… og inn i stua til folk

Ja, for dit kom vi også. Helt inn. Og nå i ettertid står det for meg som en like sterk opplevelse som skolebesøkene.

Skolebesøkene var jo hovedmålet med turen, og helt essensielle for oss for å kunne begynne å få grep om Redd Barnas arbeid i Uganda. Fra den lille Natigi med geiter i klasserommene, til den svære Palenga med horder av uniformerte elever, gikk det en rød tråd gjennom vår opplevelse, nemlig den at begrepet skole ikke var dekkende nok. Mer om det i oppsummeringsposten som begynner å nærme seg.

Men først- hjemmebesøkene. Som altså satt som et realt spark i solar plexus. Ikke først og fremst fordi det var så trist og fælt og fryktelig, men fordi det var rystende annerledes, og- hvis vi skal være ærlig- enkelt på grensen til kummerlig. Skolene hadde tross alt visse likheter med de norske. Men et ugandisk hjem ute på bygda har virkelig ingenting til felles med en vanlig norsk bolig, annet enn tak og fire vegger. Der stopper også likheten (hvordan boligstandarden er hos de som bor nærmere byene vet jeg lite om, for der var vi ikke. Men vi så litt av hvert langs veien når vi kjørte forbi. Noen hus av ganske ok standard- murbygninger med en liten hage og ordentlige vinduer, selv om det var langt fra råflott. Men det som dominerte var rad på rad med bølgeblikk og jordgulv, så langt øyet rakk. Jeg ville ikke satt pengene mine på kloakksystem og internett-tilgang, for å si det sånn).

Det var etter besøket på St.Kaloori at rektor og FAU-representanten hadde funnet frem til to familier som gjerne ville ha snålingene med mobilkamera og seigmenn på besøk. Og allerede på kjøreturen fikk vi vår første lille aha-opplevelse, rett og slett fordi den var så lang. Tanken på at barna vandret til fots her, langs de sleipe, hullete veiene med Gud vet hvor mange skumle insekter rundt de bare føttene sine, var sjokkerende nok. Mine barn bor akkurat litt over fire kilometer fra skolen, og får dermed utdelt gratis årskort hver høst. Hadde de ikke fått det, ville vi selvsagt betalt for det, eller kjørt dem selv. Jeg tror ikke unger har vondt av å gå, noe mine egne er smertelig klar over (selv om vi kjører mye, totalt sett), men for en norsk mor virker det nærmest fornuftsstridig å la barna starte og avslutte dagen med et par timers gåing. Det er jo slitsomt!

Vi ruller omsider inn foran et lite murhus med en jordhytte ved siden av. «Murhus» høres flottere ut enn det er, men det var altså en firkantet bygning av leire og murstein, ikke en rundt hytte med stråtak som det var så mange av her. Men standard-messig var det ingen forskjell. Det var lite og trangt, og helt uten belysning eller noen form for gulv. Ingen møbler heller, bare to små tomme rom og en kjøkkenkrok med et ildsted rett på gulvet. Bestemor (ja, for denne familien har lidd samme skjebne som så mange i Uganda. Far hadde dødd og mor hadde dratt sin vei, og bestemor- en liten, rynkete, vever dame som så ut til å være minst 70, men antagelig var langt yngre) forklarte at hun brukte ildstedet når det regnet, men ellers foretrakk å lage maten utendørs, på grunn av røyken som ellers forpestet den allerede klamme lufta.

Bestemor, ja. Hun kom løpende ut på plassen og hilste overstrømmende, nesten desperat, på oss. Hun trykket hendene våre etter tur og ville bare motvillig gi slipp, og det fosset ut takksigelser og hilsener og jeg vet ikke hva, i en uforståelig strøm av ugandisk dialekt. I ettertid har jeg lurt på hva hun egentlig mente. Var det bare høflighet, var det ren glede over å få besøk langveisfra? Eller håpet hun egentlig at vi skulle gjøre noe konkret for henne og de tre barna?

De tre barna, som var elever ved skolen vi nettopp hadde vært på, påtok seg å vise oss rundt. Det var fort gjort. De fleste familiene i området drev med jordbruk på en eller annen skala, men ikke denne familien. Kanskje det ikke lot seg gjøre, med bare bestemor og tre barn under 11 år? Så det var ikke mye å vise frem. Foruten murhuset og den lille stråhytta, var det et utendørs ildsted, noen høner i et nettingbur, og et område bak huset som ble brukt som bad og vaskerom- for å bruke norske begreper. «Badet» så sånn ut:

Ug1

Min eldste sønn, som ikke akkurat kjapper seg i dusjen etter trening, filosoferer over dagens vannrasjon. Brønnen er godt og vel 20 minutter borte. Og vann er tungt, både for skoleunger og bestemødre.

Ug4

Drikkevann. På spørsmål om hun pleide å koke drikkevannet, svarte bestemor «Noen ganger».

Ug2

Unger er unger. De fortsatte lekene der de slapp på skolen. Man får et ganske godt inntrykk av hvordan huset var. Egentlig ikke så verst, det var i hvert fall semi-solid bygget. Men som sagt helt tomt inni, og uten gulv og tette dører/vinduer.

Den neste familien vi besøkte, bodde enda lenger inn i skogen. De hadde heller ikke noe murhus, men allikevel fremsto det lille gårdstunet deres mer som et ordentlig «hjem» enn det tomme murskallet hos bestemor og de tre barnebarna. Vi kjørte  inn på et slags tun, omkranset av 7-8 stråhytter. På gårdsplassen satt mor sjøl med minstebarnet hengende i puppen, omkranset av barn og voksne i alle aldere. Fire av de unge, voksne mennene viste seg å være de eldste sønnene hennes- alle hadde gått på St. Kaloori, men ingen av dem hadde klart å komme seg til ungdomskolen, den lå for langt unna. I tillegg til disse fire og yngstemann, var det ytterligere fem barn av mor sjøl som sprang rundt i uniformer i diverse størrelser. Pluss noen svigerdøtre med småbarn på hofta, og noen fettere og kusiner.

Vi blir vist rundt på området. Noen hvite «steiner» på gårdsplassen fanger guttenes interesse, det viser seg å være nøtter som blir ristet og deretter malt til mel. Mercy på 10 viser oss hvordan det skal gjøres.

Ug5

 

Som sagt, dette var også fattigslig og enkelt, men det var tydelig at mor sjøl satte sin ære i å holde det ordentlig her. En hytte ble brukt til matlaging. Her var soverommet til mor og de yngste. Der borte bodde sønn nummer to og hans kone og barn, og der sønn nummer tre og hans kone og barn. Å gå på do litt her og der (ikke uvanlig på landsbygda) kom ikke på frågan, her måtte vi gå et godt stykke inn i skogen, der de hadde rigget til en enkel plaskedo og- dette imponerte både meg og gutta- en fiffig håndvask med såpe laget av en halvannenliters colaflaske skåret i to. Dessuten hadde de eget hjemmebrenneri med bananer, noe som frembragte en viss munterhet hos alle de voksne til stede. Munterheten min varte dog bare til jeg oppdaget at jeg hadde tråkket på en maurtue og nå hadde hundrevis av bitende småkrypp krabbende opp legger og lår.

Soverommet med den ene madrassen var naturlig nok familiens stolthet sammen med dette: et lite solcellepanel med en hjemmesnekra ledningsløsning som rakk akkurat til en (1) lyspære og- tadaaa!- en mobillader. Sikkert brannfarlig som fy, men du verden for en forskjell det gjør å ha en kilde til lys også etter solnedgang. Og mobilen kan man ikke leve uten, ei heller på landsbygda i Uganda (dette ble forresten kilde til en opprømt diskusjon oss nordmenn i mellom. Dette var rett etter de famøse «… og så har de iPhone og selfie-stang, ja!»-diskusjonene angående de syriske flyktningene, som om du ikke kan være ordentlig flyktning når du har en selfie-stang. Vi var skjønt enige: det er ikke mange stedene i verden som er helt mobilløse. I veldig mange miljøer er det umulig å klare seg uten- hvis man skal få seg en jobb, for eksempel. Nå var det riktignok svært langt mellom smarttelefonene i Uganda, men at folk hadde mobiler, var ganske selvsagt. Like selvsagt er at det ikke blir bedre å sove rett på jordgulvet av den grunn).

Ug6

Mobillader av «Nakaseke-jordhytte»-modell. Funket som bare det, men som sagt tør jeg ikke helt tenke på brannsikkerheten.

Ug7

På vei til do. Jeg sier det igjen: insekter. Så store som hånda di. Lyst til å gå her alene om natten, eller?

Ug8

Rektor viser fram hjemmebrenneriet (!), der de laget banan-sprit. Takk og pris slapp vi å smake.

Ug9

To bananer i ett skall! Plutselig ble fjortisen min veldig barnslig 😉

Ug11

Noe av grunnen til at denne familien var bedre stilt enn den forrige, kom av at de tjente penger. Ikke store greiene, men nok til å kjøpe tepper, såpe og den slags, pluss spare til større investeringer som solcellepanel og rusten boda boda. De fire voksne sønnene jobbet der de fikk jobb, rett og slett, og konene deres hadde en betydelig hjemmeproduksjon- se over.

Flere av elevene kjente oss fra før, men vi fikk oss også noen nye bekjentskaper. Blant annet ble vi en fotball fattigere, da en liten gutt som hadde trasket naken rundt da vi kom (han ble umiddelbart døpt «Sinnataggen» på norsk, på grunn av sitt morske utseende) plutselig viste seg å ha et skuddbein som sendte haka til fotballsønnen min ned på brystet. – SÅ DU DET, mamma? Det er jo helt SJUKT! Den lille tassen på kanskje tre år var en ordentlig råtass med den punkterte plastballen sin, og slik gikk det til at en av fotballene (som egentlig var reservert skoler) ble liggende igjen på gårdsplassen, der moren hans sto og smilte med tårer i øynene.

De fleste barna i skolealder hadde også uniform. Men ikke alle. Blant annet var det ei jente i 7-8-årsalderen som gikk rundt og drasset på en lillesøster. Om hun gikk på skolen og bare ikke hadde uniform, eller om hun rett og slett ikke gikk der (ennå?) vet jeg ikke, men jentene fulgte sjenert etter oss og ba oss til sist om å ta et bilde så de kunne se seg selv. – Mamma, de ligner på mellomstesøster og Turbo, kom det fra elleveåringen, og der og da ble jeg vitne til ett av de magiske øyeblikkene der du formelig kan høre at det sier klikk-klikk-klikk inne i et barnehode og brikkene faller på plass. De ligner på søstrene mine. De ER søstrene mine, bare på et annet sted, i en annen hverdag. Fire jenter på samme alder, hvorav to bor i Norge og ser på Frost og danser ballett og spiller fløyte, og to som antagelig aldri får sjansen til noe av det. Kanskje de har sett Elsa og Anna på et reklameskilt en gang, men det blir i så fall det nærmeste de kommer. Elleveåringen står der med hengeleppe og betrakter de nakne føttene og den skitne t-skjorta til eldstejenta. Jeg knipser bildet og viser til jentene, og de ler. Unger er unger, det er alltid stas å se seg selv. Unger er unger, men noen er jaggu også ungere enn andre 🙁

Ug10

Let it go, let it go, can’t hold it back anymore…

Så hjemmebesøkene var i bunn og grunn som hele turen: både-og. Fint, og forferdelig. Mest av alt tankevekkende.

Jeg tror grunnen til at det virket så sterkt på oss, var at det er her de lever livene sine. Skolen er der på dagtid, men resten av tilværelsen tilbringes under disse forholdene. Mødrene og bestemødrene lager maten over åpen ild mens røyken samler seg under taket og svir i øynene. Leksene må gjøres før solnedgang, og for en insekt-fobiker som meg selv: her sover de, bare på en tynn matte rett på jordgulvet, uten tette vinduer og dører. Jeg så ikke en flik av myggnetting, ikke en hodepute. Den ene familien hadde en madrass der mor og minstebarnet kunne sove, og jeg så også et par tepper. Men det skulle da også holde til en familie på rundt 20 personer. Den totale mangelen på komfort og sikkerhet og helt grunnleggende hygienisk standard traff både meg og guttene hardt. Nesten like hardt som ballen til Sinnataggen, der han tok rennafart og smalt ballen i en nydelig, stor bue over hodet på eldstemann så banan-bladene regnet.

Ug15

 

Ug13

Det skulle virkelig ikke forundre meg om vi ser denne lille karen på Uganda Cranes om en femten års tid! Jeg håper i alle fall han får sjansen til å utvikle talentet sitt, hvordan det nå enn skulle gå til…

Så selv om turen hadde vært verdt det og vel så det, kun ved å få besøke skolene, var besøket til disse to familiene det som gjorde bildet komplett. Ikke bare hadde vi fått se kunnskapsdeling i praksis, vi hadde også sett hvordan barna hadde sovet om natten, hva de hadde spist til frokost, og hva som ventet dem på slutten av dagen. Vi fikk se resten av historien, rett og slett, og det gjorde oss bedre rustet til å forstå problemene rundt det å få barna på skolen, og holde dem der.

Og på vei tilbake til hotellet var det stille i bilen. Fryktelig stille.

Ug14

Palenga: 300 på hvert lag

Palenga primary School var den aller største vi besøkte på turen. Stor- overveldende stor. Den virket kanskje ekstra stor når alle elevene hadde på seg uniform og hadde kort hår, for vi har vært på store skoler i Norge uten å føle helt det samme trøkket. Eller kanskje det faktisk var et trøkk, fordi alle skolens elever kom strømmende for å hilse på (eller spille fotball).

Dagen før hadde vi tilbragt time etter time langs landeveien, på vei fra Kampala i sør til Gulu i nord. Og tro det eller ei, riksveiene i Uganda holder god standard!

WP_20151027_077

Rett fram…

WP_20151027_076

… og rett fram.

WP_20151027_078

Det hjalp likevel ikke så mye da regnskyllet kom. Katter, hunder og kniver. Og regnskyllet fulgte oss hele veien til de støvete landeveiene, som raskt ble forvandlet til gjørmeveier. I tillegg dugget det som fy inne i bilen, så sønnen min fikk etter hvert oppgaven med å tørke av ruta hvert tiende sekund.

Da vi nærmet oss Gulu by, var vi tilbake på de røde, støvete grusveiene. Og det regnet. Regnet i bøtter og spann, og langs veikanten gikk og syklet folk etter beste evne med gjørma rant og sola begynte å gå ned. Jeg har skrytt av sjåførene våre mange ganger og kommer til å gjøre det igjen, men hvordan de klarte å holde pulsen nede mens de manøvrerte på smale, sleipe veier uten lys og med både voksne og barn gående/løpende/syklende på hver side av veien, er meg en gåte.

Jeg skal fortelle mer om Gulu, og hvilken betydning dette området har, i neste Uganda-innlegg. Akkurat nå må vi bare spole frem til neste dag, da vi nok en gang beveget oss langs landeveien, ikke så langt ut av byen- en halvtime kanskje- og rullet opp foran mange, store bygninger. Welcome to Palenga primary!

WP_20151028_015

Detalj fra rektors kontor. Selv om skolen var stor, var den av samme standard som de to forrige: et nakent rom med murgulv og murvegger, med en enkel pult og masse papir. Det eneste stedet jeg så en pc under hele turen, var på internettkafeen på Bomah hotel. Ellers var det meste pc-løst. Her kjører vi papir! Legg forresten merke til det flotte skjoldet, med Uganda crane og Uganda kob. Dyrelivet var en kilde til stolthet for de fleste menneskene vi snakket med!

På denne skolen hadde de planlagt en grundig presentasjon av klubbene sine. Det hadde vi fått både på St.Kaloori-Keera og Natigi også, men her hadde rektor og de ansvarlige lærerne satt opp et enda tettere program med mange barn som skulle presentere litt av det de holdt på med.

Vi fikk blant annet møte barna i Writers’ Club, et prosjekt som Christine på Gulu-kontoret hadde snakket varmt og engasjert om. Her drives det nemlig effektivt, og skriveklubbene på skolene i Gulu-distriktet slår opptil flere fluer i ett smekk: noen barn får skrivetrening. Andre barn får lesetrening (de utgir barnas historier i små hefter som de distribuerer rundt. Veldig nyttig for alle de som ikke har en eneste bok hjemme, og det er mange!). Ikke minst leser barna i klubbene historiene sine høyt for hverandre og kommenterer og gir hverandre feedback. Og støtte. For det er ikke bare fine historier, dette, noe Christine hadde vært klar på under briefingen. Jevnt over er det en del sosial nød og elendighet i Uganda, slik det som regel blir når fattigdommen er dominerende, men Gulu og resten av det nordlige distriktet har blitt rammet hardere enn de fleste andre. Joseph Kony og hans gærninger Herrens Frigjøringshær har sørget for mange raserte liv, store flyktningeleire, ødelagte familier og traumatiserte mennesker. Resultatet av dette gir seg selv. Gutta mine gjorde store øyne til historiene, som handlet om en jente som ble gitt bort til barnehjem fordi faren hennes hadde funnet seg en annen dame. Om en heksedoktor som lurte folk til å betale penger de ikke hadde. Om vold og fyll og tyverier. Nå skal man ikke nødvendigvis anta at alt dette har rot i begredelige historier fra virkeligheten, skriveklubbene inneholdt også mye ungdomsgrubling, moro og fri fantasi. Men de fungerte også som en slags ventil, og derfor var det viktig de voksne i rundt klubben var trenet til å la gode historier være gode historier, men plukke opp de tilfellene der det lå tyngre bagasje bak.

WP_20151028_018

Skriveklubben har høytlesning med påfølgende diskusjon. Esther i 6. klasse leser sin historie, mens eldstegutten følger nøye med (en dyd av nødvendighet. Riktignok er engelsk helt gangbar mynt i Uganda, alle snakker engelsk i hvert fall til en viss grad. Men aksenten kan være tung, og det var ikke alltid like lett å forstå alt som ble sagt)

WP_20151028_030

Og her får eldstemann historiene overlevert. Nå ligger de på kjøkkenet mitt i påvente av å komme fram til klasse 9A.

Helseklubben hadde også en oppvisning for oss, med sine tiltak og sanger for å bedre miljøet og helsen. Hjemme som på skolen. Protestsanger mot «early marriage», hvorfor man må bruke sko selv når det ikke regner, hvorfor det er viktig å vaske hender. Ting som kanskje er en selvfølge for oss, men ikke like mye for de som har begrenset tilgang til både sko og vann… og kunnskap om barns rettigheter, ikke minst.

Og til sist: rosinen i pølsa. Sportsklubben- og seigmenn og såpebobler, Ahlgrens Bilar og ballonger. Og fotballen, selvfølgelig. Egentlig bare en artig avslutning på vårt møte med sportsklubben (sport… fotball… internasjonal forståelse, ikke sant?), men det ble raskt mye større da hele skolen meldte sin interesse. Først kom det 15-20 gutter i tiårsalderen fra den ene bygningen. Så kom et dusin jenter slentrende fra den andre siden av skolegården. Og før vi visste ordet av det, hadde vi sparket i gang den største fotballkampen jeg noen sinne har sett. Det var 300 på hvert lag, minst, og hvem som spilte hvor var mildest talt uklart. Ballen føyk over gresset og den røde jorden, opp i tretoppene i mangotrærne som omkranset hovedbygningen. En enorm flokk med elever sprang først hit, så dit, mens latteren og ropene ga gjenlyd mellom murveggene og fikk søvnige marabouer til å flakse dovent vekk fra levenet. Det hendte jeg fikk øye på en av gutta mine, men stort sett var de bare en del av malstrømmen av mennesker. Flagrende skjørtekanter, bein og armer i alle retninger, hvite tenner i brede smil. Barn som spiller fotball.

WP_20151028_024

Hey, hvor ble det av ballen?

WP_20151028_025

Der! DER! Sett fart, folkens!

WP_20151028_027

… det litt skumle øyeblikket når ballen fyker over hodet på deg og du innser at alle snart kommer galopperende i din retning. Herlig!

Unger er unger. Unger er virkelig unger. Det har jeg riktignok alltid visst, vi har vel alle vokst opp med «mye er forskjellig, men det er utenpå». Men aldri har jeg sett det så tydelig som når mine gutter- norske, litt bortskjemte, godt vant, velfødde og velkledde- møtte en helt annen virkelighet, og allikevel brukte sånn ca to minutter på å skli rett inn i gjengen og bare ha det gøy.

Så slik var dagen vår på Palenga Primary. Men vi må ikke forglemme en viktig detalj. For når vi først er inne på at unger er unger, så var min elleveårings opplevelse av dagen av en noe annen karakter. Joda, det var morsomt å møte barna i skriveklubben. Og de som underholdt oss fra helseklubben var kjempeflinke til å synge. Fotballkampen var bare superkul, jeg vil ha en Uganda Cranes-fotballskjorte, mamma!

Men det aller, aller største inntrykket? Det kom fra rektors kontor. For hva hadde rektor på kontoret sitt, helt oppe under (de litt utette) taklistene? Jo, han hadde flaggermus! Flaggermus på kontoret! Så mens vi voksne og storebror satt og hørte på rektor fortelle om skolens utfordringer og muligheter, satt elleveåringen med store øyne og fulgte med på livet i Familien Flaggermus oppe under taket. Jepp, unger er unger!

WP_20151028_016

Et veldig uskarpt og lite informativt bilde fra taket på rektors kontor på Palenga primary school, Gulu, Uganda. Men det ER altså flaggermus! De kravlet rundt og pep så vi kunne høre dem skikkelig godt! Hilsen Even, 11 år 😉

 

Arnold besøker Natigi Chance School

Videre, videre, videre.

Inn i det grønne, ut av gjørmeveiene, forbi kuene, det er frodig og tett så langt øyet kan se. Vi klamrer oss fast til håndtakene inne i firhjulsstrekkeren for å unngå å slå hodet i taket, når sjåføren forserer digre hull og grøftekanter på vei gjennom den tette vegetasjonen.

— Not too far left now, sier Safi, når vi nærmer oss en time ut fra hovedveien nordover i landet. — Maybe twenty minutes or something. Så det er bare å fortsette og holde seg fast, men ett spørsmål brenner på tunga. — But Safi… where are the people? I haven’t seen a house for half an hour, or even more. Where do the pupils live?

Safi kaster hodet bakover og brøler av latter så magen rister. –– Over there, ma’am, over there. Han gestikulerer ut av vinduet og inn i den grønne skogen. — They live inside the forest. You can’t see the huts from the road, but they are there. The people here keep cattle for a living, they are not farmers like yesterday, so they live a little bit here, a little bit there, you know what I mean?

grønt

Grønt, grønt, og grønt. Noen steder viltvoksende, andre steder mer åpent. Virkelig  jungel var det egentlig aldri, men det var mer enn tett nok.

Grønt3

Oh shit, we’re cattle-blocked. Again. Imponerende horn på de dyrene, forresten!

På dag to av vår lille skoleturné er det den minste skolen som står på programmet. I motsetning til Keera, som vi besøkte dagen før, er Natigi fremdeles klassifisert som en non formal school. Den er avhengig av økonomisk og praktisk støtte fra bistandsorganisasjoner, engasjerte medarbeidere, foreldre som stiller opp, og velvilje fra en og annen landeier (mot slutten av besøket dukket det opp en velholden mann som uten større viderverdigheter introduserte seg som «han som eier dette her». Jeg er ikke sikker på om det var tomta han siktet til, eller bygningene også. Uansett en person som har mye å si for Natigi, så vi hilste overstrømmende og var fulle av beundrende ord både om skolen, elevene og alt vi kunne komme på å kommentere. Kanskje med unntak av bygningen de håpet å bruke som lærerbolig.

 

Lærerhus

For å si det sånn, kravene til komfort blir vesentlig justert etter en tur til Uganda. Likevel ser jeg ikke helt for meg at denne boligen bidrar til å trekke velkvalifiserte lærere til Natigi med det aller første, dessverre.

 

Natigi var altså den minste skolen vi besøkte. Minst, lengst ute på landet, og mest i tråd med våre tanker om «afrikansk skole i bushen der barna sitter under et tre». Ja, for de gjorde faktisk det. I tillegg til tre-fire skikkelige skolebygninger med ordentlige klasserom (sånne ting som tavle og pulter til alle barna), var det tatt i bruk alt fra små skur og utendørs klasserom for å få plass til alle.

Elevene var også en blandet masse. Noen hadde skoleuniformer- relativt nye, eller på grensen til fillete. Enten i passe størrelse, eller for store eller for små. Størrelsen på elevene varierte også. I utgangspunktet er det en 1-7-skole, men det var innom mange klasserom der det satt for eksempel femten niåringer og så plutselig en tolvåring midt i flokken. På grunn av tilfeldigheter, kanskje, eller fordi vedkommende begynte sent, hadde hatt et opphold i undervisningen, eller rett og slett hadde dumpet.

Det samme var det i barnehagen. Ja, for Natigi Chance School har en liten barnehage også, for de som ennå ikke har begynt på skolen. EDDC-senter, heter det, og er i både form og innhold ganske annerledes enn de norske barnehagene. Kortere dager, men mer fokus på læring og tradisjonell førskole.

Vi går til barnehagen først. Guttene har gledet seg litt ekstra til dette. Riktignok gikk det greit å komme over sjenansen i møte med skolebarna dagen før, men de ser fram til å møte noen yngre barn, som er enda mindre sjenerte og kanskje lettere å komme i kontakt med én til én. Dessuten er de jo drevne storebrødre, må vite, og synes oppriktig at småbarn er søte. Vi går inn i murbygningen, som bare består av ett enkelt rom- litt mindre enn stua mi- med tavle på den ene veggen og noen velbrukte benker med tegnebord der barna sitter gruppevis og ser i bøker. Det aller mest påfallende ved rommet er hvordan det ligner på et norsk klasserom på en hvilken som helst barneskole. Ja, bortsett fra murveggene og de åpne vinduene og mangelen på linoleum og smartboard. Men alt annet er der. Radene med farger hengt over benkene. Bokstavene på veggen, plansjer med transportmidler, årets måneder, kroppsdeler og forskjellige typer mat. I en hylle langs den ene veggen står en eske med tom-emballasje som barna kan leke butikk med, akkurat som datteren min og klassekameratene hennes har i det nyoppussede klasserommet sitt i Oslo.

På toppen av skapet står det noe som fanger min oppmerksomhet. Hva er dette, er det skolemat? spør jeg, og læreren- en ung, høy jente med Redd Barna-t-skjorte og briller, smiler bekreftende. Det er maten deres, melk i forskjellige beholdere. Noen blander ut melken med for eksempel maismel, andre har bare melk.

WP_20151027_013

Skolemat på landsbygda. Er det en ting jeg gjerne skulle ha satt igjen her, ville det vært kjøleskapet mitt. Ikke at det hadde dugd stort uten strøm…

WP_20151027_017

Fargene som henger over benkene brukes ganske riktig til å øve farger med. Sjekk også plansjene som henger på veggen. Varianter av disse finnes antagelig fra Buenos Aires til Yakutsk, og det er en ganske fin tanke.

WP_20151027_011

Vi har med oss farger og tegnebøker, og etter et par instruksjoner fra læreren sitter alle elevene lydig (bare én farge til hver) og fargelegger «VALP» og «KATT» på norsk.

WP_20151027_018

Mor sjøl må også til pers når Sylvia drar fram kameraet. For anledningen flankert av en skikkelig prinsesse.

WP_20151027_020

Også i barnehagen fikk vi en liten oppvisning, med den globale slageren Hode, skulder, kne og tå! Jeg tipper den lille frøkna foran er en lillesøster som a) har begynt tidlig fordi hun kan gå sammen med storesøster og b) har arvet storesøsters uniform 😉

WP_20151027_024

Sjuendeklassingen falt pladask. Tror han savnet småsøstrene sine, tross alt!

WP_20151027_040

Bare to ledige plasser igjen på dumphuska nå…

WP_20151027_035

… og å hoppe strikk er alltid moro, tau duger helt fint. Hun i den svarte t-skjorta og skjørtet var læreren i barnehagen, og ellers selvskreven leke-sjef og kommandant ute i friminuttet. Tøff dame!

Etter besøket i barnehagen er det friminutt, og nok en gang blir vi utfordret til å være med på diverse kompliserte leker, og noen vi heldigvis drar kjensel på, som sisten, strikkhopp (med «strikk» av tau) pluss den alltid like populære fotballen. Litt artig er det at jentene stikker av med den ene ballen og lar fotballhuene seile sin egen sjø. Vi har også med oss slengtau, og såpebobler, og tida går mens ungen leker. Noen lærere kommer bort og veksler noen ord. De liker seg her, sier de, og synes Natigi er et fint sted å jobbe. Men de skulle gjerne hatt bedre betalt, lønna er ikke stort å skryte av. Litt bedre fasiliteter ville vært fint. Klasserom til alle hadde også vært en fordel.

Ja, for her sitter elevene virkelig rundt omkring der det er plass. Vi legger ut på en runde til alle klassene etter at friminuttet er over, med seigmenn og kulepenner, og er innom noen ganske trasige «klasserom». Men her tas alt i bruk, målet er at flest mulig skal med. Om det så blir litt trangt, som når et utett skjul som var lite i utgangspunktet må deles i to med et skjermbrett- ja, så gjør man det. Likevel er det imponerende å se hva de får til med det vanskelige utgangspunktet de har. Plakater med dikt, veggmalerier og plansjer henger overalt. Og stemningen er veldig god, både blant barn og lærere. Det er flott, men jeg går der likevel ikke med den følelsen så mange snakker om. Den «Åh, se så glade og blide de er, og så fint de lager det rundt seg bare med pinner og bark. Vi har litt å lære»-følelsen. Jeg føler først og fremst på at dette er himmelropende urettferdig. Og jeg tror ikke de hadde vært mindre glade og blide om de hadde hatt skikkelige doer og ordentlige klasserom, for å si det sånn. Nok en gang blir jeg en tanke beklemt ved tanken på hvem vi er, og hvordan de ser oss… og hvordan vi bare er på en snarvisitt inn i det som er deres hverdag, på godt og vondt.

 

WP_20151027_044

Skolekunst utenpå bygningene. Jeg hadde god lyst til å lukke skoddene, men det foregikk undervisning inne 😉

WP_20151027_045

Mens jeg ventet på å komme inn i sjette klasse, kunne jeg pugge distriktene i Uganda. Jeg trooor vi var i det distriktet som heter Nakaseke, eller så var det Nakasongola. Jeg så begge to på skilt underveis, i alle fall. Uh. Ser ut som litt pugging kunne være på sin plass. Jeg ville nok strøket på prøven!

 

WP_20151027_060

Her satt sjuende klasse og hadde naturfag. «Selve bistandsklisjéen, dette her», lo vår Redd Barna-guide. «Skole under et tre i Uganda, var det ikke det alle hadde lyst til å jobbe med?» Og jo, det er på mange måter flott. Men jeg kommer ikke unna følelsen av at disse ungene fortjener bedre.

WP_20151027_068

Dette er barnehagen sett utenfra. Etter friminuttet ble området plutselig invadert av både geiter og høner, og jeg tipper mine barnehagebarn ville blitt over seg av synet. Ekte dyr på vei inn i barnehagen deres?! Det ville vært noe, det! Men her er det selvsagt ingen som leer på øyenbrynet, hvis det da ikke er selveste lunsjen som har stukket av fra bålet bak skolen.

 

WP_20151027_058

Et av skurene som ble brukt som klasserom.

WP_20151027_047

… og et mer vanlig klasserom, der mine to sønner blir drillet i SubstiTU-sshon, som vår smått teatralske lærer tok en grundig gjennomgang på. Fun fact: på alle tre skolene vi var på fikk hver elev som hadde prestert noe- regnet et stykke på tavla, lest noe høyt, ellerø lignende- en liten applaus etterpå. Klapp-klapp-klapp! Klapp-klapp-klapp! Klapp klapp klapp-klapp klapp! Artig 🙂

WP_20151027_063

Første klasse hadde bare et lite avlukke. Men så var det ikke så mange elever heller. Her holder de på med bokstav-innlæring. Jeg legger merke til at teamet vi drar sammen med stadig tar stikkprøver og stiller spørsmål. Ikke noe stort, bare tilfeldige småting som «Kan du lese dette ordet, da?» og peke på et ord som står midt i rekken og ikke øverst. Ikke til forkleinelse for den enkelte lærer, men det har tradisjonelt vært mye pugg og papegøye-undervisning i skolesystemet her, og ikke alle lærerne er spesielt godt skolerte.

Når seigmann-posene begynner å bli slunkne og vi har sett enkelte av barneansiktene i minst tre forskjellige klasser (unger, asså!), er det på tide å ta hilserunden med rektor og lærere og etter hvert takke for oss. I mellomtiden brygger det opp til storm- av den svært lokale sorten- under nabotreet til klasse 6A. Skolen blir nemlig også brukt som valglokale, og diskusjonen blant mannfolkene som har sittet under treet og diskutert politikk begynner etter hvert å bli ganske så høylytt. Dessuten har de allerede strukket skoledagen enda litt lenger enn vanlig, for å gjøre ære på besøket (vi var jo senere ute enn beregnet, takket være de typiske forsinkelsene som alltid meldte seg, uansett hvem, hva eller hvor). Faktisk er det færre elever i dag også, nettopp på grunn av valget. Hvor magne elever det er her til vanlig, er usikkert. Noen lærere snakker om 3-400, noe som møtes med hevede øyenbryn av Redd Barna-ansatte fra Kampala. — 300 på listene ja, hvisker Samuel,– men hvor mange av dem har faktisk møtt til en skoledag, for ikke å snakke om et skoleÅR? Tipper det er mer snakk om 130-150.

Natigi Chance School var kanskje den av skolene som berørte meg sterkest. Det var så mye bra ved den skolen… og samtidig virket det en tanke håpløst, det hele. Langt fra folk. Uten nok materiell. Uten nok plass. Uten nok lærere. Jeg er sikker på at de gjorde en heltemodig innsats, alle sammen, og at de gjør en enorm forskjell i barnas liv. Men likevel. Alt pratet om elevlistene, om alle som ikke møter opp eller faller fra, om undervisningen som kanskje ikke holder helt mål på alle fronter, lærere som ikke orker den lange reiseveien, og ikke minst: det faktum at selv om de klarer å holde elevene her helt til sjuende klasse, så ligger ungdomsskolen så langt unna at nesten ingen begynner der… det var ikke så oppløftende, egentlig. Samtidig: hva er alternativet? Altfor mange barn i Uganda går ikke på skole i det hele tatt. Som i, null, niks, ingenting. Ingen matteundervisning, ingen engelsk, som er så viktig for å klare seg. Ikke noen klubber der de tar opp dagliglivets store og små problemer og prøver å finne løsninger. Ingen sjanse til å få jobb som krever lesing og skriving senere. Natigi CHANCE er nettopp det, og barna var helt tydelig stolte av skolen sin.

Så det er med veldig blandede følelser at jeg forlater Natigi, de høye, flotte jentene som sang så vakkert, og den unge fyren lilla skjorte (som sikkert kunne vært et ordentlig musikalsk talent i Norge, med foreldreoppbacking og privatundervisning i bøtter og spann) og setter oss inn i firehjulstrekkeren for å humpe tilbake til sivilisasjonen Nimrod hotel.

WP_20151027_074

Welcome welcome, visitors! Welcome to Natigi!

Jada, mor måtte svelge hardt og stirre i taket underveis i konserten. Flotte ungdommene, fulle av livslyst og pågangsmot. Jeg skulle så gjerne sett at de hadde flere midler til rådighet, og at fremtiden hadde bydd på flere valg enn den antagelig gjør.

 – Will you be back? spør han, mannen som sier at han eier hele området og ønsker å bygge det videre ut med flere bygninger. Jeg må jo besøke dem igjen, senere, når alt har kommet på plass? Kanskje ha med noen flere seigmenn (eller kjøleskap)? Ah, det umulige spørsmålet. Uganda står neppe på lista over aktuelle feriemål med det første. Joda, jeg drar gjerne tilbake, det er et fantastisk land. Men realistisk sett? Tid? Penger? Barn og jobb og andre forpliktelser? Alle de andre stedene vi burde vært for lenge siden? Men… akkurat der og da er det eneste riktige å dra en Arnold. Bare med et smil i stedet for en barsk mine.

For en dag, en vakker dag… — Yes, of course. I will be back!

Og jeg mener det.

WP_20151027_022