Lappeteppeferie og dovask

Jeg liker ordet «staycation». Konkret, positivt og dekkende. Man har ferie, og er hjemme, og bruker dagene til å stresse ned, ta livet med ro, la humla suse, gjøre det som faller en inn, tilpasset etter vær og humør.

Når vi ikke drar til Spania i sommerferien- det vil si annethvert år- har vi i prinsippet staycation. I prinsippet? Ja, for sender ikke dette uttrykket tankene i retning av fred og ro? Det er det langt mindre av, og det skyldes ikke bare de tre søte små i alderen fem og under 😉  Men vi har lang tradisjon for å stappe mest mulig inn i hjemmeferiene våre, godt hjulpet av Excel og påminnelser i Outlook. Det gir mye moro, aktivitet og læring for barna. Og det fører til at Gubben og jeg stort sett kjører, henter, står på Oslo S eller Gardermoen og vinker ha det til de søte små, for så å få enorme mengder skittentøy i retur en uke eller to eller tre senere. Ja, og så er det vår jobb å betale. Må ikke forglemme det, selv om i år markerer det første året der en av ungene skal på selvbetalt ferie. Det er eldstejenta som droppet russebuss og utagerende feiring og heller la de oppsparte pengene i en interrailbillett (neida, jeg vet at jeg er langt fra objektiv, men det ER et ganske fornuftig valg, er det ikke?).

Stuebordet en onsdag i sommerferien: Beethoven, Gershwin, Bernstein. Den eneste som mangler er Reichenauer. Han har nok å øve på, fjortisen.

Sommeridyll, altså. Men ingen staycation- snarere et lappeteppe av mange mindre turer og opplegg. I tillegg til Geiloturen vår har Ballerinaen først vært på ArtCamp og dansecamp. Nå er hun hjemme noen dager før hun setter kursen mot Hudøy. Oboisten har vært i Wales- en helt fantastisk tur, etter bildene å dømme, og dessuten ga han knapt lyd fra seg overhodet. Noe som jaffal tyder på en veldig god uke!). Nå skal han snart en uke på hytta med mormor, og før og etter det er det intens øving til et konsertprosjekt senere i sommer. De to eldste har jobbet mye- den ene på Sommerskolen og den andre på Tusenfryd. Men de rakk en tur i Aurlandsdalen med mormor. Hun har for øvrig tatt med seg The Terrible Two på kanotur i dag, vi har fått bilder med stolte barn i redningsvest som poserer ved siden av fire feite abborer. Resten av sommeren består altså av Interrail for en, Galdhøpiggen for noen andre, vi har litt Sommerskoleplaner og helt andre sommerskoleplaner (les: snikstarte på pensum, øve på orkesterprosjekt, lese spansk og engelsk nå som dagene tross alt er mindre hektiske enn vanlig). Eldstesønnen håper på at vi skal få klemt inn en tur til Køben her et sted, men jeg lurer veldig på hvor det skal kunne plasseres. Eventuelt kan det ende med at bare noen tar en tur. Vi får se.

Og innimellom alt dette håper jeg vi kan få til en staycation, i alle fall for de små og oss voksne. En sånn ordentlig en, der vi våkner uten (mekanisk) vekkerklokke, kikker på været og bestemmer oss for enten å dra på stranda eller ta en tur til dyrene på Lindeberg, eller kanskje bare gå i Totoroskogen og bake boller etterpå. Og gjør det samme dagen etter, og dagen etter, og dagen etter (muligens avløst av en værkrise som må løses ved hjelp av Leos Lekeland, kino eller Reptilparken), helt til de små er lei og lurer på om de ikke kan gå i barnehagen snart.

Langgrunt, langgrunnere, Onsakervika. Null stress at ungene er 30 meter ute i vannet når det bare når dem til midt på leggen. #favorittstedforlatemødre

Mangelen på kontinuitet og langsom, uforstyrret tid er faktisk litt plagsom. Det blir mye fram og tilbake, tjo og hei, noen kommer og noen går og noen skal jobbe. Jeg skulle så gjerne hatt mer fellestid, sammen alle sammen. Selv de nesten voksne. Men den uforstyrrede tiden får vi ta til neste år, i huset i Spania der absolutt ingen kan komme seg lenger enn en dagstur til Alicante eller kanskje Valencia (skjønt hvem vet. Neste år rotter kanskje de eldste seg sammen og stikker til Madrid et par-tre dager, det skulle ikke forundre meg!). Men i år er det tid for opplevelser, og det er fint det også. Jeg tror samtlige unger i år er fornøyde med sitt eget program, og det får være det viktigste. Så får vi voksne heller leve med å være bakkemannskap og savne familietiden akkurat dette året.

Hva yngstemann tenker her? Kanskje noe slikt som: – Men mamma daaaa, du lovet at det var slutt på danseoppvisninger og konserter når det ble sommerferie. Du lovet! Men sånn er ikke livet, og fredag ettermiddag måtte vi sette VM-kampen i opptak og dure ut til Lillestrøm for å se på storesøster. Igjen.

… og, som jeg oppdaget, vi må leve med å vaske do. Det var en ny variant, men i kjølvannet av en sommerskole vi ble bedt om å delta på må de altså be om foreldreassistanse til dovask på slutten av dagen (i tillegg til en ikke ubetydelig deltakeravgift, såklart). Opp med hånda, hvem kan vaske skole-do i ferien sin?

Dovask? I ferien?! Jeg har, når sant skal sies, mer enn nok med å holde min egen do i presentabel stand. På den annen side: skitt au, pun intended. En svale gjør ingen sommer, og litt dovask ødelegger heller ikke ferien. En titt inn i krystallkula for Sommerferie 2018 avslører klesvask, boller, turer i Totoroskogen, kjøring, henting, avslutninger, skrubbsår på små knær, krabbefiske, brev fra Hudøy, neglebiting over Instagram-livstegn fra tenåringer på tur, konserter, fagbøker, grytidlige morgener, store mengder bagasje, morgenkaffe i sola. Og dovask. Jeje! 😀

Squad alarm!

Det nærmer seg høst. I alle fall i aktivitetskalenderen. Nå i disse dager, mens vi fremdeles løper fra avslutning til avslutning med småsøsken under armen og Torokaker i veska (eller omvendt) er det på tide å legge neste års aktivitetskabal.

Personlig skulle jeg virkelig ønske de kunne ventet til rett etter skoleslutt, i alle fall, så vi fikk tid til å legge all sommermoroa bak oss og trekke pusten et øyeblikk, men nei. Folka skal vel ha ferie, antar jeg, og det er jo for sent å begynne puslespillet med antall elever og audutions og gruppesammensetninger i august. I august skjer det andre ting, som å avtale spesifikke tidspunkt for elever som har kursplass på musikkskolen, så det blir litt kaos der også (det lærte vi i fjor!). Men hovedtrykket for mange aktiviteter kommer nå i mai/juni.

… for vi er ikke ferdig, så langt derifra! I går var Gubben på konsert her i Oslo. I dag var det ny konsert på Blaafarveværket. Han passet smågutta mens jentene, mormor og jeg hørte orkesteret spille i Glasshytta. Men altså, oppmøte 11 og konsert 14 pleier å være en paaaain. Ikke i dag! Vi hadde toogtredve grader og bademuligheter! Og dyr! Og lekeplass! Og 40 vafler fra min kjære bestemor, min mor stilte med kaffe og saft! Nei, i dag var en helt fantastisk dag å vente på konsert på. Det skulle vært sånn oftere 😉

For min del er det særlig to barn som skaper hodebry i år (foreløpig. Det kommer mer!). Det er ballerinaen, som danser på to ulike skoler, og oboisten, som har individuell undervisning, et orkester, og til alt overmål fikk plass på to ulike talentprogrammer i fjor og har strevd rumpa av seg (rettelse: JEG har strevd rumpa av meg) med å få kabalen til å gå opp siden. Det er virkelig et luksusproblem, han er heldig og han vet det- men likevel, det har vært et annus horribilis kalendermessig sett, og den eiegode speidergruppa gikk med i dragsuget. Jeg er litt lei meg ennå. Speider’n er en fin, fin ting- praktisk og sunn og fri for uheldig konkurranse- og hadde uka hatt en åttende dag ville den hatt prioritet foran både lekser og øving (og muligens husvask).

Jeg kunne skrevet en avhandling om barn og aktiviteter. Denne posten handler om to ganske flinke barn (for jeg er enig med Anja Hammerseng-Edin i at ordet «talent» bør brukes med ytterste forsiktighet, og kanskje egentlig ikke finnes, annet enn i helt ekstraordinære tilfeller) med ganske høye ambisjoner. Det betyr ikke at jeg ikke brenner for bredde, eller synes det er overmåte viktig å sikte høyt. Og trass i Turbos ganske drøye timeplan alderen tatt i betraktning er jeg heller ikke av den formening at alle bør være med på mest mulig. «Riktig mengde» kan være så mangt. Barn og aktiviteter er et utrolig mangefasettert tema, men alt får ikke plass i samme post. Derfor blir dette en betraktning om hva som er viktig for de ungene som er innstilt på å bruke mesteparten av sin fritid til å oppnå de forjettede ti tusen timene som det tar å bli noe i nærheten av «proff».

Dette er «bare» en proff livsnyter vi møtte i dag. Hun ruslet inn og ut av skyggen, lot seg klappe og klø på magen av nysgjerrige barnehender, og tilbragte ellers tiden med å spise. Smart dame.

Det spisset seg til i mitt hode da jeg satt og skulle re-registrere oboisten på det ene talentprogrammet for noen uker siden. I det andre (og kanskje aller mest prestisjetunge) programmet har han allerede fått plass, og problemet er at undervisningen litt for ofte går samtidig. Siden jeg ikke bare er opptatt av å få inn mest mulig undervisning, men også ha tid til å vaske badegulvet (av og til), og ikke minst at hvis man er med på noe skal man følge det opp skikkelig, var min første innskytelse at dette går ikke. Det er tiende klasse på skolen til høsten, bare det krever masse tid. Han har hobbyfløyta si i tillegg som er så viktig for ham sosialt sett. Han blåser i oboen på mandager, tirsdager, torsdager og lørdager, og ganske mange søndager, og må øve ordentlig i tillegg. Når de to programmene kræsjer ofte, og antallet stykker han må kunne blir så høyt at det oppmuntrer til slurv, så er det eneste fornuftige å trekke seg fra ett av dem. Da blir det naturligvis det veldig fine, men ikke fullt så spissede opplegget, som ryker. Du sier ikke fra deg plassen på Talentfabrikk Numero Uno, gjør du? Nei, du gjør ikke det. Likevel ble pekeren hengende ubestemmelig over knappen for på/avmelding, helt til jeg ga opp og begynte å studere ballettimeplaner i stedet.

Kryssklipp til en konsert noen dager senere, med «det lille» talentprogrammet, og jeg ble sittende og sture over min beslutning. Hvorfor? Min sønn spilte i trio. Han var eneste oboist. Du hørte tonen hans klart og tydelig, ingen steder å gjemme seg, han var utlevert til publikum på godt og vondt og var tydelig nervøs. I orkesteret spiller han, vel, i orkester, sammen med kontrabass og tuba og trompet og en zillion strykere. Og i «det store» talentprogrammet er ensemblet bokstavelig talt større og konkurransen hardere. Sønnen min er flink, men ikke noe Supertalent, og for mitt indre øye så jeg ham fly forbi som den evige andrestemmen, han som sitter litt bortgjemt bakerst, han som er kjekk å ha men ikke så mye mer. En squad player, som man sier i fotball. Du vet, alle de spillerne i Manchester United eller Barcelona som menigmann i gata IKKE kan navnet på, men som alltid er der. Spillerne som fake-fotballskjorteprodusentene ikke gidder å trykke navnet på.

Ikke et vondt ord om squad players, jeg er «squad singer» selv og lever godt med det. Jeg er hun derre litt kjedelige alten med den ordinære stemmen som alltid leverer greit nok men aldri spektakulært, som alltid står på hylla og aldri synger solo. Det er helt topp. Jeg har også hatt en datter som var «squad cello player» i årevis. Celloen ga henne masse, hun fikk reise til Praha og Berlin og Nepal, delta på flotte konserter og bli kjent med venner som hun har kontakt med den dag i dag, men det var aldri snakk om at hun faktisk ville satse på å bli god. Første pult og NUSO var aldri målet hennes. Det var og ble en hobby, og det var nok. Men for de ungene som er villige til å bruke timesvis hver dag til å øve, blir det noe annet. Da blir det litt tamt å alltid spille andrefiolin, bokstavelig talt.

I tillegg til at de er de evige toere løper squad playere en annen og verre risiko- i populære programmer er det de som får være med helt til det kommer noen andre som er bedre. Jeg så den reelle faren i at sønnen min lett kunne ende opp i akkurat den posisjonen, hvis han kuttet ut «det lille» talentprogrammet for å konsentrere seg om orkester og «det store» programmet. Og jeg kjente Løvemammaen våkne til live, dypt der inne bak logistikkbekymringene et sted.

Hell no!

Jeg har nemlig gått denne løypa før, og jeg gjør aldri samme naive tabben igjen. Jeg tenker selvfølgelig på en annen sønn her, han som var en god og særdeles treningsglad midtbanespiller som ble skaltet og valtet med av talentavdelingen helt til piffen forsvant. Som elleveåring ble han flyttet opp en årsklasse for så å sitte på benken en hel sesong, han ble omskolert fra midtbanespiller til ving til back og deretter til midtstopper, der han lydig sto og hadde én eneste oppgave det siste aktive året sitt i elitelaget: ta ballen og sentre til backen. Ta ballen, sentre til backen. Ta ballen, sentre til backen. Ikke lov å gjøre noe annet, det er risikabelt spill, bjeffet treneren. Du må spille safe. Du er kaptein, det er ditt ansvar. Og så, etter ti år på samme lag og uten et eneste lite hint i forkant: «Nei, du er jo en god fotballspiller, men du er litt lite kreativ. Vi har nok ikke bruk for deg lenger til neste sesong. Beklager». Jeg måtte praktisk talt heise haka opp fra gulvet. Guttungen hadde jo ikke fått lov til å gjøre noe som helst annet enn å sentre til backen i halvannet år! Han hadde gjort nøyaktig som han ble bedt om, og (i etterpåklokskapens lys) vært mer lydig enn han burde ha vært. Hva skjedde med lovnadene om personlig oppfølging? Hvordan kan de sette en gutt til å være kaptein et helt år for så å skyve ham ut i kulda uten forvarsel? Han ble ikke kastet ut, selvfølgelig, det ville tatt seg dårlig ut, men den neste sesongen ble tilbragt på benken der han så stadig nye, ikke nødvendigvis bedre (og noen ganger direkte dårligere), spillere spille kamp etter kamp helt til vi ble lei og ba om å få et overgangsskjema. Jeg har en del pent, og kanskje enda mer ikke-pent å si om talentuviklingen i norsk fotball, og det handler ikke bare om såre, subjektive mammafølelser. Neste gang du ser en norsk fotballsjef stå i avisen og preke om det fantastiske utviklingsarbeidet deres, spør deg selv hvor mange juniorspillere de faktisk får fram på denne måten og hvor mange talenter som bare har meldt overgang fra andre klubber det siste året eller to og er flasket opp i klubber med langt lavere budsjett, og hvor mange over gjennomsnittet gode spillere som mister motivasjonen i klubbenes evige stollek (i årsklassen 12-16 er min erfaring at nesten alle spillerne byttes ut årlig. Inn, ut. Inn, ut. Sønnen min var den nest siste «hjemmespilleren» som gikk, alle de andre hadde forsvunnet på veien) på jakt etter den neste juvelen.

Og jeg angrer som en hund på at jeg ikke var mer kritisk mens han fremdeles hadde gnisten, at jeg fant meg i alt tullballet foreldre finner seg i fordi det liksom er så flott at poden spiller på talentlaget i Enellerannenstorklubb. Klubbene har sin agenda, og jobber selvfølgelig ut fra den. Selv naboklubben med monsterlagene på nesten 30 spillere mener jo at det er et eller annet (scouting-?) poeng med den voldsomme turnoveren, men vi foreldre skylder ungene våre å være kritiske. Vi var ikke alene om å klamre oss fast lenge etter at vi skulle stukket finger’n i jorda og tenkt; hva gjør vi egentlig her? Hva er vitsen? Han/hun får jo ikke utviklet seg, får ikke gjøre det han/hun er god til, dette fører ingensteds hen? Men jeg var naiv. Det er jeg ikke lenger. Og jeg deler gjerne den dyrekjøpte visdommen med andre, og den lyder sånn:

Hvis ikke barnet får utvikle seg, så er det ingen vits i å være der. Punktum. Uansett hvor «der» måtte være- Bittelilledalfjord IL eller University of Oxford. Har man lyst på  muligheter, uten å få dem, må man dra et annet sted.

Derfor ga vi også opp hele Superballett-prosjektet for Ballerinaen, selv om flere lærere mente at hun absolutt måtte prøve å komme seg inn. I min nye, mer kyniske tankegang, blir sistemann på inntakslista til Norges mest populære ballettskole den evige musen i Nøtteknekkeren, hun ville blitt en squad-danser, og ikke minst ville hun ha slitt motivasjonsmessig i evig konkurranse med andre, flinkere dansere, dansere fra dansefamilier som lå langt foran henne i løypa. Hva skal vel det være godt for, når hun kan være en større fisk i en mindre dam, der læreren ikke har tjue andre og bedre elever som tar fokus? Og derfor vil jeg ikke ofre den lille talentskolen, der guttungen må stå som eneste oboist og takle det, til fordel for den store, der han lett forsvinner i mengden og blir den som ryker hvis det kommer noen andre og bedre. Muligheter får han begge steder, men det er ikke til å komme forbi at de er forskjellige i form og innhold- og han trenger begge.

Ja jøss. Hvem trenger vel fritid uansett? Det er mulig å få til denne kabalen også, men det kommer til å kreve sin kvinne. Da tenker jeg ikke bare på spilletimene, men også alle forberedelsene, og leksene, og alt annet som lett kan gå i ball når man er a) fjortis b) har et veldig tett program og c) en medisinsk tilstand som gjør det ekstra vanskelig å holde orden selv. Jeg får si som både Byggmester Bob og Barack Obama. Yes, we can! Så slipper jeg den småbitre smaken i munnen, den som kommer når jeg ser guttungen skyte nok en gullpasning tvers over banen og rett i beina til spissen, og det er innlysende at denne pasningen hadde gjort seg bedre et annet sted, på et annet nivå eller en annen bane kanskje. Min sønn var ikke akkurat Martin Ødegaard, for all del! I så fall hadde han nødvendigvis blitt hanket inn av en storklubb eller fått bedre muligheter der han var. Likevel smaker pasningene og hjørnesparkene av forspilte sjanser. Men toget har gått og magien er borte, med mindre det kommer et mirakuløst motivasjonsoppsving og sender ham inn på førstelaget. Men slik det er nå, har han ikke lyst. Det ble for mange nedturer og for få oppturer til slutt, og nå er jeg i grunnen fornøyd så lenge han holder på sporten sin som en hobby og strør sine gode pasninger på et lag som strengt tatt ikke matcher ferdighetene. Dette skjer med de fleste, det er langt flere som havner på bedriftslaget enn på landslaget, men det er måten det skjedde på og vissheten om at det kunne gått annerledes. Det var så innmari unødvendig, og det er én person som har ansvaret i større grad enn alle andre. Ingen får premie for å gjette hvem.

Musepekeren landet til slutt på «Viderefør plass». Skoleåret 2018/19 blir minst like ille som skoleåret 2017/18, men yes we can!

Dessuten har jeg fått meg en liten hjelper på veien, det var denne dingsen som på magisk vis skulle forandre livet mitt. Eventuelt bare redusere kaoset med en kvart prosent ellerno’, men alle monner drar. Snart har jeg ti tusen timer i logistikk og bør få meg et æresdoktorat på et eller annet obskurt universitet i Utah. Såh!

… og minst like mange timer på sidelinja, i gangen utenfor dansingen, med en kaffe utenfor et øvingslokale, i halvtomme kirkesaler og stappfulle kulturskolerom. Men i dag var som sagt en opptur av de store. Rett og slett bare hyggelig, for alle sammen. Takknemlig for en så fin søndag midt i all løpingen!

 

Hva ER det du sier?! #heltgresk #nocomprendo

Et av barna mine som begynner å nærme seg voksen alder, la nettopp ut et selvportrett på Instagram. Det er en sjelden begivenhet. Ungdommen i dag har et langt mindre eksponeringsbehov enn sine foreldre (sa hun, lettere beskjemmet). I alle fall tilsynelatende. Hvem vet vel hva som flagrer i alle de kanalene vi foreldre ikke har tilgang til? Enhver tenåring med respekt for seg selv har i alle fall to Instagramkonti, hvorav den ene, åpne, består av svært sjeldne glimt fra hverdagslivet, og gjerne noen vakre landskaper eller bybilder fra ferieturer. Mens den andre og lukkede (som gjerne heter noe helt uhyrlig, som «fyllaharskylda», «fisthaug_xxx» eller «Bjarte TMI», det siste der gir jo en pekepinn på at det ikke akkurat er informasjonstørke som kjennetegner den oppvoksende generasjon) er off limits og du kan bare drømme om- eller ha mareritt om- å få tilgang dit. Uansett kommuniserer de mest på chat og Snap, til et nøye utvalgt publikum (som ikke inkluderer foreldre, naturligvis).

Digresjon. Igjen. Men min filosofi når det gjelder nettvett hos de unge, er omtrent sånn: du må ha full kontroll fram til de er 12-13 og hamre inn alle de viktige kjørereglene før den tid. Etter det skal du være ekstremt naiv for å tro at du har oversikt, for det har du ikke, i alle fall ikke uten å bryte så mange etiske eller juridiske regler at du bare bør la være. Lær dem godt opp når de er små- og håp at folkeskikken og vettet sitter når de blir større. Kryss fingrene og håp at det går bra.

Mitt «barn» la altså ut den første, åpne selfien på evig lang tid. Jeg ble glad, slik bare mødre som vet de spiser internettsmuler blir glad når poden legger ut noe som selv du har tilgang til å se. Vakkert bilde, fra et av Oslos kjente villaer med full blomsterflor i bakgrunnen, hovedpersonen er i helfigur og snur seg litt vekk med løftede hender og er bare über, über cool. Og under står det

sommer esketit   *solsmiley* *solsmiley* *solsmiley*

Dette er mors variant, utsikt fra flat posisjon i det solvarme gresset på Marienlyst med 26 grader i skyggen og skyfri himmel. Sommer esketit!

Attehva, sa du?

Sommer esketit? Hva betyr esketit? Er tyrkisk det nyeste hotte i vår ungdomskrets? Er det en forkortelse av noe slag? Eller er det rett og slett en slags småironisk oversettelse, er «box view» et kjent engelsk slang-uttrykk i rap-verdenen, for eksempel?

Eller er det rett og slett en tasteleif? Nei, det kan det ikke være, for kommentarene hagler jo inn. Når jeg leser dem, skjønner jeg enda mindre.

@tina10na10naaa sier: tetten *hjertesmiley* *hjertesmiley*

@monster_ole sier: mandem *hjertesmiley* *flammesmiley* *muskelarm*

@lars_larsere sier: gaaalt brori *rockon-smiley* *hjertesmiley*

@opptattbrukernavn sier: ekte bror min ass *hjertesmiley* *stjernesmiley* *flammer*

og de får svar som jaaaabro, du er tettere ass, savn, tettestebrorenmin, stjernaaaa dudah, etterfulgt av en drøss med smileys av ymse slag. Punktum eller stor bokstav finnes dog ikke i dette universet, heller ikke blant ungdom med respektabel karakter i norsk skriftlig. Det er mye love her, også blant ungdom av samme kjønn (det er visst ikke flaut), men også noe som jeg leser som godmodig (? håper jeg?) erting og gjensidige fornærmelser, gjerne forkledd som komplimenter med og uten spysmiley.

Ja, dette er hva jeg tror, da. Ren spekulasjon. For når sant skal sies: jeg skjønner ingenting. Ikke ordene, ikke meningen bak, ikke konteksten, ikke smileybruken, alvoret eller humoren. Dette kunne like gjerne vært gresk, som jeg heller ikke kan. Og det verste av alt, jeg er- i alle fall når det gjelder de barna som bruker dette språket- en ung mor. Det har alltid vært en kløft mellom ungdom og deres foreldre, men i våre dager går utviklingen raskere enn noen gang før, og selv vi som bare er rundt 20 år eldre enn ungene våre er håpløst, HÅPLØST utdaterte og parkert på sidelinja. Hvor steingammal jeg må fremstå som når småguttene mine blir ungdommer, tør jeg ikke tenke på, men kanskje den raske utviklingen sånn sett er like mye til trøst: du er ikke mer utdatert når du er 60 enn når du er 40. Antagelig er det ingen over 25 som skjønner stort av et standard tenåringskommentarfelt uansett. Det er bare å gi opp.

… eller, innrømme at du kommer til kort, som jeg gjorde ved middagsbordet da vi slafset i oss Gubbens hjemmelagde gourmet-burgere med syltet rødløk og cheddar. — Eh, du… hva betyr egentlig esketit? Er det eske-titt? Eller et annet språk?

Sukk. Himling med øynene. Men ikke uten et lite, overbærende smil. — EssjKEtit, mamma. Noen sier også «esjKiiitit». Det betyr «let’s get it». Det er et slanguttrykk med opphav fra rapperen Lil Pump. Sommer, let’s get it, liksom. Alle skjønner det.

Alle skjønner det. Oversatt til foreldrenorsk: alle som trenger å skjønne det, skjønner det, og dere andre kan holde dere til Facebookpostene, kamferdropsene og hekletøyet deres.

Melding oppfattet, over og ut. *bestemorsmiley*

****************

Og for ordens skyld: innlegget er lest og godkjent av hovedpersonen. Alle navn og kommentarer er naturligvis lettere eller grundigere omskrevet, stokket om, endret og forbyttet. Det skulle da virkelig bare mangle.

Esketit, derimot, er helt ekte. Just google it.