Elton John og store planer

Hva slags forhold har du til Elton John?

Tja, hvis du er på min alder- eller yngre- er det vel ikke så rare forholdet man har, kanskje? Elton John er en gammel, lubben ex-singer/songwriter med glorete briller og en forkjærlighet for glam, prinsesse Diana og Liz Taylor. En artist som skrev noen gode sanger omtrent før jeg ble født og har levd på gammel storhet siden. Er det mer enn det, da?

I følge Bison tar du i så fall feil. Elton John er det kuleste som har skjedd siden Thunderbirds.

Egentlig er alt dette pianolærerens skyld. Hun postet denne julereklamen på Facebook. Bare fordi budskapet- «Some gifts are more than just a gift» kunne gi litt håp og inspirasjon til slitne foreldre som av og til føler de kaster både tid og penger ut av vinduet når motvillig avkom skulker timer eller sniker seg unna øving. Som er lei av å mase, minne på, legge til rette for, gnåle, kjefte, trygle og be- stryk det som ikke passer. Og videoen er jo søt nok, den. Gamle Elton som sitter ved pianoet og tenker på veien han har gått, bakover i tid. Det hele ender med en liten gutt som løper ned trappa på Christmas Day, og får et piano i gave av mamma og mormor. Gutten slår prøvende noen toner med pekefingeren, og det blir altså starten på en fantastisk karriere.

… for det er jo litt sånn. Selv jeg, som stort sett har øveglade barn, har fått kjørt både oppfinnsomhet og tålmodighet grundig underveis. Det ER slitsomt til tider. En liten tear-jerker fra en gammel helt kan minne oss på hva vi driver med og hvorfor det er verdt det. Alle skal ikke bli Elton John, men hvis mine sønner tar fram instrumentet sitt og spiller en trall når de er 70, så er det suksess i min bok!

Jeg viste filmen til Bison, som en slags inspirasjon, og kunne forbauset konstatere at fireåringen var fjetret. Dette var det fineste han hadde sett på en stund. Siden den gang har reklamesnutten vært en trofast følgesvenn til øving, først nå i februar begynner det verste opphenget å gi seg. Bison var solgt. Antagelig så han seg selv i lille-Elton og klarte å trekke en linje til det andre… konsertene, følelsen av å lykkes, det å være Sjef over pianoet og få folk til å danse med spillingen sin. Uansett, det har gått slag i slag, med Elton-kalender fra julenissen, sang etter sang på Youtube («I’m still standing» er en favoritt, for ikke å snakke om sangene fra Løvenes konge… og «Saturday night’s all right for fighting» live i Central Park 1980, da … altså, JEG var to år den gangen, det er jo kambrium silur! Bison digger det!).

Det er vanskelig å ha så mye Elton John innpå seg uten å bli påvirket. Plutselig setter Gubben og jeg på Goodbye Yellow Brick Road eller Sacrifice, og tenker at Elton John egentlig var en sabla god låtskriver en gang i tiden, dette er jo gode saker! Samtidig legger Elton ut på sin avskjedsturne, og i motsetning til ganske mange andre artister tror jeg på at dette er en avskjed-avskjed, altså for godt, ikke bare til pengesekken er tom igjen eller man begynner å kjede seg. Fyren er tross alt noenogsøtti, steinrik og småbarnsfar, han har vel andre ting han bør gjøre i årene som kommer. Og alle de artistene jeg skulle ha sett… alle legendene, som Ronaldo for Real Madrid på Santiago Bernabeu for eksempel, jeg ventet til det var for sent, og George Michael er død som en sild (jeg kommer aldri til å få høre Cowboys and Angels live), tida går og sjansene gjør det samme. Kanskje vi faktisk skulle fleske til og gå på konsert, far? Bergen er utsolgt, Gøteborg også, men London har billetter, og Stockholm og Amsterdam. Skal vi rett og slett være så gærne at vi bruker uforskammet mye penger for å få sett en- lik ham eller ei- legende før han legger brillene på hylla for godt?

Vi har ikke bestemt oss.

 

 

Men, mens Gubben og jeg tenker på om en tur er verdt pengene (og miljøsamvittigheten) tusler en liten gutt med drage-barnehagesekken sin på ryggen langs de snødekte fortauene på Gaustad for å gå på pianotime.

— Mamma?

— Ja, Bison?

— Kan jeg hilse på Elton John en gang?

— Eh… det kan nok bli vanskelig. Han holder konserter, skjønner du, men der er det ofte mange tusen mennesker, og han sitter høyt oppe på scenen. Så det er ikke så lett å få snakke med ham. 

— Åh. Det var dumt. Kan jeg sende melding, da? Med gravemaskin og smilebæsj?

Ja, det er dumt at du ikke kan få møte Elton John, og selv om jeg i et kvart millisekund tenkte på muligheten for å faktisk ta med meg fireåringen på konsert er det åpenbart at det ikke lar seg gjøre. Konsertene begynner flere timer etter leggetid, er altfor lange og har antagelig et uforsvarlig høyt lydnivå, innskytelsen fikk knapt boblet opp i hjernen før den ble slått kontant tilbake. Selv om gutten er aldri så blodfan, er han en blodfan på fire og et halvt år, og konserter er for voksne. Vi får klare oss med Youtube. Det er sikkert noen (få) sanger vi ikke har sett ennå.

Så kan dere da forestille dere forbauselsen da mor sjøl surret seg inn på Oslo konserthus sine hjemmesider for å bestille noen billetter til Gateorkester-konserten som jentene skal spille på, og får en gigantisk pop-upreklame midt i fleisen?

16. mars- Barnas konserthusserie presenterer: 

ELTON JOHNS BRILLEFINE HITPARADE!

Atte hva?!

Er ikke det en helt vanvittig timing, så vet ikke jeg.

Aldri har noen kjøpt billetter så fort. 16. mars skal vi løpe fra turn, slenge på oss de grelleste brillene vi har, og sette kursen mot konserthuset. De selger pølser og muffins på barneforestillingene, og selv om hovedpersonen vil glimre med sitt fravær blir dette en veldig, veldig god erstatning.

Jeg gleder meg allerede. Og am still standing, yeah yeah yeah! 😀

Geilo- kort oppsummert

Geilo var, kort oppsummert, en skikkelig opptur.

Bokstavelig talt opptur. Opp, opp, opp, og på toppen så det sånn ut. #femtenårsidensist

Jeg er SÅ glad for at jeg flesket til og meldte på femåringen på dette kurset, til tross for tvil om både det ene og det andre. Hun, som strengt tatt ikke ante hva «kurs» var for noe rart før vi dro, har hatt det fantastisk gøy, lært masse, og i tillegg fått øvd opp det vi i mine korps-dager kalte for «ambis», altså øvemuskler. Etter fire dager med flere timers undervisning og øving har tålmodigheten blitt trent like godt som ferdighetene, og når vi kommer hjem kan jeg nok glemme mas om «Kom igjen, bare én gang til, vi skal jo spille Lille Pusekatten tre ganger!» Jeg har sett samme forvandlingen før, etter oboistens første NUSO-uke. Før han dro, måtte vi gnåle  på vår ambisiøse sønn for å få ham til å øve 20 minutter, da var han nemlig sliiiiten. Nå? En time, halvannen time? Null problem.

She nailed it! Med dypt alvor, men uten sjenerende nerver, går tøtta opp, bukker med fiolinen under armen, og spiller Allegro med akkompagnement. Der var det overstått, nå er det null stress med konserter i tiden som kommer.

Timeplan for tifeldig valgt dag. For Turbo, som jo tenker at «fiolin» betyr en halvtime hver tirsdag og en gruppeøvelse på onsdag, that’s it, var jo dette sjokkerende. Men etter de første undrende «Hæ? Skal jeg spille IGJEN?» falt hun fort inn i rytmen.

Men vi har fått så mye annet også! Gutta (og til tider alle tre) har kost seg i lekerommet. De har fått nye venner. Turbo har spilt sin aller første solokonsert, og det gikk så bra! Stor fjær i hatten, og det kuleste er at i etterkant er det liksom «no biggie». Jaja, jeg spilte solo, hva er det til middag i dag- og det er en flott innstilling å ha videre. Jeg hilser det sensasjonsløse velkommen i så måte! Hun har fått høre de store spille (joda, hun har jo vært vedheng til alskens konserter, det startet da hun var fire dager gammel og hun har kjørt løpet siden. Men nå var det hennes eget arrangement), spilt gruppekonserter, og på toppen lært å danse folkedans av en fryktelig artig og flink fyr fra Frikar. I det hele tatt har hun fått en super musikalsk vitamininnsprøyting før sommeren.

Min gærne, gærne sønn. Denne pålen var mye høyere enn den ser ut som, jeg var vettskremt. Men han bare er sånn- må høyere, må lengre, må balansere, klatre, hoppe… det blir noen skrubbsår i løpet av en sommer. Men denne gangen gikk det godt- både opp og ned! 

Dyp konsentrasjon over lufthockey i pausen.

Den som gjetter hva Bison driver med her, vinner en tusenlapp. Men det er virkelig, virkelig ikke mulig å tippe, med mindre du er 3,5 år og har et fanatisk forhold til David Attenborough og Blue Planet. Ingen får derimot premie for å gjette at shortsen var våt i løpet av fem minutter. 

Busted. Hvordan man oppfører seg på hotell med buffet-lunsj sier mye om personligheten. For min del: tre grønne bønner og en liten bit fisk (må sette et godt eksempel for ungene, ikke sant?), og så fort de har spurtet til Lekerommet er det full fråtsing blant fromasjer og puddinger. Grovbrød med makrell i tomat har jeg nok av hjemme, ellers takk.

 Vi har også hatt vår andel av familieidyll og følelse av at dette funker. To voksne med tre små på tur, det ble ingen lang grillkveld på oss og vi har vært fraværende fra den voksensosiale biten med VM på kvelden, foredrag om musikalske temaer og slikt. Men vi har kost oss, gått små turer, vært i bassenget og hatt musikkurs med de minste (de hadde flere musikksamlinger for småsøsken hver dag, stort pluss i min bok!). Vi har dyttet ned maten på skift, men i det minste ikke vært den familien alle flykter fra i matsalen. Vi har også slitt med litt for sene kvelder og litt for tidlige morgener, trøtte barn og ganske trøtte voksne også, og på den aller første dagen- selveste roadtrip-dagen- noterte jeg meg både spy og tiss på vaskelista mi, der jeg sto over vasken på baderommet med en splitter ny flekkfjerner fra den lokale Rema’en. Min første suvenir fra Geilo, en ganske passende sådan. Det er liksom typisk oss, det. Hehe.

Kose- og læringsfaktor: Ni poeng av ti mulige.

Avslapningsfaktor: Fem poeng av ti mulige (hehe), ikke minst takket være den nattlige seansen der først én unge og så én unge til krabbet opp i senga mi og henviste meg til den litt mindre behagelige sovesofaen. 

Gjøre hyggelige ting sammen-faktor: Ti av ti mulige. Fordelen med å reise med småbarn er at det er ikke så mye som skal til for å gjøre det morsomt. En maurtue. En lekeplass. En rar trerot som ser ut som Gruffalo. En tur i bassenget. Dessert til lunsj. De har kost seg, og vi har kost oss med dem.

Sosial faktor: sju poeng av ti mulige. Det blir nok bedre til neste år, men i år har vi holdt oss mye for oss selv. Men det dukket opp en del kjentfolk som vi fikk pratet litt med, ungene har blitt kjent med mange, vi har knyttet noen fiolinbånd som kan være greie å ha hvis Turbo får lyst til å spille i orkester etterhvert. Ikke minst,  minstemann har sjarmert hver eneste person i nærheten, inkludert de kinesiske turistene som kommer i busslaster om kvelden og drar neste dag.

Det rigges til grilling første kvelden. Mens andre satt utover kvelden i både hyggelig og mindre hyggelig (tenk lite insekt som flyr rundt med en høyfrekvent «Bzzzz») selskap, var vi med våre tre små av den raskere sorten. Sånn ble det nå, en annen gang kan vi sikkert klage over myggen, vi også.

Så hurra for kurs og for å prøve nye ting! Eller som Gubben tørt kommenterte da noen påpekte at Geilo var et underlig valg av sommerdestinasjon; når vi nå hadde blåst av praktisk talt hele feriebudsjettet på en måned i Sør-Afrika rakk ikke vekslepengene lenger enn til Geilo.

Men det holdt det. Og nå står hjemmesommer for døra- med fabelaktige 27 grader på terrassen.

 

 

Ordknapp onsdag

Konsertdag!

OK, så er det kanskje ikke noe spesielt her i huset. Det er konsertdag mer eller mindre hele tiden, i hvert fall før sommer og jul. Men denne konserten var litt spesiell. Det var Turbos første der hun virkelig var rigget, øvet, forberedt, innstilt og klar til å faktisk… spille. Ordentlige stykker, liksom. Ikke bare skumgummifiolin eller løse a- og e-strenger.

Hun gruet seg ikke, tvert imot. Hun var glad, og stolt, og visste at stykkene satt. Kjolen satt også (det er viktig!). Turbo var klar for sin første ordentlige konsert.

Kveldens kjolevalg, og fiolin med harpiksstøv og nedslitte teipbiter.

Lapp på døra, i ekte kommunal musikkskole-stil. Jeg husker det selv, hvordan min gamle pianolærer gjorde sitt beste for å lage julestemning i den traurige menighetssalen med én juleserviett og ett telys på hvert bord. Hehe. Gode minner.

Deler av konserten så dog sånn ut, sett fra min synsvinkel. Vi så tre-fire numre, deretter var det ut på gangen. Sånn er livet med småsøsken. Jeg har rimelig lav terskel for å gå ut med småbarn, det er ingen som kan forvente at de sitter dørgende stille, men det er ikke fair hvis de ødelegger for større søsken. Heldigvis er ikke lydisoleringen noe å skryte av, så det var enkelt å følge med i programmet. Minstemann og jeg snek oss inn igjen før Turbos gruppe skulle avslutte konserten.

Lyspunkt: Bison holdt hele seansen! Riktignok sovnet han litt på gulvet, men Gubben fikk løftet ham opp før han begynte å snorke for høyt.

Vi var godt representert. I tillegg til de to små bråkegutta, var også kjempestoresøster til stede (ja, du leste riktig. Nittenåringen min nailet muntlig eksamen i engelsk, gikk deretter på kontraktsmøte på ny ekstrajobb, og avsluttet dagen med å frivillig høre på sure fiolintoner heller enn å feste på Huk, som de fleste skulle. Jeg klager ikke!), og Ballerinaen. De to store gutta manglet- den ene var på Tjuvholmen og badet med klassen, den andre på kanotur med valgfagsgruppa si. Men uansett hvordan du vrir og vender på det, var vi godt representert (du vet du har stor familie når du føler deg forpliktet til å ha med langpannekake på enhver avslutning, fordi ditt eget avkom spiser så mye at du må veie opp for det… og det er IKKE fordi de mangler buffet-vett #grobianhater)

Hvordan det gikk? Det gikk bra. Ikke strålende, gruppa hadde ikke øvd med akkompagnement og det ble litt tempotrøbbel, men absolutt greit nok. Og sjarmfaktoren var høy. Turbo hang med og syntes selv at det gikk kjempefint. Det var hennes store øyeblikk.

… og da satt jeg vel der og tenkte at dette, dette er belønningen for de to årene med beinhardt arbeid? Fy søren, det har ikke kommet gratis. Gruppetimer OG individuelle timer hver uke i fire semestre. Alle klassene med foreldrekurs, mas om øving, nye strategier, kreative pedagogiske påfunn, overtalelser og headbutting etterfulgt av ny strategijustering. All løpingen fra jobb, mormors henteservice, og trøtt fireåring i snøføyka med to fiolinkasser, alle klistremerkene og listene og premiene… nå er vi her, i dette magiske øyeblikket får vi betalt for alt strevet i form av en småsur Allegro?

Eh, nei.

Det var en flott konsert, men det er ikke der belønningen ligger. Men for meg har det personlig vært utrolig spennende (og til tider frustrerende, ofte morsomt og alltid krevende) å være forelder i denne settingen. Det har vært som en to år lang par-dans med en sjarmerende, egenrådig, musikkglad, entusiastisk og til tider trassig frøken. Det har vært en øvelse i å se hva som fungerer og hva som ikke gjør det, noe som er greit å ha i bagasjen i mange andre sammenhenger også. Og når jeg tar et lite skritt tilbake og ser på utviklingen hun har hatt, blir jeg mektig stolt av oss begge.

Nå, etter to år, begynner det å løsne for alvor for lille Turbo. Endelig ser hun at det er hun som har makten over instrumentet, men at hun må følge visse fremgangsmåter for å utnytte det best mulig (dette har vært en stor kamel å svelge. Ikke så rart kanskje, hun er lillesøsteren til det barnet som takket være sin innbitte trass brukte tre somre på å lære seg å svømme fordi han hadde rett og alle andre tok feil! 😀 ). Etter mye gnissing og terp hører hun at hun kan, hun får til. Nå tror jeg moroa begynner for alvor, og jeg gleder meg til å se hva som kommer videre. Første stopp kommer allerede neste helg, når vi for første gang skal på Suzukikurs og Turbo skal spille den forjettede Allegro alene på huskonsert. Nye triumfer, mer selvtillit (sa hun og krysset fingrene, for det sier seg jo selv hvor knusende det kan være å stå på scenen og feile. Skjønt, musikklærere må være i besittelse av et pedagogisk Supergen vi andre mangler, jeg har sett dem hjelpe elever ut av de pinligste situasjoner med kløkt og fintfølelse utallige ganger).

Og selv om konserten bare var en konsert, og ikke noen endestasjon, var det gøy. Alle klappet og kaka var god.

Da kaller vi det en suksess!