Grand prix-tullpratfjas

Vi har varmet opp i stua med Bobbysocks, Bettan og Jan Werner, til ungenes skrekkblandede fryd («Er dette på ordentlig, mamma?»). Vi har potetgull og brus, pluss en halvtom godtepose etter åtteåringens bursdag. Melodi Grand Prix er ingen höjdare i min bok, men som lørdagstidtrøyte er det et morsomt familieprosjekt. Særlig når vi skal prøve å bli enige om poeng.

WP_20160227_011

— Atte hæææ, hørte dere på sånt? Jan Werner imponerer ikke, heller ikke dressjakka hans.

 

1) The hungry hearts feat. Lisa Dillan: «Laika» Karakter: 10/10

M: – Et surrealistisk audiovisuelt univers fra Norges Bahamas, Nesodden? Dette MÅ bli interessant.

B2 – Det er Lady Gaga! Eller Sia!

M: – Bahahahaaa, er det forsøk på å snakke engelsk med russisk aksent? Rare greier. Men hei, dette var… råkult! Sært!

F: – Øh… hva er dette for noe?

M : – Og midt i dette silikon- og botoxsirkuset, en gjeng godt voksne damer fra Nesodden and they love the disco, they love the disco…

B2: – In the streets of Moscow, with my girlfriend!

F: – Altså, denne husker du! Refrenget sitter som en klegg etter første gjennomlytting!

M:- Jeg har ikke hørt noe annet ennå, men tror dette er vinneren, altså. Utrolig merkelig, snål og rar, men kult.

 

2) Stage Dolls: «Into the fire». Karakter: 8/10

M: – Er han i pitch? Er han i pitch? Jeg trur ikke han er i pitch!

B1: – Han bomma, rett og slett. Men han tar seg inn igjen nå.

B3: – De er jo… gamle!

B1: – men bra sang.

F: – Pyro-effekter og solid rock. Synd at denne sangen kom rett etter discofolket.

B1:- Seriøst, hvis dette hadde vært et boyband fra Australia kunne denne sangen tatt av.

M: – Men dessverre, bra låt til tross: Grand Prix er ingen melodikonkurranse, det er et freakshow. Spørs om de har noen sjanse, egentlig.

 

3) Stine Hole Ulla: «Traces». Karakter: 2/10

B1: – Konkurrent til Let It Go? Særlig. Go away.

M: – Ballader er ikke noe sjakktrekk i MGP. Ballader vinner aldri, med unntak av Celine Dion. Og dette æ’kke Celine, det er Andrew Lloyd Webber på en veldig dårlig dag.

F: – Denne vinner i hvert fall ikke. Makan til kliss.

B3: – Kjedelig. Hvorfor er hun sminket som Barbie?

F: – Enig. Fin stemme, det skal hun ha, men kjedelig sang.

 

4) Makeda: «Stand Up». Karakter: 9/10

B1, 2 og 3: – Meghan Traynor! Kult!

M: – Flott dame, kul rytme, sang med trøkk. Minner meg om… Duffy?

F: – Tommel opp!

B1: – Kåre Magnus sa feil, mamma. Det er tenor-saksofon. Ser skikkelig slitsomt å spille på.

M: – Hvis det ikke blir de gærne Laika-damene, håper jeg denne vinner!

 

WP_20160227_014

… lørdagsidyll, komplett med rot foran TV’en. Det hører med (sa hun for å overbevise seg selv).

5) Pegasus: «Anyway»  Karakter: 4/10

M: — Tja, stemmen holder ikke helt, selv om sangen er klassisk powerballade og håret er langt. Skal du synge power, er det en fordel å høres ut som Steven Taylor. Det er jo så jeg savner Åge Sten Nilsen! Skrik litt da, mann!

B1: – … og han spiller ikke gitar! Han spiller fire akkorder og bare slutter. Det er irriterende, det. Gitar er instrument, ikke pynt.

F: – Men sånn er det jo med mange vokalister. Kan’ke klandre ham for det, jobben hans er å synge. Grei låt, egentlig, men mangler trøkk.

B1: – Og de har bratsj! Plusspoeng for bratsjen! En firer, tror jeg.

 

6) Freddy Kalas: «Feel da rush» Karakter: 3/10

B1: – Oi oi oi, dette høres ikke så verst ut. Hvis jeg hadde hørt ham på radioen. Det er litt forstyrrende at han ikke er fra Jamaica. Og er minst 15 år for gammel. Altfor gammel til å bruke Feel DA rush, i hvert fall. Når du er voksen, bruker du «the».

B3: – Hey, det er Freddy Kalas! Haha, kule dansere. Den ene har rosa skjorte og gul t-skjorte, og den andre har omvendt. Og til og med skolissene.

M: – Grøss og gru. Afterski!

B1: – Gaaahhh, han har ikke ordentlige bukser. Buksa har ikke smekk! Han går med tights, æææsj!

F: – Dette er en sang som er artig på fest, og dårlig i alle andre sammenhenger.

 

7) Laila Samuels «Afterglow». Karakter: 7/10 (inkludert kult lysshow)

F: – Bertine Zetlitz, jo!

B1: – Nei, Aurora! Det er sykt stilig show da. Veldig stilig. Hva er det? Vann? Laser?

F: – Det ER Bertine! Og røyk, tror jeg.

B1: – Aurora! Uansett, det showet var helt utrolig stilig. Og fint refreng.

F: – Det er i alle fall energi i den sangen. Ikke så verst.

M: – Men litt for sært, kanskje? Eller?

 

8) Elouiz: «History». Karakter 4/10.

M: – Hun kommer ikke ned! Det går for dypt for henne! Usj!

B1: – Er det utstillingsdukker? Det var litt creepy, egentlig. Hei, de beveger seg jo!

F: – Men er det egentlig et kvalitetstegn at vi bare ser på danserne og ikke henne?

M: – Helt ok, kurant, grei ballade av medium kaliber. Hører at dette skal være en sterk historie, men jeg får det ikke helt med meg. Småkjedelig, synes jeg har hørt denne sangen før. Fin å høre på og lett glemt.

 

9) Suite 16: «Anna Lee». Karakter: 49/10 for etterligningen. 5/10 for sangen.

B1: – Ååååh, de ser ut som One Direction. Der er Niall-lookaliken!

M: – Han derre til venstre har ikke like fine krøller som Harry. Bare til info.

B2: – De har faktisk sett videoer av 1D og lært seg triksene. Se, han har akkurat samme sko som Niall! Og der er Zayn!

B1: – De var søte, da. De prøver virkelig å være One Direction! Jeg får sånn skikkelig 2012-følelse! Grenser mot plagiat, melodien er nesten klin lik Magic!

B2: – Se, der er Liam! Liam får alltid bridgene og han har riktig hårsveis! Men de burde ikke være lookalikes altså, de burde være originals liksom.

M: – Det er en viss fare for at disse skjønningene kommer til å bli ledd ut i forsøket på å fremstå som et eget band, da. Det er så overtydelig at de kopierer, på grensen til pinlig.

F: – Tror du de bryr seg om det, da? De er videre uansett i hvert fall. Alle småjentene stemmer på dem.

B1: – Og så tvinger de foreldrene sine til å stemme på dem også. Helt klart videre. Og det er kult, jeg synes de er litt søte jeg.

 

WP_20160227_015

Nostalgisk tenåringstommel opp for Lissom-One-Direction!

 

10) Agnete: «Icebreaker». Karakter: 8/10

M: – Hva er dette med å gi vokalister melodier som går for dypt? Synd, for ellers en fengende sang.

B1: – Litt usikker på om jeg likte dette med refrenget… men jeg tror det. Ja, det funker.

M: – Og stemmen er jo mer enn god nok bare hun får toner hun takler. Flott jente med flott stemme! Legg den en halvtone opp, bare.

B2: – Kult med det langsomme refrenget.

F: – Minuspoeng for «kunstnerisk danser i boks». Vi er lei av det overkreative nå.

 

Jan Fredrik Karlsen:

10 for forsøket, 4 for gjennomførelsen, 2 for overdrivelsene (nei, vi tror ikke på at alle disse sangene var det mest fantastisk flotte/triste/sterke/glade du har hørt i år), og 12 for entusiasme, som alltid. Irritasjonsfaktor: moderat.

***************************

Korrigert for sannsynlighet og udefinerbar sjarm, og målt opp mot konkurrentene, ender vi med følgende toppliste:

  1. Laika
  2. Anna Lee
  3. Stand Up

Og som alltid, vi er elendige til å spå 😀 Helt objektivt mener vi at det var en skandale at Laika ikke vant, men da ligger det an til det vanlige: en internasjonal finale der vi skrur forventningene høyt i forkant, og ender opp midt på treet med noen støttestemmer fra Sverige og Island. På den annen side er det jo ingen som ønsker at Norge skal vinne Melodi Grand Prix, i alle fall ikke NRK.

Men det var en artig kveld!

Romance and glamour, part three <3

(En liten snutt i anledning kombinert Valentins- og bryllupsdag- en dag som feires med syke barn, husvask, fiskegrateng og pakking til hyttetur. Omtrent som i fjor og året før, med andre ord)

Gjestene har gått og stearinlysene er blåst ut. Bordet er halvveis ryddet av, og oppvaskmaskinen durer. De små barna har for lengst sovnet, de store barna har forsvunnet inn på rommene sine for å dille med mobiltelefonene i fred. Far dumper ned i sofaen og gir fra seg et lite stønn (for mye rakfisk, far?) idet han strekker seg etter fjernkontrollen. Det lille stønnet blir raskt etterfulgt av et større, når kona kommer tassende med det påtatt forføreriske uttrykket- et uttrykk som for øvrig blir noe dempet av at hun tørker hendene på et småflekkete kjøkkenhåndkle.

WP_20140517_19_08_03_Pro

 

Hun: – Du far, vi skulle ikke… altså, skal vi ikke… eh, har du lyst til å..

Han: *gløtter smått irritert opp fra Die Hard XVIII* – Hæ? Hva er det du vil?

Hun: – Æsj, glem det, det var ingenting.

Han: – Aha! Den går jeg ikke på. «Det var ingenting» er kvinnesjargong for «det er noe du skal skjønne av deg selv». Men jeg gjør ikke det, og jeg er oppriktig interessert. Virkelig. Så, hva er det du vil?

Hun: – Nei, altså, jeg tenkte… vi skulle ikke ta oss en liten svingom, far?

Han: – Svingom? Som i… danse??

Hun: *lettere beskjemmet* – Ja?

Han: – At vi skal ta en dans? Her? Nå? Jøss, og jeg som trodde du ikke likte akevitt?!

Hun: – Jeg gjør ikke det, det er ikke derfor jeg kom på det. Jeg bare så det på TV en dag, et par som danset i sin egen stue, og så tenkte jeg at det kanskje ikke var så dumt. Siden vi aldri er ute ellers?

Han: – Nå overdriver du en smule, jenta mi. Vi var da i London i 2008, og det er ikke så fryktelig lenge siden vi var og spiste indisk?

Hun: – Det var i romjula 2012. Jeg husker det, for jeg var gravid og det var nesten ingen restauranter som var åpne. Men så fant vi den indiske på Karl Johan, så jeg fikk min palag paneer og du spiste en Xtra Hot Vindaloo Super Spicy. Etterpå var vi så mette og trøtte at vi dro hjem og sovnet. Men du har rett, vi var ute og spiste.

Han: – Joda joda, det er helt klart ikke så ofte vi gjør slike ting. Men ærlig talt, vi har da aldri danset?

Hun:  *slår ut med hendene* – Neida neida, vi har aldri danset. Dumt forslag, glem det, vi går og legger oss!

Han: – Såda såda. Hvis du har lyst til å danse, så danser vi. Setter du på noe musikk?

Hun: *fikler glad med iTunesbiblioteket* – Hva skal vi velge?

Han: – Samme for meg. Bare ikke Julio Iglesias!

Hun: *ertende* – Crazy… I’m crazy for feeling so lonely…

Han: *holder seg for ørene*

Hun: – Åååh se her, her er Moon River!

Han: – Nei, nei, nei. Ikke noe Moon Bloody River. Du er ti centimeter for høy og femten kilo for tung  til å leke Carrie Bradshaw, for det første.

Hun: *sammenbitt* – Og du er 10 centimeter for lav til å være Mr. Big. Dessuten er Moon River altfor kort, den varer jo bare i drøye to og et halvt minutt. Og det som er rart, er at introen er nesten like lang som selve sangen, det er ganske…

Han: – Herregud, at du går rundt og husker sånne ting. Du må ha et eller annet syndrom.

Hun: – Pffft, det er allmenkunnskap. Hva med Neil Young? Romantikk for gamle mennesker? Det må da være noe?

Han: – Mnjaaa, ok. Dette blir kårny.

 

WP_20140303_20_23_22_Pro

 

Hun setter på Harvest Moon, og Herr og Fru Ganske Slitne inntar danseposisjonen med et småsjenert uttrykk i ansiktet. Deretter beveger de seg skjevt og skakt rundt i den rotete stua.

Han: – Dette er… rart.

Hun: – Det har du rett i. Det så bedre ut på TV. Mer… stil, liksom.

Han: – Hva mener du med at vi ikke har stil? Vi ER jo praktisk talt Astaire og Rogers. I litt mindre flashy antrekk. *tråkker kona på tåa*

Hun: – Åh guri, jeg håper ikke naboene ser inn akkurat nå. Vi må få gjort noe med det vinduet der, far, selv om hekken skygger sånn noenlunde er det nærmest fritt innsyn for alle som går forbi her, og…

Han: – Hysj. Det var du som ville danse, og nå skal dette være romantisk, ok? Drit i hekken.

Hun: – Drit i hekken. Mottatt og forstått.

*danser et minutts tid eller så, i småklein stillhet*

Han: – AAAAU! Au! AU! Annen i ellevte, altså. Helsikes legoklosser!

Hun: – Romantisk dans, med tråkking på legoklosser og barnevennlig banning. Dette var litt av en höjdare, far!

Han: – Du skal ha for forsøket, kjære. Det var et godt påfunn, selv om vi kanskje ikke er helt… der. Men nå er det natta, hva?

Hun: – Jepp. Nå er det natta.

Han: – Du skal få den beste puta.

Hun: – Nå snakker vi kjærlighet altså. Dyp og ekte!

Han: – … og et kyss. Siden du tross alt er den beste kona jeg har.

Hun: – … og du skal få sove lenge i morgen. Jeg kan gå tur med bikkja.

Han – Elsker deg,

Hun: – Elsker deg også. Hvis du går og legger deg, kommer jeg så fort jeg har tømt oppvaskmaskinen og satt på en ny.

Han: – Red hot love, altså!

Hun: -Definitivt, far. Red hot love in the time of legoklosser.

 

WP_20140214_003

God Valentinsdag, folkens! Hvis noen skulle være fristet til å lage sjokolademousse-kake, kan jeg tipse om å ikke kjøre latmannsvarianten med ananas fra boks, for den blir ti ganger bedre hvis du bruker fem minutter ekstra på å skrelle en frisk en. Og det er det verdt.

Her blir det ingen kake i år, vi er i ferd med å pakke fem barn (hvorav tre syke) inn i bilen, for å dra på årets minst avslappende hyttetur. Ønsk oss lykke til. Vi har ikke nett på hytta- noe vi har diskutert hundre ganger, men alltid ender opp med å droppe, av diverse grunner- men det ligger nok an til en festlig rapport når vi er tilbake om noen dager. 

Velkommen til Casa Flatulens!

… eventuelt Fisehuset.

Ja, for det hjelper lite med pene omskrivinger. Faktum er at det stinker her, rett og slett. Jeg lufter og lufter, til tross for at det er iskaldt ute. Jeg tenner stadig nye duftlys og blåser ut fyrstikker og lar døra på stekeovnen stå ekstra lenge åpen etter brødbakingen, men det hjelper ikke stort. Det ligger en gulgrønn dis av promp over huset, en slags jevn grunnstank, som fra tid til annen følges av en ny ladning giftig gass og et unisont «Ææææsj, det stinker!» fra de som måtte være så uheldige å oppholde seg i nærheten av selve Gassfabrikanten.

Hils på husets ubestridte Stink-o-rama, selve Dronningen av Tarmgass, hun som får vår doble ladning av bæsjebleier til å lukte som en frisk vårdag: vår kjære hund, Dyret. Jeg sverger, denne hunden kunne vært brukt i kjemisk krigføring.

 

VeraTo

Her er hunden min. Ja, og mannen min også, forresten. Som de sier i England: «a man and his dog». Bare at i dette tilfellet er det mer «a dog and her man».

Etter denne innledningen høres det kanskje rart ut, men jeg er i grunnen veldig fornøyd med valget av hund. OK, den er stor. I største laget, egentlig, på den måten at vi aldri får noen til å passe den, at den faktisk er i stand til å sitte i sofaen, at det er kul umulig å få vasket den om vinteren (vi har baderommene plassert i første underetasje, og bare tanken på en hund som ikke er spesielt badeglad i et glatt boblebadekar…), at ungene ikke kan gå tur med den alene. Ikke minst er størrelsen på både dyr og stemmebånd et problem, i forhold til at jeg går rundt i evig angst for at den skal skremme hjerteinfarkt på søte, gamle pensjonistdamer i nabolaget når den tror at de kommer for å «hilse på». Mulig min frykt er noe overdrevet her, men likevel.

Men alt dette er småtterier. At ungene ikke kan gå tur med den er ikke så farlig, hun er nemlig ikke særlig glad i tur i det hele tatt. Unntaket er på fjellet, der hun føler seg som Dronningen Av Villmarka og svinser rundt med høy haleføring og overlegen mine. Her hjemme er det mer væravhengig. Greit å gå tur om sommeren, men is, kulde og regn er ikke noe for husets aller lateste. Dessuten er det deilig å ligge og slange seg på teppet, eller aller helst ved peisen. Hun er det lateste dyret jeg noen gang har kjent, og i en familie med overfylt timeplan er det egentlig helt greit. Størrelsen og den grove bjeffingen, som er et problem når det gjelder bittesmå, gamle damer med rullator, er en kjempefordel når mannen er bortreist på jobb og det meldes i nyhetene at utenlandske bander er ute på røvertokt i private hus. Du kødder ikke med Dyret. At hun aldri noen sinne har gått til angrep på noen og sannsynligvis ikke har et aggressivt bein i kroppen spiller ingen rolle, så lenge hun høres ut som en gigantisk pitbull som lukter blod.

Veraen

… og som de fleste dyr blir hun patetisk tynn når hun blir vasket. Her er hunden fra i sommer da hun fikk et påtvungen dusj. Gjett hvem som synes fryyyyktelig synd på seg selv?

Så alt i alt- for hver ulempe med en beboer av denne størrelsen, finnes en fordel. Unntatt dette: magetrøbbel, i alle former.

Et dyr på denne størrelsen spiser nødvendigvis en god del. I tillegg til barnas matpakkerester, som hun tigger ivrig etter hver dag, får hun tørrfor tilpasset ekstra store hunder. Det er min mann som farter fram og tilbake til Alnabru og lemper digre sekker over skulderen og inn i bilen, hver 6. sekk er gratis.

Og nå har de altså byttet merke. «Nei, det fører vi dessverre ikke lenger, men denne typen her er like bra, altså!» In a pig’s arse. Det er IKKE like bra. I alle fall ikke for vår hund. Med mindre hun har smugspist sjokoladekake og annet hun ikke skal ha bak ryggen vår (her i huset må du være forsiktig med hvor du plasserer mat. Godbiter er nemlig under en trippel trussel, representert av Turbo, Dyret, og mor sjøl), må det være den nye hundematen som lager den uutholdelige stanken. Vi har flere dager på rad stått opp om morgenen og vært sikker på at nå, har hun bæsjet inne. Men nei, det er rett og slett hundefis, i slike kvanta at du halvveis forventer å tråkke oppi en haug av noe jeg ikke skal beskrive her.

Så akkurat når det gjelder hundefis (for ikke å snakke om hundespy, eller hva som skjer når 70 kilo hund har diaré…), ser jeg fordelen av å eie en chihuahua. Eller papillon, som min gamle farmor hadde. Minst sjarmerende hunden i historien, den glefset til uten forvarsel og gneldret konstant. Men om ikke annet fes den små, lettoppløselige hundefjerter, det var ikke som å stikke hull på en flerliters gassballong med giftig innhold. Det er det vi sliter med akkurat nå, voldsomme stank-eksplosjoner flere ganger i timen.

Men forhåpentligvis dreier det seg om en tilvenningsperiode. I verste fall får vi prøve en annen type mat. Noe finner vi på, i hvert fall, for til tross for både hundepromping og tilløp til dårlig ånde, er hun et ualminnelig snilt og tålmodig dyr. Og dagen er ikke helt den samme hvis ikke far må rygge baklengs ut av døra mens han holder den kosesyke damen på en armlengdes avstand, i frykt for å få hår på dressjakka. Eller uten lyden av doven hale-dasking mot gulvet, når hun vil signalisere at hun er glad for å se deg, men ikke gidder å spandere mer energi enn nødvendig. Nei, sånn alt i alt elsker vi Dyret. Selv om hun- midlertidig, håper vi- stinker verre enn en middels cellulosefabrikk.

WP_20131220_13_31_51_Pro

 Stinkin’ cute. Eller rettere sagt, stinkin’ and cute.