Hjelp meg, mamma

Den lille kroppen er så svett, så svett.

Han ligger der og piper, ukomfortabel og tufs. Til vanlig sier han tydelig ifra. Gutten min hikster av glede, hyler høyt i protest- eller skriker for å få oppmerksomhet. Nå orker han ikke. Han bare piper, sårt og klagende. Tårene samler seg i øyekroken, men han orker ikke gråte.

Orker ikke smile heller, selv om han gjør sitt beste når jeg kommer for å ta ham opp. Det blir bare en skjelvende trekning under smokken og et liten bevegelse rundt øynene, men jeg ser det. Han smiler til meg. – Nå kommer mamma. Hjelp meg, mamma. Jeg har det ikke bra.

Jeg løfter ham opp, og den lille kroppen faller tungt inn mot min. Han er tung og slapp i armene mine, hodet hans hviler stille mot skulderen. Så varm han er. Glovarm. Pusten går i lange, hese drag, og han blir liggende helt stille. Orker ikke mer, nå.

Ikke vil han ha vann. Ikke vil han ha pupp. Han fikk litt smoothie i stad, men det frister heller ikke nå. Han vil bare ligge slik, stille.

Det er stille ellers også. Det er midt på natta og stille i huset, stille i verden. Gutten min har akkurat blitt åtte måneder, han har førti i feber, han har kastet opp masse væske. Jeg er- som alle mødre til syke barn- lettere bekymret. Syke unger har jeg hatt før, i bøtter og spann, men dette er verre enn vanlig. Han er verre enn vanlig, og det bekymrer meg at jeg må lete etter gutten min slik jeg kjenner ham, bak en mur av slitenhet, hoste og feber.

WP_20150514_003

Pappas hånd hjelper litt. Men ikke mye.

Samtidig vet jeg også at jeg er heldig. Helt ufattelig heldig.

Vi har termometer og febernedsettende i skapet. Jeg har fått råd om medisinbruk av en sykepleier over telefon, og skal dra til legen i morgen. Har legen tatt langhelg, drar jeg til Legevakta. Skjer det noe i løpet av natta, er det bare å ringe igjen. Alt er trygt, alt er gratis. Og ingenting av det er min fortjeneste, det er bare den flaksen som følger med å være født i Norge, landet som nylig ble kåret til verdens beste land å være mamma i.

Akkurat nå sitter det en mor, et eller annet sted i verden, i nøyaktig samme situasjon. Med en liten, feberhet gutt i armene, som ikke orker annet enn å pipe. – Hjelp meg, mamma, jeg har det ikke bra. Men hun har ingen stikkpille, ingenting å gi ham. Hun må bare sitte slik, hele natten, trøttere og trøttere, og se på at barnet plages. Kanskje gutten ikke orker å ta til seg næring i det hele tatt, han vrir seg bare vekk fra puppen og gråter videre, mens den lille kroppen stadig blir svakere. I morgen har hun ingen å ringe. Kanskje hun ikke har telefon. Kanskje landsbyen eller flyktningeleiren ikke har noen lege. Eller, i ganske mange hjørner av verden: kanskje hun har teoretisk tilgang til begge deler, men ingen penger til å betale. Hun har ikke annet å gjøre enn å trøste, bysse, og håpe at det lille mennesket hun bar inni seg i ni måneder og deretter har brukt dag og natt til å passe på, ikke skal bukke under av en eller annen banal sykdom som her i landet ville vært kurert med et sprøytestikk, en pille, eller noe så enkelt som tilgang til rent vann.

WP_20150514_005

Endelig kom søvnen. En stakket stund.

Det er nok flere enn én mor som sitter slik. Tusenvis? Titusenvis? Og vi føler akkurat det samme nå- men gjør vi det samme i morgen?

Babyen og jeg sitter her i nattemørket, helt stille, og jeg hører pusten hans raspe tungt videre. Jeg synes forferdelig synd på den lille tassen, og jeg er bekymret- men jeg er ikke redd. Tankene vandrer videre. Har vi alle finklærne i orden til 17.mai? Om to dager skal det feires med brask og bram, korpsmusikk og pølser og leker i skolegården. Vi skal feire vår Grunnlov, vårt land, vårt demokrati. Og vi feirer ikke med imponerende militærparader, men med barnetog. Og overflod. Hvilken kake var det jeg landet på igjen, sjokoladefromasj eller bringebærdrøm? Førsteklassingen burde strengt tatt hatt noen nye sko til bunaden sin. Tenk så glad toåringen kommer til å bli for en heliumballong!

Klart vi skal feire vår grunnlov og selvstendighet. Og klart vi skal unne oss en is eller et glass champagne! Men i år vil jeg også feire et litt oljebedøvet, men tross alt egalitært samfunn. Et uperfekt, men tross alt fungerende offentlig helsevesen. Norge, mitt Norge- du har dine sider, men du er jammen også et godt land å leve i. Ikke minst vil jeg feire min egen, grenseløse flaks, den gangen jeg trakk vinnerloddet som gjorde at jeg nå kan sitte med min sønn på skulderen og vite at nesten uansett hvor dårlig han blir, så lever han i morgen. Hvor mange prosent av de som sitter med syke småbarn i natt, kan vite det samme? Moren i Kolkatas slum, moren på landsbygda i Kongo?

Jeg tror jammen jeg skal feire litt ekstra hardt i år. I tillegg til Minstejentas heliumballong- den eneste i året- kan jeg slenge på noen heliumballong-penger til for å gjøre feiringen enda litt mer overdådig. Skkareværra, så skarreværra!

Skål for 17. mai!

Og hipp hipp hurra!

WP_20150515_003

Mum & Dad <3 Me.

Så sant som det er sagt.

Men vår kjærlighet er verken større eller bedre enn de andres. Vi har bare hatt litt mer flaks, så vi kan svare på våre barns «Hjelp meg, mamma!» med annet enn hjelpeløshet og fortvilelse.

Litt mer flaks.

Og mye mindre sorg.

13 tanker om “Hjelp meg, mamma

    • Takk for det, Ida!
      Det slo meg da jeg hadde ringt Legevakta og hørt om Paracet til barn under ett år, at vi er fantastisk heldige som har slike muligheter. Og så var det følelsen av å være fortvilet på babyens vegne, det er jo aldri moro når de små har det vondt, og tanken på hvordan det må være å IKKE kunne hjelpe ungen sin. Det må være helt forferdelig! 🙁

  1. Og der kom det en tåre ja..

    Tror vi generelt er for dårlige til å være takknemlige for at vi bor i nettopp Norge.

    God bedring til lillemann og god 17. mai til dere alle!

    • Tusen takk, Hilde! Lillebror er fremdeles ganske tufs- feberen går opp og ned, han griner av frustrasjon og vil ikke spise. Skal bli «spennende» å se om vi rekker den store dagen. Hvis ikke hadde vi vært i trøbbel, for det er virkelig ikke barebare å skippe en oppsatt 17.mai-vakt. Heldigvis har vi en reddende engel: eldstejenta har ingen planer etter toget og meldte seg frivillig til å hjelpe til hvis lillebror ikke er i form til en hel ettermiddag på skolen. Takk og pris.

      Og ja, det er jo til å grine av… tanken på alle de som lever uten mulighet til å hjelpe barna sine når de har det vondt. Et eksempel fra Filippinene dukker opp i bakhodet: en familie som lever et steinkast unna et flunkende nytt, moderne sykehus med alle muligheter, men for deres del kunne sykehuset like gjerne vært plassert på månen, for de kommer aldri til å ha råd til behandling der. Det er forferdelig brutalt.

      Jeg synes det er lett å bli litt «hverdagsblind», det er lett å ta ting for gitt og glemme hvor heldige vi er. Samtidig kan vi jo ikke gå rundt i en sky av takknemlighet og skyldfølelse hele tiden heller- vi bor her vi bor, og det er ikke vår fortjeneste. Men heller ikke vår «skyld». Lever man livet sitt i Norge, er ting som forsinket barnehageplass, for små bunadssko og debatter om søndagsåpne butikker ting vi må forholde oss til. Men jeg føler selv at jeg har godt av en påminner innimellom, for vi har jo fryktelig mye å være takknemlige for også.

      Ha en super 17. mai, du også, håper den blir akkurat som du ønsker deg 🙂

  2. Flott skrevet! God bedring til lillegutt, vi er så absolutt heldige som bor i Norge.
    Håper formen stiger betraktelig mot søndagen, for dere begge to! Man føler seg jammen hjelpeløs når barna blir så syke at de ikke orker å smile engang 🙁

    • Ja, han var virkelig et stakkarslig syn 🙁
      Og dessverre er det ikke store bedringen å spore. Oppkast i natt igjen, og feberen går opp og ned som en jojo. Han har hatt små perioder der han ikke er så varm og kan krabbe litt rundt og leke (fikk til og med et ordentlig smil i går!), men så er det plutselig like ille igjen. Prøver å være optimistisk, men det begynner å spøke for søndagen nå, altså. Heldigvis har vi eldstejenta som backup hvis lillebror ikke tåler en hel ettermiddag på skolen i morgen, da tar hun over vakta mi.

      Håper dere ikke drukner i 17.mai-stress dere heller, og at dere får en fin dag. Med sol. Og is! 😀

  3. Det kom en tåre her også, du får satt ord på det!

    Masse god bedring ønskes fra to syke små og en stor (og hint, det er ikke ‘a mor), håper Minstemann blir bedre snart! Man føler seg så hjelpesløs når man ikke får hjulpet syke barn, synes jeg!

    • Tusen takk, Marit. Jeg var jo en smule selvmedlidende i utgangspunktet, nettopp fordi det er så fælt å ha syke barn og se på at de har det vondt. Men det slo meg plutselig hvor heldige vi er, tross alt. Tenk så forferdelig det må være å se at barnet ditt bare blir dårligere og dårligere, og virkelig begynne å frykte for livet- og ikke kunne tilby annet enn et fang og de samme sangene gang på gang… 🙁

      Men altså, TRE syke i hus? Det begynner å bli tøft når antallet syke er høyere enn antallet friske… Håper sjuklingene kommer seg sånn noenlunde, og at dere får en fin og rolig 17. mai. Eventuelt at noen andre fikser for dere og at dere kan komme til dekket bord, hvis dere orker! God bedring-klem fra Happa & Dinglis til liksomtvillingene litt lenger sør!

  4. Herlighet, du skriver så jeg griner 🙁
    Hilsen mor til pjokk på samme alder.

    • Tusen takk, for en gangs skyld velger å ta det som et kompliment. Og jeg tror tårene sitter løst hos mange når det blir snakk om syke barn, og særlig de som ikke har noen særlig sjanse til å klare seg. Uff, det er en brutal verden. Brutal- og fantastisk.

  5. Ja, vi er verdens heldigste mennesker! Født inn på den mest priviligerte enden av skalaen. Det er bare én måte å takle det på, og det er å ha vett til å være takknemlig for det, hver eneste dag. Mitt takknemlighetsøyeblikk er hver kveld når jeg går inn og ser til ungene før jeg legger meg. Når jeg ser dem der i sengene sine, tungt sovende med bustete hår, armer og bein i alle retninger, under en myk dyne og i en myk seng, i et koselig rom i et lite hus i trygge Norge – da får jeg alltid blandede føleser. Da får jeg først den sterke gode følelsen det er å se mine egne barn ha det godt. Så får jeg den vonde av å tenke på alle foreldre som ikke har det samme privilegiet som meg. Som har syke barn som fryser i et kaldt rom, eller kanskje bare i et telt eller et skur. Foreldrene deres ser sikkert på dem der de sover og ønsker seg bittert at de hadde kunnet gi barna sine noe bedre. Det er jo det vi vil alle sammen.

    Tankevekkende innlegg nok en gang, Helle! Og riktig, riktig god bedring til lillebror 🙂

Det er stengt for kommentarer.