En aldeles merkunderlig følelse

Ja, altså, vi var på ballett. Barnedans. Barneballett, whatever, jeg er jammen ikke sikker på hvilket kurs og hvilken fargekode det har, men Turbo og jeg var altså på dansetime, slik vi alltid er lørdag klokka ti.

Turbo i full gallopp over gulvet i dansestudioet i sjette etasje. Jeg måtte se nøye på dette bildet, hun ser så lang ut!

Bison danser ikke dette året, noe jeg får like dårlig samvittighet for hver lørdag. Men på vårparten i fjor ble det tydelig at han hadde «vokst ut» av småbarnsgruppa og ikke hadde så mye å hente der lenger. Og så fort det blir snakk om 3-4-åringer er det jo total jentedominans, Elsa og Anna og rosa tyllskjørt alle veier. I tillegg gikk vi i høst inn for å få Bison inn i musikkgruppesporet, så han har én aktivitet i uka han også- i arbeidstiden på tirsdager, bless mormor! Etter en totalvurdering av behovet for organiserte aktiviteter (særdeles moderat for en treåring, men i og med at Turbo er så travel er det viktig å ikke forskjellsbehandle), jenteedominansen på dansegruppa (Bison blir jo allerede overkjørt av Søstrene Sisters 24/7), sannsynligheten for at han vil begynne på sport etterhvert i tillegg til musikken (høy, selv om det slett ikke er sikkert at det blir fotball), samt tid (vi _prøver_ å ikke overlesse lørdagene, det er hektisk nok som det er) og økonomi (musikkgruppa er inni hampen dyr, og det gis ingen søskenrabatt. Altså senker vi OMK-posten med noen skarve hundrelapper i semesteret mot å øke den andre med langt over fire laken, pluss oboistens nye orkester- og teorigrupper samme sted som jeg ikke aner hva koster. Digresjon fra digresjonen, jeg ser mulighetene til å jobbe redusert etter permisjonen skrumpe drastisk for hver morsomme, aktivitetsfylte dag som går, særlig etter at attenåringen nå har fått overta hybelen som vi tidligere tjente en god slump på hver måned…).

Uansett. Hver lørdag får jeg dårlig samvittighet, først for Bison som er hjemme og sannsynligvis er lykkelig og tanketomt oppbevart foran Dandabøssj (Thunderbirds) i stedet for å Utvikle Seg Som Menneske, mens min elskede mann er i gang med et matprosjekt som «lager seg selv» (kodeordet hans for noe han må bruke halve dagen på, sånn egentlig). Deretter for de to små guttene som står utenfor døra og venter på timen når Turbo er ferdig, for de ville sikkert satt pris på en liten Kristoffer til i sjøen av Elsa’er og prinsesser. Og på vei ned trappa til første etasje innser jeg at jeg også har sviktet resten av verden, våre feministiske formødre og likhetsidealet, åpenhet og toleranse og sannsynligvis også alenemødre, syriske flyktninger og Nelson Mandela, siden jeg på sett og vis har forutsatt at det er et problem for min treårige sønn å være alene med masse jenter. Hva for slags arkaisk tankegods er det jeg bærer rundt på, hæ? Ved bunnen av trappa treffer jeg min mellomste datter, som ligner en skjør, tander alv i det pastellfargede dansetøyet sitt, som nå minner mest om en kjønnsdefinert tvangstrøye. «GÅ UT OG MEKK PÅ EN TRAKTOR, DA, JENTE!» får jeg lyst til å rope, bare for å vise at jeg ikke er like tankeløs som jeg føler meg.

Dansesøstrene Sisters før første time, fremdeles med vanlige klær på. Ballerinaen er ikke ferdig før 14:30. Hun kunne nesten like gjerne melde flytting hit.

Men alt dette pjattet fører oss tilbake til Turbos dansetime. Dansetimer for fireåringer er hakket mer avansert enn for treåringene, men følger det samme vante sporet. Hilse-sang, ballongdans, lage statuer, hoppe over «elva» og så videre, og så videre. Foreldrene følger det samme sporet, de også. Noen ser morgenfriske og sporty ut i Kari Traa-tights og tar det tydeligvis som en liten treningsøkt for seg selv. Så har du trøtte fedre med hentesveis og sidrumpa bukser, og en ufiks dame i utvaska-bukse-og-hullete-genser-uniformen (yours truly). Vi danser ballongdans, vi lager stoooore bevegelser, vi ruller rundt på gulvet, og midt i Waka Waka slår det meg at…

… at!!!! (!)…

… at jeg føler meg opplagt. Uthvilt! Jeg later ikke som om det er gøy å danse til Shakira, det ER gøy (Korreksjon: det er gøy til vanlig også. Men det er mer den matte, blasse, småtrøtte gleden som ofte ledsages av Pampers, legoklosser og Byggmester Bob). Beina går, de føles ikke blytunge. Hodet er ikke fullt av bomull, som det vanligvis er.

Milde himmel, når kjente jeg sist på den følelsen? Det er lenge siden, det. Faktisk må det dreie seg om bortimot fem år. Graviditet er som kjent ingen fest, bortsett fra i graviditetsbøker og hos noen få heldige, og fra lille Turbospira satt og fram til nå, med unntak av 22 timer i jula 2016 da huset var helt tomt, har det gått i en evig runddans av søvnmangel, sene kvelder, tidlige morgener, jobb, kjøring og henting, barnedans og fotballkamper og kakebaking og tjo og hei. Selv feriene er mer action enn avslapning. Masse, masse moro. Veldig, veldig slitsomt. Helt, fullstendig selvvalgt.

Torsdag ettermiddag etter musikkgruppe, trøtt frøken på vei hjem, fuelled by Burger King pancakes…

Men lørdag 23. september 2017 klokka 10:25 vrikker jeg på rumpa og hopper rundt i den ufikse genseren min uten en følelse av at jeg heller ville sovet, hvis det hadde vært et alternativ. Wow! I løpet av de tidligere årene har lengselen etter søvn vært en trofast følgesvenn. På jobb, på styremøter, på korøvelser, over vaskebøtta (ikke minst over vaskebøtta), i personalsamtaler med sjefen min, foran Stjernekamp med ungene, til og med når Gubben og jeg deler et (sjeldent) intimt øyeblikk. Livet kan være fint, det kan være spennende, det kan være skummelt, det kan være intenst, men like under overflaten ligger det alltid et Zzzzzz, åh, så deilig det ville vært å ta seg en lur! Det har vært en konstant følelse av å være tre timer bakpå. Nesten oppegående, men aldri helt på topp. I den grad jeg har en topp. Jeg begynte å tro at den var borte for alltid, at jeg var for evig topp-løs. Men nei, waka waka, altså!

Så hva gjør man da, når stjerneskuddet faller og paradiset åpenbarer seg, du har tatt noen smarte livsgrep, de minste ungene ikke er sååå små lenger og det mest uteglade barnet er parkert i underetasjen med muligheter for å ha venninner på besøk (300% bedre enn at hun drar på besøk og kommer hjem sent. Definitivt verdt hver krone!), og du faktisk står der og føler deg opplagt?

Det ER opplagt: du går på’n igjen med en unge til. Moahahah! 😀

(heldigvis er ikke det nest siste avsnittet helt sant. Grunnen til at jeg var så opplagt, handler ikke om at livet plutselig har funnet en balanse som nå vil komme under akutt press fra Gutt Y. Det er- takk og lov- langt mer prosaisk enn som så: jeg sovnet samtidig med Bison på torsdag og la meg før klokka ti på fredag. Da må selv Zombie-Helle føle seg noenlunde OK på den påfølgende lørdagen.

Dessuten ble det med det ene glimtet. Før jeg fikk vent meg til tanken om å være glad, energisk og struttende av tiltakslyst og pågangsmot, ventet det et foreldremøte, en tur ned i byen med en liten gutt som skulle på teater og en som skulle til postkontoret, en omgang med vaskebøtta og fire henteseanser med bil- den siste venter fremdeles og er ikke ferdig før siste bane ankommer i halv ett-tiden, og nå er overskuddet som blåst bort igjen. Heldigvis.

Søndagen blir med andre ord akkurat som den skal være- helt, fullstendig, zombieaktig ordinær. God lørdagskveld!)

… og noen ganger er det helt all right! Regner med at Bison tar seg en tur inn i denne i morgen også 🙂

En vakker avslutning i Lilleborg kirke

— Same procedure as last year, Miss Sophie?

— Same procedure as every year, James.

Den siste mandagen i skoleåret er det alltid konsert i Lilleborg kirke. Det er det samme hvert år: noen strykere, noen pianister, noen oboister. Aldri fullt lokale, men akkurat passe mange elever som opptrer (det kan vi ikke si om alle andre konserter). Variert repertoar, fra Bach og Vivaldi til Star Wars og Adele. Spente barn, stolte foreldre, store øyeblikk som fanges på smarttelefonene for å sendes til bestemor og tante Randi.

Det var en vakker konsert i år også.

WP_20160620_002

 

WP_20160620_003 - Copy - Copy

WP_20160620_004 - Copy

WP_20160620_007

WP_20160620_009

WP_20160620_010

WP_20160620_012

Ja! Min mellomste sønn som spiller Gavotte av J.S. Bach! Fikk hørt det!

WP_20160620_014 - Copy - Copy

WP_20160620_013

WP_20160620_015 - Copy - Copy

WP_20160620_016 - Copy - Copy

WP_20160620_017 - Copy - Copy

WP_20160620_018 - Copy - Copy

Ja, det var en vakker konsert. Trur eg.

Hæsjtægg drasserpåsmåsøsken

hæsjtægg theterribletwo

hæsjtægg bedrelykkenesteår

😀

enslagssuperpappa.no

Jeg tror jeg behandler min bedre halvdel ganske pent her på bloggen. Bortsett fra at jeg klager litt over hans uhelbredelige tidsoptimisme, og av og til koster på meg noen høye latterhikst på hans bekostning, omtales han da rimelig pent.

WP_20160405_008

To rosebuketter, et forsøk på bordpynt (Bill.mrk. «Skylder kreativitet»)- og Dinglis, som alltid dukker opp på de mest uventede steder.

Men, det er med god grunn. Virkelig god grunn. Og akkurat i dag skal jeg fleske til og skryte vilt og uhemmet av den mannen jeg var så heldig å ende opp med. Rett og slett fordi han fortjener det. Det er mange flinke pappaer i dette landet, med eller uten blogg, men jeg tør påstå at dersom det hadde vært en konkurranse (noe det heldigvis ikke er!) ville Gubben ligget ganske så bra an. Tross alt snakker vi om en mann som:

— når sistemann forlater redet og vi låser døra bak oss etter siste flyttelass, har vært pappa til hjemmeboende barn i over FØRTI år.

— som har kjørt ørten unger til fjorten forskjellige arrangementer hver uke i flesteparten av de førti årene. Antagelig kunne han ha kommet mange ganger rundt jorda på de milene der. Kanskje kommet i Guinness rekordbok, til og med.

— som har betalt for mye av denne moroa, noe som betinger en del jobb.

— som aldri blir sur av å bli vekket om natten. Selv om det hender, i de mest slitsomme fasene, at han tar på seg pappaørene og rett og slett ikke våkner.

sleeplikehusband

 

— som lager middag når jeg ikke har inspirasjon eller ork, noe som vil si mer eller mindre hele tiden (selv om han ikke rydder opp etter seg Hey, det var meningen å rose mannen, ok?)

— som bruker tid på å se seg selv i papparollen, vurdere hva som funker bra, og hva han bør endre på

— som går ut med bikkja i sol, snøstorm og regn

— som ser på filmer han ikke liker av hensyn til familiefreden

— som leser Mamoko og Fugl og Lotta som vil sykle tusen ganger uten å bli lei

— som nesten aldri mister besinnelsen. Og når det skjer er det som regel av en veldig god grunn.

— som stiller på dugnad, kjører doruller og rigger 17.mai-lydanlegg nesten uten å klage

— som masserer tenåringer på bestilling selv om han er trøtt

— som hjelper til med matteleksene der mor ikke lenger duger

— som aldri, aldri klager over spennende ting han går glipp av, når hensynet til familien må gå foran. Selv ikke da hans nærmeste kollega mottok heder, ære og applaus på en scene i Atlanta for et mønsterprosjekt, og Gubben som var i pappaperm måtte følge partyet via stream mens han tørket grøt fra smekka til Bison.

— som har lært seg kunsten å duppe av foran Barne-Tv så han holder ut resten av kvelden (en egenskap jeg er svært misunnelig på)

— som aldri blir lei av Luciatog. Eller karneval. Eller skoleavslutninger med falsk allsang

— som har tid til å snakke når fjortislivet er vanskelig

— … og som henter på fest midt på natta, og sitter oppe og venter når noen er på vei hjem. Takk, takk og takk fra din trøtte kone.

— som holder ut med nevnte trøtte og ufikse kone. Og skjeggstubbene på leggene hennes.

— og i samme gate; som aldri mister tålmodigheten når et prøvende «Du, er du våken?» og en forsiktig tilnærming mot midten av ektesengen avbrytes av en hylende Bison som har mistet smokken.

— som lever glad og fornøyd med TO svigermødre 😀

— som glemmer ungenes fødselsdato, men er erfaren nok til å sende meg en melding før han blir kalt opp på helsestasjonen og risikerer å bli gjort til latter

— som tolererer at mor melder ungene på enda et kurs og dermed effektivt ødelegger den siste muligheten til å få litt fred i helgen. Og er blid når han stiller opp, selv om han skulle være eneste mann i en sjø av mødre med rosa, tre år gamle ballettprinsesser.

— som alltid lar seg overtale til «bare en til», og takker meg i etterkant.

— som bare kommer til å bli mildt irritert over denne posten, og glemmer det fort.

Det er rett og slett en drivende god kar jeg har kapret. Ikke at han er kjemisk fri for forbedringspotensiale, men det er sannelig ikke jeg heller. Legg til at han lar meg styre musikken, ler av vitsene mine og ser uforskammet ung ut for sin alder, så er det klart at det er jeg som er den heldige i dette forholdet.

Men hvorfor all denne skryten? Hvor kom alle de sjeldne vakre ordene fra?

Jo, det er såre enkelt. For denne flotte fyren har hatt bursdag. Et riktig jubileum, til og med. En anledning der de fleste andre ville sett det som helt vesentlig med vennefest med musikk og dans, eller en kjærestehelg i Roma, eller i det aller minste en middag for to med sushi og dyr hvitvin.

WP_20160405_009

… mens Gubben får et kort som jeg håper er festlig, og ikke bare «festlig».

Men mannen min- min kjære, kjære mann- er fornøyd med en Facebookhilsen med Manu Chao, noen blomsterkvaster, en potetkake fra Samson i tillegg til bamsekaka, og svigers på besøk. Han synes det er helt topp, han, og etterpå setter han seg i bilen for å kjøre Fotballhuet og to lagkompiser helt til Eidsvoll, der han må vente halvannen time før kampen starter, se på kampen som varer bortimot to timer, og deretter vente på møtet i garderoben etterpå, noe som også pleier å ta 20-30 minutter. Ja, og så kjøre hjem da, via Legevakta med tre timers ventetid når guttungen må gipse et armbrudd. Og sånn gikk nå det jubileet, og like blid og fornøyd er Gubben.

Gratulerer med dagen, kjære. Om du ikke får stort annet, så fortjener du i det minste en moderat dose skryt. Ja, jeg vet at det er flaut og du kommer til å brumme litt, men innerst inne vet du at jeg har rett (som vanlig). Hæsjtægg glamour hæsjtægg pappaliv hæsjtægg hverdagshelt hæsjtægg superpappa ! :-*

WP_20160405_011