Søndagstanker

Utenfor vinduet:

WP_20151109_006

Merkelige høst-skyer i horisonten. Jeg sitter her, grytidlig søndag morgen, med en trøtt Bison på fanget og en naken Turbo i sofaen, mens Drømmehagen flimrer over skjermen. Og det slår meg: så store de har blitt! I vinter satt jeg også sånn, men da med Turbo på fanget og en liten baby-Bison. Neste år sitter jeg sikkert her, da også, men da med to semi-store barn. Tida flyr, den gjør virkelig det. Og ungene er små så kort, så kort.

 

  • Tanker om uka som gikk:

— Noen ganger kommer du rett og slett til kort. Sånn har det vært denne uka. For lite tid, for mange avtaler, for mange forstyrrelser, for lite søvn, for mange gjøremål. Innlegget mitt om den neste skolen, Palenga primary, er så godt som ferdig- men så ble det stående og stange på målstreken. I mellomtiden har jeg svart på tusen eposter fra skole, barnehage, dans og musikk, satt meg opp på tre forskjellige dugnadslister, skrevet noen invitasjoner, planlagt diverse helgeaktiviteter- med tilhørende praktikaliteter angående reise og tidsplan- vært på synsundersøkelse og helsestasjon og hatt unge med vannkopper. Og vært på jobb. Og prøvd å holde huset i orden. Og jepp- feilet på minst fem av de ovennevnte punktene.

WP_20151110_002

Prikkete Turbo med vannkopper (og hennes ugandiske dukke) må være med på møte hos Redd Barna. Sitatet på den mørke veggen lengst borte går omtrent: Children deserve the best that humanity has to offer. Jeg kunne ikke være mer enig! Nå kjører vi på, i et forsøk på å få historien om turen ut i de kanaler vi klarer. Kjempegøy, og veldig meningsfylt… men dette også tar tid. Som alt annet.

 

  • Vi spiser:

— Fredag kveld: take away pizza, ogtakkoglovfordet! Ellers har vi spist kinesisk søtpotetgryte med ribbe, tradisjonelle norske kjøttkaker med kålstuing, spaghetti carbonara og stekt rødspette. Kjedelig tomatsuppe på tirsdag, og i følge barnehagebarna var det det beste vi hadde denne uka 😉

WP_20151114_004

WP_20151114_007

Lørdag. Endelig, EN-DE-LIG, fikk vi rotet oss ut på Nesodden der en venninne av meg har kjøpt hus. Bare noen måneder etter at vi bestemte oss for å dra. Det ble i hui og hast, selvsagt, vi heiv oss i bilen så fort sjuåringen var ferdig med førstekommunionsundervisning og dumpet henne av på Nasjonaltheatret, der storesøster og bestemor skulle ta Nesoddbåten. Da vi alle var samlet, skulle vi hatt en lang og hyggelig kveld… men så måtte eldstesønnen og mannen min stikke før middag, ta båten tilbake til byen og dra til Veitvet Bowling for avslutning med fotballaget. Haha, typisk dårlig planlegging av lagleder, det der! Så mens vi andre koste oss med god drikke (av sjåførtypen, for mitt vedkommende) og mat, måtte gutta trøkke i seg noe ganske annet på vei til avslutningen…

WP_20151114_16_59_59_Pro

Joa. Nesten gurrmet, dette også?!

 

 

  • Ser på:

— MGP Junior var den store happeningen i huset, takket være en veldig engasjert andreklassing som heiet så intenst på Ellen at vi for en gangs skyld endte opp med å sende en sms. Ikke at det hjalp, det var ikke hun som vant- men artig nok gikk vi rett på henne på Oslo S dagen etter, der hun satt og klimpret på det parkerte pianoet i Østbanehallen. Ett stykk veldig glad og litt sjenert sjuåring fikk hvisket fram at hun hadde stemt på henne, og tatt en fin selfie.

Landskamp? Jeg prøvde jo å få tak i billetter til fjortisen og meg, men mistet den aller, aller siste billetten på Ullevål på grunn av rot på nettsiden. Tjah, det var kanskje like greit, eller? Jeg gikk faktisk og la meg etter Ungarns scoring, uka har som sagt vært innmari travel, og våknet opp til et tap som i følge avisene ikke er et så aller verst utgangspunkt for returkampen. Vel vel. Det hadde kanskje vært en fordel å få en spiss som putter mål snart…

 

  • Hører på:

— Kormusikk, av ren nødvendighet. Jeg liker at vår kantor er av den ambisiøse typen, men rusten som jeg er sliter jeg litt med å bladlese notene OG følge teksten OG legge merke til diverse f’er og p’er og buer her og der. En ting av gangen, mann! I dag har vi blant annet Laudate nomen domini av Cristopher Tye på programmet, noe som gjør meg glad… rett og slett fordi jeg kan den sånn nogenlunde fra før. Puh!

— … og fremdeles i det klassiske hjørnet: barokkmusikk for fløyter og strykere. Ja, for på søndag var det den store UngBarokk-dagen, der både eldstejenta og sjuendeklassingen skulle spille (egentlig fjortisen også, men han har spilt for mye fotball til å være med på øvelser). Jeg ankom heseblesende med sjuåringen på slep, vi stinket bål og hadde granbar i håret. Sånn går det når andreklasses høstgruppe har grilling samme dag. Men vi rakk det i alle fall, selv om vi ikke akkurat ankom med stil. Og for en konsert! De som tror at fløyte er fløyte må tenke en gang til, altså…

WP_20151108_006

WP_20151108_015

… fra dette….

WP_20151108_020

WP_20151108_029

… til dette. Litt variasjon i tilværelsen må man ha!

 

  • Leser:

— I serien «Helle trekker ut den boka som står nærmest og leser 3,5 side før hun sovner oppå den» finner vi gode gamle The Bang Bang Club av Greg Marinovich. Like intens lesning hver gang, og nå vet jeg faktisk hva «Acholi» sikter til.

— Og i serien «Helle glemmer å avbestille fra Bokklubben» finner vi den siste til Liza Marklund. Jeg har omtrent samme forholdet til Annika Bengtzon som til Hanne Wilhelmsen, det er ikke de bøkene som alltid har gitt de største leseropplevelsene, men det er figurer som har vært med meg siden ungdommen. Kjenner at jeg gleder meg litt, tross alt.

 

  • Snakker med ungene om:

— Kosmetisk kirurgi, etter å ha lest A-magasinet på fredag. Noterer med en viss lettelse at mine eldste barn er av den lettere konservative sorten, og godt er det, for jeg kommer ikke til å gi noe Botox i attenårsdagsgave 😉

 

  • Grubler på:

— Kunsten å være gift, og holde seg gift, til tross for forskjeller i væremåte og synspunkter. Jeg og mannen min lever litt på Easy Street, for vi er som regel enige om det aller meste. Men ikke alltid, og da må jeg gruble litt på hvordan dette henger sammen. Hvem har rett, hvilke argumenter gjelder, hvor stor rolle spiller erfaring og kontekst?

Jeg er litt usikker på hva mannen min tenker om all denne grublingen. Rister han på hodet, eller er han egentlig mest lettet over at jeg grubler på egenhånd og bare informerer ham i etterkant (i tre eksemplarer og med stempel på)? 😀

 

  • Humrer av:

— Desember = halv skatt (jada jada, ikke teknisk sett, men det føles som halv skatt samma hva). Men på min jobb flyttet vi ganske nylig lønningsdagen fra 6. i hver måned til den 15., og da ble det med ett påtrengende viktig for en del å ta den halve skatten i november. Forståelig nok. Dermed ble økonomisjefens hjertesukk på forrige mandagsmøte, om at det ikke lenger var lov å legge den halve skatten til november, møtt med sukk og stønn rundt langbordet.

Men så opprant den 15. november, og jammen dumpet de ikke inn en mail fra samme økonomisjef. For det var visst mulig å legge halv skatt til november likevel, bare å glede seg til lønningsdag i morgen!

… jubel og glede blant alle på kontoret. Det vil si, jubel og glede hos alle unntatt en, som kom med følgende kommentar: Æsj, da har jeg jo ingen penger igjen til jul! Kan dere gjette hvem? 😀

 

  • Fortviler over:

— En ualminnelig kjip bryllupsdag. Ikke at jeg hadde så store forventninger i utgangspunktet, vi gjør sjelden noe ut av dagen (selv når det er «ordentlig» bryllupsdag, altså fredag 13. november. Vi «feirer»- Dvs, vi gratulerer hverandre med å holde ut- både 13. november og fredag 13., men det er fredag den 13. november som virkelig er Dagen med stor D). I år kunne vi kanskje ha gjort noe ut av dagen, men så var det engelskkurs og treblåsensemble, og travelhets-slitenheten gjorde at vi endte med takeaway-pizza på den store dagen. Etterpå kollapset vi i sofaen sammen med eldstesønnen- alltid et kjærkomment tilskudd til våre forsøk på par-tid- og slo på en gammel fredagskrim. Som viste seg å være elendighet fra ende til annen, foreldre som ikke tok vare på barna sine, pedofili, mishandling og barnevern. Skikkelig kos, med andre ord. Og i det vi slår av og jeg kikker innom mobilen før sengetid… – Kjære, har du fått med deg at det skjer noe i Paris?

For en dag. Og for en verden. For dette begrenser seg jo ikke til Paris, selv om det naturlig nok er det som kommer til å dominere nyhetsbilde, følelser og Facebook den nærmeste tiden.

Facebook vaier i Mariannes farger, folk tenner lys både virtuelt og hjemme i sin egen stue, elelr oppfordrer til bønn for Paris, mens andre benytter anledningen til å dra opp mer eller mindre spiselige politiske synspunkter i det hele. Selv ble jeg overrasket over å finne aller mest gjenklang i et banner som ble delt av noen engelske venner: et stort banner hengt over en bro der det var malt med enkle, svarte bokstaver: «STOP KILLING PEOPLE YOU FUCKING TWATS!»

Barnslig? Ja. Men du sitter jo med en følelse av at all verdens rasjonelle argumenter, diskusjoner og analyser ikke når frem likevel. Det er en håpløs kamp. Og hva skjer nå? Når kommer neste angrep, og hvor? Blir det en felles vestlig front her, slik terrorforskere hevder den såkalte IS egentlig ønsker? Suk. Stop killing people, you fucking twats. Jeg er ikke stolt av det, men det er akkurat den følelsen jeg har.

— Unnskyld at det ikke ble noen bryllupsdag i år heller, sa mannen min da vi lå i senga i går, utslitt etter nok en dag på farten. – Det gjør ikke noe, far. Vi skal jo ha bryllupsdag noen ganger til, håper jeg, så det kommer flere sjanser, svarte jeg. Så rullet vi oss over på hver vår side, ba en stille bønn om at Bison ikke måtte våkne sånn veldig snart, og bang! Lights out. Mens Ishavskatedralen lyser i de franske fargene.

 

  • Ukas hobbykokk:

— Min eldste sønn, som disket opp med hjemmelaget granola (er ikke det det fine ordet for frokostblanding?):

WP_20151111_20_19_02_Pro

 

  • Ukas store kunstverk:

— Jada. Bløt, sentimental, kjeks, hele pakka. Men jeg elsker barnehagekunst. Aller flottest er den riktignok når den henger i barnehagen sammen med alle de andre kunstverkene, så jeg snek meg til å ta noen bilder på liten avdeling.

WP_20151110_004

Dette er bjørner, ser dere vel. Min sønns bjørn er øverst til høyre.

WP_20151110_005

… og dette sier seg vel selv? Noen som vil gjette?

 

  • Ukas blomst:

— Ja, da var en epoke over. På Veitvet bowling fikk mannen min overrakt en flott orkidé, en hilsen fra foreldre og gutter etter flere år som lagleder.

Imponerende at de gadd å kjøpe blomst til ham, han som stort sett har mast om innbetalinger og dugnadsvakter og frister til ditt og datt 😉 Men en hyggelig gest var det, og det føles litt… rart. Fire år har han sittet som lagleder. Og før det, den gangene gutta virret rundt i mølje på Lille Tøyen grusbane, ikledd tre nummer for store fotballskjorter, var det jeg som var lagleder. Det ble noen år det også.

… og nå er vi ferdige. Mellomstemann går jo ikke på fotball lenger, og eldstesønnen rykker opp til G-16 der mer av det organisatoriske styres fra klubben. Ingen flere kvelder der mannen min river seg i håret over dårlig service fra Svenska Jernvägen, eller sukker over foreldre som er trege med betalingen. Det føles litt rart og tomt. Men den sterkeste følelsen er nok lettelse. Vi har gjort vårt nå. Og helt ærlig, så er det ingen mangel på steder vi må stille opp uansett (skolens store julemarked neste helg er et utmerket eksempel i så måte…)

WP_20151115_005

… og før vi vet ordet av det, så er det Bison sin tur!

 

  • Kids’ corner:

— Når det blir helt stille, er det fare på ferde. Bison er grei nok, han står stort sett i en skuff og pøbler, men hans eldre søster har en større radius. På lørdag formiddag bestemte jeg meg for å ta en tur i senga på formiddagen når Bison hadde sovnet. Mannen min var hos frisøren og sjuåringen på førstekommunionsundervisning, så det var sjuendeklassingen som skulle holde et øye med lillesøster.

Og, ikke overraskende, han tok ikke den jobben så veldig på alvor. Så da jeg sto opp fant jeg følgende: et bad fullstendig dekket av leppestift, mascara og øyeskygge. Ei jente som hadde malt seg selv fra topp til tå, og oppå bodyen, og nedover lårene, i alle regnbuens farger. Faktisk minnet hun litt om en støtteerklæring til Paris, der hun sto med øverste del av ansiktet dekket av blålilla øyeskygge og underdelen med knallrød leppestift. Herlig. Så gjennomført oversminket var hun at jeg måtte vaske badebalja etter bruk.

Og storebror måtte vaske badet! 😀

— Kids’ corner, avdeling andre klasse:

WP_20151112_002

En and på Stortinget t-banestasjon. Hva er vel mer naturlig?

***************

Håper alle har en fin søndag! Eller, «signa søndag», som han sier, kantoren vår. Her blir det løpesøndag: fra korsang til svigers og videre til konsert. Celloensembelet til eldstejenta spiller i Konserthuset i ettermiddag, så vi får gjøre et lite utvalg i flokken og sende noen av oss ned for å høre på. Og med en kjapp middag etterpå… så er det jammen klart for mandag, og nok en uke. God uke, alle sammen!

6 tanker om “Søndagstanker

  1. Lørdagens helg i Oslo ble påbegynt med ett minutts stillhet. Det var en fin ting, synes jeg. Jeg skulle gjerne kunnet redde verden kjenner jeg. Og det er mange interessante tanker rundt om!

    Gratulerer med bryllupsdagen! Det er vel noe i det at den ble markert med det samme, gamle, hektiske og? 😉

    Og vel overstått til Gubben med lagledingen! Dere har absolutt nok rundt om ellers, og jeg bøyer meg i støvet for dugnadsånden deres! Men det trengs, uten tvil!

    • Takk, takk! Åtte år i lagledingens tjeneste… ja, det holder nå. I hvert fall blir det godt med en liten pause før det er på’n igjen! Jeg synes jo det er veldig positivt (også for ens egen del) å være engasjert i barnas gjøren og laden, men det kommer til et punkt der det blir nok, altså 😉 Jeg har høytidelig lovet meg selv å ikke sette mine ben i et FAU på minst tre år. Så får vi se om jeg holder det!

      Et minutts stillhet er en fin gest. Eller til og med applaus, som de tok før Ungarn-kampen. Jeg klarer heller ikke å se noe galt i at noen velger å markere det med for eksempel flaggfarger i sosiale medier, selv om også det har blitt gjenstand for debatt de siste dagene… Puh, det skal ikke være lett!

      Ja, å feire bryllupsdag med å ikke feire bryllupsdag har vel blitt en slags tradisjon, det også! 😀 Lenge leve hverdagskaoset!

  2. Dere er flinke til å ha hverdager, og det skal man ikke kimse av. Er tross alt flest av dem.

    Herlig med halv skatt i november, det har jeg innført fra i år også. Irriterende at det ikke har vært lov tidligere, selvom jeg også har har en eller to arbeidsgivere som har syndet mot forbudet.

    • Sant det. Det er fryktelig mange hverdager, så det er like greit å sette pris på dem også. Ellers blir det langt mellom høydepunktene, gitt (kanskje særlig hos oss, er jeg redd 😀 )…

      Den siste setningen forteller meg at du er utstyrt med mer selvdisiplin en visse andre. Herlig med halv skatt er det uansett, og det kommer godt med når jula snart banker på døra…

      • Selvdisiplin -hæ? Neida, men liker å kjøpe gaver før de siste dagene før julaften. Liker heller ikke å få desemberlønnen ti dager før tiden og at den dermed må vare ti dager lenger. Så der kan du skyte en hvit pil etter min selvdisiplin. 😉

Det er stengt for kommentarer.