Fredagstanker

  • Utenfor vinduet:

WP_20151116_009

Så mørkt at alt blir uskarpt og utydelig. Jeg tror dette er to døtre på vei til barnehage og skole. Jeg ser i hvert fall Tanin!

  • Tanker om uka som gikk:

— Vel, jeg kunne jo alltid satt i gang med en lang harang om hvor forferdelig travelt det er denne uka også. Men det får være måte på hakk i plata. Dessuten er det slutten av november, så det er som det alltid er. Førjulstiden ER sånn, en evig rekke av må, skal og bør, og jeg har funnet ut at det ikke har noe for seg å klage for mye. Det gjør absolutt ingenting fra eller til, og selv om det kan være deilig med en og annen skikkelig utblåsning, så har klaging for min del en tendens til å gjøre humøret verre enn det var i utgangspunktet.

Men en ting skal jeg klage over likevel 😉 Det er kaldt. KALDT! Til å være (nesten) heilnorsk, og attpåtil født i Finnmark, tåler jeg kulde latterlig dårlig. Hutre hutre. Fryse fryse. Mulig det hadde hjulpet om jeg var flinkere til å kle meg, da.

 

  • Vi spiser:

— Spaghetti: en venn i (tids-) nøden. Spaghetti blir aldri feil. Ungene liker det, og det er kjapt og enkelt. Denne uka har vi kjørt to varianter, vanlig spaghetti carbonara med masse parmesan og bacon (supergodt, men noe tørt. Det skyldtes at stakkars mannen min måtte lage middag med Bison hengende i buksebeinet, fordi jeg kjørte eldstejenta til cellokonsert på Rommen. Og i all viraken glemte han fløten. Vi kan nå konstatere at det ikke blir det samme hvis fløten kommer for seg selv til slutt! Heldigvis ble konserten mer vellykket enn pastaen.

Den andre varianten er en god gammel traver jeg har brukt hyppig i mange år. Det var min mor som hørte en eller annen kjendiskokk på radio, som ble spurt om hva han selv likte å lage. Kjendiskokken innrømmet at han ikke var spesielt glad i å bruke mye tid på mat på hjemmebane, så en ting han ofte gjorde var å steke røkelaks og erter, ha oppi creme fraiche, pepper og sitronsaft og la det surre litt, og servere det med penne. Åh, så glad jeg er i den retten. Litt i salteste laget til å være ren helsekost, men det ER fisk. Så får det bare være at vi nå er oppe i tre hele bokser creme fraiche og en halv lakseside for at alle skal bli mette.

— Og Gubbens kinesisk kjøttpudding spesial.

WP_20151115_014

Knallgod, selv om den ser grå og kjedelig ut. Og det er ingen som kan wokke grønnsaker som Gubben!

  • Ser på:

— Tja, har vi sett på tv denne uka i det hele tatt (bortsett fra Lille Jack og Bien Maia, liksom)? Det føles ikke sånn. Vi har hatt annet fore om kveldene, og det er kanskje like greit. Men jeg har kikket litt på Kjære Mamma for å se hva som venter. Rett etter at opptaket var gjort hadde jeg en periode med Store Skjelven. Jøjemeg, hva er det jeg har sagt ja til? Dette blir flaut, altså. Dette blir kleint! Og alle mine intellektuelle tungvekter-bekjente (jeg har et visst Facebook-kompleks her, altså. Sånn blir det når vennelisten inneholder altfor mange forfattere og forskere og redaktører og professorer og til og med en dekan. Intelligente, velutdannede og slagferdige mennesker som legger ut grundige analyser av Europas møte med flyktningestrømmen, eller debatterer pressestøtte og religionskritikk. Folk som inviterer meg til boklansering av egne bøker med titler som «Middelalderens kirkekunst i Schleswig-Holstein» eller «Labour etter krigen: et kritisk blikk på Storbritannia bak fasaden». Og så kommer jeg valsende med mine bilder av unger og linker som stort sett går til den gemene tabloidpressen. Hei, jeg heter Helle og jeg er litt…. blond?) som slumper til å se meg kommer til å tenke: «Jasså, hun er sånn, ja. Snakker om eksponeringsbehov. Jeg ante ikke at hun var typen som gjør alt for å komme på TV. Snart dukker vel dattera opp på Paradise Hotel.» Gulp. Hva har jeg gjort??

Men, i tråd med min nye livsfilosofi om å si ja, ikke nei, og slutte å være så forbaska overforsiktig, tok jeg meg selv i nakkeskinnet. Ærlig talt, jeg ble spurt om å være med, og takket ja, fordi dette er moro. Verken mer eller mindre. Hvis noen skulle tolke et slags voldsomt ønske om femten minutters berømmelse inn i dette, så får de bare gjøre det, da. Jeg ble med fordi det var en artig opplevelse, og det er det.

Og de episodene jeg har sett har vært ganske søte, egentlig. Jeg ante jo ikke hva vi gikk til, men ble jo informert om at tanken bak var å lage et hyggelig program med mange forskjellige mødre, som viser variasjon og at det er mange måter å organisere livet på. Det synes jeg de klarer, i alle fall i de glimtene jeg har sett.

— I kategorien «Vi ser på» havner også denne ukas konserter- to i tallet, begge med eldstejenta- og en sjuåring som gjør seg klar til danseoppvisning. Dessuten har jeg store planer om å se «Skinnvotten» på teater sammen med Turbo snart, og Julekongen sammen med tidligere nevnte sjuåring. Eldstejenta og jeg skulle egentlig på Jingle Horse neste helg, det var bursdagsgaven hennes fra meg, men nå kræsjer det med en god venninnes bursdag OG helgetur med koret OG en konsert vennegjengen hennes skal på. Hmm. De eneste som er travlere enn meg her i huset, er ungene mine. Nå lider hun valgets kval, men vi ender vel opp med å gi bort billettene. Dumt, men sånn er det når man alltid har tjue tusen ting på programmet.

 

  • Jeg leser:

— Samme som sist uke, men har kommet et stykke lenger i Marklund-boken. Den er akkurat som forventet, både på godt og vondt, men jeg koser meg med noe som er spennende og ikke altfor krevende.

— … og snart er det på tide å velge ut julebøker, hurra! Jeg har lyst til å lese litt for ungene (de som måtte ha lyst, og er hjemme) gjennom adventstiden, så jeg kikker litt på bøker og ser hva som finnes. Tips er velkomne.

 

  • … og skriver:

— Et brev til min  datters kommende vertsfamilie. Dette brevet skal legges ved alt hun selv skal sende (eget brev, svar på masse spørsmål, legeerklæring, vitnemål, et lite fotoalbum osv), og danner grunnlaget for at en vertsfamilie forhåpentligvis vil ha henne i hus. Å skrive dette brevet er vanskeligere enn jeg trodde! Vi får beskjed om å være positive og ikke dvele ved negative egenskaper. Det er lett, for min datter er- helt objektivt sett- en innmari grei jente. Men å bare holde det superpositivt synes jeg blir litt påtatt. Ingen er jo ultrabultrasuperduperfantastiske på absolutt alle punkter, så hvis jeg ikke en gang kan nevne «litt rotete» inne i sjøen av fantastiske adjektiver, synes i alle fall jeg at det bare fremstår som falskt. Eller?

— Siste touch på Uganda-artikkelen min. Den ene av dem, for nå er historien solgt inn til enda et magasin! Typisk: guttene er ferdig for lenge siden, mor «skal bare» først.

 

  • Har på meg:

— Har fremdeles ikke rotet frem vinterjakka, men etter å ha tilbragt torsdagen hutrende på kontoret med iskalde hender, har jeg i det minste funnet fram en fleecejakke! Med en omtenksom mann som fant frem brodder til de glatte bakkene som daglig må forseres med dobbelvogn, er jeg klar for å møte resten av vinteren. Hmm. Bør kanskje finne hansker også.

 

  • Er takknemlig for:

— Til tross for stress, mas og kaos: jeg er takknemlig for alt som skjer nå før jul, og alle de hyggelige tingene vi skal. Det er mye kos i kaoset, og hver eneste juleforestilling og julekonsert gir oss noe fint (når vi først har kommet oss ut i bilen og råkjørt dit vi skal. Ehem).

— Den bittelille vifteovnen som sørger for at stua er levelig hver morgen, uten at jeg trenger å varme opp et digert rom med svære vinduer kun på gulvvarme. For det første er det ikke mulig- når det er ordentlig kaldt blir det knapt 20 grader selv om jeg setter varmekablene på full guffe. For det andre koster det det hvite ut av øyet. Og tro meg, jeg er virkelig takknemlig for hver måned jeg får strømregninger som ikke overstiger 3000 kroner.

— Mannen min, for at han holder ut med meg. 98% av tiden er jeg en drøm å leve med, tror jeg. Jeg krangler lite, krever lite, er stort sett blid og fornøyd, klager sjelden, står opp med ungene, er som regel enig med Gubben i det aller meste. Men på de resterende 2% har jeg klart å dytte inn imponerende mange feil og mangler. Dessverre. Den aller største feilen er at jeg er innmari sta. Jeg skulle ønske det ikke var sånn, men det er antagelig en designfeil av den permanente sorten. Heldigvis er jeg ganske fornuftig skrudd sammen (igjen; tror jeg!), så denne staheten fører sjelden til dramatiske utslag, men likevel. Det er mer enn nok stahet i denne kjerringa til at David Camerons ord om ekteskapet lyder ubehagelig sanne: It’s North Korean democracy. There will be talks, then she decides.  Unnskyld, kjæresten min. Du er en helt! 🙂

— Lubne ettåring-bein i altfor lange strømpebukser <3

WP_20151118_008

Bleieskurken i farta, med reale strømpebukseføtter! Dette var den dagen han skulle kle seg ut som eple i barnehagen, og måtte låne både genser og strømpebukse av storesøster.

— Kaffe! Ytterligere forklaring er overflødig.

 

  • Ukas kamel-svelg-a-thon:

— Ja, da går sjuåringen rundt med en iPhone.

Huff. Denne setningen inneholder to feil. Det mest åpenbare: sjuåring??! Jeg har selv alltid vært litt tilbakeholden med denne hersens mobilen, jeg synes det er mer enn tidlig nok i fjerde klasse- som var da de tre eldste fikk sine første, arvede modeller. Jo mer fancy telefon, jo større grunn til å holde litt igjen. For hva får egentlig småunger ut av å ha en mobil med ørten fancy funksjoner, så de konstant må motstå fristelsen til å bruke en mengde spill, apper og andre forstyrrende elementer? Hva er poenget med å gi gutter på åtte-ni år en portabel spillkonsoll, som er det de nyere telefonene egentlig er, og gi småjenter tilgang til massevis av søte emoticons og muligheter til å ta bilde av alt og alle? Blæh.

Men jo, jeg har måttet bite i gresset. Samtidig er det ikke fullt så farlig som jeg trodde. Riktignok har andreklassingen egen iPhone med eget nummer, men hun får bare ha den de dagene hun skal bevege seg i byen på egenhånd. Datatrafikk er slått av, og spill vet jeg jammen ikke om den har en gang. Det er rett og slett en kommunikasjonsmetode som er praktisk når et relativt lite barn skal klare seg alene på buss og bane, særlig nå som det begynner å bli mørkt.

Den andre feilen: iPhone? I vårt hus?? Med en mann/far som tenker, snakker og antageligvis føler i Windows, kommer diverse epledingser som hovedregel aldri over dørstokken. Her kjører vi Nokia Windows phone for alle aldersklasser (og nei, tenåringene har ikke blitt mobbet ennå). Den mye omtalte iPhonen er et arvestykke etter mormor, som lever etter litt andre prinsipper- med andre ord, hun er ikke like sær som oss 😉

Så det var denne ukas kamel. Mobil i andre klasse: ikke bra. Men til mitt forsvar, det er en gammel, arvet iPhone 4. Og jentungen har hele tre nummere på hurtigtast. Mamma. Pappa. Og storesøster!

 

  • Ukas Vixen-kandidat:

— Meg, selvfølgelig. Grunnen? Jeg tar mine egne bilder 😀 Uskarpe, ufokuserte, svært uretusjerte, og til tider direkte ulekre. Men de er mine. Det burde jo strengt tatt være en egen kategori for amatørmessige, men ærlige, bloggbilder.

Jeg må innrømme at jeg ikke helt forstår dette. Hva er poenget med å stjele bilder? Hvis man blogger om seg selv og egne opplevelser, slik de fleste gjør, hvorfor bruker man da bilder andre har tatt? Er det bare estetikken som teller? Da kan man kjøpe seg et skikkelig kamera og ta et fotokurs, slik jeg skal gjøre når jeg blir pensjonist.

 

  • Ukas storebror:

InstagramCapture_2a478dcf-09ca-4b33-b803-8313288acb94

Torsdag morgen var uhorvelig sur og guffen. Iskald vinn og snøfokk. Og eldstegutten viste seg å være en ekte storebror med stor S: han snur vogna vekk fra vinden og trekker den etter seg, selv om det er mye mer slitsomt. Fine fjortisen min!

 

  • Ukas Ooops, I did it again:

— Noen ganger gjør man ting mot bedre vitende. Jeg ligger jo alltid minst to måneder på etterskudd med postene mine, men jeg planlegger altså en reise til Ukraina (som i et vilt innfall var i ferd med å bli omgjort til Kirgisistan, men det spørs om jeg får det til) for å sjekke ut noen prosjekter. Vi som nettopp har kommet hjem fra Uganda. Noen får liksom ikke nok av nød og elendighet, hva?

Hmm. Jeg ser den. Samtidig er det sånn at alle har sine hjertesaker, og min er og blir foreldreløse barn. Hvordan jeg dumpet borti dette er en lang historie, men det avfødte i alle fall et engasjement som gir seg utslag på flere plan. Jeg gjør jo det «vanlige»- er SOS-barneby-fadder, bidrar litt til House of Hope og Mayas organisasjon og slikt, men i tillegg vil jeg gjerne møte og høre på de som jobber med dette lokalt, hver dag, og se hva de har behov for av hjelp. Så ny Ukraina-reise er i planleggingsfasen.

Dessuten har jeg pådratt meg noen warrior children i Reeces Rainbow igjen. Argh, jeg lovet meg selv å ikke gjøre det! Først og fremst fordi jeg ikke er i en posisjon til å bidra stort, men også fordi jeg er litt delt i forhold til hele konseptet og organisasjonen. Sett med en nordmanns øyne er opplegget temmelig sært- å photolist’e foreldreløse barn for å sponse dem så de blir lettere å adoptere- og jeg er ikke helt komfortabel med måten dette gjøres på. Det burde foregått anonymt, båret mindre preg av reklame, vært lagt ut færre sensitive opplysninger på nett… Jeg er nok veldig farget av norske holdninger til dette, og har dermed en haug innsigelser mot måten de jobber på. Men de jobber i alle fall for disse barna, og det er det ikke så mange andre som gjør. Dette er unger som virkelig ikke har de store mulighetene i verden. At det finnes et bilde og et falskt alias ute på internett er strengt tatt deres minste problem, selv om det i seg selv er et dårlig argument. Men jeg velger likevel å se bort fra det. For hvis du har kjent lukta på et rom for de sykeste barna i et barnehjem i Øst-Europa, glemmer du det aldri. Innsigelsene pakkes ned lengst bak i hjernen, og jeg setter i gang igjen. Mot bedre vitende!

(hvis dere vil se en virkelig hjertevarmende historie- en av de mange- fra Reeces Rainbow, sjekk ut Saving Baby Ryan på Facebook. Jeg begynner å bli avhengig av min daglige dose Ryan. Han er jo bare til å spise opp!)

 

  • Ukas stolt mor:

— Guttene har nå levert bidraget til Foreldre & Barn, og fikk veldig god tilbakemelding. Det var skikkelig gøy å lese! Historiene deres kommer på trykk i den utgaven som kommer 4. januar, for dere som har bladet eller ønsker å ta en titt.

 

  • Ukas sur mor:

— De to stekebrettene til komfyren kostet den nette sum av 1900 kroner. Dette er SISTE gang noen glemmer igjen brett på skolen etter å ha tatt med kake. Siste gang!!

 

  • Ukas glede seg:

— Lørdag. Ah, nydelige lørdag. Vi skal levere 3×12 porsjoner stekt ris til kafeen, pluss vaffelrøre for andreklassingen, og stå vakt ved klassebord (der vi blant annet selger Maya’s Hope-notatbøker og min bestemors hjemmestrikkede sokker- tusen takk for hjelpen, bestemor!) fra klokka 9-11 for sjuende klasse og 11-13 for niende klasse. Andre klasse gidder jeg ikke stå vakt for, for de har så mange ferske og engasjerte foreldre. Hæh hæh 😉

Midt oppi dette skal sjuåringen danse og elleveåringen være med i en flaggborg når troppsassistenten i speidergruppa hans gifter seg. Konklusjon: mor er på julemarkedet, far kjører fram og tilbake og fram og tilbake og fram igjen, vi fordeler småungene etter beste evne… og når vi endelig har kjørt nesten til Hønefoss på ettermiddagen for å få rakfiskmiddag hos min mor, skal jeg tilby meg å kjøre hjem. To glass vin ville antagelig fått meg til å sovne sittende med ansiktet ned i fisken, så pjallingen får Gubben ta seg av 😉 Dagen etter reiser han til Dublin med jobben, og jeg kommer til å bli direkte sur hvis han ikke benytter anledningen til å sove godt og lenge nå som han får en seng helt for seg selv!

 

  • Ukas ikke-glede-seg:

— Jeg gleder meg verken til fagforeningsklubbens årlige lutefisk, eller jobbens julebord. Rett og slett fordi jeg ikke skal 🙁 Men sånn er det hvert år. Enten så kræsjer det med noe annet, eller så er jeg for sliten til å orke noe særlig sosiale sprell. Så i tillegg til å være den eneste på jobben som ønsker halv skatt i desember, er jeg også den eneste som ønsker seg julebord i oktober og sommerfest i mars.

 

  • Ukas store opptur:

— Barnehagebilder! Hmm, dette var kanskje forrige ukes opptur, men likevel. Jeg er stort sett alltid fornøyd med bildene vi får fra barnehage og skole. Om de ikke er 100% tipp topp gir det likevel et tidsbilde av hvordan ungen var akkurat der og da. Men det er jo ekstra morsomt når bildene er virkelig flotte. Og det var de i år. Nydelige bilder av både Bison og Turbo, og noen der de poserer sammen, storesøster med en beskyttende arm rundt lillebror. Kjeks-alarm, kjeks-alarm! For ikke å snakke om julegave-til-slektninger-alarm. Lurer på hva bestemor får i år?

 

  • Kids’ corner:

— Turbo skravler som en foss, men Bison holder seg til sine tre ord: mamma, pappa og takk-takk. Mamma er mamma, og alle andre er pappa (inkludert pappa, heldigvis). Han er bra søt når han løper med utstrakte hender mot storesøster eller storebror og hyler pappaaa!

Men i går, da mannen min hentet ham i barnehagen, mumlet han til seg selv- hvor er den andre sandalen til Bison, da?- og vips hadde guttungen løpt for å hente sandalen som lå ute i gangen. Ettåringer er rare og morsomme. De kan ikke snakke stort, men du verden så mye de egentlig forstår!

— Og lille toåringen min, som nå har rundet 2,5, er over i rollelekens verden. Nå leker hun og de jevngamle vennene hennes mor og far og barn, eller mamma og baby. Noen ganger er hun hund eller prinsesse når jeg kommer og henter. Sukk. De vokser så voldsomt fort!

—  Andre ting går aldri fort. Som for eksempel veien til barnehagen når man har litt dårlig tid om morgenen.

WP_20151120_001

Komme da, Turbo, kommmme da? Mamma skal på jobb! Kom da Turbo, vi har dårlig tid. Klokka er nesten kvart på åtte! Plisplisplis, kom da Turbo, kan du forte deg bittelitte grann?

— Tujbo klattje? Ja? Mamma jepp meg, Tujbo klattje nå! Se mamma, se snø! Tujbo leke! Klattje nå?

 

  • Tanker om uka som kommer:

— Færrest mulig. Dette er ikke tiden for å tenke. Det er tiden for å handle, i dobbel forstand! Og jo mindre vi overtenker sesongen vi er i nå, jo bedre er det. For det man ikke kommer unna å tenke på: bruk huskelapp (jeg har et punkt til neste uke allerede, nemlig kalendergaver…)

WP_20151120_004

Huskelapp, vol. «fredag».

Ha en god uke, folkens, og husk hansker!

 

8 tanker om “Fredagstanker

  1. Jeg er vokst opp med Jostein Gaarders Julemysteriet, men det er kanskje litt avansert for de minste enda? Følger spent med på alle gode ideer og forslag som måtte komme!

    Jeg kjenner at jeg setter mye mer pris på ettåringen min nå enn forrige runde, for nå vet jeg hvor enormt fort det går! Og toåringen som kommer og sier «Hadeee, nå jeg fammor, kjøre jobben!» eller etter femten forsøk på «KLARE SELV» så kommer hun med «Mamma, hjeppe sammen?» Smelt!

    Jeg gleder meg til våren og våre barnehagebilder!

    Og jeg må bare si at jeg er imponert over at du har overskudd til å engasjere deg i barna alle glemmer, det er så innmari bra og viktig!

    Håper dere får en fin, om enn like travel som alltid, helg! 😉

    • «Kan selv kan selv kan seeeelv…! Mamma, hjeppe sammen?» 😀 Synes jeg hører det. Og så nydelig det er! For all del, viljesterke toåringer føles ikke alltid like nydelig, her i huset må vi være ganske så konsekvente for å unngå Turbos forsøk på å hyle seg til alt fra å sove uten pysj til å mase om juice to sekunder etter at hun ikke ville ha vann. Det er så absolutt en tid for å teste grenser. Men samtidig er det jo umulig å ikke smelte av dem. Så oppriktige, så nysgjerrige, så omtenksomme… og fremdeles små nok til å være skikkelig kosete en gang i blant. Og livet med en ett- og en toåring sammen kan beskrives som mye, men IKKE som kjedelig, haha! Trøtthet og tunge oppoverbakker med vogn til tross, jeg skulle gjerne stoppet tiden litt.

      Julemysterier er vel nesten juleboka over alle julebøker, ja! Men jeg tenkte på de litt yngre. Fant en bok på nettet som jeg bestilte, den hadde 24 korte kapitler om julens budskap. Veldig spent på hvordan den er. Ellers er det Kosinus og drageegget som er den store favoritten her for tiden, men det er ikke akkurat noe juletema!

      Og takk for ros, selv om det ikke egentlig er så veldig fortjent. Det er jammen ikke lett å gjøre en forskjell 😉 Heldigvis er det mange som jobber fra forskjellige fronter, og mye bra utrettes hele tiden. Problemet er jo litt at det blir som å skulle fylle en bøtte med hull i bunnen- problemet er så innmari stort, og det er selvsagt de landene som sliter på mange områder som ikke har ressurser eller penger til å ta vare på de aller svakeste. Pluss at det er en langsom krise, ikke akutt og spektakulær (vår norske guide i Redd Barna snakket også mye om dette- hvordan det var vanskelig å finansiere de langsiktige og ikke-akutte prosjektene, mens stater folk villig vekk åpner lommeboka når krisen først er et faktum). Vel vel, jeg kommer nok til å snakke meg varm om dette også før eller siden, når jeg bare kommer i mål med Ugandajobben. Angrer ikke et millisekund på at vi søkte og fikk jobben, det har vært en fantastisk reise, selv nå i sluttfasen, men det tar jo tid det også. Skulle ha skrevet en post her i kveld om hjemmebesøkene våre, men med en mann som startet dagen med å pålegge meg kjøring til Gardermoen og så full husvask med the terrible two på slep må jeg finne senga dersom jeg skal være noe tess på jobb i morgen 😉

      Ha en flott start på uka, og ja: GLED dere til barnehagebilder. Jeg er veldig glad i høstbildene våre, men vårbilder høres også knall ut. Friske fine farger, de første lyse dagene, og blide barn. Bli’kke så mye bedre enn det!

  2. Hurra jeg gjettet riktig. Var jo kjære mamma du skulle være med på. Men fant deg ikke på fellrsbilde!

    Og hektisk tid i møte ja. Og jeg har jo bare halvparten av dine unger. Og ca 1/10 av aktiviteter på de (en ting på hver unge).
    Husk og puste i tiden fremover nå da

    • Jepp, du gjettet riktig (fikk ikke vært med på presseshoot’en, det er grenser for hvor mye jeg kan stappe inn i arbeidstiden…). Kjære mamma it is! Heldigvis er det så mange med i det programmet at vi sikkert forsvinner litt i mengden. Eller, nå etter siste tur i studio tror jeg ikke jeg har så mye å frykte, men jeg har ikke sett selve innslaget ennå, bare tilbakemeldingene fra panelet. Jeg husker at jeg var inne på soverommet og rettet på et bilde som hang skjevt, og jammen tror jeg ikke det var litt støvete også… Vel vel. Skal det være ærlig, så skal det være ærlig. Og frykt ikke: det rosa badet er med! 😀

      Takk for tipset, jeg skal huske å puste (innimellom) 😉 Det rare er, at når vi står midt oppi det føles det litt som å drukne. Åh Gud, var det enda en kake i morgen allerede? Kan du stikke litt tidlig fra jobben for å hente X så jeg kan hente Y før vi plukker opp Z og drar til Æ og deretter til Ø, husk gevinst, jeg kan stå opp tidlig og bake? … og så rusler vi hjem på den siste kvelden, som vanligvis er enten julesangaften på skolen eller blokkfløyteavslutning. Ofte snør det fra den mørke himmelen, ungene er happy, de små er litt trøtte, men fornøyde, og det er bare to dager igjen til skolen slutter, og… Jøss, er vi ferdige alt? Dette gikk jo helt fint? Hehe. Hvert år!

      Håper dere får en fin og akkurat passe hektisk førjulstid 🙂

  3. Litt sent ute med blogglesing og -kommentering her, men jeg prøver meg på et lite adventslesetips likevel. Kanskje ikke for de aller minste, men en av mine lærere på barneskolen begynte i andre klasse (tror jeg?) tradisjonen med å lese Charles Dickens’ Et julekvad for oss mens vi hadde matpause. Hun hadde delt boka inn i egne kapitler etter hvor mange dager vi hadde til rådighet, og det var strålende å følge historien. Jeg har kjøpt akkurat den samme boka (med de samme bildene, såklart) og delt den inn i 24. Kan lånes hvis du vil (jeg jobber jo ikke så langt unna deg)!

    Veldig spennende med tv-show, har bare såvidt fått med meg at programmet finnes. Har du noe inside informasjon om når dere skal på lufta?

    • AH, Et julekvad! Fineste julehistorien! 🙂
      Vi har kjørt light-versjonen med film på søndagskvelden her, men den bør helt klart leses også. Jeg låner gjerne hvis det passer seg sånn, eller tar imot tips om hvilken utgave som lønner seg å kjøpe (fine illustrasjoner er absolutt et pluss!).

      For de minste venter jeg i spenning på den boka jeg kjøpte, for de er nok litt i minste laget til å få med seg Dickens. Men kjenner jeg dem rett, virrer de nok rundt oss mens vi leser likevel…

      Jeg vet ikke hvilken dag vi kommer på skjermen, nei, men de reklamerer med neste episode på slutten av hvert program. Så jeg kan komme med en «dagen før»-varsling, i det minste. Vet ikke helt om jeg gleder eller gruer meg, haha.

Det er stengt for kommentarer.