Mandagstanker

  • Utenfor vinduet:

1, 2, 3, 4 unger opptatt av Aquaplay’en. Korreksjon: 1, 2, 3 unger opptatt av leken, den siste er mest opptatt av å bedrive ulovligheter med vannslangen 😉

  • Tanker om uka som gikk:

— Første ferieuke er i boks. Det har vært stillere enn vanlig, siden vi mangler to jenter som ellers gjør mye utav seg. Samtidig er ikke «stille» riktig ord til å beskrive en uke med tre små hjemme. Mulig jeg ødelegger imaget mitt her, men jeg angrer ikke på at vi lot det være med to uker. De har allerede spurt om når de kan gå i barnehagen igjen, og begge to- men særlig Bison- savner bestevennene sine enormt. Tre uker hadde blitt lenge å vente, og mye å rigge for oss voksne. I og med at de har vært i Sør-Afrika og skal på en kortere tur i høst, i tillegg til at vi håper å komme oss på hytta i høstferien, har jeg ikke dårlig samvittighet for en toukersferie nå. Men såpass må det være, for å markere et tydelig skille før det «nye» året.

Vi koser oss, bader, somler, spiser is, ser på dyr, og prøver å ikke tenke for mye på at vi burde hatt en skikkelig husvask for opptil flere uker siden. Men i vår sommerferie-med-småbarn-modus vinner strandturen over husvasken ti av ti ganger. Det lever jeg godt med. Men vi har planene klare for første barnehagedag, for å si det sånn…

 

  • Vi spiser:

— Vannmelon, kylling, og jukse-is. I år har vi endelig kjøpt isformer og bestemt oss for å lage isen selv. Etter litt trøbling fikk vi det til, og selv om de første superenkle variantene var gode nok (eplejuice, eller frokostjuice med gulrot for ekstra god samvittighet) har vi sakte utvidet repertoaret noe. En del av de såkalt «enkle» oppskriftene som svirrer rundt på nettet inneholder slike ting som 1/4 vaniljestang, en båt lime og 1/2 desiliter granateplejuice- æ gidd ikkje- men denne fra NRK er faktisk så enkel som den lover.

 

  • Jeg leser:

— Huhei, her er det kaos. I tillegg til C.S. Lewis-Bibelen min (en bok som er lang nok i seg selv, og i denne versjonen er spekket med ekstra tekster på hver side) har jeg satt tenna i selve Suzukibibelen også, «Nurtured by Love» av Shin’ichi Suzuki. Jeg har lest mye OM metoden, men ikke denne boka- som jo er selve grunnlaget. Som et lite overraskelsesmoment dukker Wilma Lind opp igjen, første boka denne gang.

Ironien er jo at jeg har enda mindre tid til overs enn vanlig, men pytt.

— Med ungene er jeg snaaart ferdig med Knutsen og Ludvigsen, og for å være ærlig er det en lettelse. Den er for komplisert og vanskelig for dem, så det er vanskelig å formidle det på en måte de forstår. Jeg ser virkelig fram til å bli ferdig nå og finne noe mer passende. MEN. Dette er ikke kritikk av boka i seg selv, de er bare litt for små for den. Egentlig elsker jeg bøker for barn som bruker ord som «bedrøvet», «frierføtter» og «tung i sessen», i stedet for å holde seg til «trist», «forelska» og «tjukk». Det er bare sunt å strekke begrepsforståelsen litt. Men for treåringens del planlegger jeg en rask retrett til Karsten og Petra, eller noe.

 

  • Jeg ser på:

— VM er slutt. Buhu! Eller skal vi si hurra, for da slipper jeg å gå glipp av ting jeg gjerne skulle sett. Men sammen med storegutta har jeg funnet en serie vi skal kjempe oss igjennom- Diktatorenes metoder. Det er passe actionfylt, samtidig som det er verdifull historiekunnskap for dem begge to. Vi har allerede sett episoden om Idi Amin- en god start siden de var med til Uganda begge to og har en viss kjennskap til landet- og Mussolini, og gleder oss (hvis man kan si det på den måten, programstoffet er jo til å få frysninger av!) til neste. Tenåringsgutta mine sitter måpende og ser helt vanvittige scener flagre over skjermen, det er så de nesten ikke tror dette har skjedd- men det har det jo.

Når sant skal sies har jeg godt av å se det selv. Vår historielærer på videregående feilberegnet semesterlengden det siste året vi hadde historie, så min klasse kom faktisk aldri lenger enn til første verdenskrig :-/

(men det er enda mer man burde ha sett… Her en dag etter Barne-TV dumpet jeg innom «Når livet vender», og en annen dag et program om norske ungdommer med innvandrerbakgrunn som reiste til foreldrenes hjemland sammen med en kompis. Husker ikke hva det heter. Kjenner en akutt lengsel etter å ha tid og anledning til å følge med på sånne serier, det er så mye bra som lages!)

 

  • Hører på:

— Knutsen og Ludvigsen i bilen. Selv for de av oss som vokste opp med disse supersjarmerende fyrene, så begynner det å bli litt mye.

— Summer in the City, særlig på E6 sørgående i ettermiddagssol, på vei til stranda

— Obo, obo, obo. Nå er det heldigvis bare en uke igjen til han først reiser på ett sommerkurs og deretter til et annet rett etterpå, for to timer Gershwin og Bernstein om dagen begynner å ta på en sliten sjel

— Femåringen som synger «Jeg er en liten servelat, som får så dårlig med mat».

 

  • Er takknemlig for:

— Daglige oppdateringer fra sailandrail på Instagram. De hadde tenkt seg videre til Sofia og Athen fra Budapest, men innså at det ville bli for mye tog (!) og la ruta til Napoli og Roma i stedet. Der er de nå, og jeg koser meg med stories og bilder fra tre ungdommer som tydeligvis koser seg glugg på tur.

— At minstemann, som hylte som en stukken gris første gang han fikk sand under føttene (for ikke å snakke om da vi kom borti det skumle Vannet) nå har blitt en strandløve av rang. Han koser seg, småungene koser seg, de store koser seg… og da gjør vi det også.

 

  • Ukas gode samvittighet:

Bison vanner bestefar, sort of.

— Uff, dette er et av de valgene jeg er virkelig lite stolt av i livet. Det hadde seg slik at da faren min døde, holdt jeg hardt på at vi skulle ha gravsten. Min stemor, alltid pragmatisk, mente at det var unødvendig (riktig), at han selv ikke ville satt spesielt pris på det (også riktig), og at det bare ville bli stress å skulle holde orden der (definitivt riktig). Men nei, jeg mente vi måtte ha en grav, så jeg bestilte og betalte stein, ordnet med gravferdskontoret (og er nå den heldige «leietaker» av en liten stripe på Nordre Gravlund med plass til fem til i tillegg til pappa), og mente bestemt at å holde orden på en grav skulle jeg i det minste kunne få til.

Ingen får premie for å gjette at det etter kort tid var jeg som svingte innom allehelgensaften, bursdag og julaften, og at den som faktisk har plantet og vannet og luket, er min stemor. Uff og dobbelthuff.

Deilig da, å kunne ta ansvar for å bytte ut en ihjeltørket plante og vanne de resterende skikkelig på en varm sommerdag, med entusiastiske hjelpere. Jeg har fremdeles omtrent ti år igjen før jeg er i nærheten av min stemors innsats, da.

 

  • Ukas dårlige samvittighet:

— Takkekort. Jeg begynte så bra, helt til bildene kom i helt rart format og redigeringsfanen forsvant etter tre dager. Skjerpings!

 

  • Ukas gjensynsglede:

— På søndag kunne vi plukke opp tiåringen på parkeringsplassen på Sognsvann etter nok et vellykket opphold på Hudøy. Det var utrolig godt å få henne hjem igjen, og hun var akkurat som jeg hadde sett for meg på forhånd: kjempebrun, ganske tørr i huden, solbleket i håret, med masse penneskribling på låret og vennskapsbånd på håndleddet, og innmari, innmari trøtt. Takk, Hudøy, for nok en sommer med fantastiske minner!

  • Nyter:

— Livet uten vekkerklokke og matpakkesmøring. Say no more.

— Sommer-Oslo, komplett med bondegårdsbesøk og badebåt. Til å være en kjedelig hjemmeferie, er det velsignet enkelt å finne på noe å gjøre! Faktisk har vi flere planer enn vi har dager igjen av «ferien», men vi får ta det vi rekker og la resten vente. Noe av poenget med sommer er jo også å sulle rundt og kjede seg litt- jeg vet at ungene har godt av nettopp det!

Psst, det er fire unger på dette bildet. Jeg hadde et alvorlig og angstbitersk møte med meg selv her, da tiåringen tagg og ba om å få svømme ut til flytebrygga med storebror. Kan hun egentlig det? Det er da ganske langt? Hva gjør vi hvis… Men mamma, da, jeg KAN! Jeg lover! Jeg har til og med lært å slappe av i vannet på Hudøy… Pliiiis?

Hun overlevde 😉

 

  • Ønsker meg:

— En magisk kirsebærplukkedings, så jeg slipper å a) stå på en stol og gradvis lenge meg lenger og lenger over balkongrekkverket, helt til avisoverskrifter a la «Oslokvinne (39) i tragisk kirsebærulykke- møtte døden fra balkongen» begynner å flimre i synsfeltet, etterfulgt av b) gå og skule på trosten resten av sommeren, der den frekt forsyner seg av MINE fantastiske kirsebær.

 

  • Funderer over:

— At sommeren nå har nådd vippepunktet- i alle fall i mitt hode. Nå er vi midt på, snart går det mot høst. Nettene har allerede blitt mørkere, det er ikke slik det var i juni da kvelden bare skled nesten umerkelig over i morgengry. I mailboksen dumper det inn med skolestart-tilbud og påminnelser om at det er tid for å kjøpe nye sekker for den motebevisste skoleelev. Joda, høsten nærmer seg. Og med den vanvittige sommeren vi har hatt, blir det nesten ikke trist en gang når vinden får det kalde draget og trærne begynner å få gulskjær (altså ordentlig gulskjær. Ikke tørke-gulskjær. Det har de allerede).

… men vi er ikke der ennå! Her skal varmen nytes frem til siste svettedråpe 😀

 

  • Ukas språkblomster:

— I tillegg til den tidligere nevnte «servelaten», tok treåringen meg på senga her en dag da han fikk tilbud om kokt egg til frokost. Nei, det ville han ikke ha, ellers takk. Men kan jeg få frukt-egg, mamma?

Frukt-egg?!

Ja, frukt-egg:

  • … og ukas nyvinning:

— Endelig har minstemann begynt å si «pappa». «Mamma» har han sagt lenge, og han har også godt grep om diverse dyr og dyrelyder, han sier «hei» og «hadet» og «natta», og «den», og selvfølgelig «is», men «pappa» har han nektet på. Null pappa. Pappa har vært «den», han også, og selv om Gubben har tatt det med stoisk ro var det herlig å se reaksjonen mellom de to da det forjettede ordet endelig kom.

Neste sommer har vi nok et annet problem- tre små taletrengte som snakker i munnen på hverandre.

 

  • Tanker om uka som kommer:

— Mer av det samme. Mye mer av det samme. Vi skal kose oss, blåse en lang marsj i klokka, ha intense og morsomme dager og falle utslitte i søvn (ja, også vi voskne. Ikke minst vi voksne, faktisk!) litt senere enn planlagt.

Uka deretter begynner ikke bare barnehagen, og min Simplified Planner <3 starter opp med augustsider, men det er også flere som skal på tur i diverse retninger og én som kommer utslitt tilbake fra Interrail. Med andre ord blir det snart nok å henge fingrene i.

Men denne uka er vår.

Mandagstanker

  • Utenfor vinduet:

Så tørt, så tørt, så tørt. Så tørt at selv det digre kirsebærtreet begynner å henge mismodig med bladene. Men bærene er bedre enn de har vært på mange år. Svarte, og neeesten søte.

  • Tanker om uka som gikk:

— Hvorfor har jeg følelsen av at vi har hatt det travelt? Har vi det? Egentlig ikke, det er vel bare jeg som har fungert for halv maskin, samtidig som dagene har vært litt «hverdagsaktige»- med jobb på Gubben, barnehage for de små, jobb for eldstesønnen, masse masse øving for mellomste, og fredagsoppvisning i Lillestrøm for Ballerinaen.

Men vi har hatt det fint. Dagene har vært korte for de små, og ettermiddagene tilsvarende lange. Været er knall. Antibiotikaen ser ut til å funke, selv om jeg er et godt stykke unna vanlig form. Sommer’n 2018 leverer hittil!

 

  • Vi spiser:

— Kirsebær fra balkongen, et av de sikre sommertegnene. Ripsene er ikke helt modne ennå, men de kommer!

— VM-is. En krisemanøver fra en mor som ikke orker å lage noe komplisert, så derfor lager noe enkelt:

Ute er det 28 grader. De to eldste jentene er på Sørenga og bader, Gubben er med kompiser på Beach Club i sola, The terrible Two er hos mormor og nyter naturen, jeg sitter inne med gardinene trukket for og ser på TV med de tre resterende sønnene. To av dem er ville etter fotball, yngstemann er sånn passe interessert i selve spillet, men desto mer interessert i isen!

 

  • Hører på:

— Denne uka har jeg hørt mye på Gershwin og Beethoven, gitt. Oboisten har øvd to timer daglig, så jeg begynner å kjenne den stemmen ganske så godt!

— Og av og til får man sånne flashbacks til tidligere tider. Dette Tsjaikovskijsymfonien hørte jeg døgnet rundt i en periode for kanskje… ti år siden? I tillegg til å inneha en rekke andre kvaliteter har tredje sats kanskje verdens sjukeste og mest langtrukne avslutning. Hør på 36″30 og utover. Han blir jo aldri ferdig, den godeste Pjotr!

— Ellers ligger det en rekke vinylplater rundt i huset. En sønn har vært på Fretex og raidet med seg Kool and the gang og Redding Brothers. Jøss, tenkte jeg, dette så jeg ikke komme, og platespilleren står jo på hytta. Men neida, platene skal ikke høres på. De skal brukes til å dekorere rommet 🙂

 

  • Ser på:

— Det var NÅ VM skulle ha begynt, vettu. Men akk, når kveldene endelig blir såpass rolige at vi kan innvilge oss TV-tid, da er sluttspillet i gang. Ikke at jeg klager! De EU-lagene vi står igjen med borger jo for spenning helt til siste slutt. Det er vel ingen hemmelighet at hjertet banker hardt for det engelske laget he ri huset, men vi må også notere en kvart stemme på Frankrike. Eller som 17-åringen sa, hvis det blir England mot Frankrike i finalen så vinner jeg uansett 🙂

 

  • Leser:

— Hæsjtægg Glemtåavbestille: Den siste boka i Wilma Lind-serien dumpet ned på nattbordet for en uke eller fire siden. Så da leste jeg den (og irriterte meg som vanlig over alle henvisningene til tidligere bøker, og at jeg aldri kan ta ting i riktig rekkefølge) og syntes det var grei sommerlektyre. Jammen dukket ikke nummer 3 opp ulest i bokhylla, så da leste jeg den også. Og bet i gresset og bestilte nummer 1 og 2 fra Bokklubben nå. Til redusert pris, heldigvis. Det er da noe.

— C. S. Lewis-bibelen skuffer ikke! At jeg ikke kjøpte denne for mange år siden! For enfoldige sjeler som meg selv er det fantastisk å parre selve teksten med små, intelligente notater fra en klok mann spredt tematisk rundt i boken. Innertier!

Med ungene leser jeg Knutsen og Ludvigsen og historien om Rasputin. Den er egentlig litt for komplisert for en treåring, så det må forenkles litt. Men av og til blir jeg så lei av de korte bøkene. Det er hyggelig å lese lengre historier også, minner om barndommens hørespill.

Apropos hørespill: er det noen av dere kloke damer her inne som vet om det er mulig å få kloa i Georgs Magiske Medisin i originalversjonen med Harald Heide Steen? Betaler uforholdsmessig godt, den- og en fillete kassett med en historie om Indiana Jones og pakten og arken ellerno’ sånt hadde vært fantastisk å høre igjen.

 

  • Er takknemlig for:

— Jeg får vel si antibiotika, selv om den ikke virker så fort som jeg hadde håpet.

Er også takknemlig for å ha en mor og stefar som inviterer barnebarn på små og større turer og tilbringer tid med hver enkelt. Det er flott!

… og etter en helg uten The Terrible Two, så var det jammen godt å få den nattlige sparkingen i magen og småfjertingen tilbake i senga. Hehe.

 

  • Diskuterer med Gubben:

— To Køben or not to Køben. Det er spørsmålet.

Vi gikk inn i ferien fast bestemt på å være hjemme. Mest mulig hjemme. Spare penger. Spare energi. Være bakkemannskap for alle som skal ut og flakse rundt, til Wales og Bratislava og Hudøy og Nordstrand skole (heh). Vi har evig nok av småprosjekter i huset som skulle vært gjort, så noen uker hjemme er helt, helt riktig medisin i år.

Men, som skilsmissebarn oppvokst med en far som «gjorde Køben» med danskebåt og tivoli hver sommer, og veldig gode minner derfra, er turen ned til brygga kort, altså. Særlig når noen har mindre spennende ting på planen enn andre. Nå er det slett ikke synd på verken 17-åringen eller tiåringen, de tilbragte påsken i henholdsvis Sør-Afrika og Japan liksom, men faktum er at førstnevnte jobber absolutt hele sommeren og tiåringen har mest skole og kurs, med Hudøy som eneste ferie-høydepunkt. Fra før av er hun en smule sår over at de store gjør sine ting, mens vi ved flere anledninger har tatt med kun de små.

Samtidig er det dyrt å ta med alle. Vanskelig å plassere det er det også, for noen skal bestandig noe. Vi får se!

 

  • Stolt av:

Jada, Lykkeliten også, selvfølgelig, her han sitter og ser på Grieg minutt for minutt (man skal tidlig krøkes). Men er det noen som har lurt på, helt ærlig, hvorfor jeg driver og maser med blokkfløyte i tillegg til alt det andre ungene driver med? Har de ikke nok som det er? Også blokkfløyte, av alle ting, det kjipeste instrumentet som finnes? Et legitimt spørsmål. Men når dirigenten er et pedagogisk unikum som kan få gutter i slyngelalderen til å elske barokkmusikk og franske drikkeviser, og fjortiser til å stolt posere med flokkfløyta si, og i tillegg ender med resultater som dette, så… klart vi må få til det også! Er de ikke flinke?

 

  • Funderer over:

— Som alle andre følger jeg også intenst med på dramaet i Thailand. Nå ser det jo ut til at det- bank i bordet- skal ende godt, men fy for en tragedie det nesten ble. Guttene, treneren og familiene deres er aldri langt fra mine tanker, bare så det er sagt.

Men… men, det er ikke fritt for at tanken har streifet meg- hvor mange ungdommer har druknet i Middelhavet på den tiden verdens øyne er rettet mot fotballaget i grotten, FIFA er på banen og Elon Musk bygger miniubåt i rekordfart? Hvor mange unger har sultet i hjel i Jemen eller dødd av tropiske sykdommer i Mali? Hvorfor blir vi alltid sugd med i de spektakulære omstendighetene, mens de uløselige hverdagstragediene går sin stille gang?

 

  • Ønsker meg:

— En bassiluskfri kropp, og energinivået tilbake. Jeg er… så… trøtt og sliten, og det merkes på hjemmefronten. For ikke å snakke om at det passer helt uhorvelig dårlig når to små Duracellkaniner snart går ut i to ukers hjemmeferie. Så ønske nummer én er å komme tilbake i vanlig gjenge, uten å trenge pauser etter å ha gått opp trappa eller legge i en vask. Subsidiært, om det første ønsket ikke skulle gå i oppfyllelse, er at været i det minste spiller på lag. Det er tjue ganger enklere med hjemmeferie i godvær enn i ti grader og regn.

 

  • Ukas sommerklassiker:

Navning av tøy med markeringspenn. Typisk tegn på kommende Hudøy-tur!

 

  • … og et nytt fenomen:

Vasker jobb-uniform for første gang 😀

  • Ukas opptur:

— Lykkeliten fikk endelig bekreftelse på at registreringen hans var sendt til Folkeregisteret. Det har tatt SÅ lang tid, og vært SÅ mye unødvendig papirjobbing, men det var glemt da plinget kom i Altinn med beskjed om at nå var det snart i orden.

  • Ukas nedtur:

— Bekreftelsen hadde feil navn. Feil navn! Et jentenavn, faktisk. Vi teller til ti: 1, 2, 3, 4… *damper ut av ørene*

  • Ukas opptur II:

— Han ble, etter litt om og men, registrert med riktig navn OG FIKK PERSONNUMMER! This is HUGE! Vi kan nemlig søke barnehageplass!

  • Ukas nedtur II:

— Søknadsskjemaet på kommunens hjemmesider har en bug og det går ikke an å sende søknad om du logger deg inn og ut av Altinn en zillion ganger og bruker alle banneordene i boka.

  • Så vi konkluderer med at:

— Det går skjevt, skakt, og to skritt tilbake for hvert skritt fram, men vi kommer i mål med dette til slutt. Trur eg. Barnehagesøknaden er nå inne, i hvert fall, så får vi se om vi har flaks den siste gangen også. Neste dose papirarbeid: oppfølgingsrapport. I all verden, har vår lille skatt vært hjemme i tre måneder allerede?!

 

  • Ukas omsorgsfulle:

— Treåringen som elsker gravemaskiner, traktorer, heisekraner og gressklippere… eller hei, vent litt. Gressklippere? Vi ble stående og se på en gressklipper her om dagen (vi er heldigvis over den fasen for noen uker siden da det ikke holdt å se på, men han forlangte å bli tatt bilde av ved siden av hver eneste Store Maskin vi passerte),og han syntes den var feiende flott. Helt til… helt til.. – Mamma, den klipper jo blomstene! sa han forferdet, og løftet opp en avkuttet liten løvetann mellom tommel og pekefinger, og mumlet med stemmen tjukk av indignasjon. Stakkars blomstene!

Vi fikk oss en prat om røtter, i alle fall. Og jeg måtte jo smile litt av guttungen som har sympati med blomster. Det er vel en god egenskap?

 

  • Uka botaniker:

— … også treåringen, som etter et bursdagsselskap med de klassiske pølsetusenbeinene gikk om småspiste kakerester og pølsebiter. Gode og slitne etter en hyggelig kveld puslet de rundt, bygget litt Lego Friends og så på de andre bursdagsgavene, mens mor og far lå kollapset på sofaen foran Mexico – Tyskland. Så kommer treåringen i full fart fra kjøkkenet med tunga halvt nedpå brystet. – Uævvahhhh! hyler han. — Uæææviavaaah! (det blir så som så med diksjonen når tunga henger som et slips. Men jeg kunne se at han hadde noen små svarte prikker i munnen. Gubben opp i superfart, hva er det du har spist? Hva er det du har hatt i munnen? Har han tatt sånne ekle, svartbrente muffinsrester og stappet i munnen? Kom, så skal du få vann!

Etter tre glass vann var han i stand til å gjøre rede for seg. – Jeg tok bare noen pølsefrø! snøftet han indignert. – og så var de så sterke!

For de som ikke har hørt om pølsefrø før, så lages altså pølsetusenbein med pølser, focacciadeig, egg til pensling.. og hel pepper til øyne 😉 Pølsefrø er med andre ord sterke saker!

Pølsetusenbein, komplett med pølsefrø.

  • … og ukas zoolog!

— Det er Bisons uke, dette, når det kommer til gode uttalelser. Han og Turbo hadde jo en fantastisk helg hos mormor, med tur til utsikten, oldemorbesøk og hele pakka. Men det som kanskje var aller mest spennende, var kanotur med innlagt fisking. Hele fem fisk kunne de notere seg for, og som de by-ungene de er var dette fryktelig artig.

Vel hjemme igjen stekte mormor ørreten i stekepanna, med skinnet på. Og hvem andre enn Bison er det som gjør store øyne når skinnet dras av og det rosa fiskekjøttet åpenbarer seg. – Se der! Fisken har en laks inni seg!

Storesøster studerer også fisken, uten nødvendigvis å komme til samme konklusjon. Fotokred: mormor. Nå er heldigvis Gubben flink nok til å kokkelere til at det regelmessig ligger hele fisker i kjøkkenkummen, de tror ikke fisken kommer i firkantede, frosne pakker fra Rema. Men det er likevel noe helt annet å fiske sin egen fisk og se prosessen på nært hold.

 

  • Ukas utfordrer:

— Lillebror snakker fremdeles mest småbarnstull. Men vi kan notere oss for følgende nyvinninger: vann, ape, is, vov-vov og ikke minst favorittordet «den». Det siste der er et veldig praktisk ord, synes han, og bruker det absolutt hele tiden. Den, den og ikke minst den!

Og nå har han helt sluttet å krabbe. Han bare går og går- helt til han skal gjøre noe han ikke har lov til (for eksempel gå ut til veien), da løper han!

 

  • Tanker om uka som kommer:

— Onsdag er den store lommetørkledagen for oss. Da skal først tiåringen settes av på parkeringsplassen på Sognsvann, sammen med et par-tre hundre andre barn som skal kose seg, leke, bade, konkurrere og ha bittelitt hjemlengsel på Hudøy. Bare noen timer senere blir det hulk og snufs kleine mamma-selfies på Oslo S, når nittenåringen og venner setter kurs mot det O’ Store Europa. Jeg gruer meg på egne vegne, men er skikkelig spent på deres.

Da blir det tomt her, altså. Men de mest bråkete blir jo igjen, så vi skal vel stå han av!

Riktig god uke til de som måtte dumpe innom nå i disse ferietider.

 

Fredagstanker

  • Utenfor vinduet:

Fra hjemturen fra barnehagen i dag. Vi handlet og hadde bil, men treåringen nekter å kjøre. Han vil sykle! Gleden hans over å ferdes på to hjul er så stor at jeg smelter, og blir med ham til fots mens de andre kjører. Men, det er egentlig ikke poenget med bildet. Se så tørt det er! Gresset formerlig knaser under føttene. Selv jeg innser at vi trenger litt regn snart (gjerne om natta).

  • Tanker om uka som gikk:

— Det er jo helt flaut, jeg som daffer rundt hjemme i permisjon med en veldig enkel og grei ettåring, men jeg er faktisk sliten. Det har vært mye på programmet, og den enkle og greie ettåringen får antageligvis noen tenner som fører til uvant slitsomme netter. Men alt i alt må vi si at det har vært en god uke. SFO-fest med roseutdeling og diplom (og buffet-angst med tilhørende kakepanikk for min del) i boks. Barnehagefest i boks. Siste sangkurs er unnagjort, siste individuelle fiolintime gjennomført, prøvemuntlig, jobbintervju og eksamenstrekk overstått (dette krever jo ikke noe av meg, men lager likevel anspent og smånervøs stemning i huset. Store ting står på spill!).

  • Vi spiser:

— Langpannekake med smørkrem. Hele tiden. Bare avbrutt av rullekake, gulrotkake, ostekake, muffins og Det Sunne Alibiet: vannmelon og jordbær.

  • Hører på:

— Ingenting sier sommer som Mungo Jerry. Gjerne ganske høyt, i sola, på E6 på vei mot sjøen. Har ikke vært så mye sjø hittil i år, men det kommer så fort vi er ferdige med alt det andre. I følge sønnen min som henger på Sørenga sammen med 40 000 andre, er det ikke så verst vanntemperatur.

— Også Vivaldi må med, nå som det er sommer. På søndag hørte vi denne satsen på konserten på Blaafarveværket, der en 18-19-åring gjorde en imponerende hederlig innsats på det som nok må sies å være et ambisiøst valg av dirigenten. Hør her, selv Nigel Kennedy bommer ørlite grann fra tid til annen, men jeg synes likevel dette er et fantastisk sjarmerende klipp.

— Det er rare dager. Først og fremst er det selvfølgelig travelt, men det er også temmelig intense følelser i sving- rett under den kakebakende overflaten. Takknemlighet og lykke blandet med spenning og nervøsitet på vegne av ungene, noen bekymringer i samme retning, og ikke minst den mismodige innsikten om hvor fort tiden går. Sommeravslutninger har en tendens til å minne deg på det. Men jeg klorer meg fast i det positive og setter på Pet Shop Boys for å riktig understreke det.

 

  • Ser på:

— Burde jeg se på noe? VM begynner snart, jeg tar det vel igjen da 😉

 

  • Leser:

Bamsen og Binna for de minste. Historien om Titanic for Turbo, hun kom opprømt hjem og hadde hørt om Titanic i barnehagen, og gleden var stor da jeg hadde en stor bok med masse tegninger og bilder liggende fra tidligere.

På vei hjem fra SFO-avslutningen gikk vi tilfeldigvis forbi en bokhandel med salg… kjøpte noen Elsa Beskow-bøker vi ikke har fra før, et samlebind med bok 1-4 av Jørn Lier Horsts serie for barn/ungdommer, og ikke minst en ny bok i barnehage-krimsjangeren. Den ble lest høyt av storesøster allerede på vei hjem!

For hvem har stjålet bollene fra barnehagefesten??! Bison er dypt konsentrert!

— Selv leser jeg *host* bare Bokklubb-krim for tiden. Den siste, til Anders de la Motte, fikk jeg virkelig frysninger av. Nå i gang med Wilma Lind, som alltid i feil rekkefølge :/

Det er med en viss resignasjon jeg registrerer at jeg nå utelukkende leser for å bli servert en historie. Det er dét som er hele poenget, liksom. Den eneste gangen jeg reagerer på andre ting er visst språket er helt hårreisende dårlig eller klisjéene for mange, men for å være ærlig- da skal det være ærlig. Ellers sluker jeg det ned med samme fintfølelse som for en lunken Grandis. Sukk.

 

  • Nyter:

— Barnegråt.

Neida, jeg er verken sadistisk eller masochistisk anlagt, men i disse dager smiler jeg faktisk når døra lukker seg bak meg og jeg hører såre hulk av «Mamma! Mamma!». Lykkeliten har jo vært en uvanlig enkel og grei plassering, ting har gått som smurt hele veien, men dette med tilknytning er kompliserte greier. Enkel og grei betyr ikke nødvendigvis bra eller sunn. Jeg tror at han i starten syntes at vi var greie folk, han fikk det han trengte, han var overrasket men tok det pent, liksom. Gradvis, gradvis har samspillet endret karakter, og nå tror jeg den lille tassen er overbevist om at jeg faktisk ER mammaen hans. Gubben? Gubben er dadaen hans 😀 Vi har prøvd å forklare at «pappa» funker minst like bra, men nei- det er og blir dada inntil videre. Innlevelsen er like stor, da. Han gråter sårt når pappa forsvinner, men lar seg trøste av mamma. Og han er tillitsfull og blid mot andre, men foretrekker oss. Det er en stor lettelse.

 

  • Takknemlig for:

— Fine morgenturer til barnehagen. Lyse kvelder. Blomster.

— En mormor som synes det er like stas med barnebarn nummer sju, og ofte kommer på fredagene for å følge til barnehagen og gå en lang tur med Lykkeliten.

 

  • Er lei av:

— Å hoste. Det går jo aldri over! Jada, jeg skal gå til legen… så fort jeg har en ledig formiddag jeg har lyst til å bruke på legetime til meg selv. #aldri

— Unødvendige klasseavslutninger uten noe program men med buffet (#surgammalkjerring), med tilhørende mailer og ikke minst Reply All-funksjon i fri dressur

 

  • Heier på:

— Ungene som er i innspurten av skoleåret. Eldstejenta som forsøker å få seg jobb på Kaffebrenneriet fra høsten av (hun er ikke alene om det heller, nei). Mellomstesønnen som skal ha prøveeksamen. Lykkeliten som går og går, og faller på snørra innimellom, men reiser seg opp og prøver igjen.

 

  • Smiler av:

— Det er brutalt å være treåring, altså, når du har en halvannet år eldre storesøster som er verdensmester i alt (det er hardt å være 17-åring i samme posisjon også, for den del! Jeg har to tette jente-gutt-par, og det er verken første eller siste gangen jeg kommer med dette lille hjertesukket). Denne gangen så vi på Store Maskiner etter tannpuss, etter ønske fra Bison. Da finner storesøster det for godt å minne ham om at hun har vært med på å tegne en barnehageskisse sammen med arkitektstudent-venn Marte, noe som i hennes hode har vokst til å «bygge en barnehage».

— Bison, jeg skal kjøre en sånn maskin jeg. Sammen med Marte. Når vi skal bygge den barnehagen vi har tegnet.

— Jeg også!

— Nei, du er ikke MED du, Bison. Det var bare jeg og storesøster som fikk være med å tegne barnehagen. Vi skal bygge den også. Jeg skal male, tror jeg, og kjøre sånn maskin som er på TV (det var for øvrig en asfalt-grus-brøyter, men hey, detaljer meg her og der).

— Men jeg kan også kjøre maskin!

— Nei, du er bare tre år vet du, Bison, så jeg må kjøre maskinen sammen med Marte. Den store byggemaskinen med mange knapper på, den skal jeg kjøre. Så skal vi sikkert spise pizza etterpå, som vi gjorde da vi tegnet barnehagen og alle maskinene!

*Bison ser molefonken ut, men gir ikke opp. Han tenker så det knaker. Til slutt kommer han opp med den perfekte mot-replikken*

Men JEG skal kjøre GAFFELTRUCK med MAMMA, jeg!

… ah, bless you, lille gutt. Det er i slike stunder jeg bare vil holde og holde og holde den lille kroppen, for jeg vet så altfor godt at tiden bare swooosher forbi og snart er mamma like populær som gårsdagens halvferske båt-brød og drømmen om gaffeltrucken erstattet av andre drømmer, eller enda verre; beinhard realisme.

Men stort sett er de gode venner og vel forlikte, og klarer å dele vannmelon uten altfor mye baluba.

 

  • Ønsker meg:

— Pokerfjes. Har aldri hatt, har ikke, og vil sannsynligvis aldri få pokerfjes. Jeg er aldeles latterlig lett å lese, dessverre.

Til gjengjeld blir jeg sjelden sint (med mindre jeg sitter bak et ratt, men det gjelder vel de fleste). Det skal mye til for å provosere meg, og jeg kan faktisk ikke huske sist jeg kranglet med noen, sånn på ordentlig.

Men her om dagen gikk jeg på en skikkelig smell. Beskrivelsen her må nødvendigvis bli veldig vag og generell, men la meg si det sånn at jeg har vært en del av en foreldregruppe på regelmessig basis dette semesteret (og hvis du nå fryser til, husk at jeg er del av veldig mange foreldregrupper, på forskjellige måter, absolutt året rundt. Så hvis du ikke faktisk har vært en dust gjelder ikke dette deg. Haha). La oss si det sånn at jeg glatt aksepterer at vi er forskjellige, noen behandler barn sånn og andre behandler barn slik, det er rom for oss alle, men… når alle forbehold tatt… så er det himla slitsomt med foreldre som uten blygsel setter Prinsesse eller Prins og deres behov foran alt og alle andre og lager et leven ut av avbsolutt ingenting.

Uansett, jeg så med glede fram til sommeren, for jeg kjente at irritasjonen bare steg over tid, og tror dere ikke at vårt siste møte ble kronet av en helt hårreisende egosentrisk forespørsel fra denne personens side. For første gang på mange år kjente jeg at jeg fikk bånn tenning, og rett og slett ble rasende. Men det var virkelig ikke rette stedet og tiden, så jeg sa GREIT VI GJØR DET SÅNN! veldig høyt og på en måte som ikke levnet noen tvil om at jeg mente at det var særdeles ugreit, snudde på hælen og trampet bortover, uvillig til å høre på alskens forklaringer. Det løste seg, fordi det var ugreit for mange andre også, og nå er det heldigvis lenge til neste gang.

I ettertid skjems jeg en smule. Det var en overreaksjon, helt klart. Amerikanerne snakker om grace, jeg synes ikke nåde er helt dekkende. Uansett hva det var, så manglet jeg det der og da. Men altså, vi har alle vårt, vi gjør alle dumme ting og tråkker på andre uten å mene det. Alle har sine kamper, alle navigerer utfra perspektiver andre ikke forstår og opererer etter intensjoner som kanskje til og med er skjult for oss selv. Jeg bør kunne utvise toleranse bedre enn dette!

… tenkte jeg, og sturet litt mer og ønsket meg bedre pokerfjes, eller snarere pokerhode, -stemme og -kropp, og tilsto min brøde for Gubben på vei til Rema. Hans kommentar? «Jøss, du har selvkontroll, jeg hadde mista huet og bedt vedkommende dra  pokkerivold!»

Manglende pokerfjes kan nok delvis oppveies av tilstedeværende selvkontroll (takk, kjære!), men jeg må jobbe litt med toleransen altså… Det kan i det minste gjøres noe med. Pokerfjeset er nok en tapt kamp, dessverre!

 

 

  • Ønsker meg II:

— Boken «Slik hjelper du barna å ta de riktige valgene med akkurat passe mye og lite foreldreinnvolvering og stor klokskap, slik at de lever lykkelige alle sine dager og aldri angrer på noe».

Litt kjipt at den ikke finnes, da. Det hadde spart meg for mange grubletimer før søvnen kommer. Men i mangel av en slik håndbok, må man finne…

 

  • Ukas innsikt:

— «DET MÅ ALDRI BLI STILLE». Som forelder har du ikke alltid alle svarene. Du har faktisk ikke alle spørsmålene en gang. Ofte er det vanskelig å vite hva man skal si, gjøre, mene, hvor mye man skal blande seg og hvor mye man skal la gå under radaren.

Mitt spede forsøk på å løse en litt ugrei situasjon, er å koke det ned til det helt grunnleggende: Vi må snakke sammen. Ikke nødvendigvis en stor og voldsom samtale, med lange formaninger om dette og hint, men det eneste jeg er sikker på akkurat nå er at å la tenåringer i grublemodus trekke seg for langt vekk ikke er bra. De får lov til mye, ungene mine, fordi de stort sett er fornuftige og de har garantert sine hemmeligheter de ønsker å ha for seg selv. Det er naturligvis helt i orden. Men å bli stille er ikke lov. Å gjemme seg for mamma er ikke lov.

Så en kveld, midt i avslutningskaosland og ikke ei krone på konto (men Mastercardet kom seg trygt hjem fra Bergen, haha!) men overmannet av like deler frykt og handlekraft, bestilte jeg bord for to på Olivia. Nå skulle ungen til pers. Vi har ikke tid, men her må vi faktisk bare rydde tid, for dette går ikke.

… det ble en fantastisk kveld. Beste jeg har hatt på lenge. Og vi fikk virkelig renset luften. Jeg hadde naturligvis bekymret meg for mye.

Nydelig mat, men den alkoholfrie drinken min smakte mest smeltet Lollipop.

  • Status prosjekter:

— Dette stikkordet plager meg. Men for å være ærlig er ståa akkurat nå:

Turbos skuffer- ikke påbegynt

Turbos bursdag- dato er satt, og that’s it ( 🙁 🙁 🙁 ) På ride å få rumpa i gir her, altså, før alle drar på ferie. Mail skal sendes I MORGEN!

Oppskriftspermen: Fire oppskrifter innført, og A5-lommer bestilt fra Amazon.

Ikke mye å rope hurra for. Jeg får skylde på at hver dag er ekstraordinær akkurat nå, det er ikke mer å ta av.

 

  • Ukas sentimentale:

— Når år barnehagen velger at spente, festkledte småtasser skal synge Idas sommervise som en av sangene til barnehagefesten, så er det gjort med overlegg! Det var ikke mange tørre øyne der, og jeg måtte svelge hardt ved synet av Turbo og Bison hånd i hånd med vennene sine, der de sang av full hals og stor innlevelse. Men det holdt med svelging i år.

Neste år, derimot… uff, det orker jeg ikke tenke på. Da ender jeg som mammaen til Fredrik i år, som brøytet seg vei inn i ringen og huket seg ned i iPhone-posisjon med mascaraen strømmende ned bak solbrillene. Siste sommerfest for siste unge- hun har min fulle forståelse.

 

  • Ukas shopping:

— I et desperat forsøk på å høyne kvaliteten bittelitt på lesinga mi, og i tillegg ta igjen litt fravær fra kirkebenken («litt fravær» vil i mitt tilfelle si halve fasten, hele påsken, pinsen, Corpus Christi og til og med korets beryktede avslutningsfest) har jeg bestilt denne, som jeg har hørt så mye pent om. SÅ gjenstår det bare å lese den 😉

— Ellers ingenting, jeg venter fremdeles veldig på feriepengene mine, men det som snarlig skal på en shoppingliste er sandaler til tiåringen. Snakker om å slå på stortromma!

— Da skal jeg også unne meg noen flere billetter. Denne vil være morsom for flere av ungdommene, for eksempel. Det er mulig at jeg også, for tredje gang på rad, forsøker å få med meg eldstejenta på Jingle Horse i Operaen. To ganger har jeg prøvd, to ganger har hun endt opp med andre planer, men alle gode ting er tre?!

 

  • Tanker om uka som kommer:

— Mer av det samme. Avslutninger, konserter, kaker og gevinster. Slitne, trøtte småsøsken med klissete hender. Masse, masse moro. Avsluttende eksamen for eldstejenta, etter det er hun i praksis ferdig med skolen selv om siste skoledag ikke er før 21. juni.

Aller først noe som stikker litt i hjertet: i morgen er det tid for Aftenpostens omkamp melom Norge og Brasil, med laget fra 1998. Til og med dommer og kommentator fra 1998! Jada, det er noe stort tull, men jeg skulle gjerne ha sett det. Jeg glemmer ikke den kvelden da Norge slo Brasil!

… men, klokka 17 i morgen er jeg selvsagt ikke på Ullevål stadion, men på nok en avslutningskonsert. Sånn er det 😉 Men Get-boksen står på opptak!

Sykkelfantomet og hans mor ønsker alle en god helg!