Gooood påske!

Endelig! Påskeferie!

WP_20160319_003

 

WP_20160319_007

Påsken: høysesong for diverse kreasjoner fra barnehage og skole. Her er årets fangst. Den gule kyllingen der har jeg en tvilling til, for Turbo lagde i fjor da hun gikk på liten avdeling. Flaks at de er merket med navn, for å si det sånn, for de er like nonfigurative begge to!

Jeg har ikke vært så flink til å ta skikkelig påskeferie. På jobben min har vi fri på onsdagen i påsken, så det er bare mandag og tirsdag som gjenstår. Og det er jo ikke så mye (er det lett å tenke noen uker i forkant, og så sparer man feriedagene til en annen gang. Ikke før Fjellvettreglene og Poirot dukker opp på TV går det opp for deg at mange andre faktisk nyter en lang, sammenhengende ferie på det tidspunktet… og angeren kommer krypende inn).

Men i år! I år blir det skikkelig påskeferie! Det kan vi takke min eldste datter for, eller rettere sagt hennes planer om utveksling. Tanken på at hun ikke er her neste påske fikk fart i rumpa på a’mor, gitt. Nå SKAL vi på fjellet, alle sammen. Og ikke bare to dager og dure ned til en eller annen trening eller noe slikt, nei, nå skal vi minst ha fire-fem dager helt i fred og ro. Med appelsiner og kinasjakk og quiz og svartbrente pølser i bålpanna. Så det så!

… og slik blir det. Vi drar opp på mandag og blir til fredag. Sammen med min mor og hennes mann og hans datter blir det fullt hus. Moren min og mellomstemann er der oppe allerede, og sendte følgende bilde av kjøleskapet etter ankomst:

V__E563

Jo’a, varer vel noen dager, det der.

Fem dager på hytta, alle sammen sammen. Vel, nesten. For eldstegutten har selvsagt treninger mandag, tirsdag og onsdag- mulig han melder avbud på den siste der (det må da være greit?), og tar toget opp til oss. Kanskje han blir litt lenger også? Jeg føler litt på det at jeg må ned igjen til i alle fall noen av påskemessene- kombinasjonen fjelltradisjon og kirkekor er utfordrende for mange i koret. Årets definitive høysesong i koret kræsjer front mot front med forventningene om hyttetur eller reiser, så som så mange andre går jeg for en kompromissløsning. Jeg går glipp av oljevigselsmesse, skjærtorsdag og langfredag (spektakulære saker, det der, og en annen påske vil jeg gjøre det omvendt bare for å få dem med meg. På den annen side slipper jeg Trond Kvernos Improperia Salvatoris Nostri, som jeg synes er i voldsomste laget, hehe), men rekker palmesøndag, påskenatt og første påskedag.

Palmesøndag, ja. Jeg skal synge, men vet ærlig talt ikke helt hvordan det skal gå til. Min kjære mann er på sin årlige guttetur til Trysil, så med mindre jeg får de store til å passe de små kan det bli vanskelig å stille opp likevel. Vi har støtt og stadig små besøkende på galleriet når det skjærer seg med barnepass for noen, men både Turbo OG Bison i over en time… det blir nok mer gjeter-virksomhet enn sang, er jeg redd. Tross alt er det ikke så lenge siden jenta til Peder og Frida tråkket på orgeltangentene midt under prekenen.

WP_20160319_012

 

WP_20160319_015

 

WP_20160319_025

… mens vi venter på andreklassingen. Turbo har sluknet i vogna, god og mett på muffins, og Bison utgjør en stadig løpende fare for sine om givelser (og ikke minst seg selv).

Men hver dag har nok med sin egen plage, og den første feriedagen vår har i alle fall vært knall! Det var siste danserunde før påske. Eldstejenta danset med Bison, mens jeg tok Turbo, og etterpå var vi Ville & Gale (ekte feriemodus der, altså) og dro til Cocoa og drakk kakao med chili og marshmellows mens åtteåringen hadde sin runde. Så shippet vi henne bort til bussterminalen så hun fikk dratt til oldemor, eldstejenta dro på jobb og eldstemann til treningsfeltet for å spille med noen kompiser. Hva påskeblomster angår har kjøpt en skikkelig billig, sorry bukett avkuttede påskeliljer på Rema. Det er liksom ikke vits i å investere så mye i påskepynt når vi er borte hele tiden. Takk og pris for den vurderingen, for Turbo brukte buketten som vekselvis kikkert, paraply og fiolin på vei hjem.

Nydelig, varmt vårvær, hestehov langs veien, og rolig tempo. En super dag, krydret med diverse oppdateringer fra min mann som rapporterte om knallgode forhold og en viss mengde melkesyre i bakken (og høy stemning i hytta etterpå. Jeg unner ham denne turen av hele mitt hjerte, men skjønner ærlig talt ikke at han orker. Disse gutta spretter det første påskebrygget før de har kommet ut av Oslo fredag formiddag og holder det vel mer eller mindre gående hele helgen, bare avbrutt av litt ski, søvn og gourmetmat. En imponerende prestasjon av en gjeng slitne småbarnsfedre i sin verste alder!).

Nå er de små i seng, eldstejenta er ute og spiser med venner, og Fotballhuet og jeg skal kose oss med junk food (vår mor-sønn-spesialitet, det der, når vi er alene hjemme. Dagens meny består av løvbiff og pommes frites- og sjokolade til dessert!) og se på Virtuos-finalen. En av finalistene var i Nepal sammen med eldstejenta i høst, han har til og med skrevet sitt eget stykke…! Og under alt dette ligger følelsen av spirende vår og høytid og forventning, og ikke minst: tanken på de ti blanke dagene som ligger foran oss. Spesielt avslappende blir det neppe, men hyggelig? Gjett på ja!

Ønsker alle som måtte stikke innom en riktig god påske! Bypåske, hyttepåske, jobbepåske eller utenlandspåske- hva det enn måtte bestå i, så håper jeg dere får det knall!

… og karsen? Ja, den blir med opp på hytta den (det er jo virkelig det vi trenger, oppå berget av bagasje og bleier og hundemat og unger stappet sammen i bilen- fire karsebeholdere av den skjøre sorten….!). Same procedure as every year, James 😉

WP_20160319_006

Dette barnehagekunstverket signert Bison blir derimot hjemme, av naturlige årsaker!

Tan Sjøl!

Toåringer, ass.

WP_20150502_009

 

WP_20150502_033

Turbo i Hellas, 2015. Jeg hadde dårlig tid fordi permisjonen min gikk ut, men kunne av hensyn til flyregler ikke reise med to barn under to år. Løsningen ble å bestille en tur der Turbo hadde bursdag underveis. Det ble ikke den mest spektakulære toårsdagen, men hun fikk banansplitt til lunsj, nye solbriller og en knallfin kjole med «Rhodos» på magen. For øvrig tror jeg hun syntes det var kult å være på tur med mamma og lillebror og bare ta dagene som de kom… med firfisler overalt og basseng tilgjengelig. Fra mitt perspektiv ble det et «før og etter». Før turen kunne hun si en del ord, etter turen var det som å skru på en kran: hun snakket i et sett, i stadig mer kompliserte setninger.

Jeg elsker toåringer. Faktisk har jeg flere ganger sjokkert mine barn (altså, de som ikke lenger er to år og dermed snurt over å ikke få den samme beundringen)) ved å proklamere at toåringer burde komme på blå resept, en til hver husstand, som en slags permanent humør-boost. Verden ville vært et bedre sted hvis alle hadde hatt sin egen personlige toåring tilgjengelig til enhver tid, det er jeg sikker på.

Toåringer er sånn ca det morsomste i verden. De kommet seg ut av det ufattelig slitsomme kamikazestadiet der de kan alt, skjønner ingenting, og svever i konstant fare for å spise hundemat / suge på dobørsten / brekke nakken / kutte av seg fingrene / velte kjelen med kokende vann. De er ennå ikke over i trassalderen, med sine tre tusen Neeeei og Vil ikkeeeee! Toåringer bare ER. Herlige, morsomme, livsbejaende, en evig påminnelse om at livet er fint og morsomt og spennende.

WP_20150530_005

Turbo og lille storesøster, ca august 2015.

 

WP_20150612_011

Etter jobb på en torsdag. Umulig å ikke smile!

 

Misforstå meg rett: det er enklere å ha en tolvåring (i hvert fall hvis man måler fysisk slitenhet, en tolvåring kommer med sine andre utfordringer), og Turbo kan til tider gjøre meg småsprø. Men det er sjelden. Det går derimot ikke en eneste dag uten at jeg ler høyt flere ganger, smiler bredt, og generelt takker min Skaper for at jeg er så heldig å ha denne humørbomben ved min side.

— Mamma, du er snill jente….!

— Det er du også, Turbo min.

— Nei! (hihi)

************

— Mammaaaaa, tan jeg få en tongle?

— Såklart, jeg skal finne en til deg. *finner kongle og gir den til Turbo, klokka 07:26 en grå tirsdagsmorgen på vei til barnehage og jobb*

— Takk, mamma. Se, den ej så VAKKEJ!

********************

— Turbo, kan du hjelpe Bison med å komme ned fra stolen?

— Tom ned fja stolen, Bisjon, de’æj fali på stolen. Tom nå, Tujbo stal hjeppe deg. *hjelper lillebror ned fra stolen* Sånn ja, Tujbo er stooooj jente, du ej baje en liten dutt!

**************

… og sånn kunne jeg fortsatt. Det er tett mellom gullkornene hos toåringen, om det nå dreier seg om kongler, vennskap, rydding, slekt, barnehagevenner, blomster, barne-tv eller rett og slett bare Livet.

WP_20150614_039

Storebror, med kapteinsbindet på plass, har nettopp blitt cupvinner. august 2015. Lillesøster synes han er best, uansett.

WP_20151225_08_07_33_Pro

Tøysetullefrøken, senhøst 2015.

WP_20151230_009

En annen storebror, og en god storesøsterarmkrok på vei til Køben, romjul 2015.

Det er umulig å ikke smile mange ganger daglig med en toåring i hus. Humoren, nysgjerrigheten, godheten. Mamma er fremdeles best i verden. Pappa også, forresten, og dessuten storesøster. Og hunden. Og kanskje Daniel Tiger på barne-tv, og kiwi, som er den beste frukten som finnes. Alt er fantastisk, og alt er lett og greit…

… og så blir de tre 😀

Tan sjøl!

Når jeg tenker etter, har Turbo for lengst byttet ut det sjarmerende «tan sjøl» med «kan sjøl», og kosedyret heter ikke lenger «Tanin» men «Kanin». Det er fordi min lille Turbo ikke lenger er en toåring, men en treåring. Riktignok har hun ikke bursdag før i mai, men den lille frøkna er frampå så det holder, hun har et ordforråd som overrasker meg støtt og stadig og viser en forståelse av verden som slett ikke harmonerer med at hun var baby for bare noen måneder siden. Turbo er blitt tre, i hvert fall i hodet, og plutselig går morgenpraten sånn:

— Kom, Turbo, skal vi ta på oss den morsomme strømpebuksa og lage musefletter!

— Nei! Jeg vil ha sjole!

— OK, kanskje du kan ta på kjole. Men kom her nå, så skal jeg ordne håret ditt, da.

— Nei! Ikke noe i håret! Det er dumt! Jeg vil ikkeeee!

— *sukk, da ser hun ut som Ronja Røverdatter i dag også* Neivel, da tar vi på kjolen.

— Nei, ikke DEN kjolen!

— *oppgitt* Så hva da?

— Tan sjøl!

… og noen minutter senere kommer jentungen tassende, med håret i vill uorden, rosaprikkede strømpebukser, stripete body, og- hei, hurra- en skotskrutete rød kjole på toppen av det hele. Og dette er før Elsa og jakka hennes, og før diskusjonen om lue. Og alt tar tid, tid vi slett ikke har tidlig om morgenen når mor begynner på jobb klokka åtte sharp (mer eller mindre sharp, for mitt vedkommende, men jeg tar jo heller aldri lunsj).

Det er trist, og samtidig ikke (et stadig tilbakevendende tema her på bloggen, antar jeg). Farvel, toåring. Velkommen, treåring. Der toåringen lærte meg den ene leksa etter den andre om entusiasme, nysgjerrighet og glede, skal jeg nå få testet meg på utholdenhet, konsistens og realitetsorientering. Det siste dreier seg mye om å velge sine kamper. For min del gir jeg blanke i om toåringen treåringen har på seg rød kjole og rosa strømpebukser så lenge jeg bestemmer om lua er på eller ei.

WP_20160316_005

Mars 2016. Beina er lengre, viljen er sterkere, forståelsen er større. Jenta er like god som alltid.

Og Turbo er jo Turbo. Dessuten har jeg snart en annen toåring i vente.

Det blir nok bra!

Ordknapp onsdag

Byen min, Oslo.

Øst, vest- samme retning, to forskjellige destinasjoner. Et godt bilde på tingenes tilstand, egentlig. Det er rart, det der. Jeg kjenner veldig få som liker klisjeen om den delte byen der den ene siden består av sosser med pannebånd, og den andre siden dasser rundt i joggebukser og spiser kebab til frokost. Og det med god grunn, for veldig få lever selve stereotypien og alle kjenner minst femti som er helt annerledes enn fordommene skal ha det til. Samtidig skal du ikke mer enn skrape i overflaten, før de fleste fornuftige og relativt fordomsfrie mennesker viser seg å ha en rem av huden. Jeg er skyldig selv- om enn ikke i de drøyeste fordommene, så i en nesten barnslig lokalpatriotisme- og kommer neppe til å rikke meg fra «min» del av byen: øst for Akerselva, og innafor Ring 3 (i gode, gamle dager var det Ring 2, men der er det av naturlige årsaker ikke plass til oss lenger. Høh høh).

Og i en barnehage på nevnte østenfor-elva-sør-for-ring-3-område: nå er det tid for regnbukse! Etter mange lange ukers venting mot vår, kom den som et skudd med temperaturer bortimot 15 grader i solveggen, snøsmelting, gjørme og sand. Jentungen var våt til langt opp på låret og hadde sand i ørene. Og verdens største glis, dette er lykke!

Reklame. Den er overalt og du blir ikke kvitt den, men hvor irriterende er det ikke når de i tillegg prøver å fiske småjenter med «Snødronningen og Isprinsessen»? Selv min gamle bestemor som ikke har hatt småbarn på snart 60 år ser at dette er et rent plagiat av Elsa og Anna. Luringene!

Om det nå er øst eller vest- Oslo har noen fantastiske solnedganger. Her på vei til korøvelse gjennom Lille Vatikanet, med både natur og kultur i silhuett mott vårhimmelen. Og jammen fikk jeg ikke med meg de siste fem minuttene av guttungens interkretskamp mot Lørenskog. Det er ingenting som er så stille og forlatt som en liten tribune etter avblåst kamp klokka ti om kvelden, en tirsdag i mars.

Hmm. Skrev jeg nettopp et innlegg der jeg innrømmet å ha droppet helgevasken? Det gjorde jeg, og min indre støvnevrotiker trives dårlig med tingenes tilstand. Men i mangel av alternativer får vi ta ting stykkevis og delt. Her er dagens lille, store innsats. Et rent kjøkkenskap. Nå gjenstår bare, øh, resten av de 212 rotete og til dels møkkete kvadratmeterne. Når jeg er ferdig med den siste har det antagelig gått så lang tid at det bare er å begynne forfra igjen.

Mer vår: snøsmelting, våte gressplener, ball og t-skjorte. Og karse. Ingen vår uten karse! Turbo er stolt av sin lille kyllingkreasjon med grønt hår, og hjemme har både sjuendeklassingen og Bison sine egne små karse-farmer. Det blir godt med grønt på brødskivene framover!

Alt i alt er det mye bra denne uka. Og noe tragikomisk. For det er sesongstart i fotballen, må vite. Det var en gledens dag da jeg endelig kunne henge ut flagget igjen, samtidig som et blaff av uro melder seg: å være supporter på laget mitt er litt som å heie på Norge. Du er liksom alltid dømt til å tape. Når jeg tenker på sesongen som står foran oss, er det ikke først og fremst håp om triumf, jubel og seier- men om sure tap mot Bodø/glimt og missede frisparkmuligheter. Å være Vålerengasupporter har de siste årene vært en endeløs lekse i selvpining. Men sånn er det. Ære være!

 

WP_20160313_019

 

WP_20160315_006

WP_20160314_006

WP_20160315_008

WP_20160315_010

WP_20160315_011

WP_20160315_015

WP_20160316_008

WP_20160315_002

WP_20160316_005

WP_20160316_006

WP_20160314_005