Å møte seg selv i døra

Jeg kikker ofte igjennom postene mine etter publisering. For å luke ut eventuelle leifer, først og fremst. For det er fort gjort å begå en feil eller tre når du skriver med et halvt øye på vilter frøken og det andre halve øyet på babyen, plutselig er det et komma for lite eller en bokstav for mye. I tillegg er det greit å kikke igjennom for å se om det ble som forventet og gir uttrykk for det som var tanken.  Forbausende ofte fremstår teksten noe annerledes ferdig publisert enn når det ligger som kladd. Kanskje endre litt her? Legge til noe der? Æsj, her har det gått litt for raskt, det var jo ikke akkurat sånn jeg mente det.

 

WP_20150127_008

Dagens musikkgruppe endte med en tur på Rimi. Ja,  det er juice Turbo har i hendene. Men ikke sjokolade, selv om hun prøvde seg.

Men da jeg leste igjennom denne posten, om den prikkete helgen, var det ikke først og fremst staveleifer og feilplasserte kommaer som sprang i øynene. Det var innholdet som fikk meg til å stusse. Det slo det meg at dersom jeg hadde lest denne posten da jeg var helt fersk mamma ville jeg antagelig blitt sjokkert. Halvannetåring foran TV, hva er det for noe tullball? Vanskelig å si hva som er verst, at hun fikk se Totoro midt på blanke formiddagen eller Non Stop i pappas armkrok på kvelden (hvorfor er hun oppe sent på kvelden, i det hele tatt?). Kake midt på natten, puppe små babyer i søvn, kjøre store barn til trening (de har da bare godt av å gå en time i snøføyka, slikt bygger karakter må vite!), og ikke minst: drikke alkohol med barn i hus? Hva slags tanketom harrymamma har vi egentlig å gjøre med her, er hun fullstendig bevisstløs?! Har hun ikke… prinsipper? Og er hun ikke redd for konsevensene? Tabloid sagt: Helle (22) synes Helle (36) er en MONSTERMAMMA!

Det siste spørsmålet er enkelt: nei, jeg er ikke redd for konsekvensene. En svale gjør ingen sommer. For å igjen sitere Odd Børretzen, så gjør ikke en skarve demonstrasjon meg redd for å få samer i plenen foran alle storting i hele landet. Blir en syk og pjuskete unge glad for å se Totoro, så får hun se Totoro.  Det er ingen automatikk i at hun kommer til å sitte limt til skjermen de neste ti årene på grunn av det. Faktisk er det latterlig enkelt å unngå: det er bare å si fra når nok er nok, og ikke minst tilby bedre alternativer. Jeg har ennå ikke truffet en åtteåring som synes det er mindre stas å danse, ake, eller spille fotball enn å sitte foran TV. Annen skjermbruk kan være mer forlokkende, og derfor kreve mer grensesetting, men akkurat konsekvensen av en ekstra omgang Totoro under vannkoppinvasjonen har jeg null bekymringer for. Selv om Helle (22) ville rynket på brynene aldri så mye.

 

WP_20150125_055

 

WP_20150125_056

Sangen om Pio Pio. Ikke noe du ønsker å ha i bakgrunnen konstant, men veldig greit når du skal ta lusesjekk eller klippe negler på halvannetåring. Antallet visninger tyder på at mange foreldre har oppdaget det samme.

Prinsipper? Jo, jeg har mange. For mange, i følge både mann og barn, til tider rimelig strenge også. Et grunnleggende prinsipp er at hvis vi er med, så er vi med. Spiller du i Toppåsen Blæs og Jannitsjar, så slutter du ikke rett før 17. mai. Er du med på håndballaget, så skipper du ikke treninger bare fordi du har lyst til å gjøre noe annet. Jeg er irriterende lovlydig- her skulker ingen uten grunn, alle betaler billett på banen, vi tar ikke ungene ut av skolen en uke for tidlig fordi billettene er billigere. Er du syk så er du syk, og vi må følge opp og holde det vi lover. Slike ting. Ikke at det ikke kan glippe innimellom, men i utgangspunktet er jeg ganske firkanta.

Andre ting kan kanskje se ut som prinsipper, men handler om andre ting. Det ligger ingen store tanker bak dette med at vi ikke har Nugatti og Xbox hjemme. Jeg er ikke i prinsipp mot noen av delene, men vet at å tillate dette ville vært det samme som å invitere til enda flere krangler og enda mer grensesetting og mamma, pliiiis’a! Så grunnen er rett og slett latskap. Jeg innfører ikke med viten og vilje flere fighter enn jeg må.

Men på veien fra 22 til 36 har jeg også mistet en god del prinsipper. Eller rettere sagt, prinsippene har møtt meg i døra, ledd meg opp i trynet, og gitt meg en real rett høyre. Før de løp over alle hauger og forsvant for godt. For eksempel synes jeg det er meningsløst å konsekvent nekte is på en tirsdag, bare fordi det ikke er lørdag. Hva er poenget med det? På senvåren i fjor hadde jeg mange flotte rusleturer hjem fra barnehagen sammen med min mellomste datter, som da gikk sisteåret. Det var sol, vi hadde god tid, det var bare vi to og vi gikk og pratet og koste oss. Veien hjem går tilfeldigvis forbi en liten kiosk. Og det hendte- ikke ofte, men av og til- at jentungen mannet seg opp og spurte -Kan jeg få en is, mamma? En gang i tiden hadde jeg konsekvent sagt nei. For slike ting gjør vi i helgen, og hvis ungen hadde begynt å mase om hvorfor vi gjør det i helgen, så ville jeg brukt svaret som signaliserer at mamma egentlig ikke har noen supergod grunn overhodet: «Fordi forda fordo, jenta mi!».

Nå til dags mener jeg at det rette svaret på en forespørsel om is på en tirsdag selvsagt er ja- av og til. Ikke for ofte, og slett ikke alltid. Det er jo ikke isen i seg selv som ville representert et problem, men risikoen for å lage en forventning om å stadig få is, det ville ikke vært hensiktsmessig verken for henne eller meg. Men det å ta en is på en tirsdag, en sjelden gang? Jah, hvorfor ikke? Jeg ser an barnet som spør- det er forskjell på hvordan de reagerer på slike ting, noen takler unntak bedre enn andre-, ser an situasjonen, tenker på om det er i ferd med å danne seg et mønster eller ei- og svarer utifra det. Helle (22) derimot, ville ment at det var galt i seg selv. Fordi forda fordo.

En annen ting som var fryktelig viktig for meg før i tiden var at barna skulle smøre sine egne matpakker når de ble store nok. Såpass må man kreve, og hva slags curlingvirksomhet er det vel ikke å lage matpakker til store barn- og hva lærer de vel av det???! 14 år senere må jeg beskjemmet innrømme at på et trangt kjøkken går det ti ganger raskere hvis jeg smører matpakkene. Og det som kanskje ville overrasket Helle (22) aller mest, kan jeg ikke klandre henne for, for det er kunnskap som har kommet med erfaring. Det jeg vet nå, som jeg ikke visste da, er at enhver femtenåring kan smøre skiver (det sier kanskje mest om meg at dette faktisk kom som en overraskelse…) Det er ikke akkurat noe de trenger å øve på når det er som mest hektisk på morgenkvisten. De kan kunsten å smøre leverpostei på en brødblings, eldstesønnen lager seg titt og ofte smoothie eller omelett eller tunfisksalat, skive-smøring er for lengst en selvfølgelighet. Det trenger ikke bety at de blir bortskjemte. Det betyr ikke at de ikke har plikter, eldstejenta lager middag til hele familien hver fredag.

 

WP_20150122_013

Eldstemann har laget kosemat til mamma og seg selv. Det skjer ikke om morgenen, for å si det sånn. Men er det egentlig så farlig?

Alkohol med barn i hus? Nå nærmer vi oss farlig territorium. Jeg fikk, som mange, med meg årets førjulsdiskusjon, og temaet avføder som alltid mange sterke meninger. Naturlig nok, for det er et tema som angår alle, på en eller annen måte, og det er også der slaget mellom kos og ansvarlighet utkjempes som hardest- og der konsekvensene av uansvarlighet kan bli store.

Selv har jeg lagt meg på følgende linje: det er heldigvis et visst handlingsrom mellom ønskelig og skadelig. Jeg har ingen illusjoner om at barna har godt av å se meg drikke alkohol, de hadde klart seg utmerket uten. Slik argumentasjon bærer et visst preg av selvrettferdighet- jeg gjør egentlig barna en tjeneste ved å drikke litt alkohol i ny og ne, og det er vel et argument vi først og fremst tyr til for å føle oss litt bedre selv.  Når sant skal sies, er det neppe en nødvendighet for barna. Jeg trenger ikke lære dem noe som helst, og forskningen viser at foreldrenes forbruk øker sannsynligheten for at barna skal drikke (det som skjærer mest i øynene med Helle (22) sine rigide holdninger til dette, er jo at mange har en tendens til å slappe mer av på dette feltet etter hvert som barna blir større. Det har jeg aldri skjønt, tvert imot er det når ungene blir store og skal tilegne seg sine egne holdninger rundt dette at vi må passe ekstra godt på signaleffekten). Av og til, men ikke bestandig, er det jeg har landet på som forelder. Det går an å kose seg med alkohol, men det går like fint å la være. Får ungene med seg det på veien til voksenlivet, er jeg godt fornøyd. For som på så mange andre områder er det ikke mulig å kjøre optimale løsninger i alle kanaler, hele tiden, fordi det ikke er praktisk mulig.

De færreste vil mene at et moderat forbruk er direkte skadelig, og da blir det et spørsmål om flere behov og ønsker som skal balanseres.  «Vi bor alle i dette huset» er mitt motto- og for igjen å være litt tabloid, så tenker jeg at de alkoholnyterne som er knallharde på at barn aldri skal være vitne til dette, må være fryktelig glade i Farris eller ha barnevakt rimelig ofte. For vår del blir spørsmålet: vi som har hjemmeboende barn i over 30 år, og så godt som aldri har huset tomt- når kan vi da dele en flaske vin? Det gjelder sikkert ikke alle, men min erfaring igjen er at Helle (22) hadde et mye mer rigid syn på det enn Helle (36), som har følt på kroppen hvor lenge man faktisk har barn i hus og av naturlige årsaker ikke alltid kan vente til etter leggetid. Store barn legger seg nemlig aldri.

 

WP_20141025_031

Vin i solnedgang. Ikke det motivet jeg poster oftest på Facebook, og det er svært bevisst. Vin er kos, men kos er ikke nødvendigvis vin. Men en gang iblant? Jada!

Helle (22) ville helt sikkert fnyst av dette. Helle (22) har nemlig vært mor i akkurat tretten måneder og mener at det er veldig lett å la barnas hensyn gå foran, i absolutt alle situasjoner og uansett hvor minimal risikoen for ulykker og tragedier er. Hun ville aldri finne på å forlate en sovende baby inne i bilen mens hun handler to liter melk og en pakke fårepølse, og synes at de som gjør slike ting er horribelt uansvarlige. Det Helle (22) ikke vet, er at mens handlingen kan vente til en annen gang, er det litt verre når en seksåring står utenfor ballettskolen og du ikke finner en eneste helsikes parkeringsplass, fordi Bogstadveien klokka 17:00 er et lite helvete og du allerede er ti minutter for sent ute på grunn av et jobbmøte du var nødt til å være med på. Og det skjer virkelig ikke ofte at biler eksploderer sånn uten videre.

Å amme i søvn? Her er timelapse-utgavene av meg selv rørende enige: det er greit å unngå. Men igjen, mens utgangspunktet mitt var at det er tullete å legge seg til slike vanskelige uvaner, man lager jo problemer for seg selv- har jeg nå erfart at det kan komme tider der idealene er nødt til å vike. Det viktigste er at ungen sovner, helst uten timesvis med frustrasjon, og gjerne før diverse storesøsken føler seg fullstendig oversett og forlatt fordi mor praktisk talt har meldt permanent flytting til  soverommet. Man må gjøre det som funker best, der og da. Og jeg har ennå ikke møtt en treåring som er avhengig av pupp for å sovne.

Helle (22) mener også at TV på ettermiddagen er forbudt, på samme måte som TV på sykedager. Hvordan skal det gå med alle samene i plenen, dersom ungene får se på TV i hytt og pine? Det var min mor pedagogen som korrigerte meg på dette feltet, der jeg en ettermiddag sto med en unge i det ene buksebeinet og to i det andre og alle tre hyyylte, og jeg hang over komfyren i et forsøk på å lage pasta carbonara. – Du, sa min mor pedagogen, – hvorfor setter du ikke bare på en film? Så kan de kose seg med den og du lage maten ferdig? Hun kom også med følgende innspill, den gangen jeg blåste meg opp over eldstedatterens håpløse juleønske om en Betty Spaghetti-dukke. Plæstikk, ikke sant, og amerikansk kommers og hva lærer de egentlig av sånne dusteleker, hæ? -Du vet, Helle, noen ganger er det nok å bare ha det gøy.

Såpass, ja. Helle (36) skammer seg dypt og inderlig over at Helle (22) hadde klart å la prinsippene overskygge det lille faktum at det, eh, er gøy å ha det gøy.

 

WP_20150125_044

Totoro…

WP_20150125_047

… og SÅNN får vi trærne til å vokse. Turbo synes dette er gøy. Og igjen, det er et godt stykke fra «alltid» til «innimellom». Hvis noen lurer på hvorfor i alle dager ungen sitter i vogna, var det fordi den nettopp var pakket ut, og Turbo syntes det var- nettopp- gøy.

Gøy, som i uten noen underliggende læringsmessig agenda. Gøy, som i 50 gram yoghurt med sukker innimellom brødskivene. Gøy, som i ingen sår gråt over vonde vannkopper. Gøy, som i at en enslig genser fra Abercrombie ikke automatisk gjør sønnen din til en mobber. Gøy, som i at førsteklassingen får gå på Disney on Ice selv om mor har et sentimentalt forhold til Anne-Cath. Vestlys bøker, med lange utgreiinger om hvor spennende det er å gå til butikken. Det jeg trodde var veien til undergang og fordervelse, viste seg å være mindre farlig enn opprinnelig antatt. .

Dette er overhodet ikke noe forsøk på å si noe om hvilke prinsipper som er de «riktige», eller om det er bra eller dårlig med is på tirsdager, samsoving eller en øl til en fotballkamp. Det får alle gjøre seg opp sin egen mening om, tilpasset sin egen situasjon. Fremfor alt representerer ikke Helle (22) på ingen måte den jevne 22-åring og dette ikke noe forsøk på å si noe generelt om unge mødre  Noen av de aller mest skråsikre jeg har møtt, er godt voksne mammaer som har fått sitt første og lenge etterlengtete barn. Og så finnes de selvfølgelig drøssevis med godt voksne førstegangsmammaer med beina på jorda, som innser det jeg ikke så den gangen: at jeg hadde mye å lære. I tillegg er familier enormt forskjellige- de kjørereglene som oppleves viktige eller uviktige for oss, oppleves helt annerledes av andre.

Men det som kanskje kan få andre til å nikke gjenkjennende, er historien om min vei fra Innmari Bastant Og Skråsikker, til en mamma som har forsonet seg med at det aldri blir perfekt, «good enough mothering» er et bra begrep, og livet handler i det store og hele mye om kompromisser. For store, og for små. Etter hvert som det ene prinsippet etter det andre møtte meg i døra og lo meg opp i ansiktet, har jeg kanskje mistet litt av skråsikkerheten. I retur har jeg fått noe annet: Raushet.

 

WP_20150127_002

Vi hadde en flott time på musikkgruppe i dag, men småtasser blir både trøtte og slitne av sang og dans og nye inntrykk…

 

WP_20150127_003

… og ute var det glatt.

WP_20150127_006

Veldig glatt!

WP_20150127_012

Det ble en juice. Fullt fortjent, synes nå jeg. Men hun fikk IKKE grine seg til pastiller ved utgangen. Tro meg, hun prøvde!

 

WP_20150127_013

Når sant skal sies, unnet mor seg en blomsterkvast selv også. Det var jo på tilbud 😉

Dessuten er det ikke slik at alle prinsipper og høytflyvende ideer om barneoppdragelse er borte. Det som var liv laga, står fremdeles fast. Og som en ekstrabonus er jeg nå rimelig sikker på at de fightene jeg velger å ta, er de som er verdt det. Resten var kanskje ikke så mye å samle på i det hele tatt. De var velmente nok en gang i tiden, men jeg savner dem ikke. Mitt nyeste, og aller viktigste prinsipp, er nemlig dette: vi skal trives og ha det gøy- sammen og hver for oss, og under de forutsetningene vi har, samtidig som vi tar hensyn til hverandre (babyer er unntatt det siste punktet der!) og ikke lar  uvaner vokse fritt. Det holder lenge, det.

Så jeg har møtt meg selv utallige ganger i døra siden jeg ble mamma for snart 16 år siden. Det jeg trodde var viktig, viste seg å ikke være så viktig allikevel. Andre ting hadde jeg ikke tenkt på, de dukket bare opp underveis. Jeg lurer på hvor reisen som mamma går i alle de årene som skal komme. For det er sikkert ikke siste gangen jeg må omskrive lista i mitt eget hode og konstatere at kartet ikke passer til terrenget. Men, det er jo nettopp noe av det som er spennende ved å være mamma.

PS. I kveld skal min eldste datter på ball. De skal være på Månefisken, det blir stort og flott, og jeg gleder meg på hennes vegne. Prinsippet som har avgått ved døden, er at det er tullete å kjøpe ny kjole på grunn av et ball. Takk og lov at jeg innså det i tide. Prinsippet som fortsatt står, derimot, er at det er fullstendig uaktuelt å leie limousin fra Bislett bilutleie. Her blir det pappataxi, i en litt møkkete Nissan Evalia. Og det blir bra nok! 🙂

Resting, resting, resting.

Du vet du begynner å bli voksen når du har tusenvis av sitater, snutter, melodier og uttalelser i hodet- og du ikke aner hvor de stammer fra. En eller annen gang leste du noe smart, et eller annet sted var det noen som sa noe glupt, for ti eller tolv eller fjorten år siden hørte du en sang du aldri har klart å glemme men heller aldri klart å identifisere. Det var noe tankevekkende, noe uvanlig morsomt eller noe genialt, men hvem? Og når? Gro Harlem Brundtland eller Kåre Willoch? The Clannad eller The Chieftains? Nelson Mandela eller Desmond Tutu? Paul McCartney eller John Lennon? Aftenposten eller Dagsavisen?

Uansett, en eller annen gang leste jeg (i «en eller annen» bok, selvfølgelig. En bok jeg ikke husker bæret av annet enn at den var  på engelsk og kunne plasseres i den litt tvilsomme kategorien «feministisk selvutvikling». Den inneholdt i alle fall imponerende hårdotter under armene på samtlige illustrasjonsbilder) en liste over hva travle, kompetente kvinner måtte unne seg for å få et godt og harmonisk liv. Oh, the irony. Kanskje første punkt på listen var «1. Husk å følge listen, hvis du glemmer noe går alt ad undas og du må stresse skikkelig med å hente deg inn igjen til punkt 2»?

De ni første punktene har for lengst druknet i Glemselens Elv, men hvis jeg fra tid til annen kan kjenne på følelsen av at livet er i overkant slitsomt tror neppe det skyldes mangelen på akkurat disse punktene. Jeg tror de omhandlet slike selvfølgeligheter som å nyte en vakker solnedgang, lage seg en god kopp te, og annet vissvass, men de tre siste punktene har brent seg fast. De lød nemlig:

10. Resting

11. Resting

12. Resting

Og dét, mine venner, er jo genialt. Med eller uten hår under armene. Resting, resting, resting. Så enkelt, og så vanskelig.

 

WP_20150125_018

 

I flere år hadde vi helger som var travlere enn hverdagene. Ett barn skulle møte på orkesterøvelse klokka ti og danse halv ett, et annet barn danset fra elleve til tolv på Løkka og fra to til tre på Majorstua, begge fotballspillerne hadde trening på søndag og gjerne en kamp lørdag- hvis det ikke var cup, da. Alle måtte kjøres og hentes. Og en barnebursdag, kanskje. Muligens to. Og som regel minst ett familiebesøk. Og messe på søndagene. De årene var det bare å komme seg igjennom helgen og hale seg opp etter nakkeskinnet mandag morgen, og stå opp til et hus som knapt var ryddigere enn det var fredag kveld.

Nå er det hakket bedre. Men arven etter de travleste årene sitter i kroppen, og når det er sånn som i dag- bare en tur til Bekkestua for å teste ny cello, to fotballtreninger, en kinohenting og en svipptur til Bussterminalen for å hente førsteklassingen hos mormor- så blir jeg litt i stuss når vi har en god del timer til overs som ligger der, blanke og fine. Den ene ungen var som sagt hos mormor, og det eneste vi hørte derfra var noen mms’er med bilder av glad skijente i gnistrende vintervær. Når så guttene var på trening og en av dem skulle rett til en kino-date etterpå (du vet guttungen har anlegg for dette med damer når han i en alder av 11 kommanderer pappa til å legge til 35 kroner ekstra på billettene slik at de kan få sofaseter!), så blir det nesten foruroligende stille i huset. Plutselig gir ikke programmet seg selv, vi må ta en… beslutning?!

Mannen min er syk, og fryser. Slike menn er gjerne ekstra hipne på å fyre på peisen, og dermed har vi kost oss i en innetemperatur som tillater småjenter å fly rundt i bodyen uten å fryse på tærne. Babyen har kunnet ligge i bare pysjen på teppet sitt. Dagen har altså ikke bare vært av det unormalt rolige slaget, det har også vært unormalt temperert.

 

WP_20150125_022

 

WP_20150125_023

 

WP_20150125_017

 

WP_20150125_034

 

WP_20150125_015

 

WP_20150125_033

 

WP_20150125_030

 

 

Selvsagt var det mye som skulle vært gjort i. På den annen side har vi alltid mye som skulle vært gjort i huset (jeg tar gjerne imot kommentarer som forsikrer meg om at vi ikke er de eneste. På forhånd takk). Og en god del har jeg da også fått unna. Krøss i taket, jeg har til og med trent! 15-minuttersprogrammet til Exerto går på repeat her, og det er utrolig motiverende å kunne trene nesten å bruke tid.

Men på ett punkt i løpet av dagen kom den velkjente følelsen snikende: følelsen av krysspress. Og ambivalens. Lille Turbo har blitt overtalt til å ta seg en lur, og babyen har også sluknet etter enda en gigaporsjon grøt med eplemos. Så- ta fram vaskefilla, eller legge seg nedpå for en hvil? Det er ikke bare et spørsmål om fornuft versus nytelse. Fornuften er nemlig også delt: det er fornuftig å vaske gulvet, men det er også fornuftig å bruke de små og sjeldne friminuttene vi tross alt har fått utdelt til fulle. Grensen mellom når det er forsvarlig å piske seg enda litt videre, og når det er oppskrift katastrofe (ingen liker SureSinteMamma her i huset, aller minst jeg, og hun dukker alltid opp når strikken blir strukket for langt) er hårfin, og jeg har tråkket feil tilstrekkelig mange ganger til å i alle fall tenke meg om et par ganger ekstra. På den annen side: husarbeidet her hjemme tar virkelig aldri slutt, og den gode samvittigheten over et litt mer hyggelig hjem er ganske fin den også.

Jeg står i trappa- den trappa som kunne hatt godt av en runde med støvsugeren- og funderer over dette, mens jeg kikker inn på soverommet der Gubben, Turbo og babyen ligger og snorker på rad og rekke. Jeg kikker på klokka, det er to timer til vi må ut igjen, og før det har begge småttisene for lengst våknet og satt både mor, far og eventuelle storesøsken i sving. Uka som kommer inneholder blant annet skoleball, speiderfest, to barnebursdager og en kirkekonsert- på toppen av det vanlige.

10. Resting

11. Resting

12. Resting

 

Jo, min 70-talls kvinnemakts-selvhjelpsbok uten navn går av med seieren. Husarbeidet skal ingen steder, vi kan ta det siden. Det er heller ikke noe poeng i å blankpolere huset på søndag når vi likevel må jobbe som noen helter mot slutten av uken for å bli ferdig i tide til førsteklassingens bursdagsselskap. Vaskefilla får vente. Det får den dårlige samvittigheten også. Dessuten- søndag er jo strengt tatt hviledag?

Nettopp.

Hvile. Dag.

Håper dere som er innom også kan møte mandagen uthvilte og med humøret på plass! 🙂

 

WP_20150125_001

Hvile. Dag. Hviledag.

PS. Mannen min brukte også hviledagen til å trylle frem en hvit kolonne på høyresiden av bloggen, som vi ikke fikk vekk igjen trass i flerfoldige forsøk. Ja, han jobber med IT, men WordPress er tydeligvis i overkant avansert 😉

 

Mammas karakterbok

Som nevnt i forrige post kom barna nettopp hjem med semesterkarakterene sine. For mor var dette hyggelig lesning. Barna var stolte, og det var jeg også. Og selvfølgelig er det fristende å skryte vilt, detaljert og hemningsløst både til naboer og dama på nærbutikken og på diverse sosiale medier. Når jeg for en gangs skyld utviser selvbeherskelse nok til å la være er det flere grunner til det. En viktig grunn er at ungene antagelig ville syntes det var så kleeeeeint at de ikke hadde vekslet et eneste ord med meg det neste halve året- noe som egentlig er fullt forståelig. Foreldrestolthet er en helt naturlig ting, og jeg lider av det støtt og stadig selv. De fleste jeg kjenner nevner jo barna sine dann og vann, poster et bilde eller forteller om noe morsomt eller fint som har hendt.  Men når det glir over i skryt i alle passende (og upassende) situasjoner risikerer vi at ungene står pinlig berørte i bakgrunnen, med en følelse av å være utstillingsdukker for mors og fars fortreffelighet. Dit vil jeg helst ikke.

En annen viktig grunn er at karakterer er noe som til tross for sin målbarhet og objektivitet bærer preg av å være noe ganske privat. Og det blir ikke mindre privat bare fordi man er en stolt mamma med munndiaré. For å vri litt på det, så hadde folk fått trolig fått hakeslepp dersom jeg skulle tatt bilde av referatet fra for eksempel en medarbeidersamtale. «Helle utviser nøyaktighet og effektivitet i travle perioder og gjør det også rimelig bra på  problemløsning under press. Hun har derimot mer å gå på når det gjelder orden i reiseregningene og på kontoret sitt. Ikke minst utviser hun en svært dårlig vurderingsevne når det gjelder viktigheten av å holde orden i te-skrinet til venstre for kaffemaskinen. Dette er til stor ergrelse for kollega Bertil i logistikkavdelingen, og kombinert med Helles uimottakelighet for kritikk er dette i ferd med å utvikle seg til et alvorlig arbeidsmiljøproblem» (og for ordens skyld; jeg har ingen kollega som heter Bertil. Og i den grad min beskjedne arbeidsplass har en logistikkavdeling, så jobber jeg der selv).

Legger man ut noe sånt, tror jeg de fleste mottakerne sitter med en følelse av at man har fått vite mer enn man egentlig har lyst til. Det blir litt som når din ungdomsskolevenninne Britt i gledesrus poster at hun har hatt eggløsning og håper Tore kommer tidlig hjem i dag. Fint for henne, men altså… jeg spiser lunsj her, liksom.

Men den tredje og viktigste grunnen er også den mest innlysende. Det er ikke mine karakterer. Det er ikke jeg som har pugget franske verb eller hovedsteder i det forhenværende Jugoslavia. Det er ikke jeg som har gruet meg til prøver eller muntlige fremføringer om konflikten i Syria, eller tygget på blyanten over oppgaveteksten «Drøft og grei ut om endringene i kjølvannet av det annet Vatikankonsil.» Joda, Gubben og jeg har gjort vår lille del i forhold til tilrettelegging, tips og oppmuntring. Om ikke annet har vi latt være å ødelegge for dem. Men jobben har de gjort sjøl. 100%.

Men disse karakterene ga likevel støtet til et par morsomme tankerekker. For er det ikke på høy tid å foreta en lignende oppsummering av mors innsats dette siste halvåret? Hvorfor er det bare ungdom og arbeidstakere som skal måtte finne seg i en grundig vurdering av innsats, forståelse og måloppnåelse? Det er bare rett og riktig at mamma også vurderes, på de områdene der det er ønskelig med «jevn innsats, god fremføring og dyp forståelse» som er navnet på noen av rubrikkene jeg har satt mitt navnetrekk under på vegne av barna. Jeg frykter at snittet blir dårligere enn hos mine håpefulle, men på den annen side er det ganske andre kvaliteter som vurderes. Skolegang, studier og arbeidsliv er noe annet enn familieliv, og minst én av ungene ville fått stryk på vurderingsområdet «Rense den forbaskede tesilen etter bruk og legge den tilbake i skuffen».

Uansett, her er mors karakterer etter høsthalvåret i heimen:

 

  • Vekking om morgenen: 4+

Merknad: pålitelig, om noe søvndrukken vekketjeneste. Kandidaten har det med å skru på lyset til tross for at hun flere ganger har fått beskjed om å la være. På den annen side trekker det opp at hun gjentar prosessen dersom første, andre og tredje vekking ikke gir det ønskede resultat. Nesten uten å miste besinnelsen.

 

  • Matpakker: 4

Merknad: utfører oppgaven hver eneste dag uten unntak. Sunne matpakker av god størrelse, men her er det mye å gå på hva gjelder fantasi og kreativitet. Matboksene er kjemisk renset for morsomme figurer og utsmykninger, og frukt og melk er outsourcet til skolen. Pluss for sunt innhold, pluss for å som regel huske varm drikke og pølser til turer, minus for å lage de kjedeligste matpakkene på hele skolen. En ekstra pluss for å gidde å gjøre det og ikke bare kjøpe på 7/11.

WP_20141105_003

Skolens aller kjedeligste matpakker.

 

  • Kjøring og henting: 4

Merknad: utfører oppgaven stort sett tilfredsstillende. Kan ha tendenser til å være sent ute ved henting av store barn. Tilløp til aggressiv kjøring under tidspress, men manøvrerer ellers bilen trygt og sikkert gjennom Oslo sentrums trafikkaos. Minus for fikling med bilstereo og mobil på rødt lys. Pluss for å tilby skyss til barnas venner så ofte det passer. Kandidatens gode måloppnåelse er for øvrig i høy grad et resultat av yngre barns tålmodighet og samarbeidsevne.

WP_20150122_007

 

  • Begrensning av kjøring og henting: 5

Merknad: stadig flinkere til å vurdere nødvendigheten av kjøring og henting, og har fått med seg det faktum at unger har bein og godt av å bruke dem, også i år 2015. Kandidaten har etter hvert utviklet en sikker evne til å vurdere når det er nødvendig med skyss, og når passasjerene med fordel kan ordne seg selv. Kandidaten er ikke redd for å sende unger på offentlig kommunikasjon, inkludert buss, bane og Flytog, og er velskolert i nødvendigheten av refleks. Hun unngår overdreven helikopter- og curlingvirksomhet ved å vurdere de enkelte situasjoner langs akser som går på alder, tid på døgnet, bagasje, reisevei, værforhold og eventuell treningsmengde.

 

CElla

Joda, store barn kan gå selv. Men hvis du ikke gidder å hente Hufsa, som denne cellokassa heter, da er du ikke prinsippfast. Du er kjip!

 

  • Speidermerker: 2-

Merknad: dette er til de grader et sorgens kapittel. Kandidaten bes innstendig om å heve nivået for å unngå stryk ved neste vurdering, Ikke bare blir merkene som regel liggende på toppen av stuehylla i påvente av «en dag det passer», men av de få merkene som faktisk har kommet på plass er to av dem feilplasserte og en er sydd på opp ned. Her må det skjerpes!

 

  • Cheerleading: 5

Merknad: Kandidaten utfører jobben bra, i konsertsaler og foran scener, og aller oftest på sidelinja. Støttende, men diskret. Møter på alle kamper som lar seg passe inn i tidsplanen, heier entusiastisk, men unngår overdrivelser og driter seg for all del ikke ut med rumperisting og allsang som ville fått sønnene til å gå av banen i skam. Klarer som regel å motstå provokasjoner. Når det likevel ikke blir en sekser, skyldes det visse estetiske mangler.

 

WP_20140727_18_52_45_Pro

Cheerleader fra Sidrumpa High School.

 

  • Masing og kjefting: 4

Merknad: Kandidaten utviser middels god forståelse for når masing og/eller kjeftbruk er nødvendig, og utfører oppgaven med passende mengder av bønner, trusler og en og annen sarkasme. Viser godt skjønn ved vurderingen av aldersadekvate tilbakemeldinger. Hun besitter over middels god selvbeherskelse selv ved gjentatte provokasjoner, men kan tidvis sprekke.

 

  • Logistikk: 4

Merknad: Kandidaten prøver etter beste evne, og klarer som regel å legge kabalen uten for mange feil. Likevel har karakteren sunket fra tidligere år, ettersom det har vært uvanlig mange kræsjer og feilskjær den siste tiden. Dette kan skyldes inntoget av to småttiser i heimen, og tilhørende tilvenningsperiode til et enda litt høyere tempo.

 

  • Bollebaking, vaffelsteking og annet dugnadsarbeid: 5

Merknad: Pluss for oppmøte og minimal sutring. Minus for stadig kjedeligere pynt på langpannekakene og store begrensninger på pepperkakehusfeltet. Kandidaten berømmes for nedvask av ekstremt grisete speiderhyttekjøkken en hel lørdag i juni, uten klaging, samt effektiv vaffelsteking.

 

WP_20141122_003

Langpanne anno 2014 til høyre. Booooring!

WP_20140517_16_36_16_Pro

Kandidaten besitter evnen, det er viljen det står på.

 

  • Trøste- og støttefunksjon: 5

Merknad: svært god forståelse og tålmodighet i møte med småbarn. Noe mer å gå på i møte med hormontroll i tenårene, men dette er samtidig så usikker kunnskap at det ikke kan forventes full måloppnåelse noen sinne. På dette feltet er det som kjent nødt til å bli galt uansett. Pluss for å ha kommet over snørr- og tårefobien, kandidaten observeres ofte med snørrflekker på høyre skulder, noe som må sies å være et kvalitetstegn. Kandidaten trekkes noe ned for å hulke uhemmet til Grave of the Fireflies.

 

  • Hårstell: 2

Merknad: til å være jentemamma er måloppnåelsen på dette feltet skremmende dårlig. Hestehaler, musefletter og vanlige fletter står til karakteren 4, men dette er jo kunnskap av det mest elementære  slaget. Kan lage en OK ballettbolle, men den står ikke til mer enn karakteren 3. Har sjokkerende nok aldri lært seg kunsten å lage fiskeflette, og et forsøk tidligere i høst endte med strykkarakter.

WP_20141030_016

Elektrisk Turbohår…

WP_20141023_003

... og en ny og banebrytende variant av fiskeflette. I følge hårmodellen er  «dau laks» et passende navn på denne fletta.

 

  • Grensesetting, prinsipper og fleksibilitet: 4

Merknad: kandidaten fremstår prinsippfast og bestemt, kanskje i meste laget. Minus for tidvis regelrytteri, men hun har vist fremgang de siste årene. Kandidaten bør vurdere å moderere uttalelser av typen «Hvis du ser på sånn søppel-TV ender du opp med å bli dum i hodet». Utviser fleksibilitet i mindre konflikter, og får et stort pluss i margen for ikke å la seg affisere av trass-skriking. Flink til å sette grenser, ikke alltid like flink til å følge opp. Det trekker opp at kandidaten kan overtales til å kjøpe is på en tirsdag og generelt utviser lite kostholdshysteri, og at hun tør benytte tidligere nevnte «dum i hodet-argument»- når det faktisk foreligger reell fare for å bli dum i hodet.

 

  • Husarbeid: 3

Merknad: kandidaten burde holde større orden på både kjøkkenbenk og i stue. Særlig dårlig er innsatsen på databordet i stua samt på vaskerommet, der det til tider hersker det rene kaos. Dette er med andre ord en svak treer, men det skal legges til at kandidaten svært ofte jobber alene, motstrøms og i oppoverbakke- og ikke er nevneverdig plaget av innblanding fra andre beboere.

 

  • Leksehjelp: 4

Merknad: en billig firer, tatt i betraktning av at flere av barna er så godt som selvdrevne. Leverer varene når det er behov for hjelp, men har forbedringspotensial på oppsøkende virksomhet. Fungerer svært bra på feltene språk og samfunnsfag, men betraktelig svakere på matematikk (godt ungene har en far).

 

  • Tålmodighet: 4+

Merknad: god forståelse av når det er på sin plass med tålmodighet, og når det behov for å slå i bordet. Tåler sutrete babyer godt, men tålmodigheten er mer begrenset når det gjelder sutrete tenåringer og nesten fraværende når det er tale om mannesutring. Et lite minus for begrenset tålmodighet etter fjerde oppvåkning på nattestid, på den annen side skjuler hun det relativt godt.

 

  • Moro-faktor: 4

Merknad: I dette svært sentrale faget konstaterer vi at kandidaten utviser både styrker og svakheter. På plussiden noterer vi en evne til å sette i gang prosjekter som generer mye arbeid i etterkant (for eksempel pepperkakebaking), karusell-entusiasme og ikke minst at hun har evnen til å fleske til- for eksempel med en tur til Stockholm kun med det formål å se One Direction (og bög-ringen, når sant skal sies). Kandidaten er flink til å gripe dagen og bruke de mulighetene som er. Stiller villig på fotballkamper på Ullevål, så lenge været er noenlunde godt. På minussiden noterer vi at selv om kandidaten er kapabel til å male en presentabel nisse har hun langt igjen hva angår ansiktsmalingens noble kunst. Hun burde også bygge mer lego, og ikke minst gå oftere på ski og i svømmehallen. I lys av familiens generelle aktivitetsnivå, er unnlatelsene dog forståelige, og til tross for tidvis latskap og naturlige variasjoner (les: dårlige dager) kan vi likevel forsvare karakteren 4.

 

WP_20140614_002

Stockholm, juni 2014. Min vakre datter blant 40 000 andre ungjenter utenfor Friends Arena.

WP_20140614_015

Inne på arenaen. Det ble en uforglemmelig konsert, også for mor (One Direction hadde tydeligvis tatt høyde for mange gamliser på konsert, og varmet opp med gamle nittitallsslagere. Vi fikk blant annet gleden av å demonstrere Macarena for den oppvokstende generasjon. Jeg var nok et herlig syn, gravid i 7. måned og det hele)

 

WP_20140507_001       WP_20140509_001

Ikke kandidatens verk. Jeg lager i høyden en halvveis decent nisse. Susanne i barnehagen, derimot, tryller frem de flotteste ansikter!

 

  • Snitt: 3,93

Merknad: kandidaten besitter de fleste basisferdighetene som trengs for å utføre de nødvendige oppgaver. Det er imidlertid rom for forbedringer i alle henseender, og på enkelte områder også et sterkt behov for forbedringer. Men alt i alt holder kandidatens innsats og resultater et akseptabelt nivå.

 

  • Orden og oppførsel:

Merknad: Godkjent. Under tvil.