Mandagstanker

  • Utenfor vinduet:

Så tørt, så tørt, så tørt. Så tørt at selv det digre kirsebærtreet begynner å henge mismodig med bladene. Men bærene er bedre enn de har vært på mange år. Svarte, og neeesten søte.

  • Tanker om uka som gikk:

— Hvorfor har jeg følelsen av at vi har hatt det travelt? Har vi det? Egentlig ikke, det er vel bare jeg som har fungert for halv maskin, samtidig som dagene har vært litt «hverdagsaktige»- med jobb på Gubben, barnehage for de små, jobb for eldstesønnen, masse masse øving for mellomste, og fredagsoppvisning i Lillestrøm for Ballerinaen.

Men vi har hatt det fint. Dagene har vært korte for de små, og ettermiddagene tilsvarende lange. Været er knall. Antibiotikaen ser ut til å funke, selv om jeg er et godt stykke unna vanlig form. Sommer’n 2018 leverer hittil!

 

  • Vi spiser:

— Kirsebær fra balkongen, et av de sikre sommertegnene. Ripsene er ikke helt modne ennå, men de kommer!

— VM-is. En krisemanøver fra en mor som ikke orker å lage noe komplisert, så derfor lager noe enkelt:

Ute er det 28 grader. De to eldste jentene er på Sørenga og bader, Gubben er med kompiser på Beach Club i sola, The terrible Two er hos mormor og nyter naturen, jeg sitter inne med gardinene trukket for og ser på TV med de tre resterende sønnene. To av dem er ville etter fotball, yngstemann er sånn passe interessert i selve spillet, men desto mer interessert i isen!

 

  • Hører på:

— Denne uka har jeg hørt mye på Gershwin og Beethoven, gitt. Oboisten har øvd to timer daglig, så jeg begynner å kjenne den stemmen ganske så godt!

— Og av og til får man sånne flashbacks til tidligere tider. Dette Tsjaikovskijsymfonien hørte jeg døgnet rundt i en periode for kanskje… ti år siden? I tillegg til å inneha en rekke andre kvaliteter har tredje sats kanskje verdens sjukeste og mest langtrukne avslutning. Hør på 36″30 og utover. Han blir jo aldri ferdig, den godeste Pjotr!

— Ellers ligger det en rekke vinylplater rundt i huset. En sønn har vært på Fretex og raidet med seg Kool and the gang og Redding Brothers. Jøss, tenkte jeg, dette så jeg ikke komme, og platespilleren står jo på hytta. Men neida, platene skal ikke høres på. De skal brukes til å dekorere rommet 🙂

 

  • Ser på:

— Det var NÅ VM skulle ha begynt, vettu. Men akk, når kveldene endelig blir såpass rolige at vi kan innvilge oss TV-tid, da er sluttspillet i gang. Ikke at jeg klager! De EU-lagene vi står igjen med borger jo for spenning helt til siste slutt. Det er vel ingen hemmelighet at hjertet banker hardt for det engelske laget he ri huset, men vi må også notere en kvart stemme på Frankrike. Eller som 17-åringen sa, hvis det blir England mot Frankrike i finalen så vinner jeg uansett 🙂

 

  • Leser:

— Hæsjtægg Glemtåavbestille: Den siste boka i Wilma Lind-serien dumpet ned på nattbordet for en uke eller fire siden. Så da leste jeg den (og irriterte meg som vanlig over alle henvisningene til tidligere bøker, og at jeg aldri kan ta ting i riktig rekkefølge) og syntes det var grei sommerlektyre. Jammen dukket ikke nummer 3 opp ulest i bokhylla, så da leste jeg den også. Og bet i gresset og bestilte nummer 1 og 2 fra Bokklubben nå. Til redusert pris, heldigvis. Det er da noe.

— C. S. Lewis-bibelen skuffer ikke! At jeg ikke kjøpte denne for mange år siden! For enfoldige sjeler som meg selv er det fantastisk å parre selve teksten med små, intelligente notater fra en klok mann spredt tematisk rundt i boken. Innertier!

Med ungene leser jeg Knutsen og Ludvigsen og historien om Rasputin. Den er egentlig litt for komplisert for en treåring, så det må forenkles litt. Men av og til blir jeg så lei av de korte bøkene. Det er hyggelig å lese lengre historier også, minner om barndommens hørespill.

Apropos hørespill: er det noen av dere kloke damer her inne som vet om det er mulig å få kloa i Georgs Magiske Medisin i originalversjonen med Harald Heide Steen? Betaler uforholdsmessig godt, den- og en fillete kassett med en historie om Indiana Jones og pakten og arken ellerno’ sånt hadde vært fantastisk å høre igjen.

 

  • Er takknemlig for:

— Jeg får vel si antibiotika, selv om den ikke virker så fort som jeg hadde håpet.

Er også takknemlig for å ha en mor og stefar som inviterer barnebarn på små og større turer og tilbringer tid med hver enkelt. Det er flott!

… og etter en helg uten The Terrible Two, så var det jammen godt å få den nattlige sparkingen i magen og småfjertingen tilbake i senga. Hehe.

 

  • Diskuterer med Gubben:

— To Køben or not to Køben. Det er spørsmålet.

Vi gikk inn i ferien fast bestemt på å være hjemme. Mest mulig hjemme. Spare penger. Spare energi. Være bakkemannskap for alle som skal ut og flakse rundt, til Wales og Bratislava og Hudøy og Nordstrand skole (heh). Vi har evig nok av småprosjekter i huset som skulle vært gjort, så noen uker hjemme er helt, helt riktig medisin i år.

Men, som skilsmissebarn oppvokst med en far som «gjorde Køben» med danskebåt og tivoli hver sommer, og veldig gode minner derfra, er turen ned til brygga kort, altså. Særlig når noen har mindre spennende ting på planen enn andre. Nå er det slett ikke synd på verken 17-åringen eller tiåringen, de tilbragte påsken i henholdsvis Sør-Afrika og Japan liksom, men faktum er at førstnevnte jobber absolutt hele sommeren og tiåringen har mest skole og kurs, med Hudøy som eneste ferie-høydepunkt. Fra før av er hun en smule sår over at de store gjør sine ting, mens vi ved flere anledninger har tatt med kun de små.

Samtidig er det dyrt å ta med alle. Vanskelig å plassere det er det også, for noen skal bestandig noe. Vi får se!

 

  • Stolt av:

Jada, Lykkeliten også, selvfølgelig, her han sitter og ser på Grieg minutt for minutt (man skal tidlig krøkes). Men er det noen som har lurt på, helt ærlig, hvorfor jeg driver og maser med blokkfløyte i tillegg til alt det andre ungene driver med? Har de ikke nok som det er? Også blokkfløyte, av alle ting, det kjipeste instrumentet som finnes? Et legitimt spørsmål. Men når dirigenten er et pedagogisk unikum som kan få gutter i slyngelalderen til å elske barokkmusikk og franske drikkeviser, og fjortiser til å stolt posere med flokkfløyta si, og i tillegg ender med resultater som dette, så… klart vi må få til det også! Er de ikke flinke?

 

  • Funderer over:

— Som alle andre følger jeg også intenst med på dramaet i Thailand. Nå ser det jo ut til at det- bank i bordet- skal ende godt, men fy for en tragedie det nesten ble. Guttene, treneren og familiene deres er aldri langt fra mine tanker, bare så det er sagt.

Men… men, det er ikke fritt for at tanken har streifet meg- hvor mange ungdommer har druknet i Middelhavet på den tiden verdens øyne er rettet mot fotballaget i grotten, FIFA er på banen og Elon Musk bygger miniubåt i rekordfart? Hvor mange unger har sultet i hjel i Jemen eller dødd av tropiske sykdommer i Mali? Hvorfor blir vi alltid sugd med i de spektakulære omstendighetene, mens de uløselige hverdagstragediene går sin stille gang?

 

  • Ønsker meg:

— En bassiluskfri kropp, og energinivået tilbake. Jeg er… så… trøtt og sliten, og det merkes på hjemmefronten. For ikke å snakke om at det passer helt uhorvelig dårlig når to små Duracellkaniner snart går ut i to ukers hjemmeferie. Så ønske nummer én er å komme tilbake i vanlig gjenge, uten å trenge pauser etter å ha gått opp trappa eller legge i en vask. Subsidiært, om det første ønsket ikke skulle gå i oppfyllelse, er at været i det minste spiller på lag. Det er tjue ganger enklere med hjemmeferie i godvær enn i ti grader og regn.

 

  • Ukas sommerklassiker:

Navning av tøy med markeringspenn. Typisk tegn på kommende Hudøy-tur!

 

  • … og et nytt fenomen:

Vasker jobb-uniform for første gang 😀

  • Ukas opptur:

— Lykkeliten fikk endelig bekreftelse på at registreringen hans var sendt til Folkeregisteret. Det har tatt SÅ lang tid, og vært SÅ mye unødvendig papirjobbing, men det var glemt da plinget kom i Altinn med beskjed om at nå var det snart i orden.

  • Ukas nedtur:

— Bekreftelsen hadde feil navn. Feil navn! Et jentenavn, faktisk. Vi teller til ti: 1, 2, 3, 4… *damper ut av ørene*

  • Ukas opptur II:

— Han ble, etter litt om og men, registrert med riktig navn OG FIKK PERSONNUMMER! This is HUGE! Vi kan nemlig søke barnehageplass!

  • Ukas nedtur II:

— Søknadsskjemaet på kommunens hjemmesider har en bug og det går ikke an å sende søknad om du logger deg inn og ut av Altinn en zillion ganger og bruker alle banneordene i boka.

  • Så vi konkluderer med at:

— Det går skjevt, skakt, og to skritt tilbake for hvert skritt fram, men vi kommer i mål med dette til slutt. Trur eg. Barnehagesøknaden er nå inne, i hvert fall, så får vi se om vi har flaks den siste gangen også. Neste dose papirarbeid: oppfølgingsrapport. I all verden, har vår lille skatt vært hjemme i tre måneder allerede?!

 

  • Ukas omsorgsfulle:

— Treåringen som elsker gravemaskiner, traktorer, heisekraner og gressklippere… eller hei, vent litt. Gressklippere? Vi ble stående og se på en gressklipper her om dagen (vi er heldigvis over den fasen for noen uker siden da det ikke holdt å se på, men han forlangte å bli tatt bilde av ved siden av hver eneste Store Maskin vi passerte),og han syntes den var feiende flott. Helt til… helt til.. – Mamma, den klipper jo blomstene! sa han forferdet, og løftet opp en avkuttet liten løvetann mellom tommel og pekefinger, og mumlet med stemmen tjukk av indignasjon. Stakkars blomstene!

Vi fikk oss en prat om røtter, i alle fall. Og jeg måtte jo smile litt av guttungen som har sympati med blomster. Det er vel en god egenskap?

 

  • Uka botaniker:

— … også treåringen, som etter et bursdagsselskap med de klassiske pølsetusenbeinene gikk om småspiste kakerester og pølsebiter. Gode og slitne etter en hyggelig kveld puslet de rundt, bygget litt Lego Friends og så på de andre bursdagsgavene, mens mor og far lå kollapset på sofaen foran Mexico – Tyskland. Så kommer treåringen i full fart fra kjøkkenet med tunga halvt nedpå brystet. – Uævvahhhh! hyler han. — Uæææviavaaah! (det blir så som så med diksjonen når tunga henger som et slips. Men jeg kunne se at han hadde noen små svarte prikker i munnen. Gubben opp i superfart, hva er det du har spist? Hva er det du har hatt i munnen? Har han tatt sånne ekle, svartbrente muffinsrester og stappet i munnen? Kom, så skal du få vann!

Etter tre glass vann var han i stand til å gjøre rede for seg. – Jeg tok bare noen pølsefrø! snøftet han indignert. – og så var de så sterke!

For de som ikke har hørt om pølsefrø før, så lages altså pølsetusenbein med pølser, focacciadeig, egg til pensling.. og hel pepper til øyne 😉 Pølsefrø er med andre ord sterke saker!

Pølsetusenbein, komplett med pølsefrø.

  • … og ukas zoolog!

— Det er Bisons uke, dette, når det kommer til gode uttalelser. Han og Turbo hadde jo en fantastisk helg hos mormor, med tur til utsikten, oldemorbesøk og hele pakka. Men det som kanskje var aller mest spennende, var kanotur med innlagt fisking. Hele fem fisk kunne de notere seg for, og som de by-ungene de er var dette fryktelig artig.

Vel hjemme igjen stekte mormor ørreten i stekepanna, med skinnet på. Og hvem andre enn Bison er det som gjør store øyne når skinnet dras av og det rosa fiskekjøttet åpenbarer seg. – Se der! Fisken har en laks inni seg!

Storesøster studerer også fisken, uten nødvendigvis å komme til samme konklusjon. Fotokred: mormor. Nå er heldigvis Gubben flink nok til å kokkelere til at det regelmessig ligger hele fisker i kjøkkenkummen, de tror ikke fisken kommer i firkantede, frosne pakker fra Rema. Men det er likevel noe helt annet å fiske sin egen fisk og se prosessen på nært hold.

 

  • Ukas utfordrer:

— Lillebror snakker fremdeles mest småbarnstull. Men vi kan notere oss for følgende nyvinninger: vann, ape, is, vov-vov og ikke minst favorittordet «den». Det siste der er et veldig praktisk ord, synes han, og bruker det absolutt hele tiden. Den, den og ikke minst den!

Og nå har han helt sluttet å krabbe. Han bare går og går- helt til han skal gjøre noe han ikke har lov til (for eksempel gå ut til veien), da løper han!

 

  • Tanker om uka som kommer:

— Onsdag er den store lommetørkledagen for oss. Da skal først tiåringen settes av på parkeringsplassen på Sognsvann, sammen med et par-tre hundre andre barn som skal kose seg, leke, bade, konkurrere og ha bittelitt hjemlengsel på Hudøy. Bare noen timer senere blir det hulk og snufs kleine mamma-selfies på Oslo S, når nittenåringen og venner setter kurs mot det O’ Store Europa. Jeg gruer meg på egne vegne, men er skikkelig spent på deres.

Da blir det tomt her, altså. Men de mest bråkete blir jo igjen, så vi skal vel stå han av!

Riktig god uke til de som måtte dumpe innom nå i disse ferietider.

 

Fredagstanker

  • Utenfor vinduet:

Fra hjemturen fra barnehagen i dag. Vi handlet og hadde bil, men treåringen nekter å kjøre. Han vil sykle! Gleden hans over å ferdes på to hjul er så stor at jeg smelter, og blir med ham til fots mens de andre kjører. Men, det er egentlig ikke poenget med bildet. Se så tørt det er! Gresset formerlig knaser under føttene. Selv jeg innser at vi trenger litt regn snart (gjerne om natta).

  • Tanker om uka som gikk:

— Det er jo helt flaut, jeg som daffer rundt hjemme i permisjon med en veldig enkel og grei ettåring, men jeg er faktisk sliten. Det har vært mye på programmet, og den enkle og greie ettåringen får antageligvis noen tenner som fører til uvant slitsomme netter. Men alt i alt må vi si at det har vært en god uke. SFO-fest med roseutdeling og diplom (og buffet-angst med tilhørende kakepanikk for min del) i boks. Barnehagefest i boks. Siste sangkurs er unnagjort, siste individuelle fiolintime gjennomført, prøvemuntlig, jobbintervju og eksamenstrekk overstått (dette krever jo ikke noe av meg, men lager likevel anspent og smånervøs stemning i huset. Store ting står på spill!).

  • Vi spiser:

— Langpannekake med smørkrem. Hele tiden. Bare avbrutt av rullekake, gulrotkake, ostekake, muffins og Det Sunne Alibiet: vannmelon og jordbær.

  • Hører på:

— Ingenting sier sommer som Mungo Jerry. Gjerne ganske høyt, i sola, på E6 på vei mot sjøen. Har ikke vært så mye sjø hittil i år, men det kommer så fort vi er ferdige med alt det andre. I følge sønnen min som henger på Sørenga sammen med 40 000 andre, er det ikke så verst vanntemperatur.

— Også Vivaldi må med, nå som det er sommer. På søndag hørte vi denne satsen på konserten på Blaafarveværket, der en 18-19-åring gjorde en imponerende hederlig innsats på det som nok må sies å være et ambisiøst valg av dirigenten. Hør her, selv Nigel Kennedy bommer ørlite grann fra tid til annen, men jeg synes likevel dette er et fantastisk sjarmerende klipp.

— Det er rare dager. Først og fremst er det selvfølgelig travelt, men det er også temmelig intense følelser i sving- rett under den kakebakende overflaten. Takknemlighet og lykke blandet med spenning og nervøsitet på vegne av ungene, noen bekymringer i samme retning, og ikke minst den mismodige innsikten om hvor fort tiden går. Sommeravslutninger har en tendens til å minne deg på det. Men jeg klorer meg fast i det positive og setter på Pet Shop Boys for å riktig understreke det.

 

  • Ser på:

— Burde jeg se på noe? VM begynner snart, jeg tar det vel igjen da 😉

 

  • Leser:

Bamsen og Binna for de minste. Historien om Titanic for Turbo, hun kom opprømt hjem og hadde hørt om Titanic i barnehagen, og gleden var stor da jeg hadde en stor bok med masse tegninger og bilder liggende fra tidligere.

På vei hjem fra SFO-avslutningen gikk vi tilfeldigvis forbi en bokhandel med salg… kjøpte noen Elsa Beskow-bøker vi ikke har fra før, et samlebind med bok 1-4 av Jørn Lier Horsts serie for barn/ungdommer, og ikke minst en ny bok i barnehage-krimsjangeren. Den ble lest høyt av storesøster allerede på vei hjem!

For hvem har stjålet bollene fra barnehagefesten??! Bison er dypt konsentrert!

— Selv leser jeg *host* bare Bokklubb-krim for tiden. Den siste, til Anders de la Motte, fikk jeg virkelig frysninger av. Nå i gang med Wilma Lind, som alltid i feil rekkefølge :/

Det er med en viss resignasjon jeg registrerer at jeg nå utelukkende leser for å bli servert en historie. Det er dét som er hele poenget, liksom. Den eneste gangen jeg reagerer på andre ting er visst språket er helt hårreisende dårlig eller klisjéene for mange, men for å være ærlig- da skal det være ærlig. Ellers sluker jeg det ned med samme fintfølelse som for en lunken Grandis. Sukk.

 

  • Nyter:

— Barnegråt.

Neida, jeg er verken sadistisk eller masochistisk anlagt, men i disse dager smiler jeg faktisk når døra lukker seg bak meg og jeg hører såre hulk av «Mamma! Mamma!». Lykkeliten har jo vært en uvanlig enkel og grei plassering, ting har gått som smurt hele veien, men dette med tilknytning er kompliserte greier. Enkel og grei betyr ikke nødvendigvis bra eller sunn. Jeg tror at han i starten syntes at vi var greie folk, han fikk det han trengte, han var overrasket men tok det pent, liksom. Gradvis, gradvis har samspillet endret karakter, og nå tror jeg den lille tassen er overbevist om at jeg faktisk ER mammaen hans. Gubben? Gubben er dadaen hans 😀 Vi har prøvd å forklare at «pappa» funker minst like bra, men nei- det er og blir dada inntil videre. Innlevelsen er like stor, da. Han gråter sårt når pappa forsvinner, men lar seg trøste av mamma. Og han er tillitsfull og blid mot andre, men foretrekker oss. Det er en stor lettelse.

 

  • Takknemlig for:

— Fine morgenturer til barnehagen. Lyse kvelder. Blomster.

— En mormor som synes det er like stas med barnebarn nummer sju, og ofte kommer på fredagene for å følge til barnehagen og gå en lang tur med Lykkeliten.

 

  • Er lei av:

— Å hoste. Det går jo aldri over! Jada, jeg skal gå til legen… så fort jeg har en ledig formiddag jeg har lyst til å bruke på legetime til meg selv. #aldri

— Unødvendige klasseavslutninger uten noe program men med buffet (#surgammalkjerring), med tilhørende mailer og ikke minst Reply All-funksjon i fri dressur

 

  • Heier på:

— Ungene som er i innspurten av skoleåret. Eldstejenta som forsøker å få seg jobb på Kaffebrenneriet fra høsten av (hun er ikke alene om det heller, nei). Mellomstesønnen som skal ha prøveeksamen. Lykkeliten som går og går, og faller på snørra innimellom, men reiser seg opp og prøver igjen.

 

  • Smiler av:

— Det er brutalt å være treåring, altså, når du har en halvannet år eldre storesøster som er verdensmester i alt (det er hardt å være 17-åring i samme posisjon også, for den del! Jeg har to tette jente-gutt-par, og det er verken første eller siste gangen jeg kommer med dette lille hjertesukket). Denne gangen så vi på Store Maskiner etter tannpuss, etter ønske fra Bison. Da finner storesøster det for godt å minne ham om at hun har vært med på å tegne en barnehageskisse sammen med arkitektstudent-venn Marte, noe som i hennes hode har vokst til å «bygge en barnehage».

— Bison, jeg skal kjøre en sånn maskin jeg. Sammen med Marte. Når vi skal bygge den barnehagen vi har tegnet.

— Jeg også!

— Nei, du er ikke MED du, Bison. Det var bare jeg og storesøster som fikk være med å tegne barnehagen. Vi skal bygge den også. Jeg skal male, tror jeg, og kjøre sånn maskin som er på TV (det var for øvrig en asfalt-grus-brøyter, men hey, detaljer meg her og der).

— Men jeg kan også kjøre maskin!

— Nei, du er bare tre år vet du, Bison, så jeg må kjøre maskinen sammen med Marte. Den store byggemaskinen med mange knapper på, den skal jeg kjøre. Så skal vi sikkert spise pizza etterpå, som vi gjorde da vi tegnet barnehagen og alle maskinene!

*Bison ser molefonken ut, men gir ikke opp. Han tenker så det knaker. Til slutt kommer han opp med den perfekte mot-replikken*

Men JEG skal kjøre GAFFELTRUCK med MAMMA, jeg!

… ah, bless you, lille gutt. Det er i slike stunder jeg bare vil holde og holde og holde den lille kroppen, for jeg vet så altfor godt at tiden bare swooosher forbi og snart er mamma like populær som gårsdagens halvferske båt-brød og drømmen om gaffeltrucken erstattet av andre drømmer, eller enda verre; beinhard realisme.

Men stort sett er de gode venner og vel forlikte, og klarer å dele vannmelon uten altfor mye baluba.

 

  • Ønsker meg:

— Pokerfjes. Har aldri hatt, har ikke, og vil sannsynligvis aldri få pokerfjes. Jeg er aldeles latterlig lett å lese, dessverre.

Til gjengjeld blir jeg sjelden sint (med mindre jeg sitter bak et ratt, men det gjelder vel de fleste). Det skal mye til for å provosere meg, og jeg kan faktisk ikke huske sist jeg kranglet med noen, sånn på ordentlig.

Men her om dagen gikk jeg på en skikkelig smell. Beskrivelsen her må nødvendigvis bli veldig vag og generell, men la meg si det sånn at jeg har vært en del av en foreldregruppe på regelmessig basis dette semesteret (og hvis du nå fryser til, husk at jeg er del av veldig mange foreldregrupper, på forskjellige måter, absolutt året rundt. Så hvis du ikke faktisk har vært en dust gjelder ikke dette deg. Haha). La oss si det sånn at jeg glatt aksepterer at vi er forskjellige, noen behandler barn sånn og andre behandler barn slik, det er rom for oss alle, men… når alle forbehold tatt… så er det himla slitsomt med foreldre som uten blygsel setter Prinsesse eller Prins og deres behov foran alt og alle andre og lager et leven ut av avbsolutt ingenting.

Uansett, jeg så med glede fram til sommeren, for jeg kjente at irritasjonen bare steg over tid, og tror dere ikke at vårt siste møte ble kronet av en helt hårreisende egosentrisk forespørsel fra denne personens side. For første gang på mange år kjente jeg at jeg fikk bånn tenning, og rett og slett ble rasende. Men det var virkelig ikke rette stedet og tiden, så jeg sa GREIT VI GJØR DET SÅNN! veldig høyt og på en måte som ikke levnet noen tvil om at jeg mente at det var særdeles ugreit, snudde på hælen og trampet bortover, uvillig til å høre på alskens forklaringer. Det løste seg, fordi det var ugreit for mange andre også, og nå er det heldigvis lenge til neste gang.

I ettertid skjems jeg en smule. Det var en overreaksjon, helt klart. Amerikanerne snakker om grace, jeg synes ikke nåde er helt dekkende. Uansett hva det var, så manglet jeg det der og da. Men altså, vi har alle vårt, vi gjør alle dumme ting og tråkker på andre uten å mene det. Alle har sine kamper, alle navigerer utfra perspektiver andre ikke forstår og opererer etter intensjoner som kanskje til og med er skjult for oss selv. Jeg bør kunne utvise toleranse bedre enn dette!

… tenkte jeg, og sturet litt mer og ønsket meg bedre pokerfjes, eller snarere pokerhode, -stemme og -kropp, og tilsto min brøde for Gubben på vei til Rema. Hans kommentar? «Jøss, du har selvkontroll, jeg hadde mista huet og bedt vedkommende dra  pokkerivold!»

Manglende pokerfjes kan nok delvis oppveies av tilstedeværende selvkontroll (takk, kjære!), men jeg må jobbe litt med toleransen altså… Det kan i det minste gjøres noe med. Pokerfjeset er nok en tapt kamp, dessverre!

 

 

  • Ønsker meg II:

— Boken «Slik hjelper du barna å ta de riktige valgene med akkurat passe mye og lite foreldreinnvolvering og stor klokskap, slik at de lever lykkelige alle sine dager og aldri angrer på noe».

Litt kjipt at den ikke finnes, da. Det hadde spart meg for mange grubletimer før søvnen kommer. Men i mangel av en slik håndbok, må man finne…

 

  • Ukas innsikt:

— «DET MÅ ALDRI BLI STILLE». Som forelder har du ikke alltid alle svarene. Du har faktisk ikke alle spørsmålene en gang. Ofte er det vanskelig å vite hva man skal si, gjøre, mene, hvor mye man skal blande seg og hvor mye man skal la gå under radaren.

Mitt spede forsøk på å løse en litt ugrei situasjon, er å koke det ned til det helt grunnleggende: Vi må snakke sammen. Ikke nødvendigvis en stor og voldsom samtale, med lange formaninger om dette og hint, men det eneste jeg er sikker på akkurat nå er at å la tenåringer i grublemodus trekke seg for langt vekk ikke er bra. De får lov til mye, ungene mine, fordi de stort sett er fornuftige og de har garantert sine hemmeligheter de ønsker å ha for seg selv. Det er naturligvis helt i orden. Men å bli stille er ikke lov. Å gjemme seg for mamma er ikke lov.

Så en kveld, midt i avslutningskaosland og ikke ei krone på konto (men Mastercardet kom seg trygt hjem fra Bergen, haha!) men overmannet av like deler frykt og handlekraft, bestilte jeg bord for to på Olivia. Nå skulle ungen til pers. Vi har ikke tid, men her må vi faktisk bare rydde tid, for dette går ikke.

… det ble en fantastisk kveld. Beste jeg har hatt på lenge. Og vi fikk virkelig renset luften. Jeg hadde naturligvis bekymret meg for mye.

Nydelig mat, men den alkoholfrie drinken min smakte mest smeltet Lollipop.

  • Status prosjekter:

— Dette stikkordet plager meg. Men for å være ærlig er ståa akkurat nå:

Turbos skuffer- ikke påbegynt

Turbos bursdag- dato er satt, og that’s it ( 🙁 🙁 🙁 ) På ride å få rumpa i gir her, altså, før alle drar på ferie. Mail skal sendes I MORGEN!

Oppskriftspermen: Fire oppskrifter innført, og A5-lommer bestilt fra Amazon.

Ikke mye å rope hurra for. Jeg får skylde på at hver dag er ekstraordinær akkurat nå, det er ikke mer å ta av.

 

  • Ukas sentimentale:

— Når år barnehagen velger at spente, festkledte småtasser skal synge Idas sommervise som en av sangene til barnehagefesten, så er det gjort med overlegg! Det var ikke mange tørre øyne der, og jeg måtte svelge hardt ved synet av Turbo og Bison hånd i hånd med vennene sine, der de sang av full hals og stor innlevelse. Men det holdt med svelging i år.

Neste år, derimot… uff, det orker jeg ikke tenke på. Da ender jeg som mammaen til Fredrik i år, som brøytet seg vei inn i ringen og huket seg ned i iPhone-posisjon med mascaraen strømmende ned bak solbrillene. Siste sommerfest for siste unge- hun har min fulle forståelse.

 

  • Ukas shopping:

— I et desperat forsøk på å høyne kvaliteten bittelitt på lesinga mi, og i tillegg ta igjen litt fravær fra kirkebenken («litt fravær» vil i mitt tilfelle si halve fasten, hele påsken, pinsen, Corpus Christi og til og med korets beryktede avslutningsfest) har jeg bestilt denne, som jeg har hørt så mye pent om. SÅ gjenstår det bare å lese den 😉

— Ellers ingenting, jeg venter fremdeles veldig på feriepengene mine, men det som snarlig skal på en shoppingliste er sandaler til tiåringen. Snakker om å slå på stortromma!

— Da skal jeg også unne meg noen flere billetter. Denne vil være morsom for flere av ungdommene, for eksempel. Det er mulig at jeg også, for tredje gang på rad, forsøker å få med meg eldstejenta på Jingle Horse i Operaen. To ganger har jeg prøvd, to ganger har hun endt opp med andre planer, men alle gode ting er tre?!

 

  • Tanker om uka som kommer:

— Mer av det samme. Avslutninger, konserter, kaker og gevinster. Slitne, trøtte småsøsken med klissete hender. Masse, masse moro. Avsluttende eksamen for eldstejenta, etter det er hun i praksis ferdig med skolen selv om siste skoledag ikke er før 21. juni.

Aller først noe som stikker litt i hjertet: i morgen er det tid for Aftenpostens omkamp melom Norge og Brasil, med laget fra 1998. Til og med dommer og kommentator fra 1998! Jada, det er noe stort tull, men jeg skulle gjerne ha sett det. Jeg glemmer ikke den kvelden da Norge slo Brasil!

… men, klokka 17 i morgen er jeg selvsagt ikke på Ullevål stadion, men på nok en avslutningskonsert. Sånn er det 😉 Men Get-boksen står på opptak!

Sykkelfantomet og hans mor ønsker alle en god helg!

 

Lørdagstanker

  • Utenfor vinduet:

Det er mange småkryp man kan studere om sommeren!

  • Tanker om uka som gikk:

— Det ble ganske bra, synes jeg. Til å være en typisk uke i mai/juni:

Det er ikke til å unngå å bli svett, selv med lang trening i mai/junitilværelse.

Konfirmasjon i boks, og det var en veldig hyggelig ettermiddag. Et lite, men koselig selskap, komplett med sang og bildekarusell signert mormor, og flere taler til en rødmende og smått flau konfirmant. Men han satte pris på det, det var lett å se. Fine gaver fikk han også. Tror ikke de har havnet på Instagram med breial bildetekst, dog, det var nemlig lite cash, men han fikk en reise, noen summer på konto og ikke minst både barbermaskin og slips! Kort sagt- skikkelig konfirmasjon, men likevel moderat. Jeg har ikke lyst til å ende opp som en Husmor (73), Gjøvik- parodi. Ikke vi har råd til det heller, forsåvidt.

Ellers har vi løpt fra det ene til det andre, selvfølgelig. Akkurat som forventet. Men det går greit, sikkert fordi Mor Sjøl er hjemme med minsten og lever en begivenhetsløs tilværelse i opptil flere timer daglig, og Far Sjøl slapp å reise til USA likevel.

 

  • Vi spiser:

— Grillmat. Sånn går det når varmen smeller til og far vasker grill. Ellers: fiskegrateng, pitabrød, for det meste enkle middager siden vi ikke har tid til å gjøre så mye med mat i disse dager. Noen ganger gjør mannen min opprør, og insisterer på å lage skikkelig god mat- selv om vi ikke har tid- men for det meste hersker fornuften.

Ja, også har vi fått oss en ny sommerdessert-favoritt: Iskald jordbærsuppe! Turbo fant den i et reklameblad fra Rema, Bison hjalp meg med å lage den første testversjonen. Siden da har vi laget den to ganger, og en ny klassiker er født. Enkel, lettlaget, sommerlig og frisk!

 

— Vi har også smakt årets første rabarbragrøt, med rabarbra fra hagen til min stemor. Da kan vi offisielt erklære sommeren for åpnet!

 

  • Hører på:

— Champions League-finalen.

Jeg hadde høye forventninger til denne kvelden. Så for meg hele familien i sofaen, grønnsaker og dip, potetgull og brus og Real Madrid-fotballtrøyer. Det ble ikke helt sånn: småungene som hadde sovet på ettermiddagen var ikke skikkelig i seng før kampen er godt i gang (for meg er dette Krise med stor K. Halve moroa med CL, og andre kamper for den saks skyld, er jo det som skjer før kampen. Show, innmarsj og Champions League-hymnen. Selv i Fotballhuets seriekamper er det ikke det samme å komme dinglende et kvarter inn i kampen…). Eldstesønnen er på trening og rekker bare andre omgang. Gubben sitter riktignok i sofaen, men har hodet begravd i et foredrag han plutselig skal holde på tirsdag. Sistemann i CL-gjengen vår har vært på kammerakademi-øvelse og orksterøvelse i hele dag, og har forståelig nok ikke orket å stelle i stand stort.

Det er ofte sånn her i huset. Det blir ikke akkurat som planlagt. Men kampen er spennende, da! Selv for en svoren Madrid-tilhenger er det dog vanskelig å ikke ha litt sympati med keeper’n til Liverpool i kveld.

 

  • Kjenner lukten av:

— Epsomsalt og lavendelolje fra badekaret henger fremdeles igjen og blander seg med duften av nybakt brød. Legg til syrin som siver inn av de åpne vinduene, så blir det ikke så gæli, det. Ikke i det hele tatt.

 

  • Gleder meg over:

— Fnising og hoiing fra badekaret daglig, der tre (!) små underholder oss på skift med spillopper og lek . Jepp, minstemann er godt over sin vannskrekk, takket være The Terrible Two. Nå er det mer sånn at vi må fjerne ham etter en stund, siden han plasker så mye og vilt at han ødelegger leken for de andre to 🙂

— Sommerlørdager som denne. Barn som soler seg på verandaen med mango og ananas i plastbokser, leser bok og hører på Despacito med hakkete mobil-lyd. Sykling i veien utenfor etter middag. En storesøster og lillesøster som stikker sammen på butikken og kjøper is. Det er så mange fine øyeblikk om sommer’n.

— Og selv om jeg sutrer og klager over antallet avslutninger, så var det fantastisk å avslutte uka med en konsert i stemningsfulle Ladegården i går kveld:

Av personvernhensyn måtte jeg fokusere på min sønn, men dette er altså en trio som har øvd sammen hele skoleåret og serverte noen nydelige stykker for obo, fløyte og klarinett. Stolt mamma (og veldig, veldig varm sønn! Varmt lokale, dressbukser og et usedvanlig krevende instrument er virkelig ingen enkel kombinasjon. Jada, han fikk en kald brus hos Ali på hjørnet etterpå)

  • Er bortskjemt med:

Blomster, blomster, blomster. Det plukkes morgen, middag og kveld. Den ene svette buketten etter den andre blir overlevert av små, håpefulle fjes, ivrige etter å være snille. Jeg klager ikke!

  • Stresser med:

— Turbos burdag. Nå kræsjer den planlagte barnehagefesten med bursdagen til eldstejenta. Ikke at det spiller noen rolle, for hun er jo invitert i bursdag på sin egen bursdag.

Gah. Har jeg nevnt at jeg IKKE gidder å feire min egen bursdag?! 😀

— Vi er godt i gang med papirarbeidet til minsten. Folkeregister? Check. Lege? Check. Helsestasjon? Check, der var vi på fredag og har dratt i gang prosessen. Men registreringen hos direktoratet endte med retur, fordi vi hadde Rett Kopi-stempler og underskrifter fra en MailBox-filial og ikke fra en offentlig tjenestemann *sukk* Ja, vi betalte for hvert verdiløse stempel, usj.  Dette må vi få fikset.

 

  • Har på toppen av husholdnings-gjørelista:

— Rydde i skuffene til Turbo. Jeg har en pose i gangen der jeg stapper ned tøy som er for smått eller slitt, og det aner meg at et dypdykk i Turbos skuffer vil fylle opp den posen ganske fort. Det er dumt med skuffer og skap fulle av gammelt tøy som ikke blir brukt, det gjør at det nye forsvinner i mengden. Og den tøtta der mangler ikke fint, nytt tøy, nå rett etter Sør-Afrikatur og bursdag…

— Endelig, etter å ha tenkt på det i årevis, har jeg skaffet meg en oppskrifts-perm. Så, nå gjenstår «bare» å få oppskriftene ned fra nettet, fra papirhefter, fra utskrifter med flekker på, og inn i et system i permen. Det blir bra- når det blir gjort. Ehem. Men det er virkelig et mål at den etterlengtede permen ikke skal ligge på vent et par år til før jeg får ut finger’n!

 

  • Snakker med ungene om:

— At å forfalske mammas underskrift på en auditionlapp som måtte leveres der og da, er forståelig, og jeg er ikke sint, og det er selvsagt helt greit å melde seg på, men… å forfalske underskrifter er strengt tatt noe som heter dokumentfalsk og ikke en vane man skal legge seg til. Den skyldige er dog godt under kriminell lavalder 😉

— Klare beskjeder. Klare og tydelige beskjeder. Til meg, til lærere, til sjefer, til alle som trenger å vite det. Jo, jeg trenger å vite om du skal være borte hele søndagen når vi skal besøke bestemor, eller om du sier ja til en jobbvakt en dag vi er en voksenperson i manko for å få kabalen til å gå opp. Ser du at noe kræsjer, må du fikse det nå- ikke håper at det ordner seg. Dette er en gjenganger som jeg frykter jeg ikke blir ferdig med før sistemann flytter ut.

— For de minste går det i de mer grunnleggende ting. Som for eksempel at det er lurt å ha på seg klær når du åpner døra for noen. Det er nemlig ikke så selvsagt, nå som temperaturen ligger godt over 25 grader og de minste ofte springer rundt i huset og hagen mer eller mindre nakne. Men altså: klær- kjekt å ha på seg når det kommer fremmede 😉

  • Ukas grisekjøring:

Når du skal hjem etter sangkurs og aner fred og ingen fare, for å gå rett inn i denne gjengen som skal på guidet tur i nabolaget ditt- da råkjører du med barnevogna for å slippe å havne bakerst!

  • Ukas overraskelse:

— Ja, vi hadde jo altså et flott konfirmasjonsselskap, dog ikke uten visse forviklinger (en sprukket buksebak, blant annet- heldigvis hos en gjest, og ikke hos konfirmanten som måtte reise seg i et sett. En syk storebror som måtte kjøres hjem midt i seremonien, et hull i en duk, en blomsterbukett som skulle deles men som var for pen til å deles, og så videre og så videre). Ellers var det som sagt grei skuring. Det jeg ikke hadde sett for meg, var utbruddet av familiefølelse det bragte med seg hos de eldre ungdommene i huset. –Vi burde gjøre mer sammen! kom det fra eldstesønnen, og på en-to-tre hadde han avtalt kinodate med Bison, og tur til NY med storesøster etter eksamen i 2019.

Vi burde ha konfirmasjon oftere her i huset (en uttalelse jeg kommer til å angre bittert på om en 10 års tid…).

 

  • Ukas overraskelse II:

— Jeg sa jo det, at når vi endelig var ferdige med å panikkrydde- og vaske til konfirmasjon og hadde ryddet opp etterpå, så kom en eller annen til å si «Se så fint og ryddig det er her, vi må prøve å holde det sånn». Og det ville vart i omtrent tre dager, før det var nedsnødd igjen.

Vel, denne gangen var det Gubben som sa de bevingede ord. Og jeg som var heeelt enig, nå skal vi prøve å holde det ryddig. Tre dager senere var det like ille. Men, og her kommer overraskelsen: vi tok et kollektivt grovløft lørdag morgen, og nå ER det omtrent like fint som da gjestene kom.

Livet slutter aldri å overraske!

 

  • Ukas forutsigbare:

— Men, noen ting forblir de samme. Som sekkene som skal til Grønmo og har stått der siden… mars? De står der ennå (selv om jeg på ren impuls forsøkte å vinkle bildene slik at de ikke syntes. Hehe. Men det var dette med å være ærlig på Internett, da) Men nå har de fått selskap av noe som faktisk skal stå her:

Helgens store handy-prosjekt besto av å fylle en arvet sandkasse fra nabo’n med sand. Nå har ungene sandkasse i hagen (og jeg har sandkasse i badekaret…). I løpet av sommeren skaffer vi antageligvis også Aquaplay, fordi… hjemmesommer og smågutter.

Trampoline? Juryen er fremdeles ute på akkurat det spørsmålet 😉

 

  • Ukas shopping:

— Hurra! Billetter til Snømannen i boks.

Såpass må det værra. Det er jo snart jul (note to self: billettsalget i Operaen starter neste uke, og i år skal Ballerinaen og jeg IKKE ende opp på tredje balkong fordi jeg somler…)

— Og selveste shoppinghateren- nå også blakk- har faktisk shoppet til seg selv også. I forrige uke ankom en pakke fra USA som jeg hadde ventet utålmodig på. Hvorfor? Fordi den kommer til å forandre livet totalt, den vil eliminere stress og sørge for at alt går på skinner i året som kommer. Denne dingsen er så eksepsjonell at den skal få sin egen post.

OK, så er det en viss ironi å spore her. Jeg blir veldig forbauset om innkjøpet får en så stor effekt. Men det er lov å håpe- og oppdatering kommer.

 

  • Ukas Lurifax:

— La oss si at noen ønsker seg noe til bursdag. Noe som mamma er i besittelse av. Da kan man legge følgende taktikk: si at du ønsker deg et par litt dyre sko og en ansiktskrem, og følg opp ved å tyvlåne mamma sine sko og krem helt til hun skjønner at du bare må få dette i bursdagsgave.

En uke igjen til bursdag, så ser vi om taktikken virker.

 

  • Ukas skuffelse:

— Barnebok-klassikere. Vi er så heldige å være i besittelse av et eksemplar av den legendariske Morgentåkedalen. Den er nemlig ikke å få tak i lenger, såvidt jeg vet (noen vet kanskje mer enn meg på dette feltet), og jeg vokter den mot brann, flom og klissete småbarnsfingre så godt jeg kan.

Regnbuefisken, derimot, har vi ikke. Og den skulle jeg så gjerne hatt. Den har stadig poppet opp som tema i barnehagen og ungene kjenner historien ut og inn. Det hadde vært så koselig å lese den sammen, men… nei. Ørten treff på norske sider, men alle er utsolgt og ikke på lager.

Siden jeg har hatt suksess (= ungene er så små at de ikke er så kravstore) med spontanoversettelser før, vendte jeg meg til stedet der alt er til salgs- Amazon. Der var det så mange varianter, så jeg valgte en som jeg trodde var den de hadde brukt i barnehagen. Selv om den var mistenkelig billig.

Bom. En liten, fislete pappbok med forkortet versjon. Turbo satt med hengegjeip og konstaterte at «… men det mangler jo at den blå fisken gjorde sånn og sånn» og «Den er jo ikke ferdig SÅ fort!».

 

  • Ukas forglemmelse:

— Eller, ikke forglemmelse, ikke egentlig. Jeg husket jo på det. Men midtveis mellom 17. mai og konfirmasjonen (aka Stresshelvete) demret det for meg at Lykkeliten har vært hjemme i en måned.

En måned! Vi burde jo hatt en egen feiring, bare for det!

Men, som tilfellet er med Champions League-finalen, det blir ikke helt som det skulle. Men vi kan alltids feire 50 dager i stedet, med banankake og et lite innlegg kun til Minstemann. For her går utviklingen i forrykende fart!

Ikke bare utviklingen som går i forrykende fart, faktisk…

  • Tanker om uka som kommer:

— Vi løper videre. Etter meg er det nok oboisten som løper aller mest. Han har hatt full helg med Lørdagsskolen denne helgen. Neste helg er det orkesterhelg, med avsluttende konsert på Blaafarveværket på søndag. Helgen deretter er det kammerakademihelg. Den gutten fortjener virkelig sommerferie snart- så får det bare være at han starter med enda mer spilling, han skal nemlig på blokkfløytetur til Wales!

Men i mellomtiden må vi bare hale dette i land. Få ordnet så det går i hop med det obligatoriske tåspisskurset mellom alle avslutningene, krysse fingene for at de siste spilletimene og sangkursene ikke kræsjer med en av de tallrike avslutningene for andre ting.

Ja, og så få fikset den hersens bursdagen til Turbo. Det er prioritet numero uno. Men aller først sparker vi i gang søndagen med en tur til Drøbak, der tiåringen skal delta i noe som heter Drøbak Junior Challenge som jeg strengt tatt ikke aner hva er. Ønsk oss- eller rettere sagt henne, men det er jo vi som skal finne parkeringsplass- lykke til, og ha en strålende uke!