Første skole: St.Kaloori-Keera

Planen for mandag, tirsdag og onsdag var som så: Tre dager, tre skoler, tre byer. Eller, byer og byer, fru Blom. Den siste (og største) skolen vi besøkte lå bare en kort, støvete kjøretur fra Gulu by. Men de to andre lå henholdsvis langt ute på landet, og enda lenger ute på landet.

Vi starter mandagen på Redd Barnas hovedkontor i Kampala, der vi får være med på morgenmøte og høre hvordan de planlegger dagens og ukas arbeid. I tillegg fikk vi presentere oss på mer eller mindre haltende engelsk, og vi ble tatt fryktelig godt imot- slik vi ble på hele turen. Deretter får vi en grundig innføring i arbeidet med I’m Learning-kampanjen av Jacob, en lokalt ansatt som ved hjelp av plansjer, figurer og store armbevegelser forteller engasjert om prosjektskoler, evalueringsverktøy og spissing av tiltak. Jeg er ikke helt sikker på hvor mye elleveåringen får med seg, men storebror henger med på notene, og for oss voksne var det uhyre interessant. Særlig dette med tilpassing og målretting av tiltak- å sørge for at pengene blir brukt slik at de bidrar til best mulig effekt- er spennende å høre om. Akkurat nå holder en gruppe assistenter på med å samle inn en mengde data fra prosjektskolene, og alt materialet skal gjennomgås av forskere ved universitetet i Oslo og Gulu University. Kort forklart inneholder analysen fire spesifikke komponenter som anses for å være av helt sentral betydning for barns læringsmiljø, og så skal de se på hvordan disse kan utvikles mest mulig effektivt og hvilken forskjell de utgjør i forhold til skoler som ikke bruker dette verktøyet.

WP_20151026_018

WP_20151026_016

WP_20151026_013

 

Dette, en forskningsmessig forankret tilnærming til bistand, høres svært viktig ut for en som ikke har spesielt god greie på det (meg). Misforstå meg rett, jeg er glad i private initiativer og ildsjeler. De er ofte minst like effektive på mikroplan som de store, tunge organisasjonene. Nå som krisen i Syria bokstavelig talt ruller over strendene i Europas mange sydenparadis og etterdønningene når helt opp til PU på Økern, har vi jo virkelig sett verdien av enkeltmenneskers engasjement. Og det er ingenting som rører mer enn bestemødre som strikker nyfødtluer i selbumønster og sender til Moldova! Samtidig, for å drive effektivt hjelpearbeid som er pålitelig, etisk forsvarlig og bidrar til å finne varige løsninger, holder det ikke nødvendigvis med engasjement og gode intensjoner. Det er nok mange som i beste mening har dratt i gang prosjekter de ikke fullfører, eller gjør ting på en lite effektiv måte. I verste fall er man med på å opprettholde en avhengighet av hjelp utenfra, når det i bunn og grunn var det motsatte som var målet. I det hele tatt: Jacobs plansjer og figurer underbygger det vi egentlig visste fra før: at Redd Barna kan det de driver med. I trærne utenfor kontorvinduet sitter de kjempedigre, styggpene Marabou-storkene og titter inn på oss, i det vi reiser oss og pakker ned sakene våre, klare til å stige inn i firhjulsstrekkerne utenfor bygningen og tråkle oss ut av byen.

WP_20151026_034

Det er valg i Uganda, og plakatene henger overalt.

WP_20151026_039

Typisk syn langs landeveien.

WP_20151026_031

Slikt landskap kjørte vi gjennom på vei til skolen. Etter hvert ble det slutt på bebyggelsen også.

 

Dere skjønner hvorfor vi bruker en del penger på skikkelige biler? utbryter vår norske guide tørt når vi to timer senere har forlatt motorveien, den vanlige veien med kuer på alle kanter, den humpete skogsveien og nå er over på noe som mest av alt minner om en sti. Det er utrolig at vi overhodet kommer fram, og til tider må Medi og Safi vrenge bilene vekk fra stien og inn mellom trærne, siden regntiden har omgjort det røde støvet til en sleip, seig masse som er umulig å manøvrere på. Ikke at det bekymrer Medi, som spiller Uganda-pop på full guffe og ubekymret trommer takten mot rattet. Disse karene kan bilkjøring, ingen tvil om det. Vi er godt inne på landsbygda i Luwero, og stien slynger seg tilsynelatende endeløst til høyre og venstre, før vi plutselig ruller opp foran en klynge firkantede murbygninger. Midt inne i ingenmannsland, vi har knapt sett en stråhytte den siste timen. Men her er den altså, den første skolen på lista vår. St. Kaloori-Keera var tidligere en non formal-school, men har nå blitt godkjent av myndighetene, noe som også betyr at de påtar seg ansvaret for driften og personalet i større grad.

Rektor, en smilende mann i førtiårsalderen, trykker hendene våre hjertelig og ønsker oss velkommen inn på et bittelite, varmt kontor med nakent murgulv og et lite vindu helt øverst på veggen. Han setter seg bak pulten mens vi tar plass på noen trebenker som er presset inn langs veggen. «Vi» er den norske delegasjonen, pluss regionsjefen Samuel og kommunikasjonsansvarlig Sylvia fra Kampala-kontoret (alltid med kamera rundt halsen), og i tillegg noen lærere og representanter fra den ugandiske ekvivalenten til FAU. Jeg skal selv være ubeskjeden nok til å påberope meg lang erfaring (altfor lang erfaring!) med denne type verv, men jeg kjenner skamrødmen stige når mine nye FAU-venner forteller hvilke oppgaver de er opptatt av. For eksempel har de nylig installert skolens første lynavleder, de har plantet en stor skolehage og tatt initiativ til en skolemat-ordning på dugnad. De har egne «councillors» som tar seg av barn med spesielle utfordringer på skolen eller hjemme, og holder på å utarbeide en plan for å sikre tilbudet også for barn med funksjonshemminger. Jeg innser at min årelange innsats i innkjøpsgruppen for juletrefesten (med særsklit pølseansvar) ikke helt når opp, for å si det forsiktig.

WP_20151026_097

En beslektet sjel: denne mannen sitter også i FAU. I tillegg driver han en slags boda boda-taxi til og fra skolen. Snusfornuftige, norske Helle burde sikkert sagt ett og annet om trafikksikring og så videre og så videre, men her jeg står i jungelen med gjørme på alle kanter og flere kilometer mellom hvert hus, han har min fulle forståelse. Jeg ville gjort akkurat det samme.

I det vi blir tatt med ut for å kikke på skolehagen, har skolens fotballag begynt å varme opp utenfor. Ryktet om at det har kommet en norsk fotballspiller på besøk har åpenbart spredd seg som ild i tørt savannegress. Sønnen min smiler litt usikkert i retning guttene som jogger fram og tilbake, det aner ham at dette kan bli tøft. Skolehagen er en drøm: lange rader med mais, appelsiner, mango og bananer. Uganda har et fantastisk klima for jordbruk, og skolen regnet med å både kunne dekke eget behov og i tillegg selge litt for å spe på økonomien.

Vi kikker innom noen klasserom, og til sist blir gutta mine plassert der de hører hjemme på en ukedag i oktober: på skolebenken. Som virkelig er en benk- en god, gammeldags benk i tre, furet og værbitt og fremdeles dugandes til sitt bruk. Sidemennene fniser litt når de setter seg ned, men unger er unger: etter to minutter er alt i orden og guttene deltar i undervisningen etter beste evne.

WP_20151026_053

Skolelaget rett før de begynner å varme opp.

WP_20151026_059

Mattetime. Flaks for gutta at det ikke var grammatikk på et av de mange lokale språkene, som for eksempel ntwetwe eller madudu.

WP_20151026_068

Kaste-ball-og-telle-leken. Med heiagjeng.

 

Etterpå er det leker utenfor, noe som viser seg å være vanskeligere enn mattestykkene de nettopp hadde brynt seg på. Noen jenter hadde tegnet opp et mønster med streker og sirkler på bakken som kunne minne om en baseball-bane i miniatyr, og mellom ringene skulle man løpe mens noen andre kastet ball etter deg. Blir du truffet truffet, er du ute, og i tillegg kunne ballkasterne når som helst spørre de løpende om hvor mange sirkler de hadde vært innom. Gutta klarte seg ikke så verst, og de fikk rungende applaus når de klarte det- og like rungende latter når de bommet på antallet tilbakelagte sirkler eller skled og havnet på nesa inn i ringen av nysgjerrige tilskuere.

Fotballaget har nå fått på seg skjorter! Det hadde vi ikke sett for oss, tatt i betraktning av at det står så som så til med skoleuniformene og de færreste elevene har sko eller sekk. Men fotball er seriøse saker i de fleste verdenshjørner, og som eldstemann sa, det er utrolig moro for laget at de har skikkelige drakter! Selvtilliten hans sank dog enda et par hakk da det ble klart at hans med- og motspillere var i ferd med å entre den humpete banen uten sko på beina. Hva skulle han gjøre? Ta av seg skoene, han også? Han ville ikke vart i fem minutter, ikke sjans i havet. Samtidig føles det feil å spille med sko når alle andre er barbeint. Kapteinen på motstanderlaget løste det hele ved å sjenerøst tilby ham og lillebror å ha på sko under kampen, og jeg føler meg heldigvis trygg på at guttungen er fornuftig nok til å være litt varsom med hvor han setter Nike-pailabbene sine.

WP_20151026_073

WP_20151026_078

Min eldste sønn, aka «Pysa med sko».

Og det blir en uhorvelig artig kamp. Guttene er plassert på hvert sitt lag, og alle heier tilsynelatende på alle. Langs sidelinja står elever i alle aldersgrupper, noen har en lillebror på ryggen, andre kikker spent bort mot bilen der teamet vårt graver i bagasjen etter seigmennene. Ei lita, sjenert jente i en fire nummer for stor uniform kommer sjenert bort til meg og signaliserer at hun vil ta på håret mitt. Selv er hun nærmest barbert på hodet- ugandiske skolebarn er det, jenter som gutter, fordi det er mest praktisk og fordi «ellers tenker jentene for mye på utseendet» som Sylvia forklarte (en teori som med fordel kunne overføres til både jenter og gutter i det norske skolesystemet, men det ville garantert utløst ramaskrik). En tett og spennende kamp ender 1-1, og jeg puster lettet ut over at samtlige spillere ser ut til å ha tærne i riktige vinkler.

Besøket vårt avsluttes med en liten forestilling. En gruppe elever har øvd inn noen sanger med selvskrevne tekster, som blir fremført med tromme-akkompagnement og vaiende hofter. Gutta klapper i takt med trommene, og mor sjøl må opp i øyekroken et par ganger underveis- barnekor får alltid frem sentimentaliteten, ikke minst i en setting som dette. For å spe på applausen vår hadde vi såpebobler og seigmenn, noe som var fryktelig populært. Jeg hadde på forhånd grudd meg litt til akkurat denne delen, fordi jeg i min norske naivitet følte at det lå et element av nedlatenhet i akkurat dette: å komme kjørende i en skinnende firhjulsstrekker inn i disse menneskenes liv, dele ut noen seigmenn, vinke litt, og dra igjen. Her er det unger uten sko og uten vann og uten lys til å gjøre lekser i. Seigmenn??

WP_20151026_092

WP_20151026_082

 

Jeg hadde ikke trengt å bekymre meg. Der og da føles det helt naturlig, ungene er i ekstase, de flokker seg rundt såpebobleblåserne og synes seigmennene er det rareste i verden. De smiler og ler og vil ta bilde med guttene, med meg, ved bilen, med seigmannen i munnen. En seigmann forandrer ikke noe som helst i det lange løp, det vet vi alle sammen, men akkurat her og nå er det bare moro med besøk og gøy å smake utenlandsk godteri. For de voksnes del antar jeg at tankene mine ikke er helt på jordet, men at de også gleder seg over glade barn, og ikke minst ser en mulighet for at deres skole og deres historie får enda en sjanse til å komme i fokus, noe som kan generere mer støtte og flere positive tiltak.

Idet vi setter oss inn bak Medi igjen og gjør oss klare på tilbaketuren over humpetitten humpetatten, kaster jeg et siste blikk på skogen av mørke, slanke barnearmer som veiver mot oss og ønsker oss farvel. Og jeg ønsker intenst at vi får til dette ene, å skape bare bittelitt mer blest enn det ellers kunne ha vært. Da gjør det ikke så mye at vi ikke hadde mer enn en seigmann der og da.

Og ballen ligger selvsagt igjen. — See you in the World Cup, er avskjedsordene fra fjortenåringen, og han får det samme tilbake. — See you in World Cup, friend!

 

WP_20151026_077

Education is wealth. I Luwero, Uganda. Lille jente, hvordan ser din fremtid ut?

 

8 tanker om “Første skole: St.Kaloori-Keera

  1. Sånn, der begynte jeg nesten å grine… Du skriver så utrolig godt, Helle, de valgte virkelig de rette menneskene til å være med på denne turen. Håper jeg selv får mulighet til å dra ut i verden og gjøre en forskjell en gang 🙂

  2. Det ble noen tårer i øyekroken her også! Min far mimrer tilbake til da det var kjempeviktig å ha med aluminiumsfolie i sekken, for da kunne kamerafilmen pakkes inn i den, og de tomme filmboksene deles ut til barn som virkelig ble overbegeistret over den morsomme, nye leken! Eller det kunne kombineres med en liten ball av aluminiumsfolie også. Av og til er det ikke den enorme forskjellen man kan gjøre der og da, men også de små tingene teller!

    Gøy å se hvordan barn er barn, og hvordan lek og spill forener, selv uten et felles språk, eller bare noen få gloser!

  3. Så rørende lesning, du skriver godt om noe av det viktigste her i verden. At barn skal ha alle muligheter er en selvfølge i Norge, tenk på hvor heldige vi er.

    Gleder meg til å lese mer! Og til å se både din sønn og noen av guttene fra Uganda i VM 🙂

  4. Flott skrevet og enig men hun over her i at dere virkelig er rette folk på rett plass.
    Kjenner meg igjen i følelsen av å være rik, hvit på tur – tre voksne i samme type bil som gikk som «buss» enkelte steder, stappfull buss.

    Ser frem til neste kapittel. ?

  5. Jeg trodde det var jeg som var i overkant lettrørt her jeg satt med tårer i øynene, men det er visst fler av oss… Du skriver så fint om turen deres og alle tankene som melder seg underveis. Det ser allerede ut som gutta dine virkelig har fått mye ut av turen, og enda er det (forhåpentligvis) mange kapitler igjen! Gleder meg til å lese mer!

  6. Tusen takk for alle hyggelige ord. Det setter jeg stor pris på!
    Og hvis bare _litt_ av det vi opplevde lar seg overføre til tastaturet, så er det ikke rart man blir en tanke rørt… for det var en ordentlig sterk opplevelse. Godt og vondt samtidig. Flere kapitler kommer, forhåpentligvis med både salt og søtt 🙂

Det er stengt for kommentarer.