#detteskjedde: Mais og marihøner

Selvplukk!

Det er gode minner, det, fra da vi satt krumbøyd i jordbæråkeren i min barndoms jordbærdal og plukket store, søte bær i mintgrønne plastkurver. Jeg har alltid tenkt at det var en grov bommert fra bøndenes side å ikke veie ungene før og etter plukkingen og ikke bare kassene med jordbæresker, for det gikk minst like mye i oss som i kurvene 😉

Nå for tiden er det vanskelig å plukke jordbær. Jeg vet om ett sted i nærheten som av og til annonserer at de har selvplukk- og dette stedet vet alle andre om også, så plukkefeltene stenges nesten før de åpner. Men mais og grønnsaker er en annen dans! Takket være ADHD-foreningen fant vi fram til en gård med selvplukk i fin kjøreavstand, og siden jeg har en idé (en typisk middelklasse-idé, i følge en av de store ungene som himler litt med øya, men smiler samtidig) om at det er bra for barna å se at grønnsakene ikke gror i frysedisken på Rema, tar vi turen så sant det lar seg gjøre. I år også.

Ikke-identifiserende bilde, siden guttungen ikke går rundt med en hel mais i fjeset til vanlig. Ikke går han rundt i slike aparte antrekk heller, men varmen tok oss på senga og avslørte at vi hadde hatt dårlig tid under fleecedressen. Jaja, hvem bryr seg!

Mais. Sønn. Smelt.

Alle mann i arbeid! Det funket det, helt til…

Maisen derfra er helt himmelsk. Virkelig, det er noe av det beste jeg har smakt. I tillegg er det masse annet som er gøy å plukke, bønner og gulrøtter og poteter og rare lilla neper. Det beste av alt? Grønnsakene er store, så plukkingen tar kort tid! Jo yngre plukkere, jo kortere tålmodighet, så at sekken med mais er fylt opp på tjue korte minutter er definitivt et pluss.

Men så står vi der i åkeren, Gubben har fyunnet noen gule bønner han bare mååå ha til julemiddagen, vi plukker og styrer og koser oss, helt til noen oppdager…

En marihøne! Og en til! Og en til!

De gule bønnene er poppis også hos marihønene, for det er mange her. Ungene, som trodde marihøne-sesongen var over, blir helt i ekstase. Det var slutten på bønneplukkingen, gitt.

#detteskjedde: vi dro på en pedagogisk-kulinarisk-oppbyggelig grønnsaksplukketur, og  endte opp med å jakte på marihøner.

 

OBRUT EXIT- mo gnivirks go tnås

Ah, bokstavenes univers!

Ingenting er så enkelt, så enkelt, når du først kan det. Men jeg behøver ikke tenke lenger tilbake enn til april for å huske hvor komplett ubegripelig det er når du ikke kan det. Da satt jeg i et Ethiopian Airlines-fly og kikket forundret på brosjyrer og undertekster på amharisk. Er det en og en bokstav, eller stavelser? Det er venstre til høyre, eller? Hmm, hvordan skriver man dette for hånd, da? Man blir ganske hjelpeløs, selv som voksen. Det hele fremstår som et hemmelig kodeunivers man ikke har tilgang til.

Der er The Terrible Two nå, omgitt av uforståelige koder de ikke skjønner. Jeg prøver å huske på følelsen av utenforskap, at i deres små holder er alle skilt og all skriftlig informasjon de har rundt seg maur-vrimmel som ikke gir noen mening.

Det vil si, Bison er der mer enn Turbo. Turbo er på vei ut, hun kan ganske mange (store) bokstaver og kan skrive noe, og lese enda litt mer. Vi er over på skilt- og reklameleken nå. Hva står det der, Turbo? – P…. Oooo…. S…. T. Poost. Post! Etterfulgt av et triumferende glis.

Og hva står det her? Navnet til lillebror, såklart! Dette skrev hun i fjor vår, tydeligvis en periode med intensiv før-skriving, for det ligner slett ikke på navnet hans. Det er ikke i nærheten, en gang. Men jeg tror min diplomatiske kommentar den gang var at det var «nesten» riktig. 😀

Jeg stresser ikke med det. Det haster tross alt ikke, det er ingen konkurranse som enkelte foreldre later til å mene. Om ti år har det absolutt ingen betydning om jentungen lærer å lese som fireåring eller sjuåring (så lenge de lærer det skikkelig, men det er en annen historie). Vi leker videre med bokstavene der det faller seg naturlig, og er det noe igjen å lære til neste høst så blir siste rest tatt da.

Men- det er ett område jeg har følt for å ta litt grep, derav tittelen. Som femåringer flest er jentungen glad i å tegne, og produserer de flotteste kunstverk (i bøtter og spann… sukk. Jeg prøver å være streng, bare ta vare på de fineste og kaste resten, men i dette tempoet kommer vi likevel til å ha absurde mengder kunst liggende i kurven før hun gir seg med samlebåndproduksjonen sin).

Og alle kunstverkene er signert, av og til i høyre hjørne, av og til i venstre, og ofte midt på:

OBRUT

Hun begynner med T’en. Deretter U. R, B, og O følger lett som en plett, men altså fra høyre mot venstre. ORBUT.

Noen ganger skriver hun hele bursdagskort til vennene sine.

KIRE ERÆJK

GAD NIF NE AH

OBRUT NESLIH

eventuelt i den litt artige varianten (hva har hun tenkt her, liksom?)

ERÆJK KIRE 

 AH NE NIF GAD

NESLIH OBRUT

Det er ikke direkte alarmerende, dette heller. Det retter seg. Storesøster speilvendte 3-tallet langt inn i 3. klasse, men det er nå en saga blott og har null sammenheng med generell matteforståelse.

Men når vi går inn i det andre året med OBRUT, og ikke minst, når hun egentlig kan bokstavene godt men bare har lagt seg til vanen å skrive mot venstre, så følte jeg at det var på sin plass med litt forsiktig veiledning. Tross alt kan det hende at noen finner det for godt å påpeke feilen, som ikke er så søt som den var i fjor.

«Skal vi ta et ark, Turbo?» spør jeg fra tid til annen. Lavkost-prosjekt dette også, med andre ord- det er ikke noe system her, ingen progresjonsplan eller forsøk på regelmessighet med at vi tar det hver dag etter middag eller noe sånt. Vi tar et ark når det passer, og da skribler jeg ned noen ord, ELSA og ANNA er populære, så klart, eller APE, LESE, SEL, SOL, BAMSE, MAMMA… og så må hun skrive det tre ganger under. På den måten får hun trent opp høyre-bevegelsen i hånd og hjerne og i løpet av noen uker eller måneder fester det seg forhåpentligvis godt nok til at det sitter også på ukjente ord.

Jepp, blå neglelakk. Sånn blir det når hun og storesøster rotter seg sammen.

Jeg er ikke så rent lite stolt av arkene mine. Av to årsaker: a) jeg motsto fristelsen til å lage et Stort Opplegg som var dømt til å mislykkes så fort ferien var over (hallo… jentungen øver allerede fiolin to ganger om dagen, det er grenser for hvor mye «Nå skal vi gjøre ditt og datt» hun har godt av. Dessuten er både morgenene og ettermiddagene her i huset stappfulle nok som det er, det er mange som skal ha oppmerksomhet) og b) jeg klarte å se at det var på tide å la OBRUT gå over i historien. På mitt mest sentimentale- og det har det jo vært litt av her i sommer 😀 – synes jeg at OBRUT er fantastisk sjarmerende, noe som må bli værende for bestandig. OBRUT må aldri bli borte, det må stå i passet hennes når hun blir 40!

Facebook minnet meg på at det i går var to år siden jeg sto med klump i halsen utenfor Sam’s frisør og skulle la lokkene falle på The Terrible Two. Lille guttebabyen min med de skjønne krøllene i nakken. Turbo med sin bedårende småjenteflette. Hulk hulk, snufs, snufs. Nå, to år senere, ser jeg jo at guttungen så ut som et skjærereir på hodet og Turbos «flette» besto av tre pistrete hårstrå i alle fall de siste fem centimeterne. Dessuten kler hun bobfrisyren sin, hun er sassy og morsom og vi slipper lusekam-grine-helvete når luselappene dukker opp i skole- og barnehagesekker. Visst var det hjerteskjærende der og da, men ungene hadde vokst seg ut av krøllefjoner og pistrefletter og kunne med fordel klippes til noe enklere og penere.

Nå har Turbo vokst seg ut av OBRUT, det var en sjarmerende periode, men en periode som nå er forbi. Den også. That’s life. Mors oppgave er å ikke stresse, men likevel la det gå sin gang, ungene kan ikke holdes tilbake i en småbarnsperiode som er forbi. Når hun daglig bruker ord som «elegant» og «fascinerende» er det på tide å la jentungen lære seg å skrive riktig vei. Det er det som passer nå. OBRUT EXIT. TURBO INTRARE.

Og lillebror, da? Han følger som sagt i løypa, men ganske langt bak. han kan én bokstav, sin egen, og for øvrig har vi mer enn nok med å holde blyanten riktig og øve opp en viss presisjon. Det holder for ham, foreløpig!

Ordknapp onsdag

Bildet er tatt bakovervendt fra vårt ståsted. Det er han som er bak oss, vendt feil vei, og med null intensjon om å gå videre med det aller første.

Treåringens livsfilosofi: det finnes aldri et tidspunkt der det ikke passer å stoppe for å se på Store Maskiner. Aldri.

Sent ute? Pytt!

Regner det? Vi er jo allerede våte?

Bråker det? Bare tøft det, vel!

Utålmodig storesøster/mamma/pappa/hvemsomhelst? Folk ass! Vet ikke å sette pris på livets goder. Henger seg opp i detaljer som tid og vær. Forter seg og forter seg når det ikke er nødvendig en gang.

Det er vanskelig nok å gå forbi store maskiner som står stille. Er de i bevegelse, hvis det sitter noen inni førerhuset og graver opp store steiner, for eksempel, så er det fysisk umulig. Må stoppe, bare mååå stoppe.

Og mamma? Mamma må vente. Bare må vente. Eller, jeg kunne jo tatt på meg strengestemmen og mast. Tatt ham i hånda og tvangs-leid ham videre. Appellert til empatien ved å påpeke at vi andre ikke synes det er sånn superbehagelig å stå der i regnet med våte jakker og surklete sko. På den annen side- han har uansett rett, vi er jo allerede våte. To minutter fra eller til spiller heller ikke all verdens rolle. Han får få denne gleden, og når vi går videre kan jeg prise meg lykkelig over at vi det minste er over den fasen der han ville posere og ta bilde ved siden av hver eneste gravemaskin, lastebil, traktor og gressklippebil han kom over 😀

Han blir stående et par minutter, før han vinker til føreren og kommer småløpende mot oss. Det var dagens magiske øyeblikk for Bison, snaaart 4 år, den 22. august 2018.