Fredagstanker

  • Utenfor vinduet:

WP_20160128_006

Nydelig vinterhimmel…

WP_20160204_004

… ikke så nydelig føre. Rett etter at dette bildet ble tatt, måtte Gubben ut i veien for å snu en bil som forsøkte å komme seg opp bakken, men skled bakover og havnet på tvers. April kan ikke komme fort nok!

 

  • Tanker om uka som gikk:

— Vi er i februar! Vi er ferdige med januar!

… og umiddelbart, en følelse av dårlig samvittighet. To av mine barn har bursdag i januar, dette skulle vært en gledens måned, og jeg er en dårlig mamma som ikke liker januar. Men jeg kan ikke noe for det. Det er så kaldt, så mørkt, så tungt. Januar er fæl.

For akkurat femten år siden var jeg innom futon-butikken i Rosteds gate, på jakt etter en rimelig futon-sovesofa på tilbud. Jeg husker jeg løp- over Akerselva, forbi de små butikkene på Løkka, bortover Jens Bjelkes gate- akkurat så småhysterisk som en nybakt mamma kan være, med en ukesgammel baby i vogna. Han lå så stille, jeg måtte hele tiden pirke ham i fjeset for å se om han fremdeles pustet. Det var minus fjorten, tilbudet gikk ut den uka, noen minusgrader er antagelig ikke farlig for en baby uansett- men det er ikke det mest behagelige jeg har gjort. Og så innmari typisk januar.

Nei, jeg er virkelig ikke glad i januar.

 

  • Vi spiser:

WP_20160201_005

Kinafisk. Helt utrolig god, og kinakål har et ufortjent dårlig rykte!

WP_20160130_19_33_47_Pro

Gubben rir igjen. Hvis han ikke hadde hatt en Superviktig-Godt-Betalt-Nerdejobb, burde han ha startet egen restaurant. Dette var godt!

WP_20160120_005

Mitt eget verk. Dette er moussaka med gresk salat. Eldstesønnen min har en merkelig hang up på moussaka, men dessverre er det sjelden jeg kommer på å lage det. Denne uka fikk jeg dog ånden over meg, og stekte auberginer så det sto etter. Må likevel tilstå at det ikke er kvernet lammekjøtt i formen, men vanlig kjøttdeig.


 

  • Vi ser på:

— En etterlengtet United-seier på TV.

— Peppa Gris.

— Den islandske krimmen på mandager. Eldstejenta elsker at den mistenkte heter Hjörtur, hun har en kompis ved samme navn. Dessuten er det kjempemorsomt å høre på språket.

 

  • Jeg leser:

— Etter den store «Og dagen varer lenger enn et århundre…»-romanen følte jeg meg nesten litt tom. Hva skjer nå, liksom? Dette var en sånn bok som blir værende lenge etter siste side. Det frister ikke så mye å begynne på noe nytt, samtidig som noen linjer før nattinatt er en streng nødvendighet. Så?

Vel, det er på tide med noe litt lettere. En gammel bokklubb-bok: Åsa Larsson, «Et offer til Molok» høres ganske passende ut. Har ikke lest noe av henne før, men det skal visst være spennende. Samtidig har Bowie-biografien dumpet ned i postkassen. Kombinert med et par fagbøker burde det holde for den neste uka, i hvert fall 😉

 

  • Hører på:

— Min eldste sønns pianospilling: The River Flows In You, Viva La Vida, Yellow Brick Road, Forrest Gump.

Det er artig, dette med pianospillingen. Piano er jo mitt hovedinstrument, og jeg er enormt glad i piano. Samtidig, det ene barnet mitt som faktisk spiller piano, var fra ung alder av opptatt av sport. For å si det sånn: dette kom aldri til å bli noe vidunderbarn. Aldri til å vinne noen priser eller delta i mesterskap. Ungen var for opptatt av andre ting, og øvde for lite. Men, det var ukentlige timer, årlige konserter, han gikk gradene og var aldri kjapp- men heller ikke treig, han fulgte fremgangen i spillebøkene og ble langsomt men sikkert flinkere.

Og nå, etter åtte års undervisning, har endelig pennyen dropped. Han er fremdeles ikke noe talent, han er fremdeles mest opptatt av andre ting, men han setter seg og spiller- helt på eget initiativ. Kikker på YouTube, trøbler seg gjennom akkorder, får til et slags resultat. Han synes det er gøy, og han får til ting.

DET er grunnen til at jeg peser ungene gjennom musikkundervisning. Ikke noe heder og ære og konsertmesterambisjoner- men at de setter seg og spiller, fordi det er gøy. Eller fordi det har vært en pyton dag. Eller fordi man er sliten og vil slippe å tenke. Musikk kan brukes til så mangt. Det er fint å ha med seg inn i voksen alder, det.

 

  • Ukas ironiske:

— Når telefonen ringer fra skolen fordi noen har slått seg kraftig, og du er glad for å være hjemme fra jobb fordi du slipper å dra fra jobb.

Vel vel.

 

  • Ukas ironiske II:

(jeg er stort sett en snill mamma. Men av og til kan selv den snilleste miste tålmodigheten Jeg håper dere klarer å fange dn dryppende ironien i denne post it-lappen- en dryppende ironi avfødt av late unger som tre millioner sju hundre tusen ganger går fra leverpostei stående på benken og overfylte søppelposer som skriker etter å bli kastet. Jeg. Er. Lei!)

WP_20160205_008

 

 

  • Ukas (over-)optimistiske:

11037252_415169378642195_5439486588436239042_n

 

  • Ukas stolte:

— To ting denne uka: for det første har det aller treigeste barnet mitt klart å skaffe seg jobb til arbeidsuka- helt på egen hånd! Det siste der er viktig. Jeg var sånn halvveis forberedt på at jeg måtte tusle inn til sjefen og be på mine knær om å få en ganske ubrukelig femtenåring til å komme hit uten arbeidsoppgaver- det er sånt alle gjør på jobben min, og de får som regel lov, vi har alle vært der med en mutt tenåring som er nødt til å skaffe seg en jobb. Det hadde nok ikke vært vanskelig for meg heller. Men tjolahopp tjolahei… jeg slipper, fordi jobben allerede er i boks. Riktignok på Kiwi, ingen superjobb, men den var i alle fall egenskaffet. Og en smak av det ekte arbeidslivet er heller ikke å forakte!

Det andre var en attest. Excellent, excellent, excellent og ett punkt med «above average». Såh, vi må jobbe med initiativet 😀

WP_20160201_001

 

 

Jeg er redd for å skryte for mye av barna mine. En ting er at de hyler at det er kleeeint hvis mor skulle slå seg fullstendig løs, så det er best å la være. En annen ting er at jeg er redd for at det skal bite meg bak, slik som det har gjort med så mange selvtilfredse foreldre som liker å tro at barna deres er sånn eller slik, uten å vite så mye om deres indre liv… slik det nødvendigvis er når ungene er nesten voksne. Når de kommer godt opp i tenårene er det bare å innse at man ikke har kontroll på samme måte. Du får bare krysse fingrene og håpe at de er like fornuftige som de later som.

Men jeg skryter litt likevel- med forbehold. Og ikke minst med ydmykhet. Dette er ikke først og fremst mitt verk, det er ungenes eget. Pluss en god dose flaks, rett og slett, en faktor man ikke skal undervurdere.

 

  • Ukas fineste:

WP_20160205_003

Gotta love them. En bamse og en dinosaur, et veldig kjærlig øyeblikk klokka halv sju om morran. Jeg er glad i deg, lillebror.

 

  • Ukas dypt vann:

— En telefon fra NRK Ukeslutt. Noen har tipset dem om at jeg kan være en god mot-debattant til Kathleen Rani Hagen, om temaet barn og klimaproblematikk.

Vi snakket, og jeg skal innrømme at jeg var skeptisk i starten. Stikk i strid med hva man måtte tro (blogg, ‘sant?) har jeg ikke noe voldsomt markeringsbehov. Faktisk satt jeg ved pulten min i Fotsoppen og tenkte at hvis dette ikke er noe jeg vet noe om, eller noe som ikke passer, sier jeg nei. Jeg vil ikke dras inn i noe jeg ikke har peiling på. Det er ikke om å gjøre å bli eksponert, koste hva det koste vil, og det er bedre å holde munn enn å fremstå som en idiot.

… men så var temaet akkurat et par hakk for fristende 😉 Miljø, klima, og barn. Nærmere bestemt, at det er klimafiendtlig å ha mange barn, eller barn i det hele tatt. Tatt i betraktning at jeg sendte mine barn til barnehagens karneval i kostymer som har blitt brukt i 15 år, syntes jeg at jeg hadde mitt på det tørre. Dessuten er «egoistisk» et upassende begrep å bruke om valget det er å få barn- eller å ikke få barn. Så jeg sa ja- og tenkte i mitt stille sinn at hey, skulle ikke 2016 være et stille og rolig år?

Nuvel. Om jeg kan være en representant for naive, men optimistiske Mødre Med Store Og Potensielt Skadelige Familier, så gjør jeg gjerne det. Resultatet går på lufta i morra. Og bare så det er sagt: jeg har stor respekt for min motdebattants sykspunkter, hun er definitivt inne på noe. Vi ER den mest klimafiendtlige arten på planeten, det går ikke an å hevde noe annet. Men premissene hennes er feil, i følge mitt syn.

 

  • Og ukas Julekvelden-på-kjerringa:

— Det er tidlig påske i år. Faktisk så tidlig at 1) min mann og min bestemor ikke har bursdag i påsken, som de pleier og 2) det er Askeonsdag til uka, karneval i dag, og faste fra neste torsdag.

Jeg er veldig glad i faste. Det betyr antagelig ikke at jeg er så fryktelig rett-troende, det er bare et resultat av at livet i Norge i 2016 er innmari bra, og hvem som helst- kristen eller ei- har godt av en påminnelse om akkurat det. For min egen del har jeg funnet noe som svir, nemlig å gi avkall på min elskede Cola light. Samtidig, er ikke det litt vel overfladisk? Burde jeg ikke lide litt mer?

Og akkurat her, mellom høye idealer og en ganske krevende hverdag, finner jeg dette innspillet fra Elizabeth Foss:

Here’s The Next Thing: Lent starts in ten days. What will you sacrifice this year? You, who was up three times last night? What’s the «something extra» you’re going to do? You, who will drive hours and hours this week with a cargo of small athletes–will you give up afternoon coffee or the wine with dinner? How can you push yourself further, work yourself harder this Lent? Can you circle back to a New Year’s Resolution already abandoned and make good on that?

I’ve got a different idea.

This year, for Lent, live Mercy. And start with yourself. This year, take your disillusioned and discouraged self and instead of flogging it, nurture it.

Takk, Elizabeth. Jeg tror jeg skal hive meg på ditt tog i år. Å gi opp Cola Light er noe jeg burde gjøre med jevne mellomrom uansett, men dette med å ikke piske seg selv for hardt- jeg er med på den, altså.

  • Ukas underlige:

WP_20160204_001

Smuget, mellom Storgata og Torggata, torsdag klokka 07:50. Hvem glemte skoene??

  • Tanker mot neste uke:

— En spennende uke!

Jeg har et par bloggposter som ligger og venter: en ufattelig treig Uganda-post (oppsummering av hele turen) og en Giselle-post. Altså, den følelsen du får når du tar med deg en ballettfrelst åtteåring alene for å se Giselle. Ett ord: glede. Tre ord: Alene Med Mamma. Det var en nydelig kveld.

I tillegg har jeg jo pepet titt og ofte om at det skjer «noe» her, og vi tenker på «noe». Jeg er ingen stor fan av vagueblogging (hah! Tenk at det faktisk er et eget begrep!), samtidig som jeg har store nok barn til å se at du ikke alltid kan legge ut alt som skjer i heimen- jeg mener jo at verken potteresultater eller fjortisforelskelser er bloggemat, i og for seg. Nå er det ikke akkurat det som er årsaken til at jeg har vært kryptisk, men det handler jo om å tenke seg om. Ikke bare legge ut alt i det vide og det brede, uten å tenke konsekvenser. Men nå har jeg tenkt nok, og oppdatering kommer. Bakgrunnen er nøye gjennomtenkt, og jeg håper det blir interessant lesning!

God fredag, og god helg! 😀