… og fykende fort!

De siste ukene har vi som tidligere nevnt perfeksjonert kunsten å Gjøre Et Kjempeprosjekt ut av en helt ordinær aktivitet.

Eksempel på Gjøre Langsomt-ettermiddagssyssel: fjortis og ex-speider på vei til «elva» (som nå riktignok er på størrelse med en bekk) for å ha barkebåt-konkurranse for de små. Isflasker i sekken! En ordentlig ekspedisjon, dette!

Eksempel på fart og spenning (for alle under fire år): geit.

Dagen i dag var et strålende eksempel på nettopp dette. Etter fire sammenhengende uker Spaniavær viste værmeldingen ustabile forhold med muligheter for lyn og torden. Ergo tok Gubben og ungene en siste, sen tur ut til stranda i går kveld, og i dag måtte vi holde oss hjemme. Ballerinaen hadde laget en kake i går, de små fikk ikke være med, og Bingo! her hadde vi prosjektet vårt. Klart dere kan få bake kake! I ekte Gjøre Langsomt-modus klarte vi å bruke bortimot fem timer på kakeprosjektet:

a) planlegge innkjøp

b) gå til fruktbutikken, en halvtimes tur i småbarnsfart

c) handle sammen, de små fikk finne varene

d) stoppe på lekeplass på vei hjem

f) nødstopp på Rema siden det plutselig var sol og 32 grader likevel

g) hale oss opp bakkene

h) bake kake, med entusiastisk og innmari klissete hjelp fra de små

i) steke kake, med innslag av Pelle Politibil, og til sist

j) spise kake. Voila. Glade og fornøyde etter masse voksenkontakt springer ungene ut i sandkassa for å leke helt til det begynner å regne ti minutter senere.

— men dette var egentlig en digresjon. Langsomhet er bra- i tillegg til at det hjelper oss med å fylle og dermed overleve dagene, som jo er en fordel 😉 har det også den bonusen at vi er masse, masse sammen. Gjør ting sammen. Det høres så selvsagt ut, men jeg er i alle fall av den typen som lett kan la hodet løpe i alle retninger og la her-og-nå fly forbi. Det skal heller ikke underslås at når du er omgitt av barn absolutt hele tiden, unntatt også når du sover, kan underbevissthen søke seg mot fred og ro heller enn samvær. Og så ville jeg sittet der i etterkant og angret (rent hypotetisk, altså. Dette har selvsagt aaaaldri skjedd *host*)

Men jeg unngikk de mest åpenbare fellene i år og gikk all in i somleferiemodus, og det ble veldig bra. Jeg er rett og slett søkke fornøyd med hvordan vi har tilbragt ferien i år, innenfor de rammene vi har hatt. Vi har hatt det kjempefint, både store og små, med byggeprosjekter og sandkasserestaurant og whatnot.

Men! Det kan ikke være langsomt hele tiden. Noen ganger må ungene få se noe nytt, og vi voksne kunne satse på at underholdningen kommer annet steds fra enn bare Mor og Fars Underholdnings- og Harmoniservice A/S. Og av og til må det gå fort!

Av og til må det gå så fort som loop’en, der disse tilskuerne venter for å få et blikk av de to storebrødrene som sitter oppi.

Jeg fikk sitte i passasjer-setet i Bestefars Bil, i år også.

Vi har vært på Folkemuseet (sååå innmari varmt, men likevel moro for både store og små, selv Minstemann lyste opp ved synet av både sau og traktor!), i ekte Kjør Repeat-ånd. Det var vel omtrent som jeg husket det, men også vi voksne hadde godt av litt oppfriskning. Ungene fikk høre eventur i en av stuene, og vi kostet på oss en Hardangerlefse som var så god at vi måtte rett hjem for å lage mer (så enkelt at selv mor kan!)

Det var nok ikke det mest taktiske vi gjorde denne dagen, å vise en femåring et ekte dukkehus fra 1850-tallet i tre etasjer og med detaljer som ekte stearinlys og ordentlig spisebestikk i miniformat…

Kids will be kids. De første de legger merke til her er Gråtass.

Jeg fant et dovendyr hengende i treet ved kaféen. Rett skal være rett, det var fryktelig varmt den dagen (også).

… og selv om jeg sutrer og klager over husets permanente kaos-tilstand, kan jeg konstatere at vi lever bedre enn mine forfedre på farssiden.

Vi har tatt badebåten, noe som er langt mer uvanlig (og dermed mer spennende) enn en kjøretur til Ingierstrand.

Og vi har vært hos frisøren så Turbo fikk frisket opp klippen sin. Fest og fyrverkeri!

Flere av «sprellene» våre har vært rettet inn mot det som fascinerer de minste aller mest: dyr. Det virkelige lavkost-tiltaket var en tur til Østensjøvannet med en pose brød. Ikke akkurat action, men for en liten tass som nettopp har lært å si «And! And!» til pekeboka si, var det superspennende å få se ender på nært hold. Veldig nært hold, Østensjø-fuglene er ikke akkurat skvetne. Bison var uheldig og fikk et bitt i fingeren fra en ekstra nærgående type, men han tok heldigvis ikke skrekken. Deretter tilbragte vi tjue stekende minutter på en lekeplass før vi svettedryppende måtte innse at vi bare måtte komme oss hjem. Men vi hadde vært ute, det er saken. I tillegg til, vel, «and, and!»

Dessuten tok vi en tur til Lindeberg gård. Det er ikke akkurat flust med dyr nå om sommeren, bortsett fra ørten bur med kaniner som er på sommerferie, men vi fikk da sett geiter, sauer, kalkun, høner, og hurra!- ender som vagget rundt på tunet. Strengt tatt var det vel gjess, men nå for tiden er alt som ikke er høne eller pip-pip, «and», så da så.

Men det virkelig store var selvsagt sommerens årvisse besøk på Tusenfryd. Tanken var å besøke storebror på jobb, men han ofret heller en fridag og dro frivillig med familien i stedet- noe som selvsagt gjorde 10- og 14-åringens besøk enda bedre, der de løp av gårde til stadig skumlere atttraksjoner sammen med storebror.

Tusenfryd er alltid en höjdare, og ved hvert besøk priser jeg meg lykkelig over å bo i Norge hvor vi tross alt har mulighet til å få med oss ganske mange karuseller på en dag (besøket i Tokyo Disneyland rangerer høyt oppe på lista over opplevelser som IKKE skal kjøres på repeat, under noen omstendigheter) Dette var på torsdag, med rundt 32-33 grader da også, så det var deilig å kunne hive de små i det lille badeanlegget nederst i parken for å avkjøle dem underveis. Tusenfryd er akkurat passe stort, på en god dag akkurat passe fullt, de har mye for alle aldersgrupper og det var rett og slett en kjempefin dag for alle. Neste besøk blir nok til Halloween, mitt eneste forsett er at jeg da skal bruke mer penger i bodene, av alle ting. Men ellers ligger det an til akkurat det samme som nå- mor kjører hundre turer med marihøner og stubbekaruseller, mens hun kaster lengselsfulle blikk mot Thunder Coaster og Space Shot.

En vakker dag skal jeg komme meg ut av marihønekarusellen. Men jeg har sittet her i 19 år og ventet på mer spennende tider, likevel blir det vel et par til før jeg får gå videre til neste nivå. Som man reder, så ligger man!

****

Og snipp snapp snute, så var vår mini-staycation ute. Det er like forbløffende hver gang hvor lite vi rekker av de tankene som surrer rundt i hodet ved feriestart. Thomas-toget, for eksempel! Eller gruvetur ved Blafarveværket! Planer om Østmarka hadde jeg også, men…  Likevel, vi må si oss fornøyde med en gjennomgående hyggelig ferie, tilpasset vær (vanvittig varmt) og energinivå hos små (ekstremt varierende- bånn gass i timevis, før det plutselig er bråstopp og man er sliii-hii-ten) og store (permanent lavt, haha)

Det var en sommerferie i 2018, og nu så er den over. Men ikke helt. Det er fremdeles en måned igjen i kvasiferiemodus, så vi får se hva som skjer!

Langsomt, langsomt

Hva er dette?

Joda, selvsagt er det to gutter som går bortover en vei. Bison fortryllende som alltid i Kristoffer Robin-antrekket sitt. Men det ligger mer bak bildet enn som så.

Dette er klassisk sommer: vi skal besøke bestemor klokka tre, og klokka ett finner fjortisen ut at han og lillebror skal gå til bussen i stedet for å sitte på med oss. Bare fordi.

Bare fordi de har tid. Bare fordi lillebror synes det er morsomt å ta buss. Muligens fordi da slipper man unna trusselen fra mamma om at rommet burde ryddes snart. Kanskje en kombinasjon av alt sammen, men uansett- de tok beina fatt og forsvant, og vi møtte dem hos bestemor senere, to gutter hvorav særlig yngstemann var superstolt over at de hadde dratt dit selv.

Og det er dette som er sommer. Altså, jeg liker familielivet vårt som det er til vanlig. Det tror jeg alle gjør. Vi er vant til at det skjer noe, mer eller mindre hele tiden. Med mange mennesker, mange travle mennesker, er vi vant med at noen står på farten konstant, folk kommer og går, mamma ser på klokka og bombarderer påminnelser i øst og vest. Hei, klokka er snart halv, du må gå hvis du skal rekke spilletimen. Kom nå, vi kan ikke somle, vi har bare ti minutter på oss før vi må dra. En av de store rekker ikke middagen, mens en annen må hive den i seg og dra før de andre er ferdig. Klokke, klokke, klokke. Tiden er knapp, det gjelder å spare.

En hjemmeferie opererer på totalt motsatt premisser. Plutselig er det ikke om å gjøre å effektivisere mest mulig. Tvert imot, nå er poenget å la ting ta tiden det tar, og helst enda litt.

Tidligere i ferien gikk Gubben og storegutta til angrep på sekkene med hageavfall, og brukte dagen på å tømme garasje og loft for gammelt ræl og kjøre fram og tilbake til Grønmo. Jeg var igjen med de små, og hadde én eneste ting på programmet: poste et brev til tiåringen på Hudøy. Idet vi setter Lillebror i vogna og tar på sandaler, kommer mannen min forbi: – Hvis dere venter i ti minutter, kan jeg kjøre dere bort.

Kjøre oss bort? Er han morsom?! Klokka er ett på dagen, og vi har ingen andre planer enn å poste dette brevet (og kjøpe oss en juice eller noe på butikken ved siden av). For en gangs skyld vil det være meningsløst å sitte på, å spare tid. Vi må somle. Med litt flaks bruker vi så mye tid på denne ekspedisjonen at det ikke er noe problem å fylle resten av dagen med lek, ripsplukking og litt barne-TV på slutten. Og nå i juli, med bringebærbusker annenhver meter langs veien vår, er det ikke noe problem å somle.

Plukke plukke, og så én til mamma, og så én til lillebror i vogna som ikke klarer å plukke selv, stakkars. Gjenta, gjenta og gjenta.

Det er tid for anti-effektivisering, tid til å la gjøremålene ta den tiden det tar. Tid til å ikke forte seg for å nå et resultat, men la prosessen være et mål i seg selv.

Det tok vel 20 minutter å få raspet ferdig gulrøttene til fiskegratengen i går. Jeg hadde brukt under en fjerdedel (og sølt langt mindre…) selv, men unga var fornøyde!

Tid for å kjede seg. Og tid for å måtte finne på noe selv for å slippe å kjede seg.

Kreativiteten blomstrer hos nesten-fireåringer! Dette er, for de som måtte være litt treige og derfor ikke skjønner det umiddelbart, et hus til Lynet McQueen. Variant 738, komplett med badstu og eget rom til godteri.

Vi kunne jo aldri levd sånn til vanlig. Det holder med noen korte sommeruker. Selv da porsjonerer vi «ingenting-dagene» utover og sper på med litt annen moro. Det er grenser for hvor stillestående det kan bli før den kreative kjedsomheten bikker over i u-kreativ frustrasjon (unger mangler jo som oftest evnen til å kose seg i solveggen med en bok, i alle fall de første ti årene).

Men litt er bra. Litt er godt for sjela, kreativiteten og tålmodigheten, både hos store og små. Og plutselig innser du at småungene som maste om nudler har forsvunnet ned på rommet sitt for å leke Thunderbirds, og vips har det gått en halvtime.

Det går så fint så. Det er ferietid!

 

Commencement

Det var denne vitnemålsutdelingen, da 🙂 Den var en stor dag, større enn et lite avsnitt i en ukeoppsummering. Siden det nå har gått omtrent en måned siden jeg sa jeg skulle «komme tilbake til det» (et uttrykk som, hvis vi skal gå det nærmere etter i sømmene, beklageligvis bare angir en 50/50-sjanse for at det faktisk kommer en oppfølger) er det vel på høy tid. Dessuten passer det godt å publisere det nå, når jeg her i Oslo og frøkna sjøl, pt. Ljubljana, endelig kunne slippe jubelen løs over at hun har fått bekreftet at hun kommer inn det aller trangeste nåløyet i landet, med unntak av medisin (som hun ikke søkte på, og det er neppe noe stort tap for legevitenskapen #språkogsamfunnsfagdame  #arveligbelastet). Hipp hipp hurra!

Denne dagen var det aller siste som skjedde i en eviglang rekke avslutninger. Torsdag 21. juni. Heeelt på tampen av skoleåret. Anledningen var for lengst markert i kalenderen og jeg visste godt om den, men med tanke på de ørti-fjørti gjøremålene vi hadde i forkant ble den ikke spesielt prioritert. Eldstejenta skulle ha på seg bunaden sin, Gubben hadde takket nei til en sommerfest med avdelingen for å passe de små, jeg skulle ta på meg en eller annen gammel sommerkjole fra skapet, og lillebror skulle fikse en blomsterbukett. Mer enn det hadde vi ikke lagt opp til. Men så kom mormor inn feiende fra venstre hjørnet dagen i forveien, og meldte seg som barnevakt slik at Gubben og jeg kunne gå, begge to.

Det var et underlig vær i Oslo den dagen. Stekende varmt det ene øyeblikket, kald vind og truende regnskyer det neste. Takket være min dårlige form fikk jeg ekstraservice av min mann, og ble sluppet alene av rett ved skoleporten mens han måtte på leting etter parkeringsplass i Oslos trange bygater. Jeg tuslet inn i skolegården og så meg rundt, i et hav av nesten-voksne mennesker i dress og penkjole og bunader. Ja, og voksne mennesker i dress og penkjole (jeg kunne fornøyd notere at jeg i denne settingen igjen var blant de aller yngste foreldrene. Det er jeg jo ikke i barnehagen lenger, for å si det sånn. Der tilhører jeg snart den geriatriske eliten). Denne invasjonen av voksenhet virker forvirrende, her ute i skolegården. I løpet av de tre årene som har gått siden ungdomsskolen har ungene har nådd den alderen der det bare er vidden på buksa, størrelsen på klokka og antall hår på hodet som skiller mellom sønner og fedre. Kaster du bare et kjapt blikk på noen i forbifarten, er det faktisk fullt mulig å ta feil der, et øyeblikk. Så annerledes enn første skoledag, der ungene løp inn i skolegården- eller ble motstrebende dratt med, lokket eller overtalt- med altfor store skolesekker og manglende fortenner. 13 år gjør noe med både størrelse og selvstendighet.

Jeg fant jenta mi til slutt, og hilste på hennes forbausende voksne klassekamerater, men fikk klar beskjed om å kjappe meg inn i aulaen før alle plassene ble tatt. Hun overdrev ikke, ungen, for jeg var 20 minutter for tidlig ute og fem minutter senere måtte folk trøkke seg sammen øverst i lokalet og ha ståplass i tre timer. Det ble stappfullt.

Selve seremonien var omtrent som forventet. Høytidelig og fin, virkelig, men ikke noe sånn fryktelig spesielt. Det var vitnemålsutdeling slik den antagelig foregår overalt: elevene toget inn til musikk, det var taler, og utdeling av priser, og musikalske innslag av varierende kvalitet, og rektor var påpasselig med å nevne at dette kullet faktisk har satt ny norgesrekord i norskfaget, med det høyeste eksamenskarakter-snittet som er målt på en norsk skole noen gang. Klapp, klapp 😉 Så ble klassene kalt opp og hver enkelte elev mottok sitt vitnemål til jubel og applaus (dette siste her måtte rektor innrømme var en glipp- de glemte å gi beskjed om at det kun skulle klappes for hver klasse. Det kostet oss nok noen minutter, det, på en skole med sju store parallellklasser). Deretter allsang, utgangsmarsj og mozell og jordbær i biblioteket. Samt en zillion bilder i skolegården, selvsagt. Masse nydelig ungdom, som jeg av naturlige årsaker ikke kan legge ut her. Men de var virkelig flotte der de stilte seg opp i grupper og klasser og smilte og jublet.

Det jeg satt og tenkte på underveis, mens jeg strakk på halsen for å se «min» elev sitte der nede og hviske og tiske med sidemannen sin, var at at jeg for første gang var 100% en gjest på et skolearrangement. Dette hadde, for første gang, overhodet ikke noe med meg direkte å gjøre. Dette var ungens eget verk. Totalt har jeg vært på skolen hennes kanskje tre ganger siden hun startet her. Null foreldresamtaler, faktisk vet jeg knapt hva kontaktlæreren hennes heter. Null faglærerkonferanser. Ingen svarlapper eller underskrifter eller spørsmål om valg av tilleggsfag. Og tilnærmet null assistanse ellers heller, annet enn noen matpakker og et par gjennomlesninger av oppgaven i akademisk skriving og slikt. Disse tre årene er hennes prestasjon, jeg spiller faktisk ingen rolle her i det hele tatt, og den eneste grunnen til at Gubben og jeg fikk være til stede og klappe stolt var at, vel, vi er foreldrene hennes. That’s it. Det er vår «prestasjon» her. Vi er tilskuere. Familiære vedheng. Koselige, men ikke egentlig nødvendige lenger.

Hun fikser alt selv. Alt. Mens klassekameratene hadde fri tidligere på dagen, måtte hun møte opp på sesjon, og fikk med seg dette brevet hjem. Så voksent, akk, så voksent.

Plutselig dukker «Hverdag» av Louis Jacoby opp i mellomøret og overdøver det ikke så veldig imponerende skoleorkesteret. Den brente CD’en jeg fikk av min mor for ti år siden- nei, det må være mer, kanskje 12? 15?- kanskje som en hyggelig gest, kanskje som en vennlig påminnelse om at voksenlivet var i ferd med å fortrenge for mye av småbarnskosen, eller kanskje bare fordi hun synes det er en fin sang. Det er en nydelig, nydelig liten vise. De to første versene handler om typisk småunge-mas og stress, slike grå hverdagsmorgener der alt er trøtt og tungt og ungene overhodet ikke vil gjøre som du sier. Men, korrigerer Louis:

Så husk at denne dag må du ta vare på

Den forsvinner mellom fingra dine nå

En dag vil du savne slitet

da er det for sent å vite

Det er du som farger dag og tinning grå

… et refreng jeg har funnet mye inspirasjon i opp igjennom tiden. Sammen med gjenkjennelsen i versene. Det ER mye grå november og klissete flekker på kjøkkengulvet i en gjennomsnittlig småbarnsfamilie.

Men i aulaen på en videregående skole skjønner jeg plutselig at nå er det alvor. Nå har jeg passert versene, jeg har tatt eksamen i veltede melkeglass og hull på strømpebuksa, og nå har jeg kommet til bridge’en.

Du er kysten som de en gang seiler fra

Si meg, hvem er stor og hvem er liten da

Når fremtidshavet ligger som et speil,

så blås din medvind inn i deres seil

Jeg ser på den voksne dama i bunad, der hun står i en klynge med vennene sine og prater og fniser lettet over å være ferdig med eksamen, med skolen, de er så klare for å hive av seg finstasen og dra til byen for å feire at de er ferdig. Og etter byen skal de videre, videre, til Bergen kanskje, eller til Berlin eller Beijing, eller en folkehøyskole, noen skal i militæret, andre vil reise til Bhutan et halvt år og jobbe litt først for å spare opp penger. De kan gjøre hva de vil. De er voksne.

… og vi, vi som er litt tjukkere rundt livet og gråere i håret der inne i skolegården, vi er ferdige. Misforstå meg rett: du er jo alltid forelder. Om en av mine sønner plutselig står på døra en sen februarkveld i 2043 og hulker «Hu har dratt fra meg, mamma, hun stakk med han flygelederen i nabohuset! Og nå skal’a krangle om foreldreretten!», så skal jeg ta det som en stor ære og kreke meg ut på kjøkkenet for å sette over kaffen og vippe opp noen vaffelplater. Any time, og det håper jeg de vet. Og i mindre skala: selv om frøkna med vitnemålet ser veldig voksen ut, er det fremdeles mamma som må hjelpe med å få av bunaden inne på skoledoen og ta den med hjem, mens hun forsvinner ut med de andre for å feire.

Ett stykk lillebror ble fryktelig skuffet over å brenne inne med blomsterbuketten sin. Men han fikk levert den neste morgen, og så var alt bra igjen 😉

Men her og nå er eldstejenta mi over i voksenverdenen. Hun, som kom til verden som en illskrikende, sinna liten bylt på Aker sykehus for over 19 år siden og gjorde en grønn, uerfaren, halvstudert, pengelens jentunge til mamma bokstavelig talt over natten, og som levde sine første år i en shabby studentleilighet på Tøyen. Vi hadde det fint, da, jeg må si det, og jeg håper hun er enig. Men om jeg angrer på noe? Gjett om! Første barnet er som den første pannekaken, jeg har gjort mine blemmer i fullt monn. Og jeg håper ikke mine eldste barn leter med lupe etter forskjellene som ligger i tilværelsen de hadde som barn selv, kontra The Terrible Two med Suzukikursene sine, frisørbesøkene og klærne fra Epleskrinet. Det er vel som livet ellers, good bits and bad bits, de eldste hadde den uerfarne mammaen men også hun som var full av pepp og gode intensjoner, de hadde den blakke mammaen men… øh, heldigvis besteforeldre som tok dem med på ferie, og min eldste datter er den eneste som har fått åtte kaker til sin første barnebursdag (#vanvidd) selv om tilværelsen ellers var litt rock’n’roll med vaklevorne arvemøbler og knall oransje linoleum i et forsoffent studenthus. Tiden går, omstendighetene har forandret seg underveis, erfaringer former deg gjennom livet, og der jeg en gang var for streng lever jeg nå i evig redsel for å bli for slapp, ‘sant. Men jeg ganske trygg på at det tross alt har vært mest good for dem alle. Også henne, den aller første.

Det at denne barndommen, akkurat hennes barndom, på sett og vis er avsluttet og skylt ned med Mozell og jordbær på skolebiblioteket, det føles fryktelig definitivt. På den annen side er det jo det selve foreldregjerningen dreier seg om: å jobbe hver eneste dag for å gjøre seg selv litt mer overflødig. Jeg kan ikke påstå det kommer som en overraskelse, selv om det føles sånn akkurat her og nå. Og jeg kan like gjerne venne meg til det, for jeg skal gjennom samme leksa seks ganger til, å sitte slik i en skoleaula og kjenne at en epoke ettertrykkelig er over og at, vel, jobben er gjort.

Commencement, løst oversatt fra en kreativ definisjon jeg leste en gang: å lukke et viktig kapittel for å kunne åpne et nytt og større. Det var akkurat det som skjedde i skolens aula 21. juni. Gratulerer, Spiff, med vel gjennomført videregående, studieplass i boks og nye horisonter i synsvinkelen as we speak. Selv om jeg maser om gjenglemte matbokser er jeg så stolt at jeg holder på å sprekke. Med sukker på. Hver dag.

Og så er jeg fryktelig glad for at du ikke flytter ut riktig ennå! 😉