Long time no see- en oppsummering av 2019 hittil

Hei! Og som vanlig: beklager. Men det uttrykket er såpass oppbrukt, tynnslitt og gjennomhullet nå at jeg like godt kan la være 🙁  (Bjelleklangs gamle 90-talls-hit Gummihatt Swing dukker opp i hjernen her, «Jeg er villig i ånden men kjødet er slapt». Alle sangtekster som ligger og tar opp hjernekapasitet…!) Mulig jeg tok de siste rådene- de om å ikke stresse med skriving og ta det med ro- fra mine gode lesere i altfor bokstavelig betydning, men jeg har hatt dårlig samvittighet, og det vet jeg fordi jeg knapt tør åpne bloggen og BUY V!AGRA ONLINE kan ha hatt fest i kommentarfeltet uten at jeg har fått det med meg. Jeg vet jeg har svin på skogen, så jeg legger turen til fjells i stedet. Unnvikelsestaktikk der, altså. I høyeste grad.

Skjønt, tur og tur. Det er vel helst dette som er utsikten… Det skal midtvinteren ha, solnedganger og soloppganger er så flotte at selv trøtte tenåringer legger merke til dem!

Som alltid har det vært travelt. Januar bringer med seg en bråte store og mindre store gjøremål. Vi har hatt fire barnebursdager. To små familiebursdager, for henholdsvis 15-åringen og toåringen (hurra for Minstemann! Fremdeles minst, men litt større nå!). Den ene ønsket ikke noe større ståhei og den andre skjønte strengt tatt ikke hva som foregikk (men sjokoladepudding skjønner han). En større familiebursdag, fordi det var en 18-årsdag, og DET er jo litt spesielt! Det ble overraskelsesmiddag ute på Le Benjamin for oss ni, og deretter hjem til kakebonanza med nærmeste slekt. Le Benjamin anbefales, altså. Nydelig mat og topp atmosfære- selv om jeg er glad vi kom ved åpningstid, det var mer enn nok folk og stemning allerede da!- og den mest fantastiske barnemenyen jeg har sett. Ordentlig mat (kyllingspyd, fiske-lollipop, tempuragrønnsaker og potetcroquettes) og den søteste iglo-isen med sjokoladelegomann som selv far ble misunnelig på! Kakene var spleiselag- oldemor og mormor tok med hver sin, og vi bestilte bringebærkake fra Samson. Det ble hyggelig, litt dyrt, hovedpersonen var veldig fornøyd, og alle hadde en koselig dag. Den «verste» var 11-årsdagen. Hun hadde ikke klassebursdag i fjor og var derfor ekstra gira på å ha det i år. Av forskjellige grunner synes jeg det er fint å arrangere det hjemme og har nesten alltid gjort det… men i år måtte vi bare kaste inn håndkleet. Massevis av tid til å pynte og vaske og styre etterfulgt av 3 timers hvining, høy musikk, fnising og småintriger, og desperat innsats for å unngå at The Terrible Three kræsjet hele bursdagen… det ble for mye. Vi måtte gå for en billigere løsning, om enn ikke i konkret forstand, og fikk til sist trommet sammen til en kinobursdag. Ikke helt Fangene på Fortet eller Rush, men poenget var jo at det skulle være enkelt. Og det ble det. Jentene kunne rusle direkte ned fra skolen sammen med Gubben, det ble kake og snacks og gaver i et eget rom, og Eldstejenta ble med som kinovakt. Deretter ble noen hentet, og noen hoppet verdensvant på buss og bane og dro hjem selv… tenk, så store har småjentene blitt.

Men sjelden har jeg hatt så dårlig samvittighet som da jeg pakket inn dette sammenraskede kake-forsøket og sendte Gubben av gårde. Slush og popcorn fikk de på kinoen. Ikke akkurat Årets Mamma her, men jentungen var ikke så verst fornøyd og filmen var fin. Karakter: 3 under normale omstendigheter, men situasjonen tatt i betraktning er jeg raus og gir oss selv en svak 5’er.

Men 18-årsdagen må feires «ordentlig». Her er vi klare til å kose oss med ordentlig fondue. Hva som ellers sto på menyen? Alt fra lammecarré til champignon og tarte flambée og ikke minst…

Tartar! Jeg elsker tartar. Det gjør flere andre også. Vaklet forferdelig mellom snegler og denne, men satser på å ha sneglene til gode.

Iglo-is med legomann. Toppen på et ellers supert barnemåltid. Vi voksne fikk ikke dessert, vi dro hjem til slekt og bursdagssang og kaker i stor skala:

Bringebærkake, oldemors multe-bløtkake og mormors fantastiske Israel-kake, også kalt PUK-kaka. Nydelig er den i alle fall!

Etter den siste bursdagen kan vi trekke en lettelsens sukk. Fire bursdager i boks, nå gjenstår de siste, men de er pent spredd utover i mai, juni og september. No stress.

Andre ting jeg har dillet med- diverse søknader som skal inn til videregående skole, unge talenter, permisjoner til skolen, sommerjobber, sommerkurs og Hudøy, unger som skal ha hjelp med alt fra Altinn og skattekort til prøvespillnoter fra imslp (host, jeg mener selvfølgelig lovlydig innkjøpt fra et bittelite antikvariat i Bayern uten ordentlig betalingsoverføring og med tre måneders estimert frakt). Nimånedersrapport til Sør-Afrika for Minstemann, det blir akkurat det samme som bloggen: skrevet på en halvtime og deretter tre timers træl og banning over bildene. To juletrefester, Minstemann har nå skjønt at Nissen (eller «Ni-hhen» som han kaller det) ikke er farlig men har med godteri, og maser hver dag om å se Snekker Andersen på NRK Super. Jula varer helt til påske?! Førskolemøte med barnehagen, innkalling til fireårskontroll på helsestasjonen, faglærerkonferanser på skolen, gynekolog for å røske ut hormonspiralen som ikke er lov lenger, fastlege for å ordne papirer, planleggingsdager, tannlegetimer. Og en grytidlig tirsdagsmorgen mens jeg soset rundt i pysj banket det på døra- det stemmer, det var i dag to blide, unge fyrer skulle legge nye TV- og internettkabler hele formiddagen. Bak sofaen må de også, skrekk og gru, hvor er støvsuger’n? Vi har hatt oppstart på dansing og musikk og turn, og selvsagt går to av ungene smack-bang på sine første konsert-oppkjøringer med knalltette timeplaner. Og en veldig artig ekstrabonus… *trommevirvel* Det var umulig å få billetter, men oboisten og eldstejenta var faktisk med som oppvarmingsband på No.4s konsert i Operaen nå i helgen. Det var stas, det!

Oppstart på turnsemesteret! Fireåringen er så glad, så glad. Nesten to måneders turn-juleferie er endelig over! Nytt av semesteret er at foreldrene er kastet på gangen. Det pleier alltid å være et smart trekk av pedagogen, foreldre er som regel mest til bry 😉 Men det blir mindre underholdning på meg, da, må huske å ha med bok eller ørepropper neste gang!

Med solbrillene på er Minsten klar for nok en juletrefest!

.. med gang rundt juletreet, trygt plassert mellom mamma og storesøster…

… og loddsalg. Loddsalg må til. Bonuspoeng for å ha husket cash!

(Her passer det godt å skyte inn at Kreftforeningen varmt anbefaler kursene på Montebellosenteret. En uke med kursing, motivasjon og hvile, nesten gratis. Omgitt av nydelig natur, god mat, fred og ro. Hahahaha! In a pig’s arse. Det høres forlokkende ut og er sikkert veldig godt for både kropp og sjel, men selv en mor på halv fart gjør mer nytte for seg hjemme enn på en fjelltopp. Derimot er familien påmeldt Suzukikurset på Geilo, det blir nok herlig avslappende. Akk ja, sann. Det er sånne dilemmaer der utfallet bare er gitt på forhånd)

Det er mye moro i heimen, og ganske travelt. Alt er ikke like moro, heller. Jeg prøvde å få ut et innlegg forrige uke om Monstermamma. She is back. Jeg lurer på hva personalet på Nordli tenkte da de kom på jobb lørdag morgen og fant verdens lengste klikk og hent-bestillingsliste lagt inn sent kvelden før. Var det tull? Var det noen som hadde vært på fredagsfylla og bestemt seg for å starte et nytt og bedre liv med nynorsk grammatikk, spanske verb og algebra? Neida, det var bare utfallet av en episk krangel om skolearbeid, konsekvenser og ansvar, som jeg ikke kan utbrodere i detalj her. Men la oss si det sånn at den det gjelder uttrykkelig har bedt meg om å bli Monstermamma i tiden som kommer. Med full kontroll over timeplan og lekser, konfiskering av mobilen ved behov, og pisken klar lørdag morgen når man bare har to timer til rådighet og må få r*va i gir for å få jobbet nok med fag.

Se hva mamma har til deg… nå ble du vel glad, moahahaha!

Det er greit, jeg kan gjøre det. Med glede til og med, selv om det kan være ubehagelig der og da. Men det slår meg gang på gang, hvordan all verdens ekspertråd har denne ene begrensningen: unger er så enormt forskjellige. Denne taktikken hadde aldri funket på et annet barn, tvert imot, det hadde vært enveisbillett til Fastlåstland. Med en tredje har jeg aldri hatt behov for å tenke tanken en gang, og den fjerde må lirkes og motiveres, ikke trues og mases på. Men i dette tilfellet er det nødvendig at Mamzilla tar grep, og allerede etter et par uker merker jeg en endring i tankegangen og vanene til den som ba om intervensjonen. La oss håpe det fortsetter. Hvis ikke er jeg klar til å svinge den verbale pisken, peke strengt på klokka og true med å skylle mobilen ned i do i flere måneder framover. Du skal, fordi du skal. Nå. Mottakeren har fullt lov til å bli sur, det har vi avklart på forhånd.

En annen ting som ikke er fullt så festlig for gamlemor, er at eldstejenta nå har bestemt seg for å flytte inn i kollektiv fram til hun og bestisen finner leilighet. Det er noen studievenninner som blir sittende med et ledig rom i fire-fem måneder, og jenta mi tenker det kan være en grei «testkjøring». Selv om det smerter meg aldri så mye å si det, så tror jeg hun har rett. Det er ikke det at jeg ikke vil ha henne hjemme. Snarere tvert imot (hulk, snufs!), hjelpes som jeg kommer til å savne store smil og lukten av Lush-sjampo fra dusjen og skravlinga hennes til alle døgnets tider. Faktisk er det neppe det at hun ikke vil være hjemme heller, selv om lillebror var snar til å buse ut med beskyldninger om at hun var lei av å være sammen med oss. Nope. Det er, bittersøtt nok, rett og slett på tide. Hun er voksen. Hun er så klar som hun kan bli. Selv om det er trist, er det også klink naturlig at hun har lyst til å prøve egne vinger. Og hun flytter jo bare til St. Hanshaugen, med strengt pålegg om å komme ofte hjem på middag, ringe hvis hun trenger henting eller er syk, si fra hvis jobbvaktene uteblir og budsjettet skjærer seg… det blir vel lenge mellom hver gang hun får bruk for det, men hun skal vite at hun ikke er alene og forlatt, uansett. Hun er alltid velkommen hjem, any time, lillebror har skuffeseng i hybelen og hun kan ha klær og toalettsaker liggende. Hun har også lovet yngre søsken at de skal få komme på besøk og sove over, og jeg kjenner henne godt nok til å vite at hun vil passe på å være til stede i livene deres 🙂

Da er det plutselig disse to som er «de store». Her fra et uvanlig idyllisk øyeblikk, da lillebror og storebror har mekket seg pizza og caprese og ser på Sherlock sammen en sen kveld.

Og selv store gutter får (nesten) plass på fanget. Det er IKKE ofte dette blir meg til del, bare så det er sagt, nå går det sikkert måneder til neste gang. Men jeg liker jo å innbille at det ikke bare er for å være grei mot gamlemor…

Hennes nærmeste bror er jo glad som en laks, for nå kan han flytte ut av gutterommet og ned i hybelen (jeg tror likevel ikke han helt har innsett hva det vil si at HAN plutselig er eldstemann her hjemme…!). Det blir en skikkelig man-cave og samlingsplass for gutta, vil jeg tro, og sånn sett er også Gubben og jeg lykkelige: langt færre kvelder med henting og bekymring. Da betaler vi gjerne prisen for attenåring med egen hybel, som antagelig vil bestå av konstant pizza-stank, høyere strømregning, et evig renn av gutter gjennom hagen og rap-musikk opp gjennom gulvet når vi skal sove. Men heller det enn neglebiting og bekymringsrynker, når en grønn 18-åring påstår at «det går helt fint» å tråkle seg gjennom byen på kollektivtransport sent fredag kveld.

Så ja. Er vi virkelig bare tre uker inn i 2019? Så mye som har skjedd! 😮

Nyttårsaften. Bare én ute på fest, og hun ble hentet klokka halv to. Resten var takk og pris hjemme, og alle unntatt Minsten var oppe ved midnatt og kunne nyte TÅKEFRI utsikt for første gang på flere år.

Og meg, da. Det spørsmålet jeg får oftest for tiden, er naturlig nok «Hvordan er formen?». Jeg har ofte blitt svar skyldig. Jeg vet ikke, liksom. På en måte hadde jeg forventet at det skulle bli verre. EC90 går for å være en av de tøffere cellegiftkurene, og mitt mentale bilde hadde kanskje vært en person som lå likblek i senga og spydde den første uka, kunne kreke seg rundt i huset den andre uka, og den tredje uka skulle alt være på stell igjen, en liten friperiode før neste runde. Jeg synes jeg har lest mange slike beskrivelser, men sånn har det ikke blitt. Med tre forskjellige kvalmestillende medisiner og masse Paracet og Ibux ble den første uka langt greiere enn forventet. Den andre ble… bare en fortsettelse av den første, i hakket bedre form, men litt mørbanket av Lonquex-sprøyta som gir muskel- og skjelettsmerter. Og den tredje ble en kjempenedtur, for jeg følte meg fremdeles elendig sammenlignet med før jeg blir syk, og jeg tåler ingenting. Rett etter første kur hadde jeg goolget medlemskap i SATS, liksom, for det er så mange damer som sverger til trening og sier det er både nyttig og viktig og du føler deg SÅ mye bedre hvis du svetter skikkelig fire ganger i uka. Svett? Jeg skal gi deg svett! I forrige uke, den såkalt «beste uka», ble jeg svett av å gå opp bakken til huset. Hvis jeg reiser meg fort fra sofaen, svartner det foran øynene. Jeg klarer å følge til piano og fiolin, jeg klarer å følge til turn, eller hente i barnehagen, eller vaske badet, og jeg tror jeg ser forbløffende pigg og normal ut når jeg småløper mot bussen til fastlegen for å fylle ut skjemaer eller går rundt juletreet på adopsjonsforeningens juletrefest. Men legg merke til at det står «eller» og ikke «og». EN sånn ting, og jeg er kake resten av dagen. Den tilbringes halvt i godstolen min, mens jeg innimellom legger unger, setter på en vask- langsomt- henger opp en vask- langsomt- setter meg igjen, hjelper litt med lekser, hører på en fløytelekse, rydder litt på kjøkkenet- langsomt- og faller ka-boms ned i stolen.

Guri, som jeg savner gode gamle dager, tiden da alle energiproblemer kunne løses med enda en kopp kaffe, og i nødstilfelle en sjokoladebit og en sigg og jeg gikk rett fra skolen til lange vakter på restaurant. Det begynner å bli lenge siden nå, men jeg har beholdt innstillingen selv om effekten har avtatt med alderen og ikke minst nå med medisinen, og det er vanvittig frustrerende at koffein og raffinert sukker og «det sitter i huet, du er ikke SÅ trøtt!» ikke gjør susen på samme måte lenger.

Vi er veldig heldige, og har god hjelp med det praktiske. Min mor, som har en mann som jobber i Oslo, blir med ham om morgenen, henter småungene hjemme hos oss og følger i barnehagen, nesten hver bidige dag! Det er gull verdt særlig nå på vinteren da turen til barnehagen er ekstra tung og kald. Hun har også overtatt Minstemanns sangkurs, så jeg kan gjøre min ene energikrevende onsdagsinnsats med å følge Bison til piano. Min stemor er tilbake fra Spania og tar ettermiddags-sangkursene, noe som gjør de ettermiddagene langt enklere siden Gubben og jeg er to til øvrig henting og middagslaging. Begge bestemødre (for ikke å forglemme min stefar og vår fine liksom-tante K) finner på ting, kino og overnatting, jeg er sikker på at småungene synes det er direkte gøy med denne kreften til a’mor 😉 Eldstesønnen har permisjon fra fotballtrening pga håpløse treningstider (tirsdag, onsdag og torsdag fram til halv elleve på kvelden… ergo ikke i seng før halv tolv og han starter til første time hver dag) På toppen av det hele har jo Gubben utrolig nok pappaperm hver fredag ut året, og han har sluppet unna en del reising. Så vi er virkelig heldige, og takknemlige, for at andre trår til og letter på det praktiske trykket og tilfeldighetene står oss bi. På den måten går familielivet fortsatt rundt, vi får kjørt og hentet de som måtte trenge det, og krøss i taket- The Terrible Two øver fremdeles morgen og kveld, og resultatene kommer fort. Det hadde vi kanskje ikke fått til ellers. Ære være gode hjelpere!

… og likevel har det vært en tung start på året. Det går bra nå, men særlig da jeg måtte innse at jo, jeg ER i elendig form og det kan kanskje bli sånn i minst tre måneder til eller enda lenger, da hang jeg rett og slett med huet i noen dager. For når du er utmattet er det gjerne ikke bare fysisk, men også mentalt. Når barn nummer fem kommer med akkurat sine problemer og sine spørsmål etter alle de andre den dagen, huset fremdeles er rotete og du har huet fullt av bomull, så er det vanskelig å grave fram den vanlige entusiasmen. Som mor til mange har jeg et ansvar for å være , hele tiden, og når det glipper her blir samvittigheten svart. Jeg burde ha… jeg skulle ha… hva er det egentlig han grunner på som han ikke vil si noe om…. den reaksjonen hennes, hva bunner egentlig det i… å nei, glemte å snakke med X om Y i dag også… er tanker som tikker og går året rundt, men nå er jeg av og til for sliten til å ta skikkelig tak, og det har vært innmari deprimerende å innse. Sleng på at- denne urettferdigheten tror jeg har vært omtalt før her- at mammaer ofte bærer hovedansvaret for klimaet og humøret innad i en familie. Hvis Gubben eller noen av ungene er sure, så er de bare sure, og de andre trekker på skuldrene og tenker at det går over. Hvis jeg har kort lunte eller smeller litt unødvendig hardt, så hopper surheten og misnøyen fra person til person som en løpsk padde, og vips er alle sure og mutte og gidder ikke legge to pinner i kors for å bryte mønsteret. Når jeg er , kan jeg fornemme kranglingen mellom to morragretne søsken nesten før den oppstår og kvele den før den er i gang, jeg kan se hvem som nesten kommer for sent til bussen og dytte ham/henne ut døra, jeg kan løse opp i knuter på tråden mellom andre som ellers kan vokse seg store og stygge. Når jeg er av, eksploderer det dobbelt så ofte, alltid totalt unødvendig og som oftest basert på dumme misforståelser. Det ansvaret er småkjipt til vanlig, men mye tyngre å bære akkurat nå. Følelsen av å komme til kort er forbasket utrivelig.

Til sist kan vi slenge på tanker og bekymringer om egen sykdom. Euforien etter spredningsfrie resultater, med den tilhørende følelsen av å være nesten helt frisk, forsvant gradvis. Jeg innså plutselig at selv om brystkreft er en av de bedre kreftformene å pådra seg, så er det ingen garantier her (no shit, Sherlock…!). Folk dør av dette, og det er umulig å forutsi hvem. Noen tror de er friske og får tilbakefall og blir kronisk kreftsyke. Noen blir helt bra og tenker nesten aldri på det igjen, mens andre blir friske av kreften men får senskader av behandlingen. Noen har vanvittig uflaks og blir rammet av en annen krefttype etter å først ha hatt den ene. Noen har bedre effekt av behandling enn legene forventer, andre har av mystiske årsaker dårligere effekt og legene står rådville tilbake og ser på at dritten biter seg fast i den stakkars pasienten. Det er Lotto, bare med negativt fortegn.

Jeg har også fått en overdose informasjon om egen kropp- at jeg har noen underligheter i nyrene og noen utvekster ved blæren og en fem centimeter stor cyste i eggstokkene. Sannsynligvis ufarlige, men rare ting som skulle ligget dypt begravd i kroppen så man kunne leve i lykkelig uvitenhet, men ble funnet og gjort synlig av PET-scanningen og sirlig nedskrevet i rapporter. For oss som aldri har tenkt spesielt mye over kropp og sånt, og som i tillegg nærmer oss middelalderen med stormskritt, er det ubehagelig å vite så mye. Siden det har vært jul og nyttår har den første delen av behandlingen blitt foretatt litt over stokk og stein- alltid med hyggelige mennesker, men litt på siden av det ordinære løpet og jeg hadde ikke helt fått oversikt. Og bare det å være langtidspasient! Så merkelig, så fjernt fra alle tidligere erfaringer! Jeg tok t-banen tidlig om morgenen i forrige uke, og holdt på refleks på å grave etter adgangskortet mitt og hoppe av på Grønland. Men jeg skal jo ikke på jobb, jeg skal ikke henge av meg jakka, hente meg Farris og slå av en prat med hyggelige kolleger før dagens dont. Jeg skal til legen. Igjen.

Disse 3000 ordene for å komme fram til følgende konklusjon: det har vært noen travle uker, samtidig som formen er delvis grei og delvis ugrei, og jeg har tatt en kanskje nødvendig runde ned i kjelleren over egen tilstand og egne begrensninger i denne perioden. Nå er jeg oppe i første etasje igjen, sverger til Lex Berit hver dag, og ser at januarsola begynner å ta ordentlig grep. Livet er som det er og jeg får ikke gjort noe med det. Prognosene er gode, men ikke sikre, og sånn er det bare. Dessuten tror jeg at jeg har funnet trikset for å tåle mammasamvittigheten: det er visse ting jeg må gjøre og ikke slipper unna så lenge jeg er oppegående- men jeg må bare være innmari nøye på å finne balansen mellom å pushe meg selv der det trengs, og å være lat, slapp og ego resten av tiden for å lade opp til det første. Begge deler må til hvis det skal stå bra til med meg, og dermed med resten av flokken. Og flokken er like fin som den alltid er. Småsløve tenåringer stiller gjerne opp og hjelper til hvis vi husker å spørre. Gubben rokkerer rundt på møter og Skyper som en helt. Koret sendte blomster på døra i forrige uke og jeg håååper jeg snart kan ta en tur innom- men det må bli når jeg virkelig har overskudd. Folk sender hjerter og koselige meldinger, jeg fikk til og med en lue i posten av en bekjent som har hatt kreft og ikke rakk å strikke den ferdig før nå. Jeg vet også at det via en bekjent sitter en gruppe nonner i Tromsø og ber for meg, fra Japan fikk jeg et bilde av en smilende Buddha for hell og lykke, og en bekjent i Trondheimstraktene hadde tatt en prat med Snåsamannen (!). Jeg burde være godt dekket av gode tanker og er overveldet av alle som bryr seg. Mormor og bestemor er reddende engler og Turbo og Bison er glade for ekstra oppmerksomhet- de vet jo at mamma sikkert blir frisk, så alt dette som kommer i mellomtiden er bonus for dem 😉 Og snart kommer sola for alvor. Kanskje våren kommer akkurat i det jeg går over på den cellegiftkuren som ikke er fullt så tøff?

Gårsdagens tur til Radiumhospitalet. Her sitter jeg på venterommet og prøver å se ut som kusina til Little Steven (mislykket), og finne balansen mellom å delta i samtaler med mine med-ventere, se en annen vei når folk prater alvorlig med hverandre, og for all del ikke hyle for høyt av latter over min datters festlige betraktninger om livet som student. Det passer seg ikke når den søte og hyggelige unge mannen på andre siden av rommet akkurat har lagt ut om spredning til hjernen. Samtidig ER det ofte en uventet hyggelig og avslappet stemning i disse rommene. Vi er jo i samme båt, bare på litt forskjellige måter. Sånn er det med den saken.

Red devil, jeg slutter ikke å bli fascinert av fargen. Den sprudlende sykepleieren kommenterte at det var en gang var en pasient som utbrøt: Nei, nå kan jeg aldri drikke Campari igjen!

Sååå festlig kan eldstedatteren min være. Hohoho, hahaha. Sikkert en anektdote fra studentpub’en og klumsete sjekking, ellerno. Men vi prøvde å holde oss på riktig side av desibelskalaen. Tross alt sitter det mange mennesker her og blir pumpet fulle av gift på baksiden av skjermbrettene, og noen har kanskje fått dårlige nyheter.

I går hadde jeg kur nummer to. Denne gang på «vanlig» poliklinisk post og med vanlige rutiner. Blodprøver aller først, deretter en tur til lege der jeg fikk oppklart noen spørsmål. Hun kunne også fortelle at det skal være et møte med både kirurger og onkolog der de bestemmer seg for planen videre. Jeg har fått fast sykepleier på infusjonsposten og oppdaget at de har kaffe i gangen 🙂 I går hadde jeg også selskap av eldstejenta hele veien, fordi hun var nysgjerrig (konklusjonen ble at hun er lykkelig over å velge et helsefag helt uten blod, for det er virkelig ikke noe for henne selv om det er veldig spennende). Vi hadde en hyggelig formiddag og måtte passe oss for å ikke le altfor høyt i fellesrommene. Dagene som kommer blir kanskje ingen fest, men i enda større grad enn før gjelder det å ta en dag om gangen og ikke la bekymringer om det som kommer ødelegge det som er fint nå. Jeg trengte nok en liten tur i kjelleren, et brutalt møte med egne begrensninger og egen frykt, det handler om å realitetsorientere seg selv og få med alle deler av bildet så optimismen ikke bare blir en påtatt viljeshandling. Men nå som jeg har vært der har jeg (sorry for å havne faretruende nært det pompøse her) kommet styrket tilbake.

Her. Nå. Alt som er fint. Og det er mye, det!

Bloggstatus? Jeg har gitt opp å komme ajour med alle kommentarene fra før jul. Nederlag, men med min fart- eller mangel på sådan- tar det en evighet før jeg får jobbet meg igjennom. Men jeg vil takke igjen, for hver eneste en! Alt er lest og satt stor pris på. Klok av skade skal jeg ikke love noe for tiden framover heller, men jeg håper å få klort ned litt dann og vann, for selv etter denne megaposten har jeg mye på hjertet. Om hår, for eksempel. Om blåmuggost kokt i mikro (det ble ikke helt som forventet, men var verdt forsøket). Om Gubben og jeg og vår planlagte «Helle er frisk-tur» til høsten, han har mast på å dra på tur med meg i årevis og nå er det kanskje på tide, hvis dette går bra? (Det begynte med gedigne planer om Addis Abeba, som ble nedskalert til Marrakech, eller kanskje Hellas er mer praktisk, nei, da drar vi heller til Budapest, der har vi aldri vært. Men Riga er jo både nærmere og billigere, næsj, jeg vil ikke sitte i Riga og fryse i oktober, da drar vi heller til Manchester og ser på fotball? Men enten er det dyre flybilletter eller mellomlanding. Helt ærlig: tenker vi mer nå, så ender vi opp med en enslig natt på gamle Rica Helsfyr hotell 😀 ) Om en hyggelig økonomisk overraskelse på starten av året som kommer innmari godt med. Om hvordan man planlegger familiesommeren når alt er usikkert. Om Elton John, av alle personer. Det er nok av temaer å ta av!

Inntil da håper jeg alle har det fint, at livet tusler av gårde og at eventuelle nyheter og overraskelser er av det gode slaget. Joda, det svinger for alle og Hverdag er Hverdag, men send en tanke til Berit- this is the best day of your life!

Og takk for oppmerksomheten og beklager bablingen! Hilsen sullete dame med ord-diaré og chemo-brain.

<3 (2019 var året jeg for alvor lærte å bruke hjerte-smiley helt uten ironi. Vera Micaelsen hadde rett: sett bort fra at man kan ende opp død, er det mye å lære av å bli alvorlig syk!)

En liten hilsen i natten :)

Hei, det er dama med svart samvittighet her. Jepp, svart samvittighet, men foreløpig med både humør og hår på plass. Enn så lenge (i alle fall hva angår det siste! Det ser ut som om dag 14-17 etter første cellegiftkur pleier å være dagen der den store røytinga begynner, så vi får se!).

Men virkelig, nå har jeg holdt på med denne bloggen siden 2014, og en vakker dag skal jeg lære meg at ferietid = nedetid og annonsere dette klart og tydelig i forkant. Til tross for at familielivet vårt må sies å være ganske normalt til vanlig, er feriene et kapittel for seg. Misforstå meg rett, vi har veldig fine ferier, men oh boy… det går i ett! Ikke minst i vinterferiene, når det ikke er barebare å stikke ut i hagen eller ta en tur i Totoroskogen på impuls. «Sitte ned og ta seg tid til…» inngår ikke i aktivitetsplanen, kanskje bortsett fra i mors naive hode på oppløpssiden før skoleferiene. Selv Gubben har gitt opp alle leseplanene han hadde for ferien. Det lar seg bare ikke gjøre.

Lille julaften hadde jeg 30 minutter for meg selv på kvelden (etter at de små var lagt, de halvstore hadde tuslet i seng, og før de to største og Gubben kom hjem fra en førjulsfest) og fikk skrevet et innlegg med lange tanker nesten ferdig. Ellers har jeg knapt åpnet PC’en, annet enn for å hjelpe til med oboistens søknad for neste år, betale en bunke regninger (du vet du begynner å bli digitalt bortskjemt når papir-fakturaer er pes!) og spille backingtracks for Turbo når hun øver.

Men altså, hva har skjedd?

Hint: 5. juledag fikk noen leke sykepleier og lege med on’kli utstyr!

Julaften var fin! Eldstesønnen og jeg tok med oss The Terrible Two i barnemesse. Jeg kan ikke si annet enn at det var litt sårt å tenke på at jeg ikke hadde sunget en tone i forbindelse med julen *snufs*. Derimot gikk jeg rett på organisten og fikk en stor gratulasjonsklem for gode nyheter og prognoser. I’ll be back, med eller uten hår! Ungene oppførte seg greit og fikk hjulpet presten med å legge Jesusbarnet i krybben uten at han gikk i gulvet (jeg mistenker at han er laget av gips, så dette er en risikosport! Heldigvis gikk det bra også i år).

Fordelen med å dra i julemesse er jo også at dagen blir noe kortere for de små. Etterpå koste vi oss med tegnefilmer og Sølvgutter mens far gjorde klar middagen, og i nitiden kunne alle barn sjangle i seng, lykkelig utmattet etter store mengder mat og fruktsalat med is og akkurat passe mange pakker. En herlig kveld! 1. juledag sto naturligvis i ryddingens og julefrokostens tegn, og ungene fikk prøvd nye akebrett og skiutstyr- dette var før snøen halvveis regnet bort og ble til blank is-, 2. juledag fikk vi et minibesøk av mormor, og 3. juledag var det tid for mors første cellegiftkur.

Så klar som man kan få blitt! Fikk låne Rashford-skjorta til min sønn for anledningen, noe som kom godt med siden de skulle tappe godt med blod i forkant. Og tror du ikke jeg fikk en United-supporter til blodtapper, da, en ung fyr som skravlet i vei om van Nistlerooy og kampen mot Juventus som han nettopp så på og hvorfor Manchester egentlig er koseligere enn London og bla bla bla… vips, seks glass, null besvimelsestakter. Enkelt å være optimist da!

Red devil, som i helt bokstavelig talt «red». Aldri har jeg vært så glad for å få en dose gift rett inn i kroppen!

Går helt greit! Etter min ganske ekle opplevelse med CT-kontrastvæske må jeg innrømme at jeg var litt nervøs for selve infusjonen (heter det det?). Men det var null stress. Merket det nesten ikke, og det var over på en halvtime. Først en rød pose, så en blank pose, over og ut!

Det var travelt på Radium den dagen, så travelt at de brukte lang tid på å få mikset cocktailen til meg og min romkamerat for dagen. Vi skulle møte klokka ti, men kuren ble ikke satt før nærmere ett. Gubben dro hjem igjen (de store passet de små), og kom tilbake med eldstejenta og de to minste guttene, akkurat i tide til å se meg sitte med slanger og drypp. Bison syntes nok det var litt rart. Minstemann var travelt opptatt med å sjarmere sykepleiere og pasienter. Og eldstejenta flesket til, dro meg med på parykksalongen etterpå og sørget for at jeg er godt forberedt på luefronten! Vi kom ut med en rød pose med hodeplagg til en sum jeg aldri har eid i mitt liv. Ingen parykk, dog. Jeg har hørt om så mange som ikke bruker den (et sitat om at «det føles som å gå med en død bever på hodet» var spesielt avskrekkende) og jeg er litt i tenkeboksen på om det er verdt pengene- selv om NAV betaler. Ser for meg at den lett blir liggende og støve ned, mens jeg svinger meg rundt i grågrønne knyteskjerf og lyseblå chiffonluer. Til syvende og sist kommer det an på ungene, tenker jeg. Hvis noen av dem synes det er grusefullt flaut at mamma ikke har hår, så får jeg gå for den døde beveren!

Etter kuren dro vi hjem og jeg lagde kake. Ja, for jul er jo ikke bare jul her i huset, det er startskuddet for årets store bursdagssesong. Hæsjtægg elendigplanlegging 😀

På drøyt tre uker har vi nå fire bursdager, noe som kan skremme hvem som helst i frisk tilstand! Og særlig han som har bursdag midt i romjula, når alle er lei av fest og kaker og pakker, han må jeg passe litt ekstra på. Ingen fellesgaver til jul og bursdag. For all del ikke noe julepapir på gavene! Kake og sang skal bli, selv om ingen egentlig orker kake. Og stor ståhei og hilsen på Facebook, selv om vi allerede spammer med jule- og nyttårshilsener. Såpass må det værra, det er ikke hans feil at han fikk en «lettglemt» bursdag.

Vi svingte også en tur innom den åpne barnebondegården på Lindeberg. Utrolig hva noen griser, ender, sauer og litt hopping i høyet kan gjøre for de små. Toddy fikk de også servert, ute på tunet mens hestene vandret rundt. En drøy halvtime, og så hadde vi «gjort noe» den dagen.

Se, lillebror, det er grisunger!

Hu derre der, altså. Hun finnes ikke mye engstelig!

Og femte juledag var det tid for vårt første og eneste julebesøk. Etter at vi hadde svingt innom Radium for å få satt en sprøyte som booster immunforsvaret. Turbo og Bison var med, og innkasserte både masse legeutstyr til lek OG hver sin krone-is. Jeg kan bare ikke få fullrost personalet nok. De er så hyggelige og imøtekommende! Så bar det hjem til *host* panikkrydding og vasking, alle mann i arbeid, før julebesøket rykket inn med kakebokser- bless them- og det ble tjo og hei og gavebytting med Fotballhuets jazzy julespilleliste i bakgrunnen. Veldig koselig, og utrolig nok får vi helt greit plass til 12 mennesker i sofaen.

Planen i dag er at Gubben drar esset i ermet: tar med seg de tre små og ballerinaen på Leo’s lekeland. Det er en billig løsning (praktisk sett altså, ikke nødvendigvis økonomisk!). Men vi har klart å holde dem i employ på hjemmebane i over en uke, nå kjøper vi oss litt fred og ro (og svette, glade barn som har brent av masse energi, er klare for en tur i badekaret og deretter rolige aktiviteter resten av dagen). Jeg skal sitte i stolen min og slappe av, for en gangs skyld. Det trengs, for selv om jeg må si at dette hittil har gått veldig greit merker jeg jo at formen ikke er helt på topp. Jeg er tung i hodet, tung i kroppen, og nå som det er slutt på de heftigste kvalmestillende medisinene føles det mistenkelig likt som å være gravid og innmari uggen. Det er jeg jo flink til! 😉 En litt mer upraktisk sak er at jeg blir så enormt tørst på kvelden, og må opp om natten for å tisse. Dette hadde kanskje ikke vært noen krise, om det ikke var for at senga vår i 3-4 tiden minner mistenkelig om et puslespill og jeg er lys våken før jeg rekker å finne et ledig hjørne.

Julegavene til mor talte sitt tydelige språk i år: det var tøfler, pysjer, morgenkåpe og kroppspleie. Omgivelsene forventer tydeligvis ikke så altfor mye av meg, og det kan komme godt med! Samtidig må jeg jo bare stå på der det trengs, så lenge det er tid til å hente seg inn også. Men det er veldig fint at lista tydeligvis er lagt lavt for vinteren 2019.

I morgen er det nyttårsaften. Helt uten bobler 😉 Ikke at det pleier å være fest til vanlig her heller, men i år er arbeidsfordelingen grei: jeg skal halvsitte i stolen min og være dårlig, og Gubben skal være standby taxiservice for de to eldste. Ikke snakk om at de skal prøve å komme seg hjem på egenhånd på årets verste kveld. Vanligvis liker de å være litt selvstendige her og takker ofte nei til henting, men på nyttårsaften er det ingen bønn. Alle vet at det er helt kaos på nyttårsaften! Så det blir en rolig kveld i forkant, og dagen etter skal noen av (fest-)ungene ta bussen ut til oldemor for et besøk. Vi har en slags biff Wellington-tradisjon, men mulig den utgår akkurat i år til fordel for noe mer lettlaget. Ellers er det ikke noe å utsette på menyen hittil… til tross for sykepleiernes råd om «lettspist og lettspydd» har det vært full pakke med ribbe, pinnekjøtt, julefrokoster med sild og sylte, juletaco (!) og julesushi (jadda!), så om nyttårsaften blir en enklere variant synes jeg ikke familien har noe å klage på. Gubben er jo som alltid helten på kjøkkenet, så tusler jeg rundt i tøflene og rydder litt etterpå. Grei arbeidsfordeling nå i disse dager!

Så ja, det er status her. Det føles egentlig litt for tidlig å si noe om «hvordan det går». Jeg har lest at bunnpunktet ofte kommer rundt dag 6-7, det er da man føler seg dårligst. Samtidig er immunforsvaret litt senere ute, det holder seg greit den første uka men er veldig dårlig den andre uka (jeg har fått meg et sånt snasent Nyøtropeni-kort som jeg kan flashe på sykehus eller legevakt hvis jeg får feber: Denne personen skal rett forbi køen, ikke utsettes for smitte, er dere i tvil- legg inn på isolat og pøs på med antibiotika! Men satser på at den booster-sprøyta minsker risikoen for at det må tas i bruk). Og håret sitter som sagt fremdeles på. Men vi er i gang, og det føles innmari bra! Tross alt tok det over fire uker fra min lite hysteriske fastlege fikk det alvorlige blikket til første dose Red Devil rant inn i årene mine, og når du har en viltvoksende celleklump føles det litt som om det haster å få tatt knekken på den 🙂

Og en veldig rar og hyggelig bivirkning av alvorlig diagnose + mor inn og ut av sykehus: til tross for støv i krokene og manglende svibler (jeg kjøpte dem, men glemte å ta dem ut av posen og sette dem opp… stakkars små!), så har vi hatt en innmari koselig jul. Det er akkurat som om alle er litt ekstra gira på hverandre, vi passe på å ha det fint sammen. En sen kveld foran TV’en der eldstesønnen har funnet fram The Grand Budapest Hotel og Gubben har laget nudler med fritert kylling til bare oss tre. En storesøster og en lillesøster som lager hjemmespa med fotbad og leppeskrubb og massasje og neglelakk, og deretter har jentekveld i hybelen med te, duftlys, Parterapi (!!? Litt avansert for en ellveåring, eller? Men sånt er jo noe av moroa ved å ha en stor storesøster, antar jeg) og snacks før de sover sammen der nede. Lange middager der folk sitter og snakker, lenge, og far innkasserer skryt for sin mango-avocado-salsa til juletacoen. Karlsson på taket på filmleie, med mor i stolen og 1-2-3 småunger oppå (jeg må fortelle om den stolen en dag, sykestolen min, men det fremgår vel allerede av beskrivelsene her at den er rimelig svær!) Min noe forsinkede bursdagsmiddag sammen med de to eldste barna… vi fant en stilig burger-restaurant på Sørenga som hadde åpent 2. juledag, og hadde en kjempefin kveld bare vi tre.

My dahlings foran Barcode. Guri, så voksne de begynner å bli!

Veldig stille og rolig til Sørenga å være, men jammen var det stemningsfullt.

Det er fristende å dra fram Lex Berit igjen, særlig nå som prognosene tross alt er gode, og si at This is the best Christmas of my life. Litt rar, litt slitsom, og jeg kunne absolutt ønske meg bedre appetitt, men alt i alt: langt bedre enn fryktet!

Så får vi se hva som skjer når hverdagen setter i gang og vi skal finne vår nye normal. Vi skal få god hjelp her, både av min mor og stemor, og forhåpentligvis vil jeg få nok tid på dagtid til å hente meg inn (og svare på kommentarer!) sånn at dagene går rundt ellers. Vi får bare se hva som skjer.

Men aller, aller først: et riktig godt nyttår til dere som er innom nå i ferien. Måtte dere få en fin nyttårsfeiring med eller uten fest, stjerneskudd eller tidlig leggetid, og ikke minst et feiende flott 2019!

… og selv om det står dårlig til med sviblene, så gjør amaryllisen jobben til gangs! Sammen med julestjerne MED lys, og et juletre der all pynten på magisk vis har flyttet seg mot toppen (takk, Minsten!), og ikke minst kanskje byens største dorull- og blomsterpottenissesamling, har de sørget for at det oser jul her. Nok til at vi kan proklamere at det faktisk ble jul i år også! 

Dagene med minstemann…

… renner ut, de også.

I et halvt år har jeg hatt gleden av å traske rundt med minstemann. Først i Cape Town, så fram og tilbake på Oslos østkant. Det har liksom vært vår greie, det. Han liker å kjøre vogn, jeg liker å gå tur. Været har vært upåklagelig, i hele sommerhalvåret. Så vi går, og går.

Dette har vært min utsikt siden mars, bare med varierende påkledning og omgivelser.

Vi har gått de samme turene hver dag. Hver dag har vi sett vi på elva, om den er stor eller liten, om den bråker eller renner stille, om det er en and eller to (hurra!) på besøk. Eller en død mus. Hver dag har han forlangt å få en stein i hånda på vei opp bakken («Dein! Dein!»), deretter et blad eller en pinne, og når vi går forbi furuene oppe ved sletta peker han ivrig ned og vil ha «Den! Den!», som i dette tilfellet henviser til en kongle. OK, sjef, kongle skal bli!

Etter at vi har levert i barnehagen, har vi tatt en annen vei hjem. På sletta sitter ofte Pus 1 eller Pus 2, av og til begge. Pus 1, den som er liten og grå, er best, for den løper ofte bort til vogna for å hilse på. Pus 2 er større og mer buskete, men litt mer sky. Så har vi ruslet ned forbi butikken og over den lange brua, der Minstemann krever at jeg kjører nært nok til at han kan ta på kanten hele veien over. Han blir litt møkkete på fingrene, men veldig bild, og så vinker vi hadet til brua etterpå. Rundt blokkene og opp den lange bakken- «Bam! Bam» eller «Bin! Bin!» («blad» eller «pinne»), han får en av delene og er fornøyd til vi kommer hjem til «Dida». Dida sier vovvov, for Dida er en hund. Ugla sier uhu, men den er bare i boka. Men sykkelen til naboen har en ape på seg.

Repeter, repeter, repeter. To ganger om dagen fram og tilbake til barnehagen, pluss en kort gåtur med hunden midt på dagen (han har fått gå selv og holde båndet, kjempestas!).

Litt kjedelig, kanskje, men jeg har full tro på at dette har vært med på å sementere hans verden. Sånn gjør vi det. Her bor vi. Her går vi. Hver dag. Du og jeg. Levere i barnehagen. Hente i barnehagen. Om igjen og om igjen. Det er mye snakk om «cocooning» i adopsjonsverdenen, det å gjøre verden liten og menneskene få. Da går det lettere å bli trygg på hvem som er innenfor og hvem som er hyggelige og greie, men utenfor. I vår verden er det ganske mange mennesker, og enda flere gjøremål på ettermiddager og i helger. Så dette med å holde hverdagene like og uspennende har vært et bevisst valg. Vi har brukt tid på å kjede oss inn i rutinene, Minsten og jeg.

Samme syn som i går, forigårs og dagen før det? Overhodet ikke. Se, de kutter greiner av de store trærne. Gu’ kor gøy!

Noen ganger får vi ekstra hjelp til å finne spennende saker å se på.

Og selv om vi bare går de samme veiene er det alltids noe nytt å se. Noen dyr eller store maskiner vi ser, noen mennesker vi møter. Minstemann får masse oppmerksomhet, det er utrolig mange som stopper og prater litt, eller vinker og smiler. Og han smiler villig tilbake, han er lett å glede og stort sett alltid klar for å slå av en prat. Det hjelper selvsagt på at han er et utrolig nusselig lite barn (sa mor, haha, men det er sant! Han er velsignet med et slikt åpent, vennlig ansikt som tiltrekker seg andres blikk på en positiv måte).

Veldig nusselig, og veldig annerledes enn meg 😉 Jeg merker det spesielt godt når vi passerer mennesker som selv har afrikansk opprinnelse. De ser på gutten i vogna, opp på meg, og tilbake til ham. Hmm, det er noe som ikke stemmer her. Oslo er jo- heldigvis- full av mennesker i alle sjatteringer, fra det lysteste lyse til det mørkeste mørke og alt imellom. Det er massevis barn med én norsk og en utenlandsk forelder, så at mor og barn ikke helt matcher vekker ikke vanligvis oppsikt. Og vi var jo selv en fargerik familie i utgangspunktet, jeg er godt kjent med å gå med en mini-me med litt oppjazzet genetisk materiale i vogna. Men for de som har godt trente øyne er det likevel åpenbart at den veldig lyse dama bak vogna på ingen måte kan stå for halvparten av genmaterialet til den lille xhosa-krigeren som sitter oppi. Til det er vi rett og slett for ulike. Det er vel min tur nå, til å få en smak av hvordan det føltes for Gubben da han trillet rundt på Ballerinaen da hun var liten. Til tross for fars arvemateriale var lille jenta rett og slett lysblond, jeg har aldri sett på maken (og jada, det ER han som er faren 😀 ), og den stakkars mannen min følte at de stirrende blikkene bare var starten på… en beskyldning om å ha kidnappet ungen, eller noe.

Heldigvis- for ham den gangen, og for meg nå- finnes det et par magiske ord som fjerner all tvil. Når min lille krølltopp snur seg mot meg og utbryter «Mamma!», så kjenner jeg at folk kan se og tro hva de vil for min del. Jeg er stoltest i by’n, der vi triller og triller og triller, ungen min er den skjønneste av dem alle, og det bryr meg overhodet ikke at folk synes jeg er rar som prater som en foss om alt vi går forbi. Se, der kommer det en stor sky, den er mørkere enn de andre skyene, kanskje det kommer regn snart, kan du huske at det regnet i går? Selvsagt forstår han ikke stort av den evige ordflommen, i starten skjønte han null og niks, men jeg har klokkertro på eksponering likevel. Han hører rytmen, lydene, tonefallet, og langsomt plukker han ord, ett og ett, og lagrer dem i den interne minnebrikka der de kan godgjøre seg til han kan ta dem i bruk. Dessuten forsterker det oppfatningen av mamma som konstanten, hun som er der og har vært der 24 timer i døgnet i et halvt år (unntatt korøvelsene, men da sover han), og som aldri forsvinner.

Dette gjorde jeg også med søsknene hans, selvfølgelig, det er intuitiv mammaoppførsel. Det meste jeg har gjort med minstemann har jeg også gjort med de andre. Den eneste forskjellen er at jeg har gjort ting mer bevisst og mer intensivt. Tydeligere rytme. Sterkere skjerming. Mer kommunikasjon og veldig bevisst fysisk nærhet. Vi har jo litt å ta igjen, han og jeg, og enda viktigere: vi har hatt et fundament å bygge. Han må bli så trygg at det er greit å sende ham fra seg, nå som han begynner å dra seg mot to år.

Forrige helg tok vi en bildekveld i sofaen for hele familien. Rigget oss til med riskrem (ikke spør…) og TV-skjerm og så på bilder fra de to første ukene i Sør-Afrika. Det var et hjertelig gjensyn for de minste, som nesten har begynt å glemme turen vår, og de andre fikk enda mer grunn til å glede seg til den turen vi planlegger å ta med tid og stunder. Men så rart det var å se bildene av minstemann igjen. Så liten han var! Bare fire tenner! Har du sett, han var så… baby!?

Ikke akkurat baby lenger (ikke akkurat velkledd heller, stakkars liten. Men frykt ikke, han kan straks bytte ut de blomstrete støvlene som storesøster knapt rakk å bruke før de var for små).

Mens vi har gått og gått, har minstemann vokst. Nå som han begynner å strekke seg mot 2-tallet, merker jeg spesielt to ting: Han er blitt veldig trygg på oss. Og, han begynner å nærme seg to. Han har mer vilje, er mer aktiv og søkende, han er nysgjerrig på andre barn og nysgjerrig på verden utenfor. Joda, jeg skulle nok ha klart å aktivisert ham her hjemme, men da må vi fram med fargebøker og regntøy og åpen barnehage for sosialisering. Det holder ikke lenger å gå turer, se i bøker og rydde ut av oppvaskmaskinen. Han gråter sårt når jeg løfter ham opp og vinker hadet til The Terrible Two i barnehagen.

Og midt i dette får vi mirakelbeskjeden: vi har fått barnehageplass! Vi HAR fått barnehageplass! Vi har fått BARNEHAGEPLASS! VI har fått… osv 😉 I barnehagen vår, på «riktig» team, lille Minstemann skal få følge i fotsporene til 1-2-3-4-5 søsken før ham! Det er faktisk et aldri så lite mirakel, ventelistelengden tatt i betraktning. Hurra for Oslo kommune og søskenprioritering! Jeg jublet i stua, mens Gubben unnskyldte seg midt i et jobbmøte med replikken «Beklager, jeg har fått tilbud om barnehageplass i Altinn, jeg bare måååå svare med en gang!», noe de andre møtedeltakerne kunne humre gjenkjennende til.

Jeg tror jeg jublet i samfulle 24 timer før ambivalensen satte inn. Men… det er jo tidlig?  Jeg har jo mye permisjon igjen?! #dårligsamvittighet 🙁

Altså, dette hadde vi tenkt nøye over da vi søkte, og vi tok en vurdering jeg står for. I og med at han har falt godt på plass i familien og vi ikke finner grunn til bekymring på noen fronter, var det viktigere å få ham inn i vår barnehage enn å vente lengst mulig. Vi kunne fort risikert å stå uten plass, eller med plass på andre siden av byen, og få 3-4 korte dagers tilvenning før det ble full rulle fra 07:45 til 16. Nå er han kjent i barnehagen, vi kan bruke lang tid på tilvenning og ha korte dager så lenge det er behov. Han begynner på en småbarnsavdeling (som Gubben spøkefullt omtaler som Rolls Royce-avdelingen, det sier vel sitt) med ro og trygghet og mange erfarne voksne. Lek med andre småbarn, formingsaktiviteter, musikk og lekeplass. Jo, jeg tror dette blir veldig bra for ham, så fort mor har lagt fra seg den dårlige samvittigheten og skrekken for å sende fra seg den lille sårbare tassen (som også er en helt vanlig snart-toåring) som vi har jobbet så hardt for å knytte sterke bånd til. Det er en tid for alt, og etter et halvt års intensiv turgåing, steinplukking og puse-glaning er han definitivt klar for å utvide sirkelen sin.

Med det lukkes enda et kapittel i familieboken. Det kapittelet der vi gikk og gikk i et halvt år. Det kapittelet som bare handlet om Minsten og Mamma (og litt Pappa og Turbo og Postman Pat). Det er vemodig å gå videre. Det er nesten alltid vemodig å gå videre. Men det er også en tid for alt- og nå er det tid for at lille Minstemann ta sine første skritt ut i verden på egenhånd.

Tilbake står mamma, med et Fitbit-nivå jeg aldri kommer til å oppnå igjen, men med sekken full av varme øyeblikk og gode minner fra en helt, helt spesiell tid. Takk for turene, lillle venn, og lykke til med alt som kommer!

The future looks so bright I gotta wear shades… 🙂