Apocillini opus 9 i f-dur

Mammaaaa, kan jeg få et Kinderegg? Femåringen har på seg tigge-fjeset sitt, det jeg ikke er sånn overvettes begeistret for. Store øyne. Litt trassig munn. Det er en blanding av bønn og trussel, og jeg liker det egentlig ikke.

Skavisse, vi teller over motargumentene. Det er mandag, veldig langt fra godteridag. Det er dagen etter en sukkermarinert bursdagsfest. Vi har ikke spist middag ennå. Og av alt godteri som finnes, er jeg ikke overbegeistret for Kinderegg med tilhørende unødvendige plastikkdingser som bare blir liggende under senga.

Kaaan jeg?

Jada, mumler jeg, og slenger Kinderegget på disken på Deli de Luca Torshov og ber om tre rosinboller i samme slengen. Og en kaffe, ved nærmere ettertanke. En stor kaffe.

Det er bare å innrømme det: når vi nå går inn i den sjuende uka med avslutninger og konserter, har de fleste prinsippene avgått ved døden. Dag etter dag med ekstraordinær moro tærer på kreftene hos store og hos små. Leggetider forskyves i et sett, overtrøtte barn sovner på ettermiddagen, får ikke sove på kvelden, og så er runddansen i gang. Middager utsettes, droppes, endres, blir utsatt eller lager forsinkelse. Rutiner er redusert til et fjernt minne. Ting er ikke som de pleier, og det er greit det- en gang innimellom. Men etter nesten to måneder med festivitas blir du ganske tynnslitt.

Sammensatt og variert program, klemt under en kose-ape for ikke å skli bakover,  gjennom den bittelille sprekken mellom setet og rygglenet og ned på gulvet på raden bak. #gjortdentabbennoenganger

Dagens oppgave for min del var å høre oboisten spille avslutningskonsert (jada jada, han har hatt ørten avslutningskonserter allerede, men dette er for den vanlige undervisningen i kulturskolen. Den arrangeres før jul og før sommeren, og er en liten og hyggelig konsert i et altfor stort lokale. I kontrast til det som pleier å være eldstesønnens pianokonsert med kulturskolen, som er en altfor lang og folksom konsert i et altfor trangt lokale. Den gyldne middelvei glimrer med sitt fravær). Jeg hadde med meg Turbo og Lykkeliten. Egentlig skulle jeg hatt med meg Bison også, men siden Gubben og Ballerinaen i siste øyeblikk droppet å klemme inn to avslutninger på tre timer og bare gikk for den ene, altså tverrfløyteavslutningen, tok de med ham dit. Takk og lov. Ikke et vondt ord om Bison, men hvis du er alene med tre barn under fem år på en konsert får du i grunnen bare gjort én ting: sørge for at de ikke bråker. Noe mer, som for eksempel å følge med på konserten, har du ikke kapasitet til. Jeg slet nok som det var med de to jeg hadde, men det gikk. De forstyrret ingen. Vi hadde tilløp til brytekamp, traving opp og ned bakerst i lokalet, to turer på do, et kort lite stint i instrumentrommet, og masse bollesmuler- men de forstyrret ikke konserten, og jeg fikk med meg i alle fall litt. Og jeg var der, noe som trass i alle ungdomsfakter var viktig for han som spilte.

Før konserten gikk vi tur for å slå ihjel litt tid (og kjøpe Kinderegg). Jeg følger samme prinsipp som ved flyreiser, og går ikke inn med småbarn et minutt før jeg MÅ. Særlig ikke når jeg vet det er masse plass! Det førte til at femåringen min oppdaget et tre med uvanlig heftig soppvekst. Alltid noe festlig å se på tur med hu’ derre!

I tillegg til to småttiser, en koseape, en pakke rosinboller, et grønt eple, en liten pakke «sunt» barnegodteri og en pekebok, hadde jeg med meg en halv kilo lungebetennelsebakterier i brystkassa og en pakke Apocillin i veska. Dagens lille tur innom legen bekreftet at det ikke er innenfor normalen med snørr i lungene, leddverk og konstant feber, så nå setter vi vår lit til antibiotikaen og håper intenst at det blir mer piff i mor framover. Det har gått på stumpene en stund nå, og det har nesten gått med like mye Paracet og Ibux som seigmenn og nonstop.

Nå gjenstår en blokkfløyteavslutning- kjempehyggelig, smått kaotisk, langt, varmt og med et lydnivå (ikke på fløytene) som er på grensen til helseskadelig. En utrolig sjarmerende avslutning, men i år tror jeg vi bare sender en voksen. Småungene hadde elsket det, men de tåler ikke mer. De skal også slippe skolekorets konsert på onsdag. Så er det vitnemålsutdeling på torsdag, og så er vi i mål. Det skal bli uendelig godt nå. Jovisst balanserer vi på en knivsegg hvert år, mellom moro og slit, men i år har Lykkeliten og dårlig form tippet oss akkurat over grensen i feil retning.

Men når det er sagt- etter all bilkjøring og alle Kinderegg og avledningsmanøvre i kirkerom over hele Oslo- hvert eneste ett av arrangementene har vært fine, også. Det er ikke bare slit. I dag fikk jeg med meg (nesten alt av) det som ikke var Apocillini i f-dur, men derimot Albinoni. Min sønn i duett med læreren, sammen med fiolin og piano. Det var ganske snasent, og han var storfornøyd da han var ferdig. Det var jeg også, stoltheten lå nok tjukt utapå- selv om jeg sukket litt innvendig over Adidas-genseren (fjortis is as fjortis does, sa mamma Gump) 😀

Utsikt fra bakerst i lokalet, der vi tilbragte en god del tid. Takket være lang kulturskole-fartstid har jeg sett innsiden av et betydelig antall kirkerom i Oslo (vi har vært i nesten like mange kirker som fotballbaner, tror jeg), men Lilleborg er virkelig et av de flotteste. For en ramme rundt konserten! Ekstrabonus: lave vinduer med glassmalerier som kan holde på en ettårings oppmerksomhet i opptil flere minutter av gangen!

… og så vandret vi ut etter konserten, da, under blytunge Osloskyer, og trillet Lykkeliten i vogna mot bussen mens storebror passet på at lillesøster ikke gikk for nær bilveien. Litt trøtte og slitne, ganske fornøyde, og vet at bare et par dager til nå, så er det ferie. Og en vakker (?) dag er det min tur til å rett og slett møte opp ti minutter før en konsert, finne en plass, og så bare sitte helt i fred og ro og høre på, uten å måtte passe på noe som helst annet enn meg selv. Det skjer ikke på en stund, men det vil skje, og da vil jeg nok smile ved tanken på alle de kaotiske konsertene som var en gang.

PS. Men da vi hadde tatt bussen, og deretter banen, og jeg bare måtte poppe inn på Rema med Turbo for å kjøpe pølser til tiåringens grilltur med klassen i morgen (mobilskole har sine ulemper, det dukker stadig opp beskjeder og endringer i siste liten) fikk hun ikke is. Ikke pastill heller, nei. Du har allerede fått mer enn du pleier på en vanlig mandag, og pappa er i gang med middagen. Kyllingspyd med ris, kål, sopp og mangosalat, og masse næringsstoffer. So there!

Ny giv / selvbedraget lenge leve

Den grå pakken ble levert på døra, direkte fra USA. Det var så vidt denne shoppinghatende dama klarte å beherske seg. Jeg rev opp den grå plasten, rullet ut kilometervis med bobleplast, og sto til slutt igjen med en knallrosa eske forseglet i plast.

Den la jeg pent og pyntelig i bokhylla (selv-kon-troll!) i påvente av at konfirmasjonen skulle være overstått og tilnærmet ryddet bort. Først da skulle jeg få tatt en kikk på selve Vidunderet. Her skulle jeg ikke kikke fort igjennom med et halvt øye, nei, den måtte pent vente til jeg hadde tid til å se skikkelig på den.

Ja, da gikk det jo påregnelig nok noen uker, men den store dagen opprant til slutt. Alle små i seng, ingen umiddelbare Må-hente-tenåring-på-Jernbanetorget-ved-midtnatt-situasjoner i gjære, Gubben dypt nede i sikkerhetspapirer, stille og rolig i huset.

NÅ! Nå var det endelig tid for mors lille skatt. Selveste The Simplified Planner, i begrenset opplag, designet av Emily Ley og hyllet av diverse amerikanske planleggingsguruer (med og uten ni barn). Til å være en almanakk- i papir, i det herrens år 2018!!- var den sjokkerende dyr, og portoen var nesten like ille. Men skulle jeg bruke noe som helst av unødvendig penger på meg selv, så ville jeg prøve denne. Den kunne i teorien endre livet mitt. Og om ikke akkurat det skulle slå til ( 😀 ) er det alltid festlig å skrive små-sarkastiske innlegg om naive sjeler som hodeløst svelger kalkulert markedsføring.

Lekker design, og en gravemaskin i plast. Noen ting forandrer seg aldri.

Førsteinntrykket var… meh. Sånn passe. Knallrosa har aldri vært min greie, og er det ikke underlig at en bedrift som selger simplicity velger å legge en kalender i en helt unødvendig boks? Jeg trenger ingen boks! Selv om den er pen.

Ved første øyekast virker produktet også en smule… selvhøytidelig. I det lille infoheftet fortelles det at Fru Ley (som beskriver seg selv som en overveldet mor, kone og karrierekvinne) «tearfully tried planner after planner» men at ingen dugde til formålet. Derfor måtte hun lage sin egen, med mye strev og møye. Mulig jeg bare er skeptiker av natur, men jeg ser liksom ikke helt for meg akkurat det med «tearfully». Men la gå.

Selve boken var nydelig. Perfekt. Moroccan tiles, helt vel designet jeg endte opp med av de 8-9 forskjellige man kan velge mellom, og den overgikk heldigvis den rosa boksen med god margin. Dette er en bok jeg kan smile av å ha i veska.

Næmmen, kjerringa er forelska! 😉

Deretter blir det bare bedre. Kalenderdelen er super, med månedsoversikter først på hver måned, og god plass til notater på dagene (siden jeg ikke trenger å skrive ned ting som timeplaner for homeschool og sånt valgte jeg én uke pr dobbeltside, heller enn én dag per side. Hvor stor den varianten må være tør jeg ikke helt tenke på). Månedene er tydelig inndelt i «skilleark»-varianten med hver måned i sin egen farge, så det er lett å finne frem. Dessuten har den det obligatoriske salmebok-båndet for å merke nøyaktig dag. Plenty av notatplass bakerst. Tipp topp tommel opp for designet.

Men det som faktisk viser at fru Ley har tenkt litt grundigere enn bare smart markedsføring, er sidene med «simplicity-prepwork». Bokas første del er stappfull av konkrete, gode tips og oppgaver, som gjør det enklere å blinke ut hva som er prioritert, hva som ikke er prioritert, hvordan man kan tvinge småoppgaver inn i rutiner som gjør det enklere å ikke glemme/stresse/ha dårlig samvittighet. Hver måned har sitt eget lille fokusområde. Med andre ord presenteres vi for en gylden mulighet til å ikke bare identifisere problemet (de fleste er vel utmerket godt klar over det fra før), men konkrete tips til å gjøre noe med det.

Jo, ja. Selv om min indre sure kjerring tenker at dette er dill, dette er tøv, dette kan du klare deg utmerket godt uten og det er uansett ingen almanakker i verden som kan få orden i ditt rotete hode, så merker jeg at spenningen stiger. Og når almanakkens mor flesker til med Here’s the key: planners don’t work if you don’t use them passerer alle halv-utfylte almanakker i revy for mitt indre øye, sammen med oversiktskalendere som også bare var delvis dekkende og Outlook som for det meste hadde resten, og jeg innser at hun har rett. 2018-19, ditt navn er Oversikt. Noen snakker om at «alle skal med», mitt motto må være at «alt skal inn». Alt. Alltid. Uten unntak. Jeg skal også være flink til å bruke tipset om å ikke bare føre inn begivenheter og avtaler, men også gi meg selv en liten påminnelse noen dager i forveien. Ja, slik som kunne spart oss for dager som i dag, da han som skal på kanotur med overnatting i valgfaget Friluftsliv (tellende karakter!) helt hadde glemt turen i all konsertvirrvarret i helgen, og søndag ettermiddag står molefonkent og tilstår at han hadde tenkt å ha med brødskiver som eneste mat siden det er grillforbud i marka (karakter for planlegging og kreativitet: 3. Ingen lærere blir imponert av brødskiver). 2018-19 ligger allerede an til å bli et skoleår av den travle og utfordrende sorten, det kommer til å bli en million slike ting å holde orden på. Et perfekt år å teste Simplicityboka for å se om den faktisk utgjør noen forskjell.

Det er jo så man gleder seg til august! «For what matters most», står det på innsiden av coveret. Å jada, her skal vi få tid til det som teller mest. Masse av det!

#evigoptimist

… og, jeg er forsiktig i gang. Foreløpig er sidene med faste aktiviteter ganske tomme, men bare her har jeg kvittet meg med to brosjyrer og fått den viktige informasjonen skrevet ned i den O’Store Bokji. Funker den, vil den havne på min absolutte topp 5-liste over viktige bøker i livet, sammen med Bibelen, Grunnloven, Dans Dans Dans og selvbiografien til Ozzy Osborne. Funker den ikke, er selvironi en fin bil… 😀

Frihelger?!!

Mai, kjære mai. Det drar seg til på alle fronter. Veiledningssamtale 15. mai, barnehagefeiring 16. mai, barnetog 17. mai, konfirmasjon 21. mai, huskonsert 22. mai, bursdag og huskonsert 23. mai, Drøbak Junior Challenge 27. mai, kompaniforestilling 30. mai, pianokonsert 31. mai, her har jeg sikkert glemt en hel masse, men så lenge det ligger i Outlook lever vi trygt (-ish).

Men. Det blir ikke bare travlere. For første gang siden juleferien har vi frihelger. Som i «helger uten faste aktiviteter, helt til fri disposisjon». Joda, de eldste har ofte jobb eller treninger og øvelser og slikt, men vår innsats der begrenser seg til en sjelden taxitur, for øvrig holder de styr på det selv.

Dansesesongen, derimot, er kort. med unntak av kompaniet, da. Og med det er lørdagene der Bison danset fra 10-11, Turbo og Ballerinaen fra 12-13, sistnevnte med en ekstra tåspisstime fra 14-14:30, et tilbakelagt stadium. Du kan si det sånn at lørdagene ble tilbragt på kulturstasjonen, eventuelt i evig kjøring fram og tilbake- særlig etter at Ballerinaen fikk seg «jobb» på danseinstituttet på Majorstua i tillegg og måtte fraktes dit på morgenen og kjøres derfra og til nedre Grünerløkka i rekordfart for å rekke sin egen time (#optimistiskplanlegging). Når vi endelig var i mål, var vi stort sett så pumpa (av barnedansens fysiske utskeielser eller av lørdagstrafikk) at det ikke ble stort mer ut av den dagen, annet enn middag og spede, mislykkede forsøk på husarbeid.

Jeg husker vi sto der i vinter og var i tvil angående minstemann. Skal, skal ikke. Turbo hadde endelig «vokst fra» 3-4-åringskurset sitt og var klar for å danse på en større time, alene. Klart vi måtte være til stede, men å sitte utenfor med en bok og en kaffe er ikke verdens tyngste jobb. Dessuten passet det perfekt med kurset til storesøster. Vi kunne sluppet unna med én kjøring og en kaffetime hver lørdag, mens jentene danset samtidig i forskjellige saler. Enkelt. Lite energikrevende. Ganske fristende også, jeg må innrømme det. Det er jo ikke som om vi ligger på latsiden i ukas øvrige dager, det satt langt inne å ofre en potensielt ganske fredelig lørdag på De Oppbyggelige Aktiviteters Alter.

Men Bison. Gutten som elsker å være i bevegelse, og som nå var stor nok til å hoppe på det kurset Turbo skulle forlate. Han hadde vært med et par ganger før jul og syntes det var stor stas. Borte var all surringen og den dårlige konsentrasjonen på slutten av «babykurset», dette var mer action, perfekt for en treåring. Og helt ærlig, det er ikke fair at mor og far legger til rette, ordner og fikser for storesøsken og tar seg helt ut på det, og så er det ikke noe igjen til husets minstemann. Hva skulle Bison gjøre på lørdagene, annet enn å drasses inn og ut av bil eller settes foran Thunderbirds når travle storesøsken ikke gidder å finne på noe annet? — Pffft, sa jeg til Gubben, det blir litt mer mas, men det overlever vi jo. Støvsugingen kan vi ta til sommer’n.

Og jeg har ikke angret et sekund. Han har hatt det kjempegøy på dansing, han har fått brent av masse energi (et ikke uvesentlig poeng i dansesesongen på Oslo Kulturskole, de månedene det er bånn gass er også de månedene det er litt ekstra tiltak å komme seg ut av huset), og som alltid ligger det jo masse trening i slikt. Trening? Ja, på sånne ting en treåring må lære seg. Bison og hans dansekompiser med og uten tiara har verken lært å ta piruetter eller danse chachacha, men å stå i kø, det er en av tingene man trener på på dansing. Vente på tur. Følge instruksjoner. Øve på ting som er vanskelige. Ikke minst i denne settingen har dansingen vært veldig nyttig, og fra fullt kaos på starten av semesteret står småttisene nå i (ganske) rette rekker og venter (nesten) tålmodig på tur.

Så hurra for dansing, og jeg dreper gjerne lørdagene mine til høsten også. For all del. Men, nå som vi har vært på dette kjøret en stund var det jammen herlig å oppdage at man kan bruke lørdagene til andre ting.

Mor kan endelig finne fram og systematisere arbeidet med skrivebøker. Bare kort, kort tid av gangen, men jenta er overmoden for å få ordentlig tak på skrivingen og det er bare tiden som har manglet. Not so no more!

(og kan jeg bare komme med et hjertesukk? Hva ER det med slike «nybegynnerbøker» som insisterer å ta med både store og små bokstaver samtidig? Hvorfor??)

… eller bare tøyse rundt.

Bison er ikke helt på leser’n ennå, naturlig nok. Planen er å finne bøker med figurer og mønstre så han kan få litt førskrive-trening, men i mellomtiden synes han det er moro å drive med labyrinter. At de er gjort fra før er ikke så farlig! Andre hjernetrim-aktiviteter for Bison er Dyrelotto og Stigespill. Han vil gjerne være med på Uno, men det funker bare sånn passe ikke.

Tiåringen kan ha med en venninne hjem på overnatting, og etterpå flette mammas hår (og ta et litt uskarpt bilde av det).

Ingen helg uten fotball. Min sønn ble overraskende matchvinner da de vant en knepen 1-0 seier, med det minst elegante målet i denne serierunden (pirke en ball ut av hanskene på keeper helt på målstreken etter et mislykket scoringsforsøk, men mål er mål, seier er seier, og tre poeng er ikke minst tre poeng). Men når vi har tid til å tenke oss om og planlegge litt, blir turen så mye morsommere for alle:

Skjønt, enkelte av supporterne ga beng i hele kampen.

Opptil flere av «supporterne», faktisk.

Lørdagsfri = tid til å lage skikkelig god pavlova. Signert min mann altså, jeg skal ikke skryte på meg noe. Men etter en lørdager fylt av bilkjøring, bilkjøring, følging, påkledning, avkledning, tåretørking, bilkjøring, vannflaskefylling, skoknytting og «HEI KLOKKA ER FAKTISK TI OVER HALV, ALTSÅ!», er det ikke så ofte vi får slikt hos oss. Men nå er frilørdagene her, tjohei!

… og slik kan man avrunde en herlig, herlig helg. Opp i badekaret (Lykkeliten sluttet å gråte denne gangen, det går riktig vei!), på med pysjen, og deretter frukt på verandan i kveldssola.

… blant annet. Helgen har også handlet om nabobesøk og hopping på trampoline. Øve på å sykle. Løfte en sandkasse vi har arvet, over på plenen og la ungene gå berserk med de tilhørende lekene. Og surre rundt, ikke minst har vi surret mye rundt. Mulig vi skulle støvsugd litt mer, men det er ikke sommer ennå, er det vel? 😉

Når neste semester banker på døra, etter en lang, slapp sommer, er vi antagelig over-klare for å sette i gang med lørdagsmoroa igjen. Det ER vits i de travle og krevende lørdagene våre, absolutt. Men akkurat nå var det utrolig godt med en pause. Jeg formelig kjenner marginene falle på plass, luksusen av å ikke måtte velge mellom støvsuging eller Dyrelotto, sårt tiltrengt søvn eller en spennende kamp på TV med ungdommen i huset. Eller bare stille spørsmålet «Hva skal vi gjøre i helgen?», siden det faktisk ligger et valg der.

Vi er klare for sommerslapphet!

… i hvert fall når vi har overlevd mai og juni 😀