Ordrik onsdag (mind vs matter)

… eller: du vet du er sliten når du ikke orker å finne det rette norske uttrykket?

En ting jeg har lært av mitt akkurat-litt-for-travle liv, er at dette med å ta kroppens signaler på alvor er en vanskelig balansegang. Jeg mener oppriktig at det ikke er nødvendig å løpe til legen hver gang det krisler i halsen, og at det ikke er farlig å pushe seg en smule.

WP_20160125_004

(skjønt, blir man sliten nok- så sovner man. Med lue og det hele)

Det er ikke farlig å pushe seg- litt. Av og til. Samtidig er det ikke bare tull, det at man lett får seg en trøkk seksten hvis man er for tøff i trynet og karrer seg på jobb og utekamper i 13 minusgrader med feberblanke øyne og krislende hals.

Long story short (uff, jeg må virkelig gjøre noe med den tendensen til å inkorporere engelske uttrykk. Hadde det enda vært italiensk ellerno’. Eller enda bedre: latin, som min eldste datter lirer av seg støtt og stadig. Engelsk har liksom ikke samme tyngde. Men men, det kunne vært verre- for eksempel japansk. Det eneste japanske uttrykket jeg ynder å påtvinge mine nærmeste i tide og utide er «chûto hampa»- et briljant uttrykk som bokstavelig talt betyr «i midten av ingenting» og grovt kan oversettes til «verken-eller», om noen som ikke klarer å gjøre noe fullt og helt. Men nok om det). For to uker siden gikk jeg syk på jobb, fordi avdelingen var farlig underbemannet på grunn av sykdom allerede. Forrige uke hanglet jeg meg gjennom arbeidsuka, og måtte forlate et viktig møte fordi hosten ikke ville gi seg (første gang du må ut på gangen: ok. Andre gangen: smått irriterende. Tredje gangen…. tja, det er så forstyrrende at du er til stede at det er bedre for alle parter om du bare går og begraver deg bak en papirbunke på ditt eget kontor).

WP_20160126_002

(… og går til barnehagen etterpå. Iskaldt vann, frossent terreng)

Og på søndag kveld sa det bare pang. Ikke et gram energi, ikke en milliliter tiltakslyst, det var tungt å gå opp trappa og på grensen til tortur å bøye seg for å plukke opp ting fra gulvet. Ikke en ideell tilstand i et hus der mesteparten av alt ligger på gulvet absolutt hele tiden. Men men. Verre var det at feberen kom og gikk, og underlig nok kom aller sterkest når jeg la meg for å hvile.

Det ble tre dager hjemme. På den tredje dag sto hun opp fra de halvdøde, og la seg i badekaret. Ut- og innsikten derfra var omtrent følgende:

Dette er mitt spa. Dette er mitt hellige rom. Synd at eldstesønnen er hakket for sløv med å tørke støv på kanten av badekaret, det henger lange tråder her, for ellers kunne jeg nesten lurt meg selv til å tro at det «eksklusive» badesaltet med rosebladstøv faktisk var eksklusivt og ikke bare et litt for dyrt bomkjøp fra Saape til 139,90 for boksen.

Vann. Salt. Støv. Noen få, stakkarslige roseblader. Hva mer?

Skjeggete legger, siden en eller annen har kidnappet høvelen min og den har vært MIA den siste uka. Føtter: hard hud og liktorner, og et patetisk, avflasset rødt lag lakk på den ytterste delen av neglene- en hilsen fra den dagen mor hadde energi og skulle gjøre seg fin for far for… tja, to måneder siden? Tre? Jeg hadde i alle fall fersk neglelakk i Uganda, så mye er jeg sikker på.

Jeg krøller meg sammen og synker ned i det kokvarme vannet, helt opp til nakken.

Ah, den deilige muffin-magen. Mitt sikreste tegn på at jeg er tilbake i jobb, og sover for lite. Når jeg krøller meg sammen blir det et par-tre slaskete bilringer, resultatet av stress-indusert sjokoladespising. Mulig jeg er omvendt av alle andre, men jeg er aldri så slank og lekker som noen få måneder etter en fødsel. Wow! sier alle. Så flott! sier alle, og så fort jeg er tilbake i tredemølla kan jeg skyte en hvit pil etter alle komplimenter, jeg spiser når jeg er trøtt og gumler når jeg er sliten, og ser akkurat slik ut.

Pistrete, litt for langt hår svømmer rundt skuldrene. Slitte tupper og manglende farging. Ansiktet er et kapittel for seg- burde man ikke være ferdig med kviser når man nærmer seg 40??

Jepp. Hei, Helle. Dette er deg. I hvert fall utsiden av deg, sammen med feber og hoste, og innsiden er om mulig enda verre. Det er onsdag, vannet er varmt, på jobben har alle litt ekstra å gjøre på grunn av deg, og likevel tårner mailene seg opp i innboksen.

Det er onsdag, vi skal på speiderfest og ha med kake, samtidig som eldstesønnen skal på ball på skolen, mannen min skal jobbe på ballet på skolen (hint: dugnad til inntekt for skoletur), mellomstejenta skal på ballett og eldstejenta har sjenerøst tilbudt seg å følge.

Det er onsdag, jeg henger etter på alle fronter, jeg føler meg som en (unnskyld språket) en frossen hundedritt i mai, og på toppen av det hele har jeg en mengde vanskelige spørsmål å forholde meg til. Advarsel for ateister: *Jesus-alert* Hopp over de neste avsnittene hvis religion gjør deg dårlig 😉

Vi har strevd det siste halvåret. Ikke med verken ekteskap eller dagligliv, men med et par veivalg som har vært utrolig vanskelige å ta. Er det noen som husker at jeg sleivsparket til amerikanske kristne, de som alltid påstår at «God tells me this and God tells me that», og kanskje var bittelitt misunnelig på at de var så skråsikre på at de hadde rett?

Vel, jeg har bedt og grått, tenkt og argumentert, jeg har talt opp pros og contras så langt øyet kunne se og tilbake igjen. I månedsvis. Jeg har tenkt at jeg har vært raus, at jeg gir mye, at jeg ønsker å gjøre mer- men innen mine egne grenser, og ikke minst våre grenser. Vår familie i fellesskap.

Og så kommer svaret fra oven: Gjør mer.

Det var, helt ærlig, ikke helt det jeg hadde sett for meg. Jeg skulle jo bare være sånn komfortabel «innen komfortsonen-kristen». Som gir av overskudd, ikke av det som innebærer noen nevneverdig offer. Ikke det som betyr noen egentlig forandring. Ikke det som koster noe, eller gjør at jeg risikerer feilskjær og skuffelser.

Gjør mer.

Jeg føler meg litt som Billy Bob Thornton- den sleske utgaven som spiller amerikansk president i Love Actually: Sure, I’ll give you anything you ask for. As long it’s not something I don’t wanna give. Men hey, så lenge vi gjør mer enn de fleste andre må da vel det være greit nok?? Ikke??! Jeg som synger i kirkekoret til og med, og så er det liksom ikke nok?

Onsdag, feber, trøtthet, sliten inntil margen. Vannet er varmt, badekaret skittent. Kroppen er som den er, og livet også.

Nå, nå er det nok, Helle. Det gjelder å skrape seg opp fra bakken, blåse i diverse vondter og slitenheter, og alle tanker. Nå er det opp og stå. Ut og gå. Ut i hverdagen.

Og sånn blir det.

WP_20160126_001

4 tanker om “Ordrik onsdag (mind vs matter)

  1. Først og fremst, god bedring! Her rammet vannkopper husets yngste forrige fredag. Mandag spydde storesøster ned meg. Dermed tilbrakte jeg tirsdagen i senga, med spybøtta trofast ved min side. Når mor er syk så er det neimen ikke bare-bare!

    Jeg vet ikke om jeg tror på Gud og slikt, jeg ombestemmer meg stadig. Men jeg tror på noe mer. Og selv om jeg ikke tror på direkte inngripen, så tror jeg på energier og på en slags form for… veiledning? Følg magefølelsen din. Du klarer det utroligste!

    • Urk. Spysyken er nesten det verste av alt! Håper dere har kommet dere alle sammen- også den prikkete lillebroren. Og ikke minst mor, for det er faktisk verre å være syk med friske barn enn frisk med syke barn 😉

      Følg magefølelsen, ja… du sier noe. Og jeg er så overbevist som jeg sjelden har vært. Men, noen ganger føler man seg bare som en bitte liten (og muligens gal) dame i en stor og farlig verden. Da prøver hardt å holde fast ved at «It’s not the equipped that are called, but the called that are equipped». Hehe, nå høres det ut som jeg har fått et kall om å gå i kloster eller noe. Det har jeg ikke, altså. Det ville vel vært i seneste laget, uansett, høh høh! 😀

      Håper dere har en fortreffelig helg i heimen, alle sammen!

  2. God bedring, her er det også sykdom på gang! Håper helga blir bra, likevel. Viktig å lytte til kroppen når det er såpass ille, så fortsett med det. Man får ikke gjort så mye for andre hvis man er helt på bånn selv! Stor klem <3

    • Tusen takk, Ina, og masse god bedring tilbake til den/de som er utsatt for vinterforbannelsen denne gangen (joda, vinteren er pen, men så mye bassilusker den fører med seg! Synes folk faller som fluer, jeg, influensa og feber og magesyke og halsbetennelser alle veier…!).

      Og du har så rett, så rett- når man er skikkelig dårlig og «på bånn» er det ikke mye man har å tilby menneskene rundt seg, heller. Viktig å huske på!

Det er stengt for kommentarer.