Det er ikke størrelsen det kommer an på…

(… unntatt når det gjelder biler og pizzaer, men det er en annen historie 😉 )

Puh! Jammen er det godt å synke ned i sofaen, når barneselskapet har takket for seg og gjestene har tuslet hjemover i septemberregnet. Det var en stor suksess og vi har fremdeles trommehinnene i behold, men jammen lager de lyd, fireåringene.

Vi har hatt bursdag. Fireårsbursdag! DET er en stor ting, det. Bison har vært så spent at han nesten ikke har trodd at det faktisk skulle skje, at han også skulle få bursdagsfest med vennene sine. Onk’li bursdagsfest!

I år igjen var det Vaiana som fikk plass på krona. Bison strålende fornøyd på vei hjem fra barnehagen på selve bursdagen.

I ungenes omgangskrets har det stort sett vært fireårsdagen som markerer starten på selskapsårene. Noen feirer treårsdager og andre starter på femårsdagen, noen har ikke barnebursdag i det hele tatt, og alt er like greit. Men veldig mange starter på fireårsdagen, noe som passer meg utmerket. Det var bare min eldste datter som fikk toårsdag med barnehagegjester (og åtte kaker og nyvasket kjøkkengulv, noe som bare viser hvor desperat jeg var etter å fremstå som Supermamma. Hehe.)

Kutymen er enkel og lettfattelig, også for barnehagebarn med sin utpregede sans for rettferdighet: man inviterer de på avdelingen som går i samme klubb, eller samme klubb pluss klubben over/under, eller hele hurven. Turbo inviterte sin klubb og klubben over da hun ble fem år i mai, totalt 7-8-9 gjester.

Men når det gjaldt denne bursdagen måtte jeg en tur inn i tenkeboksen. Det ville overhodet ikke være rart om Bison inviterte sin klubb, og klubben over. Han har vært i flere bursdager til de «over seg» og leker mye med dem. Problemet er at det er Turbos klubb, og i og med at Turbo også er på hjemmebane ville det lett blitt veldig lite Bisons bursdagsfest og veldig mye Turbos vennetreff. Jenter på fem år- særlig garvede storesøstertyper- trumfer lett gutter på fire, så selv om det var fristende å invitere dem lot vi være (og informerte for sikkerhets skyld barnehagen i tilfelle noen syntes det var rart. Når det gjelder bursdager er det bedre å informere litt for mye enn litt for lite, det er så kjedelig med misforståelser).

Bamsekake er allerede spist, det gjorde vi i familiebursdagen. Med fire fireåinger og en femåring (og en nysgjerrig og matglad lillebror!) kjører jeg mer trad- og enkelt. Sjokoladekake funker alltid! Siden min sønn er særdeles opptatt av store maskiner for tiden, bestemte jeg meg for å prøve noe nytt…

Det er første gang DETTE har vært en naturlig del av kakebakingen.

Det skulle ligne en byggeplass. Veit ikke helt om jeg fikk det til, men…

Hovedpersonen mente den var innafor!

Da endte vi på antallet…. tre. Tre gjester. Og Bison, da. Pluss Minstemann, som naturligvis er klengete tilstede som halvannetåringer flest, og Turbo, «Turbo får komme på festen selv om hun er i storeklubben, for hun bor jo i huset mitt», som Bison sa. Tre gjester er kanskje ikke så mye å slå i bordet med. Men det holder for en fireåring som aldri har hatt bursdagsfest. Tre gjester er mer enn nok. Og heldigvis kunne alle komme.

Forberedelsene startet dagen før. Etter turninga svingte vi innom Nille, der han fikk velge nøyaktig hvilke ballonger, servietter og papptallerkner han skulle ha. Bare det er stort i seg selv! Mor hadde vært innom Panduro for å sikre seg noen aktivitetsgreier som jeg håpet ville treffe riktig aldersmessig. Siden vi ikke satset på utebursdag er det greit å ha noe som holder oppmerksomheten i noen minutter av gangen, i hvert fall 😉

Akkurat sånn skulle det være. Pakatroll (også kjent som Paw Patrol), Lynet McQueen, serpentiner og gullkopper! Og en liten slange fra Panduro, som vakte stor begeistring hos gjestene. Hva skulle vi med den?

Dette!

Slangene får et tørk etter første strøk, og ble mer dekorert siden. Så fikk de bli med hjem, sammen med gullmedaljene de fant i «skattejakten» som storesøstrene arrangerte. Det, pluss gaveutpakking, var i grunnen alt av «program» vi hadde. Gode venner finner jo på masse av seg selv!

Det ble en virkelig super bursdag. Akkurat passe av alt. Litt bråkete, men noe annet ville vært fryktelig rart! Ingen tårer, ingen veltede brusglass (!), ingen som ikke likte pølsetusenbein. En super, superfornøyd liten kar som har hatt bursdagsselskap, han også.

Etter å ha lagt dukene til vask kom jeg opp i stua og fant disse to stående foran vinduene… Tror de var skikkelig gladslitne, begge to 😀

#detteskjedde: Mais og marihøner

Selvplukk!

Det er gode minner, det, fra da vi satt krumbøyd i jordbæråkeren i min barndoms jordbærdal og plukket store, søte bær i mintgrønne plastkurver. Jeg har alltid tenkt at det var en grov bommert fra bøndenes side å ikke veie ungene før og etter plukkingen og ikke bare kassene med jordbæresker, for det gikk minst like mye i oss som i kurvene 😉

Nå for tiden er det vanskelig å plukke jordbær. Jeg vet om ett sted i nærheten som av og til annonserer at de har selvplukk- og dette stedet vet alle andre om også, så plukkefeltene stenges nesten før de åpner. Men mais og grønnsaker er en annen dans! Takket være ADHD-foreningen fant vi fram til en gård med selvplukk i fin kjøreavstand, og siden jeg har en idé (en typisk middelklasse-idé, i følge en av de store ungene som himler litt med øya, men smiler samtidig) om at det er bra for barna å se at grønnsakene ikke gror i frysedisken på Rema, tar vi turen så sant det lar seg gjøre. I år også.

Ikke-identifiserende bilde, siden guttungen ikke går rundt med en hel mais i fjeset til vanlig. Ikke går han rundt i slike aparte antrekk heller, men varmen tok oss på senga og avslørte at vi hadde hatt dårlig tid under fleecedressen. Jaja, hvem bryr seg!

Mais. Sønn. Smelt.

Alle mann i arbeid! Det funket det, helt til…

Maisen derfra er helt himmelsk. Virkelig, det er noe av det beste jeg har smakt. I tillegg er det masse annet som er gøy å plukke, bønner og gulrøtter og poteter og rare lilla neper. Det beste av alt? Grønnsakene er store, så plukkingen tar kort tid! Jo yngre plukkere, jo kortere tålmodighet, så at sekken med mais er fylt opp på tjue korte minutter er definitivt et pluss.

Men så står vi der i åkeren, Gubben har fyunnet noen gule bønner han bare mååå ha til julemiddagen, vi plukker og styrer og koser oss, helt til noen oppdager…

En marihøne! Og en til! Og en til!

De gule bønnene er poppis også hos marihønene, for det er mange her. Ungene, som trodde marihøne-sesongen var over, blir helt i ekstase. Det var slutten på bønneplukkingen, gitt.

#detteskjedde: vi dro på en pedagogisk-kulinarisk-oppbyggelig grønnsaksplukketur, og  endte opp med å jakte på marihøner.

 

OBRUT EXIT- mo gnivirks go tnås

Ah, bokstavenes univers!

Ingenting er så enkelt, så enkelt, når du først kan det. Men jeg behøver ikke tenke lenger tilbake enn til april for å huske hvor komplett ubegripelig det er når du ikke kan det. Da satt jeg i et Ethiopian Airlines-fly og kikket forundret på brosjyrer og undertekster på amharisk. Er det en og en bokstav, eller stavelser? Det er venstre til høyre, eller? Hmm, hvordan skriver man dette for hånd, da? Man blir ganske hjelpeløs, selv som voksen. Det hele fremstår som et hemmelig kodeunivers man ikke har tilgang til.

Der er The Terrible Two nå, omgitt av uforståelige koder de ikke skjønner. Jeg prøver å huske på følelsen av utenforskap, at i deres små holder er alle skilt og all skriftlig informasjon de har rundt seg maur-vrimmel som ikke gir noen mening.

Det vil si, Bison er der mer enn Turbo. Turbo er på vei ut, hun kan ganske mange (store) bokstaver og kan skrive noe, og lese enda litt mer. Vi er over på skilt- og reklameleken nå. Hva står det der, Turbo? – P…. Oooo…. S…. T. Poost. Post! Etterfulgt av et triumferende glis.

Og hva står det her? Navnet til lillebror, såklart! Dette skrev hun i fjor vår, tydeligvis en periode med intensiv før-skriving, for det ligner slett ikke på navnet hans. Det er ikke i nærheten, en gang. Men jeg tror min diplomatiske kommentar den gang var at det var «nesten» riktig. 😀

Jeg stresser ikke med det. Det haster tross alt ikke, det er ingen konkurranse som enkelte foreldre later til å mene. Om ti år har det absolutt ingen betydning om jentungen lærer å lese som fireåring eller sjuåring (så lenge de lærer det skikkelig, men det er en annen historie). Vi leker videre med bokstavene der det faller seg naturlig, og er det noe igjen å lære til neste høst så blir siste rest tatt da.

Men- det er ett område jeg har følt for å ta litt grep, derav tittelen. Som femåringer flest er jentungen glad i å tegne, og produserer de flotteste kunstverk (i bøtter og spann… sukk. Jeg prøver å være streng, bare ta vare på de fineste og kaste resten, men i dette tempoet kommer vi likevel til å ha absurde mengder kunst liggende i kurven før hun gir seg med samlebåndproduksjonen sin).

Og alle kunstverkene er signert, av og til i høyre hjørne, av og til i venstre, og ofte midt på:

OBRUT

Hun begynner med T’en. Deretter U. R, B, og O følger lett som en plett, men altså fra høyre mot venstre. ORBUT.

Noen ganger skriver hun hele bursdagskort til vennene sine.

KIRE ERÆJK

GAD NIF NE AH

OBRUT NESLIH

eventuelt i den litt artige varianten (hva har hun tenkt her, liksom?)

ERÆJK KIRE 

 AH NE NIF GAD

NESLIH OBRUT

Det er ikke direkte alarmerende, dette heller. Det retter seg. Storesøster speilvendte 3-tallet langt inn i 3. klasse, men det er nå en saga blott og har null sammenheng med generell matteforståelse.

Men når vi går inn i det andre året med OBRUT, og ikke minst, når hun egentlig kan bokstavene godt men bare har lagt seg til vanen å skrive mot venstre, så følte jeg at det var på sin plass med litt forsiktig veiledning. Tross alt kan det hende at noen finner det for godt å påpeke feilen, som ikke er så søt som den var i fjor.

«Skal vi ta et ark, Turbo?» spør jeg fra tid til annen. Lavkost-prosjekt dette også, med andre ord- det er ikke noe system her, ingen progresjonsplan eller forsøk på regelmessighet med at vi tar det hver dag etter middag eller noe sånt. Vi tar et ark når det passer, og da skribler jeg ned noen ord, ELSA og ANNA er populære, så klart, eller APE, LESE, SEL, SOL, BAMSE, MAMMA… og så må hun skrive det tre ganger under. På den måten får hun trent opp høyre-bevegelsen i hånd og hjerne og i løpet av noen uker eller måneder fester det seg forhåpentligvis godt nok til at det sitter også på ukjente ord.

Jepp, blå neglelakk. Sånn blir det når hun og storesøster rotter seg sammen.

Jeg er ikke så rent lite stolt av arkene mine. Av to årsaker: a) jeg motsto fristelsen til å lage et Stort Opplegg som var dømt til å mislykkes så fort ferien var over (hallo… jentungen øver allerede fiolin to ganger om dagen, det er grenser for hvor mye «Nå skal vi gjøre ditt og datt» hun har godt av. Dessuten er både morgenene og ettermiddagene her i huset stappfulle nok som det er, det er mange som skal ha oppmerksomhet) og b) jeg klarte å se at det var på tide å la OBRUT gå over i historien. På mitt mest sentimentale- og det har det jo vært litt av her i sommer 😀 – synes jeg at OBRUT er fantastisk sjarmerende, noe som må bli værende for bestandig. OBRUT må aldri bli borte, det må stå i passet hennes når hun blir 40!

Facebook minnet meg på at det i går var to år siden jeg sto med klump i halsen utenfor Sam’s frisør og skulle la lokkene falle på The Terrible Two. Lille guttebabyen min med de skjønne krøllene i nakken. Turbo med sin bedårende småjenteflette. Hulk hulk, snufs, snufs. Nå, to år senere, ser jeg jo at guttungen så ut som et skjærereir på hodet og Turbos «flette» besto av tre pistrete hårstrå i alle fall de siste fem centimeterne. Dessuten kler hun bobfrisyren sin, hun er sassy og morsom og vi slipper lusekam-grine-helvete når luselappene dukker opp i skole- og barnehagesekker. Visst var det hjerteskjærende der og da, men ungene hadde vokst seg ut av krøllefjoner og pistrefletter og kunne med fordel klippes til noe enklere og penere.

Nå har Turbo vokst seg ut av OBRUT, det var en sjarmerende periode, men en periode som nå er forbi. Den også. That’s life. Mors oppgave er å ikke stresse, men likevel la det gå sin gang, ungene kan ikke holdes tilbake i en småbarnsperiode som er forbi. Når hun daglig bruker ord som «elegant» og «fascinerende» er det på tide å la jentungen lære seg å skrive riktig vei. Det er det som passer nå. OBRUT EXIT. TURBO INTRARE.

Og lillebror, da? Han følger som sagt i løypa, men ganske langt bak. han kan én bokstav, sin egen, og for øvrig har vi mer enn nok med å holde blyanten riktig og øve opp en viss presisjon. Det holder for ham, foreløpig!