Første skole: St.Kaloori-Keera

Planen for mandag, tirsdag og onsdag var som så: Tre dager, tre skoler, tre byer. Eller, byer og byer, fru Blom. Den siste (og største) skolen vi besøkte lå bare en kort, støvete kjøretur fra Gulu by. Men de to andre lå henholdsvis langt ute på landet, og enda lenger ute på landet.

Vi starter mandagen på Redd Barnas hovedkontor i Kampala, der vi får være med på morgenmøte og høre hvordan de planlegger dagens og ukas arbeid. I tillegg fikk vi presentere oss på mer eller mindre haltende engelsk, og vi ble tatt fryktelig godt imot- slik vi ble på hele turen. Deretter får vi en grundig innføring i arbeidet med I’m Learning-kampanjen av Jacob, en lokalt ansatt som ved hjelp av plansjer, figurer og store armbevegelser forteller engasjert om prosjektskoler, evalueringsverktøy og spissing av tiltak. Jeg er ikke helt sikker på hvor mye elleveåringen får med seg, men storebror henger med på notene, og for oss voksne var det uhyre interessant. Særlig dette med tilpassing og målretting av tiltak- å sørge for at pengene blir brukt slik at de bidrar til best mulig effekt- er spennende å høre om. Akkurat nå holder en gruppe assistenter på med å samle inn en mengde data fra prosjektskolene, og alt materialet skal gjennomgås av forskere ved universitetet i Oslo og Gulu University. Kort forklart inneholder analysen fire spesifikke komponenter som anses for å være av helt sentral betydning for barns læringsmiljø, og så skal de se på hvordan disse kan utvikles mest mulig effektivt og hvilken forskjell de utgjør i forhold til skoler som ikke bruker dette verktøyet.

WP_20151026_018

WP_20151026_016

WP_20151026_013

 

Dette, en forskningsmessig forankret tilnærming til bistand, høres svært viktig ut for en som ikke har spesielt god greie på det (meg). Misforstå meg rett, jeg er glad i private initiativer og ildsjeler. De er ofte minst like effektive på mikroplan som de store, tunge organisasjonene. Nå som krisen i Syria bokstavelig talt ruller over strendene i Europas mange sydenparadis og etterdønningene når helt opp til PU på Økern, har vi jo virkelig sett verdien av enkeltmenneskers engasjement. Og det er ingenting som rører mer enn bestemødre som strikker nyfødtluer i selbumønster og sender til Moldova! Samtidig, for å drive effektivt hjelpearbeid som er pålitelig, etisk forsvarlig og bidrar til å finne varige løsninger, holder det ikke nødvendigvis med engasjement og gode intensjoner. Det er nok mange som i beste mening har dratt i gang prosjekter de ikke fullfører, eller gjør ting på en lite effektiv måte. I verste fall er man med på å opprettholde en avhengighet av hjelp utenfra, når det i bunn og grunn var det motsatte som var målet. I det hele tatt: Jacobs plansjer og figurer underbygger det vi egentlig visste fra før: at Redd Barna kan det de driver med. I trærne utenfor kontorvinduet sitter de kjempedigre, styggpene Marabou-storkene og titter inn på oss, i det vi reiser oss og pakker ned sakene våre, klare til å stige inn i firhjulsstrekkerne utenfor bygningen og tråkle oss ut av byen.

WP_20151026_034

Det er valg i Uganda, og plakatene henger overalt.

WP_20151026_039

Typisk syn langs landeveien.

WP_20151026_031

Slikt landskap kjørte vi gjennom på vei til skolen. Etter hvert ble det slutt på bebyggelsen også.

 

Dere skjønner hvorfor vi bruker en del penger på skikkelige biler? utbryter vår norske guide tørt når vi to timer senere har forlatt motorveien, den vanlige veien med kuer på alle kanter, den humpete skogsveien og nå er over på noe som mest av alt minner om en sti. Det er utrolig at vi overhodet kommer fram, og til tider må Medi og Safi vrenge bilene vekk fra stien og inn mellom trærne, siden regntiden har omgjort det røde støvet til en sleip, seig masse som er umulig å manøvrere på. Ikke at det bekymrer Medi, som spiller Uganda-pop på full guffe og ubekymret trommer takten mot rattet. Disse karene kan bilkjøring, ingen tvil om det. Vi er godt inne på landsbygda i Luwero, og stien slynger seg tilsynelatende endeløst til høyre og venstre, før vi plutselig ruller opp foran en klynge firkantede murbygninger. Midt inne i ingenmannsland, vi har knapt sett en stråhytte den siste timen. Men her er den altså, den første skolen på lista vår. St. Kaloori-Keera var tidligere en non formal-school, men har nå blitt godkjent av myndighetene, noe som også betyr at de påtar seg ansvaret for driften og personalet i større grad.

Rektor, en smilende mann i førtiårsalderen, trykker hendene våre hjertelig og ønsker oss velkommen inn på et bittelite, varmt kontor med nakent murgulv og et lite vindu helt øverst på veggen. Han setter seg bak pulten mens vi tar plass på noen trebenker som er presset inn langs veggen. «Vi» er den norske delegasjonen, pluss regionsjefen Samuel og kommunikasjonsansvarlig Sylvia fra Kampala-kontoret (alltid med kamera rundt halsen), og i tillegg noen lærere og representanter fra den ugandiske ekvivalenten til FAU. Jeg skal selv være ubeskjeden nok til å påberope meg lang erfaring (altfor lang erfaring!) med denne type verv, men jeg kjenner skamrødmen stige når mine nye FAU-venner forteller hvilke oppgaver de er opptatt av. For eksempel har de nylig installert skolens første lynavleder, de har plantet en stor skolehage og tatt initiativ til en skolemat-ordning på dugnad. De har egne «councillors» som tar seg av barn med spesielle utfordringer på skolen eller hjemme, og holder på å utarbeide en plan for å sikre tilbudet også for barn med funksjonshemminger. Jeg innser at min årelange innsats i innkjøpsgruppen for juletrefesten (med særsklit pølseansvar) ikke helt når opp, for å si det forsiktig.

WP_20151026_097

En beslektet sjel: denne mannen sitter også i FAU. I tillegg driver han en slags boda boda-taxi til og fra skolen. Snusfornuftige, norske Helle burde sikkert sagt ett og annet om trafikksikring og så videre og så videre, men her jeg står i jungelen med gjørme på alle kanter og flere kilometer mellom hvert hus, han har min fulle forståelse. Jeg ville gjort akkurat det samme.

I det vi blir tatt med ut for å kikke på skolehagen, har skolens fotballag begynt å varme opp utenfor. Ryktet om at det har kommet en norsk fotballspiller på besøk har åpenbart spredd seg som ild i tørt savannegress. Sønnen min smiler litt usikkert i retning guttene som jogger fram og tilbake, det aner ham at dette kan bli tøft. Skolehagen er en drøm: lange rader med mais, appelsiner, mango og bananer. Uganda har et fantastisk klima for jordbruk, og skolen regnet med å både kunne dekke eget behov og i tillegg selge litt for å spe på økonomien.

Vi kikker innom noen klasserom, og til sist blir gutta mine plassert der de hører hjemme på en ukedag i oktober: på skolebenken. Som virkelig er en benk- en god, gammeldags benk i tre, furet og værbitt og fremdeles dugandes til sitt bruk. Sidemennene fniser litt når de setter seg ned, men unger er unger: etter to minutter er alt i orden og guttene deltar i undervisningen etter beste evne.

WP_20151026_053

Skolelaget rett før de begynner å varme opp.

WP_20151026_059

Mattetime. Flaks for gutta at det ikke var grammatikk på et av de mange lokale språkene, som for eksempel ntwetwe eller madudu.

WP_20151026_068

Kaste-ball-og-telle-leken. Med heiagjeng.

 

Etterpå er det leker utenfor, noe som viser seg å være vanskeligere enn mattestykkene de nettopp hadde brynt seg på. Noen jenter hadde tegnet opp et mønster med streker og sirkler på bakken som kunne minne om en baseball-bane i miniatyr, og mellom ringene skulle man løpe mens noen andre kastet ball etter deg. Blir du truffet truffet, er du ute, og i tillegg kunne ballkasterne når som helst spørre de løpende om hvor mange sirkler de hadde vært innom. Gutta klarte seg ikke så verst, og de fikk rungende applaus når de klarte det- og like rungende latter når de bommet på antallet tilbakelagte sirkler eller skled og havnet på nesa inn i ringen av nysgjerrige tilskuere.

Fotballaget har nå fått på seg skjorter! Det hadde vi ikke sett for oss, tatt i betraktning av at det står så som så til med skoleuniformene og de færreste elevene har sko eller sekk. Men fotball er seriøse saker i de fleste verdenshjørner, og som eldstemann sa, det er utrolig moro for laget at de har skikkelige drakter! Selvtilliten hans sank dog enda et par hakk da det ble klart at hans med- og motspillere var i ferd med å entre den humpete banen uten sko på beina. Hva skulle han gjøre? Ta av seg skoene, han også? Han ville ikke vart i fem minutter, ikke sjans i havet. Samtidig føles det feil å spille med sko når alle andre er barbeint. Kapteinen på motstanderlaget løste det hele ved å sjenerøst tilby ham og lillebror å ha på sko under kampen, og jeg føler meg heldigvis trygg på at guttungen er fornuftig nok til å være litt varsom med hvor han setter Nike-pailabbene sine.

WP_20151026_073

WP_20151026_078

Min eldste sønn, aka «Pysa med sko».

Og det blir en uhorvelig artig kamp. Guttene er plassert på hvert sitt lag, og alle heier tilsynelatende på alle. Langs sidelinja står elever i alle aldersgrupper, noen har en lillebror på ryggen, andre kikker spent bort mot bilen der teamet vårt graver i bagasjen etter seigmennene. Ei lita, sjenert jente i en fire nummer for stor uniform kommer sjenert bort til meg og signaliserer at hun vil ta på håret mitt. Selv er hun nærmest barbert på hodet- ugandiske skolebarn er det, jenter som gutter, fordi det er mest praktisk og fordi «ellers tenker jentene for mye på utseendet» som Sylvia forklarte (en teori som med fordel kunne overføres til både jenter og gutter i det norske skolesystemet, men det ville garantert utløst ramaskrik). En tett og spennende kamp ender 1-1, og jeg puster lettet ut over at samtlige spillere ser ut til å ha tærne i riktige vinkler.

Besøket vårt avsluttes med en liten forestilling. En gruppe elever har øvd inn noen sanger med selvskrevne tekster, som blir fremført med tromme-akkompagnement og vaiende hofter. Gutta klapper i takt med trommene, og mor sjøl må opp i øyekroken et par ganger underveis- barnekor får alltid frem sentimentaliteten, ikke minst i en setting som dette. For å spe på applausen vår hadde vi såpebobler og seigmenn, noe som var fryktelig populært. Jeg hadde på forhånd grudd meg litt til akkurat denne delen, fordi jeg i min norske naivitet følte at det lå et element av nedlatenhet i akkurat dette: å komme kjørende i en skinnende firhjulsstrekker inn i disse menneskenes liv, dele ut noen seigmenn, vinke litt, og dra igjen. Her er det unger uten sko og uten vann og uten lys til å gjøre lekser i. Seigmenn??

WP_20151026_092

WP_20151026_082

 

Jeg hadde ikke trengt å bekymre meg. Der og da føles det helt naturlig, ungene er i ekstase, de flokker seg rundt såpebobleblåserne og synes seigmennene er det rareste i verden. De smiler og ler og vil ta bilde med guttene, med meg, ved bilen, med seigmannen i munnen. En seigmann forandrer ikke noe som helst i det lange løp, det vet vi alle sammen, men akkurat her og nå er det bare moro med besøk og gøy å smake utenlandsk godteri. For de voksnes del antar jeg at tankene mine ikke er helt på jordet, men at de også gleder seg over glade barn, og ikke minst ser en mulighet for at deres skole og deres historie får enda en sjanse til å komme i fokus, noe som kan generere mer støtte og flere positive tiltak.

Idet vi setter oss inn bak Medi igjen og gjør oss klare på tilbaketuren over humpetitten humpetatten, kaster jeg et siste blikk på skogen av mørke, slanke barnearmer som veiver mot oss og ønsker oss farvel. Og jeg ønsker intenst at vi får til dette ene, å skape bare bittelitt mer blest enn det ellers kunne ha vært. Da gjør det ikke så mye at vi ikke hadde mer enn en seigmann der og da.

Og ballen ligger selvsagt igjen. — See you in the World Cup, er avskjedsordene fra fjortenåringen, og han får det samme tilbake. — See you in World Cup, friend!

 

WP_20151026_077

Education is wealth. I Luwero, Uganda. Lille jente, hvordan ser din fremtid ut?

 

Uganda: røde tall, dystre statistikker, og et prosjekt

Uganda er Afrikas selverklærte perle. Det står overalt, på digre boards på flyplassen, reklamer langs veikanten, og på alle ølreklamene. Uganda, the pearl of Africa. Og det er en perle. Beliggende midt på ekvator, mellom de tørre steppene i Øst-Afrika og D.R. Kongos tykke regnskog, er det et frodig, vakkert land.

elefant

Elefant i solnedgang. Selvopplevd, ja. Hvis dette ikke er vakkert, så vet ikke jeg! Jeg gleder meg til å fortelle mer om dyrene, og om de flotte menneskene vi møtte, og alt det morsomme vi opplevde. Men first things first, som det heter på godt norsk- en kort presentasjon av bakgrunnen for turen vår.

Men: 65% av befolkningen på rundt 35 millioner er barn. Fertilitetsraten er på 6,2 barn per kvinne. Nesten 70 av 1000 levendefødte barn dør før de er fem år. 70% av de som begynner på barneskolen fullfører ikke 7. klasse. Fire av ti tenåringsjenter blir gravide, og av hundre barn er det ti foreldreløse (kilder: Redd Barna, USAID, New Vision). Levestandarden for det store flertallet er svært lav, og AIDS-epidemien har rammet landet hardt.

Med andre ord: denne Afrikas perle skinner ikke helt slik den kunne gjort (en del av dette handler selvsagt også om styresett, men jeg skal ikke begi meg ut på politisk analyse- SÅ mye lærte jeg ikke på en snau uke! Men for å ta lightversjonen, så har Uganda som så mange afrikanske land en president som begynte bra- svært bra, ettersom han ble kvitt Idi Amin og Milton Obote- men etter hvert har blitt litt for glad i både makt og penger og nekter å gi fra seg noen av delene). Heldigvis er det mange hjelpeorganisasjoner inne, men behovet er likevel ufattelig stort.

Det er logisk å begynne med barna, og ikke bare fordi det er så mange av dem 😉 Kunnskap smitter. Selvfølgelig er det slik at jo flere barn på skole, jo større sannsynlighet for en bedre framtid for individet. Men de positive ringvirkninger ender ikke der. Barn på skolebenken gir også en positiv effekt i forhold til helse, hygiene, holdninger til barneekteskap, familievold og så videre utad i barnets miljø. Dobbelt positiv effekt, med andre ord.

Men i et land der mye handler om å overleve, der det ofte er mange kilometer til nærmeste skole, de færreste har tilgang til sykkel eller motorsykkel (bil er en virkelighetsfjern fantasi for de aller fleste, selv om det ikke virker slik i Kampala i rushtiden), og prosaiske ting som manglende sko eller matboks kan representere uløselige problemer, blir det ofte så som så med skolegangen likevel. Riktignok så jeg fargerike skilt på hvert gatehjørne: St. Mary’s nursery. Tiny Feet pre-school. Primary schools og boarding schools i hvert veikryss. Men dette er i byen, på landet er det en helt annen historie. Vår guide fra Redd Barna kunne også fortelle at det ofte var så som så med kvaliteten på skolene, både i byen og på landet. I det siste tilfellet var det et problem å få kvalifiserte lærere- det er rett og slett ikke særlig mange utdannede mennesker som er spesielt interessert i å bo i et gjørmehull. Også i byen kunne skolene være tvilsomme, med underbemanning, shabby lokaler og en «pedagogikk» som ikke har vært gangbar i Europa på mange tiår. Vi traff til og med en nordmann på forskningsoppdrag som kunne fortelle at han hadde møtt flere med universitetsgrad som knapt var verdt papiret den var skrevet på. Ikke dermed sagt at det er slik overalt, slett ikke- men at kvaliteten varierer, er nok et ubestridelig faktum.

Men mye arbeid legges ned, hver dag, av lokale ildsjeler, tøffe og engasjerte lærere, foreldre som drar lasset på dugnadsbasis og frivillige organisasjoner. Det gjelder å heve kvaliteten på undervisningen, utstyre lærerne med kunnskap til å takle elevenes behov og mulige familiære eller sosiale problemer- Uganda er et land der mange mennesker har mye bagasje, ikke minst i det konfliktherjede nord-, og sakte men sikkert overføre ansvaret for skolebygninger, personale, lønn og drift til myndighetene, som jo er de som egentlig skal sitte med ansvaret. Ikke minst dreier det seg om å holde barna på skolen. Det kan dreie seg om så konkrete ting som å samle inn mais fra alle foreldrene og rigge til felles matlaging midt på dagen, slik det ble gjort på en av skolene vi besøkte, eller strikke bind til jentene så de ikke skipper skolen hver gang de har mensen. Jeg tuller ikke, den første skolen var veldig stolte av sin bind-strikkeklubb, og kunne fortelle at det også var mange gutter som satt og strikket:

bindstrikking

Demonstrasjon av ugandisk bind-design av en svært driftig og løsningsorientert lærer. Legg merke til det bittelille rommet i bakgrunnen med bøker i stabler; det er rektors kontor. Fullstendig pc-løst, hvis noen skulle lure 😉

Og dette koster penger. Redd Barna har i samarbeid med blant annet NORAD jobbet mye med skoleprosjekter i Uganda, og det er i all hovedsak norske midler som er brukt til det pågående I’m learning-prosjektet i landet. Men private bidrag er også høyst nødvendig, og tidligere i høst lanserte de en skolestartkampanje i samarbeid med Egmont, som blant annet gir ut Foreldre og Barn. Jeg la merke til den, jeg også, og husker at jeg tenkte at det var en snedig ide- å knytte skolestart i Norge (hvilken sekk er best i test? Hva slags matboks skal jeg kjøpe til Frida? Hjelp, Petter har vokst ut av finbuksene sine!) opp mot situasjonen til alle de millioner av barn som bare kan drømme om utdannelse.

Og i kjølvannet av dette kom annonsen om feltreportere som vi hoppet på. For en ting er at voksne snakker om barn, det har vært gjort lenge. Forteller om deres situasjon, besøker skoler og tar bilder. Men hva om barn møter barn, og forteller om det? Kanskje det har en annen type gjennomslagskraft? Kanskje det kan utfylle bildet litt og bidra med en ny stemme?

… og det var bakgrunnen til at mine to eldste sønner plutselig befant seg ved Nilens bredder og speidet etter krokodiller. Nå skriver eldstemann artikkel for harde livet, og klager over at han har for få tegn til rådighet. Med andre ord, han har mye på hjertet! Lillebror og jeg er allerede ferdige, i alle fall med førsteutkastet. Og ellers sitter vi på en mengde stoff som vi skal ut i alle kanaler vi har til rådighet. For å unngå å drukne i julegavetips har artikkelen i bladet blitt flyttet til januarutgaven, noe jeg slett ikke skal klage på. Litt mer tid til systematisering og finpussing er svært velkomment. Men vi skriver nå, mens opplevelsene er ferske og hjertet fremdeles er mørt av alle inntrykk, skjebner og mennesker vi møtte på turen. For en ting er sikkert: dette var nok årets mest spennende, lærerike og ikke minst kontrastfylte uke.

niolen

Ved Nilens bredder i Murchison Falls. Flodhestene er vanskelige å få øye på- som regel ser du bare ørene eller ryggen, men de høres godt med de rare gryntelydene sine. Ikke at du har lyst til å se så mye mer enn ørene heller. Flere mennesker blir drept av flodhester enn av krokodiller hvert år, de er kjempedigre og ganske så aggressive. Det gjelder å ikke komme mellom en flodhest og maten dens, for å si det sånn.

Som en sidebemerkning: det var en flott tur også for guttene og meg personlig. Gutta mine er som brødre flest, og kanskje enda litt. Kombinasjonen av en ganske pertentlig og streng storebror, og en surrete, blid og litt lat lillebror tilsier at det ikke alltid går knirkefritt. Men denne turen har nok ført dem nærmere hverandre, og følelsen av å være et trekløver på tur skal vi leve lenge på.

 

Verdens beste dusj…

… er den du endelig kan ta etter reiseruta Kampala- Entebbe- Addis Abeba- Roma- Stockholm- Oslo. Fy søren så godt! Fy søren så varmt! Og fy søren, så godt det er å ta en dusj uten å kikke etter edderkopper og kakerlakker i hvert hjørne av baderommet først. Jeg føler meg nesten som et menneske igjen.

WP_20151027_061

Ikke bare en klisje: det foregår undervisning under trærne i Uganda, hver eneste dag.

 

I samme gate, en tabbe det er lurt å unngå: å få mensen fem dager på forskudd, totalt uventet (ergo ingen bind eller tamponger). Midt i Murchison Falls nasjonalpark, der vi skal sove i… telt. Riktignok hadde etablissementet en slags «camper’s hut» der det var mulig å pusse tenner og ta seg en dusj, men da under enda enklere forhold enn på et gjennomsnittlig nimrod-hotell («Nimrod» er det nye «jalla». Mer- mye mer!- om det siden), og muligheter for enda større kakerlakker og edderkopper. Og en og annen elefant. Det var ugunstig timing, for å si det pent. Men det blir bedre: på vei hjem til Kampala, med diverse hjemmesnekrede toalettpapir-bind og isolasjonsmaterialer på plass, stopper reisefølget ved en bensinstasjon der andre hamstrer flaskevann og chapati, mens jeg går rett til hylla med vaskepulver, bleier og oppvaskmiddel, og der- DER!- ligger en enslig pakke Always som tydeligvis har ligget der en stund, basert på mengden akkumulert støv og skitt utenpå pakningen. For 4000 ugandiske shilling er den min, mens ekspeditøren kikker vekselvis ut av døra og opp i taket og antagelig ler høyt innvendig over historien han kan fortelle kameratene om hun høye, rare, hvite dama som kom stormende inn og kjøpte årgangspakken med Always. Deretter er alt fred og fordragelighet til dagen etter, da selvsamme Alwayspakke havner i kofferten i all pakke-fort-panikken og det da gjenstår 24 timer på reisefot uten mens-beskyttelse. Herlig, er alt som er å si om den saken. Jeg gadd ikke prøve lykken på Bole International Airport i Etiopia. Den verste jalla nimrod-flyplassen jeg har vært borti, men flyene var det ingenting å si på.

Derfor er dette verdens beste dusj. Jeg er også lykkelig over å være i et kakerlakkfritt, edderkoppfritt, og noenlunde rent hus, der vannet fra springen kan drikkes,  og det ikke er behov for myggnetting. Å møte Bison og Turbo igjen stakk godt i hjertet, det kan jeg love, men det gjør meg også lykkelig- å se dem løpe rundt i huset uten en bekymring i verden, godt kledd og velernærte, så trygge som de kan bli. Det er lykke, det vet jeg nå.

WP_20151027_001

Myggnetting, vol. 4. Dette er det beryktede Nimrod hotell, og jeg slår virkelig et slag for «nimrod» som et skjellsord. Og det handler slett ikke bare om standard.

 

Uganda-eventyret er altså over- for denne gang, i hvert fall. Etter en rimelig intens uke sitter jeg hjemme på kjøkkenet og venter på at opplevelsene skal synke inn. Tanken før jeg dro var omtrent sånn: oppleve mye på dagtid, ta bilder, notere. Sitte på verandaen på kvelden, filosofere, overføre bilder og opptak, skrive mailer, blogge litt. Realiteten ble ikke helt sånn. Tett program kombinert med «African time» (som IKKE er en klisje, alt tar forferdelig lang tid og man blir alltid forsinket) og null nett-tilgang mesteparten av tiden gjorde at jeg verken fikk fordøyd inntrykkene underveis eller jobbet med stoffet, alt hopet seg bare opp både inne i hodet og på mobilen. Så jeg har en jobb å gjøre. I forhold til prosjektet med Egmont skal vi levere råteksten allerede på mandag, og jeg må plukke ut bilder til Instagram- kampanjen.

Mye har jeg også bare i hodet. Vi ble kjørt over alt, hele tiden. Våre to fantastiske sjåfører, Medi og Safi (vi har mailadressene til begge to, og jobber med å finne noen morsomme t-skjorter vi kan sende ned som takk for hjelpen) manøvrerte oss trygt og sikkert gjennom bygater med trafikk i alle retninger- bokstavelig talt, det var fullstendig kaos bananas- og gjørmeveier ute på landet. Aberet med å sitte i bil er at du blir litt avsondret fra livet som leves der ute. I tillegg har jeg hele veien hatt en slags skrekk om å være en sånn typisk «hvit, rik dame i fancy firehjulsstrekker tar bilder av mennesker ut av vinduet», eventuelt «hvit, rik dame i fancy firehjulsstrekker kommer til skolen med fargekritt og ballonger og letter sin egen samvittighet med en seigmann».

WP_20151024_002

Kofferten til hvit, rik dame med sjåfør: biler, laban, knekkebrød og annet snask. Pluss noen penner og fotballer. Ikke akkurat noe som forandrer livet til noen som helst, men mindre kleint enn jeg trodde på forhånd.

Den siste bekymringen viste seg å være overflødig, den første var det mer hold i. Derfor har jeg heller ikke fått alle de bildene jeg ønsket meg, og som jeg sikkert kunne tatt hvis jeg var der, ute på gata, og kunne veksle to ord med kvinnen med bananer på hodet og baby på ryggen før jeg knipset i vei. Eller moren til de to nakne småbarna som lekte alene i veikanten (et syn vi så hundrevis av ganger om dagen). Om folk så er lutfattige, kun opptatt av å overleve til neste dag,  og antagelig gir beng i meg og mine bilder, skal de likevel behandles med respekt. Jeg snikfotograferer ikke enkeltpersoner, og derfor gikk jeg glipp av et blinkskudd eller hundre. Det får så være. De menneskene jeg har fotografert, har gitt sitt samtykke. Det gir meg god samvittighet, men en desto vanskeligere formidlingsjobb. Dama med bananer og baby i stekende hete bortover en endeløs landevei, sier mer enn tusen ord. Men jeg får pent holde meg til ordene denne gang og håpe det duger!

WP_20151027_067

Barnehage, Luwero. Bemanningsnorm er et ukjent fenomen.

Uansett. Det meste her på bloggen kommer til å handle om Uganda en tid framover. Det er mye annet jeg kunne skrevet om, for eksempel at vårt eventyr kræsjlander i en skikkelig helvetesuke (ankommer Gardermoen lørdag formiddag, hentes av Gubben, niendeklassingen må hive fotballklær i bagen før han og pappa råkjører til cup i Gøteborg, deadline på mandag, jeg skal ha hovedfakturering på jobben på tirsdag- noe jeg overhodet ikke kan- samtidig som Gubben skal til Trondheim på jobb) men dagligliv-pjattet må nesten havne litt i baksetet nå. Jeg har tenkt å strukturere det i temaer- bakgrunn, skoleprosjektet, mennesker vi møtte, moro, tanker. Eller noe i den dur, jeg er usikker på hvordan det skal bli, men det må i alle fall sorteres tematisk. Å skrive fritt ville vært den visse bloggedød- det er altfor mange enkeltepisoder å ta av. Dessuten skal jeg lese meg opp på kommentarer, det har også blitt sørgelig nedprioritert når både tid, internett-tilgang og tålmodighet er nede på null.

WP_20151028_003

 Mye… MYE… å ta tak i. Helst i går 😉 Men gode prosjekter strømmer på og lager en forkjsell i folks liov. Som her, et pappakursl

 

Og til sist, det vi bittesmå bloggere med null markedsverdi kan tillate oss: heftig og begeistret reklame for noe vi ikke får betalt for, men rett og slett bare liker. 🙂 Og det er mye å like ved Uganda! Det er ikke uten grunn at landet kalles for Afrikas perle.

Men nå, etter verdens beste dusj: verdens tyngste søvn. God natt, vi blogges!