Something good (og smått utmattende)

Dette er en oppfølger til et innlegg som ikke er ferdig ennå 😀  Litt bakvendt, med andre ord, men så er jeg heller ikke kjent for å gjøre ting i riktig rekkefølge. Hehe.

Bakgrunnen er som følger: En gang tidligere i høst fikk jeg en kommentar angående barn og aktiviteter som fikk meg til å tenke over hva som ligger til grunn for valgene vi tar. Til min overraskelse fant jeg noen relativt fornuftige (tror jeg) og konsistente tanker på bunnen av gryta, men å formulere dem har tatt lenger tid. Det ligger en halvferdig kladd her et sted, og i mellomtiden tikker klokka ubønnhørlig av gårde og minner meg på at året snart er omme. Dermed haster det med oppfølgeren, siden temaet er…

Hvorfor oboen har fått lov til å ødelegge høsten 2017

Det var da voldsomt, tenker du kanskje. Hva har oboen gjort, bortsett fra å være kanskje verdens mest undervurderte instrument (jeg lover, når du først begynner å høre etter er oboen overalt! Soloinstrument numero uno!)? Denne familien har aktiviteter all over the place uansett, litt obo fra eller til kan umulig spille noen større rolle?

Feil!

Jeg må innrømme at oboen ikke har skylda alene, da. Den er en del av et større bilde, bestående av alt fra sure fotballsokker til dansetøy, konfirmasjonsundervisning og alskens andre instrumenter. Men dette året, og særlig i høst, har oboen stått for godt over halvparten av logistikken. Og det har kostet.

Å ha det travelt, i seg selv, er ikke så farlig. Det er mange år siden ettermiddager og helger sluttet å være «fritid» og gikk over til å bli en jobb etter jobben. Men det er morsomt, og ungene elsker hobbyene sine (og nei, alternativet for gutter på 14 er ofte ikke å «være ute og klatre i trær med kompisene sine», det er å sitte foran en skjerm!), og jeg elsker å bruke tida mi på dem. Vinn – vinn. Det eneste en travel timeplan egentlig går utover, er husarbeidet- som jo ikke trenger å prioriteres opp i alle livsfaser. Så lenge Mattilsynet ikke står på døra, er det innafor etter mine begreper. Tellekantene kan komme senere.

Krysspress, derimot, er noe helt annet. Mulig jeg er litt tander akkurat der, men når det er flere forpliktelser som står i direkte motstrid begynner jeg å slite. Jeg tar det tungt når kabalen ikke går opp, når aktivitetene kræsjer, når vi må maile og beklage på nytt og på nytt i alle retninger (eller enda verre; de samme retningene hele tiden. Det var en av årsakene til at det var slik en lettelse å la mellomstemann slutte på fotballen. Det ble konstant konflikt med speideren, det tok for mye tid i forhold til interesse og ferdigheter, vi har hatt det hyggelig- men takk for oss. Puh! Selvsagt kjente jeg et stikk av melankoli når han dro av seg keeperhanskene og tuslet av banen for aller siste gang, men det var en fullstendig riktig beslutning). Krysspress er en energityv, tankene ligger der og gnurer hele tiden. Ikke bra.

Men oboen, altså. For det første: det var en lykke at han endte opp med instrumentet sitt overhodet. Det er nesten så jeg mistenker HanDerOppe for å ha en finger med i spillet. Min fortjeneste var det definitivt ikke! Fantasiløst nok hadde jeg satt ham på venteliste til… tja, kan det ha vært piano eller cello som storesøsknene, kanskje? Fiolin? En ting er sikkert, hadde han endt opp med et av disse instrumentene ville han fått en kort karriere. Det er jeg 100% sikker på. Men telefonen om en ledig oboplass kom helt ut av det blå, en dag vi sto på Ullevål sykehus fordi guttungen kanskje hadde stukket seg på en sprøyte på skoletur (episode nr. 302 av ca tusen smått absurde scener med denne karen, haha).

Om han vil spille obo? Atte… hæ? Ledig plass sånn ca i morgen? Det kom så overraskende på at jeg ikke visste helt hva jeg skulle mene. Men læreren lokket med «tiger-obo», og siden min sønn på det tidspunktet var en ikke veldig utpreget moden åtteåring hoppet jeg på. Kanskje stripene ville vekke interesse?

Noe enkelt instrument er det jo ikke, og tigerstripene rakk bare et visst stykke på vei. Han øvde ikke veldig mye, og jeg maste heller ikke veldig mye (vi hadde andre kamper i de årene der som var langt viktigere å ta, for å si det sånn), men han hang da med og ble gradvis flinkere. Dessuten gjorde han det aller viktigste for å sikre progresjonen: han sluttet ikke. Det er jo nesten tommelfingerregelen uansett aktivitet, det, hvis man holder på i mange nok år blir du ganske mye flinkere enn mange andre, fordi de gir seg underveis. At han har hatt en flink, tålmodig og støttende lærer hele veien har også vært sentralt. Hun har vel, når sant skal sies, vært mer optimistisk og pådriversk enn mor har vært.

Etter fire-fem år ble han hanket inn til diverse prosjekter, rett og slett fordi det er så stor mangel på oboister. Bjølsen strykeorkester trenger blåsere til Star Wars. Barnekoret i Operaen trenger orkester til en forestilling. Læreren hans kjenner sånn ca alle i Oslos begrensede musikkmiljø, og mulighetene trillet inn på rekke og rad. Vi så at han likte samspill, han vokste på det, syntes det var gøy å øve til oppsetninger og konserter. Da vi fikk tips om et symfoniorkester for ungdom rett i høgget her, var vi ikke sene med å ta kontakt, og for nesten et år siden begynte han som oboist i NOSUS til stor glede for det den gang oboløse orkesteret. Til stor glede for ham også!

It never rains but it pours, heter det, og det stemte godt i dette tilfellet. Ikke før var han på plass i orkesteret, så dumpet det inn en mail om at han var ønsket på Sommersymfonien (redusert pris for obo og fagott!). En ukes samspill i sommerferien? Inn med søknaden! I mars prøvespilte han for Lørdagsskolen etter ønske fra læreren, som han hadde gjort tidligere uten å bli valgt ut. Samtidig hadde BDs Kammerakademi fått snusen i at det fantes en semi-god oboist i byen, og plutselig var de på tråden til meg på jobb og lurte på om han kunne tenke seg å prøvespille. Jeg var ærlig og sa det som det var, Han er flink men ikke sånn flink, kanskje nivået er litt i overkant? Jeg vil ikke at han skal stresse eller mislykkes. Men damen i andre enden svarte beroligende at her var det ikke noe press, blåsere er uansett senere utviklet enn strykere, det er sosialt og hyggelig og ingenting å være bekymret for (noe som faktisk er tilnærmet sant, men som alltid: ingen talentprogrammer uten en viss grad av konkurranse og mødre med spisse albuer). Til slutt hadde selveste NUSO tydeligvis fått med seg at det var en fersk oboist på Sommersymfonien og sendte mail med invitasjon. Og hvem sier vel nei til en plass på landslaget, selv om det bare er som annenoboist?

(her er det på sin plass å påpeke at det i og for seg ikke er det å være flink og vellykket som er det viktigste. Nesten tvert imot. Jeg har hittil tviholdt på speider’n, nettopp fordi det er en arena uten press og konkurranse på individnivå, og det er ikke tvil i min sjel om at han kunne ha hatt det like moro og blitt like bitt av basillen dersom han ga det prosjektet like mye tid og energi. Det er ikke så viktig hva. Det viktige er at. Bare så det er klart)

Fort, fort! Vi er sent ute! Men dressen er på og pappa venter i bilen. Klar for konsert nr. 17 denne høsten.

OK, smørbrødlista over gir kanskje ikke et godt bilde av det konkrete omfanget. Her er en kort forklaring: Lørdagsskolen er kulturskolens ekstratilbud som foregår én gang i måneden pluss konsert vår og høst. Kammerakademiet har øvelser annenhver lørdag (i teorien tilpasset Lørdagsskolen så de ikke skal gå i beina på hverandre, men her skulle jeg få meg en overraskelse), pluss musikkteori på tirsdager. NOSUS har, som sagt, øvelser hver torsdag (minst). Sommersymfonien er én uke på sommeren og NUSO består av en sommersamling og en høstsamling med tilhørende konserter. Så det er ikke fullt så mye som det høres ut som, det er ikke slik at han gjør alt samtidig- men det skulle vise seg å være mer enn nok likevel 😉

På under ett år hadde husets trettenåring gått fra obotime på mandager, that’s it, til øvelser på mandager (individuell time) og torsdager (NOSUS-orkesteret), de fleste lørdagene (Lørdagsskole, Kammerakademi eller begge deler), i tillegg til sesongprosjektene og at alle øver intensivt i ukene før konserter. Vi forholder oss til en halvveis oppdatert kalender på det ene prosjektet, supplert med hundre mailer med titler som «NB Ny endring i øvehelg 25-26. november VIKTIG!» fra det ene prosjektet, og omtrent det samme fra den andre. Dette siste her, angående kommunikasjon og oversikt, er faktisk et viktig poeng. Vi er ikke ukjente med aktiviteter som krever mye tid- Fotballhuet har i årevis måttet hoppe når treneren sier hopp (gjerne seks dager i uka), men da var det én ting og én informasjonskanal. Her er det mange plattformer, mange kokker, også innenfor hvert prosjekt, og veldig, veldig mange beskjeder. Og mange kræsjer :/ Alle forventer også å prioriteres, siden dette er ekstratilbud som bare gis til noen få utvalgte.

Så da gjenstår jo bare tusenkronersspørsmålet: hvorfor?? Hvorfor vil man seg selv så vondt? Hvorfor prøve å legge en umulig kabal, som ikke bare kræsjer med seg selv støtt og stadig, men som også er så uforutsigbar at det er dobbelt så vanskelig å tilpasse familien som helhet- for vi har jo en del andre ting på planen også?

Litt handler nok om at det ikke var fullt så enkelt som alle sa det var. «Én lørdag i måneden» eller «hver torsdag», betyr egentlig nesten annenhver lørdag/hver torsdag og begge de siste helgene fra fredag til søndag i september, november og desember, for eksempel. Det dukker opp konserthelger og seminarer i et kjør, og er du med så er du med. Jeg var forberedt på litt, men ikke på så mye, så her må jeg ubetinget ta skylda sjøl og si at jeg feilberegnet mengden tid som ville gå med.

Men den aller viktigste grunnen til at vi tråkler oss gjennom en umulig løype, er at dette er så bra for hovedpersonen. Sønnen min, snart fjortis. Han synes det er gøy. Han får til noe, noe som ikke de to Supersøsknene hans kan fra før. Selvtilliten vokser, noe han har uendelig godt av og som smitter over på andre områder. Underlig nok, for en gutt i slyngelalderen med bokstavdiagnose, synes han også musikkteori er artig 😀

 

Jeg kunne ha dratt fram ørten episoder, fortalt om konkret om hvilken vei sønnen min har hatt å gå, redegjort hvor hvilken monumental betydning dette lille rørbladinstrumentet har hatt for oss, for ham. Men det vanskelig å skrive mye om dette uten at det blir for privat. For de av dere som liker langlesning på engelsk, og ikke er allergisk mot en dæsj Gud og Jesus, må jeg innstendig anbefale dette gamle stykket av Elizabeth Foss, om hvordan hun står på sidelinja sammen med mannen Mike når den halvvoksne sønnen Christian spiller basketkamp. Denne type blogging er på vei ut, du kan ikke skrive så detaljert og utleverende om dine nærmeste (hvis du da ikke binder det inn i en bok og heter Knausgård eller Hjorth, og selv da er det definitivt åpent for debatt). Også teknisk sett er det utdatert, alle de fine bildene er borte. Men det er like fullt en av de beste opplevelsene jeg har hatt som bloggleser. Kanskje fordi det er godt skrevet, kanskje bare fordi Elizabeths beskrivelser av hvordan hun dag ut og dag inn, i år etter år etter år, gikk rundt og mumlet «Please, God. Please. Something good for Christian. Today, please, give him something good.» vekker en distinkt følelse av gjenkjennelse. Å ja. Jeg kjenner følelsen.

Noen barn, ungdommer og unge voksne har det alltid litt tøffere. Alltid litt vanskeligere. Og når du da finner something good, så strekker du deg ekstra langt, kjører de ekstra turene, tar de ekstra telefonsamtalene, betaler de ekstra utgiftene, bruker tid og energi på å finne umulige løsninger og tilbringer fredagskvelder i stadig nye kirker (forrige helg rakk vi Bøler kirke, Fagerborg kirke og Nordstrand kirke, haha! Kirker og fotballbaner, det er min spesialitet! Taxilappen neste!) for å høre på konserter du har hørt før.

For når du finner something good, er det bare å gi gass.

Visst kan du være sliten og lei, men du slutter aldri- aldri!- å være takknemlig.

Julejamring ;)

Advarsel: sutre-alarm. Det ble begått en aldri så liten jinx i forrige innlegg, med lovnader om julefred, juleglede og godt humør. Vi har ikke kommet lenger enn til dag 2 i desember før mor ligger paddeflat og hulkende på gulvet og ønsker den forbaska julestria langt pokkerivold….

Neida, så ille er det ikke. Slett ikke.

Men jule-entusiasmen og «dette har vi jeg da nesten kontroll på»-følelsen har fått seg et solid skudd for baugen, og vi skriver til min store skrekk bare andre desember. Hvordan skal dette gå?

Men ok. Ikke få panikk. Pust med magen, og analyser!

Det som er bra:

Har fått fikset kalender. Helt ferdig, dagen før 1. desember. Det høres kanskje selvsagt ut, men det har hendt i tidligere år at halvparten av lukene har hatt innhold og resten har blitt fylt på underveis. Det er ingen krise, det finnes barn som lider langt verre skjebner (og det var ikke et forsøk på å være morsom), men det gir helt klart en ekstra dæsj spenning når hele kalenderen er ferdig samtidig, særlig for de yngste som får se HELE kalendervidunderet henge der i all sin prakt.

Dessuten er jeg megastolt over kreativiteten min når det gjaldt å få de verste umulighetene fast i kalenderlukene sine. Spisepinner vil aldri vinne noen interiørpris, men de funker!

Andre viktige ting jeg har fikset er blant annet å prøve et kreativt triks for å blokke ut et par feilkjøpte fotballsko (feilkjøp og feilkjøp, hvordan i all verden skal en halvgammal dame vite at Medusae er trangere i størrelsen enn Nemeziz)? Esken hadde minstemann forlengst trashet for å lage båt, det var tilbudsvare, vanskelig å få solgt videre. Så vi prøver å vide dem ut. Funker ikke det, gir jeg dem til sportsklubben Sterling og kjøper nye. Alt annet enn at de blir stående i boden og samle støv. Fotballsko-moten- kitchy navn inkludert- skifter fortere enn målene går baklengs inn hos Viking, så det er ikke akkurat noe poeng å la skoene i størrelse 44 stå og vente på Bison.

 

Jeg har vannet sviblene så de ikke dauer, min stemor og jeg var på oboistens OMK-julekonsert og mormor på åpen dansedag med Ballerinaen, jeg har danset med Turbo og vi var til og med innom bondegårdens åpne juledag der vi bakte noen kakemenn og spiste vafler med iskalde, klissete små fingre (og fireåringen fikk et trøtthetsindusert raserianfall av den særlig høylydte sorten på vei hjem. Rett utenfor inngangen. Bæljet og hylte, og det er i slike situasjoner at jeg er uendelig glad for min manns rynker og mitt eget grånende hår).

Mens det fremdeles hersket idyll, hehe. Men utendørs baking æ’kke bare lett, altså. Damen i den gule vesten hadde som jobb å stå der og varme opp deigklumpene som ble iskalde og ukjevlelige i løpet av to minutter 😉

Det er dessuten en hel masse annet som har skjedd siden siste «Torsdagstanke»- oppsummeringsinnlegg. Jeg begynte på en kladd, men nå er den så gammel at den snart er utdatert, haha. Uansett, nevner i fleng- en fantastisk konsert med Little Steven sammen med moren min. Virkelig artig, og FOR et band! Vi har fått mail om pianokonsert for eldstemann (hurra, det er lenge siden sist!), som ikke kræsjer med noe annet (dobbelt hurra, og bank i bordet!), kaaaanskje-med-140-forbehold noe spennende nytt om Silkeveien, tentamnene er i boks og de fleste er fornøyde, vi har fikset alle julegavene…

Ta-daa! OK, dette er en spøk. Håper jeg, i hvert fall. VI har i det minste fikset vår lille bit av dorulldugnaden til niende klasses skoletur!

Og ikke minst, mormor med sin organiseringsiver og IKEA-kompetanse har laget orden og reda i de barnerommene som hadde behov for slikt. Nå er det så mye lettere for beboerne å holde orden der, og vi har fått rensket opp i en hel masse gammel moro som lå og tok opp plass overalt. Hurra for mormor!

Jeg husket utviklingssamtalen med ballettlæreren i dag, det veier (nesten) opp for fotballforeldremøtet vi glemte på mandag. Vi kunne uansett ikke ha gått, siden en av oss måtte gå på obokonserten.

Vi har også lånt hengeren, og regner med å kunne levere den (tom) tilbake før jul, så vi fjerner de siste restene av snekker- og hageavfall fra inngangspartiet. Det har stått der siden september. Det ER på tide!

Alt i alt går vi inn i desember med en hel masse avkryssede bokser. Særlig med tanke på at fram til 9. november gikk vi rundt med en slags formening om at desember i år var praktisk talt avlyst, siden vi ikke ville være i landet uansett. Å heise seg opp etter nakkehårene etter den beskjeden, og sette i gang med julestria og business as usual likevel, det klapper jeg meg på skuldra for. Likevel sitter jeg altså på en lørdagskveld i desember og sutrer. Hvorfor?

Det som ikke er like bra:

På denne ene lørdagen som ikke var 100% overbooket fra før av, presterte jeg å overbooke meg selv. Lille Bison og jeg skulle på barneteater på Sagene, ut fra en velment tanke om at han ikke får være med på Reisen til julestjernen og han fortjener også en liten happening sammen med mamma. Men tidsskjemaet sprakk- litt min feil fordi jeg var søvndrukken og uoppmerksom etter en post-ballett-cowboystrekk. Litt min manns feil fordi han på vei ut i bilen bare måtte organisere en hel haug med andre ting- og da vi ankom lokalet fire minutter etter start hadde Bison sovnet, stakkars. Bortkastet tid og bortkastede penger, skuffet gutt og skuffet, mislykket mamma.

Følelsen av å aldri, aldri, aldri komme noe i nærheten av i mål med huslige sysler, fordi den lille rest-energien som er mellom jobb og barn blir brukt på å bare ta det aller nødvendigste.

Dårlig samvittighet over mennesker jeg skulle besøkt. Virkelig dårlig samvittighet, så dette punktet må prioriteres opp.

Resten av desember er ikke bare travel, det er tidvis et mareritt. Jeg bruker nå helt ekstremt mye tankekraft og energi på oboisten, noe jeg en vakker dag (kanskje i jule»ferien», ha ha bloody ha. Ja, jeg er skammelig klar over den passiv-aggressive bruken av fnutter her, men jeg har nettopp blitt pålagt ekstra vertinneplikter på selveste julaften) skal forklare nærmere rett og slett fordi det er et interessant fenomen som er verdt en forklaring. Jeg veit jeg alltid sier at jeg skal komme tilbake til ting og sjelden gjør det :(Men akkurat her må jeg til pers før eller siden, og formulere hvorfor akkurat denne biten av hverdagslogistikken får ta en så fremtredende og nesten umulig plass.

G16 er nå historie, og G18 har bestemt seg for å ikke ha foreldre i den lukkede gruppa. På sett og vis skjønner jeg dem godt. De er nesten voksne og har ofte god kontroll selv. På den annen side gir det deg følelsen av å leve med en evig joker i logistikkplanleggingen, siden den jevne 17-åring ikke helt ser problemet med at det «kanskje» er kamp når vi har planlagt å besøke bestemor eller skal på konsert.

Neste helg er av typen som gir deg akutt vondt i magen, og for min del går det over i en uke der jeg vikarierer for en kollega, noe som vil si konstant høye skulrde og at uka etterpå går med til å få gjort alt av mitt eget arbeid jeg ikke rakk uka før. O glede.

Nevnte jeg at jeg er syk? Måtte gå hjem fra jobben i går- dog ikke uten å tatt en lang omvei for å hente instrumentet til Turbo på ett sted og vinterskoene til eldstesønnen på et annet, mama is as mamastuff does– og har hodepine og feber. Forhåpentligvis er det ikke smittsomt, ellers risikerer vi å smitte alle med sjokoladekaken som må bakes til Turbos julekonsert i morgen, der vi skal løpe innom en bursdag på vei hjem mens oboisten må forte seg til seminar (som jeg sa ja til uten å tenke på at han allerede var satt opp på speidernes julegrantenning samtidig. Søren klype. Jeg er streng der, vi prioriterer alltid det vi har sagt ja til først. Men det forsvant totalt ut av hodet mitt, selv om den stygge adventsgrisen med tre bein prøvde å fortelle meg at det var julegrantenning første søndag i desember. Jeg var vel så stressa at jeg ikke hørte etter)

Mannen min. Ikke noe galt med mannen min, han gjør som han alltid gjør: kjører og henter, kjører og henter, lager middag og kjører og henter. Resten av tiden tilbringer han bak dataskjermen, mer eller mindre hele døgnet, imponerende uberørt av trøtte småbarn eller oppvask på benken. Dette skyldes verken latskap eller ondskap fra hans side, bless him, jobben har lesset på med møter og workshops før jul og han er fremdeles ganske fersk i rollen. Dette er virkelig ikke hans feil, han gjør det han er nødt til å gjøre, og det vet jeg. Men neste uke må han tilbringe noen dager i Grimstad, av alle steder, og selv om jeg til vanlig ikke har noe imot å styre skuta alene kjenner jeg litt på den sure kjerringfølelsen av at han Jobber Med Viktige Ting, og resten får bare ordne seg selv (aka ordnes av kona). I disse dager er «resten» i overkant mye.

Uke 26! Uke 26 tegner allerede til å bli et problem, og jeg vet ikke hvordan jeg skal løse det. Jepp, jeg vet at det er i juni. Og der… ser vi at perspektivet begynner å bli borte, stress-symptomet over alle stress-symptomer, for det har ingenting for seg å blande alle bekymringer, store og små, fjerne og akutte, viktige og lite viktige, i en eneste stor bolle og være like stressa over alt sammen. Vekk med uke 26, over på det som er her og nå:

Dette skjer når du vasker hvite skjorter og ballettstrømpebukser samtidig.

Det er mulig løsningen på denne misèren er like vanskelig som den er genial: slå av maskinen, gå og legge seg, starte på ny frisk i morgen. For selv jeg ser at det står mer over streken enn under streken. Og lang erfaring tilsier at det meste lar seg løse.

Det ordner seg, det ordner seg. Det ordnet seg i fjor, og i 2015, og i 2014. En dag av gangen, og plutselig ramler hele den stappmette familien ut av døra på Hai Café etter skolens julesangaften, noe som for alvor markerer startskuddet på juleferien.

Subsidiært kan jeg alltids prøve å muntre meg selv opp med bilde av et esel, siden det snart er jul!

Er det noen som vet hvorfor man tar slike bilder? Jeg har sikkert hundrevis, og er neppe alene om det. Meningsløse, litt ufokuserte, uskarpe og dårlig komponerte bilder av helt vanlige dyr som du kan finne et godt bilde av i et hvilket som helst oppslagsverk. Det får bli en filosofisk nøtt for en annen dag.

God lørdag til dere som er innom, og ikke minst god første adventssøndag i morgen. Med eller uten alle lysene på plass og krans på døra (vår har, passende nok, blåst ned i løpet av dagen. Er det rart jeg føler verden er imot meg? 😀 )

RRRITSJ!

Rrrritsj!

?

Lyden av en Supermamma-kappe som spjærer, vel 😉

Eller, spjærer er vel å ta hardt i. Det er ikke som om Supermammakappen henger i skittengrå laser nedover ryggen, akkurat. Men den har definitivt fått en ny rift, og det er ikke den første. Fra før er den lappet og sydd sammen på ørten forskjellige steder, slik det sømmer seg en kappe som har sittet på dag etter dag (og natt etter natt), i sol og regn, mildvær og storm, siden 1999.

Dette er det jeg kan. Og antagelig burde holde meg til i fremtiden også.

Eventuelt dette. Men det er jo ikke noe å selge på kafé, det er jo «sitte ned med tallerken og kakegaffel»-varianten. Legg merke til den lille musa nederst til venstre…

Det hele startet mens jeg var på jobb, og satt dypt konsentrert om en egenskapskode i datasystemet som ikke gav mening. Da ringer telefonen, det er Gubben som forteller at hans søster som kommer med fly til Oslo på lørdag blir forsinket og ikke kan rekke oboistens konsert klokka fire.

Helle: – Men konserten klokka halv åtte, da?

Gubben: – Tenkte først på det, men hun lander neppe før på søndag. Store forsinkelser i Chicago eller noe. Da dropper jeg også konserten, rett og slett.

H: – Enig i det. Og det blir litt stress hvis du skal på konserten klokka fire, ferdig seks, og så må du skynde deg hjem mens vi som skal på Les Miserables gjør oss klare og bytter i døra.

G: –  Sukk. Dere skulle ut ja, sånn var det. Men ellers skjer det ikke noe mer i helgen, bortsett fra dansingen til jentene på lørdag og konserten på søndag?

H: – Eh… jo. Det er julemarked til helgen, husker du? Vi skal levere 16 porsjoner stekt ris og en kake av noe slag i morgen tidlig før dansingen. Husker ikke hva jeg svarte på svarslippen, jeg, men jeg skal sjekke det.

*sjekker mail, finner til slutt riktig, utfylt skjema i mappen for sendte elementer*

H: – Shit, skoleboller! Hva i all verden var det jeg tenkte med?`Vi skal levere ferske, gode skoleboller mellom klokka åtte og ni lørdag morgen, sammen med den stekte risen.

G: – Ti poeng til deg, mor. Hva skjedde med den vanlige sjokoladekaka med morsomt strø?

H: – Nei, jeg følte vel at jeg har levert den til julemarkedet før, liksom. 12 ganger, for å være eksakt. Denne gangen ville jeg være litt… kreativ. Dessuten klarte jeg å motstå fristelsen til å skrive oss opp som klassebordvakter, så de måtte jeg uppe den kreative innsatsen litt.

G (syrlig): – Kreativ, du. Kjennetegnet på slitne småbarnsmødre som står opp klokka fem lørdag morgen for å tvangsbake.

H: – Point taken, jeg var dum og overoptimistisk i september og jeg skal aldri melde meg frivillig til å lage skoleboller igjen. Lover. Men uansett, det er dette skal vi i helgen.

G (lettere innsmigrende): – Du…?

H: – Ja?

G: – Tre for trettifem på Meny. Jeg bare nevner det.

H: – Hæ? Er du seriøs? Skal vi levere kjøpeboller til skolens tradisjonsrike julemarked? Er du helt på bærtur, eller? Jeg tror faktisk ikke det går an. At det er lov, altså.

G: – Jeg er 100% seriøs, og tenk, da. For litt over hundrelappen leverer vi 12 boller.

H: – 12 kjøpeboller, ja. Det er ikke det samme. Tørre, harde kjøpebol…

G: – Ferske, gode, store kjøpeboller. Du vet like godt som jeg at Meny har ferske boller, som er gode, hver eneste dag. Masse kokos og masse eggekrem. Vi kjører rett til Meny fra Lørdagsskolen og rasker med oss 12 rykende ferske skoleboller før vi drar på balletten, og svinger innom skolen med bollene og risen. Det er faktisk ingen dårlig deal for julemarkedkomitéen.

H (*piper stakkarslig og snapper etter luft*): – Kjøpeboller. OK, ok, ok.

G: – Da er det bestemt, da.

H: – Det er vel det. Ha det, kjæresten.

G: – Ha det. Chin up!

***************************************************

Jeg har aldri vært den superkreative, som disker opp med Wilton-style kreasjoner til juleavslutninger, lager fruktpinnsvin til barnehagefesten, eller kommer med pepperkakehus i cellofan til utlodning. Og jeg er stum av beundring for de som klarer å gjøre noe ekstra ut av slike oppgaver, til glede for små og store, og til trøst for oss med de kjedelige sjokoladekakene. Ære være dem!

Men gjennom 17 år med kakelevering av ymse sort (og i stadig større volum!) har jeg alltid stilt med noe hjemmelaget, i hvert fall. Jeg har aldri skulket unna, alltid levert det jeg lovet, aldri kjørt noen kjappe løsninger. Før i år.

Men spektakulært og fancy blir det aldri… til tross for at jeg har to små hjelpere som alltid tvinger på meg sine tilbyr sine tjenester.

Umulig å bake i fred her i huset 😀 Her har mini-bakeren til og med kastet skjorta halvveis i sitronkladdekaka!

På den annen side, skal jeg først leve med å være litt sleip, er det riktig tidspunkt. Nå er det riktignok grunnleggende galt å unnskylde seg med at «det har vært så mye», men i år har det faktisk vært vanvittig mye. Det har vel vært nevnt tidligere at vi begynner å nå et slags metningspunkt hva gjelder dugnader, felles innsats og «alle skal», og når vi i løpet av de to siste månedene har stått orkestervakt, rigget Halloweenfest, stått på Oslo Maraton, rigget til Oslo Maraton, kjøpt Ullmax for 3000 kroner og nettopp betalt 3000 til for en pall med dopapir (som jeg må hente mellom 18 og 19 neste torsdag), har hatt i snitt et foreldremøte i uka (og det er ikke foreldremøtesesong en gang), og kommet med varer til julemarkedet og på toppen av det hele blitt bedt om å stille 14. desember med kaker og varmmat da også- så kjenner jeg at skammen over å levere gode kjøpeboller er til å leve med.

Rett og slett.

Så hvis noen, av en eller annen merkverdig årsak (for jeg legger jo ikke akkurat skjul på at vi ikke er Superparet med Drømmebarn som lever et stilfullt og velorganisert liv i en lekker interiørkatalog) skulle tro at jeg alltid har alt på stell: herved motbevist.

Supermamma leverer kjøpeboller. Alarm! 😉

Toppen av kreativitet- fremdeles best egnet til privat bruk!