Ferieplaner 2018: Kjør repeat!

Bor du i Oslo? Har du vært og sett vikingskipene på Bygdøy? Naturhistorisk og Geologisk museum på Tøyen? Kon Tiki? Har du vært i Holmenkollen (eller, er du kanskje så gammel at du har vært i Tryvannstårnet, den gangen selveste Tryvannstårnet var en spennende attraksjon?) Har du vært på Teknisk museum og Barnekunstmuseet og Folkemuseet og Munchmuseet og Popsenteret og Hjemmefrontmuseet og Skolemuseet?

Jepp, vi også (nå hørtes dette plutselig veldig ut som selvskryt. Presisering: Vi løper virkelig ikke fra det ene museet til det andre, jeg skal slett ikke late som noe annet. Men tar du et museum eller tre per år blir det fort en del likevel). Som en del av standard oppvekst AS har jeg dratt med meg ungene på alle disse tingene, pluss en hel del mer. Noe av det frister til gjentakelse. En god del annet er litt sånn been there done that, har du sett det én gang er det i grunnen nok.

Årets staycation er herved åpnet! Vi hentet de små tidlig fra barnehagen i går og dro til stranda, for virkelig å markere starten på ferien. Nå venter to uker barnehagefri. De var over seg av begeistring over å dra på stranda en fredag ettermiddag, selvfølgelig, og hva er vel bedre enn en storebror som hopper uti og leker når mamma og pappa er i det feige hjørnet?

Og se her, da! Lille tassen som var vettskremt første gang vi satte ham ned på sanda i Cape Town har nå blitt en ekte strandløve. Vasser ut i vannet og graver i sanda, Gubben måtte slite med å holde følge.

… men så slo det meg, da vi suste forbi vikingeskipene og så skiltet til Kon Tiki på vei ut til Huk en tidlig sommerdag: jeg må til pers igjen. For det hjelper jo fint lite at vi har vært der før, når det er snakk om et nytt sett unger!? Det var de andre, tenåringene og kanskje tiåringen, som var med til Barneknustmuseet og Naturhistorisk museum og ble smått skuffet over de begredelige vikingskip-restene ute på Bygdøy. For The Terrible Three er dette helt ukjent territorium, og hvis ikke vi tar oss i nakkeskinnet og tar runden om igjen vil det forbli sånn. Det gjelder ikke bare rene severdigheter heller. Turer i Østmarka. Friluftsdagen på Sognsvann. Verdens morsomste dag på Akershus festning (stønn). Selv barnebondegården på Ekeberg er vel noe vi bare såvidt har vært innom mens de minste var… babyer, de fleste minnene er fra evig langt tilbake og The Terrible Two husker vel knapt at de har sett hestene der oppe.

Mer feriesysling: et kjempehus til Lynet McQueen, med eget godterirom og sauna! Treåringers fantasi kjenner ingen grenser.

Tanken var sådd. Kommer det noen dager i sommer med dårlig vær og uten særlig program, får vi snu bunken og begynne forfra. Med både spennende og mindre spennende severdigheter. Dette blir naturligvis et langtidsprosjekt, siden ikke alle severdigheter passer alle aldere og de yngste i gjengen er ganske små. Men likevel, det var et skikkelig Eureka-øyeblikk jeg hadde der i bilen, med den egentlig ganske selvfølgelige innsikten om at de yngste har startet med blanke flater og det er opp til oss å ikke bli så sedate at vi glemmer dette og flyter på gamle erfaringer, som om eldstejentas ville trommedans på Barnekunstmuseet i 2004 på mystifistisk vis overføres til Turbo via telepati.

… og grilling og kos i kolonihagen til bestemor, etterfulgt av bordtennis og fotball. Årets sommer er fantastisk for de som har styr på kjøkkenhagen sin, min stemor trenger ikke å kjøpe en eneste grønnsak før langt uti september. Imponerende (imponerende var også trikset med å fylle noen IKEA-kasser med vann. Vi tok med noen bøtter og kanner, og vips var ungene underholdt helt til middagen var klar)!

I ukene som kommer vil alt dreie seg om å finne den rette balansen. Balansen mellom aktivitet og stillhet, moro og kjedsomhet, mellom å holde på rutiner og la det flyte litt. Å være på ferie hjemme er noe annet enn å dra et sted, men selve rutinebruddet i seg selv gir rom for nye opplevelser. Det skal vi se til å utnytte.

… og finner vi ikke på noe en dag, så kan vi altså bare kjøre repeat 😉

Lappeteppeferie og dovask

Jeg liker ordet «staycation». Konkret, positivt og dekkende. Man har ferie, og er hjemme, og bruker dagene til å stresse ned, ta livet med ro, la humla suse, gjøre det som faller en inn, tilpasset etter vær og humør.

Når vi ikke drar til Spania i sommerferien- det vil si annethvert år- har vi i prinsippet staycation. I prinsippet? Ja, for sender ikke dette uttrykket tankene i retning av fred og ro? Det er det langt mindre av, og det skyldes ikke bare de tre søte små i alderen fem og under 😉  Men vi har lang tradisjon for å stappe mest mulig inn i hjemmeferiene våre, godt hjulpet av Excel og påminnelser i Outlook. Det gir mye moro, aktivitet og læring for barna. Og det fører til at Gubben og jeg stort sett kjører, henter, står på Oslo S eller Gardermoen og vinker ha det til de søte små, for så å få enorme mengder skittentøy i retur en uke eller to eller tre senere. Ja, og så er det vår jobb å betale. Må ikke forglemme det, selv om i år markerer det første året der en av ungene skal på selvbetalt ferie. Det er eldstejenta som droppet russebuss og utagerende feiring og heller la de oppsparte pengene i en interrailbillett (neida, jeg vet at jeg er langt fra objektiv, men det ER et ganske fornuftig valg, er det ikke?).

Stuebordet en onsdag i sommerferien: Beethoven, Gershwin, Bernstein. Den eneste som mangler er Reichenauer. Han har nok å øve på, fjortisen.

Sommeridyll, altså. Men ingen staycation- snarere et lappeteppe av mange mindre turer og opplegg. I tillegg til Geiloturen vår har Ballerinaen først vært på ArtCamp og dansecamp. Nå er hun hjemme noen dager før hun setter kursen mot Hudøy. Oboisten har vært i Wales- en helt fantastisk tur, etter bildene å dømme, og dessuten ga han knapt lyd fra seg overhodet. Noe som jaffal tyder på en veldig god uke!). Nå skal han snart en uke på hytta med mormor, og før og etter det er det intens øving til et konsertprosjekt senere i sommer. De to eldste har jobbet mye- den ene på Sommerskolen og den andre på Tusenfryd. Men de rakk en tur i Aurlandsdalen med mormor. Hun har for øvrig tatt med seg The Terrible Two på kanotur i dag, vi har fått bilder med stolte barn i redningsvest som poserer ved siden av fire feite abborer. Resten av sommeren består altså av Interrail for en, Galdhøpiggen for noen andre, vi har litt Sommerskoleplaner og helt andre sommerskoleplaner (les: snikstarte på pensum, øve på orkesterprosjekt, lese spansk og engelsk nå som dagene tross alt er mindre hektiske enn vanlig). Eldstesønnen håper på at vi skal få klemt inn en tur til Køben her et sted, men jeg lurer veldig på hvor det skal kunne plasseres. Eventuelt kan det ende med at bare noen tar en tur. Vi får se.

Og innimellom alt dette håper jeg vi kan få til en staycation, i alle fall for de små og oss voksne. En sånn ordentlig en, der vi våkner uten (mekanisk) vekkerklokke, kikker på været og bestemmer oss for enten å dra på stranda eller ta en tur til dyrene på Lindeberg, eller kanskje bare gå i Totoroskogen og bake boller etterpå. Og gjør det samme dagen etter, og dagen etter, og dagen etter (muligens avløst av en værkrise som må løses ved hjelp av Leos Lekeland, kino eller Reptilparken), helt til de små er lei og lurer på om de ikke kan gå i barnehagen snart.

Langgrunt, langgrunnere, Onsakervika. Null stress at ungene er 30 meter ute i vannet når det bare når dem til midt på leggen. #favorittstedforlatemødre

Mangelen på kontinuitet og langsom, uforstyrret tid er faktisk litt plagsom. Det blir mye fram og tilbake, tjo og hei, noen kommer og noen går og noen skal jobbe. Jeg skulle så gjerne hatt mer fellestid, sammen alle sammen. Selv de nesten voksne. Men den uforstyrrede tiden får vi ta til neste år, i huset i Spania der absolutt ingen kan komme seg lenger enn en dagstur til Alicante eller kanskje Valencia (skjønt hvem vet. Neste år rotter kanskje de eldste seg sammen og stikker til Madrid et par-tre dager, det skulle ikke forundre meg!). Men i år er det tid for opplevelser, og det er fint det også. Jeg tror samtlige unger i år er fornøyde med sitt eget program, og det får være det viktigste. Så får vi voksne heller leve med å være bakkemannskap og savne familietiden akkurat dette året.

Hva yngstemann tenker her? Kanskje noe slikt som: – Men mamma daaaa, du lovet at det var slutt på danseoppvisninger og konserter når det ble sommerferie. Du lovet! Men sånn er ikke livet, og fredag ettermiddag måtte vi sette VM-kampen i opptak og dure ut til Lillestrøm for å se på storesøster. Igjen.

… og, som jeg oppdaget, vi må leve med å vaske do. Det var en ny variant, men i kjølvannet av en sommerskole vi ble bedt om å delta på må de altså be om foreldreassistanse til dovask på slutten av dagen (i tillegg til en ikke ubetydelig deltakeravgift, såklart). Opp med hånda, hvem kan vaske skole-do i ferien sin?

Dovask? I ferien?! Jeg har, når sant skal sies, mer enn nok med å holde min egen do i presentabel stand. På den annen side: skitt au, pun intended. En svale gjør ingen sommer, og litt dovask ødelegger heller ikke ferien. En titt inn i krystallkula for Sommerferie 2018 avslører klesvask, boller, turer i Totoroskogen, kjøring, henting, avslutninger, skrubbsår på små knær, krabbefiske, brev fra Hudøy, neglebiting over Instagram-livstegn fra tenåringer på tur, konserter, fagbøker, grytidlige morgener, store mengder bagasje, morgenkaffe i sola. Og dovask. Jeje! 😀

Geilo- kort oppsummert

Geilo var, kort oppsummert, en skikkelig opptur.

Bokstavelig talt opptur. Opp, opp, opp, og på toppen så det sånn ut. #femtenårsidensist

Jeg er SÅ glad for at jeg flesket til og meldte på femåringen på dette kurset, til tross for tvil om både det ene og det andre. Hun, som strengt tatt ikke ante hva «kurs» var for noe rart før vi dro, har hatt det fantastisk gøy, lært masse, og i tillegg fått øvd opp det vi i mine korps-dager kalte for «ambis», altså øvemuskler. Etter fire dager med flere timers undervisning og øving har tålmodigheten blitt trent like godt som ferdighetene, og når vi kommer hjem kan jeg nok glemme mas om «Kom igjen, bare én gang til, vi skal jo spille Lille Pusekatten tre ganger!» Jeg har sett samme forvandlingen før, etter oboistens første NUSO-uke. Før han dro, måtte vi gnåle  på vår ambisiøse sønn for å få ham til å øve 20 minutter, da var han nemlig sliiiiten. Nå? En time, halvannen time? Null problem.

She nailed it! Med dypt alvor, men uten sjenerende nerver, går tøtta opp, bukker med fiolinen under armen, og spiller Allegro med akkompagnement. Der var det overstått, nå er det null stress med konserter i tiden som kommer.

Timeplan for tifeldig valgt dag. For Turbo, som jo tenker at «fiolin» betyr en halvtime hver tirsdag og en gruppeøvelse på onsdag, that’s it, var jo dette sjokkerende. Men etter de første undrende «Hæ? Skal jeg spille IGJEN?» falt hun fort inn i rytmen.

Men vi har fått så mye annet også! Gutta (og til tider alle tre) har kost seg i lekerommet. De har fått nye venner. Turbo har spilt sin aller første solokonsert, og det gikk så bra! Stor fjær i hatten, og det kuleste er at i etterkant er det liksom «no biggie». Jaja, jeg spilte solo, hva er det til middag i dag- og det er en flott innstilling å ha videre. Jeg hilser det sensasjonsløse velkommen i så måte! Hun har fått høre de store spille (joda, hun har jo vært vedheng til alskens konserter, det startet da hun var fire dager gammel og hun har kjørt løpet siden. Men nå var det hennes eget arrangement), spilt gruppekonserter, og på toppen lært å danse folkedans av en fryktelig artig og flink fyr fra Frikar. I det hele tatt har hun fått en super musikalsk vitamininnsprøyting før sommeren.

Min gærne, gærne sønn. Denne pålen var mye høyere enn den ser ut som, jeg var vettskremt. Men han bare er sånn- må høyere, må lengre, må balansere, klatre, hoppe… det blir noen skrubbsår i løpet av en sommer. Men denne gangen gikk det godt- både opp og ned! 

Dyp konsentrasjon over lufthockey i pausen.

Den som gjetter hva Bison driver med her, vinner en tusenlapp. Men det er virkelig, virkelig ikke mulig å tippe, med mindre du er 3,5 år og har et fanatisk forhold til David Attenborough og Blue Planet. Ingen får derimot premie for å gjette at shortsen var våt i løpet av fem minutter. 

Busted. Hvordan man oppfører seg på hotell med buffet-lunsj sier mye om personligheten. For min del: tre grønne bønner og en liten bit fisk (må sette et godt eksempel for ungene, ikke sant?), og så fort de har spurtet til Lekerommet er det full fråtsing blant fromasjer og puddinger. Grovbrød med makrell i tomat har jeg nok av hjemme, ellers takk.

 Vi har også hatt vår andel av familieidyll og følelse av at dette funker. To voksne med tre små på tur, det ble ingen lang grillkveld på oss og vi har vært fraværende fra den voksensosiale biten med VM på kvelden, foredrag om musikalske temaer og slikt. Men vi har kost oss, gått små turer, vært i bassenget og hatt musikkurs med de minste (de hadde flere musikksamlinger for småsøsken hver dag, stort pluss i min bok!). Vi har dyttet ned maten på skift, men i det minste ikke vært den familien alle flykter fra i matsalen. Vi har også slitt med litt for sene kvelder og litt for tidlige morgener, trøtte barn og ganske trøtte voksne også, og på den aller første dagen- selveste roadtrip-dagen- noterte jeg meg både spy og tiss på vaskelista mi, der jeg sto over vasken på baderommet med en splitter ny flekkfjerner fra den lokale Rema’en. Min første suvenir fra Geilo, en ganske passende sådan. Det er liksom typisk oss, det. Hehe.

Kose- og læringsfaktor: Ni poeng av ti mulige.

Avslapningsfaktor: Fem poeng av ti mulige (hehe), ikke minst takket være den nattlige seansen der først én unge og så én unge til krabbet opp i senga mi og henviste meg til den litt mindre behagelige sovesofaen. 

Gjøre hyggelige ting sammen-faktor: Ti av ti mulige. Fordelen med å reise med småbarn er at det er ikke så mye som skal til for å gjøre det morsomt. En maurtue. En lekeplass. En rar trerot som ser ut som Gruffalo. En tur i bassenget. Dessert til lunsj. De har kost seg, og vi har kost oss med dem.

Sosial faktor: sju poeng av ti mulige. Det blir nok bedre til neste år, men i år har vi holdt oss mye for oss selv. Men det dukket opp en del kjentfolk som vi fikk pratet litt med, ungene har blitt kjent med mange, vi har knyttet noen fiolinbånd som kan være greie å ha hvis Turbo får lyst til å spille i orkester etterhvert. Ikke minst,  minstemann har sjarmert hver eneste person i nærheten, inkludert de kinesiske turistene som kommer i busslaster om kvelden og drar neste dag.

Det rigges til grilling første kvelden. Mens andre satt utover kvelden i både hyggelig og mindre hyggelig (tenk lite insekt som flyr rundt med en høyfrekvent «Bzzzz») selskap, var vi med våre tre små av den raskere sorten. Sånn ble det nå, en annen gang kan vi sikkert klage over myggen, vi også.

Så hurra for kurs og for å prøve nye ting! Eller som Gubben tørt kommenterte da noen påpekte at Geilo var et underlig valg av sommerdestinasjon; når vi nå hadde blåst av praktisk talt hele feriebudsjettet på en måned i Sør-Afrika rakk ikke vekslepengene lenger enn til Geilo.

Men det holdt det. Og nå står hjemmesommer for døra- med fabelaktige 27 grader på terrassen.