Lys og aske

Det magiske øyeblikket skjer i vinterferien, og forblir dermed skjult frem til mandagen etter. Når tre unger er kledd på og tre ungdommer er jaget ut av dusjen, når alle manglende venstresko er lokalisert og strenge formaninger om lue avlevert, når siste matpakke er dyttet ned i en sekk på vei ut døra- da blir du plutselig stående og klø deg i hodet. Alt er så annerledes. Det var ikke sånn forrige fredag, gatestubben utenfor og hele verden fremstår liksom i et annet…

LYS! Der har du det! Det er LYST når små og store skal ut til skole og jobb. Mormor, som trofast henter guttene mellom halv åtte og åtte en gang, kan se ansiktene på skolebarna som kommer mot henne på vei til t-banen. Jeg, på min side, slipper å bekymre meg om ungdommer som kanskje er hakket sløvere med refleksene enn de later som, der de surrer rundt i veikanten med musikk på ørene, blinde og døve for biltrafikken rundt dem.

Det er lys. Og heretter blir det bare bedre! Når sant skal sies lengter jeg like mye etter den første lyse morgenen hvert år. I mitt forrige liv, da jeg jobbet og var mye ute og gikk og sånt, hadde jeg timeanddate.no som startside på pc-skjermen, slik at jeg hver dag kunne se dagen bli noen få minutter lengre enn dagen før. Sola sto opp to minutter tidligere og går ned halvannet minutt senere i dag enn i går. I morgen er det to og et halvt og to! Nesten fem minutters forskjell, det!

Men de lyse dagene har sjeldent vært så velkomne som i år likevel. Riktignok har det vært en vinter så mild at den føles som en evigvarende høst, og det er fremdeles en stund igjen til den ekte våren melder seg, men bare følelsen av at det går riktig vei…

Foreløpig er det veldig, veldig grått. Lys eller ikke lys. Men se på disse to gravemaskinene, da, de hjelper hverandre med å tømme elvebredden for stein. Super-mega-gigafascinerende!

Første skoleuke er unnagjort, og som alltid kjenner jeg at det var godt med et pust i bakken for store og små. Hverdagen setter alltid i gang med et lite smell, så også denne gangen.

Hva er det ballerinaen driver med, hun danser jo ikke?

Tolvåringen fikk spille på en konsert avholdt av fløytelæreren hennes. Det var stas- og litt skummelt- men Siciliano låt som den skulle og hun fikk nydelige blomster etterpå. Det er morsomt hvordan spilleinteressen bare har tiltatt etter i fjor sommer, da jeg dyttet henne med på et av storebrors sommerkurs. Hun var bare sånn passe interessert, men hadde det fryktelig gøy og kom hjem og maste om å få bli med i orkesteret til storebror. Som sagt så gjort, og nå spiller hun i orkester i tillegg til timene hos læreren sin. En ekstrabonus er jo at hun og storebror- de to som ofte har hatt litt Knoll og Tott-tendenser- er mye mer sammen og deler en felles interesse. Men for all del. Hun danser fremdeles aller mest. Og i dag er planen å stikke innom Byporten etter skolen for å se om hun får kjøpt seg en ekte tutu- hun har spart selv!

Og joda, det ble boller! The terrible three gjorde en utmerket jobb med å bake 24 boller og spise minst halvparten. Det var en eneste lusen bolle igjen dagen etter. Enda en av fordelene med å ha stor familie: vi spiser opp kaker og boller, og slipper å ha kaloribomberester i mange dager etterpå (noen takler kanskje sånt, men ikke jeg! #selvkontrollønskeskjøpt).
Her er forresten to blidfiser i full aksjon i trampolineparken. Det var et skikkelig smart trekk en tidlig lørdagsmorgen. At storesøster tok helt av var for så vidt forventet, hun er av hopp-og-sprett-typen uansett, men at minstemann var så tøff og spretten? Men han hadde det helt konge, og hoppet og balanserte med full kontroll. Nok en gang klør jeg meg i hodet over at vi dro av gårde for straks to år siden for å bli foreldre til en liten tass med spesielle behov, og kom hjem med en sønn som ikke bare er klink normal, men gjennomgående gruser alle forventninger. Minstemann, ass, han er noe for seg sjøl! Se opp, verden!

I løpet av vinterferien surret jeg meg også inni spamfilteret mitt, der det lå beskjed om at Turbo har spilt seg inn i barneorkestret fra høsten av. Det er ingen liten prestasjon for en førsteklassing, i alle fall ikke med tanke på at mor har vært sørgelig dårlig til å lære henne noter- så bladlesinga på opptaksprøven gikk rett og slett litt skeis. Men Humoresque’en hennes overbeviste samtlige i juryen, og nå befinner jeg meg i den litt pussige situasjonen at vi egentlig ikke er så ambisiøse på hennes vegne- vi er for gamle og har vært runden rundt blokka for mange ganger før, ikke minst med Fotballhuet, til å ta helt av over små flinke barn og kjøre på med press, forventninger og konkurranse. Det er mange av dem, og de fleste skal ikke bli musikere. Eneste forventningen jeg har til Turbo er at hun skal jobbe for å bli flinkere enn det hun er- men likevel har ei frøken som kan ligge an til å gjøre det veldig bra framover. Gratulerer, Turbo! Måtte fela di synge om kattunger og tordenskyer og alt det du vil at den skal synge om! :-*

I andre enden av skalaen- aldersskalaen, vel å merke- har vår eldste sønn ikke bare bestemt seg for hva han skal gjøre til neste år, men også søkt, fått tilbud om plass og akseptert plassen. Nå er det i boks. For meg er det rart å skulle innse at enda en av de store skal fly redet, men det er veldig deilig at han har landet på hva han vil gjøre og kan se frem til et spennende år på folkehøgskole. Jeg tror det var et smart valg- og det blir helt sikkert et interessant år! Dessuten har han allerede varslet at han gjerne flytter hjem igjen etterpå, når det er tid for å begynne å studere. Mor, som synes at det begynner å bli vel glissent rundt bordet når det bare er fem unger igjen på daglig basis, ble en smule lettet over dette. Joda, selvsagt skal han ut og fly han også, og han kommer til å flytte ut. Men en gradvis overgang er fint!

Et siste lite mirakel må med fra uka som gikk. For riktignok er det påsken som er tiden for mirakler, ikke fastetiden. Men her om dagen begynte jeg nesten å tvile. For etter noen (særdeles velfortjente, denne fyren jobber hardt og mye både hverdag og helg) fridager på hytta, kom 16-åringen hjem og gikk bananas med støvsuger, JIF og søppelposer. Altså, her har jeg gått og mast i tre år. Kan du ikke rydde rommet? Kan du ikke rydde skikkelig? Kan du ikke i alle fall ta ut alt papir som ligger på gulvet, tømme søpla, kan du se bak senga for jeg er sikker på at det ligger mye skittentøy der… og svaret har alltid vært «Jammen jeg HAR jo ryddet!», eventuelt «Jammen, det ER jo ryddig!» Og sånn har det fortsatt, for i og med at guttungen holder orden på lekser og noter og øveplaner, han hjelper til med å lufte hunden og er ofte forbausende blid og grei til å være 16-åring, så er det grenser for hvor mye dårlig stemning jeg vil skape på grunn av litt rot. Men altså, han kom hjem fra fjellet, jobbet som en helt i fem timer uten en eneste pause, dro ting ut av skapene og støvsugde både innerst og bakerst, tørket støv av hyller og kommoder og fikk det… faktisk… skikkelig… fint!? Helt på eget initiativ?!

De tidligere uttalelsene om at «Jammen jeg har jo ryddet!» fikk seg riktignok et skudd for baugen. Dette var litt av det han spadde ut av gammelt grums, og jeg tror ikke jeg tar munnen for full når jeg sier at det antagelig har ligget der lenge!
Men se så fint det ble! Hovedpersonen selv var også veldig fornøyd. Her går det an å ha besøk, og her går det an å kose seg i eget selskap- med god samvittighet.

Nå har hverdagen for lengst festet grepet, og vi ser fram til en helg ikke bare med turning og øvelser, men to konserter og tre bursdager. Huhei hvor det går.

Ja, alt går i forrykende fart. Bortsett fra meg. Jeg suller rundt her hjemme i sakte tempo, og har innsett at min «jobb» på dagtid er å gjøre så lite at jeg orker å være i sving på kveldstid og om morgenen. Jeg vasker litt tøy, rydder inn og ut av oppvaskmaskin og sånt, men ellers ligger jeg mye på lading i senga. Sover ikke, leser ikke, gjør ingenting egentlig, men likevel er det ikke kjedelig. Bare dét er jo et tegn på at ting virkelig ikke er normalt.

Det vil si, jeg prøvde meg på en travel dag. Onsdag, selveste askeonsdag, da måtte jeg jo trå til i koret. Det er veldig sjelden koret mitt synger på dagtid utenom søndager, toppen 4-5 ganger i året. Så de få gangene det er snakk om synes jeg jo jeg må stille, som det trygdebeistet jeg er uten arbeidstider å forholde meg til. Onsdag var også dagen for en tur til Radiumhospitalet for en legetime, og Ballerinaen skulle spille konsert. Til sammen ble dette ganske mange timer. Bitter erfaring har lært meg at etter 2-3 timer begynner det å gå tomt, men én dag får jeg vel til, eller?

Fra morgenmessen, med askekors av Rorschachvarianten (eller Harry Potter. Jo, vi sier Harry Potter!).

Joda, det gikk på et vis. Selv med et aldri så lite ekstrasjokk: gruppa mi var satt opp på kveldsmesse også, så jeg måtte løpe fra konserten til kirka for å synge klokka seks i tillegg. Jeg hater å gå tidlig fra konserter, det er uhøflig de luxe og enda mer pinlig når det var fløytelærerens konsert, men jeg kan jo ikke la være å synge når jeg er satt opp? Heldigvis er det bokstavelig talt bare tvers over veien, så jeg kom subbeløpende kl 17:58 og fikk akkurat tredd kappa over skolten før vi satte i gang med introitus. Men det holdt hardt, det var flere ganger jeg var nær på å deise i bakken. Dagen etterpå var jeg ekstra ødelagt, og nok en gang må jeg minne meg selv på det åpenbare: du er ikke frisk, dama. Du MÅ ikke pushe det. Du kunne det før, kanskje, men nå koster det for mye. Ingen flere sånne dager. Helst bare én ting om dagen, men absolutt max 2. Skal vi prøve å holde det løftet fram til påske?

Jeg skal prøve. Det er travelt, men det er så mye hyggeligere for oss alle når mor ikke er utslitt og sur. Glem å fly i messen daglig og traske korsveien, min lille innsats i fastetiden får være å holde meg oppdatert i en av de mange journalene jeg har kjøpt i årenes løp og aldri klart å ferdigstille 😉

Cæsarsalat på Askeonsdag? Ja, i 2020 ble det sånn. Der og da føltes det viktigere å holde ut til neste punkt på programmet, og jeg er så skamløs at jeg tror jeg er tilgitt for den salaten, gitt.

Tiden fram til påske vil ellers gå med til å prøve å finne ut hva det er som feiler meg. Historien er lang (og kjedelig), og det har vært lansert ørten hypoteser underveis. Så langt har ingen av dem gitt definitive svar, så da leter vi videre. Først på programmet står en ny PET-scan av hele overkroppen og hodet på torsdag. Det skal bli en fest. Selve gjennomføringen skremmer meg ikke, selv om jeg må avstå fra kaffe i seks timer (hyl!), det er resultatene jeg er redd for. Hva er verst- at de ikke finner noe, eller at de finner noe jeg ikke ønsker å vite? PET er jo også en versting når det gjelder falske positive funn, så her er det gode muligheter for å få hjertet i halsen både på korrekt og galt grunnlag.

Men- er det noe jeg har lært meg det siste året, er det å ikke bekymre meg for mye om ting jeg ikke kan gjøre noe med. Det er, til min forbauselse, en evne som kan trenes opp. Torsdag er torsdag. Nå er det nå. Og selv om hodet mitt veier 15 kilo og pulsen dundrer i ørene, selv om huset er smårotete og det i disse klimatider er ekstra kjipt å måtte ta bilen til barnehagen framfor beina- så er det fredag. Det er rimelig lyst ute. Det er snart vår. Kaffen er varm. Og livet er slett ikke så verst! Ønsker alle en nydelig helg!

Vinterferietanker

Vinterferien har kommet og gått.

Det har skjedd en million ting. Naturlig nok, i en familie på ni personer i alle aldere… det er aldri en tid der det ikke skjer noe.

Jeg skal forsøke å fatte meg i korthet:

— Minstemann snakker som en foss. Og jeg mener, en foss. Han snakker minst like godt som de «etnisk (eller var det kronisk?) norske» toåringene på sin avdeling. Og han synger, jøjemeg som han synger, med riktige toner og godt gehør. Og smiler, ler og tuller, og løper rundt på de korte beina sine i forrykende fart. Det er altså så vanvittig å tenke på at han fikk merkelappen «spesielle behov», når han unektelig ligger akkurat der han skal være og vel så det, men uten den merkelappen hadde han jo aldri havnet hos oss. Nok en gang blir jeg sittende og gruble på om det ligger en dypere mening bak alt sammen, det føles som en stor og helt ufortjent gave at denne lille gutten skulle bli vår. Mamma sin lille ‘Lias <3

Og så er han veldig glad i å lese. Veldig, veldig glad i å lese. Nesten litt i overkant glad i å lese… hæsjtægg begynneråblileiavTassen

— Eldstejenta pakker ned til flytting. 1. mars er Datoen med stor D. Hvilken virvelvind av følelser dette medfører, må få en post for seg selv. Det er stort, i alle betydninger. Men du, så rart det skal bli. Gubben påstår at jeg kommer til å overleve dette, men jeg er skeptisk.

(og flyttingen hennes vil medføre en domino-aktig kjedereaksjon over hele huset: Fotballhuet flytter ned i hybelen, Ballerinaen flytter opp på rommet til Fotballhuet, Turbo overtar rommet til Ballerinaen og Minstemann kan flytte inn til Bison i det lille rommet som nå blir «smågutterommet». Bare tanken på all opprydding og sorteringsjobb som følger av dette gjør meg svett, men antagelig har vi særdeles godt av å bli tvunget til det 😉 )

— Vi har kuttet enda en mental navlestreng i ferien, og latt nest-eldstemann dra på hyttetur alene med venner. Ikke uten mye neglebiting og noen diskusjoner i forkant. Men han kom tilbake, frisk og fin og i ett stykke, og har visstnok hatt det veldig gøy med gutta. Noen blåmerker på skinka etter hopping med mini-ski utenfor hytta, men det er vel sånn det skal være!

— Seks av sju unger fikk dratt til mormor på hytta i løpet av vinterferien, i kortere eller lengre tid. Det er veldig bra! Den som ikke fikk reist var Turbo, men hun tar det igjen med en alenehelg med mormor snart. Som det fremgår lenger ned i posten hadde hun det ikke så verst her hjemme, heller. Men alle de andre- fra toåringen til hun som nærmer seg 20- fikk seg en smak av hyttelivet og litt sårt tiltrengt familietid.

— Vi har sendt en elleveåring alene til Praha. Eller, ikke alene, hun reiste sammen med en tolvåring 😉 – og i Praha lever de livet med bestisene sine og er med på filmsett (jeg har aldri vært på et filmsett i mitt liv, men dattera mi spiser omtrent frokost med Kyle MacLachlan) og drar på sightseeing og badeland og zoo og koser seg. Hun er en heldig, heldig jente!

— En av dagene i vinterferien fikk jeg lokket mannen min ut på tynn is, og vi gikk og spiste lunsj på Villa Paradiso. Spiste som i gode gamle dager: tre hovedretter på deling, fordi vi begge er store mat-junkies og ikke kan la en sjanse til å smake noe godt gå oss forbi. Vi får alltids stappet ned noen biter til, hvis det er godt nok!

Midt i måltidet ringer telefonen. Det er min mellomste sønn (ok, jeg har jo strengt tatt to «mellomste sønner», men jeg mener den mest mellomste av de mellomste), han vi spøkefullt og med mye kjærlighet omtaler som «telefonterroristen» fordi han ringer hele tiden, han som ringer når han er 50 meter fra huset for å spørre hva det er til middag, det er vanskelig å ikke stønne litt innvendig når han ringer.

Gubben tar den, mens han himler litt med øynene. Men så vider øynene seg ut og haka detter ned på brystet. HVA? HVA ER DET DU SIER? MENER DU DET? FÅR JEG SE PÅ MAILEN?

Vi dro på lunsj 19. februar, en dato som ikke sa meg noe spesielt, fordi jeg visste at svaret på om prøvespillet ville gi en plass på talentprogrammet kom den 25. Jeg hadde helt hoppet over muligheten for at sønnen ville komme inn på spesiallinja på videregående skole, den sjansen finnes ikke, det er for de som deltar i Virtuos og internasjonale konkurranser og sånt, min sønn er ikke der. Men fristen for tilbakemelding på talentprogrammet for videregående skoler var 19. februar. Og nå ringer han og sier at han tror han har fått plass. Det er i alle fall det han klarer å lese ut av den korte mailen som har kommet i kopi til meg, men jeg har jo ikke sjekket mail annethvert minutt siden jeg ikke ventet på noe spesielt den dagen.

Det er så absurd. Det er helt, helt absurd. Ti talenter i året, liksom, og så skal min gutt være en av dem? Selv om han er en av de ytterst sjeldne dobbelt-rørbladspillerne, så var det så uventet at jeg mangler ord.

Samtidig, en lettelse det er vanskelig å beskrive. Det hadde vært hyggelig om en av storesøsknene hans hadde fått en sånn sjanse. Hyggelig, stas, moro, artig. Men de har begge hatt flere bein å stå på og flere valgmuligheter som kunne passet. I dette tilfellet snakker vi LETTELSE med store bokstaver. Fram til nå har jeg stresset med karakterer, nynorsk, spansk, det evige presset om å få ham høyt nok til å komme inn på en musikklinje, for hva skal han ellers gjøre? Tre nye år med bare teori ville blitt blytungt for denne karen, og det er ingen andre linjer som blinker seg ut som spesielt passende (jeg foreslo i et øyeblikks desperasjon gartnerlinje, men ble bare møtt av et blankt, uforstående fjes og oppgitt hoderysting). I følge hans eldre søsken er også skolemiljøet på noen av de praktisk orienterte linjene ikke mye å rope hurra for, og tenk om han havner på et sånt sted? I en klasse med maks umotiverte og skoleleie gutter, du skal være sterk for å stå imot den kollektive stemningen i en slik klasse. Nå trenger vi ikke gruble mer, for han har plass. Han har plass. Fire måneder før hovedopptaket skjer og karakterene fintelles, så har han fyflatemeg plass! Beklager språket og alle repetisjonene, men det er ubeskrivelig godt å vite at han har en plass med de fagene som interesserer ham aller mest.

Det betyr dog ikke at han kan kutte ut nynorsk-øvelsene 😉

— Ja, og så har jeg fremdeles kreft.

Det er både greit og ugreit. På mange måter fungerer hverdagen omtrent som normalt (vel, «normalt» på halv fart og uten jobb, så sånn sett er det ikke så normalt likevel), og samtidig… jeg er ikke så innmari optimist akkurat nå. Jeg er på min tredje EC90-kur av totalt fire, og svulsten er fremdeles like forbaska stor. Den er lett å kjenne, tross alt fyller den halve høyrepuppen, og jeg er litt lei meg for at ikke cellegiften funker bedre. Ikke på grunn av puppen, den mister jeg uansett, men jeg liker ikke tanken på at cellegiften kanskje ikke tar eventuelle «rømlinger» av noen kreftceller som var på vei rundt i kroppen. Det hadde vært så mye hyggeligere å vite at cellegiften dreper kreftceller en masse, men det ser altså ikke ut som den gjør det. Jeg synes også det er pussig at de ikke bare fjerner dritten, når de nå uansett mener at det ikke går an å redde brystet. Ville det da ikke være mer logisk å operere først og gi litervis av cellegift etterpå for å kverke eventuelle rester? *klø seg i hodet* Jeg er i alle fall innmari klar for å prøve den andre varianten som jeg skal bytte til i slutten av mars!

Brystkreft er en av få kreftformer der prognosen er dårligere for yngre enn for eldre. Vi «unge» oppdager kreften senere (vi får jo ikke mammografi, ikke sant, så vi må vente til svulster har vokst seg så store at vi kjenner dem og de kanskje har begynt å «lekke»…), vi har oftere mer aggressiv kreft- min er av den aggressive typen som deler seg raskt-, og vi får oftere tilbakefall. 30% ender opp med spredning før eller siden, leste jeg forleden, og selv om jeg ikke er helt sikker på at tallet er fullt så høyt er det jammen mange nok som får den triste beskjeden. Mange som blir friske blir også såpass redusert av behandlingen at de aldri blir helt seg selv igjen. Det er jo ikke akkurat hyggelige tanker å ha i bakhodet.

Samtidig… jeg er i behandling nå og legene mener at de kan bli kvitt det. Da får jeg nesten bare stole på det. Mange blir jo friske! Og alle kan jo dø, når som helst og hvor som helst, det er ingen som vet hvor mange dager vi har igjen og det er ikke akkurat noen shocker at vi ikke skal leve evig. Min egen far er en god påminnelse om akkurat det. Og alle de dagene vi ikke dør, skal vi leve. Jeg har null tro på tankens kraft når det gjelder krefthelbredelse, men når det gjelder å leve det livet vi har her og nå er innstillingen alfa og omega. Så jeg lander på at jeg ikke kan gjøre stort fra eller til, men de dagene jeg har skal jeg ikke søle bort på å bekymre meg over ting jeg uansett ikke får gjort noe med. En av de blideste og mest positive damene jeg har «møtt» i denne prosessen er ei dame som har spredning til mer eller mindre hele kroppen. Beintøff, og med et humør og pågangsmot de fleste kan se langt etter. Jeg har mye å lære her, men jeg er i gang!

— Jeg hadde en hyggelig mini-hjemme-aleneferie med Turbo i helgen. På fredag samlet Gubben sammen alle små og store barn som var igjen i huset, og reiste opp på hytta. Dagen etter kom han ned med minstemann og eldstemann (de andre kom hjem søndag), men minstejenta og jeg fikk hele fredagen og neste hele lørdagen hjemme alene, bare vi to. Hun fikk velge middag, velge barne-tv, på lørdagsmorgenen lagde vi luksusfrokost med hule eggerundstykker før vi tok oss et bad med «voksen» badekule og kræsjet i senga med den store Mummiboka. Vi gikk tur med bikkja helt til fruktbutikken (stakkars hunden var både utslitt og sjokkert), kjøpte de peneste blomstene Turbo kunne finne og bakte skoleboller slik at det skulle bli hyggelig for de andre å komme hjem.

Alt i hennes tempo, helt uten slitsomme småbrødre som klenger seg på og vil være med. Turbo og Bison er et herlig tospann, de er veldig glade i hverandre og nesten litt avhengig av hverandre, men begge to har veldig godt av å splittes noen ganger. Man får veldig klart definerte roller innad i familien, og av og til er det godt å slippe, så man bare kan være seg selv 🙂

Skoleboller under produksjon!

Ugler, ugler og flere ugler. Vi fargela vel ti stykker bare på lørdagen.

Bak tulipanene som hun fikk velge selv, sitter tøtta og øver med sin trofaste venn CadenzaStrings. Utrolig praktisk det der, altså. Og på de timene vi var alene hjemme fikk vi øvd nok til at fire av fem sanger hun skal spille på konserten, sitter godt.

— Gubben på sin side løste ut gavekortet jeg kjøpte til ham og de to eldste, så de brukte aller siste rest av vinterferien på Adventure Rooms og gikk deretter på Yaya’s for litt sterk thaimat. De var visstnok bare noen sekunder fra å fullføre oppgaven helt og komme seg ut av fangenskap (sier de, da…).

— Nå er det lyst nesten helt fram til klokka seks om ettermiddagen. Lykke!

… og sånn går no dagan 😉

Jeg gruer meg litt til de første ukene i mars, det er så mye som skjer og jeg vet at formen vil være dårlig etter at fjerde kur settes neste mandag. Samtidig, vi klarer det stort sett det vi må og snille mormor har sagt at hun kan ta en del av det som skjer på ettermiddagen. Jeg får ta på meg stålkontroll-buksene og gå i gang med å pusle sammen kalenderen etter beste evne, forhåpentligvis får jeg avverget de største krisene før de oppstår.

Og så har jeg valgt meg ut en bok til faste, Consider the Lilies, en fastebok av den snille sorten som passer de som har tøffe dager, er slitne, eller av andre grunner ikke er i form til den mest krevende oppkjøringen til påske. Ingen heftige, krevende dykk ned i Matteus eller Paulus eller voldsomme botsøvelser, bare noe…fint og forsiktig. Jeg hadde egentlig bestilt en annen bok (noen av oss er jo skrudd sammen sånn at vi ikke klarer å holde lesetempoet oppe for egen maskin, dessverre, faste eller ikke faste), men da jeg leste beskrivelsen av denne var det åpenbart at dette er boka som passer i år. Kanskje jeg får dratt meg til kirken på Askeonsdag også. Det er lenge siden sist, og jeg savner det.

Men før faste: karneval og fastelavn! I år med et aldri så lite jordskjelv av et tradisjonsbrudd, for Bison fikk en tigerdrakt av oldemor til jul og det betyr at vi for første gang på aldri så mange år IKKE skal sende en Godzilla i barnehagekarnevalet 😮

… men heks skal vi ha, akkurat som i fjor!

Torsdagstanker på en fredag

  • Utenfor vinduet:

Fremdeles vinter, fremdeles snø, fremdeles våte votter og brøytekanter overalt… men det er i alle fall lysere. Og mildere. Den eviglange januar er historie, nå går vi inn i den lyse vinteren, den som kan trøste oss med appelsiner, skidager i skole og barnehage, februarsol og karnevalssesong. Snart er det vinterferie også!

  • Tanker om uka som gikk:

— Nei, den har vel vært helt ordinær, den. I følge den nye normalen, i hvert fall. Med mormors og bestemors assistanse får vi tråklet oss igjennom hverdager og sangkurs, de store ungene ordner og fikser mye selv og de små sparker fremdeles fotball i søvne i dobbeltsenga midt på natta. Helt vanlig uke. Lekser, innleveringer, eldstesønnen gravde fram Gubbens slalåmutstyr for skidag på Kongsberg.

På torsdag var jeg på kontroll for å legge inn en markør i midten av svulsten, og for å se hvor mye den har krympet.

Dette bildet er tatt før jeg fikk vite resultatet. Etter-bildet med det sure trynet mitt ligger på Instagram til allmenn beskuelse og skam. Det var ikke mye å rope hurra for, den har kanskje krympet noen usle millimeter etter halvgått EC-kur. Det var helt ærlig ikke det jeg hadde håpet på, selv om det ikke var uventet. Nå skal de diskutere resultatene og se hva vi gjør videre, om det blir mer EC90 eller om de vil prøve noe annet. Godt mulig de vil fullføre kuren uansett, den vokser jo i hvert fall ikke. Men vi får se. Medisinske vurderinger er heldigvis ikke opp til meg å ta, for jeg har ikke snøring, jeg er sikkert den mest kunnskapsløse pasienten som noen gang har satt sine ben på en kreftavdeling 😉

  • Vi spiser:

— Jo, nå skal dere høre. Jeg har klart det kunststykket å få mannen min til å lage mer kjedelig mat, hurra!

Neida. Joda. Det er jo helt sprøtt å klage på at Gubben bruker for mye tid til matlaging, men akkurat nå er vi i en situasjon der tid og energi må kanaliseres med omhu. Å bruke en time på å lage middag og ende opp med hundre møkkete kasseroller og sleiver og tallerkner og en nedsprutet kokeplate full av fett er ikke praktisk akkurat nå. I hvert fall ikke i hverdagen. Det var moren min som kom med den geniale ideen: sett opp fire hverdagsmiddager og kjør på repeat fram til vinterferien. Alt kan kjøpes på mandag. Gjør det kjapt og gjør det enkelt, med minimal planledding og opprydding.

Som sagt, så gjort. Vi har hatt pannekaker/grøt på mandag, spaghetti på tirsdag, suppe på onsdag (ofte Toro tomatsuppe til glede for de små, med litt bacon, parmesan og rundstykker til glede for de større), fiskegrateng på torsdag.

Ikke verdens mest spennende meny, men det funker! Så kan min matglade mann heller slå seg løs i helgene.

 

  • Leser:

— Det nærmer seg faste. C.S. Lewis-bibelen min har ropt til meg lenge, der den ligger halvlest på databordet i stua, men den får ligge der til Askeonsdag. I mellomtiden leser jeg…

*trommevirvel*

… Tom Egeland. Jeg blir litt flau over denne hagen til å lese krim, jeg synes det vitner om en lat leser (for så vidt helt riktig, men når jeg blir pensjonist skal James Joyce til pers. Speideræresord), men Bjørn Beltø er en karakter jeg kan like. Har dessuten bestilt et par Egeland-bøker til elleveåringen- spøkelseshistorier og krim. Hun er ikke like mye til lesehest som hennes storesøster var, så jeg prøver å finne ting som kan være spennende nok til at hun leser litt innimellom. Jeg mener, det ville jo være uforsvarlig av meg som mor å ikke sørge for at ungene legger seg til vanen med å lese litt før sengetid?

Med småttisene har jeg lest Animalia fra perm til perm. Dyr fenger alltid. Og Minsten? Minsten har også begynt å like bøker. Hans favoritt nå for tiden er T-banen hjem, der mormor blir så fortvilet når Oskar blir så sint over å ikke få trykke på knappen. Det kan hende han kjenner seg igjen i dette med trykkingen, haha. Vi er litt der at det er KRISE om han ikke får trykke på heisknapper, døråpne-knapper og stort sett alle andre knapper. KRISE. Med høyt volum!

Men når volumet ikke er høyt, er han bare totalt knusbedårende. Sa den objektive mor!

  • Ser på:

— Ballerinaen og jeg er i samme båt, fant vi ut her om dagen. Vi har bare sett Harry Potter-filmene stykkevis og delt, en halv film nr 2 der etterfulgt av en halv film nr 6. der. Vi bestemte oss for å gjøre noe med det, så nå skal vi prøve å se en hel film hver helg I REKKEFØLGE. Vi begynte med begynnelsen (duh, men som sagt har dette ikke vært tilfellet hittil…) forrige helg, og skal ta nummer 2 i morgen. Aller helst skulle jeg ha dratt henne ut til en ballettforestilling og kafétur, jeg vet hun setter pris på sånt, men som lavkostprosjekt for energiløse mødre er felles film en god midlertidig løsning 🙂

— Mannen min har sørget for at jeg fikk sett Red Sparrow og Hostiles her på hjemmekinoen. Og sammen med eldstejenta skal jeg se The Florida Project. Hmm, når det ramses opp sånn ser jeg jo at dette slår alle tidligere rekorder. Eldstejenta vil forresten komme med en sterk anbefaling av Bohemian Rhapsody til de som ikke har sett den!

 

  • Savner:

— Jobben. For all del, jeg har vært borte før. Flere ganger! Men det føles annerledes nå. Jeg har ingen klar sluttdato på fraværet. Og etter hva jeg leser i gruppa for unge brystkreftrammede er det forskrekkelig få som er tilbake for fullt med en gang. Det hadde jeg ikke regnet med. Jeg var mer sånn «OK, da blir det gift, snitt, strål, ferdig!», og tanken på at jeg kanskje må dra meg oppover prosentene med blod, svette og tårer var ikke noe morsom. På den annen side, jeg kan jo ha flaks! Det finnes jo nok av eksempler på det motsatte også, og det er kanskje ikke de som skriver mest av seg på diverse fora. Det er vel ikke annet å gjøre enn å vente og se, og håpe det beste.

En annen ting som gjør det annerledes å være borte, er at det skjer fryktelig mye på jobben vår for tiden. Da jeg hadde lang permisjon med Turbo tok det akkurat tre dager før jeg følte at ting var som de alltid hadde vært. Det skjer ikke nå, og det er skummelt. Tanken på å være akterutseilt 40-åring på sidelinja… uff 🙁

 

  • Smiler av:

— Solskjær! Hvilket kinderegg! Selv de mest hardbarka Mourinho-supportere har jo grått sine bitre tårer i høst, over et lag som bare underpresterte, hang med huet, aldri vant og så uinspirerte ut der de tråkket rundt i formasjoner som aldri fungerte. Så kom Solskjær. Nervene- i alle fall mine- var på høykant, dette kunne neppe gå bra, selv om han ikke akkurat skulle hoppe etter Wirkola.

Så vant han. Og vant. Og vant. Og vant! Spillerne har kviknet til, laguttak og taktikk funker, selv på en dårlig dag, og alt er egentlig bare himla gøy. Selv om jeg har ventet på nedturen helt fra første seier og frykter den kommer hvert øyeblikk (alltid realistisk pessimist) har det jo vært kjempegøy å være Unitedsupporter den siste tiden!

— Storebror og lillebror som jobber sammen:

For tenk, Magic Toy Truck som jeg bestilte til jul, og aldri fikk, og dessuten leste mye negativt om på nettet… den kom til slutt. Og den virker som den skal! Bison er helt fascinert. Storebror hjelper til med å tegne nye mønstre. Bilen kjører rundt og rundt, og mor kan trekke et lettelsens sukk over at hun ikke kjøpte katta i sekken!

 

  • Er fornøyd med / våre prosjekter:

— Jeg er innmari fornøyd med at vi klarer å holde trykket oppe på øving og aktiviteter. Det koster, men det koster ikke for mye ettersom formen min ikke er så altfor dårlig, og jeg ser hvor utrolig stort utbytte fireåringen har av disse pianotimene sine og øvingen. Det er akkurat som jeg kan høre nevro-banene i hjernen klikke seg sammen når han sitter der og prøver å koordinere venstre hånd og høyre hånd og ha styring på små, gjenstridige fjerdefingre, mens han tenker så det knaker for å huske melodier og fingersetninger. Jeg tror han får mye igjen for dette. Og det som har vært gøy å se, er at han ikke blir frustrert selv om det er vanskelig. Han setter seg ofte ned alene og plinger litt, får det ikke helt til, prøver igjen. Og blir altså ikke sur når han ikke får det til.

… men, han sitter jo ikke stille i to sekunder, da 😀 Glem rett i ryggen og bena rett ned, det er nesten så han turner mens han spiller, men heldigvis har læreren hans flere sønner selv og er en tålmodig sjel.

Turningen på lørdager er også et høydepunkt, han får løpt av seg masse energi samtidig som han trener på konsentrasjon og å følge beskjeder.

Turbo er jo i siget, og nå har hun fått tilbud om å spille i aspirantorkester for aller første gang! Det er til et prosjekt som ender med en rådhuskonsert der også Ballerinaen skal spille, så det er jo praktisk. To fluer i ett smekk for meg! 😉 Og det er altså et prosjekt, ikke en vedvarende forpliktelse med ukentlige øvelser og sånt, alt hun skal være med på er et par samlinger før konserten. Hun er i fyr og flamme, og gnikker seg igjennom Fransk Folkevise og Flintstone med upåklagelig entusiasme. All is good.

… og midt i dette virrer stakkars minstemann rundt og sier «pille, pille» («spille»), men selv med hjelp fra mormor og bestemor er vi maxet ut nå på kapasitet. Vi holder hjulene i gang på det vi har, men er ikke akkurat i noen posisjon til å påta oss noe mer. Dessuten, han er bare to år, haha! Han får holde ut med skumgummifiolin, kjeler med lokk og forlagte blokkfløyter en stund til.

— Jeg er også ganske fornøyd med Monstermammaprosjektet, selv om det begynner å glippe litt både hos avsender og mottaker. Jeg tror det skal bli godt med vinterferie for oss begge to, en pust i bakken før vi dundrer videre med masing og nynorsk. Men honnør til eleven vår for god innsats hittil- og jeg skjønner godt at en viss slitasje har begynt å sette inn. Opp på hytta med deg, til gode dager med mormor, mormors mann (som ofte kan trylle fram noen handyman-prosjekter og gutte-ekspedisjoner), skiturer, avslapping, marshmallows (og litt mattebøker).

 

  • Er takknemlig for:

— Livet. Det høres ut som en klisjé og er det også, men klisjeer oppstår jo ikke fra ingenting. Du blir litt ekstra skjerpet når det ikke lenger er en selvfølge.

— Ungene. Den fine, surrete, hardtarbeidende mannen min. Rosene fra oldemor. At besteforeldre hjelper til med alt fra logistikk til moro for barna.

Hardtarbeidende mann i aksjon. Her på et heroisk polar-ekspedisjonsframstøt mot en fastfrosset pakke kjøttdeig, bevæpnet med skrutrekker og tang. Gjør dere også sånne ting hjemme, eller er det bare oss?

— At parafinovnen virker! En gang mot slutten av mars vil vi merke at sola varmer nok på dagtid til at vi kan slå den av, men enn så lenge er den en lifesaver. En dyr lifesaver, riktgnok, nå som den går på naturparafin eller hva det heter, og til sommeren skal vi virkelig vurdere varmepumpe. Akkurat i dag er jeg likevel takknemlig for at den tikker og går og sørger for at de høye strømregningene ikke er enda verre!

— Norsk helsevesen. Denne trengs vel knapt å utdypes nærmere. Det holder å si at bare Lonquex-sprøyta jeg får satt i etterkant av hver cellegiftbehandling koster rundt 12 000 kroner. Jeg er sjeleglad for at jeg ikke a) bor i et land uten fungerende helsevesen, det finnes plenty av dem, eller b) bor i et land der alvorlig sykdom fører meg seg enten endeløse kamper mot forsikringsselskaper eller økonomisk ruin. Om det norske systemet er perfekt? Så langt derifra. Men jeez, det er mye som funker som det skal også!

Dessuten har de kondomer i skuffen (?!). Skuffen under var merket blant annet med «pistol». Jadda. Det er visst mye som foregår på Radiumen, ja!

— Små, søvndrukne gutter som kryper inntil mamma’n sin om natta og krøller seg sammen i ren velvære. Jeg elsker det. I alle fall helt til de snur seg i søvne og begynner å sparke 😉

 

  • Tenker på:

— Sør-Afrika. Nå nærmer det seg tiden vi reiste på i fjor, og det merkes. Sør-Afrika dukker opp i tankene mye oftere enn det har gjort de siste månedene. Hvilket fører meg til…

  • Ukas aha-opplevelse:

— Det verste øyeblikket i 2018 var faktisk ikke da jeg lå på benken mens ultralydlegen rensket halsen og sa «Jeg må være ærlig, jeg har aldri sett noe på denne størrelsen og med dette utseendet som ikke er kreft.» Altså, det kommer rett inn på andreplass, ingen tvil om det, og det var jo et helt forferdelig øyeblikk.

Men det verste øyeblikket i 2018 er fremdeles det sekundet der jentungen min løper ut i veien, hun ser den grønne mannen som forsvinner så fort, hun ser at alle bilene i tre felter har bremset ned. Samtidig ser jeg pick’up’en komme i rasende fart i den fjerde fila og jeg skjønner at herreminskaper, han kommer ikke til å bremse. Han kommer pokker ikke til å bremse! Det øyeblikket der… det halve sekundet… det er ikke det at jeg går rundt og tenker på det, snarere tvert imot. Det dukker opp, og jeg skyver det bort fort som fy og tenker Jamen, det gikk bra, ingen vits i å tenke på det nå. Det funker. Men når jeg en sjelden gang tar det øyeblikket ordentlig innover meg, er reaksjonen helt fysisk. En umiddelbar bølge av adrenalin og kvalme, håret (det lille jeg har igjen) reiser seg på armene, det er total panikk. Heldigvis går det fort over, men jeg kan fremdeles bli matt av tanken på hvor ufattelig nær vi var en frontpåkjørsel i 50-60 km/t. Noen få centimeter. Et kvart sekund. At hun rakk å snu seg og ta et skritt eller to tilbake, så hun bare ble truffet på siden av bilen… det er et mirakel. Så vanvittig, vanvittig heldige vi tross alt var!

Men altså: 2018s verste øyeblikk var dette. Ingen over, ingen ved siden.

 

  • Er nervøs for:

— Ugh, det er prøvespillsesong. Ikke for fotballen, de har prøvespill i november og min sønn har for lengst posisjonert seg frivillig i hobbyfotballens garderobe. Men musikk. Og det står store ting på spill for han som nå går siste året på ungdomsskolen og har brukt utallige timer, masse energi og en god slump (av mammas og pappas) penger på å ha mulighet til å komme videre i talentsatsingen. Faktisk er prøvespillet dobbelt: man kan spille seg inn i talentprogrammet, der nåløyet er trangt nok, eller inn på en skoleplass, der nåløyet er… tja, en av årets elever kom til finalen i den europeiske klassisk-konkurransen. Lista ligger skyhøyt, og å håper på en plass her er helt urealistisk- selv for de übersjeldne dobbeltrør-utøverne. Min gutt spiller egentlig bare for det første, noe som er vanskelig nok. Jeg skal følge ham, og på et eller annet tidspunkt kommer jeg til å måtte slåss mot impulsen til å storme inn og rope ANER DERE hvor hardt han har jobbet og hvor mye det har kostet ham å komme hit? Det er vanskelig for alle, ja, men noen har det ekstra tøft og må slite dobbelt så hardt! Det æ’kke RETTFERDIG at han kanskje ikke kommer videre, har dere tenkt på det?!?

Men jeg gjør jo selvfølgelig ikke det. For det første fordi jeg hadde blitt lagt for evig hat av mitt eget avkom 😉 For det andre, så er det jo ikke sånn det fungerer. Glem barneidrettsregler og alle skal med, de tar ikke opp elever for å være greie liksom. Vi har fordelen av å ha vært med på dette før, i fotballsammenheng og ballett, og vet at her er det rått og brutalt og hvem som har jobbet hardest spiller til syvende og sist ingen rolle. Det er kvalitet og potensiale, og bare kvalitet og potensiale.

Send oss en liten tanke på søndag. Og frykt ikke: mor har en plan B. Mor har alltid en plan B 😀

 

  • Ukas ikke så spandable:

Dette fortauet kunne kanskje vært hakket bredere, eller? Den lille nedtrampede stripa er alt vi fikk, bare noen centimeter til venstre er fortauskanten ned til bilveien og du risikerer å tråkke utenfor uten å vite det. Nydelig for unger, eldre som er dårlig til beins, barnevogner, personer med redusert fremkommelighet…

  •  Ukas kompromiss:

— Ååååå, vi har utkjempet Den Store Kampen her igjen. Gubben og jeg er jo ikke av typen som kjøper så mye nytt og fancy innen elektronikk eller klær, og får dermed unger av omtrent samme type. Men med samtlige har vi på et eller annet tidspunkt måttet ta en kamp om et eller annet. Jeg har fremdeles de såre hulkene fra en bedrøvet fjortis friskt i ørene, den gangen da Hunterstøvlene hun en-de-lig skulle få viste seg å være en barnemodell med kortere skaft! Hulk! Krise! (jeg flirer av dette nå, og det gjør hovedpersonen også. Men hun flirte ikke da!)

Denne gangen var det en elleveåring som på død og liv ville bytte ut sin steingamle iPhone5 med en (wait for it…) iPhone6! Argumentet var at hun hadde bursdags- og julepenger og kunne spleise med oss. Og hun ville ha iPhone, fordi… fordi.

Oi oi, det ble noen runder, ja. Mellom henne og meg. Mellom henne og hennes far, ikke minst! Han synes jo det er ufattelig tåpelig å bruke flere tusen kroner på noe som allerede er gammelt, uansett hvem sine penger det er. Og elleveåringer får ikke mobiler til mer enn et par tusen kroner, ferdig snakka, det kommer ikke på frågan med en nyere iPhonemodell.

Det er en hårfin linje mellom det å være prinsippfast og det å være kjip. Mellom det å være forståelsesfull og det å være ettergivende. Nok en gang fikk vi kjørt oss grunding, både foreldre og datter. Enden på visa var at en megasuperkjempeskuffa jente ble dratt med til Power av Gubben slik at hun faktisk kunne få SE noen av de stygge telefonene hun ikke ville ha.

Det gikk bra til slutt, slik det alltid gjør. Da hun fikk pakket opp denne påsto hun at hun var direkte glad for at vi hadde vært så kjipe, for hun likte den så godt!

 

  • Ukas gåte:

Hva er dette? Bison er til tider mer opptatt av denne enn han er av pianoet når han kommer til pianotimen.

 

  • Tanker om uka som kommer:

— Siste uke før vinterferien! Det er mange her som trenger en liten pust i bakken etter en lang, tung etterjuls-tid. Men som min lærer på ungdomsskolen sa, det er ikke helg før etter siste time på fredag, og vi har en uke til i den vanlige tralten før vi kan ta fri (og ungene fyker i alle retninger). På mandag er det ny cellegift, hei og hurra liksom, men det er bare å kjøre på, jeg er klar.

Aller først er det helg, som skal starte med en shiatsu-time jeg må ta for å få brukt opp gavekortet mitt på Daikai (valgte shiatsu fordi jeg da er påkledd, så den stakkars massøren skal slippe å ta i den ekle, celleforgiftede kroppen min), og fortsetter med Barnas Dag i konserthuset etter turn og dansing i morgen, og Harry Potter med Ballerinaen etter middag. Tror vi skal få en fin helg- og Gubben skal få lov til å lage ordentlig mat (han har allerede hintet om skrei).

Travelt? Joda. Men da slipper jeg også å tenke for mye på at det bare er tre uker til eldstejenta mi flytter ut… *skrekk* 😉

Ønsker alle en fin helg, med dette lille kunstverket fra Kong Vinter:

Selv jeg må motvillig innrømme at det er vakkert…