Året som bare fortsetter å gi

Ja hei, du, det er Berit fra SFO som ringer. Ikke få panikk, Turbo sitter her og det er ikke noe kjempealvorlig, men kanskje litt. De var ute og lekte nå nettopp, og selv om jeg har sagt gang på gang at de ikke skal slenge seg i det store klatrestativet slik som de større elevene gjør, så klarer de jo ikke motstå fristelsen vet du...

Jeg satt på Kaffebrenneriet da telefonen kom, slo ihjel noen venteminutter før jeg skulle hente Minsten i barnehagen og gå på turn som vi alltid gjør på fredag ettermiddag. Jeg hadde akkurat kostet på meg en kjempevond og supereffektiv runde brutal thai-massasje og kunne formelig kjenne det kostbare velværet renne ut av kroppen og stressnivået stige. Stemmen til Berit var både unnskyldende og bekymret mens hun forklarte meg at jentungen hadde falt ned og landet forkjært på venstrearmen. Ingen grunn til å beklage, jeg vet godt hvordan småskolebarn er. Vimsete og overmodige og med utferdstrang og maur i rumpa. Ulykker skjer fort i den alderen. Men Legevakt? Var det virkelig sååå ille?

Jeg har tilbragt noen timer på Oslo Legevakt, for å si det sånn, og ofte er skole og barnehage i overkant glade i å sende oss dit for sikkerhets skyld. For eksempel den gangen eldstejenta hadde slått leppa, vi ventet i tre timer på beskjeden om at dette såret ikke var rare greiene og lepper uansett ikke er noe de syr, og med en gang vi kom hjem var ikke leppa vondere enn at jentungen ville ha brødskive med kaviar. Eller alle de gangene en av de mer dramatisk anlagte ungene har slått seg på skoletur og har «kjempevondt i kneet, kan nesten ikke gå!!!» og det viser seg å være et, tja , blåmerke? Eller den komplett unødvendige turen først til Legevakta og deretter til Ullevål fordi en vimsete åtteåring *kanskje*hadde vært bortpå en brukt sprøyte i skogkanten på skoletur. Når jeg tenker meg om fikk jeg aldri svar på de blodprøvene, men siden han nå snart er 17 tar jeg det som et tegn på at de ikke fant noe skummelt 😀

Men jeg skjønner jo hvordan personalet tenker, bedre føre var enn etter snar. Tilfeldighetene ville det også slik at moren min var på vei til SFO da de ringte, hun hadde planlagt å ta med seg Turbo og Bison på kino denne fredagsettermiddagen. Og da moren min vurderte saken likt med Berit på SFO, var det bare å hive seg rundt: Gubben, som egentlig skulle få en rolig ettermiddag hjemme mens jeg tok Minsten på turn og de andre skulle på kino, en ettermiddag med jobb og kokkelering av en bedre middag, måtte bare kaste seg i bilen og forsøke å rekke Legevakta før kveldsrushet satte inn.

Noen timer senere, på vei ut av turnhallen med en sliten og småtrassig treåring på slep, plinger det i telefonen. Gubben har sendt et bilde.

Nei, nei, nei. Stakkars lille Turbo 🙁

Siden man alltid skal prøve å være positiv, så er jeg glad for dette ene: det er venstrearmen, så hun kan fremdeles skrive. Det er jo fint, så hun ikke blir hengende etter med skolearbeidet. Siden hun er høyrehendt er det en rekke ting som blir enklere når hun har høyrearmen og -hånda i behold.

Men ellers? Beinbrudd er bare sorgen. Vi hadde en runde med Minsten i fjor, han hoppet ned fra køyesengstigen og landet slik at han fikk en bitteliten brist i en av de bittesmå knoklene i foten- men det var mer enn vondt nok, og de to ukene som fulgte var noen av de lengste i mitt liv. Prøv å forklare en toåring hvorfor han må humpe rundt med gips.

Gips er og blir pes. Umulig å finne en god stilling å sove i. Vanskelig å bade eller dusje. Vanskelig å leke. Og hva med påkledning, det er ikke mange gensere eller jakker som kan strekkes over den kladeisen Turbo har fått på armen. Og siden Turbo er Turbo er det mye som ryker nå. Du kan’ke spille fiolin bare med høyrehånda. Allerede i dag skulle hun spilt konsert med Suzukipianistene som Bison er en del av. Hun gledet seg masse til å «kompe» pianistene sammen med noen andre storesøsken og hadde øvd inn Klovnen av Kabalevsky spesielt for anledningen. Om tre uker, enda en konsert med de eldste Suzukifiolinistene (dette er stort for ei lita frøken!). Og rosinen i pølsa: det er bare en måneds tid til hun skulle spilt i regionmesterskapet i UMM. Å si at jentungen er utrøstelig er ikke å ta hardt i. Hun ville nok glatt foretrukket å brekke beinet og humpe rundt på krykker.

Men det er jo ingenting annet å gjøre enn å se hva som skjer. Første store spørsmål er om det holder med gips. I verste fall har de ikke klart å legge knoklene helt på plass, da blir det i så fall operasjon. Bildene er sendt til ortopedisk på Ullevål, så vi regner med å høre fra dem i dag. Fingerkryssing settes stor pris på, for akkurat operasjon håper jeg virkelig at lillejenta slipper! Stort spørsmål nummer to er om vi har noen penkjoler som kan trekkes over gipsen. Bettina har bursdagsselskap i morgen, så da så 😉

Så får vi bare håpe at hun som barn flest gror sammen i en forrykende fart. I beste fall kan hun fjerne den digre gipsen i løpet av en uke eller to og gå med en langt mindre en (les: en som man kan ha vanlige klær over og som ikke føles så i veien når man skal sove) noen uker til.

Jeg håper også at andreklassingene hører mer på de SFO-ansatte framover (skjønne Berit ringte senere på kvelden også for å høre hvordan det sto til) og lar være å slenge seg i toppen av det store stativet. Nå ser de med egne øyne at det ikke bare er de voksne som er kjipe, advarslene kommer av en god grunn. Og Turbo, jenta mi, nå har du lært en Viktig Lekse I Livet: Det er kjempegøy å balansere helt på kanten- helt til man faller ned.

Nybyggerdager

Aller først: min bestemor er på bedringens vei. Hah! Den dama er sterk som en hest. Hun er fremdeles preget og det er uvisst i hvor stor grad hun kommer tilbake til gammel form, men enn så lenge er dette fantastiske nyheter!

Det står verre til med den yngre garde 😀 Neida, joda.

Neida. Det gjør ikke det. Dette er ikke tiden for å klage over småting. Nå er vi drøyt halvannen uke inne i frivillig sosial isolasjon, og det humper og går sånn ganske greit. Noen ganger med trykk på «greit», andre ganger med trykk på «ganske».

Analogien fra forrige innlegg ligger innerst i hjernen og surrer. Nybyggere. Ukjent land. For det er det det er, selv om det er det samme huset i den samme gata, selv om ungene har de samme lærerne og vi som foreldre grovt regnet de samme pliktene. Selv om det er det samme, har hverdagen fått en ny farge. Sjatteringene er annerledes nok til at vi må posisjonere oss på nytt.

En annen side av analogien er selvsagt at jeg (sikkert feilaktig) har tenkt på nybyggerne- i min barnlige Det vesle huset på prærien-innfallsvinkel, som pinlig nok er min referanseramme til nybyggersjangeren. Det er helt sikkert noe jeg bør gjøre noe med, men kanskje ikke akkurat nå- er at jeg innbiller meg at de brukte mye tid innendørs. Det gjør vi i alle fall i disse dager!

… men vi er ikke med i den gjengen som kjører opp til Sognsvann eller Skullerud og går i stim innover i marka. Vi holder oss i nærområdet. Mer enn nok plass her!
For når du er fem år er det umulig å sitte stille innendørs en hel dag. Du bare MÅ ut og finne en pinne som egentlig er et ninjasverd, og svinge det over hodet og rope høyt! Bare MÅ!
Vi voksne må også lufte både kropp og hode.

Det som har vært bra denne uka, er at ungene stort sett er medgjørlige og pliktoppfyllende når det kommer til skolearbeid. Det skal de ha! Tenåringene har den letteste jobben, de får nesten alle timene sine presentert på Teams, og her om dagen fikk jeg en SMS fem minutter over ni med «Hei, hvor er du? Vi har nynorskpresentasjon i 45 minutter nå, jeg ser ikke at du har logget på? Er alt bra?? Hilsen Lena». og jeg tenker, det er jammen godt jobba, her har de imponerende koll på elevene selv om de ikke er fysisk til stede i samme rom. Den omtalte tenåringen satt for øvrig ved PC’en klar til å jobbe, men hadde glemt å svare på oppropet. Jeg er imponert over hvor godt det fungerer. Men som tidligere nevnt, medaljen er ikke uten bakside for de elevene som sliter med å kontrollere pc-bruken sin- og den kampen har vi her hjemme også.

Grunnskolebarna er litt mer foreldrenes ansvar, arbeidsplanene er en blanding av digitalt arbeid og skolebøker og «jobb et kvarter med…»-oppgaver. For vår del går det relativt greit. Jeg føler ikke helt at jeg har kontroll på om førsteklassingen har den progresjonen hun skal, men nå får vi ny ukeplan som kanskje er litt mer av teskje-typen. Forrige ukes planer ble jo laget i hui og hast. Sjetteklassingen er heldigvis av den pliktoppfyllende sorten, jeg kan levende se for meg at dette er veldig mye mer krevende hvis barna helst vil ha mest mulig fri. Det er tøft å dra motvillige unger gjennom hjemmeskoledager, særlig når mor og far egentlig er på jobb selv.

Men selv med mine relativt greie jenter er det uansett jeg som naturligvis setter dem i gang og passer på at særlig yngste får gjort det hun skal. I løpet av uka som gikk har hun blitt flink til å skrive eposter og fått seg egen chattekonto. Det er noe jeg sikkert kommer til å angre på senere, haha.

Jobbe, jobbe. Stemningen er stort sett god.

Ja, og så fyller jeg på, da. Med litt nettoppgaver, tegneoppgaver, lydbøker på engelsk og norsk. Alt i alt tipper jeg minstejenta jobber rundt tre timer hver dag, sjetteklassingen noe mer. Alle må dessuten lese hver dag- en halvtime for de store, ti minutter for førsteklassingen.

Men det er bare den teoretiske delen av det. For jammen er det mye praktisk læring i å være nybygger i eget hus! Sjetteklassingen synes det er gøy å bake, men det begynte å bli vel mye ferdigpakkemuffins og rosinboller. Så jeg satte henne i gang med et prosjekt der hun prøver nye rundstykkeoppskrifter hver dag. «Kan jeg få internett så jeg kan google, mamma?» «Hah, jenta mi, nå skal jeg vise deg en antikvarisk gjenstand vi kaller for ko-ke-bok!», og som sagt så gjort, nå er hun utstyrt med en stabel støvete og til dels flekkete bøker som inneholder uendelige mengder oppskrifter. Det er heller ingen generell regel at det MÅ være baking, hun er hjertelig velkommen til å lage mer mat!

Rundstykker på gang! Det blir spennende å se hvilken oppskrift som blir favoritten. Og jeg tenker i mitt stille sinn at hun vil takke meg for dette når hun blir fattig student. Her og nå har vi andre flaks som nyter godt av hennes jobbing hver dag!

Ungene er generelt mye mer MED. Fordi de må. Og fordi vi er sammen uansett. Minstemann er i den veldig hjelpsomme alderen, så han henger på som en klegg når jeg tørker støv, henger opp tøy eller tar en klesvask. 12- og 16-åringen, som har blitt gode venner etter å ha hengt sammen på orkesterøvelse hele forrige semester, har lagt seg til en vane å gå en liten kveldstur sammen hver kveld.

Som her, hvor han helt på eget initiativ har funnet fram den sprayen jeg bruker til å vaske do, og løper fram og tilbake til badet med klissvått papir som drypper overalt. Samtidig: det er jo BARE godt ment, så jeg har ikke hjerte til å bli streng.

Så det humper og går, og selv om eldstesønnens jobbing er av det skumle slaget med tanke på smittefare, og selv om vi bare såvidt har sett eldstejenta (som kan fortelle om mange kunder som helst burde holdt seg hjemme, men faller for fristelsen «fordi det er jo så deilig med en latte i karantenetiden!») som ellers sitter alene på Majorstua og har hjemmeeksamen, så går det fint med oss alle. Tross alt.

Er det ingen skyer på himmelen?

Jo, det er særlig tre ting som skaper litt hodebry her i utbyggerland. Ingen grizzlybjørner eller gresshoppesvermer, riktignok, men like reelle.

Det første var at det hadde vært enda mye enklere å få dette til å fungere hvis jeg hadde vært i god gammel form. Da kunne det kanskje tendert mot å være moro (jeg har nok en indre Homeschooler som lengter etter å slippe ut). Jeg liker lister og planer og formingsoppgaver, og tror- igjen kanskje feilaktig- at jeg er en rimelig god pedagog og motivator sånn på hobbybasis. Men jeg er så dårlig for tiden, og trøtt fordi jeg ikke får sove, og det suger overskudd som lite annet. Det er utrolig synd at en ekstra utfordrende periode sammenfaller med at jeg er ekstra lite godt rustet til å møte den. Det går rundt, som sagt, men det kunne ha vært så mye bedre.

Det andre er… tja, hvordan si dette uten at det høres helt forferdelig ut? Det hadde vært enklere å få dette til å fungere hvis Minsten ikke hadde vært tre år. Beklager til alle landets treåringer, dere er helskjønne og morsomme, men det er den brutale sannhet. Resten av ungene kan lines opp og settes i gang med oppgaver, jeg kan gi beskjeder og forvente at de følges, og så kommer Minsten brasende inn med treåringsfart og raserer byggeklosstårn og river vekk tegnesaker, i typisk trassalderfrustrasjon. Det finnes ingen rødere klut enn at Turbo og Bison setter seg ved bordet og spiller Uno i fred og fordragelighet, da bare mååå han inn og bølle, storebror greier ikke å motstå fristelsen til å svare med samme mynt, og så er sirkuset i gang. Misforstå meg rett, Minsten er verdens åttende underverk og jeg er helt tussete etter ham, men å ha en treåring i en hjemmelæringssituasjon hele dagen der de andre gjør spennende ting og han ikke forstår, er som å… prøve å drive politikk med Donald Trump ved forhandlingsbordet. Nytter ikke. Så veldig mye av min allerede begrensede kapasitet går ut på å nøytralisere minstemann så han ikke klikker i vinkel av sjalusi over alt det morsomme og vanskelige de andre gjør. Innimellom får jeg avlastning av Turbo, som kommer inn fra sidelinja og sier at de kan spille Birgers Blues på fiolin sammen. Da er han glad og rolig. I de ett minutt og førti sekundene sangen varer, i hvert fall 😉

Det tredje er tidsperspektivet. Jeg skulle ønske vi hadde noen som helst slags snøring på hvor lenge dette skal vare. En uke til, eller mest sannsynlig over påske? Eller snakker vi om måneder her? Det har betydning for hvor nøye vi må planlegge ting. Det er én ting å holde fortet en kort stund. Noe ganske annet er å snekre sammen en rutine som gjør at vi kan klare oss i månedsvis, uten at jeg går i dørken OG samtidig som ungene helst lærer det de skal. Hvor mye og hvordan Gubben skal jobbe spiller også inn her. Etter en veldig travel uke har arbeidsmengden gått noe ned, sikkert fordi alle andre- kolleger, kunder, samarbeidspartnere- også jobber på halv fart. Men hvis vi skal drive skikkelig hjemmeopplæring i månedsvis må han enten nedskalere eller omdefinere arbeidssituasjonen på en eller annen måte, slik at han frigjør mer tid til å bidra med ungene (les: nøytralisere Minsten mens jeg pusher skolebarna, og så bytter vi når han er utslitt 😀 )

Så slik er vår nybyggertilværelse. Uventet harmonisk og full av uventede gleder, men ganske krevende med visse spesielt utfordrende momenter. Og det er ikke noe av dette som kan gjøres noe med- annet enn å håpe at vi får en indikasjon på varigheten av denne unntakstilstanden (det får vi vel uansett, siden skolene bare er stengt til 26.mars i første omgang, men det er ikke sikkert vi blir så mye klokere av den grunn. Over påske er en sannsynlig utvidelse, men deretter er det vel helt i det blå), og håpe at sykehustimene mine ikke blir avlyst.

At Minsten er tre år, er det lite å gjøre noe med, gitt. Annet enn å telle til ti utallige ganger gjennom dagen, lese de samme bøkene på repeat, minne storebrødre og -søstre om at de selv har vært små og irriterende en gang, og ikke minst…

… håpe at det ikke kommer noen ny pandemi før han har vokst seg større og mer medgjørlig, han også! 😉

Et stille øyeblikk etter litt klatring nede i veien her. Det er rart å tenke på at barna våre kommer til å vokse opp med dette i bagasjen. Om 50 år kan de fortelle sine barnebarn om hvordan det kom et forferdelig virus som stengte hele landet. Og det skremmende er at det er opp til oss foreldre å gjøre det til en tid som ikke bare minnes med gru.

Korona, korona, korontene

… og jeg som håpet å slippe mer helsepreik. Hah! Helse- eller rettere sagt trusselen mot den- skal ikke prege bare blogg, men hele livet i ukene framover.

Det hjelper dog at det ikke er snakk om min private navlelo, for en gangs skyld (der er det intet nytt å melde, testresultatene er antagelig koronaforsinket). Neida, dette gjelder oss alle, her er vi alle i samme båt. Rettere sagt, vi er i hver vår båt. Av samme grunn.

I dag stengte Oslo kommune (og rett etter, hele landet) alle skoler og barnehager, en beskjed som nok har vært forventet av de fleste. Samtidig skal vi ikke lenger tilbake enn til forrige uke før det store flertallet tok dette koronagreiene ganske pent, vi har hørt det før, ‘sant, og verken SARS eller fugleinfluensa eller svineinfluensa ble noe i nærheten av det skremselsscenariet vi så for oss. Så hvorfor stresse nå?

Den eneste i min krets som stresset, var Bisons musikklærer. Hun er fra Singapore, der de virkelig kan sånt. Fra første koronatilfelle ble rapportert inn i Norge, den 26. februar, har hun drevet et effektivt, opplysende enkvinneskorstog på Facebook for å avsløre norske myndigheters mangel på handling. Responsen var stor- bare ikke fra oss innfødte nordmenn. Vi trakk litt på skuldrene og tenkte jada, jada, men det er da ingen vits i å krisemaksimere ennå?

… men det er jo ingen -maksimering, det er bare krise, og kveldens jubelkamp mot LASK gikk for tomme tribuner. Og det er utrolig fiffig å se hvor mye publikums tilstedeværelse betyr. Selv om det er verdensstjerner på banen, og pasninger i toppklasse, føles det likevel litt som å se Skeid spille på Nordre Åsen. Hehe.

Helt fram til denne uka så ting ganske normalt ut. På mandag kom den første beskjeden: Oslo kulturskole avlyser den store konserten i konserthuset fredag 13. Det var nedtur! Og jeg skal innrømme at jeg i et kort øyeblikk tenkte stygge tanker om overreaksjon og «Jammen, de har jo øvd så mye». Kulturskolen forble alene om reaksjon på mandag. Men allerede tirsdag kom neste beskjed- NOSUS-orkesteret, der de to midterste spiller, avlyste Maestrokonserten i slutten av mars. Og på onsdag fikk jeg egentlig bare en type epost gjennom hele dagen: avlysning av trening, avlysning av kamper, avlysning av seminarer og flere konserter. Samtidig endret tonen på Facebookfeeden seg til noe i nærheten av opprørsk stemning, med foreldre som ikke kunne fatte og begripe hvorfor skoler holdt åpent når alle bedrifter som kan sender sine ansatte hjem. Underskriftskampanjer og leserinnlegg og tjo og hei- jeg hadde til og med et par meget lovlydige bekjente som oppfordret til sivil ulydighet.

Så da det gikk ut melding om at byrådet vurderte skolestengning var det ingen som ble overrasket. Og det er vel kanskje der vi er nå, et punkt som hittil har vært ukjent for sånne grønnskollinger som meg som aldri har opplevd en ekte pandemi før, det punktet der alle tiltak må settes i gang brått og brutalt, ellers har det ikke effekt- og folk faktisk begynner å skjønne det.

Hei, hvor ble alle sammen av? Forrige uke var bussen stappfull av folk. Men etterhvert som alvoret går opp for Oslos befolkning blir det bedre og bedre plass. I går hadde vi 23-bussen praktisk talt for oss selv.

Jeg synes det er veldig greit at de bare stenger ned alt nå, klart og tydelig, ingen rom for vurdering og tvil. Og jeg er enig i kritikken om at disse beslutningene nok skulle vært tatt noen dager tidligere- på den annen side er det så fryktelig lett å sitte på sidelinjen og kritisere i etterkant. Nå får vi bare gjøre det beste ut av det…

… og hvordan skal vi få til det, da? På en måte er min familie i en heldig situasjon. Gubben jobber masse hjemmefra- og nå blir det nok en del avlysninger av møter og slikt i ukene som kommer i tillegg. Jeg er jo hjemme. Det kunne så definitivt vært verre, og jeg føler inderlig med de som MÅ på jobb, kanskje i en smitteutsatt stilling i helsesektoren, samtidig som barnehagen stenger (trommer myndighetene sammen noen barnepassordning til disse, mon tro? Det burde da kunne gå an?) Eller til de som mister inntekt, og ikke minst frilansere og små bedrifter innen kultursektoren, som nå avlyser på alle bauger og kanter. Sammenlignet med mange andre har vi lite å være bekymret for.

Samtidig må jeg innrømme at det skal bli et par spennende uker framover. Det er ingen liten oppgave vi har fått i fanget, for dette er jo ikke ferie. Langt derifra! Vi skal drive hjemmeopplæring av to barneskolebarn, samtidig som vi holder to viltre barnehagegutter i ørene og gjeter et par tenåringsgutter som i varierende grad klarer å holde selvdisiplinen oppe. Dette skal vi gjøre mens far jobber fullt og mor går på halv fart- bokstavelig talt. Og helt uten lokkemidler som kino, museum, lekeland eller svømmehall.

Testing, testing. Dette er en forsmak på ukene som kommer. Liten frøken driver med stavskrift på den ene siden av bordet, voksen sønn får opplæring i nødvendige life skills på den andre siden: ompotting av blomster. Nå kan han!
Hvis vi får til mange sånne stunder, uten for mye forstyrrelser eller masing, så skal jeg si meg fornøyd.

La oss si det sånn: å stå opp i morgen og «ta dagen som den kommer» høres herlig befriende ut. I teorien. Men jeg kan love at i vårt hus, i denne situasjonen, er det oppskriften på katastrofe.

Så, what to do? Det første og kanskje det viktigste jeg gjorde var å kjøpe en Toro langpannekake. Etter middag fikk alle kake (gulrot) og tordentale (pisk), der jeg klart og tydelig ramset opp hva som var forventet de kommende dagene og hva som må til for at det skal funke. Jeg har satt opp en rullerende plan for hundelufting, samt dagsplaner for hver enkelt med innlagt ryddetvang (for det blir så mye rot når alle er hjemme. Og da må alle bidra med å rydde det opp igjen. Ingen unnasluntring!). Hvis det funker sånn som jeg ønsker, får vi to uker der skolearbeidet blir gjort, øvingen blir utført, Minsten får lekt fra seg utendørs, det blir ikke altfor mye TV, og vi får til og med lagt inn noen (koselige?) stunder med fellesaktiviteter som lesing, filmkveld og spill. Hvis det funker sånn som jeg ønsker, blir dette to rare og intense, men fine uker. Og hvis det funker sånn som jeg ønsker, så hater ikke alle trynet på hverandre før vi er halvveis :-p

Og hvis det funker sånn som helsemyndighetene ønsker, så bidrar vi dermed på vår lille måte til å flate ut kurven over smittede, så ikke hele landet går ad undas. Vi er friske og raske hele bunten (bortsett fra meg, da, men det er noe annet. Immunforsvaret mitt er muligens det eneste som fungerer slik det skal i denne kroppen, og uansett er en dødelighet på usle 1-2% vilt gode odds i min begrepsverden!), og ingen av oss er spesielt engstelige for viruset i seg selv. Men dette er nødvendig av hensynet til fellesskapet. For å ta vare på de syke og gamle, og sørge for at ikke hele samfunnsstrukturen kneler under en tsunami av virusinfiserte innbyggere. Da må vi alle gjøre vårt. Litt god gammeldags samfunnsånd, der altså, og det har verken ungdommen eller deres foreldre vondt av å oppleve.

Lykke til, alle som sitter koronafaste over det ganske land! Håper eventuelle floker i hverdagskabalen lar seg løse, og en stor applaus til alle helter som går på jobb og holder maskineriet gående!

(PS. Og en stor applaus til de få som faktisk var forberedt på hvordan dette ville ende. Bison får ikke fri, for å si det sånn- hans lærer har naturligvis vært i forkant og satt opp Skypeundervisning i hjemmestudioet sitt, så her er det bare å fortsette øvingen på Twinkles! *tommelopp*)

Og innen dette er omme, så er forhåpentligvis også de siste, kjipe, forhatte restene av vintermånedene også historie!