Frihelger?!!

Mai, kjære mai. Det drar seg til på alle fronter. Veiledningssamtale 15. mai, barnehagefeiring 16. mai, barnetog 17. mai, konfirmasjon 21. mai, huskonsert 22. mai, bursdag og huskonsert 23. mai, Drøbak Junior Challenge 27. mai, kompaniforestilling 30. mai, pianokonsert 31. mai, her har jeg sikkert glemt en hel masse, men så lenge det ligger i Outlook lever vi trygt (-ish).

Men. Det blir ikke bare travlere. For første gang siden juleferien har vi frihelger. Som i «helger uten faste aktiviteter, helt til fri disposisjon». Joda, de eldste har ofte jobb eller treninger og øvelser og slikt, men vår innsats der begrenser seg til en sjelden taxitur, for øvrig holder de styr på det selv.

Dansesesongen, derimot, er kort. med unntak av kompaniet, da. Og med det er lørdagene der Bison danset fra 10-11, Turbo og Ballerinaen fra 12-13, sistnevnte med en ekstra tåspisstime fra 14-14:30, et tilbakelagt stadium. Du kan si det sånn at lørdagene ble tilbragt på kulturstasjonen, eventuelt i evig kjøring fram og tilbake- særlig etter at Ballerinaen fikk seg «jobb» på danseinstituttet på Majorstua i tillegg og måtte fraktes dit på morgenen og kjøres derfra og til nedre Grünerløkka i rekordfart for å rekke sin egen time (#optimistiskplanlegging). Når vi endelig var i mål, var vi stort sett så pumpa (av barnedansens fysiske utskeielser eller av lørdagstrafikk) at det ikke ble stort mer ut av den dagen, annet enn middag og spede, mislykkede forsøk på husarbeid.

Jeg husker vi sto der i vinter og var i tvil angående minstemann. Skal, skal ikke. Turbo hadde endelig «vokst fra» 3-4-åringskurset sitt og var klar for å danse på en større time, alene. Klart vi måtte være til stede, men å sitte utenfor med en bok og en kaffe er ikke verdens tyngste jobb. Dessuten passet det perfekt med kurset til storesøster. Vi kunne sluppet unna med én kjøring og en kaffetime hver lørdag, mens jentene danset samtidig i forskjellige saler. Enkelt. Lite energikrevende. Ganske fristende også, jeg må innrømme det. Det er jo ikke som om vi ligger på latsiden i ukas øvrige dager, det satt langt inne å ofre en potensielt ganske fredelig lørdag på De Oppbyggelige Aktiviteters Alter.

Men Bison. Gutten som elsker å være i bevegelse, og som nå var stor nok til å hoppe på det kurset Turbo skulle forlate. Han hadde vært med et par ganger før jul og syntes det var stor stas. Borte var all surringen og den dårlige konsentrasjonen på slutten av «babykurset», dette var mer action, perfekt for en treåring. Og helt ærlig, det er ikke fair at mor og far legger til rette, ordner og fikser for storesøsken og tar seg helt ut på det, og så er det ikke noe igjen til husets minstemann. Hva skulle Bison gjøre på lørdagene, annet enn å drasses inn og ut av bil eller settes foran Thunderbirds når travle storesøsken ikke gidder å finne på noe annet? — Pffft, sa jeg til Gubben, det blir litt mer mas, men det overlever vi jo. Støvsugingen kan vi ta til sommer’n.

Og jeg har ikke angret et sekund. Han har hatt det kjempegøy på dansing, han har fått brent av masse energi (et ikke uvesentlig poeng i dansesesongen på Oslo Kulturskole, de månedene det er bånn gass er også de månedene det er litt ekstra tiltak å komme seg ut av huset), og som alltid ligger det jo masse trening i slikt. Trening? Ja, på sånne ting en treåring må lære seg. Bison og hans dansekompiser med og uten tiara har verken lært å ta piruetter eller danse chachacha, men å stå i kø, det er en av tingene man trener på på dansing. Vente på tur. Følge instruksjoner. Øve på ting som er vanskelige. Ikke minst i denne settingen har dansingen vært veldig nyttig, og fra fullt kaos på starten av semesteret står småttisene nå i (ganske) rette rekker og venter (nesten) tålmodig på tur.

Så hurra for dansing, og jeg dreper gjerne lørdagene mine til høsten også. For all del. Men, nå som vi har vært på dette kjøret en stund var det jammen herlig å oppdage at man kan bruke lørdagene til andre ting.

Mor kan endelig finne fram og systematisere arbeidet med skrivebøker. Bare kort, kort tid av gangen, men jenta er overmoden for å få ordentlig tak på skrivingen og det er bare tiden som har manglet. Not so no more!

(og kan jeg bare komme med et hjertesukk? Hva ER det med slike «nybegynnerbøker» som insisterer å ta med både store og små bokstaver samtidig? Hvorfor??)

… eller bare tøyse rundt.

Bison er ikke helt på leser’n ennå, naturlig nok. Planen er å finne bøker med figurer og mønstre så han kan få litt førskrive-trening, men i mellomtiden synes han det er moro å drive med labyrinter. At de er gjort fra før er ikke så farlig! Andre hjernetrim-aktiviteter for Bison er Dyrelotto og Stigespill. Han vil gjerne være med på Uno, men det funker bare sånn passe ikke.

Tiåringen kan ha med en venninne hjem på overnatting, og etterpå flette mammas hår (og ta et litt uskarpt bilde av det).

Ingen helg uten fotball. Min sønn ble overraskende matchvinner da de vant en knepen 1-0 seier, med det minst elegante målet i denne serierunden (pirke en ball ut av hanskene på keeper helt på målstreken etter et mislykket scoringsforsøk, men mål er mål, seier er seier, og tre poeng er ikke minst tre poeng). Men når vi har tid til å tenke oss om og planlegge litt, blir turen så mye morsommere for alle:

Skjønt, enkelte av supporterne ga beng i hele kampen.

Opptil flere av «supporterne», faktisk.

Lørdagsfri = tid til å lage skikkelig god pavlova. Signert min mann altså, jeg skal ikke skryte på meg noe. Men etter en lørdager fylt av bilkjøring, bilkjøring, følging, påkledning, avkledning, tåretørking, bilkjøring, vannflaskefylling, skoknytting og «HEI KLOKKA ER FAKTISK TI OVER HALV, ALTSÅ!», er det ikke så ofte vi får slikt hos oss. Men nå er frilørdagene her, tjohei!

… og slik kan man avrunde en herlig, herlig helg. Opp i badekaret (Lykkeliten sluttet å gråte denne gangen, det går riktig vei!), på med pysjen, og deretter frukt på verandan i kveldssola.

… blant annet. Helgen har også handlet om nabobesøk og hopping på trampoline. Øve på å sykle. Løfte en sandkasse vi har arvet, over på plenen og la ungene gå berserk med de tilhørende lekene. Og surre rundt, ikke minst har vi surret mye rundt. Mulig vi skulle støvsugd litt mer, men det er ikke sommer ennå, er det vel? 😉

Når neste semester banker på døra, etter en lang, slapp sommer, er vi antagelig over-klare for å sette i gang med lørdagsmoroa igjen. Det ER vits i de travle og krevende lørdagene våre, absolutt. Men akkurat nå var det utrolig godt med en pause. Jeg formelig kjenner marginene falle på plass, luksusen av å ikke måtte velge mellom støvsuging eller Dyrelotto, sårt tiltrengt søvn eller en spennende kamp på TV med ungdommen i huset. Eller bare stille spørsmålet «Hva skal vi gjøre i helgen?», siden det faktisk ligger et valg der.

Vi er klare for sommerslapphet!

… i hvert fall når vi har overlevd mai og juni 😀

Målstrek

Whoa.

For en aldeles merkeunderlig (eller skal vi si «fascinerisende», som Turbo sier) følelse.

Flytteselfie. Hvis noen skulle lure på hvorfor jeg har lagt på et dempet filter på dette bildet, er svaret at…

Nei, vi har god belysning og skarpe kanter på veggene, men forsiden av mobilen min er sjokkerende nok ikke spesielt ren. Høh. Men slik ser det altså ut: standard kontorlokale sentralt i Oslo med flyttekasser og bobleplastruller overalt.

Målstreken er nådd i dobbel betydning: for det første er pc’en pent pakket bort, noen ytterst få sentimentale jobbminner pakket ned, noen andre tatt med hjem, og en hel haug unødvendig papir har møtt døden i makuleringsmaskinen. Sett fra den vinkelen er det sunt å flytte på seg, for jammen samler det seg mye unødvendig ræl oppigjennom årene. I tillegg til de konkrete tingene er også oppgavene mine sirlig pakket sammen og levert videre. Noe har jeg garantert glemt, og noen ting er rett og slett ikke avsluttet fordi de ikke er ferdige, men alt i alt skal det ikke være tusen løse tråder igjen etter meg, og det føles bra. Veldig bra. Jeg har mange trivelige kolleger som jeg kommer til å savne, og er lite hippen på å etterlate meg en solid drittpakke, nå som jeg hadde muligheten til å foreta en kontrollert nedpakking 😉

Men det blir jo noe ekstra definitivt over en permisjonsstart som sammenfaller med flytting. En epoke er over, på godt og vondt. Ni år har jeg tråkket rundt i disse gangene, noe som ikke er så fryktelig lenge, men jammen har det skjedd mye på den tiden også. Jobben min har forandret seg, nye oppgaver har kommet til, andre har falt fra, kolleger har kommet og gått. Omorganiseringer, oppturer, nedturer, turer-rundt-omkring. Når det virker overveldende å tenke på at lokalene og datasystemet vil være snudd opp ned når jeg kommer tilbake, hjelper det å tenke på alle forandringene som har skjedd innenfor disse rammene i løpet av ni år. Det er ikke småtterier! Arbeidsplassen min vil forandre seg, ja, men den har aldri vært statisk heller, fordi arbeidslivet ikke funker sånn (noen bransjer er selvsagt mer stabile enn andre, men forandringer inntrer okke som).

Det er smått vemodig å ikke få være med nå som det skjer så mye. Blant annet innser jeg at kampen om den beste plassen i kontorlandskapet allerede er tapt 😀 Men, selv om jeg er glad i jobben min (og, dette er ingen overdrivelse, men ingen har vært så glad for et jobbtilbud noen gang. Det høres overdrevent ut, men jeg lover at når du sitter med det praktiske eneansvaret for fire unger, en bunke regninger på høyde med Himalaya og tre kroner på konto, et halvt tonn usammenhengende og ubrukelige vekttall fra Blindern, og nettopp har fått beskjed fra Manpower om at du ikke trengs– da er Fast Jobb Med Grei Lønn bedre enn en Lottogevinst, og jeg hadde gladelig nappet Ullevål stadion tom for gress med pinsett om det var det jobben innebar. Heldigvis slapp jeg det) og jeg kommer til å være glad for å være tilbake igjen i januar, er det litt godt å logge av også.

Et siste, nostalgisk blikk inn på det som var kontoret mitt, før jeg rasker sammen de siste ledningene og lukker døra for siste gang. Snart er det landskap som venter, og selv om det sikkert blir greit vil jeg nok savne alle dagene med Joe Hisaishi eller Mozart som bakgrunnsstøy til saksbehandling og Excelark.

Så ingen må tro at jeg er glad for å slippe unna. Men, og her kommer Målstrek nummer to: Mor Sjøl gir seg selv et klapp på skuldra for å ha stått løpet ut. Rett og slett. Nå er det straks tre år siden permisjonen med Bison var over, og på de tre årene har jeg våknet uthvilt maks to eller tre ganger. Vi har makset ut på alt: full jobb, aktive store barn, søvnløse småbarn, husarbeid som vokser oss over hodet, og fram til mormor ble pensjonist og steppet inn for å fylle hull i tidskabalen har vi konsekvent prøvd å gjøre unna minst tre ting på en gang, hele dagen, hele uka, hele året. Jeg har vært sånn minutt-telledame, som irriterer seg grenseløst over folk som går sakte i svingdøra ved t-banen, og kikket nervøst på klokka når den ene bussen kjører rett foran nesa på meg om morgenen, selv om det bare er fire minutter til neste. Vi har ingen minutter å spandere! Det har vært så tight, så tight, ingen marginer overhodet. Uten sammenligning for øvrig er den mentale virkningen av langtids-slitenhet godt beskrevet i boka til Olaug Nilssen (veldig fritt etter hukommelsen), når hun forteller om følelsen av science fiction under en kollegalunsj, der damene sitter i pene, rene klær og med sminke på og diskuterer hvilken farge som er penest av eggeskall og duegrå på kjøkkenveggen. Og hun kjenner at dette, dette makter jeg faktisk ikke å mene noe om. Samtidig er hun jo klar over det er helt normalt å ta på mascara og ha en fargepreferanse, det er de som har rett og hun som er rar 😉

Mannen min skjønner ikke helt dette. Men, så har han også en jobb der arbeidstid er et ukjent begrep og han sjelden trenger å løpe for å rekke noe som helst. Han tar en hjemmedag akkurat når det passer, og er han trøtt på morgenen jobber han på kvelden i stedet. Jeg leste en gang at deltidsprosenten hos ansatte skyter i været jo fastere rammer arbeidsforholdet har. Det gir jo mening. En sykepleier eller lærer MÅ være på jobb, det holder ikke å koble seg opp via Skype eller sitte i pysjen og skrive mailer på en litt sliten dag. Jeg har også fast arbeidstid, akkurat litt for tidlig om morgenen (særlig om vinteren), og jeg kan med hånden på hjertet si at jobben min er gull, barna mine er topp, ingen av delene oppleves spesielt tyngende og begge deler gir meg stor glede. Det er klokkestresset som (nesten) tar knekken på meg.

Så hurra for å ha overlevd disse tre årene. Jeg gir meg selv en liten pokal for det, og selv om det på ingen måte (!) er noe feriehjem å være hjemme med en liten krabat, så ser jeg fram til et snaut år uten like mye klokkestress. Når året er omme og jeg skal tilbake i jobb, har jeg bitt i gresset og bedt om redusert stilling det første året. Det vil svi litt økonomisk, men jeg tror det er fornuftig. En mykere overgang, og når 100%dama er tilbake i aksjon igjen vil minsten være treåring, The Terrible Two være fem og seks og tempoet hakket lavere. Dessuten har vi ikke en eviglang sak gående med norske myndigheter, til prisen av blod, svette og tårer. Nei, jeg tror dette skal bli ganske så bra.

Dette ble en rimelig lang betraktning om jobb, tid og småbarnstilværelse, men da er det skrevet ut av systemet. Fraværsassistenten er satt på, og selv om jeg kommer til å svinge innom jobben noen ganger og følge oppgjørene via sosiale medier (og en og annen snoke-mail til mine medsammensvorne), lukker vi nå dette kapitlet, og ser fram til et nytt…

… som begynner om akkurat én uke, for da sitter vi forhåpentligvis godt installert i Cape Town og biter negler foran fredagen- den store dagen der vi får møte gutten vår for aller første gang.

Kontoret er pakket ned, nå begynner resten av pakkingen. Og organiseringen. Her skal ingen ligge på latsiden! Alle mann i arbeid, og fremad i alle retninger. Here we go! 🙂

Enda et siste nostalgi-kick: fredagslunsjen. Men, jeg hører rykter om gulrotkake på fredagene i den nye kantina, så da skal jeg nok trives der også!

 

Ordknapp onsdag (Nobody told me…)

… there would be days like these.

Å, joda. Kanskje ikke slike dager som den godeste Lennon sang om, men dager som denne ukas tirsdag har vært varslet helt fra Klagesangene til Knutsen og Ludvigsen. De grå dagene, blant alle de andre i fine farger. Dager da bare alt er på tverke. Vi vet at de finnes, særlig mødre har blitt flinke til å dele frustrasjoner over mammalivet (noe som er bra), faktisk så flinke at man nesten føler seg mindre intelligent hvis man slumper til å like småbarn (kanskje ikke like bra). Joda, det svinger, og vi vet at det kommer en og annen møkkadag. Men de er litt dritt likevel (logisk nok, når de nettopp fikk merkelappen «møkkadager». Duh!).

Dager da du tramper hjemover nesten tolv timer etter at du trampet ut av døra, kravler over snøskavler og får snø inn i støvlene, mens du haler på en trassig fireåring som vilikkevilikkevilikkeeeee jeg vil ha bolle nååååå og du bjeffer tilbake at du har allerede fått en bolle og vi har ikke spist middag, og forbanner deg selv for å ha kjøpt den forbaskede bolla i utgangspunktet. Hvilken tulling er det som gir BOLLE i belønning for å forte seg til fiolintime og kle av seg raskt?

Jo, en tulling som har dårlig tid, som er halvsyk og febersvett, som vet at alt blir bra bare vi kommer oss ut av t-banestasjonen og trassmoduset, og som allerede har en piggete ball i magen av stress og dårlig samvittighet for en hel masse andre ting (nye, litt ukomfortable arbeidsoppgaver på jobb. Gamle styreforpliktelser som ikke har blitt fulgt opp skikkelig. Ting som har gått på tverke og er MIN feil) kombinert med en unge som har blitt vant til at det av og til vanker noe godt og vet å bruke det til sin fordel. Og som er trøtt, ikke minst. Hun er trøtt fordi hun sovnet for sent i går, og hun sovnet for sent fordi hun sovnet i bilen på vei hjem fra barnehagen, og hun måtte gå til barnehagen i dag gjennom snøkaoset, fordi det er galematias å forsøke å kjøre bil når det har falt 40 centimeter snø i Oslo på én natt, og det er jammen ikke rart hun er sliten.

— Jeg vil ikke gå! Jeg vil sitte her!

… og som sagt, så gjort, og nå sitter hun i snøen med nedovermunn mens snøen trekker inn i strømpebuksa, og votteløse fingre piller på snøen i gjerdet langs jernbanelinja, det ligger enda en runde sykdom og lurer i snøen som smelter og renner nedover de kalde, røde fingrene hennes.

Jeg løfter veska og fiolinen og barnehagesekken og posen med gymtøyet som fjortenåringen glemte på kontoret på den ene skulderen, og vurderer å løfte jentungen opp på den andre. Samma hva naboene måtte tenke.

Jeg er trøtt. Og det plinger i mobilen, enda en Facebookmelding. Hva har jeg gjort, hva har jeg glemt, hva mer er det som er min feil nå?

Tirsdag morgen. Slik ser det ut når vi forsøker å «forte oss» til barnehagen og må gå den lange veien fordi snarveien er nedsnødd, vi ikke kan ta vogna og vi ikke kan ta bilen. Ingen premie for å gjette på at vi ble kraftig forsinket (og ganske fulle av snø) før vi var framme. De minste ble også temmelig slitne. De største også, når sant skal sies, for en slik gåtur kommer med uante mengder avstikkere og tilhørende overtalelse og påminnelser/masing.

Og tirsdag kveld. På vei hjem. Naboen har gjort et tappert forsøk på å grave ut bilen sin, selv om jeg ikke helt ser hensikten når det neppe er mulig å kjøre i veien likevel.

 

Men historien stopper heldigvis ikke der. For på en eller annen måte får jeg snudd jentungen, eller rettere sagt humøret hennes (hvis jeg bokstavelig talt hadde snudd henne ville vi virkelig vært ille ute, på vei i totalt feil retning). De siste 350 meterne, i sleip oppoverbakke, går riktignok i sneglefart og med ørten blinkende varselskilt. Men jeg får avledet, lurt, lokket, overtalt og dratt henne hjem. Hun spiser en kvart tusendedels porsjon middag og kan endelig få bollen sin, under forutsetning av at hun deler den med lillebror. Det aksepteres.

Jeg lover meg selv dyrt og hellig at hvis vi får godkjent søknaden (og dermed får et 3-4 uker langt tvungent avbrekk i alle aktiviteter for å hente Gutt Z), skal jeg legge igjen både lommebok og kort hjemme og ta knekken på bolle-/pastill-/kjeksvanen en gang for alle. Watch me! Jeg kommer også på at slike episoder, eller enda verre («bære sparkende, hylende unge over skulderen mens alle ser på deg» er muligens favoritten, og er det ikke rart hvordan mødrene på t-banen plutselig blir litt ekstra overkoselige og harmoniske når de pusesnakker med sine egne barn så fort noen andre sliter?) har meldt seg jevnt og trutt opp igjennom årene, men det har jo aldri forblitt sånn. Ikke med noen av dem. Før eller siden har de alle gått selv, uten å sette seg ned i snøen eller forlange bolle.

Jeg kommer også på at selv om jeg har noen arbeidsoppgaver jeg er nervøs for, og selv om det har blitt litt krøll på styrefronten i det styret jeg liksom ikke er med i lenger, så har jeg fått unna en god del også. Ordnet permisjon hos speideren. Meldt inn valgfag. Bestilt nye vintersko. Vippset penger til klassekontakten som skal kjøpe blomster til den læreren som er sykemeldt. Funnet frem linkene til prøvespillstykkene og sendt dem til eldstejenta som skal sende dem til en gammel kompis som kan ordne akkompagnementsnoter som må være sendt som pdf innen fredag hvis det skal ordne seg før fjortisen skal i ilden. Jeg er ikke helt håpløs.

Men historien slutter ikke der heller, for selv om fireåringskrisen er løst og jenta til slutt havner fornøyd i seng, har nå lillebror sovet en halv time komatøst på sofaen (selvsagt etterdønninger etter gåtur til og fra barnehage i snøskavler) og er i spill våkent turbohumør, og sovner ikke før halv ti. Han får ikke nok søvn i natt, og blir trøtt på ettermiddagen i morgen igjen.

… og sånn går no dagan, på repeat og repeat igjen, og det blir nok itj likar i mor’n.

Men, historien slutter ikke der heller, gitt. For neste morgen er ungene i glitrende humør, og vi sitter i sofaen klokka seks om morgener og ser på de morsomme hoppekrabbene på Blue Planet, og Se mamma, der er en murene, murene er en fisk men den kan krabbe på land selv om den ikke har bein, sier den ene. Jeg vil også surfe på en sånn SEMPESTOR bølge, sier den andre, og demonstrerer med et woooosj og en racer-raskt løp gjennom stua hvordan det skal gjøres.

Man er jo nødt til å smile. Dessuten er det ingen tenåringer som forsover seg.

Dager finnes i alle farger, også grå, og i januar er det grå litt ekstra grått. Men noen dager er tross alt bare semi-grå. Eller lysegrå. Eller grå, med innslag av rosa, hvitt og sølv.

… og når alt annet feiler: store mengder julegodteri på 50%. Jula varer som kjent helt til påske. Ja, det er en strømkabel som ligger i hjørnet på bildet der. Nei, den skal ikke egentlig ligge der. Nei, jeg får nok ikke gjort noe med det i morgen heller. Men livet lever!