Fredagstanker

  • Utenfor vinduet:

Det er vått, glatt og veldig, veldig mørkt. Så lenge var Eva i paradis (hvem i all verden skulle trodd at jeg kom til å savne snø noen gang? Nok et bevis på at personligheten er i stadig utvikling), mildværet kom i går og det hvite, vakre har forsvunnet i sørpe og vanndammer.

De små er lei seg, jeg er lei meg, alle som arrangerer julemarked er lei seg. Men eldstesønnen er fornøyd. Det forstår jeg, for han trener tross alt halvannen time utendørs nesten daglig. Da er det godt med varmegrader.

 

  • Tanker om uka som gikk:

— Jauda. Det har gått bra, og det eneste krisetilfellet ble heldigvis avhjulpet av mormor. Se under under punktet «takknemlig» 😉

 

  • Vi spiser:

Bison ble trukket i barnehagekalenderen… og ville vente med å spise hjertet sitt til mamma hadde sett det <3

… og jammen vanket det ikke enda mer pepperkake, denne gangen på julemarkedet til storebrors skole. FOR et marked, og for noen fantastiske pepperkaker!

Pepperkaker, klementiner og pizza. Og ikke så mye mer.

Neida, vi har jo matpakker og en og annen (matkasse-) middag, for all del. Men at det selges dobbelt så mye Grandiosa i desember som i andre måneder, det tror jeg så gjerne! Som regel er vi ikke hjemme på ettermiddagen. Og er vi hjemme, er det bare midlertidig før vi skal noe annet. Skal vi ikke ut igjen med en gang, er kreativ matlaging det siste vi orker å tenke på. Innen julaften har vi antagelig spist oss igjennom hele utvalget av Grandiosa og Big One, med enkelte innslag av Domino’s og Pizza- og Kinaekspressen, samt en og annen burger fra Max. Det er ikke noe å være stolt av, men det er som det er.

Dessert? Lussekatter, åff kårs!

 

  • Ser på:

— Litt ymse barne-TV. Det sier seg vel selv at vi sliter med å holde følge med episodene som sendes hver ettermiddag, men heldigvis har vi Jul i Blåfjell på DVD.

De største ungene fikk en (litt påtvungen) adventsoverraskelse fra mor: The Julekalender. Haha! Jeg husker da denne gikk første gang, hvordan alle- særlig de av oss som trodde vi var kule- hatet den og syntes den var sååå dum, og så snek den seg innpå deg likevel, plutselig gikk du rundt og sa «Bob-bob-bob, ikke sant» og «Det e berre lækkert!»  De første episodene i 2017 var heller ingen stor suksess. Ungene så på fordi deres mor hadde befalt dem å se på, men entusiasmen var tydelig fraværende. Men… utover i episode fire begynte interessen å stige. Dette er lovende. Snart kommer nok det første bob-bob-bob’et her også!

… men jammen har det skjedd endringer i TV-produksjon på disse 20 årene! 😀

 

  • Hører på:

En stjerne skinner i natt. Som Gubben sier, «straffen for å ha en norsk kone er desember generelt, og Oslo Gospel Choir spesielt». Skjønner ikke hva han mener med det?

Men jeg er egentlig litt lei av En stjerne skinner i natt. Turbo er derimot ikke lei, og vil høre den om igjen og om igjen og om igjen, kun avløst av Feliz Navidad. All den andre fine julemusikken på spillelista mi- Wham!, John Lennon, the Priests, Pentatonix, Alf Prøysen, Jussi Björling, Hosanna i Chelsea, Fagotter og Sølvgutter, for å nevne noe- er fullstendig uinteressant, det skal være en av disse to.

Men når jeg har hentet eldstesønnen på Fresh Fitness sent på kvelden, gjør vi opprør og gauler Last Christmas av full hals begge to, og konkurrerer om hvem som får den sleskeste vrien på «special (ssspeschhhial)» 😀

 

  • Koser oss med:

— Julekalenderen. Jeg er faktisk superfornøyd med årets kalender. Fordelen med å ha seks barn som deler på en kalender er at det er lett å finne på fire ting til hver (tanken på å finne på 24 ting til gutter på 15 får meg til å grøsse). Bortsett fra at alle får en litt fantasiløs skumnisse (JA JEG VET DU LESER HER ,DIN SNIK, MEN DET KAN DA IKKE VÆRE EN OVERRASKELSE NÅR DU ALLEREDE HAR SETT AT DET ER SEKS LIKE GAVER OG TO AV DEM HAR VIST SEG Å INNEHOLDE SKUMNISSER?) har de fått ting som de liker og trenger.

Innertier til jente på 18, for eksempel. Juleøredobber og badebombe var tipp topp, og hakket bedre enn den uinspirerte Kindersjokoladen jeg har måttet ty til i enkelte tidligere år.

Det jeg ønsker meg i kalenderen til neste år, er croppefunksjon i WordPress. Detta va’kke mye fint, arrgh!

— Lesing. Ja, for biblioteket mitt funker! Vi ER flinke til å lese julefortellinger, og det er hyggelig å ha juletema i hele desember (slik at småbarna kan fantasere om den hjemmekoselige, rolige, idylliske julestemningen i Astrid Lindgrens historier. Det er jo det eneste stedet de kan få lære om akkurat det, irl er vedkubbene og de grønnsåpeskurte gulvene sørgelig fraværende). Hurra for det.

— Juleblomster. Sviblene mine må nok byttes ut en gang før julaften, for de er allerede nesten i blomst. Men det er det verdt, når de små setter sånn pris med dem og sjekker hver morgen hvor store de har blitt siden de la seg kvelden før. Hvis vi bare ser bort fra det lille faktum at stua ser ut som en tyfon har vært på besøk, så er det jo skikkelig jule-idyll!

 

  • Stresser med:

— Julekabalen. Men det er som forventet. Denne helgen har vi det siste gigantiske kræsjet, og så har arrangementene lagt seg relativt pent og pyntelig på hver sin dag. Helt fram til 22. desember. Hehe.

— Enkelte jobbgreier. Det er mye som skjer, og desember er ingen god måned for at det skal være mye som skjer.

 

  • Burde stresse med:

— Julegavene. Hittil lever jeg i fornektelse og vet at jeg har kjøpt inn «en del» allerede. Og det stemmer. Det er julegaver både i bod, på loft og på soverom. Utfordringen består i at jeg (Excelark til tross) har ganske dårlig oversikt over hva jeg har kjøpt, hvor det er lagt, og hvem som har fått tre gaver for mye og hvem som ikke har fått noe. Planen var jo å gå gjennom dette sakte men sikkert fram til jul, men jeg ser jo nå at dette er et panikkprosjekt for uke 50. Akkurat nå har jeg mer enn nok med å holde oversikt over morgendagen, og alt som kan vente… venter. Same procedure as every year, James 😉

 

  • Takknemlig for:

— at eldstejenta kom seg til Paris på turen med franskklassen. Det så et øyeblikk mørkt ut der, for hun var innmari dårlig dagen før avreise. Men nå er hun der, og formen er helt grei. Jeg er takknemlig for at hun ikke gikk glipp av turen hun hadde gledet seg sånn til. I samme slengen er jeg takknemlig for…

— mormor, som egentlig «bare» skulle komme med en kommode og følge Turbo på fiolin, men som også endte opp som ambulansesjåfør, apotekansatt, moralsk støtte og generelt sto på litt ekstra mens mor sjøl satt i møter og far sjøl satt på flyet til Kristiansand. Takk for innsatsen, mormor!

 

  • Ukas shopping:

Noen julegaver har jeg kontroll på. Dere som tror dere er i risikosonen for å få en julegave fra ungene og/eller meg, kan med fordel hoppe over dette kulepunktet. Men i ettermiddag- etter foreldresamtalen i barnehagen og før konserten til oboisten- løp vi innom julemarkedet til Fotballhuets skole. Og FOR et arrangement! Sentrumsskoler med mange håndverkslinjer er godt rigget for å lage julemarked. Musikklinje har de også, så julestemningen lå i tjukke lag til tross for akutt snømangel og litt for mange varmegrader.

Dette er noe av det jeg rasket med meg- kreative pepperkakeformer (designet av min sønns klasse) og håndlaget såpe. I tillegg kjøpte jeg et handlenett med trykk, og en ny krans til døra laget av blomsterdekoratør-elevene, siden den gamle kransen falt ned og gikk i stykker her om dagen. I ettertid har jeg sett på Facebook at de hadde masse mer- treprodukter, smykker, tekstil- men det var så mye folk, og det er ikke ideelt når du har en tre- og fireåring på slep. Litt for små til juleverkstedet var de også, men det kan de prøve til neste år!

Bison, nå må du holde mamma i hånda og ikke forsvin… Bison! Biiison! Hvor er du?

Vi ble ikke så fryktelig lenge, for å si det sånn!

  • Ukas oppdagelse:

— Mens ungene var på juletrefesten på pappas jobb i går, snek jeg meg en tur innom julemarkedet til den lokale videregående skolen på vei hjem. Ikke at jeg hadde så ubendig lyst, egentlig, for vi har i grunnen nok jul som det er 😉 Men de har ikke hatt julemarked før, såvidt jeg vet, og når de drar i gang noe vil jeg gjerne støtte opp om det. Denne skolen er hos mange mest kjent for lavt snitt, kebabnorsk og en og annen slåsskamp, noe som antagelig er ganske så urettferdig mot alle de elevene som går der for å lære fag de er interessert i. Men det er nå en gang slik at negative hendelser får stor ståhei og det positive lett tas for gitt. Så når skolen har et prosjekt som dette i nabolaget, ville jeg møte opp.

… og (i tillegg til noen litt sjelløse cellofanposer med telys, solgt av en serviceinnstilt julenisse med pubusbart som smilende kunne fortelle at de kostet sjuefem kroner, du kan betale i sjøttdisken) jeg fant, jeg fant! Skolens bakeri- og konditorlinje er storprodusenter av bakverk og kaker. Nydelige varer, hyggelig ungdom bak disken, og det koster nesten ingenting!

Dette skoleutsalget skal jeg holde et øye med framover, stikke innom når de har åpent, og ikke minst bestille kaker hos ved en senere anledning. Heia dem!

 

  • Ukas murmeldyr:

— Gubben, som måtte stå på kveldens orkesterkonsert for å ikke sovne. Det er ikke bare jeg som står på!

 

  • Ukas fjerne drøm:

— For noen år siden var jeg på roratemesser gjennom hele adventstiden. Det skulle jeg så gjerne gjort igjen, men det lar seg bare ikke gjøre i år (heller). Men det er flott. Mørkt, stille, lavmælt, alle de tingene som forsvinner mens vi ellers løper rundt som hodeløse høns og forsøker å finne ut om juletrelysene fra i fjor ikke virker lenger eller om det bare er noe vi innbilte oss.

 

  • Ukas jubelbrus:

— United som vinner over CSKA Moskva. Ja, for selv om juleforberedelsene fortrenger nesten alt, så fortrenger det ikke fotballen!

 

  • Ukas mislykkede:

— Tirsdag skulle jeg følge Bison til den siste musikkgruppa før jul, en oppgave mormor vanligvis tar siden tidspunktet er kjekt plassert midt i arbeidstiden. For å brenne av noen fridager (og for å få puste!) tok jeg like godt fri hele tirsdagen, i håp om å få noen hellige timer alene. I huset. Uten lyd. Uten noe som helst. Bare helt alene.

Ikke misforstå. Jeg elsker ungene, og jeg elsker til dels også kaoset de bringer med seg. Men det kan være godt å få litt fred og ro 😀

… men da går det som det alltid går. Når de små er vel ute av huset og man synker ned i sofaen, dukker det opp et søvndrukkent fjest fra en soveromsdør der noen har kunnet sove lenge på grunn av et par uventede fritimer. Så kommer Gubben hjem, siden han skal forberede seg til et møte. Og der kommer det jammen en som har en ekstra lesedag. Hehe. Alenetid? Glem det. Kommer aldri til å skje i dette huset!

 

  • Ukas fjerde skift- Silkeveien:

— Ja, for det første skiftet er jobben, det andre skiftet er barn og hus, det tredje skiftet er det som får mange småbarnsmødre til å ønske seg redusert stilling og nesten tar knekken på dem i førjulstiden, og det fjerde skiftet er å sitte å lese scannede, uklare, anonymiserte helserapporter på engels og google spesialister innen medisinske fag du ikke ante eksisterte.

Vi fikk ikke tak i noen Gutt X, vi fikk avslag på Gutt Y, og nå har vi fått et tilbud om Gutt Z. Dette er helt, helt i startgropa, for det er mye vi må finne ut av før vi bestemmer oss om vi skal søke på ham eller ikke. Foreløpig er det ganske uklart hvor store behovene hans er, og det er det som utgjør tungen på vektskålen i forhold til to ting- hva vi kan ta sjansen på som familie, og hva vi tror vi kan få godkjenning til. Nå vet vi jo av bitter erfaring at den siste instansen ikke nødvendigvis legger godviljen til når de leser søknader, så vi prøver ikke med mindre det er sannsynlig at vi kan få det igjennom.

Det er litt av en vei vi går. Slit, skuffelser, vanskelige samtaler, fakturaer og utgifter i øst og vest, en følelsesmessig berg- og dalbane av den voldsomme sorten. Og vi har valgt det helt frivillig. Vi må åpenbart være sprø, men jepp- here we go again.

 

  • Ukas aller søteste:

— Jeg har vel nevnt tidligere hvor utrolig artig det er når ungene begynner å bli store og de kan ting. Sånn på ordentlig. Konsertene til oboisten på høyt nivå. Ungdomskoret med firstemt sang. Danseforestillinger der det også er morsomt å se på de barna som ikke er dine egne, fordi de er imponerende flinke. Fotballkamper der laget spiller et taktisk spill, og ikke bare løper rundt som en eneste stor klynge rundt ballen. Det er kult, rett og slett.

Men prisen for Årets julekonsert 2017, i kategorien «mest sjarmerende», får til de bittesmå Suzukifiolinistene som spiller Bjelleklang på åpen A-streng og selv da klarer å få det til å låte litt surt. Det er jo så du får klump i halsen.

Fiolinpasser. Legg merke til teipene på fiolinhalsen og buen- et sikkert tegn på at eieren er nybegynner av rang!

 

  • Tanker om uka som kommer:

— Å nei, må jeg tenke? 🙁 Dette er uka vi bare må karre oss igjennom. Vi er ferdige med fredag- foreldresamtale, julemarked, konsert. I morgen er det siste time på balletten, øving for oboisten på Operaen, julekonsert for niåringen, og Jingle Horse. Søndag er en konsert, på mandag har vi billetter til Fagottene, og sånn fortsetter det hele veien. Pluss jobb der min selvinnvilgede mini-fleksitid utgår, fordi i resepsjonen må du være der klokka åtte, ikke kvart over.

Og endelig er det Lucia! Vi er klare. Luciakjolen er lokalisert, Turbo som skal trekke kalenderen dagen før får et nytt (fint) lys i kalenderluka, jeg har husket å kjøpe papptallerkener til de kokte eggene vi skal ha med oss til frokosten (kryss i taket). Nå mangler jeg bare Valium.

På torsdag skal vi dog innvilge oss litt julekos. På torsdag er det skolens julesangaften, og tradisjonen tro etterfølges denne alltid av vietnamesisk mat på Hai Café. Det aner meg at vi nesten ikke kommer til å ha lyst en gang, men dette er en tradisjon som bare ikke kan utgå. Det er Julestartskuddet over alle Julestartskudd, for det blir ikke jul uten byens beste risnudler servert i et lokale med grell belysning og klissete plastduker. Bare spør tenåringene mine!

Ønsker alle en nydelig helg og en hektisk fin kommende uke 🙂

Hilser også fra storetærne til Bison, som ble pinlig tydelige på nevnte Suzukikonsert. Men pytt. De er jo litt sjarmerende, de også?

Fredagstanker

  • Utenfor vinduet:

Bokstavelig talt! Dette er det som er utenfor vinduet. Mer under kulepunktet «Ukas effektive», haha. Og ellers er det bare å notere at snøen er borte og erstattet med søle og is.

 

  • Tanker om uka som gikk:

— Vel, den er over. Det er omtrent det beste vi kan si om den saken. For all del, det er ikke ille ille, men kombinasjonen av mange baller julekuler i lufta, dårlig søvn, mye stress og flere dårlige nyheter samtidig er liksom ikke til å juble av. Men det står absolutt til liv!

 

  • Vi spiser:

— Matkasse-fella strammer bare hardere og hardere. Vi skulle aldri ha begynt på et så potensielt avhengighetsskapende prosjekt 😀 Nå står det ukentlige valget mellom å bruke latterlig mye penger på middager, eller slite med kreativitetsmangel.

Høydepunktet, eller «høydepunktet» denne uka var min manns høne. Dette er ingen spøk, men om det er et høydepunkt eller bare et «høydepunkt» kommer virkelig an på øynene som ser. Husets evige hønediskusjon bør få seg en egen post med tid og stunder, for dette er underholdende saker.

Derimot noterte jeg ni av ti mulige på sunnhetsskalaen her om dagen, da min venninne og jeg møttes på halvveien mellom jobbene våre for en koselig lunsj på Nord:

Den grønne smoothien med eple, spinat og agurk smaker så sært at den er nødt til å inneholde et lass med antioksidanter og greier.

Jeg kunne også notere at det er med god grunn jeg spiser medbragt eller den ikke-så-veldig spennende maten i kantina til daglig, for den beskjedne kafélunsjen min kom på godt over hundrelappen.

 

  • Ser på:

— Innrømmelse: når du ramler inn over dørstokken etter dagens (lange) dont og må ha deg ti minutter i horisontalen før du begynner med husarbeid og leksehjelp, er videoer som dette en venn i nøden. The Terrible Two kan ligge stille i opptil flere minutter mens vi småfniser og ler av rare dyr, det er noe av det festligste de vet om.

 

  • Hører på:

— Opprinnelig hadde jeg tenkt å vente med julemusikken. Men, når november ble som den ble, gjelder det å finne trøst der man kan. Oslo Fagottkor og The Priests tar saken, men Freddie Mercury får vente til det virkelig nærmer seg ferie. I det herrens år 2017 skal jeg virkelig synge «Thank God it’s Christmas» når siste panikk-kjøp er unnagjort, siste gaven er pakket inn, kontordøra lukket og låst og all maten ligger i kjøleskapet.

O magnum mysterium. Jeg trekker tilbake at førsteplassen (ingen over, ingen ved siden) er en evig kamp mellom Faurés Requiem og Parrys My Soul. Denne perlen av Tomas Luis de Victoria er nesten dødelig vakker. Anbefaler selv klassiskhatere å høre på denne- helt ut.

Og denne skal vi altså synge! Er det ikke fantastisk? Vi prøvde oss for et par år siden, da kantor fremdeles var relativt fersk og vårt uskolerte amatørkor først og fremst var vant til å synge salmer og latinske messeledd. Den gang måtte vi gi opp, nå går det som en lek. Og SJEKK den altstemmen, da, folkens! Endelig noe for oss damer som praktisk talt har skjegg. Jeg er lykkelig.

— På mandag skal jeg høre min store helt fra ungdommen, Little Steven. Det er fremdeles et åpent spørsmål om jeg klarer å holde meg våken, men jeg gleder meg til konserten- som er en bursdagsgave fra min mor. Og jepp, jeg er klar over at han ser litt annerledes ut nå.

 

  • Leser:

— Maja Lundes Blå kom i posten tidligere i uka, og jeg gleder meg egentlig til å lese den. Men akkurat nå er kanskje ikke helt tidspunktet for rolige, ettertenksomme og detaljrike bøker. Gi dama en krim! Så tar jeg Blå når hodet er skrudd riktig på plass igjen. Og rett etter Blå på lista mi kommer We were the Mulvaneys av Joyce Carol Oates. Må lese!

— Bøkene om Lasse-Leif, eller «Naffelais» som Turbo har omdøpt ham til, hun kjenner verken noen Lasse eller noen Leif og husker bare det rare navnet sånn omtrentlig. Så, Naffelais it is. Artige bøker, med temaer som fenger. Skjønt, jeg er glad for at det har gått noen måneder siden minstemann kastet smokken for godt, ellers kunne han stjålet farlig inspirasjon fra boka! 😀

 

  • Er takknemlig for:

— Parafinovnen. Den har vi kanskje bare fram til 2020, skulle det ikke komme en lovendring på dette? Men akkurat nå er jeg særdeles takknemlig. Ikke bare sørger den for at strømregningene stort sett holder seg under 3000 (i måneden, ja. Er så stas med enebolig, atte!), men den gir en sånn lun, god varme som er gull verdt nå som vinteren virkelig er i anmarsj.

Og tradisjonen er den samme, år etter år: Det begynner å bli kaldt i oktober, Gubben leker Reodor og prøver seg på diverse manøvre, dukker inn bak ovnsdøra og kommer ut stinkende av parafin og med sot overalt. Ovnen funker et par dager før den stopper, og til tross for iherdige og kreative forsøk vil den ikke starte igjen. Så kommer Parafinmannen vår- stort sett en dag jeg er hjemme med syke barn, konstaterer med et smil at Gubben nok en gang har prøvd å fikse dette selv og dermed gjort jobben hans dobbelt så vanskelig. Same procedure every year, James. I hvert fall fram til 2020.

 

  • … og litt bekymret for:

— Mannen min. Eller, ikke mannen min som sådan. Husets evige sjåfør og glade kokk har det bare bra og trives i ny jobb som endelig ikke føles så «ny» lenger. Alt bra med ham.

Alt bra med meg også, men selv for oss som er ganske vant til å ha et kompis- og samarbeidsforhold kan det bli vel mye logistikk og praktiske gjøremål. Det blir ikke bedre av at jeg alltid er svimmel av søvnmangel og klar for å kollapse i seng halvveis i Nytt på Nytt. Siden sist har vi feiret bryllupsdag med overtid på jobb og fiskeboller til middag, og det bekymrer meg litt at forholdet vårt alltid er den evige salderingsposten i tilværelsen. Jeg setter jo umåtelig stor pris på fyren, og jeg tror/håper han er klar over det- men det mangler litt på håndfaste bevis for tiden, det er ikke til å komme forbi. Og jeg har lest at sånt er farlig. Enten må jeg gjøre noe med det, eller slutte å lese firespalters-samlivstips i VG. Det siste er antagelig enklere enn det første!

For vi står han nok av. Vi er jo vant til å ha det sånn, i større eller mindre grad. Dessutet er det bare en fase. Riktignok en fase som aldri tar slutt her i huset, men likevel en fase!

— Tause, tankefulle tenåringer. Uten at jeg skal utbrodere det ytterligere. Og det er ikke noe dramatisk. Men å følge mennesker på veien fra barn til voksen skjer ikke uten bekymringer, sånn er det bare, og det er ingen som avslører din utilstrekkelighet så brutalt som det tenåringer gjør. Nok en grunn til at det bare er å ta en dag av gangen, sette den ene foten foran den andre, kjenne på egen tilkortkommenhet, vente på at tiden skal gå og fasene skli over i nye faser. *krysse fingre*

 

  • Gleder meg til:

— Til tross for at det blir travelt med alt som foregår nå, konserter og avslutninger og alt sammen, så gleder jeg meg til førjulstiden. Det blir mange fine øyeblikk! Må dog huske å kontakte legen min for å høre om muligheten for å få utskrevet Valium eller lignende før ungdomskorets konsert, Luciatoget i barnehagen og andre tåredryppende begivenheter. Slike ting gjør meg sentimental på en god dag, og denne høsten har ikke vært av det snille slaget. Jeg lukter snufsing og hulking og flaue barn!

 

  • Savner:

— Det gamle sovehjertet mitt. Noe så innmari 🙁 Med fare for å gnåle om det samme støtt og stadig, så er det et stadig større problem at jeg aldri kommer ut av den konstante alarmberedskapen du gjerne legger deg til når du har babyer og helt små barn i hus. Nå er jo selv minstemann blitt ganske stor og fullt kapabel til å vekke mamma selv hvis det trengs, det er ikke lenger nødvendig å sove tre centimeter over madrassen med ørene på stilk. Men det er nettopp det jeg gjør, og da våkner man av ingenting (Bison må tisse, Turbo kommer inn til senga vår og tråkker på meg, bikkja bjeffer på en bil som kjører forbi), og får ikke sove igjen. Når klokka går drar seg over fire blir det et spørsmål om jeg vil sove igjen også, for det er jo tortur å bli vekket etter 1-2 timers søvn. Og står jeg opp senere en halv seks, blir hele morgenen ødelagt for alle. Enden på visa blir stort sett alltid at når morgenen er i gang, kan jeg notere meg for 4-5 timers halvdårlig søvn, noen ganger nede i 3. Det hender trøttheten er så lammende at jeg tviler på min egen vurderingsevne, den normale kontrollen er liksom borte. Virkeligheten blir tåkete og hjernen reagerer både sakte og irrasjonelt. Jeg skriver jobbmailer og baker brød og korrekturleser akademisk skriving i en mental tilstand som antagelig tilsvarer en promille godt over grensa. Ikke ofte, heldigvis, men av og til. Skummelt.

Travel jobb + travel fritid = greit. Travel jobb + travel fritid + konstant søvnmangel = litt mer tricky, for å si det mildt. Dagbladet forteller meg at søvnmangel er helseskadelig, gjør meg lite effektiv på jobb, tjukk, deprimert og en dårlig partner, som kommer til å gå en tidlig død i møte. Takk skal dere ha, dette vet jeg allerede- men hva skal en stakkar gjøre da?!

Siden det ikke er noe å gjøre, kan vi trøste oss med at dette også er en fase.

 

  • Skjønner ingenting av:

— SSB-saken. Jo flere overskrifter og ingresser jeg leser, jo mer forvirret blir jeg. Antagelig et tegn på at man burde ha lest enda mer for å se helhetsbildet. Eller kanskje ikke.

 

  • Samler livserfaring i:

— Å akseptere at ting blir som de blir.

Ja, vi har fått begrunnelsen for avslaget. Og fra mitt (selvsagt subjektive, men ikke helt på viddene koko) ståsted er det en snever og ikke spesielt overbevisende begrunnelse, og jeg er ganske sikker på at vi ville hatt utrederne våre med oss. Men, avslaget ligger helt klart innenfor regelverket og vi har ikke noe konkret å klage på.

Det er den følelsen av å tenke at noe er feil, føle at noe burde vært annerledes, og likevel ikke ha noe å stille opp med. De kunne ha godkjent oss og ha sitt på det tørre, men de har også sitt på det tørre nå, og noen klagemulighet har vi uansett ikke.

Vi skulle omtrent ha sittet på flyet. Gutt Y kunne, med litt flaks, vært hjemme til jul eller senest i januar. Jeg tror, ubeskjedent nok, at han ville hatt det fryktelig fint som en del av gjengen vår. Og jeg tror vi hadde hatt fryktelig mye glede av å få nettopp ham.

Sånn ble det ikke. Jeg ville jugd om jeg påsto at det ikke er tungt, men samtidig ser jeg jo at det eneste «gode» som kan komme ut av situasjonen er å avfinne seg med den, ta to skritt tilbake og samle seg igjen (ja, for det har vært mye jobbing fram mot dette også. Ringerunder og mailing, skriving av søknader og innsamling av nye dokumenter, ting som suger tid og energi), og se hva vi kan gjøre videre. Det er ikke du som bestemmer, Helle.

 

  • Ukas reserveløsning:

Trappegelender møter tenåring som vasker sokker.

 

  • Ukas karrierekvinne:

— Eldstejenta har fått sine første intervjuer som ansatt i utvekslingsorganisasjonen hun selv brukte. For et par-tre år siden var det vi som satt der og ble intervjuet. Nå er hun på andre siden av bordet og screener potensielle utvekslingselever. Tida går!

… men det hender at karrierekvinnen gjør andre ting også. Her på vei inn i Kampen kirke på spilleoppdrag forrige søndag. Overivrig mor henger ut av bilvinduet og knipser :-/

 

  • Ukas selvkontroll:

— Jaaaa, det er deilig å klage. Det gir en helt særegen form for tilfredsstillelse å øse ut av seg edder og galle og få det vekk. Jeg vet, og jeg har absolutt mine svin på skogen selv. Nå har vi jo i tillegg det O’ Store Internettet, der vi til og med kan få støtteerklæringer og likes fra andre hatere i samme situasjon.

Nei, jeg snakker verken om Nazifisken eller SSB, men derimot om alle de som ikke klarer å la være å banne og sverte over snø/vinter/jul. «Nå er det hvite helvetet her igjen!» «Forbaska snø, hvorfor bor vi egentlig her i dette landet? Hvorfor vil vi oss selv så vondt??» «Vinter/jul/snø, æsj og fysj, nå flytter jeg snart!» «Minusgrader nå igjen, må emigrere!» Ikke én gang, men tjue.

… og derfor måtte jeg sitte på fingrene mine, da de fine vinterdagene ble avløst av mørke, slaps og surt regn som bøttet ned over byen. «JA DET ER KJIPT MED SNØ OG IS, MEN ER ALTERNATIVET SÅ HIMLA MYE BEDRE DA LIKSOM? DET BLIR ALDRI SOMMERTEMPERATURER I NOVEMBER LIKEVEL, MEN FOR ALL DEL, KOS DERE MED SLUDDET OG DE VÅTE JAKKENE SOM LUKTER SAU!»

Men det ble med tanken. Man er da voksen (?). Eventuelt har man hørt Tim Minchins briljante foredrag om hvorfor det er mye mer inspirerende med mennesker som bruker tid på det de elsker, framfor å klage på det de hater.

Jeg har fremdeles mye å lære, gitt. Tross alt har jeg akkurat klaget på klagerne, og det aner meg at den godeste Minchin ikke setter dette øverst på lista over attraktive egenskaper, det heller.

 

  • Ukas manglende selvkontroll:

— Min bedre halvdels reaksjon på at det er satt opp betalingsautomater langs samtlige kommunale veier i var ikke mye vakker. Men det er altså ikke han som har rasert automatene ved veien langs barnehagen, æresord!

 

  • Ukas effektive:

— Er det som er rett utenfor vinduet. Jepp, vi har fått ut finger’n og bestilt skifting av takrennene som lekker mer enn de fører vann. Wow! Og det tok bare fire-fem år før vi gjorde alvor av ideen! Billig er det ikke, men vannskader er ikke spesielt billig det heller.

Vi får et ekstra bonuspoeng for å innse våre egne begrensninger. Altfor ofte har vi tenkt at vi skal ordne det selv, male det selv, reparere det selv- og så har det plutselig gått noen år (eller enda verre, det blir halvgjort. Vi har vel fremdeles noen titalls liter seig, halvstørknet beis i garasjen, om jeg ikke husker feil, og huset vårt er mørkebrunt på den ene siden og brunsvart på den andre).

Så nå kan det bare regne! Helst ikke mer regn nå, men om det skulle striregne i hele desember og julaften bli en våt, grønn affære i åtte plussgrader, er vi i det minste forberedt.

 

  • Ukas På høy tid:

— Endelig! Til sesongens aller, aller siste kamp, har jeg fått soset meg til å kjøpe billetter til det nye Intility stadion. Vålerenga-Odd. Det passer godt at dette kommer rett etter en post som klager over folk som klager. Etter kampen (som består av, la meg gjette: lunken kaffe til blodpris, fire raske mål til motstander’n, sur vind og gryende halsbetennelse) skal vi se hvor positiv jeg er 😉

Men, det skal bli spennende å se ny stadion! Etter mange år som til-og-fra-tilskuer på Ullevål skal det bli godt å se en arena med… folk, og ikke bare tomme seter!

 

  • Ukas ord:

— Skrekkelig. Som i skrekkelig kaldt. Skrekkelig skummelt. Og ikke minst «jeg er skrekkelig sulten». En sekstiåring i en treårings kropp, det der. En veldig søt sekstiåring!

 

  • Ukas Gamle sanger om igjen:

— En av de tingene som er artig med å ha mange barn, er sjansen til å gå igjennom de samme stegene på nytt, og på nytt (og på nytt). Denne uka har jeg kost meg med treåringens glede over å skjønne spillregler- sånn noenlunde- og kunne slippe å være på lag med noen. Bison kan sjøl!

Dyrelotto, sjette tagning.

 

  • Tanker om uka som kommer:

— Jeg har faktisk ingen anelse. Blir det bra, blir det dårlig? Travelt-men-greit, eller altfor travelt? Tiden vil vise. Men jeg håper på snø 😉

Men aller, aller først: søvn. Zzzzøvn! Håper andre har en mer spennende fredagskveld foran seg!

Søndagstanker

  • Utenfor vinduet:

En lørdagsmorgen i november. Dekkskift går lekende lett med en liten, blid assistent!

  • Tanker om uka som gikk:

— En helt grei uke, minus syke barn. Bison på onsdag og torsdag, begge de små på fredag. Men det går visst endel halsvondt og feber for tiden. På torsdag var det bare 16 av 25 barn på avdelingen, så det er vel bare noe vi må få unna.

Ellers fotballfri (! To uker etter serieslutt er det fotballfri), Halloween og semitravel helg. Men alt i alt langt bedre enn forrige uke.

 

  • Vi ser på:

— «Vi som styrte landet» og «Helene sjekker inn». Jeg kommer aldri til å gi meg med å presse unge tenåringer til å se sin skjerv av politikk- og samfunnsprogrammer. Jeg tror de har godt av det, og når vi først er i gang må de innrømme at det slett ikke er kjedelig.

MGP junior i opptak, og Manchester United som taper mot Chelsea *snufs*.

 

  • Vi leser:

— Jeg er straks ferdig med Ut i vannet, noe som virkelig er et tegn på at uka som gikk har vært levelig. The Terrible Two har flere dager denne uka valgt En i flokken som bok på sengekanten, og det skjønner jeg godt. En liten perle av en lete-og-finne-bok, med ikke bare fine illustrasjoner men også artige vers som leker med språk og rim. Det må nødvendigvis gå noen dager mellom hver gang vi ser på den, og de bytter på å lete etter dyrene (og jeg må bite meg hardt i tunga for å ikke være altfor «hjelpsom» hvis de står fast. Noen ganger finner de ikke dyret, og det er ingen krise, da tar vi neste!).

Ukas pinlige på denne fronten må være denne boka, som jeg fant på min manns nattbord her om dagen:

Til hans forsvar var det bare en gave fra jobben. Puh! (ja, det er tærne mine med rester av sommerens neglelakk nederst til venstre der. Lite lekkert, men ekte- det skal jeg ha!)

 

  • Hører på:

Siden Halloween er et tilbakelagt stadium kan vi endelig skru av Ghost Town og høre på andre ting. Det som går på repeat akkurat nå er Svanesjøen, siden Turbo har oppdaget «on’kli ballett» mens Ballerinaen har forskjellige melodier fra Svanesjøen i lekse på tverrfløyte. Så det passer bra.

Boblere: Grevling i taket, Walk of Life, Circle of Life, My Life, Wonderful Life, og sist, på ekstra slitsomme dager: Always look on the Bright Side of Life #svarthumor.

… og akkurat, akkurat nå, hører min eldste datter på Harry Styles live i Stockholm. Det er nesten så man blir misunnelig! Men nå, 3,5 år etter at hun og jeg var på roadtrip for å høre på One Direction, har lillejenta til a’mor dratt alene med en venninne for å høre på neste kapittel, hvis vi kan si det slik. Det er jo til å bli rørt av.

 

  • Vi spiser:

— Ukas kulinariske høydepunkt/tyngdepunkt/lavmål var nådd på lørdag, med pølser. Til vårt forsvar hadde vi overkjøpt til dugnaden Gubben skulle på, de små var trøtte og fremdeles litt i dårlig form og mor hadde stått opp klokka fem. Dessuten hadde vi bedre ting å bruke kreativiteten vår på…

Gruffalos knoklete knær! Det er Turbos favorittdessert- sjokolade, smør, honning, nøtter, rosiner og cornflakes i muffinsformer. Godt, klissete, og ikke spesielt sunt. Men litt er lov på en lørdag!

 

  • Er imponert over:

— Klassisk onsdag morgen, jeg henger søvnig over kjøkkenbenken og smører 1-2-3-4-5-6 matpakker for dagen, da ytterdøra plutselig smeller igjen.

Hva? Gubben er ikke oppe, han mangler mitt nevrotiske gen for å våkne så snart noen beveger på lilletåa. The Terrible Two sitter trygt i stua og ser på Postman Pat. Jeg nekter å tro at husets snart fjortenårige murmeldyr allerede har vært ute med hunden uten at jeg har lagt merke til det (fjortenårige gutter lager som regel mye bråk når de våkner).

Det viser seg å være eldstesønnen- på vei inn. Han har nemlig vært på Fresh fitness! Å si at jeg ble overrasket er et understatement. Min eldste sønn er som tenåringer flest, glad i å sove, selv om timeplanen sørger for at han er oppe i sjutida hver dag. At han frivillig skulle stå opp halv fem for å trene, er like overraskende som at MDG skulle åpne for flere parkeringsplasser i sentrum.

Men ja. «Man lærer så lenge man har elever», pleide min lærermor å si. Det gjelder visst unger også. Når det er sagt, er det nok et stykke igjen før vi kan snakke om en vane 😉

 

  • Venter på:

— En avgjørelse som enten vil snu opp-ned på livet vårt, eller rykke oss tilbake til start. På fredag får vi vite om vi har blitt godkjent for lille Gutt Y. Til tross for alt fram og tilbake i starten, da vi var usikre om vi skulle søke på ham (ah, det kommer en milelang post for spesielt interesserte om dette i løpet av et par dager. Gørrkjedelige greier, men den må med for å få sammenheng i historien om Silkeveien), er vi jo nå overbevist om at det MÅ bli et ja. Han er jo vår! I løpet av tiden som har gått fra beslutning til (mulig) godkjenning har tanken på Gutt Y selvsagt bare ligget der og grodd seg fast i hjernen, så nå virker tanken på å få et nei plutselig aldeles fryktinngytende. Og, det dreier seg jo heller ikke bare om oss. Ikke først og fremst, en gang, det er jo lille Gutt Y som er hovedperson her. Han har vært låst til Norge og vår organisasjon siden før sommeren. Vi er for lengst godkjent i hjemlandet hans. De ser fram til å få avsluttet denne prosessen. Et nei nå blir en nedtur for mange.

(på toppen av skuffelsen det vil være å ikke få det barnet vi har innstilt oss på, ligger vissheten om at vi må gjennom kverna enda en gang. Vente, vente, vente. Få en tildeling, vurdere, være i tvil, snakke med leger, lese, google, skrive søknad, vente på godkjenning med nervene i spenn. Plis, dette vet jeg ikke om vi orker! 😉 )

… og hvis vi får JA, så blir det jubel, fryd og glede! Og på kort sikt, et helt vanvittig kaos. For når skal vi reise? Vi trodde ikke vi kom til å rekke reise før jul, men de prøver visstnok likevel så godt de kan å få det til. Reise vekk i noen uker på årets aller verste tid, med seks unger som har en trilliard arrangementer og tentamener og juleavslutninger? Hvem kan bli med? Hvem må være hjemme (jeg ville jo så gjerne ha med alle sammen…) Eller blir det etter jul? Enklere, bedre tid til å forberede oss, men betraktelig mye dyrere. Lettere å få med alle, da. Men likevel, sitte her på julaften og vite at minstemann feirer jul på andre siden av kloden…

Puh. Godt det ikke er opp til oss å bestemme alle detaljer. Det blir som det blir, og så får vi bare danse med etter beste evne.

 

  • Begynner å bli lei av:

— Dugnadsjobbing. Og det kommer fra en dame som er over snittet glad i dugnad, i alle fall i prinsippet.

Men når vi sitter med en stappfull pose fra Ullmax som kostet flerfoldige tusen (og jeg har klart å selge for kr 600 av det, resten har vi betalt sjæl), det kommer en kjempeladning doruller og tørkepapir, når vi nettopp har fylt inn lapper for julemarkedet både for 4. klasse og 9. klasse med hva slags mat vi skal lage, hvilke varer vi kan selve, hva vi kan bidra med til lotteriet, vippset penger og hatt med mat til fellesbord i forrige uke, så blir jeg litt matt når vi skal arrangere Halloweenfest på toppen av det hele. Gubbens lørdag: skifte hjul på bilen, kjøre oboist til seminar, kjøre meg og Turbo og Ballerinaen til dansing, hente Turbo og meg, klippe håret (jøss, en egotripp der, altså), hente Ballerinaen klokka halv tre og komme hjem halv ni. I de timene rigget han, sto på kjøkkenet og kokte pølser og kaffe, og var halvveis med på ryddingen siden det møtte såpass få foreldre på 2. skift.

Som sagt, dugnad er bra, og jeg tror ikke en fykandes fjert på folk som «ikke har tid». Men det skal ikke overbrukes, tross alt har de fleste en slags tentativ grense for hvor mange lørdager og søndager i halvåret det er greit å bruke for fellesskapets beste.

 

  • Ukas tankevekker:

— «Nei, jeg håper jo barna mine blir i stand til å ta sine egne avgjørelser, være litt kritiske og tenke selv. Det er slik jeg prøver å oppdra dem, i hvert fall!»

… tenkte Helle (39) og møtte seg selv så kraftig i døra at det gikk med et par fortenner.

For hva var det jeg så i dag? Jo, min yngste datter som får utdelt «365 fortellinger fra Bibelen», siden det var fireåringenes dag i kirken, og hva gjør hun med den? Først synger hun riktignok «Hvem har skapt alle blomstene?», og blar litt i boken, men når jeg skal ta bilde legger hun boka på skulderen som en liten fiolin og tar stjernepinnen som en bue i hånda og gnikker i vei. Manchester United-skjerfet hadde jeg heldigvis overtalt henne til å la ligge i bilen.

Sekundet etter ligger boken flatt som en fiolin og Turbo «spiller» i vei.

Kjære vakre vene. Hvem tror vi at vi er? Vi kaller det oppdragelse, men de stakkars små ungene er virkelig så totalt prisgitt sine foreldre at det finnes ikke ord. Vi indoktrinerer dem enten vi vil det eller ei (ekstra ille er vel de punktene vi ikke er klar over en gang). Bibel, Manchester United-skjerf og barnefiolin? Hånda opp de som tror Turbo har valgt noe som helst av dette selv.

Min lille fotballfiolin-katolikk- i store, klumpete Cherrox og helsvart habitt fra HM- sto for øvrig klemt mellom ett stykk Nøstebarnfireåring med bustehår og en mini-dame med pensko med hæl og pelskant på kåpen. Misforstå meg rett, jeg mener virkelig ikke at noe av dette er galt, overhodet ikke. Men jeg konstaterer at vi skylder ungene våre å… i det minste være obs på hvor mye vi påvirker dem, på en måte. Det er et stort ansvar. Alt vi sier og alt vi gjør blir lagt merke til og kopiert av små svamper som suger til seg våre holdninger, verdier og ideer. Hjelp. Det er en skummel tanke. Slang ikke jeg en litt rufsete kommentar til min mann i går om naboene som har valgt en smått prangende utsmykning på huset? 😮

 

  • Ukas søteste:

— Kom fra minstemann, da vi snakket om hva vi spiste til middag. Vi ble enige om at det var fisk, og at det finnes flere forskjellige typer. Fisken bor i havet, og vi fisker den opp. Vi kan fiske laks, og vi kan fiske torsk… – Og makrell i tomat! kom det kontant fra Bison.

Han er jo ikke helt på viddene, er han vel?

 

  • Ukas uventede glede:

— Jobben. Ja, for etter mange år med «dette er den trygge og litt kjedelige jobben min med de trivelige kollegene og dessuten vil jeg ikke ha for mange utfordringer, takk!», har den nylige omorganiseringen bragt med seg visse… tja, synergieffekter? Det er travelt på jobb, men det er også en ny giv. Min makker og jeg- jepp, vi er to med omtrent samme arbeidsoppgaver som gikk over i ny avdeling samtidig- får ting gjort, ting vi har tenkt på i lange tider. Vi gjør endringer. Vi forbedrer. Vi tar de riktige tingene opp med de riktige folkene og får… resultater!? Det er jo på grensen til å være artig, det hele!

Det skal jeg være takknemlig for, for det er ikke til å stikke under en stol at de siste ukene før en mulig permisjon ellers kan være noget traurige 😉

 

  • Ukas touché:

Mamma, hvorfor skriver du egentlig en blogg? slafset en av sønnene mine mellom harmburgerbitene. – Det er jo ingen som leser den, nesten, og da tjener du ikke penger! Du burde jaffal hatt sånn tusen lesere og fått sponsa ting og sånt, når du bruker tid på det.

Hmm. Han har et poeng, sønnen min, men jeg er ikke umiddelbart enig. Jeg forklarer ham at jeg skriver fordi det er en hobby, fordi mine tretten trofaste lesere tilfeldigvis er utrolig bra damer som kommer med hyggelige kommentarer dann og vann, og hvis jeg hadde fått tusen lesere ville jeg antagelig fått panikk og stengt hele greia. Ikke et vondt ord om verken sponsing eller reklameinnlegg eller lissom-provoserende innlegg som kan gå viralt, men det er ikke det jeg vil drive med. Naive gamle damer bare liker å skrive, rett og slett.

— Ja, men hvorfor skriver du ikke noe ordentlig, da. En bok, eller noe?

— Når skulle jeg liksom ha tid til å skrive bok, mener du?

— Glem det.

😉

 

  • Ukas shopping:

—  Tradisjonen tro har vi i oktober svidd av inni-#?#%&»& mye penger på barnehage- og skolebilder. Men de var så fine alle sammen, og så er det så koselige minner, og når man ikke har tid til å finvurdere hvert enkelt av de 25 bildeforslagene på hver unge ender det selvsagt med at du kjøper en eller annen pakke. Og en kalender til bestemor. Og de digitale filene, selvsagt.

Jeg nynner på Falsk & Mathisens småvulgære «Penger, penger, adjø!» og trykker Send Bestilling. Heldigvis et år til neste gang, og vinterskoa mine tåler en sesong til.

 

  • Ukas geniale:

— Hvis du av en eller annen merkverdig grunn har klart å unngå Tim Minchins fantastiske tale til avgangselevene ved et australsk universitet, håper jeg du tar deg fem minutter for å høre på denne. Den er virkelig genial! Jeg er i utgangspunktet allergisk mot alt som heter motivational speakers og life lessons og sånt, men her er det bare å ta av seg hatten og bøye seg i støvet, samtidig. Klokskap og humor går opp i en høyere enhet.

 

  • Tanker om uka som kommer:

— Jeg ber en stille bønn om friske barn og tålelig grei nattesøvn, hvis det er på plass blir det ikke så verst. Mormor skal rykke inn i løpet av uka med et organiserings- og ryddeprosjekt. Hun elsker sånne ting, og vi har et barnerom med desperat behov for smarte løsninger. Ellers skal vi på rakfiskmiddag fredag kveld, og helgen går med til Ballerinaens danseforestillinger på Gatelangs. Vi skal endelig få lagt ut skift av takrenner på mittanbud.no (ikke et minutt for tidlig!) og eldstejenta kommer seg forhåpentligvis hjem fra Stockholm uten problemer.

Jepp, og så får vi kanskje en unge til. Slik går no dagan.

Ha en fantastisk uke! 🙂