Palenga: 300 på hvert lag

Palenga primary School var den aller største vi besøkte på turen. Stor- overveldende stor. Den virket kanskje ekstra stor når alle elevene hadde på seg uniform og hadde kort hår, for vi har vært på store skoler i Norge uten å føle helt det samme trøkket. Eller kanskje det faktisk var et trøkk, fordi alle skolens elever kom strømmende for å hilse på (eller spille fotball).

Dagen før hadde vi tilbragt time etter time langs landeveien, på vei fra Kampala i sør til Gulu i nord. Og tro det eller ei, riksveiene i Uganda holder god standard!

WP_20151027_077

Rett fram…

WP_20151027_076

… og rett fram.

WP_20151027_078

Det hjalp likevel ikke så mye da regnskyllet kom. Katter, hunder og kniver. Og regnskyllet fulgte oss hele veien til de støvete landeveiene, som raskt ble forvandlet til gjørmeveier. I tillegg dugget det som fy inne i bilen, så sønnen min fikk etter hvert oppgaven med å tørke av ruta hvert tiende sekund.

Da vi nærmet oss Gulu by, var vi tilbake på de røde, støvete grusveiene. Og det regnet. Regnet i bøtter og spann, og langs veikanten gikk og syklet folk etter beste evne med gjørma rant og sola begynte å gå ned. Jeg har skrytt av sjåførene våre mange ganger og kommer til å gjøre det igjen, men hvordan de klarte å holde pulsen nede mens de manøvrerte på smale, sleipe veier uten lys og med både voksne og barn gående/løpende/syklende på hver side av veien, er meg en gåte.

Jeg skal fortelle mer om Gulu, og hvilken betydning dette området har, i neste Uganda-innlegg. Akkurat nå må vi bare spole frem til neste dag, da vi nok en gang beveget oss langs landeveien, ikke så langt ut av byen- en halvtime kanskje- og rullet opp foran mange, store bygninger. Welcome to Palenga primary!

WP_20151028_015

Detalj fra rektors kontor. Selv om skolen var stor, var den av samme standard som de to forrige: et nakent rom med murgulv og murvegger, med en enkel pult og masse papir. Det eneste stedet jeg så en pc under hele turen, var på internettkafeen på Bomah hotel. Ellers var det meste pc-løst. Her kjører vi papir! Legg forresten merke til det flotte skjoldet, med Uganda crane og Uganda kob. Dyrelivet var en kilde til stolthet for de fleste menneskene vi snakket med!

På denne skolen hadde de planlagt en grundig presentasjon av klubbene sine. Det hadde vi fått både på St.Kaloori-Keera og Natigi også, men her hadde rektor og de ansvarlige lærerne satt opp et enda tettere program med mange barn som skulle presentere litt av det de holdt på med.

Vi fikk blant annet møte barna i Writers’ Club, et prosjekt som Christine på Gulu-kontoret hadde snakket varmt og engasjert om. Her drives det nemlig effektivt, og skriveklubbene på skolene i Gulu-distriktet slår opptil flere fluer i ett smekk: noen barn får skrivetrening. Andre barn får lesetrening (de utgir barnas historier i små hefter som de distribuerer rundt. Veldig nyttig for alle de som ikke har en eneste bok hjemme, og det er mange!). Ikke minst leser barna i klubbene historiene sine høyt for hverandre og kommenterer og gir hverandre feedback. Og støtte. For det er ikke bare fine historier, dette, noe Christine hadde vært klar på under briefingen. Jevnt over er det en del sosial nød og elendighet i Uganda, slik det som regel blir når fattigdommen er dominerende, men Gulu og resten av det nordlige distriktet har blitt rammet hardere enn de fleste andre. Joseph Kony og hans gærninger Herrens Frigjøringshær har sørget for mange raserte liv, store flyktningeleire, ødelagte familier og traumatiserte mennesker. Resultatet av dette gir seg selv. Gutta mine gjorde store øyne til historiene, som handlet om en jente som ble gitt bort til barnehjem fordi faren hennes hadde funnet seg en annen dame. Om en heksedoktor som lurte folk til å betale penger de ikke hadde. Om vold og fyll og tyverier. Nå skal man ikke nødvendigvis anta at alt dette har rot i begredelige historier fra virkeligheten, skriveklubbene inneholdt også mye ungdomsgrubling, moro og fri fantasi. Men de fungerte også som en slags ventil, og derfor var det viktig de voksne i rundt klubben var trenet til å la gode historier være gode historier, men plukke opp de tilfellene der det lå tyngre bagasje bak.

WP_20151028_018

Skriveklubben har høytlesning med påfølgende diskusjon. Esther i 6. klasse leser sin historie, mens eldstegutten følger nøye med (en dyd av nødvendighet. Riktignok er engelsk helt gangbar mynt i Uganda, alle snakker engelsk i hvert fall til en viss grad. Men aksenten kan være tung, og det var ikke alltid like lett å forstå alt som ble sagt)

WP_20151028_030

Og her får eldstemann historiene overlevert. Nå ligger de på kjøkkenet mitt i påvente av å komme fram til klasse 9A.

Helseklubben hadde også en oppvisning for oss, med sine tiltak og sanger for å bedre miljøet og helsen. Hjemme som på skolen. Protestsanger mot «early marriage», hvorfor man må bruke sko selv når det ikke regner, hvorfor det er viktig å vaske hender. Ting som kanskje er en selvfølge for oss, men ikke like mye for de som har begrenset tilgang til både sko og vann… og kunnskap om barns rettigheter, ikke minst.

Og til sist: rosinen i pølsa. Sportsklubben- og seigmenn og såpebobler, Ahlgrens Bilar og ballonger. Og fotballen, selvfølgelig. Egentlig bare en artig avslutning på vårt møte med sportsklubben (sport… fotball… internasjonal forståelse, ikke sant?), men det ble raskt mye større da hele skolen meldte sin interesse. Først kom det 15-20 gutter i tiårsalderen fra den ene bygningen. Så kom et dusin jenter slentrende fra den andre siden av skolegården. Og før vi visste ordet av det, hadde vi sparket i gang den største fotballkampen jeg noen sinne har sett. Det var 300 på hvert lag, minst, og hvem som spilte hvor var mildest talt uklart. Ballen føyk over gresset og den røde jorden, opp i tretoppene i mangotrærne som omkranset hovedbygningen. En enorm flokk med elever sprang først hit, så dit, mens latteren og ropene ga gjenlyd mellom murveggene og fikk søvnige marabouer til å flakse dovent vekk fra levenet. Det hendte jeg fikk øye på en av gutta mine, men stort sett var de bare en del av malstrømmen av mennesker. Flagrende skjørtekanter, bein og armer i alle retninger, hvite tenner i brede smil. Barn som spiller fotball.

WP_20151028_024

Hey, hvor ble det av ballen?

WP_20151028_025

Der! DER! Sett fart, folkens!

WP_20151028_027

… det litt skumle øyeblikket når ballen fyker over hodet på deg og du innser at alle snart kommer galopperende i din retning. Herlig!

Unger er unger. Unger er virkelig unger. Det har jeg riktignok alltid visst, vi har vel alle vokst opp med «mye er forskjellig, men det er utenpå». Men aldri har jeg sett det så tydelig som når mine gutter- norske, litt bortskjemte, godt vant, velfødde og velkledde- møtte en helt annen virkelighet, og allikevel brukte sånn ca to minutter på å skli rett inn i gjengen og bare ha det gøy.

Så slik var dagen vår på Palenga Primary. Men vi må ikke forglemme en viktig detalj. For når vi først er inne på at unger er unger, så var min elleveårings opplevelse av dagen av en noe annen karakter. Joda, det var morsomt å møte barna i skriveklubben. Og de som underholdt oss fra helseklubben var kjempeflinke til å synge. Fotballkampen var bare superkul, jeg vil ha en Uganda Cranes-fotballskjorte, mamma!

Men det aller, aller største inntrykket? Det kom fra rektors kontor. For hva hadde rektor på kontoret sitt, helt oppe under (de litt utette) taklistene? Jo, han hadde flaggermus! Flaggermus på kontoret! Så mens vi voksne og storebror satt og hørte på rektor fortelle om skolens utfordringer og muligheter, satt elleveåringen med store øyne og fulgte med på livet i Familien Flaggermus oppe under taket. Jepp, unger er unger!

WP_20151028_016

Et veldig uskarpt og lite informativt bilde fra taket på rektors kontor på Palenga primary school, Gulu, Uganda. Men det ER altså flaggermus! De kravlet rundt og pep så vi kunne høre dem skikkelig godt! Hilsen Even, 11 år 😉

 

4 tanker om “Palenga: 300 på hvert lag

  1. Ser ut til at det er ganske ulike skoler dere besøker, både i form og størrelse. Veldig interessant. Gir perspektiv til både voksne og barn – og oss lesere.

    Jeg husker også sjåføren vi hadde som utrolig flink. Kom seg frem under de sleipeste forhold på savannen. Hadde fint klart en heftig vinterdag i Norge. 🙂

    • Ja, de sjåførene har svart belte i bilkjøring! Virkelig imponerende- og litt deilig å føle seg trygg selv når forholdene var dårlige.

      De tre skolene var nok valgt ut med tanke på å være forskjellige og gi oss et innblikk fra forskjellige vinker. En ting hadde de likevel til felles, at den materielle standarden var milelangt under det gutta var vant til. Jeg er glad for at de fikk se det, for selv om de selvsagt har hørt om det tidligere er det vanskelig å se for seg hvor enkelt mange lever rundt om i verden. Det tror jeg er et inntrykk som sitter lenge!

  2. Åh, flaggermus på kontoret kunne jeg også tenkt meg! Det eneste er at jeg ikke tror noen av kollegaene mine hadde satt pris på dem…

    Tusen takk for nok et skolebesøk, det er veldig stas å lese om opplevelsene deres!

    • Takk for det!

      Og akkurat flaggermusene kunne jeg faktisk tenkt meg, jeg også! De er snåle, men ganske søte dyr, akkurat som de små øglene og firfislene som sprang rundt. Edderkopper og kakerlakker derimot… *grøss* Skal vi grave fram en eneste fordel med å bo i et land med vinter halve året, må det være denne: vi har relativt lite insekter og andre ekle kryp. Har ennå ikke glemt følelsen av å nesten tråkke på et 40 centimeter langt, hårete tusenbein ved fergekaia langs Nilen 😉

Det er stengt for kommentarer.