Ordknapp onsdag

Ordknapp onsdag denne uka: et knippe hverdagsglimt fra den kalde, mørke årstiden. Inne er det varmt, da, og Frost begrenser seg til puslespillversjonen. Hvor er hodet til Anna, det lå jo på bordet nå nettopp?

En liten kompis får være med på 37-bussen, og en liten mann «spiller piano». Han dæljer som regel på tangentene med stor lyst, men nå ble trangen til å klatre for stor…

Hverdag. Det hender jeg går inn på kjøkkenet mitt, og bare får lyst til å gå ned og gjemme meg under dyna. Men akk, der er ingen søvn å finne. Utskrift fra Band2-registratoren på en tilfeldig dag: Fire timer og 17 minutter lett søvn, null minutter dyp søvn, sju oppvåkninger. Ikke rart at dagene til tider er seige her i huset.

Hverdag: snø, snø, snø. Snø i joggeskoene og oppover olabuksa når jeg må tråkke over brøytekanter for å komme inn i førersetet. Innebrøytede biler som lager smale veier, og våte spor etter barna o-ver-alt. Men, vinterkledde småtasser er jo søte også, da- selv om de knapt har vært ute den siste uka pga minusgradene. Kulda ligger som et lokk over en vintermørk by.

… men i Torggata ryddes julepynten bort for i år. Det er lysere tider i vente!

 

WP_20160110_006

 

WP_20160112_002

 

WP_20160110_004

 

WP_20160111_007

 

WP_20160111_009

 

WP_20160111_003

 

WP_20160111_005

 

WP_20160111_002

 

WP_20160120_004

 

WP_20160117_003

 

WP_20160120_002

 

 

 

En ganske merkunderlig hendelse

Det er den telefonen du aldri har lyst på, særlig når det er mannefall på jobben og du henger ca tre uker etter alle henvendelser.

Men det var den telefonen som kom: «Hei, mammaen til Turbo, vi har nettopp skiftet en diger giga-renne-stinke-bæsjebleie og mistenker magesjau. Kan du hente?»

Det er ikke egentlig et spørsmål. Klart jeg må hente. Etter å ha unnskyldt meg tidobbelt alle veier, forlater jeg det synkende skipet og løper mot t-banen. Det er iskaldt og glassklart, klokka er to på dagen, t-banen er velsignet tom. Jeg synker ned i bedriftsnettet og kikker på svar, sender noen mailer, tenker på de som er igjen på jobben og er samtidig pinlig klar over at barnehagen helst ville ønsket at jeg var der for tjue minutter siden (altså, jeg har en veldig grei barnehage. Men jeg skjønner jo at de tar, øh, drittbleier på alvor. Det er min plikt å hente, selv om det er en stor sjanse for at jentungen er frisk som en fisk).

T-banen tordner inn på stasjonen, jeg trykker på knappen, unngår undergangen der det alltid sitter en rumener og spiller på trekkspill fordi jeg ikke har noen småkroner (dette er en av de rumenerne som kan mer enn tre akkorder. Jeg er ikke spesielt glad i gatemusikanter og tiggere, ikke i det hele tatt, men selv jeg innser at det ikke er noen som sitter i en t-baneundergang i minus 12 grader og spiller for småpenger bare for moro skyld, og jeg har ikke lyst til å rase forbi ham uten å legge noe i koppen). Løper over lyskrysset, traver bortover fortauet…

WP_20160119_003

… og der kommer han, en guttunge, antagelig av pakistansk opprinnelse, med patetisk pubusbart og tjukke brilleglass. Han er 10-15 centimeter lavere enn meg, kombinert med bartefjonene tipper jeg dermed at dette at dette er en guttunge på 13-14 år. Jeg hadde vel ikke skjenket ham en tanke, hvis det ikke var for at han stoppet meg.

— Kan du hjelpe meg?

(Nei, nei, nei! «Kan du hjelpe meg?» Det riktige svaret på det er alltid «nei». Jeg jobber midt i Oslo sentrum, for pokker, jeg blir overfalt hver dag på vei til og fra jobb av folk som må ha hjelp. Trenger hjelp. Eller trenger penger. En dag for et par år siden, da jeg fulgte mellomstesønnen fra jobben till spilletimen hans ble jeg stoppet av 33 (trettitre!) tiggere. Spaserturen tar omtrent ti minutter. Og så er det alle de andre, da. Vil du kjøpe =Oslo? Vil du hjelpe en narkoman? Bryr du deg om de fattige barna i verden? Støtter du Amnesty? Spiser du Omega3? Hvilket strømabonnement har du? Vil du ha Aftenposten gratis? Alt i alt: jeg har et ekstremt anstrengt forhold til spørsmålet «Kan du hjelpe meg?» Nesten like anstrengt som «Har du to minutter?». Men guttungen står rett foran meg på fortauet, han har treningsklær og pubusbart, jeg får i det minste høre hva han vil)

— Kan du hjelpe meg?

— (motstrebende) Okkeii….?

— Hva er klokka?

— (lettet) Den er kvart over to.

Guttungen blir stående og se på meg, som om han venter på noe.

— Nesten ti på halv, egentlig.

Jeg gjør mine til å gå videre, og guttungen gjør det samme. Men så snur han seg.

— Kan jeg få en klem?

Hjernen går på høygir, jeg er skeptisk, hva i alle dager er dette, du tuller, hva skal jeg si nå? Samtidig har jeg bare tre sekunder. Jeg rekker ikke tenke alle tankene ferdig, og der står han da, i starten av tenårene, tjukke brilleglass, åpent ansikt.

— Klart du kan.

Dette kommer til å koste meg lommeboka mi.

Vi klemmer, litt klossete, jeg har ikke egentlig lyst på noen klem og ikke er jeg sikker på om det riktige er høyre eller venstre. Med mine egne unger vet jeg jo alltid sånt, men dette er bare en ukjent tenåring på et fortau. Men det er fort gjort, da. Klemmen er unnagjort nesten i samme sekund som den ble innledet, og han virker fornøyd.

— Tusen takk.

Det sier unggutten, og haster forbi videre på det snølagte fortauet.

 

WP_20160119_002

 

Jeg blir gående i mine egne tanker. Jeg er på vei mot barnehagen, mot det antagelig ikke-syke barnet, jeg har et tonn arbeidsoppgaver som venter på jobben og er egentlig rimelig stressa.

Men hallo. Hva var dette? Hvem var dette? Hvem i all verden stanser en fremmed for å spørre om klokka og be om en klem? Jeg tenker på mine egne barn, og selv om jeg virkelig ikke håper de er av den sorten, melder tankene om «veddemål» seg med en gang. Det var sikkert det han gjorde. Veddet med kompisene om han turte å snakke med en fremmed dame og spørre om en klem. Men det var jo ingen der. Ingen som kunne se og le.

Kanskje han hadde en eller annen form for hjerneskade, manglet noen sperrer? Det er ikke alle handicap som synes utenpå.

Eller det tristeste: kanskje han rett og slett bare trengte en klem, av ukjente årsaker? Kanskje han ikke får så mange klemmer til vanlig?

Eller det kyniske: kanskje han bare ikke klarte å stjele lommeboka mi, eller kanskje kompisene aldri nådde fram til å le høyt av stuntet?

Det var bitende kaldt, snøen knirket under skoene. Bak meg lå jobben, med ti tusen krav som ikke var i nærheten av å bli møtt, foran meg lå et sykt barn som antagelig ikke var sykt, og i hjertet grunnet jeg fælt på hva som nettopp skjedde. Hvem var han? Hvorfor? Hvordan? Fasiten får jeg neppe. Jeg bare håper det ikke var for trist. Heller en fjortis-spøk.

Men hvorom allting er, har jeg lært en del om meg selv. Det er ikke spesielt hyggelig kunnskap. Skeptisk, avvisende, la-meg-være-i-fred.  Hvor lett det er å tenke det verste og anta at folk har dårlige hensikter. Det har selvsagt sin naturlige forklaring, du blir utrolig lei av pågående folk når du ferdes i sentrum til daglig. Og herremin, så mange som prøver seg på nettopp det- å lure deg. Likevel, da.

Jeg vet ikke, men håper han har det bra i dag. Og at kompisene hans fikk en god latter, hvis det var greia 😉 Det hadde vel egentlig vært det beste.

Merkundelig var det, i alle fall.

 

Søndagstanker

  • Utenfor vinduet:

WP_20160116_008

Frosssst, så du kan høre snøen knirke.

 

  • Tanker om uka som gikk:

— Det har vært mye sykdom på jobb, og tempoet blir tilsvarende. Jeg har også blitt ganske dårlig, men har vært oppegående nok til å jobbe og lage en (1) bursdagskake, til vår rykende ferske åtteåring. Nå er det- heldigvis!- en stund til neste bursdag her i heimen. Den må til gjengjeld forberedes godt…

  • Vi spiser:

— De kjappe løsningene har meldt seg igjen. Litt spaghetti der og en gryterett her. Nydelig kinesisk torsk på tirsdag, signert far. Og en fjær i hatten til mor: på torsdag tok jeg ut blåbær fra fryseren til bursdagskake, og glemte å sette boksen tilbake i fryseren. Løsningen ble pannekaker på fredag, og blåbærpai på lørdag. Dette er bra, vi har snakket mye om å bli flinkere til å bruke rester!

WP_20160114_003

Kjapp variant: sjokoladekake med ferdigkjøpt vaniljekrem og frosne bær fra i høst…

WP_20160114_005

.. og et hastig sammensatt Elsa-motiv. Hverdagsbursdag, dette her. Så lenge den var blå og med prinsesse på, var det liksom greit.

For min del spiller det for så vidt ingen rolle hva vi spiser. Alt smaker likt uansett. På torsdag hadde vi meksikansk gryte til middag etterfulgt av bursdagskake, men hadde det ikke vært for konsistensen hadde jeg hatt alvorlige problemer med å skille dem fra hverandre. Host, hark.

  • Jeg leser:

— … de aller siste sidene av «…og dagen varer lenger enn et århundre». Noen få sider til, så er det ugjenkallelig slutt. Og jeg har hjertesorg! Dette er en sånn bok som kan få deg rasende fordi den IKKE er 400 sider lenger, og den kommer til å etterlate seg et tomrom, selv om jeg venter på både biografien til Bowie og noe annet snadder fra Amazon.

Men i stedet for å kjede dere med lovprisninger, vil jeg bare hviske at den er til salgs for den nette pris av 115. Kjøp den, les til øyet blir stort og vått, og bli med meg til Kirgisistan en vakker dag for å se på den gule steppen.

  • Hører på:

— Det sier seg jo selv. Ch-ch-ch-changes! *snufs* Faaame (fame!) *hulk* Let’s dance, put on your red shoes and dance the blues… *sukk* Requiescat in pace, Davie Bowie.

WP_20160112_003

VG har skjønt det, Dagbla’ har det ikke. Hehe.

Det er sjelden kjendisers død går direkte inn på meg, og det ville være en overdrivelse å si at det er snakk om sorg. Men jeg kjente det godt, da først  David Bowie og så Alan Rickman tok kvelden på en og samme uke. Det er folk som er kjekt å ha i verden, liksom.

(og apropos kjendiseri: jeg kjenner noen som har vært på hyttetur med David Bowie! OK, namedropping er smakløse greier, men hei, akkurat i tilfellet Bowie er det greit. Om ikke greit, så i alle fall forståelig. Han er den type nesten-overjordisk-person som gjør det uimotståelig å påpeke selv den fjerneste forbindelse. Selv Torgrim Eggen har begått en «Jeg kjenner ham»-når det er snakk om Bowie!)

— Country er vel en av sjangrene jeg vet desidert minst om, med et lite unntak for Johnny Cash, og jeg synes koret mitt låt skikkelig flott da vi kauket God rest ye merry gentlemen med kraft og ooomph så det holdt på julekonserten. Så hørte jeg Garth Brooks’ lavmælte versjon, og… jo, sangen gjør seg godt i tradisjonell kor-drakt. Men faktisk tror jeg Brooks’ versjon er enda litt finere. Ser man det. Aldri si aldri!

Så den godeste Brooks skal definitivt inn på neste års juleliste, sammen med Bowie + Crosby som synger Little Drummer Boy. Vi så den på Youtube under pepperkakebakingen, og som alltid maste jeg hull i hodet på ungene om hvorfor dette er en klassiker.

— Og når det blir for mye Store Følelser Og Mening: litt herlig åttitallsgodteri. Haha, den videoen! De brillene! Neste stopp: Münchener Freiheit.

 

  • Ukas shopping:

— Oi oi oi. Da har det skjedd, folkens. Vi har kjøpt Dress med stor D. Guttungens aller første, skikkelige voksendress. Det er jo en merkedag! Jeg kunne praktisk talt se ham vokse en centimeter eller to, der vi toget inn på Dressmann- den kommende konfirmanten, storesøsteren hans, og de to minste i dobbelvogna.

WP_20160116_010

To forundrede sjeler omringet av dressjakker og -bukser. Verden er et merkelig sted.

WP_20160116_012

Hovedpersonen studerer skjorter.

WP_20160116_014

Han fikk seg ordentlig slips (ikkeno’ strikkslips denne gang, nei!) og Redd Barna fikk dermed ti kroner. Fin deal for oss, som selvsagt benytter enhver anledning til å skryte av Redd Barnas viktige arbeid.

Dressmann? Ja, ærlig talt. Etter alle solemerker kommer guttungen til å vokse minst 8-10 centimeter i løpet av året, så dette blir en dress som blir brukt to ganger (skoleball og konfirmasjon). Kanskje tre hvis den holder helt til jul. Da synes jeg det holder lenge med en syntetisk dressjakke til en tusenlapp og bukse til fem hundre. Passformen var like god som ullblandings-dressen, den store forskjellen er at syntetisk stoff puster dårligere, og det får han leve med de få timene det er snakk om. Med skjorte og slips kom herligheten på nesten to tusen likevel, men så tar han seg da også nydelig ut. Ordentlig kjekk, ble han (og før jeg blir beskyldt for å være partisk her: mms ble sporenstreks sendt til både min mor og stemor, som kan skrive under på det samme!). Den innvies allerede neste onsdag, da er det skoleball. Og jammen har han fått seg en date… 😀

  • Snakker med barna om:

— Nevnte skoleball og date. Hehe, jeg synes det er litt søtt! Før mitt første ball som forelder for to år siden var jeg bekymret så det holdt. Ball, betyr ikke det limousin og helikopter og hysteriske bløtkakekjoler som bare ser latterlig ut på spede femtenåringer? Så var det bare hyggelig, gitt. Jentungen fikk kjøpe seg en ganske moderat (både i snitt og pris), men fin kjole, og sto på rommet og fniste og ordnet håret med en venninne, før jeg kjørte dem ned i min fantastiske mammousin: en møkkete, ufiks Nissan Evalia med One Directions What makes you beautiful på full guffe. Akkurat så lite dramatisk var det, og jeg antar det blir det samme i år. Guttungen er ikke av den veldig utprøvende sorten, og dessuten står far på kjøkkenet og holder øye med dem (skoletur-dugnad nå igjen).

—  Dette med å kjenne kroppens signaler og ta dem på alvor. Her har jeg muligens ikke vært det beste forbildet selv denne uka (se «ukas glorie»), men gjør som jeg sier og ikke som jeg gjør. Og det er sant: når samme barn gang på gang tar seg helt ut, skal ditten og datten og kommer luskende hjem utpå kvelden, dødstrøtt og frossen og bleik, for femte dagen på rad, og så føler seg elendig neste morgen… For all del, det er revysesong, bestisen har bursdag, de skal øve ekstra til en konsert, en utvekslingsstudent reiser hjem og skal ha avskjedsfest, og kompis Anders har invitert henne på Starbucks… Altså, jeg skjønner at alt dette frister. Men det er lange skoledager, mye lekser, og å dra hjemmefra klokka sju hver morgen og være på farten til klokka ti om kvelden nesten daglig er virkelig å be om trøbbel. Jeg ville ikke vært mye til mamma hvis jeg ikke tok frem pekefingeren her. Min policy i forhold til husets tenåringer er enkel: de har min tillit, og får styre sjøl, så lenge det går bra. Men det er faktisk mitt ansvar å korrigere og være litt kjip når det ikke går så bra 😉 Og stikk i strid med hva ungdom som regel tror- de er ikke supermennesker, de heller.

 

  • Ukas rotekopp:

— Tenåringer er kanskje ikke uslitelige, men denne karen er jammen ikke langt unna. Jeg legger inn, han drar ut. Gubben legger inn, han drar ut. Og på nytt og på nytt og på nytt, tre hundre ganger om dagen- minst!

WP_20160116_006

 

  • Ukas tankevekker:

— Her skulle jeg skrevet om noe veldig merkelig som skjedde på vei hjem fra jobb på torsdag, men siden mann og barn sitter i sofaen med ost og kjeks og venter på at mor skal være med og se på islandsk krim, så får det bli en egen post. Kanskje episoden fortjener det også, for det var rett og slett… tankevekkende.

 

  • Ukas opptur:

— De utrolig positive reaksjonene etter «Kjære mamma»! I programmet, her på bloggen, i sosiale medier for øvrig, og ikke minst i hverdagen: folk i barnehagen, på sfo, venner og bekjente, kolleger og en og annen butikkansatt på Rema. Tusen, tusen takk! Og en takk skal også produksjonsselskapet ha. Det blir nesten litt i meste laget- jeg er virkelig ikke så god. En ganske vanlig, småslitt mamma, som gjør sitt beste… vel vitende om at man aldri har noen garantier for at det er bra nok. Men.

Den eneste som er litt muggen over fremstillingen i programmet, er bikkja. Hun nekter for at hun er så bråkete, og ville hatt mer fokus på at hun stort sett ligger som et vennligsinnet slakt i hjørnet sitt og tar livet med ro 😀

 

  • Ukas glorie:

— Det har vært mannefall på jobben. Virkelig mannefall og influensa alle veier, på min avdeling var vi på onsdag bare to stykker igjen. Det har ført til manglende lunsjpause og en del overtid gjennom hele uka, og rosinen i pølsa: gå på jobb med sementhue, snørr og hoste- og antagelig en liten dæsj feber- på fredag.

Det hender fra tid til annen jeg lurer på om pliktfølelsen min har begynt å krympe med åra. Men nei, den lever visst i beste velgående. Ikke at jeg er noen stor forkjemper for å gå syk på jobb, men i akkurat den situasjonen ville det faktisk blitt vanskelig hvis jeg også forsvant, og formen var akkurat på riktig side av forsvarlig. Så vidt. Og den følelsen da jeg kunne sveive ned pc’en en time på overtid og tenke at Jøss Helle, i dag har du jammen vært innmari god!- den har jeg ikke så altfor ofte, så den er det bare å nyte! 😉

 

  • Ukas irritasjon:

— På forhånd: beklager til alle nordlendinger, dette blir sikkert innmari sutrete. Men jeg må si at å få brev om at feieren kommer midt i den uka der temperaturen ligger ned mot -15, når det betyr at vi må slå av parafinovnen, det var nedtur. Det er kaldt nok som det er!

  • Ukas frostbitt:

WP_20160117_005

Nadderud stadion, søndag ettermiddag. 13 blå (sa de, det føltes kaldere). Nå er fotballåret offisielt sparket i gang, med en søt seier mot Stabæk.

 

Tanker mot uka som kommer:

— Uke 3. De siste brikkene i hverdagskabalen faller på plass, når andreklassingens dansekurs starter opp igjen etter vinterferien og det er foreldremøte på speider’n. Uke 3- det begynner å dra seg mot februar, og jeg hilser hver nye dag med takknemlighet. Forrige post malte mitt problematiske forhold til vinteren med bred pensel, og sånn er det. Jeg tror ikke jeg er noen vinter-hater per definisjon, men alt blir så mye tyngre når det er mørkt og kaldt. Kulda må vi nok leve med en stund til, men lysere blir det! Det er bare snakk om 40 minutter eller så, men siden utslaget kommer akkurat rundt barnehage-hentingen merkes det godt allikevel. Et par uker til, så går andreklassingen alene hjem, i dagslys!

Ønsker alle, både vinter-elskere og de som er mer av min type, en god uke. Jeg fryser, banner, sverter og synes ting er tungt, men er samtidig full av takknemlighet: for varmtvann i springen, for fyr i peisen, for en bil som tross alt starter selv om det er iskaldt om morgenen. Det er ikke alle som har det slik i vinter…