Ja, og hvordan ligger vi an, da, dere?

Kalenderen viser- skrekk og gru- bare dager igjen til desember. Det gamle ordtaket er helt på bærtur. Julekvelden kommer ikke overraskende på noen som helst, tross alt har vi fått tutet ører og mager fulle av julereklamer og julemarsipan siden Halloween. Dessuten tilbringer vi hele desember med å telle ned, dag for dag. Julaften kommer slett ikke som noen overraskelse, særlig ikke på oss kjerringer som må vaske vinduer først.

Desember, derimot, er en annen dans. Den kommer alltid snikende på, du har goood tid- helt til du plutselig ikke har tid i det hele tatt.

For oversiktens skyld har jeg delt oppgavene i fire enkle kategorier (jada, jeg har Excel-ark også, til julegavene, et feministisk sorgens kapittel som bare så til de grader viser kjønnsubalansen i mitt og ganske mange flere tusen hjem. Mer om det ved en annen anledning).

Kategoriene gir seg selv: «Ferdig med», «Nesten ferdig med/må fikse snart», «Gjøres i løpet av desember» og «Haster som faen» 😀

… oooog, vi er i gang! Ungenes nissesamling- et hederlig unntak fra «det er ikke jul før det er jul, og før det er det advent!»-regelen min- er på plass, sammen med et variert utvalg barneproduserte lysholdere. Nytt tilskudd i år er Turbos juletre og Bisons lille kunstverk til høyre, som barnehagen hadde som julegaver til foreldre i fjor.

Det er litt i tidligste laget å pynte. Jeg vet. Strengt tatt er det juks å starte før 1. søndag i advent, eventuelt 1. desember. Men med «kort» advent og 1. desember midt i uka turte jeg rett og slett ikke vente da vi fikk oss noen uventede fritimer i går mellom julemarked, dansing, julekonsert, fotballkamp, Les Misérables og henting av tenåring på bursdagsfest (puh!). 

Mor har vært på shopping. Jeg misliker jo intenst å kjøpe mer enn det absolutt nødvendige til jul, men jeg ser jo at pynten vår har vært av det magre slaget. Juleputer og julegardiner er herved innkjøpt. Jeg prøver å dempe dårlig samvittighet over å bidra ytterlige til desembers kjøpefest ved å fortelle meg selv at de neppe blir byttet ut på minst 20 år (faktum).

En kjapp statusoppdatering fra Casa Endamerkaos viser følgende:

Ferdig med:

Adventsrydding og pynt av stue og kjøkken (ryddedelen er dog et alltid pågående evighetsprosjekt, vi blir aldri «ferdig» i den forstand)

2/3 av julegavene

De tre bildekalenderne til småttisene

Finne fram julebøker

Finne fram julefilmer og bestilt et par nye til ventetiden

Gjøre min mann gal ved å synge altstemmen til absolutt alle julesangene høyt i bilen, til alle døgnets tider  Lage entusiastisk julestemning i bilen (Småttisene elsker det, og Gubben tåler litt til før han fyller ut separasjonspapirene. Håper jeg).

 

Nesten ferdig med/må fikse snart:

Opptelling og kategorisering av julegaver

Innpakking av julegaver

De veldig få julekortene jeg skal skrive (jeg har egentlig gitt opp julekort, men gjør et unntak for veldig gamle slektninger)

 

Må gjøres utover i desember:

Lokalisere juletrefot (og kjøpe tre, men det er så selvsagt at jeg ikke trenger å huske på det. Skulle julaften nærme seg og vi er tre-løse, er det seks stykker som kommer til å gnåle hull i hodet på oss).

Vasking, men det er jo ikke noe rent desemberfenomen…

Sjekke/vaske/stryke juleduker

Kjøpe svibler og amaryllis, etterhvert julestjerner

Laste ned Jan Werner (*host*) til jule-spillelista mi

Enkel julepynt til husets andre rom- julesåpe til badet, kjøkkenhåndkle til komfyren osv.

Bake et lite utvalg barnevennlige julekaker. Med fokus på «lite utvalg» og «barnevennlig»

Lage «julelykt» av frosset vann, så fort det ser ut til å holde seg stabilt kaldt noen dager

Rydding og støvtørking av alle husets bokhyller

 

Haster som f*en:

Kalendergaver!! Har hengt opp kalenderen, men det er strengt tatt bare 1/25 av jobben.

Julegaver som må bestilles på Amazon etc.

Lokalisere og sjekke adventsstake til vinduet. Ekstraoppgave: kjøpe ny som varer mer enn én sesong.

Julehilsener som skal til Japan (nå feirer de heldigvis nyttår mer enn jul, så korte forsentkomminger går greit. Men det er jo en fordel om kort og smågaver kommer fram før mars).

Få tak i Selma Lagerlõfs «Fire julefortellinger», som jeg har planer om å plage store barn med hver adventssøndag 😀

 

********************************

Det er det jeg kommer på i farten. Lista blir nok utvidet etterhvert, men forhåpentligvis rekker jeg å stryke ut ting i omtrent samme fart, i hvert fall!

Jeg har langt igjen til jeg kan skryte av noe julebibliotek a la Elizabeth Foss, men disse bøkene ligger «tilfeldig» plassert i sofaen til bruk gjennom desember. Jeg har også en god del julerelaterte bøker som står på forskjellige barnerom, og et nytt punkt på lista er å sortere ut disse og få dem inn i julesamlingen. Det er jo ikke akkurat som om noen brenner av lyst til å lese dem i februar eller august.

Og sånn ellers vil jo desember bestå av det måneden alltid gjør- nemlig å manøvrere seg gjennom 120 juleavslutninger, julekonserter, juleforestillinger, julefrokoster og juletrefester, uten å la stresset og maset ta overhånd og kverke alt det jeg synes er viktig med advent og jul: Ro. Fokus. Julefred. Langsom tid sammen. Min ideelle oppkjøring til jul består av pepperkakebaking, høytlesing og julefilmer i sofakroken- ikke Gubben som frenetisk stryker skjorter fem minutter etter at vi skulle vært i bilen og jeg som tramper rundt og brøler «Men jeg SA jo at du skulle finne fram notene og penskoa før du la deg i går!» til en eller annen stakkars musikant.

Et like umulig prosjekt hvert år, men jeg gir ikke opp!

God Jul, hilsen Bertram’s Bygge Service

(juridisk disclaimer: det finnes selvsagt ikke noe firma som heter Bertram’s Bygge Service. Jeg håper i alle fall det ikke finnes noe firma som heter Bertram’s Bygge Service! Hvis livets tilfeldigheter nok en gang rotter seg sammen mot meg og et slikt firma faktisk eksisterer, så er det likevel ikke det firmaet vi har brukt. Speideræresord!

Det bør også understrekes at jeg ikke har noe som helst imot polakker, verken i hagen min eller ellers, og bare litt imot ord delings syken, og min fordomsfulle harselering med det sistnevnte betyr på ingen måte at jeg tror det er representativt for bygge bransj… eh, byggebransjen. Sånn, da var det på det rene!)

 

Det er en dårlig skjult hemmelighet at jeg kanskje er Norges mest motstrebende huseier. Som barn/ungdom havnet jeg i noen år så isolert som et rekkehus. Jeg husker fremdeles skrekken ved å være alene hjemme etter mørkets frembrudd- noe som får foreldrene mine til å virke sløvere enn de fortjener, men husk nå på at det alltid er mørkt i Norge etter arbeidstid halve året- og redselen for å se et forvrengt fjes presset opp mot de store vinduene i stua. Den uhyggelige tilværelsen på bakkeplan, liksom. Jeg husker også hagen, som stort sett var en kilde til frustrasjon mer enn til glede, med blomsterbed så fulle av leire at ingenting ville gro. Vi hadde også et gigantisk grantre midt på plenen, som sugde til seg all næring og effektivt tok livet av alt gresset rundt.

Men deretter og opp igjennom ungdomstiden og voksenlivet har livet funnet sted i leiligheter, og det har fungert aldeles utmerket. Bytt ut ugressinfisert hage med blomsterkasser der plantene vokser der de skal. Glem utvendig vedlikehold og snømåking. Større feil? Ring vaktmesteren. Riktnok hørte jeg naboene tisse om natten i den siste blokka jeg bodde i- en eller annen merkelig konstruksjon i rørene, for det var ellers ikke lytt mellom leilighetene i det hele tatt- men det var en liten pris å betale. Dessuten synes jeg gamle, skjeve bygårder har en langt større sjarm enn little boxes, all the same.

Hvem skulle trodd at livet skulle ende opp her, med et ukomfortabelt høyt huslån, evig hagebekymring og sist men ikke minst Vi i Villa i posten flere ganger i året (det siste der er virkelig pinlig, men Gubben insisterer på at medlemskapet er verdt… ettellerannet). Men sånn blir det når man pådrar seg det ene barnet etter det andre og finner ut at skikkelig store leiligheter bare finnes i to deler av byen- ved endestasjonen av linje 5, noe som gir nesten en times pendlevei totalt med ti minutters gange på begge sider, eller på langt mer sentrale Frogner, men her er problemet at tre av de seks rommene er stuer og leiligheten uansett er minst fem millioner for dyr.

Anyways. Det var her vi havnet, og alt i alt synes jeg vi har et koselig hus. Bortsett fra rotet. Og at de forrige eierne malte alt utendørs, inkludert takrenner og smijernsgelendere og postkassestativ og mur. For ikke å forglemme det evige vedlikeholdsgnålet som aldri tar slutt. Siden vi flyttet inn har vi hatt en rekke mer eller mindre mislykkede prosjekter på egenhånd, men denne gangen skrapte vi sammen litt pæng, beit i gresset og ringte Bertram. Vann skal du ha respekt for når du har ansvaret for et hus, særlig vann som er der det ikke skal være. Bertram var raskt på pletten med en kontrakt, og forduftet deretter fullstendig mens fire-fem effektive og blide polakker har tråkket rundt i hagen og på verandaen og klatret rundt på stillaser den siste uka (en uventet bonuseffekt her er at byggebilen, materialet og stillasene skjuler alle eskene og plankene og de svarte søppelsekkene som har pyntet inngangspartiet siden september siden vi ikke har fått surret oss til Grønmo. Nå ser det bare ut som det er byggefolka som holder på!).

Og det er her vi endelig kommer til poenget! Mine snart ni års erfaring som huseier gir meg i høyden kompetanse til å gi ett eneste råd til andre blokkjenter som forviller seg ut i samme ukjente terreng.

Rådet er: ikke reparer noe. Bare… la være.

OK, jeg innser at strutsetaktikk er et dårlig råd. Tross alt har jeg sett et hus råtne på rot før, og det er ikke pent (og helt elendig økonomistyring). Ting må selvfølgelig gjøres.

Men akkurat her og nå fremstår rådet som den reneste genistrek, både praktisk og økonomisk. Ikke er det en spesielt uvanlig situasjon heller- det er jo en klassisk erfaring at hvis du først hyrer inn en elektriker for å fikse A, så finner han feil på B, C og D, også. Ber du verkstedet sjekke bremsene, finner de gjerne en feil i instrumentpanelet også (nei, lokale VW-verksted, jeg har IKKE TILGITT DERE for at dere lurte Oslos minst bilkyndige person til å bytte ut hele det hersens instrumentpanelet bare på grunn av en ubetydelig lyspærefeil).

Og ber du Bertram’s Bygge Service om å skifte takrenna, fordi den lekker, og derfor er nødt til å skiftes ut til den nette sum av 45 000 kroner (mitt sjarmerende hus er bygget på en skråtomt av det dramatiske slaget, har en million vinkler og er klemt mot en nabomur på den ene siden. Ingen jobb for glade amatører, med andre ord), tar Bertram seg naturligvis en liten spasertur på taket og gir oss følgende valg som årets tiårets lille førjulsgave:

  • Vi kan bytte beslag på mønet, flikke på noen steder med ny takpapp og nye taksteiner (så mye for de dritdyre glaserte taksteinene som megleren påsto skulle vare en mannsalder! Men jøss, han skrøt jo av sjøutsikt også, som irl består av en liten stripe Oslofjord som kun er synlig når trærne er vinternakne. Vi burde jo tatt den mannsalderen med en klype salt) og nytt beslag rundt pipa for 150 000. Pluss moms.

– eller –

  • Skifte hele taket. Pris: 350 000. Ja, også en dæsj moms på toppen der også.

Det virkelig triste i denne historien er at vi på ingen måte mistenker Bertram for å prøve å utnytte situasjonen. Antagelig har han fullstendig rett, og det tredje opplagte alternativet- fikse takrenna og blåse i resten- er den sikre veien til et morkent, ubeboelig og usalgbart hus innen vi får ut fingeren for å gjøre noe nesten gang. For dét skjer ikke hvert år!

Men det er liksom ikke ønskebeskjeden å få noen gang, og særlig ikke i slutten av november. Tror jeg må innse at det endelige rådet vil lyde: ikke be om en reparasjon til X antall kroner med mindre du egentlig har lyst til å kvitte deg med minst det dobbelte. For det kommer mer! Oh yes, det kommer alltid mer.

God Jul til herr Sløv og fru Lettlurt,

Varme og vann tette jule klemmer fra Bertram, Wojceck, Andrzej og Antonin!

Ordknapp/ordrik tOrsdag

Onsdagen utgikk fordi… jeg sovnet, og hadde glemt at det var onsdag. Allerede?!

Og nå er det torsdag. Det har vært- det er– en fæl uke. Alt går på halv tolv. Jeg kommer til kort, igjen og igjen. Jeg synes ikke jeg gjør annet enn å skrive mailer og beklage, beklage, beklager så mye, det kræsjer på onsdag og vi kan dessverre ikke møte på fredag og nei, det går ikke. Oboisten er «problemetbarnet» i år, slik både eldstejenta og fotballhuet har vært før ham i spesielt krevende år. To forskjellige talentprogram han ikke kunne takke nei til- og på papiret går det ganske bra ihop tidsmessig. Samt det koselige orkesteret. Pluss fløyta hans (som kræsjer med orkesteret på torsdager og nå også med teoritimen på tirsdager), det er jo en familietradisjon, og speideren (der han aldri kan være med på helgeturene, noe som jo er mer enn halve moroa med speiding. Men jeg tvilholder på speider’n fordi det er en fullstendig konkurransefri og friluftsrettet aktivitet, noe han har veldig godt av, og det tross alt bare er en samling i uka i gåavstand hjemmefra). På toppen av det hele legger obligatorisk konfirmasjonsundervisning beslag på en rekke søndager.

Men for all del, dette er ikke fjortisen sin feil. Det er bare så overveldende denne uka. Denne uka også. Vi har en timeplan som krever en 50%-stilling i seg selv å holde orden på og organisere. Det er greit nok, men krydret med Gubbens omorganisering og min omorganisering og nye arbeidsoppgaver for begge, at jeg ikke har sovet noe i nærheten av en akseptabel natts søvn på flere uker (bleieslutt-jinx i et tidligere innlegg,  nå har vi en nattlig krangel om nattbleie som etterlater meg lys våken om natta og tilsvarende dautrøtt dagen etter), Silkeveien-nervøsitet og en evigvarende strøm av eposter og oppgaver og tannlegetimer etterlater meg som en skygge av den glade og trygge mammaen jeg tross alt innbiller meg at jeg er, innerst inne. I dag ble jeg rett og slett sint på et av barna ved leggetid, noe som satte en ordentlig støkk i meg. Det er ikke godt å si hvem som ble mest forskrekket, ungen eller jeg, men den svarte samvittigheten meldte seg umiddelbart. Jeg er ganske ofte streng, men veldig sjelden sint. Nå går det på stumpene, Helle, dette æ’kke deg.

Det er jo ikke det. Men jeg vet da pokker, koret mitt drar til Roma til helgen, jobben drar til Praha neste helg, jeg takket selvfølgelig nei til begge (pluss julebord og rakfiskmiddag i november. Jeg skal vurdere det hvis vi dropper prosecco og DJ til fordel for tre timers stirring i taket, hvalmusikk og snakkeforbud, ergo: noe som faktisk frister!) i håp om å kanskje kunne få litt tid og rom og marginer men… nei. Det fyller seg bare opp igjen. Det er fotballkamp fredag kveld (det er fotballkamp i kveld også, for den del. Siste juniorkampen for i år, jeg burde absolutt ha vært der. Men etter å ha løpt fra jobben, byttet sangkursdag med Gubben for å få ordnet pinnebrøddeig til speideren som har skulket orkesterøvelsen  (beklagende mail, igjen) for å delta på den årlige lysvandringen, så orker jeg for en gangs skyld ikke). På lørdag skal vi i bryllup (veldig, veldig splittet her, fordi det egentlig er en svært gledelig anledning og jeg innerst inne er fra meg av begeistring! Men det eneste jeg klarer å tenke på er at det kommer til å bli stress med alle som skal i penklærne, at gavekortet ikke er kommet ennå selv om jeg betalte på mandag, og at jeg neppe klarer å presse meg inn i bunaden min. Men når du ikke har tid til å komme i utdrikningslaget til en svært god venninne får du jaggu møte opp i bryllupet!), men ikke før vi har fått med oss dansingen til Turbo og en halv obligatorisk talentøvelse for oboisten, og søndag rekker vi akkurat å få kjørt og hentet på konfirmasjonsundervisning før vi skal stå foreldrevakt på orkesterseminaret. I mellomtiden har neppe huset vasket seg selv, Gubben skal skrive et 20 siders dokument i løpet av denne helgen, og så er det mandag igjen, med matkurset jeg var så teit å si at jeg kunne være styrerepresentant på, og neste helg er det NUSO-samling (må huske å be læreren om fri på fredag), og talentcup på Hamar, og hvor blir det av dugnadstingene vi bestilte som jeg skal levere til kollegene mine, og hvordan skal jeg løse tirsdagsproblemet med fløytetimen, og hvem skal jeg skuffe neste gang og hvorfor ble jeg så sint i kveld, det var jo tross alt bare 34. gang han rev av seg bleia? Skjerp deg, kvinne!

This too shall pass. Selv om jeg måtte bite meg veldig hardt i leppa da jeg ble bedt om å være backup for en kollega i forbindelse med Praha-turen fordi- sitat- «flyet lander jo nesten klokka tolv, så det kan være litt vanskelig å rekke jobben neste dag». Ai ai, jeg gråter av sympati. Det må være hardt, ass.

This too shall pass. Jeg folder hendene så knokene hvitner og ber om at vi er godkjent neste fredag og kan legge alt av usikkerhet, søknadspapirer og dokumenter bak oss, og fokusere på det mirakel at vi faktisk skal bli foreldre igjen. Men jeg svetter litt ved tanken på at vi kanskje kan rekke å hente Gutt Y før jul, for hvordan i all verden skal vi få til det midt i juleoppkjøringen. Etter fulgt av et par harde mentale spark bak, for hvem tenker på Luciakostymer og julekonserter i en sådan stund?

Det gjør en dum, sliten mamma som ikke klarer å skille de store tingene fra de små. Klassisk symptom på stress og jeg vet det, men jeg har skrelt vekk og skrelt vekk (dette, blant annet, en historisk sjanse som aldri kommer igjen!) og det som gjenstår av gjøremål nå er ting som faktisk må gjøres. Sånn er det.

Og av og til, av og til, så får jeg til å gjøre det beste ut av dagene selv om øya går i kryss av søvnmangel. Så det, så:

Tirsdag ankom vi en time for tidlig til gruppetimen (stressa mamma som blingset, for tredje gang denne uka), men vi hadde det veldig koselig- og lærerikt- mens vi ventet!

… og litt skummelt. Det er jo tross alt Halloween snart! Jeg drømmer selvfølgelig om å lage edderkopper av kongler og små, søte spøkelser av vattkuler og hvitt stoff sammen med glade barn. Men når?!

Huhei hvor det går, og hoppetihopp! Skjønne fireåringen min er proff t-banepassasjer, og aktiverer billetten sin med den største selvfølge på Grønland. Små, store øyeblikk som viser hvor langt hun er kommet og hvor heldig jeg er.

… og nettopp! Bildet av Turbo med fiolinen dinglende på ryggen minnet meg på nok en uløst oppgave. Vi må kjøpe ny 1/10-fiolin, siden mammaen til Sondre som byttet med oss har kjøpt sin egen 1/16-fiolin og leverte vår tilbake til oss, og da har ikke Turbo noe å spille på, og så var det den helsikes klavernota til akkompagnatøren til Oboisten på lørdag som jeg ikke har funnet ennå, og burde jeg etterlyse faktura for høstsemestet, det er tross alt midt i oktober…

Hæsjtægg ItJustNeverEnds 😀