veldig festlig, særlig når åpningsnummeret er av den litt kunstneriske sorten med flinke ungdommer i samspill. Nå tennes tusen julelys hørte jeg fra andre siden av døra, og akkurat der og da var humøret av den ganske mørke sorten. Jeg hadde så lyst til å se henne spille, hun hadde gledet seg så forferdelig og var så spent. Og for henne betyr det selvfølgelig noe at mamma eller pappa sitter i salen. Så ble det sånn her. Bare fordi den optimistiske mora hennes hadde trodd at forrige konsert markerte et slags vendepunkt, når det antagelig bare var et veldig godt tidspunkt på en veldig god dag, med en setting som gjorde det enkelt for guttungen å holde seg i ro. Flaks og uflaks, ikke noen «ny tidsalder». Dumme, dumme mamma.

Etterhvert kom Gubben småløpende, og da var Bison blitt så gira at han bare ville ut. Vi ble enige om at jeg skulle vente ute med minstemann, mens mannen min snek seg inn for å få med seg resten.

Som sagt, så gjort. Først ut i bakgården, der jeg ba guttungen «pelle seg opp på den forbaska steinen» (inne i hodet. Ut av munnen kom antagelig noe sånt som et uinteressert «Gå og lek, da!», for litt selvsensur besitter jeg selv når jeg er sur og oppgitt).

Etter et kvarters tid gikk han lei av å leke Blåfjell på steinen, og vi bestemte oss for å gå en tur. Vi fant en gangvei bak kirken, og gikk opp langs husene. Treåringen klatret opp på den store gressvollen som reiste seg på høyresiden av gangveien, og bak der fant vi… t-banen! Noe så spennende!

Det var ettermiddag og skumring, høyblokkene var dekket av julelys, Bison hoppet rundt på de islagte små sølepyttene og nynnet, og mens jeg trakk inn den kjølige desemberlufta tenkte jeg plutselig at… det ikke var så ille likevel. Det var noe dritt med den konserten og jeg skulle gjerne ha vært der. Men selv om det ble mislykket fikk vi oss noe annet i stedet. En liten ettermiddagstime sammen, Bison og jeg, på oppdagelsesferd i ukjent territorium. Fine bilder fikk vi også.

Her startet vi, i bakgården på Bøler kirke. Vi måtte- dessverre- gå forbi den på vei inn, noe som kanskje kan ha bidratt til den manglende tålmodigheten inne i salen. Det er naturligvis kul umulig for en gutt på tre år å glemme dette synet!

 

Wow! T-banespor! Det er jo umulig å ikke bli smittet av en slik entusiasme. Så satt vi der, da, på den frosne bakken, og ventet på at t-banene skulle kjøre forbi. Heldigvis var det tidlig nok til at de har to-ganger-i-kvarteret-ruter.

 

 

… og tenke seg til, oppe på Narvesenkiosken på Bøler t-banestasjon, der bor Don Quixote. Så vet man det!

Noen ganger blir det ikke som planlagt. Dessverre. Det er dumt når det skjer, men det blir ikke bedre av å velte seg i irritasjon. Selv om jeg fremdeles har lyst til å sparke meg bak for å gå glipp av niåringens store happening, så vet jeg at jeg har flere til gode. Og hun var fornøyd hun, etter konserten, og pappa var stolt far.

Slitne og fornøyde- Bison inkludert- vendte vi nesa hjemover og jeg kunne konstatere at dette hadde vært en ganske vellykket ettermiddag, til mislykket å være 😉

RRRITSJ!

Rrrritsj!

?

Lyden av en Supermamma-kappe som spjærer, vel 😉

Eller, spjærer er vel å ta hardt i. Det er ikke som om Supermammakappen henger i skittengrå laser nedover ryggen, akkurat. Men den har definitivt fått en ny rift, og det er ikke den første. Fra før er den lappet og sydd sammen på ørten forskjellige steder, slik det sømmer seg en kappe som har sittet på dag etter dag (og natt etter natt), i sol og regn, mildvær og storm, siden 1999.

Dette er det jeg kan. Og antagelig burde holde meg til i fremtiden også.

Eventuelt dette. Men det er jo ikke noe å selge på kafé, det er jo «sitte ned med tallerken og kakegaffel»-varianten. Legg merke til den lille musa nederst til venstre…

Det hele startet mens jeg var på jobb, og satt dypt konsentrert om en egenskapskode i datasystemet som ikke gav mening. Da ringer telefonen, det er Gubben som forteller at hans søster som kommer med fly til Oslo på lørdag blir forsinket og ikke kan rekke oboistens konsert klokka fire.

Helle: – Men konserten klokka halv åtte, da?

Gubben: – Tenkte først på det, men hun lander neppe før på søndag. Store forsinkelser i Chicago eller noe. Da dropper jeg også konserten, rett og slett.

H: – Enig i det. Og det blir litt stress hvis du skal på konserten klokka fire, ferdig seks, og så må du skynde deg hjem mens vi som skal på Les Miserables gjør oss klare og bytter i døra.

G: –  Sukk. Dere skulle ut ja, sånn var det. Men ellers skjer det ikke noe mer i helgen, bortsett fra dansingen til jentene på lørdag og konserten på søndag?

H: – Eh… jo. Det er julemarked til helgen, husker du? Vi skal levere 16 porsjoner stekt ris og en kake av noe slag i morgen tidlig før dansingen. Husker ikke hva jeg svarte på svarslippen, jeg, men jeg skal sjekke det.

*sjekker mail, finner til slutt riktig, utfylt skjema i mappen for sendte elementer*

H: – Shit, skoleboller! Hva i all verden var det jeg tenkte med?`Vi skal levere ferske, gode skoleboller mellom klokka åtte og ni lørdag morgen, sammen med den stekte risen.

G: – Ti poeng til deg, mor. Hva skjedde med den vanlige sjokoladekaka med morsomt strø?

H: – Nei, jeg følte vel at jeg har levert den til julemarkedet før, liksom. 12 ganger, for å være eksakt. Denne gangen ville jeg være litt… kreativ. Dessuten klarte jeg å motstå fristelsen til å skrive oss opp som klassebordvakter, så de måtte jeg uppe den kreative innsatsen litt.

G (syrlig): – Kreativ, du. Kjennetegnet på slitne småbarnsmødre som står opp klokka fem lørdag morgen for å tvangsbake.

H: – Point taken, jeg var dum og overoptimistisk i september og jeg skal aldri melde meg frivillig til å lage skoleboller igjen. Lover. Men uansett, det er dette skal vi i helgen.

G (lettere innsmigrende): – Du…?

H: – Ja?

G: – Tre for trettifem på Meny. Jeg bare nevner det.

H: – Hæ? Er du seriøs? Skal vi levere kjøpeboller til skolens tradisjonsrike julemarked? Er du helt på bærtur, eller? Jeg tror faktisk ikke det går an. At det er lov, altså.

G: – Jeg er 100% seriøs, og tenk, da. For litt over hundrelappen leverer vi 12 boller.

H: – 12 kjøpeboller, ja. Det er ikke det samme. Tørre, harde kjøpebol…

G: – Ferske, gode, store kjøpeboller. Du vet like godt som jeg at Meny har ferske boller, som er gode, hver eneste dag. Masse kokos og masse eggekrem. Vi kjører rett til Meny fra Lørdagsskolen og rasker med oss 12 rykende ferske skoleboller før vi drar på balletten, og svinger innom skolen med bollene og risen. Det er faktisk ingen dårlig deal for julemarkedkomitéen.

H (*piper stakkarslig og snapper etter luft*): – Kjøpeboller. OK, ok, ok.

G: – Da er det bestemt, da.

H: – Det er vel det. Ha det, kjæresten.

G: – Ha det. Chin up!

***************************************************

Jeg har aldri vært den superkreative, som disker opp med Wilton-style kreasjoner til juleavslutninger, lager fruktpinnsvin til barnehagefesten, eller kommer med pepperkakehus i cellofan til utlodning. Og jeg er stum av beundring for de som klarer å gjøre noe ekstra ut av slike oppgaver, til glede for små og store, og til trøst for oss med de kjedelige sjokoladekakene. Ære være dem!

Men gjennom 17 år med kakelevering av ymse sort (og i stadig større volum!) har jeg alltid stilt med noe hjemmelaget, i hvert fall. Jeg har aldri skulket unna, alltid levert det jeg lovet, aldri kjørt noen kjappe løsninger. Før i år.

Men spektakulært og fancy blir det aldri… til tross for at jeg har to små hjelpere som alltid tvinger på meg sine tilbyr sine tjenester.

Umulig å bake i fred her i huset 😀 Her har mini-bakeren til og med kastet skjorta halvveis i sitronkladdekaka!

På den annen side, skal jeg først leve med å være litt sleip, er det riktig tidspunkt. Nå er det riktignok grunnleggende galt å unnskylde seg med at «det har vært så mye», men i år har det faktisk vært vanvittig mye. Det har vel vært nevnt tidligere at vi begynner å nå et slags metningspunkt hva gjelder dugnader, felles innsats og «alle skal», og når vi i løpet av de to siste månedene har stått orkestervakt, rigget Halloweenfest, stått på Oslo Maraton, rigget til Oslo Maraton, kjøpt Ullmax for 3000 kroner og nettopp betalt 3000 til for en pall med dopapir (som jeg må hente mellom 18 og 19 neste torsdag), har hatt i snitt et foreldremøte i uka (og det er ikke foreldremøtesesong en gang), og kommet med varer til julemarkedet og på toppen av det hele blitt bedt om å stille 14. desember med kaker og varmmat da også- så kjenner jeg at skammen over å levere gode kjøpeboller er til å leve med.

Rett og slett.

Så hvis noen, av en eller annen merkverdig årsak (for jeg legger jo ikke akkurat skjul på at vi ikke er Superparet med Drømmebarn som lever et stilfullt og velorganisert liv i en lekker interiørkatalog) skulle tro at jeg alltid har alt på stell: herved motbevist.

Supermamma leverer kjøpeboller. Alarm! 😉

Toppen av kreativitet- fremdeles best egnet til privat bruk!

Lappeteppeferie :)

Denne høstferien demret det for meg at her i huset «gjør vi ferie» på to klart definerte og helt ulike måter.

Du har Spania-ferien. Det er hellig familietid. Vi setter oss på flyet til Spania, kjører nordover fra Alicante, og er sammen, uforstyrret, i to-tre uker i strekk. Den eneste andre ferien som innehar noe av det samme elementet av rolig familietid, er juleferien. Kanskje halve påskeferien, hvis vi har flaks.

Sånn at du kan nyte stillheten på fjellet flere dager i strekk, kanskje (sånn ble det ikke denne høstferien)?

Og så har du… de andre feriene, som best kan beskrives som «lappeteppeferier». Litt av alt, noen hit og noen dit, og så bytter vi på halvveien. Det høres hektisk ut, og kanskje er det også det. Jeg skal heller ikke underslå at det hender jeg kaster lange blikk på alle facebookbildene fra nettopp for eksempel høstferien, der mor og far og barn poserer stolt på en eller annen topp med hver sin termos. «Herlig dag på fjellet», står det som billedtekst, det er en ny topp hver dag men alltid med de samme folka og jeg tenker- hvordan får de det til? Hvorfor klarer ikke vi?

Men det er jo ikke noe hokus pokus, egentlig. Barna er ikke så mange. Ofte er de heller ikke så store. I hvert fall ikke mange OG store. Har de sine egne aktiviteter, venner og planer i tillegg, går hytteuka på fjellet fort ad undas og du priser deg lykkelig over å i det hele tatt klare å sy sammen et opplegg som passer sånn ca for alle familiens medlemmer.

Litt fjell…

… litt musikk…

… litt lekser. Tegneoppgave i arkitektur her, fransk to etasjer under.

Denne høstferien har vi gjort følgende: Fjortisen reiste opp på hytta sammen med mormor forrige fredag (skolen hadde fri torsdag og fredag, noe som kom… litt overraskende på, hehe. Det ville selvsagt ikke vært overraskende hvis jeg hadde finlest årsplanen, men…). Eldstejenta hadde innflytningsfest på fredagskvelden, og så reiste hun opp med toget på lørdag sammen med Fotballhuet. Ballerinaen kunne ikke være med, siden hun hadde dansing på lørdag, og dessuten skulle hun på SFO de tre første dagene i høstferien.

På onsdag tok mannen min Ballerinaen og Turbo i bilen, og kjørte halvveis til hytta. Der ventet min mor med de store barna, og så byttet de. Småjentene fikk bli med mormor på hytta, de store kom hjem og Fotballhuet rakk akkurat å sove ut før juniorkampen på torsdag, og Eldstejenta fikk shinet hybelen og dratt til Gardermoen for å møte sin finske romkamerat fra England som har vært hos oss siste del av ferien. På fredag begynte Oborama, et opplegg på Voksenkollen for oboister og fagottister, noe som tok nesten samtlige timer i helgen for fjortisen. Men, jeg syntes det var for drøyt å betale overnatting på hotell, så løsningen ble å kjøpe dagpakker med alle måltider og ellers benytte oss av… tadaaa- bestemor! Min stemor tilbyr god mat og godt selskap, sengeplass og Netflix, og mer trenger ikke en gutt på hans alder for å ha det toppers. Grunnen til at han kræsjet hos henne og ikke var hjemme, var at Bison også skulle få seg en bitteliten fjelltur, så vi dro opp tidlig på lørdagen og ble over til søndag, sammen med vårt finske besøk men uten Fotballhuet som hadde planer med en kompis. Han fikk også sove over hos bestemor på lørdagen.

En utsikt Gubben har hatt noen ganger i løpet av høstferieuka…

Juniorkamp på Ekebergsletta. Kaldt var det, men det ble seier under en knallgul fullmåne. Høstfotball på sitt beste!

To jenter koker suppe. De kan holde på i timevis, når været er fint og de er utenfor hytta. Det ene prosjektet tar det andre og fantasien løper i alle retninger.

Hehe. Når jeg ramser det opp sånn høres det ut som et sant lite mareritt. Men tro det eller ei, det har vært en ferie som har inneholdt noe bra for alle. De tre store fikk kost seg med mormor i fred for masete småsøsken. Eldstejenta fikk avholdt fest og tatt vare på besøket sitt. Fotballhuet fikk både hytte og fotball og kompiser. Dessuten litt sjelden far & sønn-tid på fredagskvelden, da de så Blade Runner på kino klokka ti om kvelden! Oboisten fikk først alenetid med mormor, så tid med søsken og til sist alenetid med bestemor også- i tillegg til masse obospilling. Ballerinaen og Turbo fikk en tur sammen, bare de to, og koste seg på hytta med mormor. Og hva med Bison, stakkar? Det kan virke kjipt å la ham være igjen når storesøster drar, men tvert imot- jeg tror det bare er sunt. I tre dager fikk han være konge på haugen hjemme og i barnehagen, uten å bli overkjørt av en litt større og dermed litt smartere storesøster som stort sett har styringen. Dessuten var gjensynsgleden desto større på lørdagen, da også Bison fikk sin lille dose hytteferie. – Turboooo! -Bisoooooon! De løp mot hverandre og gav hverandre en laaang kos.

Og vips var det nok en suppekoker i sving!

The terrible two i samme stol foran Lappeteppevenner, en av Bisons favoritter for tiden. Passende program i Lappeteppeferien vår.

Å skape gode minner for mange barn er en todelt jobb- for det første må vi skape tid og rom for familiefølelsen. Den må ligge i bunn, hvis det i det hele tatt skal være noe poeng å være en familie.

Men like viktig er det å ikke bare la «ungene» være en enhet bestandig, men skape tid og rom for hver enkelt. La noen få ha tid sammen og styrke båndene på kryss og tvers- på bekostning av andre bånd. Men det kommer flere ferier!

Kanskje Prikki får være med da også? Det ser ut som kose-skaten til Turbo trives utmerket i naturen, i alle fall!