Naiv. Super?

–  Mamma, kan jeg få en kam? Fra Ebay? Den er veldig billig altså!

Elleveåringen har iver i blikket og håp i stemmen, og nærmest drar meg bort til pc’en for å vise meg den fantastiske kammen han bare absolutt må ha.

Det er ikke fritt for at jeg stusser litt. En kam?! Når ble husets lille rotekopp så opptatt av håret sitt? OK, han har flere ganger fått kjeft av storebror (og far) for å forsyne seg av hårgeleen, men det er bare rett etter et besøk hos den irakiske frisøren nede på Grønland som klipper Ronaldo-sveis for 120 kroner. Da holder hår-interessen seg i akkurat tre dager, og så er det slutt. Du kan si mye om min mellomste sønn, men spesielt utseendefokusert og overfladisk er han ikke. Denne karen står ikke og speiler seg mens klokka går, i motsetning til sin eldre bror. Rutete shorts og prikkete genser, en sokk av hver farge og noen smuler i munnviken er mer hans stil. Og håret… er bare noe som vokser på toppen av hodet.

Jeg stusser enda mer, for kammen er rett og slett litt… pussig.  En flat, avlang sak som sender tankene mer mot krølltang enn mot kam. Fin er den i alle fall ikke, en billlig metalldings produsert i Kina. Jeg ser overhodet ikke hva som skulle være så spesielt med akkurat denne kammen, annet enn at den er snål, og mistenkelig billig. Men jeg ser ikke så nøye etter heller, det er jo bare en kam.

–  Pliiiis, da, mamma! Se, den koster bare fem dollar! Det er jo nesten ingenting!

Han har rett i det, guttungen. For eksempel koster den ganske mye mindre enn den Harry Potter-tryllestaven han argumenterte for at han bare absolutt måtte ha for noen måneder siden. Sett bort fra de ultrastygge plastvariantene lå prisen på 400 kroner og oppover, før frakt og toll. Og det er mye penger for en ting som- i likhet med så mye annet denne gutten har ønsket seg og fått- garantert bare blir liggende og slenge så fort nyhetenes interesse har lagt seg. Vi kranglet mye om den Harry Potter-staven. Den var så fin. Den var så kul! Og Silje har tre stykker, mamma!

Det ble ingen Harry Potter-stav. Før diskusjonen var ferdigdiskutert, presterte nemlig gutten i samarbeid med sin eldre bror først å ødelegge og deretter miste sjuåringens fine sparkesykkel, den hun fikk av bestemor til jul. Snørr og tårer, og to veldig flate storebrødre. Elleveåringen vår er ikke alltid like taktisk anlagt, men selv han forsto at det ikke var riktig tidspunkt å mase mer om den forbaska staven.

Så ble Ebay glemt en stakket stund, før det altså var på’n igjen. Med en kam. 40 kroner, made in China. Jeg VET at denne kammen vil lide samme skjebne som alt det andre rælet han drar inn i huset, men jeg er samtidig i det ettergivende hjørnet. For saken er denne: jeg sier mye nei. Jeg sier ekstra mye nei til de som maser ekstra mye. Og noen ganger blir man bare utrolig lei av å være nei-mamma.

Mamma, kan jeg få en elektrisk kortstokk-stokker?

– Nei.

– Mamma, kan jeg få en Dracula-kappe med dødningehoder på?

– Nei.

– Mamma, kan jeg pliiis få en Tekstahund som kan fjernstyres?

– Nei! Du er 11 år, du kommer ikke til å leke med den i mer enn tre sekunder, du har et rom som allerede er stappfullt av ræl du aldri bruker. Nei, nei, nei! Husker du Tore Torells Trylletriks (historien bak Tore Torells trylletriks er historien om julekatalogene som fôrer barnehjerner med ting de ikke ønsker seg. Det er historien om foreldre som- før de så lyset- bare skulle kjøpe noe ekstra for å være greie, og ikke minst er det historien om tryllesettet som ble så til de grader slumsete behandlet at det lå et halvt triks i hvert hjørne av huset to dager etter julaften. Tore Torells trylletriks: en historie om unødvendig sløseri og miljøskadelig forbruk. Ungene mine er drittlei av at jeg stadig drar fram Tore Torells trylletriks, men de tar poenget: enhver diskusjon der jeg ender opp med å måtte dra det kortet, ender på tryllemagisk vis i mammas favør. Hah!)?

 

WP_20150629_004

OK, nå er dette bildet tatt mens vi pakket for tre ukers ferie, så stua er enda litt verre enn den pleier å være. Konklusjonen står likevel. Vi. Trenger. Ikke. Flere. Ting!

Så altså, jeg sier veldig mye nei. Det er helt nødvendig, og den eneste gangbare måten å oppdra lettpåvirkelige barn i en evig strøm av stadige fristelser. Vi kjøper ikke alt vi har lyst på, sånn er det bare. Men nettopp fordi det er så mye nei, er det en stor glede å av og til si ja. Og det er snakk om en kam. Hvor stor skade kan det gjøre å glede guttungen denne ene gangen, selv om det er lenge til både bursdag og jul (fun fact: husets aller mest lettpåvirkelige og kjøpeglade lille tass er så uheldig å ha bursdag og jul med fire dagers mellomrom. Du må jo bare føle med ham, ikke sant?)

Så jeg finner en selger som sender internasjonalt, legger kammen i handlekurven, og taster inn kortnummeret. Nå er det bare å vente. Skjønt, «bare»?

Mamma, har posten kommet? Har posten kommet NÅ DA, mamma? Mamma, tror du den kommer i morgen? Har du fått mail fra selger? Er den sendt? Når tror du den kommer, mamma?

WP_20150908_006

Bare å vente… på denne lille, unnselige pakken som ankom en mandag tidligere i høst. Men før det, skjedde både det ene og det andre.

Nei, det er ikke «bare». Det er til å bli sprø av, er det, men jeg stapper fingrene i ørene og prøver å overhøre guttungens midlertidige postkassemani. Han maser om kammen daglig i starten, men dette tar sin tid, og i hverdagskaoset med jobb, barnehagestart og fotballkamper forsvinner kammen ut av mammas surrete hode. Helt til telefonen ringer mens jeg er på jobb. Det er Gubben.

Du, hva ER det du har kjøpt til guttungen?

– Hæ?

– Den kammen du har kjøpt. Jeg så mailen fra Ebay. Du vet hva det er for noe, eller?

Nei? Er det ikke bare en kam, da? Han hadde så lyst på den og gnålte og gnålte, og siden det bare er en kam og den kostet nesten ingenting, tenkte jeg å si ja for en gangs skyld. Det er vel greit å si ja innimellom, vel?

– Det der er ikke bare en kam. Det er en Balisong-kopi. Laget for å se ut som en Balisong.

– Bali-hvafforno?

– En liten, søt kniv fra Filippinene, som er forbudt i flere land fordi den har som hoved-bruksområde å skjære over strupen på folk. Veldig populær i gangstermiljøer og blant organiserte kriminelle. Ordentlig sjarmerende saker, Balisongen.

— Hæ? Si at du tuller!

— Jeg er dønn alvorlig. Du har kjøpt en leke-kopi av et ualminnelig brutalt drapsvåpen, som han skal bruke til å trikse med på den måten de gjør med den ordentlige kniven. Det blir et fint syn, det, sønnen vår som går rundt i skolegården og vifter med Balisong-kammen sin. Tenker lærerne setter pris på det!

… og det var den lunsjpausen. Jeg kjenner hårene reise seg i nakken.

Er det mulig å være så naiv? Ikke naiv og super, bare supernaiv. Jeg trodde oppriktig at det bare var snakk om en kam. Tenk om… tenk om den faktisk kan brukes til noe farlig, tenk om dette er ulovlig? Jeg sjekket jo ikke hva som egentlig sto i beskrivelsen, jeg bare tastet raskest mulig for å få fred fra masingen. Og hei, hvor mye visste guttungen om dette? Er han klar over hva det er for noe, og prøvde han i så fall bevisst å lure meg? Det er i hvert fall alarmerende! At han spurte meg, og ikke faren sin, kan jo tyde på at han ante hva svaret ville bli hvis han spurte pappa. På den annen side kan det ha sin naturlige forklaring, ettersom far er enda mer glad i å si nei enn mor. Og hvor i all verden har han fått greie på dette med kammen? Hva slags filmer har han sett, og hvilke av kompisene hans er det som har sånne ting slengende på rommet sitt? Altså, folk har forskjellige grenser, og selv om jeg personlig ikke synes noe om verken lekevåpen eller kamuflasjeklær har jeg ikke noe imot at andre kjøper det til barna sine. Men på min manns reaksjon forstår jeg at dette er hakket verre enn en lekepistol i plast. Og mannen min vet hva han snakker om (min mann ser nok ut som den erketypiske datanerden som har vokst inn i skjorte og dressjakke, men det er kun utenpå. Bak fasaden skjuler det seg en mørk og skummel fortid som forhenværende balleknuser, kampsportutøver og ikke minst dørvakt på Strømmen på åttitallet. Dette viser seg blant annet i en morbid fascinasjon for blodigst mulige TV-sendte slåsskamper, der han glad og fornøyd knasker potetgull og kommer med kommentarer som Se der, Helle, hvis han bøyer armen litt der knekker han nakken på’n eller Jøss, der tok han nesten milten! Og der går nesa, haha! Dæven han er god, Morales! Og når det gjelder Balisongen… vel, jeg har ikke spurt for mye om hva som egentlig foregikk i bakgatene på Strømmen på åttitallet. Nå er jeg bare enda sikrere i min sak: det er best å ikke vite).

 

WP_20151006_002

 

WP_20151006_003

Stridens eple. Til mitt forsvar: toåringen konkluderte med «klippe håret» med en gang. Da kan det ikke være SÅ ille?!

Det hele ender med oppvask på hjemmebane. En tårefull elleveåring bedyrer at han ikke visste hva det var for noe, det var bare en gutt på Hudøy som hadde en sånn kam han kunne gjøre triks med. Basert på reaksjonen hans tror både far og jeg at han snakker sant, han virker like overrasket og sjokkert som oss. Med andre ord er det ikke bare mammaer som kan være naive. Vi blir enige om at når kammen kommer, skal vi legge den vekk og ikke ha den med ut i det hele tatt. For selv om den ikke kan gjøre skade (på annet enn håret, i hvert fall), er det ikke stas å fly rundt med noe sånt.

Guttungen har fått sin lærepenge. Det samme gjelder mor, i kanskje enda større grad.

Moralen er: sjekk hva du faktisk kjøper. Ikke stol på elleveåringers oppfatning av ting. Og hvis et barn plutselig utviser en unormal interesse for en ting han/hun aldri har brydd seg om tidligere, så sjekk en gang til bare for å være på den sikre siden. Er du fremdeles i tvil, hør med en eks-balleknuser fra Strømmen.

Kammen kom et par uker senere. Pakken hadde vært åpnet, men jeg kunne heldigvis puste lettet ut over at det ikke lå ved noe følgebrev fra politiet, barnevernet eller begge deler. Kvaliteten er godt under pari,  men det spiller for så vidt ingen rolle.

Kammen skal jo ingen steder. Den blir værende på rommet til mor og far, sånn at gutten ikke skal bli fristet til å briske seg for venner.

Dessuten kan far leke med den selv, i sene nattetimer når småungene ikke vil sove 😉

9 tanker om “Naiv. Super?

  1. Og jeg var en del av utelivet på Strømmen på åttitallet. Snill som jeg var (er) hadde jeg lite med dørvaktene å gjøre etter jeg var kommet inn. Annet enn da vi mislykket forsøkte å snike inn en for ung venninne. 🙂

    Konkluderer med at vi legger vekt på ulike ting i en lest tekst. 😉

    • Hehe!
      Hvis du var snill jente, regner jeg med at du slapp unna både balisonger og sinte dørvakter. Åttitallet, ja, det begynner å bli uhorvelig lenge siden (iTunes’en spilte av Nik Kershaw tidligere i dag, jeg ble rent nostalgisk! 😉 )

  2. Jeg fikk også fokus på dette med Strømmens uteliv, snakker vi Checkpoint Charlie eller?? Jeg husker nemlig radioreklamen derfra, det var det eneste jeg var gammel nok til å få med meg 😉

    Skummelt med det som «bare» så ut til å være en kam, men som tydeligvis hadde en mye mørkere side! Tenker det blir dobbelt- og trippelsjekking ved neste korsvei!

    • Det kan du være sikker på! 😀 Neste gang jeg er usikker på noe skal jeg ikke bare taste i vei for å bli fortest mulig ferdig, så mye er sikkert.

      Mannen min humret litt av kommentaren, og sa at dette faktisk var før Checkpoint Charlie’s glansdager. Uff. Jeg liker ikke helt å tenke på hvor gammel han faktisk må være…!

  3. Dette synes jeg høres ut som en tabbe hvem som helst kunne begått. Det vet nok gode gamle onkel Politi også! Men det var jo en grei vekker å få, jeg skal huske dette til mine egne kommer i den alderen. Huff.

    • Ja. Det er nok kjekt å ha i bakhodet at ikke bare kan man selv misforstå, men det kan ungene også. Og hvis begge begår samme tabbe samtidig, kan det ende opp… om ikke akkurat i fengsel, men ikke så fryktelig langt unna. Det er i alle fall ikke bare å taste i vei- man må tenke også (sa hun bittert, hehe) 🙂

Det er stengt for kommentarer.