Fredagstanker

  • Utenfor vinduet:

— Se, mamma, gresset er GRØNT! jublet jentungen da vi skulle hente lillebror i barnehagen. Etter en gulsvidd sommer har vi fått noen korte med knallgrønne plener og trær. Nå er det straks gult igjen- av helt andre årsaker….

  • Tanker om uka som gikk:

— Den litt lange uka… og det har skjedd mye! Bison har fått sin første kinotur, helt alene, og han har endelig blitt «turnfisk» (forklaring følger). Turbo har vokst 20 imaginære centimeter på å være eldst i barnehagen, det følger nemlig en del privilegier med det i barnehagen hun går (egen gruppe som går på tur, eget korps osv). Det er like artig hvert år å se forskjellen på femåringene før og etter sommeren! Minstemann har lært seg å kaste ting i søpla, og briljerer med sin nyvunne kunnskap hele tiden- spesielt ett ord går på repeat igjen og igjen. Jeg har rundet 40, og feiret med matpakkesmøring og foreldremøte. Gubben har hatt sine mest intense arbeidsuker på lenge og gått med hodet i skyene (eller skal vi si Skyen) mesteparten av døgnet, mens eldstejenta begynner å venne seg til studentlivet og timeplanen til den supertravle oboisten begynner å falle sånn nogenlunde på plass.

Dagene går omtrent som dette: Klokka tre om natta er selvsagt uaktuelt, men jeg prøver å stå opp senest halv seks for å ha håp om litt tid for meg selv. Er jeg heldig, får jeg kanskje 10-15 minutter før det første lille bustehodet tasser opp i stua, kjapt etterfulgt av to til. Deretter ordne ditt og datt og få alle ut av døra, følge i barnehagen, bruke tiden sammen med minstemann. Deretter hente/følge, løpe til aktiviteter og bruke ettermiddagen på små barn. Så bruke resten av kvelden på de store. De beste samtalene kommer ofte på kjøkkenet, sent på kvelden, etter at vi egentlig skulle gått og lagt oss alle sammen. Repeter, repeter, repeter.

Fine dager 🙂

 

  • Vi spiser:

— Uffda, hva har skjedd? Hvor kom alle pannekakene, grøtfatene, karbonadene og tomatsuppene fra? Det var til og med en dag vi hadde ostesmørbrød til middag! Slik går det når vi a) kutter ut matkasse en periode (jeg elsker den, men tre middager til en tusenlapp er dårlig økonomi…) og dette sammenfaller med b) at mannen min er over gjennomsnittet travel. Når mor styrer skuta blir det mer hverdagslig meny. Men jeg er grådig flink til å jazze opp Torosupper, det skal jeg ha!

— Noe godt fører høsten med seg. Fryseren er full av mais, bønner, og massemasse plommer til vinterens smuldrepaier!

Nesten, neeesten! Bison plukker plommer i kolonihagehytta til bestemor. Med fryser’n full kan vi få en smak av sommer hele den lange vinteren.

 

  • Leser:

— Akkurat nå leser jeg ingenting, men har en fersk Unni Lindell som venter. Og så har jeg bestilt to bøker jeg lenge har vært nysgjerrig på: The trauma cleaner, en sann historie, handler om en helt, helt spesiell dame med et helt spesielt arbeidsfelt. Gleder meg veldig til å lese den! Og denne av Ingvard Wilhelmsen har jeg inntrykk av at de fleste har lest allerede, og bare tittelen- en tittel som kan krenke både den ene og den andre- er nok til å vekke nysgjerrigheten.

Med ungene leser jeg Heksene av Roald Dahl. Etter enda en lang periode med Brillebjørn og Pulverheksa tenkte jeg det ville være fint med en lengre historie, men kom ikke mer enn halvveis i «Et forord om hekser» før jeg lurte på om jeg hadde gått fra forstanden. Boka er jo både makaber og skremmende! Men, nå er vi ferdig med femte kapittel. Ingen av dem har fått mareritt ennå (og tiåringen slenger seg med, ekstrabonus!) 😉

 

  • Hører på:

— Drakensberg Boys Choir, særlig denne. Kombinasjonen fjortiser med pubusbart og stemmeskifte, kormusikk og Carly Simon er uimotståelig! Flinke er de også, selv om guttesopranen med fordel kunne droppet å gå opp på tersen helt på slutten der (pirk, jeg veit, men de som er født i jomfruens tegn er visstnok uforbederlige pirkefanter. Gubben kan skrive under på at dette stemmer). Verdt en lytt, både versjonene deres av moderne sanger og ikke minst de afrikanske. Hamba Nathi låt IKKE slik da jeg sang den i Lier Ten Sing på starten av nittitallet!

— Duruflés Requiem, for å brushe det opp før Allehelgensmessene. Det var med en viss lettelse at jeg hørte at dirigenten ikke har satt opp noe nytt stort stykke denne høsten. Jeg har lovet meg selv å klore meg fast til korøvelsene mine, men det skal holde hardt- så enkel og grei plankekjøring passer utmerket, takk!

— Og som bakgrunnsmusikk, soundtracket til Lion. Det er nesten like nydelig som filmen.

 

  • Ser på:

— Ingenting, faktisk. De siste ukene har jeg sett totalt en time voksen-TV, toppen (ti minutter av en fotballkamp her og der), det er ikke tid.

Barne-TV ser vi, da. Og i vrimmelen av mer eller mindre irriterende tegnefilmer og dukkefilmer, dukket denne lille perlen opp. Minstemann har lagt sin elsk på den- han er jo i den alderen der repetisjon er tingen- og det er ikke meg imot!

 

  • Er takknemlig for:

— Med Bison inne i musikkundervisningens verden tar vi ukeplanen til et nytt, spinnvilt nivå. Det hender jeg lurer på om omgivelsene mine synes vi er litt gærne. Kanskje vi er det- men jeg synes vi har truffet ganske godt med tanke på interesser og læring, og det er ikke egentlig sånn at de er fullbooket, hver og en. Det er bare så mange av dem 😉

Og vi har kuttet også, altså, tidvis med tungt hjerte. Vi fyller ikke bare på med mer. Lørdagene våre er nå langt enklere enn de har vært på lenge: Tiåringen og femåringen danser klokka 12 (Gubben kjører dem sammen med minstemann, og venter mens femåringen danser. Tiåringen blir igjen for flere timer, men går hjem selv), Bison har turn klokka 12, jeg følger ham med bussen. Ikke noe mer av dette «tilbringe halve lørdagen på skift i dansehall»-greiene og kjøre sikksakk mellom ballettskoler og øvingslokaler fra 08:30-15, slik det tidvis var i fjor. Den eneste som av og til skal opp og ut tidlig, er oboisten, og han fikser seg stort sett selv skal snart huske på å stå opp tidlig nok til å fikse seg selv. Hvis de to eldste har jobb på en lørdag, så fikser de seg selv, de også. Ergo har vi nesten hele lørdagen til fri benyttelse. Kanskje vi ser resultater i huset snart? (sa hun optimistisk). Hverdagene er en annen historie, men det får bli til en annen gang.

— Omtenksomme barn, som hadde kjøpt blomster og laget kjempefint kort til mammaen sin på bursdagen med sitater fra alle sammen. Blant annet fikk jeg «12 poeng av 10, ville vært dattera di igjen» fra Datter (19) og «(….) jeg hadde sagt astaag mye oftere uten deg» fra Sønn (17). De synes også jeg er snill, flink til å lage mat (?!), en god taxisjåfør, og som Datter (5) påpekte er det «fint å ligge i senga og kose med mamma om dagen».

— Omtenksomme omgivelser ellers også. Jeg har fått mange fine ord, litt pengegaver, litt reisegaver, billetter til Book of Mormons, ullsokker, og de største ungene har invitert meg på middag med påfølgende tvangs-shopping i oktober. Tålmodigheten deres er visst like tynnslitt som buksene fra 2008.

Alt i alt helt ok å bli 40, og heldigvis ikke noe styr.

Fin bursdagskake fikk jeg, da!

... og rett skal være rett, verdens kjappeste fireretters med min mann. Kjøre, inn, spise fire knallgode retter i rask rekkefølge (lite folk den kvelden), kjøre hjem.

  • Er lettet over:

— At foreldremøtene er i boks! Mangler bare barnehagen nå, og den har pleid å legge møtet litt senere på høsten. Foreldremøter lager liksom litt ekstra krøll i systemet, men vi må jo møte selv om vi har hørt 90% av innholdet minst ti ganger før (plutselig dukker det opp noe viktig i de siste 10%, og så er det signaleffekten da…). Nå er det unnagjort, og verken jeg eller Gubben har pådratt oss noe verv i prosessen. Ikke for det, det er viktig å være engasjert. Men jeg har gitt meg selv et par års verv-forbud før jeg plukker opp hansken igjen. Vi sees i en 17. maikomité en vakker dag!

 

  • … og nervøs for:

— Angående barnehage, ja. Vi fikk IKKE noe pling i Altinn fra Oslo kommune i går. Altså har vi ikke fått plass i denne runden. Det er ikke så rart, minstemann er jo «for gammel» til å ha lovfestet rett på plass i dette opptaket (samtidig er han ca 3 uker for ung til å få storebarnsplass, noe som begrenser antallet ledige plasser til ca ingen, uansett hvor vi leter).

Så ja, vi lever dessverre i spenning. Det kan vi gjøre et par måneder til uten å få panikk. Men så må vi nesten få på plass en Plan B, hvis ingen i barnehagen flytter eller sier opp plassen. Barnehageplass må vi jo ha. Jeg skal møte på jobb 3. januar, og Gubben har tidskontopermisjon. Det er den fornuftigste løsningen av mange årsaker, men uten barnehageplass blir det jo vrangt.

Jeg har så innmari lite lyst til å søke ham inn i en barnehage for så å bytte så fort som mulig. Det er en helt unødvendig manøver som blir vanskelig både for ham og hans sentimentale mor. Særlig for ham, selvfølgelig, han er jo praktisk talt innkjørt i barnehagen «vår» allerede, kjenner personalet og barna og blir sur hver gang vi må dra derfra. Det hadde vært så fint for ham å bare begynne der med en gang. Han er etter forholdene en trygg og veltilpasset liten tass, men nye situasjoner er ikke gøy (vi har begynt på musikkgruppe på onsdager, han er fremdeles skeptisk!). Det hadde vært en kjempelettelse å vite at han slipper en ekstrarunde med tilvenning for så å bytte- eller at vi må forholde oss til to forskjellige barnehager de neste par årene.

Å si at vi krysser fingrene for et mirakel er et understatement!

 

  • Snakker med ungene om:

— Whoa, det er mye det! Det er jo halve grunnen til at det går så treigt med bloggingen om dagen, alle sammen- fra den minste til den største- har masse som skjer i livene sine akkurat nå, fra smått til stort, og jeg prøver etter beste evne å være «på» og tilstede i alt som skjer.

Men en litt krevende situasjon har vi hatt. Jeg kan selvfølgelig ikke være spesifikk, men det dreier seg om hva som skjer når barn/unge blir oppmerksom på at noen kan ha det vanskelig. Hva er det som skjer, er det alvorlig eller ikke, og er det overhodet vår sak å mene, synse eller tro noe her? Hva vi skal foreta oss, om noe? Hvor sikker må du være? Jeg vet ikke svarene selv, og kjenner veldig på følelsen av å kunne gjøre vondt verre også.

Det er ikke første gang jeg er i denne situasjonen og det blir ikke den siste. Tenk bredt her, så har du vært her, du også. Det har vi alle. En kollega, en venninne, en slektning, en nabo, det er ikke alltid så greit for alle. For noen av barna mine er det derimot første gang, og i den forbindelse har jeg blitt utfordret skikkelig. Ikke bare på selve saken, men også på omkringliggende spørsmål: hvor mye er det greit å snakke om andre? Hva er det greit å snakke om, på hvilken måte? Hvordan skal man forholde seg til vanskelige ting og samtidig vise hensyn og diskresjon? Hva er forskjellen på å bry seg om og bry seg med? Dette er tøff materie, altså!

…. og som enda en følge av denne situasjonen, har jeg nok en gang måtte tenke over hvor mye barn og ungdom trenger veiledning. De vet ikke slike ting av seg selv. Vi må vise dem og utfordre dem til å tenke de lange tankene. Nok en påminner til meg selv om å være «på», og ikke la ungene flakse for langt ut med den moderne verdens ørten hundre distraksjoner og glansede overflater, og la slitne ettermiddager fylles opp av TV og internett for å få litt fred. Da står de ganske hjelpeløse igjen når voksenverdenen banker på døra.

— Øving. Tro det eller ei, det er ikke de minste jeg snakker om dette med. De er allerede godt innarbeidet i vanen med å øve litt hver morgen og litt hver ettermiddag, null krangel og stress der. De som er hakket større derimot… 😉

— Skole, jobb og fag- det er alltid artig å høre hva som har skjedd i løpet av dagen, hvis de er i snakkehumør. Eldstejenta har startet med utviklingspsykologi, og akkurat her kan jeg faktisk bidra med noe. Når hun går videre inn i pensum blir jeg nok først og fremst tilhører og ikke diskusjonspartner, men akkurat barns utvikling har jeg en viss peiling på.

— Foppal! Noen ting forandrer seg aldri! Hittil har det vært mye familiebonding over gjensidig frustrasjon med både det ene og det andre laget, men nå ser det litt lysere ut både på Valle og i Manchester. Måtte det vare!

 

  • Grugleder meg til:

— En kommende fireårsdag. En liten gutt som ikke lenger kan kategoriseres som «småbarn». Men jeg gleder meg mest, altså. Ikke minst fordi han ikke har den fjerneste idé om hva som står i garasjen og venter på bursdagen hans…!

 

  • Gledgleder meg til:

— Det er trist at sommeren er over. Jeg er og blir en sommerperson. Men med over 100 sommerdager føles det helt greit at høsten banker på døra. Jeg er klar for mørke kvelder, stearinlys, Champions League, sofakos og Halloween. Ikke minst er jeg klar for å slippe de avsindige mengdene sand som ungene drar med inn i gangen, inn i stua, ned på badet og opp i senga vår. Høst, velkommen skal du være!

Må bare huske på å tapetsere ungene med refleks først. Det er en utfordring som bare vokser med årene.

Men vi har nytt sommeren til absolutt siste slutt!

Søndag på Sørenga.

  • Ukas naturfagtime:

— Det har ligget en død mus i overgangen ved elva en stund. Hver morgen, og hver ettermiddag, har vi sjekket ut hvordan det står til med musa. De første par dagene så det ut som den sov. Deretter skrumpet den sakte inn, og larver kom til syne (å stå der og studere musekadaveret med larver krypende rundt krevde STOR selvkontroll fra min side!). Til sist så vi hele ryggraden og en del av hodeskallen, til og med tennene var synlige.

Og så, en dag, var den borte. Men du verden så interessant The Terrible Two syntes det var å følge musas vei fra død til… støv (så langt kom vi jo ikke, men nesten!)

 

  • Ukas ord:

— … er «Nei». Minstemann har oppdaget hvilken kraft som bor i ordet «Nei», så nå bruker han det hele tiden- helt uavhengig av om det passer eller ikke. Han bare mååå si nei 😉 Er du sulten? Nei! Skal vi gå ut (han elsker å gå ut)? Nei! Har du bæsja (det stinker død og fordervelse)? Nei!

Hahaha! Nei! Nei! Nei!

Vi skal nok være i denne fasen en stund. Heldigvis kommer det flere ord også, om enn langsomt. For tiden øver vi på den viktige forskjellen mellom Bæ og Mø. Vi har også en fastlåst diskusjon om ordet «Ost», som han insisterer på å kalle «Ips». Ikke spør meg hvorfor! Men Gubben kom inn av døra og ble møtt av følgende dialog på kjøkkenet:

«Ips! Ips!»

«Vil du ha ost, lille venn? Kan du si oooooossssst?»

«Ips!»

«Ost!»

«Ips!»

«Oooost!»

«Iiiiips!»

«Ok, da. Ips skal bli!»

Jeg elsker småunger. Selv om jeg fysisk kan føle IQ’en min synke hakk for hakk, i og med at det er slike samtaler jeg fører absolutt hele dagen 😀

 

  • Ukas indirekte kompliment:

— Når eldstejenta kommer hjem fra skolen og har takket nei til en studentfest under påskudd av at «Mamma fyller 40»- og det unisone svaret er Nei, har du en SÅ UNG MAMMA?

Det er et kompliment, er det ikke?

 

  • Ukas arbeidskar:

Så du bildet av fireåringen som plukket plommer med stor iver? La oss si det sånn at arbeidslysten minsker med årene hva slike ting angår. Men så lenge tiltakslysten er stor på skolen, med jobb og hobbyer, så skal mor og småbarna klare å fylle fruktposene selv. Tenåringer må få late seg. Litt!

  • Ukas Pedagogiske:

— Vi er ute i sola, ungene turner rundt i gresset, og plutselig kommer Bison fykende mot meg med panikk i øynene. – Mammaaaa, det sitter et DYR på meg og jeg får det ikke BORT!  Ganske riktig, på hånda hans sitter et bitte lite, grønt insekt med vinger. Så lite at det nesten ikke er til å få øye på.

Et kvart millisekund før jeg skal til å blåse bort insektet og trøste med at det ikke er så farlig, ramler Eureka-tanken ned i hodet og jeg snur meg mot den paniske guttungen og smiler: – Næmmen Bison, så heldig du er, du har jo fått deg en liten grønn VENN! Se, så søt den er. Han ville sikkert bort og hilse på deg fordi dere leker så morsomt!

Det funket som det reneste sesam. Det bekymrede guttefjeset sprakk opp i et digert smil, og resten av leketiden gikk stort sett med til å lete etter nye grønne venner.

Mannen min satt ved siden av og klødde seg i hodet, imponert. – Den der klarte du bra, mor. Du veit hva du driver med.

 

  • … og Upedagogiske:

— Rett skal være rett 😉 Senest i dag hørte jeg meg selv si- med tullestemme riktignok og halvveis på spøk- at The Terrible Two var «håpløse». Som sagt, ikke alvorlig ment, men jeg kvapp til over ordvalget selv, og det ble ikke bedre da jeg fulgte opp med «dere husker aldri…» («aldri» er mitt hat-ord numero uno, jeg arresterer min mann på dette punktet ofte og belærer ham om den negative effekten og så videre, og så videre). Ingen krise, jeg var ikke sint, og helt ærlig var situasjonen ganske håpløs- men det var et skikkelig teit ordvalg. To ganger.

Så snur tøtta seg da, fem år med knallrosa sykkelhjelm, og ser dønn alvorlig og litt spørrende på meg. – Sier du at vi er håpløse, mamma?

Touché. Men det ordnet seg.

Nei, det handlet faktisk ikke om Store Maskiner og forsinkelser. Men det kunne ha gjort det, haha.

  • Ukas irettesettelse:

— Ungene leser som kjent bloggen min (det gjør også min mor- Hei, mamma!- og et lite antall bekjente, noe som er fryktelig stas), og her om dagen kremtet eldstejenta forsiktig og sa at forrige innlegg inneholdt en latin-feil. Jeg hadde skrevet Obrut exit, Turbo intrare. Det korrekte er Obrut exit, Turbo intrat, siden verbene naturligvis må ha samme form. Slik går det når man prøver å skryte på seg kunnskap man ikke innehar.

Det er ikke første gang jeg blir korrigert av mitt avkom, og garantert ikke siste. Men så lenge det er slike ting de har å utsette på skribleriene mine, holder jeg meg i hvert fall på riktig side av utleveringsgrensa. Da blir jeg heller avslørt i latinjuks any day!

 

  • Tanker om uka som kommer:

— Jeg har et håp om… å komme enda bedre inn i rytmen, sånn at ukene tikker og går av seg selv. Et håp om at Gubben ikke glemmer fullt så mye denne uka, og at vi får opp ukeplanen til tiendeklassingen på kjøleskapsdøra med en gang den kommer og følger opp når det blir for mye beskjeder og for mange ting å huske på for et vimsete hode. Jeg håper vi kommer i mål med mandag, tirsdag og onsdag som igjen er de dagene som krever mest av oss foreldre. Jeg håper vi får ryddet her (når skal realiteten synke inn, at det neppe kommer til å skje før 2023?). Jeg håper å lære meg å skrive korte og hyppige blogginnlegg i stedet for sjeldne og altfor lange.

Mye står på planen, vi har en bursdag å feire- først med familie og så med barnehagevenner. Et foreldrekurs å begynne på (jeg har gått Suzukikurs før, jeg kan spille piano, men jeg må likevel ta et eget kurs i Suzukipiano. Godt jeg ikke er spesielt belemret med egne interesser, haha!), som kræsjer med podens seriekamper- heldigvis trår mormor til så Gubben får gått på et par av dem (sist utgjorde han og jeg 2/5-deler av hjemmesupporterne, 2/6 hvis du regner med en hund). Det er noen ekstraøvelser for fløytistene i forbindelse med Vikingbarokk som vi ikke må glemme, det er vinterklær som må kjøpes, invitasjoner som må sendes ut, vi må sjekke pass til de små og maile over reiseforsikring og europeisk helsekort for tiendeklassingen som skal på skoletur- etter at vi har søkt permisjon fra talentprogrammet hans på eget skjema. For å nevne noen få ting av veldig mange.

Og det kommer gleder. Jeg skal kjøpe noen flotte lyngplanter til å ha på trappa. Vi skal se fotballkamper i solnedgang og fryse på tærne. Vi skal nyte den friske høstlufta. Ikke minst om morgenen, turene til barnehagen er et høydepunkt når høsten kommer. Rusle langs elva med ekorn sprettende på alle kanter, mens landskapet skifter fra grønt til gult til rødt- og så kan vi vente på det første rimet.

Tidlighøst med blokk og gjerde. Osloseptember!

Mandagstanker

  • Utenfor vinduet:

1, 2, 3, 4 unger opptatt av Aquaplay’en. Korreksjon: 1, 2, 3 unger opptatt av leken, den siste er mest opptatt av å bedrive ulovligheter med vannslangen 😉

  • Tanker om uka som gikk:

— Første ferieuke er i boks. Det har vært stillere enn vanlig, siden vi mangler to jenter som ellers gjør mye utav seg. Samtidig er ikke «stille» riktig ord til å beskrive en uke med tre små hjemme. Mulig jeg ødelegger imaget mitt her, men jeg angrer ikke på at vi lot det være med to uker. De har allerede spurt om når de kan gå i barnehagen igjen, og begge to- men særlig Bison- savner bestevennene sine enormt. Tre uker hadde blitt lenge å vente, og mye å rigge for oss voksne. I og med at de har vært i Sør-Afrika og skal på en kortere tur i høst, i tillegg til at vi håper å komme oss på hytta i høstferien, har jeg ikke dårlig samvittighet for en toukersferie nå. Men såpass må det være, for å markere et tydelig skille før det «nye» året.

Vi koser oss, bader, somler, spiser is, ser på dyr, og prøver å ikke tenke for mye på at vi burde hatt en skikkelig husvask for opptil flere uker siden. Men i vår sommerferie-med-småbarn-modus vinner strandturen over husvasken ti av ti ganger. Det lever jeg godt med. Men vi har planene klare for første barnehagedag, for å si det sånn…

 

  • Vi spiser:

— Vannmelon, kylling, og jukse-is. I år har vi endelig kjøpt isformer og bestemt oss for å lage isen selv. Etter litt trøbling fikk vi det til, og selv om de første superenkle variantene var gode nok (eplejuice, eller frokostjuice med gulrot for ekstra god samvittighet) har vi sakte utvidet repertoaret noe. En del av de såkalt «enkle» oppskriftene som svirrer rundt på nettet inneholder slike ting som 1/4 vaniljestang, en båt lime og 1/2 desiliter granateplejuice- æ gidd ikkje- men denne fra NRK er faktisk så enkel som den lover.

 

  • Jeg leser:

— Huhei, her er det kaos. I tillegg til C.S. Lewis-Bibelen min (en bok som er lang nok i seg selv, og i denne versjonen er spekket med ekstra tekster på hver side) har jeg satt tenna i selve Suzukibibelen også, «Nurtured by Love» av Shin’ichi Suzuki. Jeg har lest mye OM metoden, men ikke denne boka- som jo er selve grunnlaget. Som et lite overraskelsesmoment dukker Wilma Lind opp igjen, første boka denne gang.

Ironien er jo at jeg har enda mindre tid til overs enn vanlig, men pytt.

— Med ungene er jeg snaaart ferdig med Knutsen og Ludvigsen, og for å være ærlig er det en lettelse. Den er for komplisert og vanskelig for dem, så det er vanskelig å formidle det på en måte de forstår. Jeg ser virkelig fram til å bli ferdig nå og finne noe mer passende. MEN. Dette er ikke kritikk av boka i seg selv, de er bare litt for små for den. Egentlig elsker jeg bøker for barn som bruker ord som «bedrøvet», «frierføtter» og «tung i sessen», i stedet for å holde seg til «trist», «forelska» og «tjukk». Det er bare sunt å strekke begrepsforståelsen litt. Men for treåringens del planlegger jeg en rask retrett til Karsten og Petra, eller noe.

 

  • Jeg ser på:

— VM er slutt. Buhu! Eller skal vi si hurra, for da slipper jeg å gå glipp av ting jeg gjerne skulle sett. Men sammen med storegutta har jeg funnet en serie vi skal kjempe oss igjennom- Diktatorenes metoder. Det er passe actionfylt, samtidig som det er verdifull historiekunnskap for dem begge to. Vi har allerede sett episoden om Idi Amin- en god start siden de var med til Uganda begge to og har en viss kjennskap til landet- og Mussolini, og gleder oss (hvis man kan si det på den måten, programstoffet er jo til å få frysninger av!) til neste. Tenåringsgutta mine sitter måpende og ser helt vanvittige scener flagre over skjermen, det er så de nesten ikke tror dette har skjedd- men det har det jo.

Når sant skal sies har jeg godt av å se det selv. Vår historielærer på videregående feilberegnet semesterlengden det siste året vi hadde historie, så min klasse kom faktisk aldri lenger enn til første verdenskrig :-/

(men det er enda mer man burde ha sett… Her en dag etter Barne-TV dumpet jeg innom «Når livet vender», og en annen dag et program om norske ungdommer med innvandrerbakgrunn som reiste til foreldrenes hjemland sammen med en kompis. Husker ikke hva det heter. Kjenner en akutt lengsel etter å ha tid og anledning til å følge med på sånne serier, det er så mye bra som lages!)

 

  • Hører på:

— Knutsen og Ludvigsen i bilen. Selv for de av oss som vokste opp med disse supersjarmerende fyrene, så begynner det å bli litt mye.

— Summer in the City, særlig på E6 sørgående i ettermiddagssol, på vei til stranda

— Obo, obo, obo. Nå er det heldigvis bare en uke igjen til han først reiser på ett sommerkurs og deretter til et annet rett etterpå, for to timer Gershwin og Bernstein om dagen begynner å ta på en sliten sjel

— Femåringen som synger «Jeg er en liten servelat, som får så dårlig med mat».

 

  • Er takknemlig for:

— Daglige oppdateringer fra sailandrail på Instagram. De hadde tenkt seg videre til Sofia og Athen fra Budapest, men innså at det ville bli for mye tog (!) og la ruta til Napoli og Roma i stedet. Der er de nå, og jeg koser meg med stories og bilder fra tre ungdommer som tydeligvis koser seg glugg på tur.

— At minstemann, som hylte som en stukken gris første gang han fikk sand under føttene (for ikke å snakke om da vi kom borti det skumle Vannet) nå har blitt en strandløve av rang. Han koser seg, småungene koser seg, de store koser seg… og da gjør vi det også.

 

  • Ukas gode samvittighet:

Bison vanner bestefar, sort of.

— Uff, dette er et av de valgene jeg er virkelig lite stolt av i livet. Det hadde seg slik at da faren min døde, holdt jeg hardt på at vi skulle ha gravsten. Min stemor, alltid pragmatisk, mente at det var unødvendig (riktig), at han selv ikke ville satt spesielt pris på det (også riktig), og at det bare ville bli stress å skulle holde orden der (definitivt riktig). Men nei, jeg mente vi måtte ha en grav, så jeg bestilte og betalte stein, ordnet med gravferdskontoret (og er nå den heldige «leietaker» av en liten stripe på Nordre Gravlund med plass til fem til i tillegg til pappa), og mente bestemt at å holde orden på en grav skulle jeg i det minste kunne få til.

Ingen får premie for å gjette at det etter kort tid var jeg som svingte innom allehelgensaften, bursdag og julaften, og at den som faktisk har plantet og vannet og luket, er min stemor. Uff og dobbelthuff.

Deilig da, å kunne ta ansvar for å bytte ut en ihjeltørket plante og vanne de resterende skikkelig på en varm sommerdag, med entusiastiske hjelpere. Jeg har fremdeles omtrent ti år igjen før jeg er i nærheten av min stemors innsats, da.

 

  • Ukas dårlige samvittighet:

— Takkekort. Jeg begynte så bra, helt til bildene kom i helt rart format og redigeringsfanen forsvant etter tre dager. Skjerpings!

 

  • Ukas gjensynsglede:

— På søndag kunne vi plukke opp tiåringen på parkeringsplassen på Sognsvann etter nok et vellykket opphold på Hudøy. Det var utrolig godt å få henne hjem igjen, og hun var akkurat som jeg hadde sett for meg på forhånd: kjempebrun, ganske tørr i huden, solbleket i håret, med masse penneskribling på låret og vennskapsbånd på håndleddet, og innmari, innmari trøtt. Takk, Hudøy, for nok en sommer med fantastiske minner!

  • Nyter:

— Livet uten vekkerklokke og matpakkesmøring. Say no more.

— Sommer-Oslo, komplett med bondegårdsbesøk og badebåt. Til å være en kjedelig hjemmeferie, er det velsignet enkelt å finne på noe å gjøre! Faktisk har vi flere planer enn vi har dager igjen av «ferien», men vi får ta det vi rekker og la resten vente. Noe av poenget med sommer er jo også å sulle rundt og kjede seg litt- jeg vet at ungene har godt av nettopp det!

Psst, det er fire unger på dette bildet. Jeg hadde et alvorlig og angstbitersk møte med meg selv her, da tiåringen tagg og ba om å få svømme ut til flytebrygga med storebror. Kan hun egentlig det? Det er da ganske langt? Hva gjør vi hvis… Men mamma, da, jeg KAN! Jeg lover! Jeg har til og med lært å slappe av i vannet på Hudøy… Pliiiis?

Hun overlevde 😉

 

  • Ønsker meg:

— En magisk kirsebærplukkedings, så jeg slipper å a) stå på en stol og gradvis lenge meg lenger og lenger over balkongrekkverket, helt til avisoverskrifter a la «Oslokvinne (39) i tragisk kirsebærulykke- møtte døden fra balkongen» begynner å flimre i synsfeltet, etterfulgt av b) gå og skule på trosten resten av sommeren, der den frekt forsyner seg av MINE fantastiske kirsebær.

 

  • Funderer over:

— At sommeren nå har nådd vippepunktet- i alle fall i mitt hode. Nå er vi midt på, snart går det mot høst. Nettene har allerede blitt mørkere, det er ikke slik det var i juni da kvelden bare skled nesten umerkelig over i morgengry. I mailboksen dumper det inn med skolestart-tilbud og påminnelser om at det er tid for å kjøpe nye sekker for den motebevisste skoleelev. Joda, høsten nærmer seg. Og med den vanvittige sommeren vi har hatt, blir det nesten ikke trist en gang når vinden får det kalde draget og trærne begynner å få gulskjær (altså ordentlig gulskjær. Ikke tørke-gulskjær. Det har de allerede).

… men vi er ikke der ennå! Her skal varmen nytes frem til siste svettedråpe 😀

 

  • Ukas språkblomster:

— I tillegg til den tidligere nevnte «servelaten», tok treåringen meg på senga her en dag da han fikk tilbud om kokt egg til frokost. Nei, det ville han ikke ha, ellers takk. Men kan jeg få frukt-egg, mamma?

Frukt-egg?!

Ja, frukt-egg:

  • … og ukas nyvinning:

— Endelig har minstemann begynt å si «pappa». «Mamma» har han sagt lenge, og han har også godt grep om diverse dyr og dyrelyder, han sier «hei» og «hadet» og «natta», og «den», og selvfølgelig «is», men «pappa» har han nektet på. Null pappa. Pappa har vært «den», han også, og selv om Gubben har tatt det med stoisk ro var det herlig å se reaksjonen mellom de to da det forjettede ordet endelig kom.

Neste sommer har vi nok et annet problem- tre små taletrengte som snakker i munnen på hverandre.

 

  • Tanker om uka som kommer:

— Mer av det samme. Mye mer av det samme. Vi skal kose oss, blåse en lang marsj i klokka, ha intense og morsomme dager og falle utslitte i søvn (ja, også vi voskne. Ikke minst vi voksne, faktisk!) litt senere enn planlagt.

Uka deretter begynner ikke bare barnehagen, og min Simplified Planner <3 starter opp med augustsider, men det er også flere som skal på tur i diverse retninger og én som kommer utslitt tilbake fra Interrail. Med andre ord blir det snart nok å henge fingrene i.

Men denne uka er vår.

Mandagstanker

  • Utenfor vinduet:

Så tørt, så tørt, så tørt. Så tørt at selv det digre kirsebærtreet begynner å henge mismodig med bladene. Men bærene er bedre enn de har vært på mange år. Svarte, og neeesten søte.

  • Tanker om uka som gikk:

— Hvorfor har jeg følelsen av at vi har hatt det travelt? Har vi det? Egentlig ikke, det er vel bare jeg som har fungert for halv maskin, samtidig som dagene har vært litt «hverdagsaktige»- med jobb på Gubben, barnehage for de små, jobb for eldstesønnen, masse masse øving for mellomste, og fredagsoppvisning i Lillestrøm for Ballerinaen.

Men vi har hatt det fint. Dagene har vært korte for de små, og ettermiddagene tilsvarende lange. Været er knall. Antibiotikaen ser ut til å funke, selv om jeg er et godt stykke unna vanlig form. Sommer’n 2018 leverer hittil!

 

  • Vi spiser:

— Kirsebær fra balkongen, et av de sikre sommertegnene. Ripsene er ikke helt modne ennå, men de kommer!

— VM-is. En krisemanøver fra en mor som ikke orker å lage noe komplisert, så derfor lager noe enkelt:

Ute er det 28 grader. De to eldste jentene er på Sørenga og bader, Gubben er med kompiser på Beach Club i sola, The terrible Two er hos mormor og nyter naturen, jeg sitter inne med gardinene trukket for og ser på TV med de tre resterende sønnene. To av dem er ville etter fotball, yngstemann er sånn passe interessert i selve spillet, men desto mer interessert i isen!

 

  • Hører på:

— Denne uka har jeg hørt mye på Gershwin og Beethoven, gitt. Oboisten har øvd to timer daglig, så jeg begynner å kjenne den stemmen ganske så godt!

— Og av og til får man sånne flashbacks til tidligere tider. Dette Tsjaikovskijsymfonien hørte jeg døgnet rundt i en periode for kanskje… ti år siden? I tillegg til å inneha en rekke andre kvaliteter har tredje sats kanskje verdens sjukeste og mest langtrukne avslutning. Hør på 36″30 og utover. Han blir jo aldri ferdig, den godeste Pjotr!

— Ellers ligger det en rekke vinylplater rundt i huset. En sønn har vært på Fretex og raidet med seg Kool and the gang og Redding Brothers. Jøss, tenkte jeg, dette så jeg ikke komme, og platespilleren står jo på hytta. Men neida, platene skal ikke høres på. De skal brukes til å dekorere rommet 🙂

 

  • Ser på:

— Det var NÅ VM skulle ha begynt, vettu. Men akk, når kveldene endelig blir såpass rolige at vi kan innvilge oss TV-tid, da er sluttspillet i gang. Ikke at jeg klager! De EU-lagene vi står igjen med borger jo for spenning helt til siste slutt. Det er vel ingen hemmelighet at hjertet banker hardt for det engelske laget he ri huset, men vi må også notere en kvart stemme på Frankrike. Eller som 17-åringen sa, hvis det blir England mot Frankrike i finalen så vinner jeg uansett 🙂

 

  • Leser:

— Hæsjtægg Glemtåavbestille: Den siste boka i Wilma Lind-serien dumpet ned på nattbordet for en uke eller fire siden. Så da leste jeg den (og irriterte meg som vanlig over alle henvisningene til tidligere bøker, og at jeg aldri kan ta ting i riktig rekkefølge) og syntes det var grei sommerlektyre. Jammen dukket ikke nummer 3 opp ulest i bokhylla, så da leste jeg den også. Og bet i gresset og bestilte nummer 1 og 2 fra Bokklubben nå. Til redusert pris, heldigvis. Det er da noe.

— C. S. Lewis-bibelen skuffer ikke! At jeg ikke kjøpte denne for mange år siden! For enfoldige sjeler som meg selv er det fantastisk å parre selve teksten med små, intelligente notater fra en klok mann spredt tematisk rundt i boken. Innertier!

Med ungene leser jeg Knutsen og Ludvigsen og historien om Rasputin. Den er egentlig litt for komplisert for en treåring, så det må forenkles litt. Men av og til blir jeg så lei av de korte bøkene. Det er hyggelig å lese lengre historier også, minner om barndommens hørespill.

Apropos hørespill: er det noen av dere kloke damer her inne som vet om det er mulig å få kloa i Georgs Magiske Medisin i originalversjonen med Harald Heide Steen? Betaler uforholdsmessig godt, den- og en fillete kassett med en historie om Indiana Jones og pakten og arken ellerno’ sånt hadde vært fantastisk å høre igjen.

 

  • Er takknemlig for:

— Jeg får vel si antibiotika, selv om den ikke virker så fort som jeg hadde håpet.

Er også takknemlig for å ha en mor og stefar som inviterer barnebarn på små og større turer og tilbringer tid med hver enkelt. Det er flott!

… og etter en helg uten The Terrible Two, så var det jammen godt å få den nattlige sparkingen i magen og småfjertingen tilbake i senga. Hehe.

 

  • Diskuterer med Gubben:

— To Køben or not to Køben. Det er spørsmålet.

Vi gikk inn i ferien fast bestemt på å være hjemme. Mest mulig hjemme. Spare penger. Spare energi. Være bakkemannskap for alle som skal ut og flakse rundt, til Wales og Bratislava og Hudøy og Nordstrand skole (heh). Vi har evig nok av småprosjekter i huset som skulle vært gjort, så noen uker hjemme er helt, helt riktig medisin i år.

Men, som skilsmissebarn oppvokst med en far som «gjorde Køben» med danskebåt og tivoli hver sommer, og veldig gode minner derfra, er turen ned til brygga kort, altså. Særlig når noen har mindre spennende ting på planen enn andre. Nå er det slett ikke synd på verken 17-åringen eller tiåringen, de tilbragte påsken i henholdsvis Sør-Afrika og Japan liksom, men faktum er at førstnevnte jobber absolutt hele sommeren og tiåringen har mest skole og kurs, med Hudøy som eneste ferie-høydepunkt. Fra før av er hun en smule sår over at de store gjør sine ting, mens vi ved flere anledninger har tatt med kun de små.

Samtidig er det dyrt å ta med alle. Vanskelig å plassere det er det også, for noen skal bestandig noe. Vi får se!

 

  • Stolt av:

Jada, Lykkeliten også, selvfølgelig, her han sitter og ser på Grieg minutt for minutt (man skal tidlig krøkes). Men er det noen som har lurt på, helt ærlig, hvorfor jeg driver og maser med blokkfløyte i tillegg til alt det andre ungene driver med? Har de ikke nok som det er? Også blokkfløyte, av alle ting, det kjipeste instrumentet som finnes? Et legitimt spørsmål. Men når dirigenten er et pedagogisk unikum som kan få gutter i slyngelalderen til å elske barokkmusikk og franske drikkeviser, og fjortiser til å stolt posere med flokkfløyta si, og i tillegg ender med resultater som dette, så… klart vi må få til det også! Er de ikke flinke?

 

  • Funderer over:

— Som alle andre følger jeg også intenst med på dramaet i Thailand. Nå ser det jo ut til at det- bank i bordet- skal ende godt, men fy for en tragedie det nesten ble. Guttene, treneren og familiene deres er aldri langt fra mine tanker, bare så det er sagt.

Men… men, det er ikke fritt for at tanken har streifet meg- hvor mange ungdommer har druknet i Middelhavet på den tiden verdens øyne er rettet mot fotballaget i grotten, FIFA er på banen og Elon Musk bygger miniubåt i rekordfart? Hvor mange unger har sultet i hjel i Jemen eller dødd av tropiske sykdommer i Mali? Hvorfor blir vi alltid sugd med i de spektakulære omstendighetene, mens de uløselige hverdagstragediene går sin stille gang?

 

  • Ønsker meg:

— En bassiluskfri kropp, og energinivået tilbake. Jeg er… så… trøtt og sliten, og det merkes på hjemmefronten. For ikke å snakke om at det passer helt uhorvelig dårlig når to små Duracellkaniner snart går ut i to ukers hjemmeferie. Så ønske nummer én er å komme tilbake i vanlig gjenge, uten å trenge pauser etter å ha gått opp trappa eller legge i en vask. Subsidiært, om det første ønsket ikke skulle gå i oppfyllelse, er at været i det minste spiller på lag. Det er tjue ganger enklere med hjemmeferie i godvær enn i ti grader og regn.

 

  • Ukas sommerklassiker:

Navning av tøy med markeringspenn. Typisk tegn på kommende Hudøy-tur!

 

  • … og et nytt fenomen:

Vasker jobb-uniform for første gang 😀

  • Ukas opptur:

— Lykkeliten fikk endelig bekreftelse på at registreringen hans var sendt til Folkeregisteret. Det har tatt SÅ lang tid, og vært SÅ mye unødvendig papirjobbing, men det var glemt da plinget kom i Altinn med beskjed om at nå var det snart i orden.

  • Ukas nedtur:

— Bekreftelsen hadde feil navn. Feil navn! Et jentenavn, faktisk. Vi teller til ti: 1, 2, 3, 4… *damper ut av ørene*

  • Ukas opptur II:

— Han ble, etter litt om og men, registrert med riktig navn OG FIKK PERSONNUMMER! This is HUGE! Vi kan nemlig søke barnehageplass!

  • Ukas nedtur II:

— Søknadsskjemaet på kommunens hjemmesider har en bug og det går ikke an å sende søknad om du logger deg inn og ut av Altinn en zillion ganger og bruker alle banneordene i boka.

  • Så vi konkluderer med at:

— Det går skjevt, skakt, og to skritt tilbake for hvert skritt fram, men vi kommer i mål med dette til slutt. Trur eg. Barnehagesøknaden er nå inne, i hvert fall, så får vi se om vi har flaks den siste gangen også. Neste dose papirarbeid: oppfølgingsrapport. I all verden, har vår lille skatt vært hjemme i tre måneder allerede?!

 

  • Ukas omsorgsfulle:

— Treåringen som elsker gravemaskiner, traktorer, heisekraner og gressklippere… eller hei, vent litt. Gressklippere? Vi ble stående og se på en gressklipper her om dagen (vi er heldigvis over den fasen for noen uker siden da det ikke holdt å se på, men han forlangte å bli tatt bilde av ved siden av hver eneste Store Maskin vi passerte),og han syntes den var feiende flott. Helt til… helt til.. – Mamma, den klipper jo blomstene! sa han forferdet, og løftet opp en avkuttet liten løvetann mellom tommel og pekefinger, og mumlet med stemmen tjukk av indignasjon. Stakkars blomstene!

Vi fikk oss en prat om røtter, i alle fall. Og jeg måtte jo smile litt av guttungen som har sympati med blomster. Det er vel en god egenskap?

 

  • Uka botaniker:

— … også treåringen, som etter et bursdagsselskap med de klassiske pølsetusenbeinene gikk om småspiste kakerester og pølsebiter. Gode og slitne etter en hyggelig kveld puslet de rundt, bygget litt Lego Friends og så på de andre bursdagsgavene, mens mor og far lå kollapset på sofaen foran Mexico – Tyskland. Så kommer treåringen i full fart fra kjøkkenet med tunga halvt nedpå brystet. – Uævvahhhh! hyler han. — Uæææviavaaah! (det blir så som så med diksjonen når tunga henger som et slips. Men jeg kunne se at han hadde noen små svarte prikker i munnen. Gubben opp i superfart, hva er det du har spist? Hva er det du har hatt i munnen? Har han tatt sånne ekle, svartbrente muffinsrester og stappet i munnen? Kom, så skal du få vann!

Etter tre glass vann var han i stand til å gjøre rede for seg. – Jeg tok bare noen pølsefrø! snøftet han indignert. – og så var de så sterke!

For de som ikke har hørt om pølsefrø før, så lages altså pølsetusenbein med pølser, focacciadeig, egg til pensling.. og hel pepper til øyne 😉 Pølsefrø er med andre ord sterke saker!

Pølsetusenbein, komplett med pølsefrø.

  • … og ukas zoolog!

— Det er Bisons uke, dette, når det kommer til gode uttalelser. Han og Turbo hadde jo en fantastisk helg hos mormor, med tur til utsikten, oldemorbesøk og hele pakka. Men det som kanskje var aller mest spennende, var kanotur med innlagt fisking. Hele fem fisk kunne de notere seg for, og som de by-ungene de er var dette fryktelig artig.

Vel hjemme igjen stekte mormor ørreten i stekepanna, med skinnet på. Og hvem andre enn Bison er det som gjør store øyne når skinnet dras av og det rosa fiskekjøttet åpenbarer seg. – Se der! Fisken har en laks inni seg!

Storesøster studerer også fisken, uten nødvendigvis å komme til samme konklusjon. Fotokred: mormor. Nå er heldigvis Gubben flink nok til å kokkelere til at det regelmessig ligger hele fisker i kjøkkenkummen, de tror ikke fisken kommer i firkantede, frosne pakker fra Rema. Men det er likevel noe helt annet å fiske sin egen fisk og se prosessen på nært hold.

 

  • Ukas utfordrer:

— Lillebror snakker fremdeles mest småbarnstull. Men vi kan notere oss for følgende nyvinninger: vann, ape, is, vov-vov og ikke minst favorittordet «den». Det siste der er et veldig praktisk ord, synes han, og bruker det absolutt hele tiden. Den, den og ikke minst den!

Og nå har han helt sluttet å krabbe. Han bare går og går- helt til han skal gjøre noe han ikke har lov til (for eksempel gå ut til veien), da løper han!

 

  • Tanker om uka som kommer:

— Onsdag er den store lommetørkledagen for oss. Da skal først tiåringen settes av på parkeringsplassen på Sognsvann, sammen med et par-tre hundre andre barn som skal kose seg, leke, bade, konkurrere og ha bittelitt hjemlengsel på Hudøy. Bare noen timer senere blir det hulk og snufs kleine mamma-selfies på Oslo S, når nittenåringen og venner setter kurs mot det O’ Store Europa. Jeg gruer meg på egne vegne, men er skikkelig spent på deres.

Da blir det tomt her, altså. Men de mest bråkete blir jo igjen, så vi skal vel stå han av!

Riktig god uke til de som måtte dumpe innom nå i disse ferietider.