Påskeforviklinger

En grå mandag med sludd og post-virus-helvete-stemning, etter enda en kjempekoselig helg fullstendig uten pauser. Samtale mellom Far og Mor:

F: – Så du at de hadde hengt opp påskelapper i dag?

M: – Påskelapper? Hvem, hva, hvor?

F: – I barnehagen, selvfølgelig. Du vet vel hva påskelapper er?! Påskelapper. Påmelding til påske. Lapp med tomme felter til navn, avdeling, og ruter for hver dag der du kan sette F eller X etter om barnet skal komme eller ikke.

M: – Jada jada, huet var bare et annet sted. Huet var halvveis til fløytetimen, for å være ærlig, og har du sett referatet fra foreldremøtet med valg av komite for klasseturen til Roma? Lurer litt på å melde oss på gallamiddag-gruppa med en gang, så vi slipper å bli utkommandert til noe vi ikke vil. Du var jo i gallamiddag-gruppa med eldstejenta, det gikk jo fint, eller?

F: – Jeg prøver igjen. Påskelapper. Svarfrist torsdag. Hvilke planer har vi for påsken?

M: – Business as usual. Alle er ønsket på fjellet, jeg er ønsket på hylla, vi deler ferien mellom by og hytte og sender noen tidlig med mormor. Tror ikke Fotballhuet har obligatoriske treninger i påsken, men alle må ha med leksebøker på hytta, og dessuten starter vi med oldemors 85-årsdag palmelørdag.

F: *tenker* – Har du fri?

M: – Njaaa, antagelig.

F: – Burde ikke du spurt om ferie nå?

M: – Jo, men sjefen min er så travel. Først var det årsoppgjør, og så var det landsmøte, og det passet liksom aldri å troppe opp på kontoret hennes og snakke om… ferie.

F: – Dsjisess. Det er to og en halv uke til påske, og du tør ikke spørre sjefen om du får fri?

M: – Det er lett for deg å si, det, Mister Uten Arbeidstid og med Hjemmekontor alle veier. Det er ikke sånn på min jobb, og sånn er det bare!

M:  *det går opp et lys, og ansiktet legges i glade folder* – Men DU har jo fri?

F: *skeptisk* – Jaaa. Hvis jeg vil. Men jeg gidder liksom ikke ta ferie uten deg, da.

M: – OK, men du har fri, og jeg får nok fri jeg også. Vi setter F på lappene og leverer i morgen. Det tar seg veldig godt ut å levere lappene dagen etter at vi fikk dem!

F: – Du vil at The Terrible Two skal ha fri på arbeidsdagene i påsken?

M: – Selvsagt! Da tar vi dem ut av barnehagen, så er de hjemme med deg, eller antageligvis med oss begge! Påskeferie, vettu!

F: *forsiktig* – De skulle ikke gå i barnehagen, da?

M: *sjokkert* – Barnehagen?! Når det er påske?!

F: – Ja. Vi skulle ikke rett og slett ha noen fridager, bare vi to? De store reiser jo tidlig på fjellet med mormor, hvorfor kan ikke småttisene gå i barnehagen og vi bare gjør… ting. Har fri. Gjør unna papirarbeid med Silkeveien, og husarbeid, og sløver rundt, og trener, og skriver? Hvorfor ikke?

M: – Herregud, far. Vi kan ikke ta fri uten barna. Jeg har lest på internett, jeg, for tenk. «Hvorfor får du barn når du ikke har lyst til å være sammen med dem?» og sånt. Hvis vi har fri, så må barna ha fri.

F: – Javel? Så når Turbo og Bison løper inn i barnehagen mens vi får vaske gulvet i fred, så har de det fælt?

M: *defensiv* – Njaeei, de liker jo barnehagen, da…

F: – Og hvor lang tid bruker du på å gjøre noe som helst i huset med Bison på slep?

M: – Tredobbelt så lang tid, minst.

F: – Og hvorfor har vi denne diskusjonen?

M: – Fordi… jeg bare synes det er galt. Vi har begrenset med fridager, og hverdagen er så travel. Det er viktig å være sammen med ungene, de fortjener noen dager hjemme, de også!

F: – Jeg minner deg om at vi hadde ungene hjemme hele jula, og hele sommerferien. Jeg minner deg om at bortsett fra de 22 timene i romjula og en middag i juli har ikke vi to vært alene sammen på årevis. Du har hatt en slitsom vinter, jeg har hatt en slitsom vinter, vi har et hus som ikke ser ut i månelys, snart skal vi ha enda flere unger, de store  skal på fjellet og viktigst av alt, småungene elsker å gå i barnehagen. De lider ingen nød, nå må du skjerpe deg!

M: – Og jeg er ingen dårlig mor?

F: – Du er ingen dårlig mor, bortsett fra at du bryr deg for mye om det du leser på nettet og går i dårlig samvittighet-fella. Du er en supermor. Du strekker deg lenger enn langt, du gir og gir og gir, du får umulige kabaler til å gå opp. Å sende ungene på et sted de liker og ta seg noen fridager til å sløve, jobbe i fred og ha sex i alle husets rom er en god investering, skal jeg si deg! Vi må utnytte de mulighetene vi har!

M: *sjokkert* – Far, da!

F: – Det blir som jeg sier. For første gang på årevis skal ungene i barnehagen i påsken. Det er en god løsning for alle parter. Sånn er det, og sånn blir det.

***********************************

Jeg skal være glad jeg har han mannen min, altså. Gubbis har selvfølglig rett, igjen. Det er minst tre ganger så effektivt å vaske huset uten småbarn på slep. Papirarbeid kan med fordel gjøres når du har huet på plass, og ikke tusen andre steder («Bison! Ikke grav i peisen, det blir møkkete på gulvet!»). Ikke minst er det usigelig deilig å bare lese Aftenposten i fred, uten at noen står og roper på mamma. Ungene løper glade inn i barnehagen, og vi foreldre (som har fått gjort mye i løpet av dagen) er enda gladere for å se dem etterpå.

Helt barnefri fikk vi dog ikke. Vår hjemmekjære sekstenåring var ikke så gira på å dra tidlig på fjellet, så Fars ideer om «hjemmelaget snacks, vin og en god voksenprat» utgår for koselig påskegodtspising foran påskekrimmen i sofaen sammen med tenåringssønn. Fint, det også! 😉

(Edit: måtte inn og rette opp et uttrykk som var egnet til å gi rare bilder i hodet, hehe. Jeg mener bestemt at jeg har sett «threesome» brukt som et begrep på helt vanlige aktiviteter foretatt av tre personer- i dette tilfellet: glaning på påskekrim. Men når de tjue første google-resultatene leder til helt andre sider, er det like greit å omformulere. Innspill fra språknerder tas imot med takk. Stemmer det at man kan bruke threesome i dagligdagse sammenhenger, eller har jeg bare drømt at jeg har lest noe slikt?)

Målstreken

Jeg har aldri løpt maraton (men er full av beundring for de som gjør slikt!), men jeg innbiller meg likevel at jeg kjenner igjen følelsen av å krysse målstreken.

Pumpa.

Utslitt.

Tom.

Lykkelig.

… og litt stolt, kanskje? Det var beintøft, men det gikk? Noe sånt.

Den følelsen har jeg i kveld, og selv om jeg ikke løper maraton på hobbybasis har jeg gleden av å kjenne på den ganske ofte (faktisk kan jeg med sikkerhet si når neste Målstrek-innlegg kommer: den 21. eller 22. juni. 21. juni er det tid for aller, aller siste avslutning. En svært høytidelig sådan, når Fotballhuet og hans klassekamerater får utdelt vitnemål etter ti års grunnskole. Månedene i forkant kan best oppsummeres med følgende ord: dugnad, kostymeprøve, tre tusen langpannekaker).

Jeg kom i mål- nesten (det er et par-tre småting som manglet jobbmessig, men «no babies die» og det ligger pent og venter på meg til over påske)- og nå ligger elleve blanke fridager foran oss.

Og en blytung vinter bak oss, kronet med en kaos-bananas-uke som førte til at selv den Ordknappe Onsdagen utgikk denne uka. Det var nemlig min manns bursdag… men jeg var jo ikke der… for det var Knivfest på jobben, med tapas og champagne og jubalong… men jeg var jo ikke der heller, for det var både fiolintime og sangkurs og styremøte i ADHD-foreningen med pulverkaffe i pappkrus. Den Ordknappe Onsdagen startet med at jeg gikk ut av døra kvart over sju og kom tilbake litt over halv ti på kvelden.

Onsdag kveld, nesten hjemme. Striper over Oslo, og en slitsom dag til tross- et blaff av lykke.

Sånn har vi det på min jobb, ja! Krisetider, du liksom! Neida, dette er restene etter Knivfesten, en fest vi har annethvert år. Og som jeg altså ikke var på. Men pytt, det er sikkert skikkelig kjedelig å spise tapas og drikke champagne med kollegene sine 😉

 

Noen ganger slår det meg at for mange mennesker er et slikt liv noe de drømmer om- i marerittene sine, vel å merke. Men nei, vi finnes, vi som er så underlig skrudd sammen at dette er slik vi liker å ha det.

Hjem fra barnehagen. Gubben og Turbo i fullt trav.

I garderoben før sangkurset. No makeup, no style, no nothin’, hæsjtægg slitenmamma… likevel et utrolig fint øyeblikk. Jeg stresser alltid vilt for å rekke dette, og Turbo er trøtt og sur, men så fort vi kommer innenfor sangkursets fire vegger er jeg utrolig glad for at jeg gidder. Vi har det så fint, hun setter så pris på det… og det er vår hellige tid sammen, bare hun og jeg.

Når det er sagt, skal det bli sabla godt med ferie. Planen er dog ikke å ligge på latsiden. Halvparten av tiden skal vi på fjellet (er det snø på Blefjell? Noen som vet??). Resten av tiden skal vi være hjemme, der huset sårt trenger litt vask & fiks både innvendig og utvendig etter en travel vinter. Dessuten har jeg kor-tjeneste på alle de minst viktige dagene i den stille uke. Vi skal også møte slekt til lunsj og troppe opp med papirbunken vår hos Notarius Publicus. Ikke minst er en av mine viktigste oppgaver å gå igjennom mailer og infolapper og plotte inn alt som skal skje mellom påske og sommerferie (nevner i fleng: speiderturer, fotballcuper, dugnader, korturer, førstekommunion, danseoppvisninger nummer 1,2, og 3, alle barneforestillingene jeg har kjøpt billetter til, konserter ungene skal spille på, og så videre, og så videre. Avslutningene vet jeg ennå ingenting om, de kommer senere, men desto viktigere at alt vi allerede har fått beskjed om plottes inn og skrives ned). Ungene skal også pakkes ned en etter en og sendes til hytta i forveien, jeg skal bedrive Stor Sønn-bonding på Ullevål med eldstemann, og ikke minst starter ferien med trippel ballett, et besøk hos min bestemor i anledning 85-årsdagen hennes og en lunsj med svigers.

Jeg har også en del blogging å ta igjen. Boblere som ikke har kommet ut fra hodet og ned på tastaturet den siste tiden: Hvordan det føles når du innser barnet ditt er på dealer’n og du er en dinosaur. Bonus-barna (et blogginnlegg om å bli foreldre i voksen alder). Et innlegg om Silkeveien er på sin plass, for å oppdatere hva vi gjør nå og hva som skjer videre. Det er nok å ta av. Og heldigvis liker Gubben å trene, så han sitter ikke oppå meg hele tiden 😉

Men aller, aller først: Vera på NRK 1 (åh, som jeg gleder meg til påskekrim i alle kanaler! Endelig skal jeg også få sett på TV, og til og med britisk krim!). Deretter: zzzzove, så langt det er mulig i en seng som allerede er opptatt.

Slik ligger de nemlig, The Terrible Two, og til tross for at synet kan få enhver istapp til å smelte skulle jeg av og til ønske at det gikk an å få senga si i fred 😉 Mye av slitenheten min handler om noe så prosaisk som sovestilling, og skylden hviler til dels på disse søte små.

Ønsker de av dere trofaste som fremdeles kikker innom Norges antagelig dølleste blogg, både i hyppighet og innhold, en fantastisk start på påskeferien!

Inngangen til påskeferien: a poor woman’s spa. Denne gang med «badesmelt», som det heter, av typen You have been mangoed. Når sant skal sies luktet den mer sitron enn mango, men den gjorde likveel utrolig godt for tørre legger og slitent hode. Ringnes? Ja, faktisk! De svært få gangene jeg tar meg en øl i badekaret, er det alltid Ringnes. Sånn går det når man vokser opp mellom Ringnes bryggerier og Freia sjokoladefabrikk. Jeg har jo blitt tilnærmet avholds på mine gamle dager (og kjenner intet savn av den grunn), men til sjeldne anledninger er det innafor. Og dette er en sjelden anledning. God påske (selv om det ikke er påske riktig ennå)!

Kort innpå i siste sving

Vår, lys og varme. Og sene kvelder som har blitt enda senere (for de av dere som måtte ha ramlet innom denne bloggen for første gang: det er altså ikke snakk om sene kvelder med vin i strie strømmer og dype, meningsfulle samtaler på fancy terrasse i solnedgangen, det er snakk om unger som ikke vil sove og derfor legger beslag på all tiden mellom klokka sju og ni).

Vi har det 99% bra, men som vanlig er det bare litt for mye av alt 😀 Uka går i ett, og helgene er egentlig bare enda verre- fra seks om morgenen når førstemann hopper opp av senga til siste samtale med en av de store ungene når klokka nærmer seg midnatt- og en hel masse gjøremål i mellomtiden. Latter. Moro. Litt irritasjon. Fellesskap (selv jeg som HATER hagearbeid, ikke i seg selv egentlig, men fordi det alltid og uten unntak bare er noe jeg burde ha gjort. En samvittighetsgnager, med andre ord, og en ganske konstant en sådan) satte pris på familiebonding-bonanza i hagen i dag. Tips for tause tenåringer: gi dem en rot å grave opp! Jeg satte pris på resultatet også, nå ser det jo ut som det bor folk her, ikke bare en gjeng sløvinger.

Det tusler og går, jeg ble akkurat ferdig på jobben før helgen og håper at en ny uke uten sykdom gjør at jeg kan vandre relativt ajour inn i påsken. Vi har tatt en Sjefsavgjørelse om å ha barna i barnehagen- mer om det siden, men forhåpentligvis får vi gjort en del også i huset før våren tar tak for alvor. Dessuten vil jeg ha med meg ungene på Plantasjen en gang før de drar på hytta, det er alltid gøy.

Så stemningen er småsliten, men god, nå siste uke før påske. Det eneste store irritasjonsmomentet er Silkeveien. Vi er 98% ferdig med papirbunken som skal sendes til utlandet. Det høres jo fint ut, men det er egentlig bare et par prosent lenger enn vi var for to uker siden, og den siste lille finishen (de manglende 2%) kan lett dra enda lenger ut i tid (litt vår skyld, litt uforutsette omstendigheter). Målet var jo å få sendt av gårde papirbunken vår før påske, men nå? Neeeesten i mål, men ikke helt. Ædda bædda buse, fy søren så irriterende.

Men- det er jo en klassiker, jeg kjenner ingen som har gått denne veien før oss uten å klage over uventede humper i veien. Jeg får rett og slett bytte ut C.S. Lewis’ «Courage, dear heart», med «Patience, dear heart», for vi kommer jo i mål før eller siden. Trur eg.

…. og i mellomtiden får vi bare passe på å sette pris på her og nå. Som en fiffig liten bollettdanser tidlig lørdag morgen, på vei til dansing (gikk litt bedre denne uka, heldigvis).

ADHD-foreningens påskeverksted (jeg må lære barnet mitt ett og annet om blomster, ser jeg)…

Rusken-aksjon i hagen. Sønn koster grus, Bikkje bare… er der, som alltid.

En annen sønn vil også hjelpe til, og bidraget er å klippe gress med hagesaks. Vel, vel!

En konsert fikk jeg også med meg. Hulk og snufs, jeg blir bare verre og verre. Nå griner jeg ikke bare av egne unger, men også av andres. Uansett om de spiller surt som fy. Hvor skal dette ende?!

Jeg håper å få postet noe i uka som kommer også, men ser aller mest fram mot påske. Da kanskje det endelig blir tid til å få løse ideer ned fra huet og inn på pc’en! Det er nok å ta av, men jeg må innrømme at jeg sender en beundrende tanke til de som klarer å produsere daglige innlegg. Det skjer neppe her, i alle fall ikke før jeg har endret navn på blekka til enslagsbestemammablogg.no 😉

 Men alt blir bedre i påsken, er det ikke så? Eller har jeg tenkt tilsvarende tanker tidligere (neeei, sikkert ikke)?

Ønsker uansett en god uke! Jeg avslutter med en spesialhilsen fra Villa Sisyfos (jepp, jeg fikk vasket vinduer også, for tenk!):

Du Bison, du Bison. Mammas lille gullegutt. Det tok akkurat 50 minutter, så var nedsølingen av vinduene i gang igjen. Sisyfos, eat your heart out!