Arnold besøker Natigi Chance School

Videre, videre, videre.

Inn i det grønne, ut av gjørmeveiene, forbi kuene, det er frodig og tett så langt øyet kan se. Vi klamrer oss fast til håndtakene inne i firhjulsstrekkeren for å unngå å slå hodet i taket, når sjåføren forserer digre hull og grøftekanter på vei gjennom den tette vegetasjonen.

— Not too far left now, sier Safi, når vi nærmer oss en time ut fra hovedveien nordover i landet. — Maybe twenty minutes or something. Så det er bare å fortsette og holde seg fast, men ett spørsmål brenner på tunga. — But Safi… where are the people? I haven’t seen a house for half an hour, or even more. Where do the pupils live?

Safi kaster hodet bakover og brøler av latter så magen rister. –– Over there, ma’am, over there. Han gestikulerer ut av vinduet og inn i den grønne skogen. — They live inside the forest. You can’t see the huts from the road, but they are there. The people here keep cattle for a living, they are not farmers like yesterday, so they live a little bit here, a little bit there, you know what I mean?

grønt

Grønt, grønt, og grønt. Noen steder viltvoksende, andre steder mer åpent. Virkelig  jungel var det egentlig aldri, men det var mer enn tett nok.

Grønt3

Oh shit, we’re cattle-blocked. Again. Imponerende horn på de dyrene, forresten!

På dag to av vår lille skoleturné er det den minste skolen som står på programmet. I motsetning til Keera, som vi besøkte dagen før, er Natigi fremdeles klassifisert som en non formal school. Den er avhengig av økonomisk og praktisk støtte fra bistandsorganisasjoner, engasjerte medarbeidere, foreldre som stiller opp, og velvilje fra en og annen landeier (mot slutten av besøket dukket det opp en velholden mann som uten større viderverdigheter introduserte seg som «han som eier dette her». Jeg er ikke sikker på om det var tomta han siktet til, eller bygningene også. Uansett en person som har mye å si for Natigi, så vi hilste overstrømmende og var fulle av beundrende ord både om skolen, elevene og alt vi kunne komme på å kommentere. Kanskje med unntak av bygningen de håpet å bruke som lærerbolig.

 

Lærerhus

For å si det sånn, kravene til komfort blir vesentlig justert etter en tur til Uganda. Likevel ser jeg ikke helt for meg at denne boligen bidrar til å trekke velkvalifiserte lærere til Natigi med det aller første, dessverre.

 

Natigi var altså den minste skolen vi besøkte. Minst, lengst ute på landet, og mest i tråd med våre tanker om «afrikansk skole i bushen der barna sitter under et tre». Ja, for de gjorde faktisk det. I tillegg til tre-fire skikkelige skolebygninger med ordentlige klasserom (sånne ting som tavle og pulter til alle barna), var det tatt i bruk alt fra små skur og utendørs klasserom for å få plass til alle.

Elevene var også en blandet masse. Noen hadde skoleuniformer- relativt nye, eller på grensen til fillete. Enten i passe størrelse, eller for store eller for små. Størrelsen på elevene varierte også. I utgangspunktet er det en 1-7-skole, men det var innom mange klasserom der det satt for eksempel femten niåringer og så plutselig en tolvåring midt i flokken. På grunn av tilfeldigheter, kanskje, eller fordi vedkommende begynte sent, hadde hatt et opphold i undervisningen, eller rett og slett hadde dumpet.

Det samme var det i barnehagen. Ja, for Natigi Chance School har en liten barnehage også, for de som ennå ikke har begynt på skolen. EDDC-senter, heter det, og er i både form og innhold ganske annerledes enn de norske barnehagene. Kortere dager, men mer fokus på læring og tradisjonell førskole.

Vi går til barnehagen først. Guttene har gledet seg litt ekstra til dette. Riktignok gikk det greit å komme over sjenansen i møte med skolebarna dagen før, men de ser fram til å møte noen yngre barn, som er enda mindre sjenerte og kanskje lettere å komme i kontakt med én til én. Dessuten er de jo drevne storebrødre, må vite, og synes oppriktig at småbarn er søte. Vi går inn i murbygningen, som bare består av ett enkelt rom- litt mindre enn stua mi- med tavle på den ene veggen og noen velbrukte benker med tegnebord der barna sitter gruppevis og ser i bøker. Det aller mest påfallende ved rommet er hvordan det ligner på et norsk klasserom på en hvilken som helst barneskole. Ja, bortsett fra murveggene og de åpne vinduene og mangelen på linoleum og smartboard. Men alt annet er der. Radene med farger hengt over benkene. Bokstavene på veggen, plansjer med transportmidler, årets måneder, kroppsdeler og forskjellige typer mat. I en hylle langs den ene veggen står en eske med tom-emballasje som barna kan leke butikk med, akkurat som datteren min og klassekameratene hennes har i det nyoppussede klasserommet sitt i Oslo.

På toppen av skapet står det noe som fanger min oppmerksomhet. Hva er dette, er det skolemat? spør jeg, og læreren- en ung, høy jente med Redd Barna-t-skjorte og briller, smiler bekreftende. Det er maten deres, melk i forskjellige beholdere. Noen blander ut melken med for eksempel maismel, andre har bare melk.

WP_20151027_013

Skolemat på landsbygda. Er det en ting jeg gjerne skulle ha satt igjen her, ville det vært kjøleskapet mitt. Ikke at det hadde dugd stort uten strøm…

WP_20151027_017

Fargene som henger over benkene brukes ganske riktig til å øve farger med. Sjekk også plansjene som henger på veggen. Varianter av disse finnes antagelig fra Buenos Aires til Yakutsk, og det er en ganske fin tanke.

WP_20151027_011

Vi har med oss farger og tegnebøker, og etter et par instruksjoner fra læreren sitter alle elevene lydig (bare én farge til hver) og fargelegger «VALP» og «KATT» på norsk.

WP_20151027_018

Mor sjøl må også til pers når Sylvia drar fram kameraet. For anledningen flankert av en skikkelig prinsesse.

WP_20151027_020

Også i barnehagen fikk vi en liten oppvisning, med den globale slageren Hode, skulder, kne og tå! Jeg tipper den lille frøkna foran er en lillesøster som a) har begynt tidlig fordi hun kan gå sammen med storesøster og b) har arvet storesøsters uniform 😉

WP_20151027_024

Sjuendeklassingen falt pladask. Tror han savnet småsøstrene sine, tross alt!

WP_20151027_040

Bare to ledige plasser igjen på dumphuska nå…

WP_20151027_035

… og å hoppe strikk er alltid moro, tau duger helt fint. Hun i den svarte t-skjorta og skjørtet var læreren i barnehagen, og ellers selvskreven leke-sjef og kommandant ute i friminuttet. Tøff dame!

Etter besøket i barnehagen er det friminutt, og nok en gang blir vi utfordret til å være med på diverse kompliserte leker, og noen vi heldigvis drar kjensel på, som sisten, strikkhopp (med «strikk» av tau) pluss den alltid like populære fotballen. Litt artig er det at jentene stikker av med den ene ballen og lar fotballhuene seile sin egen sjø. Vi har også med oss slengtau, og såpebobler, og tida går mens ungen leker. Noen lærere kommer bort og veksler noen ord. De liker seg her, sier de, og synes Natigi er et fint sted å jobbe. Men de skulle gjerne hatt bedre betalt, lønna er ikke stort å skryte av. Litt bedre fasiliteter ville vært fint. Klasserom til alle hadde også vært en fordel.

Ja, for her sitter elevene virkelig rundt omkring der det er plass. Vi legger ut på en runde til alle klassene etter at friminuttet er over, med seigmenn og kulepenner, og er innom noen ganske trasige «klasserom». Men her tas alt i bruk, målet er at flest mulig skal med. Om det så blir litt trangt, som når et utett skjul som var lite i utgangspunktet må deles i to med et skjermbrett- ja, så gjør man det. Likevel er det imponerende å se hva de får til med det vanskelige utgangspunktet de har. Plakater med dikt, veggmalerier og plansjer henger overalt. Og stemningen er veldig god, både blant barn og lærere. Det er flott, men jeg går der likevel ikke med den følelsen så mange snakker om. Den «Åh, se så glade og blide de er, og så fint de lager det rundt seg bare med pinner og bark. Vi har litt å lære»-følelsen. Jeg føler først og fremst på at dette er himmelropende urettferdig. Og jeg tror ikke de hadde vært mindre glade og blide om de hadde hatt skikkelige doer og ordentlige klasserom, for å si det sånn. Nok en gang blir jeg en tanke beklemt ved tanken på hvem vi er, og hvordan de ser oss… og hvordan vi bare er på en snarvisitt inn i det som er deres hverdag, på godt og vondt.

 

WP_20151027_044

Skolekunst utenpå bygningene. Jeg hadde god lyst til å lukke skoddene, men det foregikk undervisning inne 😉

WP_20151027_045

Mens jeg ventet på å komme inn i sjette klasse, kunne jeg pugge distriktene i Uganda. Jeg trooor vi var i det distriktet som heter Nakaseke, eller så var det Nakasongola. Jeg så begge to på skilt underveis, i alle fall. Uh. Ser ut som litt pugging kunne være på sin plass. Jeg ville nok strøket på prøven!

 

WP_20151027_060

Her satt sjuende klasse og hadde naturfag. «Selve bistandsklisjéen, dette her», lo vår Redd Barna-guide. «Skole under et tre i Uganda, var det ikke det alle hadde lyst til å jobbe med?» Og jo, det er på mange måter flott. Men jeg kommer ikke unna følelsen av at disse ungene fortjener bedre.

WP_20151027_068

Dette er barnehagen sett utenfra. Etter friminuttet ble området plutselig invadert av både geiter og høner, og jeg tipper mine barnehagebarn ville blitt over seg av synet. Ekte dyr på vei inn i barnehagen deres?! Det ville vært noe, det! Men her er det selvsagt ingen som leer på øyenbrynet, hvis det da ikke er selveste lunsjen som har stukket av fra bålet bak skolen.

 

WP_20151027_058

Et av skurene som ble brukt som klasserom.

WP_20151027_047

… og et mer vanlig klasserom, der mine to sønner blir drillet i SubstiTU-sshon, som vår smått teatralske lærer tok en grundig gjennomgang på. Fun fact: på alle tre skolene vi var på fikk hver elev som hadde prestert noe- regnet et stykke på tavla, lest noe høyt, ellerø lignende- en liten applaus etterpå. Klapp-klapp-klapp! Klapp-klapp-klapp! Klapp klapp klapp-klapp klapp! Artig 🙂

WP_20151027_063

Første klasse hadde bare et lite avlukke. Men så var det ikke så mange elever heller. Her holder de på med bokstav-innlæring. Jeg legger merke til at teamet vi drar sammen med stadig tar stikkprøver og stiller spørsmål. Ikke noe stort, bare tilfeldige småting som «Kan du lese dette ordet, da?» og peke på et ord som står midt i rekken og ikke øverst. Ikke til forkleinelse for den enkelte lærer, men det har tradisjonelt vært mye pugg og papegøye-undervisning i skolesystemet her, og ikke alle lærerne er spesielt godt skolerte.

Når seigmann-posene begynner å bli slunkne og vi har sett enkelte av barneansiktene i minst tre forskjellige klasser (unger, asså!), er det på tide å ta hilserunden med rektor og lærere og etter hvert takke for oss. I mellomtiden brygger det opp til storm- av den svært lokale sorten- under nabotreet til klasse 6A. Skolen blir nemlig også brukt som valglokale, og diskusjonen blant mannfolkene som har sittet under treet og diskutert politikk begynner etter hvert å bli ganske så høylytt. Dessuten har de allerede strukket skoledagen enda litt lenger enn vanlig, for å gjøre ære på besøket (vi var jo senere ute enn beregnet, takket være de typiske forsinkelsene som alltid meldte seg, uansett hvem, hva eller hvor). Faktisk er det færre elever i dag også, nettopp på grunn av valget. Hvor magne elever det er her til vanlig, er usikkert. Noen lærere snakker om 3-400, noe som møtes med hevede øyenbryn av Redd Barna-ansatte fra Kampala. — 300 på listene ja, hvisker Samuel,– men hvor mange av dem har faktisk møtt til en skoledag, for ikke å snakke om et skoleÅR? Tipper det er mer snakk om 130-150.

Natigi Chance School var kanskje den av skolene som berørte meg sterkest. Det var så mye bra ved den skolen… og samtidig virket det en tanke håpløst, det hele. Langt fra folk. Uten nok materiell. Uten nok plass. Uten nok lærere. Jeg er sikker på at de gjorde en heltemodig innsats, alle sammen, og at de gjør en enorm forskjell i barnas liv. Men likevel. Alt pratet om elevlistene, om alle som ikke møter opp eller faller fra, om undervisningen som kanskje ikke holder helt mål på alle fronter, lærere som ikke orker den lange reiseveien, og ikke minst: det faktum at selv om de klarer å holde elevene her helt til sjuende klasse, så ligger ungdomsskolen så langt unna at nesten ingen begynner der… det var ikke så oppløftende, egentlig. Samtidig: hva er alternativet? Altfor mange barn i Uganda går ikke på skole i det hele tatt. Som i, null, niks, ingenting. Ingen matteundervisning, ingen engelsk, som er så viktig for å klare seg. Ikke noen klubber der de tar opp dagliglivets store og små problemer og prøver å finne løsninger. Ingen sjanse til å få jobb som krever lesing og skriving senere. Natigi CHANCE er nettopp det, og barna var helt tydelig stolte av skolen sin.

Så det er med veldig blandede følelser at jeg forlater Natigi, de høye, flotte jentene som sang så vakkert, og den unge fyren lilla skjorte (som sikkert kunne vært et ordentlig musikalsk talent i Norge, med foreldreoppbacking og privatundervisning i bøtter og spann) og setter oss inn i firehjulstrekkeren for å humpe tilbake til sivilisasjonen Nimrod hotel.

WP_20151027_074

Welcome welcome, visitors! Welcome to Natigi!

Jada, mor måtte svelge hardt og stirre i taket underveis i konserten. Flotte ungdommene, fulle av livslyst og pågangsmot. Jeg skulle så gjerne sett at de hadde flere midler til rådighet, og at fremtiden hadde bydd på flere valg enn den antagelig gjør.

 – Will you be back? spør han, mannen som sier at han eier hele området og ønsker å bygge det videre ut med flere bygninger. Jeg må jo besøke dem igjen, senere, når alt har kommet på plass? Kanskje ha med noen flere seigmenn (eller kjøleskap)? Ah, det umulige spørsmålet. Uganda står neppe på lista over aktuelle feriemål med det første. Joda, jeg drar gjerne tilbake, det er et fantastisk land. Men realistisk sett? Tid? Penger? Barn og jobb og andre forpliktelser? Alle de andre stedene vi burde vært for lenge siden? Men… akkurat der og da er det eneste riktige å dra en Arnold. Bare med et smil i stedet for en barsk mine.

For en dag, en vakker dag… — Yes, of course. I will be back!

Og jeg mener det.

WP_20151027_022

2 tanker om “Arnold besøker Natigi Chance School

  1. Det er mye sterk lesning du serverer, altså. Uten tvil! Barnehagen vår jubler stort over et snekret tak over der halvparten av småbarnsvognene står, i stedet for presenningen som har vært til nå. Resten av bygningen er tre år gammel og med rom og utstyr, og ikke minst ansatte som er helt etter boka og vel så det! Kontrastene er så enorme!

    Og så er det litt godt også, med påminnelsen om at barn er barn, uansett hvor i verden man er!

  2. Barn er barn! Det var det andre som virkelig festet seg etter turen. En ball, eller et hoppetau, og så spiller plutselig ikke ting som språk, erfaringsbakgrunn, livsstil, religion noe som helst rolle. Helt irrelevant, og det er jo egentlig fantastisk!

    Det eneste jeg skulle ønske, var at disse barna hadde litt flere muligheter. For barn er barn, men utsiktene til en fremtid er så veldig forskjellig, fra mine «norsk-bortskjemte» gutter til de andre på den andre siden av fotballbanen…

Det er stengt for kommentarer.