Dag 3

Dagens lille øyeblikk er dette:

I fullt trav oppover Akersgata, en søndagsmorgen i juli. Ikke akkurat plagsomt mye folk! Men sola varmer i ryggen og skrittene er lette, jeg gleder meg til kortjeneste i dag.

Mitt forhold til koret følger også en slags årsrytme. I august kommer jeg til å lengte desperat etter den første øvelsen. Før sommeren gleder jeg meg bare til å bli ferdig 😉

I tillegg til øvelse hver tirsdag har vi kortjeneste tredjehver søndag (ikke i sommerferien, selvsagt). Denne tredelingen er en ordning som ble innført først i fjor, og det er kanskje unødvendig å si at jeg elsker den. En markant forbedring fra det tidligere «kom hvis du kan, og si helst i fra»-opplegget vi hadde før. Da møtte jeg nesten hver søndag og hadde dårlig samvittighet de resterende. Hver tredje søndag er mye lettere å forholde seg til, og man kan alltids bytte hvis det ikke passer. I tillegg kommer det ymse andre ting, konserter, jul (stønn), påske (dobbeltstønn) og diverse konfirmasjoner og sånt. Selv om det er helt OK å ikke være med på alt, kan det til tider bli i overkant mye. Så da Mozartkonserten var ferdig for tre uker siden, var det IKKE frivillig sommertjeneste som sto øverst i boka. Jeg tok meg fri med god samvittighet og tenkte at dette fikser noen andre.

Men i dag er jeg glad for at jeg etterkom organistens bønn om flere sangere akkurat denne søndagen. For selv om det å synge i messe er noe helt annet enn å være i messe (de mer garvede koristene klarer sikkert å skifte oppmerksomhet på et blunk, vi andre er nok mest opptatt av hvem som intonerer neste sekvens, hei, jeg har feil note, hvilket nummer var det igjen, 739 eller 793…?) var det godt å være i kirkerommet. På sånne som meg har det en instant blodtrykksnedsettende effekt 😉

Selv om det var vanvittig varmt! Denne vifta er ikke i bruk så ofte, men i dag var det helt nødvendig.

Og det ble bare bedre da prekenen kretset rundt Matt.11,28. Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, så vil jeg gi dere hvile.

Ja, altså. Dette er et vers jeg til vanlig har litt problemer med å kjenne meg igjen i. Og det med god grunn. Tunge byrder? Slite og streve? Med hva, helt nøyaktig? Med tiden, som er så knapp fordi jeg helt frivillig har fått mange barn og like frivillig støtter opp om alle deres interesser? Med huset, som riktignok skranter og faller fra hverandre her og der, men likevel er et ganske fint hus som gir oss den plassen vi trenger i praktisk avstand fra jobb og skole? Med jobben, som jeg egentlig trives særdeles godt i?! Her er verken alvorlig sykdom, store bekymringer eller tunge sorger. Og selv om kontoen ofte er slunken, så er dette igjen et resultat av prioriteringer vi har gjort, med åpne øyne, vi kan virkelig ikke påstå at vi har dårlig råd. Selv om jeg også venter lengselsfullt på telefonen fra Hamar.

Alle har sitt, og mitt lodd er virkelig ikke av det tunge slaget alt tatt i betraktning. Så å ta til seg dette bibelverset sitter vanligvis langt inne. Det blir litt sånn «komfortabel middelklassedame i rikt og trygt land, for tiden spart for både sorger og bekymringer, sutrer over selvvalgte bagateller», særlig når jeg har @magnuswennman i Instagramfeeden min (det burde forresten alle ha) og jeg kjenner rødmen bre seg i kinnene. Men selv med disse veldig reelle tankene i bakhodet, lot jeg pater Erik snakke direkte til meg akkurat i dag. Og jeg tok alt stresset, alle tankene som kverner om jobb og penger og transnasjonale avtaler om Haagkonvensjonen og at 2017 hittil er kjempekaotisk og ALT JEG UANSETT IKKE KAN GJØRE NOE MED og la dem fra meg i Akersveien.

For min del er det her. Andre foretrekker andre steder eller andre metoder. Noen er sånn og noen er slik, som vi sier her hjemme. Men å kunne legge fra seg noe i en kirke, eller skrike det ut i skogen eller på konsert, legge det i bunnen av et ølglass (helst ikke for ofte!), eller ta seg en løpetur eller besøke et tempel… det er uansett godt for sjela!

Det går som det går. Og det er utenfor min kontroll. Hvilken lettelse som ligger i den erkjennelsen.

Så å ta kortjeneste i dag var det beste valget jeg har tatt… helt siden i går, faktisk! For å virkelig gjøre dette valget til et lite kinderegg av gleder (hyggelig å synge igjen, bra preken, hva blir det tredje, mon tro?) avsluttet organisten med en feiende flott Fantasie triomphale av Johannes Haarklou, på øredøvende volum.

Nitti desibel orgelpipe rett i øra, det blir ikke bedre enn det! 😀