Ordknapp onsdag

Virkelig ordknapp, virkelig onsdag. Onsdag for omtrent halvannen time siden, da Bison endelig hadde sovnet og jeg labbet opp i stua for å hente fireåringen. Storesøster legger seg bittelitt senere, og siden Gubben er i Stockholm på noe jobbgreier hadde jeg sendt henne ut av rommet etter at vi hadde lest om den lille havfruen som bygger lekeplass. Tiåringen, Turbos faste partner in crime rett før leggetid, var på dansing og skulle ikke hentets før senere, så Turbo ble sendt opp i stua for å være sammen med hvemnåenn som var der akkurat da. Det er jo alltid noen i stua.

I stua fant jeg to lange tenåringsslamper i sofaen, og American Ninja Warrior på full guffe på skjermen. Ingen Turbo (og det skjønner jeg godt, American Ninja Warrior-våset kan skremme vekk hvem som helst). Det var ingen Turbo på kjøkkenet heller. Ingen Turbo i senga til mamma og pappa. Og ingen Turbo på do. Hmmm.

Hvor hadde hun gjort av seg?

Nede i hybelen til storesøster, såklart. Der satt de og konverserte og drakk te (uten sukker, siden året i England har satt sine spor hos familiens attenåring og hun har lagt ned forbud mot sukker i teen. Sukker er juks).

— Eh, hei dere. Bison har sovnet. Kommer du opp, Turbo?

— Nei, vi er ikke ferdig!

— Turbo har rett, mamma, vi er faktisk ikke ferdig. Vi er midt i en samtale her. Hun kan komme opp om ikke så lenge.

— Ja, for det er leggetid snart, og…

— Om IKKE SÅ LENGE, ok?

— Vel…ja. Jo. Ok, da.

*mamma tusler opp trappa igjen*

Søstre, ass. Jeg har ofte lurt på om det er forsvarlig med så stor aldersforskjell, kanskje de blir helt fremmede for hverandre, kanskje det ikke er vits med søsken når de ikke går to klasser fra hverandre på skolen, følges ad gjennom skolegangen, og har et typisk norsk, gjennomsnittlig aldersforhold.

Tru’kke jeg hadde trengt å bekymre meg om det heller, gitt 😉

En vakker avslutning i Lilleborg kirke

— Same procedure as last year, Miss Sophie?

— Same procedure as every year, James.

Den siste mandagen i skoleåret er det alltid konsert i Lilleborg kirke. Det er det samme hvert år: noen strykere, noen pianister, noen oboister. Aldri fullt lokale, men akkurat passe mange elever som opptrer (det kan vi ikke si om alle andre konserter). Variert repertoar, fra Bach og Vivaldi til Star Wars og Adele. Spente barn, stolte foreldre, store øyeblikk som fanges på smarttelefonene for å sendes til bestemor og tante Randi.

Det var en vakker konsert i år også.

WP_20160620_002

 

WP_20160620_003 - Copy - Copy

WP_20160620_004 - Copy

WP_20160620_007

WP_20160620_009

WP_20160620_010

WP_20160620_012

Ja! Min mellomste sønn som spiller Gavotte av J.S. Bach! Fikk hørt det!

WP_20160620_014 - Copy - Copy

WP_20160620_013

WP_20160620_015 - Copy - Copy

WP_20160620_016 - Copy - Copy

WP_20160620_017 - Copy - Copy

WP_20160620_018 - Copy - Copy

Ja, det var en vakker konsert. Trur eg.

Hæsjtægg drasserpåsmåsøsken

hæsjtægg theterribletwo

hæsjtægg bedrelykkenesteår

😀

Giselle!

Det er bare å innrømme det: jeg er tussete glad i- og stolt av- gjengen min. Alle seks, fra de minste og søteste til de… største og søteste (au, ikke slå!). Det gjør meg overhodet ingenting at folk snur seg etter oss når vi kommer togende, eller at spanske kelnere himler med øynene før de begynner å flytte sammen bord når vi skal spise middag på ferie. Helt ok.

Jeg er glad og takknemlig for at ungene funker godt sammen som en gjeng, fra storebror som tar med seg lillesøster på kafe til storesøster som får bikinien stappet full av sand av en entusiastisk og blid ettåring. Men jammen er det godt å få dem på tomannshånd innimellom.

For frykten ligger jo alltid der. Frykten for ikke å strekke til. Og den blir ikke mindre av at en del av de som aldri kunne tenke seg å få seks barn liker å argumentere med at «jeg vil ha nok tid til barna mine» eller «jeg vil følge opp barna mine skikkelig, jeg!». Hmm. Stort sett børster jeg vekk slike verbale stikk (som sikkert ikke er ment som stikk, det er bare jeg som hører mer enn det som blir sagt) som hundehår på Gubbens dressjakke, men dypt inne i hjerterota et sted sitter en liten tagg og gnager. For hva om de har rett? Hva hvis jeg går rundt og tror at alt er ok, mens mine stakkels uskyldige børn er desperate etter kjærlighet og omsorg og på vei til å ende opp som dypt traumatiserte voksne?

Ikke så rart, da, at de kommentarene som fikk mor til å snufse litt ekstra på Kjære Mamma gikk på nettopp dette. Eldstesønnen som så inn i kameraet og sa «Jeg føler aldri at jeg ikke får nok oppmerksomhet, egentlig», og eldstejenta som dro fram at «Mamma er veldig flink til å ta vare på de små øyeblikkene». Joda, jeg snubler både titt og ofte, og i hektiske perioder tar jeg nok en faren til Albert Åberg jeg også, med avisa som et skjold mot unger og bråk og styr og et uengasjert «Pass deg for sagen» omtrent hvert femte minutt. For all del. Men at de stort sett er fornøyde, det er bra.

Og eldstejenta har rett: jeg elsker de stundene der vi får tak på hverandre. Korte glimt her og der: turene til barnehagen, at en av ungene stikker innom jobben (om så bare for å hente penger, haha) og tar en kopp kakao på kontoret, sangkurset til Turbo der det baaaaje ej Tujbo og mamma, og bilkjøring. Bilkjøring! Ikke ante jeg at det lå så mye lykke i den evinnelige taxikjøringa, men når ungene har nådd den alderen der de stort sett enten er ute av huset eller barrikadert på rommet med lekser og pc, er den tiden der de er tvunget til å oppholde seg i passasjersetet ved siden av mamma verdifull, den også.

Det er gode stunder. Og av og til gjør vi noe ekstra, bare to av oss. Her om dagen var det åtteåringens tur. «Dritten i midten», som jeg dann og vann har hørt det kalles, gjerne i samme åndedrag som «jeg liker å passe ordentlig på ungene mine, jeg!», en uttalelse som- selv om jeg rasjonelt sett finner den fullstendig grunnløs- nører oppunder frykten for at jeg skader ungen min for livet når jeg takker nei til Marcus&Martinus-danseoppvisning nummer 314 den dagen. Nå er det ingen direkte fare for at våre to i midten skal ende opp som usynlige og oversette, til det tar de for mye plass begge to. Men likevel, den følelsen av opprømthet når vi gjør oss klare, mellomstejenta og jeg, og hun tar på seg en ekstra fin kåpe fordi vi skal i Operaen, bare hun og jeg.

WP_20160131_012

Et lekende- eller er det et tenksomt?- øyeblikk utenfor Operahuset.

Billettene fikk hun i julegave- et godt valg til ei jente som har det meste hun trenger og en god del hun ikke trenger. Turen til t-banen i februarmørket, småprat og latter og forventning. Den lille hånden i min store, bare fordi det er hyggelig.

Og Operaen skuffer ikke. Milliarder eller ikke milliarder: jeg synes Operahuset er fantastisk. Når vi haster bortover marmoren og går inn de store svingdørene, ser jeg tøtta rette seg litt ekstra opp i ryggen. For ei jente som danser mer enn hun går, for en liten estetiker som setter pris på alt som er vakkert, er selve bygningen med på å danne en ramme for en stor kveld. At det myldrer av dresskledde menn og damer med stiletthæler er bare et pluss. Hun koser seg lenge før teppet går opp, og henter verdensvant en pute til å ha på setet, der hun blir sittende rett i ryggen og klapper når dirigenten kommer inn.

Musikken! Kostymene! Kulissene!

Giselle er et godt valg for de minste ballettinteresserte, ikke for lang og med en ganske lett forståelig historie. Et herlig grøss på ryggen når wiliene entrer scenen i andre akt, det er skummelt- men åh, så vakkert. Jeg nyter forestillingen, jeg også, men jeg nyter nesten mer å se på henne, hennes reaksjon, de store øynene som følger danserne som flyr så lett, så lett over scenegulvet. Hun er ett hundre prosent til stede i øyeblikket, konsentrasjonen er limt fast til Melissa Hough som er kvelden Giselle.

I pausen rusler vi ut, i menneskehavet som står der og konverserer høflig med hvert sitt glass hvitvin. Det ser hyggelig ut det, men vi studerer programmet i steden, og så får hun en femtilapp og kjøper seg Søte Bjørner helt på egenhånd. Når signalet lyder for andre akt, skrider hun opp trappene (virkelig, det er det hun gjør. Til vanlig er det hopp og sprett og tjo og hei, for å si det mildt, men ikke her. Frøken Operagjenger går rakrygget og kneisende opp trappen, klar til å ta inn mer).

WP_20160131_004

Åtteåring med målbevisste skritt. Bittelitt større enn for to timer siden.

Etter forestillingen hutrer vi oss mot t-banen, mens skravla går i ett om det vi nettopp har sett. Hun gjesper litt mellom Tøyen og Ensjø, den lille berta, for det er langt over leggetid og morgenen som kommer vil bli litt tyngre.

Som om det gjør noe!

Takk for i aften, lille pus. Hvis vi skal stikke finger’n i jorda og se realistisk på kalenderen vår, blir det nok en stund til neste gang. Men det blir en neste gang. Og midt i vårt glade kaos og livlige fellesskap, gjemmer jeg alle balletturer og kinoforestillinger, fotballkamper og kjøreturer som jeg har bare med en eller to av dere, innerst i hjerteposen. Som små blinkende skatter.