Commencement

Det var denne vitnemålsutdelingen, da 🙂 Den var en stor dag, større enn et lite avsnitt i en ukeoppsummering. Siden det nå har gått omtrent en måned siden jeg sa jeg skulle «komme tilbake til det» (et uttrykk som, hvis vi skal gå det nærmere etter i sømmene, beklageligvis bare angir en 50/50-sjanse for at det faktisk kommer en oppfølger) er det vel på høy tid. Dessuten passer det godt å publisere det nå, når jeg her i Oslo og frøkna sjøl, pt. Ljubljana, endelig kunne slippe jubelen løs over at hun har fått bekreftet at hun kommer inn det aller trangeste nåløyet i landet, med unntak av medisin (som hun ikke søkte på, og det er neppe noe stort tap for legevitenskapen #språkogsamfunnsfagdame  #arveligbelastet). Hipp hipp hurra!

Denne dagen var det aller siste som skjedde i en eviglang rekke avslutninger. Torsdag 21. juni. Heeelt på tampen av skoleåret. Anledningen var for lengst markert i kalenderen og jeg visste godt om den, men med tanke på de ørti-fjørti gjøremålene vi hadde i forkant ble den ikke spesielt prioritert. Eldstejenta skulle ha på seg bunaden sin, Gubben hadde takket nei til en sommerfest med avdelingen for å passe de små, jeg skulle ta på meg en eller annen gammel sommerkjole fra skapet, og lillebror skulle fikse en blomsterbukett. Mer enn det hadde vi ikke lagt opp til. Men så kom mormor inn feiende fra venstre hjørnet dagen i forveien, og meldte seg som barnevakt slik at Gubben og jeg kunne gå, begge to.

Det var et underlig vær i Oslo den dagen. Stekende varmt det ene øyeblikket, kald vind og truende regnskyer det neste. Takket være min dårlige form fikk jeg ekstraservice av min mann, og ble sluppet alene av rett ved skoleporten mens han måtte på leting etter parkeringsplass i Oslos trange bygater. Jeg tuslet inn i skolegården og så meg rundt, i et hav av nesten-voksne mennesker i dress og penkjole og bunader. Ja, og voksne mennesker i dress og penkjole (jeg kunne fornøyd notere at jeg i denne settingen igjen var blant de aller yngste foreldrene. Det er jeg jo ikke i barnehagen lenger, for å si det sånn. Der tilhører jeg snart den geriatriske eliten). Denne invasjonen av voksenhet virker forvirrende, her ute i skolegården. I løpet av de tre årene som har gått siden ungdomsskolen har ungene har nådd den alderen der det bare er vidden på buksa, størrelsen på klokka og antall hår på hodet som skiller mellom sønner og fedre. Kaster du bare et kjapt blikk på noen i forbifarten, er det faktisk fullt mulig å ta feil der, et øyeblikk. Så annerledes enn første skoledag, der ungene løp inn i skolegården- eller ble motstrebende dratt med, lokket eller overtalt- med altfor store skolesekker og manglende fortenner. 13 år gjør noe med både størrelse og selvstendighet.

Jeg fant jenta mi til slutt, og hilste på hennes forbausende voksne klassekamerater, men fikk klar beskjed om å kjappe meg inn i aulaen før alle plassene ble tatt. Hun overdrev ikke, ungen, for jeg var 20 minutter for tidlig ute og fem minutter senere måtte folk trøkke seg sammen øverst i lokalet og ha ståplass i tre timer. Det ble stappfullt.

Selve seremonien var omtrent som forventet. Høytidelig og fin, virkelig, men ikke noe sånn fryktelig spesielt. Det var vitnemålsutdeling slik den antagelig foregår overalt: elevene toget inn til musikk, det var taler, og utdeling av priser, og musikalske innslag av varierende kvalitet, og rektor var påpasselig med å nevne at dette kullet faktisk har satt ny norgesrekord i norskfaget, med det høyeste eksamenskarakter-snittet som er målt på en norsk skole noen gang. Klapp, klapp 😉 Så ble klassene kalt opp og hver enkelte elev mottok sitt vitnemål til jubel og applaus (dette siste her måtte rektor innrømme var en glipp- de glemte å gi beskjed om at det kun skulle klappes for hver klasse. Det kostet oss nok noen minutter, det, på en skole med sju store parallellklasser). Deretter allsang, utgangsmarsj og mozell og jordbær i biblioteket. Samt en zillion bilder i skolegården, selvsagt. Masse nydelig ungdom, som jeg av naturlige årsaker ikke kan legge ut her. Men de var virkelig flotte der de stilte seg opp i grupper og klasser og smilte og jublet.

Det jeg satt og tenkte på underveis, mens jeg strakk på halsen for å se «min» elev sitte der nede og hviske og tiske med sidemannen sin, var at at jeg for første gang var 100% en gjest på et skolearrangement. Dette hadde, for første gang, overhodet ikke noe med meg direkte å gjøre. Dette var ungens eget verk. Totalt har jeg vært på skolen hennes kanskje tre ganger siden hun startet her. Null foreldresamtaler, faktisk vet jeg knapt hva kontaktlæreren hennes heter. Null faglærerkonferanser. Ingen svarlapper eller underskrifter eller spørsmål om valg av tilleggsfag. Og tilnærmet null assistanse ellers heller, annet enn noen matpakker og et par gjennomlesninger av oppgaven i akademisk skriving og slikt. Disse tre årene er hennes prestasjon, jeg spiller faktisk ingen rolle her i det hele tatt, og den eneste grunnen til at Gubben og jeg fikk være til stede og klappe stolt var at, vel, vi er foreldrene hennes. That’s it. Det er vår «prestasjon» her. Vi er tilskuere. Familiære vedheng. Koselige, men ikke egentlig nødvendige lenger.

Hun fikser alt selv. Alt. Mens klassekameratene hadde fri tidligere på dagen, måtte hun møte opp på sesjon, og fikk med seg dette brevet hjem. Så voksent, akk, så voksent.

Plutselig dukker «Hverdag» av Louis Jacoby opp i mellomøret og overdøver det ikke så veldig imponerende skoleorkesteret. Den brente CD’en jeg fikk av min mor for ti år siden- nei, det må være mer, kanskje 12? 15?- kanskje som en hyggelig gest, kanskje som en vennlig påminnelse om at voksenlivet var i ferd med å fortrenge for mye av småbarnskosen, eller kanskje bare fordi hun synes det er en fin sang. Det er en nydelig, nydelig liten vise. De to første versene handler om typisk småunge-mas og stress, slike grå hverdagsmorgener der alt er trøtt og tungt og ungene overhodet ikke vil gjøre som du sier. Men, korrigerer Louis:

Så husk at denne dag må du ta vare på

Den forsvinner mellom fingra dine nå

En dag vil du savne slitet

da er det for sent å vite

Det er du som farger dag og tinning grå

… et refreng jeg har funnet mye inspirasjon i opp igjennom tiden. Sammen med gjenkjennelsen i versene. Det ER mye grå november og klissete flekker på kjøkkengulvet i en gjennomsnittlig småbarnsfamilie.

Men i aulaen på en videregående skole skjønner jeg plutselig at nå er det alvor. Nå har jeg passert versene, jeg har tatt eksamen i veltede melkeglass og hull på strømpebuksa, og nå har jeg kommet til bridge’en.

Du er kysten som de en gang seiler fra

Si meg, hvem er stor og hvem er liten da

Når fremtidshavet ligger som et speil,

så blås din medvind inn i deres seil

Jeg ser på den voksne dama i bunad, der hun står i en klynge med vennene sine og prater og fniser lettet over å være ferdig med eksamen, med skolen, de er så klare for å hive av seg finstasen og dra til byen for å feire at de er ferdig. Og etter byen skal de videre, videre, til Bergen kanskje, eller til Berlin eller Beijing, eller en folkehøyskole, noen skal i militæret, andre vil reise til Bhutan et halvt år og jobbe litt først for å spare opp penger. De kan gjøre hva de vil. De er voksne.

… og vi, vi som er litt tjukkere rundt livet og gråere i håret der inne i skolegården, vi er ferdige. Misforstå meg rett: du er jo alltid forelder. Om en av mine sønner plutselig står på døra en sen februarkveld i 2043 og hulker «Hu har dratt fra meg, mamma, hun stakk med han flygelederen i nabohuset! Og nå skal’a krangle om foreldreretten!», så skal jeg ta det som en stor ære og kreke meg ut på kjøkkenet for å sette over kaffen og vippe opp noen vaffelplater. Any time, og det håper jeg de vet. Og i mindre skala: selv om frøkna med vitnemålet ser veldig voksen ut, er det fremdeles mamma som må hjelpe med å få av bunaden inne på skoledoen og ta den med hjem, mens hun forsvinner ut med de andre for å feire.

Ett stykk lillebror ble fryktelig skuffet over å brenne inne med blomsterbuketten sin. Men han fikk levert den neste morgen, og så var alt bra igjen 😉

Men her og nå er eldstejenta mi over i voksenverdenen. Hun, som kom til verden som en illskrikende, sinna liten bylt på Aker sykehus for over 19 år siden og gjorde en grønn, uerfaren, halvstudert, pengelens jentunge til mamma bokstavelig talt over natten, og som levde sine første år i en shabby studentleilighet på Tøyen. Vi hadde det fint, da, jeg må si det, og jeg håper hun er enig. Men om jeg angrer på noe? Gjett om! Første barnet er som den første pannekaken, jeg har gjort mine blemmer i fullt monn. Og jeg håper ikke mine eldste barn leter med lupe etter forskjellene som ligger i tilværelsen de hadde som barn selv, kontra The Terrible Two med Suzukikursene sine, frisørbesøkene og klærne fra Epleskrinet. Det er vel som livet ellers, good bits and bad bits, de eldste hadde den uerfarne mammaen men også hun som var full av pepp og gode intensjoner, de hadde den blakke mammaen men… øh, heldigvis besteforeldre som tok dem med på ferie, og min eldste datter er den eneste som har fått åtte kaker til sin første barnebursdag (#vanvidd) selv om tilværelsen ellers var litt rock’n’roll med vaklevorne arvemøbler og knall oransje linoleum i et forsoffent studenthus. Tiden går, omstendighetene har forandret seg underveis, erfaringer former deg gjennom livet, og der jeg en gang var for streng lever jeg nå i evig redsel for å bli for slapp, ‘sant. Men jeg ganske trygg på at det tross alt har vært mest good for dem alle. Også henne, den aller første.

Det at denne barndommen, akkurat hennes barndom, på sett og vis er avsluttet og skylt ned med Mozell og jordbær på skolebiblioteket, det føles fryktelig definitivt. På den annen side er det jo det selve foreldregjerningen dreier seg om: å jobbe hver eneste dag for å gjøre seg selv litt mer overflødig. Jeg kan ikke påstå det kommer som en overraskelse, selv om det føles sånn akkurat her og nå. Og jeg kan like gjerne venne meg til det, for jeg skal gjennom samme leksa seks ganger til, å sitte slik i en skoleaula og kjenne at en epoke ettertrykkelig er over og at, vel, jobben er gjort.

Commencement, løst oversatt fra en kreativ definisjon jeg leste en gang: å lukke et viktig kapittel for å kunne åpne et nytt og større. Det var akkurat det som skjedde i skolens aula 21. juni. Gratulerer, Spiff, med vel gjennomført videregående, studieplass i boks og nye horisonter i synsvinkelen as we speak. Selv om jeg maser om gjenglemte matbokser er jeg så stolt at jeg holder på å sprekke. Med sukker på. Hver dag.

Og så er jeg fryktelig glad for at du ikke flytter ut riktig ennå! 😉

Lappeteppeferie og dovask

Jeg liker ordet «staycation». Konkret, positivt og dekkende. Man har ferie, og er hjemme, og bruker dagene til å stresse ned, ta livet med ro, la humla suse, gjøre det som faller en inn, tilpasset etter vær og humør.

Når vi ikke drar til Spania i sommerferien- det vil si annethvert år- har vi i prinsippet staycation. I prinsippet? Ja, for sender ikke dette uttrykket tankene i retning av fred og ro? Det er det langt mindre av, og det skyldes ikke bare de tre søte små i alderen fem og under 😉  Men vi har lang tradisjon for å stappe mest mulig inn i hjemmeferiene våre, godt hjulpet av Excel og påminnelser i Outlook. Det gir mye moro, aktivitet og læring for barna. Og det fører til at Gubben og jeg stort sett kjører, henter, står på Oslo S eller Gardermoen og vinker ha det til de søte små, for så å få enorme mengder skittentøy i retur en uke eller to eller tre senere. Ja, og så er det vår jobb å betale. Må ikke forglemme det, selv om i år markerer det første året der en av ungene skal på selvbetalt ferie. Det er eldstejenta som droppet russebuss og utagerende feiring og heller la de oppsparte pengene i en interrailbillett (neida, jeg vet at jeg er langt fra objektiv, men det ER et ganske fornuftig valg, er det ikke?).

Stuebordet en onsdag i sommerferien: Beethoven, Gershwin, Bernstein. Den eneste som mangler er Reichenauer. Han har nok å øve på, fjortisen.

Sommeridyll, altså. Men ingen staycation- snarere et lappeteppe av mange mindre turer og opplegg. I tillegg til Geiloturen vår har Ballerinaen først vært på ArtCamp og dansecamp. Nå er hun hjemme noen dager før hun setter kursen mot Hudøy. Oboisten har vært i Wales- en helt fantastisk tur, etter bildene å dømme, og dessuten ga han knapt lyd fra seg overhodet. Noe som jaffal tyder på en veldig god uke!). Nå skal han snart en uke på hytta med mormor, og før og etter det er det intens øving til et konsertprosjekt senere i sommer. De to eldste har jobbet mye- den ene på Sommerskolen og den andre på Tusenfryd. Men de rakk en tur i Aurlandsdalen med mormor. Hun har for øvrig tatt med seg The Terrible Two på kanotur i dag, vi har fått bilder med stolte barn i redningsvest som poserer ved siden av fire feite abborer. Resten av sommeren består altså av Interrail for en, Galdhøpiggen for noen andre, vi har litt Sommerskoleplaner og helt andre sommerskoleplaner (les: snikstarte på pensum, øve på orkesterprosjekt, lese spansk og engelsk nå som dagene tross alt er mindre hektiske enn vanlig). Eldstesønnen håper på at vi skal få klemt inn en tur til Køben her et sted, men jeg lurer veldig på hvor det skal kunne plasseres. Eventuelt kan det ende med at bare noen tar en tur. Vi får se.

Og innimellom alt dette håper jeg vi kan få til en staycation, i alle fall for de små og oss voksne. En sånn ordentlig en, der vi våkner uten (mekanisk) vekkerklokke, kikker på været og bestemmer oss for enten å dra på stranda eller ta en tur til dyrene på Lindeberg, eller kanskje bare gå i Totoroskogen og bake boller etterpå. Og gjør det samme dagen etter, og dagen etter, og dagen etter (muligens avløst av en værkrise som må løses ved hjelp av Leos Lekeland, kino eller Reptilparken), helt til de små er lei og lurer på om de ikke kan gå i barnehagen snart.

Langgrunt, langgrunnere, Onsakervika. Null stress at ungene er 30 meter ute i vannet når det bare når dem til midt på leggen. #favorittstedforlatemødre

Mangelen på kontinuitet og langsom, uforstyrret tid er faktisk litt plagsom. Det blir mye fram og tilbake, tjo og hei, noen kommer og noen går og noen skal jobbe. Jeg skulle så gjerne hatt mer fellestid, sammen alle sammen. Selv de nesten voksne. Men den uforstyrrede tiden får vi ta til neste år, i huset i Spania der absolutt ingen kan komme seg lenger enn en dagstur til Alicante eller kanskje Valencia (skjønt hvem vet. Neste år rotter kanskje de eldste seg sammen og stikker til Madrid et par-tre dager, det skulle ikke forundre meg!). Men i år er det tid for opplevelser, og det er fint det også. Jeg tror samtlige unger i år er fornøyde med sitt eget program, og det får være det viktigste. Så får vi voksne heller leve med å være bakkemannskap og savne familietiden akkurat dette året.

Hva yngstemann tenker her? Kanskje noe slikt som: – Men mamma daaaa, du lovet at det var slutt på danseoppvisninger og konserter når det ble sommerferie. Du lovet! Men sånn er ikke livet, og fredag ettermiddag måtte vi sette VM-kampen i opptak og dure ut til Lillestrøm for å se på storesøster. Igjen.

… og, som jeg oppdaget, vi må leve med å vaske do. Det var en ny variant, men i kjølvannet av en sommerskole vi ble bedt om å delta på må de altså be om foreldreassistanse til dovask på slutten av dagen (i tillegg til en ikke ubetydelig deltakeravgift, såklart). Opp med hånda, hvem kan vaske skole-do i ferien sin?

Dovask? I ferien?! Jeg har, når sant skal sies, mer enn nok med å holde min egen do i presentabel stand. På den annen side: skitt au, pun intended. En svale gjør ingen sommer, og litt dovask ødelegger heller ikke ferien. En titt inn i krystallkula for Sommerferie 2018 avslører klesvask, boller, turer i Totoroskogen, kjøring, henting, avslutninger, skrubbsår på små knær, krabbefiske, brev fra Hudøy, neglebiting over Instagram-livstegn fra tenåringer på tur, konserter, fagbøker, grytidlige morgener, store mengder bagasje, morgenkaffe i sola. Og dovask. Jeje! 😀

Squad alarm!

Det nærmer seg høst. I alle fall i aktivitetskalenderen. Nå i disse dager, mens vi fremdeles løper fra avslutning til avslutning med småsøsken under armen og Torokaker i veska (eller omvendt) er det på tide å legge neste års aktivitetskabal.

Personlig skulle jeg virkelig ønske de kunne ventet til rett etter skoleslutt, i alle fall, så vi fikk tid til å legge all sommermoroa bak oss og trekke pusten et øyeblikk, men nei. Folka skal vel ha ferie, antar jeg, og det er jo for sent å begynne puslespillet med antall elever og audutions og gruppesammensetninger i august. I august skjer det andre ting, som å avtale spesifikke tidspunkt for elever som har kursplass på musikkskolen, så det blir litt kaos der også (det lærte vi i fjor!). Men hovedtrykket for mange aktiviteter kommer nå i mai/juni.

… for vi er ikke ferdig, så langt derifra! I går var Gubben på konsert her i Oslo. I dag var det ny konsert på Blaafarveværket. Han passet smågutta mens jentene, mormor og jeg hørte orkesteret spille i Glasshytta. Men altså, oppmøte 11 og konsert 14 pleier å være en paaaain. Ikke i dag! Vi hadde toogtredve grader og bademuligheter! Og dyr! Og lekeplass! Og 40 vafler fra min kjære bestemor, min mor stilte med kaffe og saft! Nei, i dag var en helt fantastisk dag å vente på konsert på. Det skulle vært sånn oftere 😉

For min del er det særlig to barn som skaper hodebry i år (foreløpig. Det kommer mer!). Det er ballerinaen, som danser på to ulike skoler, og oboisten, som har individuell undervisning, et orkester, og til alt overmål fikk plass på to ulike talentprogrammer i fjor og har strevd rumpa av seg (rettelse: JEG har strevd rumpa av meg) med å få kabalen til å gå opp siden. Det er virkelig et luksusproblem, han er heldig og han vet det- men likevel, det har vært et annus horribilis kalendermessig sett, og den eiegode speidergruppa gikk med i dragsuget. Jeg er litt lei meg ennå. Speider’n er en fin, fin ting- praktisk og sunn og fri for uheldig konkurranse- og hadde uka hatt en åttende dag ville den hatt prioritet foran både lekser og øving (og muligens husvask).

Jeg kunne skrevet en avhandling om barn og aktiviteter. Denne posten handler om to ganske flinke barn (for jeg er enig med Anja Hammerseng-Edin i at ordet «talent» bør brukes med ytterste forsiktighet, og kanskje egentlig ikke finnes, annet enn i helt ekstraordinære tilfeller) med ganske høye ambisjoner. Det betyr ikke at jeg ikke brenner for bredde, eller synes det er overmåte viktig å sikte høyt. Og trass i Turbos ganske drøye timeplan alderen tatt i betraktning er jeg heller ikke av den formening at alle bør være med på mest mulig. «Riktig mengde» kan være så mangt. Barn og aktiviteter er et utrolig mangefasettert tema, men alt får ikke plass i samme post. Derfor blir dette en betraktning om hva som er viktig for de ungene som er innstilt på å bruke mesteparten av sin fritid til å oppnå de forjettede ti tusen timene som det tar å bli noe i nærheten av «proff».

Dette er «bare» en proff livsnyter vi møtte i dag. Hun ruslet inn og ut av skyggen, lot seg klappe og klø på magen av nysgjerrige barnehender, og tilbragte ellers tiden med å spise. Smart dame.

Det spisset seg til i mitt hode da jeg satt og skulle re-registrere oboisten på det ene talentprogrammet for noen uker siden. I det andre (og kanskje aller mest prestisjetunge) programmet har han allerede fått plass, og problemet er at undervisningen litt for ofte går samtidig. Siden jeg ikke bare er opptatt av å få inn mest mulig undervisning, men også ha tid til å vaske badegulvet (av og til), og ikke minst at hvis man er med på noe skal man følge det opp skikkelig, var min første innskytelse at dette går ikke. Det er tiende klasse på skolen til høsten, bare det krever masse tid. Han har hobbyfløyta si i tillegg som er så viktig for ham sosialt sett. Han blåser i oboen på mandager, tirsdager, torsdager og lørdager, og ganske mange søndager, og må øve ordentlig i tillegg. Når de to programmene kræsjer ofte, og antallet stykker han må kunne blir så høyt at det oppmuntrer til slurv, så er det eneste fornuftige å trekke seg fra ett av dem. Da blir det naturligvis det veldig fine, men ikke fullt så spissede opplegget, som ryker. Du sier ikke fra deg plassen på Talentfabrikk Numero Uno, gjør du? Nei, du gjør ikke det. Likevel ble pekeren hengende ubestemmelig over knappen for på/avmelding, helt til jeg ga opp og begynte å studere ballettimeplaner i stedet.

Kryssklipp til en konsert noen dager senere, med «det lille» talentprogrammet, og jeg ble sittende og sture over min beslutning. Hvorfor? Min sønn spilte i trio. Han var eneste oboist. Du hørte tonen hans klart og tydelig, ingen steder å gjemme seg, han var utlevert til publikum på godt og vondt og var tydelig nervøs. I orkesteret spiller han, vel, i orkester, sammen med kontrabass og tuba og trompet og en zillion strykere. Og i «det store» talentprogrammet er ensemblet bokstavelig talt større og konkurransen hardere. Sønnen min er flink, men ikke noe Supertalent, og for mitt indre øye så jeg ham fly forbi som den evige andrestemmen, han som sitter litt bortgjemt bakerst, han som er kjekk å ha men ikke så mye mer. En squad player, som man sier i fotball. Du vet, alle de spillerne i Manchester United eller Barcelona som menigmann i gata IKKE kan navnet på, men som alltid er der. Spillerne som fake-fotballskjorteprodusentene ikke gidder å trykke navnet på.

Ikke et vondt ord om squad players, jeg er «squad singer» selv og lever godt med det. Jeg er hun derre litt kjedelige alten med den ordinære stemmen som alltid leverer greit nok men aldri spektakulært, som alltid står på hylla og aldri synger solo. Det er helt topp. Jeg har også hatt en datter som var «squad cello player» i årevis. Celloen ga henne masse, hun fikk reise til Praha og Berlin og Nepal, delta på flotte konserter og bli kjent med venner som hun har kontakt med den dag i dag, men det var aldri snakk om at hun faktisk ville satse på å bli god. Første pult og NUSO var aldri målet hennes. Det var og ble en hobby, og det var nok. Men for de ungene som er villige til å bruke timesvis hver dag til å øve, blir det noe annet. Da blir det litt tamt å alltid spille andrefiolin, bokstavelig talt.

I tillegg til at de er de evige toere løper squad playere en annen og verre risiko- i populære programmer er det de som får være med helt til det kommer noen andre som er bedre. Jeg så den reelle faren i at sønnen min lett kunne ende opp i akkurat den posisjonen, hvis han kuttet ut «det lille» talentprogrammet for å konsentrere seg om orkester og «det store» programmet. Og jeg kjente Løvemammaen våkne til live, dypt der inne bak logistikkbekymringene et sted.

Hell no!

Jeg har nemlig gått denne løypa før, og jeg gjør aldri samme naive tabben igjen. Jeg tenker selvfølgelig på en annen sønn her, han som var en god og særdeles treningsglad midtbanespiller som ble skaltet og valtet med av talentavdelingen helt til piffen forsvant. Som elleveåring ble han flyttet opp en årsklasse for så å sitte på benken en hel sesong, han ble omskolert fra midtbanespiller til ving til back og deretter til midtstopper, der han lydig sto og hadde én eneste oppgave det siste aktive året sitt i elitelaget: ta ballen og sentre til backen. Ta ballen, sentre til backen. Ta ballen, sentre til backen. Ikke lov å gjøre noe annet, det er risikabelt spill, bjeffet treneren. Du må spille safe. Du er kaptein, det er ditt ansvar. Og så, etter ti år på samme lag og uten et eneste lite hint i forkant: «Nei, du er jo en god fotballspiller, men du er litt lite kreativ. Vi har nok ikke bruk for deg lenger til neste sesong. Beklager». Jeg måtte praktisk talt heise haka opp fra gulvet. Guttungen hadde jo ikke fått lov til å gjøre noe som helst annet enn å sentre til backen i halvannet år! Han hadde gjort nøyaktig som han ble bedt om, og (i etterpåklokskapens lys) vært mer lydig enn han burde ha vært. Hva skjedde med lovnadene om personlig oppfølging? Hvordan kan de sette en gutt til å være kaptein et helt år for så å skyve ham ut i kulda uten forvarsel? Han ble ikke kastet ut, selvfølgelig, det ville tatt seg dårlig ut, men den neste sesongen ble tilbragt på benken der han så stadig nye, ikke nødvendigvis bedre (og noen ganger direkte dårligere), spillere spille kamp etter kamp helt til vi ble lei og ba om å få et overgangsskjema. Jeg har en del pent, og kanskje enda mer ikke-pent å si om talentuviklingen i norsk fotball, og det handler ikke bare om såre, subjektive mammafølelser. Neste gang du ser en norsk fotballsjef stå i avisen og preke om det fantastiske utviklingsarbeidet deres, spør deg selv hvor mange juniorspillere de faktisk får fram på denne måten og hvor mange talenter som bare har meldt overgang fra andre klubber det siste året eller to og er flasket opp i klubber med langt lavere budsjett, og hvor mange over gjennomsnittet gode spillere som mister motivasjonen i klubbenes evige stollek (i årsklassen 12-16 er min erfaring at nesten alle spillerne byttes ut årlig. Inn, ut. Inn, ut. Sønnen min var den nest siste «hjemmespilleren» som gikk, alle de andre hadde forsvunnet på veien) på jakt etter den neste juvelen.

Og jeg angrer som en hund på at jeg ikke var mer kritisk mens han fremdeles hadde gnisten, at jeg fant meg i alt tullballet foreldre finner seg i fordi det liksom er så flott at poden spiller på talentlaget i Enellerannenstorklubb. Klubbene har sin agenda, og jobber selvfølgelig ut fra den. Selv naboklubben med monsterlagene på nesten 30 spillere mener jo at det er et eller annet (scouting-?) poeng med den voldsomme turnoveren, men vi foreldre skylder ungene våre å være kritiske. Vi var ikke alene om å klamre oss fast lenge etter at vi skulle stukket finger’n i jorda og tenkt; hva gjør vi egentlig her? Hva er vitsen? Han/hun får jo ikke utviklet seg, får ikke gjøre det han/hun er god til, dette fører ingensteds hen? Men jeg var naiv. Det er jeg ikke lenger. Og jeg deler gjerne den dyrekjøpte visdommen med andre, og den lyder sånn:

Hvis ikke barnet får utvikle seg, så er det ingen vits i å være der. Punktum. Uansett hvor «der» måtte være- Bittelilledalfjord IL eller University of Oxford. Har man lyst på  muligheter, uten å få dem, må man dra et annet sted.

Derfor ga vi også opp hele Superballett-prosjektet for Ballerinaen, selv om flere lærere mente at hun absolutt måtte prøve å komme seg inn. I min nye, mer kyniske tankegang, blir sistemann på inntakslista til Norges mest populære ballettskole den evige musen i Nøtteknekkeren, hun ville blitt en squad-danser, og ikke minst ville hun ha slitt motivasjonsmessig i evig konkurranse med andre, flinkere dansere, dansere fra dansefamilier som lå langt foran henne i løypa. Hva skal vel det være godt for, når hun kan være en større fisk i en mindre dam, der læreren ikke har tjue andre og bedre elever som tar fokus? Og derfor vil jeg ikke ofre den lille talentskolen, der guttungen må stå som eneste oboist og takle det, til fordel for den store, der han lett forsvinner i mengden og blir den som ryker hvis det kommer noen andre og bedre. Muligheter får han begge steder, men det er ikke til å komme forbi at de er forskjellige i form og innhold- og han trenger begge.

Ja jøss. Hvem trenger vel fritid uansett? Det er mulig å få til denne kabalen også, men det kommer til å kreve sin kvinne. Da tenker jeg ikke bare på spilletimene, men også alle forberedelsene, og leksene, og alt annet som lett kan gå i ball når man er a) fjortis b) har et veldig tett program og c) en medisinsk tilstand som gjør det ekstra vanskelig å holde orden selv. Jeg får si som både Byggmester Bob og Barack Obama. Yes, we can! Så slipper jeg den småbitre smaken i munnen, den som kommer når jeg ser guttungen skyte nok en gullpasning tvers over banen og rett i beina til spissen, og det er innlysende at denne pasningen hadde gjort seg bedre et annet sted, på et annet nivå eller en annen bane kanskje. Min sønn var ikke akkurat Martin Ødegaard, for all del! I så fall hadde han nødvendigvis blitt hanket inn av en storklubb eller fått bedre muligheter der han var. Likevel smaker pasningene og hjørnesparkene av forspilte sjanser. Men toget har gått og magien er borte, med mindre det kommer et mirakuløst motivasjonsoppsving og sender ham inn på førstelaget. Men slik det er nå, har han ikke lyst. Det ble for mange nedturer og for få oppturer til slutt, og nå er jeg i grunnen fornøyd så lenge han holder på sporten sin som en hobby og strør sine gode pasninger på et lag som strengt tatt ikke matcher ferdighetene. Dette skjer med de fleste, det er langt flere som havner på bedriftslaget enn på landslaget, men det er måten det skjedde på og vissheten om at det kunne gått annerledes. Det var så innmari unødvendig, og det er én person som har ansvaret i større grad enn alle andre. Ingen får premie for å gjette hvem.

Musepekeren landet til slutt på «Viderefør plass». Skoleåret 2018/19 blir minst like ille som skoleåret 2017/18, men yes we can!

Dessuten har jeg fått meg en liten hjelper på veien, det var denne dingsen som på magisk vis skulle forandre livet mitt. Eventuelt bare redusere kaoset med en kvart prosent ellerno’, men alle monner drar. Snart har jeg ti tusen timer i logistikk og bør få meg et æresdoktorat på et eller annet obskurt universitet i Utah. Såh!

… og minst like mange timer på sidelinja, i gangen utenfor dansingen, med en kaffe utenfor et øvingslokale, i halvtomme kirkesaler og stappfulle kulturskolerom. Men i dag var som sagt en opptur av de store. Rett og slett bare hyggelig, for alle sammen. Takknemlig for en så fin søndag midt i all løpingen!