Lys og aske

Det magiske øyeblikket skjer i vinterferien, og forblir dermed skjult frem til mandagen etter. Når tre unger er kledd på og tre ungdommer er jaget ut av dusjen, når alle manglende venstresko er lokalisert og strenge formaninger om lue avlevert, når siste matpakke er dyttet ned i en sekk på vei ut døra- da blir du plutselig stående og klø deg i hodet. Alt er så annerledes. Det var ikke sånn forrige fredag, gatestubben utenfor og hele verden fremstår liksom i et annet…

LYS! Der har du det! Det er LYST når små og store skal ut til skole og jobb. Mormor, som trofast henter guttene mellom halv åtte og åtte en gang, kan se ansiktene på skolebarna som kommer mot henne på vei til t-banen. Jeg, på min side, slipper å bekymre meg om ungdommer som kanskje er hakket sløvere med refleksene enn de later som, der de surrer rundt i veikanten med musikk på ørene, blinde og døve for biltrafikken rundt dem.

Det er lys. Og heretter blir det bare bedre! Når sant skal sies lengter jeg like mye etter den første lyse morgenen hvert år. I mitt forrige liv, da jeg jobbet og var mye ute og gikk og sånt, hadde jeg timeanddate.no som startside på pc-skjermen, slik at jeg hver dag kunne se dagen bli noen få minutter lengre enn dagen før. Sola sto opp to minutter tidligere og går ned halvannet minutt senere i dag enn i går. I morgen er det to og et halvt og to! Nesten fem minutters forskjell, det!

Men de lyse dagene har sjeldent vært så velkomne som i år likevel. Riktignok har det vært en vinter så mild at den føles som en evigvarende høst, og det er fremdeles en stund igjen til den ekte våren melder seg, men bare følelsen av at det går riktig vei…

Foreløpig er det veldig, veldig grått. Lys eller ikke lys. Men se på disse to gravemaskinene, da, de hjelper hverandre med å tømme elvebredden for stein. Super-mega-gigafascinerende!

Første skoleuke er unnagjort, og som alltid kjenner jeg at det var godt med et pust i bakken for store og små. Hverdagen setter alltid i gang med et lite smell, så også denne gangen.

Hva er det ballerinaen driver med, hun danser jo ikke?

Tolvåringen fikk spille på en konsert avholdt av fløytelæreren hennes. Det var stas- og litt skummelt- men Siciliano låt som den skulle og hun fikk nydelige blomster etterpå. Det er morsomt hvordan spilleinteressen bare har tiltatt etter i fjor sommer, da jeg dyttet henne med på et av storebrors sommerkurs. Hun var bare sånn passe interessert, men hadde det fryktelig gøy og kom hjem og maste om å få bli med i orkesteret til storebror. Som sagt så gjort, og nå spiller hun i orkester i tillegg til timene hos læreren sin. En ekstrabonus er jo at hun og storebror- de to som ofte har hatt litt Knoll og Tott-tendenser- er mye mer sammen og deler en felles interesse. Men for all del. Hun danser fremdeles aller mest. Og i dag er planen å stikke innom Byporten etter skolen for å se om hun får kjøpt seg en ekte tutu- hun har spart selv!

Og joda, det ble boller! The terrible three gjorde en utmerket jobb med å bake 24 boller og spise minst halvparten. Det var en eneste lusen bolle igjen dagen etter. Enda en av fordelene med å ha stor familie: vi spiser opp kaker og boller, og slipper å ha kaloribomberester i mange dager etterpå (noen takler kanskje sånt, men ikke jeg! #selvkontrollønskeskjøpt).
Her er forresten to blidfiser i full aksjon i trampolineparken. Det var et skikkelig smart trekk en tidlig lørdagsmorgen. At storesøster tok helt av var for så vidt forventet, hun er av hopp-og-sprett-typen uansett, men at minstemann var så tøff og spretten? Men han hadde det helt konge, og hoppet og balanserte med full kontroll. Nok en gang klør jeg meg i hodet over at vi dro av gårde for straks to år siden for å bli foreldre til en liten tass med spesielle behov, og kom hjem med en sønn som ikke bare er klink normal, men gjennomgående gruser alle forventninger. Minstemann, ass, han er noe for seg sjøl! Se opp, verden!

I løpet av vinterferien surret jeg meg også inni spamfilteret mitt, der det lå beskjed om at Turbo har spilt seg inn i barneorkestret fra høsten av. Det er ingen liten prestasjon for en førsteklassing, i alle fall ikke med tanke på at mor har vært sørgelig dårlig til å lære henne noter- så bladlesinga på opptaksprøven gikk rett og slett litt skeis. Men Humoresque’en hennes overbeviste samtlige i juryen, og nå befinner jeg meg i den litt pussige situasjonen at vi egentlig ikke er så ambisiøse på hennes vegne- vi er for gamle og har vært runden rundt blokka for mange ganger før, ikke minst med Fotballhuet, til å ta helt av over små flinke barn og kjøre på med press, forventninger og konkurranse. Det er mange av dem, og de fleste skal ikke bli musikere. Eneste forventningen jeg har til Turbo er at hun skal jobbe for å bli flinkere enn det hun er- men likevel har ei frøken som kan ligge an til å gjøre det veldig bra framover. Gratulerer, Turbo! Måtte fela di synge om kattunger og tordenskyer og alt det du vil at den skal synge om! :-*

I andre enden av skalaen- aldersskalaen, vel å merke- har vår eldste sønn ikke bare bestemt seg for hva han skal gjøre til neste år, men også søkt, fått tilbud om plass og akseptert plassen. Nå er det i boks. For meg er det rart å skulle innse at enda en av de store skal fly redet, men det er veldig deilig at han har landet på hva han vil gjøre og kan se frem til et spennende år på folkehøgskole. Jeg tror det var et smart valg- og det blir helt sikkert et interessant år! Dessuten har han allerede varslet at han gjerne flytter hjem igjen etterpå, når det er tid for å begynne å studere. Mor, som synes at det begynner å bli vel glissent rundt bordet når det bare er fem unger igjen på daglig basis, ble en smule lettet over dette. Joda, selvsagt skal han ut og fly han også, og han kommer til å flytte ut. Men en gradvis overgang er fint!

Et siste lite mirakel må med fra uka som gikk. For riktignok er det påsken som er tiden for mirakler, ikke fastetiden. Men her om dagen begynte jeg nesten å tvile. For etter noen (særdeles velfortjente, denne fyren jobber hardt og mye både hverdag og helg) fridager på hytta, kom 16-åringen hjem og gikk bananas med støvsuger, JIF og søppelposer. Altså, her har jeg gått og mast i tre år. Kan du ikke rydde rommet? Kan du ikke rydde skikkelig? Kan du ikke i alle fall ta ut alt papir som ligger på gulvet, tømme søpla, kan du se bak senga for jeg er sikker på at det ligger mye skittentøy der… og svaret har alltid vært «Jammen jeg HAR jo ryddet!», eventuelt «Jammen, det ER jo ryddig!» Og sånn har det fortsatt, for i og med at guttungen holder orden på lekser og noter og øveplaner, han hjelper til med å lufte hunden og er ofte forbausende blid og grei til å være 16-åring, så er det grenser for hvor mye dårlig stemning jeg vil skape på grunn av litt rot. Men altså, han kom hjem fra fjellet, jobbet som en helt i fem timer uten en eneste pause, dro ting ut av skapene og støvsugde både innerst og bakerst, tørket støv av hyller og kommoder og fikk det… faktisk… skikkelig… fint!? Helt på eget initiativ?!

De tidligere uttalelsene om at «Jammen jeg har jo ryddet!» fikk seg riktignok et skudd for baugen. Dette var litt av det han spadde ut av gammelt grums, og jeg tror ikke jeg tar munnen for full når jeg sier at det antagelig har ligget der lenge!
Men se så fint det ble! Hovedpersonen selv var også veldig fornøyd. Her går det an å ha besøk, og her går det an å kose seg i eget selskap- med god samvittighet.

Nå har hverdagen for lengst festet grepet, og vi ser fram til en helg ikke bare med turning og øvelser, men to konserter og tre bursdager. Huhei hvor det går.

Ja, alt går i forrykende fart. Bortsett fra meg. Jeg suller rundt her hjemme i sakte tempo, og har innsett at min «jobb» på dagtid er å gjøre så lite at jeg orker å være i sving på kveldstid og om morgenen. Jeg vasker litt tøy, rydder inn og ut av oppvaskmaskin og sånt, men ellers ligger jeg mye på lading i senga. Sover ikke, leser ikke, gjør ingenting egentlig, men likevel er det ikke kjedelig. Bare dét er jo et tegn på at ting virkelig ikke er normalt.

Det vil si, jeg prøvde meg på en travel dag. Onsdag, selveste askeonsdag, da måtte jeg jo trå til i koret. Det er veldig sjelden koret mitt synger på dagtid utenom søndager, toppen 4-5 ganger i året. Så de få gangene det er snakk om synes jeg jo jeg må stille, som det trygdebeistet jeg er uten arbeidstider å forholde meg til. Onsdag var også dagen for en tur til Radiumhospitalet for en legetime, og Ballerinaen skulle spille konsert. Til sammen ble dette ganske mange timer. Bitter erfaring har lært meg at etter 2-3 timer begynner det å gå tomt, men én dag får jeg vel til, eller?

Fra morgenmessen, med askekors av Rorschachvarianten (eller Harry Potter. Jo, vi sier Harry Potter!).

Joda, det gikk på et vis. Selv med et aldri så lite ekstrasjokk: gruppa mi var satt opp på kveldsmesse også, så jeg måtte løpe fra konserten til kirka for å synge klokka seks i tillegg. Jeg hater å gå tidlig fra konserter, det er uhøflig de luxe og enda mer pinlig når det var fløytelærerens konsert, men jeg kan jo ikke la være å synge når jeg er satt opp? Heldigvis er det bokstavelig talt bare tvers over veien, så jeg kom subbeløpende kl 17:58 og fikk akkurat tredd kappa over skolten før vi satte i gang med introitus. Men det holdt hardt, det var flere ganger jeg var nær på å deise i bakken. Dagen etterpå var jeg ekstra ødelagt, og nok en gang må jeg minne meg selv på det åpenbare: du er ikke frisk, dama. Du MÅ ikke pushe det. Du kunne det før, kanskje, men nå koster det for mye. Ingen flere sånne dager. Helst bare én ting om dagen, men absolutt max 2. Skal vi prøve å holde det løftet fram til påske?

Jeg skal prøve. Det er travelt, men det er så mye hyggeligere for oss alle når mor ikke er utslitt og sur. Glem å fly i messen daglig og traske korsveien, min lille innsats i fastetiden får være å holde meg oppdatert i en av de mange journalene jeg har kjøpt i årenes løp og aldri klart å ferdigstille 😉

Cæsarsalat på Askeonsdag? Ja, i 2020 ble det sånn. Der og da føltes det viktigere å holde ut til neste punkt på programmet, og jeg er så skamløs at jeg tror jeg er tilgitt for den salaten, gitt.

Tiden fram til påske vil ellers gå med til å prøve å finne ut hva det er som feiler meg. Historien er lang (og kjedelig), og det har vært lansert ørten hypoteser underveis. Så langt har ingen av dem gitt definitive svar, så da leter vi videre. Først på programmet står en ny PET-scan av hele overkroppen og hodet på torsdag. Det skal bli en fest. Selve gjennomføringen skremmer meg ikke, selv om jeg må avstå fra kaffe i seks timer (hyl!), det er resultatene jeg er redd for. Hva er verst- at de ikke finner noe, eller at de finner noe jeg ikke ønsker å vite? PET er jo også en versting når det gjelder falske positive funn, så her er det gode muligheter for å få hjertet i halsen både på korrekt og galt grunnlag.

Men- er det noe jeg har lært meg det siste året, er det å ikke bekymre meg for mye om ting jeg ikke kan gjøre noe med. Det er, til min forbauselse, en evne som kan trenes opp. Torsdag er torsdag. Nå er det nå. Og selv om hodet mitt veier 15 kilo og pulsen dundrer i ørene, selv om huset er smårotete og det i disse klimatider er ekstra kjipt å måtte ta bilen til barnehagen framfor beina- så er det fredag. Det er rimelig lyst ute. Det er snart vår. Kaffen er varm. Og livet er slett ikke så verst! Ønsker alle en nydelig helg!

Sør-Afrika 2020

Usj, kan den ikke snart gi seg, den snøen? Ethvert blaff av vår- og det har vært mange av dem den siste tiden, med sol, is-smelt i Hovinbekken og tørr asfalt- blir kontant dynget ned av et nytt snøfall dagen etter. Repeat, repeat. Aldri har noen lengtet så desperat etter vår som jeg gjør akkurat nå, av hundre forskjellige grunner. Men enn så lenge er det full krig mellom Kong Vinter og Frøken Vår, og i mellomtiden kan jeg trøste meg med dette innlegget, som minner meg på at neste år har jeg noe godt og varmt å se fram til…

Vi hadde så vidt landet i Sør-Afrika før vi skjønte at vi måtte dra hit igjen.

Landet, byen, overgikk rett og slett alle våre forventninger. Vi reiste dit med tre unger under fem år og måtte legge opp løpet deretter. Det var mye vi ikke fikk sett- og mye vi fikk sett (særlig dyr, haha! Vi må ha dratt innom hver eneste strutsefarm og krokodillereservoar som fantes… og da har vi ikke en gang begynt å snakke om pingviner!). Byen med en million lekeplasser, det er en lekeplass på hvert gatehjørne, og en kjempestor en i Green Point park der en familie lett kan kose seg i timevis uten å bli lei. Og en kjempestor en i The Company’s Garden, der jeg i 20 panikkslagne minutter trodde at jeg hadde mistet Bison i fjor, men det er en annen historie…

Vår felles tanke: vi reiser tilbake når minstemann forstår hva det vil si å være adoptert. Vi reiser tilbake når vi har ekstra penger. Vi reiser tilbake en vakker dag, en gang når alt er på plass, vi reiser om et par år eller tre eller fire. Klart vi skal tilbake! Men ikke med det aller første. En gang snart, eller om en stund. Kanskje.

 

Man skulle tro det var min sykdom som satte fart i oss, og som jeg var inne på i dette innlegget det er klart det har noe med saken å gjøre. Det er liksom ingen vits i å vente på et mulig tilbakefall, er det vel? 😉 Men det er bare halve historien. Jeg ble venn med vår guide på Facebook da vi reiste hjem i april i fjor, og kunne til min forbauselse se at vår energiske, ungdommelige guide-dame hadde blitt 70 år (!!) rett før vi ankom. Mannen hennes, den sjarmerende Louis som tar med turister langs The Golden Route og inn i Limpopo og Zimbabwe, er noen år eldre. Det er ikke helt utenkelig at de pensjonerer seg snart. Og hvem vet hvor de eldste ungene er om et par-tre år, jeg vet at eldstejenta har tenkt seg på utveksling etter hvert og det er ikke usannsynlig at også nestemann har planer som ikke nødvendigvis inkluderer familieferie.

Hvorfor vente?!

Jeg brå-bestemte meg der og da, vi tar en familieferie til Sør-Afrika i påsken 2020.

Det koster mye, det er klart det koster mye, men noen ganger kan man ikke vente. Vi har levd med Oslos styggeste bad i ti år, vi kan leve med det et par år til. Årets tradisjonelle Spaniatur blir det jo ikke noe av, dessverre, siden jeg ikke kan reise. Der er det også noen kroner spart. Nå må vi komme oss til Sør-Afrika sammen med våre fantastiske guider og få en familieopplevelse mens vi kan. Kanskje vi til og med får med oss moren min, hennes mann og min stesøster. En kjempegruppe, men vi kan splitte oss underveis og gjøre forskjellige ting, og vi trenger heller ikke reise ut og hjem akkurat samtidig.

Så det er en done deal- heldigvis er mannen min enig i prioriteringene. Vi reiser til Sør-Afrika neste påske. Det ideelle hadde vært februar-mars, men det får vi ikke til med tanke på ungene som har skole og slikt. Jula er grusom, i følge våre guider… alt er tre ganger så dyrt og det er turister overalt. Timesvis i kø for å komme seg opp på Table Mountain eller inn på akvariet. Kø for å komme på de røde turistbussene. Da vi var der i fjor kunne vi hoppe på bussen hvor som helst og når som helst, det var plenty av plass.

… sånn at man kan ta seg en dupp hvis det blir for mye moro!

Vi har allerede varslet guidene våre om at vi kommer, så planleggingen er i gang. Vi har jo veldig god tid på oss, så detaljene kan komme etterhvert. Men jeg har allerede et par ting på agendaen- denne gangen skal vi komme oss opp på Table Mountain og kanskje til Kapp det gode Håp, steder vi droppet sist fordi barna var så små. Vi skal tilbake til Kirstenbosch, kanskje en av de vakreste botaniske hagene i verden, og vi må besøke strutsefarmen og akvariet igjen. Jeg vil komme meg til Bo-Kaap og se på husene der (min mann på sin side har lyst på en ordentlig Bo-kaap curry, en rett vi ikke fikk prøvd da vi var der sist), ta en ordentlig township walk, og ikke minst vil jeg få nesa mi inn i et av de mange museene vi måtte hoppe over sist. Og kirken til Desmond Tutu, som vi med tungt hjerte måtte gå forbi. Ekornparken! Simon’s Town! Jeg funderer også på om vi skal spandere på oss en overnatting på det safaristedet vi besøkte sist, i Little Karoo.

Ooops, nå må jeg passe meg- jeg har jo snart planlagt hele påsken 😉

Men det skal også bli tid, masse tid, til å henge rundt på Waterfront og bare kose seg. Med ansiktsmaling og hele pakka. Akkurat som sist. Og mens vi drømmer, kan vi kose oss med gamle bilder og late som vi kjenner den afrikanske sola i ansiktet.

Det skal bli fint. Det blir finere enn fint!

Søndagstanker: ikke dødsdømt, men livsdømt

*Søndagskveld. Huset lukter av kaffe og vaskemiddel. Fra et rom i underetasjen siver det ut toner av Mozarts obokonsert, fra kjøkkenet kommer den søvndyssende lyden av oppvaskmaskin (den går for fjerde- FJERDE!- gang i dag) og en halvvoksen sønn mumler noen rap-linjer mens han bærer opp enda en kasse i gangen. Som er full av poser, esker, en heksekost etter karnevalet, tre barnehagesekker, enda flere poser, haugevis av sko. Og en kontorstol som mangler et bein. Antagelig har noen satt den der i håp om at den ruller til Grønmo av seg selv. 

Det var ryddig her på fredag, da skulle femteklassingen ha med seg en venninne hjem, men nå er det like ille som vanlig. Verre enn vanlig, siden eldstejenta har flyttet ut og alle nå er i gang med å komme raskest inn på sine nye rom uten å være nevneverdig opptatt av å rydde ut av sine gamle. Kaos. Kaos. Men nå sover en gutt og to jenter i nye senger. Og vi har vært og sett hvordan eldstejenta har fått det i kollektivet- forbausende fint innredet rom på bare to dager, et sted hun kan trives- og hatt henne på søndagsmiddag. En bra dag, kaoset til tross. En dag å være takknemlig for.*

I vrimmelen av alt som handler om kreft, blant instagramkanaler og internettfora, blant alle kloke forskere og hverdagshelter, blant alle treningsråd og motivasjonstråder, fant jeg et lite sitat som den sløve hjernen min av en eller annen grunn valgte å huske.

Cancer is not a death sentence. It’s a life sentence.

Bedre kan det ikke sies. I alle fall ikke for de av oss med diagnoser som havner i skuffen «ganske kjipt, men langt fra så ille som det kunne ha vært». Det handler ikke om å dø, for det skal vi alle før eller siden, men om å leve mens du kan. Siden livet begynte å jevne seg ut i slutten av tjueåra en gang tror jeg at jeg har vært ganske flink- medium flink, en svak firer- til å være til stede i øyeblikket og sette pris på det som er fint i livet, midt i all småbarnstrøtthet og tidsklemme. Det betyr ikke at jeg ikke har forbedringspotensiale. Og det, det må hentes ut nå, mens jeg ennå har tid. Hvorfor vente? Livet på speed, bare… øh, uten speed, siden illegale stoffer tar seg fryktelig dårlig ut i familiesammenheng (og jeg uansett er altfor feig til slikt).

Selv to så sedate mennesker som Gubben og jeg har fått fart i rumpa. I løpet av de siste ukene har vi a) bestemt oss for å kjøpe robotstøvsuger, etter å ha vurdert det i minst tre år, b) bestemt oss for å ta en familieferie i påsken 2020, siden sommerens Spaniatur ikke blir noe av, c) kjørt til Gardermoen ene og alene for å spise lunsj på Wagamama og d) jeg tør nesten ikke skrive dette, men…

… vi har bestilt oss billetter til Elton John-konserten i juni. I Amsterdam. VIP-billetter, faktisk, siden det var de eneste billettene som var igjen. Strengt tatt var det jeg som sto for denne bestemmelsen, og jeg turte ikke si til mannen min hva billettene kostet før etterpå. Eller, han vet det fremdeles ikke helt nøyaktig 😉 Det er sprøtt, det er vilt, det er så fundamentalt annerledes enn hva jeg pleier å gjøre og på grensen til galskap, men guri så gøy det kommer til å bli. Og så bare oss da, i 24 hele timer! 😀 Mer om dette siden! En spesiell takk til Lene som ga et ekstra lite dytt i riktig retning.

Hvis jeg ender opp med kronisk kreft, er det en viss fare for at vi havner i Luksusfellen, hehe. Jeg ser den. Men samtidig, det er ingenting av det ovennevnte jeg ikke kan stå inne for. Det er ting som virkelig står høyt på ønskelista og i noen tilfeller ting vi kom til å gjøre før eller siden uansett. Og vi har økonomi til noen sånne sprell, selv om det ikke akkurat kan gjøres i hytt og pine.

Store, spektakulære ting er gøy, men mye nesten alt handler om de små øyeblikkene. Så da kryssklipper vi over til noe helt, helt annet. Det nærmer seg askeonsdag og fastetid. Boka mi er fremdeles ikke kommet, men jeg håper å få den i løpet av uka. Helst før onsdag såklart, men noen dagers forsinkelse er ingen krise. Et blikk på planen for kommende uke, og det er åpenbart at noen askeonsdagsmesse i kirken blir det ikke på meg uansett. Ikke kan jeg gå klokka åtte om morgenen, for jeg har legetime klokka ni. Ikke kan jeg gå klokka elleve, for da begynner siste del av kurset på Radiumhospitalet. Og messen klokka seks… den er alltid stappfull, folk står langt ute på gaten, og i og med at onsdagen er travel, jeg må følge ekstra mye på ettermiddagene denne uka og har fersk cellegift i årene blir det rett og slett for slitsomt. Jeg må melde pass. Jeg kunne kanskje sneket meg opp på hylla, jeg er sikker på at kantor og medsangere ville latt meg sitte der oppe, men det føles ikke riktig når jeg ikke kan bidra med å synge. Og å stå i halvannen time? No can do.

For nei, formen er ikke som den pleier. Selv i de «gode ukene» er jeg usigelig slapp, treig og svimmel. Dette er fra i går, da Gubben og eldstesønnen møtte min mors mann på fotballpub nede i byen for å se Unitedkampen. Endelig er mors lille gutt stor nok til å gå på pub og brøle så høyt han vil, uten at mor hysjer på ham fordi han bråker. De hadde hatt det kjempegøy, men Gubben var heldigvis grei nok til å dra rett hjem. Der hadde jeg min fulle hyre med å aktivisere tre brakkesjuke småunger ved hjelp av filmleie på TV. Hæsjtægg harprestertbedrefør Hæsjtægg vilektemedpuslespillogsåæresord

Desto gledeligere da, at jeg allerede kan hake av for hva jeg skal avstå fra i fasten i år. Cola? Sjokolade? Kaffe (nei, aldri. Ikke kaffe. Verken ti ville hester eller løfter om evig englesang kan få meg til å frivillig gi opp kaffe!)? I år skal jeg være en av de uoriginale og velge bort telefonen min. Uoriginalt, for jeg kjenner drøssevis av folk som logger av Facebook eller setter begrensninger på nettbruken sin, det er ikke akkurat noen ny tanke.

Men akkurat i år føles den ekstra viktig. Det handler jo om tid, det også. Tid og oppmerksomhet. Jeg liker jo å tro at jeg har en ganske god selvdisiplin på mobilbruken, men det er strengt tatt ikke helt sant. Den sniker seg inn overalt, mobilen, det er så fort gjort å bare sjekke litt, eller scrolle litt, og plutselig sitter man der og lar seg bombardere med all slags unyttig informasjon, tusen kjappe overskrifter for hver hele artikkel du leser, sterke meninger og skjellsord og silikonrumper og barn i Jemen kappes om å gi belønningssystemet i hjernen instant gratification, og oppmerksomheten trekkes umerkelig vekk fra trippingen fra små barneføtter eller det tause ropet fra en tenåring som smeller døra akkurat litt for hardt igjen.

Fjorårets fastetid ble knapt noe av- alt handlet om den forestående reisen til Sør-Afrika og den lille gutten vi skulle hente der. Det er forståelig. Til gjengjeld får jeg kanskje livets mest fokuserte faste dette året, for i år er jeg på en life sentence. Jeg er forpliktet til å bruke tida godt. Og jobben min er her, i dette huset, for disse menneskene som er mine, og når jeg nå er så heldig at jeg kan utføre den rimelig bra til tross for sykdom, så skylder jeg både dem og meg selv å eliminere unødvendige distraksjoner så godt jeg kan. I et religiøst perspektiv skal vi ikke se bort fra at mindre tid på mobilen gir større sjanser for at jeg faktisk fullfører fasteboken og ikke bare blar i den 😉

Min variant av «mobilfaste» er å behandle den som en god, gammaldags fasttelefon- eller i alle fall en Motorola Twist, min første mobiltelefon, den som bare hadde kapasitet til å lagre sju tekstmeldinger og det var det. Den gang satt vi aldri og stirret på mobilen støtt og stadig, det fantes jo ikke noe spennende der. Ingen grunn til å ta med seg mobilen på do eller la den ødelegge en date. Nå er det umulig for de fleste av oss å legge mobilen fysisk fra seg i seks uker, det er rett og slett for mye man trenger den til, men tull og fjas-bruken er lett å identifisere, i alle fall for meg. Jeg vet godt når jeg ikke burde, samvittigheten roper mer enn høyt nok- nå gjenstår det bare å høre på den.

Men dette skjer altså fra onsdag. Først kommer mandag- med vanlig morgenkaos og post-helg-ettersleng for både små og store. Så skal jeg rett til cellegift igjen, den fjerde og siste av denne kuren. Før den settes er det legetime, og for første gang har jeg mye å drøfte med legen angående den ekle kulen som nekter å krympe. Jeg håper så veldig at det er noen betryggende svar å hente, hvis ikke ønsker jeg egentlig bare å droppe den fjerde kuren og gå rett på den nye typen cellegift som etter planen skal settes i slutten av mars. Eller kanskje vi setter den fjerde dosen og fremskynder neste type. Jeg vil ha noe som virker, nååå!

… sånn at jeg kan få mange, mange små øyeblikk som dette!

Mandag ettermiddag skal Turbo ha sin aller, aller første orkesterøvelse. Tirsdag har Gubben seminar med påfølgende middag. Onsdag- askeonsdag- er den eneste kvelden jeg har fri denne uka, men til gjengjeld må jeg sette immunbooster på morgenen og deretter er det som sagt siste kursdag i kreftkurset mitt (det høres vel trivelig ut, hehe. Men det er ikke så ille, altså. Hyggelige folk og nyttig informasjon!). Torsdag er det ny øvelse, eldstesønnen tar Bison til musikkgruppa si og Gubben holder fortet hjemme mens jeg følger femåringen. Og fredag er det konsert. Femte dagen etter cellegift, jeg kommer til å føle meg som et tonn vandrende radioaktivt avfall med influensa, men det er verdt innsatsen: Jeg får nemlig se tre unger i tre forskjellige orkestre, på samme kveld, på samme scene. Hvis ikke DET er å slå flere fluer i ett smekk, så vet ikke jeg!

Ønsker alle som måtte sveipe innom en god uke! Min kan i beste fall bli semi-god, men det får duge i denne omgang 😉