Hva ER det du sier?! #heltgresk #nocomprendo

Et av barna mine som begynner å nærme seg voksen alder, la nettopp ut et selvportrett på Instagram. Det er en sjelden begivenhet. Ungdommen i dag har et langt mindre eksponeringsbehov enn sine foreldre (sa hun, lettere beskjemmet). I alle fall tilsynelatende. Hvem vet vel hva som flagrer i alle de kanalene vi foreldre ikke har tilgang til? Enhver tenåring med respekt for seg selv har i alle fall to Instagramkonti, hvorav den ene, åpne, består av svært sjeldne glimt fra hverdagslivet, og gjerne noen vakre landskaper eller bybilder fra ferieturer. Mens den andre og lukkede (som gjerne heter noe helt uhyrlig, som «fyllaharskylda», «fisthaug_xxx» eller «Bjarte TMI», det siste der gir jo en pekepinn på at det ikke akkurat er informasjonstørke som kjennetegner den oppvoksende generasjon) er off limits og du kan bare drømme om- eller ha mareritt om- å få tilgang dit. Uansett kommuniserer de mest på chat og Snap, til et nøye utvalgt publikum (som ikke inkluderer foreldre, naturligvis).

Digresjon. Igjen. Men min filosofi når det gjelder nettvett hos de unge, er omtrent sånn: du må ha full kontroll fram til de er 12-13 og hamre inn alle de viktige kjørereglene før den tid. Etter det skal du være ekstremt naiv for å tro at du har oversikt, for det har du ikke, i alle fall ikke uten å bryte så mange etiske eller juridiske regler at du bare bør la være. Lær dem godt opp når de er små- og håp at folkeskikken og vettet sitter når de blir større. Kryss fingrene og håp at det går bra.

Mitt «barn» la altså ut den første, åpne selfien på evig lang tid. Jeg ble glad, slik bare mødre som vet de spiser internettsmuler blir glad når poden legger ut noe som selv du har tilgang til å se. Vakkert bilde, fra et av Oslos kjente villaer med full blomsterflor i bakgrunnen, hovedpersonen er i helfigur og snur seg litt vekk med løftede hender og er bare über, über cool. Og under står det

sommer esketit   *solsmiley* *solsmiley* *solsmiley*

Dette er mors variant, utsikt fra flat posisjon i det solvarme gresset på Marienlyst med 26 grader i skyggen og skyfri himmel. Sommer esketit!

Attehva, sa du?

Sommer esketit? Hva betyr esketit? Er tyrkisk det nyeste hotte i vår ungdomskrets? Er det en forkortelse av noe slag? Eller er det rett og slett en slags småironisk oversettelse, er «box view» et kjent engelsk slang-uttrykk i rap-verdenen, for eksempel?

Eller er det rett og slett en tasteleif? Nei, det kan det ikke være, for kommentarene hagler jo inn. Når jeg leser dem, skjønner jeg enda mindre.

@tina10na10naaa sier: tetten *hjertesmiley* *hjertesmiley*

@monster_ole sier: mandem *hjertesmiley* *flammesmiley* *muskelarm*

@lars_larsere sier: gaaalt brori *rockon-smiley* *hjertesmiley*

@opptattbrukernavn sier: ekte bror min ass *hjertesmiley* *stjernesmiley* *flammer*

og de får svar som jaaaabro, du er tettere ass, savn, tettestebrorenmin, stjernaaaa dudah, etterfulgt av en drøss med smileys av ymse slag. Punktum eller stor bokstav finnes dog ikke i dette universet, heller ikke blant ungdom med respektabel karakter i norsk skriftlig. Det er mye love her, også blant ungdom av samme kjønn (det er visst ikke flaut), men også noe som jeg leser som godmodig (? håper jeg?) erting og gjensidige fornærmelser, gjerne forkledd som komplimenter med og uten spysmiley.

Ja, dette er hva jeg tror, da. Ren spekulasjon. For når sant skal sies: jeg skjønner ingenting. Ikke ordene, ikke meningen bak, ikke konteksten, ikke smileybruken, alvoret eller humoren. Dette kunne like gjerne vært gresk, som jeg heller ikke kan. Og det verste av alt, jeg er- i alle fall når det gjelder de barna som bruker dette språket- en ung mor. Det har alltid vært en kløft mellom ungdom og deres foreldre, men i våre dager går utviklingen raskere enn noen gang før, og selv vi som bare er rundt 20 år eldre enn ungene våre er håpløst, HÅPLØST utdaterte og parkert på sidelinja. Hvor steingammal jeg må fremstå som når småguttene mine blir ungdommer, tør jeg ikke tenke på, men kanskje den raske utviklingen sånn sett er like mye til trøst: du er ikke mer utdatert når du er 60 enn når du er 40. Antagelig er det ingen over 25 som skjønner stort av et standard tenåringskommentarfelt uansett. Det er bare å gi opp.

… eller, innrømme at du kommer til kort, som jeg gjorde ved middagsbordet da vi slafset i oss Gubbens hjemmelagde gourmet-burgere med syltet rødløk og cheddar. — Eh, du… hva betyr egentlig esketit? Er det eske-titt? Eller et annet språk?

Sukk. Himling med øynene. Men ikke uten et lite, overbærende smil. — EssjKEtit, mamma. Noen sier også «esjKiiitit». Det betyr «let’s get it». Det er et slanguttrykk med opphav fra rapperen Lil Pump. Sommer, let’s get it, liksom. Alle skjønner det.

Alle skjønner det. Oversatt til foreldrenorsk: alle som trenger å skjønne det, skjønner det, og dere andre kan holde dere til Facebookpostene, kamferdropsene og hekletøyet deres.

Melding oppfattet, over og ut. *bestemorsmiley*

****************

Og for ordens skyld: innlegget er lest og godkjent av hovedpersonen. Alle navn og kommentarer er naturligvis lettere eller grundigere omskrevet, stokket om, endret og forbyttet. Det skulle da virkelig bare mangle.

Esketit, derimot, er helt ekte. Just google it.

Splitt og elsk

Femåringen henger med leppa. Ingen å henge med. Ingen å leke med. Mamma og pappa bare vasker og vasker, tørker støv, bærer bord og stoler og mumler om bordplasseringer og duker. – Det er kjedelig her, mumler hun, etter å ha lekt med Vaianafigurene og tegnet kroken til Maui og sett på Lesekorpset på NRK Super.

Turbo savner Bison. Men Bison, han er hos mormor denne helgen. Hun hentet ham tidlig i barnehagen på fredag og han kommer ikke tilbake før søndag. Det er to hele dager det, for den éne, ensomme halvdelen av The Terrible Two. Dobbelt skuffelse: hun har mistet sin partner in crime, og på toppen av det hele fikk han dra før henne til mormor. Uhørt!

Bildebevis fra Kongens utsikt. Fotokred- og kred for å ha klart å dra ham opp bakkene, ikke minst-: min mor 😉

… Uhørt, og som sagt ensomt. Bittelillebror er søt, men det går liksom ikke an å leke med ham på samme måte. Storesøster på ti er også borte, kjempestoresøster vasker hybelen sin. Hun surrer rundt i stua litt, før hun tusler ut foran huset der fjortisen er i ferd med å feie bort rusk og rask fra inngangspartiet. Det er bedre enn ikkeno’, tenker Turbo, og blir med på ryddingen.

Vi har sjelden «barnevakt» nå. Jeg hadde det ofte da de eldste var små, enten for å jobbe om kvelden eller bare for å sove eller ha fri. Da dro de som regel sammen- først de to eldste, senere de to eldste og lillebror. Men så har det gradvis fislet ut. Grunnene til det er nok mange, en av de mindre hyggelige er nok at Gubben og jeg har blitt latere med åra og trives utmerket godt i sofaen fredagskveld etter fredagskveld (etter fredagskveld, etter fredagskveld. Hæsjtægg Innmarikjedeligefolk). Dessuten, om de minste skulle være bortreist, er huset aldri tomt likevel. Det dukker alltid opp en tenåring fra en eller annen krok 😉

Men det som har kommet mer i forgrunnen, kanskje etterhvert som ungene ble flere og timeplanen strammere, er barnas behov for å få være alene med noen. Med oss, først og fremst (hvorfor gidder tenåringsforeldre å kjøre så mye, når «barna» utmerket godt er i stand til å gå selv? Fordi du får ha dem alene i bilen, såklart! Hvorfor løper jeg som en gal for å rekke aktiviteter vi ikke har tid til? Fordi det er verdifull mor og enellerannen-tid), men også med besteforeldre, tanter og onkler, for eksempel. Særlig når søskenbåndet er veldig tett og rollene tydelig definert, er det godt å få en pause fra det vanlige mønsteret og få være i fokus fullt og helt. Den som alltid tar ansvar slipper å ta det, den som alltid blir bestemt over kan få ta styringa, de som hakker på hverandre må rett og slett… la være, en stakket stund, når de ikke er i nærheten av hverandre. Det trenger ikke være så mye- en kinotur med bestemor eller overnatting hos tante. Eller det kan være en hyttetur med stebestefar, gutta på tur liksom, med fiskestang og hammer. Mormor er jo også kjent for å ta med seg de som måtte trenge det på intensive avslapning-og-skolearbeidturer til Blefjell, sommer som vinter. En ekstrabonus er jo også at de som blir igjen hjemme får mer rom og fokus, de også.

 — MIN mamma!, sa femåringen, og gjorde seg uvanlig liten i sofakroken i kveld, da minstemann hadde lagt seg og lillebror var hos mormor. Og av og til er det godt å bare være Turbo sin mamma, eller noen andre sin mamma, i noen minutter av gangen.

Eksempel på totalt unødvendig kjøring: 17-åring på vei til jobben sin midt på blanke formiddagen. Men så får jeg kloa i ham i fem minutter, da, og kan kjøre på med irriterende mammaprat uten at han har sjans til å unnslippe 😀

Dette er ikke splitt og hersk. Det er splitt og elsk. For Turbo er det uvant å være her uten liksomtvillingen sin, men du verden så godt hun har av det. For ikke å snakke om så godt han har av det, han som kun i kraft av sin posisjon som «pseudotvilling-lillebror» ofte havner i storesøsters skygge og blir begrenset av hennes velmente assistanse og hjelp.

Vi har hatt en effektiv husarbeidsdag med alle mann i arbeid, bare avbrutt av en koselig lunsj i kolonihagen hos min stemor. Gjennom dagen rant bildene inn fra min mor på mms: En gutt som sitter og spiller Biler-Lotto, helt uten innblanding fra de store. En trøtt gutt etter tur i svømmehallen, der han kunne gjøre akkurat det han ville. Og rosinen i pølsa: Lillebror på Kongens Utsikt, dit alle trodde han var for liten til å gå, men så klarte han det likevel (hvor mye bilkjøring som er innblandet vites ikke, og spiller heller ingen rolle. Ikke for ham, i alle fall).

Neste gang det passer er det Turbo som får dra på tur, og Bison blir hjemme. Rett skal være rett. Men jeg er takknemlig for at vi har familie som tar med seg en og en, eller to og to, eller tre og tre, og splitter opp den herlige gjengen som i en travel hverdag har lett for å bli redusert til «ungene»- til tross for at de er så forskjellige som de kan få blitt. De er ikke «ungene», de er seg selv fullt og helt, og selv om det er viktig å bygge opp og verne om flokkfølelsen i den evige sentrifuge-tilværelsen er det også viktig å få rom til å være akkurat seg selv. I fred og ro.

To jenter spiser is på fredagskvelden. Lillebror- og foreldrefri sone!

Når det er sagt, gleder jeg meg fryktelig til å sette meg i bilen og hente treåringen (og kakene, og stolene, og muligens noe mer konfirmasjonsstæsj) i morgen. Natta er rett og slett ikke den samme uten en liten kar som kommer tuslende inn i senga og setter kneet i brystkassa di!

***********

PS. Hvordan vi ligger an? OK, for å være diplomatisk: det gjenstår en del. Men ståa er langt, LANGT bedre enn i går, og vi kommer i mål. Det blir mye jobb i morgen også, men på mandag tror jeg vi kan senke skuldrene og få en fin dag. Og på tirsdag kan vi si som vi alltid gjør: «Nei, se så fint det er her nå, sånn må vi prøve å holde det». Hahaha!

Roll over, Woody

(advarsel: ikke for sarte sjeler. Virkelig ikke for sarte sjeler. Og bare for å ha sagt det: dette er ikke uthenging av mine tenåringer. Det er slik tenåringer er, i alle fall 90% av dem. Sånn, da er det på det rene, pun intended.

Dette skjedde dessuten for en uke siden. Siden den gang har stue og kjøkken måtte tas på nytt, men aldri så galt at det ikke er galt for noe, forrige ukes kriserydding gjorde likevel jobben lettere. Da eldstejenta tok en lillebrormanøver og inviterte noen venner hjem på middag i går- takknemlig sukk fra en mor som tross alt er glad for at tenåringene mine ikke er flaue over den digre, rare familien sin- kunne Dosjefen komme unna med ti minutter for å gjøre det hvite badet presentabelt. Akkurat nå er stua full av kofferter, kleshauger og poser med spill og leker, men det er et kortvarig stadium- vi bør være mer eller mindre ferdigpakket i kveld. Ønsk oss lykke til)

Tenåringer. De kan kunsten å more seg i kaos. Hva er egentlig problemet??!

Moderskapet er fullt av Store Følelser. Myke hjerter, salte tårer, tsunamier av sentimentalitet og en vilje til å ofre både helse, økonomi og nattesøvn for disse små, vakre vesnene som betyr mer enn livet selv. Jada. Jeg tjater jo om det hele tiden. Det vakre, det skjøre, det tandre.

Men moderskapet er også humor. Til tider virkelig stor humor. Lørdagen bød på mye av dette, innimellom all kjøringen og hentingen. Dette var komikk på høyde med Woody Allen, om ikke over.

Kontekst: lørdag, halvannen uke før avreise i to retninger for halve familien, en uke til permisjonsstart. Som tidligere innrømmet er husarbeid, rydding og vasking ferskvare her i huset, det går tre dager og så er det like ille igjen, derfor var Den Store Husvasken utsatt til helgen etter og planen var bare å la det skure og gå. Lørdagene våre er bare chockablock av kjøring og påkledning og avkledning og vannflasker og dansetøy og bytting av barn, lørdagsskoler og tjo og hei, vi løper fra klokka åtte til klokka tre og er deretter helt utslitte.

Midt i alle støvdotter, krøllete sokker og bunker med leksebøker, finner eldstesønnen sent på fredag kveld ut at han skal invitere kompiser hjem for å se United mot Liverpool dagen etter. Hvis du har en sønn på 17, en helt normal, grei, sønn på 17 som ikke er i kategorien Superfestløve, så er det bare én akseptabel reaksjon på dette. Det er Nei, så hyggelig! Det blir artig å møte vennene dine, kanskje de vil bli til middag også? Og jeg mener det, helt oppriktig. Like oppriktig som jeg tenker Fuck-wank-bugger-shitting-arse-head-and-hole, hvordan i all verden skal huset bli levelig til i morgen klokka to (det kunne i det minste vært kveldskamp?!).

Guttungen innser alvoret og rydder, støvsuger og bidrar masse selv. En annen støvsuger trapp og gang før jobb, en tredje gjør en kjempejobb rekker akkurat å ta ned noen av de ørten bag’ene og klesplaggene som hun har strødd rundt i huset før hun piler til dansejobb og danseklasser, og nok en annen skal rydde gangen oppe. Det siste der er en byttehandel med meg. Han har egentlig ansvar for det hvite badet, badet jeg nekter å gå inn på, fordi det lukter mystifistisk av fukt (oppussing av det hvite badet står øverst på Må Gjøre-lista vår, for det aner meg at det er en lekkasje her et sted) og det uansett er okkupert av tenåringer. Men siden søttenåringen påstår det er sosial kamikaze å invitere kompisene inn på det rosa badet (hva er galt med det rosa badet, hæ? Er ikke de harry gullkranene litt festlige, da?) bestemmer jeg meg for å ta det hvite badet sjøl og sette guttungen i sving med gangen, som også sårt trenger en overhaling for å kunne gi besøkende en hyggelig velkomst.

Det er jo begrenset hvor koselig det er å ha slik dekor hengende i fellesområdene når det kommer folk.

Og jeg får sjokk, virkelig sjokk. Her har vi tre normale tenåringer, ikke urenslige på noe vis, alltid rene i tøyet og for Guds skyld alltid nydusjet, og likevel er badet helt motbydelig. Virkelig, virkelig ille. Han som har hovedansvaret toer sine hender, han har hatt det så travelt i det siste- og det er helt sant- men møkka er eldre enn som så. Det er skikkelig ekkelt. Vi snakker uker og måneder av tisseflekker (ekstra ekkelt siden dosetet er løst og eh, «dråper på avveie» kan samle seg i de løse plastdelene) og lange hår i vasken, som er nedstøvet og flekkete. Det er umulig å se seg selv i speilet som er dekket av tannkremflekker, det er døde insekter i vinduskarmen og i krokene på gulvet, og mellomrommet mellom vaskeservanten og veggen er dekket av et tjukt mørkegrått teppe av støv, skitt og spindelvev. Hvordan det ser ut nede i doskåla skal jeg ikke en gang snakke om. Det ante meg at det ikke var tipp topp inne på det hvite badet, men at det var så ille ante jeg faktisk ikke.

Uæææh. Ser det sånn ut i mitt hus? Jeg legger virkelig ikke mye stolthet i husarbeidet, jeg kan se gjennom fingerne med både rot og støv. Men ikke møkk, altså. Der går grensa, i alle fall ved gammel møkk. Det slår meg at om fosterhjemstjenesten hadde sett dette, ville vi neppe fått et barn ekstra. Godt mulig vi hadde fått seks barn mindre. Dette er ikke akseptabelt, ikke på noe som helst plan.

Grunnen er ikke at badet ikke har blitt vasket siden vi flyttet inn. Noen har hatt ansvaret hele veien. OK, det har gått på halv tolv de siste ukene, men grunnen til at det er så ekkelt er dette: tenåringer- i det minste veldig mange tenåringer- vasker, men de vasker ikke ordentlig. De vil gjerne bidra, de er så hjelpsomme så, men de… iiiik… æsj… vil helst ikke bli skitne, må vite. Et fjernt minne av eldstejenta dukker opp i hukommelsen, der hun litt hjelpeløst står på kjøkkengulvet og gnir et par ganger med en mopp på noen størknede ketsjupflekker på gulvet, før hun trekker på skuldrene og konstaterer at disse må bare bli der. Eller eldstesønnen, som pøste på med mest mulig såpe på badegulvet for å slippe å bruke gulvklut. Minner om gjenglemte matbokser som dumpes i søpla fordi det er, ææææsj, mugg på dem. Dette badet er resultatet av en renholder som klasker en klut sånn midt på gulvet, men ikke vil komme borti de døde fluene i kroken og jaffalikke vil ta på den skitne doen. Ugh! Isj! De mystiske flekkene på veggen teller ikke, jobben min er bare gulvet, doet, servanten og speilet og resten trenger jeg ikke forholde meg til. De andre tenker at badet ikke er deres ansvar, så at det snart ikke er mulig å stå på gulvet i dusjen på grunn av de tjuefire tomme sjampoflaskene som ligger der, bryr de seg ikke om.

Sjakk matt, mor? Neida. Riktignok kan det føles sånn, for dette er en samtale- eller monolog, eller en tirade- jeg har hatt hundre ganger, med alle sammen. Du må gni på flekken. Kanskje la den løse seg opp. Du må bruke varmt vann og tørke av, ikke bare blande såpe og vann half’n’half og klæsje litt rundt. Såpe spiser ikke skitt, sønn. Mopp er bra for støv, men ikke for klissete flekker. Jeg har gnålt, og gnålt, og gnålt, og mirakelet skjedde likevel ikke før eldstejenta flyttet inn i hybelen og plutselig ble houseproud. Nede på hybelen er det gullende rent. Denne transformasjonen er et velkjent fenomen, som sikkert kan bekreftes av min mor og stemor 😉

Jeg vet altså at gnåling har begrenset effekt. Det er jo bare mamma som maser. Igjen. Men denne gangen er jeg ikke bare sur. Jeg er dypt sjokkert. Og oppgitt. Og så himla lei av å gjenta meg selv uten at det går inn.

Jeg må finne på noe nytt. Jeg må få fram budskapet på en radikalt annerledes måte, men hvordan gjør man det når man har prøvd det meste ørten ganger før?!

DUH! roper jeg. Vedkommende vet veldig godt hvem det er snakk om og hvorfor jeg roper, og kommer tuslende med halen mellom beina, klar til å få den vanlige tiraden.

Se her. Dette er ekkelt. Dette er skikkelig, skikkelig ekkelt. Dette er gørrmøkkete, og det går ikke an å ha det sånn. Hør nå, for nå skal du høre mora di banne, dette er faktisk helt forjævlig.

Ordene er sterke, men stemmen er rolig, jeg er ikke sint i det hele tatt. Jeg er bare opptatt av at dette MÅ gå inn i skallen. Jeg smiler faktisk, noe som forvirrer guttungen litt, og han blir stående med hengende hode uten å skjønne hva som foregår.

Nå skal jeg lære deg noe viktig om livet. Du må ta i møkka, sønn. Det NYTTER IKKE å gjøre rent uten å ta i møkka. Se her. Se, sånn må du gjøre.

… og så holder jeg høyre hånd opp foran ansiktet mitt, før jeg resolutt stapper den ned i doskåla. Den har allerede fått seg en omgang med Domestos og dobørste, men det vet ikke min sønn.

Du må TA I MØKKA! SÅNN HER! sier jeg og gliser, og veiver litt rundt med hånda nede i doskåla, for effektens skyld. Guttungen ser ut som han har falt ned fra månen. Terror, skrekk, latter og sjokk står skrevet i ansiktet hans. Hva er det hun gjør? Har hun gått fra forstanden? Han er totalt forvirret.

Og når du har tatt i møkka, så må DU TA MER I MØKKA! skråler jeg, og drar hånda opp av doskåla og stapper den inn i det ekle, ekle mellomrommet mellom servant og vegg, og drar den ut igjen dekket av et grått støvlag, gamle papirrester, edderkopplik og spindelvev.

Haka til min sønn henger nå helt nede på brystet.

Dette er greia: jeg synes ikke det er gøy, jeg heller. Ingen synes det er gøy. Men, som det så ofte er her i livet…. *ler skingrende*…. det er ekkelt og kjedelig, og DU MÅ GJØRE DET LIKEVEL! Hahaha! Hohoho! Det er livet i et nøtteskall, sønn! Bare å bli vant til det!

Og når noe er innmari ekkelt, som for eksempel pisseflekker og bæsjerender (bevisst ordvalg for maks sjokkeffekt) og ikke minst de ødelagte plastdingsene på setet som suger til seg piss når noen bommer på skåla, så nytter det ikke la det være. Du må vaske det. Du må legge papir som suger til seg alt det ekle, sånn som jeg har gjort her!

Jeg flirer og løfter triumferende det sammenrullede papiret som helt påregnelig har sugd til seg en motbydelig, illeluktende, gulgrønn væske, og veiver det foran ansiktet til min nå halvveis sjokkskadede sønn. Han vet ikke hva han skal si. Han vet ikke hvordan han skal reagere. Han skjønner ikkeno’, ikke har han fått kjeft, og mamma er helt gal, og hun ler til og med. Jeg løser ham fra pinen ved å si:

Det var bare det. Du kan gå. Gi meg en time, så kan du spise middag av gulvet foran doen.

Min sønns ansikt fortrekker seg i en grimase ved tanken.

Hey! Ikke grin på nesa. Jeg er seriøs! Når jeg har vasket dette gulvet tre ganger, så er det reint. Akkurat som det kommer til å være når du begynner å vaske skikkelig. Sånn, du kan gå. Jeg er ikke sur. Bare vask skikkelig neste gang. Se her, lista til dusjkabinettet er faktisk blank under alt støvet, visste du det?

Guttungen snur seg og labber opp trappa, mens han rister på hodet. – Hun er helt gæren, ass, hører jeg ham mumle, men det ligger en tone av latter der.

Ah-ah-ah! Ikke gæren! Jeg er nøye! Vil du spise middag på do etterpå? Jeg spanderer!

— Totalt loco nutcase, ass, hører jeg ham mumle mot toppen av trappa, og jeg må jo le, jeg også. Nutcase? Kanskje.

Men det uttrykket han fikk i fjeset ved synet av mamma med hånda godt nede i doskåla, det skulle Woody Allen slitt med å frembringe. Og han på sin side, kommer aldri, aldri, aldri til å glemme hvordan man skal vaske et bad.

Det har jeg klart å sjokkere inn i den unge, lettpåvirkelige sjelen hans.

Jeg gliser mens jeg vasker henda åtte ganger med såpe. 1-0 til mor. Og moro var det også 😀

Inngangspartiet får vi ikke gjort så mye med. Men snart kommer våren… 😉