Roll over, Woody

(advarsel: ikke for sarte sjeler. Virkelig ikke for sarte sjeler. Og bare for å ha sagt det: dette er ikke uthenging av mine tenåringer. Det er slik tenåringer er, i alle fall 90% av dem. Sånn, da er det på det rene, pun intended.

Dette skjedde dessuten for en uke siden. Siden den gang har stue og kjøkken måtte tas på nytt, men aldri så galt at det ikke er galt for noe, forrige ukes kriserydding gjorde likevel jobben lettere. Da eldstejenta tok en lillebrormanøver og inviterte noen venner hjem på middag i går- takknemlig sukk fra en mor som tross alt er glad for at tenåringene mine ikke er flaue over den digre, rare familien sin- kunne Dosjefen komme unna med ti minutter for å gjøre det hvite badet presentabelt. Akkurat nå er stua full av kofferter, kleshauger og poser med spill og leker, men det er et kortvarig stadium- vi bør være mer eller mindre ferdigpakket i kveld. Ønsk oss lykke til)

Tenåringer. De kan kunsten å more seg i kaos. Hva er egentlig problemet??!

Moderskapet er fullt av Store Følelser. Myke hjerter, salte tårer, tsunamier av sentimentalitet og en vilje til å ofre både helse, økonomi og nattesøvn for disse små, vakre vesnene som betyr mer enn livet selv. Jada. Jeg tjater jo om det hele tiden. Det vakre, det skjøre, det tandre.

Men moderskapet er også humor. Til tider virkelig stor humor. Lørdagen bød på mye av dette, innimellom all kjøringen og hentingen. Dette var komikk på høyde med Woody Allen, om ikke over.

Kontekst: lørdag, halvannen uke før avreise i to retninger for halve familien, en uke til permisjonsstart. Som tidligere innrømmet er husarbeid, rydding og vasking ferskvare her i huset, det går tre dager og så er det like ille igjen, derfor var Den Store Husvasken utsatt til helgen etter og planen var bare å la det skure og gå. Lørdagene våre er bare chockablock av kjøring og påkledning og avkledning og vannflasker og dansetøy og bytting av barn, lørdagsskoler og tjo og hei, vi løper fra klokka åtte til klokka tre og er deretter helt utslitte.

Midt i alle støvdotter, krøllete sokker og bunker med leksebøker, finner eldstesønnen sent på fredag kveld ut at han skal invitere kompiser hjem for å se United mot Liverpool dagen etter. Hvis du har en sønn på 17, en helt normal, grei, sønn på 17 som ikke er i kategorien Superfestløve, så er det bare én akseptabel reaksjon på dette. Det er Nei, så hyggelig! Det blir artig å møte vennene dine, kanskje de vil bli til middag også? Og jeg mener det, helt oppriktig. Like oppriktig som jeg tenker Fuck-wank-bugger-shitting-arse-head-and-hole, hvordan i all verden skal huset bli levelig til i morgen klokka to (det kunne i det minste vært kveldskamp?!).

Guttungen innser alvoret og rydder, støvsuger og bidrar masse selv. En annen støvsuger trapp og gang før jobb, en tredje gjør en kjempejobb rekker akkurat å ta ned noen av de ørten bag’ene og klesplaggene som hun har strødd rundt i huset før hun piler til dansejobb og danseklasser, og nok en annen skal rydde gangen oppe. Det siste der er en byttehandel med meg. Han har egentlig ansvar for det hvite badet, badet jeg nekter å gå inn på, fordi det lukter mystifistisk av fukt (oppussing av det hvite badet står øverst på Må Gjøre-lista vår, for det aner meg at det er en lekkasje her et sted) og det uansett er okkupert av tenåringer. Men siden søttenåringen påstår det er sosial kamikaze å invitere kompisene inn på det rosa badet (hva er galt med det rosa badet, hæ? Er ikke de harry gullkranene litt festlige, da?) bestemmer jeg meg for å ta det hvite badet sjøl og sette guttungen i sving med gangen, som også sårt trenger en overhaling for å kunne gi besøkende en hyggelig velkomst.

Det er jo begrenset hvor koselig det er å ha slik dekor hengende i fellesområdene når det kommer folk.

Og jeg får sjokk, virkelig sjokk. Her har vi tre normale tenåringer, ikke urenslige på noe vis, alltid rene i tøyet og for Guds skyld alltid nydusjet, og likevel er badet helt motbydelig. Virkelig, virkelig ille. Han som har hovedansvaret toer sine hender, han har hatt det så travelt i det siste- og det er helt sant- men møkka er eldre enn som så. Det er skikkelig ekkelt. Vi snakker uker og måneder av tisseflekker (ekstra ekkelt siden dosetet er løst og eh, «dråper på avveie» kan samle seg i de løse plastdelene) og lange hår i vasken, som er nedstøvet og flekkete. Det er umulig å se seg selv i speilet som er dekket av tannkremflekker, det er døde insekter i vinduskarmen og i krokene på gulvet, og mellomrommet mellom vaskeservanten og veggen er dekket av et tjukt mørkegrått teppe av støv, skitt og spindelvev. Hvordan det ser ut nede i doskåla skal jeg ikke en gang snakke om. Det ante meg at det ikke var tipp topp inne på det hvite badet, men at det var så ille ante jeg faktisk ikke.

Uæææh. Ser det sånn ut i mitt hus? Jeg legger virkelig ikke mye stolthet i husarbeidet, jeg kan se gjennom fingerne med både rot og støv. Men ikke møkk, altså. Der går grensa, i alle fall ved gammel møkk. Det slår meg at om fosterhjemstjenesten hadde sett dette, ville vi neppe fått et barn ekstra. Godt mulig vi hadde fått seks barn mindre. Dette er ikke akseptabelt, ikke på noe som helst plan.

Grunnen er ikke at badet ikke har blitt vasket siden vi flyttet inn. Noen har hatt ansvaret hele veien. OK, det har gått på halv tolv de siste ukene, men grunnen til at det er så ekkelt er dette: tenåringer- i det minste veldig mange tenåringer- vasker, men de vasker ikke ordentlig. De vil gjerne bidra, de er så hjelpsomme så, men de… iiiik… æsj… vil helst ikke bli skitne, må vite. Et fjernt minne av eldstejenta dukker opp i hukommelsen, der hun litt hjelpeløst står på kjøkkengulvet og gnir et par ganger med en mopp på noen størknede ketsjupflekker på gulvet, før hun trekker på skuldrene og konstaterer at disse må bare bli der. Eller eldstesønnen, som pøste på med mest mulig såpe på badegulvet for å slippe å bruke gulvklut. Minner om gjenglemte matbokser som dumpes i søpla fordi det er, ææææsj, mugg på dem. Dette badet er resultatet av en renholder som klasker en klut sånn midt på gulvet, men ikke vil komme borti de døde fluene i kroken og jaffalikke vil ta på den skitne doen. Ugh! Isj! De mystiske flekkene på veggen teller ikke, jobben min er bare gulvet, doet, servanten og speilet og resten trenger jeg ikke forholde meg til. De andre tenker at badet ikke er deres ansvar, så at det snart ikke er mulig å stå på gulvet i dusjen på grunn av de tjuefire tomme sjampoflaskene som ligger der, bryr de seg ikke om.

Sjakk matt, mor? Neida. Riktignok kan det føles sånn, for dette er en samtale- eller monolog, eller en tirade- jeg har hatt hundre ganger, med alle sammen. Du må gni på flekken. Kanskje la den løse seg opp. Du må bruke varmt vann og tørke av, ikke bare blande såpe og vann half’n’half og klæsje litt rundt. Såpe spiser ikke skitt, sønn. Mopp er bra for støv, men ikke for klissete flekker. Jeg har gnålt, og gnålt, og gnålt, og mirakelet skjedde likevel ikke før eldstejenta flyttet inn i hybelen og plutselig ble houseproud. Nede på hybelen er det gullende rent. Denne transformasjonen er et velkjent fenomen, som sikkert kan bekreftes av min mor og stemor 😉

Jeg vet altså at gnåling har begrenset effekt. Det er jo bare mamma som maser. Igjen. Men denne gangen er jeg ikke bare sur. Jeg er dypt sjokkert. Og oppgitt. Og så himla lei av å gjenta meg selv uten at det går inn.

Jeg må finne på noe nytt. Jeg må få fram budskapet på en radikalt annerledes måte, men hvordan gjør man det når man har prøvd det meste ørten ganger før?!

DUH! roper jeg. Vedkommende vet veldig godt hvem det er snakk om og hvorfor jeg roper, og kommer tuslende med halen mellom beina, klar til å få den vanlige tiraden.

Se her. Dette er ekkelt. Dette er skikkelig, skikkelig ekkelt. Dette er gørrmøkkete, og det går ikke an å ha det sånn. Hør nå, for nå skal du høre mora di banne, dette er faktisk helt forjævlig.

Ordene er sterke, men stemmen er rolig, jeg er ikke sint i det hele tatt. Jeg er bare opptatt av at dette MÅ gå inn i skallen. Jeg smiler faktisk, noe som forvirrer guttungen litt, og han blir stående med hengende hode uten å skjønne hva som foregår.

Nå skal jeg lære deg noe viktig om livet. Du må ta i møkka, sønn. Det NYTTER IKKE å gjøre rent uten å ta i møkka. Se her. Se, sånn må du gjøre.

… og så holder jeg høyre hånd opp foran ansiktet mitt, før jeg resolutt stapper den ned i doskåla. Den har allerede fått seg en omgang med Domestos og dobørste, men det vet ikke min sønn.

Du må TA I MØKKA! SÅNN HER! sier jeg og gliser, og veiver litt rundt med hånda nede i doskåla, for effektens skyld. Guttungen ser ut som han har falt ned fra månen. Terror, skrekk, latter og sjokk står skrevet i ansiktet hans. Hva er det hun gjør? Har hun gått fra forstanden? Han er totalt forvirret.

Og når du har tatt i møkka, så må DU TA MER I MØKKA! skråler jeg, og drar hånda opp av doskåla og stapper den inn i det ekle, ekle mellomrommet mellom servant og vegg, og drar den ut igjen dekket av et grått støvlag, gamle papirrester, edderkopplik og spindelvev.

Haka til min sønn henger nå helt nede på brystet.

Dette er greia: jeg synes ikke det er gøy, jeg heller. Ingen synes det er gøy. Men, som det så ofte er her i livet…. *ler skingrende*…. det er ekkelt og kjedelig, og DU MÅ GJØRE DET LIKEVEL! Hahaha! Hohoho! Det er livet i et nøtteskall, sønn! Bare å bli vant til det!

Og når noe er innmari ekkelt, som for eksempel pisseflekker og bæsjerender (bevisst ordvalg for maks sjokkeffekt) og ikke minst de ødelagte plastdingsene på setet som suger til seg piss når noen bommer på skåla, så nytter det ikke la det være. Du må vaske det. Du må legge papir som suger til seg alt det ekle, sånn som jeg har gjort her!

Jeg flirer og løfter triumferende det sammenrullede papiret som helt påregnelig har sugd til seg en motbydelig, illeluktende, gulgrønn væske, og veiver det foran ansiktet til min nå halvveis sjokkskadede sønn. Han vet ikke hva han skal si. Han vet ikke hvordan han skal reagere. Han skjønner ikkeno’, ikke har han fått kjeft, og mamma er helt gal, og hun ler til og med. Jeg løser ham fra pinen ved å si:

Det var bare det. Du kan gå. Gi meg en time, så kan du spise middag av gulvet foran doen.

Min sønns ansikt fortrekker seg i en grimase ved tanken.

Hey! Ikke grin på nesa. Jeg er seriøs! Når jeg har vasket dette gulvet tre ganger, så er det reint. Akkurat som det kommer til å være når du begynner å vaske skikkelig. Sånn, du kan gå. Jeg er ikke sur. Bare vask skikkelig neste gang. Se her, lista til dusjkabinettet er faktisk blank under alt støvet, visste du det?

Guttungen snur seg og labber opp trappa, mens han rister på hodet. – Hun er helt gæren, ass, hører jeg ham mumle, men det ligger en tone av latter der.

Ah-ah-ah! Ikke gæren! Jeg er nøye! Vil du spise middag på do etterpå? Jeg spanderer!

— Totalt loco nutcase, ass, hører jeg ham mumle mot toppen av trappa, og jeg må jo le, jeg også. Nutcase? Kanskje.

Men det uttrykket han fikk i fjeset ved synet av mamma med hånda godt nede i doskåla, det skulle Woody Allen slitt med å frembringe. Og han på sin side, kommer aldri, aldri, aldri til å glemme hvordan man skal vaske et bad.

Det har jeg klart å sjokkere inn i den unge, lettpåvirkelige sjelen hans.

Jeg gliser mens jeg vasker henda åtte ganger med såpe. 1-0 til mor. Og moro var det også 😀

Inngangspartiet får vi ikke gjort så mye med. Men snart kommer våren… 😉

Ordknapp onsdag

Det foregår underlige ting på jobben om dagen.

Alle snakker masse om folk jeg aldri har hørt om, men som det antas at jeg vet hvem er (altså, jeg har hørt om Bjørgen og Therese med leppekremen, for all del. Men for øvrig er det Ulvang, Dæhli, Koss og Noriaki Kasai som er mine OL-helter, og det sier vel sitt…). Men kollegene er i fyr og flamme. Vi har visst vunnet ditt, og nesten vunnet datt, selv om vi meg bekjent bare har sittet i telefonmøter eller kjørt lister i Excel og ikke er svette overhodet. Og jammen var det imponerende med den sprinten, dere (ja, det er imponerende å sprinte med ski på beina, men ærlig talt: hvorfor? Hadde det ikke vært lurere å ta dem av? Så kan man heller gå skitur med kvikklunsj i sekken og pauser i solveggen med kaffe på termos?)!

Det er vinter-OL. Selv om det ofte minner mest om et Nord-Europamesterskap iblandet noen amerikanere og en og annen japaner. Vinter-OL engasjerer veldig, skjønner jeg, men jeg klarer liksom ikke oppdrive noen større interesse. I dag skjønte jeg hvorfor. Et kjapt blikk på de siste dagers kameraøyeblikk viser jo at vi får mer enn nok av vår egen dose vinter-OL, ikke bare to uker i februar, men hele veien fra desember og gjennom mars. Ikke rart man blir lei av vintersport! :-p

Gubben ligger godt an til å bli olympisk mester i «motvillig hulegraving etter ordre fra fireåring». Dårlige stilkarakterer veies opp av en forrykende effektivitet.

Og her, en oppvisning i vinter-hekkeløp. Alltid en kjærkommen øvelse etter en lang dag på jobben.

Eldstesønnen imponerer innen en krevende gren med små marginer, nemlig «Spark så hardt du kan, men ikke så hardt at de stivfrosne tærne knekker». I mellomtiden øver lillesøster seg på fjellklatring.

Kulestøt for herrer, 20-kilosklassen.

Mors spesialgren: vogn med tung treåring (bare fordi det er et ørlite hakk bedre enn frittgående treåring, akkurat i denne øvelsen) i trapp som ikke lenger er en trapp. Det går ikke så fort oppover, til gjengjeld går det fykende fort nedover, noe som går helt fint så lenge du ikke a) har et barn av den engstelige sorten, b) er redd for å slå deg eller c) balanserer en fiolin på toppen av kalesjen. 

Treåring og fireåring konkurrerer i » ulovlig avstikker fra Rema 1000-turning i iskaldt klatrestativ med is under». Det mest imponerende her er at de gidder, men det gjør de. Helst uten votter. Selv om de lovet å bare gå der det var brøytet.

Men husets ubestridte vintersportshelt (ja, jeg synes faktisk han slår storebror også) er soleklart denne karen. Han har nå perfeksjonert teknikken og legger an et svalestup i bunnen av bakken, med armene strakt ut til siden.  Vi må stå her hver eneste ettermiddag, og slipper nok ikke unna denne bakken før den smelter. Antagelig vil han insistere på å skli ned selv når gresstustene sprenger seg gjennom isen og bakken ender i et gjørmehull. Det er bare å glede seg 😉

Men i mellomtiden tar jeg av meg hatten for den fryktløse Bison. Nå som jeg har kommet meg etter den første, sjokkartede episoden må jeg innrømme at det ser ganske morsomt ut. Og han har imponerende kontroll, det skal han ha.

Men ja- konklusjonen er jo at vi har nok av vintersport som det er. Kanskje vinter-OL vil engasjere mer på et annet punkt i livet, men hvis jeg ønsker meg noe på skjermen akkurat nå, er det IKKE mer fysisk utfoldelse i snøvær 😀

En aldeles merkunderlig følelse

Ja, altså, vi var på ballett. Barnedans. Barneballett, whatever, jeg er jammen ikke sikker på hvilket kurs og hvilken fargekode det har, men Turbo og jeg var altså på dansetime, slik vi alltid er lørdag klokka ti.

Turbo i full gallopp over gulvet i dansestudioet i sjette etasje. Jeg måtte se nøye på dette bildet, hun ser så lang ut!

Bison danser ikke dette året, noe jeg får like dårlig samvittighet for hver lørdag. Men på vårparten i fjor ble det tydelig at han hadde «vokst ut» av småbarnsgruppa og ikke hadde så mye å hente der lenger. Og så fort det blir snakk om 3-4-åringer er det jo total jentedominans, Elsa og Anna og rosa tyllskjørt alle veier. I tillegg gikk vi i høst inn for å få Bison inn i musikkgruppesporet, så han har én aktivitet i uka han også- i arbeidstiden på tirsdager, bless mormor! Etter en totalvurdering av behovet for organiserte aktiviteter (særdeles moderat for en treåring, men i og med at Turbo er så travel er det viktig å ikke forskjellsbehandle), jenteedominansen på dansegruppa (Bison blir jo allerede overkjørt av Søstrene Sisters 24/7), sannsynligheten for at han vil begynne på sport etterhvert i tillegg til musikken (høy, selv om det slett ikke er sikkert at det blir fotball), samt tid (vi _prøver_ å ikke overlesse lørdagene, det er hektisk nok som det er) og økonomi (musikkgruppa er inni hampen dyr, og det gis ingen søskenrabatt. Altså senker vi OMK-posten med noen skarve hundrelapper i semesteret mot å øke den andre med langt over fire laken, pluss oboistens nye orkester- og teorigrupper samme sted som jeg ikke aner hva koster. Digresjon fra digresjonen, jeg ser mulighetene til å jobbe redusert etter permisjonen skrumpe drastisk for hver morsomme, aktivitetsfylte dag som går, særlig etter at attenåringen nå har fått overta hybelen som vi tidligere tjente en god slump på hver måned…).

Uansett. Hver lørdag får jeg dårlig samvittighet, først for Bison som er hjemme og sannsynligvis er lykkelig og tanketomt oppbevart foran Dandabøssj (Thunderbirds) i stedet for å Utvikle Seg Som Menneske, mens min elskede mann er i gang med et matprosjekt som «lager seg selv» (kodeordet hans for noe han må bruke halve dagen på, sånn egentlig). Deretter for de to små guttene som står utenfor døra og venter på timen når Turbo er ferdig, for de ville sikkert satt pris på en liten Kristoffer til i sjøen av Elsa’er og prinsesser. Og på vei ned trappa til første etasje innser jeg at jeg også har sviktet resten av verden, våre feministiske formødre og likhetsidealet, åpenhet og toleranse og sannsynligvis også alenemødre, syriske flyktninger og Nelson Mandela, siden jeg på sett og vis har forutsatt at det er et problem for min treårige sønn å være alene med masse jenter. Hva for slags arkaisk tankegods er det jeg bærer rundt på, hæ? Ved bunnen av trappa treffer jeg min mellomste datter, som ligner en skjør, tander alv i det pastellfargede dansetøyet sitt, som nå minner mest om en kjønnsdefinert tvangstrøye. «GÅ UT OG MEKK PÅ EN TRAKTOR, DA, JENTE!» får jeg lyst til å rope, bare for å vise at jeg ikke er like tankeløs som jeg føler meg.

Dansesøstrene Sisters før første time, fremdeles med vanlige klær på. Ballerinaen er ikke ferdig før 14:30. Hun kunne nesten like gjerne melde flytting hit.

Men alt dette pjattet fører oss tilbake til Turbos dansetime. Dansetimer for fireåringer er hakket mer avansert enn for treåringene, men følger det samme vante sporet. Hilse-sang, ballongdans, lage statuer, hoppe over «elva» og så videre, og så videre. Foreldrene følger det samme sporet, de også. Noen ser morgenfriske og sporty ut i Kari Traa-tights og tar det tydeligvis som en liten treningsøkt for seg selv. Så har du trøtte fedre med hentesveis og sidrumpa bukser, og en ufiks dame i utvaska-bukse-og-hullete-genser-uniformen (yours truly). Vi danser ballongdans, vi lager stoooore bevegelser, vi ruller rundt på gulvet, og midt i Waka Waka slår det meg at…

… at!!!! (!)…

… at jeg føler meg opplagt. Uthvilt! Jeg later ikke som om det er gøy å danse til Shakira, det ER gøy (Korreksjon: det er gøy til vanlig også. Men det er mer den matte, blasse, småtrøtte gleden som ofte ledsages av Pampers, legoklosser og Byggmester Bob). Beina går, de føles ikke blytunge. Hodet er ikke fullt av bomull, som det vanligvis er.

Milde himmel, når kjente jeg sist på den følelsen? Det er lenge siden, det. Faktisk må det dreie seg om bortimot fem år. Graviditet er som kjent ingen fest, bortsett fra i graviditetsbøker og hos noen få heldige, og fra lille Turbospira satt og fram til nå, med unntak av 22 timer i jula 2016 da huset var helt tomt, har det gått i en evig runddans av søvnmangel, sene kvelder, tidlige morgener, jobb, kjøring og henting, barnedans og fotballkamper og kakebaking og tjo og hei. Selv feriene er mer action enn avslapning. Masse, masse moro. Veldig, veldig slitsomt. Helt, fullstendig selvvalgt.

Torsdag ettermiddag etter musikkgruppe, trøtt frøken på vei hjem, fuelled by Burger King pancakes…

Men lørdag 23. september 2017 klokka 10:25 vrikker jeg på rumpa og hopper rundt i den ufikse genseren min uten en følelse av at jeg heller ville sovet, hvis det hadde vært et alternativ. Wow! I løpet av de tidligere årene har lengselen etter søvn vært en trofast følgesvenn. På jobb, på styremøter, på korøvelser, over vaskebøtta (ikke minst over vaskebøtta), i personalsamtaler med sjefen min, foran Stjernekamp med ungene, til og med når Gubben og jeg deler et (sjeldent) intimt øyeblikk. Livet kan være fint, det kan være spennende, det kan være skummelt, det kan være intenst, men like under overflaten ligger det alltid et Zzzzzz, åh, så deilig det ville vært å ta seg en lur! Det har vært en konstant følelse av å være tre timer bakpå. Nesten oppegående, men aldri helt på topp. I den grad jeg har en topp. Jeg begynte å tro at den var borte for alltid, at jeg var for evig topp-løs. Men nei, waka waka, altså!

Så hva gjør man da, når stjerneskuddet faller og paradiset åpenbarer seg, du har tatt noen smarte livsgrep, de minste ungene ikke er sååå små lenger og det mest uteglade barnet er parkert i underetasjen med muligheter for å ha venninner på besøk (300% bedre enn at hun drar på besøk og kommer hjem sent. Definitivt verdt hver krone!), og du faktisk står der og føler deg opplagt?

Det ER opplagt: du går på’n igjen med en unge til. Moahahah! 😀

(heldigvis er ikke det nest siste avsnittet helt sant. Grunnen til at jeg var så opplagt, handler ikke om at livet plutselig har funnet en balanse som nå vil komme under akutt press fra Gutt Y. Det er- takk og lov- langt mer prosaisk enn som så: jeg sovnet samtidig med Bison på torsdag og la meg før klokka ti på fredag. Da må selv Zombie-Helle føle seg noenlunde OK på den påfølgende lørdagen.

Dessuten ble det med det ene glimtet. Før jeg fikk vent meg til tanken om å være glad, energisk og struttende av tiltakslyst og pågangsmot, ventet det et foreldremøte, en tur ned i byen med en liten gutt som skulle på teater og en som skulle til postkontoret, en omgang med vaskebøtta og fire henteseanser med bil- den siste venter fremdeles og er ikke ferdig før siste bane ankommer i halv ett-tiden, og nå er overskuddet som blåst bort igjen. Heldigvis.

Søndagen blir med andre ord akkurat som den skal være- helt, fullstendig, zombieaktig ordinær. God lørdagskveld!)

… og noen ganger er det helt all right! Regner med at Bison tar seg en tur inn i denne i morgen også 🙂