Vet du hva som er det sikreste tegnet at barna er i ferd med å bli store? Det er når du tenker at det blir slitsomt å begynne på jobb igjen. For å si det sånn: vi har et stykke igjen dit. Høh høh 😀

Altså, det er siste feriedag og jeg burde egentlig sitte her og trekke de store linjene. Kjenne på alle følelsene, fra dyp takknemlighet over en fantastisk ferie, via utmattelsen som følger med (mener ikke å klage, men jeg savner fremdeles en skikkelig god natts søvn… Kanskje i 2020?) til forventning slæsj lettere angst for alt som ligger foran oss. Det er masse å glede seg til i tiden som kommer. Men det er mye ukjent også, både på jobben, med barn og skole (vi har både vgs-elev som er i tvil om linjevalget, og en niendeklassing. Niende klasse kommer alltid med en dose baluba!), kabaler som skal gå opp, og når som helst kan jo telefonen ringe angående Silkeveien og sette livet på hodet. Og det er helt sikkert mye som skal gjøres, ordnes, fikses og planlegges. Samtidig må jeg tenke Stort, legge slagplaner for høstferie, advent og jul, og mikse en passende dose Mindfulness inn i det hele så dagene ikke bare forsvinner i løping og mas.

Tilbake på hylla! Kortjeneste i dag, som gikk ganske greit bortsett fra litt rusk i Eremitage-messen. Men men, vi har nettopp byttet messeledd, det går seg til. Det var godt å være tilbake.

Men det blir ikke så mange lange linjer i dag heller. Vi må ta det første først- komme oss inn i en levelig døgnrytme. Vi brukte nesten tre timer totalt på legging i dag, og det bør helst endre seg faderlig fort (i hvert fall ned til den vanlige halvannen timen, og det gjør ikke noe om det blir mindre heller…) Jeg er litt ute av lage selv, faktisk, og håper det også er snudd med noen brutale morgener og tilhørende tidlige kvelder. Første bud er å være i seng senest klokka elleve. Vil jeg lese Helga Flatlands siste roman, må det bli enda tidligere!

På kjøkkenet ligger det nybakte brødet til avkjøling. På pianokrakken ligger to sett klær til i morgen- tilpasset spådommene til Yr.no-, og det står en pose med skiftetøy i gangen. Ekstra sett med truser og bukser til den ungen som dro på ferie med bleiestump og kom tilbake i tøffe boxere med fly og biler på. Familiekalenderen har begynt å få sine første nedtegninger for høsten, timeplanen for konfirmasjonsundervisning har kommet i brevform allerede (hold av 21. mai, dere!).

Ballerinaen har pakket klar klærne til morgendagens Dansecamp, Fotballhuet har fått treningsplan for uka, eldstejenta har pakket for hyttetur med venninne. Og jeg er innkalt til første møte på jobb allerede klokka ti, noe som gir meg to timer til å skumme igjennom eposten som har kommet den siste måneden (krysser fingrene for at det holder. Det har tross alt vært juli!). I tillegg må jeg flytte en tannlegetime, bestille skolemelk og frukt, maile fiolinlæreren med en innstendig bønn om å slippe lunsjundervisning det kommende semesteret (siden Bisons musikktime starter tidlig en annen dag i uka, og det er grenser for hvor mye velvillighet du kan be om på jobben), og gå igjennom alt styrerelatert som har skjedd i sommer *svart samvittighet*. Det kommer også besøk fra Japan, som jeg burde ha tatt meg mye bedre av, men jeg skal i alle fall møte dem på stasjonen og invitere på middag senere i uka.

Siste feriedag ankom med en Stor Happening: minstemann var i sin første ordentlige barnebursdag! Det var så artig å se hvordan han gjorde store øyne og ikke helt skjønte hva som foregikk i starten, men kviknet til og ble varm i trøya, lekte med kompisene han ikke hadde sett på en måned, og satt relativt pent og stille og spiste pølse og kake etter hvert. Han begynner å bli stor, minstegutten også!

Jepp. Det er så definitivt hverdag. De store linjene og langsomme tankene drukner i detaljene. Som alltid.

Men, det er sånn vi har det, og det er slett ikke verst. Hovedsaken er at vi har hatt en fin ferie- for alle, tror jeg-, og at det skal bli helt greit å begynne på jobb igjen. Og sett bort fra preferanser, så forteller bankkontoen min meg at det er på høy tid å slutte med å bruke penger, og begynne å tjene dem igjen 😀

31 herlige, morsomme, intense, glade, slitsomme og deilige sommerferiedager er over. Takk for følget!

Ja, for dag 29:

Turbo koser Bison mens størstebror varmer kalde føtter utenfor Gardermoen klokka ett på natta.

… forsvant i en tåke av reiseforberedelser, rydding (god hjelp av stemor her, som tar det vanskeligste etter at vi har dratt og huset igjen er småbarnsfri sone), pakking, kjøring, venting, boarding, takeoff, brytekamp med Bison, landing, venting på bagasje og deretter en siste bussreise bort til riktig område på parkeringsplassen. Vi ramlet vel inn døra nærmere halv to (slapp turen til Flytoget for å hente «overskuddet», siden mormor plutselig hadde troppet opp på Gardermoen og tok med seg noen barn i bilen, bless her!), og da måtte jeg rett og slett ha en kopp kaffe før jeg fant senga.

Det var en slitsom dag.

Men, det var også dette:

Vi rakk en siste is under palmene i Altea, mens de store barna dro med min stemor til markedet i Alfaz. Ananas-isen som Turbo spiser var helt genialt god! Frisk og akkurat passe søt 🙂

Flyreisen? Tja, den gikk helt greit. Minstemann ble overtrøtt og survet litt, men sovnet til slutt. Han var imidlertid ikke spesielt glad for å bli vekket da vi skulle ut av flyet og vente på bagasjen, så da survet han enda litt til. I mellomtiden her var det en unge som illskrek hele veien ned (påregnelig nok, når småbarn må vekkes for å ta på sikkerhetsbeltet og lyset blir slått på). Mulig hun hadde vondt i ørene eller noe slikt, for det var voldsom skriking og paniske foreldre.

Og siden vi satt ganske langt bak i flyet, er det godt mulig noen trodde det var den eks-survete Bison som skrek. Det var det ikke, på det tidspunktet sov han som en stein, men her kommer en sjokkerende uttalelse: det bryr meg overhodet ikke. Om de tror det var oss, så må de gjerne gjøre det. Jeg VET at ingen foreldre ønsker å være i den rollen, og jeg VET at de ikke har sjans til å gjøre noe med det. Heldigvis er det også ganske mange som vet at det ikke nytter med sure blikk og høyøytt stønning og sukking, men det er da alltids noen som skal klage over «skriking hele veien» (altså i innflygingen. Et kvarter, toppen 20 minutter). Vær så god og klag, og skyld gjerne på oss, jeg er tykkhudet som en elefant etter lang erfaring 😉

Men så fort vi hadde fått vogna- spesialbagasjen kommer jo alltid ekstra sent- så var det rett ut i den kjølige, norske sommerlufta. Joda, vi er hjemme. Vel elsker vi Spanias sol og strender og skulle gjerne vært der enda litt lenger, men det er nå tross alt i 14 varmegrader og lett regn vi hører til 😀

Dag 30:

I dag har jeg ikke tatt et eneste bilde. Hehe.

Det betyr ikke at vi ikke har gjort noe. Etter en litt slækk morgen (ikke overraskende etter så sen hjemkomst) hev Gubben seg i bilen for å hente Dina, mens jeg dirigerte utpakking og klesvask. Samtidig forberedte Eldstejenta seg til sin første jobbvakt, mens Oboisten vår pakket til en ny tur. Jepp, han fikk ikke være hjemme et døgn en gang, mannen min kom rett hjem og slapp av bikkja, før han stappet guttungen og et par søstre i bilen for å kjøre til Vestby.

Han kommer til å få det spennende… og ganske utfordrende. Og innerst inne skulle jeg ønske at han fikk et par dager hjemme først, men sånn ble det ikke, så han får bare gjøre det beste ut av det. Med hyppig telefonkontakt hjem og vissheten om at vi kan kjøre ut og besøke ham hvis det skulle være nødvendig (av praktiske årsaker, eller andre årsaker…) får vi håpe det går bra. Fotballhuet lurte på hva det egentlig var han skulle, så jeg kikket på nettsiden igjen. «Jo, se her…» mumlet jeg over definisjonen på orkesterprosjektet «Lillebror spiller på landslaget denne uka, faktisk!» Det er et språk som fotballhuer forstår, og det er nettopp det det er. UNOFs nasjonale ungdomssymfoniorkester, no less, med semiproffe deltakere helt opp til 20 år. Og min gode, fine, ikkesånnsuperflinke-nårsantskalsies 13-åring med ADHD. Jeg krysser alt jeg eier og har.

… og kan alltids tenne et lys i messen i morgen. Messe? Jeg hadde tenkt å ta meg fri, det er fremdeles frivillig sommeroppmøte og ikke noe stress å droppe en messe. Men ved lunsjen ville visst sekstenåringen gjerne gå, så da kan jeg like gjerne glede kantor med mitt blide årsyn og morkne stemme. Jeg lurer på hva denne kirketrangen bunner i. Er det tanker om skolestart og eventuelt linjebytte som krever en prat med Handeroppe, mon tro? Jeg spør ikke. Noen ting skal ungdommen få ha i fred. Dessuten kan det hende han bare setter pris på å gå av og til, uten at det skal problematiseres av hønemor. *smekk på lanken*

Og ellers har vi kjøpt en brukt mobiltelefon på Finn, så niåringen får en erstatning for den istykkervaskede før mandagens Dansecamp, og fikset gavepapir så Bison kan pakke inn gaven «han» kjøpte i Spania til Simons bursdagsfest i morgen, vasket fire omganger klær, hatt et lykkelig gjensyn med Vaiana på dvd, og ikke minst satt til livs et helt skivet grovbrød, to bokser makrell i tomat, en leverposteiboks og 1, 75 liter melk til frokost.

Jepp, vi er så absolutt back in business! 😀

Dag 28:

«Mamma, dette er fantastisk!» utbrøt jentungen hvinende, der hun sto nesten til halsen i lunkent sjøvann klokka veldig, veldig sent. Vi hadde vært på middag på Estrella Polar og ruslet en tur i byen etterpå, da naturen plutselig kalte og mor måtte finne en kriseløsning. Vel, det var nok den beste løsningen jeg kunne funnet, for så glad har jeg nesten ikke sett jenta før.

Kvart over ni, tretti grader i lufta, nesten like mye i sjøen. De største bølgene hadde roet seg, og i den bitte lille vika innerst mot fjellsidene kunne hun vade uti. For en fireåring som ikke er bortskjemt med sene kveldsbad i lunkent vann, var det en opplevelse som  nok var slik akkurat som hun sa: fantastisk!

Om 24 timer går vi snart inn for landing i Oslo, til helt andre temperaturer og ikke minst helt andre dager. Dette, samt starten på andre halvdel av 2017, skal jeg grunne mer over på årets siste sommerferiedag.

Akkurat nå? Tja, vi kunne jo alltids tatt en uke til 😉 Gubben og jeg, og de største barna, ville nok ikke nølt med å forlenge ferien. Det er vemodig å reise, så ærlige skal vi være. Men totalt sett, og særlig for de små, skal det bli… greit nok å komme tilbake. Det er fantastisk å være her, men nesten tre uker i varme omgivelser og uten den vante rytmen begynner å sette sine spor. De kommer nok til å savne både basseng, strand, beltedyrene på Mundomar, minitoget og all isen, men små mennesker trenger hverdag. Sånn er det. Visst er det herlig å la humla suse, sove sen dupp og bade klokka ni om kvelden, omgitt av storesøsken og foreldre som har all tid i verden. Men det er vel deilig nettopp fordi det er en kontrast, og nå skal det bli fint å komme tilbake til knekkebrød med kaviar, barnehage og leggetider. Dessuten skal vi jo tilbake igjen!

Siste kvelden ble altså lang. Min stemor kom sjenerøst nok ned i dag for å være her i bare to dager, for å bistå med utpakking, rydding og vask av sengetøy og håndklær, så vi spiste middag med henne og ruslet rundt i byen og brukte enda noen euro. Siste kvelden blir liksom en unnskyldning for det meste: niåringen fikk fargeflette i håret nede på stranden, jeg var i det spandable hjørnet og lot trettenåringen ta en hennatatovering og sendte de store til kinabutikken for å hamstre skolesaker. Dessuten hadde gamle José i frisørsalongen tid til å klippe håret på mellomstemann selv etter stengetid. Is til alle som ville ha, selvsagt, og en siste engelsk tabloidavis til mor. I morgen pakker vi oss ned i koffertene og vender hjem, noe som skal bli godt for både søvnkvalitet og lommebok.

Men guri så moro vi har hatt det! Og så tiltrengt denne ferien har vært. Utvhilte er vi som sagt ikke- så langt derifra 😀 – men vi har tanket opp sol, varme, bading, opplevelser og ikke minst familietid nok for å holde det gående i hamsterhjulet enda en stund. Takk for nå, Spania, og hasta la vista!