Mislykket/vellykket

Småbarn, ass.

Det er ingenting og ingen som er så nydelige, så troskyldige, så hjertevarmende, så sårbare, så trassige, så morsomme eller så entusiastiske som småbarn.

Det er heller ingen som er så fordømt uforutsigbare! 😀 Og akkurat dét burde jeg kanskje fått med meg, etter å ha levd i hus med dem siden slutten av nittitallet. Ervervet visdom fra alle disse årene: «Du skal være svært, svært forsiktig med å tro at du har skjønt det» . Det er nemlig godt mulig-  faktisk ganske sannsynlig- at du bare hadde flaks en gang eller to.

Som for eksempel i går. I går var en dag tatt rett ut av «The nightmare before Christmas», jeg har ikke hatt så høy puls på lenge, men det er en historie for en annen dag (torsdagstankene kanskje), og da klokka dro seg mot tre hadde vi bare to punkter igjen på programmet: en teaterforestilling på kvelden som det begynte å spøke alvorlig for rent energimessig, og niåringens tverrfløytekonsert på ettermiddagen. Hun og hennes fløytevenninne skulle spille to duetter, Santa Lucia og Nå tennes tusen julelys, og så skulle de være støttespillere for et par numre for nybegynnerne (tenk det! Lillejenta mi har blitt støttespiller! Hvis tida ikke roer seg litt nå er det jammen ikke lenge til jeg går av med pensjon)

Tatt i betraktning av at dagen hadde vært mindre god, bestemte vi oss for å la trøtte tenåringer og trassige fireåringer være igjen, ta med oss Bison, og dra. Bare vi tre.

Og her er saken: Bison har vært bannlyst fra alle konsertlokaler og dansescener siden han begynte å krabbe utpå vårparten i 2015. Det har vært helt, fullstendig poengtløst å ha med seg Bison med mindre det har vært Internasjonal Krise og vi MÅ gjøre det. Vi deler oss heller, så en av oss blir hjemme og den andre får gå på konsert. Det eneste stedet han har hatt adgang, har vært på fotballbanen (der det er ok å løpe rundt) og på blokkfløytistenes juleavslutning, rett og slett fordi sistnevnte er et kaos uten like uansett. Men ellers har jeg unngått det som pesten. Det er ikke hyggelig for noen om han er med, aller minst for ham.

Dette defineres som suksess, når han har sittet stille på fanget en halvtime først. På akkurat denne konserten var det ikke vi som måtte dra med oss sure småbarn ut av døra (det var noen andre. Det er alltid noen. Og de har min sympati!)

Men, på Suzukikonsertene fikk han prøve seg, fordi konsertene er så korte, det er lite publikum, og vi er på kulturskolen der det bare er å stikke lydløst ut i gangen hvis han kjeder seg. Og sist gang, forrige lørdag, var han gull! Han satt på fanget nesten hele tiden, og mot slutten satte han seg rolig ned på gulvet og fiklet med mobilen. Han holdt hele tiden og jeg tenkte Jess, NÅ er vi over den verste kneika, nå kan han være med igjen (i tilfelle noen skulle mene at jeg bedriver personlig utlevering av Bison her, kan jeg med hånden på hjertet si at beskrivelsene over passer omtrent 98% av verdens to-treåringer. Dette er ikke et svakt karaktertrekk hos min sønn, det er bare sånn de er. Det finnes sikkert unntak, men for de langt fleste småbarn på den alderen er å sitte stille på kommando fryktelig vanskelig)

Som sagt, så gjort. Vi hiver Bison og Dinglis i bilen og drar. Ved ankomst Bøler kirke var det smekkfullt av biler, og jeg burde allerede da skjønt at dette var en litt større greie enn de små kulturskolekonsertene. Men stupid is as stupid does, så jeg hypser med meg en småtrøtt liten tass mens Gubben parkerer lenger vekk, og ankommer akkurat tidsnok til at Bison rekker å se storesøster langt der borte og gå berserk av (hoppende, jublende, overtrøtt) glede.

Ballerinaen & venninne spiller som nummer 3 og 4. Jeg får akkurat med meg halve Sta. Lucia, før jeg må hanke inn Bison som nå klatrer langs vinduene og lager høye smell hver gang han faller ned på aluminiumslistene under, og som generelt har hatt brytekamp med meg eller prøvd å leke sisten siden konsertstart. Veldig festlig, særlig når åpningsnummeret er av den litt kunstneriske sorten med flinke ungdommer i samspill. Nå tennes tusen julelys hørte jeg fra andre siden av døra, og akkurat der og da var humøret av den ganske mørke sorten. Jeg hadde så lyst til å se henne spille, hun hadde gledet seg så forferdelig og var så spent. Og for henne betyr det selvfølgelig noe at mamma eller pappa sitter i salen. Så ble det sånn her. Bare fordi den optimistiske mora hennes hadde trodd at forrige konsert markerte et slags vendepunkt, når det antagelig bare var et veldig godt tidspunkt på en veldig god dag, med en setting som gjorde det enkelt for guttungen å holde seg i ro. Flaks og uflaks, ikke noen «ny tidsalder». Dumme, dumme mamma.

Etterhvert kom Gubben småløpende, og da var Bison blitt så gira at han bare ville ut. Vi ble enige om at jeg skulle vente ute med minstemann, mens mannen min snek seg inn for å få med seg resten.

Som sagt, så gjort. Først ut i bakgården, der jeg ba guttungen «pelle seg opp på den forbaska steinen» (inne i hodet. Ut av munnen kom antagelig noe sånt som et uinteressert «Gå og lek, da!», for litt selvsensur besitter jeg selv når jeg er sur og oppgitt).

Etter et kvarters tid gikk han lei av å leke Blåfjell på steinen, og vi bestemte oss for å gå en tur. Vi fant en gangvei bak kirken, og gikk opp langs husene. Treåringen klatret opp på den store gressvollen som reiste seg på høyresiden av gangveien, og bak der fant vi… t-banen! Noe så spennende!

Det var ettermiddag og skumring, høyblokkene var dekket av julelys, Bison hoppet rundt på de islagte små sølepyttene og nynnet, og mens jeg trakk inn den kjølige desemberlufta tenkte jeg plutselig at… det ikke var så ille likevel. Det var noe dritt med den konserten og jeg skulle gjerne ha vært der. Men selv om det ble mislykket fikk vi oss noe annet i stedet. En liten ettermiddagstime sammen, Bison og jeg, på oppdagelsesferd i ukjent territorium. Fine bilder fikk vi også.

Her startet vi, i bakgården på Bøler kirke. Vi måtte- dessverre- gå forbi den på vei inn, noe som kanskje kan ha bidratt til den manglende tålmodigheten inne i salen. Det er naturligvis kul umulig for en gutt på tre år å glemme dette synet!

 

Wow! T-banespor! Det er jo umulig å ikke bli smittet av en slik entusiasme. Så satt vi der, da, på den frosne bakken, og ventet på at t-banene skulle kjøre forbi. Heldigvis var det tidlig nok til at de har to-ganger-i-kvarteret-ruter.

 

 

… og tenke seg til, oppe på Narvesenkiosken på Bøler t-banestasjon, der bor Don Quixote. Så vet man det!

Noen ganger blir det ikke som planlagt. Dessverre. Det er dumt når det skjer, men det blir ikke bedre av å velte seg i irritasjon. Selv om jeg fremdeles har lyst til å sparke meg bak for å gå glipp av niåringens store happening, så vet jeg at jeg har flere til gode. Og hun var fornøyd hun, etter konserten, og pappa var stolt far.

Slitne og fornøyde- Bison inkludert- vendte vi nesa hjemover og jeg kunne konstatere at dette hadde vært en ganske vellykket ettermiddag, til mislykket å være 😉

Stoooore forventninger

Det er snart Lucia. Faktisk er det veldigveldig snart Lucia!

I hvert fall når du er fire år og skal få gå i Toget (med stor forbokstav, ja) for aller første gang. Barnehagen vår er nemlig ganske stor, og av praktiske hensyn er det bare de to eldste årsklassene som går i tog (tro meg, det er kaotisk nok). Resten ser på. Barn og voksne sitter som sild i tønne langs veggene i gangen, lyset er avslått, og så går toget gjennom alle avdelingene, opp i andre etasje og en rundtur der, og så ned og tilbake igjen. Etter dette får vi servert Luciafrokost og lussekatter avdelingsvis, før det blir hadet-klemmer og mødre, fedre, tanter og bestefedre rusler til jobben, litt forsinket.

Det høres ut som en stemningsfull, men ganske enkel markering. For mange barn er det nettopp det. Men for noen er det virkelig stort. Turbo, som nå for alvor har tatt innover seg at hun faktisk skal få ha LYS og HVIT KJOLE og SYNGE i TOGET, alt det hun ikke fikk lov til i fjor, tilhører den siste gruppa.

Kulda har kommet. For noen betyr det siste sjans til å få skiftet dekk (ikke oss, ikke i år!), for andre betyr det at det «snart» er Lucia.

— Mamma, når er det Lucia? Er det Lucia i morgen?

— Mamma, er det Lucia snart nå? Du kommer på Lucia, ikke sant? Vi skal synge på Lucia! Det blir så GØY!

— Faktisk mamma, så er det snart Lucia. Det sier de voksne i barnehagen. Atle sier at det er Lucia veldig snart! Du skal komme på Lucia, ikke sant?

For all del, dette er søtt. Det hadde kanskje vært enda litt søtere hvis jeg hadde hørt det fem ganger om dagen og ikke femti, men hei- entusiasme er en bra ting. Den må jeg ikke ødelegge!

Samtidig innser jeg at det i år blir en Viktig Del Av Jobben Min å sjekke og dobbeltsjekke at den Luciadrakten som ikke har kaffeflekk eller er guttemodell faktisk passer og at glitter og lys ligger parat. Vanligvis ligger diverse drakter stappet opp i et av skapene på soverommet, og et eller annet batteridrevet lys lar seg lokalisere i en av kjøkkenskuffene, men i år må det grundigere forberedelser til. Mange unger er fornøyd med en hvit skjorte, noen få kunne ikke brydd seg mindre (jepp, jeg har hatt barn av den sorten også), men det er åpenbart at for husets fireåring er dette en stor og viktig dag. Her skal intet overlates til tilfeldighetene. Dessuten vet vi av bitter erfaring at verken KappAhl eller Clas Ohlsson åpner før klokka ti, og vår lokale Clas’ern er uansett tomme for batterilys et par dager før Luciadagen.

 

Så altså, entusiasme er flott, og forberedelsene skal gjøres grundig dette året. Så langt, så vel. Men halvveis rundt Totoroskogen på søndagstur i den aller tidligste vinteren, innser jeg at dette ikke holder. Vi må nok ty til en aldri så liten dose drømmeknusing forventningsstyring også. For dette tar helt av.

— Snart er det Lucia, mamma! Alle mammaene og pappaene skal høre på at vi synger! Og så etterpå skal vi kose oss og spise lussekatter! Vi skal få bake lussekatter og vi må putte rosiner i hullene, det har Atle sagt. Jeg skal lage mange lussekatter så du kan få, og pappa, og lillebror, og storesøster, og…

— Det kan hende storesøster ikke kan komme, det er skole, vet du.

— Men hun kan kanskje komme da!

— Eh, ja (tenke hardt på timeplanen til eldstejenta og alle de andre etter tur, kanskje det finnes et lite håp?). – Kanskje en av de store kan komme. Vi får se.

— Yeeeah! Og så skal vi spise mat også, mamma.

— Ja. Frokost og lussekatter. Det blir så hyggelig, Turbo!

— Ja, men ikke bare lussekatter da. Vi skal ha muffins, med sånn hvit krem på. Og gelé!

— Gelé?

— Ja, mammaen til Frida skal lage gelé for Frida sier hun lager den besteste geléen.

— Jeg vet ikke om så vanlig å ha med gelé på Lucia, vennen.

— Jo! Og så skal vi ha Frostkake og disco og gaver og masse sjokolademuffins og noen kan ha på seg spøkelsesmaske!

Det er i dette øyeblikket jeg innser at Luciafeiringen inne i Turbos lille hode har gått fra den søte Karsten- og Petravarianten vi har lest om på sengekanten, til å bli en mix av Svart senker natten seg, jul og karneval og Halloween og bursdag, i en eneste gedigen fire år gammel festfantasi. Men men. Jeg klarer å holde munn, i hvert fall en stund. Kanskje hun skal få ha sine drømmer i fred, hun blir vel fornøyd når dagen opprinner uansett, selv om det ikke var helt som hun hadde tenkt seg?

Kjeftamentet bare går og går, fortere enn beina. Hun prater stadig mer oppglødd om alt som skal skje på Lucia (mulig hun nevner noe om elefanter og kameler også, men akkurat da er jeg mest opptatt av at ikke lillebror skal balansere seg ut i den iskalde elven), men til sist tvinger den beske realisme-mammaen seg opp gjennom luftrøret og ut av munnen. Det skjer etter at fireåringen har hoppet opp og ned og begeistret fortalt at

— Daniel kan ta med seg vannmelon! Vi skal ha lussekatter og vannmelon, mamma! Vannmelon er det beste jeg vet!

Uh-oh. Der og da er grensen nådd. Denne fantasien tar av, selv for en overbegeistret fireåring. Dessuten er det umulig å få tak i spiselig vannmelon i Oslo i desember.

— Nei, Turbo. Vannmelon får du nok ikke på Lucia. Vannmelon spiser vi om sommeren, vennen min.

Jentungen stopper i spranget, og ser usikkert opp på meg. Blir hun motsagt, altså? Tar hun feil? Ingen vannmelon?? Eller tuller mamma, som hun så ofte gjør?

— På Lucia er det ikke vanlig å spise vannmelon. Ikke frost-kake heller. Men det vi skal, er at du skal gå i tog og synge sanger, og så skal vi spise lussekatter og frokost sammen etterpå. Og det blir kjempekoselig! Jeg gleder meg SÅ mye til å se på toget deres!

Skuffelsen er allerede glemt. Jentungen stråler, hopper videre, og konstaterer at:

— Det er ikke lenge til heller. Det er seri-øst kort til Lucia. Det sier Atle. Da skal vi ha lussekatter! Pappa skal også komme og spise lussekatter?

Yess, tenker jeg, øyeblikket er reddet, forventningsstyringen er i boks, og frøkna er glad og fornøyd likevel. Godt jobba, mor!

— … og sjokolademuffins!

 

Ordknapp onsdag (med rikt dyreliv)

… eller den dagen jeg fant en pingvin innafor Ring 3. Den veldig sjeldne og ganske uovertruffent sjarmerende Oslopingvinen, I presume!

Finn én feil: November. Gråvær. Parkdress. Ettermiddag. Oslo. Pingvin.

Jeg tror jeg er over gjennomsnittet glad i unger.

Visse livsvalg kan nok tyde på det 😉 Og mannen min er sikker i sin sak: kjerringa er rett og slett særdeles, på grensen til unormalt, glad i barn. Men før vi durer i gang med dagens lille beskrivelse må jeg bare understreke at jeg er fryktelig glad i barn generelt. Små barn, store barn, bittesmå babyer med varme, dunete hoder (smelt smelt, rasle rasle!), tiåringer i den smått obsternasige besserwisserfasen og lange slamper med stinkende fotballsokker (de to siste kategoriene fremstår kanskje ikke umiddelbart som utpreget rasle-materiale, men de har sine helt spesielle fordeler, de også!). Jeg har blitt spurt mange ganger om hvilken alder jeg liker best, men favorittalder er vanskelig å ha. Alle aldere har sitt- på godt, og på vondt. Langt viktigere enn enhver alder er dessuten hva slags person som besitter den.

Men med dette forbeholdet i boks, må jeg innrømme at jeg er veldig, veldig svak for fireåringer. Fireåringer, ass <3 Akkurat i grenseland mellom småbarn og bare «barn». De har lagt av seg de verste toddlerfaktene, de kan ta beskjeder, forstå konsekvenser, føre vettuge og ofte svært morsomme samtaler. De elsker å hjelpe til, de vil så gjerne være store, de suger til seg kunnskap, fakta og ferdigheter som små svamper og brenner etter å vise dem frem og ta dem i bruk.

De river ikke ned alt de finner og tømmer oppvaskmiddel over hele gulvet, de ramler ikke ned trapper- i hvert fall ikke like ofte som før- og passer seg snusfornuftig for bilene. Men de er fremdeles små nok til å synes at å forundres av alt, til å tenke magisk, til å komme med de rareste betraktninger og uttalelser som gjør enhver mørkegrå novemberdag ti reiser lysere. En fireårings entusiasme kjenner ingen grenser (det gjør heller ikke raseriet eller staheten når de er trøtte og/eller sultne, men det er en annen historie), og de er små og uskyldige nok til ikke å legge plagsomt stor vekt på hva andre måtte synes og mene.

Den tirsdagen jeg hadde gleden av å ta følge med en pingvin på bussen- en veldig pratsom og glad liten pingvin, fullstendig ubekymret for hva andre måtte tenke og overstrømmende glad* når eldre damer på bussen kommenterte den fine maska hennes- kjente jeg det velkjente lille stikket bak i brystkassa et sted. Snart er hun fem, før jeg vet ordet av det er hun seks, og snipp snapp snute er den lille hoppetussa byttet ut med en sikkert like flott, men mer forbeholden og moden skolestart-utgave. Da er pingvinenes tid forbi, og på grå novemberdager kommer jeg til å savne den sårt.

Men men, jeg får si takk for bussturen som var, pakke den inn og gjemme den oppi den store skattkista med minner, og trøste meg ved tanken på at jeg har i det minste én, og kanskje til og med to, fireåringer igjen å nyte! 😉

___________________

*Dette er egentlig feil, men setningen ville blitt så snirklete og uforståelig at jeg bare lot det stå. Saken er jo den at fireåringer ikke blir overstrømmende glade over en slik kommentar, slik en toåring ville blitt («Jeg er FIN!») eller en sjuåring ville faket («Det er høflig å være glad når noen sier noe pent til deg»). De vet jo dette allerede. Typisk fireåring-reaksjon på at en dame på bussen sier «Du var jammen en søt liten pingvin!» er laidback glede, men null prosent overraskelse. Hun vet jo utmerket godt at hun er en pingvin, og dessuten er både hun og pingviner søte. Så selv om det er kjempehyggelig, er det liksom ikke noen big deal. Enda en grunn til hvorfor det er umulig å ikke digge fireåringer.