Nybyggerdager

Aller først: min bestemor er på bedringens vei. Hah! Den dama er sterk som en hest. Hun er fremdeles preget og det er uvisst i hvor stor grad hun kommer tilbake til gammel form, men enn så lenge er dette fantastiske nyheter!

Det står verre til med den yngre garde 😀 Neida, joda.

Neida. Det gjør ikke det. Dette er ikke tiden for å klage over småting. Nå er vi drøyt halvannen uke inne i frivillig sosial isolasjon, og det humper og går sånn ganske greit. Noen ganger med trykk på «greit», andre ganger med trykk på «ganske».

Analogien fra forrige innlegg ligger innerst i hjernen og surrer. Nybyggere. Ukjent land. For det er det det er, selv om det er det samme huset i den samme gata, selv om ungene har de samme lærerne og vi som foreldre grovt regnet de samme pliktene. Selv om det er det samme, har hverdagen fått en ny farge. Sjatteringene er annerledes nok til at vi må posisjonere oss på nytt.

En annen side av analogien er selvsagt at jeg (sikkert feilaktig) har tenkt på nybyggerne- i min barnlige Det vesle huset på prærien-innfallsvinkel, som pinlig nok er min referanseramme til nybyggersjangeren. Det er helt sikkert noe jeg bør gjøre noe med, men kanskje ikke akkurat nå- er at jeg innbiller meg at de brukte mye tid innendørs. Det gjør vi i alle fall i disse dager!

… men vi er ikke med i den gjengen som kjører opp til Sognsvann eller Skullerud og går i stim innover i marka. Vi holder oss i nærområdet. Mer enn nok plass her!
For når du er fem år er det umulig å sitte stille innendørs en hel dag. Du bare MÅ ut og finne en pinne som egentlig er et ninjasverd, og svinge det over hodet og rope høyt! Bare MÅ!
Vi voksne må også lufte både kropp og hode.

Det som har vært bra denne uka, er at ungene stort sett er medgjørlige og pliktoppfyllende når det kommer til skolearbeid. Det skal de ha! Tenåringene har den letteste jobben, de får nesten alle timene sine presentert på Teams, og her om dagen fikk jeg en SMS fem minutter over ni med «Hei, hvor er du? Vi har nynorskpresentasjon i 45 minutter nå, jeg ser ikke at du har logget på? Er alt bra?? Hilsen Lena». og jeg tenker, det er jammen godt jobba, her har de imponerende koll på elevene selv om de ikke er fysisk til stede i samme rom. Den omtalte tenåringen satt for øvrig ved PC’en klar til å jobbe, men hadde glemt å svare på oppropet. Jeg er imponert over hvor godt det fungerer. Men som tidligere nevnt, medaljen er ikke uten bakside for de elevene som sliter med å kontrollere pc-bruken sin- og den kampen har vi her hjemme også.

Grunnskolebarna er litt mer foreldrenes ansvar, arbeidsplanene er en blanding av digitalt arbeid og skolebøker og «jobb et kvarter med…»-oppgaver. For vår del går det relativt greit. Jeg føler ikke helt at jeg har kontroll på om førsteklassingen har den progresjonen hun skal, men nå får vi ny ukeplan som kanskje er litt mer av teskje-typen. Forrige ukes planer ble jo laget i hui og hast. Sjetteklassingen er heldigvis av den pliktoppfyllende sorten, jeg kan levende se for meg at dette er veldig mye mer krevende hvis barna helst vil ha mest mulig fri. Det er tøft å dra motvillige unger gjennom hjemmeskoledager, særlig når mor og far egentlig er på jobb selv.

Men selv med mine relativt greie jenter er det uansett jeg som naturligvis setter dem i gang og passer på at særlig yngste får gjort det hun skal. I løpet av uka som gikk har hun blitt flink til å skrive eposter og fått seg egen chattekonto. Det er noe jeg sikkert kommer til å angre på senere, haha.

Jobbe, jobbe. Stemningen er stort sett god.

Ja, og så fyller jeg på, da. Med litt nettoppgaver, tegneoppgaver, lydbøker på engelsk og norsk. Alt i alt tipper jeg minstejenta jobber rundt tre timer hver dag, sjetteklassingen noe mer. Alle må dessuten lese hver dag- en halvtime for de store, ti minutter for førsteklassingen.

Men det er bare den teoretiske delen av det. For jammen er det mye praktisk læring i å være nybygger i eget hus! Sjetteklassingen synes det er gøy å bake, men det begynte å bli vel mye ferdigpakkemuffins og rosinboller. Så jeg satte henne i gang med et prosjekt der hun prøver nye rundstykkeoppskrifter hver dag. «Kan jeg få internett så jeg kan google, mamma?» «Hah, jenta mi, nå skal jeg vise deg en antikvarisk gjenstand vi kaller for ko-ke-bok!», og som sagt så gjort, nå er hun utstyrt med en stabel støvete og til dels flekkete bøker som inneholder uendelige mengder oppskrifter. Det er heller ingen generell regel at det MÅ være baking, hun er hjertelig velkommen til å lage mer mat!

Rundstykker på gang! Det blir spennende å se hvilken oppskrift som blir favoritten. Og jeg tenker i mitt stille sinn at hun vil takke meg for dette når hun blir fattig student. Her og nå har vi andre flaks som nyter godt av hennes jobbing hver dag!

Ungene er generelt mye mer MED. Fordi de må. Og fordi vi er sammen uansett. Minstemann er i den veldig hjelpsomme alderen, så han henger på som en klegg når jeg tørker støv, henger opp tøy eller tar en klesvask. 12- og 16-åringen, som har blitt gode venner etter å ha hengt sammen på orkesterøvelse hele forrige semester, har lagt seg til en vane å gå en liten kveldstur sammen hver kveld.

Som her, hvor han helt på eget initiativ har funnet fram den sprayen jeg bruker til å vaske do, og løper fram og tilbake til badet med klissvått papir som drypper overalt. Samtidig: det er jo BARE godt ment, så jeg har ikke hjerte til å bli streng.

Så det humper og går, og selv om eldstesønnens jobbing er av det skumle slaget med tanke på smittefare, og selv om vi bare såvidt har sett eldstejenta (som kan fortelle om mange kunder som helst burde holdt seg hjemme, men faller for fristelsen «fordi det er jo så deilig med en latte i karantenetiden!») som ellers sitter alene på Majorstua og har hjemmeeksamen, så går det fint med oss alle. Tross alt.

Er det ingen skyer på himmelen?

Jo, det er særlig tre ting som skaper litt hodebry her i utbyggerland. Ingen grizzlybjørner eller gresshoppesvermer, riktignok, men like reelle.

Det første var at det hadde vært enda mye enklere å få dette til å fungere hvis jeg hadde vært i god gammel form. Da kunne det kanskje tendert mot å være moro (jeg har nok en indre Homeschooler som lengter etter å slippe ut). Jeg liker lister og planer og formingsoppgaver, og tror- igjen kanskje feilaktig- at jeg er en rimelig god pedagog og motivator sånn på hobbybasis. Men jeg er så dårlig for tiden, og trøtt fordi jeg ikke får sove, og det suger overskudd som lite annet. Det er utrolig synd at en ekstra utfordrende periode sammenfaller med at jeg er ekstra lite godt rustet til å møte den. Det går rundt, som sagt, men det kunne ha vært så mye bedre.

Det andre er… tja, hvordan si dette uten at det høres helt forferdelig ut? Det hadde vært enklere å få dette til å fungere hvis Minsten ikke hadde vært tre år. Beklager til alle landets treåringer, dere er helskjønne og morsomme, men det er den brutale sannhet. Resten av ungene kan lines opp og settes i gang med oppgaver, jeg kan gi beskjeder og forvente at de følges, og så kommer Minsten brasende inn med treåringsfart og raserer byggeklosstårn og river vekk tegnesaker, i typisk trassalderfrustrasjon. Det finnes ingen rødere klut enn at Turbo og Bison setter seg ved bordet og spiller Uno i fred og fordragelighet, da bare mååå han inn og bølle, storebror greier ikke å motstå fristelsen til å svare med samme mynt, og så er sirkuset i gang. Misforstå meg rett, Minsten er verdens åttende underverk og jeg er helt tussete etter ham, men å ha en treåring i en hjemmelæringssituasjon hele dagen der de andre gjør spennende ting og han ikke forstår, er som å… prøve å drive politikk med Donald Trump ved forhandlingsbordet. Nytter ikke. Så veldig mye av min allerede begrensede kapasitet går ut på å nøytralisere minstemann så han ikke klikker i vinkel av sjalusi over alt det morsomme og vanskelige de andre gjør. Innimellom får jeg avlastning av Turbo, som kommer inn fra sidelinja og sier at de kan spille Birgers Blues på fiolin sammen. Da er han glad og rolig. I de ett minutt og førti sekundene sangen varer, i hvert fall 😉

Det tredje er tidsperspektivet. Jeg skulle ønske vi hadde noen som helst slags snøring på hvor lenge dette skal vare. En uke til, eller mest sannsynlig over påske? Eller snakker vi om måneder her? Det har betydning for hvor nøye vi må planlegge ting. Det er én ting å holde fortet en kort stund. Noe ganske annet er å snekre sammen en rutine som gjør at vi kan klare oss i månedsvis, uten at jeg går i dørken OG samtidig som ungene helst lærer det de skal. Hvor mye og hvordan Gubben skal jobbe spiller også inn her. Etter en veldig travel uke har arbeidsmengden gått noe ned, sikkert fordi alle andre- kolleger, kunder, samarbeidspartnere- også jobber på halv fart. Men hvis vi skal drive skikkelig hjemmeopplæring i månedsvis må han enten nedskalere eller omdefinere arbeidssituasjonen på en eller annen måte, slik at han frigjør mer tid til å bidra med ungene (les: nøytralisere Minsten mens jeg pusher skolebarna, og så bytter vi når han er utslitt 😀 )

Så slik er vår nybyggertilværelse. Uventet harmonisk og full av uventede gleder, men ganske krevende med visse spesielt utfordrende momenter. Og det er ikke noe av dette som kan gjøres noe med- annet enn å håpe at vi får en indikasjon på varigheten av denne unntakstilstanden (det får vi vel uansett, siden skolene bare er stengt til 26.mars i første omgang, men det er ikke sikkert vi blir så mye klokere av den grunn. Over påske er en sannsynlig utvidelse, men deretter er det vel helt i det blå), og håpe at sykehustimene mine ikke blir avlyst.

At Minsten er tre år, er det lite å gjøre noe med, gitt. Annet enn å telle til ti utallige ganger gjennom dagen, lese de samme bøkene på repeat, minne storebrødre og -søstre om at de selv har vært små og irriterende en gang, og ikke minst…

… håpe at det ikke kommer noen ny pandemi før han har vokst seg større og mer medgjørlig, han også! 😉

Et stille øyeblikk etter litt klatring nede i veien her. Det er rart å tenke på at barna våre kommer til å vokse opp med dette i bagasjen. Om 50 år kan de fortelle sine barnebarn om hvordan det kom et forferdelig virus som stengte hele landet. Og det skremmende er at det er opp til oss foreldre å gjøre det til en tid som ikke bare minnes med gru.

Korona, korona, korontene

… og jeg som håpet å slippe mer helsepreik. Hah! Helse- eller rettere sagt trusselen mot den- skal ikke prege bare blogg, men hele livet i ukene framover.

Det hjelper dog at det ikke er snakk om min private navlelo, for en gangs skyld (der er det intet nytt å melde, testresultatene er antagelig koronaforsinket). Neida, dette gjelder oss alle, her er vi alle i samme båt. Rettere sagt, vi er i hver vår båt. Av samme grunn.

I dag stengte Oslo kommune (og rett etter, hele landet) alle skoler og barnehager, en beskjed som nok har vært forventet av de fleste. Samtidig skal vi ikke lenger tilbake enn til forrige uke før det store flertallet tok dette koronagreiene ganske pent, vi har hørt det før, ‘sant, og verken SARS eller fugleinfluensa eller svineinfluensa ble noe i nærheten av det skremselsscenariet vi så for oss. Så hvorfor stresse nå?

Den eneste i min krets som stresset, var Bisons musikklærer. Hun er fra Singapore, der de virkelig kan sånt. Fra første koronatilfelle ble rapportert inn i Norge, den 26. februar, har hun drevet et effektivt, opplysende enkvinneskorstog på Facebook for å avsløre norske myndigheters mangel på handling. Responsen var stor- bare ikke fra oss innfødte nordmenn. Vi trakk litt på skuldrene og tenkte jada, jada, men det er da ingen vits i å krisemaksimere ennå?

… men det er jo ingen -maksimering, det er bare krise, og kveldens jubelkamp mot LASK gikk for tomme tribuner. Og det er utrolig fiffig å se hvor mye publikums tilstedeværelse betyr. Selv om det er verdensstjerner på banen, og pasninger i toppklasse, føles det likevel litt som å se Skeid spille på Nordre Åsen. Hehe.

Helt fram til denne uka så ting ganske normalt ut. På mandag kom den første beskjeden: Oslo kulturskole avlyser den store konserten i konserthuset fredag 13. Det var nedtur! Og jeg skal innrømme at jeg i et kort øyeblikk tenkte stygge tanker om overreaksjon og «Jammen, de har jo øvd så mye». Kulturskolen forble alene om reaksjon på mandag. Men allerede tirsdag kom neste beskjed- NOSUS-orkesteret, der de to midterste spiller, avlyste Maestrokonserten i slutten av mars. Og på onsdag fikk jeg egentlig bare en type epost gjennom hele dagen: avlysning av trening, avlysning av kamper, avlysning av seminarer og flere konserter. Samtidig endret tonen på Facebookfeeden seg til noe i nærheten av opprørsk stemning, med foreldre som ikke kunne fatte og begripe hvorfor skoler holdt åpent når alle bedrifter som kan sender sine ansatte hjem. Underskriftskampanjer og leserinnlegg og tjo og hei- jeg hadde til og med et par meget lovlydige bekjente som oppfordret til sivil ulydighet.

Så da det gikk ut melding om at byrådet vurderte skolestengning var det ingen som ble overrasket. Og det er vel kanskje der vi er nå, et punkt som hittil har vært ukjent for sånne grønnskollinger som meg som aldri har opplevd en ekte pandemi før, det punktet der alle tiltak må settes i gang brått og brutalt, ellers har det ikke effekt- og folk faktisk begynner å skjønne det.

Hei, hvor ble alle sammen av? Forrige uke var bussen stappfull av folk. Men etterhvert som alvoret går opp for Oslos befolkning blir det bedre og bedre plass. I går hadde vi 23-bussen praktisk talt for oss selv.

Jeg synes det er veldig greit at de bare stenger ned alt nå, klart og tydelig, ingen rom for vurdering og tvil. Og jeg er enig i kritikken om at disse beslutningene nok skulle vært tatt noen dager tidligere- på den annen side er det så fryktelig lett å sitte på sidelinjen og kritisere i etterkant. Nå får vi bare gjøre det beste ut av det…

… og hvordan skal vi få til det, da? På en måte er min familie i en heldig situasjon. Gubben jobber masse hjemmefra- og nå blir det nok en del avlysninger av møter og slikt i ukene som kommer i tillegg. Jeg er jo hjemme. Det kunne så definitivt vært verre, og jeg føler inderlig med de som MÅ på jobb, kanskje i en smitteutsatt stilling i helsesektoren, samtidig som barnehagen stenger (trommer myndighetene sammen noen barnepassordning til disse, mon tro? Det burde da kunne gå an?) Eller til de som mister inntekt, og ikke minst frilansere og små bedrifter innen kultursektoren, som nå avlyser på alle bauger og kanter. Sammenlignet med mange andre har vi lite å være bekymret for.

Samtidig må jeg innrømme at det skal bli et par spennende uker framover. Det er ingen liten oppgave vi har fått i fanget, for dette er jo ikke ferie. Langt derifra! Vi skal drive hjemmeopplæring av to barneskolebarn, samtidig som vi holder to viltre barnehagegutter i ørene og gjeter et par tenåringsgutter som i varierende grad klarer å holde selvdisiplinen oppe. Dette skal vi gjøre mens far jobber fullt og mor går på halv fart- bokstavelig talt. Og helt uten lokkemidler som kino, museum, lekeland eller svømmehall.

Testing, testing. Dette er en forsmak på ukene som kommer. Liten frøken driver med stavskrift på den ene siden av bordet, voksen sønn får opplæring i nødvendige life skills på den andre siden: ompotting av blomster. Nå kan han!
Hvis vi får til mange sånne stunder, uten for mye forstyrrelser eller masing, så skal jeg si meg fornøyd.

La oss si det sånn: å stå opp i morgen og «ta dagen som den kommer» høres herlig befriende ut. I teorien. Men jeg kan love at i vårt hus, i denne situasjonen, er det oppskriften på katastrofe.

Så, what to do? Det første og kanskje det viktigste jeg gjorde var å kjøpe en Toro langpannekake. Etter middag fikk alle kake (gulrot) og tordentale (pisk), der jeg klart og tydelig ramset opp hva som var forventet de kommende dagene og hva som må til for at det skal funke. Jeg har satt opp en rullerende plan for hundelufting, samt dagsplaner for hver enkelt med innlagt ryddetvang (for det blir så mye rot når alle er hjemme. Og da må alle bidra med å rydde det opp igjen. Ingen unnasluntring!). Hvis det funker sånn som jeg ønsker, får vi to uker der skolearbeidet blir gjort, øvingen blir utført, Minsten får lekt fra seg utendørs, det blir ikke altfor mye TV, og vi får til og med lagt inn noen (koselige?) stunder med fellesaktiviteter som lesing, filmkveld og spill. Hvis det funker sånn som jeg ønsker, blir dette to rare og intense, men fine uker. Og hvis det funker sånn som jeg ønsker, så hater ikke alle trynet på hverandre før vi er halvveis :-p

Og hvis det funker sånn som helsemyndighetene ønsker, så bidrar vi dermed på vår lille måte til å flate ut kurven over smittede, så ikke hele landet går ad undas. Vi er friske og raske hele bunten (bortsett fra meg, da, men det er noe annet. Immunforsvaret mitt er muligens det eneste som fungerer slik det skal i denne kroppen, og uansett er en dødelighet på usle 1-2% vilt gode odds i min begrepsverden!), og ingen av oss er spesielt engstelige for viruset i seg selv. Men dette er nødvendig av hensynet til fellesskapet. For å ta vare på de syke og gamle, og sørge for at ikke hele samfunnsstrukturen kneler under en tsunami av virusinfiserte innbyggere. Da må vi alle gjøre vårt. Litt god gammeldags samfunnsånd, der altså, og det har verken ungdommen eller deres foreldre vondt av å oppleve.

Lykke til, alle som sitter koronafaste over det ganske land! Håper eventuelle floker i hverdagskabalen lar seg løse, og en stor applaus til alle helter som går på jobb og holder maskineriet gående!

(PS. Og en stor applaus til de få som faktisk var forberedt på hvordan dette ville ende. Bison får ikke fri, for å si det sånn- hans lærer har naturligvis vært i forkant og satt opp Skypeundervisning i hjemmestudioet sitt, så her er det bare å fortsette øvingen på Twinkles! *tommelopp*)

Og innen dette er omme, så er forhåpentligvis også de siste, kjipe, forhatte restene av vintermånedene også historie!

Høstferietanker

(Tilføyelse fra starten av oktober, et par uker etter innlegget ble påbegynt: Jeg har vurdert å omdøpe bloggen til «Strøtanker mens vi venter på 2023» 😉 Det går virkelig ikke veien for bloggen nå for tiden, og jeg aner ikke om det er rigor mortis som setter inn eller om jeg klarer å havne på rett bloggekjøl igjen. Det er et forferdelig frustrerende sted å være for en som har lett for å tenke at enten GJØR man en ting, eller så gjør man den IKKE, men vi er på et punkt der jeg bare får vente og se. Og beklage på forskudd, etterskudd og ikke minst i tilfelle. Jeg er treig og upålitelig, men jeg er i det minste klar over det!)

Barnehagetur i septembersol.

Høstferien- dette deilige lille pusterommet mellom oppstartskaos og lang, tung høst- er til ende. Det er mange som har hatt godt av det. Vår stressa tiendeklassing er kanskje i særklasse her, han har tilbragt mesteparten av tiden på hytta sammen med mormor i fred og ro, og det er ham så vel unt!

Jeg hadde sett for meg masse tid, nå som minstemann har begynt i barnehagen. Det ligger ørten halvferdige kladder i arkivet mitt, bloggposter jeg har brukt mye tid på og gjerne ville få ferdig (det finnes ikke noe så bortkastet som en kladd som blir liggende helt til den blir for utdatert. Jeg har nok av slike fra før). I tillegg er det nok av husprosjekter å ta tak i (hittil har jeg gjort ett eneste: gått til angrep på lageret av vinterklær i boden bak vaskerommet, kastet med hard hånd og vasket og sortert resten. Utrolig hva man sparer på i påvente av at man «kanskje» får bruk for det en vakker dag, jeg fant KappAhls billigste 2003-modell vinterdresser i stivt, tykt stoff og hull på albuen, med eldstebarnas navn i nakken. Selv om gjenbruk er både miljøvennlig og økonomisk, så finnes det grenser for hva som kan brukes på nytt).

Men surprise surprise, fritiden så jeg ikke mye til 😉

For det første er det ikke mange timene det er snakk om. Når Minstemann får barnehageplass før jeg begynner i jobb, har vi luksusen å ta en lang og rolig innkjøring. Så da har vi gjort det. De første dagene var vi bare på lekebesøk. Deretter gikk jeg meg en tur mens barna var ute og hentet ham rett etter lunsj- en time eller to. Etter noen dager med dette var det tid for å prøve å la ham sove der *skrekk og gru*. Og de siste dagene har jeg hentet rett før maten. Han er der kanskje i fire timer og sover to av dem 😀 Men banna bein, det har ikke vært en tåre i forbindelse med barnehagestarten heller. Han har tendenser til hengeleppe når jeg går, men avledes raskt og smertefritt av de erfarne ansatte og har stort sett endt opp med å vinke og sende slengkyss.

Og hentingen. Hentingen! Det er opptur det, det har det alltid vært, helt siden det var eldstejentas korte, lubne bein som løp mot meg i Grønland torg barnehage for det som føles som hundre år siden. Jeg var jo litt usikker på om vi var for kjappe her, om han egentlig hadde knyttet seg skikkelig til oss, tenk om han gikk i surr med omsorgspersonene og tok de barnehageansatte til seg på lik linje som Gubben og meg (ok ok, dette er bare mors dårlige samvittighets-paranoia. Hadde vi hatt noen som helst indikasjoner på usikker tilknytning hadde vi selvfølgelig aldri latt ham begynne så tidlig. Disse tankene er grunnløse, men det betyr ikke at de ikke melder seg likevel…) Som sagt har hentingen alltid vært en opptur, min favorittid på døgnet. Når jeg henter Turbo og Bison står jeg gjerne og spionerer litt, ser hvordan de leker med de andre, sitter bøyd over bøker eller tegnesaker, eller lager store baner i sandkassa sammen med vennene sine. Så plutselig får de øye på meg, og de små, ivrige ansiktene sprekker i store smil. Mamma! MAMMAAA! Bamseklemmer og små, snørrete susser på kinnet. I love it.

Men når det nå er Minsten som tar fart og løper mot meg mens han roper Mammaaaa!, så er det ikke bare glede. Det er også lettelse, og en smule stolthet. Se her, jeg er mammaen hans! Hah! Vi har fått det til!

Barnehagestart har altså vært bare glede. Men de store oseanene av tid har jeg ikke sett noe til. Ettermiddagene har gått i rolig tempo akkurat i høstferien, men med nok å gjøre- kjøring og henting til fest og jobb og hva det måtte være, øving med The Terrible Two, korøvelse og messer, besøk av barnehagevenner nå som vi endelig har tid. Besøk til gamle slektninger. Og jammen flesket ikke turnforeningen til med åpen hall en ettermiddag, så Turbo og Bison fikk rast fra seg der. I tillegg har vi hatt en dose drama på flere fronter, jeg har vært konsulentservice A/S for bekymrede tenåringsforeldre og selv bitt negler og sovet dårlig over et voksent barn med død mobiltelefon. Og de få timene på dagtid? Oppstartsmøte i barnehagen, samtaler med jobben, få halvstore unger pakket og klare for togtur til hytta, printe ut bilder til familietreet, svare på mailer, tjo og hei.

Familien vår har nådd et punkt der det rett og slett alltid er mye å gjøre.

Dessuten har jeg brukt mye høstferietid på mellomstejenta.

Nå har hun vokst ut av SFO, og siden planen var at tiendeklassingen skulle få være litt alene på hytta måtte lillesøster bli her hjemme, uten planer, uten høstkurs, uten noe som helst.

O lykke.

Dette HADDE vært et innmari fint dansebilde av jenta mi, om det ikke var for det bakhuet i forkant. Hmpf.

Jeg er veldig, veldig klar over uttrykket dritten i midten. Som alle foreldre med en iboende trang til å forsvare egne valg (= de fleste av oss), er jeg ikke spesielt glad i det. Her i huset finnes ingen dritter, verken i midten eller andre plasser. Men det er klart at barna i midten er i en utsatt posisjon når det gjelder tid- jeg er ikke så sveiseblind at jeg ikke ser det. De små krever sitt og går først. De store er så store at de kommer rekende på en tid på døgnet når de små forlengst er i seng og vi har summet oss litt. Dessuten vet du instinktivt at når ungene er godt i gang på videregående er tiden du har igjen med dem begrenset, og ikke er du så innmari nødvendig lenger heller. Vil de snakke, eller se en film, eller i det hele tatt tilbringe tid med deg, så sitter du og logrer og blåser langt i at du burde vært i seng for en time siden.

De mellomste, derimot. Det er ikke det at vi ikke bruker tid på dem. Herreminhatt, det er ingen som vi styrer og orger så mye med som oboisten, bortsett fra kanskje nettopp Ballerinaen 😉 Men det føles likevel som om de forsvinner litt i det store bildet, særlig tiåringen, som for det første er innmari mye på farten og gjerne bare svinger innom for å spise og dusje før hun skal legge seg- rett etter at jeg har brukt en god time på å legge de yngste og ikke har det store emosjonelle overskuddet.

(digresjon: jeg tror det var vår ad hoc-analyse på dette punktet som overbeviste fosterhjemstjenesten da vi var i utregningsfasen av adopsjonsprosessen. Det var her vi fikk vist at vi var to fornuftige foreldre og ikke bare noen velmenende gærninger med seks barn og et overdrevet selvbilde. Det dreide seg om tilbakemeldinger fra omgivelsene på adopsjonsplanene, og vi sa som sant var at mange hadde svart at Oi, så spennende, men hva med ADHD-gutten deres, han som trenger så mye ekstra, hvordan skal det gå med ham?

Damene nikket og noterte, og den ene av dem fulgte opp med: Ja, hva tror dere om det å adopterte et krevende barn når dere allerede har en som trenger mer enn det normale?

Hmm, hva jeg tror om det?, svarte jeg, og lurte et kvart sekund på om jeg skulle være taktisk eller ærlig. Jeg landet på ærlig: – Jeg tror at det er feil spørsmål. Gutten vår har vi alltid fokus på, det må vi ha, og det blir naturlig slik at han tar den oppmerksomheten han trenger. Det er ikke mulig å overse ham og hans behov! Jeg ville vært langt mer bekymret for hans yngre søster, den stille, flinke jenta som klarer mye selv men fremdeles er liten nok til å trenge oss mye og ikke alltid vise det.

Mer nikking, mer smiling, og jeg sverger på at jeg kunne høre BINGO-plinget hos begge to.)

Jeg må ikke slippe henne, har jeg tenkt. Hun må ikke flakse for langt ut. En god og trygg forbindelse er noe du bygger over tid, du kan ikke snekre den sammen over natta når du innser at tenårene er rett rundt hjørnet og farer truer overalt. Joda, jeg har en hang til å overtenke ting, og det er jo ikke slik at vi ikke sees til hverdags. Men jeg er ikke helt på bærtur. Kombinasjonen av selvstendig, eventyrlysten, selvbevisst frøken og travel, sliten mamma skal man ta på alvor. Tross alt snakker vi om ei jente som har blitt spøkefullt omtalt som «Oslos yngste tenåring» av fløytelæreren sin i lang tid 😉 I tillegg kommer den vanlige mammajobben, den som handler om å være litt klagemur, trøstefunksjon, heiarop-distributør, men også setter krav, justerer forventninger, tar et alvorsord, er en sparringspartner- har energi til å ta opp de små tingene du tenker på i hverdagen og sette fokus der det bør settes. Alt dette krever tid. Tid, tid, tid. Hun er travel, jeg er travel, og selv tiåringer av den selvstendige sorten er til syvende og sist… tiåringer. Som trenger mamma. Som helst vil at mamma skal komme ned og be aftenbønn og gi nattakos hver kveld (det hender det glipper her og hun allerede har sovnet når jeg kommer ned til henne. Jeg skammer meg, samtidig som det er åpenbart hvorfor det av og til skjer)

Ballerinaen og mamma lager eplekake. Den ble kjempegod!!

Den første delen av høstferien hadde jeg luksusen av å tilbringe masse tid med mellomstjenta mi, bare vi to. Vi var hjemme, lå i sofaen og leste sammen. Bakte kake. Dro til byen etter å ha levert minsten, der vi shoppet bursdagsgave for storebror som skulle på fest til ei jente (da er det greit for en fjortisgutt å ha en søster!) og satt leeenge på cafe etterpå. Starbucks Grønland, vi satt og slurpet kakao og Pumpkin Spice frappe og bare snakket og snakket mens regnet trommet mot ruta. Guri, så deilig. Og jeg har bestemt at fram mot jul skal jeg sette av tid til bare denne jenta her. Jeg vet ikke helt hvor jeg skal finne den, i virvelen av dansetimer og fløytetimer og rumpetørking og jobb og Suzukiøving og kjøring av fotballbror, men den må være der et sted.

 

Så ja. Slik har høstferien vært. Fin og travel 🙂 Det siste har lært meg mye. Nå er det jo ikke noe nytt at dagene er travle, men jeg har fått et nytt syn på hvor tidkrevende selv de rolige dagene faktisk er. I 2023 snur det, men selv etter det blir det neppe noe hvilehjem her. Dessuten er det fint å ikke bare overleve, men leve, fram til det også. Som evig småbarnsmor er det lett å få et forvrengt syn på tid («Isj, det er ikke så farlig at jeg ikke sover godt om natta, det er bare snakk om noen år», «Jada, alt bra med Gubben og meg, vi var jo på date i forfjor!»), men dagene er her og nå og de må a) inneholde alt de skal og b) likevel være overkommelige. Mission impossible? Vi har i alle fall gjort noe riktig ved å leve farlig og velge 80% stilling på meg gjennom hele 2019. Gubben har tidskontoperm samtidig, så 2019 byr ikke bare på en overlesset kalender, men også på pusterom vi ikke har hatt tidligere.

Den siste tiden har vi fått flere spørsmål om vi er «ferdige» med barn eller om vi har tenkt oss flere. Fra folk i koret, fra foreldre til barnas venner, fra undervisningspersonale. Jeg gliser like bredt inni meg hver gang. Det tyder jo på at vi fremdeles tilsynelatende har kapasitet, at vi ikke valser rundt som noen overarbeidede zombier som glemmer både matboks og lekser og sender ungene i barnehagen med tre dager gammel grøt på klærne.

Svaret er alltid det samme- det er fristende, men jeg tror vi får pensjonere oss nå 😉

For å være ærlig, har jeg tenkt tanken selv. Tiden med minstemann har jo vært så usannsynlig enkel, det har vært bare glede hele veien og ikke spesielt slitsomt i det hele tatt. Hvor utrolig er ikke det- vi var åpne for nesten alt av spesielle behov, og fikk ingenting, og ikke bare det, men han er en svært ukomplisert, harmonisk og fornøyd unge i tillegg. Vi er ikke halvdøde av overbelastning, snarere tvert imot. Kanskje han hadde hatt godt av et søsken som lignet ham selv? Særlig når adopsjonsforeningen søker etter foreldre til barn med den type utfordringer vi for lengst har kategorisert som no big deal, men som kan være vanskelig å finne søkere til, river det litt i hjertestrengene. Vi kunne jo…?

Men pensjonistkommentaren er ikke tatt ut av intet. Jeg rundet nettopp 40, og jeg er ungjenta i forholdet (!). Vi ville neppe blitt godkjent som småbarnsforeldre en gang til. Faktisk er det smått utrolig at Gubben passerte nåløyet første gang. Selv om vi hadde gått for den opprinnelige seksåring fra Kina-planen ville han ha vært en moden far. Som småbarnspappa er han nesten overmoden. Min teori er at saksbehandleren i den siste instansen ble så opphengt i den store familien og de spesielle behovene at de rett og slett glemte alderen hans, haha. Lysten til å forsøke seg på en slik prosess igjen med stor risiko for avslag er ikke høy, for å si det pent. Og om det skulle gå… nei, det er en tid for alt, og Gubben begynner definitivt å bevege seg vekk fra den alderen der det er naturlig å være småbarnsfar. Vi vil ikke bli helt Elton John eller Mick Jagger, vil vi vel? 😉

Og, som hele denne bloggharangen viser, så er det jo så mye mer. Småbarnsfasen får stor oppmerksomhet, og det er kanskje ikke rart, siden det er en herlig, morsom, slitsom, søvnløs, altoppslukende tid der mange foreldre jobber dobbelt og nesten bukker under av stress. Men jeg elsker det, og kunne lett dillet rundt med barnehagebarn i mange år til, jeg. Det er ingenting som er så gøy som leseopplæring og bøker på senga og dyreprogrammer og sure fiolintoner og skjeve, rare pepperkaker med glasur på gulvet. Speideræresord.

Men å være foreldre er et maraton, ikke en sprint, og småbarnsårene er jo bare starten på moroa. Større barn er også kjempegøy, og de krever sitt. Når min eldste sønn har brukt 9999 timer på fotballbanen, så kan du banne på at jeg har brukt minst 3333 på sidelinja. Hvor mange mil har jeg kjørt og hentet på dansing, friidrettsstevner, treninger og orkestersamlinger? Minst én gang rundt ekvator, banna bein. Dugnader og foreldremøter, lekser (lekser!), gloseprøver, utslåtte tenner, bursdagsselskaper over hele byen, matpakker, barn som ikke spiser matpakker, barn som bare spiser sånne matpakker, passordet til Min Side hos Tine Meierier for skolemelk (jeg kødder ikke), nedlasting av de kjempedyre skolebildene som bare ble sånn passe i år også men det er minner, ikke sant? Listen er endeløs. Og det hender, sånn veldig veldig sjelden en grytidlig morgen i februar når det snør sidelengs, at jeg tenker på hvordan det ville vært å stå opp, drikke kaffen min, kle på meg og gå på jobb, uten å måtte navigere meg ut via badet og tannpuss av gjenstridig treåring og kle på 1-2-3 vinterdresser og minne sure fjortiser på refleksbrikken de tok av i går, for så å brøyte vogna gjennom snøskavler mens klokka går, klokka går, og fireåringen sutrer fordi snøen har kommet inn i det lille mellomrommet mellom overtrekksbuksa og dockbootsene fordi strikken røk og jeg ikke har husket å dra innom Bogerud Tekstil i lunsjen og kjøpe ny.

Og selv om det blir fysisk enklere etter noen år, så gjenstår det mer enn nok av andre typer arbeidsoppgaver: Andre ting jeg har gjort i ferien min er å lage en A3-kalender for oktober og november til en overarbeidet tiendeklassing med selektiv hukommelse slik at ingenting skal glemmes, og snekre nye rutiner for et barn som stresser unødvendig mye på morgenen og ettermiddagen på grunn av en hang til å både utsette OG bekymre seg. Alle slike ting må gjøres (eller, man kan jo la være, krysse fingrene og håpe på det beste. Det vil helst gå bra. Men den bittersøte dagen da døra smeller igjen etter sistemann og det bare er min (geriatriske) mann og jeg igjen i huset, da vil tilnærmet avholds-Helle sprette champagnen og gratulere seg selv med en jobb ganske godt utført. Ikke sitte og spille Slippin’ through my fingers på repeat og grine. Låta vil nok bli spilt, fordi det er nok av planer som koker bort i kålen og ting som ikke blir som man hadde håpet, men jeg vil helst unngå å måtte martre meg selv i timevis utover natten resten av livet fordi jeg vet at det er for mange ting som burde vært annerledes. Når sistemann flytter ut skal jeg kunne klappe meg selv på skuldra og vite at det i alle fall var bra nok. For alle sammen. Basta!)

Så ja, svaret er nei. Hvis vi skal ha tid og ork til å følge opp alle sju fra småbarnsfase og til de blir voksne, uten altfor mange glipper og feilskjær, så holder det nå. Med mindre jeg vinner i Lotto og kan bli mamma på heltid med vaskehjelp i tillegg.

Det skjer neppe. Det som rent faktisk skjer nå, er at høstferien med den obligatoriske og alltid like hyggelige felleshelgen på hytta er overstått. Min energiske mor klarte å hale The Terrible Two helt opp til Solobua, vi grillet Marshmallows og koste oss i solveggen. Herlig, men nå er det slutt. Nå skal vi ha en uke på full speed her hjemme, men med MInsten i barnehage på dagtid (kort normaldag). Speed’en setter inn allerede i kveld, der det opprinnelige programmet bestående av sangkurs (Turbo), fotballkamp (17-åringen), obo- og fløytetimer blir toppet av dobbelt barnehageforeldremøte OG pianokurs for a’mor. Nei, kabalen går ikke opp, særlig ikke når husets nyslåtte student skal studentere utover kvelden på et av de hundre sosiale arrangementene de har 😉

Deretter skal jeg en uke til Spania. Min stemor spanderte husmorferie i anledning 40-årsdagen min. Altså, husmorferie med tre barn på slep 😀  Så det er vel strengt tatt mannen min som får ferie. Men jeg gleder meg! Og så deilig med en dose varme før kulda virkelig setter inn!

Deretter noen dager til hjemme med Minsten i barnehage.

Og smack-bæng- 1. november bærer det av gårde til jobb igjen.

Se det. Hurra, de vil fremdeles ha meg! Jeg må innrømme at jeg er spent og har litt blandede følelser- jeg liker jobben min veldig godt, men vet jo hva som venter på den andre siden av «åh, så deilig å drikke en kopp kaffe i fred»-post-permisjonsbobla. Men jeg tror det blir mest bra. Økonomisk er det definitivt mest bra. Dessuten, det går virkelig ikke an å gå her hjemme og dille helt til jul når minstemann er i barnehagen. Såpass arbeidsmoral har mine foreldre klart å få innpodet i meg, så da setter vi i gang… med et lite hvileskjær på onsdagene.

To be continued… 🙂