Sør-Afrika 2020

Usj, kan den ikke snart gi seg, den snøen? Ethvert blaff av vår- og det har vært mange av dem den siste tiden, med sol, is-smelt i Hovinbekken og tørr asfalt- blir kontant dynget ned av et nytt snøfall dagen etter. Repeat, repeat. Aldri har noen lengtet så desperat etter vår som jeg gjør akkurat nå, av hundre forskjellige grunner. Men enn så lenge er det full krig mellom Kong Vinter og Frøken Vår, og i mellomtiden kan jeg trøste meg med dette innlegget, som minner meg på at neste år har jeg noe godt og varmt å se fram til…

Vi hadde så vidt landet i Sør-Afrika før vi skjønte at vi måtte dra hit igjen.

Landet, byen, overgikk rett og slett alle våre forventninger. Vi reiste dit med tre unger under fem år og måtte legge opp løpet deretter. Det var mye vi ikke fikk sett- og mye vi fikk sett (særlig dyr, haha! Vi må ha dratt innom hver eneste strutsefarm og krokodillereservoar som fantes… og da har vi ikke en gang begynt å snakke om pingviner!). Byen med en million lekeplasser, det er en lekeplass på hvert gatehjørne, og en kjempestor en i Green Point park der en familie lett kan kose seg i timevis uten å bli lei. Og en kjempestor en i The Company’s Garden, der jeg i 20 panikkslagne minutter trodde at jeg hadde mistet Bison i fjor, men det er en annen historie…

Vår felles tanke: vi reiser tilbake når minstemann forstår hva det vil si å være adoptert. Vi reiser tilbake når vi har ekstra penger. Vi reiser tilbake en vakker dag, en gang når alt er på plass, vi reiser om et par år eller tre eller fire. Klart vi skal tilbake! Men ikke med det aller første. En gang snart, eller om en stund. Kanskje.

 

Man skulle tro det var min sykdom som satte fart i oss, og som jeg var inne på i dette innlegget det er klart det har noe med saken å gjøre. Det er liksom ingen vits i å vente på et mulig tilbakefall, er det vel? 😉 Men det er bare halve historien. Jeg ble venn med vår guide på Facebook da vi reiste hjem i april i fjor, og kunne til min forbauselse se at vår energiske, ungdommelige guide-dame hadde blitt 70 år (!!) rett før vi ankom. Mannen hennes, den sjarmerende Louis som tar med turister langs The Golden Route og inn i Limpopo og Zimbabwe, er noen år eldre. Det er ikke helt utenkelig at de pensjonerer seg snart. Og hvem vet hvor de eldste ungene er om et par-tre år, jeg vet at eldstejenta har tenkt seg på utveksling etter hvert og det er ikke usannsynlig at også nestemann har planer som ikke nødvendigvis inkluderer familieferie.

Hvorfor vente?!

Jeg brå-bestemte meg der og da, vi tar en familieferie til Sør-Afrika i påsken 2020.

Det koster mye, det er klart det koster mye, men noen ganger kan man ikke vente. Vi har levd med Oslos styggeste bad i ti år, vi kan leve med det et par år til. Årets tradisjonelle Spaniatur blir det jo ikke noe av, dessverre, siden jeg ikke kan reise. Der er det også noen kroner spart. Nå må vi komme oss til Sør-Afrika sammen med våre fantastiske guider og få en familieopplevelse mens vi kan. Kanskje vi til og med får med oss moren min, hennes mann og min stesøster. En kjempegruppe, men vi kan splitte oss underveis og gjøre forskjellige ting, og vi trenger heller ikke reise ut og hjem akkurat samtidig.

Så det er en done deal- heldigvis er mannen min enig i prioriteringene. Vi reiser til Sør-Afrika neste påske. Det ideelle hadde vært februar-mars, men det får vi ikke til med tanke på ungene som har skole og slikt. Jula er grusom, i følge våre guider… alt er tre ganger så dyrt og det er turister overalt. Timesvis i kø for å komme seg opp på Table Mountain eller inn på akvariet. Kø for å komme på de røde turistbussene. Da vi var der i fjor kunne vi hoppe på bussen hvor som helst og når som helst, det var plenty av plass.

… sånn at man kan ta seg en dupp hvis det blir for mye moro!

Vi har allerede varslet guidene våre om at vi kommer, så planleggingen er i gang. Vi har jo veldig god tid på oss, så detaljene kan komme etterhvert. Men jeg har allerede et par ting på agendaen- denne gangen skal vi komme oss opp på Table Mountain og kanskje til Kapp det gode Håp, steder vi droppet sist fordi barna var så små. Vi skal tilbake til Kirstenbosch, kanskje en av de vakreste botaniske hagene i verden, og vi må besøke strutsefarmen og akvariet igjen. Jeg vil komme meg til Bo-Kaap og se på husene der (min mann på sin side har lyst på en ordentlig Bo-kaap curry, en rett vi ikke fikk prøvd da vi var der sist), ta en ordentlig township walk, og ikke minst vil jeg få nesa mi inn i et av de mange museene vi måtte hoppe over sist. Og kirken til Desmond Tutu, som vi med tungt hjerte måtte gå forbi. Ekornparken! Simon’s Town! Jeg funderer også på om vi skal spandere på oss en overnatting på det safaristedet vi besøkte sist, i Little Karoo.

Ooops, nå må jeg passe meg- jeg har jo snart planlagt hele påsken 😉

Men det skal også bli tid, masse tid, til å henge rundt på Waterfront og bare kose seg. Med ansiktsmaling og hele pakka. Akkurat som sist. Og mens vi drømmer, kan vi kose oss med gamle bilder og late som vi kjenner den afrikanske sola i ansiktet.

Det skal bli fint. Det blir finere enn fint!

Allting har en ende…

… men pølsa har to, sa moroklumpen.

Jeg fikk ikke sove i går kveld, sikkert litt reisefeber kombinert med tanken på pakkingen som gjenstår. Likevel våknet jeg av meg selv litt før seks. Første gang her på turen, men standard hjemme i Norge. Kanskje jeg mentalt er på vei hjem allerede.

Leiligheten er halvmørk (og rotete! Vi har én koffert ferdig, men vi kunne ikke pakke alt på barnerommene i går. Og klok av skade smekker vi ikke igjen siste koffert før rett før avreise- det dukker alltid opp noe vi har glemt) og stille. Jeg klarte å snike meg ut bak ryggen på mannen ved siden av meg. Altså den lille mannnen, Bison, som alltid kommer inn sent på kvelden og vil sove med mamme. Minstemann ligger i babysenga si mellom alle kosedyrene. På det andre rommet ligger Turbo og Gubben, jeg hører dem småsnorke. Utenfor er det fremdeles mørkt, men måkene er våkne, og den første morgentrafikken- med og uten dundrende musikk- er i gang. Snart står sola opp, og skolegården ved Sea Point High School rett under oss vil fylles med elever i skoleuniformer, latter og prat. Venter vi enda litt, begynner rødbussene å gå langs Beach Road, og paragliderne å seile ned fra Signal Hill og lande på den store gressletta ved lekeplassen. Mens bølgene slår og slår mot stranden.

Og jeg kjenner meg så trist. For første gang på turen (med unntak av de kjapt borttørkede gledestårene da jeg så minstemann første gang gjennom bilvinduet) har jeg nesten lyst til å gråte en skvett. Det blir så leit å forlate alt dette, dra fra den hyggelige, gamle vaktmannen i resepsjonen som alltid vil gi Bison high five, low five og baby five når vi kommer ned om morgenen, og som neppe er her hvis vi kommer tilbake. Dra fra Waterfront og Thomastoget- hvorfor kjørte vi ikke en gang til- med alle gatemusikantene- hvorfor ga vi ikke litt mer tips-, for ikke å snakke om alt vi ikke har gjort en gang.

Men til tross for reisevegringen: Dette bildet, tatt i går, beskriver vel stemningen bra. Bison gledet seg masse til å kjøre rødbussen, men så sovnet han rett etter avgang. Ungene har hatt det gøy, men de er slitne nå. Det tar på å ha så mye moro, det koster når hver dag er annerledes enn den forrige. De små trenger hverdagen sin nå. Turbo sa det rett ut i går, at hun elsker Sør-Afrika, men nå vil hun hjem til vennene sine. Hun har nok rett. Det har vært moro, men det holder nå.

Vi tilbragte siste dag i vakre Kirstenbosch. Turbo er tilbake oppe i trærne!

Tilløp til skogbrann var det også! Den ble heldigvis slukket raskt.

Det er så sjukt vakkert her!

Boomslang’en.

Gubben avsluttet med larver til lunsj. Skarreværra, så skarreværra.

Klart vi kommer tilbake. Men når? I starten av turen snakket Gubben om «et par år». Etterhvert som pengene har flydd er det «om noen år», og «minsten må jo bli stor nok til å skjønne noe». Når vi må a) finne et tidspunkt som passer, b) dra med oss sju barn og c) betale for gildet tilsier jo det at vi ikke kan dra ned til Sør-Afrika i hytt og pine. Og jeg savner det allerede før vi har dratt. Vi har såvidt skrapt i overflaten på et land som er så mangfoldig, sammensatt og komplisert at det gjenstår ufattelig mye å se og gjøre. Får vi noen sinne gjort det?

… i tillegg er nok de litt såre følelsene av generell karakter. Som alltid når jeg er på reise, blir jeg minnet på hvor uhorvelig stor verden er, og så mye vi ikke får sett. Strømmen av turister som kommer, koser seg, og drar tilbake til sine egne liv i Stuttgart og Liverpool og Nordheimsund minner meg på hvor forskjellige liv vi lever og hvor mye som er tilfeldig. Jeg dumpet ned i Oslo, og vær så god, der er ditt liv, der er ditt ankerfeste. Andre blir født i Inimazo Yethu, vær så god, du får gjøre det beste ut av det, her hører du hjemme.

Turbo inspiserer søppelbilen en tidlig morgenstund i Sea Point, med Minsten krabbende i bakgrunnen.

Mest av alt blir jeg minnet på at tiden bare går og går og går, det er ingenting vi kan gjøre for å stoppe den og holde fast ved det som var. Slik er jo det alltid, men på reise blir det enda mer tydelig. Babyer blir småbarn, småbarn blir store barn, store barn blir tenåringer og unge voksne som kanskje- grøss- forlater redet snart. Gubben og jeg får stadig nye årringer. F*en, livet er kort, altså!

Men nettopp fordi livet er kort, er det så viktig å sette pris på alt. Rubbel og bit. Når vi nå står foran en hjemreise av det mer strabasiøse slaget, skal jeg prøve å gjøre det beste ut av det- også. Og selv om vissheten om at det blir lenge til neste besøk, gjør det vondere enn det ville vært å dra fra for eksempel Spania, så gleder vi oss veldig til å se alle der hjemme. Jeg har savnet dem fryktelig. Og det er så mye som har skjedd mens vi har vært borte- ball for eldstejenta, sommerjobbtrening for 17-åringen, ny obo til 14-åringen (høytidelig overrukket på Schlagerforlaget i går). Sånn er det hos oss, er du borte i tre sekunder går du alltid glipp av noe. Vi har mye å rydde opp i også, ikke minst en tannlegetime som har gått skeis og som truer med å forsinke reggisen, det er faglærersamtaler og konserter på løpende bånd. Vi trengs hjemme, og jeg gleder meg usigelig til å klemme alle de andre ungene igjen.

Og når vi nå drar fra dette fantastiske stedet, så har vi den fineste suveniren av dem alle. Neida, jeg tøyser litt nå. Men det er jo også noe som gjør denne turen så spesiell, du blir like sentimental som med de nyfødte, og det er litt sårt at dette Livsendrende snart bare blir katalogisert sammen med en rekke andre gode minner. Men samtidig gleder vi oss. Nå skal minsten vinke farvel til hjemlandet sitt og få et nytt. Når vi lander i Oslo i morgen er det med et splitter nytt familiemedlem, og det skal bli stort å starte en ny hverdag sammen med minstemann, skatten vår, han som via livets alle svinger og rundkjøringer endte opp sammen med oss.

 

… og de aller største skjellene. Vi har en del i bagasjen, sammen med fjærene!

Whoa, it’s been a ride. Takk for oss, vakre, bråkete Cape Town.

Nå starter neste kapittel!

Safari og shopping: check, check.

Når hjemreisen nærmer seg, blir det alltid travelt. Vi må gjøre det, og vi må gjøre det. Det er litt surt at vi havnet i denne situasjonen igjen, for da vi byttet bosted fra Durbanville til Sea Point hadde jeg lista klar over alt vi måtte rekke over før det nettopp begynte å dra seg mot slutten. Men Turbos ulykke sparket bein under (dårlig valg uttrykk, kjenner jeg, men pytt) en god del av disse planene, siden hun hadde store problemer med å gå i en uke og fremdeles ikke er oppe i vanlig fart. Vi hadde jo regnet med å ha vogna på deling mellom minsten og treåringen- sistnevnte kan gå selv, men av og til er det bare innmari greit å ha full kontroll på hvor han er!- ikke drasse på to vogner og en sele eller ha en frittgående Bison i all slags trafikk og folkemengder.

Vårt private kart over Cape Town er fremdeles fullt av blinde flekker. Det er fryktelig mye vi ikke har sett og gjort. Men, sånn måtte det nesten bli. Selv om vi har fartet mye rundt, kanskje uvanlig mye til å ha en helt fersk gutt i hus, så har vi vært nøye med å ikke være for ambisiøse. Det skal være koselig, punktum. Og er det for mye stress, blir det ikke kos. At terskelen for stress blir patetisk lav når det er tre småbarns behov som styrer, får bare være. Når jeg en gang kommer tilbake, vil jeg traske gjennom gatene på Bo-Kaap og kikke på de fargerike husene, mens Gubben får seg en ekte Capetonian curry med innslag av malaysisk mat i en av de lokale restaurantene der. Men for å få til det, må vi ta en buss, bytte buss, og gå et godt stykke i ukjente gater. Sjansen for å få det hyggelig med tre små som blir trøtte når det passer dem, sultne når det passer dem, og ikke minst mååå tissseeee når det passer dem, samtidig som vi husker shortsen og holder humøret oppe, er minimal. Bo-Kaap får vente, sammen med alle spennende museer (hulk!), Table Mountain, Robben Island, District Six og hele pakka.

Men! I det vi trodde at vi maks kunne få til lekeplassen i Green Point, Waterfront og Kirstenbosch (som er det éne stedet fra lista mi jeg bare ikke vil gi opp, også fordi det er veldig barnevennlig og vi kan kjøre rødbuss), kommer guiden vår med spørsmål om vi ikke kunne tenke oss safari likevel. Bare en dagstur, siden ungene takler bil så godt og det bare er et par timer unna.

Hmm. Hmmmm. Jeg hadde nevnt det i mailkonversasjonen før vi dro, men uttrykte stor usikkerhet om det ville passe vårt reisefølge. Siden hun ikke bragte det på bane igjen, antok jeg at hun var enig, men så kom plutselig forslaget likevel. For å være ærlig, ble jeg ikke umiddelbart begeistret. Det er langt å kjøre. Det er dyrt. Og med min eneste safari-erfaring fra Uganda i bagasjen, var jeg i tvil om det ville være noe for de små. Å kjøre i to timer for å kaaanskje se en løve med kikkert er liksom ikke spesielt stas for en fireåring. For ungdom og voksne, jepp, for småbarn, nope. Men, siden vi har gleden av å ha en lommekjent og ikke minst menneskekjent guide som rådet oss til nettopp å droppe ting som ikke ville passe tre små (Cape Point, Table Mountain, Robben Island…) fant vi ut at vi følger hennes anbefaling igjen. Den har ikke skuffet oss før…

… og gjorde det heller ikke nå. VI hadde en fantastisk morsom dag, og vi så alle the big five. Tror jeg, vi så i alle fall mer enn fem store dyr, og det på nært hold. Da ungene til og med fikk holde i en neshorn-bæsj var lykken komplett, og at vi måtte humpe rundt i en Safaribil i tre timer i solsteken gikk helt, helt fint. Og det var et fantastisk fint sted!

 

Hei, hvorfor går du? Jeg skulle jo bare ta bilde mellom dere to?!

Jeg lover å ikke spamme dere med alle dyrene vi så. Men elefanten må med, selv om dere skal slippe den lange vaskeseansen jeg filmet- før den kom trampende mot oss og sjåføren fikk det travelt med å rygge. Ellers så vi sjiraffer, løver, gnuer (O lykke, for en fireåring som er opphengt i Løvenes Konge), og den veldig merkelige eland-antilopen, hvis klikkende gange visstnok skal være opphavet til xhosa-språkets klikkelyder. For ikke å forglemme en kjempemaur på nesten fem centimeter. Den gjorde et stort inntrykk!

Og en neshorn-baby!

Turbo tror det er to flodhester her, før hun får forklart at de steinene ute i vannet ikke er steiner likevel…

Øh, dette er litt ufint. Beklager det. Jeg tror dog ikke ungene fikk med seg hva vi voksne fniste av, da herren bakerst her bøyde sitt lange, svart-lilla lem opp og begynte å… klø seg på magen :-O Selv guiden slet med å holde seg alvorlig.

Sånn, dette var et finere sebrabilde, med enda mer flott Karoo-natur i bakgrunnen. The terrible two var storfornøyd, dette vil de huske lenge. Og minstemann så i det minste litt på dyra som var virkelig nært. Stort mer engasjement kan man knapt forvente av en ettåring, synes jeg.

Nå skal det sies at litt av grunnen til at det ble så vellykket, er at det nok kan diskuteres om dette egentlig er en ordentlig safari. Jeg registrerer at foretaket har fått mange gode, og noen skikkelig sure, anmeldelser på Facebook. Men come on, da, herr og fru Dreamin’big fra Arkansas- dette er et relativt lite, privat game reserve to timer fra Cape Town, som dessuten er så tørkerammet at de er nødt til å legge ut mat til dyra enten de vil eller ikke (det gjør dem jo enklere å finne, men grenser visstnok mot «juks»). Det er ikke Krugerparken, liksom. Hvis du vil være eneste turist i mils omkrets og speide etter sjakaler i horisonten, så må du bokstavelig talt enda lenger ut på landet. For oss passet det supert, og stedet var naturskjønt, vilt og vakkert. Fem stjerner fra oss som tåler å vente litt lenge på kaffen når to busser med skoleungdom kommer samtidig, og innser at en kjapp og enkel safari mangler litt villmannspreg.

Jovisst var kjøreturen lang- særlig på tilbakeveien. Men vi hadde forberedt oss godt med mye overraskelser i veska, og tror dere ikke prikken over dyre-i’en ble satt av en stor flokk bavianer som stoppet trafikken! Med babyer på ryggen og det hele! Ungene hvinte av fryd, de var jo så søøøte… helt til de så den ekle rumpa deres. Bavianer gjør seg best forfra!

I dag har vi vært på Green Point og lekt på den kjempestore lekeplassen en siste gang. Spist Minions-is en siste gang (men neppe sølt is for siste gang). Turbo ble ansiktsmalt på Waterfront, vi kjøpte en CD av en av musikkgruppene som spilte og sang og følte oss innmari turister (hvilket er hva vi er). Deretter vandret vi opp langs Watershed, opp til Akvariet der vi sa hadet til selene som ligger og soler seg i havna, og så ned igjen… via omtrent alle butikkene de har. I dag har VISA-kortet til mor gått varmt. Hvorfor? Gaver, selvfølgelig. Alle ungene hjemme må få gaver, jeg må gi en påskjønnelse til den tålmodige mormor som har stått på som en helt der hjemme, og som tidligere poengtert: en ekte husmor husker alltid på jul (og gaveskapet). Dette er et eldorado for slike ting! I tillegg klarte jeg ikke motstå to typisk afrikanske kosedyr til gutta og et par kjoler til Turbo. Og en bukse til minsten. Og en blikk-kopp med fint motiv. Og til sist, da Gubben begynte å få mord i blikket og ungene småsutret av trøtthet, rasket jeg med meg noe til meg selv: en sofapute jeg syntes var så innmari fin, som et minne om turen. Pluss- tadaaa!- en kjøleskapsmagnet med favorittsitatet av Nelson Mandela. Fordi han er Nelson Mandela, og fordi han er xhosa, akkurat som vår lille gutt. Det vil si, nå har vi fått en fin, oransje bok med «NØDPASS» på, der det svart på hvitt står Nationality: Norwegian. Det er jo så mor får tårer i øya!

Vår lille kjekkas øver seg i å klatre på steinene. Han blir stadig tøffere motorisk, det er gøy å se! For øvrig noterer jeg at jeg etter seks barn endelig har fått et barn som er lett å avbilde uten å gå på akkord med mine egne forsiktighetsregler rundt nettpublisering, haha! Men rent objektivt må jeg naturligvis si at han har et utrolig fint smil!

Gatemusikanter i full sving. Musikken er så fengende at jeg kjøpte en CD, uten å tenke over at vi ikke har CD-spiller lenger…

Som takk fikk vi et bilde med en av dem, men Bison var mest opptatt av et nesten usynlig sår på hånda si. Treåringer, ass! <3

Ha det, selene. Det var egentlig ganske mange seler som lå her og koste seg, helt til vi kom. Selv om treåringen prøvde å være så stille som mulig for en treåring som er over seg av begeistring- han gjorde virkelig en innsats- endte det med at en og en hoppet i vannet og forsvant. Neste gang, Bison, da klarer du nok å ikke skremme vekk selene…!

Det er fryktelig rart å skrive dette, men jeg burde faktisk ha shoppet mer. Klær, for eksempel. Dette er det perfekte stedet for oss damer som har kommet i «litt lange, løse gevanter med fargerike motiver er jo veldig fint da»-alderen. Hadde jeg hatt tid, kunne jeg kanskje få pensjonert de to eldgamle sommeroverdelene jeg arvet etter min stemor og som nå begynner å bli lovlig tynnslitte. Men jeg satser at de holder fram til neste tur. Da blir det kanskje noen perlebroderi-smykker også, for de er flotte!

Men i morgen har vi annet og viktigere fore: Rødbussen (lang rute) til Kirstenborsch, og deretter den vakre rundturen hjem- med mulig innlagt badestopp i Camp’s Bay hvis været er fint.

Pøh, «hvis været er fint», du. Værvarselet lover knallsol og 28 grader. Da er det jo bare en ting å gjøre: nyte, nyte, nyyyte det mens vi kan! Vi noterer at høsten i Cape Town er langt mer varm og stabil enn en vanlig norsk sommer, og gleder oss til vakre planter og «Boomslang» i morgen!