Fredagstanker- endelig

  • Utenfor vinduet:

Sommer på tre dager! Virkelig. I løpet av de tre siste, sommervarme dagene har trærne gått fra nakne til grønne. Syrintrær, kirsebær- og morelltrær står i full flor. Pluss min uglesette favorittblomst, løvetann. Det er vanskelig å beskrive hvor godt det er å se jentene hoppe og sprette oppover veien, der vi gikk og stampet, skled og hutret for noen måneder siden, i det som må være den lengste vinteren på mange år…

«Mitt» kirsebærtre er faktisk større. Men Finnmarkgata er vakkert innrammet av sakura på hver side, og nå har de også begynt å få en viss størrelse i Carl Berner-krysset. Oslove, dette her: kirsebærtre, søppelkasse, buss og skilt mot Majorstua 😀

 

  • Tanker om uka ukene som gikk:

— Det er jo lett å trekke konkusjonen at stillhet = tøffe dager. Slik er det ikke. Tilværelsen som «hemmafru» med en liten tass er langt mer idyllisk enn jeg så for meg, og vi har vært uforskammet heldige med vår lille Lykkeliten. Han er enklere enn de aller fleste storesøsknene sine, for å si det forsiktig (mer om ham senere). Men travelt er det! Vi har allerede gjort unna en bråte danseavslutninger med tilbehør, hatt ørten foreldremøter, begynt å legge høstens kabal (sukk), alle de vanlige aktivitetene, en bursdag- se også punktet «River meg i håret av»- og jeg står fremdeles til halsen i papirer og mailer og mas. Sleng på en russejente og en travel oboist som avslutter en lang tentamensperiode med tur til Bergen, så er liksom bildet komplett.

‘Tis the season… danseforestillinger og visningstimer alle veier. Moro!

(jeg har sjekket- ansiktene blir uklare hvis bildet blåses opp. Hilsen Forsiktig)

Og jeg har ikke vært i form heller. Trøtt, trøtt. Sliten, sliten. Jeg trasker mine 15 000 skritt hver dag og peser fremdeles opp bakken, hvordan er det mulig? Men, så kom jeg til å tenke på at på toppen av det forutsigbare energi-ettersleppet etter året som gikk, har jeg hatt brystkassa full av ekkelt grønt slim etter flyturen fra Addis der jeg sovnet i tynn sommerskjorte under en iskald luftstrøm (jepp, burde slått den av, men Bison lå på fanget mitt og man vekker IKKE en sovende treåring på kjedelig flytur hvis man kan unngå det!). Så det kan jo være noe så enkelt som det 😉

Men alt er vel, med alle sammen.

 

  • Vi spiser:

— To brød om dagen.

Det sjokkerte meg litt da jeg kom hjem, jeg har svevd i villfarelsen om at to brød i alle fall varer tre dager, men siden vi kom hjem har jeg trofast vippet opp to brød hver dag i gummiformene mine. Og borte blir det, neste kveld er det tomt igjen. Vi er i ferd med å bli en storfamilie, også når det handler om størrelsen på familiemedlemmene og det tilhørende matinntaket.

  • Ser på:

— Thunderbirds, Dypet (hva er det med barnehagegutter og disse seriene?!), og denne lille søte snutten som Turbo har lagt sin elsk på. Dessuten har Poppeloppane fått et comeback etter at Lykkeliten kom hjem! Han er ganske uinteressert i TV, men akkurat Poppeloppane kan han like. Vi mer eller mindre voksne ser på Champions League, Australian Masterchef, cupkampen Vålerenga-Skeid, nyheter, og ikke minst Young Morse. Han er bare den søteste. Så søt at han har fått plass på russedressen til eldstejenta 😉  Dessuten ler jeg meg skakk når avsnittet presenterer seg- «Chief Inspector Bright and Inspector Thursday, with officers Morse, Strange and Fancy».

Jeg skulle gjerne sett flere faktaprogrammer, eller historiske programmer. Men de har som regel gått ferdig når jeg får slått på TV’en. Og en vakker dag vil jeg se The Handmaid’s Tale.

  • Hører på:

— Bruce Springsteen, en del åttitalls, og Jubilate Deo av Arild Sandvold når jeg savner koret som verst. Jeg har vært fristet til å starte opp på øvelsene, men med så mange baller i lufta som vi har nå ville det være lite klokt. Så jeg venter, og hører på Youtube.

  • Leser:

The M Train av Patti Smith, og så har jeg gravd fram igjen The Bang-Bang Club av Greg Marinovich. Sistnevnte leste jeg for flere år siden, lenge før vi skulle ende opp i Sør-Afrika, men det er enda mer spennende å lese om begivenhetene nå i etterkant.

Med barna leser jeg det de måtte ønske fra bokhylla hver kveld. Jeg bør legge en strategi her, men har ikke kommet så langt. Men, til bursdagen sin fikk Turbo en kombi kosedyr- og bok-utgave av The Velveteen Rabbit, som jeg etter beste evne har spontanoversatt og fortalt. Hun fikk boka først, før bursdagen, og gleden sto i taket da hun pakket ut plysjkaninen sin på selve dagen.

  • Ukas shopping/jeg venter på:

— Ny tverrfløyte, check. Og der gikk det 6000 kroner. Men den gamle lot seg ikke reparere mer, så vi var heldige som kunne få en Trevor James-fløyte til gammel pris. Nye sommerdekk må vi også ha. 3-4000?

Jeg venter på feriepenger og skattepenger. Gubben venter på bonus. Det står ikke så innmari godt til med likviditeten vår nå på sen-våren, men det gjør det jo aldri 😉 Våren er en dyr, dyr tid. Alle sommerens aktiviteter og turer skal betales, omtrent samtidig som regningene suser inn fra kulturskolen og blokkfløyteorkester og ekstra dansekurs og konfirmasjonscatering. Vårens høyere temperaturer har ikke gitt utslag på strømregningen ennå, de er fremdeles forskrekkelig høye. Det er på vårparten jeg har den tvilsomme gleden av å ha 2,17 kroner på konto og 30 000 i forfallsbunken. Panikk? Neida. I fjor var det over 50 000, og jeg gikk ikke konk da heller, for sommeren er billig når alt er betalt på forhånd, strømregningen er på under tusenlappen, det er betalingsfri for skole, sfo og barnehage og vi har fått feriepenger på toppen av det hele.

Men ja. Det har flydd mye penger i Sør-Afrika også, så det økonomiske spekklaget er borte. Ergo, jeg venter veldig på feriepengene og skattepengene mine.

  • Jeg er takknemlig for:

— Åh, det er mye for tiden.

Livet er veldig, veldig fint. Om morgenen går vi til barnehagen, Lykkeliten i vogna og de to «store» hoppende og sprettende foran og bak. I starten tok jeg raskeste og bratteste vei hjem igjen, men så demret det for meg at det ikke var nødvendig, vi har jo ikke dårlig tid? Så med mindre været er dårlig, tar jeg den lange, slake runden hjem. Minstemann sitter og kikker på verden rundt seg, sola varmer, og jeg trasker av gårde og lar tankene vandre i alle retninger. Mentalhygiene, og lenge etterlengtet sådan. Dessuten får jeg 5000 skritt før klokka ni om morgenen.

Og for hver runde kjenner jeg de høye skuldrene falle en kvart millimeter ned. Tid. Ro. Puste (ok, eller pese. Samma det).

 

(treåringer, ass. Enten går det saaakte. Eller så går det fryktelig fort!)

Følelsen av å kunne tillate seg å kaste litt stein i elva på veien, vi trenger ikke løpe mot klokka i dag heller.

— Tenåringsgutter som kan stille på dugnad i barnehagen, haha! Vi ble reddet av oboisten på den travle ettermiddagen der Gubben var opptatt og jeg satt der alene med de små, og DET setter jeg stor pris på. Nå har vi en evig husarbeidsdiskusjon her hjemme- mer senere-, men jeg noterer at tenåringer kan komme til nytte på de underligste måter. Tusen takk til husets fjortis!

— Og så er jeg takknemlig for den ene russefesten som ble avholdt her hjemme. Riktignok var det ikke så lett å få sove, når musikk og latter og blokkfløytespill (!) dundret rett under soverommet vårt fram til det begynte å lysne av dag, men nervøse mødre foretrekker langt heller at festen er her enn at hun er ute og flyr. Hehe. Ja til mer festing hjemme (en setning jeg aldri, aldri ville trodd jeg skulle skrive)!

  • Er spent på:

— Om det blir en løsning på jobben, eller om mine kolleger må forberede seg på streik. Eller, forberede seg må de uansett, en streik er ikke bare noe du vipper ut av ermet, så ting må være klart dersom det blir brudd. I vår bransje er streik til tider nødvendig, alltid morsomt, og ganske så kaotisk og krevende, med lange dager og mye jobbing. Sist det var brudd jobbet jeg på Kristi Himmelfartsdag, husker jeg. Det er mekling rett over helgen, så får vi se. For mine kollegers del håper jeg på løsning hos riksmekleren, selv om jeg vet at en eventuell streik er i de beste hender.

 

  • Er stolt av:

Mamma, jeg fikk seks i fransk på tentamen! Nå kommer jeg riktignok aldri til å ta bilde av ungenes karakterkort og legge ut på Facebook (ja, for noen gjør det også, har jeg sett), men jeg skal koste på meg å si at nå er det blir stadig mer sannsynlig at eldstejenta faktisk kommer inn på det nesten-umulige førstevalget sitt til høsten. Russetid og tentamen? No stress, heller ikke på de fagene der sekser’n ikke var sikker.

— Og lille Turbo da, som nå kan hakke seg igjennom «Allegro» og «Lille pusekatten» helt på ordentlig. For å si det sånn, fiolinopplæring med småbarn er en interessant øvelse. Det har vært mye prøving og feiling, strategiskifter og endeløse mengder oppmuntring underveis. Men jeg har lært utrolig mye av det- og Turbo har som sagt lært Lille Pusekatten. Hun har all grunn til å være stolt, og det har mor også. Og vi er fremdeles venner, haha. Godt jobba til begge to!

— Og ellers er jeg naturligvis stolt av Bergensfareren min, av dansejenta, og av eldstesønnen som hittil klarer å sjonglere jobbing, skole og fotball på et fornuftig nivå. Det siste der er jeg ganske opptatt av, det er så innmari lett å ta av på jobbing. Jeg husker selv den berusende følelsen av å tjene egne penger. Og så rik man føler seg! Det er fryktelig lett å påta seg for mye, og jeg er ganske bestemt på at det ikke er greit. Skole og hobbyer skal komme først, han har hele sommeren til å jobbe på. Men ja, jeg imponeres stadig over at ungene blir store og tar fornuftige valg.

— Jeg må vel også slenge på at jeg er stolt av mannen min, som gang på gang klarer å holde presentasjoner og workshops uten å ha hatt tid til å forberede seg skikkelig (det siste der kan han skylde kone og unger for, men det hjelper jo fint lite).

 

  • Stresser med:

— Papirer, papirer. For et par innlegg siden postet jeg triumferende at jeg hadde registrert adopsjonen hos Bufdir og sendt klage på det unødvendige avslaget fra NAV. To uker senere har jeg ikke hørt et pip, og jeg finner ingen av dokumentene verken på nav.no eller i Altinn.

Altså, er NAV Skanning et slags monster som spiser dokumentasjon? Hvis det ikke kom fram, er det andre (eller tredje?) gang på tre permisjoner at ting «ikke kommer fram». Jammen for søren da, jeg skriver ikke SÅ stygt og konvolutten skal fraktes fra Helsfyr til Alnabru. Hvor vanskelig kan det være å få ting inn i systemet?

Jeg aner ikke om dette «send beskjed»-greiene fungerer, men dokumenterer for min egen del at jeg faktisk har sendt den forbaska klagen.

Så Lykkeliten er fremdeles personnummerløs, og legetimen viste det seg å være bortkastet da vi ikke egentlig kan ta noen blodprøver. Helsestasjonen vil ikke ha oss før vi har vært hos legen. Pass kan han ikke få før han har personnummer, og vi kan vel heller ikke søke om refusjon av adopsjonskostnader… And so it goes.

— Konfirmasjon. Vi skal ha verdens minste, mest uformelle, konfirmasjon (ikke slik, nei!), men jeg stresser likevel. Og før det er det 17. mai. Og så var det…

  • River meg i håret av:

— Bursdagen til Turbo.

Hun har bursdag i starten av mai. Vi kom hjem 19. april, og uka etter fikk vi en bursdagsinvitasjon påfølgende helg. Ikke før var vi hjemme fra bursdagen- som var veldig hyggelig med alle barnehagekompisene- så kom det en ny mail med ny bursdag. Og samme dag som vi skulle i den, kom neste bursdag. Gaah, jeg burde fått med meg at halve avdelingen har bursdag i disse dager, men jeg tenkte liksom å være høflig og ikke legge Turbos bursdag helt oppi noen andres. Det er jo de samme gjestene som etterhvert blir bra lei av sjokoladekake. Men jeg mangler en ledig slot. Hjelp!

For barnebursdag må vi ha. Familiebursdag er i boks, med regunbuekake fra mormor, men bursdager er stort i barnehagen for tiden (som det fremgår av hjertesukket over), så vi må få plassert det ett eller annet sted mellom 17. mai og konfirmasjon og tjo og hei. Dette er fra selve bursdagen, der hun og jeg bakte gulrotmuffins etter hennes ønske. De ble utrolig gode, så den oppskriften skal jeg bruke oftere!

 

  • Blir barnslig lykkelig av:

Kalde kvelder på sidelinja.

Møkkete sommerbarn. Finnes ikke noe bedre, selv om de våte dammene av smeltet snø i gangen nå er byttet ut med store mengder sand.

… og tålmodige storesøstre, som her etter søndagens store danseforestilling.

 

  • Lærer om:

… å ha voksne barn.

OK, småbarnsforeldre, her skal dere få en hyggelig nyhet: det er ikke så ille som jeg fryktet. For fire-fem år siden fikk jeg hjertesorg og angst ved tanken på at mine søte små en dag skulle bli store og fly på egne vinger, ut i den store, vide og ikke minst farlige verden. Vekk fra meg. Vekk fra mors klamme omsorg.

Og jeg har hatt flaks med tenåringene mine (*banker hull i bordet*). De har vært sene når det kommer til festing og flying i byen. Jeg har sluppet å tørke spy etter dritings femtenåringer eller kommet hjem til rasert hus etter at halve byen kræsjet festen mens vi var på hytta.

Når tiden nå har kommet- med russetid for eldstejenta, og en nyvunnet interesse for å henge med venner hos eldstesønnen- så føles det skremmende, ja, men også naturlig. Det er ikke den «Åh herregud IIIKKK, lillebabyen min er ute»-følelsen. Bekymret? Absolutt, og jeg liker fremdeles best å hente til avtalt tid. Samtidig ser jeg gang på gang at det faktisk går helt fint. Eldstesønnen kommer hjem klokka tolv, som han sier han skal. Eldstejenta er med på russefester, men tar ikke helt av, og holder det på et nivå som lar seg kombinere med skole og jobb.

Så det føles ikke fullt så ille som jeg trodde det ville bli. Men, jeg nyter litt ekstra de små tassene som ligger trygt i senga si klokka åtte og synes at toppen av lykke er å komme inn under dyna til mamma 😉 Åh, den som kunne stoppe tiden! Men det kan man jo ikke, og det har vært en lettelse å oppdage at jeg ikke er så ødelagt av nerver og sentimentalitet som jeg var forberedt på å bli. Ungene blir voksne, men jeg lever ennå. Hvem skulle trodd det!

  • Ukas ammetåke:

Vel, amming er det jo lite av her, men jeg tror kanskje det er mye som surrer rundt i hodet likevel.

  • Ukas Våghals:

Dette er sønnen min, fem minutter for sent ute, på vei for å ta banen ned til Oslo S og deretter toget til Bergen for å delta på orkesterfestival.

Han er kanskje en våghals. Men jeg er enda mer våghals. For det han har i lomma, er nemlig Mastercardet mitt. – Men ærlig talt, dette kunne jo vært unngått, sier du, og du har helt rett. Men når vi hadde fått for oss at han skulle ta kveldstoget, og all panikk-kapasiteten var brukt opp på en superviktig bukseproblematikk og tilhørende note-angst, og pakkingen måtte foregå samme dag men nynorsktentamen tok lengre tid enn beregnet, samtidig som Mor Sjøl satt på nåler på Max sammen med Turbo (jeg hadde lovet henne en tur på Max etter at hun hadde samlet 21 øve-klistremerker, og hun hadde gledet seg i flere dager…) og jeg bare ikke hadde ti minutter til å ta ut penger til ham…

… så ble det sånn.

Heldigvis har det kredittgrense på 50 000. Moahaha.

  • Ukas optimist:

— Og så må det være sånn dør som sier svoooosj, og så går den opp i lufta, og så kan den eksplodere på romvesner og…et kjempestort et,  med borehull og frysejern. Du må LOVE å kjøpe et til meg, mamma! Du må love det!

— Å kjøpe hva, sa du? Hva er det jeg skal love deg å kjøpe? (lettere forvirret og når sant skal sies ikke så innmari oppmerksom på den foregående forklaringen)

— Et fly, mamma!

— Hmm, jeg er ikke sikker på om mamma har nok penger til å kjøpe et fly, Bison.

— Men JEG har penger, mamma! Det ligger penger i dragesekken min!

Solbleket lugg over dynekanten, store, ivrige øyne. Du lille mann, det er heldigvis lenge til du skal til Bergen med mammas kredittkort.

  • … oooog, Lykkeliten, da.

— Jeg antar at flere av de som er innom her lurer på hvordan det går med ham. Vel, svaret er at det går uforskammet bra. Fredagen etter ankomst tok han like gjerne seks skritt- og det er en kunst han øver videre på, selv om han fremdeles foretrekker krabbing. Tann nummer åtte melder sin ankomst. Han liker grøt (også min hjemmelagde banan- og havregrøt), kaldt vann og brødskiver med leverpostei. Han sier «Tujjbo» og «natta» og i går sa han «mamma» og «ykkeiten».

Og han sover så bra! Jeg har aldri sett på maken! Legger seg i sjutiden, sovner alene på to minutter, sover fram til neste morgen. I senga si. Hvilket mirakel!

Best av alt, når han står opp etter formiddagsluren liker han å sitte på fanget og kose. Han sitter helt stille på fanget mitt, og så legger han hodet inn mot brystet mitt og bare ligger sånn og koser. Hva han tenker vet jeg jo ikke, men jeg liker å innbille meg at det er noe i retning — OK, jeg skjønner, det er dere jeg har fått utdelt, og det er greit. Du er akseptert.

Han liker IKKE å bade, da, stikk i strid med det vi ble fortalt av fostermor. Da er det hyl og skrik og tårer, og jeg har holdt «torturen» på et minimum og levd med en smått møkkete gutt. Det er litt ekstra tricky med ham, fordi vi ikke har noe langvarig bånd fra starten av og jeg først og fremst ønsker at han skal stole på meg og føle seg trygg. Å tvinge ham føles ikke bra. Men han må bare til pers av og til, så jeg prøver å hive ham oppi karet sammen med de andre og trøster så godt jeg kan. Og så krysser jeg fingrene for at han synes det er morsomt etterhvert.

Men alt i alt går dette fryktelig greit, på alle fronter. Som sagt- vi har vært uforskammet heldige, og det vet vi å sette pris på.

— Hva er nå dette? Sand? Vann? Disse folka her altså, drar meg ut overalt. Men det er litt morsomt også. Og det skumle udyret er ikke så skummelt lenger heller, hun er bare ute etter eplebitene mine. Jepp, dette skal jeg kunne leve med.

  • Tanker om uka som kommer:

— Gaaah, 17. mai, denne dagen som mødre både elsker og hater. Konfirmasjon! Det er ikke fritt for at jeg blir litt svett, men takket være Mormors Bunad-inspeksjon A/S har vi i alle fall det under kontroll. Hvordan vi skal få plassert gjestene har jeg outsourcet til Gubben og håper han finner en løsning (gjerne før kvelden i forveien). Så får vi se hvor mange av oss som kommer oss ned i byen på 17. mai, men noen blir det. Skoleungene skal jo gå i tog, i hvert fall tre av dem.

Og én ting er i alle fall udelt positivt: det er slutt på russetida. Som sagt har husets russ holdt seg godt innenfor grensene for hva som er akseptabelt, men jeg skal likevel trekke et lettelsens sukk når den ene festen ikke lenger avløser den andre og hun stort sett bare er hjemom for å sove og dusje en gang i blant. Nå er jeg klar for fredagsmiddager på verandaen i sommervarme- med alle sammen til stede. Det er lov å håpe?

Søndagstanker

Fredag var en god dag. Jeg hadde (nesten) tømt innboksen for hastesaker, og det var vafler i kantina. Jeg hadde lagt en slagplan for neste ukes vikaropplæring. Ballerinaen kom innom på kontoret da arbeidsdagen nærmet seg slutten, og etter å ha spurtet bort på Hittegodskontoret så godt det lar seg gjøre med en tiåring på krykker, og deretter satt henne på bussen til venninna for å dra på Marcus og Martinus-konsert, ruslet jeg mot banen med sola i ansiktet. Sol. Snart mars. Godkjent og greier. Og ikke så verst ajour på jobb, for første gang på lenge. Jo, dette var en bra dag. Nå blir det hyggelig å klote ned noen fredagstanker.

Fredagstanker ble det ikke, fordi dette:

(se under punktet «Takknemlig for»)

Lørdagstanker ble det heller ikke, fordi dette:

og dette:

(Nærmere forklaring under «Vi spiser»)

Dagene flyr. Alt går så fort, og helgene er jammen ikke stort bedre enn ukedagene. Men søndagstanker kan det bli! Fort og gæli, siden mandagen banker på døra, med vinterferieslutt og seks matpakker. Men man må ta seg tid til et kjapt tilbakeblikk på uka som gikk.

  • Utenfor vinduet:

Nei, dette er ikke noe koselig hyttebilde tatt av fjortisen min som har vært på fjellet i vinterferien. Det er huset vårt. Sammenlignet med naboene er ikke istappene særlig lange en gang, noe som får meg til å tenke at den dyre reparasjonen av taket tross alt hadde noe for seg. VI har et tak som holder på varmen, og nye takrenner.

Men ja. Det er snø på taket, det er snø overalt, og det er kaldt, kaldt, kaldt. Vi er rett og slett skikkelig langt fra vår, når vi nå går inn i uka der februar blir til mars. God, gammeldags vinter, nå er det hakket før selv ungene blir lei av snø og aking (men vi blir nok stående på det hakket, for direkte lei blir de aldri. Husets fireåring har derimot flere ganger etterlyst våren, både fordi hun venter på rips (!?) og fordi hun da har bursdag.

Venter på våren. I det minste dupper det ikke opp og ned rundt null grader, det er da noe.

  • Vi ser på:

— Jinx meg her og der, men jeg har sett på OL! I morges fikk jeg melding fra min mor på fjellet, angående hvilket tog guttungen skulle ta, og hun nevnte i en bisetning av hun var imponert av Marit Bjørgen. Da ble jeg lokket til å slå på TV’en, så jeg har i det minste fått med meg ett norsk OL-gull.

— United mot Chelsea. Balsam for sjelen, etter lang tids dårlig spill.

Yay, mamma, de måla! Selv prinsessa blir revet med av hurrastemningen når Lingaard setter det avgjørende målet (nå også som verb) mot blåtrøyene fra London.

— Thunderbirs har fått konkurranse av Den lille muldvarpen, herlig nostalgisk for oss foreldre.

— De mellomstore barna (og de eldste, og når sant skal sies også de voksne) er smått fascinert av «Hva feiler det deg?» på NRK 3 🙂

  • Leser:

— Tiåringen er nettopp ferdig med Ishavspirater av Frida Nilsson, og det er- bare så vi vet det!- den beste boka i verden! Hett gavetips der, altså, for dere som har med ni-ti-elleveåringer å gjøre.

— 17-åringe leser Herman av Lars Saabye Christensen, og 18-åringen leser lekser :-/

— Jeg begynte så optimistisk på den siste krim’en til Trude Teige, men har dessverre ikke kommet særlig langt. #supersjokk

  • Vi hører på:

— Dette kunne vært under punktet «Ser på», for jeg har funnet en ny måte å bøte på den dårlige skjermsamvittigheten. Tidligere har jeg snakket om grå novembersøndager med regn når trøtte barn har sett på barne-TV og vil se meeeer, og at naturfilmer kan være et greit kompromiss. Nå har vi oppdaget dette på Youtube, og The Terrible Two er fascinert. Oppmerksomheten veksler mellom musikerne i det som må være et av verdens største orkestre, og koret, og tegnefilmen i bakgrunnen, og alle sangene er jo kjente og kjære for Studio Ghibli-fans. Favorittene er nok på 19’38 (Kikis budservice) og 1’37″11 (Totoro), men alt går ned.

— I messen i dag sang vi Locus Iste, som jo er både enkel og velkjent, men på programmet utover våren har vi blant annet selveste Händels Hallelujakor. Det er et fiffig stykke, for alle kan det. Helt til du ikke kan det lenger. Derfor hører jeg også på dette. Snøft.

  • Vi spiser:

— Matkasse, spaghetti, taco (jadda!), her er fantasien ikke spesielt påtrengene for tiden. Men jeg fikk laget «juleostekake», Marit, og det var populært hos både store og små. Mer kake ble det også i løpet av helga, da vi var på besøk hos oldemor på lørdagen (oldemor har alltid kake! Og sjokoladeboller, som avbildet over med en utålmodig Turbohånd på plass). På lørdagskvelden var eldstejenta, min gode venninne og reservetante for barna, og jeg invitert til min stemor på skikkelig japansk middag. Oh-la-la. «Mett» er ikke dekkende. Det er fantastisk! Heldige unger som skal bli med henne til Japan i påsken!

Jeg hører vinden synge, jeg minnes sukiyaki, min melodi, sukiyaki, hmmm.

For ikke å forglemme at det var veldig koselig, og ikke minst på høy tid. Vi har vel snakket om det et års tid. I tillegg er det jo stas at attenåringen frivillig tilbringer en lørdagskveld sammen med mor, tante og bestemor!

  • Stresser med:

— Tja, jobben ligger jo lagelig til for denne kategorien. Halvveis nytt datasystem og flytting om tre uker, parallellt med opplæring som har blitt forsinket på grunn av nevnte datasystem som ikke er på plass. I tillegg nærmer det seg et møte jeg har ansvar for og egentlig ikke har snøring på. Det kunne vært bedre, men hvis jeg puster med magen og tenker med hodet, så blir det kanskje ikke så… aller verst?

— Husarbeid. Så sjokkerende. Og jeg da, som har hjelp i huset og allting!

Mannen min har sett en grei plassering for en fuktig jakke. Så kom Bison forbi…

  • Er lei av:

— Mobiltelefoner. Barnas mobiltelefoner. Barnas mistede mobiltelefoner. Vi var som sagt på Hittegodskontoret på fredag, etter en tårevåt og bekymret torsdag. Det er ikke første gang. Ikke andre eller tredje heller. Mobiltelefoner! Jeg har vært på hittegodskontoret flere ganger, kjørt ut til Unibuss på Alnabru (det var den gangen eldstesønnen hadde splitter, SPLITTER ny mobil som han hadde fått dagen før, litt dyrere enn vi hadde tenkt, og det første han gjør er å glemme den på bussen), jeg har tatt bussen ned på Jernbanetorget med 500 kroner parat for å gi til en ukjent person som var kjæresten til den som hadde funnet eldstejentas elskede kamskjelltelefon (dette er 100 år siden, sånn ca, så det er ikke så usannsynlig som det høres ut i dag). Ballerinaen mister mobilen sin sånn ca annenhver dag, stort sett her hjemme, men i og med at hun ikke har på lyden er det like vanskelig å finne den hver gang. Og månedskortet ligger jo på mobilen 😉 Så barn og mobiler- neverending story- og er det ikke mistet mobil så er det knust skjerm, eller glemt den på trening, eller en tur i vaskemaskinen (gjort det også…)  Dette er et stressmoment våre foreldre var forskånet for.

— Og av og til blir jeg litt lei min egen mobil. Kombinasjonen av ringeglade barn og telefonvakt på jobben gir tidvis en akutt lyst til å hive den ut av vinduet 😉

  • Takknemlig for:

— at min stressede fjortenåring fikk en hel uke på hytta sammen med mormor, og etterhvert mer slekt. Han har gått på ski, slappet av og kost seg, og selv om vi gjerne skulle hatt en tur dit opp selv unner jeg ham det av hele mitt hjerte. Han trenger den tiden og den hvilepulsen mer enn oss andre.

— godkjenningen vår. En uke har gått, og vi har vent oss til tanken, men vi er fremdeles veldig takknemlige for at det gikk vår vei til slutt. Vi ser på bildene, igjen og igjen, og har så smått våget oss ut av skapet også i det virkelige liv. Bortsett fra jobbene våre og mormor- av åpenbare årsaker, de MÅ vite det- har vi ikke flagget det høyt ellers. På en måte er det litt vanskelig, fordi de som står oss nær nesten kan oppfatte det som om vi har holdt på med masse spennende bak deres rygg, men heldigvis er folk forståelsesfulle og skjønner at en så usikker prosess ikke har vært det vi har hatt mest lyst til å flagge offentlig. Min gamle bestemor på 86 var best: den ene dagen fikk hun beskjed om at hennes datterdatter med altfor mange barn skulle reise til Sør-Afrika og hente et barn til. Dagen etter ringer hun meg og har bestemt hva han skal hete! Heia bestemor! <3

Nå er vi sikre på at vi får ham. Men hva som skjer ellers er fremdeles litt i tåka. Neverending story her også, men tanken var jo at vi skulle reise så fort papirene var i orden. Men nå har plutselig kontaktpersonen vår der nede lagt planer for en tre ukers påskeferie (som er hennes fulle rett, selvsagt, ikke et vondt ord om det), så hvis vi ikke har papirene i en fykende fart kan det fort bli påske før vi kan dra. Vår norske kontaktperson maser det han kan for å få papirene til uka. Spennende til siste slutt her, altså, og kul umulig å planlegge. Takk og lov for at mormor er standby og at vi har droppet å betale ekstra avdrag på huslånet satt av litt penger i tilfelle billettene blir dyre :-/

To be continued. Og vi gleder oss, om det nå blir sånn eller slik!

— Jeg er også takknemlig for min mann, den vordende sjubarnsfar. Vår vinterferieuke ble ikke så rolig som forventet. Det ble mye jobb på meg, og helt vanvittig mye jobb på ham, og en del papirarbeid og ræl. På fredag sendte han meg en sms om kjøpe en spesiell ost, og jeg svarte med et spørsmål: – Skal du ha party? – Ja, med kjæresten min, var svaret.

Det er jo søtt nok. Men så kommer det tuslende en tenåring som vil se film, og en annen som vil ha ost og kjeks, og før vi vet ordet av det er datenight’en omgjort til en familiekveld i sofaen med Dunkirk på skjermen. Mannen min skjenker seg et glass av Ripassoen og setter den ellers urørte flaska i kjøleskapet, der den er dømt til å stå til den ender i en saus, og synker glad og fornøyd ned i sofaen. Like blid.

Og jeg elsker ham for nettopp dette. At han skjønner hvor viktig det er å takke ja, når to nesten voksne unger vil være med oss. Jovisst er det fint med par-tid, men den tiden vi har sammen med de elste nå er så dyrebar- for den er snart borte. Plutselig har de fløyet, og tid sammen må avtales når det passer inn i deres travle kalendere, vi må komme «på besøk». Nå så vi på engelsk historietime (historien om Dunkirk er visst en selvsagt del av britisk allmennkunnskap), spiste ost og drakk San Pellegrino, og har allerde avtalt en ny norsk historietime med Kongens Nei og kosemat en dag barna har tid.

Jeg er takknemlig for en mann som ikke blir skuffet og lei over planer som endres, og jeg håper at han er takknemlig for det motsatte 😉

  • Ikke så takknemlig for:

— En mail om orkestertur til Bergen for oboisten i mai. Fire dager. Masse skjemaer og påmelding og reiseplanlegging, og gratis er det heller ikke, men det verste er at det garantert kræsjer med en hel masse forpliktelser han allerede har.

Samtidig er det jo spennende med alt sånn. Så kanskje jeg er takknemlig…

… eller ikke … eller jo… eller kanskje. Men pytt, det er sånn det er. Vi må bare henge i stroppen.

 

  • Jeg savner:

— Følelsen av å være utvhilt. Kanskje det er sesongen som gjør det, etterdønningene av en lang, mørk, og ganske slitsom vinter. Men jeg er alltid trøtt. All-tid trøtt.

  • Jeg ler av:

— Turbo, som er et oppkomme av veslevoksen humor for tiden. Hun er så festlig, og så observant, og samtidig merkes det godt at hun er på vei inn i femåringsverdenen, der det magiske og usannsynlige viker for livets realiteter. Det er til tider full kræsj, men du verden så mye moro som kan komme ut av det.

  • Ukas Shopping:

— Nytt bilsete til Turbo. Nå har hun sittet bakoverlent hittil, uten å klage, og hun klager fremdeles ikke. Derfor er det litt surt å snu henne, men det begynner å bli lovlig trangt, og ikke minst er Bison i ferd med å sprenge seg ut av sitt sete. Nå får vi jo straks en krabat til- som nok passer som hånd i hanske i Bisons sete- så nå ble det nytt på Turbo. Godt med alt som er gjort!

  • Ukas Ondt skal ondt fordrive:

— Min kjære tannlege Ken, han med Barbie i resepsjonen, har sviktet meg. Eller kanskje han gikk lei av å kjefte på manglende tanntrådbruk. Uansett, han har flyttet! Jeg kjenner meg selv godt nok til å vite at jeg MÅ sparkes i rumpa for å få gått til tannlegen årlig, så da måtte jeg ut og lete etter en arvtager. Jammen fant jeg gull, rett borte på nærsenteret vårt. Jeg ble møtt av en bitteliten, sped, tilsynelatende forsiktig dame med hijab som kikket rart på meg da jeg sa at «Det er så deilig å få tatt en kontroll, skrapet av tannstein og bli litt fresh i munnen». «Joda, men det er jo ikke akkurat noen SPA-behandling dette her».

Det hadde hun rett i. Så kraftfull røsking og draing og skraping og hakking har jeg aldri vært borti. Imponerende muskler i de smale armene der, altså. Jeg fikk på vernebriller, som likevel ikke skjulte de overraskende store mengdene blod hun sugde ut av munnen min en gjennomsiktig støvsugerlignende sak. Det er ingen overdrivelse å si at jeg var sår i kjeften i en uke etterpå, men min bestefar ville sagt at det bare tyder på en vel utført jobb, og billig var det også- kampanjepris til under femhundrelappen. Jeg står allerede på innkalling til neste år!

  • Ukas pyse:

Bikkja hater kulda. Enda mer enn meg. Dette er øyeblikket der hun skjønner at den grusomme timinutters-turen er over og hun kan løpe hjem igjen.

  • Ukas virkelig vanskelige:

Hva skal jeg haaaa påååå meeeeg? Tiåringen planlegger Marcus og Martinus-konsert. Hun lever nok lenge på den kvelden!

  • Tanker om uka som kommer:

— Skritt, pust, kost. Og veldig tidlige kvelder! Jeg burde tenkt mer, for eksempel på fullmakt til passutstedelse for eldstesønnen, eller ballerinaens danseprosjekt på skolen (med fremvisning midt i arbeidstiden på torsdag), eller på tilgangen til medlemssystemet for min vikar. Men akkurat nå er det bare zzzzøvn som står i hodet på en sliten stakkar som konstaterer at denne helgen, som alle andre helger, har vært kjempekoselig og fylt av artige aktiviteter- og null prosent avslappende. Vel vel, snart sitter vi stuck på et hotellrom i Cape Town med tre sovende småbarn og ustabilt internett. Det verste er at jeg tror det skal bli ganske så bra for oss alle.

Ønsker alle en flott uke… og kanskje noen varmegrader, sånn etterhvert? Ja? 😉

Lørdagstanker

  • Utenfor vinduet:

De små gleder skal man ikke kimse av. På torsdag morgen så vi en veldig rar sky på vei til barnehagen, og vi hadde mye moro med den. Jeg la den ut på Instagram, og fikk kommentar på at det antagelig er et Wifi-symbol. Er det et hemmelig signal, kanskje, over nummer 27? Alt man ikke vet som naboene sine, assa!

 

  • Tanker om uka som gikk:

— To ting slår meg umiddelbart: vi overlevde uten Gubben, til tross for at det har vært møkkavær, vi har vært tilnærmet billøse, og alt har vært ti ganger så tungt som vanlig. VI har ikke skulket en eneste aktivitet (bortsett fra koret mitt…), og timeplanen har på mystisk vis gått opp selv uten far. Men jeg har ikke lest en linje, jeg har ikke sett et TV-program, og når sant skal sies har jeg ikke barbert leggene heller. Det er såpass trangt om tid at det som ikke gjøres, det venter.

— Det andre er at det er februaaaaaaaar! Endelig, januar, er du over og ut! Og det er så deilig! Nå startet jo årets andre måned med å kverke plusgradene og snøsmeltingen i begynnelsen av uka og erstatte dem med ti blå og stålholke, men altså- det går mot vår. Sakte, sakte, men lysere og lettere blir det, tross alt.

 

  • Vi spiser:

— Forter meg med innrømmelsene først: JA, vi har spist frossenpizza en dag, og JA, vi har også spist fem-minutters rømmegrøt fra pose. Det siste her er av en eller annen grunn en slager hos småbarn. Da Fotballhuet var liten, var dette den absolutte favorittretten, over alt annet. Ribbe og sushi inkludert. The Terrible Two fortsetter i samme fotspor, og det var vel den eneste gangen Turbo spiste to porsjoner av middagen denne uka 😉

Men vi har også hatt andre ting- mye takket være matkassen vår. Thaisuppe med nudler har stått på programmet, og karbonader med ovnsstekte poteter og glaserte gulrøtter. I dag hadde vi flaks, og mormor rykket inn med makaronigrateng og sjokolademousse til dessert.

… og i morgen kommer far hjem, og matlagingen er igjen i trygge hender. Men det er en lettelse å vite at jeg fremdeles er i stand til å lage mat, selv om det som regel er mannen min som er kjøkkensjef.

 

  • Vi leser:

Meksikanske historier i språklæringsøyemed, og ditto for Les Miserables. De to i midten koser seg med Luridiumsmysteriet og venter spent på oppfølgeren. Turbo velger ofte Morgentåkedalen eller En fisk til Luna for tiden, etter en to uker lang dille på julegaven fra mormor, nemlig barnehagethrilleren Hvem gikk med utesko inne?.

Og midt i all denne kvaliteten, hver på sitt vis, har lillebror og minstemann falt for et billig Ole Brumm spin off-produkt trykket av et tegneserieforlag på nittitallet. «Tigergutt-tårnet, mamma, jeg vil lese Tigergutt!», maser han hver kveld, med forventningsfulle øyne. Boka er ikke den beste jeg har lest, for å si det forsiktig, verken når det gjelder illustrasjoner eller språk. Men jeg leker tross alt ikke smakspoliti for en treåring. Klart vi leser om Tigergutt.

Jeg har ikke lest ei linje, som sagt. Knapt nok avisoverskriftene, noe som er direkte flaut. Er det OL forresten? Eller VM i noe? Har enda en politiker blitt tatt med buksene nede? Hils på Helle, husmoren som ikke tenker lenger enn til nesetippen. Jeg håper besøket blir kort.

 

  • Hører på:

— Fremdeles George Winston på jobb, bare avbrutt av denne. En vakker dag skal jeg finne et original-soundtrack til Totoro.

— På ekstra slitne morgener: Nik Kershaw. Huffda. Men man kan som kjent ta barnet ut av åttitallet, men aldri åttitallet ut av barnet. Da får det ikke hjelpe at musikken praktisk talt lukter hårgelé.

 

  • Snakker med ungene om:

— Sommerjobb. Søknadsfristen til UiO (oldis-alarm her!) Hudøy. Marcus og Martinus-pakken som fremdeles er MIA. Og mange, mange, MANGE vennlige påminnelser om dette og hint. Har du husket ditten, har du husket datten? The mental load er ikke bare oppspinn, så mye er sikkert. Hodet er alltid fullt av ting som andre glemmer.

Det er ikke alltid det er like vennlig heller, når sant skal sies. Jeg er en tålmodig sjel, men når vi har det travelt og noen somler, så er jeg ikke hakket bedre enn de fleste andre småstressa foreldre…

 

  • Jeg er takknemlig for:

— Det er mye denne uka. Jeg er takknemlig for at espressokannen lot seg åpne etter hver gang den var i bruk. Jeg er takknemlig for at parafinovnen ikke slokket. Jeg er takknemlig for at jeg ikke satte meg fast i bakken de få gangene jeg var absolutt nødt til å kjøre på de verste dagene.

… og nå som Gubben kommer hjem, får jeg finne andre ting å være takknemlig for (siden det er han som stort sett tar seg av tingene nevnt over). For eksempel å ha mannen min hjemme. Det er litt godt å kjenne at jeg fremdeles savner ham 😉

— Jeg er også veldig takknemlig for at Eldstejenta er grei og kommer tidlig hjem fra de to bursdagsfestene sine denne uka. Når vi begge er hjemme, pleier Gubben ofte å avtale henting. Jeg kan ikke det- det er mulig jeg kunne gjort det hvis det ikke var for denne risikoen om å kjøre meg fast- og som den hønemoren jeg er sovner jeg ikke skikkelig før hun er hjemme. Stor takk til attenåringen som tar siste eller nest siste bane/buss hjem, i følge med andre, og sender sms’er underveis før det smeller i døra.

 

  • Nervøs for:

— Morgendagens prøvespill for oboisten. Jeg er egentlig mer nervøs for selve prøvespillsituasjonen enn for resultatet. En plass på dette talentprogrammet henger såpass høyt at det ikke bør være noen selvtillitskrise for noen om man ikke kommer inn. Og vår lille musikerspire, som for to år siden var en helt vanlig kulturskoleelev uten planer om noe som helst, er klar over at det er vanskelig å komme inn. Men jeg er nervøs for hans nervøsitet- at han skal synes det er veldig skummelt å prøvespille, sller spille dårlig pga nerver, eller synes at det er grusomt. Bør vel ta en ekstra prat med St. Cecilia, skytshelgen for musikk 😉

 

  • Stolt av:

— På barnas vegne: at eldstejenta skal holde foredrag om utveksling til Storbritannia. Med event på Facebook og greier. Jeg håper det kommer folk, og jeg håper hun klarer å hanke inn noen interesserte. Ikke et vondt ord om USA eller Australia, men man får like mye kulturutveksling (og penere aksent… og kort vei til Premier League-kamper) ved å velge den korteste veien.

— Fjortenåringen som skaffet seg jobb til arbeidsuka helt på egenhånd. Jeg vet at han grudde seg, og kjente litt på følelsen av å kanskje ha lagt lista for høyt. Er det brutalt å si at han må troppe opp i en butikk og spørre? Burde jeg ha fått ham inn på jobben min, selv om det ikke egentlig er så mye han kan gjøre der og det mest blir oppbevaring, burde jeg bedt om en vennetjeneste av noen? Alle andre gjør jo det. Kanskje jeg forventer for mye?

Ti minutter tok det, før han stolt kom tilbake og sa at han hadde fått jobb på Rema 1000 og skal møte der på mandag. Et resultat som gjorde underverker både for min samvittighet og ikke minst for hans selvtillit. Hurra!

— På egne vegne: at jeg besto det som en vittig kollega av meg kaller for «EU-kontroll for feite førtiåringer», aka årlig innkalling til bedriftshelsetjenesten, og visstnok er i helt grei form og har tipp topp blodverdier:

…så da gikk jeg rett ned i første etasje og kjøpte meg en softis, for å feire det fine kolesterolet mitt. Yessda.

  • Ukas lettelse:

— Julestjernene er endelig så skrantne og stygge at jeg kan forsvare å kaste dem. Hurra! I motsetning til svibler og juletrær varer julestjerner lenge. De varer og varer og varer, og selv om de står der totalt malplassert med julestemningen og det glorete glitteret sitt- på ingen måte passende på stuebordet i februar- så klarer jeg ikke kaste fine blomster. De må bli litt stygge først. Så er det greit.

 

  • Ukas hulk:

— Apropos å kaste. Jeg synes det er grusomt å kaste barneklær (unntak for hullete strømpebukser, der sløser jeg ikke med sentimentaliteten). Kanskje det rett og slett er derfor jeg har fått så mange barn, for å bruke klærne om igjen?

Men tida går. Og nå ser jeg jo at disse begynner å bli skummelt korte i ermene:

Genseren til vensre stammer fra Ballerinaen, tror jeg. Den til høyre fikk Turbo i julegave i fjor… eller var det forfjor? Hun elsker den, for øvrig, noe som gjør det ekstra vanskelig å pakke den i Fretexposen.

Men ja, tida går. Det er jo halve budskapet i denne bloggen, hvor ufattelig for tida går og hvor bevisste vi (*host* «jeg») må prøve å være på det. Den lille lubne babyen ble en smårolling, som ble en litt større smårolling, som nå er godt på vei til å bli en liten jente, og genserermene er for korte uansett hvordan jeg vrir og vrenger på det (og på genseren). Jeg må jo også innse at det er særdeles lite sannsynlig at vi skal ha en liten jente igjen. Får vi avslag på Gutt Z, Gud forby, er antagelig neste stoppested Gutt Æ. Grøss, bare tilnavnet gjør jo ønsket om en godkjenning enda større, jeg vil virkelig ikke skrive side opp og side ned om noen som kalles «Gutt Æ». Digresjon, men noen flere småjenter kommer det neppe her i huset. Jeg fikk tre. Det æ’kke dårlig, og jeg må si meg fornøyd med det. Selv om det betyr at genserne på gis til Fretex.

Eller vent litt. Jeg kan jo gi dem én uke til? I hvertfall hjertegenseren, som hun er så glad i? Hæsjtægg lostcase

  • Ukas shopping:

— og apropos barneklær, så har jeg gått bananas i Epleskrinet nok en gang. De har så mye fint! Fakturaen videresendte jeg til Gubben, siden han nettopp hadde sjekket inn på en sushi-restaurant i Seattle som var markert med fire dollartegn. Pfft.

— men kanskje det beste kjøpet gjorde jeg på pandafeet.com. Bison har mistet den ene løvetøffelen sin, og jeg har googlet meg skakk i forsøket på å finne skinntøfler som a) ikke ser dodgy ut og b) ikke koster en formue. Disse lå greit i pris (fikk rabatt ved kjøp av flere par, til og med) og så fine ut, men jeg var likevel spent. Tre dager senere lå disse i posten, og jeg kunne straks konstatere at dette var et varp!

 

  • Ukas paradoks:

Mamma, jeg er sliiiiiten, jeg orker ikke gååååå, kommer det. Omtrent hver tredje meter. OK, det skjønner jeg. Lang dag i barnehagen og oppoverbakke hjem. Men hvorfor, hvorfor, hvorfor er det da så helt utenkelig å faktisk gå i vanlig tempo i en rett linje? Da kommer du fort fram med minst mulig energibruk. Men nei. Det skal hoppes og springes, i sikksakk fra den ene grøfta til den andre, så må vi klatre litt og snur og går motsatt vei…

Riktig vei…

… feil vei.

Kjør på repeat 50 ganger før du er på toppen av bakken.

  • Ukas dødfødte:

— Klokka 23:04 på onsdag, mens jeg satt i svime og ventet på at brødene skulle bli kjølige nok til å smøre matpakker, med 18 000 skritt innabords, et trøtt hode med 18 000 tanker om ting jeg må huske- da tikker det inn en sms fra min mann. Den lyder sånn (beklager, kjære. Jeg lover å ikke offentliggjøre sms’ene våre på regulær basis):

«Trøtt»

OK. Hva skal man si? Til mannen som riktig nok sliter med jetlag, men som har sovet ALENE I HOTELLSENG MED ALT SERVERT de siste dagene, og kun lagt ut bilder av a) foredragssaler og b) den ene flotte middagen etter den andre. Jeg vet hva jeg hadde lyst til å si, men jeg tror at min- og min manns- evne til å ikke nødvendigvis si alt vi har lyst til å si har holdt ekteskapet i bedre stand enn det ellers kunne ha vært. Hehe.

Så jeg svarte ikke i det hele tatt, og neste morgen var ikke irritasjonen like stor lenger. Eller kanskje jeg bare var for travel til å være sur. Hvem vet, men deretter var balansen gjenopprettet og saken et avsluttet kapittel. Nå må jeg bare stålsette meg for den neste uka, der han ikke får sove pga jetlagen og så videre og så videre 😉

 

  • Ukas utsettelse:

— Det er to hendelser jeg gjerne skulle fortalt om fra uka som gikk. Det ene er den mest absurde dagen vi har hatt på lenge, nemlig tirsdagen, som gikk opp i en høyere enhet av stress og humor og 22 000 skritt. Det andre er hvordan det livet som fremsto som et fullstendig mareritt for Helle (18)- nemlig en tilværelser der alt dreier seg om timeplaner og dansesko og bensinpriser og skitt i badekaret og gamle matbokser og fotballsokker til tørk- ikke er så forferdelig kjedelig likevel. Faktisk er det mye spenning i dette livet, i hvert fall hvis man leter med forstørrelsesglass.

Siden innlegget allerede er en kilometer langt, må det utgå- og forsettet for uka som kommer er å prøve å klote ned noe om det ved en senere anledning.

 

  • Ukas problemløser:

«Nå er jeg sulten, sa vår bil, nå vil jeg ha bensin!», trallet jeg da vi måtte fylle tanken her om dagen og ungene var grinete i baksetet. Turbo hoppet på og ville synge med. «Nå er jeg sulten, sa vår bil, nå vil jeg ha bedisin!» Hun blandet tydeligvis «bensin» og «medisin», og selv med gjentatte forklaringer fikk hun ikke «bedisinen» ut av hodet. «Nå er jeg sulten, sa vår bil, nå vil jeg ha bedisin! Nei… Nå er jeg sulten, sa vår bil, nå vil jeg ha bedi… Nei! Nå er jeg sulten, sa vår bil, nå vil jeg ha… sånn som du sa, mamma!»

Det enkleste er ofte det beste, er det ikke så?

 

  • Ukas studie i grønt:

Vi var en tur på Barnas dag på Konserthuset i dag (jeg vet, jeg vet… etter den ene dansingen og den andre dansingen og kammerakademiet, og samtidig som jobbingen og fotballkampen. Den totale galskap, men mormor var på besøk og gjorde logistikken noe lettere) der ungene koste seg med instrumenter, eventyr, forsøk på direksjon (min datter var svært fornøyd med å svinge taktstokken, mon tro om fiolingreiene mine var en kjempetabbe? 😀 ), men det som fascinerte minstemann aller, aller mest, var lyskasterne. Vel, vel.

 

  • Tanker om uka som kommer:

— Vi starter på tomme batterier og jetlag, men det blir nok uansett lettere enn forrige uke. Masse konserter, da, både sånn og slik. En del jobbstress. Fortsatt meldt kaldt vær, blæh! Karneval i barnehagen, men Turbo vil være heks (det har vi fra Halloween) og minstemann får pent finne seg i å bruke vårt tradisjonsrike Godzillakostyme som har vært i bruk siden 2005. Relativt stressfritt karneval, altså.

Det nærmer seg fastetid, og jeg kjenner på det årlige ønsket om å gjøre noe spesielt ut av denne tiden. Jeg har til og med gått til innkjøp av en bok (overraskelse, liksom!), som jeg neppe får lest (overraskelse nummer to, liksom!), og jeg gidder ikke en gang nevne alle de prosjektene jeg en vakker dag skal gjøre med mine barn. Antagelig er barna godt og vel voksne før jeg får tid til å sette dem ut i livet, så jeg får forsone meg med å lage fasteprosjekter med mine barnebarn når den tid kommer.

Siste uke før avklaring i Silkeveien. Måtte den gå fort!

Og ellers… hilser jeg fremdeles hvert minutt med dagslys velkommen. Litt lysere nå, så blir det tulipaner på stuebordet. Små gleder? Ja, men det er så veldig mye bedre enn ingen gleder. Fortsatt god helg! 🙂