Dagene med minstemann…

… renner ut, de også.

I et halvt år har jeg hatt gleden av å traske rundt med minstemann. Først i Cape Town, så fram og tilbake på Oslos østkant. Det har liksom vært vår greie, det. Han liker å kjøre vogn, jeg liker å gå tur. Været har vært upåklagelig, i hele sommerhalvåret. Så vi går, og går.

Dette har vært min utsikt siden mars, bare med varierende påkledning og omgivelser.

Vi har gått de samme turene hver dag. Hver dag har vi sett vi på elva, om den er stor eller liten, om den bråker eller renner stille, om det er en and eller to (hurra!) på besøk. Eller en død mus. Hver dag har han forlangt å få en stein i hånda på vei opp bakken («Dein! Dein!»), deretter et blad eller en pinne, og når vi går forbi furuene oppe ved sletta peker han ivrig ned og vil ha «Den! Den!», som i dette tilfellet henviser til en kongle. OK, sjef, kongle skal bli!

Etter at vi har levert i barnehagen, har vi tatt en annen vei hjem. På sletta sitter ofte Pus 1 eller Pus 2, av og til begge. Pus 1, den som er liten og grå, er best, for den løper ofte bort til vogna for å hilse på. Pus 2 er større og mer buskete, men litt mer sky. Så har vi ruslet ned forbi butikken og over den lange brua, der Minstemann krever at jeg kjører nært nok til at han kan ta på kanten hele veien over. Han blir litt møkkete på fingrene, men veldig bild, og så vinker vi hadet til brua etterpå. Rundt blokkene og opp den lange bakken- «Bam! Bam» eller «Bin! Bin!» («blad» eller «pinne»), han får en av delene og er fornøyd til vi kommer hjem til «Dida». Dida sier vovvov, for Dida er en hund. Ugla sier uhu, men den er bare i boka. Men sykkelen til naboen har en ape på seg.

Repeter, repeter, repeter. To ganger om dagen fram og tilbake til barnehagen, pluss en kort gåtur med hunden midt på dagen (han har fått gå selv og holde båndet, kjempestas!).

Litt kjedelig, kanskje, men jeg har full tro på at dette har vært med på å sementere hans verden. Sånn gjør vi det. Her bor vi. Her går vi. Hver dag. Du og jeg. Levere i barnehagen. Hente i barnehagen. Om igjen og om igjen. Det er mye snakk om «cocooning» i adopsjonsverdenen, det å gjøre verden liten og menneskene få. Da går det lettere å bli trygg på hvem som er innenfor og hvem som er hyggelige og greie, men utenfor. I vår verden er det ganske mange mennesker, og enda flere gjøremål på ettermiddager og i helger. Så dette med å holde hverdagene like og uspennende har vært et bevisst valg. Vi har brukt tid på å kjede oss inn i rutinene, Minsten og jeg.

Samme syn som i går, forigårs og dagen før det? Overhodet ikke. Se, de kutter greiner av de store trærne. Gu’ kor gøy!

Noen ganger får vi ekstra hjelp til å finne spennende saker å se på.

Og selv om vi bare går de samme veiene er det alltids noe nytt å se. Noen dyr eller store maskiner vi ser, noen mennesker vi møter. Minstemann får masse oppmerksomhet, det er utrolig mange som stopper og prater litt, eller vinker og smiler. Og han smiler villig tilbake, han er lett å glede og stort sett alltid klar for å slå av en prat. Det hjelper selvsagt på at han er et utrolig nusselig lite barn (sa mor, haha, men det er sant! Han er velsignet med et slikt åpent, vennlig ansikt som tiltrekker seg andres blikk på en positiv måte).

Veldig nusselig, og veldig annerledes enn meg 😉 Jeg merker det spesielt godt når vi passerer mennesker som selv har afrikansk opprinnelse. De ser på gutten i vogna, opp på meg, og tilbake til ham. Hmm, det er noe som ikke stemmer her. Oslo er jo- heldigvis- full av mennesker i alle sjatteringer, fra det lysteste lyse til det mørkeste mørke og alt imellom. Det er massevis barn med én norsk og en utenlandsk forelder, så at mor og barn ikke helt matcher vekker ikke vanligvis oppsikt. Og vi var jo selv en fargerik familie i utgangspunktet, jeg er godt kjent med å gå med en mini-me med litt oppjazzet genetisk materiale i vogna. Men for de som har godt trente øyne er det likevel åpenbart at den veldig lyse dama bak vogna på ingen måte kan stå for halvparten av genmaterialet til den lille xhosa-krigeren som sitter oppi. Til det er vi rett og slett for ulike. Det er vel min tur nå, til å få en smak av hvordan det føltes for Gubben da han trillet rundt på Ballerinaen da hun var liten. Til tross for fars arvemateriale var lille jenta rett og slett lysblond, jeg har aldri sett på maken (og jada, det ER han som er faren 😀 ), og den stakkars mannen min følte at de stirrende blikkene bare var starten på… en beskyldning om å ha kidnappet ungen, eller noe.

Heldigvis- for ham den gangen, og for meg nå- finnes det et par magiske ord som fjerner all tvil. Når min lille krølltopp snur seg mot meg og utbryter «Mamma!», så kjenner jeg at folk kan se og tro hva de vil for min del. Jeg er stoltest i by’n, der vi triller og triller og triller, ungen min er den skjønneste av dem alle, og det bryr meg overhodet ikke at folk synes jeg er rar som prater som en foss om alt vi går forbi. Se, der kommer det en stor sky, den er mørkere enn de andre skyene, kanskje det kommer regn snart, kan du huske at det regnet i går? Selvsagt forstår han ikke stort av den evige ordflommen, i starten skjønte han null og niks, men jeg har klokkertro på eksponering likevel. Han hører rytmen, lydene, tonefallet, og langsomt plukker han ord, ett og ett, og lagrer dem i den interne minnebrikka der de kan godgjøre seg til han kan ta dem i bruk. Dessuten forsterker det oppfatningen av mamma som konstanten, hun som er der og har vært der 24 timer i døgnet i et halvt år (unntatt korøvelsene, men da sover han), og som aldri forsvinner.

Dette gjorde jeg også med søsknene hans, selvfølgelig, det er intuitiv mammaoppførsel. Det meste jeg har gjort med minstemann har jeg også gjort med de andre. Den eneste forskjellen er at jeg har gjort ting mer bevisst og mer intensivt. Tydeligere rytme. Sterkere skjerming. Mer kommunikasjon og veldig bevisst fysisk nærhet. Vi har jo litt å ta igjen, han og jeg, og enda viktigere: vi har hatt et fundament å bygge. Han må bli så trygg at det er greit å sende ham fra seg, nå som han begynner å dra seg mot to år.

Forrige helg tok vi en bildekveld i sofaen for hele familien. Rigget oss til med riskrem (ikke spør…) og TV-skjerm og så på bilder fra de to første ukene i Sør-Afrika. Det var et hjertelig gjensyn for de minste, som nesten har begynt å glemme turen vår, og de andre fikk enda mer grunn til å glede seg til den turen vi planlegger å ta med tid og stunder. Men så rart det var å se bildene av minstemann igjen. Så liten han var! Bare fire tenner! Har du sett, han var så… baby!?

Ikke akkurat baby lenger (ikke akkurat velkledd heller, stakkars liten. Men frykt ikke, han kan straks bytte ut de blomstrete støvlene som storesøster knapt rakk å bruke før de var for små).

Mens vi har gått og gått, har minstemann vokst. Nå som han begynner å strekke seg mot 2-tallet, merker jeg spesielt to ting: Han er blitt veldig trygg på oss. Og, han begynner å nærme seg to. Han har mer vilje, er mer aktiv og søkende, han er nysgjerrig på andre barn og nysgjerrig på verden utenfor. Joda, jeg skulle nok ha klart å aktivisert ham her hjemme, men da må vi fram med fargebøker og regntøy og åpen barnehage for sosialisering. Det holder ikke lenger å gå turer, se i bøker og rydde ut av oppvaskmaskinen. Han gråter sårt når jeg løfter ham opp og vinker hadet til The Terrible Two i barnehagen.

Og midt i dette får vi mirakelbeskjeden: vi har fått barnehageplass! Vi HAR fått barnehageplass! Vi har fått BARNEHAGEPLASS! VI har fått… osv 😉 I barnehagen vår, på «riktig» team, lille Minstemann skal få følge i fotsporene til 1-2-3-4-5 søsken før ham! Det er faktisk et aldri så lite mirakel, ventelistelengden tatt i betraktning. Hurra for Oslo kommune og søskenprioritering! Jeg jublet i stua, mens Gubben unnskyldte seg midt i et jobbmøte med replikken «Beklager, jeg har fått tilbud om barnehageplass i Altinn, jeg bare måååå svare med en gang!», noe de andre møtedeltakerne kunne humre gjenkjennende til.

Jeg tror jeg jublet i samfulle 24 timer før ambivalensen satte inn. Men… det er jo tidlig?  Jeg har jo mye permisjon igjen?! #dårligsamvittighet 🙁

Altså, dette hadde vi tenkt nøye over da vi søkte, og vi tok en vurdering jeg står for. I og med at han har falt godt på plass i familien og vi ikke finner grunn til bekymring på noen fronter, var det viktigere å få ham inn i vår barnehage enn å vente lengst mulig. Vi kunne fort risikert å stå uten plass, eller med plass på andre siden av byen, og få 3-4 korte dagers tilvenning før det ble full rulle fra 07:45 til 16. Nå er han kjent i barnehagen, vi kan bruke lang tid på tilvenning og ha korte dager så lenge det er behov. Han begynner på en småbarnsavdeling (som Gubben spøkefullt omtaler som Rolls Royce-avdelingen, det sier vel sitt) med ro og trygghet og mange erfarne voksne. Lek med andre småbarn, formingsaktiviteter, musikk og lekeplass. Jo, jeg tror dette blir veldig bra for ham, så fort mor har lagt fra seg den dårlige samvittigheten og skrekken for å sende fra seg den lille sårbare tassen (som også er en helt vanlig snart-toåring) som vi har jobbet så hardt for å knytte sterke bånd til. Det er en tid for alt, og etter et halvt års intensiv turgåing, steinplukking og puse-glaning er han definitivt klar for å utvide sirkelen sin.

Med det lukkes enda et kapittel i familieboken. Det kapittelet der vi gikk og gikk i et halvt år. Det kapittelet som bare handlet om Minsten og Mamma (og litt Pappa og Turbo og Postman Pat). Det er vemodig å gå videre. Det er nesten alltid vemodig å gå videre. Men det er også en tid for alt- og nå er det tid for at lille Minstemann ta sine første skritt ut i verden på egenhånd.

Tilbake står mamma, med et Fitbit-nivå jeg aldri kommer til å oppnå igjen, men med sekken full av varme øyeblikk og gode minner fra en helt, helt spesiell tid. Takk for turene, lillle venn, og lykke til med alt som kommer!

The future looks so bright I gotta wear shades… 🙂

Det er ikke størrelsen det kommer an på…

(… unntatt når det gjelder biler og pizzaer, men det er en annen historie 😉 )

Puh! Jammen er det godt å synke ned i sofaen, når barneselskapet har takket for seg og gjestene har tuslet hjemover i septemberregnet. Det var en stor suksess og vi har fremdeles trommehinnene i behold, men jammen lager de lyd, fireåringene.

Vi har hatt bursdag. Fireårsbursdag! DET er en stor ting, det. Bison har vært så spent at han nesten ikke har trodd at det faktisk skulle skje, at han også skulle få bursdagsfest med vennene sine. Onk’li bursdagsfest!

I år igjen var det Vaiana som fikk plass på krona. Bison strålende fornøyd på vei hjem fra barnehagen på selve bursdagen.

I ungenes omgangskrets har det stort sett vært fireårsdagen som markerer starten på selskapsårene. Noen feirer treårsdager og andre starter på femårsdagen, noen har ikke barnebursdag i det hele tatt, og alt er like greit. Men veldig mange starter på fireårsdagen, noe som passer meg utmerket. Det var bare min eldste datter som fikk toårsdag med barnehagegjester (og åtte kaker og nyvasket kjøkkengulv, noe som bare viser hvor desperat jeg var etter å fremstå som Supermamma. Hehe.)

Kutymen er enkel og lettfattelig, også for barnehagebarn med sin utpregede sans for rettferdighet: man inviterer de på avdelingen som går i samme klubb, eller samme klubb pluss klubben over/under, eller hele hurven. Turbo inviterte sin klubb og klubben over da hun ble fem år i mai, totalt 7-8-9 gjester.

Men når det gjaldt denne bursdagen måtte jeg en tur inn i tenkeboksen. Det ville overhodet ikke være rart om Bison inviterte sin klubb, og klubben over. Han har vært i flere bursdager til de «over seg» og leker mye med dem. Problemet er at det er Turbos klubb, og i og med at Turbo også er på hjemmebane ville det lett blitt veldig lite Bisons bursdagsfest og veldig mye Turbos vennetreff. Jenter på fem år- særlig garvede storesøstertyper- trumfer lett gutter på fire, så selv om det var fristende å invitere dem lot vi være (og informerte for sikkerhets skyld barnehagen i tilfelle noen syntes det var rart. Når det gjelder bursdager er det bedre å informere litt for mye enn litt for lite, det er så kjedelig med misforståelser).

Bamsekake er allerede spist, det gjorde vi i familiebursdagen. Med fire fireåinger og en femåring (og en nysgjerrig og matglad lillebror!) kjører jeg mer trad- og enkelt. Sjokoladekake funker alltid! Siden min sønn er særdeles opptatt av store maskiner for tiden, bestemte jeg meg for å prøve noe nytt…

Det er første gang DETTE har vært en naturlig del av kakebakingen.

Det skulle ligne en byggeplass. Veit ikke helt om jeg fikk det til, men…

Hovedpersonen mente den var innafor!

Da endte vi på antallet…. tre. Tre gjester. Og Bison, da. Pluss Minstemann, som naturligvis er klengete tilstede som halvannetåringer flest, og Turbo, «Turbo får komme på festen selv om hun er i storeklubben, for hun bor jo i huset mitt», som Bison sa. Tre gjester er kanskje ikke så mye å slå i bordet med. Men det holder for en fireåring som aldri har hatt bursdagsfest. Tre gjester er mer enn nok. Og heldigvis kunne alle komme.

Forberedelsene startet dagen før. Etter turninga svingte vi innom Nille, der han fikk velge nøyaktig hvilke ballonger, servietter og papptallerkner han skulle ha. Bare det er stort i seg selv! Mor hadde vært innom Panduro for å sikre seg noen aktivitetsgreier som jeg håpet ville treffe riktig aldersmessig. Siden vi ikke satset på utebursdag er det greit å ha noe som holder oppmerksomheten i noen minutter av gangen, i hvert fall 😉

Akkurat sånn skulle det være. Pakatroll (også kjent som Paw Patrol), Lynet McQueen, serpentiner og gullkopper! Og en liten slange fra Panduro, som vakte stor begeistring hos gjestene. Hva skulle vi med den?

Dette!

Slangene får et tørk etter første strøk, og ble mer dekorert siden. Så fikk de bli med hjem, sammen med gullmedaljene de fant i «skattejakten» som storesøstrene arrangerte. Det, pluss gaveutpakking, var i grunnen alt av «program» vi hadde. Gode venner finner jo på masse av seg selv!

Det ble en virkelig super bursdag. Akkurat passe av alt. Litt bråkete, men noe annet ville vært fryktelig rart! Ingen tårer, ingen veltede brusglass (!), ingen som ikke likte pølsetusenbein. En super, superfornøyd liten kar som har hatt bursdagsselskap, han også.

Etter å ha lagt dukene til vask kom jeg opp i stua og fant disse to stående foran vinduene… Tror de var skikkelig gladslitne, begge to 😀

#detteskjedde: Mais og marihøner

Selvplukk!

Det er gode minner, det, fra da vi satt krumbøyd i jordbæråkeren i min barndoms jordbærdal og plukket store, søte bær i mintgrønne plastkurver. Jeg har alltid tenkt at det var en grov bommert fra bøndenes side å ikke veie ungene før og etter plukkingen og ikke bare kassene med jordbæresker, for det gikk minst like mye i oss som i kurvene 😉

Nå for tiden er det vanskelig å plukke jordbær. Jeg vet om ett sted i nærheten som av og til annonserer at de har selvplukk- og dette stedet vet alle andre om også, så plukkefeltene stenges nesten før de åpner. Men mais og grønnsaker er en annen dans! Takket være ADHD-foreningen fant vi fram til en gård med selvplukk i fin kjøreavstand, og siden jeg har en idé (en typisk middelklasse-idé, i følge en av de store ungene som himler litt med øya, men smiler samtidig) om at det er bra for barna å se at grønnsakene ikke gror i frysedisken på Rema, tar vi turen så sant det lar seg gjøre. I år også.

Ikke-identifiserende bilde, siden guttungen ikke går rundt med en hel mais i fjeset til vanlig. Ikke går han rundt i slike aparte antrekk heller, men varmen tok oss på senga og avslørte at vi hadde hatt dårlig tid under fleecedressen. Jaja, hvem bryr seg!

Mais. Sønn. Smelt.

Alle mann i arbeid! Det funket det, helt til…

Maisen derfra er helt himmelsk. Virkelig, det er noe av det beste jeg har smakt. I tillegg er det masse annet som er gøy å plukke, bønner og gulrøtter og poteter og rare lilla neper. Det beste av alt? Grønnsakene er store, så plukkingen tar kort tid! Jo yngre plukkere, jo kortere tålmodighet, så at sekken med mais er fylt opp på tjue korte minutter er definitivt et pluss.

Men så står vi der i åkeren, Gubben har fyunnet noen gule bønner han bare mååå ha til julemiddagen, vi plukker og styrer og koser oss, helt til noen oppdager…

En marihøne! Og en til! Og en til!

De gule bønnene er poppis også hos marihønene, for det er mange her. Ungene, som trodde marihøne-sesongen var over, blir helt i ekstase. Det var slutten på bønneplukkingen, gitt.

#detteskjedde: vi dro på en pedagogisk-kulinarisk-oppbyggelig grønnsaksplukketur, og  endte opp med å jakte på marihøner.