Splitt og elsk

Femåringen henger med leppa. Ingen å henge med. Ingen å leke med. Mamma og pappa bare vasker og vasker, tørker støv, bærer bord og stoler og mumler om bordplasseringer og duker. – Det er kjedelig her, mumler hun, etter å ha lekt med Vaianafigurene og tegnet kroken til Maui og sett på Lesekorpset på NRK Super.

Turbo savner Bison. Men Bison, han er hos mormor denne helgen. Hun hentet ham tidlig i barnehagen på fredag og han kommer ikke tilbake før søndag. Det er to hele dager det, for den éne, ensomme halvdelen av The Terrible Two. Dobbelt skuffelse: hun har mistet sin partner in crime, og på toppen av det hele fikk han dra før henne til mormor. Uhørt!

Bildebevis fra Kongens utsikt. Fotokred- og kred for å ha klart å dra ham opp bakkene, ikke minst-: min mor 😉

… Uhørt, og som sagt ensomt. Bittelillebror er søt, men det går liksom ikke an å leke med ham på samme måte. Storesøster på ti er også borte, kjempestoresøster vasker hybelen sin. Hun surrer rundt i stua litt, før hun tusler ut foran huset der fjortisen er i ferd med å feie bort rusk og rask fra inngangspartiet. Det er bedre enn ikkeno’, tenker Turbo, og blir med på ryddingen.

Vi har sjelden «barnevakt» nå. Jeg hadde det ofte da de eldste var små, enten for å jobbe om kvelden eller bare for å sove eller ha fri. Da dro de som regel sammen- først de to eldste, senere de to eldste og lillebror. Men så har det gradvis fislet ut. Grunnene til det er nok mange, en av de mindre hyggelige er nok at Gubben og jeg har blitt latere med åra og trives utmerket godt i sofaen fredagskveld etter fredagskveld (etter fredagskveld, etter fredagskveld. Hæsjtægg Innmarikjedeligefolk). Dessuten, om de minste skulle være bortreist, er huset aldri tomt likevel. Det dukker alltid opp en tenåring fra en eller annen krok 😉

Men det som har kommet mer i forgrunnen, kanskje etterhvert som ungene ble flere og timeplanen strammere, er barnas behov for å få være alene med noen. Med oss, først og fremst (hvorfor gidder tenåringsforeldre å kjøre så mye, når «barna» utmerket godt er i stand til å gå selv? Fordi du får ha dem alene i bilen, såklart! Hvorfor løper jeg som en gal for å rekke aktiviteter vi ikke har tid til? Fordi det er verdifull mor og enellerannen-tid), men også med besteforeldre, tanter og onkler, for eksempel. Særlig når søskenbåndet er veldig tett og rollene tydelig definert, er det godt å få en pause fra det vanlige mønsteret og få være i fokus fullt og helt. Den som alltid tar ansvar slipper å ta det, den som alltid blir bestemt over kan få ta styringa, de som hakker på hverandre må rett og slett… la være, en stakket stund, når de ikke er i nærheten av hverandre. Det trenger ikke være så mye- en kinotur med bestemor eller overnatting hos tante. Eller det kan være en hyttetur med stebestefar, gutta på tur liksom, med fiskestang og hammer. Mormor er jo også kjent for å ta med seg de som måtte trenge det på intensive avslapning-og-skolearbeidturer til Blefjell, sommer som vinter. En ekstrabonus er jo også at de som blir igjen hjemme får mer rom og fokus, de også.

 — MIN mamma!, sa femåringen, og gjorde seg uvanlig liten i sofakroken i kveld, da minstemann hadde lagt seg og lillebror var hos mormor. Og av og til er det godt å bare være Turbo sin mamma, eller noen andre sin mamma, i noen minutter av gangen.

Eksempel på totalt unødvendig kjøring: 17-åring på vei til jobben sin midt på blanke formiddagen. Men så får jeg kloa i ham i fem minutter, da, og kan kjøre på med irriterende mammaprat uten at han har sjans til å unnslippe 😀

Dette er ikke splitt og hersk. Det er splitt og elsk. For Turbo er det uvant å være her uten liksomtvillingen sin, men du verden så godt hun har av det. For ikke å snakke om så godt han har av det, han som kun i kraft av sin posisjon som «pseudotvilling-lillebror» ofte havner i storesøsters skygge og blir begrenset av hennes velmente assistanse og hjelp.

Vi har hatt en effektiv husarbeidsdag med alle mann i arbeid, bare avbrutt av en koselig lunsj i kolonihagen hos min stemor. Gjennom dagen rant bildene inn fra min mor på mms: En gutt som sitter og spiller Biler-Lotto, helt uten innblanding fra de store. En trøtt gutt etter tur i svømmehallen, der han kunne gjøre akkurat det han ville. Og rosinen i pølsa: Lillebror på Kongens Utsikt, dit alle trodde han var for liten til å gå, men så klarte han det likevel (hvor mye bilkjøring som er innblandet vites ikke, og spiller heller ingen rolle. Ikke for ham, i alle fall).

Neste gang det passer er det Turbo som får dra på tur, og Bison blir hjemme. Rett skal være rett. Men jeg er takknemlig for at vi har familie som tar med seg en og en, eller to og to, eller tre og tre, og splitter opp den herlige gjengen som i en travel hverdag har lett for å bli redusert til «ungene»- til tross for at de er så forskjellige som de kan få blitt. De er ikke «ungene», de er seg selv fullt og helt, og selv om det er viktig å bygge opp og verne om flokkfølelsen i den evige sentrifuge-tilværelsen er det også viktig å få rom til å være akkurat seg selv. I fred og ro.

To jenter spiser is på fredagskvelden. Lillebror- og foreldrefri sone!

Når det er sagt, gleder jeg meg fryktelig til å sette meg i bilen og hente treåringen (og kakene, og stolene, og muligens noe mer konfirmasjonsstæsj) i morgen. Natta er rett og slett ikke den samme uten en liten kar som kommer tuslende inn i senga og setter kneet i brystkassa di!

***********

PS. Hvordan vi ligger an? OK, for å være diplomatisk: det gjenstår en del. Men ståa er langt, LANGT bedre enn i går, og vi kommer i mål. Det blir mye jobb i morgen også, men på mandag tror jeg vi kan senke skuldrene og få en fin dag. Og på tirsdag kan vi si som vi alltid gjør: «Nei, se så fint det er her nå, sånn må vi prøve å holde det». Hahaha!

Frihelger?!!

Mai, kjære mai. Det drar seg til på alle fronter. Veiledningssamtale 15. mai, barnehagefeiring 16. mai, barnetog 17. mai, konfirmasjon 21. mai, huskonsert 22. mai, bursdag og huskonsert 23. mai, Drøbak Junior Challenge 27. mai, kompaniforestilling 30. mai, pianokonsert 31. mai, her har jeg sikkert glemt en hel masse, men så lenge det ligger i Outlook lever vi trygt (-ish).

Men. Det blir ikke bare travlere. For første gang siden juleferien har vi frihelger. Som i «helger uten faste aktiviteter, helt til fri disposisjon». Joda, de eldste har ofte jobb eller treninger og øvelser og slikt, men vår innsats der begrenser seg til en sjelden taxitur, for øvrig holder de styr på det selv.

Dansesesongen, derimot, er kort. med unntak av kompaniet, da. Og med det er lørdagene der Bison danset fra 10-11, Turbo og Ballerinaen fra 12-13, sistnevnte med en ekstra tåspisstime fra 14-14:30, et tilbakelagt stadium. Du kan si det sånn at lørdagene ble tilbragt på kulturstasjonen, eventuelt i evig kjøring fram og tilbake- særlig etter at Ballerinaen fikk seg «jobb» på danseinstituttet på Majorstua i tillegg og måtte fraktes dit på morgenen og kjøres derfra og til nedre Grünerløkka i rekordfart for å rekke sin egen time (#optimistiskplanlegging). Når vi endelig var i mål, var vi stort sett så pumpa (av barnedansens fysiske utskeielser eller av lørdagstrafikk) at det ikke ble stort mer ut av den dagen, annet enn middag og spede, mislykkede forsøk på husarbeid.

Jeg husker vi sto der i vinter og var i tvil angående minstemann. Skal, skal ikke. Turbo hadde endelig «vokst fra» 3-4-åringskurset sitt og var klar for å danse på en større time, alene. Klart vi måtte være til stede, men å sitte utenfor med en bok og en kaffe er ikke verdens tyngste jobb. Dessuten passet det perfekt med kurset til storesøster. Vi kunne sluppet unna med én kjøring og en kaffetime hver lørdag, mens jentene danset samtidig i forskjellige saler. Enkelt. Lite energikrevende. Ganske fristende også, jeg må innrømme det. Det er jo ikke som om vi ligger på latsiden i ukas øvrige dager, det satt langt inne å ofre en potensielt ganske fredelig lørdag på De Oppbyggelige Aktiviteters Alter.

Men Bison. Gutten som elsker å være i bevegelse, og som nå var stor nok til å hoppe på det kurset Turbo skulle forlate. Han hadde vært med et par ganger før jul og syntes det var stor stas. Borte var all surringen og den dårlige konsentrasjonen på slutten av «babykurset», dette var mer action, perfekt for en treåring. Og helt ærlig, det er ikke fair at mor og far legger til rette, ordner og fikser for storesøsken og tar seg helt ut på det, og så er det ikke noe igjen til husets minstemann. Hva skulle Bison gjøre på lørdagene, annet enn å drasses inn og ut av bil eller settes foran Thunderbirds når travle storesøsken ikke gidder å finne på noe annet? — Pffft, sa jeg til Gubben, det blir litt mer mas, men det overlever vi jo. Støvsugingen kan vi ta til sommer’n.

Og jeg har ikke angret et sekund. Han har hatt det kjempegøy på dansing, han har fått brent av masse energi (et ikke uvesentlig poeng i dansesesongen på Oslo Kulturskole, de månedene det er bånn gass er også de månedene det er litt ekstra tiltak å komme seg ut av huset), og som alltid ligger det jo masse trening i slikt. Trening? Ja, på sånne ting en treåring må lære seg. Bison og hans dansekompiser med og uten tiara har verken lært å ta piruetter eller danse chachacha, men å stå i kø, det er en av tingene man trener på på dansing. Vente på tur. Følge instruksjoner. Øve på ting som er vanskelige. Ikke minst i denne settingen har dansingen vært veldig nyttig, og fra fullt kaos på starten av semesteret står småttisene nå i (ganske) rette rekker og venter (nesten) tålmodig på tur.

Så hurra for dansing, og jeg dreper gjerne lørdagene mine til høsten også. For all del. Men, nå som vi har vært på dette kjøret en stund var det jammen herlig å oppdage at man kan bruke lørdagene til andre ting.

Mor kan endelig finne fram og systematisere arbeidet med skrivebøker. Bare kort, kort tid av gangen, men jenta er overmoden for å få ordentlig tak på skrivingen og det er bare tiden som har manglet. Not so no more!

(og kan jeg bare komme med et hjertesukk? Hva ER det med slike «nybegynnerbøker» som insisterer å ta med både store og små bokstaver samtidig? Hvorfor??)

… eller bare tøyse rundt.

Bison er ikke helt på leser’n ennå, naturlig nok. Planen er å finne bøker med figurer og mønstre så han kan få litt førskrive-trening, men i mellomtiden synes han det er moro å drive med labyrinter. At de er gjort fra før er ikke så farlig! Andre hjernetrim-aktiviteter for Bison er Dyrelotto og Stigespill. Han vil gjerne være med på Uno, men det funker bare sånn passe ikke.

Tiåringen kan ha med en venninne hjem på overnatting, og etterpå flette mammas hår (og ta et litt uskarpt bilde av det).

Ingen helg uten fotball. Min sønn ble overraskende matchvinner da de vant en knepen 1-0 seier, med det minst elegante målet i denne serierunden (pirke en ball ut av hanskene på keeper helt på målstreken etter et mislykket scoringsforsøk, men mål er mål, seier er seier, og tre poeng er ikke minst tre poeng). Men når vi har tid til å tenke oss om og planlegge litt, blir turen så mye morsommere for alle:

Skjønt, enkelte av supporterne ga beng i hele kampen.

Opptil flere av «supporterne», faktisk.

Lørdagsfri = tid til å lage skikkelig god pavlova. Signert min mann altså, jeg skal ikke skryte på meg noe. Men etter en lørdager fylt av bilkjøring, bilkjøring, følging, påkledning, avkledning, tåretørking, bilkjøring, vannflaskefylling, skoknytting og «HEI KLOKKA ER FAKTISK TI OVER HALV, ALTSÅ!», er det ikke så ofte vi får slikt hos oss. Men nå er frilørdagene her, tjohei!

… og slik kan man avrunde en herlig, herlig helg. Opp i badekaret (Lykkeliten sluttet å gråte denne gangen, det går riktig vei!), på med pysjen, og deretter frukt på verandan i kveldssola.

… blant annet. Helgen har også handlet om nabobesøk og hopping på trampoline. Øve på å sykle. Løfte en sandkasse vi har arvet, over på plenen og la ungene gå berserk med de tilhørende lekene. Og surre rundt, ikke minst har vi surret mye rundt. Mulig vi skulle støvsugd litt mer, men det er ikke sommer ennå, er det vel? 😉

Når neste semester banker på døra, etter en lang, slapp sommer, er vi antagelig over-klare for å sette i gang med lørdagsmoroa igjen. Det ER vits i de travle og krevende lørdagene våre, absolutt. Men akkurat nå var det utrolig godt med en pause. Jeg formelig kjenner marginene falle på plass, luksusen av å ikke måtte velge mellom støvsuging eller Dyrelotto, sårt tiltrengt søvn eller en spennende kamp på TV med ungdommen i huset. Eller bare stille spørsmålet «Hva skal vi gjøre i helgen?», siden det faktisk ligger et valg der.

Vi er klare for sommerslapphet!

… i hvert fall når vi har overlevd mai og juni 😀

Danseblomsten

Kjøpesenteret Victoria Wharf, helt i enden av Waterfront i Cape Town, er stort. Kjempestort. Lange haller iflere etasjer strekker seg i alle retninger, butikker, butikker, butikker vegg i vegg, restauranter i alle prisklasser, det du ikke finner her er ikke verdt å ha.

Det er mye morsomt for barn også. Hamley’s, for eksempel, og Toy Kingdom med den grønne frosken som symbol, du har Toys’R’Us og Prima Toys. For ikke å snakke om alle de spennende butikkene med afrikanske varer i sterke farger. Utenfor én av dem står en diger legofigur av Nelson Mandela. I en annen sitter en mann og lager perlekunst midt i butikken. Det er trommer og perlepingviner, det er leketøy laget av resirkulert skrapmetall, og de typisk sørafrikanske «lappe-bamsene» slåss med trefiguerer av krokodiller og løvehoder til å henge på veggen. Masse, masse spennende.

Ungene maser litt, selvfølgelig. Mamma, kan jeg få det kjempefine Vaianaslottet? Se, pappa, en neshorn-sekk, sånn vil jeg ha. Når sant skal sies er det mest fireåringen som maser. Treåringen bare løper. Det er en evig utfordring å holde tritt med de små beina som løper i alle retninger mellom godsakene, og ikke minst heisen som er det morsomste av alt, og selv om vi har skriblet navn og pappas telefonnummer på armen er det smått nervepirrende hver gang vi må ta turen gjennom senteret for å komme oss ut på den andre siden, ved havna. Det er nesten hver dag.

Men ett sted stopper han. Første gang det skjedde fikk jeg panikk, vi var så vant med at han befant seg et eller annet sted 10-20-30 meter foran oss. Litt til høyre eller venstre, kanskje, men alltid foran, alltid på vei til neste spennende sted. Vi fikk oss hver vår joggetur, Gubben og jeg- Du tar den retningen, så sjekker jeg bortover her, ok?- men til slutt fikk jeg den lyse idéen å sjekke bakover i gangen også. Det kunne jo hende at han hadde oppdaget is-butikken vi prøvde å passere i all stillhet.

 

Og der sto han. Bom stille. Foran en billigbutikk, typ Tiger eller Nille, fylt opp av billig ræl fra Kina. Tusen ting du ikke trenger- «festlig» pastabestikk og «morsomme» håndkleholdere som knapt er i stand til å holde et lommetørkle, Rubiks kube uten farger, småfrekke lightere, bokholdere i rosa og mintgrønt og blått som vil knekke under den første lille påkjenning. Teite ting, ting som ikke kan måle seg med den elektriske modellbilen i Toy Kingdom eller det gigantiske Vaianaslottet på Hamley’s.

Guttungen står der med nesa klemt inntil vinduet, i sandaler og dinosaur-t-skjorte og med solhatten på snei, dypt konsentrert. Resten av verden kan passe seg selv, Bison er opptatt. Han stirrer og stirrer, han har oppdaget verdens åttende underverk.

Danseblomsten.

En liten, tullete innretning med en blomst som beveger seg opp og ned av en plastikkpotte, takket være to bitte små solcellesensorer. De har to stykker på utstilling, blomstene står der og danser, og Bison er fjetret. Dette er det flotteste han har sett. Lego-Mandela og trommene med ekte skinn kan ikke måle seg med danseblomsten.

Panikken er over for denne gang, du må komme med oss, Bison, vi skal gå på akvariet i dag! Motvillig lar han seg dra med i retning resten av familien, og snart har vi vår fulle hyre med å løpe etter ham igjen, der han er på sin alltid rastløse løpe-ferd langs blomsterbutikker og rader med sportstøy.

Så skjer mirakelet: han glemmer den ikke. Treåringer (i hvert fall mine treåringer) har til vanlig et oppmerksomhetsspenn på omtrent tre sekunder. Ting er bare spennende helt til det kommer noe nytt, og jeg regner med at blomsten straks vil være glemt. Men hver gang vi er innom, stopper han og ser på danseblomsten. Med lengsel i blikket. Han maser ikke, han bare står der og ser. Og han får de minuttene, mens jeg innvendig himler med øynene og tenker på all den unødvendige plasten som får plass i denne sjappa og hvor fort det vil ende på dynga.

Den siste dagen kjemper jeg hardt med egne prinsipper. Vi skal snart hjem, vi har kjøpt en ekstra koffert for God’s sake, og vi skal hjem til et hus som har sånn ca 300 000 flere duppeditter enn vi noen sinne kommer til å trenge. Jeg er den typen mor som gruer seg til barnebursdag, ikke fordi det er noe stress å organisere (selv om det er det også), men fordi vi uten unntak sitter igjen med et berg av dagbøker med selvlysende penn, Marcus og Martinus-pynteputer i ekstremt brannfarlig materiale, Elsa-vesker med løs rem og minilegosett, og selv om man skal være takknemlig for at barna har venner og at de får bursdagsgaver og slikt (jeg er det!), får jeg akutt lyst til å rive av meg håret- hvor skal vi gjøre av dette, da? Hvordan unngå at pennen ender opp i støvet under senga og korken forsvinner, og hvordan unngå å blande delene fra de fire forskjellige minilegosettene? Vi.Trenger.Ikke.Flere.Ting!

Men Bison. Du lille, lille gutt. På en reise du ikke forstår helt, langt hjemmefra, med en lillebror som praktisk talt kom ut av intet, i et virrvarr av opplevelser og inntrykk og nye dyr hver dag, i et kjøpesenter stappet med alt en treåring kan ønske seg, så er det altså danseblomsten som ble hans venn. Her har han stått og sett på den, med store øyne, og vinket farvel når mor og far insisterte på å haste videre. Hvem vet, kanskje danseblomsten er en av de tingene som fester seg i treåringens hode og for alltid vil være synonymt med Sør-Afrika, det at masseprodusert plastikk fra Shenzhen gjør ikke hans opplevelse dårligere.

Prinsipper in a pig’s arse. Jeg signaliserer ordløst til Gubben at han skal dra med seg ungene videre. Så piler jeg inn i butikken, og for 99 rand er danseblomsten min. Senere pakker jeg den ned i kofferten, og ikke før vi sitter utmattet i et berg av skittentøy og suvenirer to dager senere finner jeg den fram. O lykke!

…  slik gikk det til at en totalt ubrukelig plastdings fikk hedersplassen i stuevinduet. Og hver morgen, før vi skal til barnehagen, er treåringen bortom blomsten sin for å sjekke at den danser som den skal. Blomsten danser trofast, treåringen smiler fornøyd. Nå kan dagen begynne.

… så da passer det jo fint å ønske alle en god uke, med noen vennlig nikk fra selveste Danseblomsten.