Squad alarm!

Det nærmer seg høst. I alle fall i aktivitetskalenderen. Nå i disse dager, mens vi fremdeles løper fra avslutning til avslutning med småsøsken under armen og Torokaker i veska (eller omvendt) er det på tide å legge neste års aktivitetskabal.

Personlig skulle jeg virkelig ønske de kunne ventet til rett etter skoleslutt, i alle fall, så vi fikk tid til å legge all sommermoroa bak oss og trekke pusten et øyeblikk, men nei. Folka skal vel ha ferie, antar jeg, og det er jo for sent å begynne puslespillet med antall elever og audutions og gruppesammensetninger i august. I august skjer det andre ting, som å avtale spesifikke tidspunkt for elever som har kursplass på musikkskolen, så det blir litt kaos der også (det lærte vi i fjor!). Men hovedtrykket for mange aktiviteter kommer nå i mai/juni.

… for vi er ikke ferdig, så langt derifra! I går var Gubben på konsert her i Oslo. I dag var det ny konsert på Blaafarveværket. Han passet smågutta mens jentene, mormor og jeg hørte orkesteret spille i Glasshytta. Men altså, oppmøte 11 og konsert 14 pleier å være en paaaain. Ikke i dag! Vi hadde toogtredve grader og bademuligheter! Og dyr! Og lekeplass! Og 40 vafler fra min kjære bestemor, min mor stilte med kaffe og saft! Nei, i dag var en helt fantastisk dag å vente på konsert på. Det skulle vært sånn oftere 😉

For min del er det særlig to barn som skaper hodebry i år (foreløpig. Det kommer mer!). Det er ballerinaen, som danser på to ulike skoler, og oboisten, som har individuell undervisning, et orkester, og til alt overmål fikk plass på to ulike talentprogrammer i fjor og har strevd rumpa av seg (rettelse: JEG har strevd rumpa av meg) med å få kabalen til å gå opp siden. Det er virkelig et luksusproblem, han er heldig og han vet det- men likevel, det har vært et annus horribilis kalendermessig sett, og den eiegode speidergruppa gikk med i dragsuget. Jeg er litt lei meg ennå. Speider’n er en fin, fin ting- praktisk og sunn og fri for uheldig konkurranse- og hadde uka hatt en åttende dag ville den hatt prioritet foran både lekser og øving (og muligens husvask).

Jeg kunne skrevet en avhandling om barn og aktiviteter. Denne posten handler om to ganske flinke barn (for jeg er enig med Anja Hammerseng-Edin i at ordet «talent» bør brukes med ytterste forsiktighet, og kanskje egentlig ikke finnes, annet enn i helt ekstraordinære tilfeller) med ganske høye ambisjoner. Det betyr ikke at jeg ikke brenner for bredde, eller synes det er overmåte viktig å sikte høyt. Og trass i Turbos ganske drøye timeplan alderen tatt i betraktning er jeg heller ikke av den formening at alle bør være med på mest mulig. «Riktig mengde» kan være så mangt. Barn og aktiviteter er et utrolig mangefasettert tema, men alt får ikke plass i samme post. Derfor blir dette en betraktning om hva som er viktig for de ungene som er innstilt på å bruke mesteparten av sin fritid til å oppnå de forjettede ti tusen timene som det tar å bli noe i nærheten av «proff».

Dette er «bare» en proff livsnyter vi møtte i dag. Hun ruslet inn og ut av skyggen, lot seg klappe og klø på magen av nysgjerrige barnehender, og tilbragte ellers tiden med å spise. Smart dame.

Det spisset seg til i mitt hode da jeg satt og skulle re-registrere oboisten på det ene talentprogrammet for noen uker siden. I det andre (og kanskje aller mest prestisjetunge) programmet har han allerede fått plass, og problemet er at undervisningen litt for ofte går samtidig. Siden jeg ikke bare er opptatt av å få inn mest mulig undervisning, men også ha tid til å vaske badegulvet (av og til), og ikke minst at hvis man er med på noe skal man følge det opp skikkelig, var min første innskytelse at dette går ikke. Det er tiende klasse på skolen til høsten, bare det krever masse tid. Han har hobbyfløyta si i tillegg som er så viktig for ham sosialt sett. Han blåser i oboen på mandager, tirsdager, torsdager og lørdager, og ganske mange søndager, og må øve ordentlig i tillegg. Når de to programmene kræsjer ofte, og antallet stykker han må kunne blir så høyt at det oppmuntrer til slurv, så er det eneste fornuftige å trekke seg fra ett av dem. Da blir det naturligvis det veldig fine, men ikke fullt så spissede opplegget, som ryker. Du sier ikke fra deg plassen på Talentfabrikk Numero Uno, gjør du? Nei, du gjør ikke det. Likevel ble pekeren hengende ubestemmelig over knappen for på/avmelding, helt til jeg ga opp og begynte å studere ballettimeplaner i stedet.

Kryssklipp til en konsert noen dager senere, med «det lille» talentprogrammet, og jeg ble sittende og sture over min beslutning. Hvorfor? Min sønn spilte i trio. Han var eneste oboist. Du hørte tonen hans klart og tydelig, ingen steder å gjemme seg, han var utlevert til publikum på godt og vondt og var tydelig nervøs. I orkesteret spiller han, vel, i orkester, sammen med kontrabass og tuba og trompet og en zillion strykere. Og i «det store» talentprogrammet er ensemblet bokstavelig talt større og konkurransen hardere. Sønnen min er flink, men ikke noe Supertalent, og for mitt indre øye så jeg ham fly forbi som den evige andrestemmen, han som sitter litt bortgjemt bakerst, han som er kjekk å ha men ikke så mye mer. En squad player, som man sier i fotball. Du vet, alle de spillerne i Manchester United eller Barcelona som menigmann i gata IKKE kan navnet på, men som alltid er der. Spillerne som fake-fotballskjorteprodusentene ikke gidder å trykke navnet på.

Ikke et vondt ord om squad players, jeg er «squad singer» selv og lever godt med det. Jeg er hun derre litt kjedelige alten med den ordinære stemmen som alltid leverer greit nok men aldri spektakulært, som alltid står på hylla og aldri synger solo. Det er helt topp. Jeg har også hatt en datter som var «squad cello player» i årevis. Celloen ga henne masse, hun fikk reise til Praha og Berlin og Nepal, delta på flotte konserter og bli kjent med venner som hun har kontakt med den dag i dag, men det var aldri snakk om at hun faktisk ville satse på å bli god. Første pult og NUSO var aldri målet hennes. Det var og ble en hobby, og det var nok. Men for de ungene som er villige til å bruke timesvis hver dag til å øve, blir det noe annet. Da blir det litt tamt å alltid spille andrefiolin, bokstavelig talt.

I tillegg til at de er de evige toere løper squad playere en annen og verre risiko- i populære programmer er det de som får være med helt til det kommer noen andre som er bedre. Jeg så den reelle faren i at sønnen min lett kunne ende opp i akkurat den posisjonen, hvis han kuttet ut «det lille» talentprogrammet for å konsentrere seg om orkester og «det store» programmet. Og jeg kjente Løvemammaen våkne til live, dypt der inne bak logistikkbekymringene et sted.

Hell no!

Jeg har nemlig gått denne løypa før, og jeg gjør aldri samme naive tabben igjen. Jeg tenker selvfølgelig på en annen sønn her, han som var en god og særdeles treningsglad midtbanespiller som ble skaltet og valtet med av talentavdelingen helt til piffen forsvant. Som elleveåring ble han flyttet opp en årsklasse for så å sitte på benken en hel sesong, han ble omskolert fra midtbanespiller til ving til back og deretter til midtstopper, der han lydig sto og hadde én eneste oppgave det siste aktive året sitt i elitelaget: ta ballen og sentre til backen. Ta ballen, sentre til backen. Ta ballen, sentre til backen. Ikke lov å gjøre noe annet, det er risikabelt spill, bjeffet treneren. Du må spille safe. Du er kaptein, det er ditt ansvar. Og så, etter ti år på samme lag og uten et eneste lite hint i forkant: «Nei, du er jo en god fotballspiller, men du er litt lite kreativ. Vi har nok ikke bruk for deg lenger til neste sesong. Beklager». Jeg måtte praktisk talt heise haka opp fra gulvet. Guttungen hadde jo ikke fått lov til å gjøre noe som helst annet enn å sentre til backen i halvannet år! Han hadde gjort nøyaktig som han ble bedt om, og (i etterpåklokskapens lys) vært mer lydig enn han burde ha vært. Hva skjedde med lovnadene om personlig oppfølging? Hvordan kan de sette en gutt til å være kaptein et helt år for så å skyve ham ut i kulda uten forvarsel? Han ble ikke kastet ut, selvfølgelig, det ville tatt seg dårlig ut, men den neste sesongen ble tilbragt på benken der han så stadig nye, ikke nødvendigvis bedre (og noen ganger direkte dårligere), spillere spille kamp etter kamp helt til vi ble lei og ba om å få et overgangsskjema. Jeg har en del pent, og kanskje enda mer ikke-pent å si om talentuviklingen i norsk fotball, og det handler ikke bare om såre, subjektive mammafølelser. Neste gang du ser en norsk fotballsjef stå i avisen og preke om det fantastiske utviklingsarbeidet deres, spør deg selv hvor mange juniorspillere de faktisk får fram på denne måten og hvor mange talenter som bare har meldt overgang fra andre klubber det siste året eller to og er flasket opp i klubber med langt lavere budsjett, og hvor mange over gjennomsnittet gode spillere som mister motivasjonen i klubbenes evige stollek (i årsklassen 12-16 er min erfaring at nesten alle spillerne byttes ut årlig. Inn, ut. Inn, ut. Sønnen min var den nest siste «hjemmespilleren» som gikk, alle de andre hadde forsvunnet på veien) på jakt etter den neste juvelen.

Og jeg angrer som en hund på at jeg ikke var mer kritisk mens han fremdeles hadde gnisten, at jeg fant meg i alt tullballet foreldre finner seg i fordi det liksom er så flott at poden spiller på talentlaget i Enellerannenstorklubb. Klubbene har sin agenda, og jobber selvfølgelig ut fra den. Selv naboklubben med monsterlagene på nesten 30 spillere mener jo at det er et eller annet (scouting-?) poeng med den voldsomme turnoveren, men vi foreldre skylder ungene våre å være kritiske. Vi var ikke alene om å klamre oss fast lenge etter at vi skulle stukket finger’n i jorda og tenkt; hva gjør vi egentlig her? Hva er vitsen? Han/hun får jo ikke utviklet seg, får ikke gjøre det han/hun er god til, dette fører ingensteds hen? Men jeg var naiv. Det er jeg ikke lenger. Og jeg deler gjerne den dyrekjøpte visdommen med andre, og den lyder sånn:

Hvis ikke barnet får utvikle seg, så er det ingen vits i å være der. Punktum. Uansett hvor «der» måtte være- Bittelilledalfjord IL eller University of Oxford. Har man lyst på  muligheter, uten å få dem, må man dra et annet sted.

Derfor ga vi også opp hele Superballett-prosjektet for Ballerinaen, selv om flere lærere mente at hun absolutt måtte prøve å komme seg inn. I min nye, mer kyniske tankegang, blir sistemann på inntakslista til Norges mest populære ballettskole den evige musen i Nøtteknekkeren, hun ville blitt en squad-danser, og ikke minst ville hun ha slitt motivasjonsmessig i evig konkurranse med andre, flinkere dansere, dansere fra dansefamilier som lå langt foran henne i løypa. Hva skal vel det være godt for, når hun kan være en større fisk i en mindre dam, der læreren ikke har tjue andre og bedre elever som tar fokus? Og derfor vil jeg ikke ofre den lille talentskolen, der guttungen må stå som eneste oboist og takle det, til fordel for den store, der han lett forsvinner i mengden og blir den som ryker hvis det kommer noen andre og bedre. Muligheter får han begge steder, men det er ikke til å komme forbi at de er forskjellige i form og innhold- og han trenger begge.

Ja jøss. Hvem trenger vel fritid uansett? Det er mulig å få til denne kabalen også, men det kommer til å kreve sin kvinne. Da tenker jeg ikke bare på spilletimene, men også alle forberedelsene, og leksene, og alt annet som lett kan gå i ball når man er a) fjortis b) har et veldig tett program og c) en medisinsk tilstand som gjør det ekstra vanskelig å holde orden selv. Jeg får si som både Byggmester Bob og Barack Obama. Yes, we can! Så slipper jeg den småbitre smaken i munnen, den som kommer når jeg ser guttungen skyte nok en gullpasning tvers over banen og rett i beina til spissen, og det er innlysende at denne pasningen hadde gjort seg bedre et annet sted, på et annet nivå eller en annen bane kanskje. Min sønn var ikke akkurat Martin Ødegaard, for all del! I så fall hadde han nødvendigvis blitt hanket inn av en storklubb eller fått bedre muligheter der han var. Likevel smaker pasningene og hjørnesparkene av forspilte sjanser. Men toget har gått og magien er borte, med mindre det kommer et mirakuløst motivasjonsoppsving og sender ham inn på førstelaget. Men slik det er nå, har han ikke lyst. Det ble for mange nedturer og for få oppturer til slutt, og nå er jeg i grunnen fornøyd så lenge han holder på sporten sin som en hobby og strør sine gode pasninger på et lag som strengt tatt ikke matcher ferdighetene. Dette skjer med de fleste, det er langt flere som havner på bedriftslaget enn på landslaget, men det er måten det skjedde på og vissheten om at det kunne gått annerledes. Det var så innmari unødvendig, og det er én person som har ansvaret i større grad enn alle andre. Ingen får premie for å gjette hvem.

Musepekeren landet til slutt på «Viderefør plass». Skoleåret 2018/19 blir minst like ille som skoleåret 2017/18, men yes we can!

Dessuten har jeg fått meg en liten hjelper på veien, det var denne dingsen som på magisk vis skulle forandre livet mitt. Eventuelt bare redusere kaoset med en kvart prosent ellerno’, men alle monner drar. Snart har jeg ti tusen timer i logistikk og bør få meg et æresdoktorat på et eller annet obskurt universitet i Utah. Såh!

… og minst like mange timer på sidelinja, i gangen utenfor dansingen, med en kaffe utenfor et øvingslokale, i halvtomme kirkesaler og stappfulle kulturskolerom. Men i dag var som sagt en opptur av de store. Rett og slett bare hyggelig, for alle sammen. Takknemlig for en så fin søndag midt i all løpingen!

 

#detteskjedde

Og vips var et nytt stikkord født!

Ut av hverdagens absurditeter klekkes en bitteliten, ny kategori som flakser litt prøvende med vingene for å se om den evner å holde seg i lufta. #detteskjedde er egentlig det samme som ordknapp onsdag, bare enda knappere. Én eneste morsom, absurd, hjertevarm eller trist hendelse som kan fanges i et bilde. Jeg kom på det i det et perfekt bilde hoppet mot meg, mens jeg egentlig hadde helt andre bloggtemaer i hodet. Ved nærmere ettersyn har jeg mange slike bilder, slike som står best helt alene- og kort. Så vi tester!

Det skjedde omtrent sånn: torsdag ettermiddag. Mitt livs store kjærlighet er i Valdres og driver med kollegial teambuilding og male bonding og sånt (hva dette innebærer er jeg ikke riktig sikker på, men jeg tipper at de gjør sånne ting som å skyte paintball på hverandre, spise sterkest mulig vindaloo eller spikke seljefløyter, alt med jevn grunnpromille), noe igjen som betyr at jeg har drasset to smågutter til Majorstua og tilbake etter barnehagen for å følge Turbo til sangkurs (gutta boys og jeg hadde for øvrig en riktig harmonisk og sommervarm vente-time i parken, men det var ikke harmoni som var poenget i dag). Når vi har dratt oss opp bakken hjem i tredve varmegrader er ungene megaslitne og ganske grinete. Jeg må lage middag. Eldstesønnen spiller kamp, eldstejenta er på jobb, mellomstemann er på orkesterøvelse, og mellomstejenta…

…. mellomstejenta…

… skal være med en venninne på telttur dagen etter og vil pakke! Nå!

Mens kranglingen og hylingen fra stua overdøver Fantorangen og jeg prøver å ikke svi middagen mellom slagene, gnåler hun stadig fra underetasjen. Mamma, hvor mange truser må jeg ha? Mamma, har du sett badedrakten min? Mamma, hvor eeeer liggeunderlaget daaaa? Mamma, skal jeg ta disse skoene eller disse, eller kanskje disse, og hvor er den esken med sommerskoene fra i fjor? Mamma, kan du kjøpe godteri nå? Hæ, hvorfor ikke det??

Jeg prøver å være rolig, og si at jeg skal ordne både godteri og oppblåsbar madrass, riktig tursekk og passende genser, men at hun kanskje må vente litt. Bare litt. Plis? La det ligge nå, så ser vi på det når de små er i seng? Da kan jeg konsentrere meg helt og fullt om dine pakkeproblemer, men vi lar det ligge akkurat nå? Værsåsnill?

Jeg taler selvfølgelig for døve ører. En tiåring som gleder seg er ikke i stand til å være tålmodig. Resultatet er at hun begynner uten meg, og vips ligger det badedrakter og mobilladere og fire par sommersko strødd utover hele stua., og gangen er full av shortser og topper og minst fem forskjellige capser.

Resultatet er at hun ikke venter med å finne sovepose og liggeunderlag, men at hun heller ikke er i stand til å rulle sammen liggeunderlaget etter å ha «sett at det virker».

Resultatet er at liggeunderlaget ligger rullet ut i stua.

… der minsten finner ut at han skal rive av seg bleia, og av stuas 50 kvadratmeter velger akkurat denne ene til å tisse en flott liten dam.

#detteskjedde: liggeunderlag har fått ti kanner lunkent såpevann helt over åstedet, og står nå på hurtigtørk utenfor inngangsdøra i dagens siste virkelig varme solstråler.

Multisport Challenge!

I går- den hittil varmeste i rekken av alle varme dager på Østlandet, med 27 grader i skyggen- satte vi kursen mot Seiersten i Drøbak. Anledningen var «Drøbak Junior Challenge», en multisportkonkurranse for voksne og barn i forskjellige aldersklasser.

Her fra starten. Dette var skikkelig opplegg, med bannere og flagg og sponsede premier. Speaker og bakgrunnsmusikk. Og strålende sol!

Man blir aldri utlært som mor, og dette var helt nytt for meg. Vi har aldri vært på noe sånt. Vi har vært på friidrettsstevner, speiderturer, friluftsdager, cellohelger, menighetsturer, fotballcuper, orkesterturer, dansecamper og «Fløyte i fokus»-dager, men multisport? Aldri. Og vi hadde fortsatt å leve i uvitenhet, hvis ikke en mail hadde dumpet ned i innboksen min for noen måneder siden, fra en fjerdeklassepappa som forsøkte å sette sammen et lag for datteren sin og lurte på om Ballerinaen ville være med. Etter å ha sjekket og dobbeltsjekket kalenderen (jeg lever i evig angst rett før sommeren, og det var reell fare for kræsj med kompanivisningen her. Etter fire-fem mailer til kulturskolen var imidlertid faren avverget og kysten klar!) spurte jeg jentungen, som brukte et kvart sekund på å både si JAAAAAA og hoppe opp og ned. Ingenting i veien med engasjementet, i hvert fall.

Tre jenter lader opp før start og finpusser taktikk snakker om skolegreier og musikk og slafser appelsin før startskuddet går. Topp!

Jeg kunne lett ha overtenkt dette arrangementet. Hva skal de gjøre? Hva skal de kunne? Er dette bare lek, eller er det noe alvor her? Er de andre jentene gode, sånn at min lille dansefrøken kommer til å sinke hele laget? Sykkelen vår, den som er arvet ned fra to storebrødre før henne, er ikke den litt for stor? Hvordan skal vi… osv osv. «Heldigvis» har vi jo levd de siste ukene i evigvarende unntakstilstand, og andre kalenderkriser og arrangementer har krevd min oppmerksomhet kontinuerlig (det eneste jeg fikk gjort, var å sende av gårde en mail til de to andre pappaene og varslet om at vår deltaker ikke var spesielt god i orientering, noe som er svært moderat stressnivå til meg å være).

Det var da enda godt, for det var et veldig hyggelig og laidback arrangement, og det var slett ikke påkrevet med styr og ståk i forkant. Noen- særlig guttelag i ungdomsklassen- hadde tydeligvis vært i hardtrening fram mot denne dagen og hadde klare vinnerambisjoner. Andre var ikke fullt så drillet, men kom typisk fra idrettslag og var nok bedre forberedt enn oss. Men det var også flust av hobbydeltakere som bare ville ha det moro.

Og moro ble det! De startet med å gå en runde med sammenbundne ben, før de måtte sykle en lengre runde (her oppsto den første og eneste krisesituasjonen, da Ballerinaen klarte å slå stykker giret mot en stein. Sykkelen var totalt ubrukelig, giret og kjedet hang og slang, far måtte jogge og hente den- og frøkna var pent nødt til å løpe resten av runden mens de andre syklet. Eventuelle vinnerambisjoner gikk i døden sammen med giret, nå gjensto det bare å gjennomføre med stil). Tilbake igjen måtte de gjennom en bane med forskjellige fysiske utfordringer- presisjonskast med ball, trekke hverandre på bildekk over et jorde, åle seg gjennom gresset under lave sperringer, bære et vaklevorent byggeklosstårn over en bane i fellesskap- før de skulle jogge til et vann. Ved vannet skulle de ta seg over med line, men de fleste endte nok i vannet og svømte mesteparten av turen. Deretter mer løping- før moroa ble avsluttet med en 200 meter lang tur i det som best kan beskrives som en gjørmebekk. Med hindere, selvsagt, som de måtte forsere enten over eller under. Lukta var ubeskrivelig, og det var også synet av jentene som Iiiiiik’et og Æææææsj’et seg gjennom den surklete gjørma. Ballerinaen mistet skoen sin, og nok en gang måtte far trå til og redde utstyret (Hey! Husmora vil også ha litt kred her, for jeg reddet den gang nummer to- ved å vaske skoene og klærne så fort vi var inne av døra, og nå er de utrolig nok like fine igjen).

Prøv å gå så fort du kan på denne måten…!

Bison- som fikk gnålt seg til å ha med sykkel han også, noe som antageligvis reddet dagen hans (og dermed vår)- står storøyd og ser på deltakerne vasse gjennom gjørma.

Surkle, surkle! Litt etter dette satte tiåringen min skoen skikkelig fast i gjørmebunnen og gikk på trynet…

Her er beviset på at det var gjørme, ikke sølevann. Kladdete, grisete, illeluktende gjørme!

Alt i alt var det en kjempefin opplevelse. Lagarbeid, problemløsning, kreativitet og fysiske utfordringer, som de mestret veldig godt utfra sine ganske begrensede forutsetninger (den ene jenta hadde vært med en gang før, den andre var like helfersk som Ballerinaen). De gjennomførte løypa på presentabel tid, selv om de havnet langt fra premieplassering. De hadde det moro sammen, veldig moro! Alt trenger ikke være så innmari alvorlig bestandig. Det er så altfor lett å glemme når du er mamma til vinnerskaller som tar ting seriøst.

Og der jeg sto i den stekende sola, med tre småunger- som var forbausende tålmodige, selv om det ble mye gnål om vafler på slutten- var jeg så glad for at vi hadde sagt ja til dette. Panneklask til mor: tiåringen din er mye tøffere og sterkere enn du trodde, og viser både utpreget lagånd og evne til å ta styring når det trengs. Dette har selvfølgelig ligget der hele tiden, men blir naturligvis ikke så synlig når hele hennes treningsverden dreier seg om dans, dans og atter dans. Det var på høy tid at hun fikk løpt seg tom for luft, brølt helt fra magen av anstrengelse og bakset i gjørma, hun også. Hurra for enkle arrangementer som gir mulighet til dette, også for de som ikke kan binde seg opp til enda mer regelmessig oppmøte i hverdagen.

Heiagjengen vår- Minstemann med upåklagelig tålmodighet og treåring som heldigvis fikk med seg sykkelen og kunne suse lykkelig rundt på sletta. De hadde «Knøtte-challenge», et eget opplegg for de minste besøkende, noe som alltid gir en STOR stjerne i min bok. I år fikk vi dog ikke prøvd oss, siden de var litt for mange, litt for små og det var litt for varmt. Men kanskje neste år?

Tommel opp på alle måter! Så ja- vi skal ikke se bort fra at det blir en retur til neste år, for dette ga mersmak. Heia Team Supergirls 2019!