Fredagstanker

  • Utenfor vinduet:

WP_20160401_007

Sakte, sakte kryper våren oppover skråningen ved elva. Små, skjøre knopper trenger seg gjennom sammenfiltret, brunt gress fra i fjor. Turbo sier at blomstene er venner, det er en søt tanke.

 

  • Tanker om uka som gikk:

— Litt fortumlet etter alle fridagene, og forvirret av at uka startet på en tirsdag (onsdag, for ungenes del)… det blir litt rotete av slikt. Så denne uka har vi kort sagt brukt på å komme i gang igjen. Den gode nyheten er at vi ER i gang, sånn noenlunde!

 

  • Vi ser på:

— Hvis vi inkluderer påskeferien har det vært MYE spennende å se på. Ikke minst har vi hatt tid til å gjøre det 😉 Påskekrimmen på NRK holdt gjennomgående god kvalitet i år. Særlig den første likte jeg veldig godt. Jeg er ikke sånn action og pang-pang-dame (overraskende nok?), slikt overlater jeg til gutta i huset, så Begravde Hemmeligheter, med parallelle historier og de overraskende konsekvensene som dukket opp i kjølvannet av et gammelt likfunn, passet som hånd i hanske. På et tidpsunkt var det vel 6-7 familier mer eller mindre i krise pga gammelt grums som kom til overflaten, misforståelser og generell menneskelig svakhet. Heldigvis endte det ganske godt- for de fleste. Krim 2 var også helt ok, og Young Morse- Endeavour– har jeg alltid vært svak for. Det er jo et aldri så lite kinderegg: du får den herlige, sære Morse-figuren, Oxford, og Shaun Evans i en og samme innpakning! 😀

— Fotballen har hatt landslagspause, noe som alltid er like kjipt. I alle fall for oss nordmenn. Jeg spurte guttene om de hadde lyst til å gå på Ullevål, og fikk et slapt, uinteressert «Meh, hvorfor det’a?» i retur. Men jeg skjønner det jo. Det norske landslaget er som et langt gjesp- og det til tross for at NFF vokser i alle retninger og annenhver ansatte er Sjef For Et Eller Annet Viktig Som Skal Gi Gode Resultater. Bollocks, for å si det på godt norsk.

Ikke for det, for en Vålerenga-fan har det vært ganske greit å slippe kamper en stund. Vel er jeg vant til skuffelser, men det får da være grenser! Tippeligaen har hittil vært et sorgens kapittel. Optimisten i meg vil da si at det bare kan bli bedre… men tror vi egentlig på det, da?

— Og så tvang jeg mine to eldste barn til å se på Else Kåss Furuseths «Kondolerer». Den hadde jo blitt skrytt opp i skyene- og innfridde virkelig. Sår, brutal og humoristisk i en salig blanding. Hurra for Else!

 

  • Vi spiser:

— Oi oi oi, nå er det godt påsken er over. Påskelammet på hytta var like godt som alltid, og en fast tradisjon. Problemet er alt det andre. Til tross for mine høye tanker om å ikke alltid koble mat og kos, er jeg i ferd med å bli en sånn bake- og dessertdame som viser omsorg gjennom å lage noe godt til oss (legg på Ingrid Espelid Hovig-stemme). På mandag, da middagen ble etterfulgt av pannekaker med is, banan, krem, friske jordbær og sjokoladesaus til dessert, kjente jeg et akutt behov for å fore både unger, mann og meg selv med knekkebrød og leverpostei noen dager. Det holder nå!

— Et lite unntak ble gjort da en skyldbetynget mann inviterte mor sjøl til lunsj på Villa Paradiso. Forklaring følger senere i posten. Deilig mat, i alle fall!

WP_20160401_004

WP_20160401_006

Dessert til lunsj. Skjer omtrent… en gang i året, kanskje? Men nå spiser Gubben og jeg alene ute like sjelden, så det gjelder å kose seg når man har sjansen!

 

  • Jeg leser:

— Har startet på Ingeborg Arvolas «Neiden, 1970». Først og fremst av lokalhistorisk og familiær interesse, men foreløpig er det god lesning. Men- og jeg er pinlig klar over at jeg burde være den siste til å kritisere akkurat dette- jeg synes antallet kommaer, bisetninger og innskutte leddsetninger er på grensen til slitsomt. Likevel, så langt så vel, og jeg gleder meg til resten.

 

  • Hører på:

— Pet Shop Boys. Jeg kan glemme dem i lange perioder, men blir aldri lei!

 

  • Er takknemlig for:

— Hver eneste dag når t-banedørene åpner seg og jeg stimer ut på perrongen sammen med et par hundre andre, kjenner jeg sommerfugler flagre i brystkassa. Turbo! Bison! Det er ganske fantastisk at jeg har hentet i barnehagen sammenhengende i 15 år, og fremdeles synes det er like moro. Ikke et vondt ord om store barn, de er flotte de også, men ingenting er som å se et minimenneske hive fra seg spann og spade og løpe mot meg med en sandete, snørrete bamseklem. Mamma! Det er så godt å se deg!

— Kolleger som alltid gjør morgenen litt lysere når du kommer på jobb.

— Tulipaner!

 

  • Venter på:

— Det aller sikreste vårtegnet: slåsskampene mellom ekorn og skjærer i kirsebærtreet.

— Utredning av sosialrapport. VI hoppet høyt da vi fikk brev i posten her om dagen- nå skjer det! Men det viste seg å være et standardbrev med Vi har mottatt henvendelsen fra Bufetat og kommer tilbake til det i løpet av våren osv osv. Det er nok ikke uten grunn at mine amerikanske adoptivmammavenninner kaller denne prosessen «the waiting game». Det er heller ikke uten grunn at opptil flere av dem har omtalt sin rolle i nevnte prosess som «the world’s most pleasant pain in the ass». Jeg er med! 😀

 

  • Leter etter:

— En fadder til eldstesønnen. Haha, du vet du har mange barn når du har brukt opp alle de nære bekjente og må ut og lete i bekjentskaps-periferien for å få guttungen konfirmert!

 

  • Smiler av:

— En svært hjelpsom personlig shopper. Ekstra effektiv når det kommer til bananer, kiwi og yoghurt.

WP_20160331_006

 

WP_20160331_008

 

  • Grubler over:

— Begrepsbruken her på bloggen. Jeg har trodd at det fungerer greit med de litt svevende betegnelsene mine: andreklassingen eller åtteåringen, eldstesønnen eller Fotballhuet eller femtenåringen, toåringen eller Turbo, litt avhengig av kontekst. Men her om dagen slo det meg at det kanskje blir rotete? Er variasjonene forstyrrende for innholdet, mon tro?

Jeg vil jo ikke bruke navnene. OK, så er vi nok relativt lett gjenkjennelige for de som kjenner oss, og det er helt greit. Det blir likevel noe annet å gå ut med fullt navn og søkbarhet og tjo og hei. Ofte er det heller ikke så innmari farlig nøyaktig hvilket barn det refereres til, så om det skulle oppstå en misforståelse eller to står poengene seg fremdeles. Men om det oppleves forvirrende kan jeg alltids koke i hop noen kallenavn og holde meg til dem.

 

  • Ukas statement:

— Lille Bison samler på ord. Nå har han kanskje 20-30 ord som er tydelige nok til at vi (og de i barnehagen) skjønner ham. Men han trener fremdeles mye på å lage lyd. Og her om dagen kom det mest sjarmerende vi har hørt på lenge, da han satt i stolen sin etter middag, blid og fornøyd. – Pukka pukka pukka pukka pukka!, gliste Bison. – Pukka pukka pukka pukka pukka pukka pukka! I turbofart, og han var tydeligvis svært fornøyd med seg selv. Knallsøt, er han. Og nå går hele familien rundt og gnåler Pukka pukka pukka.

 

  • Ukas partyfaktor:

— Signa påske, vel overstått, og nå er vi- tadaaa!- over i bursdagssesongen. Tre invitasjoner på de to første dagene, her skal det ikke bli kjedelig fremover.

Koret mitt skal også feste- den årlige festen etter vel overstått påske. På voksenmåten, altså, med middag på Villa Paradiso. Jeg fikk ikke vært med i fjor, og gledet meg masse til å bli med i år… helt til jeg kom på at datoen kræsjer med min manns runde dag. Hmm. Kor-middag er artig, men å droppe Gubben på bursdagen hans? Nei, vi får satse på at det tredje året i alt-rekka blir kronet med middag. I år får de kose seg uten meg, for jeg skal spise vår kjedelige tradisjonelle bamsekake og synge bursdagssang.

 

  • Kids’ corner:

— What kid?! Her har husets toåring kastet bleia OG blitt invitert i sin første bursdag på samme uke. Legger du til at hun irettesetter meg hvis jeg sier «fugl» i stedet for «skjære», blir det åpenbart at jenta er på full fart inn i ungdomstiden, både når det gjelder begrepsforståelse og hissighet. Tenåringstiden- kommer plutselig!

Dessuten kommer det mange rare betraktninger om verden fra den kanten. For eksempel denne: – Se skyene mamma. Jeg liker ikke de skyene. De er for store for meg. Jeg vil ha en liten sky!

 

  • Tanker mot uka som kommer:

— Hoi. Det er bare å brette opp ermene. Travelt på jobb, travelt hjemme, hverdagstangoen er i gang igjen i fullt tempo. Men det er bra. Alle er friske- nå som Gubben er kvitt sin nær dødelige man-flu– og tilværelsen er relativt oversiktlig.

Men aller først venter helgen. Ikke så veldig rolig den heller, men i det minste uten vekkerklokke. Eldstesønnen er på fotballtur i Gøteborg, men ellers er programmet det vanlige: dansing på de små, jobbing på den store… og Rachmaninoffs Bogoroditse Devo.

Ja, nemlig. Slenge inn litt øving også, kanskje? 😉

Ha en strålende helg!

WP_20160401_010

Påsken er over, men jeg måtte bare ha med denne. Av alle skjeve, skakke og rare katter, nisser og kyllinger synes jeg denne tar kaka. En ting er å være anatomisk kreativ, en annen sak er det å plassere kroppsdeler langt utenfor selve kroppen. Men pytt, sier Bison. Eventuelt Pukka pukka pukka pukka pukka!

7 tanker om “Fredagstanker

  1. I dag fikk jeg e-post! 😀

    Så herlige bilder og beskrivelser og alt! Jeg synes det går helt greit å følge med på barna med litt ulike beskrivelser, jeg! 🙂

    Vi går også og venter på et brev som har en del å si for oss, selv om det jo er av myyye mindre skala enn det dere venter på. Og det har hittil vært to eller tre «Falsk alarm»-brev. Åh. Men, den som venter på noe godt, og alt det der?

    Villa Paradiso har god mat! Nam!

    Hurra, hurra for bleieslutt! Her tror jeg at jeg holder mer igjen enn frøkna, men interessen er der så absolutt, så det er vel bare å hoppe i det for et par uker med uhell pluss et og annet etter det?

    Skyer har blitt et tema her også! «Mamma, jeg vil ut og se på skyene! Jeg vil se babyer!» (Noen har visst fått med seg introen i Up! enda hu’ mor alltid er fullt opptatt med noe i løpet av den, orker ikke bli et tårevått vrak hver gang…. 😛 )

    Pukka, pukka, pukka! For Bison og kyllingen, og alt annet! 😀

    • Pukka pukka til deg også! 🙂 Hva mener du med tårevått vrak, jeg skjønner overhodet ikke hva du snakker om… *plystre*

      Bleieslutten kom litt overraskende på, faktisk. Hun har prøvd en del her hjemme, men det er overhodet ikke noe jeg stresser med. Synes det er en langt bedre taktikk å vente til barnet er modent for det og enda litt til, så blir det ikke så mye stress og nederlag (og klesvask, hæh hæh). Men da vi nevnte det i barnehagen var svaret «Neimen topp, da starter vi i morgen». Og det har faktisk gått fint. Uaktsom bleieslutt med andre ord, noe jeg har gjort en gang før da han som snart starter på ungdomsskolen sluttet med nattbleie. Vi hadde vært på besøk, han skulle i seng- og jeg oppdager plutselig at vi har glemt nattbleier. Og, da var det gjort da, for guttungen våknet tørr neste morgen. Og neste. Og neste.

      Krysser fingrene for at dere snart får et ordentlig svar på det dere venter på, og ikke bare falske alarmer. Det er nesten verre enn å høre ingenting, i hvert fall når du faktisk har håp om at det ER the real thing.

      Håper dere får en god start på uka (og at e-postvarselet har kommet for å bli, i det minste en stund…) 🙂

    • Flott, da fortsetter jeg å være lettere uoversiktlig og variabel i språkbruken. Eneste som er ganske konstante er jo Turbo og Bison- og de bruker vi faktisk på ordentlig også 🙂

  2. Ingen problemer med varierte kallenavn, det er bare stas! Kjært barn har mange navn, er ikke sånn?

    Og waiting games er slitsomme, enten de er av den ene eller andre sorten. Håper det ikke blir så mange falske alarmer!

    Forresten, nå er det jo bare timer igjen til neste Vålerenga-skuffelse. Vi valgte bort denne kampen til fordel for slowcookermiddag med en kompis. Og når Rosenborg er motstander og været er som nå, sender jeg litt beskjemmet en liten takk i det stille for akkurat det valget…

    God helg!

    • Jeg ser jo nå at jeg burde skrevet potensielle neste Vålerenga-skuffelse… 😉 Brent barn osv..!

      • Høh, du hadde selvfølgelig rett. Og det var vel- hvis vi skal være ærlige- ikke så mange som hadde ventet noe annet. Men jeg skal gi laget ett eneste lite fnugg av forståelse: det er kjip å møte RBK etter to strake tap og med et brennende ønske om å vinne. Det er nok mange lag de ville ha slått på lørdag, men RBK er objektivt sett så sterke at det ikke hjelper med ren hevnlyst… Uff. Og det høres ut som det er litt Texas borte i Valle-kontorene også, i administrasjonen, og slikt lover jo aldri godt :-/ Håper middagen ble bedre enn kampen! Det hørtes i alle fall mye hyggeligere ut (og slowfood slår slappe Ullevål-pølser any day!).

        Waiting games burde være forbudt. Grrr. Kan ikke alt bare bli… supereffektivt og strømlinjeformet og A4? *Joke Fantasy Land*

        Håper du har hatt en fin helg, Trine, og at det blir en bra uke med vårfornemmelser, hygge og en og annen trepoenger 🙂

Det er stengt for kommentarer.