Lex Berit (Berits lov)

I koret mitt har vi et fyrverkeri av en dame, la oss kalle henne Berit. Berit er en enslig dame godt oppe i sekstiårene med klingende vestlandsdialekt, som fyker rundt som tilkallingsvikar på diverse sykehus til alle døgnets tider og likevel er korets aller mest trofaste deltaker, både på øvelser og messer- dit hun alltid kommer løpende fordi de måtte ha hjelp til vaffelstekingen i kirkekaffegruppa eller noe sånt. Dere kjenner typen, de englene iblant oss som alltid er på tilbudssiden, som passer på at andre har det bra, som trekker i en tråd her og gir en hjelpende hånd der og sørger for at alt går rundt. Ofte ganske usynlig, og uten baktanker om takknemlighet eller gjengjeldelse.

Siden hensynet til GDPR vanlig høflighet tilsier at man ikke legger ut bilder av Berit, legger jeg ut bilde av meg selv, på Berits og mitt vakre «kontor». Dette ble tatt tidlig i november. Jeg ser da relativt normal ut? Eller? Henger det en svart sky her et sted?

This is the best day of my life, er Berits svar når du spør hvordan hun har det, og hun kan bevise det også- det var noe med et psykologisk eksperiment som viste at å ha en slik innstilling rent faktisk gir seg utslag i hvordan du oppfatter livet ditt i retrospekt. Etter å ha hørt det svaret nesten ukentlig i fire år har jeg begynt å kalle det for Lex Berit. Og jeg har adoptert uttrykket og hamrer det inn i mine barn. Når tenåringene ramler ut av døra og jeg bare ser ryggen på dem, i digre dunjakker og med mobiler, sekker, headset og ledninger alle veier, er det det jeg roper etter dem der de forsvinner ut i høstmørket: Ha en fin dag, husk refleks, du har vel husket matpakke og ikke glem at this is the best day of your liiiiiife!… og borte er de, småløpende mot toget. Det hender de himler med øya, mumler noe om spanskinnleveringer og fagsamtale i kunsthistorie og har sovet dårlig i natt og sånt, men jeg er steil. This is the best day of your life! I alle fall inntil det motsatte er bevist. Noen dager er jo dritt, og Lex Berit handler ikke om å fornekte realitetene, men om å ha en grunnleggende positiv innstilling. Stor forskjell der.

Et halvferdig innlegg om Lex Berit har ligget i kladd-arkivet lenge (oi, så overraskende! 😉 ). Nå er kladden strøket, og jeg kan heller fortelle om den dagen som rett og slett ikke var the best day of my life. Faktisk har jeg droppet Lex Berit to dager på rad. Men nå er jeg i gang igjen. Det er viktig å ha den innstillingen. Ikke bare hyggelig eller koz, men viktig. Det er så mye flott som skjer, og når livet plutselig tar en salto og alt føles usikkert, er jeg uendelig takknemlig for at jeg har vært flink til å se det fine og ikke grave meg ned i alt som kunne vært bedre. Stort sett flink, i alle fall!

Legger merke til et novembermorgener ikke bare er våte og mørke, men også ganske fine…

… legger merke til Sjømonsteret med slimete rumpe i Gaustadbekken. OK, så var det min sønn som la merke til akkurat dét.

Den første dagen som ikke var The best day of my life… tja, det er jo aldri noen höjdare å troppe opp på Brystdiagnostisk senter med en dårlig magefølelse. Det blir ikke bedre av å se det usikre draget over radiografens ansikt når hun sjekker bildene på skjermen, det blir ikke bedre av å bli kalt inn fra venteværelset på nytt for flere bilder, og det blir i alle fall ikke bedre når du ikke trenger å vente en gang før overlegen står klar for å utføre ultralyd og biopsi med bekymret rynke i pannen. Grovnålsbiopsi, herlig navn ikke sant, tre hefige støt inn i puppen og du kjenner blodet renne nedover siden, men de gir jo lokalbedøvelse så jeg kan ikke påstå det var direkte vondt. Bare ekkelt. På den annen side var det jo ikke det verste jeg hadde i hodet akkurat da.

20 minutter senere går de, radiografen og overlegen, og forsikrer meg om at jeg kan sitte og samle meg litt, det er ingen som skal inn her med det første. Jeg har fått utdelt noen infolapper og en gul post-it med dato for MR og behandlingsmøte, jeg har fått en egen kreftkoordinator (jolly good, jeg vet jo at det er en bra ting men det er jo ikke akkurat egnet til å øke optimismen, hehe), og jeg vet at på torsdag skal en gruppe sette seg ned og avgjøre hva som skal gjøres videre med tanke på behandling.

Jeg blir sittende og tørke tårer noen minutter, før jeg innser at det spiller ingen rolle om jeg sitter her i fem minutter eller ti minutter eller en halvtime eller hele dagen. Det er som det er, uansett, og inne i min nå maltrakterte, blålilla, istykkerstukne høyrepupp lever en diger kreftsvulst sitt eget liv, den formerer seg i hurtig tempo og eter seg innover i vevet, over 5 centimeter er den allerede og Gud vet hvor mange kreftceller den har spredd rundt i resten av systemet mitt. Det var jo litt dumt da, at jeg trodde at kuler var nettopp kuler og ikke slike store områder som kjennes som melkespreng. Men ja. Nå vet vi ikke hva den inneholder, det svaret får vi ikke før i helgen, og det er jo en bitteliten mirakelsjanse for at det er noe veldig sjeldent og ufarlig. Men overlegen var imponerende rolig og direkte da hun sa: Jeg må være ærlig, jeg har jobbet her i over 20 år og har aldri sett en svulst på denne størrelsen og med et slikt utseende som ikke er kreft.

Men som sagt, det har ingenting for seg å sitte på undersøkelsesrommet og vente, så da slenger jeg på meg jakka, går nedover trappene og forbi de store vinduene på Ullern videregående skole der elevene sitter med blikket vendt mot verdenskart og matteformler, unge, åpne ansikter som minner om mine egne ungdommer, og jeg stavrer meg opp de isglatte bakkene mot Montebello t-banestasjon og ser at det bare er tre minutter å vente før banen kommer kjørende i retning Mortensrud. Dett var dett. Når inngangsdøra smeller igjen bak meg tar jeg ti minutter til å hulke høyt i stua, høre Bogoroditse– mitt absolutte favorittstykke å synge, og nå skjønner jeg jo hvorfor stemmen krangler sånn, hvorfor jeg gisper etter luft og ikke får skikkelig trøkk på volumet, jeg sender en mail til kantor og forklarer at jeg må trekke meg fra Lessons and Carols- før jeg skvetter litt kaldt vann i ansiktet, samler sammen notene og tegnesakene til Bison og drar for å hente minstemann i barnehagen så vi rekker sangkurset klokka to. I veska finner jeg en mail jeg hadde printet ut, et kontraktsforslag fra et trykkeri som jeg skulle svare på i løpet av uka- men det får noen andre gjøre. Tre uker på jobb, det må være rekord for mini-tilbakekomst etter permisjon. Ikke mye å skryte av.

Det var den første dagen som ikke var The best day of my life. Det er mye mer å si om den dagen, men det får holde for nå.

Den andre dagen som ikke var The best day of my life, var dagen etter. Det er liksom ingen måte å fortelle folk- kolleger, familie, nære venner- at du har kreft på, uten å sitte med en følelse av å ødelegge dagen deres 😉  Om igjen og om igjen, den ene telefonen og mailen etter den andre, gjenta informasjonen og detaljene, høre på sjokket i den andre enden.

Tidlig morgenstemning med Ra Ra, den bråkete løven på NRK Super.

Ungene? Ikke spør- nå er jeg nemlig på The best day in my life igjen, og jeg har tenkt på holde på den følelsen så lenge jeg kan. Å snakke om ungene i relasjon til dette har en tendens til å, eh, ødelegge humøret littegrann. Men det kommer. Det er ingen mangel på tanker som går i den retningen, for å si det sånn, og nå som min engel av en fastlege fikset både sykemelding og e-resept på beroligende (for første gang i mitt førtiårige liv har jeg tatt Sobril. Hah! Det er aldri for sent å prøve noe nytt. Men jeg var ærlig, og sa at jeg har ikke sjans til å komme meg igjennom julekonserter og Lucia i barnehagen uten å være dopa på ettellerannet, en Triple Valium Vodka decaf latte kanskje, jeg er sentimental nok til vanlig!), skal det nok bli tid til å fortelle mer om det siden.

Akkurat nå er planen å holde meg flytende fram til tirsdag, og ikke tenke for mye. Det er jo to spor her: hvis svulsten «bare» er en aggressiv jævel som har kommet fort og brutalt uten å spre seg, så er det jo veldig gode sjanser for å bli frisk som en fisk igjen. Kanskje uten pupp, men akkurat det driter jeg hinsides langt i akkurat nå. De må gjerne ta både pupp og hår og det som skal til, så lenge jeg kommer fra det med livet i behold. Jeg har skjønt at behandlingen er tøff, mange får også senvirkninger i etterkant og det er virkelig ingenting å kimse av, men hvis det «bare» er en brystsvulst så ser det relativt lyst ut. Av alle krefttyper er dette en av de bedre, sånn sett (langt bedre enn for eksempel lungekreft, som jeg strengt tatt hadde fortjent mer, etter mangeårig slumsete omgang med Marlboro Light). Så hvis jeg får den beskjeden skal jeg slutte å være hysterisk og konsentrere meg om å følge behandlingsløpet. Ja, og følge opp resten av livet så godt det lar seg gjøre. Det er jo ingenting som stopper opp her hos oss…

Det andre sporet er verre. Og her ligger noe av problemet, for jeg føler meg fysisk helt elendig. Jeg puster tungt, har hjertebank, er svimmel og varm og kald om hverandre. DET skremmer vannet av meg, for det er nok av folk som får konstatert kreft en uke og er dau den neste. Og det er jeg simpelthen ikke klar for, jeg har ikke engang fått tatt frem julepynten (sort of a joke, sort of not). Jeg synes brystkrefthistorier stort sett er veldig like- «Jeg var i full vigør og kjente meg frisk og fin da jeg plutselig fant en kul i puppen»… og der er ikke jeg 🙁 Jeg kjenner meg ikke frisk og fin, jeg kjenner meg råtten og oppspist og full av spredning og er innmari redd for hva de finner på tirsdag. Samtidig vet jeg at psykologien er i full sving her og at det kan gi seg mange rare kroppslige utslag, så det gjelder å ikke krisemaksimere før vi vet noe mer.

Det er ingenting jeg kan gjøre nå allikevel, så å plage seg selv med hvor ille det kanskje er ødelegger definitivt både humør og alt det fine som skjer hver dag. Som for eksempel at femåringen hadde generalprøve på julekonserten og spilte både Andantino og Fiery fiddler imponerende bra, hun var så stolt av seg selv 🙂 Jeg har en stor jente som snart skal ha eksamen, og en jente som savner bestekompisen sin som flytter til Praha i dag for å delta i filminnspilling og blir borte i nesten to år, og dette er bare jentene- det skjer jo minst like mye med de fine gutta mine og det er i det hele tatt ekstremt mange gode grunner til å puste (gispe) med magen og tenke at vel, samma hva resultatet er på tirsdag så er dagen i dag dagen i dag.

The best day of my life.

Høstferietanker

(Tilføyelse fra starten av oktober, et par uker etter innlegget ble påbegynt: Jeg har vurdert å omdøpe bloggen til «Strøtanker mens vi venter på 2023» 😉 Det går virkelig ikke veien for bloggen nå for tiden, og jeg aner ikke om det er rigor mortis som setter inn eller om jeg klarer å havne på rett bloggekjøl igjen. Det er et forferdelig frustrerende sted å være for en som har lett for å tenke at enten GJØR man en ting, eller så gjør man den IKKE, men vi er på et punkt der jeg bare får vente og se. Og beklage på forskudd, etterskudd og ikke minst i tilfelle. Jeg er treig og upålitelig, men jeg er i det minste klar over det!)

Barnehagetur i septembersol.

Høstferien- dette deilige lille pusterommet mellom oppstartskaos og lang, tung høst- er til ende. Det er mange som har hatt godt av det. Vår stressa tiendeklassing er kanskje i særklasse her, han har tilbragt mesteparten av tiden på hytta sammen med mormor i fred og ro, og det er ham så vel unt!

Jeg hadde sett for meg masse tid, nå som minstemann har begynt i barnehagen. Det ligger ørten halvferdige kladder i arkivet mitt, bloggposter jeg har brukt mye tid på og gjerne ville få ferdig (det finnes ikke noe så bortkastet som en kladd som blir liggende helt til den blir for utdatert. Jeg har nok av slike fra før). I tillegg er det nok av husprosjekter å ta tak i (hittil har jeg gjort ett eneste: gått til angrep på lageret av vinterklær i boden bak vaskerommet, kastet med hard hånd og vasket og sortert resten. Utrolig hva man sparer på i påvente av at man «kanskje» får bruk for det en vakker dag, jeg fant KappAhls billigste 2003-modell vinterdresser i stivt, tykt stoff og hull på albuen, med eldstebarnas navn i nakken. Selv om gjenbruk er både miljøvennlig og økonomisk, så finnes det grenser for hva som kan brukes på nytt).

Men surprise surprise, fritiden så jeg ikke mye til 😉

For det første er det ikke mange timene det er snakk om. Når Minstemann får barnehageplass før jeg begynner i jobb, har vi luksusen å ta en lang og rolig innkjøring. Så da har vi gjort det. De første dagene var vi bare på lekebesøk. Deretter gikk jeg meg en tur mens barna var ute og hentet ham rett etter lunsj- en time eller to. Etter noen dager med dette var det tid for å prøve å la ham sove der *skrekk og gru*. Og de siste dagene har jeg hentet rett før maten. Han er der kanskje i fire timer og sover to av dem 😀 Men banna bein, det har ikke vært en tåre i forbindelse med barnehagestarten heller. Han har tendenser til hengeleppe når jeg går, men avledes raskt og smertefritt av de erfarne ansatte og har stort sett endt opp med å vinke og sende slengkyss.

Og hentingen. Hentingen! Det er opptur det, det har det alltid vært, helt siden det var eldstejentas korte, lubne bein som løp mot meg i Grønland torg barnehage for det som føles som hundre år siden. Jeg var jo litt usikker på om vi var for kjappe her, om han egentlig hadde knyttet seg skikkelig til oss, tenk om han gikk i surr med omsorgspersonene og tok de barnehageansatte til seg på lik linje som Gubben og meg (ok ok, dette er bare mors dårlige samvittighets-paranoia. Hadde vi hatt noen som helst indikasjoner på usikker tilknytning hadde vi selvfølgelig aldri latt ham begynne så tidlig. Disse tankene er grunnløse, men det betyr ikke at de ikke melder seg likevel…) Som sagt har hentingen alltid vært en opptur, min favorittid på døgnet. Når jeg henter Turbo og Bison står jeg gjerne og spionerer litt, ser hvordan de leker med de andre, sitter bøyd over bøker eller tegnesaker, eller lager store baner i sandkassa sammen med vennene sine. Så plutselig får de øye på meg, og de små, ivrige ansiktene sprekker i store smil. Mamma! MAMMAAA! Bamseklemmer og små, snørrete susser på kinnet. I love it.

Men når det nå er Minsten som tar fart og løper mot meg mens han roper Mammaaaa!, så er det ikke bare glede. Det er også lettelse, og en smule stolthet. Se her, jeg er mammaen hans! Hah! Vi har fått det til!

Barnehagestart har altså vært bare glede. Men de store oseanene av tid har jeg ikke sett noe til. Ettermiddagene har gått i rolig tempo akkurat i høstferien, men med nok å gjøre- kjøring og henting til fest og jobb og hva det måtte være, øving med The Terrible Two, korøvelse og messer, besøk av barnehagevenner nå som vi endelig har tid. Besøk til gamle slektninger. Og jammen flesket ikke turnforeningen til med åpen hall en ettermiddag, så Turbo og Bison fikk rast fra seg der. I tillegg har vi hatt en dose drama på flere fronter, jeg har vært konsulentservice A/S for bekymrede tenåringsforeldre og selv bitt negler og sovet dårlig over et voksent barn med død mobiltelefon. Og de få timene på dagtid? Oppstartsmøte i barnehagen, samtaler med jobben, få halvstore unger pakket og klare for togtur til hytta, printe ut bilder til familietreet, svare på mailer, tjo og hei.

Familien vår har nådd et punkt der det rett og slett alltid er mye å gjøre.

Dessuten har jeg brukt mye høstferietid på mellomstejenta.

Nå har hun vokst ut av SFO, og siden planen var at tiendeklassingen skulle få være litt alene på hytta måtte lillesøster bli her hjemme, uten planer, uten høstkurs, uten noe som helst.

O lykke.

Dette HADDE vært et innmari fint dansebilde av jenta mi, om det ikke var for det bakhuet i forkant. Hmpf.

Jeg er veldig, veldig klar over uttrykket dritten i midten. Som alle foreldre med en iboende trang til å forsvare egne valg (= de fleste av oss), er jeg ikke spesielt glad i det. Her i huset finnes ingen dritter, verken i midten eller andre plasser. Men det er klart at barna i midten er i en utsatt posisjon når det gjelder tid- jeg er ikke så sveiseblind at jeg ikke ser det. De små krever sitt og går først. De store er så store at de kommer rekende på en tid på døgnet når de små forlengst er i seng og vi har summet oss litt. Dessuten vet du instinktivt at når ungene er godt i gang på videregående er tiden du har igjen med dem begrenset, og ikke er du så innmari nødvendig lenger heller. Vil de snakke, eller se en film, eller i det hele tatt tilbringe tid med deg, så sitter du og logrer og blåser langt i at du burde vært i seng for en time siden.

De mellomste, derimot. Det er ikke det at vi ikke bruker tid på dem. Herreminhatt, det er ingen som vi styrer og orger så mye med som oboisten, bortsett fra kanskje nettopp Ballerinaen 😉 Men det føles likevel som om de forsvinner litt i det store bildet, særlig tiåringen, som for det første er innmari mye på farten og gjerne bare svinger innom for å spise og dusje før hun skal legge seg- rett etter at jeg har brukt en god time på å legge de yngste og ikke har det store emosjonelle overskuddet.

(digresjon: jeg tror det var vår ad hoc-analyse på dette punktet som overbeviste fosterhjemstjenesten da vi var i utregningsfasen av adopsjonsprosessen. Det var her vi fikk vist at vi var to fornuftige foreldre og ikke bare noen velmenende gærninger med seks barn og et overdrevet selvbilde. Det dreide seg om tilbakemeldinger fra omgivelsene på adopsjonsplanene, og vi sa som sant var at mange hadde svart at Oi, så spennende, men hva med ADHD-gutten deres, han som trenger så mye ekstra, hvordan skal det gå med ham?

Damene nikket og noterte, og den ene av dem fulgte opp med: Ja, hva tror dere om det å adopterte et krevende barn når dere allerede har en som trenger mer enn det normale?

Hmm, hva jeg tror om det?, svarte jeg, og lurte et kvart sekund på om jeg skulle være taktisk eller ærlig. Jeg landet på ærlig: – Jeg tror at det er feil spørsmål. Gutten vår har vi alltid fokus på, det må vi ha, og det blir naturlig slik at han tar den oppmerksomheten han trenger. Det er ikke mulig å overse ham og hans behov! Jeg ville vært langt mer bekymret for hans yngre søster, den stille, flinke jenta som klarer mye selv men fremdeles er liten nok til å trenge oss mye og ikke alltid vise det.

Mer nikking, mer smiling, og jeg sverger på at jeg kunne høre BINGO-plinget hos begge to.)

Jeg må ikke slippe henne, har jeg tenkt. Hun må ikke flakse for langt ut. En god og trygg forbindelse er noe du bygger over tid, du kan ikke snekre den sammen over natta når du innser at tenårene er rett rundt hjørnet og farer truer overalt. Joda, jeg har en hang til å overtenke ting, og det er jo ikke slik at vi ikke sees til hverdags. Men jeg er ikke helt på bærtur. Kombinasjonen av selvstendig, eventyrlysten, selvbevisst frøken og travel, sliten mamma skal man ta på alvor. Tross alt snakker vi om ei jente som har blitt spøkefullt omtalt som «Oslos yngste tenåring» av fløytelæreren sin i lang tid 😉 I tillegg kommer den vanlige mammajobben, den som handler om å være litt klagemur, trøstefunksjon, heiarop-distributør, men også setter krav, justerer forventninger, tar et alvorsord, er en sparringspartner- har energi til å ta opp de små tingene du tenker på i hverdagen og sette fokus der det bør settes. Alt dette krever tid. Tid, tid, tid. Hun er travel, jeg er travel, og selv tiåringer av den selvstendige sorten er til syvende og sist… tiåringer. Som trenger mamma. Som helst vil at mamma skal komme ned og be aftenbønn og gi nattakos hver kveld (det hender det glipper her og hun allerede har sovnet når jeg kommer ned til henne. Jeg skammer meg, samtidig som det er åpenbart hvorfor det av og til skjer)

Ballerinaen og mamma lager eplekake. Den ble kjempegod!!

Den første delen av høstferien hadde jeg luksusen av å tilbringe masse tid med mellomstjenta mi, bare vi to. Vi var hjemme, lå i sofaen og leste sammen. Bakte kake. Dro til byen etter å ha levert minsten, der vi shoppet bursdagsgave for storebror som skulle på fest til ei jente (da er det greit for en fjortisgutt å ha en søster!) og satt leeenge på cafe etterpå. Starbucks Grønland, vi satt og slurpet kakao og Pumpkin Spice frappe og bare snakket og snakket mens regnet trommet mot ruta. Guri, så deilig. Og jeg har bestemt at fram mot jul skal jeg sette av tid til bare denne jenta her. Jeg vet ikke helt hvor jeg skal finne den, i virvelen av dansetimer og fløytetimer og rumpetørking og jobb og Suzukiøving og kjøring av fotballbror, men den må være der et sted.

 

Så ja. Slik har høstferien vært. Fin og travel 🙂 Det siste har lært meg mye. Nå er det jo ikke noe nytt at dagene er travle, men jeg har fått et nytt syn på hvor tidkrevende selv de rolige dagene faktisk er. I 2023 snur det, men selv etter det blir det neppe noe hvilehjem her. Dessuten er det fint å ikke bare overleve, men leve, fram til det også. Som evig småbarnsmor er det lett å få et forvrengt syn på tid («Isj, det er ikke så farlig at jeg ikke sover godt om natta, det er bare snakk om noen år», «Jada, alt bra med Gubben og meg, vi var jo på date i forfjor!»), men dagene er her og nå og de må a) inneholde alt de skal og b) likevel være overkommelige. Mission impossible? Vi har i alle fall gjort noe riktig ved å leve farlig og velge 80% stilling på meg gjennom hele 2019. Gubben har tidskontoperm samtidig, så 2019 byr ikke bare på en overlesset kalender, men også på pusterom vi ikke har hatt tidligere.

Den siste tiden har vi fått flere spørsmål om vi er «ferdige» med barn eller om vi har tenkt oss flere. Fra folk i koret, fra foreldre til barnas venner, fra undervisningspersonale. Jeg gliser like bredt inni meg hver gang. Det tyder jo på at vi fremdeles tilsynelatende har kapasitet, at vi ikke valser rundt som noen overarbeidede zombier som glemmer både matboks og lekser og sender ungene i barnehagen med tre dager gammel grøt på klærne.

Svaret er alltid det samme- det er fristende, men jeg tror vi får pensjonere oss nå 😉

For å være ærlig, har jeg tenkt tanken selv. Tiden med minstemann har jo vært så usannsynlig enkel, det har vært bare glede hele veien og ikke spesielt slitsomt i det hele tatt. Hvor utrolig er ikke det- vi var åpne for nesten alt av spesielle behov, og fikk ingenting, og ikke bare det, men han er en svært ukomplisert, harmonisk og fornøyd unge i tillegg. Vi er ikke halvdøde av overbelastning, snarere tvert imot. Kanskje han hadde hatt godt av et søsken som lignet ham selv? Særlig når adopsjonsforeningen søker etter foreldre til barn med den type utfordringer vi for lengst har kategorisert som no big deal, men som kan være vanskelig å finne søkere til, river det litt i hjertestrengene. Vi kunne jo…?

Men pensjonistkommentaren er ikke tatt ut av intet. Jeg rundet nettopp 40, og jeg er ungjenta i forholdet (!). Vi ville neppe blitt godkjent som småbarnsforeldre en gang til. Faktisk er det smått utrolig at Gubben passerte nåløyet første gang. Selv om vi hadde gått for den opprinnelige seksåring fra Kina-planen ville han ha vært en moden far. Som småbarnspappa er han nesten overmoden. Min teori er at saksbehandleren i den siste instansen ble så opphengt i den store familien og de spesielle behovene at de rett og slett glemte alderen hans, haha. Lysten til å forsøke seg på en slik prosess igjen med stor risiko for avslag er ikke høy, for å si det pent. Og om det skulle gå… nei, det er en tid for alt, og Gubben begynner definitivt å bevege seg vekk fra den alderen der det er naturlig å være småbarnsfar. Vi vil ikke bli helt Elton John eller Mick Jagger, vil vi vel? 😉

Og, som hele denne bloggharangen viser, så er det jo så mye mer. Småbarnsfasen får stor oppmerksomhet, og det er kanskje ikke rart, siden det er en herlig, morsom, slitsom, søvnløs, altoppslukende tid der mange foreldre jobber dobbelt og nesten bukker under av stress. Men jeg elsker det, og kunne lett dillet rundt med barnehagebarn i mange år til, jeg. Det er ingenting som er så gøy som leseopplæring og bøker på senga og dyreprogrammer og sure fiolintoner og skjeve, rare pepperkaker med glasur på gulvet. Speideræresord.

Men å være foreldre er et maraton, ikke en sprint, og småbarnsårene er jo bare starten på moroa. Større barn er også kjempegøy, og de krever sitt. Når min eldste sønn har brukt 9999 timer på fotballbanen, så kan du banne på at jeg har brukt minst 3333 på sidelinja. Hvor mange mil har jeg kjørt og hentet på dansing, friidrettsstevner, treninger og orkestersamlinger? Minst én gang rundt ekvator, banna bein. Dugnader og foreldremøter, lekser (lekser!), gloseprøver, utslåtte tenner, bursdagsselskaper over hele byen, matpakker, barn som ikke spiser matpakker, barn som bare spiser sånne matpakker, passordet til Min Side hos Tine Meierier for skolemelk (jeg kødder ikke), nedlasting av de kjempedyre skolebildene som bare ble sånn passe i år også men det er minner, ikke sant? Listen er endeløs. Og det hender, sånn veldig veldig sjelden en grytidlig morgen i februar når det snør sidelengs, at jeg tenker på hvordan det ville vært å stå opp, drikke kaffen min, kle på meg og gå på jobb, uten å måtte navigere meg ut via badet og tannpuss av gjenstridig treåring og kle på 1-2-3 vinterdresser og minne sure fjortiser på refleksbrikken de tok av i går, for så å brøyte vogna gjennom snøskavler mens klokka går, klokka går, og fireåringen sutrer fordi snøen har kommet inn i det lille mellomrommet mellom overtrekksbuksa og dockbootsene fordi strikken røk og jeg ikke har husket å dra innom Bogerud Tekstil i lunsjen og kjøpe ny.

Og selv om det blir fysisk enklere etter noen år, så gjenstår det mer enn nok av andre typer arbeidsoppgaver: Andre ting jeg har gjort i ferien min er å lage en A3-kalender for oktober og november til en overarbeidet tiendeklassing med selektiv hukommelse slik at ingenting skal glemmes, og snekre nye rutiner for et barn som stresser unødvendig mye på morgenen og ettermiddagen på grunn av en hang til å både utsette OG bekymre seg. Alle slike ting må gjøres (eller, man kan jo la være, krysse fingrene og håpe på det beste. Det vil helst gå bra. Men den bittersøte dagen da døra smeller igjen etter sistemann og det bare er min (geriatriske) mann og jeg igjen i huset, da vil tilnærmet avholds-Helle sprette champagnen og gratulere seg selv med en jobb ganske godt utført. Ikke sitte og spille Slippin’ through my fingers på repeat og grine. Låta vil nok bli spilt, fordi det er nok av planer som koker bort i kålen og ting som ikke blir som man hadde håpet, men jeg vil helst unngå å måtte martre meg selv i timevis utover natten resten av livet fordi jeg vet at det er for mange ting som burde vært annerledes. Når sistemann flytter ut skal jeg kunne klappe meg selv på skuldra og vite at det i alle fall var bra nok. For alle sammen. Basta!)

Så ja, svaret er nei. Hvis vi skal ha tid og ork til å følge opp alle sju fra småbarnsfase og til de blir voksne, uten altfor mange glipper og feilskjær, så holder det nå. Med mindre jeg vinner i Lotto og kan bli mamma på heltid med vaskehjelp i tillegg.

Det skjer neppe. Det som rent faktisk skjer nå, er at høstferien med den obligatoriske og alltid like hyggelige felleshelgen på hytta er overstått. Min energiske mor klarte å hale The Terrible Two helt opp til Solobua, vi grillet Marshmallows og koste oss i solveggen. Herlig, men nå er det slutt. Nå skal vi ha en uke på full speed her hjemme, men med MInsten i barnehage på dagtid (kort normaldag). Speed’en setter inn allerede i kveld, der det opprinnelige programmet bestående av sangkurs (Turbo), fotballkamp (17-åringen), obo- og fløytetimer blir toppet av dobbelt barnehageforeldremøte OG pianokurs for a’mor. Nei, kabalen går ikke opp, særlig ikke når husets nyslåtte student skal studentere utover kvelden på et av de hundre sosiale arrangementene de har 😉

Deretter skal jeg en uke til Spania. Min stemor spanderte husmorferie i anledning 40-årsdagen min. Altså, husmorferie med tre barn på slep 😀  Så det er vel strengt tatt mannen min som får ferie. Men jeg gleder meg! Og så deilig med en dose varme før kulda virkelig setter inn!

Deretter noen dager til hjemme med Minsten i barnehage.

Og smack-bæng- 1. november bærer det av gårde til jobb igjen.

Se det. Hurra, de vil fremdeles ha meg! Jeg må innrømme at jeg er spent og har litt blandede følelser- jeg liker jobben min veldig godt, men vet jo hva som venter på den andre siden av «åh, så deilig å drikke en kopp kaffe i fred»-post-permisjonsbobla. Men jeg tror det blir mest bra. Økonomisk er det definitivt mest bra. Dessuten, det går virkelig ikke an å gå her hjemme og dille helt til jul når minstemann er i barnehagen. Såpass arbeidsmoral har mine foreldre klart å få innpodet i meg, så da setter vi i gang… med et lite hvileskjær på onsdagene.

To be continued… 🙂

Dagene med minstemann…

… renner ut, de også.

I et halvt år har jeg hatt gleden av å traske rundt med minstemann. Først i Cape Town, så fram og tilbake på Oslos østkant. Det har liksom vært vår greie, det. Han liker å kjøre vogn, jeg liker å gå tur. Været har vært upåklagelig, i hele sommerhalvåret. Så vi går, og går.

Dette har vært min utsikt siden mars, bare med varierende påkledning og omgivelser.

Vi har gått de samme turene hver dag. Hver dag har vi sett vi på elva, om den er stor eller liten, om den bråker eller renner stille, om det er en and eller to (hurra!) på besøk. Eller en død mus. Hver dag har han forlangt å få en stein i hånda på vei opp bakken («Dein! Dein!»), deretter et blad eller en pinne, og når vi går forbi furuene oppe ved sletta peker han ivrig ned og vil ha «Den! Den!», som i dette tilfellet henviser til en kongle. OK, sjef, kongle skal bli!

Etter at vi har levert i barnehagen, har vi tatt en annen vei hjem. På sletta sitter ofte Pus 1 eller Pus 2, av og til begge. Pus 1, den som er liten og grå, er best, for den løper ofte bort til vogna for å hilse på. Pus 2 er større og mer buskete, men litt mer sky. Så har vi ruslet ned forbi butikken og over den lange brua, der Minstemann krever at jeg kjører nært nok til at han kan ta på kanten hele veien over. Han blir litt møkkete på fingrene, men veldig bild, og så vinker vi hadet til brua etterpå. Rundt blokkene og opp den lange bakken- «Bam! Bam» eller «Bin! Bin!» («blad» eller «pinne»), han får en av delene og er fornøyd til vi kommer hjem til «Dida». Dida sier vovvov, for Dida er en hund. Ugla sier uhu, men den er bare i boka. Men sykkelen til naboen har en ape på seg.

Repeter, repeter, repeter. To ganger om dagen fram og tilbake til barnehagen, pluss en kort gåtur med hunden midt på dagen (han har fått gå selv og holde båndet, kjempestas!).

Litt kjedelig, kanskje, men jeg har full tro på at dette har vært med på å sementere hans verden. Sånn gjør vi det. Her bor vi. Her går vi. Hver dag. Du og jeg. Levere i barnehagen. Hente i barnehagen. Om igjen og om igjen. Det er mye snakk om «cocooning» i adopsjonsverdenen, det å gjøre verden liten og menneskene få. Da går det lettere å bli trygg på hvem som er innenfor og hvem som er hyggelige og greie, men utenfor. I vår verden er det ganske mange mennesker, og enda flere gjøremål på ettermiddager og i helger. Så dette med å holde hverdagene like og uspennende har vært et bevisst valg. Vi har brukt tid på å kjede oss inn i rutinene, Minsten og jeg.

Samme syn som i går, forigårs og dagen før det? Overhodet ikke. Se, de kutter greiner av de store trærne. Gu’ kor gøy!

Noen ganger får vi ekstra hjelp til å finne spennende saker å se på.

Og selv om vi bare går de samme veiene er det alltids noe nytt å se. Noen dyr eller store maskiner vi ser, noen mennesker vi møter. Minstemann får masse oppmerksomhet, det er utrolig mange som stopper og prater litt, eller vinker og smiler. Og han smiler villig tilbake, han er lett å glede og stort sett alltid klar for å slå av en prat. Det hjelper selvsagt på at han er et utrolig nusselig lite barn (sa mor, haha, men det er sant! Han er velsignet med et slikt åpent, vennlig ansikt som tiltrekker seg andres blikk på en positiv måte).

Veldig nusselig, og veldig annerledes enn meg 😉 Jeg merker det spesielt godt når vi passerer mennesker som selv har afrikansk opprinnelse. De ser på gutten i vogna, opp på meg, og tilbake til ham. Hmm, det er noe som ikke stemmer her. Oslo er jo- heldigvis- full av mennesker i alle sjatteringer, fra det lysteste lyse til det mørkeste mørke og alt imellom. Det er massevis barn med én norsk og en utenlandsk forelder, så at mor og barn ikke helt matcher vekker ikke vanligvis oppsikt. Og vi var jo selv en fargerik familie i utgangspunktet, jeg er godt kjent med å gå med en mini-me med litt oppjazzet genetisk materiale i vogna. Men for de som har godt trente øyne er det likevel åpenbart at den veldig lyse dama bak vogna på ingen måte kan stå for halvparten av genmaterialet til den lille xhosa-krigeren som sitter oppi. Til det er vi rett og slett for ulike. Det er vel min tur nå, til å få en smak av hvordan det føltes for Gubben da han trillet rundt på Ballerinaen da hun var liten. Til tross for fars arvemateriale var lille jenta rett og slett lysblond, jeg har aldri sett på maken (og jada, det ER han som er faren 😀 ), og den stakkars mannen min følte at de stirrende blikkene bare var starten på… en beskyldning om å ha kidnappet ungen, eller noe.

Heldigvis- for ham den gangen, og for meg nå- finnes det et par magiske ord som fjerner all tvil. Når min lille krølltopp snur seg mot meg og utbryter «Mamma!», så kjenner jeg at folk kan se og tro hva de vil for min del. Jeg er stoltest i by’n, der vi triller og triller og triller, ungen min er den skjønneste av dem alle, og det bryr meg overhodet ikke at folk synes jeg er rar som prater som en foss om alt vi går forbi. Se, der kommer det en stor sky, den er mørkere enn de andre skyene, kanskje det kommer regn snart, kan du huske at det regnet i går? Selvsagt forstår han ikke stort av den evige ordflommen, i starten skjønte han null og niks, men jeg har klokkertro på eksponering likevel. Han hører rytmen, lydene, tonefallet, og langsomt plukker han ord, ett og ett, og lagrer dem i den interne minnebrikka der de kan godgjøre seg til han kan ta dem i bruk. Dessuten forsterker det oppfatningen av mamma som konstanten, hun som er der og har vært der 24 timer i døgnet i et halvt år (unntatt korøvelsene, men da sover han), og som aldri forsvinner.

Dette gjorde jeg også med søsknene hans, selvfølgelig, det er intuitiv mammaoppførsel. Det meste jeg har gjort med minstemann har jeg også gjort med de andre. Den eneste forskjellen er at jeg har gjort ting mer bevisst og mer intensivt. Tydeligere rytme. Sterkere skjerming. Mer kommunikasjon og veldig bevisst fysisk nærhet. Vi har jo litt å ta igjen, han og jeg, og enda viktigere: vi har hatt et fundament å bygge. Han må bli så trygg at det er greit å sende ham fra seg, nå som han begynner å dra seg mot to år.

Forrige helg tok vi en bildekveld i sofaen for hele familien. Rigget oss til med riskrem (ikke spør…) og TV-skjerm og så på bilder fra de to første ukene i Sør-Afrika. Det var et hjertelig gjensyn for de minste, som nesten har begynt å glemme turen vår, og de andre fikk enda mer grunn til å glede seg til den turen vi planlegger å ta med tid og stunder. Men så rart det var å se bildene av minstemann igjen. Så liten han var! Bare fire tenner! Har du sett, han var så… baby!?

Ikke akkurat baby lenger (ikke akkurat velkledd heller, stakkars liten. Men frykt ikke, han kan straks bytte ut de blomstrete støvlene som storesøster knapt rakk å bruke før de var for små).

Mens vi har gått og gått, har minstemann vokst. Nå som han begynner å strekke seg mot 2-tallet, merker jeg spesielt to ting: Han er blitt veldig trygg på oss. Og, han begynner å nærme seg to. Han har mer vilje, er mer aktiv og søkende, han er nysgjerrig på andre barn og nysgjerrig på verden utenfor. Joda, jeg skulle nok ha klart å aktivisert ham her hjemme, men da må vi fram med fargebøker og regntøy og åpen barnehage for sosialisering. Det holder ikke lenger å gå turer, se i bøker og rydde ut av oppvaskmaskinen. Han gråter sårt når jeg løfter ham opp og vinker hadet til The Terrible Two i barnehagen.

Og midt i dette får vi mirakelbeskjeden: vi har fått barnehageplass! Vi HAR fått barnehageplass! Vi har fått BARNEHAGEPLASS! VI har fått… osv 😉 I barnehagen vår, på «riktig» team, lille Minstemann skal få følge i fotsporene til 1-2-3-4-5 søsken før ham! Det er faktisk et aldri så lite mirakel, ventelistelengden tatt i betraktning. Hurra for Oslo kommune og søskenprioritering! Jeg jublet i stua, mens Gubben unnskyldte seg midt i et jobbmøte med replikken «Beklager, jeg har fått tilbud om barnehageplass i Altinn, jeg bare måååå svare med en gang!», noe de andre møtedeltakerne kunne humre gjenkjennende til.

Jeg tror jeg jublet i samfulle 24 timer før ambivalensen satte inn. Men… det er jo tidlig?  Jeg har jo mye permisjon igjen?! #dårligsamvittighet 🙁

Altså, dette hadde vi tenkt nøye over da vi søkte, og vi tok en vurdering jeg står for. I og med at han har falt godt på plass i familien og vi ikke finner grunn til bekymring på noen fronter, var det viktigere å få ham inn i vår barnehage enn å vente lengst mulig. Vi kunne fort risikert å stå uten plass, eller med plass på andre siden av byen, og få 3-4 korte dagers tilvenning før det ble full rulle fra 07:45 til 16. Nå er han kjent i barnehagen, vi kan bruke lang tid på tilvenning og ha korte dager så lenge det er behov. Han begynner på en småbarnsavdeling (som Gubben spøkefullt omtaler som Rolls Royce-avdelingen, det sier vel sitt) med ro og trygghet og mange erfarne voksne. Lek med andre småbarn, formingsaktiviteter, musikk og lekeplass. Jo, jeg tror dette blir veldig bra for ham, så fort mor har lagt fra seg den dårlige samvittigheten og skrekken for å sende fra seg den lille sårbare tassen (som også er en helt vanlig snart-toåring) som vi har jobbet så hardt for å knytte sterke bånd til. Det er en tid for alt, og etter et halvt års intensiv turgåing, steinplukking og puse-glaning er han definitivt klar for å utvide sirkelen sin.

Med det lukkes enda et kapittel i familieboken. Det kapittelet der vi gikk og gikk i et halvt år. Det kapittelet som bare handlet om Minsten og Mamma (og litt Pappa og Turbo og Postman Pat). Det er vemodig å gå videre. Det er nesten alltid vemodig å gå videre. Men det er også en tid for alt- og nå er det tid for at lille Minstemann ta sine første skritt ut i verden på egenhånd.

Tilbake står mamma, med et Fitbit-nivå jeg aldri kommer til å oppnå igjen, men med sekken full av varme øyeblikk og gode minner fra en helt, helt spesiell tid. Takk for turene, lillle venn, og lykke til med alt som kommer!

The future looks so bright I gotta wear shades… 🙂