Vinterferietanker

Vinterferien har kommet og gått.

Det har skjedd en million ting. Naturlig nok, i en familie på ni personer i alle aldere… det er aldri en tid der det ikke skjer noe.

Jeg skal forsøke å fatte meg i korthet:

— Minstemann snakker som en foss. Og jeg mener, en foss. Han snakker minst like godt som de «etnisk (eller var det kronisk?) norske» toåringene på sin avdeling. Og han synger, jøjemeg som han synger, med riktige toner og godt gehør. Og smiler, ler og tuller, og løper rundt på de korte beina sine i forrykende fart. Det er altså så vanvittig å tenke på at han fikk merkelappen «spesielle behov», når han unektelig ligger akkurat der han skal være og vel så det, men uten den merkelappen hadde han jo aldri havnet hos oss. Nok en gang blir jeg sittende og gruble på om det ligger en dypere mening bak alt sammen, det føles som en stor og helt ufortjent gave at denne lille gutten skulle bli vår. Mamma sin lille ‘Lias <3

Og så er han veldig glad i å lese. Veldig, veldig glad i å lese. Nesten litt i overkant glad i å lese… hæsjtægg begynneråblileiavTassen

— Eldstejenta pakker ned til flytting. 1. mars er Datoen med stor D. Hvilken virvelvind av følelser dette medfører, må få en post for seg selv. Det er stort, i alle betydninger. Men du, så rart det skal bli. Gubben påstår at jeg kommer til å overleve dette, men jeg er skeptisk.

(og flyttingen hennes vil medføre en domino-aktig kjedereaksjon over hele huset: Fotballhuet flytter ned i hybelen, Ballerinaen flytter opp på rommet til Fotballhuet, Turbo overtar rommet til Ballerinaen og Minstemann kan flytte inn til Bison i det lille rommet som nå blir «smågutterommet». Bare tanken på all opprydding og sorteringsjobb som følger av dette gjør meg svett, men antagelig har vi særdeles godt av å bli tvunget til det 😉 )

— Vi har kuttet enda en mental navlestreng i ferien, og latt nest-eldstemann dra på hyttetur alene med venner. Ikke uten mye neglebiting og noen diskusjoner i forkant. Men han kom tilbake, frisk og fin og i ett stykke, og har visstnok hatt det veldig gøy med gutta. Noen blåmerker på skinka etter hopping med mini-ski utenfor hytta, men det er vel sånn det skal være!

— Seks av sju unger fikk dratt til mormor på hytta i løpet av vinterferien, i kortere eller lengre tid. Det er veldig bra! Den som ikke fikk reist var Turbo, men hun tar det igjen med en alenehelg med mormor snart. Som det fremgår lenger ned i posten hadde hun det ikke så verst her hjemme, heller. Men alle de andre- fra toåringen til hun som nærmer seg 20- fikk seg en smak av hyttelivet og litt sårt tiltrengt familietid.

— Vi har sendt en elleveåring alene til Praha. Eller, ikke alene, hun reiste sammen med en tolvåring 😉 – og i Praha lever de livet med bestisene sine og er med på filmsett (jeg har aldri vært på et filmsett i mitt liv, men dattera mi spiser omtrent frokost med Kyle MacLachlan) og drar på sightseeing og badeland og zoo og koser seg. Hun er en heldig, heldig jente!

— En av dagene i vinterferien fikk jeg lokket mannen min ut på tynn is, og vi gikk og spiste lunsj på Villa Paradiso. Spiste som i gode gamle dager: tre hovedretter på deling, fordi vi begge er store mat-junkies og ikke kan la en sjanse til å smake noe godt gå oss forbi. Vi får alltids stappet ned noen biter til, hvis det er godt nok!

Midt i måltidet ringer telefonen. Det er min mellomste sønn (ok, jeg har jo strengt tatt to «mellomste sønner», men jeg mener den mest mellomste av de mellomste), han vi spøkefullt og med mye kjærlighet omtaler som «telefonterroristen» fordi han ringer hele tiden, han som ringer når han er 50 meter fra huset for å spørre hva det er til middag, det er vanskelig å ikke stønne litt innvendig når han ringer.

Gubben tar den, mens han himler litt med øynene. Men så vider øynene seg ut og haka detter ned på brystet. HVA? HVA ER DET DU SIER? MENER DU DET? FÅR JEG SE PÅ MAILEN?

Vi dro på lunsj 19. februar, en dato som ikke sa meg noe spesielt, fordi jeg visste at svaret på om prøvespillet ville gi en plass på talentprogrammet kom den 25. Jeg hadde helt hoppet over muligheten for at sønnen ville komme inn på spesiallinja på videregående skole, den sjansen finnes ikke, det er for de som deltar i Virtuos og internasjonale konkurranser og sånt, min sønn er ikke der. Men fristen for tilbakemelding på talentprogrammet for videregående skoler var 19. februar. Og nå ringer han og sier at han tror han har fått plass. Det er i alle fall det han klarer å lese ut av den korte mailen som har kommet i kopi til meg, men jeg har jo ikke sjekket mail annethvert minutt siden jeg ikke ventet på noe spesielt den dagen.

Det er så absurd. Det er helt, helt absurd. Ti talenter i året, liksom, og så skal min gutt være en av dem? Selv om han er en av de ytterst sjeldne dobbelt-rørbladspillerne, så var det så uventet at jeg mangler ord.

Samtidig, en lettelse det er vanskelig å beskrive. Det hadde vært hyggelig om en av storesøsknene hans hadde fått en sånn sjanse. Hyggelig, stas, moro, artig. Men de har begge hatt flere bein å stå på og flere valgmuligheter som kunne passet. I dette tilfellet snakker vi LETTELSE med store bokstaver. Fram til nå har jeg stresset med karakterer, nynorsk, spansk, det evige presset om å få ham høyt nok til å komme inn på en musikklinje, for hva skal han ellers gjøre? Tre nye år med bare teori ville blitt blytungt for denne karen, og det er ingen andre linjer som blinker seg ut som spesielt passende (jeg foreslo i et øyeblikks desperasjon gartnerlinje, men ble bare møtt av et blankt, uforstående fjes og oppgitt hoderysting). I følge hans eldre søsken er også skolemiljøet på noen av de praktisk orienterte linjene ikke mye å rope hurra for, og tenk om han havner på et sånt sted? I en klasse med maks umotiverte og skoleleie gutter, du skal være sterk for å stå imot den kollektive stemningen i en slik klasse. Nå trenger vi ikke gruble mer, for han har plass. Han har plass. Fire måneder før hovedopptaket skjer og karakterene fintelles, så har han fyflatemeg plass! Beklager språket og alle repetisjonene, men det er ubeskrivelig godt å vite at han har en plass med de fagene som interesserer ham aller mest.

Det betyr dog ikke at han kan kutte ut nynorsk-øvelsene 😉

— Ja, og så har jeg fremdeles kreft.

Det er både greit og ugreit. På mange måter fungerer hverdagen omtrent som normalt (vel, «normalt» på halv fart og uten jobb, så sånn sett er det ikke så normalt likevel), og samtidig… jeg er ikke så innmari optimist akkurat nå. Jeg er på min tredje EC90-kur av totalt fire, og svulsten er fremdeles like forbaska stor. Den er lett å kjenne, tross alt fyller den halve høyrepuppen, og jeg er litt lei meg for at ikke cellegiften funker bedre. Ikke på grunn av puppen, den mister jeg uansett, men jeg liker ikke tanken på at cellegiften kanskje ikke tar eventuelle «rømlinger» av noen kreftceller som var på vei rundt i kroppen. Det hadde vært så mye hyggeligere å vite at cellegiften dreper kreftceller en masse, men det ser altså ikke ut som den gjør det. Jeg synes også det er pussig at de ikke bare fjerner dritten, når de nå uansett mener at det ikke går an å redde brystet. Ville det da ikke være mer logisk å operere først og gi litervis av cellegift etterpå for å kverke eventuelle rester? *klø seg i hodet* Jeg er i alle fall innmari klar for å prøve den andre varianten som jeg skal bytte til i slutten av mars!

Brystkreft er en av få kreftformer der prognosen er dårligere for yngre enn for eldre. Vi «unge» oppdager kreften senere (vi får jo ikke mammografi, ikke sant, så vi må vente til svulster har vokst seg så store at vi kjenner dem og de kanskje har begynt å «lekke»…), vi har oftere mer aggressiv kreft- min er av den aggressive typen som deler seg raskt-, og vi får oftere tilbakefall. 30% ender opp med spredning før eller siden, leste jeg forleden, og selv om jeg ikke er helt sikker på at tallet er fullt så høyt er det jammen mange nok som får den triste beskjeden. Mange som blir friske blir også såpass redusert av behandlingen at de aldri blir helt seg selv igjen. Det er jo ikke akkurat hyggelige tanker å ha i bakhodet.

Samtidig… jeg er i behandling nå og legene mener at de kan bli kvitt det. Da får jeg nesten bare stole på det. Mange blir jo friske! Og alle kan jo dø, når som helst og hvor som helst, det er ingen som vet hvor mange dager vi har igjen og det er ikke akkurat noen shocker at vi ikke skal leve evig. Min egen far er en god påminnelse om akkurat det. Og alle de dagene vi ikke dør, skal vi leve. Jeg har null tro på tankens kraft når det gjelder krefthelbredelse, men når det gjelder å leve det livet vi har her og nå er innstillingen alfa og omega. Så jeg lander på at jeg ikke kan gjøre stort fra eller til, men de dagene jeg har skal jeg ikke søle bort på å bekymre meg over ting jeg uansett ikke får gjort noe med. En av de blideste og mest positive damene jeg har «møtt» i denne prosessen er ei dame som har spredning til mer eller mindre hele kroppen. Beintøff, og med et humør og pågangsmot de fleste kan se langt etter. Jeg har mye å lære her, men jeg er i gang!

— Jeg hadde en hyggelig mini-hjemme-aleneferie med Turbo i helgen. På fredag samlet Gubben sammen alle små og store barn som var igjen i huset, og reiste opp på hytta. Dagen etter kom han ned med minstemann og eldstemann (de andre kom hjem søndag), men minstejenta og jeg fikk hele fredagen og neste hele lørdagen hjemme alene, bare vi to. Hun fikk velge middag, velge barne-tv, på lørdagsmorgenen lagde vi luksusfrokost med hule eggerundstykker før vi tok oss et bad med «voksen» badekule og kræsjet i senga med den store Mummiboka. Vi gikk tur med bikkja helt til fruktbutikken (stakkars hunden var både utslitt og sjokkert), kjøpte de peneste blomstene Turbo kunne finne og bakte skoleboller slik at det skulle bli hyggelig for de andre å komme hjem.

Alt i hennes tempo, helt uten slitsomme småbrødre som klenger seg på og vil være med. Turbo og Bison er et herlig tospann, de er veldig glade i hverandre og nesten litt avhengig av hverandre, men begge to har veldig godt av å splittes noen ganger. Man får veldig klart definerte roller innad i familien, og av og til er det godt å slippe, så man bare kan være seg selv 🙂

Skoleboller under produksjon!

Ugler, ugler og flere ugler. Vi fargela vel ti stykker bare på lørdagen.

Bak tulipanene som hun fikk velge selv, sitter tøtta og øver med sin trofaste venn CadenzaStrings. Utrolig praktisk det der, altså. Og på de timene vi var alene hjemme fikk vi øvd nok til at fire av fem sanger hun skal spille på konserten, sitter godt.

— Gubben på sin side løste ut gavekortet jeg kjøpte til ham og de to eldste, så de brukte aller siste rest av vinterferien på Adventure Rooms og gikk deretter på Yaya’s for litt sterk thaimat. De var visstnok bare noen sekunder fra å fullføre oppgaven helt og komme seg ut av fangenskap (sier de, da…).

— Nå er det lyst nesten helt fram til klokka seks om ettermiddagen. Lykke!

… og sånn går no dagan 😉

Jeg gruer meg litt til de første ukene i mars, det er så mye som skjer og jeg vet at formen vil være dårlig etter at fjerde kur settes neste mandag. Samtidig, vi klarer det stort sett det vi må og snille mormor har sagt at hun kan ta en del av det som skjer på ettermiddagen. Jeg får ta på meg stålkontroll-buksene og gå i gang med å pusle sammen kalenderen etter beste evne, forhåpentligvis får jeg avverget de største krisene før de oppstår.

Og så har jeg valgt meg ut en bok til faste, Consider the Lilies, en fastebok av den snille sorten som passer de som har tøffe dager, er slitne, eller av andre grunner ikke er i form til den mest krevende oppkjøringen til påske. Ingen heftige, krevende dykk ned i Matteus eller Paulus eller voldsomme botsøvelser, bare noe…fint og forsiktig. Jeg hadde egentlig bestilt en annen bok (noen av oss er jo skrudd sammen sånn at vi ikke klarer å holde lesetempoet oppe for egen maskin, dessverre, faste eller ikke faste), men da jeg leste beskrivelsen av denne var det åpenbart at dette er boka som passer i år. Kanskje jeg får dratt meg til kirken på Askeonsdag også. Det er lenge siden sist, og jeg savner det.

Men før faste: karneval og fastelavn! I år med et aldri så lite jordskjelv av et tradisjonsbrudd, for Bison fikk en tigerdrakt av oldemor til jul og det betyr at vi for første gang på aldri så mange år IKKE skal sende en Godzilla i barnehagekarnevalet 😮

… men heks skal vi ha, akkurat som i fjor!

Torsdagstanker på en fredag

  • Utenfor vinduet:

Fremdeles vinter, fremdeles snø, fremdeles våte votter og brøytekanter overalt… men det er i alle fall lysere. Og mildere. Den eviglange januar er historie, nå går vi inn i den lyse vinteren, den som kan trøste oss med appelsiner, skidager i skole og barnehage, februarsol og karnevalssesong. Snart er det vinterferie også!

  • Tanker om uka som gikk:

— Nei, den har vel vært helt ordinær, den. I følge den nye normalen, i hvert fall. Med mormors og bestemors assistanse får vi tråklet oss igjennom hverdager og sangkurs, de store ungene ordner og fikser mye selv og de små sparker fremdeles fotball i søvne i dobbeltsenga midt på natta. Helt vanlig uke. Lekser, innleveringer, eldstesønnen gravde fram Gubbens slalåmutstyr for skidag på Kongsberg.

På torsdag var jeg på kontroll for å legge inn en markør i midten av svulsten, og for å se hvor mye den har krympet.

Dette bildet er tatt før jeg fikk vite resultatet. Etter-bildet med det sure trynet mitt ligger på Instagram til allmenn beskuelse og skam. Det var ikke mye å rope hurra for, den har kanskje krympet noen usle millimeter etter halvgått EC-kur. Det var helt ærlig ikke det jeg hadde håpet på, selv om det ikke var uventet. Nå skal de diskutere resultatene og se hva vi gjør videre, om det blir mer EC90 eller om de vil prøve noe annet. Godt mulig de vil fullføre kuren uansett, den vokser jo i hvert fall ikke. Men vi får se. Medisinske vurderinger er heldigvis ikke opp til meg å ta, for jeg har ikke snøring, jeg er sikkert den mest kunnskapsløse pasienten som noen gang har satt sine ben på en kreftavdeling 😉

  • Vi spiser:

— Jo, nå skal dere høre. Jeg har klart det kunststykket å få mannen min til å lage mer kjedelig mat, hurra!

Neida. Joda. Det er jo helt sprøtt å klage på at Gubben bruker for mye tid til matlaging, men akkurat nå er vi i en situasjon der tid og energi må kanaliseres med omhu. Å bruke en time på å lage middag og ende opp med hundre møkkete kasseroller og sleiver og tallerkner og en nedsprutet kokeplate full av fett er ikke praktisk akkurat nå. I hvert fall ikke i hverdagen. Det var moren min som kom med den geniale ideen: sett opp fire hverdagsmiddager og kjør på repeat fram til vinterferien. Alt kan kjøpes på mandag. Gjør det kjapt og gjør det enkelt, med minimal planledding og opprydding.

Som sagt, så gjort. Vi har hatt pannekaker/grøt på mandag, spaghetti på tirsdag, suppe på onsdag (ofte Toro tomatsuppe til glede for de små, med litt bacon, parmesan og rundstykker til glede for de større), fiskegrateng på torsdag.

Ikke verdens mest spennende meny, men det funker! Så kan min matglade mann heller slå seg løs i helgene.

 

  • Leser:

— Det nærmer seg faste. C.S. Lewis-bibelen min har ropt til meg lenge, der den ligger halvlest på databordet i stua, men den får ligge der til Askeonsdag. I mellomtiden leser jeg…

*trommevirvel*

… Tom Egeland. Jeg blir litt flau over denne hagen til å lese krim, jeg synes det vitner om en lat leser (for så vidt helt riktig, men når jeg blir pensjonist skal James Joyce til pers. Speideræresord), men Bjørn Beltø er en karakter jeg kan like. Har dessuten bestilt et par Egeland-bøker til elleveåringen- spøkelseshistorier og krim. Hun er ikke like mye til lesehest som hennes storesøster var, så jeg prøver å finne ting som kan være spennende nok til at hun leser litt innimellom. Jeg mener, det ville jo være uforsvarlig av meg som mor å ikke sørge for at ungene legger seg til vanen med å lese litt før sengetid?

Med småttisene har jeg lest Animalia fra perm til perm. Dyr fenger alltid. Og Minsten? Minsten har også begynt å like bøker. Hans favoritt nå for tiden er T-banen hjem, der mormor blir så fortvilet når Oskar blir så sint over å ikke få trykke på knappen. Det kan hende han kjenner seg igjen i dette med trykkingen, haha. Vi er litt der at det er KRISE om han ikke får trykke på heisknapper, døråpne-knapper og stort sett alle andre knapper. KRISE. Med høyt volum!

Men når volumet ikke er høyt, er han bare totalt knusbedårende. Sa den objektive mor!

  • Ser på:

— Ballerinaen og jeg er i samme båt, fant vi ut her om dagen. Vi har bare sett Harry Potter-filmene stykkevis og delt, en halv film nr 2 der etterfulgt av en halv film nr 6. der. Vi bestemte oss for å gjøre noe med det, så nå skal vi prøve å se en hel film hver helg I REKKEFØLGE. Vi begynte med begynnelsen (duh, men som sagt har dette ikke vært tilfellet hittil…) forrige helg, og skal ta nummer 2 i morgen. Aller helst skulle jeg ha dratt henne ut til en ballettforestilling og kafétur, jeg vet hun setter pris på sånt, men som lavkostprosjekt for energiløse mødre er felles film en god midlertidig løsning 🙂

— Mannen min har sørget for at jeg fikk sett Red Sparrow og Hostiles her på hjemmekinoen. Og sammen med eldstejenta skal jeg se The Florida Project. Hmm, når det ramses opp sånn ser jeg jo at dette slår alle tidligere rekorder. Eldstejenta vil forresten komme med en sterk anbefaling av Bohemian Rhapsody til de som ikke har sett den!

 

  • Savner:

— Jobben. For all del, jeg har vært borte før. Flere ganger! Men det føles annerledes nå. Jeg har ingen klar sluttdato på fraværet. Og etter hva jeg leser i gruppa for unge brystkreftrammede er det forskrekkelig få som er tilbake for fullt med en gang. Det hadde jeg ikke regnet med. Jeg var mer sånn «OK, da blir det gift, snitt, strål, ferdig!», og tanken på at jeg kanskje må dra meg oppover prosentene med blod, svette og tårer var ikke noe morsom. På den annen side, jeg kan jo ha flaks! Det finnes jo nok av eksempler på det motsatte også, og det er kanskje ikke de som skriver mest av seg på diverse fora. Det er vel ikke annet å gjøre enn å vente og se, og håpe det beste.

En annen ting som gjør det annerledes å være borte, er at det skjer fryktelig mye på jobben vår for tiden. Da jeg hadde lang permisjon med Turbo tok det akkurat tre dager før jeg følte at ting var som de alltid hadde vært. Det skjer ikke nå, og det er skummelt. Tanken på å være akterutseilt 40-åring på sidelinja… uff 🙁

 

  • Smiler av:

— Solskjær! Hvilket kinderegg! Selv de mest hardbarka Mourinho-supportere har jo grått sine bitre tårer i høst, over et lag som bare underpresterte, hang med huet, aldri vant og så uinspirerte ut der de tråkket rundt i formasjoner som aldri fungerte. Så kom Solskjær. Nervene- i alle fall mine- var på høykant, dette kunne neppe gå bra, selv om han ikke akkurat skulle hoppe etter Wirkola.

Så vant han. Og vant. Og vant. Og vant! Spillerne har kviknet til, laguttak og taktikk funker, selv på en dårlig dag, og alt er egentlig bare himla gøy. Selv om jeg har ventet på nedturen helt fra første seier og frykter den kommer hvert øyeblikk (alltid realistisk pessimist) har det jo vært kjempegøy å være Unitedsupporter den siste tiden!

— Storebror og lillebror som jobber sammen:

For tenk, Magic Toy Truck som jeg bestilte til jul, og aldri fikk, og dessuten leste mye negativt om på nettet… den kom til slutt. Og den virker som den skal! Bison er helt fascinert. Storebror hjelper til med å tegne nye mønstre. Bilen kjører rundt og rundt, og mor kan trekke et lettelsens sukk over at hun ikke kjøpte katta i sekken!

 

  • Er fornøyd med / våre prosjekter:

— Jeg er innmari fornøyd med at vi klarer å holde trykket oppe på øving og aktiviteter. Det koster, men det koster ikke for mye ettersom formen min ikke er så altfor dårlig, og jeg ser hvor utrolig stort utbytte fireåringen har av disse pianotimene sine og øvingen. Det er akkurat som jeg kan høre nevro-banene i hjernen klikke seg sammen når han sitter der og prøver å koordinere venstre hånd og høyre hånd og ha styring på små, gjenstridige fjerdefingre, mens han tenker så det knaker for å huske melodier og fingersetninger. Jeg tror han får mye igjen for dette. Og det som har vært gøy å se, er at han ikke blir frustrert selv om det er vanskelig. Han setter seg ofte ned alene og plinger litt, får det ikke helt til, prøver igjen. Og blir altså ikke sur når han ikke får det til.

… men, han sitter jo ikke stille i to sekunder, da 😀 Glem rett i ryggen og bena rett ned, det er nesten så han turner mens han spiller, men heldigvis har læreren hans flere sønner selv og er en tålmodig sjel.

Turningen på lørdager er også et høydepunkt, han får løpt av seg masse energi samtidig som han trener på konsentrasjon og å følge beskjeder.

Turbo er jo i siget, og nå har hun fått tilbud om å spille i aspirantorkester for aller første gang! Det er til et prosjekt som ender med en rådhuskonsert der også Ballerinaen skal spille, så det er jo praktisk. To fluer i ett smekk for meg! 😉 Og det er altså et prosjekt, ikke en vedvarende forpliktelse med ukentlige øvelser og sånt, alt hun skal være med på er et par samlinger før konserten. Hun er i fyr og flamme, og gnikker seg igjennom Fransk Folkevise og Flintstone med upåklagelig entusiasme. All is good.

… og midt i dette virrer stakkars minstemann rundt og sier «pille, pille» («spille»), men selv med hjelp fra mormor og bestemor er vi maxet ut nå på kapasitet. Vi holder hjulene i gang på det vi har, men er ikke akkurat i noen posisjon til å påta oss noe mer. Dessuten, han er bare to år, haha! Han får holde ut med skumgummifiolin, kjeler med lokk og forlagte blokkfløyter en stund til.

— Jeg er også ganske fornøyd med Monstermammaprosjektet, selv om det begynner å glippe litt både hos avsender og mottaker. Jeg tror det skal bli godt med vinterferie for oss begge to, en pust i bakken før vi dundrer videre med masing og nynorsk. Men honnør til eleven vår for god innsats hittil- og jeg skjønner godt at en viss slitasje har begynt å sette inn. Opp på hytta med deg, til gode dager med mormor, mormors mann (som ofte kan trylle fram noen handyman-prosjekter og gutte-ekspedisjoner), skiturer, avslapping, marshmallows (og litt mattebøker).

 

  • Er takknemlig for:

— Livet. Det høres ut som en klisjé og er det også, men klisjeer oppstår jo ikke fra ingenting. Du blir litt ekstra skjerpet når det ikke lenger er en selvfølge.

— Ungene. Den fine, surrete, hardtarbeidende mannen min. Rosene fra oldemor. At besteforeldre hjelper til med alt fra logistikk til moro for barna.

Hardtarbeidende mann i aksjon. Her på et heroisk polar-ekspedisjonsframstøt mot en fastfrosset pakke kjøttdeig, bevæpnet med skrutrekker og tang. Gjør dere også sånne ting hjemme, eller er det bare oss?

— At parafinovnen virker! En gang mot slutten av mars vil vi merke at sola varmer nok på dagtid til at vi kan slå den av, men enn så lenge er den en lifesaver. En dyr lifesaver, riktgnok, nå som den går på naturparafin eller hva det heter, og til sommeren skal vi virkelig vurdere varmepumpe. Akkurat i dag er jeg likevel takknemlig for at den tikker og går og sørger for at de høye strømregningene ikke er enda verre!

— Norsk helsevesen. Denne trengs vel knapt å utdypes nærmere. Det holder å si at bare Lonquex-sprøyta jeg får satt i etterkant av hver cellegiftbehandling koster rundt 12 000 kroner. Jeg er sjeleglad for at jeg ikke a) bor i et land uten fungerende helsevesen, det finnes plenty av dem, eller b) bor i et land der alvorlig sykdom fører meg seg enten endeløse kamper mot forsikringsselskaper eller økonomisk ruin. Om det norske systemet er perfekt? Så langt derifra. Men jeez, det er mye som funker som det skal også!

Dessuten har de kondomer i skuffen (?!). Skuffen under var merket blant annet med «pistol». Jadda. Det er visst mye som foregår på Radiumen, ja!

— Små, søvndrukne gutter som kryper inntil mamma’n sin om natta og krøller seg sammen i ren velvære. Jeg elsker det. I alle fall helt til de snur seg i søvne og begynner å sparke 😉

 

  • Tenker på:

— Sør-Afrika. Nå nærmer det seg tiden vi reiste på i fjor, og det merkes. Sør-Afrika dukker opp i tankene mye oftere enn det har gjort de siste månedene. Hvilket fører meg til…

  • Ukas aha-opplevelse:

— Det verste øyeblikket i 2018 var faktisk ikke da jeg lå på benken mens ultralydlegen rensket halsen og sa «Jeg må være ærlig, jeg har aldri sett noe på denne størrelsen og med dette utseendet som ikke er kreft.» Altså, det kommer rett inn på andreplass, ingen tvil om det, og det var jo et helt forferdelig øyeblikk.

Men det verste øyeblikket i 2018 er fremdeles det sekundet der jentungen min løper ut i veien, hun ser den grønne mannen som forsvinner så fort, hun ser at alle bilene i tre felter har bremset ned. Samtidig ser jeg pick’up’en komme i rasende fart i den fjerde fila og jeg skjønner at herreminskaper, han kommer ikke til å bremse. Han kommer pokker ikke til å bremse! Det øyeblikket der… det halve sekundet… det er ikke det at jeg går rundt og tenker på det, snarere tvert imot. Det dukker opp, og jeg skyver det bort fort som fy og tenker Jamen, det gikk bra, ingen vits i å tenke på det nå. Det funker. Men når jeg en sjelden gang tar det øyeblikket ordentlig innover meg, er reaksjonen helt fysisk. En umiddelbar bølge av adrenalin og kvalme, håret (det lille jeg har igjen) reiser seg på armene, det er total panikk. Heldigvis går det fort over, men jeg kan fremdeles bli matt av tanken på hvor ufattelig nær vi var en frontpåkjørsel i 50-60 km/t. Noen få centimeter. Et kvart sekund. At hun rakk å snu seg og ta et skritt eller to tilbake, så hun bare ble truffet på siden av bilen… det er et mirakel. Så vanvittig, vanvittig heldige vi tross alt var!

Men altså: 2018s verste øyeblikk var dette. Ingen over, ingen ved siden.

 

  • Er nervøs for:

— Ugh, det er prøvespillsesong. Ikke for fotballen, de har prøvespill i november og min sønn har for lengst posisjonert seg frivillig i hobbyfotballens garderobe. Men musikk. Og det står store ting på spill for han som nå går siste året på ungdomsskolen og har brukt utallige timer, masse energi og en god slump (av mammas og pappas) penger på å ha mulighet til å komme videre i talentsatsingen. Faktisk er prøvespillet dobbelt: man kan spille seg inn i talentprogrammet, der nåløyet er trangt nok, eller inn på en skoleplass, der nåløyet er… tja, en av årets elever kom til finalen i den europeiske klassisk-konkurransen. Lista ligger skyhøyt, og å håper på en plass her er helt urealistisk- selv for de übersjeldne dobbeltrør-utøverne. Min gutt spiller egentlig bare for det første, noe som er vanskelig nok. Jeg skal følge ham, og på et eller annet tidspunkt kommer jeg til å måtte slåss mot impulsen til å storme inn og rope ANER DERE hvor hardt han har jobbet og hvor mye det har kostet ham å komme hit? Det er vanskelig for alle, ja, men noen har det ekstra tøft og må slite dobbelt så hardt! Det æ’kke RETTFERDIG at han kanskje ikke kommer videre, har dere tenkt på det?!?

Men jeg gjør jo selvfølgelig ikke det. For det første fordi jeg hadde blitt lagt for evig hat av mitt eget avkom 😉 For det andre, så er det jo ikke sånn det fungerer. Glem barneidrettsregler og alle skal med, de tar ikke opp elever for å være greie liksom. Vi har fordelen av å ha vært med på dette før, i fotballsammenheng og ballett, og vet at her er det rått og brutalt og hvem som har jobbet hardest spiller til syvende og sist ingen rolle. Det er kvalitet og potensiale, og bare kvalitet og potensiale.

Send oss en liten tanke på søndag. Og frykt ikke: mor har en plan B. Mor har alltid en plan B 😀

 

  • Ukas ikke så spandable:

Dette fortauet kunne kanskje vært hakket bredere, eller? Den lille nedtrampede stripa er alt vi fikk, bare noen centimeter til venstre er fortauskanten ned til bilveien og du risikerer å tråkke utenfor uten å vite det. Nydelig for unger, eldre som er dårlig til beins, barnevogner, personer med redusert fremkommelighet…

  •  Ukas kompromiss:

— Ååååå, vi har utkjempet Den Store Kampen her igjen. Gubben og jeg er jo ikke av typen som kjøper så mye nytt og fancy innen elektronikk eller klær, og får dermed unger av omtrent samme type. Men med samtlige har vi på et eller annet tidspunkt måttet ta en kamp om et eller annet. Jeg har fremdeles de såre hulkene fra en bedrøvet fjortis friskt i ørene, den gangen da Hunterstøvlene hun en-de-lig skulle få viste seg å være en barnemodell med kortere skaft! Hulk! Krise! (jeg flirer av dette nå, og det gjør hovedpersonen også. Men hun flirte ikke da!)

Denne gangen var det en elleveåring som på død og liv ville bytte ut sin steingamle iPhone5 med en (wait for it…) iPhone6! Argumentet var at hun hadde bursdags- og julepenger og kunne spleise med oss. Og hun ville ha iPhone, fordi… fordi.

Oi oi, det ble noen runder, ja. Mellom henne og meg. Mellom henne og hennes far, ikke minst! Han synes jo det er ufattelig tåpelig å bruke flere tusen kroner på noe som allerede er gammelt, uansett hvem sine penger det er. Og elleveåringer får ikke mobiler til mer enn et par tusen kroner, ferdig snakka, det kommer ikke på frågan med en nyere iPhonemodell.

Det er en hårfin linje mellom det å være prinsippfast og det å være kjip. Mellom det å være forståelsesfull og det å være ettergivende. Nok en gang fikk vi kjørt oss grunding, både foreldre og datter. Enden på visa var at en megasuperkjempeskuffa jente ble dratt med til Power av Gubben slik at hun faktisk kunne få SE noen av de stygge telefonene hun ikke ville ha.

Det gikk bra til slutt, slik det alltid gjør. Da hun fikk pakket opp denne påsto hun at hun var direkte glad for at vi hadde vært så kjipe, for hun likte den så godt!

 

  • Ukas gåte:

Hva er dette? Bison er til tider mer opptatt av denne enn han er av pianoet når han kommer til pianotimen.

 

  • Tanker om uka som kommer:

— Siste uke før vinterferien! Det er mange her som trenger en liten pust i bakken etter en lang, tung etterjuls-tid. Men som min lærer på ungdomsskolen sa, det er ikke helg før etter siste time på fredag, og vi har en uke til i den vanlige tralten før vi kan ta fri (og ungene fyker i alle retninger). På mandag er det ny cellegift, hei og hurra liksom, men det er bare å kjøre på, jeg er klar.

Aller først er det helg, som skal starte med en shiatsu-time jeg må ta for å få brukt opp gavekortet mitt på Daikai (valgte shiatsu fordi jeg da er påkledd, så den stakkars massøren skal slippe å ta i den ekle, celleforgiftede kroppen min), og fortsetter med Barnas Dag i konserthuset etter turn og dansing i morgen, og Harry Potter med Ballerinaen etter middag. Tror vi skal få en fin helg- og Gubben skal få lov til å lage ordentlig mat (han har allerede hintet om skrei).

Travelt? Joda. Men da slipper jeg også å tenke for mye på at det bare er tre uker til eldstejenta mi flytter ut… *skrekk* 😉

Ønsker alle en fin helg, med dette lille kunstverket fra Kong Vinter:

Selv jeg må motvillig innrømme at det er vakkert…

Fredagstanker på en lørdag

  • Utenfor vinduet:

Klin likt som tidligere i uka. Det er jo et aldri så lite vintermirakel!

  • Tanker om uka som gikk:

— Det er rart hvordan livet kan endres på en femøring. Hva gjorde jeg for en måned siden? Det var morgenturer til barnehagen, korøvelser, faglærersamtaler, fiolintimer, på jobben var jeg med i arbeidsgrupper og la planer, glad for å fått tilbake «mine» oppgaver. Det var med forundring og lettelse jeg kunne konstatere at etter å ha skrapt av det øverste rustlaget, så er jeg ganske god på- og trives godt med- det jeg gjør på jobb, og de nye lokalene så fine ut til tross for det åpne landskapet. Flunkende nytt adgangskort hadde jeg også fått meg. Ny mobil som ikke slo seg av støtt og stadig! Og farrismaskin og heis som virket! Med fri hver onsdag og enklere vei til jobb så fremtiden lys ut. De få kroppslige plagene ble avfeid som det det var, småtterier. Joda, jeg var trøtt, men det er et lurespørsmål. Jeg har vært småbarnsmor siden 1999, jeg er alltid trøtt! 😀 Vondt i ryggen = hard madrass, dårlig kondis = ettersleng etter den kjempelange infeksjonen tidligere i år, den litt rare kjertelblomsten i puppen = den ligner jo ikke på en kul en gang, den er så stor at det må være noe annet, og sist fikk jeg beskjed om at pupper kan oppføre seg rart uten at det betyr noe som helst.

Hva gjorde jeg denne uka? Fartet fram og tilbake til Radiumhospitalet. Tirsdag var det blodprøver, EKG og samtale. Onsdag var det PET. Torsdag var det CT. Jeg er så gjennomscannet og gjennomtestet som jeg kan få blitt. Resultatene kommer ikke før til torsdag, da, så det skal bli noen lange dager framover. Alle kroppslige signaler som før var bagateller har vokst seg store og stygge, med horn og hoggtenner. På bare noen korte uker har jeg gått fra å være travel småbarnsjobbemamma til å bli profesjonell pasient. Den så jeg virkelig ikke komme!

 

  • Vi spiser:

— Aldri har jeg vært så glad for å ha matkassa tilbake. Nå er vi inne i nest siste uke før jul, og det verste trøkket med juleavslutninger er overstått. Likevel var det opplegg både på tirsdag, torsdag og fredag, vi hadde visningstimer i dag, ny konsert på mandag og avslutning på tirsdag. Og dette er rolig sammenlignet med hvordan det var tidligere! I slike tilfeller er det gull å ha ferdigtenkt middag tre ganger i uka. De tre resterende blir gjerne grøt, kylling, fiskeboller, spaghetti eller, øh, pizza. Jeg trøster meg med at Grandiosa setter salgsrekord i desember hvert år. Så vi er i det minste ikke alene!

— Paracet. Oh boy, som vi spiser Paracet. Jeg hadde jo planlagt å skrive litt i går, når små og store hadde dratt i alle retninger og huset var tomt. Fredag skulle bli den første «fridagen» på lenge. Men vi har hatt syke småbarn mot slutten av uka- det ble Lucia på hengende håret, men ellers har de vært hjemme- og i går var det min tur til å kjenne feberen stige og kroppen verke. Eller, faktisk startet det med hoste og svie nedover i lungene. Perfekt for økende paranoia, jeg hostet og harket og forventet å se blod i papiret hvert øyeblikk. Jeg har jo for lengst bestemt meg for at det jeg trodde var stiv korsrygg etter en hard madrass egentlig er spredning i siste stadium, så det passet jo fint å fortsette katastrofetenkingen, se for seg svulster som presset seg inn i lungevevet og sprenger blodkarene ett etter ett. Denne ventingen gjør deg litt koko, altså. Men da feberen kom, og det verket i kroppen og huden og hodet og alt var vondt, måtte selv katastrofetenkeren innse at det antagelig er en klink vanlig influensagreie som har hoppet fra Turbo til Bison og nå til meg. Fredagen endte med at syk voksen passet syke barn mens den andre voksne var utkommandert til orkestervakt og konsertrigg i forkant av oboistens konsert. Null tid til noe som helst annet 😉

Det store spørsmålet er hvem som blir nestemann til å bli syk… Blir det minsten? Tiåringen? Oppkjøringen til jula 2018 ligger an til å bli legendarisk, på alle måter!

 

  • Ser på:

Love Actually, Snekker Andersen og Scrooge er overstått. Denne helgen ser vi kanskje Grinchen? Eller noe annet, min mor har i flere år anbefale Hjem til jul. Må prøve å ha en ordentlig adventsfilmstund, i hvert fall. Det er ikke plagsomt mye julestemning ellers, og det spørs om vi orker å dra på menighetens julemarked med levende julekrybbe i morgen (med kor-sang, antar jeg. Buhu. Tror ikke jeg orker, jeg var med i fjor og det var kjempegøy…) så noen filmer må vi få til.

Ellers går det i Thunderbirds, Digge Dyr og Labyrint på TV. Og en og annen fotballkamp. Adventskalenderen i år fenget ikke helt. Eller så har bare ballerinaen vært for travel med alle aktivitetene sine, og når hun ikke følger med fra dag til dag faller de små fort av lasset. Jeg klager ikke. Å skulle se noe til en fast tid i desember er stress 😉

 

  • Hører på:

— Julelista er satt på repeat i bilen. Same procedure as every year, James, og egentlig er den moden for en oppdatering. Noen sanger mangler, andre bør definitivt ut av lista før jeg blir sprø! Men den store liste-oppryddingen får likevel vente til neste år.

Pas de deux fra Nøtteknekkeren. Dette har alltid vært en favoritt, som går i glemmeboka i lange perioder av gangen før den plutselig dukker opp igjen, pussig nok ofte ved juletider. Denne gangen var det eldstesønnen min som kom hjem fra skolen i fyr og flamme, klassen hadde vært på den nye oppsetningen av Nøtteknekkeren («Andre akt var ok, men den gamle var bedre!», lød 17-åringens dom, og vi kan dermed konkludere med at også han har kommet opp i den alderen der alt var bedre før 😀 ) og da han hørte «skala-sangen» hadde han lukket øynene, lent seg bakover og kjent gåsehuden komme. Gode gamle Tsjaikovskij.

— Obo-toner fra rommet til fjortisen. Ingen har hatt en så intensiv konsertsesong som han. Slitsomt, men også veldig moro, og stykker som A Christmas Festival (fant ingen versjon med treblås og messing, men dere skjønner tegninga), Bolero, Bojarenes marsj setter virkelig fart i øve-viljen, og på tampen av semesteret har han blitt belønnet med både førstestemmer og stående applaus. Jeg blir så glad på hans vegne!

 

  • Vi leser:

— Småungene og jeg leser Karlsson på taket igjen! Vi fikk lest omtrent halve i Spania, og så forsvant boka i ukevis. Gleden var stor da den plutselig dukket opp igjen, så da blir det Karlsson da, selv om det ikke akkurat lyser julestemning!

Jeg har tatt fram julebiblioteket (ooooh, det høres mer fancy ut enn det er, altså. Det var en Rema 1000-pose som stor på loftet med en lapp med «JULEBØKER» på). Men ungene har ikke vært sånn superinteressert, og jeg har ærlig talt ikke store julestemningen, så det har stort sett ligget til pynt.

— Et tips til dere som er sent ute med julegaver til gutter i slyngelalderen: fra fjortishold har jeg fått anbefalt The king of sting med stor entusiasme!

— Jeg får ikke samlet meg til å lese noe særlig. Men det aner meg at det kommer tid til det også, om noen uker.

 

  • Stresser med:

— For en gangs skyld befinner jeg meg i den situasjonen at det ikke går an å stresse så mye. Vi har ikke tid. Og jeg har ikke mental ork. Til uka har Gubben og jeg et par dager å lage jul på. Vi skal vaske og rydde litt, pynte litt, kjøpe juletre og mat, pakke inn de siste gavene og panikk-kjøpe det som måtte mangle. Alt dette må gjøres innen onsdag.

Og det vi ikke blir ferdig med… vel, det blir vi ikke ferdig med. Vanligvis hadde jeg stresset rundt og hatt dårlig samvittighet for det ene og det andre, men i år tror jeg hele familien er klar over at det er litt unntakstilstand. Så lenge vi har god mat, juletre og gaver (og en stue tåkelagt av kongerøkelse, så støvet er ferdig filtrert bort til julebildene) er det greit nok.

 

  • Er imponert over:

— Som jeg klagde over i et tidligere innlegg, er det lett å bli plagsomt navlebeskuende når du er syk. Verden utenfor farer forbi, mens man sitter og planlegger legebesøk og kjenner etter hvor det gjør mest vondt i dag.

Men, min eldste sønn sparket meg bak en dag og lurte på om jeg hadde hørt talen til fredsprisvinner Denis Mukwege. Det måtte jeg med skam innrømme at jeg ikke hadde. Hadde jo fått med meg at han vant, selvfølglig, og hadde inntrykk av at det var særdeles fortjent- men talen hadde jeg ikke hørt. På min sønns oppfordring var det dog lett å finne klippet på NRKs nettsider. Og FOR en mann! For en historie! For et forjævlig sted verden kan være, og likevel finnes det de som utrettelig arbeider for det godes sak. Godt at han- og Murad- blir anerkjent og får verdens respekt og beundring, og at de får satt søkelys på problemstillinger som egentlig angår oss alle. Så er det jo bare å håpe at noen faktisk, eh, gjør noe. Det er vanskelig å bli eldre uten å kjenne kynismen komme snikende. Som for eksempel- fullstendig uten sammenligning med Denis Mukwege!- hver gang jeg hører Land of Confusion i bilen blir jeg overmannet av håpløshet. I won’t be coming home tonight  / My generation will put it right / We’re not just making promises / That we know we’ll never keep, gauler Phil Collins, og hvor gammel er han? 50? 60?? Ja, det funket virkelig etter planen, liksom.

… men den åpenbare selvmotsigelsen hindrer meg ikke i å spille luft-trommer med stor entusiasme. *flau*

(og når det gjelder talen, så lurer jeg litt på hvordan det er å være Mette-Marit. Å sitte der, helt helt foran, og vite at hvis du feller en helt normal tåre nå- for det er jo normalt å snufse litt når du hører historier om mishandlede småbarn og kvinner som er torturert på det groveste- så zoomer kameraene inn på deg med en gang. Respekt!)

 

  • Nyter:

— Duften av kongerøkelse. I alle fall før jeg ble potte tett 😉

— At det er snø ute. Denne omgangen med snø kom vel for en uke siden, og den ligger fremdeles! Hvilket under er ikke DET! Standard desembervær sentralt i Oslo er jo at det snør litt, og smelter litt, og regner litt, og fryser på, og snør litt igjen… og så blir alt sammen grått, brunt, glatt, mørkt og jævlig. God jul med grønn, gjørmete plen, liksom. Så at vi har hatt det stabilt pent og hvitt den siste tiden er ganske fantastisk.

— Barneklemmer. Åh, som jeg nyter barneklemmer. Selv om jeg ikke akkurat kan påstå det er en nytelse å ha alle tre, febervarme og urolige, i senga sammen med meg mens feige-Gubben har søkt tilflukt i Bisons seng (ok, da Gubben er ikke feig, det var urettferdig sagt. Når han kommer ned for å legge seg er senga som regel full, så da er det enklest å sove et annet sted). Men øyeblikkene med ungene- småbarn på fanget, lekser og øving med de store, tekstmeldinger med ungdommene som plutselig bruker masse hjerter og klemmesmileys- disse øyeblikkene har alltid vært verdifulle, men nå setter jeg om mulig enda mer pris på dem.

 

  • Er overrasket over:

— Menneskets kapasitet til å gjøre helt dagligdagse ting i ekstraordinære situasjoner. Skjønt, egentlig er det ingenting å bli overrasket over. Ingen kan gå rundt i krisemodus hele tiden, heller ikke jeg. Du friker ut innimellom, og så er det ferdig, og kjøkkengulvet er fremdeles ikke vasket og det må man gjøre noe med… 😉

 

  • Er lei av:

— Å bli stukket. Haha! Venstrearmen min ser ut som en nålepute, med lekre sjatteringer i blått, grønt og lilla. Og dette er bare begynnelsen.

— Unger/ungdommer som bruker dårlig tid og stress som unnskyldning for å slenge jakker og sekker og bag’er rundt i gangen og samle skittentøyet sitt i store dunger inne på rommene sine (før de plutselig finner ut at de skal rydde, og dumper et halvt tonn skittentøy inn på vaskerommet). Joda, klart det er en stressende og travel tid, men det tar ikke SÅ mange sekunder å legge ting der det skal være.

— Å vente. Naturlig nok.

— Bompengedebatten. Jeg er ikke mer glad i bompenger enn de fleste andre, men i motsetning til min mann er jeg hellig overbevist om at vi mennesker er trege og vanskelige å endre, og at dette med klimaet HASTER. Det blir som med røykeloven, skal du gjøre endringer som faktisk funker må du ta i litt. Selv om det blir dønn upopulært.

— Juleavslutninger og konserter. Neida. Joda. Nei! Jeg ER ikke egentlig lei, det er ingenting av det jeg har deltatt på (eller har passet barn mens Gubben har deltatt på) de siste 5-6 ukene som ikke har vært verdt det, eller som føles unødvendig. Så det blir feil å si at jeg er lei av det. Det er likevel noe med mengden som gjør det ganske deilig at det snart er over og vi kan få vanlige uker igjen, slippe å sitte på søndagskvelden og legge intrikate puslespill for å få kabalen til å gå opp. Men enkeltvis har hver eneste visningstime og forestilling og konsert vært en glede å få med seg!

Et bittelite utvalg av den siste tidens hendelser: en danseforestilling (dette er så gruppebilde som det kan få blitt, så jeg tror ikke bryter noen regler her?)

Klassisk bilde fra julekonsert på skolen: du ser ingenting annet enn noen små, utydelige prikker på scenen og en million hårsveiser og genser-rygger.

Forventningsfull stemning før forrige ukes konsert i Grønland kirke. Dette er en slags «best of»-konsert med kulturskolen, så det er et gjennomgående høyt nivå (selv på sangerne, *host*) og veldig fint å høre på. Men et tips til arrangøren- neste gang bør det stå to i døra, når man ikke kan betale med Vipps eller cash, men bare med kort. Hæsjtægg verdenslengstekø Eldstejenta og jeg kom heldigvis tidlig, klok av skade etter å ha havnet bakerst ved tidligere anledninger. Det er hun som tok bildet, forresten, siden min mobil var igjen hjemme så de små kunne spille Poio mens Gubben la minstemann.

… og et program, siden bildene av orkesteret ikke ble «gruppebildete nok» for pysete gamle damer. Men et program bør være innafor, siden det tross alt er lagt ut på orkesterets facebookside.

Dette var en kvart tusendedel av det vi har hatt gleden og frustrasjonen av å være med på den siste tiden. hæsjtægg lettereslitennå

  • Ukas logistikkmester:

— Min eldste sønn. Hvis det noen gang arrangeres en konkurranse om å komme seg raskest rundt i Oslo, er han en soleklar vinnerkandidat. Denne uka reddet han oss virkelig, da vi sto der med en tiåring som skulle møte opp på et sted som ikke var der vi trodde det var, samtidig som jeg skulle på sykehuset og Gubben skulle på den O Store Luciadagen. Storebror trår til, får levert jentungen på riktig sted på minimal tid, uten å bruke Mastercardet mitt til taxi, og uten å komme for sent på skolen. Det er nesten like imponerende som at han kan komme seg fra huset vårt til dansinga på under en halvtime (dette skal ikke være mulig, siden det ikke går noen direktelinje. Jeg, som også er ganske rask i avtrekkeren, bruker fort tre kvarter på det jeg anser som den smarteste ruta. Men er du kreativ nok er tydeligvis det umulige mulig). Bøyer meg i støvet!

 

  • Ukas akademiske triumfer:

— Tilhører jentene mine, riktignok på to særdeles forskjellige nivåer. Eldstejenta har akkurat levert inn sin første fagoppgave (eksamen forrige uke var Ex. Phil-relatert, men nå var det en ekte psykologioppgave!). Jeg fikk lese korrektur, pirket litt på de få tasteleifene som fantes og skrøt av kildebruken, men når det kom til faglige argumenter måtte jeg bare melde pass. Jentungen har vokst over hodet på meg. Herfra og ut er det jeg som lærer av henne, ikke omvendt.

I den andre enden av skalaen finner vi en forside og to A4-sider med tekst om sandstein, stolt innlevert av femteklassingen. Vi måtte jobbe mye med den oppgaven, det er første gang de har måttet lage et produkt i det formatet, og det gjør seg ikke selv! Selv om hun fikk en del hjelp har jeg vært streng på at det er hun som skal skrive, ikke jeg, og når hun har spurt om rettskrivning får hun svar- men jeg retter ikke feil på eget initiativ. Det blir vel både positive og negative kommentarer i rødt når hun får den tilbake, men hun har grunn til å være stolt uansett. Man må jo begynne et sted!

— Og hvis vi skal strekke begrepet veldig, veldig langt, så er minstemann i gang på sin måte. Språkutviklingen tar helt av om dagen, antallet ord eksploderer og uttalen blir bedre fra uke til uke. Han blir to år i januar, og dette er jammen en morsom tid. Når sommeren kommer tipper jeg han prater som en foss (han også…. Det blir ikke mye fred og ro å få i bilen!)

 

  • Ukas glimt av selvinnsikt:

Da jeg ble lagleder for podens lavambisjons-knøttelag i Vålerenga fotball for 12-13 år siden, fortalte klubbens representant at det hvert år ringte pappaer fra Hønefoss og Halden og Trysil og sa at de bare måtte komme for å se på sønnens eksepsjonelle talent, det kom de ikke til å angre på! Jeg har møtt på min andel tigermødre og -fedre i alle mulige grener, men vil vel si at jeg blir mer og mer hjernevasket av Suzukifilosofien: det finnes ikke noe sånn som «talent». Mitt håp for Turbo og Bison er ikke at de blir  profesjonelle musikere, men at de kommer opp på det nivået der de virkelig kan kose seg med å spille. Og- like sentralt- at de lærer seg å øve.

Overambisiøs mor, faktisk. Neida, jeg håper jo jeg ikke er «sånn», og jeg sendte naturligvis inn en annen og mer spiselig (og saklig) begrunnelse.  Aller helst ville jeg beholdt den plassen Turbo har i den kommunale musikkskolen, dette halvåret har vært kjempefint og hun har både hatt det moro og vist god utvikling. Men situasjonen rundt lærer, sykefravær og vikar er fremdeles uavklart. Etter en vanskelig og turbulent (og derfor ganske mislykket, for mange av elevenes del. Småbarn trives dårlig med stadige endringer) periode i vår har de vært heldige og fått en flink og hyggelig vikarlærer som har kunnet ta mesteparten av høsten, men hvordan det blir framover er jo litt i det blå. Hvis det blir krise, vil jeg at hun skal ha en undervisningsmulighet til høsten. En femåring som synes det er gøy å spille Brrrrah (hennes måte å si «Bach» på) kan ikke bli stående uten et tilbud som funker.

 

  • Ukas reisenisse:

— Faget til eldstejenta har virkelig ikke trukket gullbilletten i årets eksamensperiode: den første innleveringen kom på den tidligst mulige dagen, og den siste på den senest mulige. Med andre ord strekker stressperioden seg over en drøy måned. Hva gjør man da? Jo, booker en aldri så liten svipptur til Dijon for å besøke venner som studerer der, og leser på flyet og toget 🙂 En motivasjons-boost er henne vel unt, og jeg tror det må ha vært deilig med et lite avbrekk etter så mye lesing, skriving og jobbing på kaféen som hun har bedrevet i høst. Siden flyet til Norge går tidlig i morgen, måtte hun reise til Paris i dag for å kunne rekke det- men hun har lovet å holde seg langt unna alt av demonstrasjoner (og julemarkeder, just in cases).

 

  • Ukas digitale revolusjon:

— Skomakerens barn og alt det der… ungene her i huset har jo vært sent ute med det meste av elektronikk og duppeditter. Ref sønnen som kjøpte seg PS for egne penger i en alder av 17 😉 Jeg har også vært (over-?) restriktiv med å la dem spille på padder og mobil, men etter å ha lest overstrømmende anmeldelser av lesespillet Poio bet jeg i gresset og lastet det ned på mobilen min (akkurat det var selvfølgelig en tabbe, men jaja… jeg har vel ikke vondt av å være uten mobilen jeg heller). Og jeg må si det er ganske genialt lagt opp. Femåringen elsker det, og jeg merker allerede stor fremgang på evnen til å kjenne igjen små bokstaver. Etter at lillebrors mas om å låne ble for irriterende, fikk han sin egen bruker. Han er jo bare fire, og ikke spesielt interessert i bokstaver ennå- men han digger spillet, og det skal bli spennende å se hvor mye som fester seg bare gjennom «lek».

 

  • Ukas oppmerksomhettssøker:

— …. må vel kanskje sies å være meg? Etter å ha vurdert fram og tilbake Facebook-sjekket jeg inn på sykehuset på selveste Luciadagen og la ut et innlegg om hva som hadde skjedd. I etterkant tenkte jeg at det kanskje kan bli oppfattet som oppmerksomhetssykt, men det var virkelig ikke intensjonen. Men slik saken sto, var det mange som visste at jeg var syk, og mange som ikke visste. Da blir det lett sånn at de som vet er redde for å si noe feil, eller forsnakke seg. For min egen del har jeg slett ikke tenkt å loggføre noe «Cellegift, minutt for minutt» i sosiale medier, men i og med at jeg legger ut ting dann og vann blir det rart å ikke nevne noe såpass sentralt og bare pøse på med juleforberedelser og idyll og Godt nyttår, alle sammen <3 Det blir jo på grensen til happyfilter og jug. De som virkelig ikke bryr seg eller føler de trenger den informasjonen, kan jo bare scrolle videre- slik vi alle gjør når folk poster totalt uinteressante ting. Nå er det sagt, ferdig med det.

 

  • Tanker om uka som kommer

— Det er såpass mange tanker rundt dette at de skal få sin egen post. Med fare for å låte melodramatisk tror jeg at uka som kommer blir den aller rareste i hele mitt liv. Jeg håper å få skrevet og kommentert (min akilleshæl, jeg vet, men fram til svarene omsider kommer kan dere være helt sikre på at jeg leser og setter pris på hver eneste en! Tusen takk til både gamle travere og nyankomne lesere!) noe på mandag, og krysser fingrene for at a) Turbo og Bison kommer i form igjen, akkurat nå ser det ikke veldig lovende ut, og b) det ikke er minstemanns tur til å være syk og krevende på hjemmebane den dagen. Han var litt varm tidligere i kveld, men jo yngre de er jo kjappere kan formen gå både ned og opp. Blir han syk, skal vi få det travelt med den forsøksvise jule-mekkinga vår med mor på halv fart og pjusk, grinete toåring/fireåring/femåring på slep.

Men det finnes også andre, mindre filosofiske, tanker. Som for eksempel at vi må huske å bake kake og ha med gevinst til blokkfløytistenes juleavslutning på tirsdag. Det er en studie i spilleglede, adrenalin, kakebordgrafsing og altfor mange desibel i en trang gymsal, men det bli ikke ordentlig jul uten 😉

Ønsker alle en fortsatt god helg og en levelig siste innspurt mot juleferien!