Dagene med minstemann…

… renner ut, de også.

I et halvt år har jeg hatt gleden av å traske rundt med minstemann. Først i Cape Town, så fram og tilbake på Oslos østkant. Det har liksom vært vår greie, det. Han liker å kjøre vogn, jeg liker å gå tur. Været har vært upåklagelig, i hele sommerhalvåret. Så vi går, og går.

Dette har vært min utsikt siden mars, bare med varierende påkledning og omgivelser.

Vi har gått de samme turene hver dag. Hver dag har vi sett vi på elva, om den er stor eller liten, om den bråker eller renner stille, om det er en and eller to (hurra!) på besøk. Eller en død mus. Hver dag har han forlangt å få en stein i hånda på vei opp bakken («Dein! Dein!»), deretter et blad eller en pinne, og når vi går forbi furuene oppe ved sletta peker han ivrig ned og vil ha «Den! Den!», som i dette tilfellet henviser til en kongle. OK, sjef, kongle skal bli!

Etter at vi har levert i barnehagen, har vi tatt en annen vei hjem. På sletta sitter ofte Pus 1 eller Pus 2, av og til begge. Pus 1, den som er liten og grå, er best, for den løper ofte bort til vogna for å hilse på. Pus 2 er større og mer buskete, men litt mer sky. Så har vi ruslet ned forbi butikken og over den lange brua, der Minstemann krever at jeg kjører nært nok til at han kan ta på kanten hele veien over. Han blir litt møkkete på fingrene, men veldig bild, og så vinker vi hadet til brua etterpå. Rundt blokkene og opp den lange bakken- «Bam! Bam» eller «Bin! Bin!» («blad» eller «pinne»), han får en av delene og er fornøyd til vi kommer hjem til «Dida». Dida sier vovvov, for Dida er en hund. Ugla sier uhu, men den er bare i boka. Men sykkelen til naboen har en ape på seg.

Repeter, repeter, repeter. To ganger om dagen fram og tilbake til barnehagen, pluss en kort gåtur med hunden midt på dagen (han har fått gå selv og holde båndet, kjempestas!).

Litt kjedelig, kanskje, men jeg har full tro på at dette har vært med på å sementere hans verden. Sånn gjør vi det. Her bor vi. Her går vi. Hver dag. Du og jeg. Levere i barnehagen. Hente i barnehagen. Om igjen og om igjen. Det er mye snakk om «cocooning» i adopsjonsverdenen, det å gjøre verden liten og menneskene få. Da går det lettere å bli trygg på hvem som er innenfor og hvem som er hyggelige og greie, men utenfor. I vår verden er det ganske mange mennesker, og enda flere gjøremål på ettermiddager og i helger. Så dette med å holde hverdagene like og uspennende har vært et bevisst valg. Vi har brukt tid på å kjede oss inn i rutinene, Minsten og jeg.

Samme syn som i går, forigårs og dagen før det? Overhodet ikke. Se, de kutter greiner av de store trærne. Gu’ kor gøy!

Noen ganger får vi ekstra hjelp til å finne spennende saker å se på.

Og selv om vi bare går de samme veiene er det alltids noe nytt å se. Noen dyr eller store maskiner vi ser, noen mennesker vi møter. Minstemann får masse oppmerksomhet, det er utrolig mange som stopper og prater litt, eller vinker og smiler. Og han smiler villig tilbake, han er lett å glede og stort sett alltid klar for å slå av en prat. Det hjelper selvsagt på at han er et utrolig nusselig lite barn (sa mor, haha, men det er sant! Han er velsignet med et slikt åpent, vennlig ansikt som tiltrekker seg andres blikk på en positiv måte).

Veldig nusselig, og veldig annerledes enn meg 😉 Jeg merker det spesielt godt når vi passerer mennesker som selv har afrikansk opprinnelse. De ser på gutten i vogna, opp på meg, og tilbake til ham. Hmm, det er noe som ikke stemmer her. Oslo er jo- heldigvis- full av mennesker i alle sjatteringer, fra det lysteste lyse til det mørkeste mørke og alt imellom. Det er massevis barn med én norsk og en utenlandsk forelder, så at mor og barn ikke helt matcher vekker ikke vanligvis oppsikt. Og vi var jo selv en fargerik familie i utgangspunktet, jeg er godt kjent med å gå med en mini-me med litt oppjazzet genetisk materiale i vogna. Men for de som har godt trente øyne er det likevel åpenbart at den veldig lyse dama bak vogna på ingen måte kan stå for halvparten av genmaterialet til den lille xhosa-krigeren som sitter oppi. Til det er vi rett og slett for ulike. Det er vel min tur nå, til å få en smak av hvordan det føltes for Gubben da han trillet rundt på Ballerinaen da hun var liten. Til tross for fars arvemateriale var lille jenta rett og slett lysblond, jeg har aldri sett på maken (og jada, det ER han som er faren 😀 ), og den stakkars mannen min følte at de stirrende blikkene bare var starten på… en beskyldning om å ha kidnappet ungen, eller noe.

Heldigvis- for ham den gangen, og for meg nå- finnes det et par magiske ord som fjerner all tvil. Når min lille krølltopp snur seg mot meg og utbryter «Mamma!», så kjenner jeg at folk kan se og tro hva de vil for min del. Jeg er stoltest i by’n, der vi triller og triller og triller, ungen min er den skjønneste av dem alle, og det bryr meg overhodet ikke at folk synes jeg er rar som prater som en foss om alt vi går forbi. Se, der kommer det en stor sky, den er mørkere enn de andre skyene, kanskje det kommer regn snart, kan du huske at det regnet i går? Selvsagt forstår han ikke stort av den evige ordflommen, i starten skjønte han null og niks, men jeg har klokkertro på eksponering likevel. Han hører rytmen, lydene, tonefallet, og langsomt plukker han ord, ett og ett, og lagrer dem i den interne minnebrikka der de kan godgjøre seg til han kan ta dem i bruk. Dessuten forsterker det oppfatningen av mamma som konstanten, hun som er der og har vært der 24 timer i døgnet i et halvt år (unntatt korøvelsene, men da sover han), og som aldri forsvinner.

Dette gjorde jeg også med søsknene hans, selvfølgelig, det er intuitiv mammaoppførsel. Det meste jeg har gjort med minstemann har jeg også gjort med de andre. Den eneste forskjellen er at jeg har gjort ting mer bevisst og mer intensivt. Tydeligere rytme. Sterkere skjerming. Mer kommunikasjon og veldig bevisst fysisk nærhet. Vi har jo litt å ta igjen, han og jeg, og enda viktigere: vi har hatt et fundament å bygge. Han må bli så trygg at det er greit å sende ham fra seg, nå som han begynner å dra seg mot to år.

Forrige helg tok vi en bildekveld i sofaen for hele familien. Rigget oss til med riskrem (ikke spør…) og TV-skjerm og så på bilder fra de to første ukene i Sør-Afrika. Det var et hjertelig gjensyn for de minste, som nesten har begynt å glemme turen vår, og de andre fikk enda mer grunn til å glede seg til den turen vi planlegger å ta med tid og stunder. Men så rart det var å se bildene av minstemann igjen. Så liten han var! Bare fire tenner! Har du sett, han var så… baby!?

Ikke akkurat baby lenger (ikke akkurat velkledd heller, stakkars liten. Men frykt ikke, han kan straks bytte ut de blomstrete støvlene som storesøster knapt rakk å bruke før de var for små).

Mens vi har gått og gått, har minstemann vokst. Nå som han begynner å strekke seg mot 2-tallet, merker jeg spesielt to ting: Han er blitt veldig trygg på oss. Og, han begynner å nærme seg to. Han har mer vilje, er mer aktiv og søkende, han er nysgjerrig på andre barn og nysgjerrig på verden utenfor. Joda, jeg skulle nok ha klart å aktivisert ham her hjemme, men da må vi fram med fargebøker og regntøy og åpen barnehage for sosialisering. Det holder ikke lenger å gå turer, se i bøker og rydde ut av oppvaskmaskinen. Han gråter sårt når jeg løfter ham opp og vinker hadet til The Terrible Two i barnehagen.

Og midt i dette får vi mirakelbeskjeden: vi har fått barnehageplass! Vi HAR fått barnehageplass! Vi har fått BARNEHAGEPLASS! VI har fått… osv 😉 I barnehagen vår, på «riktig» team, lille Minstemann skal få følge i fotsporene til 1-2-3-4-5 søsken før ham! Det er faktisk et aldri så lite mirakel, ventelistelengden tatt i betraktning. Hurra for Oslo kommune og søskenprioritering! Jeg jublet i stua, mens Gubben unnskyldte seg midt i et jobbmøte med replikken «Beklager, jeg har fått tilbud om barnehageplass i Altinn, jeg bare måååå svare med en gang!», noe de andre møtedeltakerne kunne humre gjenkjennende til.

Jeg tror jeg jublet i samfulle 24 timer før ambivalensen satte inn. Men… det er jo tidlig?  Jeg har jo mye permisjon igjen?! #dårligsamvittighet 🙁

Altså, dette hadde vi tenkt nøye over da vi søkte, og vi tok en vurdering jeg står for. I og med at han har falt godt på plass i familien og vi ikke finner grunn til bekymring på noen fronter, var det viktigere å få ham inn i vår barnehage enn å vente lengst mulig. Vi kunne fort risikert å stå uten plass, eller med plass på andre siden av byen, og få 3-4 korte dagers tilvenning før det ble full rulle fra 07:45 til 16. Nå er han kjent i barnehagen, vi kan bruke lang tid på tilvenning og ha korte dager så lenge det er behov. Han begynner på en småbarnsavdeling (som Gubben spøkefullt omtaler som Rolls Royce-avdelingen, det sier vel sitt) med ro og trygghet og mange erfarne voksne. Lek med andre småbarn, formingsaktiviteter, musikk og lekeplass. Jo, jeg tror dette blir veldig bra for ham, så fort mor har lagt fra seg den dårlige samvittigheten og skrekken for å sende fra seg den lille sårbare tassen (som også er en helt vanlig snart-toåring) som vi har jobbet så hardt for å knytte sterke bånd til. Det er en tid for alt, og etter et halvt års intensiv turgåing, steinplukking og puse-glaning er han definitivt klar for å utvide sirkelen sin.

Med det lukkes enda et kapittel i familieboken. Det kapittelet der vi gikk og gikk i et halvt år. Det kapittelet som bare handlet om Minsten og Mamma (og litt Pappa og Turbo og Postman Pat). Det er vemodig å gå videre. Det er nesten alltid vemodig å gå videre. Men det er også en tid for alt- og nå er det tid for at lille Minstemann ta sine første skritt ut i verden på egenhånd.

Tilbake står mamma, med et Fitbit-nivå jeg aldri kommer til å oppnå igjen, men med sekken full av varme øyeblikk og gode minner fra en helt, helt spesiell tid. Takk for turene, lillle venn, og lykke til med alt som kommer!

The future looks so bright I gotta wear shades… 🙂

… og fykende fort!

De siste ukene har vi som tidligere nevnt perfeksjonert kunsten å Gjøre Et Kjempeprosjekt ut av en helt ordinær aktivitet.

Eksempel på Gjøre Langsomt-ettermiddagssyssel: fjortis og ex-speider på vei til «elva» (som nå riktignok er på størrelse med en bekk) for å ha barkebåt-konkurranse for de små. Isflasker i sekken! En ordentlig ekspedisjon, dette!

Eksempel på fart og spenning (for alle under fire år): geit.

Dagen i dag var et strålende eksempel på nettopp dette. Etter fire sammenhengende uker Spaniavær viste værmeldingen ustabile forhold med muligheter for lyn og torden. Ergo tok Gubben og ungene en siste, sen tur ut til stranda i går kveld, og i dag måtte vi holde oss hjemme. Ballerinaen hadde laget en kake i går, de små fikk ikke være med, og Bingo! her hadde vi prosjektet vårt. Klart dere kan få bake kake! I ekte Gjøre Langsomt-modus klarte vi å bruke bortimot fem timer på kakeprosjektet:

a) planlegge innkjøp

b) gå til fruktbutikken, en halvtimes tur i småbarnsfart

c) handle sammen, de små fikk finne varene

d) stoppe på lekeplass på vei hjem

f) nødstopp på Rema siden det plutselig var sol og 32 grader likevel

g) hale oss opp bakkene

h) bake kake, med entusiastisk og innmari klissete hjelp fra de små

i) steke kake, med innslag av Pelle Politibil, og til sist

j) spise kake. Voila. Glade og fornøyde etter masse voksenkontakt springer ungene ut i sandkassa for å leke helt til det begynner å regne ti minutter senere.

— men dette var egentlig en digresjon. Langsomhet er bra- i tillegg til at det hjelper oss med å fylle og dermed overleve dagene, som jo er en fordel 😉 har det også den bonusen at vi er masse, masse sammen. Gjør ting sammen. Det høres så selvsagt ut, men jeg er i alle fall av den typen som lett kan la hodet løpe i alle retninger og la her-og-nå fly forbi. Det skal heller ikke underslås at når du er omgitt av barn absolutt hele tiden, unntatt også når du sover, kan underbevissthen søke seg mot fred og ro heller enn samvær. Og så ville jeg sittet der i etterkant og angret (rent hypotetisk, altså. Dette har selvsagt aaaaldri skjedd *host*)

Men jeg unngikk de mest åpenbare fellene i år og gikk all in i somleferiemodus, og det ble veldig bra. Jeg er rett og slett søkke fornøyd med hvordan vi har tilbragt ferien i år, innenfor de rammene vi har hatt. Vi har hatt det kjempefint, både store og små, med byggeprosjekter og sandkasserestaurant og whatnot.

Men! Det kan ikke være langsomt hele tiden. Noen ganger må ungene få se noe nytt, og vi voksne kunne satse på at underholdningen kommer annet steds fra enn bare Mor og Fars Underholdnings- og Harmoniservice A/S. Og av og til må det gå fort!

Av og til må det gå så fort som loop’en, der disse tilskuerne venter for å få et blikk av de to storebrødrene som sitter oppi.

Jeg fikk sitte i passasjer-setet i Bestefars Bil, i år også.

Vi har vært på Folkemuseet (sååå innmari varmt, men likevel moro for både store og små, selv Minstemann lyste opp ved synet av både sau og traktor!), i ekte Kjør Repeat-ånd. Det var vel omtrent som jeg husket det, men også vi voksne hadde godt av litt oppfriskning. Ungene fikk høre eventur i en av stuene, og vi kostet på oss en Hardangerlefse som var så god at vi måtte rett hjem for å lage mer (så enkelt at selv mor kan!)

Det var nok ikke det mest taktiske vi gjorde denne dagen, å vise en femåring et ekte dukkehus fra 1850-tallet i tre etasjer og med detaljer som ekte stearinlys og ordentlig spisebestikk i miniformat…

Kids will be kids. De første de legger merke til her er Gråtass.

Jeg fant et dovendyr hengende i treet ved kaféen. Rett skal være rett, det var fryktelig varmt den dagen (også).

… og selv om jeg sutrer og klager over husets permanente kaos-tilstand, kan jeg konstatere at vi lever bedre enn mine forfedre på farssiden.

Vi har tatt badebåten, noe som er langt mer uvanlig (og dermed mer spennende) enn en kjøretur til Ingierstrand.

Og vi har vært hos frisøren så Turbo fikk frisket opp klippen sin. Fest og fyrverkeri!

Flere av «sprellene» våre har vært rettet inn mot det som fascinerer de minste aller mest: dyr. Det virkelige lavkost-tiltaket var en tur til Østensjøvannet med en pose brød. Ikke akkurat action, men for en liten tass som nettopp har lært å si «And! And!» til pekeboka si, var det superspennende å få se ender på nært hold. Veldig nært hold, Østensjø-fuglene er ikke akkurat skvetne. Bison var uheldig og fikk et bitt i fingeren fra en ekstra nærgående type, men han tok heldigvis ikke skrekken. Deretter tilbragte vi tjue stekende minutter på en lekeplass før vi svettedryppende måtte innse at vi bare måtte komme oss hjem. Men vi hadde vært ute, det er saken. I tillegg til, vel, «and, and!»

Dessuten tok vi en tur til Lindeberg gård. Det er ikke akkurat flust med dyr nå om sommeren, bortsett fra ørten bur med kaniner som er på sommerferie, men vi fikk da sett geiter, sauer, kalkun, høner, og hurra!- ender som vagget rundt på tunet. Strengt tatt var det vel gjess, men nå for tiden er alt som ikke er høne eller pip-pip, «and», så da så.

Men det virkelig store var selvsagt sommerens årvisse besøk på Tusenfryd. Tanken var å besøke storebror på jobb, men han ofret heller en fridag og dro frivillig med familien i stedet- noe som selvsagt gjorde 10- og 14-åringens besøk enda bedre, der de løp av gårde til stadig skumlere atttraksjoner sammen med storebror.

Tusenfryd er alltid en höjdare, og ved hvert besøk priser jeg meg lykkelig over å bo i Norge hvor vi tross alt har mulighet til å få med oss ganske mange karuseller på en dag (besøket i Tokyo Disneyland rangerer høyt oppe på lista over opplevelser som IKKE skal kjøres på repeat, under noen omstendigheter) Dette var på torsdag, med rundt 32-33 grader da også, så det var deilig å kunne hive de små i det lille badeanlegget nederst i parken for å avkjøle dem underveis. Tusenfryd er akkurat passe stort, på en god dag akkurat passe fullt, de har mye for alle aldersgrupper og det var rett og slett en kjempefin dag for alle. Neste besøk blir nok til Halloween, mitt eneste forsett er at jeg da skal bruke mer penger i bodene, av alle ting. Men ellers ligger det an til akkurat det samme som nå- mor kjører hundre turer med marihøner og stubbekaruseller, mens hun kaster lengselsfulle blikk mot Thunder Coaster og Space Shot.

En vakker dag skal jeg komme meg ut av marihønekarusellen. Men jeg har sittet her i 19 år og ventet på mer spennende tider, likevel blir det vel et par til før jeg får gå videre til neste nivå. Som man reder, så ligger man!

****

Og snipp snapp snute, så var vår mini-staycation ute. Det er like forbløffende hver gang hvor lite vi rekker av de tankene som surrer rundt i hodet ved feriestart. Thomas-toget, for eksempel! Eller gruvetur ved Blafarveværket! Planer om Østmarka hadde jeg også, men…  Likevel, vi må si oss fornøyde med en gjennomgående hyggelig ferie, tilpasset vær (vanvittig varmt) og energinivå hos små (ekstremt varierende- bånn gass i timevis, før det plutselig er bråstopp og man er sliii-hii-ten) og store (permanent lavt, haha)

Det var en sommerferie i 2018, og nu så er den over. Men ikke helt. Det er fremdeles en måned igjen i kvasiferiemodus, så vi får se hva som skjer!

Langsomt, langsomt

Hva er dette?

Joda, selvsagt er det to gutter som går bortover en vei. Bison fortryllende som alltid i Kristoffer Robin-antrekket sitt. Men det ligger mer bak bildet enn som så.

Dette er klassisk sommer: vi skal besøke bestemor klokka tre, og klokka ett finner fjortisen ut at han og lillebror skal gå til bussen i stedet for å sitte på med oss. Bare fordi.

Bare fordi de har tid. Bare fordi lillebror synes det er morsomt å ta buss. Muligens fordi da slipper man unna trusselen fra mamma om at rommet burde ryddes snart. Kanskje en kombinasjon av alt sammen, men uansett- de tok beina fatt og forsvant, og vi møtte dem hos bestemor senere, to gutter hvorav særlig yngstemann var superstolt over at de hadde dratt dit selv.

Og det er dette som er sommer. Altså, jeg liker familielivet vårt som det er til vanlig. Det tror jeg alle gjør. Vi er vant til at det skjer noe, mer eller mindre hele tiden. Med mange mennesker, mange travle mennesker, er vi vant med at noen står på farten konstant, folk kommer og går, mamma ser på klokka og bombarderer påminnelser i øst og vest. Hei, klokka er snart halv, du må gå hvis du skal rekke spilletimen. Kom nå, vi kan ikke somle, vi har bare ti minutter på oss før vi må dra. En av de store rekker ikke middagen, mens en annen må hive den i seg og dra før de andre er ferdig. Klokke, klokke, klokke. Tiden er knapp, det gjelder å spare.

En hjemmeferie opererer på totalt motsatt premisser. Plutselig er det ikke om å gjøre å effektivisere mest mulig. Tvert imot, nå er poenget å la ting ta tiden det tar, og helst enda litt.

Tidligere i ferien gikk Gubben og storegutta til angrep på sekkene med hageavfall, og brukte dagen på å tømme garasje og loft for gammelt ræl og kjøre fram og tilbake til Grønmo. Jeg var igjen med de små, og hadde én eneste ting på programmet: poste et brev til tiåringen på Hudøy. Idet vi setter Lillebror i vogna og tar på sandaler, kommer mannen min forbi: – Hvis dere venter i ti minutter, kan jeg kjøre dere bort.

Kjøre oss bort? Er han morsom?! Klokka er ett på dagen, og vi har ingen andre planer enn å poste dette brevet (og kjøpe oss en juice eller noe på butikken ved siden av). For en gangs skyld vil det være meningsløst å sitte på, å spare tid. Vi må somle. Med litt flaks bruker vi så mye tid på denne ekspedisjonen at det ikke er noe problem å fylle resten av dagen med lek, ripsplukking og litt barne-TV på slutten. Og nå i juli, med bringebærbusker annenhver meter langs veien vår, er det ikke noe problem å somle.

Plukke plukke, og så én til mamma, og så én til lillebror i vogna som ikke klarer å plukke selv, stakkars. Gjenta, gjenta og gjenta.

Det er tid for anti-effektivisering, tid til å la gjøremålene ta den tiden det tar. Tid til å ikke forte seg for å nå et resultat, men la prosessen være et mål i seg selv.

Det tok vel 20 minutter å få raspet ferdig gulrøttene til fiskegratengen i går. Jeg hadde brukt under en fjerdedel (og sølt langt mindre…) selv, men unga var fornøyde!

Tid for å kjede seg. Og tid for å måtte finne på noe selv for å slippe å kjede seg.

Kreativiteten blomstrer hos nesten-fireåringer! Dette er, for de som måtte være litt treige og derfor ikke skjønner det umiddelbart, et hus til Lynet McQueen. Variant 738, komplett med badstu og eget rom til godteri.

Vi kunne jo aldri levd sånn til vanlig. Det holder med noen korte sommeruker. Selv da porsjonerer vi «ingenting-dagene» utover og sper på med litt annen moro. Det er grenser for hvor stillestående det kan bli før den kreative kjedsomheten bikker over i u-kreativ frustrasjon (unger mangler jo som oftest evnen til å kose seg i solveggen med en bok, i alle fall de første ti årene).

Men litt er bra. Litt er godt for sjela, kreativiteten og tålmodigheten, både hos store og små. Og plutselig innser du at småungene som maste om nudler har forsvunnet ned på rommet sitt for å leke Thunderbirds, og vips har det gått en halvtime.

Det går så fint så. Det er ferietid!