Sør-Afrika 2020

Usj, kan den ikke snart gi seg, den snøen? Ethvert blaff av vår- og det har vært mange av dem den siste tiden, med sol, is-smelt i Hovinbekken og tørr asfalt- blir kontant dynget ned av et nytt snøfall dagen etter. Repeat, repeat. Aldri har noen lengtet så desperat etter vår som jeg gjør akkurat nå, av hundre forskjellige grunner. Men enn så lenge er det full krig mellom Kong Vinter og Frøken Vår, og i mellomtiden kan jeg trøste meg med dette innlegget, som minner meg på at neste år har jeg noe godt og varmt å se fram til…

Vi hadde så vidt landet i Sør-Afrika før vi skjønte at vi måtte dra hit igjen.

Landet, byen, overgikk rett og slett alle våre forventninger. Vi reiste dit med tre unger under fem år og måtte legge opp løpet deretter. Det var mye vi ikke fikk sett- og mye vi fikk sett (særlig dyr, haha! Vi må ha dratt innom hver eneste strutsefarm og krokodillereservoar som fantes… og da har vi ikke en gang begynt å snakke om pingviner!). Byen med en million lekeplasser, det er en lekeplass på hvert gatehjørne, og en kjempestor en i Green Point park der en familie lett kan kose seg i timevis uten å bli lei. Og en kjempestor en i The Company’s Garden, der jeg i 20 panikkslagne minutter trodde at jeg hadde mistet Bison i fjor, men det er en annen historie…

Vår felles tanke: vi reiser tilbake når minstemann forstår hva det vil si å være adoptert. Vi reiser tilbake når vi har ekstra penger. Vi reiser tilbake en vakker dag, en gang når alt er på plass, vi reiser om et par år eller tre eller fire. Klart vi skal tilbake! Men ikke med det aller første. En gang snart, eller om en stund. Kanskje.

 

Man skulle tro det var min sykdom som satte fart i oss, og som jeg var inne på i dette innlegget det er klart det har noe med saken å gjøre. Det er liksom ingen vits i å vente på et mulig tilbakefall, er det vel? 😉 Men det er bare halve historien. Jeg ble venn med vår guide på Facebook da vi reiste hjem i april i fjor, og kunne til min forbauselse se at vår energiske, ungdommelige guide-dame hadde blitt 70 år (!!) rett før vi ankom. Mannen hennes, den sjarmerende Louis som tar med turister langs The Golden Route og inn i Limpopo og Zimbabwe, er noen år eldre. Det er ikke helt utenkelig at de pensjonerer seg snart. Og hvem vet hvor de eldste ungene er om et par-tre år, jeg vet at eldstejenta har tenkt seg på utveksling etter hvert og det er ikke usannsynlig at også nestemann har planer som ikke nødvendigvis inkluderer familieferie.

Hvorfor vente?!

Jeg brå-bestemte meg der og da, vi tar en familieferie til Sør-Afrika i påsken 2020.

Det koster mye, det er klart det koster mye, men noen ganger kan man ikke vente. Vi har levd med Oslos styggeste bad i ti år, vi kan leve med det et par år til. Årets tradisjonelle Spaniatur blir det jo ikke noe av, dessverre, siden jeg ikke kan reise. Der er det også noen kroner spart. Nå må vi komme oss til Sør-Afrika sammen med våre fantastiske guider og få en familieopplevelse mens vi kan. Kanskje vi til og med får med oss moren min, hennes mann og min stesøster. En kjempegruppe, men vi kan splitte oss underveis og gjøre forskjellige ting, og vi trenger heller ikke reise ut og hjem akkurat samtidig.

Så det er en done deal- heldigvis er mannen min enig i prioriteringene. Vi reiser til Sør-Afrika neste påske. Det ideelle hadde vært februar-mars, men det får vi ikke til med tanke på ungene som har skole og slikt. Jula er grusom, i følge våre guider… alt er tre ganger så dyrt og det er turister overalt. Timesvis i kø for å komme seg opp på Table Mountain eller inn på akvariet. Kø for å komme på de røde turistbussene. Da vi var der i fjor kunne vi hoppe på bussen hvor som helst og når som helst, det var plenty av plass.

… sånn at man kan ta seg en dupp hvis det blir for mye moro!

Vi har allerede varslet guidene våre om at vi kommer, så planleggingen er i gang. Vi har jo veldig god tid på oss, så detaljene kan komme etterhvert. Men jeg har allerede et par ting på agendaen- denne gangen skal vi komme oss opp på Table Mountain og kanskje til Kapp det gode Håp, steder vi droppet sist fordi barna var så små. Vi skal tilbake til Kirstenbosch, kanskje en av de vakreste botaniske hagene i verden, og vi må besøke strutsefarmen og akvariet igjen. Jeg vil komme meg til Bo-Kaap og se på husene der (min mann på sin side har lyst på en ordentlig Bo-kaap curry, en rett vi ikke fikk prøvd da vi var der sist), ta en ordentlig township walk, og ikke minst vil jeg få nesa mi inn i et av de mange museene vi måtte hoppe over sist. Og kirken til Desmond Tutu, som vi med tungt hjerte måtte gå forbi. Ekornparken! Simon’s Town! Jeg funderer også på om vi skal spandere på oss en overnatting på det safaristedet vi besøkte sist, i Little Karoo.

Ooops, nå må jeg passe meg- jeg har jo snart planlagt hele påsken 😉

Men det skal også bli tid, masse tid, til å henge rundt på Waterfront og bare kose seg. Med ansiktsmaling og hele pakka. Akkurat som sist. Og mens vi drømmer, kan vi kose oss med gamle bilder og late som vi kjenner den afrikanske sola i ansiktet.

Det skal bli fint. Det blir finere enn fint!

Søndagstanker: ikke dødsdømt, men livsdømt

*Søndagskveld. Huset lukter av kaffe og vaskemiddel. Fra et rom i underetasjen siver det ut toner av Mozarts obokonsert, fra kjøkkenet kommer den søvndyssende lyden av oppvaskmaskin (den går for fjerde- FJERDE!- gang i dag) og en halvvoksen sønn mumler noen rap-linjer mens han bærer opp enda en kasse i gangen. Som er full av poser, esker, en heksekost etter karnevalet, tre barnehagesekker, enda flere poser, haugevis av sko. Og en kontorstol som mangler et bein. Antagelig har noen satt den der i håp om at den ruller til Grønmo av seg selv. 

Det var ryddig her på fredag, da skulle femteklassingen ha med seg en venninne hjem, men nå er det like ille som vanlig. Verre enn vanlig, siden eldstejenta har flyttet ut og alle nå er i gang med å komme raskest inn på sine nye rom uten å være nevneverdig opptatt av å rydde ut av sine gamle. Kaos. Kaos. Men nå sover en gutt og to jenter i nye senger. Og vi har vært og sett hvordan eldstejenta har fått det i kollektivet- forbausende fint innredet rom på bare to dager, et sted hun kan trives- og hatt henne på søndagsmiddag. En bra dag, kaoset til tross. En dag å være takknemlig for.*

I vrimmelen av alt som handler om kreft, blant instagramkanaler og internettfora, blant alle kloke forskere og hverdagshelter, blant alle treningsråd og motivasjonstråder, fant jeg et lite sitat som den sløve hjernen min av en eller annen grunn valgte å huske.

Cancer is not a death sentence. It’s a life sentence.

Bedre kan det ikke sies. I alle fall ikke for de av oss med diagnoser som havner i skuffen «ganske kjipt, men langt fra så ille som det kunne ha vært». Det handler ikke om å dø, for det skal vi alle før eller siden, men om å leve mens du kan. Siden livet begynte å jevne seg ut i slutten av tjueåra en gang tror jeg at jeg har vært ganske flink- medium flink, en svak firer- til å være til stede i øyeblikket og sette pris på det som er fint i livet, midt i all småbarnstrøtthet og tidsklemme. Det betyr ikke at jeg ikke har forbedringspotensiale. Og det, det må hentes ut nå, mens jeg ennå har tid. Hvorfor vente? Livet på speed, bare… øh, uten speed, siden illegale stoffer tar seg fryktelig dårlig ut i familiesammenheng (og jeg uansett er altfor feig til slikt).

Selv to så sedate mennesker som Gubben og jeg har fått fart i rumpa. I løpet av de siste ukene har vi a) bestemt oss for å kjøpe robotstøvsuger, etter å ha vurdert det i minst tre år, b) bestemt oss for å ta en familieferie i påsken 2020, siden sommerens Spaniatur ikke blir noe av, c) kjørt til Gardermoen ene og alene for å spise lunsj på Wagamama og d) jeg tør nesten ikke skrive dette, men…

… vi har bestilt oss billetter til Elton John-konserten i juni. I Amsterdam. VIP-billetter, faktisk, siden det var de eneste billettene som var igjen. Strengt tatt var det jeg som sto for denne bestemmelsen, og jeg turte ikke si til mannen min hva billettene kostet før etterpå. Eller, han vet det fremdeles ikke helt nøyaktig 😉 Det er sprøtt, det er vilt, det er så fundamentalt annerledes enn hva jeg pleier å gjøre og på grensen til galskap, men guri så gøy det kommer til å bli. Og så bare oss da, i 24 hele timer! 😀 Mer om dette siden! En spesiell takk til Lene som ga et ekstra lite dytt i riktig retning.

Hvis jeg ender opp med kronisk kreft, er det en viss fare for at vi havner i Luksusfellen, hehe. Jeg ser den. Men samtidig, det er ingenting av det ovennevnte jeg ikke kan stå inne for. Det er ting som virkelig står høyt på ønskelista og i noen tilfeller ting vi kom til å gjøre før eller siden uansett. Og vi har økonomi til noen sånne sprell, selv om det ikke akkurat kan gjøres i hytt og pine.

Store, spektakulære ting er gøy, men mye nesten alt handler om de små øyeblikkene. Så da kryssklipper vi over til noe helt, helt annet. Det nærmer seg askeonsdag og fastetid. Boka mi er fremdeles ikke kommet, men jeg håper å få den i løpet av uka. Helst før onsdag såklart, men noen dagers forsinkelse er ingen krise. Et blikk på planen for kommende uke, og det er åpenbart at noen askeonsdagsmesse i kirken blir det ikke på meg uansett. Ikke kan jeg gå klokka åtte om morgenen, for jeg har legetime klokka ni. Ikke kan jeg gå klokka elleve, for da begynner siste del av kurset på Radiumhospitalet. Og messen klokka seks… den er alltid stappfull, folk står langt ute på gaten, og i og med at onsdagen er travel, jeg må følge ekstra mye på ettermiddagene denne uka og har fersk cellegift i årene blir det rett og slett for slitsomt. Jeg må melde pass. Jeg kunne kanskje sneket meg opp på hylla, jeg er sikker på at kantor og medsangere ville latt meg sitte der oppe, men det føles ikke riktig når jeg ikke kan bidra med å synge. Og å stå i halvannen time? No can do.

For nei, formen er ikke som den pleier. Selv i de «gode ukene» er jeg usigelig slapp, treig og svimmel. Dette er fra i går, da Gubben og eldstesønnen møtte min mors mann på fotballpub nede i byen for å se Unitedkampen. Endelig er mors lille gutt stor nok til å gå på pub og brøle så høyt han vil, uten at mor hysjer på ham fordi han bråker. De hadde hatt det kjempegøy, men Gubben var heldigvis grei nok til å dra rett hjem. Der hadde jeg min fulle hyre med å aktivisere tre brakkesjuke småunger ved hjelp av filmleie på TV. Hæsjtægg harprestertbedrefør Hæsjtægg vilektemedpuslespillogsåæresord

Desto gledeligere da, at jeg allerede kan hake av for hva jeg skal avstå fra i fasten i år. Cola? Sjokolade? Kaffe (nei, aldri. Ikke kaffe. Verken ti ville hester eller løfter om evig englesang kan få meg til å frivillig gi opp kaffe!)? I år skal jeg være en av de uoriginale og velge bort telefonen min. Uoriginalt, for jeg kjenner drøssevis av folk som logger av Facebook eller setter begrensninger på nettbruken sin, det er ikke akkurat noen ny tanke.

Men akkurat i år føles den ekstra viktig. Det handler jo om tid, det også. Tid og oppmerksomhet. Jeg liker jo å tro at jeg har en ganske god selvdisiplin på mobilbruken, men det er strengt tatt ikke helt sant. Den sniker seg inn overalt, mobilen, det er så fort gjort å bare sjekke litt, eller scrolle litt, og plutselig sitter man der og lar seg bombardere med all slags unyttig informasjon, tusen kjappe overskrifter for hver hele artikkel du leser, sterke meninger og skjellsord og silikonrumper og barn i Jemen kappes om å gi belønningssystemet i hjernen instant gratification, og oppmerksomheten trekkes umerkelig vekk fra trippingen fra små barneføtter eller det tause ropet fra en tenåring som smeller døra akkurat litt for hardt igjen.

Fjorårets fastetid ble knapt noe av- alt handlet om den forestående reisen til Sør-Afrika og den lille gutten vi skulle hente der. Det er forståelig. Til gjengjeld får jeg kanskje livets mest fokuserte faste dette året, for i år er jeg på en life sentence. Jeg er forpliktet til å bruke tida godt. Og jobben min er her, i dette huset, for disse menneskene som er mine, og når jeg nå er så heldig at jeg kan utføre den rimelig bra til tross for sykdom, så skylder jeg både dem og meg selv å eliminere unødvendige distraksjoner så godt jeg kan. I et religiøst perspektiv skal vi ikke se bort fra at mindre tid på mobilen gir større sjanser for at jeg faktisk fullfører fasteboken og ikke bare blar i den 😉

Min variant av «mobilfaste» er å behandle den som en god, gammaldags fasttelefon- eller i alle fall en Motorola Twist, min første mobiltelefon, den som bare hadde kapasitet til å lagre sju tekstmeldinger og det var det. Den gang satt vi aldri og stirret på mobilen støtt og stadig, det fantes jo ikke noe spennende der. Ingen grunn til å ta med seg mobilen på do eller la den ødelegge en date. Nå er det umulig for de fleste av oss å legge mobilen fysisk fra seg i seks uker, det er rett og slett for mye man trenger den til, men tull og fjas-bruken er lett å identifisere, i alle fall for meg. Jeg vet godt når jeg ikke burde, samvittigheten roper mer enn høyt nok- nå gjenstår det bare å høre på den.

Men dette skjer altså fra onsdag. Først kommer mandag- med vanlig morgenkaos og post-helg-ettersleng for både små og store. Så skal jeg rett til cellegift igjen, den fjerde og siste av denne kuren. Før den settes er det legetime, og for første gang har jeg mye å drøfte med legen angående den ekle kulen som nekter å krympe. Jeg håper så veldig at det er noen betryggende svar å hente, hvis ikke ønsker jeg egentlig bare å droppe den fjerde kuren og gå rett på den nye typen cellegift som etter planen skal settes i slutten av mars. Eller kanskje vi setter den fjerde dosen og fremskynder neste type. Jeg vil ha noe som virker, nååå!

… sånn at jeg kan få mange, mange små øyeblikk som dette!

Mandag ettermiddag skal Turbo ha sin aller, aller første orkesterøvelse. Tirsdag har Gubben seminar med påfølgende middag. Onsdag- askeonsdag- er den eneste kvelden jeg har fri denne uka, men til gjengjeld må jeg sette immunbooster på morgenen og deretter er det som sagt siste kursdag i kreftkurset mitt (det høres vel trivelig ut, hehe. Men det er ikke så ille, altså. Hyggelige folk og nyttig informasjon!). Torsdag er det ny øvelse, eldstesønnen tar Bison til musikkgruppa si og Gubben holder fortet hjemme mens jeg følger femåringen. Og fredag er det konsert. Femte dagen etter cellegift, jeg kommer til å føle meg som et tonn vandrende radioaktivt avfall med influensa, men det er verdt innsatsen: Jeg får nemlig se tre unger i tre forskjellige orkestre, på samme kveld, på samme scene. Hvis ikke DET er å slå flere fluer i ett smekk, så vet ikke jeg!

Ønsker alle som måtte sveipe innom en god uke! Min kan i beste fall bli semi-god, men det får duge i denne omgang 😉

Ordknapp onsdag

— Mammaaaah, hvorfor tar du bilder hele tiden? *ler og himler med øynene*

— Hæ? Det er jo åpenbart. Dette er et historisk øyeblikk. Ja, faktisk. Jeg overdriver ikke, historisk! Du ler du, men jeg lover deg om noen år er det du som står der og tar bilder, snufser og hulker. Det går fortere enn du tror, det, ja! Bare vent og se!

— Du, assa.

*vi går en stund i stillhet*

— Hæ, tar du VIDEO??! Av meg som går bortover veien? Jeez…!

Dette er min datter med den aller, aller første flyttekassa i retning St. Hanshaugen. Jeg går bak, med en North Face-bag stappet full av klær, toalettartikler og franske vinglass, og en lampe. Vi er på vei til 37-bussen med det første av mange flyttelass.

Min datter gjorde AKKURAT det jeg selv gjorde for omtrent tjue år siden. Pakket optimistisk en hel kasse full av dill og tall, kjente på den og tenkte at den var «litt tung», men ikke så tung, det går sikkert bra. Og holdt naturligvis på å ta knekken på både fingre, armer og skuldre underveis. Klassisk nybegynnertabbe, som alle skal igjennom på et eller annet tidspunkt.

Hun flytter ikke før på fredag. Men rommet hennes sto tomt, hun hadde fått nøkkel og vi kunne så smått begynne innflyttingen allerede nå. Så tar vi det i løpet av noen dager og i verste fall helgen, og så er det klart for En Eller Annen Veldig Stor Og Følelsesladet post. Men i første omgang var det tøft nok med den aller første flyttekassa…

Uten skam og blygsel forsøker jeg å guilt-trippe ungen, sånn at hun kanskje synes det er litt trist å flytte hjemmefra og kanskje ombestemmer seg. Bittelitt trist er det vel? En smule??

Nope, det funket ikke. Hun er strålende fornøyd, og ser fram til å stå på egne bein og begynne voksenlivet på ordentlig akkurat her, i dette rommet, i denne bygården.

Mor er trist. Datter er glad. Akkurat slik det skal være 😉