En vakker avslutning i Lilleborg kirke

— Same procedure as last year, Miss Sophie?

— Same procedure as every year, James.

Den siste mandagen i skoleåret er det alltid konsert i Lilleborg kirke. Det er det samme hvert år: noen strykere, noen pianister, noen oboister. Aldri fullt lokale, men akkurat passe mange elever som opptrer (det kan vi ikke si om alle andre konserter). Variert repertoar, fra Bach og Vivaldi til Star Wars og Adele. Spente barn, stolte foreldre, store øyeblikk som fanges på smarttelefonene for å sendes til bestemor og tante Randi.

Det var en vakker konsert i år også.

WP_20160620_002

 

WP_20160620_003 - Copy - Copy

WP_20160620_004 - Copy

WP_20160620_007

WP_20160620_009

WP_20160620_010

WP_20160620_012

Ja! Min mellomste sønn som spiller Gavotte av J.S. Bach! Fikk hørt det!

WP_20160620_014 - Copy - Copy

WP_20160620_013

WP_20160620_015 - Copy - Copy

WP_20160620_016 - Copy - Copy

WP_20160620_017 - Copy - Copy

WP_20160620_018 - Copy - Copy

Ja, det var en vakker konsert. Trur eg.

Hæsjtægg drasserpåsmåsøsken

hæsjtægg theterribletwo

hæsjtægg bedrelykkenesteår

😀

Giselle!

Det er bare å innrømme det: jeg er tussete glad i- og stolt av- gjengen min. Alle seks, fra de minste og søteste til de… største og søteste (au, ikke slå!). Det gjør meg overhodet ingenting at folk snur seg etter oss når vi kommer togende, eller at spanske kelnere himler med øynene før de begynner å flytte sammen bord når vi skal spise middag på ferie. Helt ok.

Jeg er glad og takknemlig for at ungene funker godt sammen som en gjeng, fra storebror som tar med seg lillesøster på kafe til storesøster som får bikinien stappet full av sand av en entusiastisk og blid ettåring. Men jammen er det godt å få dem på tomannshånd innimellom.

For frykten ligger jo alltid der. Frykten for ikke å strekke til. Og den blir ikke mindre av at en del av de som aldri kunne tenke seg å få seks barn liker å argumentere med at «jeg vil ha nok tid til barna mine» eller «jeg vil følge opp barna mine skikkelig, jeg!». Hmm. Stort sett børster jeg vekk slike verbale stikk (som sikkert ikke er ment som stikk, det er bare jeg som hører mer enn det som blir sagt) som hundehår på Gubbens dressjakke, men dypt inne i hjerterota et sted sitter en liten tagg og gnager. For hva om de har rett? Hva hvis jeg går rundt og tror at alt er ok, mens mine stakkels uskyldige børn er desperate etter kjærlighet og omsorg og på vei til å ende opp som dypt traumatiserte voksne?

Ikke så rart, da, at de kommentarene som fikk mor til å snufse litt ekstra på Kjære Mamma gikk på nettopp dette. Eldstesønnen som så inn i kameraet og sa «Jeg føler aldri at jeg ikke får nok oppmerksomhet, egentlig», og eldstejenta som dro fram at «Mamma er veldig flink til å ta vare på de små øyeblikkene». Joda, jeg snubler både titt og ofte, og i hektiske perioder tar jeg nok en faren til Albert Åberg jeg også, med avisa som et skjold mot unger og bråk og styr og et uengasjert «Pass deg for sagen» omtrent hvert femte minutt. For all del. Men at de stort sett er fornøyde, det er bra.

Og eldstejenta har rett: jeg elsker de stundene der vi får tak på hverandre. Korte glimt her og der: turene til barnehagen, at en av ungene stikker innom jobben (om så bare for å hente penger, haha) og tar en kopp kakao på kontoret, sangkurset til Turbo der det baaaaje ej Tujbo og mamma, og bilkjøring. Bilkjøring! Ikke ante jeg at det lå så mye lykke i den evinnelige taxikjøringa, men når ungene har nådd den alderen der de stort sett enten er ute av huset eller barrikadert på rommet med lekser og pc, er den tiden der de er tvunget til å oppholde seg i passasjersetet ved siden av mamma verdifull, den også.

Det er gode stunder. Og av og til gjør vi noe ekstra, bare to av oss. Her om dagen var det åtteåringens tur. «Dritten i midten», som jeg dann og vann har hørt det kalles, gjerne i samme åndedrag som «jeg liker å passe ordentlig på ungene mine, jeg!», en uttalelse som- selv om jeg rasjonelt sett finner den fullstendig grunnløs- nører oppunder frykten for at jeg skader ungen min for livet når jeg takker nei til Marcus&Martinus-danseoppvisning nummer 314 den dagen. Nå er det ingen direkte fare for at våre to i midten skal ende opp som usynlige og oversette, til det tar de for mye plass begge to. Men likevel, den følelsen av opprømthet når vi gjør oss klare, mellomstejenta og jeg, og hun tar på seg en ekstra fin kåpe fordi vi skal i Operaen, bare hun og jeg.

WP_20160131_012

Et lekende- eller er det et tenksomt?- øyeblikk utenfor Operahuset.

Billettene fikk hun i julegave- et godt valg til ei jente som har det meste hun trenger og en god del hun ikke trenger. Turen til t-banen i februarmørket, småprat og latter og forventning. Den lille hånden i min store, bare fordi det er hyggelig.

Og Operaen skuffer ikke. Milliarder eller ikke milliarder: jeg synes Operahuset er fantastisk. Når vi haster bortover marmoren og går inn de store svingdørene, ser jeg tøtta rette seg litt ekstra opp i ryggen. For ei jente som danser mer enn hun går, for en liten estetiker som setter pris på alt som er vakkert, er selve bygningen med på å danne en ramme for en stor kveld. At det myldrer av dresskledde menn og damer med stiletthæler er bare et pluss. Hun koser seg lenge før teppet går opp, og henter verdensvant en pute til å ha på setet, der hun blir sittende rett i ryggen og klapper når dirigenten kommer inn.

Musikken! Kostymene! Kulissene!

Giselle er et godt valg for de minste ballettinteresserte, ikke for lang og med en ganske lett forståelig historie. Et herlig grøss på ryggen når wiliene entrer scenen i andre akt, det er skummelt- men åh, så vakkert. Jeg nyter forestillingen, jeg også, men jeg nyter nesten mer å se på henne, hennes reaksjon, de store øynene som følger danserne som flyr så lett, så lett over scenegulvet. Hun er ett hundre prosent til stede i øyeblikket, konsentrasjonen er limt fast til Melissa Hough som er kvelden Giselle.

I pausen rusler vi ut, i menneskehavet som står der og konverserer høflig med hvert sitt glass hvitvin. Det ser hyggelig ut det, men vi studerer programmet i steden, og så får hun en femtilapp og kjøper seg Søte Bjørner helt på egenhånd. Når signalet lyder for andre akt, skrider hun opp trappene (virkelig, det er det hun gjør. Til vanlig er det hopp og sprett og tjo og hei, for å si det mildt, men ikke her. Frøken Operagjenger går rakrygget og kneisende opp trappen, klar til å ta inn mer).

WP_20160131_004

Åtteåring med målbevisste skritt. Bittelitt større enn for to timer siden.

Etter forestillingen hutrer vi oss mot t-banen, mens skravla går i ett om det vi nettopp har sett. Hun gjesper litt mellom Tøyen og Ensjø, den lille berta, for det er langt over leggetid og morgenen som kommer vil bli litt tyngre.

Som om det gjør noe!

Takk for i aften, lille pus. Hvis vi skal stikke finger’n i jorda og se realistisk på kalenderen vår, blir det nok en stund til neste gang. Men det blir en neste gang. Og midt i vårt glade kaos og livlige fellesskap, gjemmer jeg alle balletturer og kinoforestillinger, fotballkamper og kjøreturer som jeg har bare med en eller to av dere, innerst i hjerteposen. Som små blinkende skatter.

Læring, kjærlighet og vekslepenger

Lille, skjønne toåring. Du som løper på småbarnsvis rundt i stua og rundt i livet, og tar akkurat så mye plass som du føler at du fortjener. Som stjeler showet og vrir oppmerksomheten mot deg selv, med artige påfunn og søte geberder.

Hva kommer du til å huske, når du blir stor? Husker du mamma som leste Stormhvalen hver kveld? Husker du trilleturene med pappa? Kommer du til å huske mammas masing om uparrede sokker, kveldene på ferie i Spania, morrastresset, den store hunden vår, rotet på kjøkkenbenken, følelsen av høytid de gangene far kom hjem med digre brett takeaway-sushi? Lyden av gressklipperen, barnerommene som alltid kunne trengt en omgang med rydding, følelsen av å sitte trygt på pappas fang?

Jeg håper du husker dette og mye mer. Men hukommelse er ufullstendige saker. Minner blekner og forvrenges over tid. Negative enkeltepisoder for uforholdsmessig mye plass- eller ting forskjønnes og fremstår i et bedre lys enn hva som egentlig var tilfellet.

Uansett hva du kommer til å huske av den litt kaotiske, travle, men stort sett glade, barndommen din, har mamma en påminnelse:

Husk ikke bare mamma og pappa. Joda, vi var viktige. De viktigste, selvfølgelig. Men du må aldri, aldri glemme at du hadde storesøsken.

 

WP_20150927_001

 

WP_20150926_20_21_14_Pro

 

WP_20150926_20_21_34_Pro

 

WP_20150926_20_22_14_Pro

 

— Og så tok du liksom veska med pengene oppi, og gikk rundt her. Og så kom du til butikken. Hva skal du kjøpe, Turbo. Skal du kjøpe ball?

— Ja! Søpe ball!

— Den koster tjue kroner. Finn fram tjue kroner, Turbo, og så gir du dem til meg.

— Sue tjonej!

— Nei nei, Turbo, den blå lappen der! Det er tjue kroner. Og så gir du dem til meg.

— Æsselo!

— Takk takk, frue. Nå kan du ta ballen. Skal det være noe mer? Vil du ha boka eller bamsen? Bamsen koster femti kroner og boka koster tretti.

— Tujbo ha bassen!

— Ja, frue, da blir det femti kroner til. Men du kommer til å bli fornøyd! Skal jeg pakke den inn for deg? Gi meg den grønne lappen, Turbo, så betalte du liksom.

— Æsselo?

— Nei, ikke den røde, den er hundre kroner den. Eller, jeg kan få den røde, så får du liksom penger tilbake. Sånn, her er bamsen, og her er vekslepengene. Så puttet du vekslepengene dine i veska og gikk igjen.

— Hadeeet! *vinker*

— Takk for besøket, frue. Kom gjerne igjen en annen dag. Så gikk du liksom hjem og spiste middag, Turbo.

 

Jo, mamma og pappa var viktige. Men vi var strengt tatt bare halve historien. Når du en gang blir voksen, så ikke glem storesøsknene dine. Ikke glem hvordan sjuåringen tålmodig lekte med deg, forklarte igjen og igjen, hjalp deg med å finne både vekslepenger og legoklosser og selvtillit. Du kan, Turbo! Ikke glem hvordan storebror kom til unnsetning hver gang små bein ble trøtte og du ikke orket å gå lenger. Høyt der oppe på skuldrene hans kunne du kjenne vinden i håret og se trærne suse forbi mens storebrors lange bein tok bakken i lange klyv. Ikke glem hvordan den aller største søsteren, hun som nesten var en voksen dame allerede da du var liten, gang på gang pakket vekk irritasjonen over en liten snushane som lusket seg inn på rommet og rotet i sminkesakene hennes, og hjalp deg med å ta på neglelakk. Du fikk alltid velge farge, Turbo. Ikke glem mellomstebror som leste bøker for deg når mamma ikke hadde tid, og som var så flink til å fange krabber.

 

WP_20150917_002

 

WP_20150916_007

 

WP_20150905_020

 

Butikk-sekvensen over fant sted på lørdag kveld. Det var en av de gangene mamma og pappa og storebror bare ble sittende i sofaen og smug-kikke mens vi lot som om vi så på TV. Vi overhørte samtalene, instruksjonene, vi så gleden din over å bli inkludert i noe som du nesten ikke forsto, men så gjerne ville skjønne. Ingen er så konsentrert og alvorlig som en toåring som får følelsen av å bli inkludert i de stores verden. Hva får hun ikke igjen for slike stunder? Alt hun lærer! Alt hun plukker opp! Hun, lillebroren hennes, og egentlig alle barna er heldige som vokser opp i et minisamfunn hjemme i sitt eget hus. Vi er så mange som lærer opp, viser, forklarer, korrigerer, småkjefter, roser og hjelper, alt henger ikke på mamma og pappa bestandig. Her er det flere som leker og lærer bort, som hjelper, kjefter og oppmuntrer. To tenåringer som holder på hverandres hemmeligheter. Storebror som tar med lillebror bort til treningsfeltet for å skyte noen baller. En sjuåring på bytur alene med storesøster- kake og brus på kafe! Oboisten som får lykkeønskninger og applaus av både storebror og lillesøster, før og etter en litt skummel konsert. Storesøster som øvde og øvde med ham i forkant, for hun var mer tålmodig enn mamma. Eller kanskje det var du som var mer tålmodig når det var storesøster som instruerte? Det var forresten hun som lagde de fineste ballett-toppene og hårflettene også, ikke mamma. Dere er et team. Ikke et team uten gnisninger, men et team som når alt kommer til alt ga hverandre gaver og ballast i sekken, hver eneste dag.

Lille toåring, når du blir stor og tenker tilbake, så må du ikke bare tenke på mamma og pappa, på huset, på maten vi spiste, hva vi gjorde og hvor vi dro. Spar en tanke til søsknene dine, tenk på alt det usynlige arbeidet de la ned i små drypp, hver eneste dag, for at du skulle vokse, lære og ha det bra. Og for de store- vær takknemlige for all beundring, kjærlighet og tillit som ble dere til del. Dere fikk det privilegium å være helter i de yngres liv, helter uten noe tyngende ansvar- det er slikt man har mammaer og pappaer til- men muligheten til å gjøre morsomme ting når det passet dere, lære dere viktigheten av å trå til i vanskelige situasjoner, tilpasse seg og ha omsorg. Kjenne den gode følelsen av å bli beundret.

Dere har fått utrolig mye i gave av hverandre, og det har formet dere som personer. Når dere skal ut i verden er det med noen ekstra kilo erfaringer og følelser i sekken, ting pappa og jeg ikke kunne gitt dere på egenhånd. Det var ikke alltid stort og spektakulært da det skjedde, dette er hverdagsgaver av det aller mest hverdagslige slaget, og derfor lett å glemme.

WP_20150823_005

 

WP_20150814_004

 

Men ikke gjør det! Uansett hvilke veier livene deres tar i fremtiden, så reserver et bitte lite hjørne av hjertet for takknemlighet til de som var en viktig del av livet ditt og hjalp deg framover på livsveien. For det har de fortjent, på samme måte som du har hos dem.

(og småjentene fortsatte leken. Gang på gang ble bamser, bøker og et og annet tyvlånt kjøkkenredskap solgt over den lille «disken» de hadde laget av lillebrors babygym. Penger og varer skiftet eiere, og småjentene skiftet roller alt ettersom. Turbo var i dyp konsentrasjon, det var viktig for henne å klare å henge med på dette. Storesøsteren hadde en engels tålmodighet, forklarte på nytt og på nytt, og dere lo og koste dere på veien.

— Nå far, skal de ikke legge seg snart? Klokka er jo over åtte!

— Njaaeeei, må de det da? De leker jo så fint. Se Turbo, nå teller hun vekslepenger igjen!

— Du har rett. Det er lørdag og de har det gøy, vi lar dem holde på litt til.

— Og så tar du Stormhvalen, mens jeg pusser tenna?

— Så tar jeg Stormhalen, mens du pusser tenna. Au, jeg sitter på en Legokloss!

— Vi er heldige, mor, vet du det?

— Ja, far. Jeg vet det. Og det er de også.

WP_20150926_20_22_05_Pro