Fredagstanker på en lørdag

  • Utenfor vinduet:

Klin likt som tidligere i uka. Det er jo et aldri så lite vintermirakel!

  • Tanker om uka som gikk:

— Det er rart hvordan livet kan endres på en femøring. Hva gjorde jeg for en måned siden? Det var morgenturer til barnehagen, korøvelser, faglærersamtaler, fiolintimer, på jobben var jeg med i arbeidsgrupper og la planer, glad for å fått tilbake «mine» oppgaver. Det var med forundring og lettelse jeg kunne konstatere at etter å ha skrapt av det øverste rustlaget, så er jeg ganske god på- og trives godt med- det jeg gjør på jobb, og de nye lokalene så fine ut til tross for det åpne landskapet. Flunkende nytt adgangskort hadde jeg også fått meg. Ny mobil som ikke slo seg av støtt og stadig! Og farrismaskin og heis som virket! Med fri hver onsdag og enklere vei til jobb så fremtiden lys ut. De få kroppslige plagene ble avfeid som det det var, småtterier. Joda, jeg var trøtt, men det er et lurespørsmål. Jeg har vært småbarnsmor siden 1999, jeg er alltid trøtt! 😀 Vondt i ryggen = hard madrass, dårlig kondis = ettersleng etter den kjempelange infeksjonen tidligere i år, den litt rare kjertelblomsten i puppen = den ligner jo ikke på en kul en gang, den er så stor at det må være noe annet, og sist fikk jeg beskjed om at pupper kan oppføre seg rart uten at det betyr noe som helst.

Hva gjorde jeg denne uka? Fartet fram og tilbake til Radiumhospitalet. Tirsdag var det blodprøver, EKG og samtale. Onsdag var det PET. Torsdag var det CT. Jeg er så gjennomscannet og gjennomtestet som jeg kan få blitt. Resultatene kommer ikke før til torsdag, da, så det skal bli noen lange dager framover. Alle kroppslige signaler som før var bagateller har vokst seg store og stygge, med horn og hoggtenner. På bare noen korte uker har jeg gått fra å være travel småbarnsjobbemamma til å bli profesjonell pasient. Den så jeg virkelig ikke komme!

 

  • Vi spiser:

— Aldri har jeg vært så glad for å ha matkassa tilbake. Nå er vi inne i nest siste uke før jul, og det verste trøkket med juleavslutninger er overstått. Likevel var det opplegg både på tirsdag, torsdag og fredag, vi hadde visningstimer i dag, ny konsert på mandag og avslutning på tirsdag. Og dette er rolig sammenlignet med hvordan det var tidligere! I slike tilfeller er det gull å ha ferdigtenkt middag tre ganger i uka. De tre resterende blir gjerne grøt, kylling, fiskeboller, spaghetti eller, øh, pizza. Jeg trøster meg med at Grandiosa setter salgsrekord i desember hvert år. Så vi er i det minste ikke alene!

— Paracet. Oh boy, som vi spiser Paracet. Jeg hadde jo planlagt å skrive litt i går, når små og store hadde dratt i alle retninger og huset var tomt. Fredag skulle bli den første «fridagen» på lenge. Men vi har hatt syke småbarn mot slutten av uka- det ble Lucia på hengende håret, men ellers har de vært hjemme- og i går var det min tur til å kjenne feberen stige og kroppen verke. Eller, faktisk startet det med hoste og svie nedover i lungene. Perfekt for økende paranoia, jeg hostet og harket og forventet å se blod i papiret hvert øyeblikk. Jeg har jo for lengst bestemt meg for at det jeg trodde var stiv korsrygg etter en hard madrass egentlig er spredning i siste stadium, så det passet jo fint å fortsette katastrofetenkingen, se for seg svulster som presset seg inn i lungevevet og sprenger blodkarene ett etter ett. Denne ventingen gjør deg litt koko, altså. Men da feberen kom, og det verket i kroppen og huden og hodet og alt var vondt, måtte selv katastrofetenkeren innse at det antagelig er en klink vanlig influensagreie som har hoppet fra Turbo til Bison og nå til meg. Fredagen endte med at syk voksen passet syke barn mens den andre voksne var utkommandert til orkestervakt og konsertrigg i forkant av oboistens konsert. Null tid til noe som helst annet 😉

Det store spørsmålet er hvem som blir nestemann til å bli syk… Blir det minsten? Tiåringen? Oppkjøringen til jula 2018 ligger an til å bli legendarisk, på alle måter!

 

  • Ser på:

Love Actually, Snekker Andersen og Scrooge er overstått. Denne helgen ser vi kanskje Grinchen? Eller noe annet, min mor har i flere år anbefale Hjem til jul. Må prøve å ha en ordentlig adventsfilmstund, i hvert fall. Det er ikke plagsomt mye julestemning ellers, og det spørs om vi orker å dra på menighetens julemarked med levende julekrybbe i morgen (med kor-sang, antar jeg. Buhu. Tror ikke jeg orker, jeg var med i fjor og det var kjempegøy…) så noen filmer må vi få til.

Ellers går det i Thunderbirds, Digge Dyr og Labyrint på TV. Og en og annen fotballkamp. Adventskalenderen i år fenget ikke helt. Eller så har bare ballerinaen vært for travel med alle aktivitetene sine, og når hun ikke følger med fra dag til dag faller de små fort av lasset. Jeg klager ikke. Å skulle se noe til en fast tid i desember er stress 😉

 

  • Hører på:

— Julelista er satt på repeat i bilen. Same procedure as every year, James, og egentlig er den moden for en oppdatering. Noen sanger mangler, andre bør definitivt ut av lista før jeg blir sprø! Men den store liste-oppryddingen får likevel vente til neste år.

Pas de deux fra Nøtteknekkeren. Dette har alltid vært en favoritt, som går i glemmeboka i lange perioder av gangen før den plutselig dukker opp igjen, pussig nok ofte ved juletider. Denne gangen var det eldstesønnen min som kom hjem fra skolen i fyr og flamme, klassen hadde vært på den nye oppsetningen av Nøtteknekkeren («Andre akt var ok, men den gamle var bedre!», lød 17-åringens dom, og vi kan dermed konkludere med at også han har kommet opp i den alderen der alt var bedre før 😀 ) og da han hørte «skala-sangen» hadde han lukket øynene, lent seg bakover og kjent gåsehuden komme. Gode gamle Tsjaikovskij.

— Obo-toner fra rommet til fjortisen. Ingen har hatt en så intensiv konsertsesong som han. Slitsomt, men også veldig moro, og stykker som A Christmas Festival (fant ingen versjon med treblås og messing, men dere skjønner tegninga), Bolero, Bojarenes marsj setter virkelig fart i øve-viljen, og på tampen av semesteret har han blitt belønnet med både førstestemmer og stående applaus. Jeg blir så glad på hans vegne!

 

  • Vi leser:

— Småungene og jeg leser Karlsson på taket igjen! Vi fikk lest omtrent halve i Spania, og så forsvant boka i ukevis. Gleden var stor da den plutselig dukket opp igjen, så da blir det Karlsson da, selv om det ikke akkurat lyser julestemning!

Jeg har tatt fram julebiblioteket (ooooh, det høres mer fancy ut enn det er, altså. Det var en Rema 1000-pose som stor på loftet med en lapp med «JULEBØKER» på). Men ungene har ikke vært sånn superinteressert, og jeg har ærlig talt ikke store julestemningen, så det har stort sett ligget til pynt.

— Et tips til dere som er sent ute med julegaver til gutter i slyngelalderen: fra fjortishold har jeg fått anbefalt The king of sting med stor entusiasme!

— Jeg får ikke samlet meg til å lese noe særlig. Men det aner meg at det kommer tid til det også, om noen uker.

 

  • Stresser med:

— For en gangs skyld befinner jeg meg i den situasjonen at det ikke går an å stresse så mye. Vi har ikke tid. Og jeg har ikke mental ork. Til uka har Gubben og jeg et par dager å lage jul på. Vi skal vaske og rydde litt, pynte litt, kjøpe juletre og mat, pakke inn de siste gavene og panikk-kjøpe det som måtte mangle. Alt dette må gjøres innen onsdag.

Og det vi ikke blir ferdig med… vel, det blir vi ikke ferdig med. Vanligvis hadde jeg stresset rundt og hatt dårlig samvittighet for det ene og det andre, men i år tror jeg hele familien er klar over at det er litt unntakstilstand. Så lenge vi har god mat, juletre og gaver (og en stue tåkelagt av kongerøkelse, så støvet er ferdig filtrert bort til julebildene) er det greit nok.

 

  • Er imponert over:

— Som jeg klagde over i et tidligere innlegg, er det lett å bli plagsomt navlebeskuende når du er syk. Verden utenfor farer forbi, mens man sitter og planlegger legebesøk og kjenner etter hvor det gjør mest vondt i dag.

Men, min eldste sønn sparket meg bak en dag og lurte på om jeg hadde hørt talen til fredsprisvinner Denis Mukwege. Det måtte jeg med skam innrømme at jeg ikke hadde. Hadde jo fått med meg at han vant, selvfølglig, og hadde inntrykk av at det var særdeles fortjent- men talen hadde jeg ikke hørt. På min sønns oppfordring var det dog lett å finne klippet på NRKs nettsider. Og FOR en mann! For en historie! For et forjævlig sted verden kan være, og likevel finnes det de som utrettelig arbeider for det godes sak. Godt at han- og Murad- blir anerkjent og får verdens respekt og beundring, og at de får satt søkelys på problemstillinger som egentlig angår oss alle. Så er det jo bare å håpe at noen faktisk, eh, gjør noe. Det er vanskelig å bli eldre uten å kjenne kynismen komme snikende. Som for eksempel- fullstendig uten sammenligning med Denis Mukwege!- hver gang jeg hører Land of Confusion i bilen blir jeg overmannet av håpløshet. I won’t be coming home tonight  / My generation will put it right / We’re not just making promises / That we know we’ll never keep, gauler Phil Collins, og hvor gammel er han? 50? 60?? Ja, det funket virkelig etter planen, liksom.

… men den åpenbare selvmotsigelsen hindrer meg ikke i å spille luft-trommer med stor entusiasme. *flau*

(og når det gjelder talen, så lurer jeg litt på hvordan det er å være Mette-Marit. Å sitte der, helt helt foran, og vite at hvis du feller en helt normal tåre nå- for det er jo normalt å snufse litt når du hører historier om mishandlede småbarn og kvinner som er torturert på det groveste- så zoomer kameraene inn på deg med en gang. Respekt!)

 

  • Nyter:

— Duften av kongerøkelse. I alle fall før jeg ble potte tett 😉

— At det er snø ute. Denne omgangen med snø kom vel for en uke siden, og den ligger fremdeles! Hvilket under er ikke DET! Standard desembervær sentralt i Oslo er jo at det snør litt, og smelter litt, og regner litt, og fryser på, og snør litt igjen… og så blir alt sammen grått, brunt, glatt, mørkt og jævlig. God jul med grønn, gjørmete plen, liksom. Så at vi har hatt det stabilt pent og hvitt den siste tiden er ganske fantastisk.

— Barneklemmer. Åh, som jeg nyter barneklemmer. Selv om jeg ikke akkurat kan påstå det er en nytelse å ha alle tre, febervarme og urolige, i senga sammen med meg mens feige-Gubben har søkt tilflukt i Bisons seng (ok, da Gubben er ikke feig, det var urettferdig sagt. Når han kommer ned for å legge seg er senga som regel full, så da er det enklest å sove et annet sted). Men øyeblikkene med ungene- småbarn på fanget, lekser og øving med de store, tekstmeldinger med ungdommene som plutselig bruker masse hjerter og klemmesmileys- disse øyeblikkene har alltid vært verdifulle, men nå setter jeg om mulig enda mer pris på dem.

 

  • Er overrasket over:

— Menneskets kapasitet til å gjøre helt dagligdagse ting i ekstraordinære situasjoner. Skjønt, egentlig er det ingenting å bli overrasket over. Ingen kan gå rundt i krisemodus hele tiden, heller ikke jeg. Du friker ut innimellom, og så er det ferdig, og kjøkkengulvet er fremdeles ikke vasket og det må man gjøre noe med… 😉

 

  • Er lei av:

— Å bli stukket. Haha! Venstrearmen min ser ut som en nålepute, med lekre sjatteringer i blått, grønt og lilla. Og dette er bare begynnelsen.

— Unger/ungdommer som bruker dårlig tid og stress som unnskyldning for å slenge jakker og sekker og bag’er rundt i gangen og samle skittentøyet sitt i store dunger inne på rommene sine (før de plutselig finner ut at de skal rydde, og dumper et halvt tonn skittentøy inn på vaskerommet). Joda, klart det er en stressende og travel tid, men det tar ikke SÅ mange sekunder å legge ting der det skal være.

— Å vente. Naturlig nok.

— Bompengedebatten. Jeg er ikke mer glad i bompenger enn de fleste andre, men i motsetning til min mann er jeg hellig overbevist om at vi mennesker er trege og vanskelige å endre, og at dette med klimaet HASTER. Det blir som med røykeloven, skal du gjøre endringer som faktisk funker må du ta i litt. Selv om det blir dønn upopulært.

— Juleavslutninger og konserter. Neida. Joda. Nei! Jeg ER ikke egentlig lei, det er ingenting av det jeg har deltatt på (eller har passet barn mens Gubben har deltatt på) de siste 5-6 ukene som ikke har vært verdt det, eller som føles unødvendig. Så det blir feil å si at jeg er lei av det. Det er likevel noe med mengden som gjør det ganske deilig at det snart er over og vi kan få vanlige uker igjen, slippe å sitte på søndagskvelden og legge intrikate puslespill for å få kabalen til å gå opp. Men enkeltvis har hver eneste visningstime og forestilling og konsert vært en glede å få med seg!

Et bittelite utvalg av den siste tidens hendelser: en danseforestilling (dette er så gruppebilde som det kan få blitt, så jeg tror ikke bryter noen regler her?)

Klassisk bilde fra julekonsert på skolen: du ser ingenting annet enn noen små, utydelige prikker på scenen og en million hårsveiser og genser-rygger.

Forventningsfull stemning før forrige ukes konsert i Grønland kirke. Dette er en slags «best of»-konsert med kulturskolen, så det er et gjennomgående høyt nivå (selv på sangerne, *host*) og veldig fint å høre på. Men et tips til arrangøren- neste gang bør det stå to i døra, når man ikke kan betale med Vipps eller cash, men bare med kort. Hæsjtægg verdenslengstekø Eldstejenta og jeg kom heldigvis tidlig, klok av skade etter å ha havnet bakerst ved tidligere anledninger. Det er hun som tok bildet, forresten, siden min mobil var igjen hjemme så de små kunne spille Poio mens Gubben la minstemann.

… og et program, siden bildene av orkesteret ikke ble «gruppebildete nok» for pysete gamle damer. Men et program bør være innafor, siden det tross alt er lagt ut på orkesterets facebookside.

Dette var en kvart tusendedel av det vi har hatt gleden og frustrasjonen av å være med på den siste tiden. hæsjtægg lettereslitennå

  • Ukas logistikkmester:

— Min eldste sønn. Hvis det noen gang arrangeres en konkurranse om å komme seg raskest rundt i Oslo, er han en soleklar vinnerkandidat. Denne uka reddet han oss virkelig, da vi sto der med en tiåring som skulle møte opp på et sted som ikke var der vi trodde det var, samtidig som jeg skulle på sykehuset og Gubben skulle på den O Store Luciadagen. Storebror trår til, får levert jentungen på riktig sted på minimal tid, uten å bruke Mastercardet mitt til taxi, og uten å komme for sent på skolen. Det er nesten like imponerende som at han kan komme seg fra huset vårt til dansinga på under en halvtime (dette skal ikke være mulig, siden det ikke går noen direktelinje. Jeg, som også er ganske rask i avtrekkeren, bruker fort tre kvarter på det jeg anser som den smarteste ruta. Men er du kreativ nok er tydeligvis det umulige mulig). Bøyer meg i støvet!

 

  • Ukas akademiske triumfer:

— Tilhører jentene mine, riktignok på to særdeles forskjellige nivåer. Eldstejenta har akkurat levert inn sin første fagoppgave (eksamen forrige uke var Ex. Phil-relatert, men nå var det en ekte psykologioppgave!). Jeg fikk lese korrektur, pirket litt på de få tasteleifene som fantes og skrøt av kildebruken, men når det kom til faglige argumenter måtte jeg bare melde pass. Jentungen har vokst over hodet på meg. Herfra og ut er det jeg som lærer av henne, ikke omvendt.

I den andre enden av skalaen finner vi en forside og to A4-sider med tekst om sandstein, stolt innlevert av femteklassingen. Vi måtte jobbe mye med den oppgaven, det er første gang de har måttet lage et produkt i det formatet, og det gjør seg ikke selv! Selv om hun fikk en del hjelp har jeg vært streng på at det er hun som skal skrive, ikke jeg, og når hun har spurt om rettskrivning får hun svar- men jeg retter ikke feil på eget initiativ. Det blir vel både positive og negative kommentarer i rødt når hun får den tilbake, men hun har grunn til å være stolt uansett. Man må jo begynne et sted!

— Og hvis vi skal strekke begrepet veldig, veldig langt, så er minstemann i gang på sin måte. Språkutviklingen tar helt av om dagen, antallet ord eksploderer og uttalen blir bedre fra uke til uke. Han blir to år i januar, og dette er jammen en morsom tid. Når sommeren kommer tipper jeg han prater som en foss (han også…. Det blir ikke mye fred og ro å få i bilen!)

 

  • Ukas glimt av selvinnsikt:

Da jeg ble lagleder for podens lavambisjons-knøttelag i Vålerenga fotball for 12-13 år siden, fortalte klubbens representant at det hvert år ringte pappaer fra Hønefoss og Halden og Trysil og sa at de bare måtte komme for å se på sønnens eksepsjonelle talent, det kom de ikke til å angre på! Jeg har møtt på min andel tigermødre og -fedre i alle mulige grener, men vil vel si at jeg blir mer og mer hjernevasket av Suzukifilosofien: det finnes ikke noe sånn som «talent». Mitt håp for Turbo og Bison er ikke at de blir  profesjonelle musikere, men at de kommer opp på det nivået der de virkelig kan kose seg med å spille. Og- like sentralt- at de lærer seg å øve.

Overambisiøs mor, faktisk. Neida, jeg håper jo jeg ikke er «sånn», og jeg sendte naturligvis inn en annen og mer spiselig (og saklig) begrunnelse.  Aller helst ville jeg beholdt den plassen Turbo har i den kommunale musikkskolen, dette halvåret har vært kjempefint og hun har både hatt det moro og vist god utvikling. Men situasjonen rundt lærer, sykefravær og vikar er fremdeles uavklart. Etter en vanskelig og turbulent (og derfor ganske mislykket, for mange av elevenes del. Småbarn trives dårlig med stadige endringer) periode i vår har de vært heldige og fått en flink og hyggelig vikarlærer som har kunnet ta mesteparten av høsten, men hvordan det blir framover er jo litt i det blå. Hvis det blir krise, vil jeg at hun skal ha en undervisningsmulighet til høsten. En femåring som synes det er gøy å spille Brrrrah (hennes måte å si «Bach» på) kan ikke bli stående uten et tilbud som funker.

 

  • Ukas reisenisse:

— Faget til eldstejenta har virkelig ikke trukket gullbilletten i årets eksamensperiode: den første innleveringen kom på den tidligst mulige dagen, og den siste på den senest mulige. Med andre ord strekker stressperioden seg over en drøy måned. Hva gjør man da? Jo, booker en aldri så liten svipptur til Dijon for å besøke venner som studerer der, og leser på flyet og toget 🙂 En motivasjons-boost er henne vel unt, og jeg tror det må ha vært deilig med et lite avbrekk etter så mye lesing, skriving og jobbing på kaféen som hun har bedrevet i høst. Siden flyet til Norge går tidlig i morgen, måtte hun reise til Paris i dag for å kunne rekke det- men hun har lovet å holde seg langt unna alt av demonstrasjoner (og julemarkeder, just in cases).

 

  • Ukas digitale revolusjon:

— Skomakerens barn og alt det der… ungene her i huset har jo vært sent ute med det meste av elektronikk og duppeditter. Ref sønnen som kjøpte seg PS for egne penger i en alder av 17 😉 Jeg har også vært (over-?) restriktiv med å la dem spille på padder og mobil, men etter å ha lest overstrømmende anmeldelser av lesespillet Poio bet jeg i gresset og lastet det ned på mobilen min (akkurat det var selvfølgelig en tabbe, men jaja… jeg har vel ikke vondt av å være uten mobilen jeg heller). Og jeg må si det er ganske genialt lagt opp. Femåringen elsker det, og jeg merker allerede stor fremgang på evnen til å kjenne igjen små bokstaver. Etter at lillebrors mas om å låne ble for irriterende, fikk han sin egen bruker. Han er jo bare fire, og ikke spesielt interessert i bokstaver ennå- men han digger spillet, og det skal bli spennende å se hvor mye som fester seg bare gjennom «lek».

 

  • Ukas oppmerksomhettssøker:

— …. må vel kanskje sies å være meg? Etter å ha vurdert fram og tilbake Facebook-sjekket jeg inn på sykehuset på selveste Luciadagen og la ut et innlegg om hva som hadde skjedd. I etterkant tenkte jeg at det kanskje kan bli oppfattet som oppmerksomhetssykt, men det var virkelig ikke intensjonen. Men slik saken sto, var det mange som visste at jeg var syk, og mange som ikke visste. Da blir det lett sånn at de som vet er redde for å si noe feil, eller forsnakke seg. For min egen del har jeg slett ikke tenkt å loggføre noe «Cellegift, minutt for minutt» i sosiale medier, men i og med at jeg legger ut ting dann og vann blir det rart å ikke nevne noe såpass sentralt og bare pøse på med juleforberedelser og idyll og Godt nyttår, alle sammen <3 Det blir jo på grensen til happyfilter og jug. De som virkelig ikke bryr seg eller føler de trenger den informasjonen, kan jo bare scrolle videre- slik vi alle gjør når folk poster totalt uinteressante ting. Nå er det sagt, ferdig med det.

 

  • Tanker om uka som kommer

— Det er såpass mange tanker rundt dette at de skal få sin egen post. Med fare for å låte melodramatisk tror jeg at uka som kommer blir den aller rareste i hele mitt liv. Jeg håper å få skrevet og kommentert (min akilleshæl, jeg vet, men fram til svarene omsider kommer kan dere være helt sikre på at jeg leser og setter pris på hver eneste en! Tusen takk til både gamle travere og nyankomne lesere!) noe på mandag, og krysser fingrene for at a) Turbo og Bison kommer i form igjen, akkurat nå ser det ikke veldig lovende ut, og b) det ikke er minstemanns tur til å være syk og krevende på hjemmebane den dagen. Han var litt varm tidligere i kveld, men jo yngre de er jo kjappere kan formen gå både ned og opp. Blir han syk, skal vi få det travelt med den forsøksvise jule-mekkinga vår med mor på halv fart og pjusk, grinete toåring/fireåring/femåring på slep.

Men det finnes også andre, mindre filosofiske, tanker. Som for eksempel at vi må huske å bake kake og ha med gevinst til blokkfløytistenes juleavslutning på tirsdag. Det er en studie i spilleglede, adrenalin, kakebordgrafsing og altfor mange desibel i en trang gymsal, men det bli ikke ordentlig jul uten 😉

Ønsker alle en fortsatt god helg og en levelig siste innspurt mot juleferien!

Fredagstanker

  • Utenfor vinduet:

— Se, mamma, gresset er GRØNT! jublet jentungen da vi skulle hente lillebror i barnehagen. Etter en gulsvidd sommer har vi fått noen korte med knallgrønne plener og trær. Nå er det straks gult igjen- av helt andre årsaker….

  • Tanker om uka som gikk:

— Den litt lange uka… og det har skjedd mye! Bison har fått sin første kinotur, helt alene, og han har endelig blitt «turnfisk» (forklaring følger). Turbo har vokst 20 imaginære centimeter på å være eldst i barnehagen, det følger nemlig en del privilegier med det i barnehagen hun går (egen gruppe som går på tur, eget korps osv). Det er like artig hvert år å se forskjellen på femåringene før og etter sommeren! Minstemann har lært seg å kaste ting i søpla, og briljerer med sin nyvunne kunnskap hele tiden- spesielt ett ord går på repeat igjen og igjen. Jeg har rundet 40, og feiret med matpakkesmøring og foreldremøte. Gubben har hatt sine mest intense arbeidsuker på lenge og gått med hodet i skyene (eller skal vi si Skyen) mesteparten av døgnet, mens eldstejenta begynner å venne seg til studentlivet og timeplanen til den supertravle oboisten begynner å falle sånn nogenlunde på plass.

Dagene går omtrent som dette: Klokka tre om natta er selvsagt uaktuelt, men jeg prøver å stå opp senest halv seks for å ha håp om litt tid for meg selv. Er jeg heldig, får jeg kanskje 10-15 minutter før det første lille bustehodet tasser opp i stua, kjapt etterfulgt av to til. Deretter ordne ditt og datt og få alle ut av døra, følge i barnehagen, bruke tiden sammen med minstemann. Deretter hente/følge, løpe til aktiviteter og bruke ettermiddagen på små barn. Så bruke resten av kvelden på de store. De beste samtalene kommer ofte på kjøkkenet, sent på kvelden, etter at vi egentlig skulle gått og lagt oss alle sammen. Repeter, repeter, repeter.

Fine dager 🙂

 

  • Vi spiser:

— Uffda, hva har skjedd? Hvor kom alle pannekakene, grøtfatene, karbonadene og tomatsuppene fra? Det var til og med en dag vi hadde ostesmørbrød til middag! Slik går det når vi a) kutter ut matkasse en periode (jeg elsker den, men tre middager til en tusenlapp er dårlig økonomi…) og dette sammenfaller med b) at mannen min er over gjennomsnittet travel. Når mor styrer skuta blir det mer hverdagslig meny. Men jeg er grådig flink til å jazze opp Torosupper, det skal jeg ha!

— Noe godt fører høsten med seg. Fryseren er full av mais, bønner, og massemasse plommer til vinterens smuldrepaier!

Nesten, neeesten! Bison plukker plommer i kolonihagehytta til bestemor. Med fryser’n full kan vi få en smak av sommer hele den lange vinteren.

 

  • Leser:

— Akkurat nå leser jeg ingenting, men har en fersk Unni Lindell som venter. Og så har jeg bestilt to bøker jeg lenge har vært nysgjerrig på: The trauma cleaner, en sann historie, handler om en helt, helt spesiell dame med et helt spesielt arbeidsfelt. Gleder meg veldig til å lese den! Og denne av Ingvard Wilhelmsen har jeg inntrykk av at de fleste har lest allerede, og bare tittelen- en tittel som kan krenke både den ene og den andre- er nok til å vekke nysgjerrigheten.

Med ungene leser jeg Heksene av Roald Dahl. Etter enda en lang periode med Brillebjørn og Pulverheksa tenkte jeg det ville være fint med en lengre historie, men kom ikke mer enn halvveis i «Et forord om hekser» før jeg lurte på om jeg hadde gått fra forstanden. Boka er jo både makaber og skremmende! Men, nå er vi ferdig med femte kapittel. Ingen av dem har fått mareritt ennå (og tiåringen slenger seg med, ekstrabonus!) 😉

 

  • Hører på:

— Drakensberg Boys Choir, særlig denne. Kombinasjonen fjortiser med pubusbart og stemmeskifte, kormusikk og Carly Simon er uimotståelig! Flinke er de også, selv om guttesopranen med fordel kunne droppet å gå opp på tersen helt på slutten der (pirk, jeg veit, men de som er født i jomfruens tegn er visstnok uforbederlige pirkefanter. Gubben kan skrive under på at dette stemmer). Verdt en lytt, både versjonene deres av moderne sanger og ikke minst de afrikanske. Hamba Nathi låt IKKE slik da jeg sang den i Lier Ten Sing på starten av nittitallet!

— Duruflés Requiem, for å brushe det opp før Allehelgensmessene. Det var med en viss lettelse at jeg hørte at dirigenten ikke har satt opp noe nytt stort stykke denne høsten. Jeg har lovet meg selv å klore meg fast til korøvelsene mine, men det skal holde hardt- så enkel og grei plankekjøring passer utmerket, takk!

— Og som bakgrunnsmusikk, soundtracket til Lion. Det er nesten like nydelig som filmen.

 

  • Ser på:

— Ingenting, faktisk. De siste ukene har jeg sett totalt en time voksen-TV, toppen (ti minutter av en fotballkamp her og der), det er ikke tid.

Barne-TV ser vi, da. Og i vrimmelen av mer eller mindre irriterende tegnefilmer og dukkefilmer, dukket denne lille perlen opp. Minstemann har lagt sin elsk på den- han er jo i den alderen der repetisjon er tingen- og det er ikke meg imot!

 

  • Er takknemlig for:

— Med Bison inne i musikkundervisningens verden tar vi ukeplanen til et nytt, spinnvilt nivå. Det hender jeg lurer på om omgivelsene mine synes vi er litt gærne. Kanskje vi er det- men jeg synes vi har truffet ganske godt med tanke på interesser og læring, og det er ikke egentlig sånn at de er fullbooket, hver og en. Det er bare så mange av dem 😉

Og vi har kuttet også, altså, tidvis med tungt hjerte. Vi fyller ikke bare på med mer. Lørdagene våre er nå langt enklere enn de har vært på lenge: Tiåringen og femåringen danser klokka 12 (Gubben kjører dem sammen med minstemann, og venter mens femåringen danser. Tiåringen blir igjen for flere timer, men går hjem selv), Bison har turn klokka 12, jeg følger ham med bussen. Ikke noe mer av dette «tilbringe halve lørdagen på skift i dansehall»-greiene og kjøre sikksakk mellom ballettskoler og øvingslokaler fra 08:30-15, slik det tidvis var i fjor. Den eneste som av og til skal opp og ut tidlig, er oboisten, og han fikser seg stort sett selv skal snart huske på å stå opp tidlig nok til å fikse seg selv. Hvis de to eldste har jobb på en lørdag, så fikser de seg selv, de også. Ergo har vi nesten hele lørdagen til fri benyttelse. Kanskje vi ser resultater i huset snart? (sa hun optimistisk). Hverdagene er en annen historie, men det får bli til en annen gang.

— Omtenksomme barn, som hadde kjøpt blomster og laget kjempefint kort til mammaen sin på bursdagen med sitater fra alle sammen. Blant annet fikk jeg «12 poeng av 10, ville vært dattera di igjen» fra Datter (19) og «(….) jeg hadde sagt astaag mye oftere uten deg» fra Sønn (17). De synes også jeg er snill, flink til å lage mat (?!), en god taxisjåfør, og som Datter (5) påpekte er det «fint å ligge i senga og kose med mamma om dagen».

— Omtenksomme omgivelser ellers også. Jeg har fått mange fine ord, litt pengegaver, litt reisegaver, billetter til Book of Mormons, ullsokker, og de største ungene har invitert meg på middag med påfølgende tvangs-shopping i oktober. Tålmodigheten deres er visst like tynnslitt som buksene fra 2008.

Alt i alt helt ok å bli 40, og heldigvis ikke noe styr.

Fin bursdagskake fikk jeg, da!

... og rett skal være rett, verdens kjappeste fireretters med min mann. Kjøre, inn, spise fire knallgode retter i rask rekkefølge (lite folk den kvelden), kjøre hjem.

  • Er lettet over:

— At foreldremøtene er i boks! Mangler bare barnehagen nå, og den har pleid å legge møtet litt senere på høsten. Foreldremøter lager liksom litt ekstra krøll i systemet, men vi må jo møte selv om vi har hørt 90% av innholdet minst ti ganger før (plutselig dukker det opp noe viktig i de siste 10%, og så er det signaleffekten da…). Nå er det unnagjort, og verken jeg eller Gubben har pådratt oss noe verv i prosessen. Ikke for det, det er viktig å være engasjert. Men jeg har gitt meg selv et par års verv-forbud før jeg plukker opp hansken igjen. Vi sees i en 17. maikomité en vakker dag!

 

  • … og nervøs for:

— Angående barnehage, ja. Vi fikk IKKE noe pling i Altinn fra Oslo kommune i går. Altså har vi ikke fått plass i denne runden. Det er ikke så rart, minstemann er jo «for gammel» til å ha lovfestet rett på plass i dette opptaket (samtidig er han ca 3 uker for ung til å få storebarnsplass, noe som begrenser antallet ledige plasser til ca ingen, uansett hvor vi leter).

Så ja, vi lever dessverre i spenning. Det kan vi gjøre et par måneder til uten å få panikk. Men så må vi nesten få på plass en Plan B, hvis ingen i barnehagen flytter eller sier opp plassen. Barnehageplass må vi jo ha. Jeg skal møte på jobb 3. januar, og Gubben har tidskontopermisjon. Det er den fornuftigste løsningen av mange årsaker, men uten barnehageplass blir det jo vrangt.

Jeg har så innmari lite lyst til å søke ham inn i en barnehage for så å bytte så fort som mulig. Det er en helt unødvendig manøver som blir vanskelig både for ham og hans sentimentale mor. Særlig for ham, selvfølgelig, han er jo praktisk talt innkjørt i barnehagen «vår» allerede, kjenner personalet og barna og blir sur hver gang vi må dra derfra. Det hadde vært så fint for ham å bare begynne der med en gang. Han er etter forholdene en trygg og veltilpasset liten tass, men nye situasjoner er ikke gøy (vi har begynt på musikkgruppe på onsdager, han er fremdeles skeptisk!). Det hadde vært en kjempelettelse å vite at han slipper en ekstrarunde med tilvenning for så å bytte- eller at vi må forholde oss til to forskjellige barnehager de neste par årene.

Å si at vi krysser fingrene for et mirakel er et understatement!

 

  • Snakker med ungene om:

— Whoa, det er mye det! Det er jo halve grunnen til at det går så treigt med bloggingen om dagen, alle sammen- fra den minste til den største- har masse som skjer i livene sine akkurat nå, fra smått til stort, og jeg prøver etter beste evne å være «på» og tilstede i alt som skjer.

Men en litt krevende situasjon har vi hatt. Jeg kan selvfølgelig ikke være spesifikk, men det dreier seg om hva som skjer når barn/unge blir oppmerksom på at noen kan ha det vanskelig. Hva er det som skjer, er det alvorlig eller ikke, og er det overhodet vår sak å mene, synse eller tro noe her? Hva vi skal foreta oss, om noe? Hvor sikker må du være? Jeg vet ikke svarene selv, og kjenner veldig på følelsen av å kunne gjøre vondt verre også.

Det er ikke første gang jeg er i denne situasjonen og det blir ikke den siste. Tenk bredt her, så har du vært her, du også. Det har vi alle. En kollega, en venninne, en slektning, en nabo, det er ikke alltid så greit for alle. For noen av barna mine er det derimot første gang, og i den forbindelse har jeg blitt utfordret skikkelig. Ikke bare på selve saken, men også på omkringliggende spørsmål: hvor mye er det greit å snakke om andre? Hva er det greit å snakke om, på hvilken måte? Hvordan skal man forholde seg til vanskelige ting og samtidig vise hensyn og diskresjon? Hva er forskjellen på å bry seg om og bry seg med? Dette er tøff materie, altså!

…. og som enda en følge av denne situasjonen, har jeg nok en gang måtte tenke over hvor mye barn og ungdom trenger veiledning. De vet ikke slike ting av seg selv. Vi må vise dem og utfordre dem til å tenke de lange tankene. Nok en påminner til meg selv om å være «på», og ikke la ungene flakse for langt ut med den moderne verdens ørten hundre distraksjoner og glansede overflater, og la slitne ettermiddager fylles opp av TV og internett for å få litt fred. Da står de ganske hjelpeløse igjen når voksenverdenen banker på døra.

— Øving. Tro det eller ei, det er ikke de minste jeg snakker om dette med. De er allerede godt innarbeidet i vanen med å øve litt hver morgen og litt hver ettermiddag, null krangel og stress der. De som er hakket større derimot… 😉

— Skole, jobb og fag- det er alltid artig å høre hva som har skjedd i løpet av dagen, hvis de er i snakkehumør. Eldstejenta har startet med utviklingspsykologi, og akkurat her kan jeg faktisk bidra med noe. Når hun går videre inn i pensum blir jeg nok først og fremst tilhører og ikke diskusjonspartner, men akkurat barns utvikling har jeg en viss peiling på.

— Foppal! Noen ting forandrer seg aldri! Hittil har det vært mye familiebonding over gjensidig frustrasjon med både det ene og det andre laget, men nå ser det litt lysere ut både på Valle og i Manchester. Måtte det vare!

 

  • Grugleder meg til:

— En kommende fireårsdag. En liten gutt som ikke lenger kan kategoriseres som «småbarn». Men jeg gleder meg mest, altså. Ikke minst fordi han ikke har den fjerneste idé om hva som står i garasjen og venter på bursdagen hans…!

 

  • Gledgleder meg til:

— Det er trist at sommeren er over. Jeg er og blir en sommerperson. Men med over 100 sommerdager føles det helt greit at høsten banker på døra. Jeg er klar for mørke kvelder, stearinlys, Champions League, sofakos og Halloween. Ikke minst er jeg klar for å slippe de avsindige mengdene sand som ungene drar med inn i gangen, inn i stua, ned på badet og opp i senga vår. Høst, velkommen skal du være!

Må bare huske på å tapetsere ungene med refleks først. Det er en utfordring som bare vokser med årene.

Men vi har nytt sommeren til absolutt siste slutt!

Søndag på Sørenga.

  • Ukas naturfagtime:

— Det har ligget en død mus i overgangen ved elva en stund. Hver morgen, og hver ettermiddag, har vi sjekket ut hvordan det står til med musa. De første par dagene så det ut som den sov. Deretter skrumpet den sakte inn, og larver kom til syne (å stå der og studere musekadaveret med larver krypende rundt krevde STOR selvkontroll fra min side!). Til sist så vi hele ryggraden og en del av hodeskallen, til og med tennene var synlige.

Og så, en dag, var den borte. Men du verden så interessant The Terrible Two syntes det var å følge musas vei fra død til… støv (så langt kom vi jo ikke, men nesten!)

 

  • Ukas ord:

— … er «Nei». Minstemann har oppdaget hvilken kraft som bor i ordet «Nei», så nå bruker han det hele tiden- helt uavhengig av om det passer eller ikke. Han bare mååå si nei 😉 Er du sulten? Nei! Skal vi gå ut (han elsker å gå ut)? Nei! Har du bæsja (det stinker død og fordervelse)? Nei!

Hahaha! Nei! Nei! Nei!

Vi skal nok være i denne fasen en stund. Heldigvis kommer det flere ord også, om enn langsomt. For tiden øver vi på den viktige forskjellen mellom Bæ og Mø. Vi har også en fastlåst diskusjon om ordet «Ost», som han insisterer på å kalle «Ips». Ikke spør meg hvorfor! Men Gubben kom inn av døra og ble møtt av følgende dialog på kjøkkenet:

«Ips! Ips!»

«Vil du ha ost, lille venn? Kan du si oooooossssst?»

«Ips!»

«Ost!»

«Ips!»

«Oooost!»

«Iiiiips!»

«Ok, da. Ips skal bli!»

Jeg elsker småunger. Selv om jeg fysisk kan føle IQ’en min synke hakk for hakk, i og med at det er slike samtaler jeg fører absolutt hele dagen 😀

 

  • Ukas indirekte kompliment:

— Når eldstejenta kommer hjem fra skolen og har takket nei til en studentfest under påskudd av at «Mamma fyller 40»- og det unisone svaret er Nei, har du en SÅ UNG MAMMA?

Det er et kompliment, er det ikke?

 

  • Ukas arbeidskar:

Så du bildet av fireåringen som plukket plommer med stor iver? La oss si det sånn at arbeidslysten minsker med årene hva slike ting angår. Men så lenge tiltakslysten er stor på skolen, med jobb og hobbyer, så skal mor og småbarna klare å fylle fruktposene selv. Tenåringer må få late seg. Litt!

  • Ukas Pedagogiske:

— Vi er ute i sola, ungene turner rundt i gresset, og plutselig kommer Bison fykende mot meg med panikk i øynene. – Mammaaaa, det sitter et DYR på meg og jeg får det ikke BORT!  Ganske riktig, på hånda hans sitter et bitte lite, grønt insekt med vinger. Så lite at det nesten ikke er til å få øye på.

Et kvart millisekund før jeg skal til å blåse bort insektet og trøste med at det ikke er så farlig, ramler Eureka-tanken ned i hodet og jeg snur meg mot den paniske guttungen og smiler: – Næmmen Bison, så heldig du er, du har jo fått deg en liten grønn VENN! Se, så søt den er. Han ville sikkert bort og hilse på deg fordi dere leker så morsomt!

Det funket som det reneste sesam. Det bekymrede guttefjeset sprakk opp i et digert smil, og resten av leketiden gikk stort sett med til å lete etter nye grønne venner.

Mannen min satt ved siden av og klødde seg i hodet, imponert. – Den der klarte du bra, mor. Du veit hva du driver med.

 

  • … og Upedagogiske:

— Rett skal være rett 😉 Senest i dag hørte jeg meg selv si- med tullestemme riktignok og halvveis på spøk- at The Terrible Two var «håpløse». Som sagt, ikke alvorlig ment, men jeg kvapp til over ordvalget selv, og det ble ikke bedre da jeg fulgte opp med «dere husker aldri…» («aldri» er mitt hat-ord numero uno, jeg arresterer min mann på dette punktet ofte og belærer ham om den negative effekten og så videre, og så videre). Ingen krise, jeg var ikke sint, og helt ærlig var situasjonen ganske håpløs- men det var et skikkelig teit ordvalg. To ganger.

Så snur tøtta seg da, fem år med knallrosa sykkelhjelm, og ser dønn alvorlig og litt spørrende på meg. – Sier du at vi er håpløse, mamma?

Touché. Men det ordnet seg.

Nei, det handlet faktisk ikke om Store Maskiner og forsinkelser. Men det kunne ha gjort det, haha.

  • Ukas irettesettelse:

— Ungene leser som kjent bloggen min (det gjør også min mor- Hei, mamma!- og et lite antall bekjente, noe som er fryktelig stas), og her om dagen kremtet eldstejenta forsiktig og sa at forrige innlegg inneholdt en latin-feil. Jeg hadde skrevet Obrut exit, Turbo intrare. Det korrekte er Obrut exit, Turbo intrat, siden verbene naturligvis må ha samme form. Slik går det når man prøver å skryte på seg kunnskap man ikke innehar.

Det er ikke første gang jeg blir korrigert av mitt avkom, og garantert ikke siste. Men så lenge det er slike ting de har å utsette på skribleriene mine, holder jeg meg i hvert fall på riktig side av utleveringsgrensa. Da blir jeg heller avslørt i latinjuks any day!

 

  • Tanker om uka som kommer:

— Jeg har et håp om… å komme enda bedre inn i rytmen, sånn at ukene tikker og går av seg selv. Et håp om at Gubben ikke glemmer fullt så mye denne uka, og at vi får opp ukeplanen til tiendeklassingen på kjøleskapsdøra med en gang den kommer og følger opp når det blir for mye beskjeder og for mange ting å huske på for et vimsete hode. Jeg håper vi kommer i mål med mandag, tirsdag og onsdag som igjen er de dagene som krever mest av oss foreldre. Jeg håper vi får ryddet her (når skal realiteten synke inn, at det neppe kommer til å skje før 2023?). Jeg håper å lære meg å skrive korte og hyppige blogginnlegg i stedet for sjeldne og altfor lange.

Mye står på planen, vi har en bursdag å feire- først med familie og så med barnehagevenner. Et foreldrekurs å begynne på (jeg har gått Suzukikurs før, jeg kan spille piano, men jeg må likevel ta et eget kurs i Suzukipiano. Godt jeg ikke er spesielt belemret med egne interesser, haha!), som kræsjer med podens seriekamper- heldigvis trår mormor til så Gubben får gått på et par av dem (sist utgjorde han og jeg 2/5-deler av hjemmesupporterne, 2/6 hvis du regner med en hund). Det er noen ekstraøvelser for fløytistene i forbindelse med Vikingbarokk som vi ikke må glemme, det er vinterklær som må kjøpes, invitasjoner som må sendes ut, vi må sjekke pass til de små og maile over reiseforsikring og europeisk helsekort for tiendeklassingen som skal på skoletur- etter at vi har søkt permisjon fra talentprogrammet hans på eget skjema. For å nevne noen få ting av veldig mange.

Og det kommer gleder. Jeg skal kjøpe noen flotte lyngplanter til å ha på trappa. Vi skal se fotballkamper i solnedgang og fryse på tærne. Vi skal nyte den friske høstlufta. Ikke minst om morgenen, turene til barnehagen er et høydepunkt når høsten kommer. Rusle langs elva med ekorn sprettende på alle kanter, mens landskapet skifter fra grønt til gult til rødt- og så kan vi vente på det første rimet.

Tidlighøst med blokk og gjerde. Osloseptember!

Mandagstanker

  • Utenfor vinduet:

1, 2, 3, 4 unger opptatt av Aquaplay’en. Korreksjon: 1, 2, 3 unger opptatt av leken, den siste er mest opptatt av å bedrive ulovligheter med vannslangen 😉

  • Tanker om uka som gikk:

— Første ferieuke er i boks. Det har vært stillere enn vanlig, siden vi mangler to jenter som ellers gjør mye utav seg. Samtidig er ikke «stille» riktig ord til å beskrive en uke med tre små hjemme. Mulig jeg ødelegger imaget mitt her, men jeg angrer ikke på at vi lot det være med to uker. De har allerede spurt om når de kan gå i barnehagen igjen, og begge to- men særlig Bison- savner bestevennene sine enormt. Tre uker hadde blitt lenge å vente, og mye å rigge for oss voksne. I og med at de har vært i Sør-Afrika og skal på en kortere tur i høst, i tillegg til at vi håper å komme oss på hytta i høstferien, har jeg ikke dårlig samvittighet for en toukersferie nå. Men såpass må det være, for å markere et tydelig skille før det «nye» året.

Vi koser oss, bader, somler, spiser is, ser på dyr, og prøver å ikke tenke for mye på at vi burde hatt en skikkelig husvask for opptil flere uker siden. Men i vår sommerferie-med-småbarn-modus vinner strandturen over husvasken ti av ti ganger. Det lever jeg godt med. Men vi har planene klare for første barnehagedag, for å si det sånn…

 

  • Vi spiser:

— Vannmelon, kylling, og jukse-is. I år har vi endelig kjøpt isformer og bestemt oss for å lage isen selv. Etter litt trøbling fikk vi det til, og selv om de første superenkle variantene var gode nok (eplejuice, eller frokostjuice med gulrot for ekstra god samvittighet) har vi sakte utvidet repertoaret noe. En del av de såkalt «enkle» oppskriftene som svirrer rundt på nettet inneholder slike ting som 1/4 vaniljestang, en båt lime og 1/2 desiliter granateplejuice- æ gidd ikkje- men denne fra NRK er faktisk så enkel som den lover.

 

  • Jeg leser:

— Huhei, her er det kaos. I tillegg til C.S. Lewis-Bibelen min (en bok som er lang nok i seg selv, og i denne versjonen er spekket med ekstra tekster på hver side) har jeg satt tenna i selve Suzukibibelen også, «Nurtured by Love» av Shin’ichi Suzuki. Jeg har lest mye OM metoden, men ikke denne boka- som jo er selve grunnlaget. Som et lite overraskelsesmoment dukker Wilma Lind opp igjen, første boka denne gang.

Ironien er jo at jeg har enda mindre tid til overs enn vanlig, men pytt.

— Med ungene er jeg snaaart ferdig med Knutsen og Ludvigsen, og for å være ærlig er det en lettelse. Den er for komplisert og vanskelig for dem, så det er vanskelig å formidle det på en måte de forstår. Jeg ser virkelig fram til å bli ferdig nå og finne noe mer passende. MEN. Dette er ikke kritikk av boka i seg selv, de er bare litt for små for den. Egentlig elsker jeg bøker for barn som bruker ord som «bedrøvet», «frierføtter» og «tung i sessen», i stedet for å holde seg til «trist», «forelska» og «tjukk». Det er bare sunt å strekke begrepsforståelsen litt. Men for treåringens del planlegger jeg en rask retrett til Karsten og Petra, eller noe.

 

  • Jeg ser på:

— VM er slutt. Buhu! Eller skal vi si hurra, for da slipper jeg å gå glipp av ting jeg gjerne skulle sett. Men sammen med storegutta har jeg funnet en serie vi skal kjempe oss igjennom- Diktatorenes metoder. Det er passe actionfylt, samtidig som det er verdifull historiekunnskap for dem begge to. Vi har allerede sett episoden om Idi Amin- en god start siden de var med til Uganda begge to og har en viss kjennskap til landet- og Mussolini, og gleder oss (hvis man kan si det på den måten, programstoffet er jo til å få frysninger av!) til neste. Tenåringsgutta mine sitter måpende og ser helt vanvittige scener flagre over skjermen, det er så de nesten ikke tror dette har skjedd- men det har det jo.

Når sant skal sies har jeg godt av å se det selv. Vår historielærer på videregående feilberegnet semesterlengden det siste året vi hadde historie, så min klasse kom faktisk aldri lenger enn til første verdenskrig :-/

(men det er enda mer man burde ha sett… Her en dag etter Barne-TV dumpet jeg innom «Når livet vender», og en annen dag et program om norske ungdommer med innvandrerbakgrunn som reiste til foreldrenes hjemland sammen med en kompis. Husker ikke hva det heter. Kjenner en akutt lengsel etter å ha tid og anledning til å følge med på sånne serier, det er så mye bra som lages!)

 

  • Hører på:

— Knutsen og Ludvigsen i bilen. Selv for de av oss som vokste opp med disse supersjarmerende fyrene, så begynner det å bli litt mye.

— Summer in the City, særlig på E6 sørgående i ettermiddagssol, på vei til stranda

— Obo, obo, obo. Nå er det heldigvis bare en uke igjen til han først reiser på ett sommerkurs og deretter til et annet rett etterpå, for to timer Gershwin og Bernstein om dagen begynner å ta på en sliten sjel

— Femåringen som synger «Jeg er en liten servelat, som får så dårlig med mat».

 

  • Er takknemlig for:

— Daglige oppdateringer fra sailandrail på Instagram. De hadde tenkt seg videre til Sofia og Athen fra Budapest, men innså at det ville bli for mye tog (!) og la ruta til Napoli og Roma i stedet. Der er de nå, og jeg koser meg med stories og bilder fra tre ungdommer som tydeligvis koser seg glugg på tur.

— At minstemann, som hylte som en stukken gris første gang han fikk sand under føttene (for ikke å snakke om da vi kom borti det skumle Vannet) nå har blitt en strandløve av rang. Han koser seg, småungene koser seg, de store koser seg… og da gjør vi det også.

 

  • Ukas gode samvittighet:

Bison vanner bestefar, sort of.

— Uff, dette er et av de valgene jeg er virkelig lite stolt av i livet. Det hadde seg slik at da faren min døde, holdt jeg hardt på at vi skulle ha gravsten. Min stemor, alltid pragmatisk, mente at det var unødvendig (riktig), at han selv ikke ville satt spesielt pris på det (også riktig), og at det bare ville bli stress å skulle holde orden der (definitivt riktig). Men nei, jeg mente vi måtte ha en grav, så jeg bestilte og betalte stein, ordnet med gravferdskontoret (og er nå den heldige «leietaker» av en liten stripe på Nordre Gravlund med plass til fem til i tillegg til pappa), og mente bestemt at å holde orden på en grav skulle jeg i det minste kunne få til.

Ingen får premie for å gjette at det etter kort tid var jeg som svingte innom allehelgensaften, bursdag og julaften, og at den som faktisk har plantet og vannet og luket, er min stemor. Uff og dobbelthuff.

Deilig da, å kunne ta ansvar for å bytte ut en ihjeltørket plante og vanne de resterende skikkelig på en varm sommerdag, med entusiastiske hjelpere. Jeg har fremdeles omtrent ti år igjen før jeg er i nærheten av min stemors innsats, da.

 

  • Ukas dårlige samvittighet:

— Takkekort. Jeg begynte så bra, helt til bildene kom i helt rart format og redigeringsfanen forsvant etter tre dager. Skjerpings!

 

  • Ukas gjensynsglede:

— På søndag kunne vi plukke opp tiåringen på parkeringsplassen på Sognsvann etter nok et vellykket opphold på Hudøy. Det var utrolig godt å få henne hjem igjen, og hun var akkurat som jeg hadde sett for meg på forhånd: kjempebrun, ganske tørr i huden, solbleket i håret, med masse penneskribling på låret og vennskapsbånd på håndleddet, og innmari, innmari trøtt. Takk, Hudøy, for nok en sommer med fantastiske minner!

  • Nyter:

— Livet uten vekkerklokke og matpakkesmøring. Say no more.

— Sommer-Oslo, komplett med bondegårdsbesøk og badebåt. Til å være en kjedelig hjemmeferie, er det velsignet enkelt å finne på noe å gjøre! Faktisk har vi flere planer enn vi har dager igjen av «ferien», men vi får ta det vi rekker og la resten vente. Noe av poenget med sommer er jo også å sulle rundt og kjede seg litt- jeg vet at ungene har godt av nettopp det!

Psst, det er fire unger på dette bildet. Jeg hadde et alvorlig og angstbitersk møte med meg selv her, da tiåringen tagg og ba om å få svømme ut til flytebrygga med storebror. Kan hun egentlig det? Det er da ganske langt? Hva gjør vi hvis… Men mamma, da, jeg KAN! Jeg lover! Jeg har til og med lært å slappe av i vannet på Hudøy… Pliiiis?

Hun overlevde 😉

 

  • Ønsker meg:

— En magisk kirsebærplukkedings, så jeg slipper å a) stå på en stol og gradvis lenge meg lenger og lenger over balkongrekkverket, helt til avisoverskrifter a la «Oslokvinne (39) i tragisk kirsebærulykke- møtte døden fra balkongen» begynner å flimre i synsfeltet, etterfulgt av b) gå og skule på trosten resten av sommeren, der den frekt forsyner seg av MINE fantastiske kirsebær.

 

  • Funderer over:

— At sommeren nå har nådd vippepunktet- i alle fall i mitt hode. Nå er vi midt på, snart går det mot høst. Nettene har allerede blitt mørkere, det er ikke slik det var i juni da kvelden bare skled nesten umerkelig over i morgengry. I mailboksen dumper det inn med skolestart-tilbud og påminnelser om at det er tid for å kjøpe nye sekker for den motebevisste skoleelev. Joda, høsten nærmer seg. Og med den vanvittige sommeren vi har hatt, blir det nesten ikke trist en gang når vinden får det kalde draget og trærne begynner å få gulskjær (altså ordentlig gulskjær. Ikke tørke-gulskjær. Det har de allerede).

… men vi er ikke der ennå! Her skal varmen nytes frem til siste svettedråpe 😀

 

  • Ukas språkblomster:

— I tillegg til den tidligere nevnte «servelaten», tok treåringen meg på senga her en dag da han fikk tilbud om kokt egg til frokost. Nei, det ville han ikke ha, ellers takk. Men kan jeg få frukt-egg, mamma?

Frukt-egg?!

Ja, frukt-egg:

  • … og ukas nyvinning:

— Endelig har minstemann begynt å si «pappa». «Mamma» har han sagt lenge, og han har også godt grep om diverse dyr og dyrelyder, han sier «hei» og «hadet» og «natta», og «den», og selvfølgelig «is», men «pappa» har han nektet på. Null pappa. Pappa har vært «den», han også, og selv om Gubben har tatt det med stoisk ro var det herlig å se reaksjonen mellom de to da det forjettede ordet endelig kom.

Neste sommer har vi nok et annet problem- tre små taletrengte som snakker i munnen på hverandre.

 

  • Tanker om uka som kommer:

— Mer av det samme. Mye mer av det samme. Vi skal kose oss, blåse en lang marsj i klokka, ha intense og morsomme dager og falle utslitte i søvn (ja, også vi voskne. Ikke minst vi voksne, faktisk!) litt senere enn planlagt.

Uka deretter begynner ikke bare barnehagen, og min Simplified Planner <3 starter opp med augustsider, men det er også flere som skal på tur i diverse retninger og én som kommer utslitt tilbake fra Interrail. Med andre ord blir det snart nok å henge fingrene i.

Men denne uka er vår.