Lørdagstanker

  • Utenfor vinduet:

 

WP_20151103_011

Mørkt, fuktig, og store mengder goretex…

 

  • Tanker om uka som gikk:

— Nei nei nei, jeg er på ingen måte ferdig med Uganda. Tvert imot, det kommer mye, mye mer. I løpet av et par dager kommer en post om skole nummer to og tre, eller kanskje to separate poster hvis det blir veldig langt. Deretter må vi få med nitt om «people & places»- steder vi besøkte og mennesker vi møtte-, om safarituren vår, og til slutt den varslede reklameposten, med tips og triks til dere som planlegger en tur til Uganda, eller i det hele tatt Afrika. Og midt inni dette, en post om det som kanskje gjorde aller sterkest inntrykk på meg: hjemmebesøkene langt ute på landsbygda. Det var virkelig spesielt, både for gutta og meg.

Uganda er i høyeste grad levende, langt baki hjerteposen et sted. Samtidig er jeg godt plantet med begge beina midt i norsk novemberhverdag. Og skal jeg si en (uvanlig) ting om forrige uke, må det være dette: fy søren, jeg er god!

Jeg er sjeldent fornøyd med egen innsats. Som regel med god grunn. Jeg feiler, snubler, skulker, dropper, glemmer, klarer ikke, holder ikke mål… story of my life (og veldig mange andres, tror jeg, hvis vi skal være ærlige, jeg faller neppe igjennom sånn sett), men akkurat denne uka har jeg vært en champ. Vi kom hjem lørdag morgen etter verdens minst avslappende reise, mannen min og eldstesønnen dro rett til Sverige, jeg holdt fortet på hjemmebane, og deretter har jeg hatt full arbeidsuke og unger som skal i alle retninger, jeg har ikke sittet i sofaen før klokka ni om kvelden og da er det på tide å legge seg… men jeg har mailet lærere, og husket svarslipper, bestilt noter og meldt oss på foreldresamtaler i barnehagen. Jeg har gjort det greit på jobben, dyttet Turbo og Bison opp og ned bakkene klokka kvart over sju og kvart på fire hver dag, jeg har tømt koffertene og vasket klær og bakt brød og ordnet utenfor huset, og til og med blogget litt, samtidig som trøttheten har lagt sin klamme hånd over absolutt alt og det eneste som egentlig har fristet har vært senga. Kort sagt: jeg er rimelig fornøyd med innsatsen i uke 45. Selv om vi glemte å betale kostymeleien til ballettlæreren på onsdag (den uka jeg får full pott på alle punkter skal jeg både heise flagget, spille en fanfare og sprette sjampisen, samtidig).

— En annen tanke om forrige uke. Klokka er skrudd tilbake, og det er mørkt. Mørkt når vi drar, mørkt når vi kommer hjem. Enda en kommende post: Björn Afzelius’ fantastiske sang Som i en spökstad.

 

  • Hører på:

— Uganda-pop. Tar knekken på novemberbluesen som ingenting annet, jeg lover!

— Og i koret er vi over på julerepertoaret. Som følge av dette surrer In the bleak midwinter i bakgrunnen titt og ofte, selv om jeg egentlig har lovet meg selv å vente med julemusikk til desember. Men den er jo nydelig, da!

— … og når jeg sitter inne i Fotsoppen klokka åtte om morgenen og gyver løs på morgenens lange lister over innbetalinger og mangler, er det Purcell eller Albinoni i bakgrunnen. Tilsett en god kopp kaffe, så er det jo på grensen til koselig 😀

 

  • Vi spiser:

— Med unntak av dagens japanske festmiddag har det vært kjedelige saker denne uka. Et lite sprell på mandagen, da eldstesønnen ønsket seg taco og fikk det. På en mandag, du! Hah! Hvem sier at vi lever et kjedelig liv (en annen taco-betraktning: å lage guacamole med ingredienser fra Rema 1000 beløper seg på over en hundrelapp. Sprøtt!)?

— Og på torsdagskvelden ønsket andreklassingen å prøve seg på muffins. OK, de andre var også tidlig ute med å prøve seg på kjøkkenet, hun bør få lov- selv om det garantert blir en del å rydde opp. Så muffinsdeig ble satt, røra helt i formene, inn i ovnen der de hevde til store, luftige kaker… som klappet sammen så det sang. Det lignet ikke muffins en gang! Bare en seig, karamellisert masse nederst i formene.

WP_20151105_002

Vanskelig å si hvem som var flatest, «muffinsene» eller sjuåringen min. Uff, jeg syntes synd på henne, underleppa var langt nede der et øyeblikk. Men, det er slike slag som livet gir. Det er ikke det første og vil garantert ikke bli det siste. «Tørk tårene, knytt nevene» heter det, og det er like greit å lære seg det med en gang.

WP_20151106_008

Mer mat. Dette er fredag ettermiddag. Dere vet, den dagen man tar seg litt ekstra god tid på kjøkkenet og lager en bedre middag, i fred og ro. Har jeg hørt.

 

  • Ser på:

— Verken Rosenborg eller Molde fremkaller de store følelsene her, men vi kikket da på kampene likevel. Og sendte en aldri så liten dose sympati i retning Ronny Deila. For øvrig har det vært ekstremt dårlig med TV-tid denne uka. Det er det som ryker først.

 

  • Er takknemlig for:

— Alle fine kommentarer på Uganda-innleggene. Både her på bloggen, på Facebook og andre medier, og der ute i det virkelige liv. Det betyr utrolig mye. For oss personlig har turen en stor verdi i seg selv, men oppdraget er jo å få historien ut. Bloggen min har kanskje ikke særlig mange lesere (men dere som er der, er jammen trofaste! Tusen takk!), men det er god tørrtrening til artikler og poster som skal på andre plattformer.

Men hei, vi fått to tusen tegn hver fra oppdragsgiver. Du tuller?! To tusen tegn er ingenting! Selv fjortisen protesterte! Altså, en fjorten år gammel gutt syntes det var for lite plass til å beskrive sine opplevelser. Jeg får høre om det går an å forhandle litt på lengden.

 

  • Stresser med:

— Hallo, november. Nå er vi her igjen. Innekos, høstblader og mors hysteriske påminnelser om nødvendigheten av refleks. Jeg gleder meg til advent, det er- sammen med varme, lyse sommerdager- min favoritt-tid på året.

Men her i heimen er førjulstiden også et heftig kjør. Et kjapt blikk på kalenderen viser følgende arrangementer, på toppen av hverdagskjøret…

Denne helga har vi hatt engelskkurs og øvelse i ungdomsorkesteret på fredag. Dansing, Ungbarokk-øvelse og svigermors bursdagsmiddag i dag. Grilling og utelek med høstgruppa i andre klasse i morgen, og deretter en spurt ned til Akershus festning for å få med oss UngBarokk-konserten der et par av barna skal spille. Fjortisen har dratt på konfirmasjonstur denne helgen, og kommer tuslende tilbake i morgen, med tilhørende skittentøy.

Neste helg: engelskkurs og obo-samspilløvelse på fredag. Dansing, førstekommunionsundervisning og middag hos en venninne på lørdag. Jeg har glemt hva vi skal på søndag, men det er garantert noe.

Helgen etter: treblåsøvelse fredag etter engelskkurset. Skolens store julemarked på lørdag. Vi har fått lapper fra tre av barna med fem ting vi skal stille opp med (mat, gevinst, varer til julegavesalg, vaffelrøre, mulighet til å stå vakt ved klassebord… her gis det ingen søskenrabatt. Men jeg skal ikke klage. I fjor hadde vi fire barn på skolen, tre er jo nesten bare moro). Samtidig er det SUP-cup for fotballspilleren, vi skal på rakfiskmiddag på lørdag, mannen min drar til Dublin med jobben på søndag.

Og det blir bedre. Luciafrokost i barnehagen, konsert i Grønland kirke, Lilleborg kirke, Akershus festning, Konserthuset, tre tusen avslutninger og like mange kaker under armen. Sjuåringens danseforestilling på Lillestrøm (med kostymeprøve, sceneprøve, generalprøve…) Jeg håper vi slipper Barratt-Dues store julekonsert i Domkirken. En underlig ting å si, kanskje, siden konserten er fantastisk både i innhold og ramme. Men Domkirken er et dårlig konsertlokale når det er helt fullt, og man risikerer fort å betale 300 kroner per pers for å sitte klemt inne i et av sideskipene og se absolutt ingenting. Etter å ha tilbragt over en time i kø ute på gata. Julekonsert i Domkirken høres flott ut, men er alltid en nedtur.

Lurer på hvorfor vi alltid har det så rotete, forresten? Noen som har noen glupe forslag?

 

  • Raser mot:

— Verdens iboende jævelskap og urettferdighet. Ikke minst at det er så innihampen mye av den. Nå har vi nettopp vært i Uganda og sett fattigdom på nært hold. Det er ikke noe man glemmer så lett. Ungene som leker halvnakne langs landeveiene i Uganda er med meg videre, sammen med barna som sitter i metallsenger og dunker hodet mot sprinklene i Ukraina. Og ikke før er tankene pakket bort for en stund, mens jeg sitter sammen med mannen min og datteren min og drikker te og spiser kaki i sofaen på en lørdagskveld, så poster en bekjent av meg denne påminnelsen (obs, sterke bilder!) om hva som fremdeles skjer daglig ved de greske strendene. Det er jo til å grine av!

 

  • Grunner over:

— Dette med å reise, og savne. Jeg har jo i utgangspunktet i besittelse av et nesten overutviklet mammainstinkt. Jeg vil være hjemme, sammen med ungene mine, hele tiden. Hadde det vært mulig, ville jeg sittet på dem. Skikkelig mamagon-takter, og jeg er ikke stolt av det.

For jammen er det godt med litt avstand fra tid til annen. Ungene har vært en drøm hele uka- de har lekt med hverandre, passet på hverandre, tatt vare på hverandre. Middag med hele familien har vært en stor greie for alle, selv om vi stort sett alltid mangler en person eller to (søndag: hyggelig familiemiddag middag, men eldstesønnen sitter på bussen fra Göteborg. Mandag: hyggelig familiemiddag middag, men mellomstejenta er på fløyteundervisning. Tirsdag: hyggelig familiemiddag, men eldstejenta er på overnatting hos en venninne. Dere skjønner tegninga, og kanskje også hvorfor det er så enormt viktig å av og til drasse hele gjengen ned til Spania, der ingen skal noe hele tiden).

De er, kort sagt, glade i hverandre. Og det er godt å se. Akkurat nå sitter en overlykkelig toåring på rommet til storesøster, der hun har fått en sjelden audiens (sekstenåringens rom er ellers off limits for hele familien, hvis man ikke er utrykkelig invitert). Eldstejenta har tent stearinlys og leser lekser, og inviterte minstejenta inn til litt tedrikking. Hun rigget til et lite tegnebord med en pappeske og en pute på gulvet, og der sitter de, da- storesøster bøyd over bøkene ved pulten sin, lillesøster bøyd over tegnesakene ved «bordet» sitt. Og i bakgrunnen surrer Frost-soundtracket.

Selvsagt er ikke alt idyll med seks unger, men i det siste har det vært tett mellom de fine stundene, mellom klemmene og de fine ordene, og jeg er sikker på at det kommer litt av at vi har vært borte fra hverandre. Og litt fordi jeg har ganske ålreite unger (noe jeg ikke skal ta æren for, det er rett og slett flaks!).

WP_20151107_006

 

WP_20151103_001

Morgenstund med to jenter. Oftest med enda flere. Selv fjortisen har stått tidlig opp- helt frivillig- fordi «det er så koselig å gå sammen». Jo, det er godt å savne litt innimellom!

 

  • Ukas store spørsmål:

— (for en ikke spesielt teknologisk anlagt person) Jeg lurer på en ting, får dere melding når jeg svarer på kommentarer? Oppdaget til min skrekk at det hadde blitt liggende en ikke godkjent kommentar mens jeg var i Uganda, og det var virkelig ikke meningen å være ufin. Men når man da kommer dinglende en ukes tid i etterkant, får dere melding da? Eller er det opp til en selv om man oppdager det?

En ting er i alle fall sikkert: jeg dropper ikke å svare noen av vond vilje, det bare går litt for fort i svingene innimellom. Stryk forresten «litt for fort». «Altfor fort» er mer dekkende. Sukk. Er det flere som ønsker seg flere timer i døgnet til jul?

 

  • Ukas sentimentale:

— Jeg har kastet Turbos lilla joggesko. De var trange allerede nå, og ganske så velbrukt. Hun kommer aldri i livet til å kunne bruke dem neste vår. Vi har et skoskap som alltid er altfor fullt, og det er heller ikke Turbos første sko, sånne som er verdt å ta vare på. Nok får være nok, de lilla joggeskoene måtte ryke.

… så hvorfor er det så trist?

 

  • Ukas stilfulle:

WP_20151102_001

og vinneren er… bilen vår! Igjen! 😀

  • Ukas krysspress:

— Det er lite som slår det å sitte på jobben akkurat samtidig som du skulle ha hentet et barn for å dra på sangkurs. Det å stirre på pc-skjermen og tenke på at du burde ha gjort noe annet. Og om to uker blir poden syk, og du sitter og tenker på hva du skulle gjort på jobb. Herlig.

Jeg øver stadig på å godta situasjonen som den er. Noe ryker, noe glipper, man får gjøre så godt man kan og være fornøyd med det. Men eh, det ER lettere i teorien enn i praksis.

 

  • Ukas «Kult, men ikke så kult likevel»:

— Jepp, da har vi altså kjørt Dreamliner for første gang. Ethiopian Airways fra Addis Abeba til Stockholm via Roma viste seg å være et fly av denne smått utskjelte sorten, men til deres forsvar opplevde vi verken tekniske problemer eller forsinkelser.

Derimot fikk jeg meg en aldri så liten tankevekker når det gjelder de fancy skjermene med alle valgmulighetene på. I utgangspunktet en hyggelig gest til oss som skal sitte time etter time i lufta. Jeg koste meg selv, jeg, og satt og hulket over The Fault in our stars, Iron Lady og ikke minst Istid (kremt. Mammasentimentalitet av verste sort) mens timene fløy velsignet fort forbi.

Men de hadde også spill. Og på et eller annet tidspunkt gikk det opp for meg at hei, her har flyselskapet faktisk tatt valget for meg. Nå blir det meningsløst å pakke ned bøker og tegnesaker og en iPod eller mobil med musikk på. Derimot blir det time etter time med spilling, eventuelt time etter time med mer eller mindre høylytte forsøk på å begrense det. Dessuten holdt jeg på å bli gal av den voksne (!) fyren bak meg som spilte med harde trykk på touch-skjermen så det ristet i hele setet.

Joda, klart det er mitt ansvar å sette grenser. Men mitt syn er nok farget av at jeg har en sønn som har større vanskeligheter med å begrense seg enn de fleste. For små barn vil nok også dette kunne representere en utfordring. Og jeg sendte en sentimental tanke tilbake til den tiden der vi brukte like lang tid på å pakke «fly-sekken» til de store barna mine som den gangen var små og skulle på ferie. Flere bøker. Rosiner og kjeks. Fargestifter og kanskje et puslespill. Og etter hvert: spillkonsoller som kunne pakkes ned når det var nok. Det var tider, det.

 

  • Ukas «bitter småbarnsmor tar hevn»:

Helle, er det greit at jeg går ut en tur med jobben på torsdag?, sa mannen min, og der måtte jeg vinke mentalt farvel til møtet på jobbens kunstklubb med påfølgende rakfisklag. Klart jeg kunne tatt kampen eller insistert på stein-saks-papir, men rett etter en ukes tur borte der mannen min har måttet ta alt hjemme følte jeg ikke at forhandlingsposisjonen var den beste. Så OK, far ut, mor hjemme.

Så som en av de få på arbeidsplassen min som ikke koste seg på torsdag, var det lite annet å gjøre fredagsmorgen enn å hente litt glede der det var mulig. Nemlig ved å være irriterende morgenfrisk og effektiv. Legge stemmen en oktav høyere og kvitre Bonjour tout le monde til alle som kreket seg forbi med trøtte tryner og blodskutte øyne. Hæh hæh. Litt ekstra festlig var det at en av deltakerne (som skal få forbli anonym) ankom jobben uten å huske hvor mye han hadde bydd på det ene bildet i auksjonen. Faktisk husket han ikke at han hadde bydd på noe bilde i det hele tatt, men lista viste med all ønskelig tydelighet at han hadde sikret seg et bilde av en croissant (som minner litt om en hundebæsj) for 2600 kroner. Yessda!

 

  • Kids’ corner:

— IIIIAAAAAAAÆH!

Lyden av en ettåring som ikke får det som han vil. Jada, Bison har oppdaget temperamentet sitt, og det er en ganske heftig dose lyd det er snakk om. Ikke at det hjelper stort, for vi har hatt så mye lyd før ham at vi knapt reagerer. Men han prøver seg, med tre tusen desibel! Iiiiaaaaæh! Buuuææh! Og ja, han står fremdeles i skuffen.

— Turbo blir bare skjønnere og skjønnere. «Kan sjøl» er refrenget nå om dagen, og det meste kan hun da også fikse selv. Og så har hun blitt bestis med Ebba i barnehagen. De har hatt tema vennskap og tegnet hjerter og snakket mye om dette med å være glad i og ha venner. Hvem er vennen til Turbo? Ebba, sier hun. Ebba er vennen min. Smelt.

— Og i Kids’ corner denne gangen har vi også en annerledes hendelse: å fylle inn den store utenlandssøknaden sammen med sekstenåringen. Det er rart å sitte og se ungen evaluere seg selv, familien, skolen og byen sitt på et fremmed språk. Det er mye som skal fylles inn, men det er selvsagt nødvendig for å kunne matche familie og elever best mulig. Jeg gleder meg voldsomt på hennes vegne, men lurer på om entusiasmen er like stor når august nærmer seg…

 

  • Tanker om neste uke:

— Jobb, jobb, travle dager og mange gjøremål. Uganda-poster. Og mye hverdag.

WP_20151103_007

 

WP_20151103_006

 

WP_20151106_006

Ønsker alle en riktig god lørdagskveld og ny uke, i høstværet.

8 tanker om “Lørdagstanker

  1. For å svare på spørsmålet først, så har jeg aldri fått beskjed om at kommentarer har blitt besvart, men mulig det er noe jeg burde huket av for at det skulle skje…

    Når det er sagt, veldig koselig innblikk i novemberhverdagen! Det er jo alltid sunt å savne litt, og det har tydeligvis familien din bevist også! Så selv om både morgener og ettermiddager er stupmørke nå for tida ser det ut som det er nok av lys inne 🙂

    Og jeg kjenner meg igjen i å være litt ekstra morgenfrisk på jobb ved utvalgte anledninger, litt moro må man jo ha! 😉

    Fortsatt god helg og god uke til dere!

    • Nei, det finnes sikkert ikke noen sånn funksjon… da får jeg bare håpe at de trofaste kommentatorer legger inn en liten «helle time» (som i «African time») når ting går litt treigt her 😀

      Og godt å vite at jeg ikke er alene om min små-slemme tendens til erting av slitne kolleger dagen derpå. Hehe!

  2. Jeg får heller ikke svar, men jeg prøver å huske på hvor jeg har kommentert og så lete det opp igjen! 🙂

    Takk, igjen, for herlig innblikk i deres travle hverdag!

    Verden er full av kontraster for tiden, det er det ikke tvil om. Jeg sitter midt i oppgaveskriving med sammenligninger av kristendom og islam på ulike punkter, og har omtrent lyst til å lage facebookstatuser og leserbrev av halvparten av den… «JAMMEN SE, VI MENER DET SAMME JO.» *kremt*

    Jeg likte det bedre da tog og fly var lagt mer opp til å reise sammen sammen. Toget har jo fått lydbøker og annet fancy i en app nå. Så i stedet for å nyte turen sammen, sitter man igjen med nesa i hver sin telefon. *sukk*

    Adventstiden er min absolutte favoritt. Den starter med bursdagen min og ender opp i den fantastiske julen <3 Jeg er et tradisjonsdyr av dimensjoner, og det har jeg store intensjoner om å (påprakke) videreformidle til mine barn… 😉 Første post: Adventskalender av (hovedsakelig) allerede eide leker!

    • Åh, det hørtes ut som en genial greie, Marit! Hvordan gjør du det? Gjemmer vekk leker de har, fram til de glemmer det, og pakker dem inn igjen? For de av oss som har barn som for lengst har mistet oversikten (grrr. Nevn ikke Tore Torells Trylletriks! :D) må jo det være en smart måte å både få glade barn og sørge for gjenbruk på.

      Toget også? 🙁 Snart er det bare i bilen jeg regjerer selv. Og i bilen min har vi følgende underholdning, så lenge jeg kjører: musikk. Ja, og det er stort sett det. Tenåringene holder litt på med mobilene sine, da, men ellers har vi ingenting tilgjengelig. Det skal likevel sies at vi ikke kjører mange mil daglig, mulig vi hadde sett annerledes på det da. Men det med flyet var virkelig tankevekkende. Fremskritt? Tja, kanskje, men ikke udelt positivt!

      Venter spent på leserbrev og /eller illsint Facebook-status 😉 Lykke til med oppgaven!

      • Jeg skal begynne denne uken og fiske ut et par leker her og der tenker jeg, de har mer enn de rekker å leke med hver dag, uten tvil, og det merker jeg bare jeg bytter plass på lekekassene på rommet og på stua! Det blir nok fortvekk et blogginnlegg av det, om jeg klarer å få det til uten «Dette burde alle foreldre som virkelig prioriterer og er glade i barna sine få til»-tonen, for det er jo absolutt ikke det jeg mener, jeg er bare litt gjerrig og mener at ungene eeeegentlig har nok. I hvert fall sånn rett før jul og før jeg kan gi frøkna hårpynt (som jo er forbruksmateriell) 😉

  3. Vi hørte faktisk på O’ helga natt i går. Diskusjonen går nå på hvilken versjon som er best, jeg liker Jussi Bjørling mens mannen mener Tommy Kjørberg (eller hva han nå enn het). Det klør i fingrene etter å lage brente mandler også, men det skal jeg vente med til tidligst midten av desember. Elsker jula!

    Må le litt av kollegaen som endte opp med det bildet, kan tenke meg det var moro å komme hjem til kona (om han har) og forklare at han hadde brukt 2600 kr på et stygt bilde og ikke husker noe av det. Hadde ikke blitt sånn kjempegod stemning her hvertfall….

  4. Bra det ikke bare er jeg som har problemer med å innse realitetene, her hvor jeg sitter og tviholder på guttungens Cubus-joggebukser og innbiller meg at de fremdeles er lange nok. For de var jo så store da jeg kjøpte dem, og hvis de ikke passer lenger må jo det bety at han er blitt så STOR?!?

    • Ah, en beslektet sjel!
      Du har min fulle sympati. For det kan faktisk gjøre vondt å kaste småslitte Cubus-joggebukser. Og for små joggesko med oppskrapet tupp. I stedet for å bare være en joggebukse og et par sko, blir det brutale påminnelser om hvor fort tiden flyr av gårde… *snufs*

Det er stengt for kommentarer.