Dagene med minstemann…

… renner ut, de også.

I et halvt år har jeg hatt gleden av å traske rundt med minstemann. Først i Cape Town, så fram og tilbake på Oslos østkant. Det har liksom vært vår greie, det. Han liker å kjøre vogn, jeg liker å gå tur. Været har vært upåklagelig, i hele sommerhalvåret. Så vi går, og går.

Dette har vært min utsikt siden mars, bare med varierende påkledning og omgivelser.

Vi har gått de samme turene hver dag. Hver dag har vi sett vi på elva, om den er stor eller liten, om den bråker eller renner stille, om det er en and eller to (hurra!) på besøk. Eller en død mus. Hver dag har han forlangt å få en stein i hånda på vei opp bakken («Dein! Dein!»), deretter et blad eller en pinne, og når vi går forbi furuene oppe ved sletta peker han ivrig ned og vil ha «Den! Den!», som i dette tilfellet henviser til en kongle. OK, sjef, kongle skal bli!

Etter at vi har levert i barnehagen, har vi tatt en annen vei hjem. På sletta sitter ofte Pus 1 eller Pus 2, av og til begge. Pus 1, den som er liten og grå, er best, for den løper ofte bort til vogna for å hilse på. Pus 2 er større og mer buskete, men litt mer sky. Så har vi ruslet ned forbi butikken og over den lange brua, der Minstemann krever at jeg kjører nært nok til at han kan ta på kanten hele veien over. Han blir litt møkkete på fingrene, men veldig bild, og så vinker vi hadet til brua etterpå. Rundt blokkene og opp den lange bakken- «Bam! Bam» eller «Bin! Bin!» («blad» eller «pinne»), han får en av delene og er fornøyd til vi kommer hjem til «Dida». Dida sier vovvov, for Dida er en hund. Ugla sier uhu, men den er bare i boka. Men sykkelen til naboen har en ape på seg.

Repeter, repeter, repeter. To ganger om dagen fram og tilbake til barnehagen, pluss en kort gåtur med hunden midt på dagen (han har fått gå selv og holde båndet, kjempestas!).

Litt kjedelig, kanskje, men jeg har full tro på at dette har vært med på å sementere hans verden. Sånn gjør vi det. Her bor vi. Her går vi. Hver dag. Du og jeg. Levere i barnehagen. Hente i barnehagen. Om igjen og om igjen. Det er mye snakk om «cocooning» i adopsjonsverdenen, det å gjøre verden liten og menneskene få. Da går det lettere å bli trygg på hvem som er innenfor og hvem som er hyggelige og greie, men utenfor. I vår verden er det ganske mange mennesker, og enda flere gjøremål på ettermiddager og i helger. Så dette med å holde hverdagene like og uspennende har vært et bevisst valg. Vi har brukt tid på å kjede oss inn i rutinene, Minsten og jeg.

Samme syn som i går, forigårs og dagen før det? Overhodet ikke. Se, de kutter greiner av de store trærne. Gu’ kor gøy!

Noen ganger får vi ekstra hjelp til å finne spennende saker å se på.

Og selv om vi bare går de samme veiene er det alltids noe nytt å se. Noen dyr eller store maskiner vi ser, noen mennesker vi møter. Minstemann får masse oppmerksomhet, det er utrolig mange som stopper og prater litt, eller vinker og smiler. Og han smiler villig tilbake, han er lett å glede og stort sett alltid klar for å slå av en prat. Det hjelper selvsagt på at han er et utrolig nusselig lite barn (sa mor, haha, men det er sant! Han er velsignet med et slikt åpent, vennlig ansikt som tiltrekker seg andres blikk på en positiv måte).

Veldig nusselig, og veldig annerledes enn meg 😉 Jeg merker det spesielt godt når vi passerer mennesker som selv har afrikansk opprinnelse. De ser på gutten i vogna, opp på meg, og tilbake til ham. Hmm, det er noe som ikke stemmer her. Oslo er jo- heldigvis- full av mennesker i alle sjatteringer, fra det lysteste lyse til det mørkeste mørke og alt imellom. Det er massevis barn med én norsk og en utenlandsk forelder, så at mor og barn ikke helt matcher vekker ikke vanligvis oppsikt. Og vi var jo selv en fargerik familie i utgangspunktet, jeg er godt kjent med å gå med en mini-me med litt oppjazzet genetisk materiale i vogna. Men for de som har godt trente øyne er det likevel åpenbart at den veldig lyse dama bak vogna på ingen måte kan stå for halvparten av genmaterialet til den lille xhosa-krigeren som sitter oppi. Til det er vi rett og slett for ulike. Det er vel min tur nå, til å få en smak av hvordan det føltes for Gubben da han trillet rundt på Ballerinaen da hun var liten. Til tross for fars arvemateriale var lille jenta rett og slett lysblond, jeg har aldri sett på maken (og jada, det ER han som er faren 😀 ), og den stakkars mannen min følte at de stirrende blikkene bare var starten på… en beskyldning om å ha kidnappet ungen, eller noe.

Heldigvis- for ham den gangen, og for meg nå- finnes det et par magiske ord som fjerner all tvil. Når min lille krølltopp snur seg mot meg og utbryter «Mamma!», så kjenner jeg at folk kan se og tro hva de vil for min del. Jeg er stoltest i by’n, der vi triller og triller og triller, ungen min er den skjønneste av dem alle, og det bryr meg overhodet ikke at folk synes jeg er rar som prater som en foss om alt vi går forbi. Se, der kommer det en stor sky, den er mørkere enn de andre skyene, kanskje det kommer regn snart, kan du huske at det regnet i går? Selvsagt forstår han ikke stort av den evige ordflommen, i starten skjønte han null og niks, men jeg har klokkertro på eksponering likevel. Han hører rytmen, lydene, tonefallet, og langsomt plukker han ord, ett og ett, og lagrer dem i den interne minnebrikka der de kan godgjøre seg til han kan ta dem i bruk. Dessuten forsterker det oppfatningen av mamma som konstanten, hun som er der og har vært der 24 timer i døgnet i et halvt år (unntatt korøvelsene, men da sover han), og som aldri forsvinner.

Dette gjorde jeg også med søsknene hans, selvfølgelig, det er intuitiv mammaoppførsel. Det meste jeg har gjort med minstemann har jeg også gjort med de andre. Den eneste forskjellen er at jeg har gjort ting mer bevisst og mer intensivt. Tydeligere rytme. Sterkere skjerming. Mer kommunikasjon og veldig bevisst fysisk nærhet. Vi har jo litt å ta igjen, han og jeg, og enda viktigere: vi har hatt et fundament å bygge. Han må bli så trygg at det er greit å sende ham fra seg, nå som han begynner å dra seg mot to år.

Forrige helg tok vi en bildekveld i sofaen for hele familien. Rigget oss til med riskrem (ikke spør…) og TV-skjerm og så på bilder fra de to første ukene i Sør-Afrika. Det var et hjertelig gjensyn for de minste, som nesten har begynt å glemme turen vår, og de andre fikk enda mer grunn til å glede seg til den turen vi planlegger å ta med tid og stunder. Men så rart det var å se bildene av minstemann igjen. Så liten han var! Bare fire tenner! Har du sett, han var så… baby!?

Ikke akkurat baby lenger (ikke akkurat velkledd heller, stakkars liten. Men frykt ikke, han kan straks bytte ut de blomstrete støvlene som storesøster knapt rakk å bruke før de var for små).

Mens vi har gått og gått, har minstemann vokst. Nå som han begynner å strekke seg mot 2-tallet, merker jeg spesielt to ting: Han er blitt veldig trygg på oss. Og, han begynner å nærme seg to. Han har mer vilje, er mer aktiv og søkende, han er nysgjerrig på andre barn og nysgjerrig på verden utenfor. Joda, jeg skulle nok ha klart å aktivisert ham her hjemme, men da må vi fram med fargebøker og regntøy og åpen barnehage for sosialisering. Det holder ikke lenger å gå turer, se i bøker og rydde ut av oppvaskmaskinen. Han gråter sårt når jeg løfter ham opp og vinker hadet til The Terrible Two i barnehagen.

Og midt i dette får vi mirakelbeskjeden: vi har fått barnehageplass! Vi HAR fått barnehageplass! Vi har fått BARNEHAGEPLASS! VI har fått… osv 😉 I barnehagen vår, på «riktig» team, lille Minstemann skal få følge i fotsporene til 1-2-3-4-5 søsken før ham! Det er faktisk et aldri så lite mirakel, ventelistelengden tatt i betraktning. Hurra for Oslo kommune og søskenprioritering! Jeg jublet i stua, mens Gubben unnskyldte seg midt i et jobbmøte med replikken «Beklager, jeg har fått tilbud om barnehageplass i Altinn, jeg bare måååå svare med en gang!», noe de andre møtedeltakerne kunne humre gjenkjennende til.

Jeg tror jeg jublet i samfulle 24 timer før ambivalensen satte inn. Men… det er jo tidlig?  Jeg har jo mye permisjon igjen?! #dårligsamvittighet 🙁

Altså, dette hadde vi tenkt nøye over da vi søkte, og vi tok en vurdering jeg står for. I og med at han har falt godt på plass i familien og vi ikke finner grunn til bekymring på noen fronter, var det viktigere å få ham inn i vår barnehage enn å vente lengst mulig. Vi kunne fort risikert å stå uten plass, eller med plass på andre siden av byen, og få 3-4 korte dagers tilvenning før det ble full rulle fra 07:45 til 16. Nå er han kjent i barnehagen, vi kan bruke lang tid på tilvenning og ha korte dager så lenge det er behov. Han begynner på en småbarnsavdeling (som Gubben spøkefullt omtaler som Rolls Royce-avdelingen, det sier vel sitt) med ro og trygghet og mange erfarne voksne. Lek med andre småbarn, formingsaktiviteter, musikk og lekeplass. Jo, jeg tror dette blir veldig bra for ham, så fort mor har lagt fra seg den dårlige samvittigheten og skrekken for å sende fra seg den lille sårbare tassen (som også er en helt vanlig snart-toåring) som vi har jobbet så hardt for å knytte sterke bånd til. Det er en tid for alt, og etter et halvt års intensiv turgåing, steinplukking og puse-glaning er han definitivt klar for å utvide sirkelen sin.

Med det lukkes enda et kapittel i familieboken. Det kapittelet der vi gikk og gikk i et halvt år. Det kapittelet som bare handlet om Minsten og Mamma (og litt Pappa og Turbo og Postman Pat). Det er vemodig å gå videre. Det er nesten alltid vemodig å gå videre. Men det er også en tid for alt- og nå er det tid for at lille Minstemann ta sine første skritt ut i verden på egenhånd.

Tilbake står mamma, med et Fitbit-nivå jeg aldri kommer til å oppnå igjen, men med sekken full av varme øyeblikk og gode minner fra en helt, helt spesiell tid. Takk for turene, lillle venn, og lykke til med alt som kommer!

The future looks so bright I gotta wear shades… 🙂

Commencement

Det var denne vitnemålsutdelingen, da 🙂 Den var en stor dag, større enn et lite avsnitt i en ukeoppsummering. Siden det nå har gått omtrent en måned siden jeg sa jeg skulle «komme tilbake til det» (et uttrykk som, hvis vi skal gå det nærmere etter i sømmene, beklageligvis bare angir en 50/50-sjanse for at det faktisk kommer en oppfølger) er det vel på høy tid. Dessuten passer det godt å publisere det nå, når jeg her i Oslo og frøkna sjøl, pt. Ljubljana, endelig kunne slippe jubelen løs over at hun har fått bekreftet at hun kommer inn det aller trangeste nåløyet i landet, med unntak av medisin (som hun ikke søkte på, og det er neppe noe stort tap for legevitenskapen #språkogsamfunnsfagdame  #arveligbelastet). Hipp hipp hurra!

Denne dagen var det aller siste som skjedde i en eviglang rekke avslutninger. Torsdag 21. juni. Heeelt på tampen av skoleåret. Anledningen var for lengst markert i kalenderen og jeg visste godt om den, men med tanke på de ørti-fjørti gjøremålene vi hadde i forkant ble den ikke spesielt prioritert. Eldstejenta skulle ha på seg bunaden sin, Gubben hadde takket nei til en sommerfest med avdelingen for å passe de små, jeg skulle ta på meg en eller annen gammel sommerkjole fra skapet, og lillebror skulle fikse en blomsterbukett. Mer enn det hadde vi ikke lagt opp til. Men så kom mormor inn feiende fra venstre hjørnet dagen i forveien, og meldte seg som barnevakt slik at Gubben og jeg kunne gå, begge to.

Det var et underlig vær i Oslo den dagen. Stekende varmt det ene øyeblikket, kald vind og truende regnskyer det neste. Takket være min dårlige form fikk jeg ekstraservice av min mann, og ble sluppet alene av rett ved skoleporten mens han måtte på leting etter parkeringsplass i Oslos trange bygater. Jeg tuslet inn i skolegården og så meg rundt, i et hav av nesten-voksne mennesker i dress og penkjole og bunader. Ja, og voksne mennesker i dress og penkjole (jeg kunne fornøyd notere at jeg i denne settingen igjen var blant de aller yngste foreldrene. Det er jeg jo ikke i barnehagen lenger, for å si det sånn. Der tilhører jeg snart den geriatriske eliten). Denne invasjonen av voksenhet virker forvirrende, her ute i skolegården. I løpet av de tre årene som har gått siden ungdomsskolen har ungene har nådd den alderen der det bare er vidden på buksa, størrelsen på klokka og antall hår på hodet som skiller mellom sønner og fedre. Kaster du bare et kjapt blikk på noen i forbifarten, er det faktisk fullt mulig å ta feil der, et øyeblikk. Så annerledes enn første skoledag, der ungene løp inn i skolegården- eller ble motstrebende dratt med, lokket eller overtalt- med altfor store skolesekker og manglende fortenner. 13 år gjør noe med både størrelse og selvstendighet.

Jeg fant jenta mi til slutt, og hilste på hennes forbausende voksne klassekamerater, men fikk klar beskjed om å kjappe meg inn i aulaen før alle plassene ble tatt. Hun overdrev ikke, ungen, for jeg var 20 minutter for tidlig ute og fem minutter senere måtte folk trøkke seg sammen øverst i lokalet og ha ståplass i tre timer. Det ble stappfullt.

Selve seremonien var omtrent som forventet. Høytidelig og fin, virkelig, men ikke noe sånn fryktelig spesielt. Det var vitnemålsutdeling slik den antagelig foregår overalt: elevene toget inn til musikk, det var taler, og utdeling av priser, og musikalske innslag av varierende kvalitet, og rektor var påpasselig med å nevne at dette kullet faktisk har satt ny norgesrekord i norskfaget, med det høyeste eksamenskarakter-snittet som er målt på en norsk skole noen gang. Klapp, klapp 😉 Så ble klassene kalt opp og hver enkelte elev mottok sitt vitnemål til jubel og applaus (dette siste her måtte rektor innrømme var en glipp- de glemte å gi beskjed om at det kun skulle klappes for hver klasse. Det kostet oss nok noen minutter, det, på en skole med sju store parallellklasser). Deretter allsang, utgangsmarsj og mozell og jordbær i biblioteket. Samt en zillion bilder i skolegården, selvsagt. Masse nydelig ungdom, som jeg av naturlige årsaker ikke kan legge ut her. Men de var virkelig flotte der de stilte seg opp i grupper og klasser og smilte og jublet.

Det jeg satt og tenkte på underveis, mens jeg strakk på halsen for å se «min» elev sitte der nede og hviske og tiske med sidemannen sin, var at at jeg for første gang var 100% en gjest på et skolearrangement. Dette hadde, for første gang, overhodet ikke noe med meg direkte å gjøre. Dette var ungens eget verk. Totalt har jeg vært på skolen hennes kanskje tre ganger siden hun startet her. Null foreldresamtaler, faktisk vet jeg knapt hva kontaktlæreren hennes heter. Null faglærerkonferanser. Ingen svarlapper eller underskrifter eller spørsmål om valg av tilleggsfag. Og tilnærmet null assistanse ellers heller, annet enn noen matpakker og et par gjennomlesninger av oppgaven i akademisk skriving og slikt. Disse tre årene er hennes prestasjon, jeg spiller faktisk ingen rolle her i det hele tatt, og den eneste grunnen til at Gubben og jeg fikk være til stede og klappe stolt var at, vel, vi er foreldrene hennes. That’s it. Det er vår «prestasjon» her. Vi er tilskuere. Familiære vedheng. Koselige, men ikke egentlig nødvendige lenger.

Hun fikser alt selv. Alt. Mens klassekameratene hadde fri tidligere på dagen, måtte hun møte opp på sesjon, og fikk med seg dette brevet hjem. Så voksent, akk, så voksent.

Plutselig dukker «Hverdag» av Louis Jacoby opp i mellomøret og overdøver det ikke så veldig imponerende skoleorkesteret. Den brente CD’en jeg fikk av min mor for ti år siden- nei, det må være mer, kanskje 12? 15?- kanskje som en hyggelig gest, kanskje som en vennlig påminnelse om at voksenlivet var i ferd med å fortrenge for mye av småbarnskosen, eller kanskje bare fordi hun synes det er en fin sang. Det er en nydelig, nydelig liten vise. De to første versene handler om typisk småunge-mas og stress, slike grå hverdagsmorgener der alt er trøtt og tungt og ungene overhodet ikke vil gjøre som du sier. Men, korrigerer Louis:

Så husk at denne dag må du ta vare på

Den forsvinner mellom fingra dine nå

En dag vil du savne slitet

da er det for sent å vite

Det er du som farger dag og tinning grå

… et refreng jeg har funnet mye inspirasjon i opp igjennom tiden. Sammen med gjenkjennelsen i versene. Det ER mye grå november og klissete flekker på kjøkkengulvet i en gjennomsnittlig småbarnsfamilie.

Men i aulaen på en videregående skole skjønner jeg plutselig at nå er det alvor. Nå har jeg passert versene, jeg har tatt eksamen i veltede melkeglass og hull på strømpebuksa, og nå har jeg kommet til bridge’en.

Du er kysten som de en gang seiler fra

Si meg, hvem er stor og hvem er liten da

Når fremtidshavet ligger som et speil,

så blås din medvind inn i deres seil

Jeg ser på den voksne dama i bunad, der hun står i en klynge med vennene sine og prater og fniser lettet over å være ferdig med eksamen, med skolen, de er så klare for å hive av seg finstasen og dra til byen for å feire at de er ferdig. Og etter byen skal de videre, videre, til Bergen kanskje, eller til Berlin eller Beijing, eller en folkehøyskole, noen skal i militæret, andre vil reise til Bhutan et halvt år og jobbe litt først for å spare opp penger. De kan gjøre hva de vil. De er voksne.

… og vi, vi som er litt tjukkere rundt livet og gråere i håret der inne i skolegården, vi er ferdige. Misforstå meg rett: du er jo alltid forelder. Om en av mine sønner plutselig står på døra en sen februarkveld i 2043 og hulker «Hu har dratt fra meg, mamma, hun stakk med han flygelederen i nabohuset! Og nå skal’a krangle om foreldreretten!», så skal jeg ta det som en stor ære og kreke meg ut på kjøkkenet for å sette over kaffen og vippe opp noen vaffelplater. Any time, og det håper jeg de vet. Og i mindre skala: selv om frøkna med vitnemålet ser veldig voksen ut, er det fremdeles mamma som må hjelpe med å få av bunaden inne på skoledoen og ta den med hjem, mens hun forsvinner ut med de andre for å feire.

Ett stykk lillebror ble fryktelig skuffet over å brenne inne med blomsterbuketten sin. Men han fikk levert den neste morgen, og så var alt bra igjen 😉

Men her og nå er eldstejenta mi over i voksenverdenen. Hun, som kom til verden som en illskrikende, sinna liten bylt på Aker sykehus for over 19 år siden og gjorde en grønn, uerfaren, halvstudert, pengelens jentunge til mamma bokstavelig talt over natten, og som levde sine første år i en shabby studentleilighet på Tøyen. Vi hadde det fint, da, jeg må si det, og jeg håper hun er enig. Men om jeg angrer på noe? Gjett om! Første barnet er som den første pannekaken, jeg har gjort mine blemmer i fullt monn. Og jeg håper ikke mine eldste barn leter med lupe etter forskjellene som ligger i tilværelsen de hadde som barn selv, kontra The Terrible Two med Suzukikursene sine, frisørbesøkene og klærne fra Epleskrinet. Det er vel som livet ellers, good bits and bad bits, de eldste hadde den uerfarne mammaen men også hun som var full av pepp og gode intensjoner, de hadde den blakke mammaen men… øh, heldigvis besteforeldre som tok dem med på ferie, og min eldste datter er den eneste som har fått åtte kaker til sin første barnebursdag (#vanvidd) selv om tilværelsen ellers var litt rock’n’roll med vaklevorne arvemøbler og knall oransje linoleum i et forsoffent studenthus. Tiden går, omstendighetene har forandret seg underveis, erfaringer former deg gjennom livet, og der jeg en gang var for streng lever jeg nå i evig redsel for å bli for slapp, ‘sant. Men jeg ganske trygg på at det tross alt har vært mest good for dem alle. Også henne, den aller første.

Det at denne barndommen, akkurat hennes barndom, på sett og vis er avsluttet og skylt ned med Mozell og jordbær på skolebiblioteket, det føles fryktelig definitivt. På den annen side er det jo det selve foreldregjerningen dreier seg om: å jobbe hver eneste dag for å gjøre seg selv litt mer overflødig. Jeg kan ikke påstå det kommer som en overraskelse, selv om det føles sånn akkurat her og nå. Og jeg kan like gjerne venne meg til det, for jeg skal gjennom samme leksa seks ganger til, å sitte slik i en skoleaula og kjenne at en epoke ettertrykkelig er over og at, vel, jobben er gjort.

Commencement, løst oversatt fra en kreativ definisjon jeg leste en gang: å lukke et viktig kapittel for å kunne åpne et nytt og større. Det var akkurat det som skjedde i skolens aula 21. juni. Gratulerer, Spiff, med vel gjennomført videregående, studieplass i boks og nye horisonter i synsvinkelen as we speak. Selv om jeg maser om gjenglemte matbokser er jeg så stolt at jeg holder på å sprekke. Med sukker på. Hver dag.

Og så er jeg fryktelig glad for at du ikke flytter ut riktig ennå! 😉

Ordknapp onsdag

Ja, jeg vet at det er torsdag. Så onsdag var i går. I går, onsdag. Onsdag, i går.

Men som jeg leste på en artig Instagramkonto, mens jeg satt og ventet på at pusten fra babysenga skulle bli tung og regelmessig nok til at jeg kunne våge å liste meg stille ut (kryss fingrene for at det ikke knirker i den tredje gulvplanken denne gangen)- Time becomes a flexible matter once there are kids involved. Det var ikke ment bokstavelig. Jeg har aldri godtatt at det skal være umulig å komme tidsnok til avtaler ene og alene på grunn av barn. Jeg vil være tidlig ute, til min manns store fortvilelse (han er en tidsoptimist, og kommer følgelig langt oftere for sent enn meg, også når han bare har seg selv å holde styr på). Men tid til alt som man ikke MÅ, men bare BØR eller VIL? Se, det er noe ganske annet, som Instagram-dama oppgitt påpekte etter å ha fortet seg for å sy en knallfin kjole og så bruke tre uker på å få knipset et bilde og lagt ut. Dét kan jeg kjenne igjen!

Faktum er at The Terrible Three holder meg opptatt fra 06:00 til nærmere 21:00, sånn mer eller mindre. Jeg kan selvfølgelig sjonglere flere baller samtidig, og gjør det til dels også- som i dag da Lykkeliten og jeg signerte bankavtaler, sjekket Altinn og betalte regninger samtidig som vi sangen tostemt versjon av Bake bake kake til pappa kommer og prikket med pekefinger innimellom tastetrykkene. Men det bør ikke bli for mye av det. Unger kan kombineres med det meste- husarbeid og matlaging og hagearbeid og hundelufting- men tenkearbeid og PC-jobbing gir dem lite (opplevelser) og meg mye (frustrasjon). Minst mulig av det, takk. Surfacen mest mulig i hvilemodus så lenge ungene er våkne. Ferieregel numero uno.

Elizabeth Foss har en løsning på dette også: hun står opp en time tidligere enn vanlig, og før huset våkner har hun på den måten halvannen time til en gåtur etterfulgt av halvannen times skriving og «kontorarbeid» i fred og ro. Jeg kan bare konstatere at for å få til noe tilsvarende må jeg stå opp klokka tre om natta, og det er av åpenbare årsaker ikke aktuelt. Det aner meg at jeg skal få kjent mye på denne typen tidsklemme i ukene som kommer.

Men uansett, i mine tilmålte 20 minutter før jeg må bestille konfirmasjonstakkekort med det bilderedigeringsprogrammet som ikke funker (takkekort! Jeg skylder flere andre takkekort også, ved nærmere ettertanke! Iiik!), skrive en oppfølgingsrapport til adopsjonsforeningen, og sende tre obo-relaterte mailer- den ene med en liste jeg må sette sammen fra en annen mail jeg har fått og den andre til et hastekurs som plutselig dukket opp fra intet og ødela en danskebåtplan- må jeg si noe om Onsdag.

Onsdag var avskjedens dag her i huset. Det var ikke bare Englands VM-exit som gjorde det en smule tårevått, selv om sistnevnte var ille. Ille. Men i forkant av det:

Det ER så klassisk Oslosommer at jeg har ikke ord! Bussene står pent parkert bortover, merket med «Roa» og «Støa» og «Bukta» og «Vika». Det må være ti år siden jeg sendte min første til Hudøy,og siden har vi gjort det med alle sammen så sant det har passet og de har fått plass. I år var avreisen av praktiske årsaker flyttet til Sognsvann, en litt lengre kjøretur enn Tøyen eller Valle, men romslig og enkelt å parkere! Og ellers: spente barn, stolte og litt nervøse voksne, glade ledere og innihampen masse bagasje.

Pent er det også, der oppe. Ser dere teltet inni skogen her? 50 meter fra parkeringsplassen, men hei, skog er skog.

Minsten tar seg en tur rundt på parkeringsplassen.

Tiåringens bagasje: Sekk, støvler, og klær og sengetøy i en bag hun fikk låne av storebror under forutsetning av at den «ikke blir satt på bakken». Dream on. Men det er en bag, den tåler nok såpass!

Og der kjører de. Haaadet! Så står vi der på parkeringsplassen da. Glade, stolte og noen kanskje innerst inne en smule lettet over utsikten til fem eller tolv dager med ro i huset (for de som ikke har en haug av småsøsken, vel og merke).

Dette året er første gang Ballerinaen er borte i 12 dager. Det er unektelig en terskel, men jeg er ikke spesielt nervøs. Hun har vært der før, hun kjenner noen der fra før, og de har det utrolig moro. Jeg tror hun kanskje gjør som en av sine eldre brødre som, sitat «gråt en skvett hver kveld, men glemte det neste morgen». Dessuten har jeg allerede postet et brev til henne, og det blir nok minst et til i løpet av turen.

Neste, derimot, var en ordentlig biggie. Lillejenta mi på Interrail i tre uker?! Det er jo til å få frysninger av, men det var en spent og glad trio som møttes på Oslo S, klare til å sette kursen mot Gøteborg, Malmø, Køben og deretter det store Europa. Og dette klarer de. De er fornuftige. Og de er- gulp- voksne. Unge voksne, ja, men definitivt voksne. Jeg tror de kommer til å ha det topp! Og ikke bare det, men de deler turen sin også, for alle som har lyst til å se hva tre norske nittenåringer på tur måtte finne på sin vei. Søk opp sailandrail på Instagram, der kommer både stories og innlegg 🙂

Og min datter har allerede vunnet den uoffisielle prisen for verdens minste Interrail-sekk:

Dette er bagasje for tre uker. Hæsjtægg optimist. Vel, om ikke annet er hun nok den som kommer til å klage minst under lengre strekk til fots!

Og her kjører de… ja, for det måtte jo bli innstilt avgang og buss for tog. Jeg var på nippet til å løpe bort til plattformen for en ekstra klem, men min mann tok ansvar og minnet meg forsiktig på at jeg allerede hadde fylt kleinhetskvota ved å være eneste mamma som dukket opp på togstasjonen. Det er nok nå, kvinne. Vi reiser hjem og skifter bleie i stedet. Som sagt, så gjort, og de kom seg nok på bussen uten mammaklem nummer 20. Men altså, sailandrail. Jeg lover mye moro!

PS. Rett etter at innlegget ble lagt ut, satt Gubben og lette etter nye oppdateringer på sailandrail da vi så at også Hudøy har en egen Instakonto. Sjekk ut hudoy_offisiell for masse herlig, barnlig sommerlykke (og inspirasjon til å søke, for Osloboere) 🙂